Nyhetsbrev steigan.no 13.02.2023
Hvem i USA er det som ønsker krigen i Ukraina?
– Vi kan ikke skjønne at gift noen gang kan bli sunt
Norske kostholdsråd må baseres på kostreist mat produsert på norske ressurser
US Africa Leaders Summit lover mer plyndring av Afrika
Russland-Iran dumper dollaren og bryter opp amerikanske sanksjoner
Plausible deniability, det å kunne nekte med troverdighet
Pentagon ønsker å returnere Special Ops propagandister til Ukraina
Hvem i USA er det som ønsker krigen i Ukraina?
Av Douglas Macgregor - 13. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/hvem-i-usa-er-det-som-onsker-krigen-i-ukraina/
Oberst Douglas Macgregor forklarer hvordan krigsaktivistene i Washington driver fram en krig som handler om at de ønsker å ødelegge og partere Russland for å plyndre landets ressurser. Macgregor viser at dette er en imperialistisk krig der den herskende klassen i USA fører krig for å bli enda rikere. «Følg pengene», sier han i et intervju som avdekker dagens imperialisme enn mesteparten av europeisk venstreside.
Etter at kapitalkrefter prøvde å plyndre Russland etter Sovjetunionens fall klarte Putin å snu denne politikken. De tok nasjonal kontroll over landets enorme ressurser. Samtidig advarte han gang på gang om at forskyvningen av Natos grenser mot Russland ikke kunne tolereres. Dette ble ignorert i vest og førte oss inn i den aktuelle situasjonen.
I Washington skapte de seg den illusjonen at de kunne ødelegge Russland i løpet av kort tid. Først fjernet det regjeringen i Kiev og innsatte sine egen folk som de trente opp militært. Deretter utløste de konflikten gjennom provokasjoner. De regnet med at kombinasjonen av økonomiske sanksjoner og militære proxy-styrker (Ukrainske) vil få den russiske regjeringen til å falle i løpet av uker, kanskje et par måneder.
Nå har de plassert seg i en umulig situasjon og føler seg tvunget til å fortsette en krig de taper.
Store deler av USAs befolkningen er lite engasjert i denne krigen. De aner ikke hvor Ukraina er.
De som står bak dette er naturligvis store kapitalkrefter i USA som vil ha tilgang til Russlands naturressurser. Derfor er dette en imperialistisk krig fra USAs side og folkene i Kongressen som er avhengig av donasjonene (les bestikkelsene, red.) til disse kapitalkreftene støtter deres ønske politisk enten de tilhører høyre eller venstresiden.
Han latterliggjør hele nedskytingen av ballongen over USA. Det er en avledningsmanøver for ikke å snakke om de meget alvorlige økonomiske og sosiale problemene USA står midt oppe i.USA har en inkompetent regjering som ikke griper tak i våre store indre konflikter.
Deretter gir han et tilbakeblikk over det som har ledet frem til krigen i Ukraina. Han tilskriver USA mye av ansvaret for den aktuelle situasjonen. Putin advarte oss i mange år, men vi hørte ikke på det han sa. Zelenski gikk til valg på slagordet om «Fred med Russland» og fikk overveldende oppslutning ved valget. Etter valget skjedde det en 180 grader vending.
Det store flertallet i Ukraina ønsket ikke noen krig med Russland, men det var det andre som gjorde.
Han snakker også om panzer-forsendelsen til Ukraina. Hverken USA eller Tyskland kan sende sitt beste utstyr fordi Russland da kan få tilgang til deres mest avanserte teknologi. Derfor må second-hand utstyr sendes.
MacGregor forklarer hvordan krigføringen har endret seg og hvorfor pansrede kjøretøy har mindre betydning enn før. Russland har vært de første til å forstå dette og har bygget opp sine militære styrker etter det. Det vi ser er at de nå smadrer de ukrainske stillingene gradvis og ruller frem som en langsom dampveivals under en elektronisk paraply av bl.a luftforsvars-systemer. Og de er grunnen til det enorme ukrainske antallet døde og sårete.
Vi dreper nå den ukrainske staten med dumskapen vår.
Problemet er at vi har dummet oss ut. Ingen vil innrømme at vi har tapt, selv om mange nå erkjenner det privat. USA har ikke militære midler til å møte Russland i Europa. Det har heller ikke de europeiske Nato-landene. Derfor står Nato i fare for å bli oppløst.
Nato ble skapt som en forsvarsallianse og vi taper i den krigen vi har lagt opp til. Før USAs befolkning skjønner at det er idioter som styrer i Washington er det fare for atomkrig, f.eks. som følge av feilvurderinger eller uhell.
Sammendrag ved redaksjonen i Derimot.no.
– Vi kan ikke skjønne at gift noen gang kan bli sunt
Av Guro Skjelderup - 13. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/vi-kan-ikke-skjonne-at-gift-noen-gang-kan-bli-sunt/
Ekteparet Even og Wenche Sundby kan nesten telle på én hånd hvor mange ganger i året de er i dagligevarebutikken. 26. februar kan du treffe dem på Litteraturhuset i Oslo.
Teppa gård i Nes, Viken, august 2022: I skyggen av en viltvoksende bringebærhekk står et rundt bord med fire stoler. Rundt bordet sitter Even, kona Wenche Husås Sundby og Steven Henry Maddix fra Husbonden. Fremdeles er det lenge til ekteparet Sundby kan ta en liten ferie. Først skal det høstes, sankes, slaktes og konserveres.
Rundt bordet går praten lett. Om tiden vi lever i, om velstanden som kanskje har gjort oss sløve og om matens betydning for god helse. Og om det som er temaet for intervjuet: Sopp som dyrefôr og gjødsel.
Agronom og agrotekniker Even er 32. generasjon på gården Teppa. Opprinnelig het den Holt, men for 15 år siden byttet den til sitt nåværende, som betyr «et lite stykke eng».
Dette gir oss troen på at vi kan masseprodusere. At vi kan ta økologisk landbruk opp til konvensjonelt nivå.
Møt oss på Litteraturhuset i Oslo 26.2.
Jon Holden om «Det nye Norge»: samarbeid og fellesskap
«Husbonden» Steven Maddix om soppens mirakler i mat og jordbruk
Wenche og Even fra Teppa gård om hjemmedyrking, konservering og matauk
Julia om sensur: Hva er det vi ikke får vite?
Guro om veien tilbake til helse etter at hun lå nede av svineinfluensavaksinen
Rabatt på billettene fram til 13.2.
Et lite stykke eng
Og nettopp dét er Teppa gård. Her setter naturen premissene, varsomt hjulpet av menneskehender som spiller på lag.
Året var 1977 da Wenche var sytten og møtte Even. Siden den gang har det vært de to og nesten like lenge har de drevet økologisk gårdsbruk. I lange perioder ved siden av annen jobb. Grønnsaker, frukt, bær, gris og høns har gjort familien, som etterhvert telte seks personer, selvberget året rundt.
– I hele fjor var vi i matbutikken åtte ganger, forteller paret.
Hjem fra butikken tar de stort sett med seg kun enkelte meieriprodukter.
– Ja, og øl, humrer Even.
Fôrprisene firedoblet
Men det siste året har det blitt mer krevende å være gårdbrukere. I 12 år har ekteparet Sundby drevet med griseproduksjon. Det startet i det små med to gris til seg selv og familien, men etterspørselen økte raskt. Likevel stod griseproduksjonen i fare i år.
– Prisene på økologisk kraftfôr ble nesten firedoblet sammenlignet med fjoråret. Vi så ingen annen mulighet enn å slutte med gris. Skulle vi fôret med kun økologisk fôr, ville kiloprisen på kjøttet blitt 260-280 kroner, forklarer Even Sundby.
Om ikke soppen virket, ville det være kroken på døra for svineproduksjon.
Løsningen servert
Idet Wenche og Even innser at det ikke går lenger, tar Steven Henry Maddix fra Husbonden kontakt. I grevens tid.
– Jeg var på jakt etter økologiske bønder å samarbeide med for å teste sopp som dyrefôr og gjødsel, sier Steven.
I april flyttet fire griser inn på Teppa, og Even var klar: Om ikke soppen virket, ville det være kroken på døra for svineproduksjon.
Det som skjedde kjentes nesten som et mirakel.
– De startet med forsiktig snusing. Så spiste de. Og spiste!
– Hvordan kan gift noen gang bli sunt?
