Nyhetsbrev steigan.no 13.08.2023
Storfinansen dumper «bærekraftsmålene»
«Spesialetterforsker skal granske Hunter Biden»
Sør-Afrika ønsker Iran velkommen i BRICS
Kina produserer mesteparten av verdens solceller – ved hjelp av kull
Biden ber Kongressen om ytterligere 24 milliarder dollar å bruke på Ukrainakrigen
Også legeforeningen i USAs IKT-Mekka anbefaler tiltak mot skjermbruk og trådløst!
Russofobi som faktor i krigen/Refusert eller sensurert?
Er ‘casu marzu’ en del av løsningen?
Storfinansen dumper «bærekraftsmålene»
Av red. PSt - 13. august 2023
https://steigan.no/2023/08/storfinansen-dumper-baerekraftsmalene/
Larry Fink er sjef for verdens største investeringsfond, BlackRock. Han har gjort seg og selskapet sitt til fanebærere for såkalt Environmental, social, and corporate governance (ESG), som igjen er utledet av FNs såkalte «bærekraftmål».
I 2007 inviterte FN globale finansinstitusjoner til å signere prinsippene for ansvarlige investeringer (PRI) i 2007. Da var de totale globale eiendelene forvaltet av ESG-tenkende investeringsselskap rundt 10 billioner dollar. Innen 2020, bare 13 år senere, hadde det vokst til mer enn $ 30 billioner over hele verden og mer enn $ 17 billioner i USA. Nye private equity-selskaper og investeringsselskaper, viet utelukkende til ESG, som Al Gores Generation Investment, dukket opp hvert år, og de fleste store amerikanske investeringsselskaper begynte å tilby aksjefond med ESG-mandat, noe som førte til at Bloomberg i 2021 projiserte 53 billioner dollar investert i ESG innen 2025.
I 2020 stemte BlackRock på 16.200 aksjonærmøter, om 153.000 selskapsforslag. Ofte var disse stemmene mot selskapenes ledelse. I henhold til BlackRocks egen årsrapport for investeringsforvaltning: «I 2020 identifiserte vi 244 selskaper som ikke gjorde tilstrekkelige fremskritt med å jobbe inn klimarisiko i sine forretningsmodeller eller rapportering. Av disse selskapene stemte vi mot 53, eller 22%. Vi har satt de resterende 191 selskapene «på varsel». De som ikke gjør vesentlige fremskritt, risikerer avstemninger mot ledelsen i 2021.»
Men nå dumper finanskapitalen ESG som om det skulle være glødende jern
McDonald’s Corp. har allerede i stillhet fjernet ESG fra sine nettsider, skriver Bloomberg. Og allerede i januar 2023 på World Economic Forum i Davos sa Fink til Bloomberg at ESG var blitt problematisk. Så også BlackRock «faser ut» sin fanesak.
Elon Musk går så langt som til å si at «ESG er djevelen»:
Det var i 2018 at ESG for alvor kom på moten ifølge Google Trends, ikke minst på grunn av BlackRock.
Skal vi tolke røyksignalene fra finanstoppene er forelskelsen i «bærekraftmålene» over, og den har jo aldri vært noe annet enn et redskap i finanskapitalens kamp for å oppnå maksimal profitt og fra BlackRocks side for å skvise ut konkurrenter. Det er ingenting bærekraftig i det BlackRock og de andre «vanlige mistenkte» står for.
Norske politikere gikk en stund med jakkenåla som symboliserer «bærekraftmålene». Det har det også blitt slutt med.
«Spesialetterforsker skal granske Hunter Biden»
Av Lars Birkelund - 13. august 2023
https://steigan.no/2023/08/spesialetterforsker-skal-granske-hunter-biden/
«Spesialetterforsker skal granske Hunter Biden», melder NRK. Men hva med Joe Biden?
Av Lars Birkelund.
NRK sier at «republikanere i Kongressen har truet med riksrett mot Joe Biden i kjølvannet av ubekreftede påstander om at han har tjent penger på sønnens forretningsvirksomhet. «Galskap og konspirasjonsteorier,» har vært responsen fra Det hvite hus, som har understreket at Joe Biden ikke har hatt noe å gjøre med sønnens økonomiske avtaler, ifølge Reuters».
NRK velger sine kilder med omhu, her Reuters, og går slik langt i hvitvaske Joe Biden. For han er jo leder for «den frie verden». Men alle med kritisk sans skjønte at det var ugler i mosen da Hunter, uten relevante kvalifikasjoner, fikk en høy stilling i Burisma, Ukrainas største gasselskap, mens faren hans var visepresident og kort tid etter det USA-støttede kuppet i Ukraina i 2014. Hvis Norge hadde hatt kritiske medier hadde de begynt å undersøke denne saken allerede da. Men nå har det gått ni år uten at de har gjort det.
