Nyhetsbrev steigan.no 12.12.2022
Løsning på kryssord 5 på steigan.no
Ledende kreftekspert: – Kreft hos pasienter eksploderer etter COVID-skudd
Demoner kryper opp fra Europas kjellere
En av EUs visepresidenter og tre andre siktet for korrupsjon i Qatar-skandalen
Det største antiterrorraidet i nyere tysk historie
Kjære Espen Nakstad og dere i Helsedirektoratet
Noen refleksjoner omkring corona/covid19-relaterte vaksineringer og dødsfall
Fredsprisen, framsnakking og baksnakking
Surrogati: Tre overskrifter
Av Kajsa Ekis Ekman - 12. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/surrogati-tre-overskrifter/
Av Kajsa Ekis Ekman
I dette essayet utforsker jeg hvordan hegemoniske diskurser legitimerer og normaliserer surrogati ved å se på tre magasinartikler: fra et kjendismagasin, et økonomimagasin og et akademisk/litterært magasin. Alle tre artiklene presenterer surrogati som normalt, positivt og uunngåelig, samtidig som de tilslører maktrelasjonene som ligger i praksisen.
Tidligere i år publiserte Hollywood Reporter overskriften: «Khloe Kardashian venter sitt andre barn med sin eks-kjæreste Tristan Thompson via surrogat.» Det lille ordet «surrogat» – så lite iøynefallende – er lagt til helt på slutten av setningen, som om det var i ferd med å bli skjøvet utfor en klippe uten å skade hovedpoenget i overskriften: Kvinne venter barn med mann. La oss stoppe opp et øyeblikk her, før Hollywood Reporter virkelig skyver ordet utfor stupet, for aldri mer å hente det tilbake, og heller i neste setning si: «Dette er Kardashian og Thompson, som spiller for NBAs Chicago Bulls sitt barn nummer to.»
For femti år siden ville den lille frasen «via surrogat» vært uforståelig for enhver leser: noen hadde kanskje gjettet at det betød en type keisersnitt, en maskin, et sykehus? La oss dog ta en titt ned i avgrunnen: det betyr at Khloe Kardashian ikke «venter» barn i det hele tatt. En annen kvinne som ikke er navngitt, er gravid. En annen kvinne bærer på et barn hvis far (tilsynelatende) er Thompson, hun endrer livet sitt i ni måneder, og risikerer fruktbarheten, helsen og til og med livet sitt. Med andre ord, hun gjør det som – gjennom hele menneskehetens historie – ville gitt henne tittelen «mor».
Ifølge Oxford English Dictionary betyr «mor»: «Den kvinnelige forelderen til et menneske; en kvinne i forhold til et eller flere barn hun har født.» Den faktiske moren ville dermed være henne. I denne artikkelen er det likevel klart at hun ikke vil bli tildelt denne tittelen. Hun har ikke lov til å bli kalt «mor;» hun skal ikke engang nevnes. Hun er bare et verktøy, et «via surrogati», som i «jeg ankom med bil» – bare verktøyet Khloe, i likhet med sin eldre søster før henne, kan både få kaken og spise den også: å bli mor uten å ta på seg noen av de fysiske risikoene.
Er det ikke ganske lettvint? Du bare betaler, sender over arvestoffet ditt, og det å være mor forvandles til noe som ligner farskap: ingen fysisk belastning; lev livet ditt som vanlig mens noen andre er gravide for deg. Både menn og kvinner kan dermed være «fedre», frigjort fra reproduksjon, mens en kvinne fra en annen klasse bærer og føder barnet. Det er ikke første gang i historien at overklassen har brukt andre kvinner til å gjøre reproduksjon for dem: tenk bare på ammer, tvangsadopsjoner, Abraham, Sarah og Hagar. Likevel er dette første gang det har blitt gjort på et slikt industrielt nivå – med multinasjonale selskaper som produserer babyer som er ment å skilles fra mødrene sine – og for første gang har man forvandlet språket i seg selv, og forbyr ordet «mor» for mødre som virkelig bærer fram barnet.
Når barnet så var født, droppet Hollywood Reporter til og med uttrykket «via surrogat» – overskriften deres lød ganske enkelt «Khloe Kardashian og Tristan Thompson ønsker velkommen sitt barn nummer to.» En hvitkledd Khloe poserte i sykehussengen med den nyfødte, mens surrogaten ikke var å se: visstnok fikk hun beskjed så snart fødselen var over om å flytte på seg og gi plass til Khloe. Det er interessant å merke seg at det fortsatt er Khloe som poserer i sengen, ikke Tristan, selv om ingen av dem hadde noen grunn til å være i den sengen.
Graviditet, vil hegemonisk senkapitalisme fortelle oss, er som hvilken som helst jobb. Filosofer – spesielt filosofer – vil pliktoppfyllende vri og snu konseptene for å forklare at graviditet er en tjeneste, at surrogati ikke er babyhandel, men en donasjon av et begrenset knippe foreldrerettigheter, eller at surrogati frigjør kvinner ved å frigjøre «gestatoren» fra byrden av «morskap». Industrien selv vil fortelle oss at surrogati er en vinn-vinn-situasjon: en barnløs kvinne får et barn, en fattig kvinne får penger – eller, som surrogatiselskapet Tammuz sier om sine ukrainske kvinner, «denne prosessen gjør dem i stand til å sikre en fremtid for sine barn og sine familier; deres motivasjon er først og fremst av økonomisk art.»
Kampanjer til fordel for surrogati startet på 1980-tallet og etterligner ofte feministiske argumenter, akkurat som argumenter for prostitusjon har gjort siden 1970-tallet. Når det gjelder surrogati, står vi overfor et dobbelt budskap: ett, bestemt for konservative publikummere, som hevder surrogati «kan styrke, snarere enn å undergrave, den tradisjonelle familien», siden hvert par trenger et barn; og ett, designet for et liberalt publikum, som hevder surrogati er et spørsmål om homofiles rettigheter og en måte å undergrave koblingen mellom foreldreskap og biologi. Disse argumentene kolliderer aldri med hverandre, akkurat som sakseblader aldri ødelegger hverandre – de jobber sammen for å ødelegge det som kommer mellom dem, nemlig enhver motstand mot reproduksjonsindustrien.
Å gjøre graviditet om til en jobb kan sees på som den ultimate formen for tingliggjøring, slik den ungarske marxisten György Lukács definerte det. Etter hvert som kapitalismen skrider frem, må den finne flere områder for akkumulering. Etter å ha erobret den ikke-kapitalistiske så vel som den sosialistiske verden, slik at praktisk talt intet territorium på jorden er unntatt fra kapitalistisk logikk, går den nå videre inn i offentlig velferd og vår personlige sfære – riker som tidligere ikke var under kapitalens herredømme. Før hadde vi sex og fikk barn uten å få betalt for det; nå skal enhver menneskelig aktivitet kjøpes og selges. Hva dette betyr, igjen ved å stole på Lukács, er at vi må oppfatte disse aktivitetene som fremmede for oss; vi må ta avstand fra det vi selger.
Således må kvinnen i prostitusjon lære seg å «slå av» og ikke føle; Således må kvinnen som bærer et barn som hun aldri får lov til å amme, holde, navngi eller oppdra, «slå av» og ikke feste seg. Og slik lærer vi å løsrive oss fra det som er nærmest oss: våre egne barn, vår egen sensualitet, oss selv – kort sagt, det som gjør oss til mennesker. Surrogati og prostitusjon forårsaker en umiddelbar kortslutning i teorier om tingsliggjøring: Her føles ikke «arbeidet» som å selge seg selv – det handler bokstavelig talt om å selge seg selv. Da Marx og Lukács skrev om arbeidere som ble fremmedgjort og måtte søke tilflukt i fritiden, refererte de til det å være fremmedgjort fra produktene de produserte. Det vi her har med å gjøre er å være fremmedgjort fra seg selv og sitt eget barn. Og for en surrogat finnes det ingen fritid.
Dette betyr også at vi språklig må utslette de menneskelige ordene som påkaller følelsesmessige bånd og menneskelig erfaring, for eksempel «mor». Hun skal ikke være mor, hun skal være en «surrogat», forkortet fra surrogatmor og igjen forkortet til «surro» – en maskin, et verktøy. Hun har ikke lov til å føle eller kreve noe menneskelig bånd; ingen av disse artiklene nevner hennes følelser. Likevel blir vi ikke alle maskiner, ellers ville ikke det kapitalistiske systemet fungert; noen må være kunder, og kundenes følelser skal oppmuntres: Khloe får tittelen mor, hun får snakke om følelsene sine i media og hvor mye hun elsker barnet. På samme måte oppfordres enhver kjøper av surrogati til å si fra om sitt «behov» for å få et barn – ethvert ønske som kan omsettes til forbruk er legitimt. Dette er essensen av det kapitalistiske systemets grusomhet: det lar menneskeheten til noen blomstre og vokse til uutholdelige høyder, hvor ethvert innfall er en menneskerettighet, på bekostning av andre.
Å gjøre graviditet om til «bare en jobb», i likhet med å jobbe på en fabrikk – hva betyr dette for barnet? Gjør det ikke barnet til et produkt, i likhet med en mobiltelefon? Er surrogati da ikke babyhandel? Og er ikke menneskesmuglinulovlig, så vel som klart uakseptabelt under FNs barnekonvensjon, som nedfeller i artikkel 7 «retten til å kjenne og bli tatt vare på av sine foreldre»,og i artikkel 9 heter det at « et barn skal ikke skilles fra sine foreldre … bortsett fra dersom slik adskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste,” forbyr i artikkel 11 “ulovlig overføring og ikke-retur av barn til utlandet,” og fastsetter i artikkel 35 at «Konvensjonspartene skal treffe alle passende nasjonale, bilaterale og multilaterale tiltak for å forhindre bortføring av, salg av eller handel med barn til ethvert formål eller i noen form»?
Forkjempere for surrogati lobber hardt for å omgå disse hindringene under diskusjoner i Haag, der en Haagkonvensjon om surrogati blir utarbeidet av Haagkonferansen om internasjonal privatrett, etter modell av Haagkonvensjonen om adopsjon. «Foreldrene» er dermed definert som kjøperne, uavhengig av om de har levert genetisk materiale eller ikke. Jeg har personlig vært til stede på disse møtene, hvor representanter for ulike frivillige organisasjoner, har uttrykt synspunkter til fordel for juridisk surrogati som går langt utover deres respektive mandater og det uten at organisasjonene de representerer vet om det.
Nøkkelfrasen i forsøk på å gi et rammeverk for juridisk surrogati er «beskytte rettighetene til barn født gjennom surrogati», som betyr full legalisering av reproduktiv turisme. Vestlige par som reiser utenlands uten tillatelse i sine respektive land for å delta i surrogati, forventer likevel at de juridiske dokumentene er på plass når de kommer tilbake med barnet. Å «beskytte barnet» betyr å la kjøperne adoptere barnet og disponere alle rettigheter eller krav som den fødende moren måtte ha.
La oss se på en annen overskrift, denne gangen fra det amerikanske finansmagasinet Quartz: «Russlands invasjon skader Ukrainas blomstrende surrogatiindustri.» Artikkelen har følgende spenstige tillegg med store bokstaver på toppen av overskriften: MAKE BABIES NOT WAR. Den ble publisert 25. februar, dagen etter at invasjonen begynte. Så viktig er fremtiden til surrogatiindustrien at det var en av de aller første innspillene på krigen dette forretningsmagasinet dekket. Babyfabrikken vår er i fare! Våre par kan ikke få «sine» babyer ut! Artikkelen skildrer på sympatisk vis australske Glenn McGill (pseudonym) og «hans kone», som «hyrte en surrogat i Ukraina». Vi har altså én person som tilsynelatende trenger et navn (mannen), en navnløs person som ser ut til å være et vedheng til mannen («hans» kone), og enda et vedheng til begge, nemlig «surrogaten». Hierarkiet er tydelig.
I denne artikkelen, i motsetning til den nevnte Hollywood Reporter-artikkelen, er ikke surrogater usynlige. Denne forskjellen er forankret i naturen til de to tidsskriftene. Et økonomisk magasin søker å synliggjøre produksjonsprosessen, ettersom lesere – antagelig investorer – trenger innsikt i den. For vanlige folk som leser kjendisblader, er produksjonsprosessen generelt tilsløret til fordel for den emosjonelle overbygningen. I Quartz er derfor surrogatens rolle sentral: hun må produsere babyer for Vesten, og dermed må hun beskyttes, ettersom hun bærer våre babyer. Vi blir fortalt at «BioTexCom, et fertilitetsanlegg i Kiev, bygde til og med et bombeskjul for å beskytte surrogatene og spedbarnene.» Unødvendig å si at dette selskapet ikke ville ha bygget et bombeskjul for gravide kvinner som skulle beholde babyene sine. I denne artikkelen er det klart at Ukraina er en toppdestinasjon for surrogati (nest etter USA) på grunn av beliggenheten – nær Vest-Europa – og fattigdommen – surrogater er billigere i Ukraina.
Likevel er det, som de fleste forretningsanalyser, amoralsk: surrogati må fortsette, fordi det fortsetter. Det er en måte å tjene penger på ved å skape behov og tilfredsstille dem; folks velferd er ikke vårt problem. Surrogati vises i enhver markedsprognose – som Global Market Insights (GMI) – som en god investering: fortjeneste fra surrogatiindustrien anslås å øke med 32 % innen 2027, avhengig av hva de kaller «det regulatoriske scenarioet» – det vil si om eller ikke stater tillater det.
Da jeg begynte å skrive om surrogati i 2007, forventet jeg ikke at de første landene til å forby eller begrense det, skulle være destinasjonsland, som India, Thailand og Nepal.
Jeg festet større håp til de landene som allerede hadde iverksatt tiltak mot prostitusjon, som mitt eget, Sverige. Jeg tror ikke surrogatiindustrien ventet en slik medvind heller: den begynte tross alt som en lyssky, anarkistisk smash-and-grab-virksomhet, som dro fra land til land, satt opp butikk og flyttet så snart myndighetene oppdaget dem. I en tid da adopsjonsindustrien var blitt grundig undersøkt og regulert, overså den spirende surrogatiindustrien menneskerettighetsreguleringer samt behovet for å godkjenne egnetheten til adoptivforeldre: så lenge du hadde penger, kunne du kjøpe et hvilket som helst antall barn, selv om du var enslig mann og en straffedømt pedofil. Surrogati er den desidert enkleste måten for en enslig mann å sikre seg eneansvar for et barn for livet, ingen mor i sikte. Det industrien handler om, er faktisk ikke reproduksjonsteknologi, men separasjon av mor og barn.
Likevel har både Europa og USA feilet i å ta tak i den systemiske utnyttelsen, menneskehandelen og grusomhetene som preger surrogati. Noe av grunnen til dette er, tror jeg, at ofrene er kvinner og barn. Og parallelt med surrogatiindustriens prosjekt med å demontere moren, er den vestlige verden engasjert i å demontere kvinnen som et politisk subjekt, enn si et menneske. Kvinner og barn har, bortsett fra ridderlighet, lenge vært den laveste prioriteringen av både politikk og helsevesen. Nå som ikke engang kvinnebevegelsen skal nevne kvinner, kan det å kjempe for mødres rettigheter være en vanskelig oppgave.
Den tredje overskriften, «Unthinking the Family in Full Surrogacy Now» dukker opp i Los Angeles Review of Books, der Madeline Lane-McKinley anmelder Sophie Lewis’ bok Full Surrogacy Now. Fra kjendismagasiner og forretningsmagasiner beveger vi oss inn i det akademiske riket, hvor innsatsen er høyere. Man kan ikke bare utelate ordet «mor» eller snakke om profitt; man må lage en teori som sier at dette er bra. Artikkelen er et perfekt eksempel på hvordan tidligere radikale ideer om feminisme eller sosialisme har blitt endret for å passe inn i en pro-kapitalistisk, kvinnefiendtlig fortelling. Forfatteren av magasinartikkelen, Lane-McKinley, er veldig begeistret for boken, ettersom den «forstår arbeidet med å lage barn nettopp som arbeid, og ber til slutt om muligheten for at all barneproduksjon kan bli gjenskapt, gjennom revolusjonerende kameratskap, som surrogati.» Surrogati som er forestilt her er «en flertallslivmor og en verden hinsides propertariansk slektskap og arbeidsfremmedgjøring».
Denne typen metode er vanlig på et stadium der en bransje har fått negativ omtale. Vi ser det spesielt i tekster som forsvarer pornografi, der leseren inviteres til å ikke tenke på selve industrien – hva som kjøpes; hva som selges; hvem som tjener penger og hvor mye; konsekvensene i form av dødelighet, PTSD og vold – men av en utopisk fremtid. Pornografi presenteres dermed som en hypotese, idé eller forestilling langt fra den faktiske bransjen.
Det er interessant å se at dette nå skjer med surrogati. Surrogati pleide å være patriarkatets poster child – noe de likte å vise frem. Da jeg holdt TV-debatter i 2010, tok par med seg babyene sine. Mens alle lot seg begeistre av dem, spurte verten meg: «Er du imot eksistensen av denne skapningen?» Men i et tiår nå har det vært klart at surrogati er utnyttelse. Kvinner har dødd av surrogati, kvinner har blitt kidnappet og plassert i babyfarmer for surrogati, barn født gjennom surrogati har begynt å uttale seg mot praksisen, og det er rundt 50 bøker og filmer som er kritiske til den (opp fra 2-3 i 2000).
Entre inn i Surrogati-Utopia. I denne artikkelen skal vi ta et sprang til en type queer kommunistisk samfunn der det visstnok ikke er noen kapitalisme og ingen penger, og dermed ville altruistisk surrogati bli praktisert uten familier. Surrogati blir behandlet som noe nesten poetisk: «Når hun bemerker at ‘alle mennesker i historien har blitt produsert under vann’, postulerer Lewis at «[v]år vannighet er vårt surrogati. Det er redet til våre kroppers overlapping, og den er ikke nødvendigvis – men muligens – en kilde til radikalt slektskap.»
Fra dette tåkete bildet kan vi på en eller annen måte utlede at de som motsetter seg surrogati i dag er dårlige mennesker. Hvorfor? Her tyr forfatteren til metoden «hvite kvinner som kaller andre hvite kvinner hvite kvinner», som man skulle ha trodd opphevet seg selv som et argument. Å motsette seg surrogati i dag er tilsynelatende farlig, siden det kan bety «rettferdiggjøre [å rettferdiggjøre] imperiske kriger og etablere en redningsindustri.» [1] I stedet mener Lewis at vi bør avskaffe alt arbeid.
Denne vrien tillater forfatteren å innta en annen radikal holdning sammen med «Avskaffe kjernefamilien» – som vi vet er så utopisk at det ikke vil skje på denne siden av klimakrisen – mens hun i realiteten argumenterer for det som allerede skjer, nemlig å ta spebarn fra mødre. Ellers ville det ikke vært surrogati, ettersom surrogati er å få barn for noen andre. Hver gang surrogati skjer, er det maktubalanse – selv i såkalt «altruistisk surrogati», som nylig ble legalisert av Cubas nye familielov. Det er viktig å merke seg at statistisk sett er altruistisk surrogati ekstremt sjelden. Et overveldende flertall av surrogati-ordninger blir kompensert, enten det er hemmelig eller åpent. Altruistisk surrogati er hovedsakelig en myte som tjener til å legitimere ideen om surrogati ved å snakke om søsterskap, kvinner som hjelper hverandre, mødre som hjelper sønner, og så videre. Å legalisere altruistisk surrogati kan virke som et mykt alternativ for mange, men det er en de facto inngangsport til legalisering av kommersielt surrogati uten noen garanti for kvinnen som blir snytt for kompensasjonen. Vi må også huske på at utnyttelse ikke forsvinner bare fordi den utnyttede parten ikke får betalt. Jeg foretrekker derfor å snakke om ubetalt surrogati, som betyr at en kvinne risikerer livet sitt, endrer livsstil i ni måneder, og knytter bånd til et barn bare for å miste det og ikke få noe tilbake.
Å argumentere for enhver form for surrogati er i virkeligheten å argumentere for utvidelsen av kapitalismen. Dessverre er dette veldig vanlig blant kvinnefiendtlige anglosaksiske sosialister. For dem er kapitalismen dårlig når menn er ofre og god når kvinner er det: salg av offentlig velferd, privatisering av vann eller kobbergruver er dårlig; salg av kvinner for prostitusjon, pornografi eller surrogati er bra – eller i det minste må kampen mot det vente til vi har kjempet mot alt annet. Det disse sosialistene ikke klarer å forstå er at disse fenomenene er på fronten i kampen mot kapitalisme og utbytting – de må bekjempes før noe annet, for hvis vi ikke kan bekjempe kommodifiseringen av kroppene våre, barna våre, oss selv, hvorfor skulle vi bry oss om kommodifisering av ting?
En interseksjonell og sosialistisk holdning til surrogati vil være krystallklar: surrogati er hovedsakelig rike, hvite, vestlige, heterofile og homofile par som tar babyer fra kvinner i fattige land som er arbeiderklasse eller ikke engang det. Det er patriarkat, kapitalisme og kolonialisme på sitt verste. Men ved å lage en ordsalat av konsepter fra sosialistisk og feministisk teori, klarer Lewis (og Lane-McKinley) på en eller annen måte å formidle at surrogati må aksepteres, ellers er man en TERF.(transeksluderende radikal feminist red.anmrk)
Det er ingen tilfeldighet at forsvar for surrogati ligner forsvar for prostitusjon: på mange måter er de to sider av samme sak. Begge kommodifiserer livets opprinnelse: sex og reproduksjon. Begge utnytter kvinner.
Begge får kvinner til å ofre to av livets viktigste gleder – seksuell nytelse og barn – til fordel for andre. Der prostitusjon er sex uten reproduksjon, er surrogati reproduksjon uten sex. Som standard. Ingen sexkjøper aksepterer et barn født av en betalt sexhandling, akkurat som ingen kjøpere av surrogati ville insistere på å ha sex med surrogaten. De må holdes adskilt, noe som er patriarkalsk mannlig seksualitet som skaper en verden etter sitt eget bilde, der to kapitalistiske industrier har blitt modellert fra hore/madonna-komplekset: noen kvinner har som jobb å gi det hankjønnene sex, andre har som jobb å gi ham babyer, og aldri skal de to møtes.
[1] Tilhengere av prostitusjon bruker ofte dette begrepet for å referere til de frivillige organisasjonene eller kvinneorganisasjonene som prøver å tilby alternativer for kvinner i prostitusjon.
Kajsa Ekis Ekman er forfatteren av Varat och varan, med undertittelen Prostitution, surrogatmödraskap och den delade människan, samt andre arbeider om kapitalisme, økonomisk krise og kvinners rettigheter. Boken hennes Om betydningen av kjønn: tanker om den nye definisjonen av kvinne vil bli utgitt av Spinifex senere i år.
Løsning på kryssord 5 på steigan.no
Av A. Hansen - 12. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/losning-pa-kryssord-5-pa-steigan-no/
Her er løsningen på kryssord 5 på steigan.no
Av A. Hansen.
Vi trekker ut fem vinnere fra innsendte løsninger. De får hver sin steigan-kopp i posten.
Ledende kreftekspert: – Kreft hos pasienter eksploderer etter COVID-skudd
Av skribent - 12. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/ledende-kreftekspert-kreft-hos-pasienter-eksploderer-etter-covid-skudd/
Den veletablerte koblingen mellom COVID-19 mRNA-sprøyter og blodpropp, myokarditt, hjerteinfarkt og slag er grunn nok til å stoppe vaksineprogrammet, hevder en onkolog i London.
Av Art Moore, WND News Center.
Og videre er gjennomsnittsalderen for dødsfall fra COVID-19 i Storbritannia 82, som er høyere enn alderen for alle andre årsaker, 81.
Men det er en annen grunn nok til å stoppe skuddene, skrev Dr. Angus Dalgleish, professor i onkologi ved St. George’s University of London, i et brev til British Medical Journal .
«Som en praktiserende onkolog ser jeg mennesker med stabil sykdom raskt utvikle seg etter å ha blitt tvunget til å ta en booster, vanligvis slik at de kan reise,» skrev han til BMJs sjefredaktør, Dr. Kamran Abbasi.
«Selv i mine egne personlige kontakter ser jeg B-celle-basert sykdom etter boosterne,» skrev han. «De beskriver at de er tydelig uvel noen dager til uker etter boosteren – en utvikler leukemi, to arbeidskolleger non-Hodgkins lymfom, og en gammel venn som har følt at han har hatt Long Covid siden han fikk boosteren og som etter å ha blitt alvorlig beinsmerter, har blitt diagnostisert som å ha flere metastaser fra en sjelden B-cellelidelse.»
Dalgleish sa at han har nok erfaring på feltet «til å vite at dette ikke er de tilfeldige anekdotene som mange foreslår, spesielt ettersom det samme mønsteret blir sett i Tyskland, Australia og USA.»
Han sa at observasjonene hans passet til mønsteret som ble observert rundt om i verden av medfødt immunundertrykkelse i flere uker etter mRNA-vaksinasjon.
«Alle disse pasientene til dags dato har melanom eller B-cellebasert kreft, som er svært utsatt for immunkontroll – og det er før rapportene om suppressorgenundertrykkelse av mRNA i laboratorieeksperimenter.»
Dalgleish konkluderte:
«Dette må luftes og diskuteres umiddelbart.»
En fersk studie fant en kraftig økning i kreft hos personer under 50 år.
Forskere ved Brigham and Women’s Hospital nevnte økninger over hele verden i kreft i bryst, tykktarm, spiserør, nyre, lever og bukspyttkjertel.
En av landets mest produktive patologer, Dr. Ryan Cole, har rapportert en betydelig økning i krefttilfeller i laboratoriet hans i Boise, Idaho.
Han har mottatt data fra onkologer som indikerer at mRNA-vaksinene forstyrrer immunsystemet. Han sa i et intervju at leger rapporterer «å se de merkeligste kreftene og kreftene som vi har vært i stand til å holde i sjakk og behandle, som tar av som en ild i tørt gress – går til trinn 2, trinn 3, trinn 4, utrolig fort.»
I mellomtiden har en professor ved MIT vært medforfatter av en artikkel som fant en økning på 25 % i hjerteinfarktanrop blant unge israelere etter landets mRNA-vaksineutrulling.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Demoner kryper opp fra Europas kjellere
Av Bhadrakumar - 12. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/demoner-kryper-opp-fra-europas-kjellere/
Besøket til Tysklands utenriksminister Annalena Baerbock i New Delhi endte i et antiklimaks. Baerbock snakket veltalende om Tyskland som et forbilde for demokratiske verdier og hevdet tilknytning til India. Hun håpet å overtale Modi-regjeringen til å løsrive seg fra strategisk partnerskap med det «autoritære» Russland.
Av M. K. Bhadrakumar.
Men da Baerbock kom hjem, var katten ute av sekken – et (påstått) kuppforsøk i landet hennes av den høyreekstreme nasjonalistiske gruppen kalt «Reichsbürger»-bevegelsen, som fornekter den moderne tyske staten og dens demokrati.
Reichsbürgers bruker elementer av de antisemittiske konspirasjonsmytene som ble formidlet av nazistene og har en forestilling om at Tysklands grenser bør utvides til å omfatte territorier i Øst-Europa, som ble okkupert under nazistenes styre.
Den aktive tilstedeværelsen av høyreorienterte nettverk innen Tysklands sikkerhetsbyråer og de tyske væpnede styrkene har vært kjent i årevis. I juli i fjor oppløste daværende forsvarsminister Annegret Kramp-Karrenbauer et helt elitekompani av den tyske hærens spesialkommandostyrker etter flere høyreekstreme hendelser, der den forbudte Hitler-hilsenen angivelig var blitt brukt, og hvor høyreekstrem musikk ble spilt på fester.
Det er en åpen hemmelighet at tilhengere av nazistisk ideologi fant ly i det tyske samfunnet i årene etter andre verdenskrig. Mange mennesker med nazistisk bakgrunn steg etter hvert til høye stillinger. Og de hjalp hverandre i all hemmelighet med å rehabilitere seg selv og gjenopprette sin legitimitet og posisjoner. Slike incestuøse forhold mellom de tidligere nazistene gjorde dem i stand til å skaffe seg en slags privilegier som langt overgikk hva gjennomsnittlige tyskere kunne oppnå.
Den ekstremistiske ideologien og revansjismen fant fruktbar jord på 1920- og 1930-tallet i Tyskland. Hvis den økonomiske krisen blir dypere i Tyskland, kan lignende forhold oppstå igjen. Ganske sikkert er ekstremisme på vei opp i Tyskland.
Når det er sagt, mistenker de fleste at razziaene mot Reichsbürger i stor grad er politisk teater. Er et høyreekstremt kupp mulig i Tyskland – en væpnet oppstand «for å eliminere den frie demokratiske grunnleggende orden» ved å angripe politikere, storme parlamentariske bygninger, styrte den føderale regjeringen, oppløse rettsvesenet og tilrane seg kontroll over militæret? Umulig!
Så, hva er det koalisjonsregjeringen under kansler Olaf Scholz driver med? Ærlig talt tjener det å skape slike konspirasjonsmyter til å fragmentere den politiske oppfatningen, som hoper seg opp mot Scholz-regjeringens politikk. For det andre kan anslaget mot Reichsbürger bidra til undertrykkelse av det politiske partiet Alternative for Democracy (AfD), som stadig forbedrer sine valgresultater og er kjent for sin motstand mot EU og atlantismen. For det tredje er det en nyttig distraksjon i en tid der sosial uro på grunn av den økonomiske krisen (tilbakeslag på grunn av Russland-sanksjoner) kan utløse politisk uro. Det er rapportert at regjeringen har satt politistyrkene i beredskap.
I en artikkel i magasinet Foreign Affairs forrige uke, talte Scholz åpent for militarismens sak. Han skrev: «Tyskerne er innstilt på å bli garantisten for europeisk sikkerhet… Den avgjørende rollen for Tyskland i dette øyeblikk er å ta steget opp som en av de viktigste leverandørene av sikkerhet i Europa ved å investere i militæret vårt, styrke den europeiske forsvarsindustrien, bygge opp vår militære tilstedeværelse på NATOs østlige flanke… Tysklands nye rolle vil kreve en ny strategisk kultur, og den nasjonale sikkerhetsstrategien som min regjering vil vedta om noen måneder vil gjenspeile dette faktum…
«Denne avgjørelsen markerer den sterkeste endringen i tysk sikkerhetspolitikk siden etableringen av Bundeswehr i 1955… Disse endringene reflekterer en ny tankegang i det tyske samfunnet… Zeitenwende [ tektonisk skifte] førte også til at regjeringen min omgjorde en flere tiår gammel, veletablert prinsipp for tysk politikk for våpeneksport. I dag, for første gang i Tysklands nyere historie, leverer vi våpen inn i en krig som utkjempes mellom to land… Og Tyskland vil fortsette å opprettholde sin forpliktelse til NATOs atomdelingsordninger , inkludert ved å kjøpe dobbeltkompatible F-35 jagerfly…» [Uthevelse lagt til.]
Han skriver: «Tyskland står klar til å nå ordninger for å opprettholde Ukrainas sikkerhet som en del av en potensiell fredsoppgjør etter krigen. Vi vil imidlertid ikke akseptere den ulovlige annekteringen av ukrainsk territorium… For å få slutt på denne krigen, må Russland trekke tilbake sine tropper.»
Scholz strekker seg for langt og overser ikke bare Tysklands tidligere historie med aggresjon i Øst-Europa, men også dets svakheter som militærmakt når han presenterer landet som et bolverk mot Russland. Selv forutsatt at Scholz kan finne penger til et så ambisiøst militariseringsprogram, ville Tyskland forårsake sjokkbølger over hele Europa hvis det skulle gå videre med en slik plan.
Mens Tyskland slår inn på denne militaristiske veien, kobler Tyskland fra Frankrike. Den fransk-tyske aksen har vært bærebjelken i europeisk politikk de siste tiårene. Men Scholz’ European Sky Shield Initiative med 14 andre europeiske stater om å skape et felles luftforsvarssystem i Europa ekskluderer Frankrike! Når det gjelder forsvarstekniske spørsmål, er Tysklands samarbeid med Frankrike raskt i ferd med å forsvinne i bakgrunnen.
Paris er også opprørt over at Scholz’ 200 milliarder euro tilskudd til tysk industri ble annonsert uten å konsultere Frankrike. Igjen, Scholz sitt besøk i Beijing i november som signaliserte beredskap til å akseptere kinesiske investeringer, ignorerte Frankrikes president Emmanuel Macrons forslag om å planlegge et felles fransk-tysk initiativ overfor Kina.
Alt dette signaliserer Berlins ambisjon om å påta seg foreningen av europeisk ledelse på tyske hender, både politisk og økonomisk. Et stort spørsmålstegn henger over fremtiden til Aachen-traktaten fra 2018 undertegnet av Macron og daværende kansler Angela Merkel. Scholz går inn for at EU bør gå over til flertallsvedtak i stedet for enstemmighet. Som et økonomisk kraftsenter har Tyskland enorm innflytelse, og Scholz plan er å utnytte det for å etablere landets dominans i Europa.
Men det vil møte motstand. Ungarn motsetter seg ytterligere EU-sanksjoner mot Russland. Den la ned veto mot EU-kommisjonens iver etter å låne penger (akkumulere gjeld) for å finansiere Ukrainas sviktende økonomi og for å bekjempe Russland. Den nylige uttalelsen fra den franske presidenten Emmanuel Macron om at enhver europeisk sikkerhetsarkitektur bør «garantere» Russlands interesser fremhever også bruddlinjene.
Interessant nok har vetoet mot Schengen-medlemskapet i Romania og Bulgaria kommet fra Nederland og Østerrike. Argumentet er at de to landene ikke har implementert tilstrekkelig robuste systemer til å registrere flyktninger på sine grenser til ikke-EU-land. Flyktningpolitikken er der Europa er på sitt mest sårbare og splittende.
I mellomtiden har tyngdepunktet i europeisk politikk og geostrategi i det siste skiftet mot « Mitteleuropa » – Tyskland og dets østlige naboer – ettersom konflikten i Ukraina akselererer. Mens den fransk-tyske tandem pleide å være motoren for europeisk integrasjon, står Paris og Berlin nå overfor behovet for å lete etter nye støttepunkter innenfor EU, til og med velge alternative samtalepartnere.
I tiden fremover vil Tysklands hovedfokus rettes mot de nordøstlige grensene til EU – Polen, de baltiske statene og Finland – som, kombinert med fortsatt militær bistand til Ukraina, vil bety større «atlantisering» av den tyske strategien.
Fra et indisk perspektiv innebærer Zeitenwende som Scholz snakker om i sitt essay også at Tysklands tilnærming til Indo-Stillehavet vil være preget av en motvilje mot å søke konfrontasjon med Kina.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
Les også: Tyskland ser en ny rolle i Øst-Europa mens Italia nekter å boikotte alt russisk
En av EUs visepresidenter og tre andre siktet for korrupsjon i Qatar-skandalen
Av red. PSt - 12. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/en-av-eus-visepresidenter-og-tre-andre-siktet-for-korrupsjon-i-qatar-skandalen/
Belgiske påtalemyndigheter anklaget Europaparlamentets visepresident Eva Kaili og tre andre for korrupsjon søndag i en større etterforskning av en angivelig ulovlig påvirkningskampanje fra Qatar. Dette skriver Politico.
Kaili, som representerer Hellas, ble arrestert på fredag som en del av korrupsjonsundersøkelsen fra belgiske myndigheters side. Hun er mistenkt for ulovlig lobbyvirksomhet for Qatar.
«Det er mistanke om at tredjeparter i politiske og/eller strategiske posisjoner i EU-parlamentet har fått utbetalt store pengesummer eller tilbudt betydelige gaver for å påvirke parlamentets avgjørelser,» sa den belgiske føderale påtalemyndigheten i en uttalelse søndag.
Aktor, uten å navngi noen enkeltpersoner, sa at fire av seks personer som ble varetektsfengslet fredag, er siktet for «deltakelse i en kriminell organisasjon, hvitvasking av penger og korrupsjon». De to andre er løslatt, heter det.
Den belgiske avisa L’Echo og andre medier rapporterte at de siktede personene inkluderer Kaili.
Også blant de fire siktede er Kailis partner, Francesco Giorgi, rapporterte Le Soir. Giorgi er parlamentarisk assistent for en annen EU-parlamentariker og grunnlegger av NGOen Fight Impunity.
Presidenten for Fight Impunity, tidligere italiensk MEP Pier Antonio Panzeri, ble også siktet i saken, ifølge Le Soir. En ikke navngitt lobbyist ble også siktet, heter det. De fire forblir i varetekt.
Kailis far, som også ble varetektsfengslet i etterforskningen, ble løslatt, det samme var fagforeningsleder Luca Visentini, ifølge rapportene.
Kaili ble suspendert fra rollen som visepresident i Europaparlamentet etter at hun ble arrestert i etterforskningen, sa en talsperson for parlamentspresident Roberta Metsola lørdag.
Etter arrestasjonen på fredag ble Kaili suspendert fra S&D-gruppa i parlamentet. Hun ble også ekskludert fra sentrum-venstre-partiet Pasok i Hellas.
Panzeri var også medlem av S&D-gruppen i Europaparlamentet, hvor han tjenestegjorde til 2019. Gruppen har blitt kritisert for sin myke holdning til Qatar i oppkjøringen til verdensmesterskapet. Panzeris kone og datter ble arrestert av italiensk politi fredag i etterforskningen, ifølge den italienske avisa Corriere della Sera.
Kaili vakte oppsikt da hun fra talerstolen i Europaparlamentet roste Qatars politikk for arbeideres rettigheter.
Dette er småfisk – når blir det Ursula von der Leyens tur?
EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen møter en flodbølge av kritikk. Hun inngikk en avtale med vaksinegiganten Pfizer til en verdi av 35 milliarder euro, men de sms-ene hun utvekslet med Pfizer-boss Albert Bourla forut for avtalen holder hun hemmelig. Det har fått EUs ombudsman til å reagere. Von der Leyen hevder at sms-ene var «kortvarige» og derfor ikke faller under kravet om transparens. Dette godtar ikke Emily O’Reilly, som har i oppdrag å kontrollere forvaltninga i EU.
Nettavisa netzpolitik.org har forlangt sms-ene utlevert, men har foreløpig møtt en kald skulder fra EU-kommisjonen.
De skriver:
1,8 milliarder koronavaksinedoser
Det handler om en avtale verdt milliarder som skulle fremskynde slutten på pandemien: I fjor vår gikk EU-kommisjonen med på å kjøpe 1,8 milliarder koronavaksinedoser av Pfizer. Det gjør legemiddelgiganten til Kommisjonens hovedleverandør. Gjennombruddet i forhandlingene skal ha kommet fra den direkte linja mellom kommisjonspresident Ursula von der Leyen og Pfizer-sjef Albert Bourla. De to diskuterte kjøpet i detalj i samtaler og meldinger, rapporterte New York Times den gang.
Men den dag i dag vet publikum lite om virksomheten som nå gjør boostervaksinasjoner mulig over hele Europa. Som med kontrakter med andre produsenter, avslørte kommisjonen en foreløpig avtale og en kjøpsavtale med Pfizer, men sladdet klausulene om leveringspris og ansvar. EU-kommisjonen opptrer også på en ugjennomsiktig måte når avtalen kommer i stand. Den nekter å se på meldingene mellom Von der Leyen og Bourla.
Det største antiterrorraidet i nyere tysk historie
Av skribent - 12. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/det-storste-antiterrorraidet-i-nyere-tysk-historie/
Hva kom egentlig ut av massearrestasjonene i Tyskland?
Av FreeWestMedia, 10. desember 2022.
Omtrent 36 timer etter det største raidet i Tysklands nyere historie, er det økende indikasjoner på at etterforskerne tilsynelatende ikke fant det forventede arsenalet av våpen. Riksadvokaten har ikke gitt noen forklaring.
Det massive raidet fortsetter å skape bølger, spesielt etter at mer enn 3 000 politifolk søkte gjennom mer enn 150 eiendommer over hele Tyskland onsdag. Minst 27 personer ble arrestert og ytterligere 25 etterforskes. De skal ha planlagt et omfattende væpnet kupp.
Men hva har etterforskerne egentlig funnet i denne enestående storskalaoperasjonen?
Ifølge det føderale politiet ble det funnet våpen på 50 av de 150 stedene som ble søkt. Det høres ut som en operasjon med et høyt risikopotensial, men formidler veldig lite. Tidligere ble balltre for baseball, sveitsiske hærkniver og messingknoker også ansett som «våpen» i sammenlignbare storskalaoperasjoner.
Det er fortsatt ikke klart om myndighetene har funnet maskingevær, granater eller faktiske skytevåpen. Det vil antagelig kreve mer enn en håndfull kjøkkenkniver for å sette i gang et såkalt planlagt militærkupp.
Riksadvokaten sier uvanlig lite
Berlinavisa Junge Freiheit sendte derfor den føderale statsadvokaten en omfattende katalog med spørsmål om hvilke gjenstander som var konfiskert, hvor mange skytevåpen som var blant dem og hvilke av dem som var ulovlige. På bakgrunn av omfanget av razziaen og betydningen som Nancy Faesers (SPD) innenriksdepartement har tillagt det, kan det utelukkes at myndighetene ikke vet dette allerede.
Den føderale statsadvokaten nekter imidlertid å svare på JF-forespørselen: En talsmann ba om «forståelse for at vi for øyeblikket ikke kommenterer bevisene som ble funnet under søketiltakene – som ennå ikke er fullført».
Det er tilsynelatende helt uklart hvorfor det reises spørsmål i denne forbindelse eller når offentligheten vil bli informert. Som en påminnelse snakket Faeser om en «avgrunn av terrortrussel» fra høyresiden.
Dette er sterke ord i et land der RAF feide gjennom Tyskland på 1970-tallet og hvor en islamist med en lastebil drepte tolv mennesker og skadet flere titalls mens han kjørte inn i fotgjengere på et julemarked i Berlin i 2016. Det ville være i Faesers interesse å støtte opp hennes særegne kommentarer med fakta så snart som mulig.
Tjenestevåpen funnet
I følge det tyske avisa Welt er det så langt funnet «et skytevåpen», sjokkpistoler, prepperforsyninger og tusenvis av euro i kontanter. Det høres ut som et ganske magert utbytte, spesielt siden «tusenvis av euro» fordelt på over 150 hus som ble ransaket, absolutt ikke er noen indikasjon på dannelsen av en terrorgruppe. Spesielt har innenriksdepartementet, i lys av faren for strømbrudd, selv tatt til orde for at kontanter til enhver tid skal oppbevares hjemme.
Det samme gjelder de antatte «prepperforsyninger». Regjeringen har anbefalt innbyggerne å forberede seg i stor grad på nødsituasjoner på grunn av risiko forbundet med tysk støtte til krigen i Ukraina.
Det er derfor ikke klart hvor kriseforebygging slutter og antatt «prepping» starter. Siden noen av de mistenkte sies å ha våpeneierskapskort, er oppdagelsen av sjokkvåpen ikke spesielt overraskende. Som en påminnelse kan ikke noe parlament stormes med sistnevnte.
Representantene for innenrikskomiteen i Forbundsdagen skal ha blitt informert litt mer omfattende fredag. Ifølge medieoppslag ble to rifler, en pistol og sverd, sjokkpistoler og fakkelvåpen konfiskert. Til og med tjenestevåpen fra siktede politifolk ble tatt. Det er foreløpig ikke kjent om det fantes våpentillatelser for de ulike våpnene.
Stadig flere medier tviler
I mellomtida vokser det tvil i media om det historiske raidet virkelig var på sin plass. Sjefredaktøren for Cicero, Alexander Marguier, skrev onsdag:
«I dag snakket jeg med en rekke kolleger fra andre medier – inkludert de mediene som sto i spissen for den sprudlende dekningen av den forræderiske planen. Unisont (og selvfølgelig bare i fortrolighet) ble det sagt: Det hele virker fullstendig overdrevet for oss, men når konkurrentene reagerer så dramatisk, kan vi ikke ta en lunken tilnærming.»
Reporteren Anna Schneider snakket på Twitter om et «ekstremt særegent hysteri og iscenesettelse av dette skuespillet».
Den tidligere sjefen for parlamentskontoret til avisen Bild, Ralf Schuler, skrev på det sosiale nettverket at han bare kunne håpe at de ansvarlige for det «gigantiske raidet» også ville fremlegge bevis for det påståtte kuppforsøket.
At flere medier tilsynelatende har blitt informert om razziaene i lengre tid, kan anses bevist med tanke på at de ankom med kamerateam på stedet samtidig med politiets innsatsstyrker.
«Organisert mediestøtte»
Neue Zürcher Zeitung (NZZ) kommenterte: «Den historiske storskalaoperasjonen og den medfølgende medierapporteringen reiser spørsmål.»
Forfatteren bemerket: «I det politiske Berlin har det blitt hørt i flere dager at det er ‘en stor ting i bushen’. Noen medier visste åpenbart om de forestående raidene og arrestasjonene, fordi mange redaksjoner publiserte omfattende rapporter om de siste nyhetene, som faktisk var ganske nye, nesten på samme tid – som etter en avtale.»
Hun anså den «organiserte mediestøtten til operasjonene» som grunnleggende problematisk. «Det tyder på at saken ikke var så farlig likevel. I sistnevnte tilfelle kan det oppstå inntrykk av at dette primært – eller også – er en politisk PR-øvelse.»
Et show
Innenrikspolitisk talskvinne for Linke i Forbundsdagen, Martina Renner, kritiserte håndteringen av innenriksdepartementet med raidet av 3000 politifolk. Den såkalte «antiterroroperasjonen» mot 25 mistenkte rundt den 71 år gamle Heinrich XIII som bor i Frankfurt am Main, Prins Reuss, burde ikke være et «show», sa politikeren, som har vært i Forbundsdagen siden 2013.
Kjære Espen Nakstad og dere i Helsedirektoratet
Av leserinnlegg - 12. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/kjaere-espen-nakstad-og-dere-i-helsedirektoratet/
Av Kathleen H., leserinnlegg.
Jeg håper først og fremst det passer at jeg tar kontakt med dere. Jeg ser det som min plikt å si ifra dersom jeg ser at det er grunn for det. Det gjør jeg nå. Jeg mener at vi må tilbake til normalen og der vi var før pandemien brøt ut i mars 2020. Jeg tenker vi alle er godt kjent med vaksiner for covid-19 og influensa.
Jeg er imot misbruk av makt og manglende respekt for folket. Jeg er opptatt av verdier som ærlighet, åpenhet, sannhet, gjensidig respekt, gjensidig forståelse, gjensidig tillit og gjensidig toleranse. Det har sine konsekvenser å aktivt bruke mediene til å fortelle hva folk skal gjøre med kroppen sin og i livet sitt. Jeg mener at vi alle har rett til et privatliv og rett til å bestemme over egen kropp og liv i denne sammenheng.
Er dere klar over hvilke mekanismer som utløses på arbeidsplassen til folk når det legges press på at helsepersonell må vaksinere seg mot influensa på tv? Familie og venner? Er dere klar over at dere gir helsepersonell direkte skyld for andres død hvis de ikke vaksinerer seg? Jeg synes dette er galt og urettferdig.
Jeg mener at det er nødvendig å tone ned selv om jeg har fått med meg at det har skjedd fra i fjor. Vi trenger ikke et medisinsk diktatur selv om jeg vet det har vært og er mye mye verre i Kina. Vi trenger at folk kan leve sine liv i frihet og selvstendighet. Det er ikke nødvendig med press og tvang fordi det virker mot sin hensikt og det er mange som er lei nå.
Dere må huske på at det finnes mange andre alvorlig sykdommer, dødelige sykdommer og at livet kommer ikke med en garantilapp for noen. Det er ikke nødvendig at fokuset på vaksiner skal ta så mye plass i livene våre. Jeg sier ja til å jobbe oss tilbake til vår virkelighet og normalen som var før mars 2020.
Det er ikke sikkert dere er enig, men jeg håper dere kan bruke tid på å reflektere over disse utspillene i mediene og hva det kan føre til. Vi ønsker ikke et mer stresset folk om vi skal tenke på helhetlig helse. Hvis vi virkelig ønsker hverandre godt så bør vi velge andre fremgangsmåter mener jeg. Vi alle har et ansvar.
https://www.dagbladet.no/nyheter/da-skal-du-droppe-juleselskapet/77995160
Noen refleksjoner omkring corona/covid19-relaterte vaksineringer og dødsfall
Av Terje Sørensen - 12. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/noen-refleksjoner-omkring-corona-covid19-relaterte-vaksineringer-og-dodsfall/
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
Det er ikke få timer jeg har brukt på temaet ‘corona/covid19 (cc19)’ siden hendelsen dukket opp tidlig i 2020, og mine oppfatninger og argumenter er tilkjennegjort og publisert i ulike fora. Én dokumentasjon for dette turde være min scrapbook «Terje på facebook. CORONA SPECIAL», som per i dag har 465 sider, anslagsvis drøyt 1000+ innlegg og ditto illustrasjoner, og som du finner på https://www.terje-sorensen.no/terjep%C3%A5facebook.slideshow.pdf, en annen dokumentasjon er snaut 40 artikler hos nettavisen «steigan.no», https://steigan.no/page/4/?s=Terje+S%C3%B8rensen.
Det er klart at like problemstillinger kan ha bli behandlet, repetert og/eller referert til flere ganger. Det jeg tar for meg i inneværende inserat, har jeg òg sikkert omtalt helt eller delvis tidligere.
Jeg skal i dette innlegget se på cc19-relaterte vaksineringer og dødsfall.
Jeg synes det kan være hensiktsmessig å ta en titt på medfølgende ILLUSTRASJON A.
Den er hentet fra Folkehelseinstituttet (FHI) sin «Covid-19, influensa og andre luftveisinfeksjoner Rapport – uke 48», https://www.fhi.no/contentassets/8a971e7b0a3c4a06bdbf381ab52e6157/vedlegg/2022/ukerapport-uke-48-28.11–04.12.22.pdf, side 50.
Som kjent finnes det per i dag fire cc19-vaksinedoser – Dose 1, Dose 2, Dose 3, Dose 4. Noen data om dem relatert til Norge:
Dose 1 (røde kolonner/rød graf i ILLUSTRASJON A):
Første dose injisert uke 52/2020
Høyeste antall daglige injiseringer: mellom ukene 20 og 25/2021 (vanskelig å se detaljene).
Antallet injiseringer samlet per uke 48/2022: 4 237 767 (77 % ) – se ovennevnte rapport fra FHI, tabell 20, side 51
Dose 2: (lyse blå kolonner/lys blå graf i ILLUSTRASJON A)
Første dose injisert uke 4/2021
Høyeste antall daglige injiseringer: mellom ukene 28 og 36/2021 (vanskelig å se detaljene).
Antallet injiseringer samlet per uke 48/2022: 3 956 903 (72 %) – se ovennevnte rapport fra FHI, tabell 20, side 51
Dose 3: (grønne kolonner/grønn graf i ILLUSTRASJON A)
Første dose injisert uke 36/2021
Høyeste antall daglige injiseringer: uke 52/2021
Antallet injiseringer samlet per uke 48/2022: 2 963 142 (54 %) – se ovennevnte rapport fra FHI, tabell 20, side 51
Dose 4: (mørke blå kolonner/mørk blå graf i ILLUSTRASJON A)
Første dose injisert mellom ukene 52/2021 og 8/2022 (vanskelig å se detaljene)
Høyeste antall daglige injiseringer: uke 48/2022
Antallet injiseringer samlet per uke 48/2022: 795 109 (14 %) – se ovennevnte rapport fra FHI, tabell 20, side 51
Tidspunktene for oppstarten av injiseringene vises også i min til dels selvlagde ILLUSTRASJON B.
Så til dødsfallene assosiert med cc19:
Det er viktig å merke seg at både vaksinerte og uvaksinerte cc19-dør. Av den forannevnte FHI-rapporten, side 10, under overskriften «Pasienter innlagt i sykehus etter vaksinestatus» er det klart at både vaksinerte og uvaksinerte cc19-dør, selv om, som FHI skriver, at «Det er imidlertid mange viktige faktorer som man må ta hensyn til for å estimere vaksineeffekt, så figurene må tolkes med varsomhet.»
Utover våren 2022 må det med rette kunne hevdes at Dose 1, Dose 2 og Dose 3 har fått så godt som full vaksinevirkning. Dose 4 har per uke 48/2022 kun blitt injisert til 14 %, og virkningen av den per i dag er liten, om noen.
Den normale oppfatningen er at ‘vaksine’ hindrer sykdom/død. I «STORE MEDISINSKE LEKSIKON», https://sml.snl.no/vaksine, kan man under overskriften «vaksine» lese følgende:
«Vaksine er et preparat som brukes til å stimulere immunapparatet slik at den som vaksineres, blir immun uten å gjennomgå sykdom.»
Selvsagt hindrer vaksinen da implisitt også død, idet cc19-død alltid er en følge av sykdom; det er aldri slik at den cc19-døende faller brått om som rammet av lyn fra klar himmel eller et brått hjerteinfarkt.
For 2022 frem til og med uke 48 finnes antallet ukentlige cc19-dødsfall som følger i tabellen straks nedenfor. Tallene kommer fra en tabellarisk fremstilling av illustrasjonen «Status for pandemien nasjonalt», hentet fra FHI sin «Ukerapporter om covid-19, influensa og andre luftveisinfeksjoner», oppdatert 8.12.2022, https://www.fhi.no/publ/2020/koronavirus-ukerapporter/. Jeg gjør oppmerksom på at FHI i uke 10/2022 offentliggjorde at etaten hadde endret tellemåten for cc19-dødsfall, og totaltallene fra og med rundt uke 1-2/2022 før og alle uker etter offentliggjøringen er høyere enn etter den gamle metoden – se min medfølgende illustrasjon B. Det er likevel dog ingen tvil om at mange cc19-døde uansett tellemåte.
Poenget mitt her i dagens innlegg er at til tross for 3 vaksinedoser med tilnærmelsesvis full vaksinevirkning i alle fall fra våren 2022, har det uansett gammel eller ny tellemåte vært mange cc19-dødsfall – både blant vaksinerte og uvaksinerte. Det burde det ikke være i henhold til definisjonen i «STORE MEDISINSKE LEKSIKON» som gjengitt foran!
Cc19-vaksinene hindrer ikke cc19-død!
Terje Sørensen
Pensjonert advokat
Fredsprisen, framsnakking og baksnakking
Av Lars Birkelund - 12. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/fredsprisen-framsnakking-og-baksnakking/
Den lenge oppskrytte Nobels Fredspris gjør Orwells ord om nytale til virkelighet i Norge
Det å trykke andre ned for å løfte seg sjøl opp regnes som ufint. Det er det motsatte av ‘framsnakking’, som kronprins Haakon tok til orde for i 2010 og som ble et vanlig motto i Norge en stund.
Nobels Fredspris, som har blitt utdelt av Norge siden 1901, er en form for framsnakking, som imidlertid har en bakside. For ofte er det sånn at komiteens belønning med penger, heder og ære fungerer som aktiv baksnakking av andre. Riktignok i åpenhet, men prisen er alt for ofte en gavepakke til norske politikeres venner i USA, NATO og EU. En gave til «land vi liker å sammenligne oss med» på bekostning av «land vi ikke liker å sammenligne oss med».
Berit Reiss-Andersen, medlem av Nobelkomiteen siden 2012, leder siden 2017, fulgte denne rutinen da hun 7. oktober 2022 sa: «Denne prisen er ikke rettet mot president Putin». Dette om tre prisvinnere som alle er mer eller mindre allierte med USA/NATO/EU:
1. Ales Bjaljatski er representant for den hviterussiske opposisjonen som Vesten har støttet de siste årene.
2. Memorial ble grunnlagt i 1992 av den russiske dissidenten Andrej Sakharov, visstnok med penger han fikk som mottager av ‘Fredsprisen’ i 1975. Organisasjonen skal ha operert uformelt før den formelle dannelsen og blir av Russlands myndigheter regnet som utenlandske agenter, fordi de tjener Vestens interesser i Russland og har donorer som den amerikanske Soros-stiftelsen Open Society.
3. Den ukrainske prisvinneren er ikke mer fredelig enn at den gjentatte ganger har bedt om å få våpen1 til krig mot Russland. Så Reiss-Andersens uttalelse om at prisen ikke er rettet mot Russland er i beste fall lite gjennomtenkt. For støtte til Russlands (væpnede) motstandere er naturligvis rettet mot Russland og Putin.
Alle vestlige ledere sa seg fornøyd med prisen, mens lederskapet i Russland, Hviterussland og Ukraina var misfornøyde. Men Ukrainernes begrunnelse skilte seg ut, de ble misfornøyde fordi de ikke fikk prisen alene.2 7. desember sa den russiske og ukrainske prisvinneren at de ikke tror på en fredelig løsning på krigen i Ukraina. «De ber om mer våpen til Ukraina i kampen mot Russland» (ABC-nyheter 7. desember 2022).
«Det gode omdømmet som Fredsprisen har følger av gode beslutninger gjennom 120 år». Dette sa Reiss-Andersen 13. januar 2022 under debatt på NRKs Dagsnytt 18. Slik framsnakket hun seg sjøl og sine etter å ha lyttet til folk som mener at prisen har et godt omdømme.
Godt omdømme eller ikke; det er naturligvis gjevt å få prisen, med festivitasen, berømmelsen og annet som følger med. «I prisen inngår en medalje, et personlig diplom og et større prisbeløp, for tiden åtte millioner svenske kroner» – SNL. Så gjevt at den sørkoreanske presidenten Kim Dae-jung (en USA-alliert) bedrev en «omfattende kampanje» i regi av den sørkoreanske etterretningstjenesten før han fikk fredsprisen i 2000. Dette skrev Dagbladet om 5. desember 2016 på basis av boka Jakten på Nobels fredspris, skrevet av den amerikanske journalisten Donald Kirk og Kim Ki-sam, avhopper fra Sør-Koreas etterretningstjeneste. I boka forteller de «en historie om målbevisst bearbeiding av norske nøkkelpersoner som Gunnar Stålsett (medlem av Nobelkomiteen), Geir Lundestad (sekretær for Nobelkomiteen) og tidligere statsminister Kjell Bondevik», ifølge Dagbladet.
Kim Dae-jungs «solskinnspolitikk» overfor Nord Korea, som han fikk prisen for, fikk knapt noen virkning. Men han fikk sine 15 minutter med verdensberømmelse, som Andy Warhol kanskje ville ha sagt.
Mine observasjoner og undersøkelser av fredsprisutdelingene gjennom årene har aldri vært grundige. Men det er mange år siden jeg første gang tenkte at de danner et mønster av belønning og straff. Fredrik Heffermehl, norsk jurist og fredsaktivist, har imidlertid vært
svært grundig. Han har skrevet to bøker som bygger på undersøkelser av hvordan prisutdelingene står seg i forhold til Alfred Nobels intensjoner med sitt testamente, og har konstatert at Reiss-Andersen, i likhet med sine forgjengere, helt ser bort fra Nobels juridisk bindende intensjon. Reiss-Andersen er dessuten advokat og bør derfor vite, mer enn andre, at testamenter skal følges så nøyaktig som mulig. Alfred Nobels testamente sier at prisen skal gis til «den som har virket mest eller best for nasjonenes forbrødring og avskaffelse eller reduksjon av stående armeer samt å organisere og utbre fredskongresser».
De norske forvalterne skulle dermed ha fulgt ordene i testamentet, om «fredskongresser» og «avskaffelse eller reduksjon av stående armeer». I stedet har de, som Heffermehl påviser i sine bøker, i alle år valgt å tolke ord som fred og fredsarbeid. Prisen anvendes etter komiteens egne innfall, frikoblet fra Nobels testamente.
I Medaljens bakside (2020) viser Heffermehl at komiteen har brukt prisene til framsnakking av USA nesten fra startenav.3
Komiteens første store feil var prisen i 1906, til USAs president Teddy Roosevelt, en uttalt militarist. De interne arkivene viser at sekretariatet ga klare advarsler om hvor lite egnet Roosevelt var, men komiteen lyttet ikke. Norge var blitt selvstendig nasjon ett år tidligere og «trengte en venn, selv om han er langt borte», mente komiteens leder og norsk utenriksminister Jørgen Løvland (s 56).
Blant mange andre og bedre kandidater valgte altså komiteen en som deres eget sekretariat advarte mot. Dette kunne Heffermehl lese ut av dokumenter som vanligvis er hemmelige: «Nobelkomiteen skjermer sitt indre liv. Intet skal røpes utad fra komiteens møter, intet skal nedskrives om diskusjonene. For nominasjoner og interne utredninger gjelder også et totalt hemmelighold. Med et unntak – ‘forskere i intellektuell historie’ kan gis tilgang til arkivene, men bare til det som er mer enn 50 år gammelt» (s 158). Heffermehl har derfor ikke hatt adgang til arkiver som er nyere enn fra 1970.
I løpet av årene 2002 til 2009 var det tre USA-presidenter som fikk prisen: Jimmy Carter, Al Gore (som riktignok ‘bare’ ble visepresident) og Barack Obama. Og av alle de 112 prismottagerne fram til 2021 har 22, eller 20% av mottagerne, vært fra USA. På de neste plassene finner vi andre «land vi liker å sammenligne oss med», der de helt sentrale NATO-landene Storbritannia og Frankrike kommer på andre og tredjeplass, med hhv 9 og 8 priser, Sverige på fjerde plass, Tyskland på femteplass osv. Det finnes unntak fra alle regler. Men mønsteret, at prisen gis for å belønne ‘venner’ og straffe ‘uvenner’, trer klart fram når man ser nærmere på hvem som får prisen. Og hvem som ikke får den.
Alle storting siden 1949 har hatt et massivt flertall av NATO-tilhengere, for ikke å si USA-tilhengere. På samme måte med alle de største mediene i Norge og andre organisasjoner. Er det virkelig noen som tror at en komité utnevnt av ledende norske politikere vil tildele priser til noen som motarbeider den sikkerhetspolitiske linjen som de samme ledende norske politikere og komitémedlemmer bekjenner seg til, altså tilknytningen til USA, NATO og EU? Nobelkomiteen lykkes med å lure mange til å tro det, kanskje også seg sjøl. Men kineserne, russerne og andre vet bedre.
Det at Norge deler ut Fredsprisen istedenfor eksempelvis Russland styrker også en vestlig (vrang)forestilling om at Norge/Vesten eier en eksklusiv rett til å straffe og belønne andre lands myndigheter. For det at eksempelvis en russisk, kinesisk eller iransk dissident får prisen er naturligvis en ‘straff’ av disse landenes myndigheter, mens det å gi den til allierte lands presidenter, utenriksministere eller lignende like selvfølgelig er en belønning.
Prisen av 2021 var på samme måte, og i nesten like stor grad, en gavepakke som den i 2022. For også det var en ‘fredspris’ som kom til nytte i Vestens evige hybridkrig mot Russland. Prisen gikk til to journalister, hvorav den ene, Dmitrij Muratov, er redaktør for den opposisjonelle russiske avisen Novaja Gazeta. Prisen ble begrunnet med ord som dette:
Dmitrij Andrejevitsj Muratov har i en årrekke forsvart ytringsfriheten i Russland under stadig mer krevende forhold (…) Ved sin faktabaserte journalistikk og faglige integritet har avisen blitt en viktig kilde til informasjon om lite omtalte og kritikkverdige sider ved det russiske samfunn. Siden oppstarten i 1993 har Novaja Gazeta publisert kritiske artikler om alt fra korrupsjon, politivold, urettmessige arrestasjoner, valgfusk og ‘trollfabrikker’ til bruk av russiske militære styrker i og utenfor Russland.
Det kan god tenkes at Muratov er en god journalist, i alle fall god for NATO. Men hva ville Alfred Nobel ha sagt, med tanke på ordene i hans testamente, gjentar: Prisen skal gis til «den som har virket mest eller best for nasjonenes forbrødring og avskaffelse eller reduksjon av stående armeer samt å organisere og utbre fredskongresser».
Ved å belønne og framsnakke en sånn journalist lyktes fredspris-komiteen i NATO-landet Norge også i 2021 med å skaffe baksnakking av Russland, samt at komiteen også deltok i baksnakkingen gjennom fyldig mediedekning. Den andre journalisten, filippinske Maria Ressa, må også regnes som en venn av vestlige eliter, med sin karriere blant annet i CNN, med sine hyggelige møter med bl.a. Hillary Clinton og med sin aksept for fengslingen av Julian Assange.
Det kan godt hende at disse journalistene fortjente en eller annen påskjønnelse. Men det at de fikk fredsprisen istedenfor eksempelvis Julian Assange, som i mange år har blitt utsatt for store overgrep for å ha avslørt noen av USAs krigsforbrytelser, er dessverre typisk. Det er ytringsfriheten og retten til å kritisere USAs militær-industrielle kompleks som sitter i Belmarsh fengsel, London. Denne prioriteringen var det da også mange som kritiserte. En av de mest velformulerte kritikerne heter Arvid Ystad. Han avsluttet sitt leserinnlegg i Aftenposten 12. oktober 2021 på denne måten:
Etter dette innslaget på Dagsrevyen kommer et intervju med Norges påtroppende statsminister. Jonas Gahr Støre (Ap) forteller at det var han som foreslo den ene kandidaten, og gir sin begrunnelse (…) Deretter ser vi et innslag på Dagsrevyen hvor Norges nåværende statsminister Erna Solberg (H) leser opp noen ferdigskrevne setninger hvor hun priser vinnerne og forteller hvor viktig deres arbeid er for demokratiet og for å holde makten i sjakk.
Verden må etter dette få inntrykket at det er den norske regjeringen som står bak utdelingen av Fredsprisen. Mange utenfor våre grenser vil kanskje tenke at en annen profilert journalist som sitter i fengsel for sitt arbeid, også burde ha vært med på å dele prisen. De vil kanskje tro at regjeringen og Nobelkomiteen ikke turte gi prisen til Julian Assange i Wikileaks av politiske grunner og av frykt for USAs reaksjon. Det tror også jeg.
Hvis Julian Assange (Australia), Daniel Hale (USA) eller Craig Murray (Storbritannia), som alle da satt i fengsel på grunn av dissidentvirksomhet, hadde fått prisen, ville imidlertid Nobel-komiteen ha vist at den er hva komiteen, storting og norske regjeringer hevder: uavhengig av norske og allierte myndigheter.
«Nobels fredspris til modige journalister», lød NRK Dagsrevyens begeistrede overskrift den dagen prisen ble meddelt (8. oktober). NRKs Sigurd Falkenberg Mikkelsen var ikke snauere enn at han samme dag presterte å si at prisen «sparker oppover». NRKs Dagsnytt 18 inviterte dagen etter offentliggjøringen kun sånne som hyllet utdelingen, nemlig komiteens leder Berit Reiss-Andersen, Aftenpostens Kristoffer Rønneberg og Inna Sangadzhieva fra Den norske Helsingforskomiteen. De fikk alle rikelig anledning til baksnakking av Putin og Russland, uten å klargjøre hvordan denne prisen oppfylte Nobels intensjon om å fremme et demilitarisert globalt fellesskap av nasjoner.
Hvis det hadde vært sånn at prisen «sparker oppover», som Falkenberg Mikkelsen påsto, hadde naturligvis ikke hele den vestlige øvrigheta fra Jonas Gahr Støre til Jens Stoltenberg, Erna Solberg, Joe Biden og Boris Johnson vært fornøyde med utdelingen.
Prisen av 2017 er en av få som norske/vestlige myndigheter har vist misnøye med. Den gikk til ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapon), en internasjonal kampanje for avskaffelse av atomvåpen. Heffermehl kommenterte:
Nobelprisen passet for en gangs skyld godt med Nobels fredsvisjon, men da passet den Norge dårlig (…) Det er fast tradisjon for at hele det diplomatiske korps er til stede og kaster glans over Nobelseremonien. Men i 2017 ble det en litt matt forestilling. Det offisielle Norge, stortingspresidenten (H) og statsministeren (H), var sparsomme med applausen. De ledende NATO-land valgte å la sine ambassadører holde seg hjemme. For en gangs skyld var det ikke deres pris (side 371).
Så furtne blir altså norske/vestlige ledere når prisen en sjelden gang ikke faller dem i smak.
Prisen av 2016 gikk til Juan Manuel Santos (president i Colombia, et av mange land med amerikanske militærbaser) for «hans iherdige innsats for å bringe den mer enn 50 år lange borgerkrigen i landet til opphør». Men fant virkelig ikke Nobel-komiteen en bedre kandidat blant nesten 50 millioner colombianere, en som ikke er ansvarlig for drap på tusenvis av geriljasoldater og som ikke hadde vært med på å praktisere et system med skuddpremier, som Santos gjorde da han var forsvarsminister? «De militære styrker som Juan Manuel Santos var ansvarlig for, gikk ut i det fattige Barrios-området området lengst sør i Bogota og kidnappet flere tusen unge menn, brakte dem ut i jungelen, kledde dem opp i uniformer og drepte dem, og påsto at de var FARC-soldater» (noe som utløste skuddpremier, Heffermehl side 368/69, se ellers «False positives scandal» 4).
Prisen av 2014 er en av de aller mest populære, da den ble tildelt pakistanske Malala Yousafzai, da kun 17 år, og etter at hun så vidt hadde overlevd et attentat utført av Taliban-tilhengere. Men begrunnelsen til Nobel-komiteen? Den unnlot å nevne det som
virkelig gjorde at Malala fortjente prisen:
Hun hadde ved flere tilfeller talt modig mot militarisme og krig, blant annet i en privat samtale med president Obama i Det hvite hus 13. oktober 2013. Sekstenåringen oppfordret USAs president til å gjøre slutt på dronekrigene i Asia, disse kunne bare lede til hat mot USA og skape flere terrorister. Komiteen greide effektivt å fjerne de trekkene som gjorde henne fortjent til prisen. Hun var den rette om komiteen hadde villet mobilisere unge mennesker til kamp mot krig og militarisme. Kunne noen være mer egnet som forbilde for jevnaldrende
over hele verden? (Heffermehl side 365).
Dette var imidlertid begrunnelsen Nobel-komiteen brukte for å gi henne prisen: «kamp mot undertrykkelse av barn og ungdom og for alle barns rett til utdannelse». Det var også et godt formål. Men det at modige mennesker får fredsprisen av gale årsaker er en gjenganger i historien om Nobels fredspris (Malala delte prisen med indiske Kailash Satyarthi).
Det å gi prisen til EU (2012) var knapt mer enn en gave Nobel- komiteen av EU-tilhengere ga til seg sjøl, som om de skulle ha gitt den til NATO. Prisen ble begrunnet med EUs bidrag til å «fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa». Men hva med EUs rolle i verden? Her bør det være nok å minne om EUs bruk av dødelige sanksjoner mot land som Syria, Iran, Venezuela, Hviterussland og Russland og flere land i Afrika. I disse og andre tilfeller spiller EU på lag med USA og NATO med en politikk som tar sikte på å ødelegge økonomien, for slik å skape opprør/krig mot myndigheter i til dels fattige land.
Prisen av 2010. Hvordan hadde vi reagert i Norge hvis Kina hadde utdelt en fredspris til Anders Behring Breivik? Dette er naturligvis en spissformulering, som jeg allikevel bruker for å tydeliggjøre et poeng. Kinesiske Liu Xiaobo (1955 – 2017), som fikkNobels fredspris i 2010, av Norge, er blant de aller mest kjente fredsprisvinnerne her til lands. Dette fordi prisen førte til at Norge ble plassert i Kinas «fryseboks» i seks år (2011-2017), noe som gikk ut over norsk eksport til Kina.
Hadde kineserne grunn til å være misfornøyde med prisen? Hvis medier som NRK, TV 2, Aftenposten og VG hadde undersøkt hvem Liu Xiaobo var hadde både de og det norske folk fått mer forståelse for hvorfor Kina reagerte som de gjorde overfor Norge. Men isteden fortsatte disse mediene å hylle Liu Xiaobo i årene som kom. Og intet tyder på at de kommer til å slutte med det. Liu Xiaobos synspunkter blir fortiet i Vesten fordi Vesten ikke ønsker samtale om dem, het det i en artikkel av Barry Sautman og Yan Hairong i The Guardian 15. desember 2010.5 Der går det også fram at Liu Xiaobo i 1988 sa at han ønsket Kina skulle bli som Hong Kong, men at Kina, dvs kinesere, ikke var i stand til å klare det på egen hånd, underforstått at Kina trenger ‘hjelp’ fra blant annet den tidligere kolonimakten Storbritannia for å bli som dem (Hong Kong var under britisk herredømme til 1997).
Liu Xiaobo hadde også forbindelser til USA gjennom pengestøtte fra National Endowment for Democracy (NED), som regnes som en gren av CIA. Vi kan altså slå fast at Kinas myndigheter så vel som vanlige kinesere hadde gode grunner til å være misfornøyd med ham. Var det tilstrekkelig grunn til å sette ham i fengsel? Kanskje ikke. Men det kan jo hende at det også var andre grunner til at han ble fengslet, som konspirasjon med fremmede makter. Dette med tanke på at han faktisk ble ‘sponset’ av USA.
Liu Xiaobo var USA-venn også på andre måter. The Guardian igjen:
Det å fengsle Liu var helt unødvendig. Men hvis politikken hans hadde vært kjent, ville de fleste ikke ha premiert ham. For han er en forkjemper for krig, ikke fred. Han gikk inn for invasjonene av Irak og Afghanistan og han applauderte i 2001 Vietnam og Korea-krigene (…) Liu har også helt ensidig hyllet Israels politikk i Midøsten. Han legger skylda for Israel/Palestine-konflikten på palestinerne.
Visste Nobelkomiteen dette om Liu Xiaobo da de ga ham prisen i 2010? I alle fall burde den ha visst det, da mye av dette var velkjent lenge før den belønnet ham. Og komiteen har ignorert klare advarsler tidligere, som tilfellet Theodor Roosevelt viser.
Prisen til Barack Obama i 2009, som han fikk vel et halvt år etter at han ble president, skyldtes neppe mye annet enn at Nobel-komiteen, som andre, var trollbundet i en slags eufori over at USA omsider hadde fått en afroamerikansk president. Ja, den reneste svigermorsdrømmen av en mann, ‘i sin beste alder’, som sjarmerte hele verden, tilsynelatende, og som ga assosiasjoner både til John Kennedy og til en tidligere prisvinner: Martin Luther King. Ikke så lidenskapelig som King, men veltalende som Kennedy, elegant og sofistikert, med en tillitsvekkende baryton som lovte gull og grønne skoger, kanskje mer i måten han sa ting på enn hva han faktisk sa.
Jeg var også imponert og glad, rørt til tårer under innsettelsen, der også hans like sjarmerende og ‘coole’ kone Michelle og de to fortryllende barne-døtrene var representert. Det var rett og slett et fullkomment glansbilde. Jeg fattet virkelig håp om en bedre verden. Allikevel var jeg ikke mer rammet av eufori enn at jeg protesterte høylytt og med indignasjon da Obama ble tildelt prisen i oktober 2009. Nobel-komiteen, da under ledelse av Torbjørn Jagland, må simpelthen ha vært så forelsket og så rammet av ønsketenkning om Obamas kommende virke at de belønnet ham på forhånd. For hva skjedde? Halvannet år seinere startet Barack Obama bombingen av Libya under mottoet «lead from behind» (å lede/styre fra baksetet, det var Frankrikes president Sarkozy som ‘frontet’ denne krigen).
Så og si samtidig startet Obama den lenge planlagte krigen mot Syria, samt at Obamas administrasjon også var sentral i den prosessen som førte til statskupp og deretter krig i Ukraina. Bruken av drapsdroner, blant annet i Pakistan, økte dessuten kraftig under Obama. Det ble ikke mer fred med Obama, det ble mer krig.
«Komiteen er så mektig i sin opphøydhet at den tillates å få rett når den tar feil», var det en som sa. Også kritikken svenske myndigheter kom med etter at de hadde undersøkt om Nobelkomiteen i Norge etterlever Alfred Nobels testamente prellet av på komiteen. «Ei ny svensk lov kan føra til at framtidige Nobelprisvinnarar tek imot fredsprisen i Sverige og ikkje i Noreg», skrev NRK 22. februar 2012. Det har som kjent ikke skjedd.
‘Fredsprisen’ gis stadig til ikke-vestlige dissidenter. Men det har altså knapt noen gang i løpet av vel 120 år forekommet at en vestlig dissident har fått prisen (i så fall med feilaktige begrunnelser). På den annen side har vestlige krigsforbrytere som Henry Kissinger og Barack Obama fått prisen.
Ved å framsnakke opposisjonelle i land som USA/NATO/Norge regner som sine fiender, og baksnakke land som Russland, har altså Nobels Fredspris, slik den blir praktisert av Nobel-komiteen, samme funksjon som organisasjoner som Helsingforskomiteen og medier som NRK, TV 2 og Aftenposten. Og Stortinget med vekslende regjeringer. Dessuten har prisen en annen funksjon, da den gir komiteen med dignitærer fra inn og utland en heidundrende fest hvert år, der det knapt spares på noe.
Over tid er prisen mer og mer blitt et norsk nasjonalklenodium, Norges viktigste internasjonale merkevare. En samlet nasjon holder fast grep om prisen. Tildelingene har vært styrt av norsk politikk, især båndene til USA og NATO, en politikk som går i motsatt retning av den Nobel ville fremme. I stedet for å premiere global samforståelse har prisen ofte bidratt til å skjerpe den kalde krigen og andre motsetninger. Den har heller ikke gått mot vestlig ekspansjon, opprustning og deltaking i kriger i fjerne land. Komiteen har fortsatt å favorisere egne ideer og politiske ledere i vest, og dissidenter i øst (…) Det er lov å ha tro på en slik politikk, men lovstridig å bruke Nobelprisen til å støtte den (Heffermehl, s 96).
Men Nobel-komiteen har ikke turt å gi prisen til en Kina-dissident flere ganger.
Denne artikkelen er ellers en komprimert utgave av et av kapitlene i min kommende bok Krig som bestilt? NATO, Ukraina, Russland, russofobien og andre årsaker til krigen i (eller om) Ukraina.
_________________________________________
1. “What we need today is weapons” – The Intercept 7. oktober 2022. https://theintercept.com/2022/10/07/nobel-peace-prize-ukraine-war-crimes/
2. “How the Nobel Peace Prize Committee has managed to unite Belarusian, Russian, and Ukrainian elites in collective anger” https://www.rt.com/russia/564318-nobel-peace-prize-winners/
3. Den første fredsprisen ble utdelt i 1901 til Jean Henri Dunant og Frédéric Passy. Ellers har det skjedd mange ganger at prisen ikke har blitt delt ut. Det er riktignok lenge siden (1972), men allikevel underlig, da det aldri har vært mangel på gode kandidater. I 1972 hadde det for eksempel allerede i en rekke år vært mange gode kandidater blant de som protesterte mot USAs krig mot Vietnam. Men ingen av dem fikk prisen. Martin Luther King fikk riktignok prisen i 1964, men det var for noe annet.
4. https://en.wikipedia.org/wiki/%22False_positives%22_scandal
5. “Do supporters of Nobel winner Liu Xiaobo really know what he stands for”? https://www.theguardian.com/commentisfree/2010/dec/15/nobel-winner-liu-xiaobo-chinese-dissident