Nyhetsbrev steigan.no 14.05.2025
Tysklands forbundskansler hedret ukrainske nazister
Stoltenberg knuser havvinddrømmene
Jernbanene gjennom Sentral-Asia skaper utvikling
Har det representative demokratiet spilt fallitt i den vestlige verden?
Profittkalypse: når staten vil «disponere» deg — og profitørene gnir seg i hendene
Kashmir, gissel blant fjellene
Danmark: 1 milliard dollar til ukrainsk våpenindustri med beslaglagte russiske midler
Uber-sjef planlegger å «åpne opp» Iran med israelsk-tilknyttet monarkistisk gruppe
Gi et bidrag til Mot Dag AS og støtt driften og utviklingen av steigan.no!
Tysklands forbundskansler hedret ukrainske nazister
Av red. PSt - 14. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/tysklands-forbundskansler-hedret-ukrainske-nazister/
I Tyskland har den nye forbundskansleren, Friedrich Merz, mer enn antydet et ønske om å forby AfD på grunn av at de angivelig er høyreekstreme. Dette forhindret ikke Friedrich Merz i å hedre falne ukrainske nazister fra Azov-bataljonen.
Sammen med resten av koalisjonen av de villige, Emmanuel Macron, Donald Tusk og Keir Starmer deltok han på en minnehøytidelighet der han sjøl sto direkte overfor Azov-brigadens banner med Wolfsangel, «ulvehaken».
Symbolet ble brukt av blant annet Waffen-SS Division Das Reich og Waffen-SS Division Landstorm Nederland.
I Tyskland står Azovs kjennemerke på ei liste over forbudte symboler og bruken av det er straffbar.
Men i Kiev er det greit for forbundskansleren.
Og når sant skal sies så er han jo ikke alene når det gjelder å hvitvaske Ukrainas nazister:
Stoltenberg knuser havvinddrømmene
Av Pål Steigan - 14. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/stoltenberg-knuser-havvinddrommene/
Finansminister Jens Stoltenberg skjønner hvorfor Kjell Inge Røkke har mistet troen på havvind. Han sammenlikner havvinddrømmene med dotcom-bølgen ved århundreskiftet. «Alle investerte i det, og så kom det et tilbakeslag».
Dette skriver Dagens Næringsliv.
Finansminister Jens Stoltenberg advarte allerede for snart ti år siden mot det han i selvbiografien kalte det «miljøindustrielle kompleks», et interessefellesskap mellom industri, næringsorganisasjoner og deler av miljøbevegelsen».
– De presser frem slike beslutninger, og det blir nesten umulig å stå opp for helheten og samfunnets samlede interesse, forklarte han DN den gang.
I et intervju med DN går han langt i å bekrefte at han mener flytende havvind er et godt eksempel på hvordan dette miljøindustrielle komplekset har fått gjennomslag.
Jens Stoltenberg er en mester i å vende kappen etter vinden.
Hvem var det som i nyttårstalen i 2007 sammenlignet den planlagte CO2-rensinga på gasskraftverket på Mongstad med amerikanernes månelanding?
Det var ingen andre enn selveste Frelseren i Arbeiderpartiet, Jens Stoltenberg himself.
«Vår visjon er at vi innen 7 år skal få plass den teknologien som gjør det mulig å rense utslipp av klimagasser. Det blir et viktig gjennombrudd for å få ned utslippene i Norge. Når vi lykkes, vil verden følge etter. Dette er et stort prosjekt for landet. Det er vår månelanding», sa Stoltenberg i sin nyttårstale.
Månelandingen handlet om å utvikle karbonfangst på Equinors anlegg på Mongstad. Prosjektet endte i totalhavari seks år seinere.
Etter Stoltenberg var det etterfølgerens tur.
Da het det ikke månelandingen, men Langskip.
«Langskip er regjeringens satsing på CO₂-håndtering og er et fullskala CO₂-håndteringsprosjekt som skal demonstrere fangst av CO₂ fra industrielle kilder, transport og sikker lagring av CO₂. CO₂ skal fanges på Norcems sementfabrikk og Hafslund Oslo Celsios avfallsforbrenningsanlegg, gjøres flytende og hentes av skip.
Deretter skal den fraktes til et mellomlager i Øygarden nordvest for Bergen for så å pumpes gjennom rør ut på sokkelen hvor den skal lagres trygt 2600 meter under havbunnen.»
Tanken er i stor grad at Norge skal pumpe tilbake CO₂ i bakken under havet, fra der vi har hentet ut olje og gass. Dette skal være en industriell satsing der Norge også skal lagre andre lands fangede CO₂.
Fredagen før påske i 2023 la Regjeringen ut en liten melding på sine nettsider: CO₂-renseanlegget på Norcem antas å bli 1,3 milliarder kroner dyrere enn antatt og blir et halvt år forsinket.
Stoltenberg har helt rett: havvind er meningsløst og et gigantsluk
Den regjeringa som Stoltenberg har tiltrådt har kastet milliarder på milliarder inn i det som Stoltenberg sammenlikner med den nye dotcom-bølgen.
Velkommen etter, Stoltenberg
På vanlig analytisk og kildebasert måte har vi i steigan.no slaktet havvindeventyrene til Støre & co i årevis allerede. De er meningsløse, de har ingen fornuftig hensikt, de vil aldri lønne seg for samfunnet og de er milliardsluk rett ut av vinduet.
Men noen har allerede rukket å bli søkkrike på det.
De som har heiet på mest på dette er naturligvis de «grønne» poltikerne, Klassekampen og Magnus Marsdal i Manifest.
Men sponsoren til Marsdal og Manifest, Kjell Inge Røkke, har endelig skjønt at det hele er et fata morgana.
Kjell Inge Røkke om norsk havvind: – Klarer ikke å regne det hjem.
Kjell Inge Røkke kommer med en dyster dom over Norges grønne omstilling og råder aktivister og politikere til å ta en «realitetssjekk».
– Norsk havvind er ikke lenger av interesse for MRP, skriver han i et brev til sine medaksjonærer, og sikter til kraftselskapet Mainstream Renewable Power, som nå flettes inn i Aker med resten av Aker Horizons.
– Vi klarer ikke å regne det hjem, og kontantstrømmen renner ut før det muligens er lønnsomhet langt frem i tid.
Røkke mener det er et «tankekors» at havvind ikke er kommet lenger på norsk sokkel. Auksjonen på det bunnfaste prosjektet Sørlige Nordsjø ble riktignok avholdt i fjor, og prosessen går sin gang på det flytende prosjektet Utsira Nord. Men spesielt sistnevnte er svært forsinket i forhold til opprinnelige planer, og flere interessenter har i likhet med Aker allerede trukket seg.
Vi skrev i juni 2021:
Havvindslobbyen
De som har drevet fram kampanjen for havvind i Rødt er først og fremst miljøet rundt tankesmia Manifest og Magnus Marsdal. For dem er dette et hovedelement i det de kaller Grønn Industri 21, et prosjekt som er finansiert av blant annet Kjell Inge Røkke gjennom selskapene Kværner og Aker Solutions. Det vakte en smule oppsikt da Røkke ga en million kroner til det som kaller seg «venstresidens tankesmie», men Magnus Marsdal sa til Aftenposten at «– Venstresiden og miljøbevegelsen har ikke noe annet valg enn å samarbeide med storkapitalen».
Og Aker jobber hardt for å få enda flere sugerør ned i statskassa og Oljefondet.
En forskningsrapport, finansiert av nettopp Aker, foreslår for eksempel å ta store milliardbeløp i året fra Oljefondet over i en ny, statlig grønn investeringsbank. Rapporten tallfester ikke beløp eksakt, men sier at Norges investeringsbehov til det grønne skiftet kan bli på 100 milliarder i året. Gjett hvem som vil slå klørne i dette gigantbeløpet!
Og for å gni det inn:
Jernbanene gjennom Sentral-Asia skaper utvikling
Av Romy Rohmann - 14. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/jernbanene-gjennom-sentral-asia-skaper-utvikling/
Usbekistan, Kasakhstan, Tyrkia, Iran, Kina og Turkmenistan har signert en avtale om å videreutvikle jernbanen på ruta Kina–Iran–Europa.
Containertrafikken på ruta Kina – Iran økte med 2,6 ganger i løpet av de første månedene av 2025. En så sterk etterspørsel etter jernbanetjenester virker lovende for framtida og derfor bestemte disse seks landene seg for å komme sammen og bli enige om tiltak for å utvikle ruta.
Representanter fra jernbarneadministrasjonen fra Usbekistan, Kasakhstan, Tyrkia, Iran, Kina og Turkmenistan møttes i Teheran, møtet hadde som mål å styrke transportforbindelsen fra Kina til Europa via Sentral-Asia og Midtøsten. Det ble sjølsagt også diskutert den videre utviklingen av jernbanekorridoren Kina-Kasakhstan-Usbekistan-Turkmenistan-Iran-Tyrkia/Europa.
Ifølge kasakhiske representanter økte containertrafikken fra Kina til Iran gjennom Kasakhstan 2,6 ganger i løpet av de første fire månedene av 2025 sammenlignet med samme periode i fjor – noe som understreker den økende relevansen av denne korridoren for eurasisk handel.
