Nyhetsbrev steigan.no 14.10.2023
Fiendebilder i sammenbruddets tid
Massiv mobilisering for Palestina verden rundt
Golfstrømmen kan forsvinne i dette århundret
Om postmodernisme, pedagogikk og Woke
Statens strømprisutvalg – og elefanten i rommet
Det israelske flyvåpenets egne bilder fra bombinga av Gaza
Meningsmåling: Flertallet av israelerne klandrer regjeringen for Hamas-angrepet
Fiendebilder i sammenbruddets tid
Av Pål Steigan - 14. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/fiendebilder-i-sammenbruddets-tid/
I snart fire år har mediene trent oss opp til å frykte og til å rette frykten dit de herskende vil at vi skal rette den. Vi trenes opp til å hate «de andre». Det gjør det lettere for den bittelille herskerklassen som profitterer på det hele å lede oss til slaktebenken på ny, til en ny verdenskrig mer forferdelig enn sine forgjengere.
Det har vært dirigert hat mot motstandere av koronadiktaturet, mot vaksineskeptikere, mot motstandere av lockdown og masketvang. Så fikk vi en hatkampanje mot russere og Russland som til og med overgår vanviddet fra den kalde krigen. Nå skal vi ikke en gang lese klassisk russisk litteratur eller høre klassisk russisk musikk, og å vise forståelse for at Russland også har sikkerhetsbehov regnes nærmest som forræderi.
Og vi opplever det igjen nå under Israels terrorbombing av noen av de tettest befolkede byområdene i verden. Vi skal trenes opp til å hate palestinere, arabere, muslimer. Dessverre er det i dag lett å forstå hvordan helt vanlige tyskere ble manipulert til å slutte opp om naziregimet. De samme mekanismene brukes i dag igjen – og for samme formål.
Sjefredaktør Pål Steigan drøfter hvordan frykten og hatet brukes i dag og hvordan herskerklassen klarer å rette hatet dit den finner det formålstjenlig.
Les også:
Massiv mobilisering for Palestina verden rundt
Av red. PSt - 14. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/massiv-mobilisering-for-palestina-verden-rundt/
Myndighetene i Frankrike har gått lengst gjennom å forby demonstrasjoner til fordel for Palestina, men også i for eksempel Italia brukes politi til å slå ned på folk som demonstrerer mot Israels folkemorderiske bombing av Gaza. (Se det israelske flyvåpenets bilder her.)
Men i store deler av verden, ikke minst i Det globale sør, går folk ut i milliontall for å vise sin solidaritet. Vi har samlet noen få eksempler.
Les artikkelen i sin helhet her: https://steigan.no/2023/10/massiv-mobilisering-for-palestina-verden-rundt/
Afrikas opprør mot Net Zero
Av Thomas Fazi - 14. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/afrikas-oppror-mot-net-zero/
Kontinentet velger vekst fremfor vestlig imperialisme.
I de siste to århundrene har menneskelig velstand korrelert med én faktor: energi, frigjort gjennom forbrenning av fossilt brensel. Dette er en selvinnlysende global sannhet. Europa og Nord-Amerika, de rikeste regionene på planeten, er også de med de høyeste CO2-utslippene per innbygger (sammen med de oljeproduserende Gulf-statene). Afrika, på den annen side, har verdens laveste nivåer av energibruk per innbygger – den gjennomsnittlige afrikaneren bruker mindre strøm enn et kjøleskap og rundt 600 millioner mennesker lever uten tilgang til strøm. Slik sett er det det «grønneste» kontinentet på planeten. Det er også den fattigste, med nesten en halv milliard afrikanere som lever i ekstrem fattigdom.
Mer enn noen annen ressurs er Afrika sultfôret på den energien det trenger for økonomisk utvikling. Dette er ikke på grunn av mangel på naturlige ressurser. Afrika har enorme reserver av kull, olje og naturgass. Men å utvinne disse ressursene og bruke dem til innenlandsk utvikling krever penger, infrastruktur, ekspertise og institusjonell kapasitet – som Afrikas fattigste nasjoner, spesielt sør for Sahara, dessverre mangler. En løsning er å samarbeide med utenlandske energiselskaper – inntil nylig, hovedsakelig europeiske og amerikanske firmaer – men det betyr at mye av den innenlandsproduserte gassen og oljen eksporteres i stedet for å brukes til lokal utvikling.
Men sett bort fra praktiske vanskeligheter har en ideologisk kraft de siste årene også kommet for å hindre potensiell utvikling: den globale politiske trosbekjennelsen til Net Zero.
Mens uttrykket allerede er assosiert med trange levestandarder i Vesten, truer Net Zero i utviklingsland med å låse land inn i evig underutvikling. Så langt har det hovedsakelig tatt form av at vestlige land begrenser utenlandske investeringer i fossilt brensel. Allerede i 2014 fant en studie at Overseas Private Investment Corporation, den viktigste amerikanske utviklingsfinansieringsinstitusjonen, hadde begynt «å investere hovedsakelig i solenergi-, vind- og andre lavutslippsenergiprosjekter som en del av [Obama]-administrasjonens innsats for å fremme ren energiteknologi».
Så, på COP26-klimatoppmøtet i 2021, lovet USA og flere europeiske land å slutte å finansiere olje- og gassprosjekter i utviklingsland. Biden-administrasjonen har siden gått enda lenger, og beordret stans i investeringer i «karbonintensive», fossilt brenselbaserte energiprosjekter globalt, og utstedt nye retningslinjer for multilaterale utviklingsbanker som Verdensbanken, «som tar sikte på å presse ut finansiering av fossilt brensel unntatt under visse omstendigheter». USA lovet også å motsette seg alle nye kull- og oljebaserte prosjekter, og å tilby bare «smal støtte» til naturgassprosjekter. Før det hadde Verdensbanken allerede sagt at den ikke lenger vil gi økonomisk støtte til olje og gass etter 2019. Andre internasjonale finansieringsgrupper, som Den europeiske investeringsbanken, har begynt å koble finans til klimatilpasning og avhjelpende tiltak, redusere eller stoppe finansieringen av fossilt brensel og til og med atomkraftprosjekter.
