Nyhetsbrev steigan.no 14.07.2025
Bare 1,6% av alle voksne eier 48,1% av hele verdens personlige formue
Kina og Russland lover «strategisk koordinering» for å skape fred i Midtøsten
Yanis Varoufakis: Blokker Baerbock fra FNs hovedforsamling
Trump, Epstein og den dype staten
Krigsdagbok del 215 – 2. og 3. juli 2025
Enda en IDF-soldat i Gaza uttaler seg
Slovakisk EU-representant: Unionen kollapser snart
Det ligger en annektering av Vestbredden i luften
Gi et bidrag til Mot Dag AS og støtt driften og utviklingen av steigan.no!
Bare 1,6% av alle voksne eier 48,1% av hele verdens personlige formue
Av Michael Roberts - 14. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/bare-16-av-alle-voksne-eier-481-av-hele-verdens-personlige-formue/
Hvert år lager jeg et innlegg om ulikheten i global formue ved hjelp av årlige data samlet inn av økonomer som jobber for den sveitsiske banken Credit Suisse. Men Credit Suisse er ikke lenger der, etter å ha blitt revet med av skandalen og bankkrisen i 2023. Den andre store sveitsiske banken, UBS, overtok eiendelene til Credit Suisse og produserer nå sin egen årlige rapport om global formue. Den er ikke like tydelig og nyttig som rapportene fra Credit Suisse var, men den produserer likevel en global formuepyramide, som vist nedenfor.
Av Michael Roberts.
Formuespyramiden viser at bare 60 millioner voksne, eller 1,6% av alle voksne i verden, har en netto personlig formue på 226 billioner dollar, eller 48,1% av all verdens personlige formue. I den andre ytterligheten har 1,57 milliarder voksne (rundt 41% av verdens voksne) bare 2,7 billioner dollar, eller bare 0,6% av all verdens personlige formue! Dette resultatet samsvarer godt med estimatet fra World Inequality Lab, som finner at 50% av verdens befolkning (ikke bare voksne) bare har 0,9% av den totale personlige formuen.
Og at den øverste 1% av verdens befolkning eier omtrent 42% av all personlig formue, det samme som i 1995.
Hvis vi legger til den midterste formuesklassen i UBS-pyramiden, viser det seg at 3,1 milliarder voksne (eller 82 % av alle voksne) har en personlig formue på 61 billioner dollar, eller bare 12,7 % av den totale globale personlige formuen. De andre 87,3 % eies av bare 680 millioner voksne, eller bare 18,2 % av det totale antallet voksne i verden (3,8 milliarder). Helt på toppen av pyramiden er det 2891 dollarmilliardærer i verden, med bare 31 voksne som har en formue på over 50 milliarder dollar hver.
I 2024 økte den personlige formuen mest i Øst-Europa (fra et lavt nivå) og Nord-Amerika, men falt i Latin-Amerika, Vest-Europa og Oseania (Australia osv.). Gjennomsnittlig husholdningsformue i Storbritannia falt med 3,6% i 2024, det nest største fallet i noen større økonomi.
Økningen i Nord-Amerika skyldtes hovedsakelig økningen i verdien av aksjer og obligasjoner for de aller rikeste. Globalt sett økte den totale finansformuen med 6,2%, mens ikke-finansiell formue (eiendom) bare økte med 1,7%. Gjennomsnittlig personlig formue per voksen i Nord-Amerika er nesten seks ganger høyere enn i Kina, 12 ganger høyere enn i Øst-Europa og nesten 20 ganger høyere enn i Latin-Amerika.
Ifølge UBS-rapporten har den ekstreme ulikheten i personlig formue globalt forverret seg (om enn bare litt) siden begynnelsen av det 21. århundre. Sør-Afrika etter apartheid er fortsatt på toppen av verdensranglisten for formuesulikhet målt ved gini-koeffisienten for ulikhet, etterfulgt som alltid av Brasil. Og dette gini-forholdet har forverret seg betydelig under den lange depresjonen siden 2008. Av de avanserte kapitalistiske økonomiene har Sverige den mest ujevne fordelingen av personlig formue, noe som kan overraske dem som roser det sosialdemokratiske Skandinavia. USA er like ulikt som Sverige.
(Gini-koeffisient er et statistisk mål for statistisk spredning, oppkalt etter den italienske statistikeren Corrado Gini. Vanligvis brukes koeffisienten til beregning av inntektsforskjeller eller formuesforskjeller i en befolkning. Wikipedia.)
Husk at dette er mål på formue, dvs. hva som eies netto etter gjeld av hver voksen globalt. Pyramiden er ikke et mål på personlig inntektsulikhet. Men jeg har i tidligere analyser funnet at formue og inntekt er nært beslektet. Det er en positiv korrelasjon på omtrent 0,38 mellom formue og inntekt; med andre ord, jo høyere ulikheten i personlig formue er i en økonomi, desto mer sannsynlig er det at inntektsulikheten vil være høyere.
Ulikhetsanalytikere som Gabriel Zucman og Saez gjentar Marx’ syn når de sier at «progressiv inntektsbeskatning ikke kan løse all urettferdigheten vår. Men hvis historien er noen rettesnor, kan den bidra til å styre landet i riktig retning, … Demokrati eller plutokrati: Det er fundamentalt sett hva toppskattesatsene handler om». Men når det er sagt, ligger årsaken til høy og økende ulikhet i selve kapitalakkumuleringsprosessen. Det er ikke først og fremst mangelen på progressiv beskatning av inntekter eller mangelen på formuesskatt; eller engang mangelen på intervensjon for å håndtere skatteparadiser. Slike politiske tiltak vil absolutt bidra til å redusere ulikhet og gi sårt tiltrengte statlige inntekter. Men hvis inntekt før skatt fra kapital (fortjeneste, husleie og renter) fortsetter å øke på bekostning av inntekt fra arbeidskraft (lønn), er det en innebygd tendens til at ulikheten øker. Og hvis kapitalen fortsetter å akkumuleres, vil de som eier mesteparten av den bli rikere sammenlignet med de som ikke eier kapital. Økende global ulikhet vil ikke bli reversert av en omfordeling av formue eller inntekt gjennom beskatning alene. Det vil kreve en fullstendig omstrukturering av eierskap til og kontroll over produksjonsmidler og ressurser globalt.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Michael Roberts:
Just 1.6% of all world’s adults own 48.1% of all the world’s personal wealth
Tillegg: De aller rikeste
I rapporten fra UBS er det også et avsnitt om den absolutte toppen av pyramiden, altså de som har over en milliard i investerbare midler.
Den viser at i 2024 var det:
2860 personer som hadde mellom 1 og 50 milliarder dollar i investerbare midler.
16 personer hadde mellom 50 og 100 milliarder dollar.
15 personer hadde over 100 milliarder dollar.
De rikeste 2900 menneskene i verden ville ikke en gang fylle hovedtribunen på Ullevål stadion.
Og de alle aller rikeste ville få plass i en minibuss.
Kina og Russland lover «strategisk koordinering» for å skape fred i Midtøsten
Av skribent - 14. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/kina-og-russland-lover-strategisk-koordinering-for-a-skape-fred-i-midtosten/
Kinas utenriksminister sa at de to landene jobber for å løse det iranske atomspørsmålet gjennom dialog.
Av nyhetsdesken i The Cradle.
Kinas utenriksminister Wang Yi uttalte 10. juli til sin russiske motpart at Beijing og Moskva burde styrke den strategiske koordineringen for å fremme fred i Midtøsten.
Ifølge en uttalelse fra Kinas utenriksdepartement sa Yi at de to landene bør presse på for en diplomatisk løsning på Irans atomspørsmål under et møte med Russlands utenriksminister Sergej Lavrov i Kuala Lumpur. «Fred kan ikke oppnås med makt, og press vil ikke løse problemer».
Dialog og forhandlinger er løsningen på konflikten, la Yi til.
De to utenriksministrene diskuterte også koordineringen mellom Kina og Russland med landene som inngår i Sammenslutningen av sørøstasiatiske nasjoner (ASEAN).
«Russland og Kina står samlet imot handlinger og planer for å militarisere regionen, inkludert forsøk på å utplassere militær infrastruktur av NATO-standard», uttalte Russlands utenriksdepartement etter møtet.
Under BRICS-toppmøtet i Rio de Janeiro 7. juli uttalte Russlands utenriksminister Sergej Lavrov at Moskva var klar til å bistå i meklingen i forhandlingene mellom USA og Iran om Den islamske republikkens atomprogram.
Lavrov tilbød Russlands tekniske bistand for å hjelpe Iran med å fylle opp sine utarmede uranlagre ved å fjerne uran anriket til nær våpenkvalitetsnivåer og erstatte det med uran egnet for kraftproduksjon. «Vi har teknologisk kapasitet, og vi er klare til å tilby den, ved å ta overskuddet av overanriket uran og returnere uran av kraftproduksjonskvalitet til Den islamske republikk og dens atomkraftanlegg».
USA og Israel har insistert på at Iran skal avslutte all urananriking på egen jord. Teheran insisterer på at anriking av uran innenfor sine grenser er deres rett i henhold til folkeretten og i henhold til ikke-spredningsavtalen (NPT).
