Nyhetsbrev steigan.no 13.03.2022
Dagens overskrifter:
Målet er å opprette det globale, digitale ID-fengselet
USA-imperiet ødelegger seg sjøl
Fullvaksinerte utgjør det store flertallet av covid-sjuke og døde i Storbritannia
Tysk transportbransje: – Vi står overfor den største forsyningskrisa siden andre verdenskrig
Kraftbransjen konstruerer sitt eget framtidsbilde
Primitiv «forskning» som skal bryte ned folks skepsis til vindkraft
Krigsmotstanden ikke troverdig – gjelder ikke våre egne og våre utvalgte venners kriger
Fem spørsmål som alle amerikanarar burde stille om krigen i Ukraina akkurat no
Målet er å opprette det globale, digitale ID-fengselet
Av red. PSt - 13. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/malet-er-a-opprette-det-globale-digitale-id-fengselet/
Hvis du lurer på hvorfor regjeringa Støre er så fanatisk opptatt av å innføre «koronasertifikat» enda det ikke har noen som helst betydning for å hindre smitte, så vil du finne forklaringene hvis du ser på EUs planer fra 2018 om at digitalt helsepass skal innføres i 2022 og dersom du leser World Economic Forum og deres dokumenter om global, digital ID. Det handler ikke om helse, men om å avskaffe demokratiet og innføre et totalitært samfunn der alle innbyggere og alt de gjør kan kontrolleres til enhver til.
Dette er temaet for The Corbett Report: The Global ID-prison.
Les også: EU planla i 2018 at vaksinepasset skulle innføres i 2022
Hvorfor vil World Economic Forum tvinge gjennom vaksinepassene?
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
USA-imperiet ødelegger seg sjøl
Av red. PSt - 13. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/usa-imperiet-odelegger-seg-sjol/
Imperier oppfører seg ofte som greske tragedier. I desperate forsøk på å unngå sin skjebne framskynder de den. Dette er i høyeste grad tilfelle med USA-imperiet som avvikler seg sjøl i ikke-så-langsom film. Dette skriver finansanalytikeren Michael Hudson i artikkelen The American Empire Self-Destructs.
Hudson har sjøl beskrevet det kommendesammenbruddet til USAs imperium, men som han skriver i sin nye artikkel: «Ingen hadde ventet at det skulle skje så fort.»
I løpet av det halve århundret siden USA avskaffet gullstandarden i 1971, har verdens sentralbanker operert på Dollar Standard, og holdt sine internasjonale pengereserver i form av amerikanske statspapirer, amerikanske bankinnskudd og amerikanske aksjer og obligasjoner. Den Treasury-bill Standarden som kom ut av dette har gjort det mulig for USA å finansiere sine utenlandske militærutgifter og økonomiske dominans over andre land ganske enkelt ved å opprette gjeldsbrev i dollar. USAs underskudd på betalingsbalansen ender opp i sentralbankene i land med betalingsoverskudd som deres reserver, mens debitorer i det globale sør trenger dollar for å betale obligasjonseierne og drive utenrikshandelen.
Dette monetære privilegiet – dollarhegemoniet – har gjort det mulig for USAs diplomati å påtvinge nyliberal politikk på resten av verden, uten å måtte bruke mye militærmakt av seg selv, bortsett fra å hente olje fra Midtøsten.
Sanksjonene påfører USA og deres allierte enorme ekstrakostnader
Den nylige eskaleringa av amerikanske sanksjoner som blokkerer Europa, Asia og andre land fra handel og investeringer med Russland, Iran og Kina har påført amerikanske allierte enorme alternativkostnader – kostnadene ved tapte muligheter. Og den nylige konfiskeringan av gullet og utenlandsreservene i Venezuela, Afghanistan og nå Russland, sammen med målrettet raiding av bankkontoene til velstående utlendinger (i håp om å vinne deres hjerter og sinn, sammen med gjenvinning av deres beslaglagte kontoer), har gjort slutt på ideen at dollarbeholdninger eller deres i dets pund- og euro-satellitter er en trygg investeringshavn når verdens økonomiske forhold blir ustabile.
Det er ikke Russland, Kina og andre som bryter med dollaren, men USA som driver dem vekk fra den
I likhet med andre analytikere har Michael Hudson trodd at Imperiet ville gå ned i solnedgangen når dets rivaler ville bryte med dollarhegemoniet. Men i stedet er det USA som gjennom sine sanksjoner og økonomiske overgrep driver dem vekk fra dollaren – og dermed sjøl innleder dollarens sammenbrudd som verdensvaluta. Hvorfor skal man sitte med dollar eller godta gjeldsbrev i dollar som betaling, når de når som helst kan bli beslaglagt?
Hudson skriver:
Russland oppdager (eller er på nippet til å oppdage) at de ikke trenger amerikanske dollar som støtte for rubelens valutakurs. Sentralbanken kan opprette rublene som trengs for å betale innenlandske lønninger og finansiere kapitaldannelse. De amerikanske konfiskasjonene kan dermed endelig føre til at Russland slutter med den nyliberale monetære filosofien, slik Sergei Glaziev lenge har talt til fordel for MMT (Modern Monetary Theory).
