Nyhetsbrev steigan.no 14.01.2024
Vanviddet i det «grønne skiftet»
Spekulative refleksjoner om motivene bak pandemihåndteringen
Hvordan kan en markedsregulator ta så grundig feil?
India får en brutal oppvåkning i Vest-Asia
Problemene i den norske skolen
Grunnleggende fakta om metan og CO2 i atmosfæren
Vanviddet i det «grønne skiftet»
Av red. PSt - 14. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/vanviddet-i-det-gronne-skiftet/
Myndighetene i Norge og i EU fortsetter med sitt «grønne skifte». Det er antakelig noe av det mest vanvittige som har skjedd i norsk og europeisk politikk på riktig lege. Norsk natur er utsatt for storstilt rasering for å bygge vindkraftverk som Norge ikke trenger og som har en varighet som er en liten brøkdel av vår miljøvennlige vannkraft. Det bygges batterifabrikker og datasentre som først og fremst øker rikdommen til de aller rikeste, men som har svært lite med miljøpolitikk å gjøre. Og vi har naturligvis alle kraftkablene til Europa som skaper et nivå på strømorisene i Norge som gjør store deler av befolkninga fattigere.
Dessuten er det det glade vanvidd.
Eivind Salen i Motvind Norge gir oss noen eksempler på Facebook.
Vi siterer:
Natt til 12. januar hadde Tyskland en helt katastrofal høy CO2-faktor i strømproduksjonen sin. Den var over 7 ganger høyere enn det EU rett og slett «tillater» i ny produksjon, systemet er så bakvendt at det ikke «tillater» produksjonsformer som vil få ned utslippene. Grensen for gasskraftverk er satt på 100 gCO2eq/KWh, effektive gasskraftverk i dag ligger mellom 300 og 400 gCO2eq/KWh, kun på produksjonen av el og varme. For å bli bedre, må det til CO2-rensing, som ennå ikke finnes, i den skala og til den prislapp det er mulig.
Resultatet er vansinnet at Tyskland nattetimen 0400-0500 slapp ut 34.300 tonn CO2, 1 døgn med dette, og vi har Melkøya, folkens (cirka 800.000 tonn årlig utslipp).
Årsaken er selvfølgelig at den såkalte «fornybare», i realiteten «uregulerbare», kraften fra vind og sol ikke produserer. Sol produserer aldri om natten, så de 81.000 MW installert solkraft produserer 0, og denne nattetimen blåste det ikke noe særlig, så 69.000 MW installert vindkraft produserte 4 800 MW. Dere ser hvordan det ser ut på figuren i midten.
Luringene fabler om at «når vind og sol ikke produserer, skal vi bruke batteri». Batteriet i Tyskland er pumpekraftverk, å pumpe vann opp fjellene, og miste 25 % av energien på veien. Denne skitne nattetimen med 7,5x tillatt utslipp produserte pumpekraftverkene ingenting, men tok tvert i mot og «ladet batteriet», de brukte mer strøm enn hele Danmark på å pumpe vann opp i fjellene.
Dette er fordi virkeligheten ikke adlyder innsalgstriksene til fornybarsvindlerne, de som er villige til å ødelegge energiforsyningen vår, økonomien vår og velferden vår for å tjene penger på det. Det er laget en «prismekanisme», som gjør det økonomisk lønnsomt å pumpe vann opp fjell, så lenge det kan selges mer enn 25% dyrere senere. Da går de i pluss.
Jeg har laget og vist frem mange, mange grafer over de svingende kraftprisene, og det skal ikke særlig avanserte modeller til for å se at prisene er lavere om natten enn om dagen, så da ligger man godt an om man kjøper om kvelden, selger om dagen. Det har ingenting å si at krafta man kjøper, er skitten så det holder.
For å gjøre skandalen enda verre, eller for å vise enda mer av omfanget, så har jeg også lagt inn hvordan kabelen mellom Norge og Tyskland «utveksler» disse fire dagene. Den blå streken er norsk eksport, den røde streken på 0 er tysk eksport til Norge. Maks kapasitet i kabelen er oppgitt til 1400 MW, det er en avrunding, dere ser Norge var planlagt å eksportere 1440 MW kl 0400-0500.
Ser dere da, at vi i Norge tapper vann ned fra fjellene våre og produserer energi som vi sender til Tyskland, hvor den samme energien legges ut i nettet, hvor det blant annet blir brukt til å pumpe vann opp fjellene i Tyskland.
Dette. Dette er det grønne skiftet, sånn det fungerer i virkeligheten. Det nytter ikke å late som lenger.
Sitat slutt.
Det «grønne skiftet» er en uhyre kostbar bløff
Her er noen av våre artikler om det grønne skiftet:
Vipps din støtte til steigan.no:
Spekulative refleksjoner om motivene bak pandemihåndteringen
Av Halvor Næss - 14. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/spekulative-refleksjoner-om-motivene-bak-pandemihandteringen/
Myndighetenes håndtering av Covidpandemien er fortsatt ikke lett å forstå. Slik jeg ser det kan håndteringen forklares av tre modeller: Ideologi, profittmotiv, kollektiv dumskap eller en kombinasjon av disse.
Det er overveiende sannsynlig at pandemien skyldtes en laboratorielekkasje i Wuhan. I dette laboratoriet ble det eksperimentert med coronavirus for å gjøre de mer smittsomme og farlige for mennesker (såkalt gain-of-function forskning). Spørsmålet er om lekkasjen var et uhell eller om den var villet. Noen har ansvaret for at millioner av mennesker døde verden over av Covid. Hvorfor er ingen myndigheter interessert i å finne ut av dette og stille de skyldige til ansvar?
I mars 2020 lukket de fleste land ned. Skoler og arbeidsplasser ble stengt. I mange land ble innbyggerne tvunget til å oppholde seg innendørs mesteparten av døgnet. Landegrenser ble stengt. Alt dette var stikk i strid med folkehelseeksperters planer og anbefalinger for håndtering av luftveispandemier før mars 2020.
Pengeinteresser kan ha vært en grunn til nedstengningene. Det er velkjent nå at en rekke store internasjonale selskaper (Microsoft, Facebook, VISA, Apple, Amazon, med flere) tjente betydelige beløp på nedstengningene mens mange små firmaer gikk konkurs. Myndighetene i mange land trykte opp store mengder med papirpenger for å «redde» økonomien og som vanlig var det de rikeste som hadde den største fordelen av dette. Vaksineprodusentene tjente store beløp på pandemien. Det kan være at nedstengningene signaliserte at pandemien var farlig og derfor rettferdiggjorde myndighetenes betaling for vaksinene. På den andre siden tapte andre store selskaper mye penger på nedstengningene. Hoteller og flyselskap mistet kunder. Det er derfor vanskelig å se at pengeinteresser alene var sterke nok til å stenge verden ned.
Kanskje var nedstengningene et resultat av kollektiv dumskap (massepsykose). Det var typisk for politikere og byråkrater å påstå at de fulgte vitenskapen, men det gjorde de ikke da alle pandemiplaner fra før 2020 ble lagt til side. Det var velkjent før pandemien at munnbind ikke beskytter mot luftveisvirus og studier under pandemien viste at heller ikke coronaviruset lar seg stoppe av munnbind. Det fantes ingen dokumentasjon for at meteren hindrer smitte. Kollektiv dumskap drevet av frykt kan ha vært en viktig grunn til nedstengningene. Anders Tegnell tror at panikk kan ha vært en viktig drivkraft bak nedstengningene.
