Nyhetsbrev steigan.no 14.04.2022
Dagens overskrifter:
Reporter fra franske Le Figaro: Det er USA som styrer krigen
Nye selvmotsigelser i regjeringens energipolitikk
Asiatiske bruddlinjer i Bidens krig mot Russland
Det hvite hus: «Dette er Putins inflasjon!»
USA har lenge ført en hybridkrig for å skade eller ødelegge Russland
Vi i vest har også et stort ansvar for krigen i Ukraina
Tysk økonomi vil få en «djup nedgang» hvis all gass fra Russland stoppes
Reporter fra franske Le Figaro: Det er USA som styrer krigen
Av red. PSt - 14. april 2022
https://steigan.no/2022/04/reporter-fra-franske-le-figaro-det-er-usa-som-styrer-krigen/
Le Figaros seniorkorrepondent Georges Malbrunot har vært i Ukraina og sett kampene der på nært hold. I et intervju sier han at «det er amerikanerne som styrer denne krigen på bakken».
Elite-spesialstyrker fra Storbritannia og USA har vært til stede i Ukraina siden starten av fiendtlighetene med Russland i slutten av februar, skal en kilde i det franske etterretningsmiljøet ha fortalt til Le Figaro.
Påstanden ble rapportert av avisens internasjonale seniorkorrespondent Georges Malbrunot lørdag, dagen da Storbritannias statsminister Boris Johnson avla sitt overraskelsesbesøk i Kiev. Den britiske lederen ble angivelig omringet av vakter fra elitestyrken SAS, selv om denne påstanden ikke ble offisielt bekreftet.
SAS-enheter «har vært tilstede i Ukraina siden begynnelsen av krigen, det samme gjorde [sic] American Deltas», tvitret Malbrunot med henvisning til en fransk etterretningskilde. Han la til at ifølge kilden var Russland godt klar over den «hemmelige krigen» som ble ført mot deres tropper av utenlandske kommandosoldater.
Nye selvmotsigelser i regjeringens energipolitikk
Av Odd Handegård - 14. april 2022
https://steigan.no/2022/04/nye-selvmotsigelser-i-regjeringens-energipolitikk/
Av Odd Handegård.
Regjeringen har startet den nye prosessen med å flerdoble utbyggingen av vindkraft i Norge. NVE har fått beskjed om å starte konsesjonsbehandlingen av nye prosjekter. Samtidig har energistatsråd Terje Aasland vært veldig tydelig på at utbygging bare vil skje «hvis kommunene ønsker det» (intervju i Aftenposten 9. april). «Kommunene må ville det», fortsetter han – «kommunene skal ikke overkjøres» og «vertskommunene må ønske utbygging».
Men i dag har pipa i energidepartementet plutselig fått en annen låt: På spørsmålet om dette betyr at aktuelle kommuner «vil få vetorett mot vindturbiner», vil han ikke svare, men sier i stedet: «Vi vil sikre at mer av verdiene som blir skapt av vindkraft, havner i kommunene» (Klassekampen i dag). Her håper Aasland at en ny produksjonsavgift som nå er på høring, skal kunne gi så store kommunale inntekter at mange mindre kommuner kapitulerer for vindkraftvandalene.
Grunnen til denne tvetydigheten, er at regjeringen ikke har endret den meningsløse ordningen om at vindkraft blir behandlet etter energiloven, og ikke – som lovet i 2020 – etter plan- og bygningsloven (som ville gitt kommunene ganske stor innflytelse). Når det gjelder «produksjonsavgiften», har vindkraftvandalene vært sterkt mot den, men med de vanvittige kraftprisene vi «har fått», har motstanden gitt seg noe. Paradokset er at kraftbransjen nå tjener så ufattelig at litt av ruineringen av folk flest kan «overføres» til nye vindkraftkommuner, uten at det går ut over profitten som skal saltes i skatteparadiser.
Hva så med Sp og regjeringens støtteparti SV? Dessverre ser det ikke ut til at de sentrale politikerne vil bidra mot vindkraftutbygging. Sp har knapt igjen et eneste post i partiprogrammet som ikke er forlatt, og SV – som det siste året har fokusert mest på havvind – har plukket fram igjen siste landsmøtevedtak om å støtte utbygging av vindkraft i (deler av) Norge – unntatt i samiske områder og enkelte andre steder.
Her er Lars Haltbrekkens ulne formulering for å støtte utbyggingen av vindkraft i Norge: «Om vi skal ha vindkraftutbygging på land, må det skje på en helt annen måte», sier han. «Vi kan ikke tillate nye store inngrep i vår sårbare natur, og det må på plass uavhengige miljø- og naturvurderinger». (ABC-Nytt). Haltbrekkens syn har sammenheng med at han har begynt å tvile på tempoet når det gjelder utbygging av havvind, og at det derfor må kraft fra Norge for å realisere idiotiet knyttet til elektrifiseringen av sokkelen (som SV dessverre støtter).
Selvmotsigelsene til miljøvernminister Barth Eide er ikke fullt så «klokkeklar» som energiministerens: Eide har i flere måneder snakket og skrevet om viktigheten av å redusere de norske klimagassutslippene – fossil energi skal erstattes med fornybar energi. Etter at den siste rapporten fra FN kom for noen dager siden, har Eide snudd på argumentasjonen: Det er ikke lenger så viktig med reduksjon kun av norske CO2-utslipp. «Målet om at alle kutt skal tas innenlands, er foreløpig ikke meldt inn til FN som en forpliktelse [—] det er en ambisjon». EUs «kvotesystem er fortsatt det viktigste virkemidlet». Det er like før Eide blir enig med forskningsdirektøren i SSB om at «det er de globale utslippene som teller».
