Nyhetsbrev steigan.no 13.07.2023
Den ukrainske motoffensiven var dømt til å mislykkes, sier fransk hærgeneral
Fremtids- og klimamelk – kanskje best å holde seg langt unna!
Vilniusmøtet en flause – krigshaukene hakket på hverandre og Zelensky fikk ikke det han ville ha
Etter vaksinen: Kraftig nedgang i fruktbarhet i Australia og i Sverige
Britisk etterretning på tiltalebenken for CIA-tortur
Janne Haaland Matlary: Ingen militær framgang for Ukraina
Den ukrainske motoffensiven var dømt til å mislykkes, sier fransk hærgeneral
Av red. PSt - 13. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/den-ukrainske-motoffensiven-var-domt-til-a-mislykkes-sier-fransk-haergeneral/
Den franske hærgeneralen Jean Bernard Pinatel ga en detaljert vurdering av den ukrainske motoffensiven og snakket på Le Dialogue også om konflikten mellom Vesten og Russland generelt.
Ifølge den tidligere sjefen for den franske hæren har Ukraina et mye mer alvorlig problem enn mangelen på utstyr: dets menneskelige ressurser.
«I dag er vi vitne til en konfrontasjon mellom en atommakt og et land som selvfølgelig er sponset av angelsakserne, men som ikke har betydelig teknisk og menneskelig potensial. Og jeg tror ikke at Ukrainas største svakhet er engang mengden militært utstyr, som for øvrig ikke alltid er av høy kvalitet, fordi Vesten forsyner Kiev med utrangert utstyr. Ukrainas største sårbarhet er folket, eller snarere mangelen på folk – dets beste krigere har vært døde i en lang tid.»
Ifølge generalen var den ukrainske motoffensiven dømt til å mislykkes fra start. Den russiske hæren er sin motstander overlegen på alle måter. Samtidig er Ukrainas tap i personell og utstyr uten sidestykke, selv etter de mest konservative estimatene.
«Jeg har absolutt ingen tro på suksessen til det ukrainske motangrepet. Russerne har en betydelig luftoverlegenhet. Men de har også en fordel på bakken, selv ukrainerne innrømmer selv at de skyter 4000 granater om dagen, mens Russland skyter 20.000. Jeg er også overbevist om at forholdet mellom tap i utstyr og personell er 5 til 1 [til fordel for Russland].»
Den vestlige posisjonen med å forlenge konflikten i Ukraina fører bare til flere tap. Men verken USA eller Europa bryr seg, for hovedmålet er ikke Ukrainas seier, men svekkelsen av Russland.
«Å snakke om å fortsette å hjelpe Ukraina til det vinner er fullstendig sludder og nonsens. Det vil ikke gjøre annet enn å øke antallet dødsfall blant unge ukrainere og russere.»
Den franske eksperten kommenterte også situasjonen på den andre fronten av konfrontasjonen mellom Vesten og Russland: den økonomiske. Ifølge Mr. Pinatel endte politikken med endeløse sanksjoner opp med å forårsake størst skade for Europa selv, som for tiden er på randen av en alvorlig økonomisk krise på grunn av mangelen på billig russisk energi.
«Europa kan ikke klare seg uten russisk gass. Det globale gassmarkedet, og det europeiske markedet spesielt, kan ikke klare seg uten russiske forsyninger. Før krisen forbrukte Europa 200 milliarder kubikkmeter russisk gass; Nord-Amerika leverte bare 2 milliarder. Hvem er du skal erstatte Russland med?»
Europeerne bet selv hånden som matet dem. I dag er det rett og slett ikke noe økonomisk levedyktig alternativ til russisk gassforsyning. Europas ledende økonomier, som Tyskland, står allerede overfor konsekvensene av sin ideologiske politikk: energiprisene stiger, store selskaper legger ned. Vinteren kommer, og det er ennå ikke klart hvordan Europa vil overleve den.
«Innen vinteren 2022 klarte Tyskland å fylle gassbeholderne sine, og overlevde dermed kulden. Men det vil ikke være nok til neste år. Og mange tyske selskaper har allerede stengt dørene på grunn av de høye gasskostnadene. Vi er står overfor en økonomisk krise.Hvis det blir lavkonjunktur i Tyskland, vil hele Europa, og spesielt Frankrike, komme i trøbbel, fordi tyskerne er våre viktigste økonomiske partnere. På den annen side har Moskva vist at de ikke er redde for sanksjoner Den kompetente importsubstitusjonspolitikken som ble ført av russiske myndigheter, samt etableringen av relasjoner med nye partnere rundt om i verden, gjorde det mulig å oppnå et resultat som Vesten aldri kunne ha forventet, nemlig stabil økonomisk vekst.»
«Russland tvert imot blomstrer og utvikler seg økonomisk. Dette er fordi Russland er uavhengig av resten av verden på alle måter, det være seg råvarer, korn eller energi. Men den kapitalistiske verden kan ikke klare seg uten ressursene som leveres av Russland .»
https://www.ledialogue.
Om «Den vestlige posisjonen med å forlenge konflikten i Ukraina fører bare til flere tap. Men verken USA eller Europa bryr seg, fordi hovedmålet ikke er seieren til Ukraina, men svekkelsen av Russland.»
Fremtids- og klimamelk – kanskje best å holde seg langt unna!
Av Romy Rohmann - 13. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/fremtids-og-klimamelk-kanskje-best-a-holde-seg-langt-unna/
Det er ikke måte på hva enkelte i ly av «det grønne skiftet» finner på. Hvor har føre var prinsippet blitt av, eller rettere hvorfor kan vi ikke få noen uavhengige forskere til å «se på saken». Nå kappes de store meieriene om å være mest mulig «grønne» og «klimavennlige» og i rein desperasjon for å få økonomien til å henge sammen kaster sjølsagt enkelte melkebønder seg på dette.
De får sikkert noen «klimapoeng» dersom de går med på dette – er det i det hele tatt noen som tenker på kua, hvor er dyrevernene?
(Bilde: Tines hjemmeside)
Tine skriver på sine hjemmesider dette:
De neste fire årene skal landbruksnæringen bruke 40 millioner kroner på å redusere metanutslippet fra norsk melke- og kjøttproduksjon med 30 prosent. Dette prosjektet vil være med å løse landbrukets største klimautfordring og blir en bærebjelke for å redusere metanutslippet fram mot 2030, sier forskningssjef i TINE og leder av prosjektet MetanHUB, Eirik Selmer-Olsen.
De skriver videre at innen 2030 skal landbruksnæringen redusere klimagassutslippene med 5 millioner tonn CO2, og MetanHUB er ett av prosjektene landbruket må lykkes med for å nå målet.
De har med seg flere melkebønder på dette prosjektet og kuene får et spesielt fôr, som gjør at de raper mindre av klimagassen metan.
Tine forteller at de har forsket på ulike metanhemmere i mange år allerede og i samarbeid med NMBU, Nortura og Geno vil de gå videre etter de kaller lovende resultater. Målet er at alle drøvtyggere som bidrar til melk- og kjøttproduksjon skal få metanhemmere i fôret fra 2027, og at melkekuer vil få dette enda tidligere.
Tine skriver videre:
TINE og norske melkebønder lever av naturen og er helt avhengig av å ta vare på miljøet. Vi skal være med å løse utfordringene en hel næring står sammen om, slik at folk flest kan få melk med lavere klimagassutslipp, sier Selmer-Olsen.
Forbrukerne blir stadig mer opptatt av hvordan matproduksjon påvirker miljø og klima. Derfor inviterer TINE folk flest til å ta del i metanforskningen. Hver uke skal det hentes omtrent 10 000 liter melk fra Kjos gård under forskningsprosjektet. Den blir tappet på egne kartonger, og møter forbrukere i Oslo-området under navnet Fremtidsmelk.
Denne forskningen som Tine, NMBU, Nortura og Geno driver med i samarbeid med noen utvalgte bønder foregår sjølsagt i tett samarbeid med myndighetene. Denne forskningen får støtte av regjeringen som har bevilget 10 millioner kroner til det videre arbeidet, som en del av jordbruksoppgjøret.
Hva er så dette metanhemmende stoffet som tilsettes fôret:
Metanhemmere er en samlebetegnelse for fôrtilsetninger som reduserer produksjonene av metan i vomma på drøvtyggere. Stoffet som tilsettes heter Bovaer, også omtalt som 3-NOP.