Kjøttkvalitet
Etter en tre-ukers tid flyttet ytterligere seks griser inn. Nå mesker flokken seg i gourmetsopp stinn av proteiner som er overskudd fra Husbondens produksjon. I tillegg får de servert emmer (urkorn) samt frukt og grønnsaker fra gården. Kjøttkvaliteten forventes å stige i takt med kvaliteten på fôret. Først i november når grisene er slaktet, får Wenche og Even svaret på det.
Men allerede ser de soppens effekt på andre områder. Som et forsøk gjødslet de deler av potetlandet med sopp. Resultatet kan sees med egne øyne: Risene i reikene er både grønnere og høyere. Også knutekålen snakker sitt tydelige språk. Den halvparten som er gjødslet med sopp, er tydelig større enn den som er gjødslet med hønsemøkk.
– Vi er fremdeles i testfasen, men resultatene så langt er positive. Jeg kan iallfall ikke skjønne hvordan gift noen gang kan bli sunt, sier Wenche. Hun løfter til side duken inn til vekstunnelen med jordbær for å vise at også det er fullt mulig å dyrke økologisk.
Det viktige nitrogenet
Hva er det med soppen som gjør den så effektiv som gjødsel?
– Stikkordet er nitrogen. Nitrogen er det absolutt viktigste grunnstoffet for plantevekst. Nitrogenet i lufta er ikke tilgjengelig for planter, og bæsj fra dyr på et jorde må omdannes fra amoniakk til nitrogen. Denne prosessen kan ta inntil tre år. Det spesielle med soppen er at den har gjort hele denne prosessen på forhånd. Den tilsettes jordsmonnet i form av sagflis, korn eller annet usprøytet organisk materiale som allerede er ferdig nedbrutt av sopp, forklarer Steven og fortsetter:
– Sopp er naturens kompostmaskin. Hadde vi ikke hatt sopp, hadde vi bodd på et berg av søppel.
Potetene med gjødsel av sopp spiret etter tre dager. De som ble gjødslet med tre års brent hønse- og grisemøkk brukte tre uker.
– Det gir oss troen på at vi kan masseprodusere. At vi kan ta økologisk landbruk opp til konvensjonelt nivå. Som igjen kan gi forbrukerne stor helsegevinst, sier Steven.
35 år med MS
Even vet hva Steven snakker om. Han har kjent effekten av ren, sprøytefri mat på kroppen. I 35 år har han levd med multippel sklerose (MS).
– Å få den beskjeden var et sjokk som senere skulle vise seg å bli en velsignelse. Gudskjelov at jeg fikk MS, sier han og utdyper:
– Barna våre var små, og jeg var en travel mann med jobb i forsikringsbransjen ved siden av gården. Diagnosen tvang meg til å være hjemme. Til å legge helt om prioriteringene mine. Den ga meg tid med barna mine, til å bli ordentlig kjent med dem.
Diagnosen ga også Even et nytt syn på matens betydning. Det er 20 år siden sist han tok medisiner mot sykdommen. Han har hatt 35 gode år med en diagnose med dystre utsikter. Det gir han maten på gården sin en stor del av æren for.
– Jeg har vært uforskammet frisk og de siste 20 årene ikke tatt noen medisiner!
Av jord er du kommet…
Evens livsreise med MS er verdt et eget intervju. Den er full av eksempler og erfaringer om mat som medisin. Kanskje også derfor deler ekteparet Sundby samme fremtidshåp som Steven; at ren mat skal bli tilgjengelig for alle.
Soppens betydning for jordhelse og kjøttkvalitet er i sin spede testfase. Men minst én ting er udiskutabelt.
– Kunstig gjødsel dreper mikrobiomet i jorda. Derfor må det pøses på med mer sprøyting, det blir en ond sirkel. Nettopp her kommer soppen inn. Den får liv i mikrobiomet igjen, sier Steven med optimisme mens Wenche skyter inn:
– Av jord er du kommet, av jord skal du bli, og av jord skal du atter gjenoppstå. Om vi bare hadde tatt til oss den setningen, hadde vi sett annerledes på hvordan vi behandler jorda.
Dyrevelferd
Tid for fôring. Ti glade griser skjønner hva som er i gjære. Høylytt smatting og småkrangling om godsakene får oss tobeinte til å trekke på smilebåndet.
– Dyrene lærer oss så mye, sier Wenche og forteller om den gangen de ved et uhell ga grisene sprøytede grønnsaker. Det ble liggende uspist.
I flere måneder til skal grisene på Teppa få nyte overskuddet av Husbondens produksjon. I slutten av oktober kommer slakteren til gården. På skånsomt vis blir én og én gris skutt uten at de andre i flokken hverken ser eller hører det. Slik bevares dyrevern og kjøttkvalitet.
– I de store slakteriene går kjøttkvaliteten rett i dass i slakteøyeblikket. Jo mer stresset grisen er når den blir slaktet, jo mer syre går ut i kroppen og jo lysere blir kjøttet, forklarer Even.
– I de store slakteriene går kjøttkvaliteten rett i dass i slakteøyeblikket.
Til jul serveres gris fra Teppa i mange hjem. På Teppa gård gjentar Wenche den samme setningen som hvert år på julaften: Alt på bordet er herfra!
– Så ler resten av familien rundt bordet, for de vet at jeg bare må si dette. Jeg er så stolt jeg, da. Jeg føler meg som en millionær når jeg serverer julemiddagen!
Denne artikkelen ble først publisert av hemali.
Norske kostholdsråd må baseres på kostreist mat produsert på norske ressurser
Av Romy Rohmann - 13. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/norske-kostholdsrad-ma-baseres-pa-kostreist-mat-produsert-pa-norske-ressurser/
En revisjon av de nordiske ernæringsanbefalinger (NNR) kommer til sommeren 2023, flere er skeptiske til arbeidet som gjøres. Både Norsk Bonde og Småbrukarlag og Bondelaget kommer med kritiske bemerkninger.
Av Romy Rohmann.
De nordiske ernæringsanbefalingene (NNR) utgjør grunnlaget for nasjonale kostråd i Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige samt de baltiske landene.
Regjeringa skriver på sine sider:
Den 5. utgaven av NNR ble publisert i 2012/2013, og i 2023 publiseres den 6. utgaven (NNR2022). Anbefalingene må revideres med jevne mellomrom fordi det foregår mye forskning på kosthold, både relatert til helse og bærekraft. Nordisk ministerråd besluttet i 2019 at NNR skulle revideres og at revisjonen skal integrere overvekt/fedme og bærekraft der det finnes tilstrekkelig vitenskapelig grunnlag for det. Anbefalingene skal utarbeides etter strengt vitenskapelige metoder.
Ansvaret for dette arbeidet går på omgang mellom de nordiske landene og nå er det Helsedirektoratet som organiserer arbeidet og er sekretariat.
Regjeringa skriver videre:
Det faglige innholdet utarbeides av NNR-komiteen, som har knyttet til seg flere hundre uavhengige fagpersoner innenfor relevante tema. Komiteen ledes av professor Rune Blomhoff ved Universitet i Oslo.
Det er en forutsetning for legitimiteten til rådene at uavhengighet, dokumentasjon og transparens står sentralt, og dette står høyt på NNR-komiteens agenda. Metodikken som brukes er beskrevet på NNRs nettsider. Alle interessenter skal ha anledning til å spille inn i arbeidet gjennom at artiklene fortløpende legges ut på høring via nettsidene.
Anbefalingene utarbeides i første rekke utfra et helseperspektiv, men der det foreligger tilstrekkelig dokumentasjon, vil også bærekraftselementer inkluderes.
Myndighetene i hvert enkelt av de nordiske landene kan velge å revidere sine nasjonale kostråd på grunnlag av anbefalingene i NNR2022.
Den ferdige rapporten vil inneholde rundt 60 kapitler om næringsstoffer, matvaregrupper, kostholdsmønstre og sammenheng med helse, overvekt og bærekraft, i tillegg til kapitler om metode.
Nå ligger det flere kapitler ute til høring.
Norsk Bonde og Småbrukarlag (NBS) er kritisk til nye nordiske kostråd, de mener at bærekraftige kostråd må være basert på landets arealressurser.
Les: Bærekraftige kostråd må være basert på arealressursene
Vilde Haarsaker, assisterende generalsekretær i Norsk Bonde- og Småbrukarlag sier på NBS’ nettsider at man ikke kan kalle kosthold bærekraftige om det ikke tas hensyn til matsikkerhet. Nasjonale kostholdsråd må bygge på arealressursene i det enkelte land.
Hun sier videre:
Det er skremmende at artikkelforfatterne tar så lett på temaer som matsikkerhet og beredskap. For eksempel står det at noen land, som Norge og Finland, legger vekt på selvforsyning i matpolitikken, men at dette ikke på noen meningsfylt måte vil føre til miljømessig bærekraft. De mener valget mellom import eller lokal matproduksjon primært skal bestemmes av miljøavtrykket, dersom miljømessig bærekraft er målet, forklarer Haarsaker.
Rune Blomhoff som er Professor i klinisk ernæring ved Universitet i Oslo, leder hele arbeidet med NNR-prosessen. Han sa på et åpent dialogmøte 12. januar at matsikkerhet ikke er en del av mandatet for komiteens arbeid.
Mandatet på bærekraft var ikke så tydelig fra Nordisk Råd, så vi har måttet gjøre en del avklaringer på hva vi skal integrere på bærekraft. Vi har hatt dype diskusjoner med fagmiljøer. I samråd med vår oppdragsgiver har vi blitt enige om at matsikkerhet er utenfor mandatet, sa Rune Blomhoff på møtet.
Komiteen, og forfatterne vurderer derimot bærekraft gjennom å beregne matens «livsløpsavtrykk» og vurdere dette opp mot «planetære tålegrenser» for klimagassutslipp, arealbruk, ferskvannsbruk, nitrogen og fosfor.
NBS ved Haarsaker mener at metodikken med å beregne «planetære tålegrenser» ikke er egna til å vurdere viktige verdier som selvforsyning, matsikkerhet, beredskap og levende lokalsamfunn noe som er grunnleggende verdier i et bærekraftig matsystem.
Hun sier videre:
Vi er positive til at bærekraft skal inn i kostrådene, men ikke på den måten vi ser nå. Poenget med å vurdere bærekraft er jo nettopp å veie de ulike hensynene opp mot hverandre. Både sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft må med. Matsikkerhet og beredskap kan ikke være hensyn som landene må vurdere isolert sett i ettertid, slik Blomhoff pekte på i møtet. Disse hensynene må være en del av den grunnleggende analysen.
Når en bruker denne metodikken blir det slik at det er matvaregrupper som blir utgangspunktet for analysen og ikke arealgrunnlaget i hvert av de nordiske landene.
Dersom man tar utgangspunkt i hva som er mulig å produsere i hvert land vil man kunne beregne hvilket produksjonspotensiale det finnes for ulike matvarer og på bakgrunn av det kan man gi råd om hva vi bør spise mer og mindre av.
Et grunnleggende prinsipp for bærekraftig jordbruk og kostråd må baseres på lokal sjølforsyning og bruk av landets arealressurser.
I Norge betyr det et basiskosthold basert på melk og meieriprodukter, kjøtt fra beitende drøvtyggere og svin og kylling som spiser fôr som ikke er egnet som menneskemat, sjømat, samt korn, rotfrukter og andre grønnsaker det er mulig å dyrke. Særlig bygg har vi potensial for å spise mer av. Det er også potensial for å produsere mer belgvekster i de klimatisk beste områdene av landet, legger Haarsaker til.
Det har vært rettet kritikk av arbeidet i fagmiljøet både mot prosessen, utvalget av eksperter, definisjonen av bærekraft og den faglige metodikken skriver NBS på sine sider. De skriver også:
Audun Korsæth og Arne Bardalen fra NIBIO var opprinnelig med som fageksperter, men har trukket seg fra arbeidet. De opplevde at deres faglige innspill ikke ble tatt hensyn til.
Norges Bondelag har også vært kritiske til definisjonen av bærekraft i dette arbeidet.
Vi etterlyser bedre metodikk, mer forankring i nasjonale forhold og bredere vurdering av bærekraft. Dette skaper ikke tillit, sier Egil Chr. Hoen, 1.nestleder i Norges Bondelag.
I sitt høringssvar er Bondelaget blant annet tydelige på mangelfull redegjørelse for hvilken vitenskapelig metodikk som er brukt. Dokumentet er gjennomgående negativ til animalsk produksjon, og er samtidig gjennomgående positiv til plantebaserte produksjoner.
De skriver videre at en plan hvor matsikkerhet helt utelatt ikke er i tråd med hva FNs matorgan, FAO (Food and Agriculture Organization of the United Nations) sier er en viktig del av bærekraftperspektivet i matproduksjon.
FNs understreker at folkeøkning og globale klimaendringer gjør at vi må bruke de lokale ressurser i alle land for å produsere mat. Å sørge for mat til egen befolkning er en rett og plikt alle land har.
Bondelaget skriver videre på sine nettsider:
I Norden ligger forholdene godt til rette for husdyrproduksjon og fôrproduksjon. Vi peker på de positive effektene av grasproduksjon og husdyrhold som karbonlagring, biologisk mangfold, binding av jord og albedoeffekt. Disse sidene ved produksjonene er utelatt, sier Hoen.
Tankegangen rundt bærekraftig matproduksjon er noe mange bønder kjenner seg igjen i. Det dreier seg om å bruke jorda og naturresursene i et sirkulært kretsløp i et evighetsperspektiv.
Samtidig må matproduksjon være økonomisk bærekraftig. Å ha en løpende matproduksjon over hele landet er en trygghet for både beredskap og matsikkerhet. Da er det helt naturlig at også matsikkerhet er en del av vurderingene i utarbeidelsen av de nye kostholdsrådene, mener Egil Chr. Hoen.
Her er begge faglaga helt enige i kritikken: nasjonal matsikkerhet må ligge til grunn for nye nasjonale kostråd.
Det som bekymrer er at det i artiklene konkluderes at et vegansk kosthold er det beste for miljøet, mens et kosthold med mye produkter fra drøvtyggere, altså ku, sau og geit, er det dårligste.
De positive miljøeffektene ved beitedyr er helt borte i disse artiklene. Beiting utnytter grasarealer der det ikke kan dyrkes menneskemat og drøvtyggerne forsyner oss med husdyrgjødsel og god jordstruktur som igjen er fornybare innsatsfaktorer til planteproduksjonen. Dette ses helt bort fra og det hevdes fra artikkelforfatterne at det kan være bedre for det biologiske mangfoldet i Norge å la beiteområdene gro igjen med skog, sjøl om vi veit at 29 % av rødlisteartene i Norge avhengig av beite og slått.
Det er tydelig at det som vi kjenner som «EAT programmet» og The Great Food Reset ligger til grunn for arbeidet med våre nye kostholdsråd, og det er kanskje ikke overraskende.
https://steigan.no/2019/06/gunhild-stordalen-og-hennes-eat-milliardaerer/
Vi har skrevet om dette før her på Steigan.no, angrepene på det tradisjonelle landbruket er så massive og koordinerte, kan vi ikke gå rundt å tro det er tilfeldig lenger.
Nå er det kanskje på tide å begynne og tenke at det faktisk er slik at myndighetene mener at det ikke er ønskelig med bønder og landbruk i framtidas Norge.
Dette skjer over hele den delen av verden hvor Vesten har kontroll. Jordbrukere blir «kjøpt ut» av aktiv drift som i Nederland, og samtidig kjøper store kapitalkrefter som Gates opp jordbruksland i gigantskala i USA.
Dette skjer samtidig som vi over lang tid har blitt foret med nyheter om ei forestående matkrise, og ulike matprogrammer har blitt lansert for at vi skal legge om kostholdet slik at vi ikke lenger skal være avhengig av maten som produseres i det tradisjonelle landbruket.
https://steigan.no/2023/02/angrep-pa-landbruk-og-matforsyning/
I et innlegg skrevet under av
Vilde Haarsaker, ass. generalsekretær i Norsk Bonde- og Småbrukarlag
Elise Åsnes, leder i miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire
Siv Beate Eggen, leder i Norsk Seterkultur
Larissa Avelar, leder av Latin-Amerikagruppene i Norge
Markus Hustad, daglig leder i Økologisk Norge
Turid Nordbø, leder i Norsk Gardsost
Kjetil Marstrander, Alliansen ny landbrukspolitikk
Sondre Dalen, leder i Attac Norge
Gina Gylver, leder i Natur og Ungdom
konkluderes det med følgende:
Grunnleggende verdier i bærekraftige matsystemer er matsikkerhet og beredskap, tradisjonell kunnskap, solidaritet med andre land, bosetting og arbeidsplasser, kulturlandskap. biologisk mangfold, levende bygder og gode liv for mennesker og dyr. Men det er svært utfordrende, om ikke umulig, å tallfeste disse verdiene. Derfor er det krevende å ivareta disse verdiene gjennom metodikken med “planetære tålegrenser”.
Vi som skriver under dette innlegget, mener at norsk jordbruk i større grad enn i dag må baseres på lokale arealressurser og lokale kretsløp. Nye kostråd bør også bidra til dette. Men slik det fremstår nå, frykter vi at nye kostråd kan bidra til å øke importen og svekke norsk arealbruk og matsikkerhet. Det er ikke bærekraftig.
US Africa Leaders Summit lover mer plyndring av Afrika
Av skribent - 13. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/us-africa-leaders-summit-lover-mer-plyndring-av-afrika/
Nylig inngåtte avtaler mellom USAs utenriksminister Anthony Blinken og afrikanske statsledere lover godt for profitten til amerikanske gruveselskaper, og tilsvarende mindre beskyttelse for afrikanske arbeidere som jobber under dehumaniserende arbeidsforhold for å drive fram den digitale revolusjonen.
Av Jeremy Loffredo, The Grayzone.
US Africa Leaders Summit, som ble holdt forrige desember i Washington DC, ga en anledning for Biden-administrasjonen til å fremme sine planer for det afrikanske kontinentet. Med temaer som spente fra Covid-19, klimaendringer og “å ta igjen det digitale etterslepet” til “styrking av demokratiet”, var fellesnevneren i Washingtons agenda troen på at afrikansk samarbeid med amerikanske multinasjonale selskaper ville være gjensidig fordelaktig, og bidra til “langsiktig utvikling.”
Helgen med samtaler hadde et Davos-aktig preg, der amerikanske industriledere satt side om side med afrikanske statsledere og medlemmer av Biden-administrasjonen. Det som tronet på toppen av de mektige selskapene sin agenda var deregulering, som de hevdet ville gjøre kontinentet mer “innbydende” for utenlandske investeringer. Blant reguleringene amerikanerne var mest opptatt av å svekke var de som omfattet gruvesektoren, herunder arbeiderrettigheter, lover som regulerer barne- og slavearbeid, miljøbeskyttelse og skattlegging.
Det store selskapet Deloitte, som er strategisk partner til World Economic Forum, publiserte i 2018 et dokument, “The Future of Mining in Africa”, som i klartekst formulerer Washingtons agenda for kontinentet. I dokumentet hevdes det at for å gjennomføre den digitale forvandlingen som blir omtalt som Den fjerde industrielle revolusjon, er det nødvendig at afrikanske land tillemper reguleringer som er ment å beskytte mennesker og miljøet. Dokumentet beklaget at gruvesektoren “fortsetter å oppleve gransking fra regulerende myndigheter”, noe som angivelig “skaper usikkerhet som forsinker investeringer i ny gruvedrift, samt utvidelse av eksisterende gruver.”
Deloitte argumenterte videre for at Afrika må “bevege seg videre fra å pålegge etterlevelse av reguleringer for etterlevelsens skyld, til å levere verdi.” Det ble ganske klart antydet at denne “verdien” var opp til amerikanske kapitalinteresser å sette, og ikke nødvendigvis av folk i Afrika.
Dokumentet til Deloitte bidro til å ramme inn og berede grunnen for det omtalte møtet i desember. Der presenterte utenriksminister Blinken et memorandum til Den demokratiske republikken Kongo sin utenriksminister Christophe Lutundula og Zambias utenriksminister Stanley Kakubo. I følge Blinken “åpnet avtalen døren for amerikanske og “likesinnede” investeringer” i de to landenes store, “grønne” mineralrikdom, som altså refererer til de enorme forekomstene av nikkel, kobolt og kobber.
“DR Kongo står for over 70 prosent av verdens kobolt-produksjon. Zambia er verdens sjette største kobber-produsent og den nest største produsenten av kobolt i Afrika”, uttalte Blinken. “Den globale etterspørselen etter kritiske mineraler kommer til å gå i taket i løpet av de neste tiårene … Elektriske kjøretøyer bidrar til å redusere karbonutslipp og støtter den globale kampen mot klimakrisa”, fortsatte den amerikanske utenriksministeren, mens han tilslørte utplyndringen av afrikanske ressurser i et klimavennlig språk.
Siddharta Kara, en akademiker og forfatter av fire kritikerroste bøker som avslører menneskesmugler- og slaveindustrien i Afrika, har tilbragt flere år på landsbygda i Kongo, der han har dokumentert grufulle – og for det meste skjulte – forbrytelser som forekommer i forsyningskjedene til amerikanske, multinasjonale selskaper.
Til The Grayzone har Kara uttalt at avtalene som ble banket ut på The US Africa Summit “kommer til å innebære større etterspørsel etter mineraler som blir brukt i elektriske kjøretøyer, noe som vil føre til mer utbytting, mishandling og elendighet for kvinner, barn og menn som graver verdens kobolt-forsyning ut av jorda i DR Kongo.”
Konferansen kulminerte i et arrangement kalt “The Deal Room” der industriledere avdekket og feiret vellykkede avtaler med afrikanske nasjoner. Blant direktørene som opptrådte under “The Deal Room” var Josh Goldman fra KoBold Metals. KoBold Metals er et nyoppstartet gruveselskap grunnlagt av Bill Gates med støtte fra Jeff Bezos og Richard Branson fra Virgin-gruppen. Selskapet anvender KI og avansert teknologi for å oppdage og utvinne mineralforekomster som andre gruvegiganter har oversett. “Vår oppgave i KoBold er å komme opp med bedre måter å finne metallene som kan bidra til å elektrifisere verdensøkonomien. Kobber, kobolt, nikkel og lithium. Vi arbeider for å oppdage forekomstene som vil utgjøre den neste generasjonen med gruver, for å produsere materialene vi behøver for å avverge katastrofale klimaendringer”, sa Goldman i talen sin. Hvor mange av de sjeldne mineralene planlegger dette Gates-, Bezos- og Branson-eide selskapet å utvinne og eie? Det viser seg å være alle.
På KoBold sin nettside står det at selskapet tar sikte på å sikre kontroll over “verdens reserver av nikkel, kobolt, lithium og kobber.”
I The Deal Room avdekket Goldman et nytt gruveprosjekt i Zambia: “Jeg er her for å presentere det som til nå er den største investeringen selskapets historie. En investering for å eie, utvikle og utforske. Zambia er et sted med investeringsvennlige lover, med myndigheter som støtter vår investering med besluttningsprosesser som er gjennomsiktige og rettferdige”, uttalte Goldman.
Innen 2030 vil multinasjonale selskaper som Microsoft, Amazon, Tesla og Google ifølge World Economic Forum ha behov for 17 ganger flere sjeldne mineraler til å drifte de smarte dingsene og elektriske kjøretøyene til vestlige konsumenter i den kommende grønne revolusjonen-
I 2021 forklarte det amerikanske forsvarsdepartementet at Afrika “har en overflod av strategiske metaller”, som de beskrev som “kritiske for utviklingen i det 21. århundret.”
Og ifølge The New York Times vil den siste generasjonen elektriske kjøretøyer “kreve mengder av mineraler og metaller som man sjeldent finner i overflod i Midtøsten, regionen som opprettholdt den forrige energi-æraen.” Disse mineralene befinner seg i et annet historisk offer for grådig kolonialisme: Afrika.
Slik Siddhartha Kara ser det, “driver den voksende etterspørselen etter “grønne batterier” et nytt kappløp for å utvinne metallene fra jorda så raskt som mulig”. Resultatet er tusener av arbeidere som “jobber under inhumane forhold for noen skarve dollar om dagen for å fore forsyningskjedene med mineraler, før de ender opp i teknologi- og el-kjøretøy-selskapene som er verdt billioner og som retter seg mot konsumermarkedet.”
Deltakerne fra næringslivet som deltar på World Economic Forum, omfavner stolt det de tror er en “snillere” form for kapitalisme, nemlig “Stakeholder Capitalism”. Tiden da de store selskapene kun tok hensyn til eierne på bekostning av alle andre, er etter sigende over. I stedet fremmer de en tilsynelatende progressiv visjon der menneskeheten som helhet blir sett som en interessent i selskapenes virksomhet.
Mentaliteten som ligger bak ideen om “Stakeholder Capitalism” kommer godt til syne i tek-industrien sine pr-framstøt rundt deres tilsynelatende “bærekraftige” forsyningskjeder.
I 2019 bidro et søksmål på vegne av kongolesiske arbeidere som var utsatt for arbeidsulykker, til å knuse industriens retorikk om sin etiske framgangsmåte. I anklagen ble det hevdet at Alphabet, Apple, Dell, Microsoft og Tesla “medvirket til den brutale bruken av barnearbeid … for å utvinne kobolt.”
Den komplekse sammensetningen til forsyningskjedene, der råvarene bytter hender dusinvis av ganger, har imidlertid gjort det praktisk talt umulig å nøyaktig stadfeste opprinnelsen til kobolt-materialene. Det var denne med hensikt ugjennomsiktige prosessen som gjorde det mulig for tek-gigantene å avverge at saken havnet for retten.
Apple har på sin side publisert et dokument på 20 sider som lover at selskapets forsyningskjeder har blitt sertifisert “etisk” av en “tredjeparts etterforsker.”
Kara, den nevnte forskeren som har gransket slavearbeidet i den afrikanske gruveindustrien, avfeier slike uttalelser som “ikke mer enn pr-framstøt som sjelden, hvis i det hele tatt, følger sporet til enden av forsyningskjedene. Antagelsen er at hvis vi hevder at vi sikrer verdighet for arbeidere og bærekraft langs hele forsyningskjeden så vil folk tro oss, og vi kan fortsette som før.” “Sannheten”, forklarer Kara videre, “er at det finnes en klasse med undermennesker som under forferdelige forhold eksisterer på bunnen av vårt globale økonomiske system.”
Etterspørselen etter materialer til batteriene i el-kjøretøy forventes å stige med 87 000 prosent ifølge en studie utført av Universitetet i Sussex. Dette vil tvinge gruveindustrien til å fortsette sin utplyndring av nye områder i det globale sør, og dets mennesker, for å holde tritt.
Og på samme måte som USA har ført kriger for regimeskifter og gjennomført langvarige okkupasjoner i Midt-Østen for å sikre kontroll over energikildene vestlige forbrukere krever, kan det forventes at lignende virkemidler vil bli tatt i bruk for å supplere memorandum av typen som nylig ble skrevet under på møtet med Zambia og DR Kongo.
Denne artikkelen ble først publisert av The Grayzone.
US Africa Leaders Summit promises more exploitation for Africa, record profits for US mining firms
Oversatt til norsk for steigan.no av Isak Mamen Finne.
Pressefrihet fra Hell
Av Harald Øystein Reppesgaard - 13. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/pressefrihet-fra-hell/
Paneldebatt fra Hellkonferansen for redaktører og journalister
Av Harald Øystein Reppesgaard.
I løpet av 10.-12. februar hadde Norsk journalistlag stormøte med faglige og presseetiske temaer og etterfølgende feiring av sin egen fagligetiske fortreffelighet og utdeling av priser. Deltakerne var stort sett fraTrøndelag men avspeiler i meninger og opptreden snittet i vår 4. statsmakt på landsbasis. Friheten overvar paneldebatten på lørdag som foruten temaer som rettsskandalen i Baneheia, krigsreporternes oppdrag i Ukraina og pressen i «fri dressur» var det mest interessante paneldebatten særlig p.gr.a. Panelets sammensetning. Det var to klare kritikere av medienes svik ovenfor informasjonsplikten, en mellomfornøyd og to tilsynelatende selvransakende, men systemforsvarere.
Temaet om pressen går i flokk fikk klare svar fra Trond Andresen og Pål Steigan.
For å friske opp pressens samfunnsansvar som de selv har utarbeidet i Vær Varsom-plakaten neves:
«Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.»
Ikke siden EEC-debatten i 1972 og i 1974 har den samlede Media- Norge vært mer samstemt og ensrettet enn i de siste 3 årene. I særdeleshet om Covid- pandemien og krigen i Ukraina. Steigan påpekte at vi uavbrutt fikk fryktskapende «faguttalelser» om at pandemien kunne utslette land og folk dersom ikke regjeringen fikk satt Grunnloven til side og innføre unntakstilstand som under krig. Alle medier skrev at «Norge var i krig». Mediene gikk i takt, skulder til skulder for å utbre sannheten sammensatt av Norsk Institutt for folkehelse (FHI). Ingen motrøster kom fram til offentligheten. Media snudde det døve øret og det blinde øyet til alle motargumentene. Steigan ble samfunnsfiende. I dag vet vi bedre. Bl.a. om munnbind hadde ubetydelig liten smitteforebyggende effekt.
Om krigen i Ukraina er det unisone fordømmelser av Russland i vår presse, men en panegyrisk hyllest av Zelenskyjs opptreden i NATO-verdenen og i FN. Fra denne del av verdens tidligere kolonimakter og imperialistiske, krigførende land gis ukritisk støtte for nye krav om våpen. Ingen fremmer krav om våpenhvile og fredssamtaler som fredsbevegelser og andre krigsmotstandere tar til orde for.
Det er fra alle fredsbevegelsene i Norge, fra FNs generalsekretær, Brasil, Mexico og selv NATO-land som Ungarn, Kroatia og Tyrkia. Vi savner ikke minst en analyse om hva som ligger bak og hva som er opptakten til krigen. Er det utelukkende Russlands aggressive og militaristiske politikk – imperialisme?- som er eneste årsak eller er det en proxy-krig for USAs egne geopolitiske med interesser for å destruere Russland og rollen som verdensmakt som står på spill?
Mange er opptatt av hvorfor er norske journalister i liten grad interessert i å få fram svar på slike spørsmål. Videre hvorfor har vi en propaganda med ensretting og uniformering for kun våpendonasjoner og krigføring som dominerer førstesidene mens de ikke er en plattform for fredskrav. De som har et annet syn enn Stortingspartiene, hovedstrømsmediene og offiserskorpset blir uthengt som svikere og »putinister» Er dette i samsvar med Vær Varsom-plakaten?
Steigan påpekte hvorfor det har upåaktet hen at Nazismen var opphøyd til statsideologi i Ukraina. Den nazistiske massemorderen av jøder under krigen, Bandera, er nasjonalhelt. Ingen skrev om høyreekstreme grupper som Høyre sektor og Azov-bandene angrep fagforeningsbygget i Odessa hvor 40 mennesker ble drept i 2014. Ingen synes å være opptatt at Zelenskyj-regimet har forbudt 11 opposisjonspartier, fagforeninger og stengt fire TV- og radiostasjoner. Dette som burde være en helligbrøde for norsk pressefolk.
Steigan konstaterte at ingen i dette landet har gjengitt den prisbelønte amerikanske journalisten Seymor Hershs klare påpekninger – i detalj – om norsk og amerikansk terror med sprenging av gassrørledningene i Nordstream II. NRK roper som forventet opp om «konspirasjonsteorier». Galt eller rett. Dette er ikke å ivareta samfunnsplikten om at ulike syn skal komme til uttrykk.
Andresens forsøk på å gjennomføre foredraget til Brendberg om «Den jødiske lobbyen – frå borgarrettar til etnokrati», ble møtt med stempelet «jødehets» bl.a. i Adresseavisen i mars 2022. Adresseavisens utpekte Skybakmoens motbydelige journalistiske bidrag til et karakterdrap ble aldri imøtegått. Det var teppe ned for foredraget på NTNU, Litteraturhuset og andre møteplasser etter trakasseringen. Ingen forsvarte Grunnlovens § 100 og Vær Varsom-plakaten om ytringsfrihet. Ulvehylene og til flokken var bastant i Trøndelag. Ingen plattform for «jødehat», het det.
Redaktøren av Dagen fikk sagt tre ganger i et kort innlegg «konspirasjonsteorier» som vern mot Steigans og Andresens skarpe skudd. Selbekks støtte til systemmediene var forventet og uten interesse.
Konspirasjonsteorier er den norske presses bryske avvisning på å bli konfrontert med meninger og ytringer som ikke passer deres importerte USA-konstruerte verdensbilde. Begrepet har de adaptert fra Bush begrensede ordforråd når virkeligheten gikk ham i mot. Konspirasjon og «ensretting» fra mediene og enkeltpersoner betydde at en hver kritikk var unasjonal og nesten landsforræderi under Afghanistankrigen. (Patriot ACT 2001). Trump utviklet dette til en kunst som norske media bruker for å diskreditere de som påpeker løgner og forvridde sitater. Fra en president de ellers latterliggjorde i høye tonelag.
Medias irrelevante meningsløshet ble avkledd av Andresen som påpekte at skytingen mot kjernekraftverket i Zaporizjzja som var under full russisk kontroll, ble opphausset til at det var russerne selv som sto bak. Likeledes sprengingen av broen over Kertsjbroen til Krim i fjor.