Iran søker lettelser fra amerikanske sanksjoner i bytte mot begrensninger i atomprogrammet sitt, som de insisterer på er for å produsere energi, ikke atomvåpen.
8. juli avviste Iran USAs president Donald Trumps påstand om at de hadde bedt om å gjenoppta samtalene med USA om landets atomprogram.
«Det har ikke blitt fremsatt noen forespørsel om et møte fra vår side til amerikansk side», sa talsmann for det iranske utenriksdepartementet, Esmail Baghaei, tirsdag.
USA og Iran var i atomforhandlinger i juni da Israel startet en overraskelseskrig mot Teheran 13. juni. I løpet av den 12 dager lange krigen drepte israelsk bombing 1060 mennesker, mens Irans gjengjeldelsesdrone- og missilangrep mot Israel resulterte i minst 28 dødsfall.
USA sluttet seg til angrepet 22. juni ved å bombe tre av Irans største atomanlegg, Fordow, Natanz og Isfahan.
Trump skal angivelig ha brukt atomforhandlingene til å lure iranske ledere til å tro at intet israelsk angrep var nært forestående.
«Israel og USA har de siste dagene gjennomført en mangesidig feilinformasjonskampanje for å overbevise Iran om at et angrep på landets atomanlegg ikke var nært forestående», rapporterte Times of Israel.
En amerikansk tjenestemann fortalte det israelske nyhetsnettstedet at USAs president Donald Trump var en «aktiv deltaker i villedningskampanjen», og at han visste om militæroperasjonen på forhånd.
Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.
Lavrov og Wang Yi holder strategiske samtaler i Beijing
Samtalene mellom Sergej Lavrov og Wang Yi i Beijing 13. juli 2025 omfattet blant annet:
Russland og Kina styrker koordineringen om globale saker, Ukrainakrisen og forholdet til USA.
Ukrainakrisen: Begge sider etterlyste en løsning basert på hele omfanget av FN-paktens prinsipper.
Forholdet til USA: Diskuterte økende spenninger og behovet for en balansert internasjonal tilnærming.
Globale uropunkter: Tok opp Iran-Israel-konflikten og situasjonen på den koreanske halvøya.
Bilaterale bånd: Roste den positive fremdriften etter Xis besøk i Moskva i mai, med vekt på praktisk samarbeid, inkludert humanitær innsats.
Multilateral koordinering: Samordnet posisjoner før det kommende toppmøtet i Shanghai Cooperation Organization (SCO) og lovet tettere koordinering i FN, BRICS, G20 og APEC.
Gjensidig støtte: Bekreftet på nytt solid støtte til hverandres suverenitet, territoriale integritet og nasjonale enhet.
Det russiske utenriksdepartementet beskrev dialogen som tillitsbasert og konstruktiv – i tråd med ånden i det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina.
Yanis Varoufakis: Blokker Baerbock fra FNs hovedforsamling
Av red. PSt - 14. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/yanis-varoufakis-blokker-baerbock-fra-fns-hovedforsamling/
DiEM25 og Progressive International har gått sammen om å lansere en global kampanje for å blokkere den tidligere tyske utenriksministeren Annalena Baerbock fra å overta presidentskapet i FNs generalforsamling (UNGA) i september.
DiEM25 and Progressive International launch campaign to block Baerbock from UN General Assembly presidency.
Kampanjen «Blokker Baerbock» oppfordrer enkeltpersoner, sivilsamfunnsorganisasjoner og politiske bevegelser over hele verden til å motsette seg Baerbocks utnevnelse på grunn av hennes rolle i å muliggjøre Israels pågående folkemord i Gaza.
«Baerbocks resultater diskvalifiserer henne fra å representere verdens flertall», sa talspersoner fra DiEM25 og Progressive International.
«Mens millioner marsjerte for en slutt på massakren i Gaza, sto Baerbock sterkt bak Israels militære kampanje og tilbød enestående diplomatisk, militær og økonomisk støtte».
Yanis Varoufakis er tidligere gresk finansminister og samfunnsøkonom, samt professor i politisk økonomi ved Universitet i Athen. Han har både gresk og australsk statsborgerskap.
Kampanjen fordømmer Baerbocks rettferdiggjøring av angrep på sivil infrastruktur i Gaza, inkludert skoler og sykehus, som hun refererte til som «terrorinfrastruktur», en uttalelse som juridiske lærde og humanitære organisasjoner har kalt en åpenbar støtte til krigsforbrytelser.
Hennes urokkelige budskap om «Vi står ved Israels side» har møtt skarp fordømmelse fra menneskerettighetsforkjempere over hele verden.
«Baerbock er en hektisk folkemord-cheerleader, en politiker som aldri har sett en krig hun ikke likte», sier Yanis Varoufakis.
«I en tid der folkeretten er under daglig angrep fra aggressorer og skurkestater, må FNs generalforsamling være en stemme for fred, for rettferdighet og for respekt for folkeretten – ikke en plattform for politikere som er medskyldige i forbrytelser mot menneskeheten».
Kampanjen «Blokker Baerbock» inviterer folk overalt til å signere en global underskriftskampanje og bidra til å spre budskapet om å blokkere denne skammelige utnevnelsen. Bare massemobilisering kan forhindre Baerbock i å påta seg denne rollen, som ville markere et nytt lavmål for internasjonal diplomati.
Trump, Epstein og den dype staten
Av Chris Hedges - 14. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/trump-epstein-og-den-dype-staten/
Trump-administrasjonen nekter å frigi Epstein-dokumentene og -videoene, det er ikke bare gjort for å beskytte Trump, men den herskende klassen. De tilhører alle samme klubb.
The Chris Hedges Report, 12. Juli 2025
Trump-administrasjonen nekter å frigi dokumentene og videoene som ble samlet under etterforskningen av aktivitetene til den pedofile Jeffrey Epstein. Dette burde legge til hvile den absurde ideen, omfavnet av Trump-supportere og godtroende liberalere, om at Trump vil demontere Den dype staten. Trump er en del av, og har lenge vært en del av, den motbydelige kabalen av politikere – demokrater og republikanere – milliardærer og kjendiser, som ser på oss, og ofte mindreårige jenter og gutter, som varer å utnytte for profitt eller fornøyelse.
Listen over de som var i Epsteins krets er en hvem-er-hvem av de rike og berømte. De inkluderer ikke bare Trump, men også Bill Clinton, som angivelig tok en tur til Thailand med Epstein, prins Andrew, Bill Gates, hedgefondmilliardæren Glenn Dubin, tidligere New Mexico-guvernør Bill Richardson, tidligere finansminister og tidligere president ved Harvard University Larry Summers, kognitiv psykolog og forfatter Stephen Pinker, Alan Dershowitz, milliardær og Victoria’s Secret-sjef Leslie Wexner, den tidligere Barclays-bankmannen Jes Staley, den tidligere israelske statsministeren Ehud Barak, tryllekunstneren David Copperfield, skuespilleren Kevin Spacey, tidligere CIA-direktør Bill Burns, eiendomsmogul Mort Zuckerman, tidligere Maine-senator George Mitchell og den vanærede Hollywood-produsenten Harvey Weinstein, som frydet seg over Epsteins evigvarende bacchanalia.
Listen inkluderer også advokatfirmaer og dyre advokater, føderale og statlige påtalemyndigheter, privatetterforskere, personlige assistenter, publisister, tjenere og sjåfører. Den inkluderer de mange innkjøperne og hallikene, inkludert Epsteins kjæreste og datter av Robert Maxwell, Ghislaine Maxwell. Den inkluderer media og politikere som hensynsløst diskrediterte og brakte ofrene til taushet, og brukte makt mot alle, inkludert mot en håndfull uredde reportere, som forsøkte å avsløre Epsteins forbrytelser og krets av medskyldige.
Det er mye som forblir skjult. Men det er noen ting vi vet. Epstein installerte skjulte kameraer i sine overdådige boliger og på sin private karibiske øy, Little St. James, for å fange sine mektige venner som deltar i seksuelle eskapader, misbruk av tenåringer og mindreårige jenter og gutter. Innspillingene var utpressingsgull. Var de en del av en etterretningsoperasjon på vegne av israelske Mossad? Eller ble de brukt til å sikre at Epstein hadde en jevn kilde av investorer som kanaliserte ham millioner av dollar for å unngå å bli avslørt? Eller ble opptakene brukt til begge deler? Han fraktet mindreårige jenter mellom New York og Palm Beach på privatflyet Lolita Express, som angivelig var utstyrt med en seng for gruppesex. Hans klikk av kjente venner, inkludert Clinton og Trump, er registrert på frigitte flylogger for å ha reist med jetflyet flere ganger, selv om mange andre flylogger har forsvunnet.
Epsteins videoer er i FBIs hvelv, sammen med detaljerte bevis som ville rive bort sløret foran de mektiges seksuelle tilbøyeligheter og følelsesløshet. Jeg tviler på at det er en klientliste, slik statsadvokat Pam Bondi hevder. Det er heller ingen enkelt Epstein-fil. Etterforskningsmaterialet som er samlet om Epstein fyller mange, mange kasser, som ville begrave Bondis skrivebord og sannsynligvis, hvis de ble samlet i ett rom, dominere det meste av plassen på kontoret hennes.