Joe Biden sørget faktisk for at Viktor Shokin, en tidligere ukrainsk statsadvokat, fikk sparken da han begynte å etterforske Hunter Biden. Her forteller Shokin om hvordan landet hans ble overtatt av USA etter kuppet i 2014 og at alle regjeringsutnevnelser etter 2014 ble gjort «etter avtale med USA» som oppførte seg som om «Ukraina var deres eiendom».
Tillegg: Hva var den virkelige skandalen med Joe Biden og Ukraina?
Av Redaksjonen.
Det kan ikke herske tvil om at Joe Biden intervenerte på denne måten, siden han ikke kunne motstå fristelsen til å skryte av det for åpne TV-kameraer.
Med sine egne ord, og mens kameraene rullet, truet Joe Biden Ukrainas president Petro Porosjenko med at USA ville trekke sin lånegaranti på en milliard dollar, og dermed sende landet ned i enda djupere økonomisk krise, hvis ikke Porosjenko straks sparket Shorkin:
«Jeg sa: ‘dere kommer ikke til å få den milliarden. Jeg kommer til å dra herfra om,’ jeg tror det var seks timer. Jeg så på dem og sa: ‘Jeg drar om seks timer. Hvis sjefsanklageren ikke er sparket innen da, får dere ikke pengene’. Ok, son of a bitch, han ble sparket.»
John Solomon skrev i The Hill at Shorkin hadde fortalt ham i skriftlig svar på spørsmål at han hadde konkrete planer for å innlede kriminaletterforskning av alle styremedlemmene i Burisma, inkludert Hunter Biden.
Det ble ingen etterforskning fordi USAs visepresident truet Porosjenko til å sparke den etterforskeren som hadde los på Hunter Bidens delaktighet. Det er dette som er den virkelige skandalen. Demokratenes sirkus har snudd verden på hodet.
Sør-Afrika ønsker Iran velkommen i BRICS
Av red. PSt - 13. august 2023
https://steigan.no/2023/08/sor-afrika-onsker-iran-velkommen-i-brics/
Iran er et av mer enn 20 land som formelt søker å bli med i den økonomiske blokka BRICS som for tida består av Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika.
Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa sa fredag at Pretoria fullt ut støtter Irans medlemskap i BRICS-gruppa. Dette skriver TeleSUR.
I et møte med Irans utenriksminister Hossein Amir Abdollahian sa Ramaphosa at «Sør-Afrika er interessert i at Iran blir akseptert som et vennligsinnet land av BRICS,» rapporterte Irans nyhetsbyrå Mehr.
Ramaphosa fortalte det 15. møtet i Den islamske republikken Iran-Sør-Afrikas felleskommisjon i Pretoria at Teheran har «full støtte fra Pretoria i denne forbindelse».
Irans president Ebrahim Raisi vil avlegge et offisielt besøk i Sør-Afrika der flere dokumenter om samarbeid mellom de to landene skal undertegnes, sa Ramaphosa.
23 land har søkt om medlemskap i BRICS:
Dersom det skulle bli slik, er det neppe for sterkt å si at dette vil forandre mye av det geopolitiske spillet. Dette blir en manifestasjon av den multipolare verden, og noe som er helt unikt i denne forbindelsen er at et slikt BRICS ikke har noe senter eller noen hegemonisk makt, i motsetning til USAs «regelbaserte» unipolare verden. Det vil antakelig også sette ytterligere fart på den avdollariseringa vi allerede har sett de siste to årene. BRICS har også sin egen internasjonale investeringsbank og arbeider med globale betalingssystemer som vil kunne bli reelle alternativer til Verdensbanken, IMF og SWIFT.
Kina produserer mesteparten av verdens solceller – ved hjelp av kull
Av red. PSt - 13. august 2023
https://steigan.no/2023/08/kina-produserer-mesteparten-av-verdens-solceller-ved-hjelp-av-kull/
Vanlig oppfatning er at overgang til solstrøm er miljø- og klimavennlig. Klimapanelet IPCC hevder at solcellepaneler har et karbonfotavtrykk på 48 gCO2/kWh. Dette går fram av deres sjette evalueringsrapport fra mars 2023. Men en ny undersøkelse som ble startet av den italienske forskeren Enrico Mariutti sier at tallet er nærmere mellom 170 og 250 gCO2/kWh, avhengig av energimiksen som brukes til å drive PV-produksjon.