Den samme dynamiske undergraving av tilsynelatende amerikanske mål har skjedd med amerikanske sanksjoner mot de ledende russiske milliardærene. Den nyliberale sjokkterapien og privatiseringene på 1990-tallet ga russiske kleptokrater bare én måte å tjene penger på eiendelene de hadde rappet fra det offentlige. Det var å notere dem som børsnoterte selskaper og selge aksjene i London og New York. Innenlandske sparepenger hadde blitt utslettet, og amerikanske rådgivere overtalte Russlands sentralbank til ikke å lage sine egne rubelpenger.
Resultatet var at Russlands nasjonale olje-, gass- og mineralarv ikke ble brukt til å finansiere en rasjonalisering og fornyelse av russisk industri og boligmasse. I stedet for at inntektene fra privatiseringen ble investert for å skape økonomisk sikkerhet for Russland, ble de brent opp på nye oppkjøp av britiske luksuseiendommer, yachter og andre globale flyktige kapitalverdier. Men effekten av å gjøre den russiske dollaren, pundet og eurobeholdningene til gisler har vært å gjøre City of London til et for risikabelt sted å holde sine formuer. Ved å innføre sanksjoner mot de rikeste russerne nærmest Putin, håpet amerikanske tjenestemenn å få dem til å motsette seg hans brudd med Vesten, og dermed tjene effektivt som NATO-innflytelsesagenter. Men for russiske milliardærer begynner deres eget land å se tryggest ut.
Imperiets sammenbrudd kommer fortere enn vi trodde
Ingen trodde at verdensordenen etter krigen 1945–2020 ville gi etter så raskt. En virkelig ny internasjonal økonomisk orden er i ferd med å dukke opp, selv om det ennå ikke er klart hvilken form den vil ha. Men å «terge bjørnen» med USA/NATO-konfrontasjonen med Russland har utviklinga passert kritisk masse (kritisk masse er det nivået som er høyt nok til å opprettholde en kjedereaksjon, red.). Det handler ikke lenger bare om Ukraina. Det er bare utløseren, en katalysator for å drive mye av verden bort fra USA/NATO-banen.
Neste oppgjør kan komme innenfor selve Europa. Nasjonalistiske politikere kan forsøke å føre an i et brudd med USAs overgripende maktovertakelse. Prisen for deres fortsatte lydighet er å påtvinge sin egen industri betydelige kostnader mens de gir avkall på sine muligheter til demokratiske valg.
Russland, Kina og Asia kan støtte sin valuta med produksjon – det kan ikke Vesten
Det globale dollarimperiet som Michael Hudson beskriver er basert på USAs militære og politiske makt, som igjen er hyllet og opphøyd at den Hollywood-aktig «kulturell» dyrking av USAs «verdier».
Men i jakten på maksimal profitt har kapitalen i Vesten for lengst flyttet mesteparten av den virkelige produksjonen til Kina og det globale sør.
Russland, Kina og Asia produserer virkelige verdier. Vesten produserer ideologi, for å sette det på spissen.
Men når USA nå tvinger sine motstandere til å finne alternativer til dollaren, oppdager de at de kan backe opp sin egen valuta uten å være avhengige av dollaren. De har gull, metaller og virkelig produksjon som kan skape fundamenter for nasjonale valutaer.
Vesten vil oppleve at uansett hvor mye de liker «woke», så er det ikke som mye den kan gjøre for å holde valutaen oppe. Når man ser hvor ødeleggende det er for Vesten å boikotte Russland, og det før Russland har tatt igjen, kan man bare ane hva som vil skje dersom/når man skulle finne på å boikotte Kina.
Fullvaksinerte utgjør det store flertallet av covid-sjuke og døde i Storbritannia
Av red. PSt - 13. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/fullvaksinerte-utgjor-det-store-flertallet-av-covid-sjuke-og-dode-i-storbritannia/
Data fra Storbritannia viser at dødsfall av covid-19 blant uvaksinerte har falt, mens covid-19-dødsfall fra landets vaksinerte befolkning fortsetter å øke. Dette skriver NaturalNews.
Denne påstanden bekreftes av en rapport fra UK Health Security Agency (UKHSA), et myndighetsorgan mindre enn ett år gammelt som ble dannet for å være den britiske regjeringas helsevernbyrå.
Som en del av sine oppgaver publiserte UKHSA regelmessig covid-19 vaksinerapporter. Disse rapportene inneholder data om covid-19-relaterte tilfeller, sykehusinnleggelser og dødsfall. Rapportene grupperer også informasjonen basert på vaksinasjonsstatusen til pasienten eller den avdøde.
En av byråets siste rapporter, publisert 3. mars, beviser at de fullvaksinerte og de som har fått boosterdoser av vaksinen utgjør det store flertallet av covid-19-tilfellene i Storbritannia.
«[Rapporten] utgjør absolutt ingen god reklame for Pfizer og den påståtte effekten av covid-19-injeksjonen,» skrev Daily Expose i en artikkel som dekker den siste UKHSA-rapporten.
Storbritannia har en økning i covid-19-tilfeller. 6. mars bekreftet regjeringen 71 259 nye COVID-19-tilfeller, det høyeste antallet nye tilfeller på over en måned og opp med 56 prosent fra forrige uke.
Regjeringa registrerte også 1406 nye covid-relaterte innleggelser på sykehus den dagen, opp med en tredjedel fra forrige uke, og det er den sjuende dagen på rad hvor covid-19 sykehusinnleggelser har økt uke for uke.