Begikk Epstein selvmord, som den offisielle obduksjonsrapporten hevder, ved å henge seg i fengselscellen sin den 10. august 2019, på Metropolitan Correctional Center i New York City? Eller ble han myrdet? Siden kameraene som registrerte aktivitet i cellen hans ikke var funksjonelle den natten, vet vi ikke. Michael Baden, en rettsmedisinsk patolog ansatt av Epsteins bror, som fungerte som sjefslege for New York City og som var til stede ved obduksjonen, sa at han tror Epsteins obduksjon tyder på drap.
Epstein-saken er viktig fordi den imploderer fiksjonen om dype splittelser mellom demokrater, som ikke hadde mer interesse av å frigi Epstein-dokumentene enn Trump, og republikanerne. De tilhører samme klubb. Den avslører hvordan domstolene og byråene for rettshåndhevelse samarbeider for å skjerme mektige personer som engasjerer seg i forbrytelser. Den avslører fordervelsen i vår ekshibisjonistiske, herskende klasse, som ikke er ansvarlig overfor noen, fri til å krenke, stjele og plyndre, og forgripe seg på de svake og sårbare. Det er den tarvelige historikken til våre oligarkiske herskere, de som mangler evne til skam eller skyld, enten de er utkledde som Donald Trump eller Joe Biden.
Denne klassen av herskende parasitter ble parodiert i den satiriske romanen «Satyricon», av Gaius Petronius Arbiter, fra det første århundre, skrevet under Caligulas, Claudius’ og Neros regjeringstid. Som i Satyricon var Epsteins krets dominert av falske intellektuelle, selvhøytidelige klovner, svindlere, manipulatorer, småkriminelle, de umettelige rike og de seksuelt fordervede. Epstein og hans indre krets engasjerte seg rutinemessig i seksuelle perversjoner av petroniske proporsjoner (etter Gaius Petronius, o.a.), som The Miami Heralds undersøkende reporter Julie Brown, hvis iherdige rapportering i stor grad var ansvarlig for gjenåpningen av den føderale etterforskningen av Epstein og Maxwell, dokumenterer i sin bok «Perversion of Justice: The Jeffrey Epstein Story».
Som Brown skriver, i 2016 sendte en anonym kvinne, under pseudonymet «Kate Johnson», inn en sivil klage til en føderal domstol i California, der hun hevdet at hun ble voldtatt av Trump og Epstein da hun var tretten, over en fire-måneders periode, fra juni til september 1994.
«Jeg tryglet høylytt Trump om å stoppe», sa hun i søksmålet om å ha blitt utsatt for voldtekt. «Trump svarte på mine bønner ved å slå meg voldsomt i ansiktet med sin åpne hånd og skrike at han kunne gjøre hva han ville».
Brown fortsetter:
Johnson sa at Epstein inviterte henne til en rekke «sexfester for mindreårige», i herskapshuset hans i New York, hvor hun møtte Trump. Lokket av løfter om penger og modellmuligheter, sa Johnson at hun ble tvunget til å ha sex med Trump flere ganger, inkludert en gang med en annen jente, tolv år gammel, som hun kalte ‘Marie Doe’.
Trump krevde oralsex, sa søksmålet, og etterpå «dyttet han begge mindreårige vekk mens han sint skjelte dem ut for den ‘dårlige’ kvaliteten på den seksuelle ytelsen», ifølge søksmålet, innlevert 26. april til den amerikanske distriktsdomstolen i det sentrale California.
Etterpå, da Epstein fikk vite at Trump hadde tatt Johnsons jomfrudom, skal Epstein ha «forsøkt å slå henne i hodet med sine lukkede knyttnever», sint over at han ikke hadde vært den som tok jomfrudommen hennes. Johnson hevdet at begge mennene truet med å skade henne, og familien hennes hvis hun noen gang avslørte hva som hadde skjedd.
Søksmålet sier at Trump ikke deltok i Epsteins orgier, men likte å se på, ofte mens den tretten år gamle «Kate Johnson» ga ham en håndjobb.
Det ser ut til at Trump var i stand til å oppheve søksmålet ved å kjøpe hennes taushet. Hun har siden forsvunnet.
I 2008 forhandlet Alex Acosta, som på den tiden var den amerikanske statsadvokaten for Southern District of Florida, frem en avtale for Epstein. Avtalen innvilget immunitet fra alle føderale kriminelle anklager – til Epstein, fire navngitte medsammensvorne og eventuelle ikke-navngitte «mulige medsammensvorne». Avtalen stengte FBIs etterforskning for om det var flere ofre og andre mektige personer som deltok i Epsteins seksualforbrytelser. Den stoppet etterforskningen og forseglet tiltalen. Trump, i det mange anser som en handling av takknemlighet, utnevnte Acosta til arbeidsminister i sin første presidentperiode.
Trump vurderte å benåde Ghislaine Maxwell etter at hun ble arrestert i juli 2020, i frykt for at hun ville avsløre detaljer om hans tiår lange vennskap med Epstein, ifølge Trump-biografen Michael Wolff. I juli 2022 ble Maxwell dømt til 20 års fengsel.
«Jeffrey Epsteins nærmeste forhold i livet var med Donald Trump … Dette var to karer som var sammen i tykt og tynt i 15 år. De gjorde alt sammen», sa Wolff til programleder Joanna Coles på The Daily Beast Podcast. «Og dette er fra å dele, forfølge kvinner, jakte på kvinner, dele minst én kjæreste i minst ett år, i denne typen rik-fyr-forhold med hverandres posisjoner, til at Epstein gir råd til Trump om hvordan han kan jukse med skatten sin».
De juridiske uregelmessighetene, inkludert forsvinningen av enorme mengder bevis som inkriminerte Epstein, gjorde at Epstein unngikk føderale anklager om sexhandel i 2007, da advokatene hans forhandlet frem den hemmelige avtalen med Acosta. Han var i stand til å erkjenne seg skyldig i mindre statlige anklager om å ha oppfordret en mindreårig til prostitusjon.
De prominente mennene som er anklaget for å ha deltatt i Epsteins pedofile karneval, deriblant Epsteins advokat Alan Dershowitz, truer ondskapsfullt alle som forsøker å avsløre dem. Dershowitz, for eksempel, hevder at en etterforskning som han har nektet å offentliggjøre, av den tidligere FBI-direktøren Louis Freeh, beviser at han aldri hadde hatt sex med Epsteins offer, Virginia Giuffre, som 17-åring ble smuglet til prins Andrew. Giuffre, et av de få ofrene som offentlig tok kampen opp mot sine overgripere, sa at hun ble «sendt rundt som et fat med frukt» blant Epstein og Maxwells venner, inntil hun i en alder av 19 år rømte. Hun «begikk selvmord» i april 2025. Dershowitz har sendt gjentatte trusler til Brown og hennes redaktører i The Miami Herald.
Brown fortsetter:
[Dershowitz] fortsatte å referere til informasjon som var oppbevart i forseglede dokumenter. Han beskyldte avisen for ikke å rapportere «fakta» som han sa var i de forseglede dokumentene. Sannheten er, prøvde jeg å forklare, aviser kan ikke bare skrive om ting fordi Dershowitz sier at de eksisterer. Vi trenger å se dem. Vi må verifisere dem. Så, fordi jeg sa «vis meg materialet», anklaget han meg offentlig for å ha begått en kriminell handling, ved å be ham om å fremlegge dokumenter som var forseglet av retten.
Dette er måten Dershowitz opererer på.
Det som uroer meg mest med Dershowitz er måten mediene, med få unntak, ikke klarer å utfordre ham kritisk. Journalister faktasjekket Donald Trump og andre i hans administrasjon nesten hver dag, men for det meste ser det ut til at mediene gir Dershowitz en gratisbillett i Epstein-historien.
I 2015, da Giuffres påstander først ble offentliggjort, gikk Dershowitz på alle tenkelige TV-programmer og sverget blant annet på at Epsteins flylogger ville frikjenne ham. «Hvordan vet du det?» ble han spurt.
Han svarte at han aldri var på Epsteins fly i løpet av den tiden Virginia Giuffre var involvert med Epstein.
Men hvis media hadde sjekket, kunne de ha fått vite at han faktisk var passasjer på flyet i løpet av den tidsperioden, ifølge loggene.
Så vitnet han, i en edsvoren forklaring, at han aldri dro på noen flyturer uten sin kone. Men han var oppført i disse reisedokumentene, som reisende, flere ganger uten sin kone. I løpet av minst én tur var han på flyet med en modell som heter Tatiana.
Epstein donerte penger til Harvard og ble gjort til gjestestipendiat ved Harvards institutt for psykologi, selv om han ikke hadde noen akademiske kvalifikasjoner på feltet. Han fikk et nøkkelkort og passord, samt et kontor i bygningen som huset Harvards Program for evolusjonær dynamikk. Han refererte til seg selv i sine pressemeldinger som «Vitenskapsfilantropen Jeffrey Epstein», «Utdanningsaktivisten Jeffrey Epstein», «Den evolusjonære Jeffrey Epstein», «Vitenskapsbeskytteren Jeffrey Epstein» og «Uortodoks hedge-finansiør Jeffrey Epstein».