I mellomtiden, over hele Afrika, har det vestlige klimaindustrielle komplekset, sammensatt av frivillige organisasjoner og statlige utviklingsbyråer, begynt å pøse enorme mengder penger inn i vind- og solprosjekter. Og denne kombinasjonen av gulrot og kjepp var et klart påbud til fattige land i Afrika og rundt om i verden: hvis de ønsker å utvikle seg, må de gjøre det på en «grønn» og «bærekraftig» måte. Talsmenn og beslutningstakere begynte å presse fram ideen om at dette var fullstendig gjennomførbart – at fattige land kan generere all energien de trenger fra fornybare kilder, primært vind- og solkraft. At Afrika med andre ord kan oppnå Net Zero og industrialisering samtidig. Denne påstanden er en vrangforestilling – og en farlig.
Som Vijaya Ramachandran og Seaver Wang fra Breakthrough Institute nylig slo fast: «Uansett hva talsmenn og beslutningstakere sier, forblir disse billige scenariene kun for fornybar energi teoretiske og uprøvde selv for rike land.» Og det er åpenbart absurd å forvente at noen av verdens fattigste land skal oppnå på kort tid det selv verdens mest avanserte land ikke har klart å gjøre på et tiår. Til tross for billioner brukt på vind og sol, leverer solcellepaneler og vindturbiner fortsatt drøyt bare 3 % av global energi, mens fossilt brensel fortsatt står for over 80 % av den globale energimiksen – det samme som for tre tiår siden.
Faktum er at fossilt brensel fortsatt er den raskeste og billigste måten å kickstarte økonomisk vekst på, som det kinesiske miraklet fra de siste tre tiårene viser. Selv om fornybar energi (ideelt sett i kombinasjon med kjernekraft, som er fullstendig karbonfri) har en rolle å spille i utviklingen av Afrika og andre fattige regioner, har mange afrikanske land ikke noe annet valg enn å stole på fossilt brensel i de kommende årene (kull, olje og naturgass) hvis de ønsker å heve levestandarden. Det vil selvfølgelig i utgangspunktet bety høyere utslipp, men ikke vesentlig: Hvis Afrika sør for Sahara tredoblet sitt strømforbruk over natten ved bruk av naturgass, ville det bare legge til 0,6% til globale karbonutslipp. Men det vil også bety færre dødsfall som følge av fattigdom, nød og innendørs forurensning, som igjen vil gjøre afrikanske land mer motstandsdyktige mot virkningene av klimaendringer. Motsatt er krav fra talsmenn og beslutningstakere fra den rike verden om at utviklingsland om å avstå fra bruk av fossilt brensel «svært sannsynlig å opprettholde den ekstreme fattigdommen som mange afrikanere står overfor», som Ramachandran og Wang skriver.
Å hindre utvikling i navnet til vestlig middelklasses luksustro, som i seg selv er et produkt av velstand bygget på fossilt brenselforbruk, er ikke bare umoralsk. Det er også en form for ideologisk imperialisme, slik kontinentets ledere har gjort det klart for de som er villige til å lytte. I 2021 skrev Ugandas president Yoweri Museveni en skarp artikkel i Wall Street Journal med tittelen «Solar and Wind Force Poverty on Africa», og hevdet at «Afrika ikke kan ofre sin fremtidige velstand for vestlige klimamål» og at «afrikanere har en rettighet å bruke pålitelig, billig energi, og å gjøre det hindrer ikke utviklingen av kontinentets fornybare energikilder».
I fjor gikk den senegalesiske presidenten og tidligere presidenten for Den afrikanske union, Macky Sall, et skritt videre og sa at «Afrika må være i stand til å utnytte sine store gassreserver i ytterligere 20 eller 30 år for å fremme utviklingen og gi tilgang til elektrisitet til 600 millioner mennesker som fortsatt er nødlidende. Det ville være urettferdig å stoppe oss.» Yemi Osinbajo, tidligere visepresident i Nigeria, kom med det samme argumentet: «Å begrense utviklingen av fossile brenselprosjekter og spesielt naturgassprosjekter vil ha en dyptgående negativ innvirkning på Afrika.»
Dette er ikke bare retorikk – det afrikanske opprøret mot Vestens krav har allerede tatt materiell form med flere nye energiprosjekter, etablert med eller uten Vestens støtte. For eksempel er den østafrikanske råoljerørledningen ment å transportere råolje fra Ugandas oljefelt til havnen i Tanga på Tanzanias østkyst, hvor den deretter skal selges videre til verdensmarkedene. Prosjektets motstandere inkluderer det USA-baserte Climate Accountability Institute, Frankrikes Friends of the Earth og EU-parlamentet, som sier at det vil bryte globale utslippsmål. Og mange vestlige banker – inkludert Standard Chartered Bank, HSBC, Barclays og store franske långivere – har offentlig sagt at de ikke vil støtte det.