Steigan påpekte Nato-landenes selvkonstruerte vrangforestilling om at gassrørledningene i Østersjøen var sprengt av russerne selv for å kalle USA for terrorist. Som om det var det som skulle til. Fra før har norske media skutt sin troverdighet selv i begge føttene med å være ekko for NATO-propagandaen. Nå fikk de ytterligere skyts mot denne og burde sitte igjen med et ramponert rykte om selvstendig og fri faglighet.
Pliktskyldig avleverte generalsekretæren løfter om bedre tider for ytringsfriheten og ivaretakelsen av pressens samfunnsansvar. Det viket ærlig ment. Ingen applaus. Vi roser Hell-arrangørens invitasjon av deltakerne i panelet De fikk fritt ytret sine meninger og debatten ble styrt av den erfarne journalisten Soot-Ryen. Endresen og Steigan ville neppe fått noen ytringsplattform sør for Dovre.
Fire fredsaktivister delte ut løpesedler med at mediene måtte sette fram krav om våpenhvile og fredssamtaler til deltakerne. Mange så ikke en gang på dem. Verken generalsekretæren i redaktørforeningen eller den prisbelønte, eks-SVeren, i Trønderdebatt, Snorre Valen, løftet på øynene og tok ikke i mot informasjonen. Valen kan stå som en bauta over arroganse og tilpasningsdyktig som har utviklet seg i forhold til åpen og fri informasjon i media. De er mer enn før formidlere av NATO-s verdensforståelse som nå dominerer totalt rommet for der ytringsfriheten i landet skulle være: Nei takk. Bare konspirasjonspropaganda.
Les også: I promised to give you Hell
Russland-Iran dumper dollaren og bryter opp amerikanske sanksjoner
Av Pepe Escobar - 13. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/russland-iran-dumper-dollaren-og-bryter-opp-amerikanske-sanksjoner/
Nyheter om russiske banker som kobler seg til Irans finansielle meldingssystem styrker motstanden mot USA-pålagte sanksjoner i begge land og akselererer global avdollarisering.
Av Pepe Escobar – 9. februar 2023
Avtalen mellom sentralbankene i Russland og Iran som ble formelt undertegnet 29. januar om å koble sammen deres bankoverføringssystemer, er omveltende på mer enn én måte.
Teknisk sett vil fra nå av 52 iranske banker som allerede bruker SEPAM, Irans bank-telekomsystem, koble seg til 106 banker som bruker SPFS, Russlands ekvivalent til det vestlige bankmeldingssystemet SWIFT.
Mindre enn en uke før avtalen var dumaens formann Vyachslav Volodin i Teheran for å overvåke de siste detaljene som del av et møte i Russland-Iran interparlamentariske samarbeidskommisjon: han var fast bestemt på at begge nasjonene raskt skulle øke handelen med sine egne valutaer.
Rubel-rial handel
Ved å bekrefte at andelen av rubler og rial i gjensidige oppgjør allerede overstiger 60 prosent, ratifiserte Volodin suksessen med «felles bruk av Mir og Shetabs nasjonale betalingssystemer». Ikke bare omgår dette vestlige sanksjoner, men det er i stand til å «løse problemer knyttet til gjensidig fordelaktig samarbeid og økende handel».
Det er godt mulig at rubelen til slutt vil bli hovedvalutaen i vår bilaterale handel, ifølge Irans ambassadør i Moskva, Kazem Jalali: «Nå er mer enn 40 prosent av handelen mellom landene våre i rubler».
Jalali bekreftet også at Teheran går på avgjørende vis inn for rubelen som hovedvaluta i alle regionale integrasjonsmekanismer. Han siktet spesielt til den russisk-ledede eurasiske økonomiske unionen (EAEU), som Iran inngår en frihandelsavtale med.
SEPAM-SPFS-avtalen starter med et pilotprogram overvåket av Irans Shahr Bank og Russlands VTB Bank. Andre långivere vil gå inn når pilotprogrammet er ryddet for eventuelle feil.
Den viktigste fordelen er at SEPAM og SPFS er immune mot USAs og vestlige sanksjoner som er hensynsløst pålagt Teheran og Moskva. Når hele avtalen er i gang, kan alle iranske og russiske banker kobles sammen.
Det er ikke rart at det globale sør følger veldig nøye med. Dette vil sannsynligvis bli et landemerke for å omgå Belgia-baserte SWIFT – som i hovedsak kontrolleres av Washington, og i mindre skala, EU. Suksessen til SEPAM-SPFS vil helt sikkert oppmuntre til andre bilaterale eller til og med multilaterale avtaler mellom stater.
Alt handler om INSTC
Sentralbankene i Iran og Russland jobber også med å etablere en stabil myntenhet for utenrikshandel til å erstatte amerikanske dollar, rubel og rial. Dette vil være en digital valuta støttet av gull, som hovedsakelig skal brukes i den spesielle økonomiske sonen (SEZ) i Astrakhan i Det Kaspiske hav, som allerede flytter mye iransk last.
Astrakhan er tilfeldigvis det viktigste russiske knutepunktet i den internasjonale nord-sør-transportkorridoren (INSTC), et enormt nettverk av skips-, jernbane- og veiruter som drastisk vil øke handelen fra Russland – men også deler av Europa – over Iran til Vest-Asia og Sør-Asia, og omvendt.
Og det gjenspeiler den fulle geoøkonomiske dimensjonen til SEPAM-SPFS-avtalen. Den russiske sentralbanken startet tidlig for å opprette SPFS i 2014 da Washington begynte å true Moskva med utvisning fra SWIFT. Å slå den sammen med den iranske SEPAM åpner en helt ny horisont, spesielt gitt Irans ratifisering som et fullverdig medlem av Shanghai Cooperation Organization (SCO), og nå en ledende kandidat til å bli med i den utvidede BRICS+ -klubben.
Allerede tre måneder før SEPAM-SPFS -avtalen antydet den russiske handelsrepresentanten i Iran, Rustam Zhiganshin, at beslutningen «om å lage et alternativ til SWIFT-systemet» var tatt.
Teheran hadde forberedt infrastrukturen for å bli med i Russlands Mir-betalingssystem siden i sommer. Men etter at Moskva ble rammet av ekstremt harde vestlige sanksjoner og russiske banker ble avskåret fra SWIFT, bestemte Teheran og Moskva seg strategisk for å fokusere på å lage sitt eget SWIFT-alternativ for grenseoverskridende betalinger.
Alt det er relatert til den uhyre strategiske geoøkonomiske rollen til INSTC, som er en mye billigere og raskere handelskorridor enn den gamle Suez-kanalen.
Russland er Irans største utenlandske investor
Dessuten har Russland blitt Irans største utenlandske investor ifølge den iranske visefinansministeren Ali Fekri: Dette inkluderer «investeringer verdt 2,7 milliarder dollar til to petroleumsprosjekter i Irans vestlige provins Ilam de siste 15 månedene». Det er omtrent 45 prosent av de totale utenlandske investeringene i Iran i perioden oktober 2021 – januar 2023.
Selvsagt er hele prosessen i de innledende stadiene – siden den bilaterale handelen mellom Russland og Iran bare utgjør 3 milliarder USD årlig. Men en boom er uunngåelig på grunn av den akkumulerte effekten av SEPAM-SPFS, INSTC og EAEU interaksjoner, og særlige videre planer i å utvikle Irans energikapasitet, logistikk og transportnettverk via INSTC.
Russiske prosjekter i Iran er mangefasetterte: Energi, jernbaner, bilproduksjon og landbruk. Parallelt forsyner Iran Russland med mat- og bilprodukter.
Ali Shamkhani, sekretæren for Irans øverste nasjonale sikkerhetsråd, er glad i å minne alle på at Russland og Iran «spiller komplementære roller i global energi- og godstransport». Den frie avtalen mellom Iran og EAEU (FTA) er nesten sluttført – inkludert nulltoll for over 7500 varer.
I 2022 handlet EAEU varer for mer enn 800 milliarder dollar. Irans fulle tilgang til EAEU vil være uvurderlig når det gjelder å tilby en markedsport til store deler av Eurasia – og omgå amerikanske sanksjoner som en ekstra bonus. Et realistisk anslag er at Teheran kan forvente årlig handel på 15 milliarder dollar med de fem medlemmene av EAEU om fem år, så snart Iran blir det sjette medlemmet.
Arven fra Samarkand
Alt dette er på mange måter en direkte konsekvens av SCO-toppmøtet i Samarkand i september i fjor, da Russlands president Vladimir Putin og hans kinesiske motpart Xi Jinping personlig satset på å styrke den multipolare verden da Iran signerte et memorandum til bli med i SCO.