Epstein, som gjenskapte ønskene om berømmelse og tomheten til karakterene som ble parodiert i «Middag med Trimalchio»-kapittelet i Satyricon, organiserte forseggjorte middagssamlinger for sine milliardærvenner, inkludert Elon Musk, Salar Kamangar og Jeff Bezos. Han drømte opp bisarre planer for sosial manipulering, inkludert en plan om å så menneskearten med sitt eget DNA, ved å lage et baby-anlegg på sin vidstrakte ranch i New Mexico.
(Satyricon (eller Satyrica) er en latinsk skjemteroman, antatt skrevet av den romerske forfatteren Gaius Petronius (ca. 27–66) på keiser Neros tid, selv om manuskriptet selv kallet ham Titus Petronius. Verket er også kjent ved Federico Fellinis stilserte film Fellini Satyricon fra 1969 som er basert på Petronius’ roman. Red.)
«Epstein var også besatt av kryonisering*, den transhumanistiske filosofien hvis tilhengere tror at mennesker kan repliseres eller bringes tilbake til livet etter at de er nedfrosset», skriver Brown. «Epstein fortalte tilsynelatende noen av medlemmene av hans vitenskapelige krets, at han ønsket å inseminere kvinner med sæden sin for at de skulle føde babyene hans, og at han ville ha hodet og penisen nedfryst».
*(Kryonisering er nedfrysing av et dødt menneske i håp om at vedkommende skal kunne gjenopplives en gang i fremtiden. Kryonisering blir ansett som en spekulativ behandlingsform, og kan betraktes som en form for mumifisering. Kilde: kryonisering – Store medisinske leksikon O.a.)
Epstein-historien er et vindu inn i den herskende klassens moralske fallitt, hedonisme og grådighet. Dette krysser politiske skillelinjer. Det er fellesnevneren mellom demokratiske politikere, som Bill Clinton, filantroper, som Bill Gates, milliardærklassen og Trump. De er en klasse av rovdyr og svindlere. Det er ikke bare jenter og kvinner de utnytter, men oss alle.
Chris Hedges-rapporten er en leserstøttet publikasjon. For å motta nye innlegg og støtte arbeidet mitt, bør du vurdere å bli en gratis eller betalt abonnent.
Denne artikkelen er hentet fra The Chris Hedges Report:
Trump, Epstein and the Deep State
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
steigan.no har en omfattende dekning av temaet Jeffrey Epstein.
Everything You Need To Know About War With Iran (w/ Alastair Crooke) | The Chris Hedges Report
Will Zohran Empower or Betray the Working Class? (w/ Kshama Sawant) | The Chris Hedges Report
How the Rich Develop Un-Human Relationships (w/ Rob Larson)
Starvation and Profiteering in Gaza (w/ Francesca Albanese) | The Chris Hedges Report
Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenrikskorrespondent i femten år for The New York Times, hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisen. Han har tidligere jobbet utenlands for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet The Chris Hedges Report.
Han var medlem av teamet som vant Pulitzer-prisen for forklarende rapportering i 2002, for The New York Times’ dekning av global terrorisme, og han mottok i 2002 Amnesty International Global Award for Human Rights Journalism. Hedges, som har en Master of Divinity fra Harvard Divinity School, er forfatter av bestselgerne American Fascists: The Christian Right and the War on America, Empire of Illusion: The End of Literacy and the Triumph of Spectacle og var finalist i National Book Critics Circle for sin bok War Is a Force That Gives Us Meaning. Han skriver en nettspalte for nettstedet ScheerPost. Han har undervist ved Columbia University, New York University, Princeton University og University of Toronto.
Krigsdagbok del 215 – 2. og 3. juli 2025
Av Lars Birkelund - 14. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/krigsdagbok-del-215-2-og-3-juli-2025/
Dette er 215. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.
2. juli
Da NATO ble opprettet i 1949 ble det sagt at NATO kun skulle være et supplement til FN-pakten av 1945. Men allerede da fantes baktanker med NATO. Året etter brukte USA NATO med Norge på slep til krig mot Nord-Korea, der to millioner mennesker ble drept, 20 % av landets befolkning. Som om Korea ligger i det nord-atlantiske området, som NATO ble opprettet for å forsvare, og som om Nord-Korea hadde angrepet USA eller annet NATO-land.
Som følge av den krigen ble NATO underlagt USAs militære kommando og på 90-tallet gikk det virkelig ille. For da burde jo NATO ha blitt oppløst. I stedet bestemte USA/NATO da at de i prinsippet skulle ha rett til å angripe et hvilket som helst land, noe NATO gjorde i 1999, ved å bombe Jugoslavia, som også lå utenfor det nord-atlantiske området. «Out of area», het det om det som også ble kalt nye NATO.
Deretter invaderte USA/NATO Afghanistan, også uten FN-mandat, sjøl om den 20 år lange okkupasjonen av Afghanistan fra 2001 til 2021 hadde det. USA trakk seg brått og plutselig ut av landet i 2021, UTEN å varsle allierte.
USA brukte også NATO-land til krigene mot Irak, Libya og Syria. Og jeg gjentar: INGEN av disse landene ligger i det nord-atlantiske området og INGEN av dem hadde angrepet USA eller annet NATO-land på forhånd. Altså var det uprovoserte kriger, der løgner ble brukt som påskudd.
Mark Rutte, NATOs nye generalsekretær, er like mye av en lakei for USA som Jens Stoltenberg og hans forgjengere. Men Rutte er ikke like diplomatisk og slu som Stoltenberg og er derfor en enda mer utilslørt smisker. Som da han gratulerte USA og Israel med det folkerettstridige angrepet på Iran. De to har likevel det til felles at de aldri får/fikk kritiske spørsmål av norske medier.
Jens smigret Trump (under Trumps første periode) ved å si at NATO kan hjelpe USA mot Kina. Nå sverger Rutte på at NATO skal forsvare Taiwan mot en innbilt fare, nemlig løgnen om at Kina planlegger å ta Taiwan med militærmakt.
NATO er en terrororganisasjon, som også lyktes med å provosere fram krigen i Ukraina, i håp om at det skulle knekke ryggen til Russland og slik gjøre det lettere å gå til krig mot Kina. Nå er det håp om at NATO knekker ryggen, med sitt umulige krav om at alle medlemslandene skal bruke minst 5 % av sitt BNP på opprustning, og fordi de undervurderte Russland og har klart å samle resten av verden mot seg med sin støtte til Israel.
«This BBC series is about a far-right secret army, operated by the CIA and MI6 through NATO, which killed hundreds of innocent Europeans».
Seinere samme dag:
41% av leserne til iNyheter. mener at «Nato selv, med sin militære opptrapping og provokasjoner, er den største trusselen i regionen», dvs Europa. 28 % av de som svarte kan tolkes som om de mener at Russland er det. https://inyheter.no/02/07/2025/roseth-mener-ukrainsk-etterretning-er-troverdig-russland-kan-utfordre-nato/
Seinere samme dag:
USA/NATO/Israel kan ha klart å skaffe Aserbadsjan som en proxy, både mot Russland og Iran. Det kan bli verst for Aserbadsjan, men det styrker sjølsagt USA/NATO/Israel i den kommende krigen mot Iran. Spørsmålet er hvordan Georgia, Tyrkia og andre vil forholde seg til dette.
Seinere samme dag:
Møt afghanske Rabia Rufina:
«Jeg har alltid hatt mine meninger og vært noe engasjert i hva som skjer ut i Norge og verden, men har aldri stemt før. I år blir første gangen. Jeg har ikke trodd på at det vil gjøre noe forskjell, samtidig så tenkte at regjeringa gjorde sitt beste. Jeg har stort sett vært fornøyd og takknemlig for at jeg bodde i et land som kunne kalle seg for fredsnasjon.
Dessverre, de siste 10 årene har jeg merket at vi sakte, men sikkert at vi har gått i feil retning. I dag er det helt klart at vi har det, gjennom å se forskjellen mellom hvordan vi har håndtert situasjon mellom Russland og Ukraina og Palestina og Israel.
Hva sier det om Norge? Om oss?
På den eneste siden sender vi milliarder til Ukraina, et land som nå har visst nok fått 17 tusen millionærer siste årene og nyter godt skattepengene våre, mens vi søker økonomisk gevinst på folkemord på den andre siden». https://www.facebook.com/photo?fbid=10162986081800871&set=a.10151101036890871
3. juli
Jeg har bearbeidet en del av det jeg tidligere har skrevet om russofobi og oversatt til engelsk for å publisere på Substack. Her den første av tre artikler. Abonner gjerne og del videre om du vil. https://substack.com/home/post/p-167429958
Seinere samme dag:
Dagsnytt 18: Israels vold må opphøre, sier statssekretær Torgeir Micaelsen, mens han, Regjeringen (Norge) og Stortinget fortsetter å støtte Israels krigsmaskin med våpendeler og investeringer i israelske bedrifter. Denne holdningen presterer Micaelsen å kalle «kompromissløs». Hvorfor? Fordi det finnes noen land som er verre enn Norge.