Les: Solar Panels Are Three Times More Carbon-Intensive Than IPCC Claims
I løpet av en fire måneder lang undersøkelse har Environmental Progress bekreftet at Ecoinvent – kanskje verdens største database om miljøpåvirkningen av fornybar energi – ikke har data fra Kina om deres solcelleindustri. Og kilden til IEAs angivelig offentlige data om PV-karbonintensitet er konfidensiell, og dataene kan derfor ikke verifiseres.
Mye av karbonintensitetsdataene fra vugge til grav som regjeringer er avhengige av for å evaluere solcellepaneler, er i stedet basert på modelleringsantakelser som sannsynligvis undervurderer solenergiens karbonfotavtrykk fordi de ikke kan få innsikt fra Kinas produsenter.
I sin siste rapport spår IEA at Kina vil fortsette å dominere solenergiproduksjonen, og levere over 50 prosent av solcelle-PV-prosjekter globalt innen 2024.
IEA bemerket at i 2022 steg Kinas produksjonskapasitet for wafere, celler og moduler 40-50 prosent og nesten doblet seg for silisium. Faktisk, ifølge markedsetterretningsfirmaet Bernreuter Research, produserte Kina i 2021 mer enn 80 prosent av globalt polysilisium av solenergi, en kritisk innsats i solcellepaneler. Det stopper ikke der. Kina produserer 97 prosent av den globale forsyningen av solcelleskiver, såkalte «wafers», en annen viktig komponent.
Det vanligste halvledermaterialet for solceller er krystallinsk silisium. Tynne skiver (wafere) sages ut av silisumblokker som enten består av én krystall eller flere individuelle krystaller, herav monokrystallinske og multikrystallinske celler.
Derfor er det avgjørende for det virkelige karbonfotavtrykket til solcellepanelene hvordan disse komponentene produseres, hva slags energikilde som brukes for å produsere ikke minst silisiumet.
Og i Kina er denne energikilden i all hovedsak kull (57% av landets primærenergi).
Enrico Mariutti, som er en italiensk forsker med base i Roma, var opptatt av miljøvennlig energi, men han er også en tallknuser og han ante at det var noe feil med de offisielle dataene.
«De [dataene] viste hvor mye som ble brukt på solcelleanlegg når det gjelder råvarer: silisium, aluminium, kobber, glass, stål og sølv. Så så jeg karbonavtrykket. Det virket rett og slett altfor lite,» sa han til Environmental Progress.
Ifølge funnene hans var karbonintensiteten til solcellepaneler produsert i Kina og installert i europeiske land som Italia redusert med en størrelsesorden. En innledende grovberegning la den til mellom 170 og 250g karbondioksid per kilowattime (kWh), i motsetning til det offisielle anslaget fra Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) på 20-40g per kWh. Altså totalt misvisende.
Omfanget av IPCCs undervurdering av karbonfotavtrykket slår langt på vei beina under EUs «reine» energiplaner. Etter Mariuttis regnestykke undervurderer det anerkjente vitenskapelige organet utslippene fra EUs solcelleanlegg bygget i 2022 alene med 5,4 til 7,6 millioner tonn, tilsvarende 3,4 til 4,8 millioner biler på veien i løpet av et år.
Kommentar: Tro ikke alt som blir sagt når det gjøres gigantinvesteringer
Investeringer i såkalt «klimavennlig» eller «miljøvennlig» teknologi er nå så gigantiske, enten det gjelder vindturbiner, solcelleanlegg eller hva det måtte være, at det gjelder for industrien å selge seg inn som ekstremt miljøvennlig. Og som det er sagt: «det krever streng moral å selge strikk i metervis», det vil si det tøyes og strekkes her og der for å få så salgbare tall som mulig. Silisium produsert med vannkraft, slik vi gjør i Norge, er noe helt annet enn silisium produsert med kull, og derfor blir karbonfotavtrykkene ikke sammenliknbare en gang.
I disse regnestykkene kan vi ikke en gang se at det er tatt høyde for resirkuleringskostnadene, det vil si hva det krever av hva slags energi for å rydde opp den dagen solcelleanleggene må skrotes.
Og det vi vet er at når det gjelder verdens forbruk av primærenergi så er miksen fortsatt slik at olje, kull og gass står for 84% av totalen. Dette er knapt nok endret på tjue år med intens satsing på «klimavennlig» teknologi, og hvis det er slik at olje, kull og gass spiller en avgjørende rolle for å produsere de «klimavennlige» energisystemene, blir ikke tallene noe bedre.