Men regjeringene i Uganda og Tanzania sier at de har til hensikt å gå videre med prosjektet uansett, og hevder at de ikke har råd til å ikke utnytte naturressursene sine mens verden fortsatt kjører på fossilt brensel. Over hele kontinentet er noe av årsaken til tilbakeslagene at de vet at de om nødvendig kan henvende seg til en alternativ supermakt for finansiering: China National Offshore Oil Corporation er en av hovedinvestorene i rørledningen Uganda-Tanzania. I mellomtiden gjennomfører eller vurderer andre afrikanske land – Algerie, Nigeria, Mauritania, Senegal og andre – nye energiprosjekter, hovedsakelig innen naturgass, et relativt rent fossilt brensel som kan gi «overgangsenergi». Flere land utforsker også atomenergi, til tross for multilaterale utviklingsbankers avslag på å støtte atomkraftverk.
Den gode nyheten for Afrika er at tidevannet har begynt å endre seg også i Vesten, selv om det er av rent egoistiske grunner. Russlands invasjon av Ukraina og Europas beslutning om å koble seg fra russisk gass har sendt EU-land til å lete rundt i verden etter alternative forsyninger av gass – og Afrika er det åpenbare valget. Kontinentet har 13% av de globale gassreservene, bare litt mindre enn Midtøsten, og 7% av verdens olje, i tillegg til et stort potensial for fornybar energi. «Afrika kan være svaret på Europas umiddelbare gassproblem og dets langsiktige karbonproblem,» ifølge The Economist. Og dette er sannsynligvis grunnen til at Verdensbanken i mars kunngjorde at den ville støtte utviklingen av Mosambiks enorme naturgassressurser, og signaliserte et viktig skifte i institusjonens politikk.
Til syvende og sist bør vi være takknemlige overfor Afrika for å motstå den farlige og umenneskelige ideologien Net Zero, arrogant pålagt av Vesten over en verden som ikke lenger stoler på dem. Det neste trinnet er imidlertid å sikre at Afrikas ressurser først og fremst brukes til å fremme utviklingen av selve Afrika, i stedet for å forevige deres plyndring – det være seg fra Vesten, Kina eller noen andre.
Denne artikkelen ble først publisert på UnHerd:
Africa’s revolt against Net Zero
Golfstrømmen kan forsvinne i dette århundret
Av Erik Plahte - 14. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/golfstrommen-kan-forsvinne-i-dette-arhundret/
Utslippene av klimagasser, som trass i alle planer og målsettinger ikke ser ut til å bli særlig redusert, fører til at Jorda blir varmere. En av de mange negative virkningene er at Golfstrømmen, som fører varmt vann fra Mexicogulfen nordover til våre farvann, ikke er like sterk som før. Den har faktisk blitt gradvis svakere helt siden 1700-tallet, særlig etter ca 1850. Bare siden 1950 har den avtatt ca 10%. Den britiske avisa The Guardian melder at to forskergrupper har funnet ut at Golfstrømmen nå er svakere enn på 1600 år (Guardian, 11.4.2023).
Dette burde bekymre oss alle, ikke minst norske politikere, langt mer enn det ser ut til å gjøre. Det hører med til barnelærdommen her til lands at det er Golfstrømmen som sørger for at Nord-Europa, og ikke minst Norge, har et vesentlig mildere klima enn Alaska, Grønland og Sibir, som alle ligger like langt mot nord.
Allerede i 2016 konkluderte IPCC i Special Report on the Ocean and Cryosphere in a Changing Climate (SROCC) at Golfstrømmen kommer til å bli ytterligere svekka gjennom dette århundret på grunn av fortsatte utslipp av klimagasser, mindre svekka dersom det ikke blir fortsatt høye utslipp.
I det relativt grunne havområdet øst for Grønland kjøles det varme vannet i Golfstrømmen ned. Kaldt vann er tyngre enn varmt (det har høyere tetthet), så det kalde vannet synker ned mot bunnen og renner sørover inn i den mye djupere Atlanteren. Det er denne avkjølinga som driver – og opprettholder – Golfstrømmen som strømmer nordover i de øvre vannlagene. Heldigvis for oss …
På grunn av den globale oppvarminga blir også havet varmere, og det kreves mer kulde i Arktis for å kjøle det ned. Men Arktis har tvert imot blitt mye varmere! Det kalde vannet i Nordishavet og Arktis blir også mindre salt på grunn av mere ferskvann fra de store elvene i Sibir og fra Grønlandsisen som nå smelter mye raskere enn før. Siden ferskvann er lettere enn saltvann, svekkes den djupe strømmen av kaldt vann sørover. Dette vannet blir derimot liggende i de øvre lagene og bremser opp Golfstrømmen slik at den blir svakere.
Det som gjør dette bekymringsfullt, er at dersom Golfstrømmen fortsetter å svekkes på grunn fortsatt økende CO2-nivå i atmosfæren, kan eller vil den til slutt nå et såkalt vippepunkt. Dersom det skjer, blir det brått slutt på at den svekkes gradvis og langsomt i takt med jevnt økende CO2-nivå i atmosfæren. Golfstrømmen vil stanse fullstendig, i løpet av et tiår eller to kanskje. Selv om det skulle lykkes å senke den globale temperaturen igjen, vil strømmen ikke gjenoppstå på lang tid, kanskje aldri. Mye annet kan ha skjedd i mellomtida. F.eks. kan Grønlandsisen ha forsvunnet.
Hva er egentlig et vippepunkt?
Vi kan ta et eksempel fra et litt enklere system enn Golfstrømmen. Anta at du sitter midt i en liten, åpen båt. Du kan rugge litt fra side til side slik at båten gynger, men den faller snart til ro igjen. Systemet – du og båten – er stabilt. Flytt deg litt til sida, og båten krenger litt. Systemet er fortsatt stabilt, men båten gynger kanskje mer og den faller seinere til ro igjen. Flytter du deg enda litt lengre til sida, krenger den enda litt mer. Fortsetter du slik, kommer du til et punkt der stabiliteten forsvinner. En aldri så liten bevegelse, og båten vil raskt tippe rundt. Da er du på vippepunktet. Har du passert det, er det for seint å flytte seg tilbake midt i båten. Den ligger med bunnen i været og du ligger i sjøen. Hele systemet har fullstendig endra karakter. Det oppfører seg på en helt annen måte enn før. Du har ikke lenger kontroll. Helt andre tiltak må til for å få båten på rett kjøl igjen.