Seinere samme dag:
Russland er i ferd med å gå tom for våpen, presterte «redaktørstyrte» norske medier å si for tre år siden. De spredde også rykter om at Putin er «dødelig syk» (Nettavisen 6. mars 2022.)
Likevel er det slike medier Regjeringen (Norge) og Stortinget sier at vi må stole på. Så hvor pålitelige er politikerne våre?
Nå er det USA som er i ferd med å gå tom for våpen til Ukraina. I alle fall sa en USA-talsmann at de ikke har flere våpen til overs og at de må prioritere egen sikkerhet. Men det han mente var sjølsagt at Israel nå får de våpnene som var tiltenkt Ukraina.
Regjeringen/Stortinget har malt seg inn i et hjørne med sin stupide Ukraina-politikk og prøver nå redde sine egne skinn. Jeg er stolt over at jeg advarte mot denne politikken allerede fra dag 1, både fordi jeg er mot vold/krig som løsning på problemer og fordi de ukrainske myndighetene ikke fortjener noen støtte. Dette er også politikken til Fred og Rettferdighet (FOR). Hvis du og mange nok andre hjelper oss inn på Stortinget til høsten vil det i alle alle fall være ETT parti som snakker sant om krigen fra talerstolen der.
Mvh Lars Birkelund, førstekandidat for FOR i Innlandet.
Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok
Enda en IDF-soldat i Gaza uttaler seg
Av skribent - 14. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/enda-en-idf-soldat-i-gaza-uttaler-seg/
«Du må drepe dem. Uansett hvem det er». En israelsk soldat som snakker anonymt med Sky News gir det siste vitnesbyrdet om vilkårlige drap på palestinere.
Av Stephen Prager.
Common Dreams, Consortium News, 7. Juli 2025
Enda en soldat fra de israelske forsvarsstyrkene har uttalt seg offentlig mot IDFs brutalisering av sivile i Gaza.
I et intervju med britiske Sky News på mandag, snakket en reservist som har tjenestegjort tre turer i Gaza åpenhjertig om ordrer han og andre soldater mottok, om å skyte enhver person vilkårlig som gikk inn i definerte «no-go-soner», uavhengig av om de utgjorde en trussel.
Soldaten gav sitt vitnesbyrd anonymt av frykt for å bli stemplet som en «forræder». Han identifiserte seg imidlertid som en reservist fra 252. Divisjon som var stasjonert ved Netzarim-korridoren, en vei som deler Nord- og Sør-Gaza.
Området har vært et av de mest kritiske strategiske punktene for Israels okkupasjon av Gaza, og har gitt Israel kontroll over strømmen av bistand og mennesker.
Soldatene, som var stasjonert i utkanten av et sivilt nabolag, i hjemmene til fordrevne palestinere, ble beordret av sine kommandanter til å drepe alle som passerte en «imaginær linje» som markerte begynnelsen på det militære området, sa soldaten.
«Vi har et territorium vi er i, og kommandoene er: alle som kommer inn må dø», sa soldaten. «Hvis de er inne, er de farlige, du må drepe dem. Uansett hvem det er».
«Det var liksom stort sett alle som kommer inn i territoriet, og det kan være en tenåring som sykler», sa han.
Soldaten sa at den rådende holdningen blant troppene var at alle palestinere var «terrorister», og at denne holdningen ble forsterket av kommandanter.
«De sier at hvis noen kommer hit, betyr det at han vet at han ikke burde være der, og hvis han fortsatt kommer, betyr det at han er en terrorist», sa han. «Dette er hva de forteller deg. Men jeg tror egentlig ikke det er sant. Det er bare fattige mennesker, sivile, som egentlig ikke har så mange valg».
Han sa at når soldater i korridoren dreper sivile, tror mange av dem «at de gjorde noe bra».
Den følelsen av straffrihet, sa han, kommer fra de høyerestående.
«Noen kommandanter kan virkelig bestemme seg for å gjøre krigsforbrytelser og dårlige ting og ikke møte konsekvensene av det», sa han.
«Du kan ikke være så lenge i dette scenariet og ikke normalisere det», sa han. «Drap er normalisert, og du ser ikke problemet».
Denne anonyme soldaten er den siste av mange som har bestemt seg for å snakke ut mot grusomhetene deres militære har begått.
Hans vitnesbyrd kommer rett etter en opprivende Haaretz-avsløring, der flere andre israelske soldater beskrev at de ble beordret til å skyte palestinere som ba om hjelp, og gjorde de amerikansk-israelsk-administrerte Gaza Humanitarian Foundation (GHF)-anleggene til «drapsmarker». Andre ga Associated Press video av soldater som bombarderte sivile med pepperspray og sjokkgranater i et hjelpeområde.
Atter andre har uttalt seg mot angrepene på sivile nær det israelske, militære området i Netzarim.
I april beskrev en rapport fra den israelske veterangruppa Breaking the Silence, mange flere beretninger om brutalitet i løpet av det første halvannet året av krigen. Rapporten inkluderte beretninger om israelske soldater som raserte jordbruksland, bulldoserte hele kvartaler og pekte ut «store deler av landet» som «ble omgjort til massive drapssoner».
«Alle ble utslettet fra jordens overflate. Utslettelse, ekspropriasjon og utvisning er umoralsk og må aldri normaliseres eller legitimeres», heter det i rapporten.
Soldaten som snakket med Sky News sa at hans utplassering etterlot en lignende skamplett på hans samvittighet.
«Jeg føler på en måte at jeg deltok i noe dårlig, og jeg må motvirke det med noe godt jeg gjør, ved å snakke ut, fordi jeg er veldig bekymret over hva jeg tok, og fortsatt tar del i, som soldat og borger i dette landet», sa han. «Jeg tror krigen er … en veldig ille ting som skjer med oss, og med palestinerne, og jeg mener det er nødvendig at den tar slutt».
Denne artikkelen er fra Common Dreams.
Denne artikkelen er hentet fra Common Dreams, republisert av Consortium News:
Another IDF Soldier in Gaza Speaks Out
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Stephen Prager er skribent for Common Dreams.
Slovakisk EU-representant: Unionen kollapser snart
Av skribent - 14. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/slovakisk-eu-representant-unionen-kollapser-snart/
EU vil snart kollapse uten russiske ressurser – sier slovakisk medlem av EU-parlamentet.
Ursula von der Leyen, EUs leder, trykker nå på for å fase ut import av russisk energi. Det vil bli fatalt, advarer Slovakias EU-parlaments-medlem Milan Uhrik.
Presidenten i Europakommisjonen, Ursula von der Leyen, fører nå EU inn på en linje som vil føre til at de ødelegger seg selv når hun går inn for å avslutte energitilførselen EU får fra Russland. Det sier slovakiske Milan Uhrik, medlem av Europa-parlamentet.
I mai avslørte von der Leyen en plan for å fase ut all import av russisk olje og gass innen slutten av 2027. Dette er del av EUs veikart for REPowerEU, som har som mål å gjøre slutt på EU-blokkens avhengighet av russisk fossilt brensel, og gå over til fornybare kilder.
«Von der Leyen vil ødelegge EU. Jeg er overbevist som at EU snart vil kollapse, slik du går fram, om dette skal skje», sa Uhrik i en tale rettet mot von der Leyen i Europa-parlamentet på onsdag.
Moskva hevder at de nye EU-restriksjonene er selvdestruktive, for energiprisene vil gå opp og det vil svekke blokkens økonomi. Siden 2022 har Tyskland havnet i resesjon, og veksten ellers i EU har stagnert. Brüssel diskuterer nå også en 18. sanksjons-pakke som omhandler russisk energi og Russlands finans-sektor.
Diskusjonene stanset forrige uke etter at Slovakia nedla veto. Den slovakiske statsministeren Robert Fico argumenterte med at
«Slovakia kjemper for våre hjem og vårt næringsliv» mot «skadelige ideologiske beslutninger» som kommer fra Brüssel.
Nabolandet Ungarn har også lagt ned veto mot forslaget. De advarer om at forslaget vil lamme energi-sikkerheten, og få prisene til å rase oppover. Uhrik understreker at russiske hydrokarboner er livsviktige for Slovakias industri.
«Uten dem vil ikke vår industri fungere, iallfall ikke bli konkurransedyktig», sa han.
Han ber Slovakias politiker Maros Sefcovic, som nå er EUs kommissær for handel, økonomi, og sikkerhet «å stå opp for Slovakia» i denne saken. Uhrik tok også opp saken om NATOs forslag å øke medlemslandenes forsvarsutgifter til 5% av BNP innen 2035. «Nei takk, det er for mye. Vi vil ikke være med på det», sa han, og legger til at Slovakia ikke så for seg noe slikt da de sluttet seg til EU.