Ved siden av nedstengningene er coronavaksinene det store stridsspørsmålet i ettertid. Allerede i januar 2020 forelå mRNA vaksineoppskriften mot piggproteinet. mRNA vaksinene ble studert og godkjent på rekordtid. På mindre enn ett år var myndighetenes dom at vaksinene var både effektive og ufarlige. Siden har en rekke studier vist at vaksinene hverken er effektive eller trygge, men myndighetene har så langt ikke villet erkjenne dette.
Intet er så økonomisk lukrativt for legemiddelindustrien som en vaksine betalt av skattepenger og som ved hjelp av myndighetenes voldsmonopol kan tvinges på hele verdens befolkning, uten at industrien må stå til ansvar for eventuelle skader. Man kan derfor fristes til å mistenke at lekkasjen av et skreddersydd coronavirus var en villet handling for å åpne en verdensomspennende vaksinekampanje drevet av profittmotiv, men så onde mennesker finnes vel ikke?
Ovenstående viser at både kollektiv dumskap (massepsykose) og pengeinteresser kan forklare i hvert fall deler av pandemihåndteringen. Men kan ideologi også være en forklaring? Det forekommer meg at ideologi begrunnet i vitenskap (pseudovitenskap) kan forklare mye av det som skjedde under pandemien. Profittmotivet har etter min mening begrenset potensiale for ondskap, men ideologier har ingen grenser.
I sin bok Gulag-arkipelet skriver Aleksandr Solzjenitsyn følgende:
«For å gjøre ondt må et menneske først og fremst tro at det han gjør er godt, eller at det er en veloverveid handling i samsvar med naturlovene. Heldigvis ligger det i menneskets natur å søke en begrunnelse for sine handlinger. Macbeths selvrettferdiggjørelser var svake – og samvittigheten hans slukte ham. Ja, til og med Iago var et lite lam også. Fantasien og den åndelige styrken til Shakespeares ugjerningsmenn stoppet før et dusin lik. Fordi de ikke hadde noen ideologi. Ideologi – det er det som gir ondskap dens lenge søkte begrunnelse og gir ugjerningsmannen den nødvendige standhaftigheten og besluttsomheten.
Det er den sosiale teorien som bidrar til å få handlingene hans til å virke gode i stedet for dårlige i hans egne og andres øyne, slik at han ikke vil høre bebreidelser og forbannelser, men motta ros og heder. Det var slik inkvisisjonens agenter befestet sine testamenter: ved å påkalle kristendommen; erobrerne av fremmede land, ved å fremheve storheten til deres moderland; kolonisatorene, av sivilisasjonen; nazistene, etter rase; og jakobinerne (tidlig og sent), ved likhet, brorskap og fremtidige generasjoners lykke. Takket være ideologi var det tjuende århundre skjebnebestemt til å oppleve ondskap i en skala beregnet i millioner». Josef Stalin skal ha sagt at «et enkelt dødsfall er en tragedie, en million dødsfall er statistikk».
Den herskende ideologien i dag er at myndighetene kan og må styre samfunnsutviklingen veiledet av vitenskapen. Vi ser denne ideologien i full blomst når det gjelder den såkalte klimakrisen. Vitenskapen leverer datagrunnlaget som myndighetene baserer sin politikk på. «Ambisiøse» politiske omstillinger skal på kort sikt redde verden fra klimakatastrofer. At disse omstillingene trolig innebærer en mye større risiko for menneskeheten enn CO2 økningen, er ikke et tema. Fordi klimapolitikken er drevet av ideologi, står verden foran mulige katastrofer som følge av omstillingene dersom de blir gjennomført.
At nedstengningene førte til økt fattigdom med økt dødelighet er ingen overraskelse. Det er heller ikke overraskende at coronavaksinene viser seg å være alt annet enn trygge og effektive. Utprøvingstiden før den godkjente utrullingen var for kort. At nedstengningene og vaksinene kunne føre til millioner av døde var forutsigbart og derfor kan det hevdes at bare idelogi kunne begrunne tiltakene.
I denne sammenheng er det en ideologi som er særlig skremmende. Det er ideologien som sier at jorden er overbefolket, og at menneskeheten har overskredet jordens bærekraft flere ganger. Løsningen er avfolkning og noen mener at jorden bare har bærekraft til en milliard mennesker. I så fall er vi syv milliarder for mange. Spørsmålet er hvordan jorden skal avfolkes. Pandemien viser tre mulige metoder. Lekkasje av et farlig og smittsomt virus kan føre til massedød. Svartedauden (forårsaket av en bakterie) førte for eksempel til massedød. Laboratorielekkasjen av et skreddersydd virus kan derfor ha vært begrunnet i forsøk på å redde kloden fra menneskenes ødeleggelser.
Nedstengninger av økonomisk aktivitet fører til fattigdom. Fattigdom fører til økt dødelighet. Nedstengningene kan derfor ha hatt avfolkning som et mål. Eventuelt kan nedstengningene av vært en prøveklut for framtidige nedstengninger begrunnet av «klimatrusselen».
Vaksinering av hele verdens befolkning er en tredje mulig metode for avfolkning. En vaksine som fører til død, men helst ikke før etter et par år, er kanskje den ideelle metoden. Det er overdødelighet i verden for tiden, men myndighetene ønsker ikke å undersøke hva årsaken er. Hvorfor? At avfolkningsideologien lå bak pandemien eller tiltakene høres vanvittig ut, men som Solzjenitsyn viser kan ideologier være grusomme.
Mest sannsynlig var myndighetenes håndtering av pandemien hovedsakelig et resultat av kollektiv dumskap drevet av frykt. Nedstengningene, munnbind, meteren og den raske vaksinegodkjenningen taler for det. Men vi lever i en tid dominert av ideologier, og vi erfarte i det tjuende århundret at ideologier kan drepe millioner av mennesker. Det er derfor uansvarlig ikke å vurdere om pandemihåndteringen var ideologisk drevet. Myndighetenes manglende vilje til å stille de skyldige til ansvar for laboratorielekkasjen, kan tyde på at ideologi var viktig for håndteringen. Den rådende ideologien bak den kollektive dumskapen er trolig oppfatningen at staten kan styre samfunnets utvikling. Den ideologien er livsfarlig.
Dette er et debattinnlegg. Vi lar gjerne flere få kommentere temaet.
Se også:
Hvordan kan en markedsregulator ta så grundig feil?
Av Romy Rohmann - 14. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/hvordan-kan-en-markedsregulator-ta-sa-grundig-feil/
Kan vi fortsette å tro at de som skal planlegge matforsyninga bare ikke får det til?
Vi opplever at butikker har mangel på egg. Det skrives daglig om mangel på melk og nå vil vi få mangel på potet. Hva blir det neste?
Vi har ei regjering hvor det ene partiet som burde ha kontakt med bøndene, produsentene har i sin regjeringserklæring lovet oss at de skulle øke sjølforsyninga. Men hva ser vi? Matproduksjonen går ned, bønder legger ned og mangelen på norskprodusert mat er mer enn tydelig enn noen gang. Skal bli interessant å seg hvor langt ned sjølforsyninga har falt og vil falle framover.