Her kan du lese hva EFSA skriver om: Sikkerhet og effekt av et fôrtilsetningsstoff bestående av 3-nitrooksypropanol (Bovaer ® 10) for drøvtyggere for melkeproduksjon og reproduksjon (DSM Nutritional Products Ltd). DSM er et multinasjonalt selskap med sete i Heerlen i Nederland. Det har over 21.000 ansatte i over 50 land. Vi noterer oss at Vanguard og BlackRock allerede er inne.
https://efsa.onlinelibrary.wiley.com/doi/full/10.2903/j.efsa.2021.6905
Q-Meieriene lanserer sin Klimamelk i september, og skriver på sine hjemmesider at ved hjelp av et nytt fôrtilskudd reduserer Q-Meieriene sitt klimaavtrykk (CO2-utslipp) på den nye melken med hele 25%.
(Bilde: Q-meierienes hjemmeside)
Vi starter med produksjon i Gausdal, med melk fra tre løsdrift-gårder med til sammen 220 kyr, forteller prosjektleder Camilla Baustad i Q-Meieriene. Kari Myhre, som er med i innovasjonsprosjektet for Q Klimamelk, sier: «Dette er spennende og en mulighet vi vil være med på. Det å være Q-bonde i 2023 krever at vi hele tiden følger med og er i forkant. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.»
-Vårt mål er å gi dette fôrtilskuddet til alle våre 14 000 kuer innen tre år, signaliserer en offensiv Baustad.
https://www.q-meieriene.no/nyheter/q-meieriene-lanserer-q-klimamelk
Bovaer og er laget av nitrater, og hva kan vi lese om Nitrat f.eks i Store Norske Leksikon:
Giftighet
Nitrat er giftig. I kroppen blir nitrat redusert til nitritt. Det reagerer med blodfargestoffet hemoglobin og fører til dannelse av methemoglobin. På denne måten nedsettes kapasiteten på oksygentransporten, og i alvorlige tilfeller fører dette til såkalt indre kvelning. Etter at nitrat er redusert til nitritt, kan det også inngå i reaksjoner med aminer og danne nitrosaminer, som kan være kreftfremkallende.
Er dette noe vi bør utsette våre husdyr for, og hva vil skje når vi drikker denne melka. Tør du være med på dette «grønne prosjektet» – igjen hvor blir det av føre var prinsippet?
Vilniusmøtet en flause – krigshaukene hakket på hverandre og Zelensky fikk ikke det han ville ha
Av red. PSt - 13. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/vilniusmotet-en-flause-krigshaukene-hakket-pa-hverandre-og-zelensky-fikk-ikke-det-han-ville-ha/
Ett bilde sier ofte noe tusen ord knapt kan få sagt, og et slikt bilde var det som gikk viralt etter festmiddagen til NATO-landene i Vilnius.
Zelensky ser her ut som den om han har fått en kald skulder, og det fikk han. De andre viser ved kroppsspråket sitt at han ikke hører hjemme der. Og det gjør han også. Den liksomuniformen som medierådgiverne hans har utstyrt ham med siden krigen begnyte, og som propagandamessig har fungert overfor et sløvt vestlig publikum, framstår her akkurat så fake som den er. Dette er tydeligvis en «festaften». Hadde Zelensky vært militær, hadde han eventuelt stilt i paradeuniform. Men han er bare en skuespiller utpekt til å spille rollen som krigspresident i militærgrønne klær.
Og her ser han ut som han har «solgt smør og ingen penger fått», som det het seg i gamle dager.
Toppmøtet ble da også et nederlag for Zelensky. Han ville ha løfte om NATO-medlemskap, eller aller helst NATO-medlemskap på direkten. Han fikk ingen av delene. Det fikk ham til å eksplodere. Og han ble så satt på plass av sin øverstkommanderende Joe Biden, og deretter av Storbritannias forsvarsminister Ben Wallace.
Overskriften til Bloomberg var god nok: NATO Is Papering Over the Cracks After Zelenskiy Loses His Cool.
Den ukrainske lederen fikk et raserianfall da han klagde over den «svake» og «absurde» NATO-holdningen til Ukrainas medlemskap. Den rasende tweeten han ga ut på engelsk mens han var på vei til Litauen, avslørte sprekker i alliansen, noe Bloomberg får godt fram i sin artikkel.
Volodymyr Zelenskiy gikk varm i forkant av sitt møte med NATO-ledere tirsdag kveld . Den ukrainske presidenten var tidligere på dagen blitt sint over det han sa var en «absurd» motvilje mot å gi landet sitt en klar tidslinje for medlemskap.
Dette utbruddet irriterte i sin tur partnerne som har ført milliarder av dollar med våpen og hjelp inn i Ukrainas forsvar mot den russiske invasjonen – USA hadde ikke fått noen advarsel før Zelenskiy slapp løs angrepet sitt på sosiale medier .
Og ting var enda mer spent bak kulissene, som Bloomberg skriver: «Over middagen i Vilnius, med USAs president Joe Biden tilbake på hotellet sitt, leverte de andre lederne en klar beskjed til Zelenskiy, ifølge en person som var til stede. Du har å kjøle seg ned og se på hele pakken, ble Zelenskiy fortalt.»
Zelensky opplevde langt på vei en «hero to zero»-kveld. Han trodde han kom som en helt og ble behandlet som et null.
«Enten vi liker det eller ikke, vil folk se takknemlighet,» sa Storbritannias forsvarsminister Ben Wallace til journalister morgenen etter. «Du overtaler land til å gi fra seg sin beholdning» av våpen og ammunisjon , la han til.
Til syvende og sist har haukene (hovedsakelig blant statene i Baltikum og Øst-Europa) tapt i Vilnius. Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba har innrømmet «Det var mangel på politisk vilje.» Dermed ser det ut til at Zelenskys sinte, desperate tweet som slo ut mot vestlige partnere var et siste forsøk på å skamme NATO til å innrømme landets krav om umiddelbart å få en rask vei til medlemskap.
Bloomberg avslører videre at «avgjørende var det USA og Tyskland som insisterte på å slå tilbake forpliktelsen til at Ukraina skulle bli med i alliansen. Tidligere utkast til kommunikasjonen ga en klarere vei til at Ukraina til slutt ble med, men Biden og kansler Olaf Scholz var på vakt mot går for langt .»
Biden innrømmet i et CNN-intervju i begynnelsen av uken det åpenbare: at Ukrainas opptak i NATO mens krigen fortsatt pågår automatisk ville utløse krig mellom atomvåpenmakter – et dommedagsscenario mot en tredje verdenskrig. Derfor sier Vesten nå til Kiev: bare stopp.
Hauk over hauk?
Men var også dette et skuespill? Var Zelenskys nederlag iscenesatt? Vi fikk se de patetiske bildene fra Vilnius, men var det for å berolige opinionen? Hvilke avtaler ble inngått når kameraene var slått av?
Military Summary Channel har noen betraktninger om dette i tillegg til en rapport om situasjonen på fronten som later til å være preget av russisk framrykking.
Etter vaksinen: Kraftig nedgang i fruktbarhet i Australia og i Sverige
Av skribent - 13. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/etter-vaksinen-kraftig-nedgang-i-fruktbarhet-i-australia-og-i-sverige/
Antivaxxers får skylden for å «kapre data» ettersom fødselstallene fortsetter å synke i Australia og Sverige. Klimaendringer er hovedskyldige, sier australske eksperter.
Av Igor Chudov
En av dagens nyheter er et plutselig og uventet fall i fødselstallene i Australia.
Fødselsratene falt 15 % sammenlignet med 2021:
Se dette .
Australias News.Com.Au har en artikkel om det, og de legger skylden på… klimaendringer!
Australian National Universitys demograf Dr Liz Allen sa at nedgangen i fødsler skyldtes en kombinasjon av faktorer, både personlige og eksterne – spesielt bekymringer om bolig, levekostnader og klimaendringer. «Klimaendringer har blitt sitert av unge mennesker i Australia, og andre lignende land, som en stor bekymring og barriere for å få barn,» sa Dr Allen til news.com.au.
«Frykten for usikkerhet på grunn av økende vær og klimaekstremiteter betyr at unge mennesker slutter med barn med henvisning til etiske bekymringer .»
Jeg er usikker på om Dr. Allen innser eller bryr seg om at «klimaproblemer» er alt annet enn nytt. Det som er nytt er den «sikre og effektive» Covid-vaksinen som ble påtvunget unge australske menn og kvinner i 2021 og 2022, men jeg skal ikke gå nærmere inn på det.
Artikkelens virkelige irritasjon er rettet mot antivaxxers, som på snedig vis prøver å kapre denne historien og påpeker at Covid-vaksinen har skylden.