Kazakhstan Participates in Six-Party Talks to Boost China–Europe Rail Corridor
Vi skreiv om lanseringen av ei ny jernbanelinje som forbinder Kina og Iran gjennom Turkmenistan som ble ble lansert 16. juli i juli 2024:
Det første kinesiske transittoget hadde avgang på vei til Teheran fra Shaanxi-provinsen i det nordvestlige Kina.
Ifølge den iranske ambassadøren i Kina, Mohsen Bakhtiar, forventes toget å ankomme Teheran om rundt 10 dager. Etter å ha passert gjennom Kasakhstan og Turkmenistan, vil det gå inn i den islamske republikken via Inche-Burun-sjekkpunktet.
Et av hovedresultatene fra dette møtet i Teheran var godkjenningen av konkurransedyktige og harmoniserte tariffer for godstransport på jernbane langs denne ruta.
Delegatene ble også enige om koordinerte tiltak for å øke fraktvolumene og forbedre tjenesteeffektiviteten. I tillegg til tarifftilpasning ble partene enige om kritiske logistiske parametere, inkludert enhetlige leveringstider og effektive prosedyrer.
Dette initiativet forventes å styrke korridorens attraktivitet som et kostnadseffektivt og pålitelig alternativ for øst-vest-handel, forbedre forbindelsen mellom Asia og Europa samtidig som det støtter regional økonomisk integrasjon.
Siden Kina startet opp med Belt and Road Initiativet (BRI) i 2013 har dette vært en ubetinget suksess. Kina er vel en av de som har utviklet jernbane mest og best i hele verden. BRI har også vist seg å bidra til utvikling for ulike land og velferd for folket.
Kinas strategi for dette Belt and Road Initiativ er en femdelt tilnærming: politisk koordinering, tilkobling av infrastruktur, uhindret handel, finansiell integrasjon og tettere mellomfolkelige bånd.
Det er nå rundt 150 land og over 30 internasjonale organisasjoner som har signert samarbeidsdokumenter med Kina, du kan lese mer om BRI her:
Har det representative demokratiet spilt fallitt i den vestlige verden?
Av skribent - 14. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/har-det-representative-demokratiet-spilt-fallitt-i-den-vestlige-verden/
Uanset hvilket land i den vestlige verden, der hævder at have det såkaldt repræsentative demokrati som styreform, får forklaringsproblemer, når vi stiller det indlysende spørgsmål, om de valgte repræsentanter i virkelighedens verden repræsenterer de borgere, der har valgt dem.
Av Villy Lauridsen, København.
I den danske grundlov har man en klar formulering omkring denne problemstilling.
I §56 kan vi læse følgende: Folketingsmedlemmer er ene bundet ved deres overbevisning og ikke ved nogen forskrift af deres vælgere.” (1)
Grundloven fastslår i de medfølgende kommentarer, at medlemmer af folketinget er uafhængige. De kan frit stemme efter deres overbevisning. De har ikke pligt til at tage hensyn til, hvad deres parti eller vælgere siger. De behøver heller ikke opfylde de løfter, de f.eks. har givet vælgerne i en valgkamp.
Formuleringen synes ud fra et moralsk synspunkt at være meget problematisk og bidrager uden tvivl til, at befolkningen i årevis i offentlige undersøgelser placerer politikerne helt i bunden i.f.t. mangel på troværdighed.
I den seneste troværdighedsundersøgelse fra 2023 placerer befolkningen politikere og influensere i bunden med betegnelsen ”meget lav troværdighed”. Lige over ligger journalister og brugtvognsforhandlere. (2)
Reelt forholder den nyvalgte politikers virkelighed sig imidlertid meget anderledes, uden at det tilsyneladende hverken rokker ved befolkningens syn på ham/hende eller ved den elitære måde systemet fungerer på.
I ethvert politisk parti har man én eller ganske få ”toppolitikere”, der reelt styrer partiets politik. Denne gruppe sætter dagsordenen, og forventer, at de øvrige folkevalgte i partiet retter ind, uanset hvad de faktisk mener om en konkret politisk problemstilling og senere lovgivning.
Såfremt den folkevalgte nægter at indordne sig under ”gruppedisciplinen”, læs toppolitikerne, er man færdig i politik. Man kan så eksempelvis melde sig ud af partiet og ind i et nyt, hvor ”partidisciplinen” fungerer på samme måde, eller eventuelt blive ”løsgænger”, hvorefter man ryger ud af folketinget ved førstkommende valg.
De folkevalgte i Danmark lever således – med de politiske partiers velsignelse – ikke op til formuleringerne i grundloven. (3)
På den skitserede baggrund kan man efterfølgende drage den konklusion, at det repræsentative demokrati i Danmark langtfra eksisterer, hvis tanken var, at de folkevalgte skulle repræsentere vælgerne. Det har tilsyneladende heller ikke været meningen, i hvert fald ikke i nyere tid, set i lyset af de rammer, systemet hen ad vejen har opbygget.
Inddrager vi eksempelvis på teorien om elitedemokratiet, der i høj grad udgør det repræsentative demokratis praksis i den vestlige verden, er virkeligheden den, at det store flertal af borgere i den vestlige verden i realiteten er sat uden for enhver form for indflydelse trods den formelle valgret.
Teorien siger bl.a., at det under alle omstændigheder er utopi at forestille sig, at alle ville deltage aktivt i et demokrati. Det ville føre til ethvert systems sammenbrud.
”Demokratiske” samfund, der som udgangspunkt bygger på et kapitalistisk fundament, er ifølge teorien ganske enkelt ikke gearet til at klare et sådant pres.
Det højeste, man i et moderne, kompliceret samfund i det hele taget kan opnå m.h.t. demokrati, er forskellige eliter, der konkurrerer med hinanden om befolkningens gunst. Det repræsentative demokrati fungerer jnf. teorien optimalt, hvis der i samfundet eksisterer nogle eliter, der konkurrerer om regeringsmagten.
Når det helt overvejende flertal i befolkningen fremstår apatiske, måske p.g.a. politikernes utroværdighed, og i stedet interesserer sig for deres pc, deres telefon, sport, familie, arbejde, kærlighed eller måske det vigtigste….deres velfærd, er det jnf. teorien om elitedemokratiet blot udtryk for en fornuftig arbejdsdeling. (3)
Ovennævnte teoretiske indfaldsvinkel indeholder ikke overvejelser omkring det repræsentative demokrati i en politisk verden domineret af stormagter, herunder EU. Danmarks suverænitetsafgivelse til EU kunne dog i den sammenhæng være et udmærket eksempel på, at teorien om elitedemokratiet blot er transformeret til et højere niveau. Danmarks situation er i dag den, at mellem 60 og 75 % af al ”dansk” lovgivning kommer direkte fra EU, og skal implementeres i Danmark, uanset om flertallet i det danske folketing er direkte imod denne lovgivning (mon de norske toppolitikere overhovedet har gennemskuet denne virkelighed, når de ønsker at Norge skal indtræde i EU?).
Tanken om et repræsentativt demokrati i EU’s enkeltstater er således udfordret på mere end et niveau.
Jeg vil efterfølgende gennem en mere filosofisk tilgang udfordre ideen om det repræsentative demokrati, ligesom jeg afslutningsvis vil skitsere Schweitz-modellen og Christiania-modellen som alternativer til de eksisterende ”repræsentative demokratier”.
Indledningsvis vil jeg som udgangspunkt inddrage subjektive udpluk af biskop Hal Kocks berømte skrift ”Om demokrati” fra 1945 (bemærk udgivelsesåret) (4).
”…..nej så let går det ikke, at man altid kan være sikker på demokratisk at være på den rigtige vej, når man blot slutter af med en afstemning.
Lad mig illustrere dette med endnu et eksempel, som måske adskillige læsere vil genkende. Der findes et sted her i landet et sogneråd, i hvilket, der er to grupper, en flertalsgruppe på 7 medlemmer og en mindretalsgruppe på 4 medlemmer. Flertallet er således solidt, og der er ingen grund til at tro, at det skulle kunne rokkes i de første mange år. I møderne går det meget ofte således til, at flertallet kort og knapt fremsætter det forslag, som man i gruppen er blevet enige om. Derefter får oppositionen ordet. Det er jo en demokratisk forsamling! Den giver et ofte langt og ofte velbegrundet indlæg, som viser vanskelighederne af sagen. Under dette indlæg kan ingen se om flertalsgruppens medlemmer hører efter eller sover, men vi må vel gå ud fra, at de gør det første. Når oppositionen har fremsat sine indvendinger, kan det ske, at formanden eller en anden siger et par ord, gerne temmelig hvasse ord. Men man er sjældent kommet ret langt, før flertalsgruppen foreslår, at man går over til afstemning. En videre drøftelse finder man som regel ikke nødvendig. Det er det heller ikke, for flertallet har afgjort sagen i forvejen og bryder sig ikke en døjt om modparten eller dennes synspunkter. Men mødet slutter man altid af med en god demokratisk afstemning, hvor stemmerne mærkeligt nok falder 7 mod 4, hvorefter man går hver til sit, overbevist om at have gjort et godt demokratisk arbejde. Har ordet ikke været frit? Er sagen ikke afgjort ved afstemning, og har flertallet ikke fået lov til at bestemme? Hvad vil man mere? Alle ville blive højst forbavset – mindretallet dog måske glædeligt overrasket ved at høre den påstand fremsat, at denne ordning i højeste grad er udemokratisk.