Tine sier nå at de har mangel på melk og må importere, Tine varsler at underskuddet kan bli på 15 millioner liter i vinter. I en video på Tines sider går Johnny Ødegård, leder for Norsk melkeråvare ut og «forklarer situasjonen». Han sier at Tine har vært klar over knappheten et halvår nå, men da er det litt underlig at de ikke har økt prisene til bøndene for å stimulere til mer produksjon. Tine skylder på at de trudde etterspørselen ville bli mindre, det dårlige sommerværet og dermed dårlig grovfôrproduskjon. Han nevner heldigvis til slutt det aller viktigste, dårlig økonomi for bøndene som driver med melkeproduksjon.
https://medlem.tine.no/aktuelt-fra-tine/det-du-trenger-a-vite-om-import-og-mangel-pa-melk
Dersom du ikke er klar over hva bonden får for melka kan du lese hva Silje Skarstein skriver i et innlegg i Nationen 11.1 i år:
I 1991 fekk vi her på gården cirka 5,50 kr pr. liter melk, i 2023 var målprisen på samme gården 6,40 kr pr. liter melk. Altså på 32 år har vi oppnådd ei verdiauke på under 1 krone!
https://www.nationen.no/vi-har-nikka-og-krumma-nakken-og-tenkt-pa-konsernet-vart/o/5-148-481374
Nå må altså Tine importere fra Tyskland og har fått midlertidig dispensasjon fra NYT Norge til å beholde NYT Norge logoen på sine merkevarer.
Mange har reagert og det er også satt i gang en underskriftsaksjon mot denne feilmerkinga, (nå har den over 3000 underskrifter)
https://www.opprop.net/nei_til_at_tine_skal_bruke_nyt_norge_merking_pa_import
Etter alle skriveriene som har vært de siste dagene går Direktør Nina Sundqvist i NYT NORGE ut og sier de skal vurdere situasjonen på nytt;
Det vekker oppsikt at Tine kan bruke «Nyt Norge»-merket på produkter med importert melk. Nå sier direktøren bak merket at de skal vurdere situasjonen på nytt. – Det er også mulig for Tine å ikke bruke dispensasjonen, sier Nina Sundqvist også.
Tine har fått dispensasjon til å bruke «Nyt-Norge» merket i over fem måneder.
Nina Sundqvist sier også at hun synes det er varmt at Nyt Norge engasjerer sånn, samtidig som hun forstår at mange bønder er sinte og frustrerte. Denne dispensasjonen kommer på toppen av mye annet.
https://www.nationen.no/nyt-norge-sjefen-mulig-for-tine-a-ikke-bruke-dispensasjonen/s/5-148-482793
I 2019 var overskriftene: Overproduksjon av melk i fjor, Fjorårets melkeproduksjon ble på 27,4 millioner liter mer enn Tines prognoser. For å hindre mer overproduksjon, kuttes innkjøpsprisen.
Husk dette var etter tørkesommeren 2018, og da var vel også grovfôrproduksjonen dårlig.
https://e24.no/naeringsliv/i/LA9lex/overproduksjon-av-melk-i-fjor
Men hvordan kan de som er satt som markedsregulatorer ta så grundig feil? De er ikke bare helt på jordet, men faktisk helt på feil jorde. En kan lure på om de er så udugelige eller om de får sine instruksjoner fra helt annet hold.
Melkebønder fortsetter å legge ned og kutte ned på drifta og Norge mangler 15 millioner liter i vinter.
Jacob Solberg i Norsk Bonde- og Småbrukarlag mener melkeprisen må opp.
Jeg synes det er synd at vi ikke gjør det vi kan for å produsere nok melk, en vare vi absolutt burde være selvforsynt med i Norge. Det sier Tor Jacob Solberg, melkebonde og leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag.
https://www.nationen.no/mangel-pa-melk-mener-prisen-bonden-far-for-melka-ma-opp/s/5-148-479526
Er det så vanskelig å planlegge for å forsyne ei befolkning med melk?
Mange jeg har snakka med og kjenner mener ikke at dette er veldig vanskelig, man nå har jeg flest i min omgangskrets av folk med beina på jorda og bondevett. Kan det være slik at vi har havnet til å få de mest udugelige folka til å styre og stelle, bestemme og utrede fordi de ikke er dugandes til å drive med skikkelig arbeid? En kan virkelig begynne å lure. Om så er tilfelle må vi bytte dem ut med folk som kan og vil gjøre den jobben de er satt til skikkelig.
Men jeg velger å ikke tru det, jeg velger fortsatt å tru at noe av den kunnskapen de som har utdanning i hovedsak baserer seg på erfaringsbasert kunnskap, at noe av den kunnskapen ansatte i posisjoner innehar har relevans for jobben de skal gjøre.
Er da den eneste forklaringa at de som sitter med denne markedsregulatormakta egentlig har en annen agenda?
Landbruksministeren sier til NTB at han ikke er fornøyd med situasjonen, men han kan kanskje ikke si noe annet etter alt som har «kommet fram» og nå kaller han både Tine og Nortura til møte.
Dagens næringsliv skriver dette 12 januar:
Jeg er ikke fornøyd med situasjonen. Én prosent melk som må importeres, er én prosent for mye. Jeg vil ikke bagatellisere det, sier Pollestad til VG.
Tine må importere melkepulver fra utlandet til bruk i yoghurtproduksjonen fordi det er melkemangel – samtidig som bønder som har produsert for mye melk enn det de hadde fått som kvote, har fått bøter av Landbruksdirektoratet, ifølge Nationen.
Det er også mangel på egg i butikkene med ujevne mellomrom, og det siste er at det også er mangel på poteter, slik at det må importeres mer fra utlandet.
Pollestad skal møte Tine og Nortura neste uke og ønsker å få en forklaring på hvordan man kunne havne i dette uføret – og hva de skal gjøre for å komme seg ut av det.
Vi må raskest mulig komme i en situasjon der vi har nok norske varer. Norske forbrukere skal få norske egg og norsk melk, slår han fast. Ifølge Pollestad har selskapene gitt forklaringer til ham for manglene, men han er ikke fornøyd med disse, skriver VG.
Han sier Tine og Nortura må gjøre alt de kan for å øke produksjon på kort sikt.:
Jeg vil også minne om at Norsk Bonde og Småbrukarlag har lage både en Sjølforsyningsplan og en Opptrappingsplan som du kan lese her: https://www.smabrukarlaget.no/politikk/rapporter-og-planer/
Går det an å håpe at disse blir lest og aller helst blir fulgt av regjeringa når vi skal i gang med Landbruksoppgjøret til våren?
Eller er det å håpe på det umulige?
India får en brutal oppvåkning i Vest-Asia
Av M. K. Bhadrakumar - 14. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/india-far-en-brutal-oppvakning-i-vest-asia/
Fra et standpunkt som handlet om å bekrefte sin «solidaritet» med regimet til statsminister Benjamin Netanyahu i forbindelse med angrepet 7. oktober, har India svingt bort til fjerne horisonter og har uhøytidelig dumpet den amerikansk-israelske aksen, noe som har vært fyrtårnet for Delhis vestasiatiske politikk i de siste årene.
Fra å være et strategisk aktivum har den israelske forbindelsen blitt en belastning for den indiske regjeringen. Delhi avviste Netanyahus gjentatte bønn om å stemple Hamas som en terrororganisasjon – India rettet forresten aldri noen anklagende finger mot Hamas for angrepet 7. oktober. Regjeringen har gjenopptatt den tradisjonelle holdningen med å stemme mot Israel i FNs generalforsamlings resolusjoner om Palestina-problemet. Netanyahu-Modi samtalene har blitt sjeldne.
Dette er langt unna den kontroversielle gesten fra statsminister Modi under hans «historiske» fem dager lange besøk til Israel i 2017 for å hylle graven til sionismens grunnlegger Theodor Herzl i Haifa. Det er tvilsomt om noen indisk statsminister vil gjenta Modis bragd i fremtiden. Med rimelig sikkerhet kan det sies at fremtiden for sionismen i Vest-Asia ser ganske dyster ut.