Antivaxxers, skjønner du, er de virkelige synderne her! Disse uvitende, konspirasjonsinnstilte, vitenskapsnektende vaksineskeptikerne, forklarer avisen, gir feilaktig skylden på Covid-vaksiner og sier: » Vi fortalte deg det. ”
Ekspertanalysen hennes ble kapret av anti-vaxxers som feilaktig hevdet Covid-vaksiner var årsaken til nedgangen. På Twitter avviste den kontroversielle Gold Coast-entreprenøren Jamie McIntyre Dr Allens analyse om at bekymring for klimaendringer hadde tatt med i familieplanlegging. McIntyre – en «selvhjelpsguru og motiverende foredragsholder» – hevdet at det «dramatiske nedgangen i fødsler» hadde kommet «siden en viss ikke så sikker, effektiv eller nødvendig vaksine ble påtvunget eldre, gravide mødre og til og med barn.» .
Australia er ikke alene – se på Sverige
Ikke mange land rapporterer fødsler i tide. Sverige gjør det. Dessverre er også de svenske fødselstallene betydelig ned. Ikke bare er de nede, men fødslene i 2023 er mye verre enn fødslene i 2022, som også var deprimerte.
Jeg har laget grafer av disse dataene for deg slik at du kan se nedgangen:
Så både Australia og Sverige opplever lignende fødselsnedgang. Ting har forverret seg siden min siste oppdatering om fallende fødselstall.
Det må være klimaendringer, ikke sant? Jeg mener, hva annet kan det være?
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Igor Chudov:
Antivaxxers Blamed for «Hijacking Data» as Birth Rates Continue to Decline in Australia and Sweden
Les også: Cognitive Impairment in Adults – What Role Did COVID Vaccines Play?
Mot Den nye verden
Av Knut Erik Aagaard - 13. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/mot-den-nye-verden-2/
I introduksjonen til denne artikkelen skrev dr. philos. Kunt Erik Aagaard i går:
Kartet stemmer ikke lengre med terrenget. Vi har en fastspikret verdensorden som knirker i sammenføyningene. Vi hyller den på 17. mai, i Kirkebønnen og i Trontalen, men hærene står ikke der de sto, nye er kommet til og andre har falt fra. Mange som trodde vi levet i et stabilt land i en stabil verden har kommet på andre tanker, atomkrig, for eksempel, og lurer på hvordan vi uten krig kan etablere en ny verdensorden, der kartet stemmer med terrenget, et nytt kreftenes parallellogram.
Det er knapt noen andre i Norge som følger diskusjonene i Russland slik Aagaard gjør. Han gir oss dermed et innblikk som er unikt og informativt. Her fortsetter artikkelen der vi slapp i går.
Red.
12.07.2023
La oss kaste et blikk inn i et land de fleste mener noe om, men færre forstår noe av, på tross av at vi daglig fôres med narrativene om det, av interesserte parter. 10. juli 2023 var det som vanlig kveldsdebatt i den russiske statskanalen, og tema for kvelden var Den nye verden.
Tekstene er oversatt i farten av meg, og lett redigerte fordi russere gjerne snakker i munnen på hverandre. Mine litt ledende kommentarer er satt i [klammeparentes] og jeg kursiverer etter eget skjønn.
Programleder Vladimir Soloviev: «Vis bildene av Matvijenka hos Xi Jinping, vær så snill! De viser høy grad av gjensidig tillit og respekt, de sier mye om nivået på forholdet mellom våre to land!»
Vladimir Vavilov:
«Ja, det har vi snakket om mange ganger, og det har du helt rett i. Sammenlignet med [USAs utenriksminister] Blinkens besøk og besøket i går fra [USAs finansminister] Janet Yellen [begge visitter møtt med kjølig ironi i Russland], var dette et rakrygget besøk, alle våre seere forstår jo dette, ingen underdanig bukking og neiing, det var et gjensidig repektfullt og vennskapelig besøk. Valentina Matvijenka har kjent den kinesiske presidenten lenge og godt, fra sin tid som guvernør i St. Petersburg rundt 2010, da Xi Jinping besøkte henne to år før han selv ble president. Selv var han da påtroppende og visepresident. [Matvijenka leder nå Det russiske føderasjonsrådet [parlamentets overhus, og samarbeider tett med Vladimir Putin]. Det var nyttig for Xi Jinpings egen karriere å besøke vår nordlige hovedstad og knytte kontakter der, med tanke også på at vår egen administrasjon og politiske elite i stor grad har sin bakgrunn fra den byen.
Dette er selvfølgelig et svært viktig møte, ikke minst på bakgrunn av kjeklingen mellom USA og de allierte, og det forestående NATO-toppmøtet, hvor også asiatiske land deltar, noe som for øvrig også skremmer kineserne litt [Kina ønsker å ha et stabilt og fungerende Europa i den andre enden av «Vei og Belte»].
Jeg vil gjerne bruke direkte tale i dag (for alle faktorene er jo alment kjente), og berøre tema Tredje verdenskrig. Den gjensidige handelen mellom Kina og USA er gigantisk, og jeg vil gjerne takke dere for [tidligere i debatten] å ha minnet meg om at stor gjensidig handel ikke på noen måte utelukker krigsutbrudd. Sovjetunionens største handelspartner var Nazi-Tyskland, men Hitler angrep likevel [Hitler tenkte vel slik: Hvorfor kjøpe det jeg bare kan ta?]. Takk for at dere minner meg om det, for nå vet jeg hvordan jeg skal møte [dem som mener Kina er for nært sammenflettet med USAs økonomi til å risikere krig]. En enorm økonomisk samhandel hindrer selvfølgelig ikke USA i å foreta en provokasjon i Taiwan-stredet. Amerikanerne planlegger virkelig Tredje verdenskrig, og USA vil sannsynligis komme til å spille Det tredje rikets rolle denne gangen. De tette relasjonene mellom Kina og USA som har utviklet seg de siste tiårene, vil antagelig bli ødelagt.
For oss er dette et konseptuelt problem. For det første: Hvor lenge vil denne Tredje verdenkrig vare? Jeg tror den vil vare i flere tiår, inntil Kinas totale og fullstendige seier over USA og oss. Men vi kan, hvis vi fortsetter den nåværende kursen, stille oss på den kinesiske siden, og da blir Kinas seier også i noen grad vår seier. Og motsatt: En russisk seier i Tredje verdenkrig vil også være Kinas seier.
Hva nytte kan vi ha av en slik krig? Vi må forberede oss på den, det er jeg helt enig i. Og vi må forberede oss på å vinne den. Som et resultat av en Tredje verdenskrig vil Europa havne fullstendig i periferien. Det foreligger en vitenskapekig studie av Angus Maddison, en anerkjent spesialist på global økonomisk historie. Han fremlegger interssante data: Så sent som for to-tre hundre år siden hadde Kina overlegent størst brutto nasjonalprodukt i verden, opp mot 80 prosent [men nesten alt ble ødelagt gjennom opiumskrigene og kolonisering fra England og Japan. Men nå er Kina sterkt] og vil antakelig vinne en Tredje verdenskrig, det er den veien pilene peker.
En seier for Russland kan innebære at ikke bare Ukraina, Hviterussland og kanskje Polen inngår i Den russiske føderasjon, men en russisk seier vil også innebære en inkludering eller samordning med den kinesiske seierherre. Det vil ikke bli slik at det bare er handel, det forutsetter også en russisk tilstedværelse og deltakelse i kinesiske organer og organisasjoner.
Shanghai-gruppen (SCO) domineres for eksempel av Kina. Et problem i det russiske diplomatiet er at vi har forholdt oss til Shanghai-prosessen som et slags sidespor, vi forholder oss til Kinas prosjekter som et skremmebilde for Vesten, som et slags tillegg til våre øvrige egne internasjonale bestrebelser [Kina har et øst/vest-prosjekt, «Vei og Belte», mens Russland har et konkurrerende, utfyllende nord/sør-prosjekt, «Kaspi-korridoren» fra Arktis til Det indiske hav].
Dere forstår hva jeg mener. I våre utenlandsorienterte statlige strukturer er det fortsatt mange arvinger etter det «Kozyrevske diplomati» [Andrej Kozyrev var utenriksminister under Jeltsin fra 1991 til 1996 og er herostratisk berømt i Russland for å ha møtt alle amerikanske forslag med et «Ja, som dere vil, tusen takk!»]. Vi får si det som det er.
Vi forholder oss til SCO som et instrument, men det vi må forstå, er at SCO er et mål. Shanghai-prosessen kan ende opp som det nye FN, med sete i Shanghai, ikke sant? Den organisasjonen vil kunne bestemme hvilke land som skal underkastes sanksjoner, Nord-Korea og Iran, eller kanskje heller stater som oppstår på ruinene av USA. Og hva driver vi på med i SCO, vi russere?