Hvorfor er dette udemokratisk? Af den simple grund, at sagerne her afgøres ved slagsmål. Ganske vist er det stemmesedler man slås med, men det ændrer ikke sagen. Våbnene kan til forskellige tider være forskellige. Achilleus og Agamennon kæmpede med svær og lanser. Moderne krige mellem stormagterne føres med tanks og flyvemaskiner. Landsbyens krige føres med sladder og bagvaskelse. I hint sogneråd føres krigen ved afstemning. Det er mere fredeligt og ublodigt end de fleste andre former for krigsførelse. Men demokrati er det ligefuldt ikke. Demokratiets væsen er nemlig ikke bestemt ved afstemningen, men ved samtalen, ved forhandlingen, ved den gensidige respekt og forståelse og ved den heraf fremvoksende sans for helhedens interesse. Det mærkeligste ved hint sogneråd er, at oppositionen overhovedet gider at være der. Det varer formentlig heller ikke ret længe, om systemet fortsættes, før den helt opgiver sin virksomhed. Så har man nået den situation, hvor det også i det ydre er blevet tydeligt, at der ikke er tale om demokrati, men om et diktatur fra flertallets side.
For mange vil dette synes spidsfindigt, og dog er det en meget væsentlig side ved det demokratiske liv, som her er fremsat. Men hvad så med afstemningen, vil mange spørge. Må det dog ikke være flertallet, der har ret i, i hvert fald ret til at afgøre, hvilken vej man skal gå? Jo, selvfølgelig. Afstemningen hører også med til den demokratiske arbejdsform. Når sagen er uddebatteret, og når afgørelsen skal træffes, er det afstemningen, som viser, hvor langt man er nået. Man skulle nemlig have nået noget ved debatten. Det udemokratiske er den ufrugtbare debat, hvor ingen har øret og sindet åbent for modpartens indvendinger. Hvis afgørelsen er truffet på forhånd, og modpartens synspunkter aldrig bliver een et problem, så er forhandlingen virkeligt blevet til tom ordskvalder og ”parlamentarisk kævl”, som demokratiets strenge kritikere plejer at udtrykke sig. Men der hvor sindet er åbent, og respekten for de andre synspunkter og hensynet til helhedens interesse er levende, der vil man netop gennem det frugtbare møde og den oprigtige debat kunne nå resultater, som aldrig nås, hvor den ene part står alene og suverænt dikterer, hvad enten den ene part er en enevældig konge, en privilegeret overklasse eller et moderne politisk parti, der er stærk nok til at få diktatoriske griller. At en afstemning ikke i sig selv er en sikker garanti for, at man har nået det rigtige resultat, og at altså flertallet ikke uden videre har ret, viser sig i det demokratiske samfund deri, at også det ved afstemning vundne resultat gøres til genstand for fri drøftelse og kritik. I en autoritær stat forstummer oppositionen, når afgørelsen er truffet. I et demokratisk samfund indrømmer man, at alle afgørelser er relative, kun tilnærmelsen til det rette, og derfor hører drøftelsen ikke op.”
Umiddelbart kan Hal Kock naturligvis kritiseres for ikke at have gennemskuet det faktum, at vi ikke alle kan have de samme interesser. Hverken ideologisk eller økonomisk. Den ansatte lønarbejder kan eksempelvis ikke have samme økonomiske interesser som virksomhedsejerne.
Når han eksempelvis alligevel synes interessant i den nuværende politiske situation i Danmark, hvor oppositionen for første gang i danmarkshistorien overhovedet ikke findes i det danske folketing, vil jeg henvise til tidligere artikler, hvor jeg har problematiseret politikernes massive manipulation af befolkningen i.f.m. de store, afgørende politiske spørgsmål.
Manipulationen har altid været der, med udpræget velvilje fra helt ukritiske MSM, men netop i.f.m. de store, afgørende, politiske problemstillinger har politikerne vist deres ”sande ansigt”. Det har siden 2019 omhandlet coronabedraget, klimaproble-matikken, befolkningsudskiftningen, kønsproblematikken og i skrivende stund krig og oprustning.
I praksis har man dag efter dag i medierne løjet, fortiet og manipuleret befolkningen 24–7 for at undgå en åben og saglig, differentieret debat om de 5 helt afgørende politiske problemstillinger. Vi taler her om problemstillinger af afgørende betydning for den danske kulturelle fremtid, den samlede befolknings sundhed, klimafremtid og velfærd.
På alle de nævnte områder er selv eksperter, videnskaben og politiske iagttagere uenige om ”sandheden”. Denne kendsgerning kommer på ingen måde til udtryk i medierne, hvor borgerne dag efter dag præsenteres for de samme ”politiske sandheder”. Eksempelvis ca. 20-25 gange dagligt i nyhedsudsendelserne.
Man undrer sig nogle gange over, hvordan journalister og politikere kan se sig selv i spejlet om morgenen.
Ingen…absolut INGEN danske politikere har forsøgt at skitsere en nuanceret tilgang til disse for befolkningen helt afgørende politiske spørgsmål. Ingen har lagt op til diskussion om forskellige svarmuligheder!
Jeg har eksempelvis både offentligt og personligt konfronteret politikere med denne demokratiske skandale. Uden respons!
Har politikerne opnået det ønskede mål gennem den daglige manipulation? Tilsyneladende. Der er lukket ned for enhver offentlig diskussion, og de valgte politikere møder ingen offentlig kritik. Tværtimod kan man i de ovenfor omtalte ”popularitetsundersøgelser” se, at politikerne ganske vist stadigvæk ligger helt i bunden m.h.t. troværdighed, men der har på de nævnte områder p.g.a. politikernes ”klare” udmeldinger været tale om en mindre fremgang i popularitet.
Noget så simpelt demokratisk som at indkalde eksperter og politiske iagttagere, der er dybt uenige i de for befolkningen helt afgørende spørgsmål til offentlige møder, ønsker de danske politikere ikke. Møder, der transmitteres i både TV og radio. Møder, hvor der er offentlig adgang, møder, hvor der kan stilles spørgsmål, eksisterer ikke.
Befolkningen må ikke komme i tvivl om ”sandheden”.
Set i lyset af MSM s daglige, massive propaganda er det tilsyneladende lykkedes for politikerne i Danmark at pacificere befolkningen. En befolkning, der jnf. elitedemokratiet hverken kan eller vil blande sig i beslutninger, der er helt afgørende for deres egen tilværelse.
Den utrolige opfindelse, som internettet reelt er, med muligheder for at finde alsidige informationer om stort set alt, synes at være drejet over i sin egen modsætning, nemlig at fastholde borgerne i en nærmest hypnotisk, ukritisk afhængighed af sociale medier i døgndrift.
Interessant er det i den sammenhæng, at den for længst afdøde formand for LO (den samlede fagbevægelse i Danmark), Thomas Nielsen, allerede i 1980erne udtrykte sin skepsis i.f.t. massemediernes og velfærdssystemets pacificerende aspekter. ”Vi har sejret ad helvede til!” udtrykte han i 1982 på et LO-repræsentantskabsmøde. Det kunne selv i dag ikke udtrykkes meget klarere.
Schweitz-modellen
Er det teoretisk muligt at forestille sig alternativer til den form for ”repræsentativt demokrati”, der findes i den vestlige verden?
Jeg vil efterfølgende give en vurdering af det schweitziske, politiske system, og uden tvivl overraskende for mange, ganske kort en vurdering af praksis på fristaden Christiania i København, herunder den norske sociolog Thomas Mathiesens teori om systemets ”modmagt”.
Det indirekte demokrati i Schweitz er udformet på den måde, at de forskellige landsdele (kantoner) flere gange om året gennemfører folkeafstemninger om især lokale spørgsmål. Borgerne i den enkelte kanton informeres inden afstemningen om emnets substans gennem medierne, ligesom lokale aktivistgrupper får mulighed for at fremlægge deres synspunkter for alle.
Folkeafstemninger om vitale samfundsspørgsmål forekommer også jævnligt.
Ligesom i Danmark afgør elitedemokratiet hvilke vitale samfundsemner, der er ”egnede” til at blive lagt ud til folkeafstemning.
De schweitziske medier er stort set alle ensrettede i samfundsbevarende retning, men alene muligheden for hyppigt at kunne diskutere både lokale og samfundsvitale temaer, fortæller os, at denne model i hvert fald er interessant, og langt mere demokratisk end den form for repræsentativt demokrati, der praktiseres i Skandinavien og i øvrigt i hele EU.
Selvom også borgerne i Danmark med mange års interval får mulighed for at deltage i en folkeafstemning, fremstår elementet af direkte demokrati langt mere fremtrædende i schweitzmodellen.