Von der Leyen overlevde nettopp et mistillitsforslag i Europa-parlamentet på torsdag om hennes behandling av anskaffelser av Covid-19-vaksiner. Politikerne avviste kritikken mot henne som «konspirasjonsteori» som bare var i den russiske presidenten Vladimir Putins interesse.
Oversatt av Ingunn Kvil Gamst for Derimot.no.
Det ligger en annektering av Vestbredden i luften
Av skribent - 14. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/det-ligger-en-annektering-av-vestbredden-i-luften/
Nybyggerne fryder seg over friheten fra straff. Israelske bosettere har herjet gjennom palestinske byer og begått opptøyer ved en israelsk militærbase de siste ukene, vel vitende om at regjeringsrepresentanter dekker ryggen deres.
Av Oren Ziv og Shatha Yaish
+972 Magazine, 9. juli 2025
I samarbeid med
I løpet av to dager ble et av de siste gjenværende palestinske samfunnene mellom Ramallah og Jeriko rykket opp fra sitt land.
Om kvelden den 2. juli kom dusinvis av israelske bosettere ned til gjeterlandsbyen Al-Muarrajat på Vestbredden. De brøt seg inn i hjem, stjal rundt 60 sauer og satte opp en liten utpost inne i landsbyen. Neste morgen ble settlere sett sittende ved siden av israelske soldater ved den nybygde utposten, nå flyttet bare noen meter fra landsbyskolen.
I frykt for ytterligere tyveri begynte innbyggerne å evakuere husdyrene sine. Innen fredag pakket familier eiendelene sine og dro i massevis. Tretti familier – totalt 177 personer – ble tvunget ut, og samfunnet var i praksis utslettet.
«Innbyggerne ble tvunget til å dra, under trusler med våpen», sa 28 år gamle Aaliyah Malihat, en lokal aktivist, da familien hennes samlet sine eiendeler. «Folk har ingen steder å gå. De sprer seg til nærliggende landsbyer».
Før 1948 bodde Al-Muarrajats innbyggere i Naqab/Negev-ørkenen. Siden den gang har de blitt fordrevet flere ganger, først etter israelske militære ordre, senere av bosetternes ekspansjon. For mange var dette tredje eller fjerde gang de har blitt rykket opp med roten.
Men selv etter å ha flyktet fra Al-Muarrajat, fortsatte deres prøvelser.
«Vi dro til flyktningleiren Aqbat Jaber i Jeriko», fortalte Malihat til +972. «Men på mandag kom nybyggere igjen og prøvde å ta noen av sauene våre. Israelske soldater ankom sammen med dem. De omringet oss, tok våre ID-er og telefoner og ledet nybyggerne gjennom hjemmene våre. Så sa de at vi hadde tre timer på oss til å dra, ellers ville vi miste livet».
«Det er smertefullt», fortsatte hun, der hun snakket fra den nakne bakken i utkanten av Jeriko, som hun og dusinvis av hennes familiemedlemmer hadde flyktet til. Hennes gamle hjem i Al-Muarrajat, nå ødelagt, kunne tydelig sees bare noen få kilometer unna.
Alias onkel, Jabar Malihat, beskrev hvordan situasjonen hadde forverret seg siden krigen i Gaza begynte i 2023. «Nybyggerangrep ble nådeløse», sa han. «Du kan spørre hvorfor vi ikke dro tidligere, vel vitende om at ødeleggelsene var på vei. Sannheten er at vi ikke hadde noe alternativ. Hvis den israelske regjeringen hadde tilbudt oss et trygt sted, ville vi ha gått fredelig. Men de forhandlet ikke. De bare sendte nybyggerne».
Som svar på +972s henvendelse om fredagens fordrivning, hevdet talspersonen fra IDF, at det var «ingen rapporter om voldelige hendelser» i Al-Muarrajat. Men palestinerne som ble tvunget på flukt malte et helt annet bilde. «Dessverre var politiet og hæren involvert. De støttet nybyggerne, i stedet for å beskytte barna og beboerne», vitnet Jamal Malihat, en innbygger i landsbyen.
Ifølge FN har bosettervolden i Al-Muarrajat økt fra bare tre registrerte hendelser i 2021 og 2022, til 20 i 2023 og 74 i 2024. I løpet av disse årene har bosettere bygget utposter rundt Al-Muarrajat og brukt dem til å starte gjentatte raid. I fjor stormet nybyggere bevæpnet med køller landsbyskolen, mens elever og lærere var inne.
En innbygger, 75 år gammel, hadde flyktet etter angrepet. På fredag kom han tilbake for å stå sammen med naboene under den siste utvisningen. Overveldet av scenen fikk han et hjerteinfarkt; han er nå fortsatt innlagt på sykehus i Ramallah.
Angrepet på Al-Muarrajat kom bare dager etter en rekke dødelige bosetterangrep i byen Kufr Malik, nordøst for Ramallah. 23. juni skjøt og drepte israelske styrker en 13 år gammel gutt; to dager senere herjet bosettere gjennom byen, satte fyr på eiendom og drepte ytterligere tre unge palestinere, som var blant en gruppe landsbyboere som prøvde å forsvare hjemmene sine.
«De [bosetterne] behandler ikke folk som mennesker», sa en mann i begravelsen for de drepte i Kufr Malik, 26. juni. «De behandler oss alle som sin fiende – et barn, en gammel mann eller kvinne, til og med en baby. De tror at babyen vil forårsake skade når de vokser opp, så de vil drepe dem nå».
Bare timer etter begravelsen startet nybyggere et nytt angrep, denne gangen rettet mot den nærliggende byen Turmus Ayya. I motsetning til tidligere hendelser var reportere fra +972 Magazine og andre medier på bakken, og ga et nærbilde av hvordan disse bosetterangrepene utspiller seg i sanntid.
Rundt klokken 15 blåste byens sentrale moské en alarm og høyttaleranrop, og oppfordret innbyggerne til å komme ut og forsvare området som var under angrep. Sannsynligvis trodde bosetterne at mange av landsbyboerne fortsatt ville være til stede i begravelsen, dusinvis av bosettere feide inn i den nordlige delen av landsbyen, der en palestinsk-amerikansk 14 år gammel gutt ble drept av israelske soldater i april.
Bosetterne prøvde å bryte seg inn i hjem og sette fyr på omkringliggende jordbruksmarker – det palestinske vitner har beskrevet som en svært koordinert operasjon. Men i løpet av minutter skyndte rundt 200 menn, ungdommer og gamle fra landsbyen seg for å konfrontere dem med steiner.
I frontlinjen av nybyggere, var det rundt ti maskerte ungdommer som kastet steiner. Like bak dem holdt en mann en walkie-talkie; en annen, umaskert og bevæpnet, avfyrte våpenet sin mens landsbyboerne rykket frem. Angriperne beveget seg i tette grupper, med køller, skytevåpen og plastflasker, sannsynligvis fylt med brennbare væsker. Taktikken deres etterlignet militær- og politienhetenes: falske retretter for å lokke landsbyboere inn i sårbare posisjoner, før de gikk til motangrep.
Flere minutter senere ankom israelske soldater. Nybyggerne trakk seg langsomt tilbake og passerte rett forbi de israelske troppene. Ingen ble stoppet. I mellomtiden strømmet militæret inn i landsbyen, ikke for å stoppe bosetterangrepet, men for å holde palestinerne som prøvde å forsvare hjemmene sine tilbake.
Vold med et tydelig formål
Etter hvert som bosettervolden på Vestbredden blir stadig mer ondskapsfull og utbredt, ser det ut til at israelske myndigheter bare reagerer besluttsomt når ofrene er soldater.
27. juni, dager etter de dødelige angrepene i Kufr Malik, ankom israelske styrker for å evakuere en nærliggende bosetterutpost. Som gjengjeldelse bombarderte dusinvis av bosettere soldatene med steiner, inkludert bataljonssjefen. Midt i sammenstøtene åpnet tropper ild og skadet en 14 år gammel nybyggergutt. Israelere begikk senere opptøyer mot skytingen utenfor en militærbase og brente ned et nærliggende anlegg.
Dette sjeldne tilfellet av vold mot hæren utløste rask og utbredt fordømmelse, selv fra etablissementets nybyggerledere. «Hele bosetningsvirksomheten fordømmer volden til en liten håndfull», sa Israel Gantz, styreleder for Mateh Binyamin Regional Council. «De må pågripes og stilles for retten».
Hans bemerkninger gjenspeiler et kjent narrative i israelsk politisk ordskifte: forsøket på å trekke en linje mellom såkalte «ekstremistiske» bosettere og den bredere bosetterbevegelsen. Men det skillet er dypt misvisende.
I virkeligheten nyter disse «ungdommene på bakketoppene» (Hilltop Youth. O.a.) bred støtte fra nybyggerbefolkningen, så vel som fra statlige institusjoner, til og med hæren selv. De er ofte ledsaget av voksne, lokale bosetningsvakter og soldater. Deres angrep utføres med full tillit til at hvis palestinerne forsøker å gjøre motstand, vil hæren gå inn og beskytte dem. Når det gjelder israelske myndigheter, tjener volden deres et klart formål: å tvangsforflytte palestinske samfunn, samtidig som staten kan opprettholde plausibel benektelse.