Som monitor for utviklingen i Østen har jeg selv grepet meg i å lure på hvem som egentlig er den russiske representanten til SCO. [Stemmer i panelet: Godt spørsmål!]. Jeg visste ikke, men jeg undersøkte det spesielt før denne sendingen. Det er Logvinov, en hardtarbeidende og dyktig diplomat, men med all respekt vel ikke av det format eller med den erfaring som en slik stilling burde kreve [Mumlende bifall i panelet]. Han er ambassadør i Australia, han jobbet noen år i USA, han har befattet seg med Korea, han har bodd fire-fem år i Kina. Ikke et vondt ord om den mannen, som sikkert satser 120 prosent av sin arbeidstid på våre interesser. Men jeg har aldri hørt at han er en slik mektig og førende personlighet som kreves for å fremme Russlands interesser i et så viktig forum som SCO. Han er ingen tungvekter og er nærmest helt ukjent for det store publikum.
Og hva kunne Russland gjort i dette store spillet? For å følge Angus Maddison: Da Kina opplevde sin [forrige] demring for noen hundre år siden, da opplevde Russland, med Ivan III [«Landsamleren»] og Ivan IV [«Den grusomme, eg. truende] også sin demring, med utstrakt handel og samkvem med Kina. Vi går helt parallelt historisk, én til én. Da det kinesiske imperiet brøt sammen, falt også det russiske imperiet, [med verdenskrig, revolusjon og borgerkrig frem mot 1920].
Vi bør øke denne innsatsen, forøke vår representasjon i SCO, vi må utnytte den innflytelsen vi har, delta i det kinesiske projektet, for å være med på å sette dagsorden for Kina. Jeg sier det rett ut. Kina beveger seg helt klart i samsvar med sine imperiale tradisjoner, det skjer igjen og igjen. Hvorfor satser vi ikke på å få med andre spillere her, noen av våre samarbeidspartnere, med store prosjekter som kunne sikre oss stemmetall og overvekt for våre andeler. Syria for eksempel, Serbia, ikke bare Hviterussland, hvorfor ikke Hellas, [som har vist interesse], eller Egypt, som allerede står på ventelisten?
Jeg bare fremkaster det: Vi kunne ta på oss rollen som lederen for den vestlige halvkule og iallfall det europeiske subkontinentet. Vi kunne hatt en som Matvienka i SCO, en tungvekter og svært dyktig politiker, med et nært forhold til Xi Jinping, med et grep om svært lovende Østersjø-prosjekter. Vi opparbeider ikke denne gode jorden. Det var i grunnen bare dét jeg ville si.»
Vladimir Soloviev:
«Hva skjer i vårt forhold til Tyrkia, på bakgrunn av at Erdogan nå synes å ville slippe Sverige inn i NATO mot selv å få slippe inn i EU, etter å ha sendt ledere for [den nazistiske og i USA og Russland forbudte] Azov-bataljonen tilbake til Ukraina, i fly sammen med Zelenskij, før avtalt tid og bak ryggen på oss?»
Vladimir Avatkov (profilert professor, spesialist på Tyrkia og Midtøsten):
«Ja, vi har hørt svært mange erklæringer de siste dagene. Tyrkia anser at Ukraina fortjener og har rett til å få medlemsskap i NATO. Men at de har fortjent og har rett, betyr ikke nødvendigvis at de går inn. Det er det første. Tyrkia velger sine ord svært omhyggelig og nøyaktig. Det andre som er svært viktig, er at dette foreløpig bare er ord. Man må vente, for i Tyrkia er det slik at ord og handlinger ofte skiller lag [med en ventepause mellom]. Det viser også praksis og erfaring.
Zelenskij kom til Tyrkia med sitt vanlige «Jeg vil ha ..!». Men hva fikk egentlig Zelenskij reelt ut av Tyrkia? Hva fikk han med seg hjem som et resultat av dette møtet? Ingenting fikk han. Han ville ha våpen fra [Fortuna], haubitsere, armerte kjøretøy og så videre. Men fikk han det? Han fikk fem Azov-krigere, og det er et viktig politisk og ideologisk moment. I tillegg fikk han bekreftet og fornyet avtalen om å anlegge en fabrikk for [tyrkiske] Bayraktar-droner ved Kiev. Men vi har jo forlengst sagt at en slik fabrikk vil bli et legitimt angrepsmål for den russiske hæren.
Og når vil Erdogan bygge en slik dronefabrikk? I 2025 eller 2026? Først da vil han bygge. Og hva vil ha skjedd i mellomtiden? [Innskudd fra panelet: «Dette avhenger av oss, når den fabrikken bygges, vil den allerede ligge i Russland»]. Nettopp. Det var det jeg hadde i tankene: Når blir den bygget, hvordan vil det da se ut rundt Kiev, i hvilket land blir den bygget?
Erdogan brukte et ord om flerpolar verden som jeg likte godt. Den flerpolare verden er som en lunsj-bar der hver kan ta det han vil ha. Men Erdogan vil ikke ha en lunsj-bar. Hva vil Erdogan ha? Han vil ha alt og straks. Han høyner innsatsen, og han tenker på hvordan han skal kontrollere Europa. Kanskje vi bør hjelpe ham med å skape orden i Europa? [Vi har jo også noen utfordringer der]. Erdogan vil inn i EU, han har lenge villet det. Han ønsker egentlig at Europa skal bli en del av hans tyrkiske drøm, hans tyrkiske imperium. [Tidligere i debatten snakket vi litt] om gjenreising av i imperier. I Østen gjenreises imperier. Den imperiale ånden gjenreises, med alle dens fordeler og ulemper. Men i Østen, i dette «ikke-Vesten». Og nettopp dette «ikke-Vesten» tar sikte på være grunnlaget for en ny verdensorden, som slett ikke vil ligne på en lunsj-bar for alle. [Som akademikere må vi huske] at vi ikke skal forelske oss i vårt studieobjekt, vi må ikke bli for glad i de landene vi studerer, det være seg Kina, Tyrkia eller andre land i Østen. Vi må kanskje også se etter måter å forsvare oss på.
Men å forstå dem er svært viktig. Hva er det egentlig som foregår i Tyrkia nå? Det er såre enkelt: Tyrkerne vil heve innsatsen, for andre hever innsatsen i forhold til Tyrkia. Situasjonen er svært komplisert og vanskelig i Tyrkia. Økonomisk er det vanskelig, geopolitisk er det vanskelig, amerikanerne øver press mot tyrkerne. De minner ham om hvordan han i sin tid kom til makten, de prøver å tvinge ham til å følge deres logikk. Erdogan forsøker å få EU til å følge hans logikk .. og NATO .. ikke sant? .. Erdogan prøver nå liksom å få alle til å stille seg i kø, for å se hvem som liker den linjen. «Vi kan blunke litt til ukrainerene [de liker det], kanskje vil vi ha dem, vi heller den veien, kanskje ikke, men svenskene vil vi ikke ha .. Er det noe i det, så godkjenner vi det». At det danner seg en kø for å oppnå Tyrkias godkjennelse, det er overhodet ikke standard prosedyre. Tidligere sto tyrkerne i årevis og dunket hodet mot EUs høye port. «Hvor lenge kan vi holde på med sånt? Vi kan ikke stå her og dunke hodet i veggen», sier Erdogan. «Skriv ut en liste over kravene deres, sier han, så får vi se om vi ikke kan gjøre en handel. Eller enda bedre uten krav. La oss bare møtes og komme til en avtale [dvs. prute litt]. Byttehandel .. [Bytte varer eller standpunkter]. Vil dere ha Sverige med i NATO? Tja, hvor mange infanterister har Sverige, da? Fem tusen? Seks tusen? [fra panelet: «Ni tusen»]. Det er bra, dét har vi ikke noe i mot, bare ta oss med i EU først, så skal nok vi rydde opp der».
Vladimir Soloviev: «Kanskje et sanksjonsregime for europeerne? Visumlettelse for russere, en sanksjonspakke for handel?»
Vladimir Avatkov:
«Nei, nei, vent litt, Vladimir Rudolfovitsj. Det er ikke slik det gjøres. Er du blitt sulten, nå? Vi trenger ingen sanksjonstrusler. Tyrkia har nok sanksjoner rettet mot seg som det er. Tyrkerne understreker alltid at de er mot slik utpresningspolitikk. Men orden er en annen sak. Den orden som Tyrkia kunne opprette i EU, i unionens nåværende [prekære] stilling og situasjon, ville være svært interessant for oss i Russland.
[Fra panelet munterhet og begeistring, ved en fremkastet tanke om at Tyrkia kanskje kunne hjelpe EU med å få sparket ut noen land av EU: Romania, Bulgaria, Hellas, Ungarn osv., spesielt i lys av disse landenes historiske erfaring med Det osmanske riket]. Tyrkia vil si som de alltid har sagt opp gjennom historien: Velkommen, kom inn, kom inn, døren er åpen, vi har alltid vært glad i dere [betingelsene er minimale]. Historien gjentar seg.