Hva er det skumle med et vippepunkt? Du kan få båten til å slutte å krenge ved å flytte deg tilbake. Vi kan (iallfall i teorien) redusere den globale temperaturen og styrke Golfstrømmen ved å fjerne CO2 fra atmosfæren. Men om vi når et vippepunkt, starter det en galopperende utvikling det ikke står i vår makt å stanse. Om Golfstrømmen når vippepunktet, vil den gradvise svekkinga bli avløst av et sammenbrudd. Golfstrømmen vil rett og slett forsvinne, temmelig raskt.
Golfstrømmen er en del av AMOC
De to nord- og sørgående havstrømmene i Alanteren inngår i et atlantisk strømningsmønster som kalles AMOC – Atlantic Meridional Overturning Cirulation.
AMOC er i sin tur en del av det store, globale systemet av havstrømmer. Rødt i figuren indikerer varm strøm i de øvre vannlagene, blått indikerer kalde dypvannstrømmer. (Kilde: Robert Simmon, NASA.)
At AMOC nærmer seg et vippepunkt er ikke bare teori. Et vippepunkt trenger ikke komme som julekvelden på kjerringa. Det vil komme forvarsler om at stabiliteten blir svakere. Ytre, varierende påvirkninger gir større virkninger, og systemet vender langsommere tilbake til likevektstilstanden. Da bør alarmen gå. Flere analyser tyder på at et sammenbrudd for Golfstrømmen er en høyst reell trussel. Det kommer jeg straks til.
Forskerne er usikre på om eller når dette kan skje. Selvsagt vil det avhenge av i hvilken grad det lykkes å kutte utslipp og stabilisere – absolutt helst redusere – CO2-nivået i atmosfæren. IPCC konkluderte i 2016 (i SROCC) at det er lite sannsynlig med et sammenbrudd i dette århundret. Nyere analyser tyder på at det var kanskje optimistisk. «Vi veit fra paleoklimatiske data at det har skjedd en rekke drastiske, raske klimaendringer sentrert i Nord-Atlanteren på grunn av brå endringer i AMOC, åpenbart etter at AMOC har passert et vippepunkt», skriver den kjente klimaforskeren Stefan Rahmstorf (Rahmstorf, 2023). Seinest under den lille istida (som varte fra ca 1400 til ca 1850) var AMOC kraftig ustabil.
Niklas Boers er professor i modellering av Jord-systemet ved Det tekniske universitetet i München. Basert på observasjoner av saltkonsentrasjon og overflatetemperatur i Atlanteren hevder han at «i løpet av det siste hundreåret kan AMOC ha utvikla seg fra relativt stabile forhold til et punkt nær en kritisk overgang [dvs et vippepunkt]» (Nature, 2021, også omtalt i Guardian). Også andre forskere har gjort liknende funn.
Golfstrømmen og AMOC kan bryte sammen i dette århundret
De danske forskerne Peder og Susanne Ditlefsen (2023) har kommet til at om de rådende utslippene av klimagasser fortsetter, vil AMOC bryte sammen omkring midten av århundret. En annen gruppe forskere (S. Kim m.fl., 2022) mener derimot at klimavariasjoner kan utsette vippepunktet med oppptil 1300 år.
– At vi allerede kan se tegn på at AMOC blir destabilisert, er noe jeg ikke hadde venta og som jeg finner skremmende, sa Boers til Guardian. Ingen veit hvilket CO2-nivå som vil utløse et sammenbrudd for AMOC. «Det er noe vi rett og slett ikke kan la skje», sa Boers videre. «Så vi må bare holde utslippene så lave som mulig. Hvert eneste gram CO2 vi slipper ut i atmosfæren, øker faren for at dette kan skje, med ekstremt omfattende virkninger.»
Siden AMOC er en del av det globale systemet av havstrømmer, vil et sammenbrudd få virkninger over hele verden. Rahmstorf (2023) oppsummerer:
Et sammenbrudd for AMOC ville være en massiv katastrofe i globalt omfang. Noen av konsekvensene: Kjøligere og mer stormfullt vær i det nordvestlige Europa, en kraftig økning i havnivået, særlig langs den amerikanske atlanterhavskysten, de tropiske regnværsbeltene vil trekke sørover (som vi føre til tørke i noen områder og flommer i andre), svakere opptak av CO2 i havet, kraftig redusert tilførsel av oksygen i dyphavet, trolig sammenbruddd i økosystemer i Nord-Atlanteren, m.m. Dette er noe du virkelig vil hindre i å skje.
Han anbefaler OECD-rapporten Climate Tipping Points (2022). Den understreker hvorfor vippepunkt vil få så dramatiske konsekvenser: Endringene vil skje så raskt at hverken samfunnsmessige eller naturlige systemer vil rekke å tilpasse seg.