Selv bataljonssjefen som ble angrepet av bosettere, identifisert i israelske medier som G., gjorde det klart hvor hans lojalitet ligger. «Jeg har tjenestegjort i dette området i 20 år. Binyamin [det bibelske navnet på den sentrale Vestbredden] er kjærere for meg enn noe annet», sa han til det israelske mediet Ynet. «Vi kommer tilbake til reservetjeneste gang på gang med en følelse av oppdrag, og nå må vi håndtere hendelser som disse … 90 prosent av tiden vår går med til å forhindre at «ungdommen på bakketoppen» setter fyr på åpne områder. Vårt oppdrag er å beskytte bosetningene … Dette setter beboerne i fare».
Bosetterledere hevder ofte at angriperne, mange av dem mindreårige, «ikke er fra området». Men dette er bare en juridisk spissfindighet. Mange bor i ukjente utposter eller nybyggergårder over hele Vestbredden, mens de er offisielt registrert andre steder. De opererer med logistisk, politisk og militær støtte fra den israelske staten.
Denne tilpasningen ble gjort helt tydelig i myndighetenes respons etter angrepet på soldater. Etter det første ramaskriket ble noen få nybyggere arrestert, men ble stille løslatt bare dager senere. Statsadvokaten hevdet at bevisene «ikke oppfylte terskelen» for overgrepsanklager. I stedet for rettsforfølgelse ble de mistenkte satt i husarrest og midlertidig utestengt fra Vestbredden.
Parallelt kunngjorde forsvarsminister Israel Katz et program til 50 millioner shekel, om lag 13,5 millioner dollar, for å finansiere sosiale aktiviteter og utdanningsrammer for ekstremistiske ungdomsbosettere, ment å «styre dem bort fra ulovlige aktiviteter».
Av og til, som det som skjedde i forrige uke, er det «friksjon» (militærets forskjønnende omskriving for bosettervold). Men det overordnede oppdraget forblir uendret: å beskytte og utvide bosetningsvirksomheten. Enhver midlertidig disiplinæraksjon mot bosetterne – en arrestasjon her, et besøksforbud der – vil snart bli glemt. «Orden» vil komme tilbake: bosettere vil fortsette å angripe palestinere og venstreorienterte aktivister, uhindret.
Som Israels finansminister Bezalel Smotrich sa det: «IDF og bosetterne er en og samme».
Elisha Yered, et selverklært medlem av Hilltop Youth og tidligere talsperson for MK Limor Son Har-Melech, skrøt nylig i en artikkel for det høyreorienterte israelske nyhetsbyrået Arutz Sheva, av en «stor suksess». Fordrivningen av palestinere fra Maghayer Al-Dir i slutten av mai, sa han, markerte kulminasjonen av et større prosjekt: den fullstendige rensingen av palestinere fra området mellom Allon-veien og Jordan-dalen – «et område større enn hele Gazastripen», skrøt han.
Selv før krigen begynte i oktober 2023, var denne enorme landstrekningen, anslagsvis 150 000 dunamer (150 kvadratkilometer, om lag en tredjedel av Oslo kommune. O.a.), fra øst for Ramallah til utkanten av Jeriko, allerede i stor grad tømt for palestinere. Samfunn som Ras a-Tin, Ein Sami og al-Qabun ble avfolket med makt gjennom koordinert bosettervold og statlig sanksjonert ran av land.
Siden krigen har tempoet i vold og fordrivelse bare akselerert. Nybyggere ser nå ut til å sikte seg inn på de samme landsbyene som ga ly til de tidligere fordrevne palestinerne.
7. juli rapporterte de palestinske selvstyremyndighetenes koloniserings- og motstand mot muren-kommisjon, at bosettere utførte 2.153 angrep over den okkuperte Vestbredden, bare i løpet av de første seks månedene av 2025, og drepte minst fire palestinere. Rapporten katalogiserte et bredt spekter av vold: fra fysiske overgrep og skyting til brannstiftelse, beslagleggelse av privat land og koordinerte bakholdsangrep på veier. Noen hjem ble brent mens beboerne fortsatt var inne.
Kufr Malik, Al-Mughayyir, Beita og Sinjil var blant de hardest rammede områdene. Ramallah-guvernementet registrerte det høyeste antallet bosetterangrep (491), etterfulgt av Hebron (409) og Nablus (396).
Dror Etkes, en forsker ved den israelske frivillige organisasjonen Kerem Navot, sa til +972 Magazine at syv nye bosetterutposter har blitt reist langs Allon Road siden oktober 2023. «Å etablere utposter har ett enkelt mål: å fyre opp under frykt og terror for å bane vei for flere ran av land og utvisninger», forklarte han. «Det er en ond sirkel av terror, plyndring, vold og fordrivelse».
Juma’a Adwai, en bonde fra Kufr Malik, har førstehåndserfaring med denne syklusen. Familien hans eier land øst for Allon Road, men han har ikke lenger tilgang til det. «Problemene startet ikke i dag, de har skjedd i årevis», sa han til +972. «Vi pleide å dyrke 55 000 dunamer i Ein Samia-området. Nå er vi utestengt fra over 50 000 av dem. Landet er helt stengt».
Ifølge Adwai markerte den siste bølgen av angrep en urovekkende eskalering. «Inntil nylig kom de aldri inn i selve landsbyen. Nå vil de drepe. De kommer hjem til oss. Hvis folk ikke hadde kommet ut for å forsvare oss, ville de ha brent hele landsbyen. Hæren skal beskytte oss, men [soldatene] kommer for å hjelpe nybyggerne».
+972 henvendte seg til IDFs talsperson for å spørre om hæren tar noen skritt for å dempe bosetterangrep mot palestinske sivile og israelske soldater. Svaret deres vil bli lagt til her hvis det mottas.
En versjon av denne artikkelen ble først publisert på hebraisk på Local Call. Les den her.
Denne artikkelen er hentet fra +972:
With West Bank annexation in the air, settlers revel in their impunity
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Oren Ziv er fotojournalist, reporter for Local Call og en av grunnleggerne av fotokollektivet Activestills.
Shatha Yaish er en journalist som dekker Øst-Jerusalem og Vestbredden.
Europa døde i Gaza
Av skribent - 14. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/europa-dode-i-gaza/
De to avgjørende konfliktene i århundret – Ukraina og Palestina – markerer EUs politiske død: alt som gjenstår er å finne opp en innbilt russisk trussel for å gi seg selv en ny eksistensberettigelse.
De to store internasjonale krisene som for alltid vil prege dette tiåret, om ikke dette århundret – krigen i Ukraina og den pågående massakren i Gaza – har avslørt den totale politiske inkonsekvensen i EU: Unionen mangler enhver beslutningsautonomi og er redusert til et hult vedheng til amerikansk utenrikspolitikk.
Til tross for den kollektive utslettelsen av krigen i Ukraina – en hendelse som en gang gjorde nesten alle til geopolitiske eksperter over natten, men som siden har falmet i bakgrunnen og ikke lenger vekket offentlig interesse – er det umulig å analysere hva som skjer i Gaza uten å ta hensyn til hva som skjer i Ukraina. Å snakke om «inkompetanse» i den europeiske ledelsens håndtering av de to krisene er en altfor svak tolkning, siden dobbeltmoralen mellom Ukraina og Palestina ikke bare er en metodologisk feil eller et moralsk spørsmål. Det er en strategi som er fullt ut i samsvar med strukturen i internasjonale relasjoner og verdens inndeling i militære blokker og innflytelsessfærer.
Med Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022 viste EU en enestående humanitær aktivisme: sanksjonspakker mot Moskva, milliarder av euro i militær og humanitær bistand til Kiev, ubetinget aksept av flyktninger, sensur av alle russiske medier under påskudd av å «bekjempe propaganda» (samtidig som Kievs egen propagandamaskin ble styrket – i flere måneder avkreftet jeg personlig dusinvis av åpenbart falske rapporter i italiensk presse, kopiert og limt direkte fra The Kyiv Independent og andre ukrainske medier engasjert i nådeløs krigspropaganda) og en diplomatisk og mediemobilisering uten sidestykke til fordel for den ukrainske regjeringen.
Dette er den samme ukrainske regjeringen som under president Petro Porosjenko begikk en rekke krigsforbrytelser, som å bombe sivil infrastruktur i Donbas og utplassere ekstremistiske paramilitære bataljoner, som ifølge internasjonale observatører begikk forferdelige grusomheter mot dissidenter og sivile. For ikke å nevne den humanitære katastrofen utløst av borgerkrigen med de østlige separatistene, som Kiev valgte en «hardlinet» tilnærming mot, og bidro til over en million internt fordrevne mennesker og tusenvis av sivile dødsfall. Den gang var EU langt mindre ivrig etter å forsvare de ukrainske sivile som ble bombet av Porosjenko i øst – akkurat som unionen i dag sliter med å uttrykke solidaritet med palestinere massakrert i titusenvis, fanget i en stripe land uten fluktmulighet. For til syvende og sist handler det ikke om ofrenes hår- eller øyenfarge – menneskene i Donbas var blonde med blå øyne, akkurat som i Kiev – men om hvilket lag de er på. Når det er sagt, har rasisme, islamofobi og russofobi vært og er fortsatt essensielle elementer i fortellingen og den offentlige oppfatningen av de to konfliktene.