Men nå, mer seriøst: Vi bør ikke blande oss inn i de lokale vestlige oppgjørene, spesielt ikke med høyrøstede erklæringer etter enkelthendelser, som lett stenger farbare veier forut. Vår handelsbalanse med Tyrkia er på $600 millioner. Husk hva Vavilov sa om handelsbalansen mellom Sovjetunionen og Hitler. Vi bør ikke fremskynde begivenhetenes gang. Vi har støtt på både dette og hint i vår historie, frem og tilbake, hit og dit, la oss ikke foregripe noe. Vi har så mange ganger vært i konfikt med Tyrkia gjennom historien [13 kriger], så å foregripe noe slikt nå, er helt ufruktbart.
Tvert imot. Vi må lengst mulig utsette den dagen når anglosakserne eventuelt endelig klarer å snu tyrkerne i retning sin logikk. La dem gjøre opp seg imellom. Hva er dette, at Tyrkia er blitt et «ikke vennligsinnet land»? Slike bemerkninger har vi også hørt i det siste. Det stemmer overhodet ikke. Tyrkia er en svært vanskelig spiller. Tyrkerne har aldri vært våre venner, og blir det aldri. Men å å snakke om manglende vennskap nå, etter disse [små] hendelsene, eller, mer presist, etter disse ordene, er lite ønskelig.
Og at tyrkerne ikke holder sine løfter .. ? [meningstung pause, deretter latter i panelet, Avatkovs siste ord taper seg i støyen, alle sier noe i munnen på de andre, om diplomatiske finter og finurligheter, inntil Avatkov igjen griper ordet]: Vi må absolutt unngå den slags kjekling, løping og armvifting [med tyrkerne]. Vi har i de siste fem-seks årene hatt temmelig stor fremgang i vårt forhold til Tyrkia. Det er ikke strevet verd å kaste det overbord. Tyrkias base er nå kommet under press i Syria. Veien går ikke rett frem etter linjalen, det er ingen rettlinjede svar. Vi må gå videre ytterst pragmatisk i forhold til våre tyrkiske partnere.»
Iakov Kedmi
(israelsk generalløytnant, pensjonert, høy medieprofil, antas å ha Putins øre): «Erdogan er en av de mest vellykkede ledere og aktører på den internasjonale arena i slutten av det tjuende og begynnelsen av det tjueførste århundre. Bare se: Tyrkia er det økonomisk sterkeste landet i Midtøsten, det mest utviklede, det sterkeste landet i den muslimske verden. Tyrkia har de sterkeste væpnede styrker i Europa. Polen [som fremheves] tåler ikke sammenligning. Tyrkia har et storartet forhold til Russland, [Tyrkia er medlem av NATO], har et gjenreist forhold til den arabiske verden, Tyrkia rydder i sitt forhold til den islamske verden, og nå har Tyrkia til og med muligheten til å bli medlem av EU. Vil Erdogan gå inn?
Selvfølgelig vil han gå inn. Det lykkes for Tyrkia, som får en kraftig forøkelse av sin statlige styrke. Og i tillegg til disse fordelene, er Tyrkia det eneste landet av de nevnte, som kommer seg inn i EU. Ingen andre land har en slik kombinasjon [som Tyrkia]. Og når Tyrkia går inn, vil EU være styrket i forhold til USA. Tyrkia lar seg ikke manipulere, det er et uregjerlig land. Tyrkias innflytelse, Tyrkias autoritet i Europa og resten av verden, vokser til det mangedobbelte hele veien rundt, den ene suksessen forsterker den andre. Og det skjer nå. Han forsøker å gjennomføre dette akkurat nå. Det er bare å ta av seg hatten og applaudere.
Og innenfor EU vil Tyrkia trekke Europa bort fra innunder bena på amerikanerne. Tyrkia blir det sterkeste landet i EU, sterkere enn Tyskland, sterkere enn Frankrike, med disse landenes lange historie. Tyrkerne har jo også en historie, som imperium, også i Europa. For amerikanerne innebærer Tyrkias inntreden i EU en bortskusling av alt de har satset på alle disse årene, Europas underkastelse.
For amerikanerne innebærer Tyrkia i EU at taket glipper på Europa, som de har gjort så mye for å underkaste seg. Frankrike blir stuet bort i en fjern og glemt krok, det samme vil skje med Tyskland. For glem ikke tyrkerne i Tyskland. De er også et kort på Erdogans hånd. Dere har vel ikke glemt hvordan Erdogan ville tale til tyrkerne sine i Tyskland før det siste valget i Tyrkia? Nå kan ingen lengre stoppe ham.
Så det holder ikke å se snevert på slike minimale uoverenstemmelser [droner, Sverige og Azov-krigere], og tilskrive ham ansvar for småting: Han har bevist at han er en storartet statsmann som arbeider for Tyrkias interesser slik han forstår dem. Han kan snu tvert om i morgen hvis han synes det er nødvendig. Vårt [israelske] forhold til Tyrkia har vært av alle slags, i takt med Erdogans perferanser. Slik skal en leder være.
Han fører sitt land fra den ene suksess til den andre, under de tyngste økonomiske og internasjonale forhold. La oss dømme etter resultatene. Ethvert resultat vil være positivt. Går han inn i EU, blir Tyrkia sterkere. Og Tyrkia pluss Ungarn vil gi et helt annet EU. Et helt annet EU. Ungarn vil alltid holde seg inne med tyrkerne, og ikke bare av nasjonale grunner. Vi får se, den som lever får se.
Ukraina har aldri vært en stat før. Staten Ukraina ble skapt første gang av Sovjetunionen. Men ikke bare det. Sovjetunionen skapte en økonomisk utviklet stat og ga landet både russisk arvejord og en storartet industri, den nest viktigste i Sovjetsamfunnet. Ukraina fikk en vitenskapelig base, [fremragende universiteter og forskning]. Etter å ha oppnådd det som aldri hadde eksistert før, ble Ukraina anerkjent som stat av verdenssamfunnet i 1945, som del av Sovjetunionen, med egen plass i FN. Det var takket være Sovjetunionen.
Og nå hadde Ukraina en sjanse, en eneste sjanse i historien, til å bli en ganske alminnelig selvstendig stat, for å utvikle det som Ukraina hadde fått av Sovjetunionen inntil 1991, av Russland, nemlig sin egen stat. Men det ble en fullstendig fiasko. De plyndret, stjal og sølte bort alt, all rikdommen de hadde fått av Sovjetunionen.
Og hva snakker de om nå i Vilnius? Ukraina må bli medlem av NATO. Ukraina kommer å bli medlem av NATO. Noen sier Ukraina må vente med NATO til krigen er over. Andre sier at Ukraina kan komme inn selv om krigen pågår. Enige blir de ikke. Men det fremgår helt klart, at uten NATO kan Ukraina ikke eksistere.
De erklærer altså at NATO-medlemsskap er en forutsetning for selve statsdannelsen Ukraina. Dermed utsteder de en dødsdom over den ukrainske staten. Bare hvis Russland går fra forstanden og sier seg enig i en hvilkensomhelst statsdannelse på det ukrainske terriotoriet, og dermed utsetter seg selv for dødelig fare, bare da er det mulig. Men hvis Russland ikke går fra forstanden, så er det ingen sjanse for at det blir noe som helst der Ukraina ligger nå.
For det er umulig at skal kunne finnes en stat dannet på anti-Russland, på russerhat, og på nazistisk ideologi, som en base mot Russland. Noe annet Ukraina finnes ikke. Dette ble erklært i dag, og vil bli gjentatt i morgen i Vilnius. Det finnes ikke noe Ukraina uten alt dette. Og når det ikke finnes noe Ukraina uten dette, så finnes det ikke noe Ukraina.
Ukraina kan fortsatt delvis gjenvinne sin stat, men bare ved å vende tilbake til tilstanden før 1991. Noe annet Ukraina kan ikke naturen oppvise. Ukraina har hatt sin sjanse og har forspilt den. Ukraina hadde en sjanse, men Vest-Europa, som ville utnytte Ukraina [til sine formål] forspilte den sjansen. Så vedtakene som gjøres i Vilnius, og de de sikkerhetgarantiene Ukraina får der, er en dødsdom over Ukraina hundreåret ut.
Og det siste de skal gjøre i Vinius, det er å undertegne planer for begynnelsen av en krig mot Russland. Nøyaktige, detaljerte planer, med datoer og etapper, skrittvise planer for krig mot Russland. De begikk bare én liten bevisst unøyaktighet i formuleringen av konklusjonen. De viser til «det sydlige militære teatret», og kalte det beskjedent for «Azov-bassenget» [nord i Svartehavet]. Men det var ikke dét de mente. Det de mente, var Middelhavet. Den sjette flåte. Det er Middelhavet som interesserer dem. Derfra kommer trusselen mot Russland. Ikke Svartehavet. Den sjette flåte går ikke inn i Svartehavet. Den sjette flåte står i Middelhavet, og kampen vil stå om Middelhavet. Fra Syria til Algerie.