Problemet med de ensrettede og systembevarende medier i Schweitz kompenseres der delvist for gennem mulighederne i de sociale medier. Jeg vurderer derfor, at den schweitziske befolkning netop p.g.a. de mange folkeafstemninger i større omfang forholder sig til politiske temaer.
Jnf. beskrivelsen kan den schweitziske demokratimodel bruges som et politisk ideal, der tilgodeser borgernes medindflydelse på et højere niveau end de øvrige repræsentative ”demokratimodeller” i Europa (3).
Christianiamodellen
Styrelsesloven for ”fristaden Christiania” i København er uden tvivl det nærmeste man overhovedet kan komme, hvis målet er/var et direkte demokrati. (5)
Alle beboere er/var som udgangspunkt en del af samtlige beslutningsprocesser. De valgte repræsentanter for de forskellige beboelsesområder udskiftes løbende.
I hvilket omfang christianitterne i dag, 50 år efter styrelseslovens vedtagelse på et fællesmøde, faktisk lever efter denne i dag, er umiddelbart svært at gennemskue.
Staden har bl.a. været præget af rockermiljøets indflytning (alle kunne principielt slå sig ned på området), og den medfølgende narkohandel, og måske endnu vigtigere af det, den norske sociolog Thomas Mathiesen i 1980erne beskrev som systemets systematiske forsøg på inkorporering af ethvert samfundsmæssigt alternativ.
Det er på Christiania delvist lykkedes gennem det danske folketings krav om, at samtlige bebyggelser formelt skulle overgå til privateje, ligesom der på dele af arealet skulle opføres socialt boligbyggeri. Tidligere kunne enhver principielt bygge den bolig, man havde lyst til på arealet.
Det alternative system er på den baggrund, som politikerne ønskede, blevet udvandet. Men tankerne og ideerne om et alternativt demokrati lever utvivlsomt stadigvæk blandt beboerne.
Fremtidsperspektiver
En seriøs afslutning på en problematisering af begrebet ”det repræsentative demokrati”, som det fremstår i Danmark (og EU) synes overordentlig problematisk.
På den politiske venstrefløj i Danmark havde vi fra 1970erne en forestilling om, at vi gennem politiske aktioner, demonstrationer, diskussioner, uddeling af løbesedler, indlæg i de borgerlige medier etc. kunne bevidstgøre lønarbejdere, studerende og andre borgere om det kapitalistiske systems ”elendighed”.
I takt med at fagbevægelsen blev mere og mere borgerliggjort, samtidig med at velfærdssystemets ”velsignelser” blev allemands eje i Danmark, var det op ad bakke med den politiske bevidstgørelse.
Denne tendens er i virkeligheden fortsat gennem årtier. Jo mere velfærd — jo mindre politisk aktivitet.
Ovennævnte tendens parret med den ”revolutionære” udvikling af de sociale medier (internettet) og efterfølgende befolkningens hypnotiske brug af ikke-kritiske sociale medier i døgndrift etc., har jeg svært ved at se nogen fremtidig form for progressiv politisk udvikling i Danmark.
Efter dybe og langvarige overvejelser er jeg den baggrund nået til konklusionen, at dele af Marx elendighedsteori faktisk i dag er det eneste ”håb” for en progressiv, fundamental samfundsomvæltning.
Elendighedsteorien: ”Marxistisk teori, der går ud på, at udviklingen i det kapitalistiske samfund vil medføre stadig større elendighed for arbejderne og derved fremkalde en revolution og proletariatets magtovertagelse.”(6)
Det gør nærmest ondt på en gammel venstrefløjsaktivist at præsentere elendighedsteorien (måske dele deraf i en moderne verden?) som en ”løsningsmodel”.
Selv i en eventuel fremtidig global/europæisk ”katastrofesituation” er der bestemt ingen garanti for, at katastrofen ville resultere i en progressiv, socialistisk samfundsomvæltning. Omvæltningen kunne uden tvivl lige så sandsynligt ende i et fascistisk diktatur.
Ovennævnte vurdering signalerer muligvis total politisk passivitet. ”Det nytter jo alligevel ikke noget”. En sådan tænkning ville imidlertid ligge langt fra min måde at tænke politik på.
Uanset hvor diminutiv en gruppe vi taler om, er det af afgørende betydning at fortsætte kampen mod kapitalen, mod eliten, mod sumpen i både EU og USA. I den sammenhæng spiller steigan.no, Politikus.no, Derimot.no og muligvis Arbejderen i Danmark en væsentlig rolle, og vi må i fællesskab udbrede kendskabet og støtten til disse ”aviser”.
Epilog: Sammenbruddet af elnettet i Spanien og Portugal for en uge siden viser med al tydelighed, at det nuværende kapitalistiske system ville bryde sammen efter blot en uge uden el – så muligheden for samfundsnedbrud er måske ikke så fjern, som vi forestiller os?
Den danske grundlov (nye udgaver udgives løbende af folketinget).
RadiusCPH-troværdighedsundersøgelse 2023
Danmark i verden. Villy Lauridsen, Erhvervsskolernes forlag 2016
Hvad er demokrati? (oprindeligt ”Om demokrati”.) Hal Kock, 1945. Gyldendal 2023
Fristaden Christiania. Bent P. Hansen. 1978. Dansklærerforeningen.dk.
Elendighedsteorien. Ordnet.dk. Ordbog over det danske sprog.
Profittkalypse: når staten vil «disponere» deg — og profitørene gnir seg i hendene
Av Kjetil Tveit - 14. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/profittkalypse-nar-staten-vil-disponere-deg-og-profitorene-gnir-seg-i-hendene/
Kronikk i Forsvarets forum viser at noen ikke har gitt opp etter nederlaget over påsken: Nå foreslås det at staten skal kunne «forhåndsdisponere» deg i fredstid – før krisen har inntruffet.
Når en jusprofessor foreslår at staten i fredstid skal kunne «forhåndsdisponere» sivil arbeidskraft, bør vi stanse opp og spørre: Hva betyr det egentlig å disponere mennesker? Hvorfor kommer dette forslaget nå – og hvem tjener på at kriser blir en varig tilstand?
Det er et ord som glir umerkelig forbi i byråkratiske tekster: «Forhåndsdisponere». Et nøytralt, teknokratisk uttrykk – inntil du spør hva det faktisk betyr. I en nylig kronikk i Forsvarets forum argumenterer professor Knut Einar Skodvin ved Det juridiske fakultet i Bergen for at staten bør få hjemmel til å forhåndsdisponere sivil arbeidskraft i fredstid.
Men hva innebærer det å «disponere» mennesker – før krisen i det hele tatt har inntruffet?
Det er ikke snakk om å spørre. Ikke om å motivere, lokke eller oppfordre. Det er snakk om å planlegge statlig maktutøvelse over individets liv og arbeid – under dekke av beredskap.
Og det skjer i en tid der stadig flere innser at kriser har blitt det nye normale – og den nye motoren for makt og profitt.
Språket avslører systemskiftet
Vi hører det stadig oftere: Samfunnet må «stå samlet», vi må «forberede oss på krise», hele samfunnet må «dra i samme retning». Men når staten begynner å omtale befolkningen som ressurser som kan «disponeres», har vi beveget oss over i en ny fase: Instrumentaliseringen av mennesket som statsverktøy.
Bak det administrative språket skjuler det seg en dypere maktlogikk: Du eier ikke lenger deg selv i krise — og nå heller ikke når man forbereder seg på krisen om professoren får det som han vil. Staten gjør det. Og krisen? Den trenger ikke ha oppstått ennå. Den kan defineres, konstrueres – og kapitaliseres.
Krise som foretningsmodell
Det burde ikke lenger være kontroversielt å si det høyt: Det finnes krefter som tjener grovt på kriser. Under pandemien doblet verdens ti rikeste sin formue. Over 160 millioner mennesker falt under fattigdomsgrensa, mens eliten stakk av med gevinsten.
Ny rapport: Pandemien har ført til grotesk ulikhet.
Ifølge Oxfam, som lanserte rapporten Inequality Kills, har pandemien vært en formidabel ulikhetsmotor – ikke på grunn av viruset, men på grunn av hvordan krisen ble forvaltet: med pengepumpede finansmarkeder, vaksinegrådighet og globale maktforskyvninger fra folk til selskaper.
Dette er profitkalypse: Den situasjonen der hver ny krise brukes til å konsentrere mer penger og mer makt hos de få – mens folket får regningen, restriksjonene og pliktene.
Fra solidaritet til lydighet
Kronikken til Skodvin etterlyser hjemler som lar staten organisere arbeidskraft i forkant av kriser – med plikt og fordeling. Ikke ulikt hvordan verneplikten fungerer i krig. Men dette gjelder sivile, i fredstid, før noen krise har begynt.
Det som tidligere var frivillig og drevet av dugnadsånd, skal nå bli struktur og system. Makt uten tillit.
Men: Når staten trenger tvang for å sikre beredskap, er det et tegn på at tilliten er tapt. Og det med god grunn. Under pandemien ble vi fortalt at det var nødvendig å stenge ned. I ettertid viste det seg at Sverige, som holdt skolene åpne og samfunnet i gang, kom best ut i Europa.