Regjeringen vil ta alle klimakutt hjemme. «Dyrt», svarer SSB.
Ellers når det gjelder vindkraft i Norge: Mye av debatten i Norge har – helt feilaktig – handlet at vindkrafta tar så lite areal at vi kan bygge ut vesentlig mer, uten at det merkes. I realiteten er det selvfølgelig slik at vindkrafta tar 100 % der det skjer utbygging.
Mange har foreløpig ikke vindkraft i nærheten av egen, normal aktivitet. For å få en realistisk oppfatning av hva utbygging i et område vil bety, foreslår jeg at alle tenker seg at det kommer turbiner på nesten 250 meter enten i nærheten av der du bor, i nærheten av der du har hytte eller ferierer eller der du av andre grunner oppholder deg/beveger deg. Regner med at mange vil få mareritt – det har jeg fått.
Ps. God påske.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Asiatiske bruddlinjer i Bidens krig mot Russland
Av Bhadrakumar - 14. april 2022
https://steigan.no/2022/04/asiatiske-bruddlinjer-i-bidens-krig-mot-russland/
Av M. K. Bhadrakumar.
Rystelsene fra USAs konflikt med Russland som utspiller seg i Europa merkes på forskjellige måter i Asia allerede. Hypotesen om at Ukraina er i Europa og at konflikten handler om europeisk sikkerhet, er en vrangforestilling.
Fra Kasakhstan til Myanmar, fra Salomonøyene til Kurilene, fra Nord-Korea til Kambodsja, fra Kina til India, Pakistan og Afghanistan, dukker bruddlinjene opp.
Utvilsomt hadde utenomregionale makter en finger med i den mislykkede fargerevolusjonen nylig for å styrte den etablerte regjeringen i Kasakhstan, en heftig omstridt geopolitisk landmasse som er to tredjedeler på størrelse med India, som grenser til både Kina og Russland, Washingtons svorne motstandere. Takket være rask russisk intervensjon, støttet av Kina, ble et regimeskifte avverget.
På samme måte har det anglo-amerikanske prosjektet for å involvere Myanmar, som grenser til Kina, i et væpnet opprør, mislykkes på grunn av mangel på et fristed i Indias nordøstlige region og på grunn av de sammenfallende interessene til de omkringliggende landene i Myanmars stabilitet.
Til sammenligning har den nordkoreanske bruddlinja forverret seg. Nord-Korea følger sin egen tidsplan og har sannsynligvis bestemt at Ukraina-krisen gir en nyttig dekning mens den øker testprogrammet. Pyongyang støtter eksplisitt Russlands operasjon i Ukraina, og sier i kommentarer at «den grunnleggende årsaken til Ukraina-hendelsen ligger i USAs overlegenhet og vilkårlighet, som har ignorert Russlands legitime krav om sikkerhetsgarantier og kun søkt et globalt hegemoni og militær dominans. mens de holder fast ved sine sanksjonskampanjer.»
Nord-Koreas mål er å øke sin sikkerhet og innflytelse ved å øke kvaliteten og kvantiteten på sine avskrekkende kapasitet og styrke sin forhandlingsposisjon.
På et annet plan injiserte Ukraina-krisen et nytt tempo i USAs innsats for å dyrke nye asiatiske partnere. Men Washington har havnet i motvind og måtte på ubestemt tid utsette et spesielt toppmøte med de ti medlemslandene i Association of Southeast Asian Nations (ASEAN) som opprinnelig var planlagt til slutten av mars. Ingen ny dato er foreslått, selv om USA hadde hypet opp toppmøtet som «en toppprioritet.»
Washington har vist en viss irritasjon og har sanksjonert Kambodsja, som for tida er ASEAN-leder. Det er klart at de sørøstasiatiske landene er forsiktige med å ta parti mellom USA og Kina eller gi uttrykk for kritikk mot Russland.
Kanskje den mest direkte konsekvensen av Ukraina-krisa i Asia så langt er den kraftige forverringen i Japans bånd med Russland. Det er en uberettiget utvikling i den grad Tokyo ganske enkelt gjorde en klipp og lim jobb, og kopierte alle amerikanske sanksjoner mot Russland (inkludert mot president Putin). Statsminister Kishida ødela med vilje det hans forgjenger Shinzo Abe forsiktig hadde dyrket som et hjertelig, vennlig forhold.
Japan refererer nå åpent til russisk «okkupasjon» av Kurilene – noe de ikke har gjort tidligere. Moskva tok igjen ved å utpeke Japan som et «uvennlig» land. Likevel vurderte analytikere inntil nylig at Russland og Japan hadde sammenfallende interesser i å blokkere Kinas arktiske ambisjoner og gikk derfor i retning av å løse konflikten deres om Kurilene.
Det er tilstrekkelig å si at Kishidas motivasjoner for en brå omvending i retning av å gjøre en Kurilene til et potensielt brennpunkt i forholdet til Russland kan man mildt sagt spore til den bredere amerikanske strategien for å isolere Russland.