Oppsummering
Vi har her sett nøyere på noen små deler av virkeligheten, på noen lett henkastede ord. Vi har sett hva noen russere mener om veien til Den nye verden, en verden uten den komplekse militær-industrielle mafiaen i USA. De mener åpenbart at veien går gjennom en Tredje verdenskrig, en krig noen vil vinne, og som åpner nye muligheter. Jeg har ingen bestemt mening om dette synspunktet, som det kan argumenteres godt for, men som også er litt nifst. Vi kunne gjerne sett på verdens minste deler gjennom andre prismer og paradokser, for hvor utgangspunktet er som galest, blir tidt resultatet originalest.
Kan vi lære noe av denne oppbyggelige historien om delenes betydning for helheten? Ja, men vi vil ikke, i vårt partsinteresserte og indolente enfold.
Nøkkelen til å forstå virkeligheten i dag, er å forstå postmodernismen. I sin essens og i sitt vesen sier postmodernismen at virkeligheten, om den overhodet finnes (det er omstridt), ikke spiller noen rolle. Vår eneste kontakt med virkeligheten er narrativene om den. Narrativene er den opplevde virkelighet. Satser du på å følge narrativene, så får du «Hvalen er alle tings mål» det første året, «Global oppvarming» det neste året, «Me too» det tredje året, «Putin er en korrupt erobrer» det fjerde, «En mann kan bli en kvinne» og så videre i rask rekkefølge, og til slutt atomkrig.
Får postmodernismen herje videre, kan du glemme 1940, 1905, 1884, 1837, 17. mai og 1814. Vår verden er på vei tilbake til et før-antikt nivå, vi faller rett gjennom taket på Opplysningstiden, Renessansen, Romerriket og Hellenismen, så det er mye å miste. Følger du narrativet, står du kort sagt med begge bena fast plantet i løse lufta – som en hvilkensomhelst annen venstremann. Det var bare dét jeg egentlig ville si.
Britisk etterretning på tiltalebenken for CIA-tortur
Av Kit Klarenberg - 13. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/britisk-etterretning-pa-tiltalebenken-for-cia-tortur/
The Grayzone, 11. juli 2023.
Ny utvikling øker utsiktene for at britiske etterretningsagenter endelig kan bli stilt for retten for sin lite kjente rolle i CIAs globale torturprogram.
Storbritannias utenlandske og innenlandske etterretningsapparat står overfor granskning av en domstol med oppgave å føre tilsyn med etterretningen. Den 26. mai utstedte Londons beryktede ugjennomsiktige Investigatory Powers Tribunal (IPT), enstemmig en skjellsettende kjennelse som betyr at klagene fra to saudiarabere, brutalt torturert i CIAs black sites* (*hemmelige torturkamre. Overs. tillegg), og fengslet i årevis i Guantanamo Bay, endelig kan bli hørt, i det minste bak lukkede dører.
Den britiske regjeringen insisterte på at tribunalet, som eksplisitt undersøker Storbritannias sikkerhets- og etterretningsorganers forseelser, ikke hadde jurisdiksjon over sakene til Mustafa al-Hawsawi og Abd al-Rahim Nashiri. Men IPT var uenig.
Tribunalet bemerket at «de underliggende problemene reist av denne klagen er av det alvorligste mulige slaget», og erklærte at «dersom påstandene er sanne, er det avgjørende at det slås fast», siden «det vil være i allmennhetens interesse at disse problemene blir vurdert».
Kjennelsen betyr at tribunalet sannsynligvis vil høre en klage fra Mustafa al-Hawsawi, som har vært i amerikansk varetekt siden amerikanske tropper fanget mannen de hevder er «et høytstående al-Qaida-medlem», i 2003.
Al-Hawsawi ble sendt mellom CIAs hemmelig torturkamre i tre år før han ble ført til den amerikanske torturleiren i den ulovlig okkuperte Guantanamo Bay i 2006. Underveis ble han utsatt for brutale «skjerpede forhørsteknikker», inkludert rektale undersøkelser utført med «overdreven kraft», som han ble alvorlig skadet av og angivelig lider av pågående helseproblemer den dag i dag.
Advokater for al-Hawsawi sier de har bevis for at britiske etterretningsagenter ulovlig «hjalp, støttet, oppmuntret, tilrettela, anskaffet og/eller konspirerte» med USA for å torturere og misbruke deres klient.
Al-Hawsawi er en av bare fem gjenværende Guantanamo-fanger som har blitt siktet for påstått involvering i 9/11-angrepene. (Resten av de om lag 30 fangene er ennå ikke siktet eller dømt. Noen av dem har vært fanger i om lag 20 år. Overs.merkn.)
I henhold til et nedgradert sammendrag av det amerikanske senatets rapport om CIA-tortur, var al-Hawsawi en av flere fanger som ble holdt og mishandlet «til tross for tvil og spørsmål rundt deres kunnskap om terrortrusler og lokaliseringen til al-Qaidas øverste lederskap».
Hans advokater sier det er «troverdige bevis» for at Storbritannias MI5 og MI6 ga spørsmål til Nashiris amerikanske torturister til å stille ham, og ble videreformidlet informasjon innhentet under de såkalte «skjerpede avhørene».
Nashiri ble arrestert i De forente arabiske emirater i oktober 2002, på grunn av hans påståtte involvering i et al-Qaida-angrep på missil-destroyeren USS Cole i Jemen to år tidligere. Det amerikanske senatets rapport konkluderte med at Nashiri gjentatte ganger ble torturert og mishandlet, til tross for avhøreres vurdering av at han var samarbeidsvillig og at eventuelle «skjerpede» teknikker derfor var unødvendige.
I løpet av flere økter brukte de en rekke bloddryppende og offisielt uautoriserte teknikker, inkludert «å true med å seksuelt misbruke fangens mor, heve en pistol mot hodet hans og holde en trådløs drill mot kroppen hans,» bemerket Storbritannias Rendition Project.
Nashiris advokater hevder han var av «spesifikk interesse» for britisk etterretning. Dette kan være grunnen til at London skal ha oppfordret CIA om å fylle drivstoff på Luton flyplass i desember 2002, mens han ble overført fra Thailand til Polen.
«Det er en uimotståelig slutning at de britiske byråene deltok i etterretningsdeling relatert [Nashiri] og var medskyldige i hans tortur og mishandling.»
Etterretningskomiteen «ute av stand til å produsere en troverdig rapport»
I mellomtiden forsøker den britiske regjeringen å forhindre Abu Zubaydah, Guantanamo’s «evige fange«, fra å ta rettslige skritt mot MI5 og MI6 for å ha gitt CIA spørsmål som skulle stilles til Zubaydah i forbindelse med skjerpede avhør i seks forskjellige land. Myndighetene i London argumenterer for at nasjonale lover ikke gjelder for Zubaydah, og hans krav bør i stedet rettes mot landene der torturen fant sted.
Zubaydah ble utsatt for vanntortur 83 ganger, låst ned i en liten kistelignende boks i hundrevis av timer, med kakkerlakker – som han hadde en livslang frykt for – hengt fra kroker, nektet søvn og tvunget til å forbli i «stresstillinger» i lengre perioder. Etter å ha mistet et øye som følge av dette misbruket, har han nå permanent hjerneskade, lider konstante anfall, nesten evigvarende hodepine og en «uutholdelig følsomhet for lyder.»
En rapport fra 2018, av det britiske parlamentets etterretnings- og sikkerhetskomité (ISC), bekreftet at britisk etterretning hadde «direkte bevissthet om ekstrem mishandling» av Zubaydah i hendene på CIA, og fortsatte å gi spørsmål til hans amerikanske torturister å stille ham uansett. Rapporten konkluderte med at ikke lenge etter at Zubaydah ble tatt til fange i Pakistan i 2002, fastslo MI6-tjenestemenn at teknikkene som ble utført på fangen var så harde at «98 prosent av amerikanske spesialstyrker ville ha sprukket dersom de var underlagt de samme betingelsene».
ISC-funnene viste entydig at London spilte en nøkkelrolle i CIAs ekstraordinære overføringsprogram. Under betingelsene i den mørke avtalen ga britisk etterretning og sikkerhetstjenester omfattende logistisk støtte til CIA- hovedkvarteret i Langley, og outsourcet, satte ut tortur av fanger til noen av verdens mest brutale sikkerhets- og etterretningsorganer.
Likevel har dette spektakulært barbariske kapittelet i nyere britisk historie blitt nesten helt glemt i dag. Og ISC innrømmer at deres redegjørelse for den skandaløse ordningen langt fra er fullført. Komiteen uttalte åpent at rapporten den produserte «ikke er, og må ikke tas for å være, en endelig redegjørelse».