Fikk Anders Tegnell rett om korona-strategien likevel?
Det er ikke kriser som skaper mistillit. Det er statens håndtering av dem. Samt statens konstruksjon av dem.
Det juridiske bruddet
ILO-konvensjon 105 forbyr tvangsarbeid av politisk eller økonomisk karakter. ILO-konvensjon 29 tillater det kun i krig, nød eller naturkatastrofer – og selv da bare midlertidig og under strenge krav.
Å «forhåndsdisponere» sivile til innsats i fredstid (om så bare for kursing, også kursing må være frivillig) bryter med dette. Det er ikke beredskap. Det er en planlagt overstyring av borgerens autonomi. Og det kommer ikke nedenfra. Det kommer fra et system som forbereder neste runde av unntakstilstand – og trenger at du står klar. Ikke med vilje. Men med plikt.
Profitkalypsen trenger deg – men ikke frivillig
Kanskje noen ble skuffet da den omstridte kriseberedskapsloven ble stoppet i 12. time etter påsken. Kanskje Skodvins kronikk er et forsøk på å holde flammen i live: Bygge opp legitimitet for nye kriselover, der «beredskap» betyr at noen få skal styre, og resten skal lystre.
Men folkets oppgave er en annen: Å gjøre krisehausseri vanskelig. Å stille spørsmål før vi lar oss disponere. Og å avsløre at det som pakkes inn som beredskap, ofte er bunnlinjepolitikk for dem som gnir seg i hendene når sirenene uler.
Les også «Vi må snakke om ondskap» – en tekst om hvordan makt korrumperer, hvordan kriser åpner dører for autoritære grep, og hvorfor vi aldri må tillate at makt blir stående uten motmakt.
Dette er ikke beredskap. Det er stakeholderkapitalisme i praksis: Staten tar kontrollen, markedet tar profitten – og du får regningen. Profittkalypse, kalles det.
Denne artikkelen er publisert på bloggen til Kjetil Tveit.
Kashmir, gissel blant fjellene
Av Peter M. Johansen - 14. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/kashmir-gissel-blant-fjellene/
Kashmir, “land tørket fra vann”.Det er usikkert i hvor stor grad terroraksjonen i Pahalgam, eller Pahalgom med kashmirsk uttalelse, i realiteten har noe med Kashmir-konflikten å gjøre, bortsett fra at pilegrimstedet ligger vel 45 kilometer fra Anantnag, et populært utfartssted og fjellstasjon i Kashmir-dalen i den indiske delstaten Jammu og Kashmir. Her ble 28 hindu-turister meiet ned og drept 22. april, trolig av den militante islamistiske organisasjonen The Resistance Front (Motstandsfronten).
Den opererer i dette området, men befolkninga i Kashmir har ingen befatning med de islamistiske terrororganisasjonene som har kidnappet Kashmir-spørsmålet, i ledtog med den pakistanske militæretterretninga Inter-Services Intelligence (ISI), og dermed gjort det til en del av rivaliseringa mellom India og Pakistan.
For mange kashmirere handler imidlertid spørsmålet om uavhengighet om det langvarige bruddet på to hinduistiske prinsipper som er sentralt i Indias etos: Vachan som rommer det som ligger i løfter, å holde ord og forsikringer og garantier. Og ahinsa eller ahimsa som innebærer å ikke påføre skade eller harme.
“Welcome to Kashmir”
«Faktisk er det slik at folket i Kasmir har blitt pissa på fra store høyder i mange år – av britene som solgte staten deres til en hindukonge for en ynkelig sum, av den indiske hæren og av Pakistans militante. Disse atomvåpen-naboene har utkjempet to kriger om dette muslimsk-dominerte territoriet som er delt mellom dem. Den omstridte grensa her er den høyestliggende slagmarka på jorda. Prisen har vært ødeleggende. Mer enn 35.000 mennesker har dødd her i løpet av de siste ti åra, det er ni om dagen. Men av en eller annen grunn vil ingen gi slipp på fantasien som dikteren Fir Das har testamentert: ‘Om det fins et paradis på jorda, så er det dette, det er dette, det er dette’”. skrev Sarah MacDonald i sin bestselgende reiseskildring “Holy Cow. An Indian Adventure” som ble gitt ut på Bantam i Australia og New Zealand i 2002 og som jeg kjøpte hos Amrit Book i 21 North Connaught Circus tvers overfor Scindia House i sentrum av New Delhi rett over årtusenskiftet.
Da hun ankom flyplassen i Srinagar, hovedstaden i delstaten Jammu og Kashmir, hvor “asfalten var hvitglødende”, var det første hun så “fem avlange bokser med død”. I kistene lå “blodige lik av hinduer som var skutt ned mens de var på pilegrimsreise til Amarnath, en hule som inneholder en isete lingam, en penisformet stalakitt, som ble tilbedt som den allmektige hinduguden Shiva.
Deretter så hun “et stort oppbud av indiske soldater som bærer massive maskingevær og praler med store barter og bisart store smil”. De hilser de få utlendingene som er med flyet med et “Welcome to Kashmir”.
MacDonald besøkte India og Kashmir i kjølvannet av atomsprengningduellen mellom India og Pakistan i 1998. Den ga gjenlyd i skuddevekslingene på tvers av den såkalte Line of Control som skiller den indisk-okkuperte delen av Kashmir fra Azad Kashmir (Fritt Kashmir som består av områdene Poonch og Mirpur) som har vært under pakistansk administrasjon siden 24. oktober 1947.
I møtet med Kashmir fikk den hvite australske kvinnen den samme følelsen som er så lett å få i India på grunn av de brutale sosiale tilstandene og, i dette tilfellet, på grunn av “maskinpistolene, lukkede butikker, forlatte hjem og barrikaderte bygninger”: “This is shit, this is shit, this is shit”.
” Jeg har aldri vært i et land som har gjort meg mer rasende enn i India over de kaste-sjåvinistiske og hovmodige klasseskillene og -forholdene. Men som andre, konstaterer MacDonald under sitt andre besøk, nær elleve år etter det første, at “India is Hotel California: you can check out anytime you like, but you can never leave”.
“Paradis i fjellene”
“Hazratbal-moskeen som inneholdet et hår av Muhammed, er kledd med sandsekker, det eldgamle Mogul-fortt er okkupert av militæret, hagene er stengt og markedet er dystert, stengt før skumring av et ikke-erklært portforbud. Srinagar får deg til å skvette,” konstaterer MacDonald ti år etter den omfattende kashmirske intifadaen som gikk gjennom Kashmir-dalen som et snøskred på sommertid.
“De fleste vi møter vil at Kashmir blir et asiatisk Sveits; en uavhengig fredelig stat,” konstaterte hun.
En stat drapert i et vakkert shahtoosh-sjal som i dag er nær umulig å få tak på, ikke bare på grunn av den enorme, nærmest oksygentynne prisen, men fordi den tibetanske gasellen chiru som skjerfene blir lagd av, er nesten like utryddet som den politiske bevegelsen for et uavhengig Kashmir som eksisterte lenge før opprettelsen og delinga av India og Pakistan i 1947.
Pakistan og India hadde det til felles at de umiddelbart reiv i stykker andre nasjonaliteters uavhengighetsbestrebelser og -drømmer, som Baluchistan og Pashtunistan som aldri fikk muligheten til å tilslutte seg Afghanistan som et tredje alternativ. Eller sikhenes Khalistan og fyrstestaten Hyderabad som ble tvunget inn i India-unionen i 1948 og omgjort til delstaten Andhra Pradesh i 1956. Den ble igjen delt da delstaten Telangana ble skilt ut i 2014.
Den blodige og truende rivaliseringa mellom India og Pakistan har innskrenket rommet for et uavhengig Kashmir.
Snublesteinen
“Kashmir ble den viktigste snublesteinen i forholdet mellom de to nye statene,” konkluderer Arild Engelsen Ruud (da førsteamanuensis i Sør-Asiastudier ved Universitetet i Oslo), Eldrid Mageli ( forsker ved historisk institutt, UiO) og Pamela Price (professor i sørasiatisk historie ved UiO) i “Indias historie med Pakistan og Bangladesh” (Cappelen, 2004).
“Det gjensidige forholdet var motsetningsfylt, med hva det innebar for den økonomiske og den politiske utviklingen, og deres internasjonale anseelse ble forringet. I tillegg utgjorde Kashmir kjernen i det som skulle bli en nasjonalistisk mobilisering både i India og i Pakistan, og kom til å stå sentralt i begge nasjonenes selvbilder og respektive fiendebilder. Kashmir ble et populært symbol på nasjonens streben og ære og spilte en viktig rolle i appellen og oppslutningen om politiske ledere”.
De påpeker at Jammu og Kashmir i utgangspunktet fikk det samme valget som de andre fyrstestatene til å velge mellom India og Pakistan. “I motsetning til de aller fleste andre hadde Kashmir et reelt valg, i og med at det grenset til begge stater. Men den kashmirske herskeren, maharaja Hari Singh, syslet med tanken om en uavhengig stat og nektet å velge side. Da britene trakk seg ut av India i august 1947, var det stadig uklart hva som ville skje med Kashmir”.