«Poenget er: Det er en risiko vi bør holde på et absolutt minimum», skriver Rahmstorf videre, og fortsetter:
Med andre ord: Vi snakker om risikoanalyse og å forhindre en katastrofe. Dette dreier seg ikke om å være 100 % sikker på at AMOC vil passere vippepunktet i dette århundret. Det er at vi helst vil være 100 % sikre på at den ikke vil det. Selv om det var bare f.eks. 40 % sannsynlighet for at analysen til Ditlevsen [nevnt foran] har rett i at vi vil nå vippepunktet mellom 2025 og 2095, så er det en vesentlig endring fra den tidligere IPCC-vurderinga at risikoen er mindre enn 10 %. Selv en risiko under 10 % slik IPCC hevda (de oppgir bare «middels troverdighet» [‘medium confidence’] til at den er så liten) er etter mitt syn veldig bekymringsfullt. Den bekymringen har økt kraftig med Ditlevsen-analysen – det er poenget, ikke om den er 100 % korrekt og sikker.
«Såsnart vi når null utslipp, vil den globale oppvarminga stanse i løpet av noen år», avslutter Rahmstorf. «Jo tidligere dette skjer, desto mindre er risikoen for å passere vippepunkt. Det vil også minimere en mengde andre tap, skader og menneskelige lidelser på grunn av ‘regulære’ følger av global oppvarming som allerede skjer overalt, enda vi ikke har passert noen viktige vippepunkt.»
Teoritillegg: Slik virker vippepunktet for AMOC
AMOC påvirkes av en rekke dels motstridende effekter. Det nytter derfor ikke å synse om hvordan utviklinga kan bli. Det er helt nødvendig å lage dynamiske matematiske modeller basert på observasjoner og etablert kunnskap fra oseanografi, fysikk, meteorologi, m.m. Hvis modellene beskriver tilstrekkelig korrekt de virkelige forholdene og de kreftene som bestemmer havstrømmene, vil modellanalysene fortelle oss hvordan AMOC kommer til å endre seg i åra som kommer. Sjølsagt vil det avhenge av i hvilken grad det lykkes å redusere utslippene av klimagasser. Dette er derfor lagt inn i modellene som forutsetninger. Ved å variere disse forutsetningene kan forskerne utvikle ulike framtidsscenarioer.
Figuren under (tillempa fra Rahmstorf, 2002) illustrerer hvordan modellene for AMOC forklarer sammenbruddet dersom den globale temperaturen fortsetter å øke slik at vippepunktet blir passert.
Den horisontale aksen viser tilførselen av ferskvann i Nord-Atlanteren i Sv (1 Sv = 1 sverdrup = 1 million m3 pr sekund). Den vertikale aksen viser AMOC-strømstyrken, også i Sv. Den øverste heltrukne, grønne kurva viser samhørende styrker på disse to strømmene under de rådende forholdene, som er stabile så lenge ferskvannstrømmen ikke blir for sterk. (I dag er f.eks. de to strømmene trolig på hhv ca 0,05 Sv og knapt 20 Sv.) Siden vannet ikke hoper seg opp, vil Golfstrømmen være omlag like kraftig som deb kalde dypvannstrømmen.
Når tilførselen av ferskvann øker på grunn av økende CO2-nivå, vil punktet merka «Situasjonen i dag?» flytte seg til høyre mot vippepunktet slik den røde pila viser. Varierende ytre påvirkninger gjør at systemet bare tilnærma vil følge den grønne likevektskurva. Hvis ferskvannstrømmen blir sterkere enn ca 0,125 Sv, blir vippepunktet nådd. Dypvannstrømmen – og dermed også Golfstrømmen – vil stanse helt opp. Systemet vil falle raskt ned på den nederste grønne likevektskurva og følge den mot høyre hvis ferskvannstrømmen fortsetter å øke. Slik vil det fortsette helt til det eventuelt lykkes å reversere den globale oppvarminga slik at ferskvannstrømmen begynner å avta. Men selv om styrken på den synker under 0,125 Sv, vil dypvannstrømmen og Golfstrømmen ikke uten videre bygge seg opp igjen.
Om postmodernisme, pedagogikk og Woke
Av Knut Erik Aagaard - 14. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/om-postmodernisme-pedagogikk-og-woke/
Oppvekst i Norge 1
Dagens woke-ideologi har fått enorm innflytelse både i mediene og det politiske livet. Hvordan be det slik, og hva er røttene til at det ble slik? Dr. philos Knut Erik Aagaard skrev en serie artikler i dagspressa fra midten av 1990-tallet og framover som i ettertid viser seg å være en tidlig analyse av denne prosessen. «Som skribent har Knut Erik Aagaard få likemenn i Norge,» skrev redaktør Per Edgar Kokkvold i Arbeiderbladet om ham i 1995. Vi fant artiklene så velskrevne og interessante at vi har valgt å presentere dem i en serie hver søndag i en del uker framover. Første artikkel kommer i morgen 15. oktober. Artiklene får emneknaggen @Oppvekst.
Red.
Oppvekst i Norge 1 – om postmodernisme, pedagogikk og Woke
Innledning til en artikkelserie
Woke er et gammelt ord for et eksplosivt nytt fenomen, forsøksvis datert til 2014.Nye fenomener har alltid en historie, og de historiene er alltid instruktive. At nye fenomener har en historie, er ukjent for de unge, som alltid begynner på nytt som første generasjon i den nye tid. Fortiden er forbi, det er nå det begynner, og det er vi som skal gjøre det. Slik tenkte jeg, slik tenker de nå, slik vil de unge alltid tenke.
Ordet Woke oppsto blant fargede arbeidere i USA før år 1900. Woke er dårlig engelsk for partisippet «vakt», og betegnet vekkelse for sosial reform med et revolusjonært potensial. La oss holde fast ved denne ordets kombinert politiske og religiøse opprinnelse, samtidig rettferdig og illevarslende.