Biden ber Kongressen om ytterligere 24 milliarder dollar å bruke på Ukrainakrigen
Av Dave DeCamp - 13. august 2023
https://steigan.no/2023/08/biden-ber-kongressen-om-ytterligere-24-milliarder-dollar-a-bruke-pa-ukrainakrigen/
Det hvite hus la Ukraina-midlene sammen med $ 12 milliarder til innenlands katastrofehjelp og $ 4 milliarder for grensesikkerhet
Anti-War, 10. august 2023.
Det hvite hus ba torsdag Kongressen om å godkjenne en lov på 40 milliarder dollar som inkluderer nesten 24 milliarder dollar til ekstra utgifter til krigen i Ukraina.
Ifølge CNN inkluderer de 24 milliardene til Ukrainakrigen, 13 milliarder dollar i militærhjelp og 7,3 milliarder dollar i økonomisk og humanitær bistand. Det inkluderer også 3,3 milliarder dollar til infrastrukturprosjekter for regionale land som er rammet av krigen.
Forespørselen kommer etter at en meningsmåling fra CNN viser at 55 prosent av amerikanerne er imot mer pengebruk på krigen i Ukraina.
Lovforslaget på $ 40 milliarder inkluderer også $ 12 milliarder i innenlands katastrofehjelp og $ 4 milliarder for grensesikkerhet. Medierapporter har sagt at Det hvite hus vil prøve å legge Taiwan-hjelp til utgiftspakken, men det var ikke inkludert i forespørselen.
Midlene vil være i form av en «nød»-tilleggspakke, en type utgifter som ikke er begrenset av gjeldstak-avtalen som er oppnådd mellom Det hvite hus og republikanerne i Representantenes hus.
Siden Russland invaderte Ukraina 24. februar 2022, har Kongressen godkjent 113 milliarder dollar i utgifter til krigen. Hvis den nye pakken blir godkjent, vil totalen nå rundt 137 milliarder dollar.
Denne artikkelen ble først publisert av Anti-War:
Biden Asks Congress for Additional $24 Billion to Spend on Ukraine War
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Også legeforeningen i USAs IKT-Mekka anbefaler tiltak mot skjermbruk og trådløst!
Av Einar Flydal - 13. august 2023
https://steigan.no/2023/08/ogsa-legeforeningen-i-usas-ikt-mekka-anbefaler-tiltak-mot-skjermbruk-og-tradlost/
Legeforeningen i Santa Clara County, California, der Google og mange andre kjente IKT-bedrifter har sitt hovedkontor i det en gang lille stedet Mountain View, kom i våres med sine anbefalinger for skjermbruk i skoler.
Anbefalingene føyer seg inn i rekken av slike anbefalinger som er kommet i en rekke amerikanske delstater der helsepersonell, skolefolk og offentlig administrasjon forstår at sentrale myndigheter og standardiseringsorganer ikke har fulgt med i timen, eller er blitt “kapret” av trådløsbransjen.
Som du sikkert har sett i media gjentatte ganger, passer toppene i de mest kjente IKT-bedriftene på at barna deres har meget begrenset skjermtid.
Anbefalingene fra Legeforeningen i Santa Clara County er så klar og veldokumentert at den er en gavepakke til alle foreldre som møter motstand i skolens FAU eller i skoleadministrasjonen mot å innføre restriksjoner som innebærer strengere eksponeringsgrenser enn de som Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet anbefaler.
Anbefalingen fra Legeforeningen i Santa Clara County er myntet på leger, skoleadministrasjon og lærere. Den tar for seg skjermbruk og læringsproblemer og helserisiko ved bruken av digital og trådløs teknologi i skolen.
Legeforeningen hadde først gjennomgått forskning på de generelle virkningene av digital teknologi, herunder helse- og nevrologiske virkninger av eksponering for trådløs stråling, virkninger på øyne, mentale helsevirkninger og innvirkning på skoleprestasjoner.
Anbefalingene fra legeforeningen, Santa Clara County Medical Association, omfatter blant annet:
Opprette et «program for sikker teknologibruk i skolen» for å lære opp elever og ansatte om hvordan de kan bruke IKT trygt og samtidig redusere bruken av trådløst i klasserommet
Bruke metoder for reduksjon av blått lys [Det fins både fysiske filtre, spesialbriller og ganske enkel programvare som “flux” til slikt. E.F.]
Få i stand retningslinjer for mobilfri skole
Foretrekke kablede løsninger i stedet for trådløse der dette er mulig
Få utført profesjonelle målinger av strålenivået [Jeg tilføyer: “og sammenholde dem både med nasjonale anbefalte maksgrenser og med EUROPAEM-retningslinjene”, o.a.]