I mellomtida har en motstridende utvikling også dukket opp i Kinas utfordring til USAs Island Chain-strategi i det vestlige Stillehavet i form av å forhandle en ny sikkerhetsavtale med Salomonøyene. Denne utviklinga endrer spillet og kan ha omfattende konsekvenser og er dessuten farlig sammenvevd med Taiwan-spørsmålet. Biden skal etter sigende sende en topptjenestemann i Det hvite hus til Salomonøyene for å få dem til å bryte avtalen med Kina.
Biden-administrasjonen dobler nå kjøret mot India også for å rulle tilbake båndene med Russland. Det blir ei bruddlinje i det amerikansk-indiske strategiske partnerskapet. Det som må være spesielt irriterende for Washington er sannsynligheten for at India fortsetter sitt handelsmessige og økonomiske samarbeid med Russland i lokale valutaer. Faktisk har Kina og India inntatt en noe lignende holdning til Ukraina-krisen.
Gitt størrelsen på den kinesiske økonomien og det høye vekstpotensialet for den indiske økonomien, vil deres tilbøyelighet til å omgå dollaren være en trendsetter for andre land. Russland, som er rammet av vestlige sanksjoner, har oppfordret BRICS-gruppa av fremvoksende økonomier til å utvide bruken av nasjonale valutaer og integrere betalingssystemer.
Det er nok å si at den «militarisering av dollaren» og Vestens slitende grep for å fryse Russlands reserver sender et kuldesjokk nedover ryggraden til de fleste utviklingsland. Nepal bøyde seg for å ratifisere Millennium Challenge Corporation-avtalen etter trussel fra en middels rangert amerikansk tjenestemann!
Det er ingen tenkelig grunn til at NATO skal kunne garantere sikkerhet for den asiatiske regionen. Derfor er Afghanistans fremtid av avgjørende betydning. Uten tvil er regimeskiftet i Pakistan delvis i det minste knyttet til Afghanistan. Det russiske utenriksdepartementet har avslørt visse detaljer om USAs innblanding i Pakistans indre anliggender og presset på tidligere statsminister Imran Khan.
Men tiden vil vise hvor realistiske Washingtons forventninger er om å bringe Pakistan inn i USAs bane og gjøre det til et surrogat for å utnytte Taliban-regimet i Afghanistan. Russland og Kina sørger for at døren forblir stengt for NATOs retur til Afghanistan. De har undergravd Washingtons nylige forsøk på å cooptere Taliban-ledelsen i Kabul. (Se bloggen min USA viser regionale stater under kappløpet om Kabul . )
Budskapet fra det nylige utenriksministermøtet om det afghanske spørsmålet blant nabolandene til Afghanistan i Tunxi, Kina, er at i landets overgang fra kaos til orden håper de regionale statene å påta seg en hovedrolle. Dermed har de regionale statene gradvis markert sin avstand fra Vestens eksepsjonalisme og inntar i stedet et overbevisende spor gjennom konstruktivt engasjement. Den felles erklæringen utstedt på Tunxi gjenspeiler denne nye tenkningen.
Utviklingen over Afghanistan gir et signal om at ethvert forsøk på å påtvinge vestlig dominans over Asia vil bli motarbeidet av de regionale statene. De fleste asiatiske land har hatt bitre erfaringer med kolonialisme i sin historie. (Se bloggen min Indias dilemma over Vesten vs Russland )
Selv om de amerikanske analytikerne underspiller det, er det fortsatt et faktum at konflikten i Ukraina vil påvirke det «asiatiske århundret» i svært betydelig grad. USA er fast bestemt på å forvandle NATO til en global sikkerhetsorganisasjon som vil handle utenfor FNs ansvarsområde for å håndheve Vestens «regelbaserte orden».
Vestens desperate press for å svekke Russland og vippe den globale strategiske balansen i USAs favør har som mål å rydde veien til en unipolar verdensorden i det 21. århundre. I et nylig intervju sa Hal Brands, Henry Kissingers anerkjente professor i globale anliggender ved Johns Hopkins, den amerikanske strategien bak krigen i Ukraina som svært logisk:
«Vel, det har lenge vært en debatt i USA om hvorvidt vi skal prioritere å konkurrere med Russland eller Kina eller behandle dem som likeverdige. Og den debatten har blusset opp igjen i forbindelse med denne krigen. Jeg tror imidlertid at det krigen indikerer er at den beste måten å legge press på Kina på, som er den farligere og mektigste av de to rivalene, faktisk er å sikre at Russland blir beseiret, at det ikke når sine mål. i denne krigen, fordi det vil resultere i et svakere Russland, et som er mindre i stand til å legge press på USA og dets allierte i Europa og dermed mindre nyttig som en strategisk partner for Beijing.
«USA kan rett og slett ikke unngå det faktum at de må holde tilbake både Russland og Kina samtidig.»
Det hvite hus: «Dette er Putins inflasjon!»
Av red. PSt - 14. april 2022
https://steigan.no/2022/04/det-hvite-hus-dette-er-putins-inflasjon/
Pressekretær for Det hvite hus, Jen Pskai, satte ny personlig rekord 11. april da hun skulle forklare de nye skyhøye inflasjonstallene i USA: «Dette er Putins inflasjon!»