Modernismen hadde sitt gjennombrudd under utviklingsoptimismen før Første verdenskrig: En ny stil- og tankeretning, en ny tidsånd, som raserte alt det kjente av tradisjon, i alle kunstarter, filosofi og politikk: Nå skal rasket rives! Vi bygger nytt og moderne! Krigen absolutterte den nye tidsånden, som avfødte både sosialdemokrati, nazisme og kommunisme, vitenskapelig pragmatisme (dvs. prinsippløshet) og en blodig Andre verdenskrig.
Modernismen kan eksemplifiseres ved Picassos kubisme eller Shostakovitsj’ femte modernistiske symfoni, der du formelig kjenner lokomotivet tordne gjennom tiden, uten dur og moll, men også ad absurdum i verker av typen «Konsert for fire motorsager mot fabrikkstøy». Det modernistiske damplokomotivet beskrives profetisk og tvisynt som «eimvogna» av dølen Åsmund Olavsson Vinje, død 1870, og gjennomsyrer Rolf Jacobsens diktning, med debut i 1933.
Postmodernisme er et allerede gammelt ord for en stil- og tankeretning, en tidsånd som forkaster modernismen. Postmodernismen tidfestes ofte til den franske filosofen Michel Foucaults bok «Galskapens historie» fra 1961 (norsk utgave 1973), sammenfallende med den europeiske imperialismens endelige sammenbrudd. Foucault fikk raskt følge av den franske filosofiens stjernegalleri, som Derrida, Lyotard, Bourdieu, Lacan og Baudrillard, blant veldig mange andre: Mat for virkelige highbrows, fortrinnsvis i Morgenbladet. «Postmodernismen [har] langt på vei blitt normalperspektivet» (Wikipedia pr. 06.10.23).
Postmodernismen fester sin første rot for 2500 år siden hos den pre-sokratiske filosofen Heraklit, som sa at «alt flyter»: , for alt forandrer seg. Virkeligheten, finnes den? Spørsmålet er urfilosofisk, flere tusen år gammelt, og mer aktuelt nå enn noensinne. Postmodernismens, eller normalperspektivets grunntese er nemlig at virkeligheten, slik vi møter den gjenom våre feilbarlige sanser, og i den grad den overhodet eksisterer, ikke spiller noen som helst rolle. Tenk gjennom den tesens implikasjoner!
Det som faktisk finnes, er fortellingene om virkeligheten, diskursen, narrativet. Vi møter virkeligheten bare gjennom fortellingene om den. Slik er min forståelse av postmodernismen, som jeg i mangel av noe bedre tar sterk avstand fra. Det blir sagt at de franske postmodernister tilslører mer enn de klarer å avsløre.
Det er en åpen hemmelighet at mye fransk-inspirert forskning innen humaniora nærmest kommer i kategorien tull .. La meg begynne med pedagogikk. Det er en åpen hemmelighet at dette er en faglig meget svak disiplin .. (Jon Elster: Kvalitet i forskning. Nytt norsk tidsskrift 2006(4):295-302).
Jeg møtte postmodernismen første gang midt på seksitallet, hos Odd Nerdrum, en mann jeg både kjenner og liker, både som menneske og maler. Men hva han maler, skjønner jeg ikke. Han står ikke i en skole, men skapte en. Han plukker litt herfra og derfra, og dét, forsto jeg, var postmodernisme. Neste gang jeg møtte postmodernismen var til støttefag i sosiologi i 1971, en vitenskap jeg kategorisk forkaster. Bare individer har atferd, ikke kollektiver. Enhver sild i enhver stim tverrvender som på kommando av en enkelt solstråles øyeblikkelige brytning. På pensum hadde vi boken «The Social Construction of Reality», og der sto det liksom svart på hvitt: Virkeligheten er ikke gitt, den er skapt.
På 1990-tallet og litt inn i vårt nye århundre skrev jeg borti et hundretalls kronikker og tredjesider i den nasjonale dagspressen, i Arbeiderbladet under P. E. Kokkvold, i Dagbladet under G. Forr, i Dagsavisen og et par andre. Jeg ble aldri refusert, og de betalte godt, men nå er jeg kansellert. I den grad jeg fortsatt skriver, har jeg meldt overgang til min gamle fiende Pål Steigan. Vi har begge forandret oss med tiden, som Heraklit sa og som seg hør og bør.
Et av de tema jeg dekket var Oppvekst i Norge under postmodernismen. Artikkelserien peker sterkt i retning av, og advarer implisitt, ja nesten eksplisitt, mot den destruktivt livsfarlige Woke-bevegelsen, som ikke bare har overtatt statsfilosofien, men også statsstyret. Antakelig av den grunn lar redaktør Pål Steigan meg anledning til å reprodusere 18-20 artikler tilbake fra 1996 og fremover, ukentlig hver søndag fra og med 15. oktober i år til uti februar 2024. Her publiseres de samlet for første gang. Artiklene er påståelige, dypt polemiske og ironiske, dryppende giftige. Slik er min stil og støest står tingene satt på spissen.
Snu pyramidene, riv alle gjerder! Kva er ein skigard?
Som advarsel til leserne hensetter jeg følgende fra en av Norges beste og visserlig mest progressive diktere, de små og de undertryktes poetiske forkjemper Alf Prøysen i sangen Hompetitten:
Hold deg i stolkarmen, lek du er med.
Og dermed så homper vi opp og ned.
l: Vi homper opp og ned :l
Kjære mørke
Av Julie Foss - 14. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/kjaere-morke/
Jeg vet hva du gjør
Jeg vet hva du vil
Lillesøster ser deg
Brannene
Epidemiene
Pandemiene
med hat
Lillesøster ser
Livene du tar
Barna du tar
Krig
Konflikt
og kaos
Lillesøster ser
I luften
og maten
i vannet
Ja, lillesøster ser
Legemer
Sjeler
Stemninger og bånd
Hvordan du fyller dem med mørke
Jeg er ei redd!