Kashmir oppfyller langt flere av de avgjørende kriteriene som definerer en nasjon enn de fleste av de vel 560 fyrstestatene i India. Kashmir var en politisk enhet, definert ut fra ideologiske og statlige grenser. Kashmir var en geografisk enhet, definert ut fra naturlige grenser eller ut fra en historisk territorial enhet. Kashmir hadde et folk med en selvbevissthet om sin felles identitet og enhet som er nedfelt i en kollektiv politisk handling eller en distinkt nasjonal kultur. Kashmir hadde en befolkning, definert ut fra noen felles objektive trekk om sitt sosiale liv, som religion, etnisk opprinnelse, felles språk og en delt økonomisk virksomhet.
Kashmir hadde dessuten ledere i fortida som folk føler slektskap til, som Lataditya, Anantvaraman, Shahbudin og Zanulabudin. Deres territoriale makt strakk seg i tider til hjertet av India. Og Kashmir opprettholdt alltid en sterk separat identitet også under fremmedstyre som opp gjennom tida ble møtt med kraftig motstand – men også intriger og bedrag.
Mogul-riket
Det gjaldt også under det tyrkisk-mongolske muslimske Mogul-dynastiet (1526-1720) som invaderte Kashmir 28. juni 1585 under mogulen Akbar. Motstanden ble forrådt, og mogulstyret rådet i 166 år, mens Kashmir ble styrt av guvernører utnevnt fra Delhi.
Etter det kom den afghanske perioden som la Kashmir inn under tung beskatning, ikke minst under guvernør Azim Khan som tynet kashmirerne gjennom diabolske, inkvisitoriske torturmetoder. Etter afghanerne overtok sikhene. De annekterte Kashmir.
“Sikhene ser ut til å se på kashmirere som lite annet enn kveg. Drap på en innfødt av en sikh ble straffet med en bot til regjeringa på seksten til tjue rupis hvor fire rupis ble betalt til familien dersom den avdøde var hindu, og to rupis om han var muhammedaner”, skrev den engelske veterinæren og utforskeren William Moorcroft (1767-1825) i “Travels in the Himalayan Provinces of Hindustan and the Punjab, in Ladakh and Kashnair, in Peshawur, Kabul, Kunduz and Bokhara, from 1819 to 1825”. Han var tilknyttet British East India Company, under sine reiser i Himalaya, Tibet og Sentral-Asia til Bukhara i dagens Usbekistan.
(les: Garry Alder: “Beyond Bokhara: The Life of William Moorcroft, Asian Explorer and Veterinary Surgeon, 1767–1825”, Century, 1985)
Under sikhene ble de helligste helligdommene, Hazratbal-moskeen og Charar e-Shafi i Kashmirdalen, som er viet til sufihelgenen Nund Rishi (ca. 1377 – ca. 1438), grunnleggeren av Rishi-ordenen, omgjort til lagerrom.
https://en.wikipedia.org/wiki/Rishi_order
Amritsar-avtalen
Likevel utgjør 16. mars 1846 den mørkeste merkedagen i Kashmirs historie. Da signerte britene Amritsar-avtalen med maharaja Gulab Singh Jamwal (1792–1857) av Jammu og Kashmir, grunnleggeren av Dogra-dynastiet som tok side med britene under Den første anglo-sikhske krigen (1845-46) mellom British East India Company i Punjab og Sikh-imperiet.
Amritsar-avtalen førte til at Kashmir, med hele befolkninga, ble solgt for 75 lakh nanakshahi (7,5 millioner) til Dogra-dynastiet som herjet like vilt som de slagne sikhene. Muslimer ble ekskludert for å ha offentlige verv, og landbruket ble underlagt utslettende skatter. All motstand ble brutalt knust med rå makt uten at det ga gjenlyd utenfor Kashmir, ikke ulikt den tausheten som har rådd siden intifadaen i 1989 når ikke de grenseoverskridende trefningene blusser opp igjen.
https://en.wikipedia.org/wiki/Dogra_dynasty
Først i oktober 1932 fikk motstanden et organisert uttrykk, gjennom opprettelen av Jammu and Kashmir Muslim Conference (JKMC) med Sheikh Abdullah (1905-82) som president, Chaudhry Ghulam Abbas (1904-67) som generalsekretær, og Molvi Abdul Rahim (født 1907 – død: ukjent), en ahmadi som ble bahai, som partisekretær.
På dette tidspunktet var Kashmir en uavhengig stat og ikke en del av Britisk India eller British Raj (hindu for styre). Dét og den knugende undertrykkinga la grunnlaget for en sterk forankring for uavhengighet i befolkninga i Srinagar, “sommerhovedstaden” for briter og andre kolonialister, og oppover i Kashmir-dalen og fjellene.
Unge kashmirere i motstandsbevegelsen ble fortsatt klippet ned fram til 2. verdenskrig – og deretter fram mot Indian Independent Act, eller Mountbatten-planen av 3. juni 1947, oppkalt etter Lord Louis Francis Albert Victor Nicholas Mountbatten, 1900-79. Han tiltrådte som viceroy/visekonge dagen etter at statsminister Clement Attlee hadde kunngjort at Storbritannia gikk inn for full uavhengighet for British Raj 20. februar. Den fikk kongelig samtykke 18. juli og trådte i kraft 15. august.
I henhold til Delingsplanen og ut fra sin geografiske plassering skulle Kashmir ha tilfalt Pakistan. Historia fikk et annet utfall.
Maharajaen og kashmiriyat
“I forlengelsen av uroen i resten av India kom det også til sammenstøt mellom muslimer og sikher i fyrstestatens sørlige del, Jammu, i august og september 1947. Dette forsterket en allerede nervøs stemning, og mange muslimer flyktet over til Pakistan. Samtidig hadde en løs hær av anslagsvis 4000 innsatsvillige og våpenføre stammestyrker fra Pakistan tatt seg over grensen til Kashmir for å sikre området for muslimene. [Pakistans generalguvernør Muhammad Ali] Jinnah var forhindret fra å gi dem støtte etter som Pakistan stadig hadde felles militærkommando med India, men lot i stedet pakistanske soldater på ‘på permisjon’ støtte styrkene. Sivile forsyninger til fyrstestaten ble dessuten kuttet for å legge press på fyrsten”, skriver trioen bak “Indias historie med Pakistan og Bangladesh”.
Fyrsten var maharaja Hari Singh som selv var hindu.
“Stammestyrkene møtte lite motstand og erobret raskt de vestlige delene av fyrstestaten. Plyndring og forlystelser underveis gjorde imidlertid framgangen treg, og ryktene om deres tøylesløse framferd gjorde at den muslimske befolkningen i hovedstaden Srinagar innen oktober hadde organisert et selvforsvar under ledelse av partiet Nasjonalkonferansen (National Conference).”
Det er her kashmiriyat, den kashmirske identiteten, trer fram i lederskikkelsen til før introduserte Sheikh Abdullah, kjent som Sher-e-Kashmir, “Løven av Kashmir”
Slagskyggen er langt mørkere i den kashmirske forståelsen av hendelsene enn det trioen får fram. Etter delingen, i løpet av oktober–november 1947, ble mange muslimer massakrert og andre drevet bort til den vestre delen av Punjab av ekstremistiske hinduer og sikher som ble hjulpet og støttet av styrkene til maharaja Hari Singh.
Aktivistene i det hindu-fascistiske Rashtriya Swayamsevak Sangh (RSS) spilte en nøkkelrolle i planlegginga og gjennomføringa av pogromene. Anslagsvis 20.000–100.000 muslimer ble massakrert.
“Opprinnelsen til blodsutgytelsen ble iverksatt av innleide gangstere som ble hentet inn statsadministrasjonen. De statlige troppene sto og så på som ubekymrede tilskuere”, skrev Times of London som hevdet at “mer enn en kvart millioner muslimer ble massakrert i Jammu-provinsen alene”. Antallet er vilt overdrevet.
https://en.wikipedia.org/wiki/1947_Jammu_massacres
Ikke som andre stater
Maharaja Hari Singh var imidlertid fullstendig klar over hva som rørte seg i befolkninga, avsto fra å ta en egen beslutning og lekte selv med tanke om uavhengighet. Han valgte i stedet å flykte, i en kortesje av luksusbiler lastet meg gull og juveler, til New Delhi der han ga etter for sterkt indisk press.
Den 26. oktober inngikk maharajaen en tiltredelsesavtale (Instrument of Accession) med admiral lord Mountbatten og Indias statsminister Jawaharlal Nehru (1889-1964) om å innlemme Jammu og Kashmir i Den indiske unionen. Ved at grensekommisjonen Radcliffe Boundary Commission, ledet av waliseren Cyril Radcliffe (1899-1977), ga deler av Gurdaspur til India, fikk New Delhi tilgang til Kashmir.