Igjen, av grunner som forblir uklare selv i dag, bestemte India seg for å være en sterk tilhenger av de skjebnesvangre Abraham-avtalene som angivelig hadde som mål å «integrere» Israel i den arabiske flokken, men i realiteten å isolere Iran i sitt nabolag. Delhi ga aldri noen rasjonell forklaring på et så dramatisk skifte i den tradisjonelle politikken om ikke å ta parti i den intraregionale brodermordsstriden i Vest-Asia eller identifisere seg med USAs hegemoni i den regionen.
(Abraham-avtalene er en serie med foreløpig fire avtaler som tar sikte på å normalisere forbindelsene mellom Israel og fire sunni-muslimske land, o.a.)
Delhi fulgte opp med å entusiastisk stille opp med en surrealistisk satsning kalt «I2U2» som samlet India og De forente arabiske emirater med USA og Israel som et fellesskap for å fremme ånden i Abraham-avtalen. I en ekstravagant gest avla utenriksminister S. Jaishankar et 5-dagers besøk til Israel for å delta i «I2U2».
Fremfor alt endte Delhi, som var vertskap for G20-toppmøtet i fjor og angivelig fremhevet fremveksten av Det globale sør i verdensordenen, i stedet opp med å arrangere foto-ops for den besøkende amerikanske presidenten som kapret arrangementet og i stedet hausset opp den falske, latterlige ideen som hovedresultatet av den historiske begivenheten – den såkalte India-Midtøsten-Europa økonomiske korridoren (IMEEC).
USA oppmuntret tilsynelatende Delhi ved å plante en åpenbart absurd tanke om at IMEEC ville være dødsstøtet mot Kinas Belt and Road Initiative (BRI). Kina tok selvfølgelig gjengjeld ved bare å heise BRI-flagget høyt over hele Maldivene (befolkning: 515.132 i folketellingen i 2022) ved Indias myke underliv hvorfra det er synlig over hele subkontinentet dag og natt.
Les: China, Maldives upgrade ties with infrastructure deals in pivot from India
Imidlertid lærer indiske diplomater raskt, og kurskorrigeringer ligger naturlig for dem. Delhi har forstått at slike absurditeter i sin vestasiatiske politikk ikke vil gjøre noe godt og kan til og med virke mot sin hensikt når de skaper trøbbel i den arabiske gaten. Slik tirret Qatar India nylig ved å beordre de 15 indiske skolene i Doha som imøtekommer behovene til det stort sett-hinduistiske 700.000-sterke indiske eks-patriatsamfunnet om å ikke overholde de hinduistiske helligdagene, spesielt Diwali. (Diwali er den hinduiske lysfesten, en av de viktigste høytidene for hinduer, ikke minst i utlandet, o.a.)
I samsvar med forkjemperen for Det globale sør, burde India ha gitt uttrykk for støtte til Sør-Afrikas strålende initiativ for å begjære Den internasjonale domstolen (ICJ) om å stille Israel for retten for folkemordet på palestinere i Gaza. Tross alt var det i Sør-Afrika Mahatma Gandhi hadde finpusset konseptet motstand mot rasisme. Men dessverre manglet India motet til overbevisning og moralsk kvalitet til å gjøre det.
Les: Israel på tiltalebenken i Haag for folkemord
Det er for mye å forvente at ICJ skal sette Netanyahu i et bur og stille ham for retten i Haag for hans avskyelige handlinger mot menneskeheten. Men det er stor sannsynlighet for at med stilltiende vestlig støtte, kan ICJ utstede en slags midlertidig ordre om våpenhvile i løpet av de kommende ukene. Og i dagens atmosfære kan det vise seg å være en game changer.
Alt dette gjør Indias avgjørelse om å holde seg unna USAs grusomme idé om å disiplinere Jemens houthier til et fornuftig skritt. Det absurde teateret som utspiller seg i Rødehavet med Five Eyes (etterretningssamarbeid mellom Australia, Canada, New Zealand, Storbritannia og USA, o.a.) i cockpiten er utrolig komplisert. En hovedvektor der dreier seg om fenomenet Houthi-motstanden som sådan.
En gammel venn og Beirut-basert sjefredaktør for Cradle, Sharmine Narwani, twitret om hengemyren i Rødehavet som venter på det anglo-amerikanske angrepet på Jemen i dag:
«Jeg stiller ærlig spørsmålstegn ved om USA eller Storbritannia nøye har vurdert #Jemens potensielle svar på denne krigshandlingen. Ansarallah (Houthi) er et uvanlig medlem av regionens motstandsakse. De marsjerer til sin egen melodi, og deres tankesett er fullstendig blottet for vestlig narrativ etteraping. Det er vanskelig å gjette på hele spekteret av gjengjeldelsespaletten deres, men jeg vil ikke være amerikaner eller brite i Persiabukta, Rødehavet eller noen av de nærliggende vannveiene akkurat nå.»
«Det kan være at Washington misforsto de russiske og kinesiske avholdenhetene ved UNSC i går (når det gjaldt Rødehavet). Eller, kanskje Moskva og Beijing dinglet det agnet slik at USA ville feilberegnet dette dårlig. Amerikanerne er nå militært engasjert, forsyner eller fastlåst på 5 separate fronter: Ukraina, Gaza-Israel, Jemen, Irak, Syria. USAs motstandere kan lett holde ut til trettheten setter inn hos deres motstandere – selv er de ikke i nærheten av å være utmattet.»
«Bunnlinjen er at jeg tror hele Det globale sør kommer til å ha på seg Abdul Malik al-Houthi-t-skjorter innen våren.»
Det er faktisk slik innsikt som ofte mangler i Indias strategi for Vest-Asia. Dette er ikke en region for endimensjonale menn. (Skjult henvisning til Herbert Marcuses bok One-Dimensional Man, o.a.) Det har vært en strategisk feil å være på linje med USA og dets allierte i Det indiske hav under rubrikken «maritim sikkerhet». De tidligere kolonimaktene finner opp ny-merkantile mekanismer for å overføre rikdom til sin metropol. Hvorfor skulle inderne opptre som kulier, som under britisk styre?
Det viktigste er at India bør bli med på den renessansen som feier gjennom de muslimske landene i Vest-Asia. Den er epokegjørende i sin styrke og sitt omfang og har kulturelle, politiske og økonomiske dimensjoner – og vil uunngåelig ha vidtrekkende geopolitisk betydning. Det er derfor det blir viktig at Delhi slutter å se på regionen gjennom Netanyahus sionistiske øyne. Det er viktig å avslutte Indias samarbeid med USA og kolonimakter som Frankrike og Storbritannia for å blande seg inn i regionen under påskudd av maritim sikkerhet i Det indiske hav.
India har ingen grunn til å ha institusjonaliserte partnerskap med US Naval Forces Central Command (NAVCENT). I en tenkelig fremtid kan teppet godt gå ned for de vestlige militærbasene i Vest-Asia. Delhi bør forstå realiteten at noe fundamentalt endret seg etter 7. oktober i geopolitikken i Vest-Asia.
Det er synkronisert med det tyskerne kaller Zeitgeist (tidsånden) at Saudi-Arabia krever at sikkerheten i Rødehavet er et internasjonalt ansvar i samarbeid med kystlandene og FN-støtte. Siden 2018 har Saudi-Arabia bedt om etablering av et Council of States som grenser til Rødehavet og Adenbukta, og i 2020 signerte åtte land rådets grunnleggende charter, som ironisk nok inkluderer Jemen. Saudi-Arabia planlegger å være vertskap for et toppmøte i rådet.