Jeg kan ei skremmes!
For lillesøster vet
Lyset presser seg frem
Dine dager er nå talte
Du er avslørt, blottlagt
Du er uten klær
Kjære mørke
Lillesøster vet
Statens strømprisutvalg – og elefanten i rommet
Av leserinnlegg - 14. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/statens-stromprisutvalg-og-elefanten-i-rommet/
I disse dager har statens strømprisutvalg kommet med sine konklusjoner ifm. den høye strømprisen i Norge. Strømprisutvalget skriver i sin rapport at forbrukerne i perioder må vente høye strømpriser ut 2025 også. Hva som skjer etter 2025 nevnes ikke, blir verden plutselig et bedre sted da?.
Samtidig kan en i Energinytt24.no lese at «Staten har betydelige ekstraordinære inntekter som følge av de høye strømprisene, og det er anslått at statens ekstrainntekter er ca. 40 milliarder kroner etter at kostnaden med strømstøtten er trukket fra.»
– Så staten gjør seg rik, mens norske bedrifter går konkurs, jobber forsvinner, hus og biler på tvangssalg, avgifter, mat- og drivstoffpriser øker i takt med køen utenfor fattighuset.
Så til elefanten i rommet:
Statens strømprisutvalg sier at «Eit grunnleggjande spørsmål er kor store nasjonale grep Noreg kan gjere – utan å komme på kant med EØS-avtalen.»
– Tygg gjerne litt på denne setningen.
Strømprisutvalget konkluderer med at «Politikk for å sikre eit varig kraftoverskot er det viktigaste tiltaket» for å hindre flere strøm-sjokk.
Utvalget nevner kutt av kablene for å hindre prissmitte, og det snakkes om å utforske og utfordre handlingsrommet i EØS-avtalen.
Norge har nok kraft til eget bruk. Vi er i denne situasjonen fordi vi er påkoblet et stort umettelig marked, der vi via EØS-avtalen har forpliktet oss til å levere varen – strømmen.
Det er ikke kablene i seg selv som er problemet, det er vår forpliktelse via EØS avtalen, for den setter våre avtaler, lovverk og politikk sjakk matt, jft jussen. EU har forøvrig bestemt at høye strømpriser ikke er en god nok grunn til å strupe eksporten.
Det såkalte handlingsrommet våre eksperter og folkevalgte snakker om gjelder kun før ting er ført inn i EØS-avtalen, etterpå eies det av EU- som krafta vår.
Varig kraftoverskudd som ekspertutvalget snakker om får vi først når EØS-avtalen er sagt opp, og direktiv, forordninger og pakker er reversert. Først da bestemmer vi igjen over egen kraft.
For de av dere som har kjøpt Norges «kraftunderskudd» kan dere gjerne lese rapport som sier at Norge skal bygge 30 GW Havvind, og at det hovedsakelig er for eksport. Det tilsvarer den totale norske kraftproduksjonen i dag. Støre forsikret både kommisjonen og rådets president at Norge også vil bidra med olje og gass i tillegg til vindindustri.
Kan også nevne at EUs RePower plan for fornybar energi er underveis som en Trojansk hest der EU bestemmer hvor mye av Norges urørte natur som skal raseres. Ord som «raskere og kortere prosedyrer» burde skremme det norske folk som bryr seg om naturen vi har. Kommunene vil ikke ha noe de skulle sagt.
Videre kan nevnes energipakke 4. Når den føres inn i EØS-avtalen har vi forpliktet oss til å eksportere 70%, til enhver tid.
Norge trenger ikke rasere natur på land og hav i det «grønne» skiftet sitt navn. Det grønne skiftet tok vi for leenge siden vha. vannkrafta vår.
Derimot vil det «grønne» skiftet og FNs bærekraftsmål fullstendig rasere Norge og norges befolkning, på alle områder, for dette gjelder ikke kun krafta vår, det gjelder alt annet som er ført inn i EØS-avtalen også. Limet som sikrer raseringa er EØS-avtalen.
Så da er 1000 kroners spørsmålet:
Tenker folk flest at vi bestemmer i eget hus når ekspertutvalget må se på hvor store nasjonale grep Norge kan ta uten at dette kommer i konflikt med EØS-avtalen?
Burde ikke det norske folk snart kreve EØS-avtalen oppsagt, mens vi fortsatt har et land å kjempe for….
Siri Hermo
Det israelske flyvåpenets egne bilder fra bombinga av Gaza
Av red. PSt - 14. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/det-israelske-flyvapenets-egne-bilder-fra-bombinga-av-gaza/
Det israelske flyvåpenet skriver på sin Twitterkonto:
Dusinvis av jagerfly og helikoptre angrep en rekke terrormål fra Hamas-terrororganisasjonen over hele Gazastripen. Så langt har IAF sluppet rundt 6000 bomber mot Hamas-mål.
Det svarer til det antallet bomber USA slapp over Afghanistan på ett år!
Washington Post, siterer Marc Garlasco, en militærrådgiver ved den nederlandske organisasjonen PAX for Peace, rapporterte at Israel «slipper på mindre enn en uke det USA droppet i Afghanistan på et år, i et mye mindre, mye tettere befolket område. område, hvor feilene vil bli forstørret.»
Charles Lister, seniorstipendiat og direktør for programmet for ekstremisme og terrorbekjempelse ved Middle East Institute, ble også overrasket over tallet.
WOW — 6000 bomber på 6 dager, i 365 km2 #Gaza,» sa Lister på X.