Her er det relevant å hente fram forskninga til den britiske historikeren, Alastair Lamb (1930-2023), som skriver i “Birth of a Tragedy, Kashmir 1947” (Roxford Books, 1994): “Det har blitt argumentert for at Sir Cyril Radcliffe, som skulle som for den indiske regjeringa jobbe i total isolasjon av den indiske regjeringa, var faktisk påvirket av Mountbatten eller hans stab på avgjørende vis, ikke minst i denne Gurdaspur-avgjørelsen, som i all tid bidro betydelig til tonen i Kashmir-konflikten”.
Det hadde et forløp: Opprør og væpnet kamp mot maharajaens autoritære styre i 1946 med et klart budskap om å forsvinne fra Kashmir. “Tiltredelsen var basert på et svært slipp grunnlag og en implementering av en ordning som allerede var utarbeidet av den nyfødte staten India, med sine koloniserende tendenser med hensyn til Kashmir. India hadde et øye på Kashmir fra første dag. I en konspirasjon ble deler av distriktet Guardaspur tildelt India, et klart brudd på de grunnleggende prinsippene i delingsplanen, som var at muslimske flertallsområder skulle bli del av Pakistan”, redegjorde Abdul Gani Lone, leder for det kashmirske All Party Hurriyat Conference (APHC) under et internasjonalt seminar i New Delhi i februar 1996 som ble arrangert av All India Peoples’ Resistance Forum.
APHC, en allianse av 26 politiske, sosiale og religiøse organisasjoner som er samlet i en politisk front for Kashmirs uavhengighet, var da akkurat tre år gammel, opprettet i 9. mars 1993, med Lone (1932-2002) som en av grunnleggerne. Lone og livvaktene hans ble skutt ned og drept av to unge leiemordere 21. mai 2002 under en markering av tolvårsdagen for Kashmirs leder Mirwaiz Maulvi Farooqs død i Idgah. Øyenvitner fortalte at en gruppe ungdommer kom til Idgah og ropte pro-pakistanske slagord. To av dem skjøt Lone.
Reaksjonene på attentatet forteller hvor komplisert og motsetningsfylt Kashmir-spørsmålet er.
Jammu og Kashmirs daværende sjefsminister Farooq Abdullah, som nå er 87 år gammel, sa: “Pakistan vil ha Kashmir og er derfor desperat i sin handling, noe dette drapet har bevist”. Han var delstatsminister i Jammu og Kashmir gjennom tre stormfulle perioder, 1982-84, 1986-90 og siste gang fra oktober 1996 til oktober 2002 og medlem av overhuset Rajya Sabha (2002-08) og av parlamentet Lok Sabha (2017-24) i New Delhi for Jammu and Kashmir National Conference (JKNC).
Indias daværende statsminister Atal Bihari Vajpayee (1924-2018), regjeringssjef for det konservative Janata Party fra mars 1998 til mai 2004, sa: “Lone ble myrdet fordi han jobbet for fred i Jammu og Kashmir”. Ikke ett ord om uavhengighet som er høylytt tabu i New Delhi.
Sønnen Sajjad Lone sa at separatistlederen Syed Ali Shah Geelani og den pakistanske militæretterretninga Inter-Services Intelligence (ISI) var ansvarlige for farens død, og anklaget Abdullah for ikke å ha gitt faren tilstrekkelig sikkerhet.
Pandit (“visemannen”) Nehru som skrev “The Discovery of India, Glimpses of World History, An Autobiography” og “Letters from a Father to His Daughter”, tretti brev til datteren Indira Priyadarshani Nehru som ble statsminister som Indira Gandhi, var selvsagt fullt ut klar over den kashmirske nasjonaliteten og Kashmirs historiske etos, kulturelle særpreg, og særegne identitet.
“Han visste hvordan Kashmir var forskjellig fra subkontinentet. Men samtidig var også hans sinn opptatt av viruset av nasjonale interesser og ekspansjonistisk inderlighet”, fastslo Lone i New Delhi. “Men den indiske regjeringa kunne ikke ignorere den dominerende og drivende tilværelsen av kashmirsk nasjonalisme. Den måtte godkjenne at tiltredelsen var foreløpig på den betingelsen at tiltredelsen var underlagt en referanse til statens innbyggere (…), at betingelsen for å gjenopprette lov og orden, var at spørsmålet om framtida til Jammu og Kashmir ville bli bestemt av folket gjennom å utføre deres frie vilje gjennom en folkeavstemning under overoppsyn av FN”.
“Kashmir var imidlertid ikke lik de andre fyrstestatene, og hensyn til befolkningens sammensetning, geografi og politikk spilte inn i tillegg til de folkerettslige betraktningene”, men “Kashmir hadde med andre ord bare en kortvarig og lite overbevisende historie som enhetlig stat”, skriver trioen og viser til at befolkninga i Jammu i sør var stort sett hinduer, mens Ladakh i øst var buddhistisk, og at kjerneområdene i Kashmirdalen og Jammu hadde ligget under hindufyrster siden 1850-åra. Men det skjedde ikke uten opprør og motstand eller motvillig innordning under mogulene og maharajaene.
Folkeavstemning
Det er også en annen vesentlig forskjell som ligger til grunn: kravet om folkeavstemning.
Lone pekte på at “det faktisk ikke var noen andre enn den indiske regjeringa som først introduserte konseptet med retten til selvbestemmelse for folk i Jammu og Kashmir i en bestemt form”. Det skjedde i regjeringas brev til maharaja Hari Singh forslag om å tilslutte seg India i hans brev datert 26. oktober 1947.
I svaret til Hari Singh meddeler New Delhi at “… spørsmålet om tiltredelse bør bli avgjort i samsvar med ønskene til folk i staten” når området er “renset for inntrengere”, det vil si de pakistanske stammestyrkene og “permitterte” pakistanske soldatene.
Dette standpunktet ble formidlet i et telegram fra Nehru til Attlee. Nehru meddeler: “Vårt syn, som har blitt gjentatt offentlig, er at spørsmålet om innlemmelse i ethvert omstridt territorium eller stat, må bli avgjort i henhold til ønskene til folket, og vi følger dette synspunktet”.
New Delhi var ikke bare de førte til å ta opp spørsmålet om folkeavstemning; de brakte det til FN. Det førte til at FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon 47 den 17. januar 1948 som slo fast retten til selvbestemmelse fordi både India og Pakistan som sammen på standpunktet tross gjensidige klager vedrørende ulike saker ved delinga.
Det fikk folk i Kashmir til å tro at dette ble utfallet.
Men, konstaterte Lone, “Indias regjering ikke bare trakk seg fra sine forpliktelser overfor det kashmirske folket, men startet også en bølge av ødeleggelser og drap ved den minste omtale av disse forpliktelsene”.
Vachan, ahinsa.
Det vedvarte selv om Nehru brakte det opp i Lok Sabha, den indiske nasjonalforsamlinga i New Parliament House i New Delhi.
“Så mens tiltredelsen var fullstendig i henhold til loven, gjenstår det et annet faktum som ikke har noe med juss å gjøre, nemlig vårt løfte til folket i Kasmir”, sa Nehru til forsamlinga 7. august 1952.
Han slo videre fast: “Vi ønsker derfor ikke å vinne folket mot deres vilje ved hjelp av væpnede styrker, og hvis folket i Kashmir ønsker å skille seg fra oss, kan de gå sin vei og vi bør gå vår. Vi ønsker ingen tvangsekteskap, ingen union under tvang”.
Historia etter 2. verdenskrig har villet det slik at det aldri har kommet til noen folkeavstemning.
Artikkelen er hentet fra Peter M Johansens blogg.
Danmark: 1 milliard dollar til ukrainsk våpenindustri med beslaglagte russiske midler
Av Kyle Anzalone - 14. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/danmark-1-milliard-dollar-til-ukrainsk-vapenindustri-med-beslaglagte-russiske-midler/
Putin: «Men til tross for alt oppstyret vil tyveri være tyveri. Det vil ikke forbli ustraffet».
Av Kyle Anzalone.
The Libertarian Institute, 12. mai 2025.
Danmark gjør en betydelig investering i Ukrainas innenlandske våpenindustri, ved å bruke renter frembrakt fra frosne russiske verdier.
En uttalelse fra det danske forsvarsdepartementet forklarte at det ville iverksette et forslag som ble godkjent av EU i fjor, om å beslaglegge rentene skapt av frosne russiske eiendeler og bruke disse pengene til å kjøpe våpen til Kiev, produsert av ukrainske våpenprodusenter.
«I lys av sikkerhetssituasjonen er det viktig å vise at vi står sammen med Ukraina. Fra dansk side har vi gått foran ved å lede det internasjonale arbeidet gjennom den «danske modellen» for anskaffelser, via den ukrainske forsvarsindustrien», sier den danske forsvarsministeren Troels Lund Poulsen. «Det er unikt at vi nå har mulighet til å styrke denne innsatsen ytterligere på vegne av EU».
København har kalt sin prosess for å investere i Kievs våpenindustri, for «den danske modellen». I 2024 investerte Danmark rundt 450 millioner dollar i Ukrainas forsvarsselskaper, med 300 millioner dollar avledet fra renter på frosne russiske eiendeler. København planlegger å bruke 930 millioner dollar i renter, for å investere i Ukrainas innenlandske våpenproduksjon i 2025.