Unngå installasjon av smartmålere
Vurdere å innføre retningslinjer for å sette grenser mot mobilmaster på skolens eiendom
Sammendraget over er utformet utfra et oppslag på nettsiden til en amerikansk organisasjon for leger som er opptatt av forsvarlig utforming og bruk av IKT, Physicians For Safe Technology. Der finner du også en oversikt over anbefalinger som er kommet i flere andre amerikanske delstater, fra leger og helsepersonell, fra skolefolk og fra offentlig administrasjon og politiske organer.
I likhet med alle de andre du finner på oversikten, gjør også Legeforeningen i Santa Clara County det klinkende klart at myndighetenes anbefalte grenseverdier for eksponering bygger på et så mangelfullt grunnlag (oppvarming som eneste skademåte) og så mangelfulle metoder (måling utfra oppvarmingsrisiko og krav om absolutte, vanntette bevis før tiltak skal settes inn) at de ikke fanger opp selv godt påvist helserisiko og heller ikke ivaretar forpliktelsene til å være føre-var, og derfor er for slakke.
Anbefalingene fra Legeforeningen i Santa Clara County kom i februar i år. Jeg ble ikke klar over dem før i dag. Med anbefalingene følger en omfattende gjennomgang av lærings- og helseskadelige virkninger påvist gjennom forskning, og en enda mer omfattende liste over forskningslitteratur som dokumenterer dette. Anbefalingene understreker ikke minst den økede risikoen som er knyttet til å ha sendere tett innpå kroppen (som fra trådløse PCer og nettbrett, mus, tastaturer og annen trådløs elektronikk), selv om strålingen fra dem er uhyre svak (hva gjelder oppvarmingsfare).
Med tanke på hvilke rettigheter og plikter skoleadministrasjoner, kommuner og fylker har til å utforme regler som er mer restriktive enn anbefalingene fra sentrale myndigheter, kan det være nyttig å se på gjennomgangen du finner i bloggpost 20.08.2016: Skoler og lokaladministrasjon har ikke bare et betydelig handlingsrom, men også en handlingsplikt.
Grenseverdiene er så godt som identiske for alle relevante forhold i USA og i Norge. At USA følger en IEEE-standard og Norge en ICNIRP-standard har derfor ingen betydning.
Einar Flydal, den 12. august 2023
Referanser
Recommendations for Best Practices for Safe Technology in Schools, Santa Clara County Medical Association, Environmental Health Committee, Feb 14, 2023, https://www.sccma.org/Portals/19/LiveBlog/3697/SCCMA%20Best%20Practices%20for%20Safe%20Technology%20in%20Schools%20Recommendations%20%2021423.pdf?ver=CwFQFTHs4ZuDmjDYrsLXzQ%3d%3d
Denne teksten ble først publisert på
http://einarflydal.com
den 12.08.2023
Russofobi som faktor i krigen/Refusert eller sensurert?
Av Lars Birkelund - 13. august 2023
https://steigan.no/2023/08/russofobi-som-faktor-i-krigen-refusert-eller-sensurert/
«Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet». Elie Wiesel satt i konsentrasjonsleirene Auschwitz og Buchenwald under andre verdenskrig. Da han sa dette siktet han til at omverdenen, til å begynne med, ikke ville ta rapporter om jødeutryddelser på alvor og at denne likegyldigheten var en del av antisemittismen eller jødehatet.
Russlands ankepunkter mot Vesten kan naturligvis ikke likestilles med jødeutryddelsene. Men likegyldigheten overfor Russlands bekymringer er den samme. For Vesten har siden 1990-tallet ignorert Russlands, og andres, advarsler når det gjelder NATO-utvidelsene, innblanding i Russlands indre anliggender og innblanding i land som Jugoslavia, Syria, Ukraina og Hviterussland. Så hvis likegyldigheten overfor rapporter om jødeutryddelser under andre verdenskrig var tegn på jødehat kan man saktens også si at Vestens likegyldighet overfor Russlands klagemål er tegn på russofobi, som er «en negativ holdning til eller frykt for Russland, russere eller russisk kultur. Det er et uttrykk for fremmedfrykt mot russere og er det motsatte av russofili» (norsk Wikipedia).
Likheten mellom antisemittisme og russofobi er det mange som har påpekt. George Chabert, som er professor ved institutt for moderne samfunnshistorie, sa det sånn:
«Parallellene mellom russofobi og antisemittismen er slående. Den er ikke rettet mot spesifikke historiske hendelser. Russofobien omgjør karakteristikker som barbarisme og despotisme til iboende russiske egenskaper, som deretter begrunner stigmatisering av Russland. Som antisemittismen kan russofobien til tider gå i dvale som om den ikke eksisterte, bare for å blusse opp med ny intensitet, vekket av den første og beste hendelse, enten den er av lokal eller geopolitisk art. Som antisemittismen har russofobi et religiøst fundament som ikke kan begrenses til en bestemt epoke. Dette forklarer hvorfor russofobi er et vestlig fenomen, nærmere sagt et nord-katolsk og protestantisk fenomen».