Syttini prosent av den britiske befolkningen har mottatt minst én dose av vaksinen . Syttitre prosent er fullvaksinert og 57 prosent er fullvaksinert og boostet.
Barn blir sannsynligvis smittet av fullvaksinerte foreldre
UKHSAs rapport fra 3. mars dekker tilfeller, sjukehusinnleggelser og dødsfall etter vaksinasjonsstatus i England mellom 31. januar og 27. februar.
Den viser at av de nesten 1,1 millioner tilfellene av covid-19 som ble rapportert i England i løpet av denne perioden, ble 846.616 – eller 77 prosent av alle tilfellene – vaksinert og bare 244.313 var uvaksinert.
Av de vaksinerte tilfellene var 67.669 delvis vaksinert, 162.998 ble fullt vaksinert og hele 615.949 ble fullt vaksinert og boostet.
Dataene viser også at mer enn halvparten av de uvaksinerte covid-19-tilfellene – 169.482 – er under 18 år. Dette betyr at barn mest sannsynlig blir smittet med covid-19 gjennom sine fullt eller trippelvaksinerte foreldre, andre kjære eller muligens til og med lærerne sine.
Tysk transportbransje: – Vi står overfor den største forsyningskrisa siden andre verdenskrig
Av red. PSt - 13. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/tysk-transportbransje-vi-star-overfor-den-storste-forsyningskrisa-siden-andre-verdenskrig/
De skyhøye bensinprisene kan føre til tomme butikkhyller, advarer tyske speditører
Berlin: Speditører kan ikke lenger betale de høye drivstoffkostnadene. Derfor er det ifølge bransjeforeningen fare for forsyningsflaskehalser i supermarkedene. Dette skriver Westdeutsche Zeitung.
Bransjeforeningen for tyske speditører har advart om den verste forsyningskrisen i Tyskland siden slutten av andre verdenskrig med tanke på den kraftige økningen i bensinprisene. Det var en risiko for «delvis tomme supermarkedshyller», sa lederen av Federal Association of Freight Transport and Logistics (BGL), Dirk Engelhardt, «Bild» lørdag. Årsaken er at stadig flere speditører ikke lenger kan bære de høye drivstoffkostnadene.
«Situasjonen er mye mer spent enn med Corona,» sa Engelhardt. «Den verste forsyningskrisa på 70 år er nært forestående.»
BGL-sjefen ba den føderale økonomiminister Robert Habeck (De Grønne) om å takle problemet og snakke med industrien om nødhjelp. «Hvis Robert Habeck ikke handler nå, er Tyskland truet med en stor forsyningsflaskehals,» sa Engelhardt.
Han har skrevet brev til økonomiminister Habeck, men foreløpig ikke fått svar.
– Europeisk industri vil føle smerten fra de økte energiprisene
Fra metallindustri og transport til jordbruket vil man få smertelig merke konsekvensene av sanksjonene mot Russland, skriver Financial Times.
Nicholas Snowdon, analytiker hos Goldman Sachs, sier at den ferske prisstigningen har skapt et «veldig undertrykkende miljø» for alle energiintensive industrier i Europa, med aluminium rett på «toppen av lista».
Aluminium, som brukes i alt fra ølbokser til elektriske kjøretøy, er kjent som «elektrisitet i fast form» på grunn av de store mengdene kraft som kreves for å forvandle nøkkelingrediensen, alumina, til raffinert metall.
Utsiktene til ei forsyningskrise drev prisen på alumina så høyt som en rekord på mer enn 4000 dollar tonnet på mandag. Det har økt med over 100 prosent det siste året.
Varslet lastebilstreik i Italia mot de høye bensinprisene
I Italia er det varslet en landsomfattende lastebilstreik 14. mars. Sjåførene og spedisjonsfirmaene klarer ikke å betale de skyhøye prisene på bensin og diesel. Dette førte til frykt for tomme butikkhyller i supermarkedene.
Den italienske regjeringa har nedlagt forbud mot streika, angivelig fordi den ikke er varslet i rett tid.
Men forbudet stopper ikke Trasportiunito: Streikevarslet opprettholdes. Transportforbundet er forbannet på at myndighetene ikke har gjort noe for å takle energikrisa, og de har omformulert streikevarselet.
Generalsekretær Maurizio Longo forklarer at det ikke vil være en streik, men at «det ikke er noen vilje til å starte bilene.»
«Ingen vil stoppe transportmidlene, men å starte dem betyr å sette seg i gjeld».
Sanksjonskrigen mot Russland rammer allerede Europas befolkning hardt
Det har preg av sjølskading når Vesten sanksjonerer mot russisk energieksport. De første ofrene er Europas egen befolkning og Europas økonomi. Dette er vel å merke før Russland har svart med eventuelle mottiltak. Foreløpig leverer Russland olje og gass i henhold til inngåtte avtaler, men det kan godt hende at Russland vil stenge deler av energiforsyninga til Europa. Hvordan butikkhyllene og familieøkonomien da vil se ut, kan man bare forestille seg.
Det som er en gåte er hvorfor europeisk venstreside er entusiastiske støttespillere for denne økonomiske krigen, som først og fremst rammer deres egne velgere i arbeiderklassen og lavere middelklasse.