Putins private samtaler med Irans president Ebrahim Raisi i Samarkand handlet om dyp strategi.
INSTC er helt avgjørende her, og både Russland og Iran investerer minst 25 milliarder dollar for å styrke dens kapasitet.
Skip som seiler på elvene Don og Volga har alltid handlet med energi og landbruksvarer. Nå har Irans maritime nyhetsbyrå bekreftet at Russland vil gi skipene deres rett til å passere langs de indre vannveiene på Don og Volga.
I mellomtiden er Iran allerede etablert som den tredje største importøren av russisk korn. Fra nå av vil handel med turbiner, polymerer, medisinsk utstyr og bildeler være godt i gang.
Teheran og Moskva har signert en kontrakt om å bygge et stort lastefartøy for Iran som skal brukes i den kaspiske havnen Solyanka. Og RZD Logistics, et datterselskap av den russiske jernbanen RZD, driver regelmessige konteinerlastetog fra Moskva til Iran. Russian Journal for Economics spår at bare godstrafikken på INTSC kan nå 25 millioner tonn innen 2030 – ikke mindre enn en 20-dobling sammenlignet med 2022.
Inne i Iran er nye terminaler nesten klare for last som skal lastes av skip til jernbaner på kryss og tvers av landet fra Kaspia til Persiabukta. Sergey Katrin, leder av Russlands handels- og industrikammer, er sikker på at når frihandelsavtalen med EAEU er i gang, kan bilateral handel snart komme opp i 40 milliarder dollar i året.
Teherans planer er ekstremt ambisiøse, satt inn i et rammeverk for «Østaksen» til å begunstige Russland, Kina, India og Sentral-Asia.
Geostrategisk og geoøkonomisk innebærer det en sømløs sammenkobling av INSTC, EAEU, SCO og BRICS+. Og alt dette koordineres av kvartetten som virkelig betyr noe: Russland, Kina, India og Iran.
Selvfølgelig vil det være problemer. Den vanskelige konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan kan kanskje avspore INSTC: men vær oppmerksom på at forbindelser mellom Russland og Iran via det kaspiske hav lett kan omgå Baku hvis behovet skulle oppstå.
BRICS+ vil sementere dollarens fall
Bortsett fra Russland og Iran, har Russland og Kina også forsøkt å samkjøre sine bankmeldingssystemer i mange år nå. Det kinesiske CBIBPS (Cross-Border Inter-Bank Payments System) regnes som toppklasse. Problemet er at Washington har truet med å kaste ut kinesiske banker fra SWIFT hvis de kobles sammen med russiske banker.
Suksessen til SEPAM-SPFS kan tillate Beijing å ta steget full ut – spesielt nå etter den ekstremt harde halvlederkrigen og ballongfarsen. Når det gjelder suverenitet, er det klart at Kina ikke vil akseptere amerikanske restriksjoner på hvordan de skal flytte egne midler.
Parallelt vil BRICS i 2023 jobbe videre med å utvikle deres gjensidige finansielle betalingssystem og deres egen reservevaluta. Det er ikke mindre enn 13 bekreftede kandidater som er ivrige etter å bli med i BRICS+ – inkludert asiatiske mellommakter som Iran, Saudi-Arabia og Indonesia.
Alle øyne vil være rettet mot om – og hvordan – det gjeldsatte USA på 30 billioner dollar vil true med å utvise BRICS+ fra SWIFT.
Det er oppklarende å huske at Russlands gjeld i forhold til BNP er på bare 17 prosent. Kinas er 77 prosent. Nåværende BRICS uten Russland er på 78 prosent. BRICS+ inkludert Russland kan i gjennomsnitt bare være 55 prosent. Sterk produktivitet fremover vil komme fra en BRICS+ støttet av en gull- og/eller råvarestøttet valuta og et annet betalingssystem som omgår amerikanske dollar. Sterk produktivitet vil definitivt ikke komme fra det kollektive vesten hvis økonomier går inn i resesjonstider.
Midt i så mange sammenvevde utviklinger og så mange utfordringer, er én ting sikkert. SEPAM-SPFS-avtalen mellom Russland og Iran kan være bare det første tegnet på den tektoniske platebevegelsen i de globale bank- og betalingssystemene.
Velkommen til en verden av nye betalingsmeldingssystemer. Og velkommen til deres forening i et globalt nettverk. Det vil selvfølgelig ta tid. Men dette høyhastighetstoget har allerede forlatt stasjonen.
Originalen er publisert på The Cradle:
The Big Stiff: Russia-Iran dump the dollar and bust US sanctions
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Plausible deniability, det å kunne nekte med troverdighet
Av Lars Birkelund - 13. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/plausible-deniability-det-a-kunne-nekte-med-troverdighet/
Det første kriminaletterforskere gjør når det har skjedd en forbrytelse er å kartlegge hvem som har motiver, tid og anledning til å begå forbrytelsen. Både USA og Norge er blant landene som hadde motiver for å ødelegge Nord Stream, Russland ikke (med mindre man er tenker svært konspirativt, som mange ‘rettroende’ i Norge er).
Vi må heller ikke glemme at norske politikere har knyttet Norge stadig tettere til USA de siste åra. Og det offisielle USA tok gjentatte ganger tok til orde for å stanse Nord Stream 2. Utenriksminister Antony Blinken og Victoria Nuland, som er Blinkens «under secretary», har i ettertid uttrykt tilfredshet med sabotasjen. Vi kan altså nærmest helt sikkert vite at USA sto bak. Men det gir seg sjøl at de nekter for det, til tross for at de praktisk talt har innrømmet det både før og etter.
Norske myndigheter nekter sjølsagt også for at de var involvert i sabotasjen, som de gjorde etter U2-affæren i 1960, etter Stay Behind-avsløringene på 1970-tallet, etter tilfeller av grove grensekrenkinger inn i Russland osv. Dessuten kan løse kanoner innen det norske etterretningsmiljøet ha bidratt til Nord Stream-sabotasjen uten at regjeringen Støre ble gjort kjent med det. Det er som kjent en del ting politikerne ikke vil vite, for da blir de også ansvarlige. Hvis de ikke vet kan de nekte med større troverdighet og god samvittighet. Plausible deniability, som det heter på engelsk.
Les: USAs-utenriksminister: – Da jeg var sjef for CIA så løy, svindlet og stjal vi
Major, historiker og etterretningsoffiser Svein Blindheim fikk «følelsen av at det var noe kriminelt og avskyelig han hadde vært med på» (norsk Wikipedia). Han var norsk motstandsmann og en av Norges høyest dekorerte offiserer. I 1976 betrodde han seg om virksomhet som gikk ut på å lære opp og sende finske agenter inn i Sovjetunionen fra Finland. For betroelsen ble han dømt til betinget fengsel, til tross for at det ikke var hemmeligheter han hadde omtalt, da ‘hemmelighetene’ var kjent gjennom to bøker og domfellelser i Finland. Hensikten fra norske myndigheters side var altså at nordmenn ikke skulle få vite det.
I 2012 fortalte NRKs Morten Jentoft om hvordan 80 år gamle Arne Lund på sitt dødsleie fortalte at han som agent for USA hadde skutt og drept tre sovjetiske grensevakter på 1960-tallet. (…)
– Hvor mange skudd skjøt du?
– Jeg skjøt i alle fall to skudd på hver. Jeg tror ikke de døde med en gang. Øynene deres har forfulgt meg hele livet, sier han.
Dette hadde vi med andre ord ikke fått vite hvis ikke Arne Lund hadde fått behov for å lette sitt hjerte mot slutten av livet. Det at folk fra det norske etterretningsmiljøet var med på å utløse Vietnam-krigen fikk vi vite i 2016, gjennom boka CIA i Norge av Geir Jan Johansen.
Identiteten til tre av CIA-agentene er kjent: Martin Vik, Knut Kalvenes og Reidar Steffensen (…) De tre nordmennene hadde i oppdrag å sette i land kommandosoldater i Nord-Vietnam. Soldatene gjennomførte regelrette henrettelser, foretok kidnappinger, drev sabotasje og etterretning (…) de norske båtene ventet i åpen sjø mens operasjonene pågikk (…) De norske motortorpedobåtene ble 30. juni 1964 brukt i et angrep på et radiofyr i Nord-Vietnam. Dette er av mange sett på som selve vendepunktet i konflikten, og den utløsende faktoren til Vietnamkrigen. Nord-Vietnam svarte med å angripe USS Maddox 2. august. Det ble også påstått at USS Turner Joy ble angrepet to dager senere. Resultatet av disse påståtte angrepene var at Kongressen godkjente Tonkin-resolusjonen (…) Med dette lovgrunnlaget eskalerte konflikten i Vietnam til full krig. USA framprovoserte konflikten bevisst (…) Angrepet på USS Turner Joy var sannsynligvis oppdiktet (…) Martin Vik gjorde militær karriere i Norge (side 206 og 207).