Hvilke andre virkninger får russofobi? Øystein Bogen (TV 2), som er alt annet enn prorussisk, sa i sin bok om Putin at han hadde merket seg arrogant og nedlatende holdning overfor russere blant offisielle representanter fra Norge i Russland på 1990-tallet. Hvorfor bør vi tro at det har forandret seg når man tar i betraktning at en norsk diplomat i juli i fjor sa at hun hater russere?1
Med en slik mentalitet følger en tendens til å tro det verste om Russland til enhver tid (i likhet med hvordan fordommer eller forutinntatthet virker i andre tilfeller), at Russland til enhver tid fortjener negativomtale, at positiv omtale må være russisk propaganda og at de som sier noe positivt om Russland må være putinister eller det som verre er.
Ta sabotasjen av Nord Stream (NS) 26. september fjor. USA hadde før dette truet med å stanse NS2 flere ganger over flere år, «med alle midler» (under Donald Trump). Joe Biden sa det i alle fall så seint som februar 2022. USA hadde også forklart årsaken: at de ønsker å selge sin gass til Tyskland/Europa. Dessuten finnes et mindre uttalt motiv fra USAs side: å hindre gode forbindelser mellom Russland og Tyskland/Europa. Men hva skjedde i timene og dagene etter sabotasjen? Ingen politiker, ingen journalist, ingen redaktør i Norge turte å anklage andre enn Russland.
De mente altså at det kun kunne være Russland som ødela gassledninger som Russland til sammen hadde investert 150 til 200 milliarder kroner i, tjent enda mer på, og som kunne ha blitt åpnet nesten hvilken dag som helst hvis Tyskland bestemte seg for det (NS1 hadde vært i drift siden 2011, NS2 var ferdigstilt, men manglet godkjenning fra Tyskland og det pågikk en debatt om å åpne den da sabotasjen fant sted).
Nå tør ikke norske/vestlige politikere, journalister og redaktører lenger å hevde at det var Russland som sprengte Nord Stream. Men hva skjedde etter at Kakhovka-demningen i Ukraina ble ødelagt 6. juni i år? Det tok ikke mer enn noen timer før Jens Stoltenberg, Anniken Huitfeldt, Kari Skeie (NRK) og Aage Borchgrevink (Helsingforskomiteen) ‘visste’ at Russland hadde sprengt den. Hva kan slik forhåndsdømming skyldes, om ikke russofobi?
Hva som faktisk skjedde med demningen får vi neppe vite, med mindre noen innrømmer det. For vi kan nærmest helt sikkert se bort fra en upartisk undersøkelse av denne saken, som Nord Stream-saken og tidligere tilfeller som forgiftningene av Alexej Navalnyj og Sergej Skripal og hans datter Julia. Også da ‘visste’ norske politikere straks at det var Russland som gjorde det. Men de hadde ikke fnugg av bevis da heller.
Russofobi er dermed farlig og det kan argumenteres for at russofobi er en av årsakene til krigen i Ukraina, som jeg hevder i undertittelen til min bok Krig, som bestilt? ForUSA/NATO har neglisjert Russlands behov for sikkerhet, der de steg for steg har omringet Russland med militærbaser og soldater, vært med på å installere fiendtlige regimer i naboland osv. Dette har USA/NATO gjort til tross for at Manfred Wörner, NATOs generalsekretær i 1990, anerkjente at Russland hadde behov for og rett til sikkerhet og at NATO kunne gi Russland det, ved å la være å ekspandere østover.2
Det finnes naturligvis også rasjonelle grunner til å frykte Russland. Ikke minst frykte for hva Russland kan finne på å gjøre etter gradvis gjennom mange år å ha blitt nesten omringet av militærbaser og soldater fra en allianse, som består av land som tidligere har ført krig mot Russland opptil flere ganger. Dette får russerne til å tenke på hva som skjedde på 1930-tallet, som forspill til andre verdenskrig, da store deler av Europa inngikk avtaler som enten utelukket Russland eller som var fiendtlige til Russland, dvs Sovjetunionen eller Sovjetrussland.