Biden-administrasjonen prøver å avlede velgernes oppmerksomhet fra de store indre økonomiske problemene i USA og har bestemt seg for mantraet: Det er Putins skyld!
«Bare som et eksempel, siden president Putins militære oppbygging akselererte i januar, har gjennomsnittlige gasspriser økt med mer enn 80 cent. Det meste av økningen skjedde i mars måned, og til tider var gassprisene mer enn én dollar over nivåene før invasjonen, sa Psaki mandag.
«Så, den omtrent 25% prisøkningen i gassprisene vil drive morgendagens inflasjonstall, og det er absolutt ikke en overraskelse for oss,» la hun til.
Men hun og Biden-administrasjonen fikk svar på direkten fra redaksjonen i Wall Street Journal, som skriver på lederplass: Dette er ikke Putins inflasjon. De peker på at prisstigningene begynte lenge før Russlands invasjon, og at de vil bli vanskelig å stanse.
David Harsanyi,som skriver i CapitalMatters skriver at dette er «et åpenbart tåpelig utsagn» fra Jen Psaki. Han skriver:
Biden-administrasjonen har faktisk brukt et år på å bagatellisere inflasjonsfrykten til tross for advarselsmeldingene, og hevdet at inflasjonen bare var «forbigående», og hevdet at «ingen» «antydet at det er ukontrollert inflasjon på vei – ingen seriøs økonom,» og avfeide prisoppganger som et «overklasse«-problem, og argumentert for at høyere priser faktisk kan være en god ting.
Både offisielle tall og tall fra Shadowstats, som måler inflasjonen slik det ble gjort 30 år tilbake, viser at han har rett. Prisøkningene i USA startet lenge før den russiske invasjonen. Tallene fra FRED viser at inflasjonen sparket i gang da man innførte lockdown.
Men sanksjonene mot Russland har naturligvis gjort situasjonen verre. Energiprisene er gått rett til værs. I USA var energiprisene 32% høyere i mars 2022 enn samme måned året før.
Og som alltid er det naturligvis de fattigste som rammes aller hardest. Hvis man lurer på hva klassekarakteren til sanksjonspolitikken er, behøver man ikke lure lenge. Den rammer først og fremst arbeiderklassen og de fattige – i USA som i Europa.
USA har lenge ført en hybridkrig for å skade eller ødelegge Russland
Av Pål Steigan - 14. april 2022
https://steigan.no/2022/04/usa-har-lenge-fort-en-hybridkrig-for-a-skade-eller-odelegge-russland/
Den folkerettsstridige russiske invasjonen i Ukraina kom ikke som lyn fra klar himmel. Den er en følge av en lang serie begivenheter som har ført oss fram til det som i virkeligheten er den første virkelig alvorlige stedfortrederkrigen mellom USA og Russland. I Ukraina begynte denne krigen med det USA-ledede statskuppet i februar 2014. Og siden da har USA videreutviklet sin hybridkrig mot Russland.
Hvis man vil ha et innblikk i tenkninga bak denne krigen og hvordan den er planlagt fra område til område, bør man ikke lese russiske kilder, men gå til den virkelige kilden: USA sjøl.
USAs militære «tenketank» RAND Corporation publiserte rapporten Extending Russia – Competing from Advantageous Ground i 2019. Hele rapporten kan lastes ned her. RAND la ikke akkurat fingrene i mellom.
RAND Corporation er tenketanken til USAs væpnede styrker, altså Pentagon. Det betyr at det alltid er nyttig og viktig å følge med på hva som kommer derfra. RAND utreder strategier og forslag til handlingsplaner for de militære styrkene.
Det finnes et utførlig sammendrag av rapporten på nettsidene til RAND.
RAND vurderer en rekke muligheter; alt fra å øke USAs energiproduksjon for å stresse Russland økonomi til å gjennomføre ytterligere handelssanksjoner til å gi mer støtte til væpnede militser som SDF i Syria.
Her er noen av de tiltakene som vurderes:
Øke USAs energiproduksjon
Øke sanksjoner på handel og finans
Øke Europas import av flytende naturgass fra USA
Oppmuntre til emigrasjon av fagfolk fra Russland
Gi dødelig hjelp til Ukraina
Øke støtten til syriske opprørere
Fremme liberalisering i Hviterussland
Styrke båndene til Sør-Kaukasus
Redusere Russlands rolle i Sentral-Asia
Svekke russernes tro på eget valgsystem
Oppmuntre til sosial og politisk uro i Russland
Svekke Russlands image i utlandet
Trappe opp utplassering av militære styrker nær Russlands grenser for å stresse landet
Utstasjonere taktiske atomvåpen nær Russland
Øke militariseringa i Svartehavet
Øke USAs styrker i Europa og antallet NATO-øvelser
Dette er bare noen av de tiltakene RAND drøfter. Forskerne er ikke like begeistret for alle sammen. De peker blant annet på at et nytt våpenkappløp med Russland riktignok vil kunne belaste Russland, men det vil også belaste USA sjøl.
Her må det skytes inn at USAs militære opptrapping ikke har ført til økte rustningsutgifter for Russland. Snarere tvert om har Russland redusert sine utgifter til de militære styrkene og våpensystemene skriver SIPRI.