Kraftbransjen konstruerer sitt eget framtidsbilde
Av skribent - 13. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/kraftbransjen-konstruerer-sitt-eget-framtidsbilde/
Av Kjell H. Sivertsen, elektroingeniør og utreder i Motvind Norge, og Sverre Sivertsen, rådgiver i Motvind Norge.
Kraftbransjen er på offensiven om dagen. I front står alliansen Energi Norge og Norwea godt samkjørt med energikonsern som Equinor og Hydro. I store medieoppslag forteller de oss at Norge trenger en storstilt utbygging av vindkraft på land for å hindre kraftunderskudd om noen få år.
Motvind Norge gjorde i fjor en bred analyse av Norges framtidige energibehov og hvordan det kan dekkes. Analysene var basert på prognoser fra NVE, Statkraft og studier fra Sintef Energi og FME ZEN Forskningssenter. Vår konklusjon er at Norge vil ha et solid kraftoverskudd fram mot 2050 dersom vi gjør kloke valg. Det sammenfaller med NVEs analyser som viser at Norge vil ha et komfortabelt kraftoverskudd fram mot 2040.
Da har de lagt inn rikelig strøm til videre elektrifisering av sokkelen, bilparken, fergene og til å dekke behov til nye næringer som en del av det grønne skiftet. Derimot er det lagt inn svært beskjedne tall for energieffektivisering. Det samme gjelder for ny kraft som kan hentes ut ved å oppgradere våre eldre vannkraftverk.
Kraftutbygging tar tid, og det er samfunnsmessig riktig å utnytte eksisterende kraftressurser best mulig, før vi bygger ut nye. Studier fra NTNU viser at det er mulig å oppgradere og eventuelt utvide våre eldre kraftverk og få ut like mye kraft som hele den utbygde og planlagte vindkraften uten store naturinngrep.
På enøksiden viser vår sammenstilling at vi kan redusere Norges samlede kraftforbruk med en femtedel gjennom å effektivisere energibruken i bygninger, tungindustri og annet næringsliv. Det er også grunnlaget for at 27 organisasjoner i disse dager krever at regjeringen bevilger penger til en storsatsing på enøk. Det setter kraftbransjens utspill i det rette lys. De forsøker å konstruere sitt eget framtidsbilde i troen på at de kan nå fram med sin argumentasjon og bruker Statnetts statistikk som sannhetsvitne. Derfor mener Motvind Norge at det er aktuelt å se på behovet for en mer samordnet energistatistikk i Norge. Det er et forslag vi vil spille inn til den nye energikommisjonen.
Et stadig viktigere spørsmål er hva vi skal bruke ny kraft til. Vi ser konturene av en ny næring som vokser fram knyttet til produksjon av kryptovaluta. Så langt vi har registrert, er det etablert 16 datasentre her i landet. Vi vet lite om disse sentrene bortsett fra at de har et enormt kraftforbruk, gir svært få arbeidsplasser og at samfunnsnytten er tvilsom. Hvis det er til slike formål vi skal bygge ned den norske fjellheimen med vindkraft, er det grunn til å rope et kraftig varsku.
Norge står i en krevende spagat mellom å nå klimamålene og samtidig stanse det vedvarende tapet av natur. I kraftdebatten er naturvern dessverre kommet helt i skyggen. Vi har skrevet under på FNs konvensjon om biologisk mangfold som er like folkerettslig bindende som Parisavtalen. Likevel kommer vi sørgelig til kort på de fleste av målene vi har forpliktet oss til.
Miljødirektoratets siste status for biologisk mangfold viser en klar forverring av tilstanden for våre fjellområder, for det åpne lavlandet med kulturlandskapet og våtmarkene. Dette har pågått altfor lenge, og vi tåler ikke nye år med neglisjering av naturen. I virkeligheten dreier det seg om én krise drevet fram av et altfor høyt forbruk av naturressurser. En gjennomgang Vestlandsforskning har gjort, viser at sammenhengen mellom klima og natur er nesten fraværende i viktige stortingsmeldinger om energi. De framstår som rene sektormeldinger der miljøpolitikk er blitt klimapolitikk og ikke naturpolitikk. Det samme gjelder for statsbudsjettene til den forrige og den nye regjeringen.
Det er i dette lyset vi må se den pågående debatten om behovet for utbygging av ny kraft. Grønt skifte trenger ikke å bety at vi bruker mer, men at vi forvalter bedre. Dagens strømpriskrise er et resultat av en uansvarlig politikk ført av ulike regjeringer gjennom mange år. Norge mangler ikke kraft, men trenger en energipolitikk som forvalter kraftressursene til landets beste.
Hvis vi skrinlegger de meningsløse planene om å elektrifisere sokkelen og får endret på avtalene om krafteksport til Tyskland og Storbritannia, vil Norge ha en sikker strømforsyning som kan møte omstillingene vi står foran. Og vi trenger ikke å bygge nye vindkraftverk på land. Men det krever at vi har politikere som stiller seg kritisk til det som lanseres som fakta om kraftbehovet, og som er villige til å snu helt om på energipolitikken.
Kronikken ble først publisert i Nationen.
Primitiv «forskning» som skal bryte ned folks skepsis til vindkraft
Av Odd Handegård - 13. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/primitiv-forskning-som-skal-bryte-ned-folks-skepsis-til-vindkraft/
Av Odd Handegård.