På grunn av «vilkårene og betingelsene» pålagt etterforskningen, var ISC «ute av stand til å gjennomføre en autoritativ granskning og produsere en troverdig rapport», innrømte ISC.
Daværende statsminister Theresa May innførte en rekke tyngende restriksjoner på komiteen, inkludert å nekte tilgang til offiserer, personell og nøkkelvitner. Kontroller pålagt ISC, betydde at bare fire ansatte i etterretningstjenesten kunne intervjues, og de få som ble gjort tilgjengelige ble blokkert fra å kommentere spesifikke saker.
Til tross for disse begrensningene slo ISC til slutt fast at britiske sikkerhetstjenester delte en «enestående» mengde etterretning med utenlandske forbindelsesbyråer «for å lette fangsten av fanger», selv når disse sikkerhetstjenestene mistenkte eller visste at de mistenkte ville bli utsatt for tortur. Totalt fant rapporten at minst 198 tilfeller der britiske spioner mottok etterretning hentet fra folk «de visste eller burde ha mistenkt» hadde blitt misbrukt.
Mellom årene 2002 og 2004 deltok MI6-operatører aktivt i avhør av fanger holdt av amerikanske myndigheter på steder i Afghanistan, Irak og Guantanamo Bay, ifølge rapporten. ISC identifiserte 13 tilfeller av britiske spioner som selv var vitne til tortur av fanger, og 128 tilfeller av sikkerhet og etterretning som ble informert av sine utenlandske kolleger om at fanger hadde blitt mishandlet.
I stedet for å reagere på denne urovekkende nyheten med å avslutte sin deltakelse, tilbød britisk etterretning i stedet økonomiske tilskyndelser til utenlandske spionbyråer for å gjennomføre ekstraordinære overførings-operasjoner. Ved minst 28 anledninger foreslo, planla eller ble de enige om operasjoner foreslått av tilknyttede tjenester i utlandet, ifølge rapporten.
Falskt ricin-komplott rettferdiggjør Irak-krigen
Outsourcing, sette ut tortur til utenlandske partnere, ga britene en rekke fordeler. For det første kunne MI5 og MI6 unngå å bli skitne på hendene, og opprettholde løgnen om at de ikke direkte engasjerte seg i slik aktivitet. Ordningen betydde også at britiske spioner ikke kunne holdes ansvarlige hvis vitnesbyrd ervervet gjennom tortur viste seg å være falske, noe det ofte gjorde.
I september 2002, etterforsket politiet en påstått innsamlingsaksjon i London for å finansiere terrorisme og arresterte Mohammed Meguerba, en algerisk emigrant. Løslatt uten siktelse returnerte han til hjemlandet, hvor han ble hentet ved ankomst av lokale sikkerhetstjenester.
Meguerba fortalte til slutt sine fangevoktere at han var en del av et multikonspiratorisk komplott for å forgifte folk ved hjelp av ricin. Denne informasjonen ble gitt videre til britisk etterretning, selv om det var et stort problem: Adressen som han hevdet var kjernen i innsatsen, eksisterte ikke. Etter ytterligere avhør oppga Meguerba et annet sted, et hjem i Nord-London.
I januar 2003 slo politiet til, foretok flere arrestasjoner, gjennomførte omfattende tester og sendte beslaglagt materiale videre til Storbritannias viktigste forskningsanlegg for kjemiske våpen i Porton Down. Før etterforskningen var ferdig, gjennomførte høytstående antiterror-tjenestemenn i samarbeid med britiske helsemyndigheter, et hastig utstedt presserende «bioterrorisme-varsel», som advarer om at «en liten mengde av materialet som er gjenvunnet … har testet positivt for tilstedeværelse av ricingift.» Panikk brøt ut umiddelbart, og legekontorer over hele landet publiserte råd om symptomene på ricin-forgiftning.
Daværende statsminister Tony Blair, dukket timer senere opp for en TV-tale, der han nidkjært oppildnet offentlig frykt:
«Jeg advarer folk om at det bare er et spørsmål om tid før terrorister får tak i [masseødeleggelsesvåpen] … Arrestasjonene som ble gjort tidligere i dag viser at denne faren er til stede og reell, og med oss nå, og potensialet er enormt.»
En måned senere gjorde USAs daværende utenriksminister Colin Powell en nå beryktet tale til FNs sikkerhetsråd, for å tromme sammen støtte til Irak-krigen. Powell viftet med et illustrerende glass med ricin og påsto at den irakiske lederen Saddam Hussein drev et hemmelig globalt terror-nettverk og opprettholdt et stort arsenal av kjemiske og biologiske våpen. Powell nevnte eksplisitt det nylige raidet i London, som han hevdet beviste eksistensen av Al-Qaidas «terrorceller» i hjertet av Europa.
Med den amerikanske invasjonen av Irak godt i gang, ble det påståtte «ricin»-komplottet børstet støv av nok en gang, 31. mars mai 2003, da general Richard Myers, leder av generalstaben, frimodig kunngjorde at amerikanske styrker hadde ødelagt en «giftfabrikk», som han hevdet «sannsynligvis var der ricinen funnet i London kom fra».
I virkeligheten hadde Porton Down fastslått at det ikke ble funnet noe ricin på London-adressen, innen 48 timer etter det første politiraidet. Denne ubeleilige dommen ble likevel skjult inntil åtte personer som ble pågrepet i forbindelse med saken to år senere, ble stilt for retten og frikjent på alle tiltalepunkter.
Disse anklagene smuldret opp da det ble klart at Meguerba hadde kokt sammen påstandene etter press fra etterforskerne. Fengselsdokumenter bekreftet at Meguerbas mange samtaler fra fengselet, til de mistenkte, ble gjort under ekstremt press før politiraidet.
Etter dommen innrømmet selv BBC at «kriminaletterforskningene [ble] skamløst utnyttet for politiske formål» av Storbritannia og USA, for «å rettferdiggjøre invasjonen av Irak, eller innføringen av ny lovgivning for å begrense sivile friheter».
Ikke lenge etter, møtte Meguerba i retten i Algerie, han var avmagret, skrøpelig og manglet flere tenner. Hans skjebne i dag er ukjent.
En veldig britisk coverup
I september 2005 utstedte daværende generaldirektør i MI5, Eliza Manningham-Buller, en ekstraordinær uttalelse som innrømmet at britiske tjenestemenn i etterretningen, «ofte var begrenset» i deres evne til å fastslå midlene som utenlandske partnere brukte for å skaffe seg etterretning. Manningham-Buller hevdet delvis at dette var fordi MI5 og MI6 «generelt ikke vil presse på for å bli fortalt kilden» til en bestemt informasjon, siden det å stille for mange spørsmål kan «skade fremtidig samarbeid og den fremtidige flyten av etterretning fra den opprinnelige tjenesten».
«Der rapporteringen er knyttet til trusler, vil ønsket om kontekst vanligvis være underordnet behovet for å iverksette tiltak for å etablere fakta,» fortsatte hun. Til syvende og sist ble det derfor «ikke foretatt noen henvendelser fra [den] algeriske kontaktpersonen om de nøyaktige omstendighetene som var til stede i deres utspørring av Meguerba».
På det tidspunktet hadde ricin-komplottet blitt omfattende avslørt i retten som en farseaktig historie bygget på falske vitnesbyrd sikret under tortur. Manningham-Buller insisterte imidlertid på at hele det falske narrativet faktisk beviste at «rapportering fra fanger kan være nøyaktig og kan gjøre det mulig å redde liv».
Fôret britene sine algeriske kolleger med spørsmål som bevisst var utformet for å pønske ut et falskt komplott som, når det ble avslørt, kunne brukes til å rettferdiggjøre den forestående Irak-invasjonen? Mens en rykende pistol ennå ikke har dukket opp, tyder likevel konfidensielle dokumenter funnet i ruinene av kontorene til den libyske sikkerhets-tjenesten, etter den voldelige styrtingen av Muammar Gaddafi, sterkt på at dette var tilfelle.
Papirer gjenfunnet av en vestlig menneskerettighetsorganisasjon avslørte at i mars 2004, var daværende antiterrorsjef i MI6, Allen, i direkte kontakt med myndighetene i Tripoli om den nylige pågripelsen av Abdelhakim Belhaj, en grunnlegger av den al-Qaida-tilknyttede Libyan Islamic Fighting Group.
«Jeg gratulerer deg med den trygge ankomsten til [Belhaj]. Dette var det minste vi kunne gjøre for dere og for Libya for å demonstrere det bemerkelsesverdige forholdet vi har bygget de siste årene,» skrev Allen.