En må huske på at denne rapporten ble skrevet mens Donald Trump ennå var president i USA. Det betyr at RAND var skeptisk til hvor mye av deres tankegang presidenten ville tillate. Nå er situasjonen en annen. Den nåværende administrasjonen i USA ser ut til å kjøre langs den ruta RAND har lagt opp, og vel så det.
Hva vil RAND satse på for å svekke Russland?
Etter å ha analysert ulike alternativer foreslår RAND åtte tiltak som de mener USA bør gjennomføre for å svekke Russland:
Utvide USAs energiproduksjon
Flere og større handelsmessige og finansielle sanksjoner
Øke styrkeoppbygginga til USA og deres allierte
Utplassere flere strategiske bombefly
Investere mer i droner og bruke dem mer aktivt
Investere mer i langdistansefly og -raketter
Investere mer i høyhastighetsmissiler
Investere mer i elektronisk krigføring
RAND mener at disse tiltakene er gjennomførbare og at det har en stor mulighet til å lykkes.
Kapittel fire sier det i klartekst allerede i overskriftene. Se bare her:
Geopolitical Measures
1: Provide Lethal Aid to Ukraine
2: Increase Support to the Syrian Rebels
3: Promote Regime Change in Belarus
4: Exploit Tensions in the South Caucasus
5: Reduce Russian Influence in Central Asia
6: Challenge Russian Presence in Moldova
Dette ble altså skrevet i 2019 og som leserne vet lenge før både «opprøret» i Hviterussland og krigen mellom Aserbajdsjan og Armenia. Så planene fantes allerede da. La oss gjennomgå noen av punktene:
Tiltak 1: Gi dødelig hjelp til Ukraina.
Det vil ikke være fred her. Den enkleste veien til fred er at Ukraina bare slutter å bombe utbryterrepublikkene Lugansk og Donetsk. Men for USA eksisterer de ikke, og man kan ikke slutte fred med folk som ikke eksisterer. Men du kan fortsette å drepe dem.
RAND skriver:
«Mens NATOs krav om enstemmighet gjør det usannsynlig at Ukraina kan få medlemskap i overskuelig fremtid, kan Washingtons press for denne muligheten øke ukrainsk besluttsomhet mens Russland tvinges til å fordoble innsatsen for å forhindre en slik utvikling. Fordeler ved en slik politikk: Utvide amerikansk bistand til Ukraina, inkludert dødelig militær assistanse, vil sannsynligvis øke kostnadene for Russland, både i blodtapping og kostnadene med å holde Donbass-regionen. Mer russisk bistand til separatistene og en ekstra tilstedeværelse av russiske tropper vil sannsynligvis bli nødvendig for dem, noe som fører til større utgifter, tap av utstyr og russiske ofre. Det siste kan bli ganske kontroversielt hjemme, slik det gjorde da sovjeterne invaderte Afghanistan. To andre noe mer spekulative fordeler kan komme fra en slik utvidet amerikansk forpliktelse. Land andre steder som ser til USA for sin sikkerhet kan være oppmuntret.»
Legg merke til at RAND omtaler Ukraina som først og fremst et redskap for å skade Russland. Det er ikke mye empati for det ukrainske folket der i gården.
Tiltak 2: Øk støtten til de syriske opprørerne
Det er interessant at RAND ser på dette som en del av hybridkrigen mot Russland. Men RAND er lite optimistisk når det gjelder mulighetene for at dette vil skade Russland i noen grad.
Tiltak 3: Fremme regimeskifte i Hviterussland.
Vestens kjæledegge er Svetlana Tikhanovskaya. Nylig holdt utenriksministrene i Canada, Estland, Latvia og Litauen et møte der de forsikret om sin støtte til Tikhanovskaya og opposisjonen. Hun talte allerede til FNs sikkerhetsråd i august, på invitasjon fra Estland. RAND håper på et regimeskifte, men er lite optimistisk når det gjelder mulighetene til å lykkes. Som vi vet ble det prøvd å gjennomføre en fargerevolusjon, men som RAND forutså, lyktes den ikke.
Tiltak 4: Utnytt spenninger i Sør-Kaukasus
RAND Corp skriver:
USA kunne strekke Russland i Kaukasus på to måter. For det første kunne USA presse på for et nærmere forhold til NATO med Georgia og Aserbajdsjan, noe som sannsynligvis vil føre til at Russland styrker sin militære tilstedeværelse i Sør-Ossetia, Abkhazia, Armenia og Sør-Russland. Alternativt kan USA prøve å få Armenia til å bryte med Russland. Selv om de er en mangeårig russisk partner, har Armenia også utviklet bånd med Vesten: Det avgir soldater til NATO-ledede operasjoner i Afghanistan og er medlem av NATOs Partnerskap for fred, og det ble også nylig enige om å styrke sine politiske bånd med EU USA kan prøve å oppmuntre Armenia til å bevege seg fullt ut inn i NATOs sfære.
Den brutale krigen mellom Aserbajdsjan og Armenia har i høyeste grad bidratt til å skape problemer for Russland på sørflanken.
Hindre petroleumseksport og stoppe Nord Stream 2
Kapittel tre i RANDs dokument er heller ikke vanskelig å tyde:
Measure 1: Hinder Petroleum Exports
Measure 2: Reduce Natural Gas Exports and Hinder Pipeline Expansions
Dette pågår nå, og det er, som vi ser hos RAND, en del av hybridkrigen mot Russland. Presset på EU og Tyskland for å blokkere Nordstream II har pågått lenge og trenger ingen ytterligere forklaring. Men etter invasjonen i Ukraina har denne strategien stor mulighet for å lykkes.
RAND oppsummerer
Sluttkapittelet i RANDs rapport begynner slik:
Implikasjoner og anbefalinger for hæren
Til slutt bør oppgaven med å «strekke» Russland ikke først og fremst falle inn under den amerikanske hæren eller til og med de amerikanske væpnede styrkene. Faktisk faller de mest lovende måtene å strekke Russland på – med størst nytte, lavest risiko og størst sannsynlighet for suksess – sannsynligvis innen det økonomiske og informasjonsmessige området i det militære området.
I klartekst betyr det at sanksjonene, mediepropagandaen, osv. er en del av denne hybridkrigen, og at RAND så på disse metodene som de mest fordelaktige akkurat da. Man behøver ikke ta våre ord for dette – les rapporten, alt står der, og mere til.
Vi i vest har også et stort ansvar for krigen i Ukraina
Av skribent - 14. april 2022
https://steigan.no/2022/04/vi-i-vest-har-ogsa-et-stort-ansvar-for-krigen-i-ukraina/
Av Jacques Baud, tidligere oberst i den sveitsiske generalstaben.
Jacques Baud var tidligere oberst i generalstaben i Sveits, tidligere medlem av den sveitsiske strategiske etterretningen, spesialist på østlige land. Han ble opplært i amerikanske og britiske etterretningstjenester. Han har fungert som policysjef for FNs fredsoperasjoner. Som FN-ekspert på rettsstat og sikkerhetsinstitusjoner designet og ledet han den første flerdimensjonale FNs etterretningsenhet i Sudan. Han har jobbet for Den afrikanske union og var i 5 år ansvarlig for kampen, i NATO, mot spredning av håndvåpen. Han var involvert i diskusjoner med de høyeste russiske militær- og etterretningstjenestemenn like etter Sovjetunionens fall. Innenfor NATO fulgte han den ukrainske krisen i 2014 og deltok senere i programmer for å hjelpe Ukraina.
I en artikkel i tre deler analyserer han opptakten til krigen og krigsutbruddet. Første del har vi publisert her: Krigen i Ukraina kunne ha vært unngått. Del to er her: Krigen var et resultat av en politisk prosess. Dette er tredje og siste del. Artikkelen er oversatt av Derimot.no.
Som tidligere yrkesaktiv innenfor etterretningen er det første som slår meg det totale fraværet av vestlige etterretningstjenester i representasjonen av situasjonen det siste året. I Sveits har tjenestene blitt kritisert for ikke å ha gitt et riktig bilde av situasjonen. Faktisk ser det ut til at i hele den vestlige verden har etterretningstjenester blitt overkjørt av politikerne. Problemet er at det er politikerne som bestemmer — den beste etterretningstjenesten i verden er ubrukelig hvis beslutningstakeren ikke lytter. Dette er hva som har skjedd under denne krisen.
Når det er sagt, mens noen etterretningstjenester hadde et veldig nøyaktig og rasjonelt bilde av situasjonen, hadde andre tydeligvis det samme bildet som ble formidlet av våre medier. I denne krisen spilte tjenestene til landene i det «nye Europa» en viktig rolle. Problemet er at jeg av erfaring har funnet ut at de er ekstremt dårlige på analytisk nivå – doktrinære, de mangler den intellektuelle og politiske uavhengigheten som er nødvendig for å vurdere en situasjon med militær «kvalitet». Det er bedre å ha dem som fiender enn som venner.
For det andre ser det ut til at politikerne i enkelte europeiske land bevisst har ignorert tjenestene deres, for å svare ideologisk på situasjonen. Det er derfor denne krisen har vært irrasjonell fra begynnelsen. Det skal bemerkes at alle dokumentene som ble presentert for offentligheten under denne krisen ble presentert av politikere basert på kommersielle kilder.
Noen vestlige politikere ønsket åpenbart at det skulle være en konflikt. I USA var angrepsscenarioene som ble presentert av Anthony Blinken for Sikkerhetsrådet kun et produkt av fantasien til et Tiger Team som jobbet for ham – han gjorde akkurat som Donald Rumsfeld gjorde i 2002, som «omgikk» CIA og andre etterretningstjenester som var mye mindre selvhevdende om irakiske kjemiske våpen.
Den dramatiske utviklingen vi er vitne til i dag har årsaker som vi visste om, men nektet å se:
• på det strategiske nivået: utvidelsen av NATO (som vi ikke har behandlet her); • på politisk nivå: den vestlige avvisningen av å implementere Minsk-avtalene;
• og operasjonelt: de kontinuerlige og gjentatte angrepene på sivilbefolkningen i Donbas de siste årene og den dramatiske økningen i slutten av februar 2022.
Med andre ord kan vi naturligvis beklage og fordømme det russiske angrepet. Men VI (det vil si: USA, Frankrike og EU i spissen) har lagt forholdene til rette for at en konflikt kan bryte ut. Vi viser medfølelse for det ukrainske folket og de to millioner flyktningene. Det er greit. Men hvis vi hadde hatt et fnugg av medfølelse med det samme antallet flyktninger fra den ukrainske befolkningen i Donbas, massakrert av sin egen regjering og som søkte tilflukt i Russland i åtte år, ville sannsynligvis ingenting av dette ha skjedd.