«Til sammenligning slapp den internasjonale anti-#ISIS-koalisjonen i gjennomsnitt ~2500 bomber **per måned, over 46 000 km2 i #Syria og #Irak.**»
I denne byen bor det 2,1 millioner mennesker, hvorav halvparten barn. Kommentarer er vel nærmest overflødige.
Meningsmåling: Flertallet av israelerne klandrer regjeringen for Hamas-angrepet
Av Dave DeCamp - 14. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/meningsmaling-flertallet-av-israelerne-klandrer-regjeringen-for-hamas-angrepet/
Målingen viser at 56 prosent av de spurte ønsker at Netanyahu skal gå av
Anti-War, 12. oktober 2023.
En ny meningsmåling viser at det store flertallet av israelere sier at Hamas angrep på det sørlige Israel var forårsaket av en svikt i regjeringen til statsminister Benjamin Netanyahu, og et mindre flertall ønsker at Netanyahu skal gå av når konflikten er over.
I meningsmålingen utgitt av Dialog Center, sa 86% av de spurte, inkludert 79% av tilhengerne av Netanyahus regjeringskoalisjon, at overraskelsesangrepet fra Gaza var en fiasko for landets ledelse.
Meningsmålingen viser også at 56 prosent av de spurte ønsker at Netanyahu skal gå av ved konfliktens slutt, og 52 prosent ønsker også at forsvarsminister Yoav Gallant går av.
Hamas-angrepet den 7. oktober har reist spørsmål om hvordan den israelske regjeringen ikke kunne være klar over at en så stor operasjon var i ferd med å bli lansert fra Gaza, som har vært under israelsk blokade siden 2007 og er under tung overvåkning. Representanten Michael McCaul (R-TX) bekreftet onsdag rapporter som sa at Egypt advarte Israel før angrepet, om at noe stort var på vei.
Netanyahu har også fått kritikk for sin strategi med å støtte Hamas for å splitte Gaza fra det palestinske lederskapet på Vestbredden. «De som ønsker å hindre etableringen av en palestinsk stat, bør støtte styrkingen av Hamas og overføringen av penger til Hamas», sa Netanyahu på et Likud-partimøte i 2019. «Dette er en del av vår strategi, å skille mellom palestinerne i Gaza og palestinerne i Judea og Samaria (Vestbredden).»
Denne artikkelen ble først publisert av Anti-War:
Poll: Majority of Israelis Blame Government for Hamas Attack
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Tilintetgjøre Gaza
Av George Chabert - 14. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/tilintetgjore-gaza/
I et intervju med SkyNews ble Israels tidligere statsminister Naftali Bennett spurt om hvordan strømbruddet har påvirket helsevesenet på Gazastripen, inkludert livsopprettholdende systemer og kuvøser for nyfødte. Han svarte, irritert: «Mener du alvor? Du fortsetter å spørre meg om sivile palestinere. Hva feiler med deg? Vi bekjemper nazister!»
I 2008, innledet Israel beleiringen av Gaza til lands, til vanns og i luften. Daværende viseforsvarsminister Matan Vilnai hevdet at Israel var klar til å gjennomføre en «Shoah» mot Gaza. Shoah er det hebraiske ordet for Holocaust. I 2014 erklærte kommende israelsk minister Ayelet Shaked, at «hele det palestinske folket er fienden» og bør dermed tilintetgjøres, «inkludert eldre og kvinner, byer og landsbyer, eiendom og infrastruktur». Palestinske mødre burde drepes slik at de ikke fikk føde flere «små slanger». I 2019 førte daværende opposisjonsleder Benny Gantz, valgkamp med en video som hyllet hans tid som sjef for det israelske militæret, da «deler av Gaza ble sendt tilbake til steinalderen».
Den 5. oktober 2023, mer enn 800 israelske bosettere stormet Al-Aqsa-moskeen i det okkuperte Øst-Jerusalem under beskyttelse av israelske styrker. Et par dager senere gjennomførte palestinske krigere et brutalt angrep på israelske bosetninger i utkanten av Gazastripen og skjøtt utallige rudimentære missiler mot de nærmeste byer.
Israels reaksjon var som forventet. Den første på bannet var den israelske forsvarsministeren: «Jeg har beordret en fullstendig beleiring av Gazastripen. Det blir ingen elektrisitet, ingen mat, ingen drivstoff, alt er stengt», og legger til, «Vi kjemper mot menneskelige dyr, og vi handler deretter.» Knesset-medlem Limor Son Har-Melech presiserer: «Det finnes ingen uskyldige i Gaza», og fortsetter, «Maksimal struping av all infrastruktur i Gaza (strøm, vann, internett, drivstoff, mat osv.). Gaza må jevnes med jorden. – Alle må slettes! Gud. Hevn er det mest passende og moralske.»
Alt i 2016 beskrev Yair Golan, nestkommanderende i det israelske militæret, utviklingen i Israel slik: «Hvis det er noe som skremmer meg i minnet om Holocaust, så er det å se at de grusomme prosesser som fant sted i Europa for 70, 80 og 90 år siden eksisterer her hos oss i dag.» Da den pensjonerte generalen Amiram Levin ble bedt om å kommentere Yair Golans påstand om at Israel var i ferd med å bli mer og mer som Nazi-Tyskland, ble svaret «Det gjør vondt, det er ikke hyggelig, men slik er virkeligheten.»
Kilder:
https://www.newarab.com/news/over-800-israeli-settlers-storm-al-aqsa-compound-sukkot
https://www.middleeasteye.net/news/israel-palestine-war-fighting-human-animals-defence-minister
https://www.theguardian.com/world/2008/feb/29/israelandthepalestinians1
https://www.timesofisrael.com/ex-idf-general-likens-military-control-of-west-bank-to-nazi-germany/