I februar 2022 nølte ikke Ursula von der Leyen med å fordømme Putins regjerings forbrytelser mot ukrainske sivile, bruddene på folkeretten og angrepene på energiinfrastrukturen. Alle tenkelige tiltak ble tatt for å forsvare Kiev mot «slakteren» Putin, en mann som de mest kreative skjellsord ble brukt om i disse månedene.
Husker du? På den tiden var det snakk om en «europeisk oppvåkning», om en ny æra der den menneskelige og demokratiske verden, endelig forent og resolutt, ville stå som et bolverk mot autoritarismen og volden til de «russiske orkene» (ork er et begrep fra Tolkiens Ringenes herre, red.) De europeiske verdiene om menneskerettigheter og internasjonal legalitet, som EU-landene stolt hevdet å være forsvarere av, ble påberopt overalt og ble søyler i den offisielle diskursen, med gjenklang i alle medier.
Vel, i starten fungerte det. Da jeg begynte arbeidet mitt med offentlig kommunikasjon – først på Instagram og senere som journalist og essayist – og prøvde å forklare de dypere røttene til Russland-Ukraina-konflikten (som jeg hadde fulgt lenge før 2022, i motsetning til de aller fleste kommentatorer i siste liten), var klimaet så polarisert at jeg mottok hundrevis, om ikke tusenvis, av fornærmelser, dødstrusler, voldtektstrusler og alle former for offentlige og private angrep. Noen anklaget meg for å bli direkte betalt av Putin, andre for å gjenta russisk propaganda, atter andre for å være medskyldig i invasjonen og ha blod på hendene. Det kollektive hysteriet var så skremmende at det var mange ganger jeg var genuint redd for å snakke. Men det skumleste er at denne bølgen av hat og raseri forsvant fra den offentlige debatten like raskt som den dukket opp. Derfor er det avgjørende nå å koble sammen prikkene.
Hastigheten Europa reagerte med på russisk aggresjon beviser at den politiske viljen er der – men bare når den er i samsvar med amerikanske strategiske interesser. Det er svært lite som er genuint humanitært som styrer handlingene til Brussel og europeiske regjeringer: det som betyr noe er hva som tjener den amerikanske strategien. Å isolere Russland, bryte Moskva-Berlin-aksen for å begrense russisk innflytelse i Europa, kutte den russisk-tyske energiforbindelsen (og dermed den russisk-europeiske), svekke Tyskland som Europas økonomiske motor og dermed undergrave landets politiske autonomi, forhindre Russland i å bli en eurasisk makt og i stedet begrense det utelukkende til Asia – dette, og bare dette, er det som har drevet amerikanske og europeiske handlinger.
Det klareste beviset på dette er at siden oktober 2023, da Gaza ble utsatt for en ødeleggende militæroffensiv som har forårsaket titusenvis – om ikke hundretusenvis – av dødsfall (de aller fleste kvinner og barn), millioner av fordrevne, ødelagte sykehus, hungersnød og systematisk ødeleggelse av sivil infrastruktur, har EU vært ekstremt forsiktig med å fordømme Israel. Til tross for at massakren fra starten av ble fordømt av dusinvis av jurister, FN-rapportører og til og med Den internasjonale domstolen som et «plausibelt folkemord», har EU ikke tatt noen fast holdning. Tvert imot. Blant de mest bemerkelsesverdige EU-handlingene de siste to årene er: nektelsen av å kreve en umiddelbar våpenhvile i de tidlige stadiene av konflikten, og i stedet gjentatt mantraet om Israels rett til å forsvare seg, suspendering av finansiering til UNRWA basert på ubekreftede påstander, selv om befolkningen i Gaza allerede var på randen av en katastrofal matkrise, eksplisitt støtte til Israel fra mange medlemsstater, spesielt Tyskland og intern undertrykkelse av pro-palestinske protester, ofte stemplet som «antisemittiske» selv når de bare krever menneskerettigheter og folkeretten.
Ukraina-konflikten har dermed forsvunnet fra media og den offentlige diskursen fordi dobbeltmoralen er så åpenbar at selv de uten kunnskap om internasjonal politikk umiddelbart føler at noe ikke stemmer. Og det «noe» er at Israel er en strategisk alliert av USA (og dermed av EU, som ikke har noen reell autonomi i utenrikspolitikken), og at USA er villig til å gå til hva som helst – inkludert å bombe Iran og sanksjonere FN-tjenestemenn – for å forsvare det.
Det nyeste eksemplet er Francesca Albanese, en italiensk advokat og akademiker som siden 2022 har vært FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i de okkuperte palestinske områdene. I denne rollen har hun publisert detaljerte rapporter om ulovligheten av den israelske okkupasjonen, apartheidpolitikken og bruddene på humanitærretten under Gaza-offensiven, og har blitt en av de mest autoritative stemmene i den offentlige debatten om palestinernes situasjon på Gaza-stripen, takket være sitt monumentale arbeid med informasjon og fordømmelse.
Arbeidet hennes er grundig og i samsvar med FNs mandat. Likevel har hun blitt mål for en voldsom kampanje med personlig og politisk delegitimering, som kulminerer i sanksjoner innført av Israel og USA. Anklagene (kan du gjette?) er antisemittisme, fordommer og propaganda. Men til syvende og sist er Francesca Albaneses eneste virkelige «forbrytelse» å anvende internasjonal lov også mot USAs allierte.
Som journalisten Paolo Mossetti påpekte, var den italienske presidenten Sergio Mattarella rask til å vise solidaritet med den tidligere Repubblica-redaktøren Molinari da han ble hånet av studenter, og like rask til å ringe Giorgia Meloni da en tilfeldig bruker fornærmet datteren hennes, Ginevra, på X. Men når en italiensk statsborger blir sanksjonert og svertet gjennom en Google-annonsekampanje finansiert av den israelske regjeringen bare for å utføre sitt FN-mandat – har ingen italienske institusjoner ennå funnet det passende å vise noen støtte.
På den ene siden viser Europa seg å være fullstendig inkonsekvent – i en slik grad at siden begynnelsen av massakren i Gaza har den offentlige opinionen blitt stadig mer desillusjonert med mistillit til EUs politikk. På den andre siden prøver EU nå å gjenvinne politisk legitimitet gjennom krig og etableringen av en felles fiende å forene seg rundt: Russland. En russisk invasjon av Europa blir nå fremstilt som svært sannsynlig og nærmest nært forestående, noe som gjør det «haster» å øke militærutgiftene til 5% av BNP – til tross for at europeiske medier samtidig beskriver den russiske hæren som fastlåst i Ukraina i over tre år, som kjemper med spader og sliter med å erobre bare noen få kilometer med territorium.
Den europeiske unions krise er ikke bare politisk – den er eksistensiell. I mangel av et felles politisk prosjekt, og gitt den åpenbare inkonsekvensen i europeiske borgeres øyne, ser det ut til at den eneste limet som er igjen for å gjenoppta politisk legitimitet er den eksterne trusselen. I denne sammenhengen har støtten til Ukraina – selv om den er legitim i form av internasjonal solidaritet – blitt instrumentalisert ikke for å forsvare juridiske prinsipper i seg selv, men snarere for å omposisjonere EU som en relevant internasjonal aktør, om enn utelukkende i militære termer.
Krigen i Ukraina har akselerert en omforming som allerede er i gang: gjenoppblomstringen av militærblokker som den primære strukturen i geopolitisk organisering. På den ene siden utvidelsen og styrkingen av NATO og på den andre siden fremveksten av alternative allianser mellom Russland, Kina, Iran og andre aktører fra det såkalte «globale sør». Denne logikken markerer et definitivt brudd med illusjonen etter den kalde krigen om en verden der folkeretten gradvis ville erstatte makt. Tvert imot er vi vitne til en brutal tilbakevending til en bipolar verden, hvis effekter er synlige i både Ukraina og Palestina.
EU, som kunne ha posisjonert seg som en tredje autonom pol, som en stabilisator og megler mellom USA og Russland (og i Middelhavet, med Palestina), har i stedet valgt å ukritisk alliere seg med Atlanterhavsblokken. Resultatet er en diplomatisk og militær underordning som det ikke synes å være noen vei ut av.
Og nettopp fordi verden omgrupperer seg rundt militær logikk, er det mer presserende enn noensinne å forsvare, omdefinere og fremme folkerettens rolle som et felles fundament. Et Europa som gir avkall på denne oppgaven, svikter ikke bare seg selv, men bidrar også enormt til å destabilisere hele regioner, utløse nye konflikter og opprettholde en tilstand av evig krig.
Kort sagt: Europa døde i Gaza. Men det vil ikke bli reddet av militarisme eller opprustning – akkurat som disse ikke vil redde verken ukrainere eller palestinere.
Gjesteinnlegg av journalist og forfatter Benedetta Sabene, opprinnelig publisert på italiensk på hennes Substack.