Dagens anglo-amerikanske missilangrep mot Jemen bør komme som en brutal oppvåkning for India som sender meldinger om at de samme vestmaktene som støtter Israel også eskalerer konflikten i Gaza og trinn for trinn transformerer den til en regional konflikt – alt i navnet til navigasjonsfrihet i Rødehavet. Ikke overraskende har Saudi-Arabia, den regionale supermakten i Rødehavet, oppfordret USA til å vise tilbakeholdenhet.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
Veien til verdens beste skole
Av Knut Erik Aagaard - 14. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/veien-til-verdens-beste-skole/
Dr. philos Knut Erik Aagaard skrev en serie artikler i dagspressa fra midten av 1990-tallet og framover. Vi har valgt å presentere dem i en serie hver søndag i noen uker. Artiklene har emneknaggen @Oppvekst. – Red.
Oppvekst i Norge 15
Pleased to meet you. Hope you guess my name .. what’s puzzling you is just the nature of my game.
Dagsavisen 19.02.2003
Byer i Belgia kan jo alle lære, skriver Rune Gerhardsen, som om det var en trivialitet. Førstegangsvelgere som forlater skolen uten helt å vite hvor Belgia ligger, uten å kjenne hovedstaden Brussel, stiller med handikap i EU-debatten. Personlig synes jeg de også bør kjenne Antwerpen, som har visse maritime tilknytningspunkter. Mons er en grei by for oss som liker katter, og av hensyn til de fire store bør vi vel nevne Namur. Om norske velgere visste såpass om de europeiske land, kunne de klart å følge med i EU-debatten og vi kunne søkt om medlemskap med folkets informerte samtykke. Byer i Belgia er ingen trivialitet. Hos Alexander Kielland var de et symbol på meningsløst pugg, hos oss er de nå et signal om et minimum av relevante kunnskaper.
Dette er min eneste innvending mot Rune Gerhardsens utmerkede artikkel om kvalitet i skolen sist søndag i Dagsavisen, dagen etter Kristin Clemet. Han gjør noe så originalt – og samtidig så opplagt – som å berede felles grunn for Høyre og Arbeiderpartiet i skolepolitikken.
Begge partier ønsker en sterk og god offentlig skole med et lite supplement av friskoler basert på livssyn og god eller alternativ pedagogikk, et kreativt korrektiv ingen offentlig skole kan klare seg uten. Begge partier vet at skolen skal formidle kunnskap, verdier og kultur, at skolen er samfunnets viktigste bidrag til kulturformidling i generasjonsvekslingen.
Folkevalgte som vil landet vel, tar utgangspunkt i det vi kan eller må enes om, og arbeider derfra. Politikere som vil vinne valget eller debatten, tar derimot utgangspunkt i uenigheten og hamrer kjensgjerningene til det ugjenkjennelige.
Det går en fredelig og upåaktet liten vei fra Sokrates til Gorbatsjov, slik det fra sofistene til våre kampanjegeneraler, regjeringsaspiranter og fagforeningspamper går avenyer brolagt med fete idealer og skinnende luftspeilinger, den brede vei til fortapelsen, veien til verdens beste skole. Sofistene var kjent for å kunne besvare alle spørsmål og vinne alle debatter uten den ringeste kjennskap til saken, omtrent som norske politikere på direkten foran kamera.
Fordi det består en slik motsetning mellom det politikerne nedlater seg til for å vinne valget og det de må manne seg opp til for å styre landet, er det en befrielse å lese Rune Gerhardsen denne gangen.
I tillegg til å påpeke hva vi er enige om og mane til fred, sier han noe annet viktig: Jeg vet ikke om det er grunn til å være bekymret for kvaliteten i den norske skolen. Det må være noe av det ærligste som er sagt av en norsk politiker, og det gir ham stor frihet i veivalget når han får orientert seg. Alle de andre politikerne vet jo alt om rett og vrangt i skolen og de har skråsikre løsninger på alle problemer. Det har de alltid hatt, uten at skolen er blitt nevneverdig bedre av den grunn.
Mellom politikerne og skolen står vitenskapen og sperrer for utsikten. Det kan argumenteres teoretisk for en hvilken som helst skolemodell. Selv de villeste pedagogiske eksperimenter – Mønsterplanen, for eksempel – har én eller flere solide doktorgrader bak seg.
Politikerne bør derfor selv stille seg noen helt enkle spørsmål: Skal barna ha arbeidsro i timen? Skal barna utvikle gode arbeidsvaner? Er læring en lek for livet, eller er det også et stykke arbeid? Skal norske barn erfare at regelbrudd har ubehagelige konsekvenser? Gir skolen alle et godt grunnlag for senere yrkesopplæring og arbeidsliv? Skal norske barn etter endt skolegang lese godt, skrive korrekt og beherske håndregning med de fire regnearter? Det er jo ikke så vanskelig?
Vet norske barn hvor de står, på globusen, i historien, blant kulturene og verdiene? Skal skolen styres av barn og foreldre, som jo mener så mangt, eller av Stortinget? Er det så sikkert at lærerne lokalt vet hva som er best for elevene? Preges norsk skole av politikernes kjepphester, av organisasjonenes og forskernes særinteresser?
Vi trenger ingen vitenskap for å besvare disse spørsmålene. Vi skal selv sette målene, så kan vitenskapen – kanskje – hjelpe oss litt med metodene. Det er et underordnet problem. Jeg håper at iallfall Rune Gerhardsen stiller seg disse spørsmålene, for så kan han for
Arbeiderpartiet yte et bidrag til å gjenreise arbeidets verdighet i norsk skole. Han vil ikke bli motarbeidet av Kristin Clemet, og detaljene kan de få lov til å krangle om.
@Oppvekst
Fra kunnskap til handling
Av Jan Christensen - 14. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/fra-kunnskap-til-handling/
Karl Marx var en ledende filosof i 1800-tallets Europa. Han mente vi hadde nok kunnskap til å gjøre verden bedre, og var lei evige diskusjoner som bare forkludret og satte alt på vent. Han etterlyste handling.
I dagens Norge har strømprisene satt sinnene i kok i drøye 2 år.
De fleste klager over høye strømregninger. Mange får ødelagt sin privatøkonomi og fryser seg gjennom vinteren. Regjeringa har innført midlertidig strømstøtte som en slags kompensasjon for sitt «strømprisran», men gjør ingenting med det grunnleggende: At strømmen, den nødvendige vare som en gang var vårt arvesølv, nå er fratatt folkets kontroll og omdannet til spekulasjonsobjekt.
Vi veit at våre kraftverk stort sett er nedbetalte.
At de i hovedsak eies av stat eller kommuner.
At kilowatt-timen som det koster drøye 12 øre å produsere, selges til deg og meg for det mangedobbelte. Mellom klokka 17 og kl 18 forrige fredag kostet den i Østlandsområdet hele 742 øre. Det er 60 ganger mer en produksjonsprisen.
Vi veit også at vår strømtilknytning til et energifattig europeisk marked, spesielt gjennom 7 undervanns-utenlands-kabler, mangedobler strømprisene her hjemme. Dette er i hovedsak kabler for krafteksport, ikke for kraftutveksling på gjensidig win-win-basis.
For 2016 hadde en av kraftmeglerne, Einar Ass fra Grimstad, en årsinntekt på hele 833 millioner kroner. I dag, med enda høyere strømpriser, er det rimelig å tro at mange skor seg enda mer.
Dette gjelder også stat og kommune. Framfor å ta atrømmen av børs og selge den billigere til kundene – noe de har full anledning til – prioriteres store overskudd. Mange kommunekasser får kjærkomne ekstra-inntekter. Hardere skattlegging av de mest velstående innbyggerne, settes på vent.
– Hvor er Pristilsynet som skulle sørge for at ingen tar ublu fortjeneste?
Det ble nedlagt i 1994 – samtidig som EØS-avtalen trådde i kraft.