De mange som fortsatt tror at vindkraft i Norge, havvind, hydrogenproduksjon, datasentre etc. vil bidra til reduksjon av de globale klimagassutslippene, fikk for ei uke siden en kraftig smell fra Det internasjonale energibyrået (IEA): Bortsett fra under den økonomiske krisen i 2008 og under corona-pandemien i første halvdel av 2020, har CO2-utslippene steget kontinuerlig til 36.3 milliarder tonn, en økning på 2 milliarder tonn bare i 2021. Økningen av fossil energi, er vesentlig større enn veksten i fornybar energi.
Et par europeiske land har tilsynelatende nedgang i utslippene, men som vist flere ganger så skyldes det juks: Pellets (og snart naturgass) blir definert som «grønn» energi, uten å være det. Å redusere litt av de små norske utslippene, er i realiteten uten betydning, særlig fordi konsekvensene er så meningsløse: En vanvittig strømpris, ustabil kraft (snart?), en privatisering av kraftsektoren, EU-tilpasningen, ødeleggelsen av norsk natur etc.
Se: Rekordhøye utslipp av CO2 i fjor
Til tross for at norsk energipolitikk ut fra dette vanskelig kan oppfattes som annet enn svindel, arbeider UiO (Cicero) med problemstillinger som skal bidra til å svekke den naturlige motstanden mot vindkraft. Nettstedet forskning.no har intervjuet forskningsdirektøren i Cicero som summerer opp de tiltakene europeisk forskning har funnet som vil føre til at utbyggingen av vindkraft på land aksepteres i større grad. Sosiologien her er ytterst primitiv – mesteparten av de manipulasjonene som foreslås, er det mulig å formulere uten kostbar «forskning».
Les: Mange vil ikke ha vindkraft – her er rådene som gir mindre motstand
Her er de viktigste punktene:
1. Kommunene må få en større andel av inntektene fra utbyggingen av vindkraft. Den mikroskopiske støtten til lokalsamfunn som gis, skyldes som kjent subsidier fra strømkundenes nettleie (fram til 2036) og ufattelig gunstige avskrivningsordninger og rammebetingelser. Det meste av overskuddet er sendt til skatteparadiser. «Redningen» for vindkraftbransjen ser nå ut til å være den eksisterende strømprisen – hvis den varer. Regjeringen har ennå ikke bestemt seg for hvordan beskatningen av bransjen skal bli. Særlig kommuner med lite folketall og store arealer står fremst på bransjene agenda.
2. Cicero understreker at folk må «få god og riktig informasjon», slik at mange unngår «å føle seg lurt» – slik tilfellet har vært fra utbyggingen av vindkraft startet på 90-tallet til i dag (større turbiner, endret plassering etc.).
3. Cicero er også kommet til at det bør framgå at vindkrafta skal brukes lokalt, og ikke eksporteres. Men som tidligere nevnt: Når krafta er kommet på nettet, er bruken ikke mulig å forutsi.
4. Det er også viktig å understreke at «naturvern er viktig for klimaet». Naturvern kommer til å bli et stadig viktigere argument for vindkraftvandalene – men vi bør ikke la oss bløffe. «Et sunt økosystem kan hjelpe oss å møte klimautfordringene», sier forskningsdirektøren. Det blir nok mange slike irrelevante argumenter for vindkraft framover.
Mye av det som i dag kalles «forskning», kan knapt nok kalles utredningsarbeid. Det meste er snudd på hodet: En oppdragsgiver med penger bestiller en rapport som skal begrunne den konklusjonen oppdragsgiveren vil ha. Mye av klimaforskningen er dessverre preget av slike forutsetninger og av konsulentselskapenes prosjektbehov/profittbehov.
Krigsmotstanden ikke troverdig – gjelder ikke våre egne og våre utvalgte venners kriger
Av Ove Bengt Berg - 13. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/krigsmotstanden-ikke-troverdig-gjelder-ikke-vare-egne-og-vare-utvalgte-venners-kriger/
Det er et rasistisk preg over krigsmotstanden
Av Ove Bengt Berg.
Den politiske stormen som feier over vårt land og i Europa mot Russlands invasjon i Ukraina er som en etterlengta storm i flere tiår mot krigerske invasjoner. Hvis dette nå blir et vendepunkt der «hele Norge» nå begynner å engasjere seg på samme måten mot alle stater som setter i gang angrepskriger, inkludert Norges egne angrepskriger, kan vi få et grunnleggende skifte for krigsmotstand og fred i verden.
Men: Beklager, sett i lys av krigene de siste tretti åra, framstår ikke dagens krigsmotstand troverdig. Dagens storm mot Russland er ikke uttrykk for et prinsipp mot kriger og ikke-innblanding i andre land. Det er heller ikke noe som tyder på at Ukraina-krigen har ført til en helt ny allment akseptert politisk forståelse om at militær innblanding i andre land fra nå av vil bli kraftfullt motarbeida. Prinsippet er fortsatt at våre venner, og Norges politiske ledere, kan invadere og bombe hvem de vil. Det vil vi derimot fortsatt ikke godta at våre utpekte fiender får lov til. Den norske staten vil fortsatt framstille seg som fredens og fredsmeklernes ledende land kombinert med å være tilhenger av «humanitære» kriger på lydig vink fra USA. Vi sender våpen og ikke fredsmeklere til Ukraina.