Russofobi i form av at Vesten neglisjerte Russlands advarsler bidro altså til at det brøt ut krig i Ukraina i 2014 og til Russlands invasjon i fjor. Også mange ansvarlige og kompetente mennesker i Vesten advarte. Men det er dessverre ikke ansvarlige/kompetente mennesker som tar de store beslutningene i NATO-landene.
Tidligere, da Norge var nøytralt, før Norge ble med i NATO, prøvde norske myndigheter å ha et godt forhold til alle land. Siden 1949 har Norge prioritert å ha et godt forhold til Russlands fiender. Det som er typisk for den norske russofobien av i dag er altså at den følger av Norges alliansetilknytning og sånn sett kan sies å være statlig. Og fremmedfrykt/rasisme blir først virkelig farlig når storsamfunnet ignorerer eller, verre: oppmuntrer til det.
Refusert eller sensurert?
«Den smarte måten å holde folk passive og lydige på er å begrense spekteret av akseptable meninger, men tillate veldig livlig debatt innenfor det spekteret» (Noam Chomsky).
Artikkelen du nå har lest ble refusert av NRK Ytring, Aftenposten, VG, Dagbladet, Dagsavisen, Bergens Tidende, Nettavisen og Klassekampen. Eller ble den sensurert?
Refusjon er naturligvis ikke det samme som sensur. Men hva skal man kalle det når det finnes temaer norske medier ikke er villige til å ta opp uansett hvordan det tas opp og hvem som gjør det? Eksempel: I 2021 sa TV 2 at de verken ville ha min eller andres kommentar til «Putins selvvalgte hodepine», en høyst subjektiv og spekulativ ‘analyse’ av Øystein Bogen. Det fortalte meg at TV 2 ikke vil gi oppmerksomhet til noe som kan rokke ved autoriteten til deres egen ‘ekspert’ på dette området.
Normalt sender jeg ikke artikler til mer enn et eller maksimum to medier. Det at jeg sendte «Russofobi som faktor i krigen» til så mange skyldtes at jeg ønsket å få et indisium på at det dreier seg om sensur, noe jeg fikk i og med at alle refuserte artikkelen (jeg har foretatt samme eksperiment flere ganger tidligere, med samme resultat).
Jeg mener sjølsagt ikke at alt jeg skriver fortjener å bli publisert, at alt er like bra og like viktig. Men Klassekampen har ofte tatt inn de av mine innlegg som er mer ‘ufarlige’. Og en gang opplevde jeg at Klassekampen først refuserte et innlegg, for så å ta det inn etter at Cecilie Hellestveit ba KK om å gjøre det. Altså kan det ikke ha vært mangel på kvalitet eller aktualitet i det tilfellet. Andre ganger har jeg samarbeidet eller ‘forhandlet’ med KK om et innlegg. Men de ville ikke samarbeide om «Russofobi som faktor i krigen».
Sensur henger nært sammen med hva som er tabu, det man ikke snakker om. Jeg har 30 års erfaring med å sende leserbrev/artikler/kronikker til norske aviser, om mange forskjellige temaer. Derfor vet jeg også en del om hva de er villige til å publisere og hva som er tabu. Dokumenterte tilfeller av sensur, at norske myndigheter har fått mediene til å tie om saker viser jeg i kapittel 21 av Krig, som bestilt?
Hvorfor ble «Russofobi som faktor i krigen» refusert/sensurert av så mange medier? Jeg kan ikke tenke meg mer enn en grunn, at temaet er tabu. Men sjølve ‘dødssynden’ var nok at jeg i artikkelen beskylder norske politikere for russofobi, eller rasisme, og dernest viser hvilke konsekvenser deres russofobi får. Da gikk jeg definitivt over streken, slik systemlojale norske redaktører ser det. Det å antyde at ‘samfunnets støtter’ – norske besteborgere, høyt utdannede ‘pene’ mennesker, som holder den antirasistiske fanen høyt – lider av en fordom som grenser til rasisme, er rett og slett for mye for norske redaksjoner. Særlig fordi redaksjonene langt på vei lider av samme ‘sykdom’ og dermed er medskyldige.
Ellers er det helt i orden å beskylde FRPere, SIANister, Putin, ‘putinister’ og visse andre for å være rasister. Det skal bare ikke sies at de som styrer Norge lider av russofobi, eller «den stuereine rasismen», som jeg har kalt den.
Mediene og politikerne vil ikke ha debatt om russofobi, rett og slett fordi debatten i seg sjøl er til fordel for Russland, OG pinlig for dem. Dette tabuet har også forfattere/forskere merket. Sveitseren Guy Mettan har fortalt at han kjenner til forskere som har måttet oppgi sine studier av russofobi fordi det ikke har vært mulig å få finansiert dem. Hans bok, Creating Russophobia: From the Great Religious Schism to Anti-Putin Hysteria, har typisk nok ikke blitt oversatt til norsk. Heller ikke Glenn Diesens Russophobia: Propaganda in International Politics eller noe annet verk om russofobi har blitt oversatt til norsk. Det finnes riktignok et langt kapittel om russofobi i Krig som bestilt? Men intet stort forlag ville gi ut den.