– Hvor er loven om prisregulering, pristiltak og forbud mot ågerpriser?
Den ble nærmest verdiløs da Pristilsynet ble lagt ned og samtidig erstattet av et Konkurransetilsyn.
– Hvor er anstendigheten? Ofret på markedsøkonomiens alter?
– Hvor er våre folkevalgte?
De har forlengst overlatt til høytlønna «profesjonelle» å bestemme. Framfor pristak på strøm, bevilges milliarder av skattekroner til «grønne» energiprosjekter som kun er bærekraftige med evig høye strømpriser.
– Hvor er folkets motstand?
Den nøytraliseres av lovverket, falske «profeter» og en energilobby på offensiven.
– Hvor er folkets kampvilje?
Den dysses i søvn av forestillingen om at vi nordmenn allikevel har det så mye bedre enn andre. De som vil ta opp kampen, risikerer alenegang og store økonomiske ofre.
Hvor lenge skal dette strømprissirkuset vare?
Vi veit nok til å sette strømprisen drastisk ned.
Til å innføre tiltak som hindrer luksusforbruk.
Til å frata alskens strømspekulanter og strømselskaper rekordoverskudd bygd på våre forfedres svette.
Siden ingenting grunnleggende neppe vil skje med nåværende regjering eller ei eventuelt seinere høyredominert regjering, må makt settes bak krava. Klarer vi det? Uten handling får de fattigste av oss i beste fall almisser, mens det store flertall bare må akseptere økte strømpriser.
Noe kan oppsummeres:
– Nei til EU saksøkte regjeringa og tapte. Høyesterett mente at bøygen snarere var våre folkevalgtes redsel for å komme på kant med EU, ikke ACERs energipakke 3.
Kunne de millioner som rettssaken kostet, blitt brukt bedre på andre områder?
– Selv om reineierne på Fosen vant i Høyesterett, har regjeringa nektet å trekke konsekvensene.
De ulovlig oppsatte vindmøllene står fortsatt, mer enn 2 år på overtid. Sameaktivistenes seinere aksjoner understreker at ikke-voldelig «sivil ulydighet» her – som under Altasaken – forsøkes knekt gjennom skyhøye bøter. Når kong Salomo bryter loven, skjer ingen ting. Når Jørgen Hattemaker krever at loven følges, dømmes han.
– Facebookgruppene «Jeg betaler ikke», «Kraftaksjonen» og «Stopp ACER – ut av EØS», anbefales for strømaktivister.
En av disse, Sascha Høvring, har lenge nektet å betale overprisede strømregninger. Hennes sak er nå i rettsapparatet og resultatet er fortsatt uvisst. Kanskje dømmes hun til å betale langt mer enn opprinnelig krav?
Med et «nøytralt» og aktivt rettsapparat, burde en sånn sak være unødvendig. Da hadde lov og rett for lengst tvunget fram lavere strømpriser. Nå blir kjøttvekta og dyktige talsmenn mer avgjørende:
Hvor mange våger å følge i hennes fotspor?
Hvor mange er villige til solidarisk å dekke aktivistenes eventuelle personlige tap?
Hvor er advokatene som brenner for saken og jobber mer mer for prinsipper og mindre for personlig berikelse?
– Flertallet av våre politikere ønsker gjenvalg. Hva om de ikke blir gjenvalgt? Hva om de mister sine posisjoner og i verste fall må ta en jobb som gir møkk under negla?
Her kan vi velgere gjøre en forskjell. Både ved å stemme på partier som har programfestet strømpriser på 50 øre eller mindre, og ved å si opp eventuelt medlemskap i partier som vil la strømprisene følge «markedets lover».
I dag er Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre det største hinderet for en nasjonal kraftpolitikk. Er det eneste som kan tvinge han til å gå av og få Arbeiderpartiet til å endre kurs, enda større fall i oppslutningen?
Samtidig er det like viktig å reversere Erna-Høyres framgang og hindre at hun kommer i regjeringsposisjon etter neste valg.
– Fagbevegelsen kan spille en nøkkelrolle – forutsatt at den setter makt bak sine krav.
Mange tillitsvalgte har nær tilknytning til Arbeiderpartiet. Fagbevegelsens medlemmer kjenner strømpriskrisa på kroppen.
Fagbevegelsen kan tvinge fram endringer. De har muskler til, gjennom ulike aksjonsformer, å sette viktige samfunnsfunksjoner ut av spill.
– Som formelle eiere kan vi, folket, kreve endringer i kraftstyringa. Rett nok er dette blitt vanskeligere med overgangen til stadig større kraftselskaper der et utall av kommuner har eierinteresser.
I etterkrigstidas Drammen hadde vi det kommunale e-verket. Strømprisene ble fastsatt etter selvkostprinsippet, gjennom årlige vedtak i kommunestyret.
I dag lever offentlig eide kraftselskap sitt eget liv, oftest utafor de folkevalgtes kontroll og styrt av «profesjonelle».
De folkevalgte må ta tilbake styringa.
Hvilke partier vil gå i bresjen her?
– Demonstrasjoner, underskriftsaksjoner og stands vil alltid være aktuelle handlemåter.
Tidvise markeringer kan gi økt oppslutning. For eksempel foran Stortinget, på Eidsvolds plass.
Krav om norske strømpriser under norsk kontroll, er viktig i kampen mot EU/EØS.
Sammen med andre partier og organisasjoner bør Nei til EU utvikle nye og kraftfulle aksjonsformer med stor folkelig bredde.
Teoretisk kunnskap har vi.
Handling etterlyses.
Jan Christensen
Denne artikkelen ble publisert i nyhetsbrevet til Drammen nei til EU.
Problemene i den norske skolen
Av leserinnlegg - 14. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/problemene-i-den-norske-skolen/
Connie Bygdnes, som er 90 år gammel pensjonist og tidligere skolekjøkkenlærer, har lest artikler om den norske skolen og det som skjer med sjukehusene i landet vårt, og gjør seg noen refleksjoner over hva som er gått galt. Hun skriver: «Jeg undret meg over årsaken til alle de mislykte «reformene i skolen. Etter å ha lest de to ovennevnte artiklene om forandringene i skole og sjukehus, undrer jeg meg over om det var fordi myndighetene ønsket å privatisere både skole og sjukehus.»
Av Connie Bygdnes, pensjonist.
Jeg leste forleden dag et interessant innlegg om norsk skole i steigan.no. I dag leser jeg i samme avis om nedleggelse av sjukehus i Nord-Norge. Skribenten undrer seg på om grunnen kan være at myndighetene ønsker å gjøre dem privateide.
Disse to innleggene har fått meg til å undres om alle de «reformene» vi lærere fikk tredd inn over oss da jeg var lærer, var for å ødelegge skolen. Jeg husker et innlegg i en avis som den gang skrev at det var vi gamle lærere som holdt skolen oppe. «Reformene» ble nemlig ofte tilbakekalt etter at det hadde vært mange klager.
Jeg husker særlig tre reformer som jeg klaget over: Vi skulle lære 1. klassingene å lese etter den engelske metoden. Der lærer barna å lese hele ordet før de lærer lydene til bokstavene. Vanlig pedagogisk regel sier: «Fra det enkle til det sammensatte». Det er rimelig at de engelske lærerne må gå utenom denne regelen fordi det engelske språk er så lite lydriktig. En A kan leses både som A, E og I på engelsk. E kan leses både som E, I og enda til uttales som U.
Jeg var overbevist om at leseferdigheten hos norske skolebarn ville bli vanskeligere for både barna og meg. Derfor innkalte jeg til foreldremøte og spurte om å få fortsette med den gamle undervisningen. Jeg fikk full støtte for mitt syn.
I matematikk fikk vi særlig mange «reformer». Blant andre skulle vi lære barna divisjon på en ny måte. Skolen hadde nettopp fått inn to nyeksaminerte lærere. Begge var begeistret for den nye regnemåten. De var ikke enige med meg i at den var vanskeligere enn den gamle. Riktignok måtte de innrømme at der var mer skriving med den nye måten.
Kort tid etter ble den tatt ut med begrunnelsen at den hadde vært vanskeligere for elevene.
Mitt siste eksempel tar jeg fra min skolekjøkkenundervisning. Fire timers undervisning skulle kortes ned til tre. Vi skolekjøkkenlærere protesterte og gjorde blant annet oppmerksom på at vi hadde som mål med undervisningen at den også måtte omfatte matens betydning for helsa. Undervisningen skulle ikke bare være et kokekurs. Vi ble ikke hørt, og undervisninga i dag gir ikke tid til særlig teori.
Jeg er blitt fortalt at der sto ti personer bak den nedsatte skolekjøkkenundervisningen, og at bare én av de ti hadde praktisk erfaring kun ett år i faget.
Jeg undret meg over årsaken til alle de mislykte «reformene i skolen. Etter å ha lest de to ovennevnte artiklene om forandringene i skole og sjukehus, undrer jeg meg over om det var fordi myndighetene ønsket å privatisere både skole og sjukehus.
Connie Bygdnes,
90 år gammel pensjonist
Grunnleggende fakta om metan og CO2 i atmosfæren
Av Erik Plahte - 14. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/grunnleggende-fakta-om-metan-og-co2-i-atmosfaeren/
Før vi går inn på metanutslippene fra norske husdyr, er det greit å repetere en del grunnleggende fakta om metan og hva som skjer med metanet når det slippes ut i atmosfæren. Det er temaet for denne andre artikkelen om metan, beitedyr, kostholdsendringer og klimaeffekt.
Når fossilt brensel – kull, olje og gass – forbrennes, forbinder karbonet seg med oksygen og danner den stabile gassen CO2 som havner i lufta gjennom f.eks. eksosen fra biler og avgasser fra varmekraftverk. CO2 dannes også når organisk materiale blir nedbrutt og fra nedbryting av metan. Noe absorberes i havet og gjør vannet surere (det dannes kullsyre). Fossilt CO2 som er sluppet ut i atmosfæren, forsvinner derfra bare uhyre langsomt. Det vil bidra til økt global temperatur i atmosfæren i hundrevis eller tusenvis av år. Også havet varmes opp og vil bidra til å opprettholde den globale overflatetemperaturen i lang tid, selv om konsentrasjonen av CO2 skulle avta igjen.
Den nest viktigste klimagassen er metan (CH4). Metan slippes ut i lufta fra drøvtyggere, som raper og promper metan og fra gjødsla, fra våtmarker og fra tundra som tiner, og fra lekkasjer i fossilindustrien. Metan fra jordbruket utgjør ca 57 % av de norske metanutslippene, mens olje- og gassutvinning bidrar med 7,6 %.
Også lystgass (N2O) er en kraftig klimagass. I tillegg finnes det en lang rekke andre og mindre viktige klimagasser. Når de havner i atmosfæren på grunn av naturlige eller menneskeskapte utslipp, fungerer de som et drivhus ved at de bremser varmetransporten fra Jorda ut i verdensrommet. De kalles derfor også drivhusgasser.
Metan er brennbar (den er hovedbestanddelen i naturgass). I atmosfæren brytes metanet gradvis ned til CO2 med en halveringstid på 6,3 år. IPCC oppgir den såkalte levetida for metan fra atmosfæren til 11,8 år (Climate Change 2021: The Physical Science Basis, s. 836). Halveringstida er ca 0,7 ganger levetida. Det vil si at i løpet av 6,3 år vil halvparten av en gitt mengde ha blitt brutt ned. Etter ytterligere 6,3 år er halvparten av det igjen brutt ned, dvs at bare 1/4 av den opprinnelige mengden er igjen. Slik fortsetter det inntil alt er borte. I praksis vil det si under 50 år.
Trass i at metanet brytes ned, har konsentrasjonen i atmosfæren økt raskt. Siden kurva i Figur 1 krummer oppover (stiger stadig raskere) etter 2005, har også de årlige utslippene økt i dette tidsrommet.
Metan er en mye mer potent klimagass enn CO2. Før det blir nedbrutt, har et tonn metan samme varmeeffekt som over 100 tonn CO2. Men siden konsentrasjonen av metan i atmosfæren avtar raskt med tida, vil også oppvarmingseffekten avta omtrent like raskt mot tilnærma null. Over et gitt tidsrom har 1 tonn metan (eller en annen klimagass) i atmosfæren samme gjennomsnittlige oppvarmingseffekt som et visst antall tonn CO2. Vanligvis settes dette tidsperspektivet til 100 år, og da er dette antallet for metan ca 27, dvs at hvert tonn metan tilsvarer 27 tonn CO2. Dette uttrykkes ved at det såkalte ekvivalensmålet GWP100 = 27, eller at 1 tonn metan tilsvarer 27 tonn CO2-ekvivalenter (CO2-e). Dette kommer jeg til i Del 4.
Jo høyere konsentrasjon av CO2 og andre klimagasser, desto høyere temperatur på Jorda. Det er ikke de årlige utslippene, men den totale mengden (eller konsentrasjonen) av CO2-e i atmosfæren som bestemmer hvor varmt det blir. Siden CO2 som er sluppet ut i atmosfæren i praksis ikke forsvinner igjen, er den totale tilveksten av CO2 siden f.eks. 1990 lik summen av alle de årlige utslipppene etter dette året. Hvert nytt utslipp av CO2 fører da til en liten temperaturstigning. Det er denne totale tilveksten som bestemmer hvor mye den globale temperaturen har økt i samme tidsrom. Sammenhengen er proposjonal: Om mengden CO2-e i atmosfæren øker med 1000 Gt (1 Gt = 1 milliard tonn), vil temperaturen stige med 0,45 °C, ifølge IPCCs siste rapport (Climate Change 2021,The Physical Science Basis, Summary for Policymakers, s 36).
Metan har en helt annerledes oppvarmingseffekt enn CO2
Det skyldes at metanet brytes ned til CO2 etter hvert, som nevnt tidligere. Ved et konstant årlig utslipp av metan vil konsentrasjonen etter lang tid stabilisere seg på et nivå som er proporsjonalt med det årlige utslippet. Da er nedbrytingsraten og tilførselsraten like store og balanserer hverandre slik at konsentrasjonen vil holde seg konstant.
Et bilde: Anta at det renner vann inn i et kar i en jevn strøm. Vannet strømmer også ut gjennom et lite hull i bunnen. Til å begynne med er vannstanden høy, og vannet spruter ut gjennom hullet, mye fortere enn det strømmer inn. Vannstanden vil synke trass i at det også renner vann inn, og vannstrømmen ut av hullet blir gradvis svakere. Til slutt blir vannstanden så lav at vannet renner like fort ut som inn. Fra da av vil vannstanden være konstant.
Figur 2. Oppvarmingseffekten av CO2 og metan ved økende utslipprater, dvs antall tonn/år, (venstre), konstante utslippsrater (midten) og minkende utslippsrater (høyre). Den øvre raden viser utslippsratene som funksjon av tida, den nederste de tilsvarende oppvarmingseffektene (eller de akkumulerte nivåene av CO2 og metan) dersom enten CO2-raten eller metanraten endrer seg som vist i den øverste raden. Kilde: Oxford Martin School, University of Oxford. Diagrammet er også gjengitt av mange andre forfattere.