Siviledødsfall forårsaket av aktiv fiendskap i 2018-2021, per territorium:
Som vi ser, var over 80% av ofrene i Donbas, som resultat av bombingen til den ukrainske hæren. I årevis forble Vesten tause om Kiev-regjeringens massakre på russisktalende ukrainere, uten å en gang forsøke å legge press på Kiev. Det var denne tausheten som tvang Russland til å agere. [Kilde: “Conflict-related civilian casualties,“ United Nations Human Rights Monitoring Mission in Ukraine.]
Hvorvidt begrepet «folkemord» gjelder for overgrepene som folket i Donbas lider er et åpent spørsmål. Begrepet er generelt forbeholdt tilfeller av større omfang (Holocaust, etc.). Men definisjonen gitt av folkemordskonvensjonen er sannsynligvis bred nok til å gjelde denne saken. Juridisk lærde vil forstå dette.
Det er klart at denne konflikten har ført oss inn i hysteri. Sanksjoner ser ut til å ha blitt det foretrukne verktøyet i vår utenrikspolitikk. Hvis vi hadde insistert på at Ukraina skulle overholde Minsk-avtalene, som vi hadde forhandlet fram og støttet, ville ingenting av dette ha skjedd. Vladimir Putins fordømmelse er også vår. Det nytter ikke å sutre etterpå – vi burde ha handlet tidligere. Imidlertid har verken Emmanuel Macron (som garantist og medlem av FNs sikkerhetsråd), Olaf Scholz eller Volodymyr Zelensky respektert sine forpliktelser. Til slutt er de virkelige taperne de som ikke har noen stemme.
Den europeiske union var ikke i stand til å fremme gjennomføringen av Minsk-avtalene – tvert imot, de reagerte ikke da Ukraina bombet sin egen befolkning i Donbas. Hadde de gjort det, hadde ikke Vladimir Putin trengt å reagere. Fraværende fra den diplomatiske fasen, utmerket EU seg med å fyre opp under konflikten. Den 27. februar gikk den ukrainske regjeringen med på å innlede forhandlinger med Russland. Men noen timer senere vedtok EU et budsjett på 450 millioner euro for å levere våpen til Ukraina, noe som kastet bensin på bålet. Fra da av følte ukrainerne at de ikke trengte å komme til enighet. Azov-militsen i Mariupol sin motstand førte til og med til en økning på ytterligere 500 millioner euro til våpen.
I Ukraina, med velsignelse fra de vestlige landene, er de som er for forhandling eliminert. Dette er tilfellet med Denis Kireyev, en av de ukrainske forhandlerne, myrdet 5. mars av den ukrainske hemmelige tjenesten (SBU) fordi han var for positiv til Russland og ble ansett som en forræder. Den samme skjebnen rammet Dmitrij Demyanenko, tidligere nestleder for SBUs hoveddirektorat for Kiev og dens region, som ble myrdet 10. mars fordi han var for positiv til en avtale med Russland – han ble skutt av Mirotvorets («fredsstifter»)-militsen . Denne militsen er assosiert med Mirotvorets-nettstedet, som viser frem «Ukrainas fiender» med deres personlige data, adresser og telefonnumre, slik at de kan bli trakassert eller til og med eliminert; en praksis som er straffbar i mange land, men ikke i Ukraina. FN og noen europeiske land har krevd stenging av dette nettstedet – (Ukrainas parlament) Rada nekter.
Til slutt vil prisen være høy, men Vladimir Putin vil sannsynligvis nå målene han satte seg. Hans bånd med Beijing har styrket seg. Kina dukker opp som en mekler i konflikten, mens Sveits slutter seg til listen over Russlands fiender. Amerikanerne må be Venezuela og Iran om olje for å komme seg ut av den energiknipen de har satt seg i – Juan Guaido forlater scenen for godt og USA må på ynkelig måte gå tilbake på sanksjonene som er pålagt fiendene.
Vestlige ministre som forsøker å få den russiske økonomien til å kollapse og få det russiske folket til å lide, eller til og med ber om attentat på Putin, viser (selv om de delvis har snudd formen på ordene sine, men ikke substansen!) at våre ledere ikke er noe bedre enn de vi hater – for å sanksjonere russiske idrettsutøvere i de para-olympiske lekene eller russiske artister har ingenting med bekjempelse av Putin å gjøre.
Dermed erkjenner vi at Russland er et demokrati siden vi anser at det russiske folket er ansvarlig for krigen. Hvis dette ikke er tilfelle, hvorfor søker vi da å straffe en hel befolkning for én person-feil? La oss huske at kollektiv avstraffelse er forbudt etter Genève-konvensjonen.
Hvis vi brydde oss så mye om fred og Ukraina, hvorfor oppfordret vi ikke Ukraina til å respektere avtalene de hadde signert og som medlemmene av Sikkerhetsrådet hadde godkjent?
Medienes integritet måles ved deres vilje til å arbeide innenfor vilkårene i München-charteret. De lyktes i å spre hat mot kineserne under Covid-krisen, og deres polariserte budskap fører til de samme effektene mot russerne. Journalistikken blir mer og mer uprofesjonell og militant.