EU-medlemmene har over $ 220 milliarder i beslaglagte russiske penger, som anslås å skape rundt $ 4 milliarder i renter årlig. Vestlige regjeringer forsøker å bruke rentene til å betale tilbake $ 50 milliarder i kollektive lån, tatt opp for å kjøpe våpen til Kiev.
Pengene sendt av København kommer i tillegg til de 1,1 milliarder dollar i renter fra frosne russiske midler, som ble kunngjort av EU på fredag. «Vi har nettopp stilt til rådighet 1 milliard euro for den ukrainske forsvarsindustrien, slik at Ukraina bedre kan forsvare seg», sa EUs utenrikspolitiske sjef, Kaja Kallas.
Euroclear, den Brussel-baserte finansmarkeds-infrastrukturgruppen, som eier de fleste eiendelene, har også beslaglagt noen av de frosne midlene for å tilbakebetale vestlige investorer som angivelig fikk sine eiendeler beslaglagt av Moskva.
I fjor fordømte Russlands president Vladimir Putin de vestlige forsøkene på å bruke de frosne russiske midlene, som tyveri. «Vestlige land har nå frosset russiske eiendeler og valutareserver. De vurderer måter å skape et minimum av juridisk grunnlag for å endelig tilegne seg dem. Men til tross for alt oppstyret vil tyveri være tyveri. Det vil ikke forbli ustraffet», sa han.
Denne artikkelen er hentet fra The Libertarian Institute:
Denmark Sends $1 Billion to Build Up Ukrainian Arms Industry Using Seized Russian Funds
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
UK/EU Furious As Trump Backs Istanbul Talks, Vow More Sanctions; Moscow Scorns Latest Zelensky Stunt
Uber-sjef planlegger å «åpne opp» Iran med israelsk-tilknyttet monarkistisk gruppe
Av Wyatt Reed - 14. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/uber-sjef-planlegger-a-apne-opp-iran-med-israelsk-tilknyttet-monarkistisk-gruppe/
En livestrømmet iransk rojalistisk chat, avslørte et nettverk av utdannede exil-eliter, som planlegger å plyndre Irans økonomi etter å ha realisert sin drøm om regimeendring.
The Grayzone, 8. mai 2025.
Administrerende direktør i Uber, Dara Khosrowshahi, har fått kritikk etter sin deltakelse i en nettdiskusjon som utarbeider måter å utnytte Iran på, i tilfelle regimeskifte. Arrangementet ble arrangert av NUFDI, den viktigste Washington-baserte pressgruppen for den monarkistiske bevegelsen rundt Reza Pahlavi, hvis far var den siste regjerende sjahen av Iran.
Diskusjonen, markedsført av en fremtredende Pahlavi-kilde på nettet, som et forsøk på «å presentere en modell som raskt kunne iverksettes i Iran etter den islamske republikkens fall» og «etableringen av en sunn regjering», ble holdt for å snekre sammen en løs plan for privatisering av Irans økonomi, etter et tilsynelatende scenario for regimeendring. Det er uklart om visjonen som er lagt frem av de to eksil-iranerne, representerer en konkret plan for å velte regjeringen, men innholdet i chatten antydet at Uber-sjefen søker lukrative gevinster i tilfelle en vellykket operasjon for regimeendring.
Spurt av en annen uber-rik, USA-basert iransk risikokapitalist Shervin Pishevar, hva han ville gjøre i løpet av de «første 100 dagene» i et «fritt Iran», forklarte Khosrowshahi, «hvis du ser på landets mulige BNP … som markedsplass, tror jeg, vil Uber og stort sett alle andre store teknologiselskaper og tjenesteselskaper og merkevareselskaper, se på Iran som et veldig, veldig viktig nytt marked å komme inn i. Så jeg tror at vi absolutt ville komme inn i Iran og investere aggressivt i det lokale markedet også».
«Det er tusenvis på tusenvis av iransk-amerikanske gründere som meg selv og deg der ute, og det er en kraft å regne med», fortsatte Khosrowshahi. «Og når Iran åpner opp, ser jeg virkelig frem til å sette den gode styrken i arbeid, for å si det sånn».
Pishevar, som har vært anklaget for seksuelle overgrep eller trakassering av minst seks kvinner som jobbet med ham, snublet gjentatte ganger mens han leste et salgsstunt, som om laget for TV, under sin lange introduksjon av Khosrowshahi: «Den islamske republikken prøvde å begrave oss … men vi var frø. Ugjennomtrengelige frø. Det som kommer videre er blomstringen av den iranske ånden – dristig, vakker og ustoppelig. La verden se dette: at Iran, en gang brakt til taushet av frykt, mord og voldtekt, reiste seg i håp og ble et fyrtårn for alle nasjoner som drømmer om frihet. Vi vil ikke lenger finansiere terrorisme, vi vil finansiere håp. Dette er vårt oppdrag, dette er iransk dynamikk. Det begynner nå».
NUFDI har langvarige bånd til den israelske regjeringen og jobber tett med haukete israelske lobbyorganisasjoner, som Foundation for Defense of Democracies. Som et knutepunkt for Irans monarkistiske bevegelse, sentrerer agendaen rundt den kongelige oppstigningen til Reza Pahlavi, hvis tilhengere mener er den naturlige arvingen til den persiske tronen og bør styre Iran som sin konge. De hevder at Pahlavi er den rettmessige etterfølgeren til Irans siste sjah, Mohammad Reza Pahlavi, som ble tvunget i eksil etter avskaffelsen av monarkiet under den iranske revolusjonen i 1979.
Blant de mest høylytte – og fanatiske – medlemmene på NUFDI-laget er Saeed Ghasseminejad, som er beskrevet på gruppens nettside som medlem av deres «veiledende råd» og jobber også for den israelske regjeringens mest kjente tenketank i Washington, Foundation for Defense of Democracies. I tillegg til å poste «Død over Palestina» på X, ledsaget Ghasseminejad Pahlavi under et besøk i Israel i april 2023, der den selvutnevnte iranske prinsen personlig møtte Israels statsminister Benjamin Netanyahu og etterretningsminister Gila Gamliel. Delegasjonen skal ha gått så langt som å be ved Vestmuren, mens de omhyggelig unngikk Al-Aqsa-moskeen, som muslimer anser som det tredje helligste stedet i islam.
Selv om det ikke er et stort problem for deres vestlige støttespillere, er pahlavistenes spirende allianse med Israel en kilde til avsky for mange av iranerne de hevder å representere, som sterkt støtter palestinerne midt i Israels pågående, folkemorderiske beleiring av Gaza.
Forbindelsen mellom Khosrowshahis enorme familieformue og det iranske monarkiet, ble spesifikt nevnt av Pishevar, som i tillegg til selv å ha investert tidlig i Uber, også bemerket at bestefaren hans en gang fungerte som finansdirektør for Khosrowshahis egen «bestefars selskap … som var en farmasøytisk gigant i Iran under sjahens æra». Siden eksilet har rikdommen de iranske elitene var i stand til å gjemme bort under revolusjonen, vokst pent.
Blant de øverste trinnene i Irans exil-samfunn i Vesten, er det få familienavn som tiltrekker seg så mye oppmerksomhet som Khosrowshahi. Som Business Insider bemerket i 2019, «For Khosrowshahi, en av dagens mektigste teknologidirektører, renner det suksess i blodet … den administrerende direktørens brødre, søskenbarn og onkler har imponerende CV-er, som inkluderer å grunnlegge sine egne oppstartsbedrifter på flere millioner dollar, drive Fortune 500-selskaper og har oppnådd vitnemål fra Harvard, Brown og Stanford». Onkelen hans, Hassan Khosrowshahi, er en av Canadas rikeste menn, og hadde en estimert nettoformue på 1.16 milliarder dollar i 2016.
Da han introduserte Khosrowshahi under samtalen med NUFDI, uttrykte Pishevar et ønske om å «la vår eldgamle jord bli det mest avanserte knutepunktet for utdanning i Midtøsten» og å «la alle iranske barn få tilgang til den beste utdanningen i verden, som de har fortjent de siste 46 årene».
Iranere har i dag noen av de høyeste lese- og skriveferdighetene og høyere utdanning i regionen, med kvinner som utgjør nesten 60 prosent av alle universitetsstudenter. Men uansett hvor mye privatisering som skulle finne sted i Iran, ville vanlige borgere ha liten sjanse til å få tilgang til den typen skolegang som er tilgjengelig for Khosrowshahi-familien. Ifølge medierapporter gikk Dara Khosrowshahi på et Ivy League-forberedende akademi til 44000 dollar i året, kjent som Hackley School, sammen med broren, før han fortsatte med å melde seg på Brown University.
Denne artikkelen er hentet fra The Grayzone:
Uber CEO plots ‘opening up’ of Iran with Israeli-tied monarchist opposition group
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
A walk through Tehran’s war martyrs cemetery, w/Prof. Mohammed Marandi
Iran’s missile program: Max Blumenthal tours Tehran’s aerospace park
Wyatt Reed er administrerende redaktør for The Grayzone. Som internasjonal korrespondent har han dekket historier i over et dusin land. Følg ham på Twitter på @wyattreed13.
Les også:
