Nyhetsbrev steigan.no 13.10.2022
IMF: – Smertefulle utsikter for den globale økonomien
Hvorfor er miljøpolitikerne de mest krigerske — i Tyskland som i Norge? Er krig miljøvennlig?
Polemikken om Grønnskjerm-Zelensky
Er helsekonsekvensene ved for lav innetemperatur regna inn i denne «frysedugnaden»?
Russlands bombing: Ond eller klok?
Å utvikle store hjerner bare for å bli utryddet av dumhet
IMF: – Smertefulle utsikter for den globale økonomien
Av red. PSt - 13. oktober 2022
https://steigan.no/2022/10/imf-smertefulle-utsikter-for-den-globale-okonomien/
Fondet sier at 2023 vil være den «mørkeste timen» for den globale økonomien. Det vil bli «veldig, veldig smertefullt for mange mennesker».
Vekstprognosen for 2023 er den laveste for året som kommer som IMF har publisert siden 2001, bortsett fra årene med koronaviruspandemien og etter den globale finanskrisa. Dette skriver Financial Times.
Fondets økonomer mener at det er større enn 50% sjanse for at verdensøkonomien vil prestere dårligere enn deres sentrale prognose og 25 prosent sjanse for at veksten ville falle under 2 prosent. Det vil representere global økonomisk svakhet sett bare ett år av 10 og bare i 1973, 1981, 1982, 2009 og 2020 i løpet av det siste halve århundret.
I et intervju med Financial Times sa Pierre Olivier Gourinchas, IMFs sjeføkonom, at det er så mye som 15 prosent sjanse for at global vekst kan falle under 1 prosent til slutt. Dette nivået vil sannsynligvis møte terskelen til en resesjon og ville være «veldig, veldig smertefullt for mange mennesker».
«Vi er ikke i en krise ennå, men ting ser virkelig ikke bra ut,» sa han og la til at 2023 ville være den «mørkeste timen» for den globale økonomien.
Kristalina Georgieva, som er toppsjef i IMF, sier at verdensøkonomien vil tape 40.000 milliarder dollar fram til 2026. Det tilsvarer hele Tysklands økonomi.
I stor grad en villet krise
Det at vi får en så alvorlig krise nå skyldes grunnleggende problemer i den kapitalistiske verdensøkonomien, slik Tollef Hovig har pekt på i mange artikler.
Men når krisa blir så alvorlig som den gjør og vil skade så mange hundrevis av millioner mennesker, skyldes også politiske valg som den herskende klassen har tatt, og fortsatt tar.
Lockdownpolitikken og de andre meningsløse «pandemitiltakene» skadet verdensøkonomien like mye som en eventuell storkrig kunne ha gjort og de økonomiske, sosiale og menneskelige tapene ble nesten uten sidestykke.
Allerede i 2020 kunne vi slå fast:
Koronatiltakene gir massiv økning av global fattigdom og sult og voldsom nedgang i lønn
Nesten 700.000 mennesker drevet ut i fattigdom i Storbritannia av koronatiltakene
Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO slår fast at koronatiltakene har fått og får katastrofale virkninger. Arbeiderklassen i verden har opplevd massive tap i arbeidsinntekter, heter det i en ny rapport.
Den globale arbeidsinntekten anslås å ha sunket med 10,7 prosent, eller 3,5 billioner dollar (3.500 milliarder), i de tre første kvartalene av 2020, sammenlignet med samme periode i 2019. Dette tallet ekskluderer inntektsstøtte gitt gjennom statlige tiltak.
Det største fallet var i land med lavere mellominntekt, hvor tapet av arbeidsinntekt nådde 15,1 prosent, med Amerika som den hardest rammede regionen på 12,1 prosent.
Sanksjonspolitikken betyr mer ekstrem fattigdom og reallønnsnedgang
Det internasjonale pengefondet har sagt at uten gass fra Russland, kan sårbare land, inkludert Slovakia, Tsjekkia og Ungarn, falle inn i en alvorlig resesjon, og få et BNP-tap på så mye som 6 %. Tysklands beste prognosemakere har sagt at Europas største økonomi vil tape 220 milliarder euro i løpet av de neste to årene.
Les: Smelteverkene i Europa stanser – massiv ødeleggelse av produktivkrefter
Økning på 33,6 prosent: Produsentprisene i Tyskland til himmels
Dette var ingen naturlov. Dette er politiske valg som myndighetene i Vesten har tatt, og som vil påføre deres egne innbyggere svært mye smerte. Men det gir disse politikerne fullstendig blaffen i:
Tyskland utenriksminister: «Jeg vil sette Ukraina først uansett hva mine velgere mener og uansett hvor vanskelig livet deres blir»
Men hvorfor støtter sosialistpartiene en politikk som de må vite gjør arbeidsfolk svært mye fattigere?
En politiker som Mímir Kristjánsson skriver mye fornuftig om den fattigdommen som er underveis. Men hvordan kan han da støtte en sanksjonspolitikk som i så stor grad forsterker denne fattigdommen? Det henger jo ikke på greip. (Vi tilbyr Mimir all den spalteplassen han trenger for å svare på dette spørsmålet.)
Og la oss ikke narre oss sjøl: I vinter kommer denne sanksjonspolitikken til å drepe mange mennesker i Europa.
Energisjefer i Storbritannia: – Energifattigdom vil knuse vanlige husholdninger
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Hvorfor er miljøpolitikerne de mest krigerske — i Tyskland som i Norge? Er krig miljøvennlig?
Av Ove Bengt Berg - 13. oktober 2022
https://steigan.no/2022/10/hvorfor-er-miljopolitikerne-de-mest-krigerske-i-tyskland-som-i-norge-er-krig-miljovennlig/
Som Norge var Tyskland med i den første krigen i Europa etter siste verdenskrig, Nato-bombinga av Jugoslavia i 1999. Tyskland med ivrig ledelse fra utenriksminister Joschka Fisher fra De grønne. I Norge kjemper nå Venstres partileder Guri Melby for å framstå som den ivrigste krigeren for Ukraina.
Av Ove Bengt Berg.
En skulle nesten tru at krig bare drives med fornybar energi og batteridrevne tanks, at alle verneverdige hus blir stående og uten at noen dør, når en tenker på de grønnes krigsiver og uforsonlighet begrunna med rettferdighet og menneskerettigheter. Kanskje krig blir ei sak MDG kan få sakseierskap til? I konkurranse med SV og Venstre?
I en kommentar fra 12. september til den tidligere tyske finansminister Wolfgang Schäubles forslag om etablering av et kjerne-EU under ledelse av Tyskland og Frankrike, kommer Wolfgang Streeck også inn på de tyske grønnes rolle i krigen i Ukraina. De som slipper verneplikt og å delta i krigen, men ser den fra sofaen som om det er et dataspill. Som nekter enhver forhandling «før krigen er avsluttet med en betingelsesløs russisk tilbaketrekning».
Wolfgang Streeck skriver 12. september i år:
I Tyskland lar utenriksminister Baerbock, en av World Economic Forums unge globale ledere, den tyske offentligheten få vite at krigen i Ukraina «kan vare i årevis» og at «Ukraina derfor fortsatt vil trenge nye tunge våpen fra vennene sine neste sommer». Bortsett fra Rheinmetall*-parlamentsmedlem Marie-Agnes Strack-Zimmermann, nestleder i Bundestag for FDP og leder av forsvarskomiteen, er De Grønne de klart mest krigerske av tyske politikere.
En årsak kan være at de representerer en generasjon som — i motsetning til tidligere tiders foraktede peaceniks [et litt nedsettende begrep om pasifister, red. anm.] — ikke trenger å gjøre militærtjeneste og ikke vil måtte gjøre det i framtida; heller ikke barna deres. Dette gir en spesiell bismak til Baerbocks uopphørlige bekjentgjøring av takknemlighet til de modige ukrainerne som «forsvarer våre verdier» ved å måtte risikere livet under strengt pålagt verneplikt – begrensa til menn. Det hjelper også på å forstå deres ubegrensa identifisering med krigsmålene til den nå regjerende fløyen av ukrainsk nasjonalisme. (Baerbock: «Krim tilhører også Ukraina… Ukraina forsvarer også vår frihet, vår fredsorden. Og vi støtter dem økonomisk og militært – nemlig så lenge det er nødvendig. Punktum.»).
Å sende våpen og fra sofaen i sin trygge bolig se våpna bli brukt, er ikke særlig modig, mener Streeck. Når tyskerne melder jublende fra på Twitter når ukrainsk artilleri treffer russiske mål, er det som når spillere i dataspill på Twitter melder om sine spillsuksesser, kommenterer han. Og, fortsatte han, 12. september; Rakettenes fulltrefferne
«er etterfulgt av nesten daglige forsikringer om at NATO, inkludert Tyskland, aldri vil sende tropper til de ukrainske slagmarkene der ukrainerne «kjemper for oss alle og dør». På denne måten får de nye krigstilhengerne støtte til å insistere på krig til endelig seier er oppnådd og derfor nekte å forhandle om en slutt på krigen før den er avslutta med en betingelsesløs russisk tilbaketrekking».
*Reinmetall er et internasjonalt teknologisk forsvarskonsern:
«Høyteknologi for å beskytte soldater i kamp – det er Rheinmetalls formål.»
Oversatt fra tysk: Red, Politikus.no
Denne artikkelen ble først publisert av Politikus.
Polemikken om Grønnskjerm-Zelensky
Av red. PSt - 13. oktober 2022
https://steigan.no/2022/10/polemikken-om-gronnskjerm-zelensky/
Volodymyr Zelensky ble castet i rollen som «Folkets tjener»-president i Ukraina, fordi han var en populær skuespiller og komiker. Og i rollen som krigspresident er han fortsatt en skuespiller. Mange av opptakene med ham der han framtrer som om han sto på gata i Kiev, er i virkeligheten tatt opp i et studio et eller annet sted, slik som dette:
Denne diskusjonen har pågått siden mars 2022, slik som her:
Dette har igjen utløst en rekke utspill fra «faktasjekkere» som for eksempel benekter at det er brukt green screen eller sier at sjøl om det ble brukt green screen, så betyr ikke det at han ikke var i Kiev, slik som her:
Photo of Zelensky in front of green screen doesn’t mean he was ‘never’ in Ukraine
Eller denne helt nylig:
Fact Check: Green-Screen-Studio Photo Does NOT Reveal Deception By Zelenskyy
Da er det hologrammet Zelensky man møter.
Etter den nyeste russiske bombeoffensiven er det lagt ut en del videotaler av Zelensky der bruken av greenscreen er så opplagt at man ikke behøver å være ekspert eller faktasjekker for å se det:
Så kan man si: Spiller det noen rolle om talen er tatt opp i studio foran en skjerm, eller om den er tatt opp på gata? Er det ikke innholdet som teller? Jo, innholdet er det sentrale, men man skal ikke være veldig smart for å innse at innpakninga i mange tilfeller ER innholdet. Jamnfør Marshall McLuhan: The Medium is the Message.
Hele Zelensky-figuren, alt han gjør, alt han sier, den militærgrønne t-skjorta og måten han framstår på, er skapt av noen av verdens dyktigste folk på massesuggesjon. Og ingen kan nekte for at det funker!
Og det spiller noen rolle, siden denne figuren prøver å overbevise verden om at en atomkrig mot Russland er veien å gå.
Les: Zelensky oppfordrer NATO til å lansere forebyggende angrep på Russland
Er helsekonsekvensene ved for lav innetemperatur regna inn i denne «frysedugnaden»?
Av Romy Rohmann - 13. oktober 2022
https://steigan.no/2022/10/er-helsekonsekvensene-ved-for-lav-innetemperatur-regna-inn-i-denne-frysedugnaden/
Nordmenn har blitt presset til noen dugnader i det siste som ikke har vist seg å være like fornuftige, nå kommer enda en, energidugnaden.
Av Romy Rohmann.
Offentlige bygg, skoler, barnehager, sykehus og arbeidsplasser setter nå ned innetemperaturen til 19 gr. Dette er helt i laveste grense for anbefalt innetemperaturdette gjøres for å spare på energikostnadene. Verken det offentlige og mange private husholdninger har råd til å holde en god og anbefalt innetemperatur, og det kan få helsefølger. Det er rundt 300.000 som lever med revmatiske sjukdommer i Norge, og for disse vil lavere innetemperatur være svært uheldig.
Ordfører i Sandefjord, Bjørn Ole Gleditsch begrunner senkningen av innetemperaturene i skoler, barnehager og andre offentlige bygg med at kommunen ikke har noen fastavtale på strøm. Med dagens priser blir derfor strømregningen høy.
Nå risikerer vi kutt i tjenestetilbudet. Vi må redusere strømutgiftene, sier Gleditsch.
Sandefjord har valgt å «spare sjukehjemmene» for denne temperatursenkninga.
Temperaturen i klasserommet skal være mellom 20-24 grader om vinteren ifølge veileder til forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og sr.
Sjøl på sykehus hvor sjuke folk kommer for å bli friske, skal det spares, for å holde budsjettene må altså syke folk fryse.
Vi kan også se noen kjønnsforskjeller her, kvinner har det bedre og presterer bedre i varmere temperatur. Det er dokumentert at kvinner trives bedre i høye innetemperaturer. Og det handler ikke bare om komfort. En fersk studie ved University of Southern California viser at kvinnene løser enkelte oppgaver bedre enn sine mannlige kolleger når tempen er skrudd opp.
Kostnadene ved for lave innetemperaturer kan bli store, sykefraværet kan gå opp og mennesker med reumatiske plager kan få en dårligere helsetilstand. I tillegg vil produktiviteten antakelig gå ned.
Arbeidstilsynet skriver på sine nettsider:
Når det er for kaldt
nedsettes fingerferdighet, presisjon og tempo
kan det oppstå muskelstivhet, og reumatiske plager forsterkes
blir enkelte mer mottakelig for infeksjoner
Arbeidstilsynet anbefaler at dere holder temperaturen under 22°C ved fysisk lett innearbeid i perioder med oppvarmingsbehov. Unngå temperatur under 19°C eller over 26°C.
Den europeiske standarden for termisk inneklima (ISO 7730) anbefaler en innendørs temperatur på 23–26 grader om sommeren og 20–24 grader om vinteren.
Forskning.no: – Temperaturen på arbeidsplassene diskriminerer kvinner
Daglig leder i Barnehagestiftelsen Kanvas, Robert Ullmann, som drifter totalt 66 barnehager rundt om i Norge sier dette til VG når de nå for første gang har senket temperaturen som et kostnadskutt.
Tiltaket ikke har blitt møtt med sterke reaksjoner fra foreldre. Jeg tror kriseforståelsen er godt etablert allerede.
Men det kan jo være at omkostningene på lengre sikt vil kunne bli svært høye med denne sparinga.
Fascismens tilbakekomst
Av Chris Hedges - 13. oktober 2022
https://steigan.no/2022/10/fascismens-tilbakekomst/
Av Chris Hedges, 26. september 2022
Som på 1930-tallet styrker en bankerott liberalisme, grotesk sosial ulikhet og fallende levestandard fascistiske bevegelser i Europa og USA.
Energi- og matregningene skyter i været. Under angrep av inflasjon og langvarig lønnsstagnasjon er lønningene i fritt fall. Milliarder av dollar blir omdirigert av vestlige nasjoner i en tid med økonomisk krise og svimlende ulikhet i inntekter, for å finansiere en stedfortrederkrig i Ukraina. Den liberale klassen, skremt av fremveksten av nyfascisme og demagoger som Donald Trump, har kastet seg inn i kampen med diskrediterte og foraktede politikere fra etablissementet, som slavisk går krigsindustriens, oligarkenes og konsernenes ærend.
Den liberale klassens politiske konkurs betyr at de som fordømmer dårskapen ved permanent krig og NATO-ekspansjon, handelsavtaler for kapitalens leie-soldater, utbytting av arbeidere ved globalisering, innstramminger og nyliberalisme, i økende grad kommer fra ytre høyre. Dette høyreorienterte raseriet, utkledd i USA som kristen fascisme, har allerede gjort det stort i Ungarn, Polen, Sverige, Italia, Bulgaria og Frankrike, og kan ta makten i Tsjekkia, hvor inflasjon og stigende energikostnader har sett antall tsjekkere falle under fattigdomsgrensen fordoblet.
Neste vår, etter en straffende vinter med rullende strømbrudd og måneder der familier sliter med å betale for mat og varme, kan det som er igjen av vårt blodfattige vestlige demokrati i stor grad være slukket.
Ekstremisme er den politiske kostnaden ved uttalt sosial ulikhet og politisk stagnasjon. Demagoger, som lover moralsk og økonomisk fornyelse, hevn mot spøkelsesfiender og en tilbakevending til tapt ære, stiger ut av dette kompliserte kaoset. Hat og vold, allerede på kokepunktet, legitimeres. En foraktet styringsklasse, og den angivelige høfligheten og de demokratiske normene den forfekter, blir latterliggjort.
Det er ikke, som filosofen Gabriel Rockhill påpeker, som om fascismen noen gang forsvant. «USA beseiret ikke fascismen under andre verdenskrig,» skriver han, «de internasjonaliserte den diskret.» Etter andre verdenskrig samarbeidet USA, Storbritannia og andre vestlige regjeringer med hundrevis av tidligere nazister og japanske krigsforbrytere, som de integrerte i vestlige etterretningstjenester, samt fascistiske regimer som de i Spania og Portugal. De støttet høyreorienterte antikommunistiske krefter i Hellas under borgerkrigen fra 1946 til 1949, og støttet deretter et høyreorientert militærkupp i 1967. NATO hadde også en hemmelig politikk å operere med fascistiske terroristgrupper. Operasjon Gladio, som BBC beskrev i en nå glemt undersøkende serie, skapte «hemmelige hærer», nettverk av ulovlige Stay Behind-soldater, som ville forbli bak fiendens linjer dersom Sovjetunionen gjorde et militært trekk inn i Europa. I virkeligheten utførte de «hemmelige hærene» attentater, bombeangrep, massakrer og terrorangrep under falskt flagg, mot venstreorienterte, fagforeningsfolk og andre over hele Europa.
Se mitt intervju med Stephen Kinzer om CIAs etterkrigsaktiviteter, inkludert rekrutteringen av nazistiske og japanske krigsforbrytere og opprettelsen av «Black Sites», svarte steder der tidligere nazister ble ansatt for å forhøre, torturere og myrde mistenkte venstreorienterte, arbeiderledere og kommunister, detaljert beskrevet i Kinzers bok, «Poisoner in Chief: Sidney Gottlieb og CIA Search for Mind Control», her:
Fascismen, som alltid har vært med oss, er igjen på fremmarsj. Den høyreekstreme politikeren Giorgia Meloni er ventet å bli Italias første kvinnelige statsminister etter valget søndag. I en koalisjon med to andre ytrehøyrepartier forventes Meloni å vinne mer enn 60 prosent av setene i parlamentet, selv om den venstreorienterte 5-stjernersbevegelsen kan sette en bulk i disse forventningene.
Meloni fikk sin start i politikken som en 15 år gammel aktivist for ungdomsfløyen av den italienske sosiale bevegelsen, grunnlagt etter andre verdenskrig av tilhengere av Benito Mussolini. Hun kaller EU-byråkrater agenter for «nihilistiske globale eliter drevet av internasjonal finans». Hun fremmer konspirasjonsteorien «Great Replacement» om at ikke-hvite innvandrere får lov til å komme inn i vestlige land som en del av et komplott for å undergrave eller «erstatte» hvite menneskers politiske makt og kultur.
Hun har oppfordret den italienske marinen til å tvinge båter med innvandrere tilbake, som ytrehøyreinnenriksminister Matteo Salvini gjorde i 2018. Hennes parti Fratelli d’Italia, Italias brødre, er en nær alliert av Ungarns president, Viktor Orban. En resolusjon fra Europaparlamentet erklærte nylig at Ungarn ikke lenger kan defineres som et demokrati.
Meloni og Orban er ikke alene. Sverigedemokraterna, som overtok 20 prosent av stemmene i Sveriges riksdagsvalg i forrige uke, ble landets nest største politiske parti, ble dannet i 1988 av en nynazistisk gruppe kalt BSS, eller Keep Sweden Swedish. Den har dype fascistiske røtter. Av partiets 30 grunnleggere hadde 18 nazitilknytning, inkludert flere som tjenestegjorde i Waffen-SS, ifølge Tony Gustaffson, historiker og tidligere medlem av sverigedemokratene. Frankrikes Marine Le Pen overtok i april 41 prosent av stemmene mot Emmanuel Macron. I Spania er det høyreradikale partiet Vox det tredje største partiet i Spanias parlament. Ytrehøyrepartiet Tyske AfD eller Alternative für Deutschland (AfD) tok over 12 prosent i det føderale valget i 2017, noe som gjorde det til det tredje største partiet, selv om det tapte et par prosentpoeng i 2021-valget. USA har sin egen versjon av fascismen legemliggjort i et republikansk parti som samler seg på kultlignende vis rundt Donald Trump, omfavner den magiske tenkningen, kvinnehatet, homofobien og det hvite overherredømmet til det kristne høyre og aktivt undergraver valgprosessen.
Økonomisk kollaps var uunnværlig for nazistenes vei til makten. Ved valget i Tyskland i 1928 fikk nazistpartiet mindre enn 3 prosent av stemmene. Så kom det globale finanskrasjet i 1929. Ved begynnelsen av 1932 var 40 prosent av den tyske forsikrede arbeidsstyrken, seks millioner mennesker, arbeidsledige. Samme år ble nazistene det største politiske partiet i det tyske parlamentet. Weimar-regjeringen, tonedøv og gissel for de store industriherrene, prioriterte å betale banklån og innstramminger i stedet for å mate og sysselsette en desperat befolkning. De innførte det tåpelige pålegget om alvorlige restriksjoner på hvem som var kvalifisert for arbeidsledighetspenger. Millioner av tyskere gikk sultne. Desperasjon og raseri bølget gjennom befolkningen. Massedemonstrasjoner, ledet av en samling bøllete nazister i brune uniformer, som ville ha følt seg hjemme på Mar-a-Lago*, fordømte jøder, kommunister, intellektuelle, kunstnere og styringsklassen som indre fiender. Hat var deres viktigste valuta. Det solgte godt. (*Trumps hjem i Florida)
Fjerningen av demokratiske prosedyrer og institusjoner gikk imidlertid forut for nazistenes oppstigning til makten i 1933. Riksdagen, det tyske parlamentet, var like dysfunksjonelt som den amerikanske kongressen. Sosialistlederen Friedrich Ebert, president fra 1919 til 1925, og senere Heinrich Brüning, kansler fra 1930 til 1932, stolte på artikkel 48 i Weimar-konstitusjonen for i stor grad å styre ved dekret for å omgå det splittede parlamentet. Artikkel 48, som i en nødsituasjon ga presidenten rett til å utstede dekreter, var «en fallem der Tyskland kunne ramle inn i diktaturet», skriver historiker Benjamin Carter Hett.
Artikkel 48 var Weimar-ekvivalenten til de utøvende ordrene liberalt brukt av Barack Obama, Donald Trump og Joe Biden, for å omgå våre egne lovgivende krokveier. Som i 1930-tallets Tyskland har våre domstoler – særlig Høyesterett – blitt beslaglagt av ekstremister. Pressen har delt seg inn i motsetningsfylte stammer, der løgn og sannhet ikke kan skilles, og motstanderne demoniseres. Det er lite dialog eller kompromiss, to pilarer i et demokratisk system. De to regjeringspartiene tjener slavisk krigsindustriens, globale foretak og oligarkiets diktater, som de har gitt enorme skattekutt til. De har etablert det mest gjennomgripende og påtrengende systemet for statlig overvåking i menneskets historie. De driver det største fengselssystemet i verden. De har militarisert politiet.
Demokratene er like skyldige som republikanerne. Obama-administrasjonen tolket 2002-autorisasjonen for bruk av militærmakt til å gi den utøvende myndighet rett til å slette rettssikkerhet og fungere som dommer, jury og bøddel i å myrde amerikanske borgere, og startet med den radikale geistlige Anwar al-Awlaki. To uker senere drepte et amerikansk droneangrep Abdulrahman al-Awlaki, Anwars 16 år gamle sønn, som aldri ble knyttet til terrorisme, sammen med ni andre tenåringer på en kafé i Jemen. Det var Obama-administrasjonen som undertegnet loven § 1021 i National Defense Authorization Act, som omgjorde 1878-loven, Posse Comitatus Act, som forbyr bruk av militæret som en innenlandsk politistyrke. Det var Obama-administrasjonen som kausjonerte ut Wall Street og forlot Wall Streets ofre. Det var Obama-administrasjonen som gjentatte ganger anvendte spionasjeloven for å kriminalisere de, som Chelsea Manning og Edward Snowden, som avslørte regjeringens løgner, forbrytelser og svindel. Og det var Obama-administrasjonen som massivt utvidet bruken av militariserte droner.
Nazistene reagerte på Riksdagsbrannen i februar 1933, som de sannsynligvis iscenesatte, ved å anvende artikkel 48 for å presse gjennom dekretet for beskyttelse av folket og staten. Fascistene blåste øyeblikkelig ut pretensjonen om Weimar-demokratiet. De legaliserte fengsling uten rettssak for alle som ble ansett som en nasjonal sikkerhetstrussel. De avskaffet uavhengige fag-foreninger, ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og pressefrihet, sammen med personvernet til post- og telefonkommunikasjon.
Skrittet fra dysfunksjonelt demokrati til fullskala fascisme var, og vil igjen bli, et lite et. Hatet mot styringsklassen, legemliggjort av etablissementets republikanske og demokratiske partier, som har fusjonert til ett styringsparti, er nesten universelt. Publikum, kjemper mot inflasjon som er på et 40-års nivå og koster den gjennomsnittlige amerikanske husholdningen ytterligere $ 717 bare i juli måned, vil i økende grad se enhver politisk figur eller politisk parti som er villig til å angripe de tradisjonelle styringselitene, som en alliert. Jo mer grovt, irrasjonelt eller vulgært angrepet er, desto mer fryder de umyndiggjorte seg. Disse følelsene er sanne her og i Europa, hvor energikostnadene forventes å stige med så mye som 80 prosent i vinter og en inflasjon på 10 prosent spiser opp inntektene.
Rekonfigureringen av samfunnet under nyliberalismen, utelukkende til fordel for milliardærklassen, nedskjæringen og privatiseringen av offentlige tjenester, inkludert skoler, sykehus og forsyningstjenester, sammen med avindustrialisering, den sløsende strømmen av statlige midler og ressurser inn i krigsindustrien, på bekostning av nasjonens infrastruktur og sosiale tjenester, og byggingen av verdens største fengselssystem og militariseringen av politiet, har forutsigbare resultater.
Kjernen i problemet er tap av tro på tradisjonelle styreformer og demokratiske løsninger. Fascismen på 1930-tallet lyktes, som Peter Drucker observerte, ikke fordi folk trodde på konspirasjonsteoriene og løgnene, men på tross av at de gjennomskuet dem. Fascismen blomstret i møte med «en fiendtlig presse, en fiendtlig radio, en fiendtlig filmindustri, en fiendtlig kirke og en fiendtlig regjering som utrettelig påpekte nazistenes løgner, den nazistiske inkonsekvensen, deres løfters uoppnåelighet og farene og dårskapen i deres kurs.» Han la til: «Ingen ville ha vært nazist hvis rasjonell tro på naziløftene hadde vært en forutsetning.»
Som tidligere imøtekommer disse nye fascistpartiene følelsesmessige lengsler. De gir utløp for følelser av å bli forlatt, verdiløshet, fortvilelse og fremmedgjøring. De lover uoppnåelige mirakler. De fremmer også bisarre konspirasjonsteorier, inkludert QAnon. Historikeren Benjamin Carter Hett definerer nazistene som «en nasjonalistisk protestbevegelse mot globalisering». Fremveksten av den nye fascismen har sine røtter i en lignende utbytting gjort av globale foretak og oligarker. Mer enn noe annet ønsker folk å gjenvinne kontrollen over sine liv, om bare for å straffe dem som får skylden og gjøres til syndebukker for sin elendighet.
Vi har sett denne filmen før.
Chris Hedges: The Return of Fascism – scheerpost.com
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell
Russlands bombing: Ond eller klok?
Av Knut Erik Aagaard - 13. oktober 2022
https://steigan.no/2022/10/russlands-bombing-ond-eller-klok/
Iakov Kedmi letter litt på sløret (men ikke helt)
Av Dr. philos. Knut Erik Aagaard, 12.10.2022
Da Russland 24.02.22 anerkjente Lugansk og Donetsk, og Putin innledet sin militære spesialoperasjon i Ukraina, sto jubelen i taket blant de toneangivende debattanter i Russland. Etter månedsvis med heftig kritikk av «myndighetene» tok Putin endelig grep og gjorde noe istedenfor å prate. Alle regnet med at Ukraina ville falle i løpet av en uke.
Men det trakk ut, jubelen stilnet. Innledende suksess ved Kiev ble snudd til nederlag og ydmykende tilbaketog. Kiev fikk overtak i narrativet ved å fabrikkere en massakre i Butsja, slik Kiev 17. juli 2014 fikk overtaket i narrativet ved å fabrikkere en russisk nedskytning av et passasjerfly fra Malaysia Airlines. Konklusjonen var trukket og skaden påført Russland etter fire timer. Etterforskningen, som Russland ble nektet å delta i, trakk ut i årevis uten overbevisende konklusjon. Men hva gjør dét når skaden allerede er påført etter fire timer? Narrativet om flight MH17 Malaysian Airlines snudde verdensopinionen momentant. Slik er livet under postmodernismen. Det er narrativet som teller, ikke virkeligheten, i den grad virkeligheten overhodet eksisterer lenger.
Det har gått litt opp og ned blant de russiske debattantene siden midten av mars. Man hang med nebbet over at det ble innledet forhandlinger mellom Kiev og Moskva i Tyrkia og Hviterussland (som landet jo faktisk heter inntil vi begynner å skrive Suomi og Rossija). Så steg humøret da Boris Johnson et co. satte en stopper for ratifisering av en oppnådd avtale. For hva skulle man egentlig forhandle med slike om? Den dramatiske fremrykningen uteble hele sommeren, og det haglet med kritikk av «myndighetene».
Riktig ille ble det etter noen militært ubetydelige (og humanitært katastrofale) taktiske tilbaketog i fylkene Zaporozhie og Kherson i september (vest for Donbass, nord for Krim), og kritikken av «myndighetene» nådde helt nye høyder. Stort sett enstemmig, i den såkalte «statskanalen» Rossija 1, enda man i Russland holder seg med mange andre statskanaler, noen private kanaler og dertil en og annen «uavhengig» (dvs. pro-amerikansk) kanal.
Hjelpen var likevel nær. 21.09.22 erklærte Putin at han var villig til å innlemme folkerepublikkene i Russland etter folkeavstemning, og at tilbudet også gjaldt de delvis frigjorte fylkene Zaporozhie og Kherson. (Se Sannhetens øyeblikk). Putin erklærte også at det ville bli foretatt en delmobilisering av 300 000 vernepliktige med kamperfaring og relevante militære kunnskaper. Da ville jubelen i statskanalen ingen ende ta. Folkeavstemningene ble avholdt etter alle den kunstens regler og disse områdene er endelig en del av Russland igjen fra 04.10.22, hvorved Russlands befolkning økte til over 150 millioner. Dét likte debattantene i statskanalen.
Det går opp og ned i politikken. Det viste seg at vervekontorene var gått ut på dato i løpet av nittitallet, og nå var bemannet av dårlig lønnede, inkompetente oversittere fra sovjettiden. Det kom en strøm av meldinger om feilinnkalte barn, gamle, syke og døde borgere. Fra Kasakhstan ble det for eksempel rapportert om 98 000 friske unge menn som hadde flyktet dit for å slippe å forsvare fedrelandet. Ramaskrik i statskanalen: Jeg mener: Går det an, altså? En ny nesestyver for «myndighetene».
Etterhvert ble det brakt orden i mobiliseringen, som nå snart er ferdig, det meldte seg mange frivillige, for eksempel 70 000 topptrente soldater fra Tsjetsjenia. Merkelig nok for dem som ikke vet bedre, er Tsjtsjenia den delrepublikken i Russland hvor Putin har aller størst oppslutning. For som Putin sa for noen uker siden: «Vi har jo ikke egentlig begynt enda», kanskje som et mildt svar på demoniseringen av ham fra oss i vest.
Men alt har en ende, også forvirring. Konsensus for fedrelandet og mot «myndighetene» ble nådd med sprengningen av prestisjeprosjektene Nordstrøm I og II og broen over Kertsj-stredet, Krim-broen, som er nesten like fin som Øresundsbroen.
Mot denne bakgrunn må man se lettelsen i Russland nå, over tre dagers målrettet og nøyaktig bombing av militært relevant infrastruktur over hele det gjenværende Ukraina, hvor krigen føres for andres penger, med andres våpen og under andres kommando.
I går kveld, nær midnatt 11.10.22, ble spesialoperasjonen og bombingen belyst i et av statskanalens mange og lange daglige debattprogrammer. I den debatten deltok Iakov Kedmi, et orakel i russisk debatt, pensjonert generalløytnant fra Israel, russiskfødt, etterretningssjef, personlig ansvarlig for å ha importert over en million russiske jøder til Israel i løpet av åttitallet. Her er hans bidrag. Jeg har tatt innlegget ned på øret så godt jeg kan, for Kedmi er tunghørt etter bombesjokk i Yom Kippur-krigen (Dommedagskrigen) 1973, for nøyaktig 49 år siden, og snakker perfekt russisk med diksjon som en dansktalende danske, no offence intended. (Se mer utfyllende om Kedmi i Fra den gale siden)
Iakov Kedmi:
Dette er bare fortsettelsen av den politikken som den russiske presidenten kunngjorde da det for noen uker siden ble gjennomført enkelte advarende angrep mot visse elementer av den ukrainske energiforsyningen. Han betegnet selv dette som en slags advarsel. Når man står overfor terrororganisasjoner og terroraksjoner, må hæren alltid vurdere reaksjoner mot slike trusler. Hva må gjøres? Hæren samler styrker for et motangrep. Og listen over mulige motangrepsmål foreligger til enhver tid. Hæren velger alltid et passende angrepsmål utfra situasjonen.
Så da Putin advarte, så var planene for de siste dagers angrep allerede lagt. De var planlagte. I siste øyeblikk, rett før selve angrepet, gjøres det alltid noen små justeringer, men i store trekk er planen allerede klar. Og det foreligger alltid flere slike planer, flere ulike operasjoner planlegges parallelt. Dette var en vel planlagt, helt naturlig russisk reaksjon, for enda en gang å advare de ukrainske myndighetene og deres oppdragsgivere i NATO om at: Hør, vi mener alvor nå! Vil dere virkelig være med på dette spillet? Ja, vær så god – slik er svaret. Men hvis de ignorerer Putins klare tale, vil han svare enda skarpere.
Om disse aksjonene eller advarslene nå (etter to dager) er avsluttet, vet ikke jeg. Hos oss gir vi et skarpere svar etter én advarsel, nesten momentant, og vi fortsetter så lenge hæren vurderer det hensiktsmessig. Hvordan det er hos dere, vet jeg ikke. Putin er klar til å gi et enda skarpere svar enn dette. Kommer det signaler om at de har forstått advarselen, så er alt vel. Har de ikke forstått, må Putin legge på litt, til de forstår.
Så vi jeg gjerne kommentere helheten. Spesialoperasjonen har vart i snart åtte måneder. Alt var ikke helt klart for meg da operasjonen startet, og det foreligger i den forløpne tid forhold jeg ennå ikke har kunnet kommentere. Men nå synes jeg tiden er inne til å snakke om noen av dem. Jeg skal forsøke å utlegge for dere hvordan jeg tror det foregikk.
Ved operasjonens oppstart hadde Russland tre mål. Et politisk mål, et operativt mål, og et mål som ingen nevnte og som ingen har sagt noe om til denne dag: Et militær-strategisk mål.
For: Hva ble erklært 24.02.22? Mål 1. Forsvare (de russiske folkerepublikkene) Donetsk og Lugansk, skaffe dem sikkerhet. Mål 2. Forhindre at Ukraina forvandler seg til en militærbase rettet mot den russiske staten. Hva Donetsk og Lugansk angår, er saken klar. Det pågår krigshandlinger, men dette målet er nesten nådd i Lugansk. I Donetsk er operasjonen ikke endelig ferdig, området er ikke endelig frigjort, men denne oppgaven blir løst.
Russland har aldri sagt at det er et mål å ødelegge staten Ukraina. Målet var å forhindre at Ukraina blir en militærbase (for NATO) ved å utplassere styrker i den hensikt å vekke ukrainerne til å kaste sine egne makthavere. Det er bedre at ukrainerne selv gjør det. Et regimeskifte i Kiev, kollapsen til dette Maidan-regimet, var den grunnleggende måten man forutså, for å hindre at Ukraina ble en NATO-base som kunne angripe Russland, og for å hindre at Ukraina ble medlem av NATO.
Likevel: Det lyktes ikke. Å regne med rasjonelle handlinger viste seg å være urealistisk. Ukrainerne var ikke, ble ikke og er ikke rasjonelle. Som de var, forble de og er de, som for tre hundre år siden, som i 2014, og i sitt forhold til Minsk-avtalen (2015-2022). Dette problemet må løses og russerne setter seg fore å løse det.
Men russerne satte seg et tredje mål (Mål 3) som ingen snakket om, men som likevel ble glitrende utført. I dag er det lettere å snakke om dette, for etter syv måneders krig, spesielt de siste tre ukene, er det tindrende klart: Å forsvare Krim utelukkende ved hjelp av Krim-broen var fullstendig håpløst.
Siden den ukrainske hæren hadde konsentrert over hundre tusen soldater i fylket Kherson (umiddelbart nord for eidet over til halvøya Krim), og tilsvarende også hundre tusen soldater mot Donetsk, ville det nærmest være umulig for ukrainerne å forsvare Krim. Spesielt hvis vi tar i betraktning omfanget av våpenforsyning Ukraina mottok over sjø og land. Dette var et problem av allerstørste betydning (i februar 2022). Ingen snakket om det, men det var den situasjonen den russiske hærledelsen sto overfor.
Derfor: Den tredje oppgaven, som fullt ut ble løst, var å sikre landforbindelsen til Krim. Derfor ble russiske styrker konsentrert i Lugansk (nord-øst i Donbass), langs bredden av Azov-havet (mellom det russiske fastlandet og Krim) og i fylket Kherson. Derfor var Kherson så viktig. Kherson sikrer forsvaret av Krim. Derfor ble Kherson innlemmet i Russland (dvs. ikke for å vinne nytt land). For bare slik kunne man hindre av Krim falt til den ukrainske hæren. Dette var en strategisk beslutning, sammenlignbar med Krims opprinnelige gjenforening med Russland (2014). For Russland risikerte reelt å miste Krim i våres, hvilket for Russland ville vært uantagelig, utillatelig.
Men nå er mål 3, Krim, nådd. Det foreligger nå en russisk landforbindelse gjennom Donbass, langs Azov-havet og Kherson, og Krim er beskyttet av Russland allerede før motorveiene blir bygget. Krim er sikret for kommende århundrer.
Men da Moskva forsto at mål 2 (inspirere ukrainerne til opprør) var urealistisk, sa russerne seg villige til å føre forhandlinger om en avtale med Ukraina. Ved disse forhandlingene ønsket Russland kun én ting. Russerne var villige til å nøye seg med en ukrainsk forpliktelse til ikke å prøve seg på Krim, Lugansk, og Donetsk med militære midler. Ikke anerkjenne dem! Nei, dette var nok for Russland.
Hvorfor? Man skal ikke mistenke Russlands ledelse for å være naiv, dum og uprofesjonell. Den russiske ledelsen vet nøyaktig hva den gjør. Tanken var at en ukrainsk regjering som underskriver en slik avtale, vil bryte sammen. Den vil ikke klare å holde seg på bena i Ukraina. Den samme tanken lå bak Minsk II-avtalen fra 2015, som fikk slik kritikk av dere (russiske hurra-patrioter). Det var tanken da og det er tanken nå. Hvis Istanbul-avtalen (fra april 2022) var blitt realisert, ville sannsynligheten vært stor for at Kiev-regimet brøt sammen.
Men bak dette står en enda dypere tilnærming. Jeg har ikke førstehånds informasjon om denne saken, for jeg har ikke snakket med noen i den russiske ledelsen. Så dere må nøye dere med min tanke. Jeg kjenner jo presidenten deres og vet hvordan han tenker.
Så mye kan jeg si, at han og hans krets ser det slik at det ikke er noen forskjell mellom det russiske og det ukrainske folket. Det er ikke noen som helst motsetning mellom folkene. Etnisk er det ett folk. Grunnlaget for dagens konflikt har ikke noe med det ukrainske folket å gjøre.
Konflikten skyldes at Russlands fiender utenfra har forsøkt å bruke Ukraina mot Russland. Slik har det vært siden Østerrike-Ungarn på 1700-tallet, med Nazi-Tyskland (og nå NATO-EU). Russere og ukrainere har ingen ting å slåss om. De har aldri hatt det. Det har aldri forekommet i historien at ukrainere og russere har kjempet mot hverandre. Innrullert i freemmede hærer, ja, da har de kjempet, men aldri på egenhånd, seg i mellom.
Slik ser Putin på det. Hans målsetning var ikke Ukraina (da dette begynte). Russlands grunnleggende mål var å sette USA på plass. Fjerne USA fra de russiske grensene. Hindre USA i å bruke Øst-Europa og de post-sovjetiske statene mot Russland. Så hans tanke og målsetning var helt riktig. Om USA holder fingrene unna Ukraina, så vil det ikke foreligge noen problemer mellom Russland og Ukraina. Problemene blir borte, for de foreligger ikke naturlig.
Likevel, vil mange si: Og hva skal så skje, etter alt dette? Men se på de titusener av frivillige tsjetsjenere som nå strømmer inn i Russland (for å hjelpe i spesialoperasjonen). Hvilken krig var det ikke i Tsjetsjenia? Hvor grusom var ikke den? Og russere og tsjtsjenere er ikke ett folk, men to folk. De har to forskjellige religioner. Dere tar ikke tilstrekkelig hensyn til alt som har skjedd etter Tsjetsjenia-krigene, etter disse to brutale krigene. Hva er Russlands og Tsjetsjenias forhold til hverandre i dag? (Det er i dag en voldsomt sterk oppslutning om Russland i Tsjetsjenia). Og hvem skapte det forholdet? Deres president. Han har forent folk én gang og han er overbevist om at han kan gjøre det en gang til, når det foreligger mye mindre forskjeller mellom det ukrainske og det russiske folket enn mellom dem og tsjtsjenerne. For dagens konflikt er ellers parallell til konflikten med Tsjetsjenia.
Det Putin har sagt, er at om Kiev fortsetter denne (pro-vestlige, anti-russiske) politikken, så reiser Ukraina selv spørsmålet om landets fortsatte eksistens som stat (fordi den staten truer Russland by proxy). Men han aldri sagt at dét er en målsetning for Russland. Ukraina kan selvfølgelig bryte sammen; det kan enhver stat. Men dét er ikke Russlands mål. Derfor er det to retninger i dag (og Ukraina med allierte bestemmer selv veivalget). Den ene retningen er å utstyre og utplassere den russiske hæren, sette den i stand til å gjennomføre en ny etappe i spesialoperasjonen på Ukrainas territorium.
Hæren begynner denne etappen når alt er klart, antagelig i løpet av november. Hæren begynner denne operajonen medmindre man i mellomtiden kommer frem til en forhandlingsløsning. Og forsøk på å få Ukraina til forhandlingsbordet gjøres hver eneste dag. Russlands linje er at man bare skal kjempe militært når det ikke foreligger noen annen utvei. Er det mulig å løse problemet uten å kjempe, så foretrekker Russland det.
Men selv om det blir nødvendig å kjempe videre, vil målet likevel ikke være å erobre Ukraina. Målet vil være å vise ukrainerne at jo lengre de kjemper, dess mer land må de gi fra seg, dess større skade påfører de seg selv, dess mindre blir deres levedyktighet som stat. Det er forskjell på kriger som handler om å knuse en fiende, og kriger som handler om å påføre en motstander skade nok til at han aksepterer en fredsavtale.
Hvor den tredje etappen, den nye offensiven, kommer, hvordan den blir – det vet jeg ikke. Det bestemmer hæren. Men resultatet av denne offensiven blir at Ukraina mister enda en bit av landet. Så lenge Ukraina ikke forstår, og landets allierte ikke forstår .. jeg mener USA, for de allierte i Europa er det jo ingen som hører på .. En forlengelse av krigen vil føre til uopprettelig skade for landet og dets totale handlingslammelse. Den vil føre til at Ukraina aldri mer kan gjenoppstå som stat.
Programleder: Hvordan vurderer De effektiviteten i våre angrep i går og i dag (10. og 11.10.2022) og det ukrainske luftforsvaret?
Kedmi: Det er et rent militært spørsmål. Det spiller ingen rolle. Ukrainas luftforsvar klarte ikke å hindre Russland i å ta ut de objekter dere satte dere fore å ta ut. Målet var å tilintetgjøre disse objektene. Jeg kan ikke si om alle objektene ble tilintetgjort, eller bare 99 prosent, eller bare 80 prosent. Det er uviktig. De viktigste målene som skulle tilintetgjøres i løpet av disse to dagene, de ble tilintetgjort. Og det vil si at operasjonen var en suksess. Men om dette er nok til at Ukraina tar til fornuften ..
Etter å ha lyttet i andektikrig spenning lyder det fra alle kanter i det hyperkompetente panelet, indignert og spontant: «Nei, nei! Slett ikke! Det tror vi da aldeles ikke .. etc». Pause.