Denne selektive norske, amerikanske og europeiske motstanden mot andres kriger og for sine egne kriger har et tydelig rasistisk preg. Det er verdens fattige nasjoner med mennesker som ikke er kritthvite i huden som rammes hardest av alle krigene.
Fredsnasjonen Norge sender våpen — ikke fredsmeklere
I Norge vil de politiske myndighetene lære oss at vi er verdensmestre i fred og fredsmekling. Men Norge krever ikke våpenhvile og forhandlinger i Ukraina. Trass i forbudet vi fikk for rundt 60 år sia mot våpeneksport til parter som er i krig, sender Norge nå våpen til Ukraina som en hjelp i den militære kampen mot Russland.
Plutselig nå? Hva med alle de andre invasjonene?
Andres overgrep kan ikke forsvare at andre gjør det samme. USAs svært mange kriger kan ikke forsvare at Russland gjør det samme. Men når det i årtier har vært mange kriger og det bare er en liten ekstra engasjert flokk som har engasjert seg mot dem, må det kunne forsvares å stille spørsmålet «Hva er det som plutselig gjør at «hele Norge» som norske langrennsløpere, skiskyttere og OBOS påtok seg ansvaret for å være nasjonale og internasjonale politiske forbilder for «den politisk rettferdige sak»?» Hva er det med Ukraina som gjør innbyggerne i det landet mer verdt for «alle» som i dag maler ukrainske flagg i ansiktet plutselig reagerer på denne krigen?
Marielle Leraand, medlem Rødt, har tidligere vært medlem av partiets internasjonale utvalg og skriver 6. mars i år på sin Facebook-side:
Det er ikke sånn at det var et enormt folkelig engasjement for 11 år siden da Norge sendte bombefly til Libya. Det var ingen libyske flagg overalt på folks profilbilder da.
Ny nasjonal og internasjonal folkebevegelse mot kriger og innblanding i andre land?
Begynner det en ny folkelig politisk bevegelse mot angrepskriger og innblanding i andre lands indre forhold nå — for nasjonal sjølråderett? Det ville være veldig bra om så skjer. Men det er åpenbart ingen grunn til å tru på det. Det er nok dessverre ikke motstand mot krig og for retten til nasjonal sjølråderett som driver næringslivet, idrettsorganisasjonene og «alle andre» i kampen mot Russlands innmarsj i Ukraina. Det særegne ved krigen i Ukraina er at her er det yndlingsfienden Russland som er den ene parten. Mens russere har vist til de tre store og ødeleggende angrepene vestfra i 1812 (Frankrike, Napoleon), 1918-21 (mest fra Storbritannia) og 1941-45 (Tyskland, Hitler), har vi i Norge i 200 år dyrka ventinga på det varsla og frykta russiske angrepet. Krigen i Ukraina er som skapt for den russerangsten hele Norge har utvikla i århundrer. Den frykten trumfer det som burde vært kamp mot all krig og for alle staters rett til sjøl å styre i sitt eget land uten utenlandsk innblanding.
Motstemmer skal bort. Har det vært en mer hatefull stemning siden 1945?
Den omfattende støtten til Ukraina har ført til en sjelden uforsonlig situasjon. Hatsk som neppe tidligere de siste 60 åra. Terje Alnes skriver:
«Nå kreves det lydighet og ensretting, så ikke prøv å nyansere, i dag er verden sort/hvitt. Slik er det politiske klimaet vi står i. … Det sies nærmest rett ut at disse motstemmene har vært propagandister for Putin og at de står i ledtog med en diktator.»
«Det russiske angrepet på Ukraina er forkastelig. Det kan ikke forsvares, … Likevel, det politiske klimaet vi nå opplever i Norge og andre NATO/USA-vennlige land er skadelig.»
På sosiale medier hånes, trues og trakasseres i fredens navn dem som ikke stiller i geledd. Bare å si at krigen i Ukraina er en fortsettelse av politikken med andre midler, et ledd i en prosess, blir avvist med «argumentet» at «Dette ville Putin ha likt».
Thomas Vermes skriver en kommentar 6. mars til kritikken fra Dagens Næringslivs politiske redaktør Frithjof Jacobsen som i NRKs Helgemorgen 6. mars i år kritiserte alle som ikke alt før Russlands invasjon delte Jacobsens syn. Vermes skriver:
…det har oppstått et helt spesielt debattklima der avvikende meninger ikke kan fremmes uten å bli slått i hartkorn med Putin.
Aftenpostens kommentator Andreas Slettholm kaller den slags folk, personifisert ved avisa Klassekampen, for «Putins norske etterplaprere». At den liberalistiske tenketanken Civita hamrer løs på mennesker som har vært inne på tanken at Russland kan ha reelle bekymringer for sin sikkerhet, er som det skal være. Men skribenten Eirik Løkkes betegnelse «De norske Putin-klakørene» er ikke spesielt vellykket hvis man mener at et godt, offentlig ordskifte er bra i et demokrati.
Raseri og hets svirrer også i sosiale medier.