Det at heller ikke anerkjente oppslagsverk som Store norske leksikon, Cambridge Dictionary og Encyclopedia Britannica3 har omtale av fenomenet russofobi, faller inn i samme mønster. Som jeg sa innledningsvis: likegyldighet overfor Russlands klagemål, som omfatter klager om russofobi, er i seg sjøl tegn på russofobi. Og det at mediene ikke vil ta russofobi opp til debatt er et tegn på sensur.
_______________________________________
1. https://www.nrk.no/urix/norsk-diplomat-i-russland_-_-jeg-hater-russere-1.16053147
2. «This will also be true of a united Germany in NATO. The very fact that we are ready not to deploy NATO troops beyond the territory of the Federal Republic gives the Soviet Union firm security guarantees». http://nato.int/docu/speech/1990/s900517a_e.htm
3. Norsk Wikipedia fikk opprettet en artikkel om russofobi først i 2014. I en artikkel for steigan.no fra 2022 viste jeg riktignok at russofobi har blitt omtalt i svenske medier og oppslagsverk siden 1800-tallet. I samme artikkel omtaler jeg en hektisk rederings-aktivitet av den norske Wikipedia-artikkelen om russofobi i månedene etter Russland invasjon av Ukraina.
Er ‘casu marzu’ en del av løsningen?
Av Terje Sørensen - 13. august 2023
https://steigan.no/2023/08/er-casu-marzu-en-del-av-losningen/
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
Media har til stadighet meldinger om at Jordens matvarebærekraft svekkes i og med et økt antall folk på planeten – i dag over åtte milliarder. Én heller nærmest utenkelig løsning på problemet turde være å bli kvitt menneskene, som én annen, kanskje mer allment akseptabelt, løsning foreslås bruk av larver og insekter som føde for oss. Umiddelbart økes i alle fall ikke min appetitt ved tanken – min nærmeste families ei heller.
Kanskje kunne en mellomting – en blanding av insektlarver og ost – være et forslag? Jeg har bladd hist og her på nett, spurt min venn AI om litt bistand og kan fortelle følgende om den unike kulinariske arven: CASU MARZU – Den kontroversielle sardinske osten med en vri.
Casu Marzu er en ost som både fanger oppmerksomheten og pirker nysgjerrigheten til de eventyrlystne gastronomene rundt om i verden. Casu Marzu, den særegne sardinske osten som inkluderer levende fluelarver som en del av tilberedningen, har lenge vært en integrert del av den sardinske kulturen og matarven.
Casu Marzu, som oversettes til «råtten ost», er et eksempel på hvordan mat kan være mer enn bare en næringskilde – det kan være en historieforteller, en refleksjon av tradisjoner og en utfordring for sansene. Denne osten, laget av fersk sauemelk, gjennomgår en unik fermenteringsprosess takket være tilstedeværelsen av spesielle fluer kjent som «Piophila casei».
Under produksjon legger disse fluene egg på osten. Når eggene klekkes, følger larvene naturlig en nedbrytningsprosess som myker osten og gir den en ekstraordinær smakprofil. For dem som våger seg på denne smakseventyren, kan ostens komplekse aroma og tekstur tilby en unik matopplevelse.
Casu Marzu har en betydelig kulturell betydning på Sardinia, der den er betraktet som mer enn bare en matrett – den er et symbol på samfunn, arv og stolthet. Til tross for sin historiske relevans og kulturelle dybde, har osten også utløst debatt rundt helse- og hygienekrav, noe som har ført til forbud i EU-land.
Mens den er forbudt for salg og konsum i de fleste europeiske land, eksisterer Casu Marzu fortsatt i det skjulte på noen steder på Sardinia, der noen modige smakere utforsker den kulinariske rikdommen og utfordrer konvensjonene.
Casu Marzu fremhever kompleksiteten i forholdet mellom mat, kultur og helse. Det illustrerer hvordan en enkel matvare kan gi innblikk i en regions sjel og samtidig utløse debatter om mattrygghet og etikk.
+++000+++
Ja, det stemmer; det er dårlig padlevær her på Vänern-innsjøen i dag, og jeg måtte finne på noe annet å gjøre!
Terje Sørensen
Pensjonert advokat og
Pasjonert kajakkpadler