Nyhetsbrev steigan.no 12.11.2023
De ultrarikes makt (6) – Hva må gjøres?
For Palestina: En av de største demonstrasjonene i britisk historie
Kronekurs, inflasjon og sponsing av kapitaleiere
Ukraina-krisen og byggingen av et nytt internasjonalt system
Er et sluttspill i sikte for Ukraina?
Jeg. En kvinne. En mor (og en livmor-bærer)
Noen innlegg som «venstresidas avis» har refusert de siste månedene, del 2
Det ugjennomførlige grønne skiftet
Den Arabiske Liga: Uenighet på toppmøte i Riyadh
De ultrarikes makt (6) – Hva må gjøres?
Av Pål Steigan - 12. november 2023
https://steigan.no/2023/11/de-ultrarikes-makt-6-hva-ma-gjores/
Dette er sjette og siste del av en serie korte foredrag av sjefredaktør Pål Steigan om den globale milliardærklassen. Denne gangen handler det om hva som kan gjøres mot de ultrarikes diktatur, gitt at de er så enormt rike og mektige.
Se de foregående episodene her:
De ultrarikes makt (1)
De ultrarikes makt (2) – Hvem eier bankene?
De ultrarikes makt (3) – De eier våpenindustrien og mediene
De ultrarikes makt (4) – IT, medisin og merkevare
De ultrarikes makt (5) – Monopolborgerskapet
Plansjer:
For Palestina: En av de største demonstrasjonene i britisk historie
Av red. PSt - 12. november 2023
https://steigan.no/2023/11/for-palestina-en-av-de-storste-demonstrasjonene-i-britisk-historie/
Arrangørene anslår at «mer enn 800 000» pro-Palestina demonstranter marsjerte i London i demonstrasjonen for Palestina 11. november. Fra scenen på slutten av marsjen i Nine Elms ble det sagt: «Det er mer enn 800.000 av oss her i dag, og det tallet kan være så høyt som én million. Dette gjør dette til den nest største marsjen i britisk historie.» Met-politiet sa tidligere at de anslår at 300.000 mennesker deltok.
Vi skal ikke begi oss inn i talldiskusjonen, men at det var en av de største demonstrasjonene i Storbritannia noensinne kan det neppe være tvil om. Det skjer til tross for at de rådende mediene og flertallet av politikerne har stått på Israels side.
Også mange jøder tok del i demonstrasjonen:
From the river to the sea – hva betyr parolen?
I Storbritannia har det vært en god del polemikk rundt parolen «From the river to the sea», – fra elva til havet. Hvor kommer den fra og hva betyr den? Andy McDonald ble suspendert fra Labour for å ha brukt den.
Når palestinerne bruker den, betyr den «fra elva Jordan til Middelhavet», og en kan godt si at det er en parole for en énstatsløsning.
Men det er ikke derfra den kommer.
Sionistene har brukt den lenge, og da i en helt annen betydnin, nemlig slik det står i King James’ Bible, Joshua 1:4:
From the wilderness and this Lebanon even unto the great river, the river Euphrates, all the land of the Hittites, and unto the great sea toward the going down of the sun, shall be your coast.
Sionistene mener at Gud har lovet dem landet fra Eufrat til Middelhavet, og da får jo parolen en helt annen betydning, ikke sant?
Kronekurs, inflasjon og sponsing av kapitaleiere
Av Tollef Hovig - 12. november 2023
https://steigan.no/2023/11/kronekurs-inflasjon-og-sponsing-av-kapitaleiere/
Norges Bank sørger gjennom kronesalg for at kronekursen kollapser, for eksempel i forhold til euro. Over 60% av Norges import er fra EU. Når kronekursen kollapser i forhold til euro, fører det til at importerte varer blir tilsvarende dyrere og det skapes inflasjon i Norge. Når det blir inflasjon, vil Norges Bank heve renta så folk får dårligere råd. Men prisøkning og renteheving er bra for kapitaleierne.
Hvordan sørger Norges Bank for at kronekursen kollapser. Veldig enkelt, de har totalt lagt om politikken for norske kroner. Hvis vi ser på Norges Banks egen statistikk for kjøp og salg av kroner, ser vi at det inntreffer en total forandring av denne i april 2022. I perioden 2000 – 2013 selger Norges Bank kroner, men ikke i store mengder. I perioden 2015 – 2022 kjøper Norges Bank kroner, men ikke i store mengder. I perioden fra 2000 til 2022 har Norges Bank et netto akkumulert salg (gitt at de handler 5 dager i uka) på 530 milliarder kroner. Fra april 2022 til og med november i år, (litt over et år) har de til sammen solgt kroner for 738 milliarder. Se https://www.norges-bank.no/tema/Statistikk/valutatransaksjoner-daglig/
Denne økningen i salg av norske kroner skyldes en eksplosjon i inntektene fra skatter og eie av olje – og gassinntekter, som i grove tall er opp 1500 milliarder. 1000 milliarder fra skatteinntekter og 500 milliarder fra eierskap. Skatteinntektene blir betalt i norske kroner. Disse ønsker finansdepartementet å skyfle inn i Oljefondet, så de gir Norges Bank beskjed om å selge kroner. Dette enorme kronesalget har naturlig nok ført til at kronen har kollapset i forhold til euro og andre valutaer i perioden.
Hvor mange kroner koster en euro
Kilde: Trading Economics
Med den kronemengden som nå er pumpet inn i markedet, og som Norges Bank tydelig ønsker å opprettholde framover, er det all mulig grunn til å forvente en fortsatt svekkelse av kronekursen.
Hvis vi i grove tall skal vurdere importens betydning for prisøkningen i Norge, kan vi se bort fra Norges eksport som jo ikke konsumeres i Norge, og dermed ikke har noen betydning for prisutviklingen i Norge. Denne delen av BNP utgjør i 2022 ca 4000 milliarder, se https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/nasjonalregnskap/statistikk/nasjonalregnskap
Importen utgjør rundt 1500 milliarder, dvs. rundt 38% av det som for øvrig forbrukes i Norge. Av dette kommer over 60% fra EU. Når kronen faller i forhold til euroen med 25% i denne perioden på litt over et år, må resultatet bli at alle varer importert fra EU blir 25% dyrere. Det ser ut til at kronekollapsen er omtrent like stor i forhold til våre øvrige handelspartnere som for EU. Det betyr at Norges Bank salg av kroner har medført at 38% (importen) av Norges totale BNP (eks eksport) har steget 25% i pris på litt over ett år. Det virker derfor rimelig å påstå at Norges Banks kronesalg er hovedårsaken til den inflasjonen vi ser i dag.
Er Norges Bank nødt til å selge kroner fordi vi tjener så mye. Svaret på det er nei. Norges Bank kan beholde pengene og føre dem opp som aktiva i sin balanse. De kan da spre salget ut over mye lengre tid, og vurdere salgsmengden i forhold til kronekursens utvikling.
Når Norges Bank på denne måten har skapt inflasjonen i Norge, setter de opp renten. Hva slags konsekvenser har denne politikken? Når det gjelder det arbeidende folket blir de presset for penger på to måter. Først gjennom prisøkningene som Norges Bank skaper gjennom sitt kronesalg, så gjennom rentehevingen på lånene de har. Når det gjelder kapitaleierne holder de som eier produksjonskapitalen sitt overskudd oppe gjennom inflasjonen. Når det gjelder kapitaleierne innenfor finanskapitalen tjener de store penger ved hjelp av den økte renten. Resultatet blir en massiv overføring av penger fra det arbeidende folket til kapitaleiere av alle slag. Dette er en villet politikk fra kapitaleiere, Norges Bank og politikerne i finansdepartementet. Å putte penger inn i oljefondet har ingen bråhast.
Å investere i aksjer har ikke vært noen gullgruve i denne perioden, og blir det neppe framover heller. Folk har ikke råd til å sponse kapitaleierne så veldig lenge.
Kursutvikling for US500
Kilde: Trading Economics
Ukraina-krisen og byggingen av et nytt internasjonalt system
Av skribent - 12. november 2023
https://steigan.no/2023/11/ukraina-krisen-og-byggingen-av-et-nytt-internasjonalt-system/
Bertil Carlman har oversatt og kommenterer en artikkel fra tidsskriftet Wenhua Zongheng.
När nu tidskriften Wenhua Zongheng är noggrant presenterad, (Kulturelle endringer – et prosjekt for å bygge broer) är det dags för första inlägget ur första numret, ett inlägg som först publicerades på kinesiska i juni 2022. Författaren presenteras så här:
«Yang Ping (杨平) er en ledende forsker og redaktør i Kinas moderne ideologiske og kulturelle samfunn. I 1993 grunnla han ‘Strategy and Management’ (战略与管理), et viktig magasin som motarbeidet liberalismens innflytelse på kinesisk ideologi og kultur. I 2008 grunnla han Wenhua Zongheng (文化纵横, ‘Beijing Cultural Review’), et tidsskrift som fokuserer på konstruksjonen av det kinesiske samfunnets kjerneverdisystem samtidig som han konsekvent opprettholder sosialismens banner. I løpet av de siste femten årene har tidsskriftet vokst til en av Kinas viktigste tankeplattformer.»
Ukraina-krisen og byggingen av et nytt internasjonalt system
«The Ukraine Crisis and the Building of a New International System» publicerades ursprungligen som huvudartikel i juninumret 2022 av Wenhua Zongheng (文化纵横). Artikeln uppmanar Kina att, mitt i utbrottet av konflikten mellan Ryssland och Ukraina, överväga farorna med det nuvarande internationella system som landet har strävat efter att integrera sig i och möjligheterna att bygga ett nytt internationellt system.
«Utbrottet av krisen i Ukraina har inte bara förändrat det geopolitiska landskapet, det har allvarligt stört den nuvarande internationella ordningen. I synnerhet USA:s och andra västländers införande av omfattande sanktioner mot Ryssland har äventyrat reglerna i det befintliga internationella systemet och avslöjat dess verkliga, tvingande natur. Denna kris bör vara en stark påminnelse till Kina om att landet måste fördjupa sitt «värsta tänkbara scenario» (底线思维, dǐxiàn sīwéi) och allvarligt överväga, som ett viktigt strategiskt mål, att bygga ett nytt internationellt system parallellt med den nuvarande västdominerade ordningen.
Beredskap för hotande kriser
Det nuvarande internationella systemet domineras av västländerna, leds av USA, och är liberalt kapitalistiskt till sin natur. Under perioder då den liberala kapitalismen fungerar smidigt expanderade detta system globalt och verkar vara regelbaserat och rättvist, och kan omfatta de flesta länder och regioner i världen. Men under kristider kommer den liberala kapitalismen att förvrida sig själv, överge etablerade internationella regler eller försöka skapa nya, exemplifierat av ökande nativism eller avglobalisering [decoupling, derisking], där den hegemoniska nationen avstår från sina påstådda ledaruppgifter och återgår till maktpolitiken.
Mitt i Ukrainakrisen har USA och västländerna åsidosatt internationella normer genom att med våld kasta ut Ryssland ur den globala finansiella arkitekturen, nämligen ’Society for Worldwide Interbank Financial Telecommunication’ (SWIFT), konfiskerat ryska statliga och personliga tillgångar och fryst landets valutareserver. Sådana åtgärder går långt utöver de typiska ickevåldsmetoder för konfrontation som används av nationalstater, såsom handelskrig, teknikblockader och oljeembargon, och motsäger uppenbart de tidlösa liberala principerna att «skulder måste betalas» och «privat egendom är okränkbar», bland annat. Dessa flagranta brott mot den så kallade «regelbaserade ordningen» har blottlagt det internationella systemets godtyckliga, olagliga och partiska karaktär och det sätt på vilket det kan manipuleras av USA och dess allierade för att med våld disciplinera andra länder.
Ur ett kinesiskt perspektiv är krisen i Ukraina en varning till Kina om att landet måste förbereda sig på scenarier där landet utsätts för sådana fientliga åtgärder. Det är nödvändigt att ompröva den nuvarande internationella ordningen för att få en korrekt förståelse av både dess för- och nackdelar, ge upp alla illusioner om dess rättvisa och långsiktiga livskraft och, samtidigt som man deltar i och maximerar nyttan av det nuvarande systemet, också förbereder sig för att bygga upp en ny internationell ordning.
Med tanke på Kinas storlek kräver uppgiften att den nationella nivån föryngras mycket mer än en ekonomisk strategi med enbart «inhemsk cirkulation» (内循环, nèi xúnhuán). För att uppnå industrialisering och modernisering måste Kina samarbeta med omvärlden och utveckla en bredare «internationell cirkulation» (外循环, wài xúnhuán), genom att få tillgång till externa resurser, tekniker och marknader. Den centrala uppgiften för Kinas reform- och öppningspolitik under de senaste fyra decennierna har varit att öppna landet mot omvärlden och delta i det globala systemet för att främja en internationell miljö som är mer gynnsam för modernisering.
(«Reform och öppnande» syftar på den era av ekonomiska reformer som inleddes 1978 under ledning av Deng Xiaoping.)
Samtidigt har Kina varit tvunget att vidta nödvändiga åtgärder, när fientliga aspekter av det nuvarande systemet har hotat landets grundläggande intressen. I den nuvarande situationen är det nödvändigt att Kina å ena sidan orubbligt kämpar mot USA:s och västländernas manipulation av det befintliga systemet och å andra sidan börjar bygga upp ett nytt, mer demokratiskt och rättvist globalt system i partnerskap med utvecklingsländerna.
Kinas historiska öde är att stå på tredje världens sida
Den nuvarande världsordningen har inte bara formats av Kina, Ryssland, USA och Europa, länderna och regionerna i Asien, Afrika och Latinamerika har också skapat en mängd nya regionala nätverk mitt i nedgången av USA:s makt. Att samarbeta med andra utvecklingsländer är nödvändigt för att Kina ska kunna stärka ansträngningarna att bygga upp ett nytt internationellt system. Belt and Road Initiative (BRI) har, sedan det föreslogs av president Xi Jinping 2013, i själva verket lagt grunden för ett sådant samarbete och för förverkligandet av ett nytt system.
(Belt and Road Initiative, BRI, är ett globalt infrastrukturutvecklingsprojekt som föreslogs av Kinas president Xi Jinping 2013. I slutet av juli 2022 hade Kina undertecknat mer än 200 BRI-samarbetsavtal med 149 länder och 32 internationella organisationer.)
Sedan Folkrepubliken Kina grundades 1949 har tredje världen konsekvent försett Kina med nya utrymmen för att överleva och växa och nya källor till styrka närhelst landet har utsatts för påtryckningar från supermakter, inklusive de nationella befrielserörelserna i Asien, Afrika och Latinamerika på 1950- och 1960-talen, Bandungkonferensen 1955 och den alliansfria rörelsen. Mao Zedongs teori om de tre världarna utvecklades på 1970-talet, betoningen på syd-syd-samarbete under de tidiga stadierna av reformer och öppnande på 1980-talet, inrättandet av BRICS-mekanismen vid sekelskiftet och nu senast utvecklingen av BRI under det senaste decenniet. Under de senaste 70 åren har Kina antagit ett brett spektrum av utrikespolitik, från «lean to one side» (一边倒, yībiāndǎo) med Sovjetunionen på 1950-talet till «integration med världen» (与国际接轨, yǔ guójì jiēguǐ) (eller med USA, för att vara exakt) vid sekelskiftet; Kina har dock, medvetet eller omedvetet, konsekvent vänt sig till tredje världen närhelst landet har känt att dess oberoende och suveränitet har hotats.
Under de första åren efter grundandet antog Folkrepubliken Kina en utrikespolitik som gick ut på att landet skulle alliera sig med andra socialistiska länder mot imperialismens krafter. Under 1990- och 2000-talen förde Kina en politik för att «integrera med världen» och öka sitt globala politiska och ekonomiska engagemang. Framför allt fördjupade Kina och USA sitt ekonomiska ömsesidiga beroende. År 2000 gav USA Kina permanent status som normalt handelsland, och året därpå blev Kina medlem i Världshandelsorganisationen [WTO].
Detta förhållande till tredje världen är Kinas historiska öde. Idag, när Kina blir en viktig pol i världen och står inför det hegemoniska USA:s fientliga uppdämningsstrategi, kan man inte följa den allianspolitik som USA och Sovjetunionen förde under det kalla kriget. Att dela upp världen i antagonistiska block skulle driva mänskligheten till randen av krig och global katastrof. I stället bör Kina fortsätta att föra en oberoende och alliansfri utrikespolitik, med fokus på att föra samman de många länderna i tredje världen – som utgör den globala majoriteten – för att främja nya former av partnerskap, etablera nya multilaterala nätverk och skapa ett nytt internationellt system.
Med tanke på BRI:s praxis och erfarenheter hittills och med hänsyn till de utmaningar som krisen i Ukraina medfört, bör Kinas strategi för att bygga upp ett nytt internationellt system vägledas av följande överväganden:
För det första bör Kinas inriktning baseras på strategiska snarare än kommersiella intressen. Kina kan inte bara ägna sig åt att exportera sin produktionskapacitet och sitt kapital eller att säkra kinesiska företags tillgång till externa resurser och marknader. Snarare måste man prioritera det som är nödvändigt för att säkerställa strategisk överlevnad och nationell utveckling. Genom att anta ett sådant strategiskt perspektiv blir det tydligt att det tillvägagångssätt som många kinesiska företag och lokala myndigheter har gentemot andra nationer och regioner, som en del av BRI, inte är hållbart eftersom det har prioriterat kommersiella intressen och tenderat att ignorera politisk-strategiska intressen.
För det andra kräver skapandet av det nya internationella systemet att man utvecklar en ny vision, filosofi och ideologi för att vägleda och inspirera ansträngningarna att bygga det. I detta avseende är BRI:s principer om «samråd, bidrag och delade fördelar» (共商共建共享, gòngshāng gòngjiàn gòngxiǎng) otillräckliga. Medan Förenta staterna i dag samlar det västerländska lägret under parollen «demokrati kontra auktoritärt styre», måste Kina tydligt hålla fredens och utvecklingens fana högt, ena och leda den vidsträckta utvecklingsvärlden, samtidigt som man vädjar till och övertalar fler europeiska stater att ansluta sig till denna sak. President Xi Jinpings globala uppmaning till att «bygga ett samhälle med en gemensam framtid för mänskligheten» (人类命运共同体, rénlèi mìngyùn gòngtóngtǐ) bör anpassas till den nya internationella situationen. Det kinesiska konceptet «gemensamt välstånd och gemensam utveckling» bör delas med världen och främjas som ett grundläggande värde i uppbyggnaden av ett nytt internationellt system.
För det tredje bör en «utvecklingsinternational» (发展国际, fāzhǎn guójì) inrättas som en institutionell enhet för att skapa ett nytt globalt system. Till skillnad från de västliga alliansmekanismerna, som G7-gruppen och Nordatlantiska fördragsorganisationen (NATO), som domineras av en minoritet av rika länder, måste ett nytt globalt system ta itu med den grundläggande fråga som den överväldigande majoriteten av världen står inför: hur utvecklingsländerna kan organiseras mer effektivt enligt alliansfrihetsprincipen. Löst organiserade och icke-bindande initiativ som konferenser och deklarationer är helt otillräckliga för denna uppgift. En institutionell mekanism som en «utvecklingsinternational» bör främjas och konstrueras för att driva på mer kraftfulla organisatoriska åtgärder och för att utveckla nätverk för kunskap och kultur, för media och kommunikation, för ekonomiskt samarbete och andra projekt. I ett nötskal bör former av organisatoriska åtgärder inom ramen för freds- och utvecklingsmandat etableras och experimenteras med.
Förhållandet mellan de två systemen
Att bygga upp ett nytt system innebär inte att man överger det nuvarande.
Under de fyrtio åren av ’reformer och öppnande’ har Kinas riktning och mål varit att integreras i den rådande internationella ordningen. Som en eftersläntrare när det gäller industrialisering och modernisering har Kina inte haft något annat val än att lära sig av västländerna och ta till sig deras avancerade kunskaper och erfarenheter. Att bryta sig loss från detta system skulle oundvikligen driva Kina tillbaka till den gamla vägen med «stängda dörrar» (闭关锁国, bìguānsuǒguó) under 1960- och 1970-talen, som skar av landet från de utvecklade ekonomierna i dagens värld.
(Termen «stängd dörr» syftar på den politik som fördes under Mingdynastin (1368–1644) och den tidiga Qingdynastin (1644–1911) för att begränsa Kinas ekonomiska, vetenskapliga och kulturella interaktioner med världen, vilket bidrog till att landet hamnade på efterkälken jämfört med de västerländska industriländerna.)
I dag har Kina färdats långt på globaliseringens väg och har dragit nytta av den. Reformer och öppenhet har blivit förbundna med det kinesiska folkets grundläggande intressen. Av denna anledning är det varken önskvärt eller genomförbart att avstå från de fördelar som följer av att delta i det nuvarande systemet.
Men detta förnekar inte på något sätt den akuta nödvändigheten av att förbereda sig för hotet från den USA-ledda västalliansen som saboterar det nuvarande globala systemet. Utvecklingen av ett nytt internationellt system, och det aktiva deltagandet i det nuvarande systemet är två processer som kan genomföras samtidigt utan konflikt, där de två systemen är bundna att överlappa och genomtränga varandra. När de kvantitativa förändringar som ackumulerats av det nya systemet börjar omvandlas till kvalitativa förändringar, kommer en helt ny världsordning naturligt att växa fram.»
Kommentar:
Den som följt utvecklingen av BRICS-länderna och det kinesiska BRI-projektet tycker naturligtvis att Yang Ping uttrycker sig väl försiktigt när han skriver ”Det är nödvändigt att ompröva den nuvarande internationella ordningen för att få en korrekt förståelse av både dess för- och nackdelar, ge upp alla illusioner om dess rättvisa och långsiktiga livskraft och, samtidigt som man deltar i och maximerar nyttan av det nuvarande systemet, samtidigt som man förbereder sig för att bygga upp en ny internationell ordning.” Men den globala historiska utvecklingen går nu på högvarv, och därför kan en artikel som bara är några år gammal verka vara helt passé. När Xi Jinping var ganska ny på sin post 2013, sade han bland annat följande på ett toppmöte för G-20 länderna i St. Petersburg. ”G20 är en viktig plattform för utvecklade länder och utvecklingsländer att delta i samråd om internationella ekonomiska frågor. Vi bör bygga upp G20 till en viktig kraft för att stabilisera världsekonomin, väva ett internationellt finansiellt skyddsnät och förbättra den globala ekonomiska styrningen.”
Om man på GT letar efter det nu så vanliga uttrycket ”multipolar world order” finner man det första gången 2009 i Joint Communiqué of FMs of China, Russia and India at Bangalore meeting (Av stavningen att döma var inte heller GT den väl utvecklade nättidning som den är idag.) I artikeln står det bland annat:
”Trots effekterna av den internationella finanskrisen har utvecklingstakten i de tre länderna förbättrats, vilket bidrar till en snabbare tillväxt bland dem. Ökat engagemang bland dem stärker deras inflytande på processen för demokratisering av internationella relationer och utveckling av en multipolär världsordning som återspeglar mångfalden av världskulturer och civilisationer.
Ministrarna diskuterade olika sätt att förbättra interaktionen i det trilaterala formatet. Indien, Ryssland och Kina, som tillsammans sträcker sig över 20 procent av den totala globala landmassan och representerar 39 procent av den globala befolkningen, är viktiga medlemmar av det internationella samfundet som spelar en viktig roll i världsfrågor. Ministrarna var överens om att trilateral dialog inom områden som global ekonomisk styrningsarkitektur, klimatförändringar, handelspolitik och utvecklingssamarbete i hög grad skulle bidra till global fred och välstånd och att samordnade trilaterala åtgärder mot internationell terrorism, transnationell brottslighet och narkotikahandel skulle främja stabilitet och allsidig utveckling i dagens ömsesidigt beroende värld.
Den internationella situationen granskades av ministrarna och den stora globala utvecklingen diskuterades. Ministrarna välkomnade beslutet som fattades vid toppmötet i Pittsburgh att utse G20 till det främsta forumet för internationellt ekonomiskt samarbete. De betonade att den framtida globala ekonomiska styrningen bör ingå i balanserad representation, jämlikhet och resultatorientering, och säkerställa röst och representation för tillväxtmarknader och utvecklingsländer. De tre länderna förespråkade att framtida G20-toppmöten skulle hållas i utvecklade länder och tillväxtmarknader och utvecklingsländer genom rotation baserad på principen om transparens och rättvisa.”
Men då, 2009, var BRIC bara en tre år gammal organisation, och först 2010 anslöt sig Sydafrika och vi fick BRICS. I dokumentet står det flera gånger om trilaterala överenskommelser, överenskommelser mellan Kina, Indien och Ryssland. Indien var inte heller lett av ett fascistiskt parti som Arundhati Roy talar om i artikeln Protestene mot Indias borgerskapslover gir meg håp och som Chris Hedges och Vijay Prashad diskuterar i Samtale om fascismen og ny-fascismen. Lägg också märke till att stort hopp sattes till G20.
Som sagt, historien rusar. Vi får hoppas att den, historien, undviker stupet; men visst känns det ibland som ett Chicken race.(«Å dele verden inn i antagonistiske blokker ville drive menneskeheten til randen av krig og global katastrofe.»)
Er et sluttspill i sikte for Ukraina?
Av Tony Kevin - 12. november 2023
https://steigan.no/2023/11/er-et-sluttspill-i-sikte-for-ukraina/
Illusorisk snakk om en «fastlåst situasjon» og amerikanske følere om fredssamtaler, understreker at Ukraina ikke har noen alternativer igjen og at Russland har flere, skriver Tony Kevin.
7. november 2023
Spesielt for Consortium News
Det har i den siste uken vært snakk i vestlige medier om en påstått «fastlåst situasjon» på den ukrainske slagmarka, noe som har ført til en rapport som siterer amerikanske tjenestemenn som sier at det er på tide for Ukraina å akseptere at de har tapt og forhandle med Russland.
En annen vestlig rapport sier at en «vrangforestilling» om at Ukrainas president Volodymyr Zelensky er den eneste som holder ut, og nekter å akseptere nederlaget.
Oxford Dictionarys definisjon av en fastlåst situasjon – enten i sjakk, politikk eller krig – gjelder ikke for Ukraina: «En situasjon der videre handling eller fremgang fra motstridende eller konkurrerende parter synes umulig.»
Scott Ritter oppsummerte situasjonen utmerket i Consortium News nylig:
«Krigen i Ukraina er etter denne definisjonen ikke fastlåst. Krigen har definitivt gått Russlands vei militært og politisk siden september 2022, etter alle relevante målestokker.»
Russland har militær overlegenhet over Kiev når det gjelder soldater, utstyr, mannskapsreserver, lederskap, nasjonal moral og kapasitet til å mobilisere våpen. Det er nå Russlands valg å enten starte en høstoffensiv, vente på en vinteroffensiv, eller bare å vente på at moralen skal kollapse i Kiev, for så å produsere Moskvas ønskede politiske endringer der. Kort sagt, Putin styrer nå tempoet i spillet.
I slagene om Avdiivka og Kupiansk langs frontlinjene, har Russland formet slagmarken til «semi-gryter» ved hjelp av, som Ritter bemerker:
«Det russiske målet er å sette den ukrainske kommandoen i et dilemma, der å forlate Avdiivka kan føre til at moralen kollapser blant de ukrainske forsvarerne, og videre forsvar kan føre til et massivt tap av liv på grunn av vanskelighetene forbundet med å forsterke garnisonen.»
Valerij Zaluzhnyj, sjef for Ukrainas væpnede styrker, kom med denne vurderingen til magasinet The Economist for en uke siden:
«General Zaluzhnys vurdering er tankevekkende: det er ingen tegn til at et teknologisk gjennombrudd, enten det gjelder droner eller elektronisk krigføring, er rett rundt hjørnet. Og teknologien har sine grenser. Selv i første verdenskrig var ankomsten av stridsvogner i 1917, ikke tilstrekkelig til å bryte den fastlåste situasjonen på slagmarken. Det tok en rekke teknologier, og mer enn et tiår med taktisk innovasjon, for å produsere den tyske blitzkrigen i mai 1940. Implikasjonen er at Ukraina sitter fast i en lang krig – en krig der han erkjenner at Russland har fordelen. Likevel insisterer han på at Ukraina ikke har noe annet valg enn å beholde initiativet ved å være på offensiven, selv om den bare beveger seg med noen få meter om dagen.»
Zaluzhny prøver fornuftig å bevare sine uerfarne og uegnede gjenværende styrker, men er under politisk press fra Zelensky og NATO for ikke å avstå noe territorium. Mandag ble Zaluzhnyjs nære rådgiver, major Gennadiy Chastiakov, myrdet av en bombe, kamuflert som en bursdagsgave.
Det ukrainske militæret har ingen alternativer igjen: Russland har flere. Dette er en situasjon der to åpenbart ulike stridende parter venter på en slutt, og venter på en militær eller politisk løsning på denne krigen.
I mellomtiden på slagmarkenene er det ingen tilfeldighet at ukrainsk beskytning av Donetsk by, fra nærliggende Avdiivka, som har pågått i årevis, praktisk talt har opphørt. Ukrainske forsyninger til Avdiivka har blitt kvalt av den halve omringingen der.
Hvorfor venter Putin?
Først og fremst for å fjerne Zelensky og for å se hva som følger i Kiev. Han fortsetter å legge vekt på å forsøke å minimere ytterligere skade og tap av mennesker i Ukraina, som fortsatt er en del av den russiske verden, slik han ser det.
En Telegram-blogg kalt UKR LEAKS_eng, av den ukrainske spesialtjenestens tidligere offiser Vasilij Prozorov, tilbyr et vell av daglige detaljer om hvordan politikken i Kiev går inn i en ganske flytende tilstand, der moralen ved fronten kollapser og mens Washington forbereder en mulig sak for å kaste Zelensky til ulvene.
Situasjonen i Kiev ser ut til å kreve en syndebukk og en viss grad av regimeskifte. Men vil en etterfølger forhandle frem en realistisk fred med Russland, eller vil han forsøke å føre krigen på en ny måte? Han vil ikke ha noen nye militære alternativer, ressursene er oppbrukt og moralen borte.
Det vestlige verktøykassa med vidundervåpen er tom. Alternativer innen terrorisme, for eksempel et nytt angrep på Kertsjbroen eller et politisk attentat på høyt nivå i Russland, er alltid mulig, men mindre sannsynlig nå. Sikkert er det at de mer fornuftige menneskene i Kiev, for eksempel Zelenskys tidligere medierådgiver Oleksiy Arestovych, allerede sender ut diskrete fredsfølere til Moskva.
Det er snakk om at Biden foretrekker å opprettholde nåværende situasjon til det amerikanske presidentvalget, om et år fra nå. Men bare en stjerneklar optimist kunne forvente at denne vaklende politiske og militære situasjonen fremdeles vil være den samme om 12 måneder. Noe må gi etter.
NBC- og TIME-rapportene
Ifølge amerikanske tjenestemenn sitert av NBC News, har USA begynt å ta opp temaet om at Ukraina aksepterer at de vil miste territorium til Russland, og at de seriøst bør vurdere å inngå fredssamtaler med Moskva. I rapporten heter det:
«Diskusjonene er en anerkjennelse av dynamikken militært på bakken i Ukraina og politisk i USA og Europa, sier tjenestemenn.
Diskusjonene begynte blant bekymringer mellom amerikanske og europeiske tjenestemenn, om at krigen har nådd en fastlåst situasjon og om evnen til å fortsette å gi hjelp til Ukraina, sa tjenestemenn. Biden-administrasjonens tjenestemenn er også bekymret for at Ukraina går tom for styrker, mens Russland har en tilsynelatende endeløs forsyning, sa tjenestemenn. Ukraina sliter også med rekruttering og har nylig sett offentlige protester mot noen av president Volodymyr Zelenskys vernepliktskrav, uten noen tilsynelatende slutt i sikte.
Og det er uro i den amerikanske regjeringen med hvor mye mindre offentlig oppmerksomhet krigen i Ukraina har fått siden Israel-Hamas-krigen begynte for nesten en måned siden, sa tjenestemennene. Myndighetene frykter at skiftet kan gjøre det vanskeligere å sikre ytterligere hjelp til Kiev. …
Tjenestemenn har også privat sagt at Ukraina sannsynligvis bare har til slutten av året eller kort tid etterpå, før mer presserende diskusjoner om fredsforhandlinger skal begynne. Amerikanske tjenestemenn har delt sine synspunkter på en slik tidslinje med europeiske allierte, sa tjenestemenn.»
Men er Russland interessert i forhandlinger på dette tidspunktet, gitt den fordelen landet har på slagmarken? NBC sier:
«Biden-administrasjonen har ingen indikasjoner på at Russlands president Vladimir Putin er klar til å forhandle med Ukraina, sier to amerikanske tjenestemenn. Vestlige tjenestemenn sier Putin fortsatt tror han kan «vente ut Vesten», eller fortsette å kjempe til USA og dets allierte mister innenlandsk støtte til å finansiere Ukraina, eller kampen for å forsyne Kiev med våpen og ammunisjon blir for kostbar, sier tjenestemenn.»
Ifølge TIME Magazine blir slike antydninger om å være klare til å gå inn i fredssamtaler, bare motgått av Zelensky selv i Ukrainas ledelse.
«Zelensky føler seg forrådt av sine vestlige allierte. De har etterlatt ham uten midler til å vinne krigen, bare midler til å overleve den.
Zelenskys stahet, sier noen av hans medhjelpere, har skadet lagets innsats for å komme opp med en ny strategi, et nytt budskap. Mens de har diskutert krigens fremtid, har ett spørsmål vært tabu: muligheten for å forhandle frem en fredsavtale med russerne. Å dømme etter nylige undersøkelser ville de fleste ukrainere avvise et slikt trekk, spesielt hvis det innebar tap av okkupert territorium.»
Ikke lenger så lang tid som det tar
Å utvide krigen er sikkert ikke lenger et NATO-alternativ, til tross for all den tidligere retorikken om «så lang tid det tar». På hver sin måte registrerer flere og flere EU-regjeringer og befolkninger sin utmattelse og misnøye med denne tapte krigen.
De som sitter ved roret i EU og Nato, Ursula von der Leyen, Josef Borrell og Jens Stoltenberg, er nå ødelagt politisk gods. Viktor Orbán i Ungarn har økende tyngde og prestisje, og Slovakia har fått en ny antikrigsregjering. Polen, de skandinaviske landene og Baltikum har stilnet.
Den andre store grunnen til at Putin kanskje vil vente, er den farlige ustabiliteten i Midtøsten. Så merkelig som det kan høre ut, mistenker jeg at Putin kan være opptatt av å ikke på farlig vis, overbelaste de svake og uberegnelige beslutningstakerne i Washington.
Han vil kanskje gi Biden og hans rådgivere litt politisk rom til å prøve å tøyle Israels statsminister Benjamin Netanyahu og få den humanitære krisen i Gaza, nå i tragisk fritt fall, under en slags amerikansk kontroll. Som stort sett de eneste voksne i rommet nå, må russerne og kineserne håndtere Biden med omtanke og omsorg.
Den såkalte fastlåste situasjonen i Ukraina er derfor en illusjon. Det passer derfor både russisk og kinesisk statsmakt å la Ukraina drive en stund.
Putins status i det globale sør fortsetter i mellomtiden å vokse. Han la ut en uttalelse den 4. november fra Det russiske nasjonale sikkerhetsrådet, som bestemt henger bjella på katten til Washingtons arrogante og hensynsløse globale destabilisering, til tross for sin svekkede geostrategiske posisjon.
Disse utdragene gir en smak på den politiske retningen:
«Ulike midler og instrumenter, inkludert løgner, provokasjoner, sofistikerte teknologier for psykologisk og informasjonsaggresjon, blir brukt mot Russland for å destabilisere og polarisere vårt multinasjonale og multireligiøse samfunn.
USA mister grepet som supermakt, mister momentum, verden med bare en hegemon kollapser. Men USA er ikke klar til å akseptere dette faktum; tvert imot søker den å utvide sin dominans, sitt globale diktatur. Ved å skape kaos ønsker de å begrense og destabilisere sine motstandere.
De styrende elitene i USA og deres satellitter sender våpen og penger til konfliktsonene, inkludert Ukraina og Midtøsten. Siden de mislykkes i å oppnå resultater på slagmarken, søker de å splitte oss, splitte Russland fra innsiden, for å svekke landet vårt og spre splid.
Jo sterkere Russland er, jo mer konsolidert vårt samfunn er, jo mer effektiv er vår innsats for å forsvare våre egne nasjonale interesser og interessene til folkene som ble offer for vestlig nykolonialisme.»
De som ønsker en realistisk og varig fred i Ukraina, må kanskje være tålmodige litt lenger.
Tony Kevin er en tidligere australsk seniordiplomat, etter å ha tjent som ambassadør til Kambodsja og Polen, samt vært stasjonert ved Australias ambassade i Moskva. Han er forfatter av seks publiserte bøker om offentlig politikk og internasjonale relasjoner.
Joe Lauria bidro til denne rapporten.
Denne artikkelen ble først publisert i Consortium News:
Is an End Game in Sight for Ukraine?
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Tidens krav
Av Knut Erik Aagaard - 12. november 2023
https://steigan.no/2023/11/tidens-krav/
Oppvekst i Norge 6
Dr. philos Knut Erik Aagaard skrev en serie artikler i dagspressa fra midten av 1990-tallet og framover. Vi har valgt å presentere dem i en serie hver søndag i en del uker framover. Artiklene har emneknaggen @Oppvekst. – Red.
Pleased to meet you. Hope you guess my name .. what’s puzzling you is just the nature of my game.
Dagbladet 28.05.1998
Barnet fødes som universets grenseløse sentrum og er den perfekte anarkist. Når vi som voksne likevel avfinner oss med en plass i skyggen og respekterer loven, tradisjonen og arbeidsplikten, når vi til slutt dør i stoisk ro, så er det fordi vi har møtt veggen i hele oppveksten. Livet er en eksersis i askese.
Når vi tross alt er lykkelige og realiserer oss selv på anvist plass, så skyldes det vår ubetvingelige livskraft og kreativitet, vår evne til å utnytte de snevre rammers muligheter, vår voksende – og dannende – erkjennelse av at gresset er grønt også på denne siden av alle gjerder.
Den første veggen barnet møter, er grensen mellom godt og vondt. Allerede i mors liv, før skillet er dannet mellom meg og det, mellom ting og person, vil barnet utfordre ubehaget. Spedbarnets grenser er fysiske, og følger naturlovene – gravitasjonen, tiden og massens ugjennomtrengelighet. Små barn vil krabbe rett gjennom veggen. De prøver, men slutter snart, kloke av skade, med en kul i pannen.
For barnet er det ingen prinsipiell forskjell mellom fysisk og sosial grensesetting, og det møter nødvendigvis begge. Forskjellen er av praktisk art, for oppdragelsen, som er betinget av skjønn, er tvetydig: Jeg er glad i deg, men nå må du holde opp! Om familien hadde vært like kontant, rettferdig og usentimental som veggen, ville vi vært spart for mange sosiale tragedier.
Men om familien mangler veggens entydig demokratiske og upartiske nøytralitet, har den hvilt på et annet trygt fundament – tradisjonen. Når eventyrlystne psykologer og pedagoger bryter over tvert og tar til orde for en ny oppdragelse, uten grensesetting, løsrevet fra tradisjonen, begår de mutatis mutandis prinsipielt den feilen russiske og tyske reformatorer begikk tidligere i århundret, som ville skape det nye uten å bygge på det gamle.
Ingen rimelig stabile samfunn tolererer en oppdragelse som produserer forskremte voldsmenn over en lav sko. Ethvert rimelig stabilt samfunn vil i løpet av noen generasjoner utvikle en barneoppdragelse i pakt med samfunnets behov for en sunn befolkning. Oppdragelsen var ulik i Sparta og Athen, men begge steder tilpasset tidens krav.
Så når familien nå er død, når den nå har utspilt sin rolle som normgiver, kulturformidler og fundament for sjelelig trygghet, når det følgelig er blitt behov for kontantstøtte, verdikommisjon og et prangende operabygg i en av Skandinavias utkantbyer, trenger vi en ny pedagogikk: En samfunnspedagogikk til applikasjon der barn faktisk befinner seg, under offentlig tilsyn, på gaten og foran TV, en pedagogikk tilpasset tidens krav.
Hva denne pedagogikk skal bestå av, er såre enkelt å forstå, og la oss nå for korthets skyld begrense oss til opplæringen. Samfunnet skal etter fattig evne gi barna det de før fikk i familien: Kjærlighet, trygghet, kunnskaper og faste rammer for atferd og gode samværsformer.
Skolen og barnehagen skal nådeløst stille de samme krav som før gjaldt i hjemmet. Vi er rene og pene. Vi tar av oss luen før vi kommer inn i stuen. Vi hilser på dem vi møter. Vi respekterer hverandre og de eldre. Vi banner ikke til de voksne. Ute kan vi rope og løpe, ikke inne. Vi utfører våre pålagte plikter. Vi er snille mot hverandre, og mot de små, syke og svake.
Vi deltar i felleskapet. Vi tar konsekvensen av å bryte de gjeldende regler. Vi spiser med kniv og gaffel, ikke som amerikanerne, med fingrene. Vi lærer å kjede oss med anstand. Vi kontrollerer vårt sinne. Vi får ikke alltid viljen vår. Vi kaster ikke sten og vi stikker ikke med kniv. Vi velter ikke graver og vi brenner ikke kirker.
Skolen og barnehagen skal, i tillegg til lesing, skriving og håndregning med de fire regningsarter – tre sørgelig forsømte oppgaver – lære barna hva det innebærer å være norsk i Norge og arving til en verdens kultur. Vi skal i femti år bannlyse anglo-amerikansk underholdning fra statsbudsjettene og læreplanene. Den kulturen tjener penger uten vår støtte, og nivellerer all verdens kulturuttrykk. Den norske, den europeiske og den globale kulturarven skal bankes inn i barna enten de vil eller ei.
Opplæringen skal organiseres med et minimum av fornuft. Etter 25 år med revolusjonær eventyrpedagogikk står læreren maktesløs overfor oppgaven: Uten relevante virkemidler, metoder og utdannelse står han nå helt alene mot 28 barn uten oppdragelse hjemmefra, med alle evnenivåer og alle arter og grader av sosiale og fysiske funksjonshemninger.
Det ensomme, utstøtte, integrerte funksjonhemmede barn bærer revolusjonspedagogikkens likhetskors på smertens vei mot graven, uten likesinnede og likedannede, uten noen å hevde seg blant og måle seg mot, uten mulighet til likeverd.
Takke meg til en god spesialskole, der barn kan vise andre sider av seg selv enn sin funksjonshemning. Integrering betyr for altfor mange atten års daglig segregasjon og stigmatisering.
Den falske likhet har et alter. Der ofres integreringsskadde barn daglig, av fanatiske pedagoger. Mensa rotunda!
@Oppvekst
Jeg. En kvinne. En mor (og en livmor-bærer)
Av Julie Foss - 12. november 2023
https://steigan.no/2023/11/jeg-en-kvinne-en-mor-og-en-livmor-baerer/
Det er nesten så man blir svimmel når man tenker på det. Alt dette som har med kjønn og gjøre. Og nå … i går… hørte jeg hvordan noen i media listet opp det fine ved barn. Fordelene, i bunn og grunn. Ved disse skjønne vesenene jeg er omgitt av nesten døgnet rundt nå.
Som de var en vare. Man skal vurdere. Om man vil ha. Om det er verdt det, egentlig. Verdt prisen man visstnok betaler. Ifølge dem som har uttalt seg nå. Byrden ved å bære dem frem, ble det skrevet. I viktige papirer. Byrden var ordet som ble brukt. Om disse vidunderlige vesenene jeg er omgitt av nesten døgnet rundt nå.
Jeg blir svimmel og trist, – og ikke overrasket. Men det betyr ikke at det ikke er tøft og dystopisk å høre på det. Det er tøft og dystopisk å høre på det. Det var så tøft, faktisk, at jeg følte jeg måtte kaste opp. Det er for øvrig et godt bilde på tiden vi lever i. I alle fall på tiden jeg lever i. For er det noe jeg har forstått de siste årene, så er det at menneskene i samfunnet i dag lever i helt ulike virkeligheter. Før, tror jeg, ville det blitt ramaskrik. Nå bare skriker jeg inni meg, og ingen får vite om det. Men så skriver jeg, da. Jeg skriker inni meg, går noen runder på kjøkkenet og så skriver jeg.
Det er lett å føle seg maktesløs oppi dette som har med kjønn og gjøre. Jeg nekter å kalle det en debatt. Hva det er, er en avsporing. En avledningsmanøver. Nok et velregissert løp (et langlivet maraton) for splitt og hersk. Splitt – og så – hersk. Og som de klarer det. Man ser ikke skogen for bare trær.
Fronthullsperson! Transfob! Fødeforelder! Ikke-mann. Ikke-kjønn. To kjønn! Kjønnsnøytralt pronomen! Cis kvinne! Menstruerende person. Hun med penis. Han med livmor. Mann med vagina. Jeg orker ikke! Jeg klarer det ikke mer! Slipp meg ut fra dette galehuset!! 2+2=4!!
2+2=4. Eller hva? Eller hva, befolkningen? Klart vi skal ta vare på minoriteter. Klart vi skal akseptere hverandre. Men vi kan da ikke miste hodet av den grunn? Skjære av oss hodet av den grunn? Og hva med ungene? Hva tror dere at de kommer til å si? Når vi har latt som at alt er relativt og biologi ikke teller, – og de skal ut og gjøre selv. Fulle av medikamenter, forvirring og hatretorikk. Vi kan selvsagt late som det kommer til å gå bra. Vi kan late som, enda litt til.
Og så skal vi visst slippe å gå gravide. I alle fall om den svenske politikeren, Joar Forsell, får det som han vil. Nylig sendte han inn et forslag for Riksdagen med tittelen; «En fremtid uten graviditeter». Der tar han til orde for å støtte en satsing på forskning på kunstig livmor. Han fremhever forskningen som viktig av flere grunner. Den gir visst «en reproduktiv frihet der mennesker ikke lenger begrenses av biologiske eller sosiale faktorer». Dessuten kan det «bidra til å fordele ansvaret for foreldreskap mer likestilt mellom kjønnene», og gi «kvinner mulighet til å delta fullt ut i arbeidslivet og andre deler av samfunnet uten å måtte bære byrden av svangerskapet». De skjemmes ikke engang for å si det. Vi skal ikke feste mer. Vi skal jobbe mer. Er det ikke fantastisk galt!
Så kan vi late som dette bare gjelder i Sverige, selvfølgelig. Vi kan jo late som. Vi kan sitte stille i båten og late som. Eller vi kan få panikk.
Det er ikke rart om man føler seg paralysert når stilt overfor dette som har med kjønn og gjøre. Jeg nekter å kalle det en debatt. Om noe, så er det et trossystem. En ideologi. Misbruk. En plan. Og grooming. For å venne oss til tanken. Ideen om et samfunn uten kjønn. Vi ser en avkjønning rett foran øynene på oss. De lar oss bli gærne. Krangle. Og så BOOM! Så kommer forslaget om at det nok er lettere å droppe kjønn, altogether. Eller hva, dere? Eller hva? (og så tror vi at det var vi som fant på det selv). Nei, det blir nok ingen boom i det hele tatt. Mer sannsynlig er det at samfunnet kommer til å etterspørre det. Når vi har blitt riktig, riktig kondisjonert.
Til å tro at det er et slit, ja, egentlig en byrde å bære frem et barn. Til å tro at det er mye tryggere å la en syntetisk livmor bære frem barnet. Man har jo sett artiklene i det siste, om hvor galt det kan gå. Det er jo fremskritt. Fødselsomsorg! Og inkludering og! Så blir vi forsikret om at tilknytningsprosessen, de ni månedene, ikke egentlig var så avgjørende. De husker visst ikke så mye. Hører ikke så mye. Ikke egentlig. Når alt kommer til alt. For alt er jo relativt. For vi må jo inkludere. Og jobbe. Og ta vare på kroppen vår. Dette er til det beste, egentlig.
Så kan vi selvsagt sitte stille i båten.
Eller få panikk.
Noen innlegg som «venstresidas avis» har refusert de siste månedene, del 2
Av Lars Birkelund - 12. november 2023
https://steigan.no/2023/11/noen-innlegg-som-venstresidas-avis-har-refusert-de-siste-manedene-del-2/
Vår kommentator Lars Birkelund er en aktiv samfunnsdebattant. Han skriver også artikler til andre medier, deriblant avisa Klassekampen. Han mener at det er en viss systematikk i hvilke av hans artikler som blir refusert i avisa. Det tar vi ikke stilling til. Det får leserne bedømme. Vi finner i hvert fall artiklene både interessante og velskrevne. – Red.
«Russere elsker autoritære styresett»
(sendt til Klassekampen 26. juni).
Dette er en typisk forestilling blant nordmenn. Men hva med nordmenns hang til autoritære styresett? Under coronaen aksepterte nesten alle i Norge de autoritære tiltakene som myndighetene innførte. Jeg aksepterte dem også, sjøl om jeg ikke var fullt så lydig som de fleste andre. Jeg tok for eksempel ikke vaksinen, samt at jeg var ‘slapp’ med å bruke munnbind. Men jeg overholdt ellers tiltakene, av hensyn til de som var mer engstelige enn meg.
Videre: hvor mange nordmenn har protestert mot at norske myndigheter bedriver stadig mer overvåking? Skal vi tippe en prosent av det norske folk?
Hva vil jeg fram til? At mennesker flest, uansett ‘rase’, nasjonalitet, religion etc aksepterer inngrep i sine friheter så lenge myndighetene klarer å overbevise oss om at de har gode grunner for det (og at myndighetene klarer å overbevise oss om at de ikke har andre motiver enn de oppgir).
I går, etter forsøket på militærkupp i Russland, intervjuet NRKs Gro Holm flere russere på Dagsrevyen. Alle uttrykte full støtte til Putin mens en av dem helt uoppfordret sa at Putin nå bør få utvidede fullmakter. Jeg er overbevist om at de aller fleste nordmenn ville ha reagert på samme måte hvis noen hadde prøvd å begå militærkupp i Norge.
Hva er allikevel forskjellen på Russland og Norge? At Russland har farlige fiender som USA/NATO/EU, som også prøver å undergrave Russland innenifra. Dette vet russerne, så de aksepterer at myndighetene griper inn mot visse medier og organisasjoner, arresterer Alexej Navalnyj etc.
Men i Norge blir folk som Navalnyj, russiske vinnere av ‘fredsprisen’ etc markedsført som heltemodige forsvarere av menneskerettigheter, demokrati mm. Derfor er det i Norge liten forståelse for at Russland griper inn mot sånne folk og organisasjoner.
Jeg sier ikke at det er riktig av Russland å gjøre det, men at nordmenn flest hadde akseptert det hvis lignende hadde forekommet i Norge. Ja, jeg er overbevist om at de fleste i Norge hadde akseptert at for eksempel Pål Steigan hadde blitt satt i fengsel eller at Glenn Diesen hadde mistet sin jobb som professor hvis norske myndigheter hadde begrunnet det med at de fremmer russisk propaganda og/eller konspirasjonsteorier.
Men: det å reagere sånn er altså typisk menneskelig, verken typisk for nordmenn, russere eller andre folkeslag. Det å si at det kun er typisk for visse folkeslag eller raser er i virkeligheten rasisme. Man kan på sett og viss si at ‘folk flest’ i verden faktisk tåler «så inderlig vel den urett som ikke rammer dem selv», som Arnulf Øverland sa.
Klassekampen og klasevåpen
(sendt til KK 14. juli).
Det er underlig å observere all medieomtalen av USAs (kommende) leveranser av klasevåpen til Ukraina når det ikke sies noe om at Kiev-myndighetene har brukt slike siden august 2014. Klassekampen har heller ikke meg bekjent vist interesse for hvem som leverte de våpnene.
Human Rights Watch omtalte dette 20. oktober 2014 og fortalte at mange sivile hadde blitt drept, inkludert en sveitsisk Røde Kors-medarbeider, mens medier som New York Times, The Guardian og NRK omtalte HRWs rapport. Rapportens tittel og ingress: «Utbredt bruk av klaseammunisjon. Regjeringen er ansvarlig for klasevåpenangrep på Donetsk».
The Nation skrev 12. juli i år: «Nihilismen på slagmarken gjenspeiles i hyklerske uttalelser fra Kiev og Moskva (…) Sommeren 2014 gikk situasjonen over i krigføring mellom den nye, USA-støttede Kiev-regjeringen på den ene siden og Russland-støttede opprørere samt russiske krigere på den andre. I løpet av måneder ble Donbass – det industrielle hjertet av Ukraina og hjem til 3,6 millioner mennesker – forvandlet til en postapokalyptisk ødemark innrammet av matchende elver av krokodilletårer som fosset ut av Kiev og Moskva».
Klassekampen har tatt avstand fra det at USA sender klasevåpen til Ukraina. Det er vel og bra. Men klasevåpenkonvensjonen tilsier at Norge må stanse «enhver form for hjelp» til land som «bruker, produserer, lagrer eller selger klaseammunisjon». Altså bør Klasskampen ta konsekvensen av dette og gå inn for at Norge slutter å hjelpe Ukrainas myndigheter, som heller ikke av andre grunner (som det ikke er plass til å omtale her) fortjener hjelp.
Verdslige eller ikke-religiøse dogmer
(sendt til KK 28. juli).
Jeg ble oppdratt i den kristne tro, men ga den opp da jeg ble 16. Inntil da ble jeg utsatt for ganske mange skremsler av typen «hvis du ikke vender deg til Jesus vil du komme til Helvete når du dør» (ikke fra mine foreldre, men fra andre eldre, bare så det er sagt). Og da jeg fortalte at jeg hadde forkastet barnetroen, og med den troen på at det finnes noe liv etter døden, var det noen som ble skremt. De fortalte at livet ville bli uten mening for dem hvis de ikke skulle ha vissheten om/troen på at det finnes noe etter døden, noe jeg da hadde forsonet meg med.
«Ja visst gjør det vondt når knopper brister». Dette velkjente diktet av Karin Boye er også et bilde på hvor smertefullt det kan være når det man har bygget livet på av tro og dogmer ikke lenger ‘henger på greip’. Det opplevde kommunister da Sovjetunionen falt sammen og da gikk dessuten mange år tapt fordi troen på at det fantes et alternativ forsvant. De fleste sosialister/kommunister/sosialdemokrater kapitulerte for kapitalismen.
Nå har vi kommet til nok et vendepunkt, da troen på de vestlige dogmene om ‘vår’ overlegenhet versus «land vi ikke liker å sammenligne oss med» når det gjelder menneskerettigheter, demokrati osv svekkes.
Når jeg diskuterer med folk får jeg i blant følelsen at det er angsten som taler. Angsten for å oppdage og erkjenne at dogmene om ‘vår’ sivilisasjons fortreffelighet nærmest er et luftslott, er tilsynelatende like stor som kristnes angst for å erkjenne at det ikke finnes noe liv etter døden. Angsten for oss som sier, og viser, at keiseren ikke har noen klær på, får i blant ekstreme utslag av skjellsord og trusler. Man får inntrykk av at mange like gjerne hadde sett oss brent på bål, som heksene under hekseprosessene fra omlag 1420 til rundt 1750. Heller det enn å erkjenne at livet deres bygger på en livsløgn.
De falske argumentene for NATO-medlemskap (og Klassekampens falskhet om samme).
Sendt til KK 24. september, publisert av steigan.no 4. oktober: https://steigan.no/2023/10/de-falske-argumentene-for-nato-medlemskap-og-klassekampens-falskhet-om-samme/
Hvem går Putins ærend, egentlig?
(sendt til KK 4. oktober).
Det å «gå Putins ærend» er noe av det peneste som har blitt sagt om oss som er kritiske til NATO-ekspansjonismen og ikke minst Norge/NATOs våpenleveranser til regimet i Kiev, Ukraina. Ellers har det gått i karakteristikker som putinist, fascist, nazist og quisling. Det har til og med vanket voldstrusler og ønsker om landsforvisning.
Nå som den på forhånd oppskrytte og NATO-væpnede ukrainske våroffensiven ebber ut er det imidlertid flere og flere som tror at krigen vil føre til NATOs endelikt. INTET vil glede Putin mer.
Så hvem går Putins ærend, egentlig? Hvem, om ikke de som har ivret for NATO-utvidelsene, som støttet kuppet/revolusjonen i Ukraina i 2014, som siden da har støttet Kievs krigføring og som har deltatt i trakasseringen av oss som var/er kritiske til alt dette? Dette inkluderer som kjent storting og regjeringer siden 1990-tallet og nesten alle norske medier. Ja, til og med idretts-Norge og andre deler av Norges organisasjonsliv har deltatt i mobbingen av oss som ville ha slutt på dette fordi vi skjønte at det var farlig.
Jeg har i alle fall god samvittighet, da jeg har advart mot denne utviklingen i mange år. Og særlig fra november/desember 2013 da jeg skjønte at vestlige medier og myndigheter støttet det som skulle bli et blodbad av et statskupp i Ukraina 22. februar 2014. Det var kjent at kuppet kunne føre til opprør i Donbass og på Krim, og dermed fare for krig. Allikevel ble det støttet av norske/vestlige medier og myndigheter. Så igjen: hvem går Putins ærend, egentlig, hvis det virkelig ender med at NATO blir oppløst og USA detronisert som supermakt?
Hvorfor er det ‘obligatorisk’ å sende våpen til Ukraina?
(sendt til KK 16. oktober).
Konflikten/krigene mellom Israel og Palestina er unik på den måten at norske medier dekker den fra begge sider. Derfor er nesten alle i stand til å se at den har flere sider. Dvs, før var mediene helt på Israels side. Men det skjedde noe i retning balanse etter at norske Libanon-soldater, på FN-oppdrag mot slutten av 70-tallet, vendte hjem og kunne fortelle om hva de opplevde mens det sørlige Libanon var okkupert av Israel.
Så ikke når det gjelder krigen i eller om Ukraina, som med svært få unntak har blitt dekket kun fra vestlig side av fronten og dermed også på USA/NATO/EU og norske myndigheters premisser. Og det helt siden 2014. Hva gjør det med folks syn på krigen?
Meningsmålinger har vist at nesten 90 % av det norske folk er for å sende våpen til Ukraina. På Stortinget er det nær 100 %. Jeg kjenner ikke til slike målinger når det gjelder krigen mellom Israel og palestinerne. Men ingen norske politikere har meg bekjent tatt til orde for å sende våpen, verken til Israel eller Palestina/Hamas. Og skal jeg tippe vil det kun være en forsvinnende liten del av det norske folk som ønsker å sende våpen til noen av partene i den krigen.
Hvorfor er det ‘obligatorisk’ å sende våpen til Ukraina, men ikke til krigen mellom Israel og Palestina/Hamas? Kan det skyldes annet enn medienes forskjellsbehandling av kriger?
R2P – Responsibility to protect, gjemt og glemt?
(sendt til KK 30. oktober).
R2P bygger på en oppfatning om at det internasjonale samfunnet har et ansvar for, om ikke en plikt, til å beskytte sivilbefolkninger mot kommende eller pågående folkemord eller krigsforbrytelser. Det har blitt henvist til massedrapene i Rwanda og Srebrenica på 1990-tallet og det sies at man må hindre at slikt skjer igjen. Eller, for å sitere FN-sambandet:
Responsibility to Protect – ansvar for å beskytte Det er seks kriterier som må være oppfylt hvis FN skal kunne gripe inn militært mot menneskerettighetsbrudd i et land:
1) Det må være en saklig grunn: a) at mange liv går tapt på grunn av handlinger staten gjør, eller fordi staten ikke vil/kan gripe inn b) etnisk rensing, enten gjennom drap, utvisning, terror eller voldtekt
2) Det må ligge riktige intensjoner bak intervensjonen 144 Hovedmålet med å gripe inn skal være å stanse menneskelige lidelser. Dette sikres best hvis mange land er med på operasjonen, og hvis den har støtte i regionen og blant ofrene det gjelder.
3) Det må være siste utvei Alle diplomatiske, humanitære og andre fredelige metoder skal være testet før FN kan bruke militære midler.
4) Omfanget av intervensjonen må være så lite som mulig
5) Det må være grunn til å tro at intervensjonen fører fram Det skal være en rimelig sjanse for å lykkes med å stanse overgrepene. Det skal være sannsynlig at konsekvensene av å gripe inn er bedre enn konsekvensene av ikke å gripe inn.
6) Intervensjonen skal vedtas av FNs sikkerhetsråd.
Dette prinsippet ser ut til å være glemt i dag, forsåvidt av gode grunner, da NATO-land misbrukte det til å ødelegge Libya, basert på løgner om folkemord.
Det samme ble forsøkt gjort ift Syria. Men da hadde Russland og Kina sett hvordan NATO misbrukte FN-mandatet til å ødelegge Libya, så de la ned veto.
Men det som pågår i Gaza er verre enn Srebrenica og det blir verre for hver dag. Det er allikevel ingen medier eller politikere i Norge som nevner RP2.
Jeg mener for ordens skyld ikke at det skal innføres en bombekampanje mot Israel. Men verden bør bruke andre tvangsmidler, som sanksjoner, noe USA/Vesten gjerne bruker mot andre land. Vesten bør i det minste slutte å hjelpe Israel. Israel hadde ikke klart seg i mer enn tre dager uten vestlig hjelp, som Erdogan nylig sa. Det var nok en overdrivelse. Men Israels bakkeinvasjon skjedde ikke før Israel hadde fått det de mente var tilstrekkelig hjelp av USA (jeg vet ikke noe om hvorvidt andre NATO-land hjelper Israel).
Vesten mot Resten – vi ser det klarere og klarere. For folk i andre deler av verden er det enda lettere å se det. Og det skyldes kun Vestens hykleri, blandet med ekstrem villighet til å bruke makt mot andre land enn Israel.
Gaza
Av leserinnlegg - 12. november 2023
https://steigan.no/2023/11/gaza/
Av Hermann Knutsen
Gaza
Var det så langt det ville komme?
Var det så langt den ville rekke?
Friheten
Humaniteten
Retten som alltid er på vår side!
Vi og de andre!
Vi minnes jo alt!
Bestialitetens historie:
Guernica
Auschwitz
Krystallnatten
Og likevel - ikke
Ennå bygger vi konsentrasjonsleirer
Ennå stjeler vi land
Ennå tar vi lett på å drepe mennesker
Det er vi og de andre
Vår gud mot deres gud
Vi mennesker, -de dyr!
Å sy lampeskjermer av barnehud
Å ligge under ruiner med liv i øynene
og langsomt kveles
… sulte i hjel, tørste i hjel, blø i hjel …
Mamma, hvor er mamma?
Å bli slitt i stykker av gigantiske bombenedslag
Å rive føttene av ei flue
Å bli skutt i ryggen når en løper
Gud, hvem er du?
Hvorfor er du taus?
Er du barmhjertighetens Gud?
Tilhører du bare de andre?
Jeg tar mitt barnebarn i handa, ser det tillitsfulle blikket
Snur meg vekk
Det ugjennomførlige grønne skiftet
Av Erik Plahte - 12. november 2023
https://steigan.no/2023/11/det-ugjennomforlige-gronne-skiftet-2/
«Det grønne skiftet er ugjennomførlig», skrev Jon Sandvik 10. oktober i år her på steigan.no i innlegget Vitenskap og profetier. Det har han åpenbart rett i. «Men for politikere som forfekter å styre hele Europa, burde man kunne forvente en litt grundigere konsekvensanalyse for det grønne skiftet, enn bare en antagelse av at dette klarer vi, wir schaffen das», skrev han også.
Jeg har tidligere kommentert hans lettvinte, upresise og overflatiske argumenter for at det ikke eksisterer noen klimakrise (Virkelighetsfjernt klimastandpunkt, 6. november). Jeg viste at dette, og flere andre påstander i innlegget hans, er grunnleggende feilaktige. Men når det gjelder Det grønne skiftet, har han noen opplagte poeng.
«Så mens forskerne driver med sine modellkjøringer og setter opp scenarier, overøser massemedia oss med dommedagspropaganda», skrev han. «Vi er i en situasjon hvor virkelighetsfjerne politikere har startet gigantiske prosjekter som ikke kan gjennomføres, og de sender regningen til skattebetalerne. De fortsetter å kaste penger i tapssluk og har ingen anelse om den gamle devisen: ‘Cut your losses’.»
Det finnes ingen global plan for å fordele ansvaret for hvor store utslipp hvert enkelt land skal ta for å nå Paris-målet på maks 1,5 eller 2 °C. (Ulike land har bare pålagt seg nasjonale forpliktelser, men i sum er disse helt utilstrekkelige. Temperaturenstigninga i 2100 ligger an til å bli på over 2 °C, i verste fall langt over.) Det finnes heller ingen internasjonal plan for hvordan det i løpet av knapt 30 år for å nå netto null i 2050 skal lykkes å demontere hele den globale fossile infrastrukturen, som det har tatt 100 år å bygge opp, og erstatte den med en like stor fossilfri infrastruktur for energi.
Det finnes ingen plan for hvordan skaffe til veie alle råvarene som trengs og som tildels er andre enn for fossil-infrastrukturen. Det finnes knapt noen allment akseptert analyse av om disse råvarene faktisk finnes i tilstrekkelige mengder og om de vil være politisk, praktisk og økonomisk mulig å utvinne. Det finnes heller analyse av hva denne enorme nye infrastrukturen vil føre til av nye naturødeleggelser.
«Det grønne skiftet» er verken grønt eller et skifte
Simon P. Michaux, som arbeider hos Finlands geologiske undersøkelser, har i flere usedvanlig grundige rapporter fulle av tall og konkrete beregninger av energibehov og råvareforbruk for å fase ut fossilt brensel fullstendig, tatt for seg nettopp disse problemene. I en rapport på 1000 sider oppsummerer han (min utheving):
Beslutningstakere og forskningsanalytikere ser ikke det sanne omfanget av oppgaven, og de ser heller ikke de sanne logistiske grenseforholdene. Mange av løsningene som er diskutert i den åpne litteraturen, kan fungere ganske bra i en relativt liten skala, men kan ikke fungere når de skaleres opp til et globalt omfang for å simulere størrelsen på det eksisterende systemet med fossilt brensel. (…) De fleste analytikere undersøker bare én del av økosystemet eller bare én funksjon isolert, der det som virkelig kreves er en helhetlig nettverksteknikk som respekterer den iboende kompleksiteten i [øko]systemet.
En fundamental konklusjon er at å erstatte det eksisterende systemet for fossilt brensel (olje, gass og kull) med fornybare teknologier, som solcellepaneler eller vindturbiner, ikke vil være mulig for den globale befolkningen på bare noen få tiår. Det er bare ikke tid eller ressurser nok til å gjøre dette. Det som godt kan skje, er at samfunnets etterspørsel av alle ressurser av alle slag blir betydelig redusert. Dette innebærer en helt annen sosial kontrakt og et helt annet styringssystem enn det som er på plass i dag.
Den politiske eliten stoler i stedet på markedet, dvs de vil legge til rette for at megastore finans- og industrikonsern skal se seg tjent med å ta på seg denne enorme oppgava. Det gjør disse gjerne, men bare hvis de kan tjene penger på det. Larry Fink, leder for BlackRock, verdens største fondsforvalter, sier i klartekst hva det innebærer:
«Jeg tror at å gjøre den globale økonomien karbonfri vil skape de største mulighetene til investeringer vi vil se i vår levetid», skrev han i sitt brev til verdens næringslivsdirektører i 2022The Power of Capitalism. Men fall ikke for fristelsen til å tro at her finner vi en mektig alliert i miljøkampen. «Vi fokuserer ikke på bærekraft [«sustainability»] fordi vi er miljøvernere, men fordi vi er kapitalister og står i et tillitsforhold til klientene våre.» Folk flest over hele verden er ikke blant klientene til BlackRock. Larry Fink tenkte sjølsagt på investorene som BlackRock forvalter pengene til.
«De virkelighetsfjerne politikerne» innbiller seg – og prøver å innbille oss – at det lar seg gjøre å forene fortsatt økonomisk vekst med «Det grønne skiftet». Ingen har etter det jeg har sett klart å vise at det er mulig å nå begge disse målene. Derimot fins det mange analyser som konkluderer med at det er umulig (eller i det minst ekstremt krevende). Dette har jeg gått grundig inn på i en artikkelserie på steigan.no.
De «gigantiske prosjekter som ikke kan gjennomføres», men som de «virkelighetsfjerne politikere har startet» under navnet «Det grønne skiftet», kan ikke forhindre en klimakrise – men kanskje mildne den – men vil garantert forverre de andre store kriseområdene som f.eks. de seks brutte planetariske grensene gir uttrykk for. Kyniske industri- og finansfyrster som langt ifra er virkelighetsfjerne, har skjønt at i de fattige landene i Sør ligger det enorme naturressurser som de under dekke av «det grønne skiftet» kan få politisk og økonomisk støtte til å utnytte, med velvillig støtte fra virkelighetsfjerne politikere – politikerkasten – som ser som og har som sin viktigste oppgave å sørge for at den økonomiske veksten kan fortsette, iallfall i Vesten.
«Å investere i grønn vekst er den beste økonomiske veien framover», skriver Energy Monitor med henvisning til rapporten Building Back Better fra IMF (2021). «Alle indikatorer er klare: å investere i grønn vekst gir en bedre avkastning enn den konvensjonelle både på kort og lang sikt».
«Økte investeringer i ren energi kan gi arbeidsplasser og vekst», skriver IEA i sin store rapport Net zero by 2050. «For å nå netto null utslipp innen 2050 må årlige investeringer i ren energi over hele verden mer enn tredobles innen 2030 til rundt 4 billioner dollar. Dette vil skape millioner av nye arbeidsplasser og kraftig styrke den globale økonomiske veksten.» Ligger det noen tanker bak om hvor mye natur som må raseres for å realisere disse investeringene? Ikke som jeg kan se. Ordet «ecology» forekommer ikke i rapporten. Det er best (for noen) å ikke ville vite.
Veien ut av uføret: Et rødt skifte
Politikerkastens svar på klimaproblemet er å satse på en løsning som ifølge Michaux ikke lar seg gjennomføre og derfor ikke vil innfri målet. Den vil derimot å forverre et annet problem som er mye mer alvorlig. Og middelet? Å satse på mer av det som er den fundamentale årsaken til alle natur- og miljøproblemene: Privatøkonomiske tiltak og markedsløsninger for å sikre profitt og fortsatt ubegrensa økonomisk vekst på en begrensa klode.
Eneste «løsning» for å eliminere utslippene av klimagasser når første bud er å opprettholde den økonomiske veksten, blir å ofre naturen og økosystemene samtidig som veksten kalles grønn. Sånn sett er det lett å forstå hvorfor det fra politikerhold er så mye snakk om klima og så lite om natur og økologi.
Kjemperapporten The Economics of Biodiversity: The Dasgupta Review på over 600 sider, utarbeida under ledelse av Professor Sir Partha Dasgupta etter invitasjon fra den britiske regjeringa og publisert i 2021, poengterer at «i de siste tiårene har å utarme naturressurser vært akkurat det virkemiddelet verdensøkonomien har brukt for å nyte godt av det som rutinemessig feires som ‘økonomisk vekst’».
Økonomisk vekst i global målestokk krever at stadig mer natur blir underlagt økonomiske krefter og mål i strid med økologiske drivkrefter. Men dagens politikere, kapitalister og næringslivsledere nekter å erkjenne at den økonomiske veksten er den grunnleggende årsaken til natur- og miljøproblemene. De nekter å vurdere det opplagte svaret – å stanse veksten og redusere energi- og ressursforbruket i de rike landene i Vesten. De nekter å innrømme at før eller seinere må veksten stoppe. Enten fordi naturen tvinger oss til det, eller fordi vi velger det.
Men for dem er det utenkelig å erstatte den kapitalistiske veksten med demokratisk styrt produksjon, investeringer og fordeling ikke for profitt, men for nytte og velferd for det store flertallet av Jordas befolkning, innen ramma av de planetariske grensene. Mange bruker uttrykket «systemskifte», eller på engelsk «transformative change». Også kalt sosialisme. Tida for dette røde skiftet er overmoden, men dagens politikerkaste verken kan eller vil gjennomføre det.
Jon Sandvik skrev en bokanmeldelse av ei bok av Geir Hasnes med tittelen Klimakunnskapskrisen. Sandviks anmeldelse publiserte vi 10. oktober under tittelen Vitenskap og profetier. Artikkelen ble kritisert av Erik Plahte. Første del av Plahtes artikkel het Virkelighetsfjernt klimastandpunkt. Vi har også publisert et tilsvar fra Jon Sandvik og fra Geir Hasnes. Andre del av Plahtes artikkel publiserte vi her Det ugjennomførlige grønne skiftet. og så kom et tilsvar fra Geir Hasnes: Det virkelighetsfjerne grønne skiftet. Denne artikkelen er et svar til Hasnes. – Red.
Den Arabiske Liga: Uenighet på toppmøte i Riyadh
Av kjaquesson - 12. november 2023
https://steigan.no/2023/11/den-arabiske-liga-uenighet-pa-toppmote-i-riyadh/
I et krisemøte, 36 dager etter at Israel startet sin krig mot Gaza, fordømte utvetydig de arabiske og islamske landene Israel , men klarte likevel ikke å vedta noen tiltak som kunne få slutt på israelsk aggresjon eller dempe den pågående menneskelige krisen. I går, lørdag ble det avholdt toppmøte angående situasjonen i Gaza, med ledere fra medlemslandene i Ligaen av Arabiske stater. I forkant hadde de deltatt i et forberedende møte for å utarbeide innhold til inkludering i det som skal bli utkomme av toppmøtet.
Det kombinerte toppmøte for Den arabiske liga og Organisasjonen for islamsk samarbeid fordømte på det sterkeste Israels massive bombardement av Gaza, som har drept godt over 10.000 sivile, og ba om en umiddelbar slutt på krigen.
Men sterke forskjeller har dukket opp mellom flertallet av ledere som ber om en fornyet internasjonal fredsinnsats og langsiktige samtaler om konflikten, og Iran, hvis president Ebrahim Raisi ba arabiske land om å «væpne det palestinske folket».
Al Araby viser til kilder som er kjent med diskusjonene på det forberedende møtet. Fremtredende arabiske land i Ligaen av Arabiske stater sendte individuelle forslag ment å bli inkludert i avgjørelsen fra toppmøtet for å demonstrere styrken til de arabiske landene og skape press for å stoppe de israelske forbrytelser på Gazastripen.
Andre land i Den arabiske liga hindret vedtakelsen av disse paragrafene, noe som førte til at de ble erstattet med paragrafer som ikke beskriver noen prosedyrer.
Assisterende generalsekretær for den Arabiske Liga, Hossam Zaki, bekreftet ved avslutningen av møtet med arabiske utenriksministre at møtet godkjente den endelige versjonen av utkastet til resolusjon som ble lagt fram for det arabiske toppmøtet i går, lørdag.
Palestina, Syria, Algerie, Tunisia, Irak, Libanon, Kuwait, Qatar, Oman, Libya, Jemen leverte de skriftlige forslagene til en plan som inkluderte
1) Hindre bruk av amerikanske og andre militærbaser i arabiske land for å forsyne Israel med våpen og ammunisjon.
2) Frysing av arabiske diplomatiske, økonomiske, sikkerhetsmessige og militære forbindelser med Israel.
3) Økonomiske press ved å bruke olje og andre arabiske økonomiske evner for å stoppe aggresjonen.
4) Hindre israelsk sivil luftfart fra å fly i arabisk luftrom.
5) Danne en arabisk ministerkomité som umiddelbart vil reise til New York, Washington, Brussel, Genève, London og Paris for å formidle det arabiske toppmøtets anmodning om å stoppe den israelske aggresjonen mot Gaza.
Klausulene ble godkjent av elleve stater og avvist av Saudi-Arabia, Bahrain, Marokko, De Forente Arabiske Emirater.
Ifølge kildene som snakket med Al-Arabi Al-Jadeed, ble «Irak, Algerie og Tunisia svært opprørt av et avsnitt som ble utarbeidet for å fordømme drap på sivile på både palestinsk og israelsk side, og disse landene registrerte veldig sterke, skriftlige forbehold om resolusjonen.» Hun fortsatte: «Det var en stor debatt i møtesalen, og sesjonen ble suspendert i to timer på forespørsel fra Libya, Tunisia og Algerie.»
I følge informasjon innhentet av Al-Arabi Al-Jadeed, tok Irak forbehold i teksten til resolusjonen til begrepet «fordømmer drap på sivile», begrepet «tostatsløsning» uansett hvor det forekommer i resolusjonen, og begrepet «etablering av normale forhold til det» [Israel]), fordi det ikke er i samsvar med irakiske lover. Tunisia tok også forbehold om paragraf i resolusjonen.
Etter å ha latt et lovforslag som kriminaliserer forholdet til den jødiske staten gå gjennom komiteen i Forsamlingen for Folkets representanter (ARP), gjorde president Kais Saied en brå helomvending. Da lovforslaget ble behandlet for parlamentsmedlemmer i en hektisk fellessamling torsdag 2. november, erklærte statsoverhodet sin motstand mot det, til tross for støtte fra et flertall av parlamentsmedlemmene. Etter talen hans trakk også presidenten for forsamlingen av folkets representanter (ARP), Brahim Bouderbala, støtten.
Den algeriske delegasjonen tok avstand fra det de kalte «likhet mellom offeret og bøddelen», og beklaget at de ikke spesifiserte hvem de sivile som var involvert i drapet var, ettersom det kunne forstås av avsnittet som tok for seg dette at forbrytelsene som er begått er de samme av begge parter.
Den algeriske delegasjonen krevde å utelate enhver henvisning eller henvisning til rollen til Al-Quds-komiteen fordi de mener at utfordringene og omstendighetene ikke tillater ros til komitéer og institusjoner som ikke vært å se i denne saken, og deres ineffektivitet.
Etter møtet uttalte Hossam Zaki, assisterende generalsekretær i Den arabiske liga, at resolusjonen lar det internasjonale samfunnet forstå den arabiske og palestinske posisjonen riktig og har som mål å stoppe israelsk aggresjon.
De to toppmøtene i Den arabiske liga og Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) ble slått sammen for å overvinne mangel på konsensus og produsere en enhetlig arabisk-islamsk holdning til israelsk aggresjon.
Kilder bekreftet overfor Al-Araby Al-Jadeed at sammenslåingen av de to arrangementene, som opprinnelig var planlagt å holdes hver for seg samme dag, ble bedt om av halvparten av utenriksministrene til OIC.
Tungtveiende nasjoner i Den arabiske liga hindret altså vedtakelsen av seriøse forslag som kunne presset Israel til å slutte med angrepene. Disse innflytelsesrike landene presset i stedet på for «vage» bestemmelser.
Resolusjonen på 31 klausuler understreket behovet for en rettferdig og varig fred basert på tostatsløsningen. De oppfordrer det internasjonale samfunnet til å holde Israel ansvarlig for sine handlinger og beskytte rettighetene til det palestinske folket.
Resolusjonen avviser ethvert forsøk på å beskrive Israels angrep som selvforsvar eller forsvarlige under påskudd, og krever at FNs sikkerhetsråd tar en bindende beslutning om å stanse aggresjonen og begrense Israels koloniale okkupasjon, som konsekvent har brutt internasjonal lov, og ulike FN. oppløsninger.
Resolusjonen oppfordrer det internasjonale samfunnet til å anerkjenne Israel som en okkupasjonsmakt, med alle de medfølgende konsekvenser i internasjonal humanitær rett. Dette inkluderer bygging og utvidelse av bosetninger, landkonfiskering og fordrivelse av palestinere fra hjemmene sine.
En av de viktigste bestemmelsene i resolusjonen oppfordrer alle land til å slutte å eksportere våpen og ammunisjon til okkupasjonsmyndighetene, som brukes av den israelske hæren og terroristbosettere til å utøve vold mot det palestinske folket og ødelegge deres hjem, sykehus, skoler, moskeer. , kirker og annen viktig infrastruktur.
Kilden uttalte også at humanitære våpenhviler ikke er et kjerneelement i den arabiske holdningen siden araberne krever en umiddelbar og fullstendig våpenhvile.
I tillegg understreket han at araberne avviser alle ideer fra Israel eller andre land om separasjon av Gaza fra Vestbredden, og understreket at den arabiske posisjonen har grundig undersøkt og avvist disse ideene og ikke vil være på linje med dem.
«Det er enighet blant medlemmene av Den arabiske liga om deres fullstendige avvisning av ideen om å fortrenge palestinerne. Det er politiske beslutninger på høyt nivå som vil bli tatt av medlemmer av Den arabiske liga, og ligaens generalsekretær må ta over implementeringsmekanismen etter det, sa Zaki.
Det er lite håndfast, altså, og Israel vil fortsette brutaliteten uten plagsomme sanksjoner.
Lederne i de arabiske landene som gikk i mot forslagene til konkrete straffetiltak vil måtte gå på eggeskall hjemme i sine respektive land. Solidariteten med Palestina er på kokepunktet og dette koblet til ledere som ikke våger å sette hardt mot hardt mot den sionistiske okkupasjonen av Palestina kan få innenriks følger.
I Marokko har sterk mobilisering til støtte for Gaza satt regjeringen i en delikat posisjon
I marsjen som ble organisert i midten av forrige måned i hovedstaden Rabat, til støtte for Gaza og for å forsvare det palestinske folkets rett til å ha en uavhengig stat, var den største samlingen på tjue år. Hundretusenvis av mennesker har derfor krevd suspendering av normaliseringen som er signert mellom Marokko og Israel siden slutten av 2020. En posisjon som setter den marokkanske regjeringen i en delikat posisjon med hensyn til normalisering.
I Algerie gjenoppretter Palestina-saken retten til å demonstrere
Flere tusen algeriere demonstrerte i forrige måned over hele landet til støtte for Palestina, mens folkelige samlinger har vært strengt regulert, om ikke forbudt, siden 2021.
Den syriske presidenten Bashar al Assads tale innledet med å fremheve at saken er ikke Gaza, saken er Palestina.