Hva er sannheten om Nord Stream-sabotasjen? Det er i hvert fall ikke mange som lenger tør å påstå at det var Russland som gjorde det, noe norske ‘journalister’, ‘eksperter’, politikere og Jens Stoltenberg slo fast nærmest før sabotasjen fant sted. Nå har de nok med å bortforklare påstander om at Norge var med på sabotasjen.
Det at det kun er tjenestemenn på lavere nivå i USA som har stått fram med benektelsene er i tråd med prinsippet om plausible deniability, da de ikke blir innviet i så sensitive saker. Joe Biden, som i februar 2022 sa at USA har sine metoder for å stanse Nord Stream, kan altså ikke med samme gode samvittighet nekte for beslutningen om å sprenge gassrørledningene, noe som kunne blitt synlig på TV-skjermene. Det samme kan kanskje sies om Jonas Gahr Støre, da han meg bekjent kun har nektet gjennom pressemeldinger og/eller underordnede.
Kan det tenkes at nok en nordmann får lyst til å lette sitt hjerte, om Nord Stream-sabotasjen, om 50 år? Mer om hendelser som ovenfor i min nye bok Krig, som bestilt? Antas å være i salg fra 25. februar. Kan også forhåndsbestilles.
PS:
Røttene til begrepet «plausible deniability» går tilbake til USAs president Harry Trumans National Security Council Paper 10/2 av 18. juni 1948, som definerte «skjulte operasjoner» som «alle aktiviteter som utføres eller sponses av denne regjeringen mot fiendtlige utenlandske stater eller grupper eller til støtte for vennlige fremmede stater eller grupper, men som er slik planlagt og utført at ethvert amerikansk regjeringsansvar for dem ikke er åpenbart for uautoriserte personer, og at hvis de avdekkes, kan den amerikanske regjeringen sannsynlig fraskrive seg ethvert ansvar for dem.»
Red.
Pentagon ønsker å returnere Special Ops propagandister til Ukraina
Av Caitlin Johnstone - 13. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/pentagon-onsker-a-returnere-special-ops-propagandister-til-ukraina/
En artikkel i The Washington Post med tittelen «Pentagon ser ut til å gjenoppta topphemmelige programmer i Ukraina» inneholder interessant informasjon om hva amerikanske spesialstyrker gjorde i Ukraina under opptakten til den russiske invasjonen i fjor, og hva de er planlagt å gjøre der i fremtiden.
Av Caitlin Johnstone, 12. februar, 2023
«Pentagon oppfordrer Kongressen til å gjenoppta finansieringen av et par topphemmelige programmer i Ukraina som ble suspendert i forkant av Russlands invasjon i fjor, ifølge nåværende og tidligere amerikanske tjenestemenn,» skriver avisens Wesley Morgan. «Hvis det blir godkjent, vil dette trekket tillate amerikanske spesialstyrker å ansette ukrainske operatører for å observere russiske militære bevegelser og motvirke desinformasjon.»
Mye lenger ned i artikkelen lærer vi detaljene i hva disse to topphemmelige programmene var. Et av dem innebar at amerikanske kommandosoldater sendte ukrainske operatører «på hemmelige rekognoseringsoppdrag i Øst-Ukraina» for å samle etterretning om Russland. Den andre innebar i hemmelighet å administrere propaganda på nettet, selv om The Washington Post selvfølgelig ikke beskriver det som sådan.
«Vi hadde folk som tok fra hverandre russisk propaganda og fortalte den sanne historien på blogger,» ble WaPo fortalt av en kilde beskrevet som «en person i Special Operations-samfunnet.»
Amerikanske spesialstyrker som «ansetter ukrainske operatører» for å «ta fra hverandre russisk propaganda» og «fortelle den sanne historien på blogger» er bare amerikanske spesialstyrker som administrerer amerikansk propaganda på nettet. Hvorvidt de faktisk ser seg selv som å «fortelle den sanne historien» eller «ta fra hverandre russisk propaganda», endrer ikke det faktum at de administrerer amerikansk statspropaganda. En stat som sirkulerer medier som fremmer statens informasjonsinteresser, er nettopp det statspropagandaen er.
Det er teoretisk forbudt for den amerikanske staten å direkte administrere propaganda til sin egen befolkning (selv om den linjen bevisst har blitt erodert de siste årene med tiltak som Smith-Mundt Modernization Act og amerikanske myndigheters infiltrasjon av massemediene og Silicon Valley), men det er ingenting som stopper finansieringen og dirigeringen av utenlandske organer til å sirkulere propaganda på internett, som ikke har noen landegrenser. Da amerikansk propaganda var begrenset til gamle medier som CIAs Radio Free Europe og Radio Free Asia, var det mulig å hevde at propagandaen utelukkende var rettet mot befolkningene der media ble kringkastet, men propaganda sirkulert på nettet vil nødvendigvis sildre over overalt, inkludert til amerikanske publikum.
Washington Post forklarer at disse hemmelige programmene ble avviklet i forkant av den russiske invasjonen i fjor, fordi en bestemmelse i NDAA-loven fra 2018 som tillot deres finansiering, forbyr bruken av dem under en «tradisjonell væpnet konflikt», så Pentagon jobber for å overtale Kongressen til å oppheve den betingelsen. En del av salgsargumentet til kongressen for å få disse hemmelige operasjonene startet på nytt, er at de vil være «det amerikanske militæret kaller ‘ikke-kinetiske’ – eller ikke-voldelige – oppdrag», som administrasjon av propaganda sikkert ville kvalifisere som.
Som vi diskuterte nylig, er det veldig dumt at det er et stort press i den amerikanske maktalliansen for å begynne å administrere mer regjeringspropaganda for å «motvirke russisk propaganda», når russisk propaganda ikke har noen meningsfull innflytelse i den vestlige verden. Før Russia Today ble stengt, trakk den bare 0,04 prosent av Storbritannias totale TV-publikum. Den mye omtalte russiske kampanjen for innblanding i valget på Facebook, var for det meste ikke relatert til valget og påvirket «omtrent 1 av 23 000 innholdsdeler» ifølge Facebook, mens forskning fra New York University på russisk trollingadferd på Twitter, i forkant av 2016-valget, fant «ingen bevis for et meningsfylt forhold mellom eksponering for den russiske utenlandske påvirkningskampanjen og endringer i holdninger, polarisering, eller stemmeadferd.» En studie fra Universitetet i Adelaide fant at til tross for alle advarslene om russiske roboter og troll, etter Russlands invasjon av Ukraina, var det overveldende flertallet av ikke-autentisk oppførsel på Twitter i løpet av den tiden, anti-russisk i sitt innhold.
I virkeligheten har dette presset vi har sett for å helle mer og mer energi inn i propaganda, sensur og andre former for kontroll av fortellingen, ingenting å gjøre med å «ta fra hverandre russisk propaganda» og alt å gjøre med å undertrykke dissens. Det amerikanske imperiet har febrilsk skrudd opp propaganda og sensur fordi den «store maktkonkurransen» det har forberedt mot Russland og Kina kommer til å kreve økonomisk krigføring, massive militærutgifter og kjernefysisk brinkmanship som ingen ville samtykke til uten mye manipulasjon. Ingen kommer til å samtykke til å bli gjort fattigere, kaldere og mindre trygge over noen global maktkamp som ikke gagner dem, med mindre det samtykket er aktivt produsert.
Det er derfor mediene har oppført seg så rart i det siste, det er derfor dissidentstemmer blir vanskeligere og vanskeligere å finne på nettet, det er hensikten med den nye «faktasjekk»-industrien og andre former for narrativ kontroll, og det er derfor Pentagon ønsker kongressens finansiering til sine propagandaoperasjoner i Ukraina. Det faktum at imperiets «stormaktskonkurranse» tilfeldigvis skjer samtidig med utbredt tilgang til internett, betyr at drastiske tiltak må gjøres for å sikre dets informasjonsdominans, slik at det kan marsjere publikum til å spille sammen med denne agendaen. Jo mer desperate våre herskere blir for å sikre unipolar planetarisk dominans, jo viktigere blir det å kontrollere fortellingen.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Caitlin Johnstone:
Pentagon Wants To Return Special Ops Propagandists To Ukraine
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.