Terje Alnes skriver: «Nå kreves det boikott av alt russisk. Skalk lukene, alle dører skal stenges. Idretten og kulturlivet sanksjonerer og boikotter. Hva godt skal dette føre til?» Kontakten med alt russisk fjernes i Europa nå, som bøker og kunstverk. Russiske barn i Norge mobbes og ungdom fra Russland og Hviterussland får ikke delta i Norway Cup. Hvorfor får USA og andre land som stadig invaderer og bomber, delta både på Ekeberg og ellers i verden uten at det stilles et eneste spørsmål om det?
Kanselleringskulturen nyttig i kriger
Før Ukraina-krigen har det i USA og Europa vært en kampanje for å fjerne statuer av personer som nå hevdes ikke fortjener å stå på sokkel, fjerne navneskilt på benker som noen ikke fortjener og fjerning av bøker med påstått rasistisk eller sexistisk innhold. Det samme med motforestillinger som noen vil fremme på diskusjonsmøter, de skal «kanselleres», nektes talerett. Denne kulturen har fungert som en utmerka trening til dagens ukrainasituasjon, og vil bli av avgjørende militær betydning når alle verdensmaktene før eller seinere braker sammen i uforsonlighet. Da blir det oppstilling: Enten er du med oss, eller du blir utstøtt (minst).
Rasistisk antikrigsbevegelse
De fleste krigene som USA har satt i gang etter Sovjetunionens fall i 1990, 14 i tallet, har ramma verdens fattigste nasjoner i den tredje verden. Som krigene mot Libya, mot Syria, Irak og Afghanistan. Norge har deltatt i tre av disse krigene.
Marielle Leraand skriver:
Men hvem var skurken i Afrika-eventyret?
Mediene i Norge hadde sjølsagt svaret og malte et demon-bilde av Ghadaffi. Noe befolkninga sjølsagt trenger dersom de skal bli overbevist om å støtte at landet vårt går til krig.
Vel, det er mulig litt etnosentrisk, for ifølge HELE den Afrikanske Union (55 land i Afrika) så var Norge og NATO definitivt «The bad guy!» i Libyakrigen.
Men, som vi vet, omtrent ingen i Norge reagerte på at landet vårt bedrev krigføring i et afrikansk land.
Det var ikke titusenvis i solidaritetstog for det libyske folket.
Det var ingen redsel å spore i den norske befolkninga mot et EKSTREMT aggressivt NATO som bomba tett. For det var jo bare langt-der-borte-i-Afrika; og hvem ser vel det? Hva med de livredde barna som tilbragte dagene i mars for 11 år siden i bomberom når norske bombefly bomba midt inne i sentrum av hovedstaden? Ja, HELT EKTE SMÅ BARN. Selv om vi ikke fikk se disse barna på Dagsrevyen.
Så da er vi ved mitt poeng her:
…hva gjør at vår solidaritet og medlidelse er så ufattelig mye sterkere når det er hvite, blåøyde ukrainere som er «ofre», enn når det er svarte afrikanere?
Det er neppe bevisst at grunnen til at krigsofrene i den fattige verden ikke har fått vanlige europeeres støtte fordi de er fattige og er mørke i huden. Forskjellsbehandlinga av krigene har likevel et tydelig rasistisk preg. Det er ikke alle krigsofres menneskeverd som mobiliserer Idrettsforbundet, LO og OBOS. Ikke tidligere, og helt sikkert heller ikke fra nå av heller. Noen er mer verdt enn andre.
Denne artikkelen ble først publisert av Politikus.
Fem spørsmål som alle amerikanarar burde stille om krigen i Ukraina akkurat no
Av skribent - 13. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/fem-sporsmal-som-alle-amerikanarar-burde-stille-om-krigen-i-ukraina-akkurat-no/
Av Michael Snyder, End of the American Dream.
Har du lagt merke til at antikrigsrørsla i USA nesten har smuldra opp til ingenting? I gamle dagar var hordar av radikale venstrevridde lidenskapeleg i mot krigane våre i Afghanistan og Irak, men i desse dagar ser mange på venstresida ut til å ønskje krig mot Russland meir enn noko anna. Men før vi finn oss sjølve dregne tinn i ein krig som kan ha katastrofale implikasjonar for heile planeten, burde vi kanskje ta eitt steg tilbake frå kanten på stupet og reflektere over kva vi er i ferd med å gjere. Russarane har brukt enormt mykje tid, pengar og energi på å utvikle ein ny generasjon av ekstremt avanserte kjernevåpen, og Vladimir Putin har allereie åtvara oss at han er viljug til å bruke dei. Og so fort den eine eller andre sida bruker kjernevåpen, er det ingen veg tilbake.
Dette er slikt eit kritisk moment i historia vår. Dersom vi tek feil avgjerd no, kan landet vårt ikkje lenger ha ei framtid. So i staden for å respondere emosjonelt til kva som skjer, treng vi desperat å analysere situasjonen med sindige hovud. Dei følgjande er fem svært rare spørsmål som kvar amerikanar burde stille om krigen i Ukraina akkurat no:
#1. Er vi klare for at fleire hundre millionar menneske omkjem i ein konflikt med Russland?