Som Goethe sa: «Jo større lys, desto mørkere skygge.» Jo mer sanksjonene mot Russland er uforholdsmessige, desto mer setter sakene der vi ikke har gjort noe søkelys på vår rasisme og servilitet. Hvorfor har ingen vestlige politikere reagert på angrepene mot sivilbefolkningen i Donbas på åtte år?
For til syvende og sist, hva er det som gjør konflikten i Ukraina mer klanderverdig enn krigen i Irak, Afghanistan eller Libya? Hvilke sanksjoner har vi vedtatt mot de som bevisst løy for det internasjonale samfunnet for å føre urettferdige, ikke rettferdiggjorte og morderiske kriger? Har vi forsøkt å «få det amerikanske folket til å lide» for å ha løyet for oss (fordi de er et demokrati!) før krigen i Irak? Har vi vedtatt en eneste sanksjon mot landene, selskapene eller politikerne som leverer våpen til konflikten i Jemen, ansett for å være den «verste humanitære katastrofen i verden»? Har vi sanksjonert landene i EU som utøver den mest grufulle torturen på sitt territorium til fordel for USA?
Å stille spørsmålet er å svare på det… og svaret er ikke pent.
Jacques Baud var tidligere oberst i generalstaben, tidligere medlem av den sveitsiske strategiske etterretningen, spesialist på østlige land. Han ble opplært i amerikanske og britiske etterretningstjenester. Han har fungert som policysjef for FNs fredsoperasjoner. Som FN-ekspert på rettsstat og sikkerhetsinstitusjoner designet og ledet han den første flerdimensjonale FNs etterretningsenhet i Sudan. Han har jobbet for Den afrikanske union og var i 5 år ansvarlig for kampen, i NATO, mot spredning av håndvåpen. Han var involvert i diskusjoner med de høyeste russiske militær- og etterretningstjenestemenn like etter Sovjetunionens fall. Innenfor NATO fulgte han den ukrainske krisen i 2014 og deltok senere i programmer for å hjelpe Ukraina. Han er forfatter av flere bøker om etterretning, krig og terrorisme, spesielt Le Détournement utgitt av SIGEST, Gouverner par les falske nyheter, L’affaire Navalny. Hans siste bok er Poutine, maître du jeu? utgitt av Max Milo. Denne artikkelen vises med «gracious courtesy of» Centre Français de Recherche sur le Renseignement, Paris.
Oversatt av Monica Sortland for Derimot.no.
Originalen er her: The Military Situation In The Ukraine
Les også: The Military Situation in the Ukraine—An Update av samme forfatter.
Tysk økonomi vil få en «djup nedgang» hvis all gass fra Russland stoppes
Av red. PSt - 14. april 2022
https://steigan.no/2022/04/tysk-okonomi-vil-fa-en-djup-nedgang-hvis-all-gass-fra-russland-stoppes/
Tyske forskere advarer mot svært alvorlige økonomiske og sosiale konsekvenser dersom all gass fra Russland stanses. Institut für Makroökonomie und Konjunkturforschung (IMK) har beregnet ulike scenarier i en publikasjon som kom tirsdag 12. april 2022. Instituttet står nær fagbevegelsen og finansieres av Hans-Böckler-Stiftung. Det er Frankfurter Allgemeine Zeitung som skriver dette. Rapporten er også omtalt i Financial Times.
Forutsatt at energikostnadene vil stige kraftig , vil det være «en nedgang i bruttonasjonalproduktet på mer enn 4 prosent sammenlignet med referansebanen,» ifølge analysen. I et annet scenario, der energikostnadene øker enda mer som følge av leveringsstopp, ser forskerne en «nedgang i bruttonasjonalproduktet på mer enn 6 prosent for 2022».
Forskerne understreker at den beregningsmodellen de har brukt inneholder store usikkerhetsmomenter. Det gjør sannelig den internasjonale situasjonen også. Men beregningene roper et kraftig varsku til tyske politikere mot å ta lett på problemet med svikt i energiforsyninga.
En full EU-embargo ville fære til en nedgang i tysk økonomi på 2,2 prosent neste år og utslette minst 400.000 jobber, ifølge beregningene. Beregningene gir støtte til dem i forbundskansler Olaf Scholtz’ regjering som ikke ønsker en umiddelbar stans i gassimporten fra Russland.
EU vedtok i forrige uke totalforbud mot import av russisk kull.
Lockdownpolitikken førte til en økonomisk nedgang i Tyskland på 4,6%, og nå kommer følgene av sanksjonspolitikken på toppen av det. Det er ikke vanskelig å slå fast at det blir en svært høy pris å betale for den tyske arbeiderklasse og småborgerskapet.
Det akkumulerte tapet gjennom 2022 og 2023 vil bli 6,5% eller 220 milliarder EU, sier Stefan Kooths, som er visepresident for Kiel Institute for the World Economy.
En meningsmåling fra Allensbach Institute sier at 30% av tyskerne likevel vil gå inn for full stopp for gassimport fra Russland og 24% støtter utsagnet «vi vil fryse for frihet».
Fryse skal de nå få, men regn ikke med noen frihet. Stedfortrederkrigen mellom USA og Russland med Ukraina som slagmark kommer til å koste både den tyske og den europeiske arbeiderklassen dyrt.
Men USAs våpenprodusenter vil tjene stort, og det samme vil USAs produsenter av flytende naturgass.