Figur 2 viser idealisert den oppvarminga som følger av økende, konstant og minkende utslipp pr år av hhv CO2 og metan. I venstre søyle ser vi at dersom utslippene av både CO2 og metan øker jamnt, vil temperaturbidraget fra metan også øke jamnt, mens bidraget fra CO2 øker stadig raskere fordi konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren øker stadig raskere som følge av stadig høyere årlige utslipp.
De to midterste figurene viser at om de årlige utslippene fra CO2 og metan er konstante, vil CO2 bidra til stigende temperatur, mens temperaturbidraget fra metan vil være konstant, trass i at de årlige utslippene fortsetter (som før).
Dersom nedgangen i de norske årlige utslipp siden 2018 fortsetter for både CO2 og metan (se Del 3), er det diagrammene til høyre som gjelder. Og hva viser de? At CO2-utslippene likevel vil føre til stigende temperatur, som riktignok stiger langsommere etter hvert som de årlige utslippene blir mindre. De minkende metan-utslippene vil derimot vil gi et stadig minkende temperaturbidrag så lenge reduksjonen fortsetter, men fra da av vil temperaturbidraget nærme seg konstant (riktignok ikke så raskt som i diagrammet).
Men hva blir den kombinerte effekten av omtrent konstante årlige CO2-utslipp og reduserte årlige metanutslipp som følge av at beitedyrbestanden går ned? Det kommer jeg til i Del 4.
Når vi skal sammenlikne oppvarmingseffektene av CO2 og metan, er det vestenlig å skille mellom et enkelt utslipp (så og så mange tonn) og årlige utslipp (så og så mange tonn pr år). Når vi snakker om endringer i utslippene, må en skille mellom et endra utslipp et enkelt år eller et kortere tidsrom (et enkeltutslipp), og en endring fra én nokså fast utslippsrate til en annen. Dette blir ikke alltid gjort klart. I Figur 2 står det f.eks. «emissions» (utslipp) mens det burde ha stått «annual emissions» (årlige utslipp). I innlegget til Hege Haugland som jeg nevnte i Del 1, er påstanden (trolig) at fra 2035 vil de årlige utslippene av metan fra husdyr være 1,019 Mt CO2-e lavere enn de ville vært uten de aktuelle kostholdsendringene.
Dette er Del 2 av fire artikler om beitedyr, metanutslipp og klimaeffekten av å redusere beitedyrbestanden slik de nye kostholdsrådene legger opp til.
Felles emneknagg for alle artiklene: @MetanOgBeitedyr
Kan det nye året bli verre?
Av Bertil Carlman - 14. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/kan-det-nye-aret-bli-verre/
Så frågar sig redaktionen på Consortium News (CN). Kanske är det så att det framför allt är vi äldre som har funderingar om framtiden. Vi ser ju allt tydligare, hur längden på framtiden krymper för vår personliga del. Efter att under nyårsnatten tillsammans med hustrun ha tittat på John Pilgers video ”The Coming War on China?”, blir man naturligtvis mycket fundersam.
På nyårsnatten studerade jag också den kinesiska presidenten Xi Jinpings nyårstal inför 2024, och på nyårsdagen det samtal kring detta som professor Victor Gao och analytikern Einar Tangen hade vid en intervju med Xu Qinduo (What did Chinese President Xi Jinping convey in his New Year message?). Vidare tittade jag på en kort video på Black Culture Diary (BCD) How Kenyan President Just Deprived The West Leaders. Den andra januari har jag som vanligt gått igenom steigan.no, bland annat En verdenskrig har begynt. Bryt stillheten av John Pilger, läst en intervju med Sergey Karaganov på RT, “Russians are the real Europeans, the West of the continent has lost its way”, kort ögnat igenom GT:s Xi exchanges messages with Biden samt tittat på den alltid lika glada Li Jingjings samtal med Andy Mok som arbetar på ”the Center for China and Globalization” Western media pessimistic about China’s economy, investors positive about China’s economy.
Efter en så kraftig intellektuell måltid dyker många tankar upp, tankar om framtiden. Det är inte märkligt att CN:s redaktionsartikel har det pessimistiska namnet ”Can 2024 be any worse?” CN har på kort tid förlorat ett antal medarbetare, bland annat John Pilger och Daniel Ellsberg. Jag vet ju också att huvudredaktören på CN, Joe Lauria, precis som John Pilger, Chris Hedges med flera, en gång haft arbeten som journalister på tidningar som The Wall Street Journal, The New York Times, The Daily Telegraph och The Guardian. Men när greppet hårdnade kring i stort sett all information hos oss i Väst fick de lämna, även om de fått priser för sin journalistik. De händelser som CN fokuserar på, utöver ett antal medarbetares bortgång, är kriget i Ukraina, Israels försök till folkmord på palestinier och den fullständigt horribla behandling som Julian Assange utsätts för. Det är lätt att bli pessimistisk när man har sin huvudsakliga boplats i Väst. Om man då förflyttar sig till Afrika via till exempel BCD-videon ovan, kommer man bort från dimmorna hos oss.
Vi får i den filmen veta hur Joe Biden kallat till United States–Africa Leaders Summit, och hur 49 afrikanska statschefer blivit behandlade som underlydande; ingen av dem fick något enskilt samtal med USA:s president. Likaså berättar BCD om hur ett antal afrikanska ledare, likt skolpojkar blev hämtade kollektivt med buss vid Elisabeth II:s begravning. BCD-kommentatorn menar att det var i stort sett samma sak vid Russia–Africa Summit 2023 i St. Petersburg. Sedan kontrasterar han det mot hur kinesiska ledare uppträder, och han förklarar hur Kenyas president William Ruto i kritiska tal framhållit, att i fortsättningen måste alla afrikanska ledare bli behandlade med respekt.
Om man skall tro steigan.no pekar det mesta på att 2024 blir värre än 2023; i varje fall i Norge, i varje fall i Skandinavien, i varje fall i Väst. Och vad finns det som motsäger det? Men världen är nu så globaliserad, det är bara att se på handelsutbytet mellan t.ex. Kina och EU, för att förstå att om det utanför det kollektiva Väst sker mängder av diplomatiska, geopolitiska och ekonomiska saker som är positiva inför 2024, så kommer det att med nödvändighet påverka även oss i vasallstaterna. Det kanske inte kommer att ske lika snabbt som det nu gör i Afrika till exempel. Men förr eller senare kommer naturligtvis sådana som styr och ställer i USA och dess vasallstater att sopas undan.
Vi som ser det och har tro på kommande generationer, vi måste ingjuta denna tro i de som skall ta över efter oss. Därför får vi inte gräva ner oss för djupt i beskrivningar av allt dåligt som sker här hemma, utan ge större utrymme till det som är bra ”där ute”, ute i det Globala Syd. Lyssna noga på Li Jingjings samtal med Andy Mok. Där berätta Li Jingjing, som nu är i trettioårsåldern, att när hon var barn var hennes kost bristfällig och hennes benstomme utvecklades inte optimalt. Nu tänker hon på att inte bli överviktig! Andy Mok har en liknande berättelse. Bägge påpekar, att det är sådant som människorna i fattiga länder är intresserade av. De vet vad undernäring är, de vill veta hur Kina på så kort tid kommit bort från detta problem. De ser fram emot att Frankrike och andra helt sparkas ut, och kontakter med BRICS och BRI stärks. Vi måste glädjas med dem. Att soppköken och antalet barn som lever i fattigdom ökar i antal hos oss i Väst, att Stadsmissionen i Sverige under de senaste åren fått arbeta mycket mer, får inte förstöra vår allmänna framtidstro.