«Morsomt nok fikk vi en forespørsel fra amerikanerne om å kanalisere forespørsler om informasjon fra [Belhaj] gjennom [dem]. Jeg har ingen intensjon om å gjøre noe slikt. Etterretningen om [Belhaj] var britisk … Jeg føler at jeg har rett til å håndtere dette direkte med deg.»
Belhaj ble arrestert med sin gravide kone I Malaysia tidligere samme år, deretter tilbrakte han syv år i libyske fengsler, hvor han angivelig ble utsatt for alvorlige overgrep. Libyske myndigheter løslot hans kone etter en kort varetektsfengsling, men heller ikke før de hadde torturert henne. Knapt to uker etter bortføringen dukket MI6s Allen opp i Libya, mens Tony Blair møtte Gaddafi.
Belhaj ble til slutt løslatt fra fengsel i 2008, som en del av et større amnesti for tidligere Libyan Islamic Fighting Group (LIFG), fremforhandlet av Qatar, en sentral støttespiller for gruppen. Tre år senere var han tilbake i Tripoli og tjenestegjorde som kommandant for væpnede opprørere mot Gaddafis styrker, og uten mangel på britisk og amerikansk *(og norsk) hjelp. Med NATOs luftstøtte deltok Belhajs styrker i det barbariske drapet på Gaddafi i lederens hjemby Sirte. *(Overs. merkn.)
I en pervers ironi ble andre LIFG-krigere involvert i den vestlig-støttede (krigen)* løslatt på grunn av en intervensjon fra Quilliam Foundation, en selvutnevnt «kontra-ekstremisme»-tankesmie, hemmelig konstruert av britisk etterretning. *(Overs. tillegg)
Oppdagelsen av den inkriminerende korrespondansen mellom Allen og Libyas regjering i 2004, førte til at Londons High Court innførte rettslige skritt mot den tidligere antiterrorsjefen i MI6, i juni 2012. To år senere nektet Storbritannias Crown Prosecution Service (CPS), på uforklarlig vis å ta ut tiltale mot ham, til tross for at Londons Metropolitan Police hadde samlet 28.000 sider med bevis.
I juni 2016 kunngjorde CPS igjen at de ikke ville straffeforfølge Allen, en beslutning som angivelig provoserte høyere etterforskningsoffiserer. Tjenesten bemerket at det var «tilstrekkelig bevis for å støtte påstanden om at [Allen] … hadde vært i kommunikasjon med personer fra utlandet som var ansvarlige for interneringen» av Belhaj og hans kone, og «søkt politisk autoritet for noen av hans handlinger».
Som sådan representerer IPTs beslutning om å høre klagene fra al-Hawsawi og Nashiri uten tvil den beste, og kanskje endelige, muligheten for offentligheten til å høre sannheten om rollen til MI5 og MI6 i det ekstraordinære overføringsprogrammet.
Foreløpig tyder indisier sterkt på at britisk etterretning med vilje søkte falske vitnesbyrd, som den kunne oppnå spesielle politiske resultater med, og rettferdiggjøre de innenlandske og internasjonale utskeielsene i krigen mot terror.
Denne artikkelen ble først publisert av The Grayzone:
British intelligence in the dock for CIA torture
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Les også om den faustiske pakten mellom britisk utenrikspolitikk og ekstrem islam:
TERROR IN BRITAIN: WHAT DID THE PRIME MINISTER KNOW? (johnpilger.com)
Nye avsløringer om den britiske regjeringens samarbeid med terrorister i Libya
Storbritannias samarbeid med radikale islamister
Kit Klarenberg er en undersøkende journalist som utforsker etterretningstjenestenes rolle i å forme politikk og oppfatninger.
Janne Haaland Matlary: Ingen militær framgang for Ukraina
Av Ove Bengt Berg - 13. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/janne-haaland-matlary-ingen-militaer-framgang-for-ukraina/
«Jo lenger krigen varer, desto verre for Ukraina på alle måter»
Av Ove Bengt Berg.
12. juli 2023
I en kronikk i Dagens Næringsliv 12. juli skriver professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og ved Forsvarets høgskole, Janne Haaland Matlary, noe helt annet enn det hovedstrømsmediene forteller oss. «Tiden renner ut for Ukraina», er kronikkens overskrift. For det er ikke noen militær framgang for Ukraina. Den vestlige trua på at Russland er i kaos og kollaps er sterkt overdrivi. At å ta tilbake alt okkupert territorium «er sannsynligvis helt urealistisk nå, spesielt Krim». I tillegg vil USA konsentrere seg om den kommende presidentvalgkampen, ikke om Ukraina. Dette kombinert med at Europas folk rammes av økte renter og matpriser, økt arbeidsledighet og at økonomien i Tyskland er i tilbakegang. Utsiktene til en klar militær framgang for Ukraina er ikke gode, skriver Matlary.
«Politisk makt vokser ut av løpet på et gevær»*
Janne Haaland Matlary innleder kronikken med disse orda:
Det går trått på fronten i Ukraina. Det er ingen militær fremgang. De russiske festningsverkene er formidable – store belter med miner og mange andre hindre, angrepshelikoptre som ligger lavt bak skogen og kan ta ut mål på mer enn en mils avstand. Det er svært vanskelig å komme inn mot frontlinjen for ukrainerne. Og Ukraina har ikke luftmakt, men er avhengig av droner og artilleri. Aldri – etter at flyet er oppfunnet – har en offensiv vært vellykket uten luftkontroll først.
Våpenhjelpen kommer motvillig og seint. Utsiktene til militær framgang er ikke gode.
Fordi et Ukraina som ikke kan omsette store og dyre våpenleveranser til seier, ikke vil få flere våpen etter hvert. Det er for dyrt, og det gir ikke resultater, noe som er hele poenget.
…
USA vil stoppe enhver eskalering av krigen. For det er jo USA som da blir aktøren i krigen, som må gå inn. Og det er valg i USA snart. Å trekke landet inn i en krig er det siste som vinner valget.
Putin sitter trygt
Matlary viser til at den vestlige trua på at Russland er i kaos er sterkt overdrivi. Putin slo uten våpenmakt ned et mislykka forsøk på opprør.
Europa ute av stand til å lede
Europa er ikke klar for å lede med hensyn til Ukraina når USA blir mindre engasjert. Nato kan ikke engang blir enige om en ny sjef, og det på andre året overtid. Om Sverige kommer inn, er det minste problemet i Nato nå.
Å ta tilbake alt okkupert territorium er sannsynligvis helt urealistisk nå, spesielt Krim. Dersom frontlinjen ikke kan brytes ned i sommer, skjer det ikke i vinter heller. Jo lenger krigen varer, desto verre for Ukraina på alle måter – økonomien ødelegges, vestens donorvilje svekkes, USA blir mindre engasjert og befolkningen orker ikke mer. De unge drar. Angrep på sivile i byer som Lviv, ved grensen til Polen, viser russisk vilje til å bruke alle midler. Dette fører til raseri og motstandsvilje, men hvor lenge kan man holde ut?
«Kjetterske tanker»
Matlary vedgår at dette er kjetterske tanker, men når den militære situasjonen er som den er og vil være det i lang tid framover, spør Matlary:
Kan et alternativ være at Ukraina forhandler og avstår territorium og derved får avtalte grenser som gjør at landet kan se vestover? Og derved tiltrekke seg kapital til gjenoppbygning? Det haster med å få normalitet; krigen er unntakstilstand for alt produktivt.
«Tiden utmatter både Ukraina og Vesten»
Økonomiske problemer øker i Europa, og økte forsvarsbudsjetter er ikke noen politisk vinnersak kombinert med nullvekst og inflasjon. Det er mindre medieoppmerksomhet om krigen nå enn for bare få uker sia, skriver Matlary. «Ukraina vil snart komme langt ned på agendaen.»
«Jo lenger krigen varer, desto verre for Ukraina på alle måter»
er undertittelen på kronikken. Det er ikke utsikter til en klar militær framgang fra en vanskelig situasjon, er hennes konklusjon. Men mange er jo sterkt uenige i det, og ser for seg en full seier for Ukraina for grensene før 2014, koste hva det koste vil. Av ukrainske og russiske liv. I Norge er krigsviljen stor og entusiasmen mot ethvert kompromiss og enhver våpenhvile bastant i regjeringa, på Stortinget og i redaksjonene. Partiene Venstre, MDG og Rødt er høylydt taleføre mot alt annet enn et knusende nederlag for Russland.
«Tiden renner ut for Ukraina». Hva er de kompromissløses svar?
Janne Haaland Matlary blir ikke populær med kronikken sin. Likevel bør Vestens statsledere og deres journalister stille spørsmålet om hvor mange som nå må dø for en uoppnåelig full seier — når det samme kanskje kan oppnås over et lengre tidsrom uten slike ofre?
* Sitat fra Mao Zedong.
Denne artikkelen ble først publisert av Politikus.