Harry Kazianis har delteke i mange krigsspel gjennom åra, og i 2019 hadde han høvet til å delta i eit som simulerte kva som ville skje dersom ein krig mellom NATO og Russland braut ut i Ukraina. Ifølgje Kazianis, resulterte simuleringa i meir enn ein milliard dødsfall:
«I eit tidsrom av berre tre dagar, som eg har gjort tallause gonger dei siste åra, samla det seg ei gruppe av tidlegare og noverande amerikanske høgtståande regjeringstilsette frå begge sider av midtgangen for å kjempe ein NATO-Russland-krig i ei simulering seint i 2019. I løpet av det som vi kalla NATO-Russland-krigen 2019, estimerte vi at ein milliard menneske døydde. Og dersom vi ikkje er forsiktige, kan det som skjedde i ei simulering skje dersom ein NATO-Russland-krig bryt ut om Ukraina.
Faktisk i simuleringa eg nemnde ovanfor frå 2019, der Russland invaderer Ukraina på same måte som dei har gjort siste veka no, ikkje berre blir NATO dregen inn utilsikta, men Russland skyt til slutt opp kjernevåpen i sin desperasjon. Resultatet er ei eskalering av større og farlegare kjernevåpen der meir enn ein milliard liv går tapt.»
#2. Dersom vi gjev Ukraina jagarfly, vil det tyde at vi blir dregne inn i ein skyttarkrig med Russland?
Den amerikanske utanriksministeren Antony Blinken har tidlegare sagt at USA vil vere viljug til å erstatte alle MiG-29-jagarfly som Polen sender til Ukraina med nye, amerikansk-konstruerte jagarfly, og no har Polen sett ein unik vri på det tilbodet. Openbert ønskjer den polske regjeringa å gje MiG-29-jagarflya til oss, og då vil vi vere dei som leverer dei til ukrainarane. Men dersom vi faktisk gjorde dette, vil dette gjere oss til ein aktiv deltakar i konflikten?
«Polen sa tysdag at dei var klare til å sende – umiddelbart og vederlagsfritt – alle sine MiG-29-jagarfly til US Air Force sin Ramstein Air Base i Tyskland og gjere dei disponible for Washington til å sende til Ukraina, ifølgje ei melding frå det polske utanriksministeriet.»
#3. Kvifor får Al-Qaida lov til å kjempe for Ukraina?
I gamle dagar vart vi fortalt at Al-Qaida var den mest vondskapsfulle terrororganisasjonen på heile planeten, men no er dei tydelegvis på vår side. Det blir rapportert at 450 Al-Qaida-kjemparar allereie har reist til Ukraina, og ingen i vestlege media ser ut til å ha eit problem med dette:
«Nesten 450 ekstremistiske arabarar og utlendingar har kome til Ukraina frå Idlib for å kjempe mot russiske styrkar, mindre enn berre tre dagar etter at dei forlot Syria og reiste gjennom Tyrkia.
Slektningar av ekstremistar som har kome til Ukraina fortalde Sputnik at høgtståande kjemparar frå terroristgruppa Hayat Tahrir al-Sham (den omdøypte versjonen av Jabhat Al-Nusra, altso Al-Qaida) har halde ei rekkje møte med høgståande leiarar i Turkistans islamistiske partigruppe og Ansar Al-Tawhid og Hurras al-Din-grupper, og blitt einige om å late eit tal av alle sine kjemparar gå inn i Ukraina gjennom tyrkisk territorium.»
#4. Har USA verkeleg 26 biologiske forskingslaboratorium i Ukraina?
Den kinesiske regjeringa kjem med denne skuldinga, og dersom det er sant, har nokon der ute mykje å forklare. Fordi det er absolutt ingen grunn til at USA skulle utføre farleg biologisk forsking i Ukraina i det heile, langt mindre i 26 ulike fasilitetar. Men ifølgje Kina sitt utanriksministerium, er dette nøyaktig kva som har gått føre seg:
«USA har 336 laboratorium i 30 land under sin kontroll, inkludert 26 i Ukraina åleine. Det burde gje ei full beretning om deira biologiske militære aktivitetar heime og i utlandet og stille seg sjølv til fleirsidig verifisering.»
#5. Kvifor sender kinesiske media reporterar med russiske militæreiningar som deltek i invasjonen av Ukraina?
Normalt blir reporterar berre sende med styrkar som er sett på som vennlege. Til dømes ville det vere utenkjeleg for reporterar frå USA å bli sendt ut med russarane. Men truleg har kinesarane eit heilt anna syn på denne konflikten.
Det er viktig å merke seg at kinesarane har nekta å fordømme det Russland har gjort.
Faktisk kallar dei det ikkje ein «invasjon» i det heile.
Uheldigvis trur eg at vi alle veit kvifor dette skjer.
Kinesarane planlegg å invadere Taiwan på eitt eller anna tidspunkt, og difor følgjer dei særs nøye med på korleis denne noverande konflikten utviklar seg.
Russarane og kinesarane har arbeidd for å utvikle nærare relasjonar i lang tid, og når Kina endeleg set i gang invasjonen av Taiwan, kan USA finne seg sjølv i ein konflikttilstand med begge to samstundes.
Mange i Washington ville bli absolutt sjokkert av slik ei utvikling, men dette er noko eg har snakka om svært lenge.
I seinare år har USA blitt ekstremt sjølvtilfredse, og i mellomtida har både russarane og kinesarane raskt modernisert og oppgradert sine militære styrkar.
No har Tredje verdskrigen plutseleg brote ut, og Russland og Kina ser begge eit høve til å endre spelet takka vere inkompetansen til Biden-administrasjonen.
Oversatt av saksyndig for Derimot.no.