Kedmi: .. dét er jeg ikke overbevist om .. jeg vet det ikke. For slike spørsmål behandles ikke i avisene (eller på fjernsyn). Ukrainas regjering får ikke avgjøre slike spørsmål selv. De blir avgjort i den amerikanske kongressen eller av ledere i tredjerangs stater som Storbritannia. De blir avgjort på et helt annet nivå.
Men én ting vil jeg tilføye. Hvis det kommer til en forhandlingsløsning mellom Russland, USA og Ukraina, så innebærer det et nederlag for USA og for alle som har støttet Ukraina i denne konflikten. Det vet de og det forstår de. Det betyr at Russland har seiret. En seier i den forstand at en en slik fredsslutning i det minste på papiret vil hindre at Ukraina blir medlem av NATO og får opprette en amerikansk base på sitt territorium.
Men dere kan ikke beskylde Putin for naivitet. Straks etter slutten på denne konflikten begynner det store spillet mellom USA og Russland. Og i dét spillet blir prikken satt over i’en for Ukraina. Hvis det ikke blir en fredsavtale, vil enda noen ukrainske territorier bli innlemmet i Russland. To fylker til, tre, ja kanskje fem. Og så vil spørsmålet igjen reise seg (for dem): La oss heller gå til forhandlingsbordet. Men da vil de ikke lengre ha noen utvei.
Forfatterens/oversetterens kommentar: Fedrelandet spiller en svært stor rolle i russisk debatt, som det gjorde i norsk debatt før, under modernismen. Skribentene i Dagbladet og VG burde merke seg at alternativene til Putin, i den grad disse patriotene er representative, og det er de vel (Se La oss analysere i dybden!), er betydelig verre enn Putin i alle spørsmål som interesserer Dagbladet og VG. Selv Putin (Se Kjenn din fiende – deg kjenner du jo selv?) ville vel fått seg en smell av velgerne om han gikk inn for å selge strøm, bensin og gass til verdensmarkedspris på hjemmebane. Men det gjør vi, som de sa på Grini.
Å utvikle store hjerner bare for å bli utryddet av dumhet
Av Caitlin Johnstone - 13. oktober 2022
https://steigan.no/2022/10/a-utvikle-store-hjerner-bare-for-a-bli-utryddet-av-dumhet/
Notater fra ytterkanten av propagandaens Matrix
Av Caitlin Johnstone. 11. oktober 2022.
Det er virkelig synd at alle som tror det kan være en god idé å slutte å eskalere denne stedfortrederkrigen eksponentielt, er en ond nazistisk Putin-propagandist, fordi konflikten er nå blitt veldig farlig.
Normal person: Jeg tror det ville være bra hvis ikke alle døde i et kjernefysisk holocaust.
Gal person: Det betyr at du elsker Vladimir Putin.
Normal person: Nei, jeg tror bare det ville være en god idé å prøve å forhindre den forferdelige døden til bokstavelig talt alle.
Gal person: Hvor mye betaler Kreml deg for å si det?
Forbaskede galninger.
Å motsette seg kjernefysisk Armageddon er den minst ekstreme posisjonen som noen kunne ha. Den minst ensidige. Den minst «sekteriske». Det er bare å være en normal menneskelig organisme, med den mest normale menneskelige impulsen du muligens kan komme opp med. Det er helt sinnssykt at noen prøver å spinne det annerledes.
Et samfunn der motstand mot kjernefysisk Armageddon blir behandlet som ytterliggående og ondt, er det mest tilbakestående og vanvittige samfunnet man kan tenke seg. Seriøst, prøv å forestille deg noe galere og mer bak-streversk enn det. Et samfunn der alle går og kjører baklengs? Det er mindre sprøtt og bakstreversk. Et samfunn der hundene eier folket? Det er mindre sprøtt og bakstreversk.
Dette er mer bakstreversk. Dette er galskapens høyeste tinde. En tenkende art som betrakter det som uhyrlig kjettersk, enhver motstand mot den makabre dansen på atomkrigens rand, som kan forårsake menneskehetens utryddelse – kan ikke bli mer gal. Arten er vendt så langt bort fra fornuften som noen tenkende skapning kan være.
Kanskje det ville være klokt å slutte å spille «La oss krysse Putins røde linjer, jeg vedder på at han bløffer denne gangen» – spillet.
❖
Folk som ikke er alvorlig bekymret for den raskt eskalerende krisen på terskelen til atomkrig mellom USA og Russland, har rett og slett ikke brukt nok tid på å undersøke fakta og vurdere virkeligheten av hva atomkrig ville bety. Deres ro kommer utelukkende fra psykologisk unngåelse.
❖
Det er utrolig at mennesker raskt utviklet sine massive hjerner – bare for å bli den første arten som kan bli utryddet på grunn av dumhet.
❖
Til din informasjon: Du bør alltid være mindre tillitsfull til regjeringen i krigstider, ikke mer.
❖
Analyse av krigen i Ukraina som ikke tar høyde for de vestlige provokasjonene som ga opphav til den, er ikke analyse i det hele tatt. Det er propagandistisk barnelitteratur.
❖
Hvis din stedfortrederkrig krever ustoppelig PR-spinn og propaganda fra massemedier og maksimal aggresjon for å produsere offentlig samtykke til krigen, er kanskje din stedfortrederkrig umoralsk og dårlig.
❖
Den eneste måten du kan tro at Russland truer med atomvåpen på en måte som USA ikke gjør, ville være å tro at USA ikke har doktrinen om «førstebruk» av atomvåpen. Noe som selvfølgelig ville være falskt og dumt.
❖
Når den ene siden av den nye kalde krigen ønsker multipolaritet, der verdensmakten er mye mindre sentralisert og den andre siden ønsker unipolar, planetarisk dominans, der hele verden adlyder Washington DC og dens marionettførere, er det ikke vanskelig å finne ut hvilken side som er aggressoren.
❖
Vær fullstendig avvisende til de som protesterer mot din kritikk av vestlig imperialistisk aggresjon. Den eneste grunnen til at de forventer at deres bedøvende meninger skal bli tatt på alvor, er fordi deres posisjon har blitt kunstig normalisert av store mengder propaganda. Sånn er det.
Det eneste som får verdensbildet ditt til å se rart og mistenkelig ut og verdensbildet til forsvarere av imperiet til å se normalt ut, er det faktum at vi alle har svømt i imperiepropaganda hele livet. Det har ingenting å gjøre med sakligheten eller gyldigheten av noens posisjon. I virkeligheten er det normalt å fokusere sin kritikk på de farligste impulsene til den mektigste og mest ødeleggende maktstrukturen på jorden. Det er ikke rart og mistenkelig når du gjør det, det er rart og mistenkelig at alle andre ikke gjør det.
Originalen: Evolving Big Brains Only To Go Extinct From Stupidity: Notes From The Edge Of The Narrative Matrix
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell