Nyhetsbrev steigan.no 12.09.2023
Zelensky truer med terror i Europa hvis Ukraina taper
Mikroplast finnes overalt i naturen og i kroppen din
Krigsdagbok del 74 – 16. til 21. juli 2023
Hvor mange partier får plass på et knappenålshode?
Zelensky truer med terror i Europa hvis Ukraina taper
Av red. PSt - 12. september 2023
https://steigan.no/2023/09/zelensky-truer-med-terror-i-europa-hvis-ukraina-taper/
Selv systemlojale massemedier har begynt å innse at Vesten er i ferd med å tape stedfortrederkrigen med Russland i Ukraina. Til tross for at norske medier fortsatt flommer over av optimistiske seiersmeldinger fra østfronten, har amerikanske og britiske medier begynt å stirre ned i den avgrunnen som et nederlag i Ukraina vil være for USA, NATO og det samlede Vesten.
Komikeren som spiller rollen som president i Kiev har også begynt å snakke om hva som kan skje etter et eventuelt nederlag, og han har begynt å true Europa med konsekvensene.
I et intervju med The Economist sier Zelensky:
Å begrense bistanden til Ukraina vil bare forlenge krigen, hevder Zelensky. Og det ville skape risiko for Vestens egen bakgård. Det er ikke mulig å forutsi hvordan millioner av ukrainske flyktninger i europeiske land vil reagere på at landet deres blir forlatt. Ukrainere har generelt «oppført seg bra» og er «veldig takknemlige» for de som ga dem ly. De vil ikke glemme den generøsiteten. Men det ville ikke bli en «god historie» for Europa hvis det skulle «drive disse menneskene inn i et hjørne».
Dette må oppfattes som en svært dårlig maskert trussel mot Europa. Underteksten er knapt til å misforstå: Hvis dere ikke gir oss alt vi trenger for å seire, kan vi ikke svare for hva millioner av sinte og frustrerte ukrainske flyktninger i Europa vil komme til å gjøre.
Tidligere har slike trusler kommet fra frynsegrupper innen det nazistiske Azov, men dette er første gang presidenten setter fram en slik trussel.
Den ukrainske sikkerhetstjenesten har allerede et drapsprogram
I en tidligere artikkel i The Economist viser tidsskriftet hvordan den ukrainske sikkerhetstjenesten SBU allerede driver et program for å plukke ut og «eliminere» folk de oppfatter som «Ukrainas fiender»: Inside Ukraine’s assassination programme.
«Its agents have become expert in dark revenge. But some worry a clear strategy is absent.»
«Deres agenter er allerede blitt eksperter på svart hevn. Men noen er bekymret for at det mangler en klar strategi.»
Valentin Nalivaychenko, som ledet SBU på den tida, sier at skiftet kom da Ukrainas daværende ledere bestemte at en politikk med å fengsle kollaboratører ikke var nok. Fengslene var overfylte, men få ble avskrekket. «Vi kom motvillig til den konklusjon at vi trengte å eliminere folk,» sier han. En tidligere offiser i direktoratet beskriver det på lignende måte. «Vi trengte å bringe krigen til dem.» I 2015 og 2016 ble direktoratet knyttet til attentatene på sentrale russisk-støttede befal i Donbas; Mikhail Tolstykh, aka «Givi», drept i et rakettangrep; Arsen Pavlov, aka «Motorola», sprengt i en heis; Alexander Zakharchenko, sprengt i en restaurant.
De mest kontroversielle likvidasjonene godkjennes av Zelensky sjøl. The Economist skriver:
«Ukrainas president anses å godkjenne de mest kontroversielle operasjonene, mens andre beslutninger er delegert.»
Etter nederlaget: dolkestøtslegende og tusenvis av hevnlystne, hensynsløse og veltrente nazister
Det er lett, om enn skremmende, å innse hva Zelenskys trussel vil kunne innebære. Vesten har i Ukraina bygd opp den største nazibevegelsen siden Hitlers nederlag. De er velorganiserte, kamptrente, brutale og uten hemninger. Hvis/når Ukraina opplever det totale nederlaget, vil de perfeksjonere den «dolkestøtslegenden» som Zelensky allerede antyder, og det er grunn til å anta at de vil hevne seg på folk i vest, slik Zelensky også antyder.
Han gjør sine flyktede landsmenn den bjørnetjenesten og skjærer dem alle over én kam. Vi må gå ut fra at han tar feil og at flertallet av ukrainske flyktninger ikke vil ha noe med dette å gjøre. Men at azov-terrorister vil kunne «svømme som fisken i vannet» i den ukrainske diasporaen og vil kunne finne det ganske enkelt å drive terror i et Vest-Europa som bare har blikket rettet mot Russland, er ganske opplagt. Og som nazigruppa C14 sa på en pressekonferanse at de «synes det er gøy å drepe».
Drapslistene finnes allerede, og de er støttet av Vesten:
Værmanipulasjon er butikk
Av Pål Steigan - 12. september 2023
https://steigan.no/2023/09/vaermanipulasjon-er-butikk/
Vi har allerede vist at geoengineering langt fra er noen fiks idé fra «skrullete tinnfoliehatter». Klima- og værmanipulasjon foregår allerede i stor stil i minst rundt 60 land i verden (antakelig flere). Det finnes egne programmer for det i EU, FN og Det hvite hus, og en god del firmaer driver allerede med dette som forretningsmodell.
Et av dem er Weather Modification, Inc..
De har informative nettsider der de presenterer sine tjenester og sine prosjekter.
Se for eksempel Aerial Cloud Seeding.
Skysåing fra luften er prosessen med å levere et såmiddel med fly – enten ved skybasen eller skytoppen. Toppsåing gir mulighet for direkte injeksjon av såmiddelet inn i den superkjølte skytoppen. Base seeding er frigjøring av såstoffene i oppoverdraget av en skybase.
Flyene som sprayer skyene
Selskapet har også en stall med spesialfly beregnet på spraying av skyene:
Weather Modification, Inc., har modifisert og driftet fly for skysåing og atmosfæriske forskningsoperasjoner siden 1961. Vi vedlikeholder og opererer en flåte på mer enn 35 tomotorers fly i ulike konfigurasjoner som oppfyller behovene til hver kunde.
Cloud Seeding Technologies
Et annet selskap i samme bransje er Cloud Seeding Technologies.
De presenterer seg med det besnærende oppslaget: How to change the weather.
Og med risiko for å drive tekstreklame kan vi vise til tilbudene deres.
Leserne kan sjøl sjekke det omfattende tilbudet som finnes internasjonalt innen cloud seeding.
I mange år har det vært slik at hvis du hevdet at det ble drevet spraying av skyene gjennom såkalte «chemtrails» så ville du ha sikret deg tittelen som innehaver av «tinnfoliehatten» til odel og eie. Som vi har påvist gjennom flere artikler er ikke dette noen vrangforestilling eller noen «konspirasjonsteori». Tvert om foregår det i stor stil, slik blant annet Financial Times har dokumentert. Les: Klimamanipulasjon er utbredt og risikabelt. Mange instanser driver hardt på for mer værmanipulasjon og mange selskaper tjener allerede penger på dette. Men ingen aner konsekvensene av hva de holder på med og det er ingen offentlig debatt. Vi har sett på det arbeidet som allerede gjøres og vil komme med flere artikler om geoengineering og værmanipulasjon.
På steigan.no har vi i løpet av en rekke artikler dokumentert hinsides enhver tvil at geoengineering og værmanipulasjon ikke bare er en sprø tanke eller ikke-realiserte planer. Det pågår over hele kolden. Det pågår i stor stil. Og det er i ferd med å bli big business.
Og det er ingen offentlig debatt om det, ingen konsekvensutredning. Er det for eksempel en sammenheng mellom værmanipulasjon og de mer eller mindre merkelige værfenomenene man har opplevd i det siste? Vi aner ikke. Spørsmålet er ikke en gang stilt, og langt mindre undersøkt. Mediene skriver knapt nok om geoengineering. Det finnes ingen Norsk Offentlig Utredning fra regjeringa og ingen av Stortingspartiene mener noe som helst om det. Vi vet heller ikke hvem som driver med dette i Norge eller våre nærområder.
16 forskere har tatt initiativ til oppropet Call for an International Non-Use Agreement on Solar Geoengineering som vi publiserer her. (Det spørs om de ikke er vel seint ute, men hensikten er god.)
Opprop: Vi etterlyser en internasjonal ikke-bruksavtale om solar geoengineering
Mikroplast finnes overalt i naturen og i kroppen din
Av Romy Rohmann - 12. september 2023
https://steigan.no/2023/09/mikroplast-finnes-overalt-i-naturen-og-i-kroppen-din/
Kassert plast finnes overalt på kloden, kveler havene våre og forurenser matforsyningen vår, og finner til slutt veien inn i kroppen din hvor de kan samle seg over tid og gjør stor skade.
Av Romy Rohmann.
Forskere har oppdaget mikroplast i alle slags menneskelig vev, inkludert morkake, lunger, milt, lever, nyre, hjerte, hjerne og avføring. I 2022 bekreftet nederlandske forskere også funn av mikroplast i kjøtt og melk, samt i blod fra både husdyr og mennesker.
Dr. Joseph Mercola skriver om dette i en faktasjekket artikkel 11. september:
Microplastics May Be Harming Your Body and Brain
Østerrikske forskere fant at plastmikropartikler trenger inn i hjernen til mus to timer etter at de har drukket vann forurenset med mikroplast. Slike plastmikropartikler øke risikoen for betennelse, nevrologiske lidelser eller nevrodegenerative sykdommer som Alzheimers. Annen forskning viser også at mikroplastpartikler kan utløse atferdsendringer i likhet med demens.
Mikroplast er giftig for cellene og forskning viser at mikroplastpartikler kommer inn i cellene innen 24 timer etter eksponering, først og fremst samler de seg rundt cellekjernen. Når nivåene av mikroplast og eksponeringstiden øker, reduseres cellenes levedyktighet betydelig.
Kinesiske forskere har oppdaget mikroplast i hjertevevet til pasienter som gjennomgikk kardiovaskulær kirurgi, og noe av denne plasten så ut til å bli introdusert under selve operasjonen.
I 2020 estimerte forskning fra World Wildlife Federation International at en gjennomsnittlig person kan få i seg omtrent 5 gram plast hver uke, som er omtrent vekten av et kredittkort.
I gjennomsnittlig levetid vil en person konsumere rundt 40 pund (18,1 kg) mikroplast. Mens mye av dette vil passere gjennom deg, vil noe forbli og samle seg i organene dine.
Hvordan kan du redusere eksponeringen for mikroplast?
Mye av mikroplasten i kroppen din kommer fra inntak av mat og vann, det vil være lurt å bruke et vannfiltreringssystem av høy kvalitet og velge organisk mat når det er mulig.
Ved å unngå kjøtt eller animalske produkter fra husdyr (eller oppdrettsfisk) som har fått fôrpellets, vil du også redusere opptak av mikroplast fra matemballasje. Prøv også å redusere plastforbruket og mat pakket inn i plast generelt.
Du kan ta med drikkevann hjemmefra i glassflasker i stedet for å kjøpe flaskevann, og oppbevar mat i glass i stedet for plastposer.
Dette er bare en noen eksempler. Plast er rundt oss og kan være ekstremt vanskelig å unngå. Men hvis du begynner å se deg rundt, kan du finne mange områder i livet ditt hvor du kan redusere bruken av plast og erstatte det med noe som ikke skader miljøet og helsen din.
Vindturbiner er en stor kilde til spredning av mikroplast, og spres vidt og ukontrollert i naturen, og kan havne i nedslagsfeltet til folks drikkevann.
Jan Herdal skriver om dette på steigan.no 30 januar 2020: Vindkraft sprer mikroplast
Han skriver blant annet:
En bladlengde på ca. 70 meter og dermed en rotordiameter på 140 meter er vanlig størrelse på en vindturbin i dag. Det veier mange tonn. I løpet av noen år, avhengig av belastningen, kan slitasje redusere produksjonsevnen på et blad med inntil 30 prosent.
Vi har også skrevet om mikroplastfaren ved bruk av munnbind.
Her på steigan.no 10. april 2021: Munnbind kan føre til at farlige kjemikalier og mikroplast trekkes ned i lungene.
Vi puster inn mikroplast. Professor Michael Braungart, direktør ved Hamburg miljøinstitutt, siteres i Ecotextile News, at brukere av munnbind risikerer å puste inn kreftfremkallende stoffer, allergener og mikroplast. Det er rett og slett skremmende. Saken er også gjengitt i Daily Mail.
De velvitende
Av George Chabert - 12. september 2023
https://steigan.no/2023/09/de-velvitende/
Forleden dag deltok jeg i en debatt om «sanksjoner som økonomisk krigføring» i regi av Transform festival i Trondheim. Vi var tre. Da den ene debattanten tok ordet, kunne vi se at Syrias bibelske plager under uendelige sanksjoner og ulovlig amerikansk okkupasjon av en tredjedel av landet, var for ham en tragedie som nærmest rammet ham personlig: så mye lidelser, så mye urettferdighet, kunne vi ikke se at det hele var umenneskelig?
Ifølge programmet, var den andre debattant professor i «europisk sikkerhetspolitikk». Jeg trodde først at det var en stavefeil, men fort skjønte at det var ment bokstavelig; sikkerhetspolitikk, sett fra Europa, skal føres med pisk. Han hørtes seirende ut: «Sanksjoner fungerer!» Han hadde jo mange grunner til å være fornøyd fikk vi høre. Han ble omtalt i Dagsnytt 18, og han hadde fått en bemerkning fra UD om hans «sterk språkbruk», så vektig var han. Etter den lange innledningen kom de vanlige påstander vi ser dag etter dag ut plastret på første sider i Dagbladet. Av en eller en annen grunn kom jeg på økonomen Jeffrey Sachs utrop, oppgitt over den amerikanske lederklassen: «The vacuous and the stupid is the order of the day.»
Professoren var belærende. Dilma Rousseff, tidligere president av Brasil og nå lederen av BRICS banken, insisterer på at i motsetning til Det internasjonale pengefondet skulle lånene være betingelsesfrie. «Det er alt hun har å si», men hva skal hun da gjøre om Kina ber om et lån for prosjekter med barnearbeid? Professoren viste åpenbart ikke at det er ikke Kina, men USA som ønsker å ta i bruk barnearbeid. 1. mai 2023 skriver den engelske avis The Guardian: «Ti delstater har nylig opphevet lovene om barnearbeid, og et føderalt lovforslag åpner for at tenåringer kan jobbe i en av de farligste bransjene i verden.» 13. juli 2023 var dette oppslaget i The Nation, en amerikansk avis grunnlagt av abolisjonister i 1865: «Barnearbeid i USA er tilbake – og det er mer skremmende enn noensinne.»
Professoren så verden som en annen ekspert i sikkerhetspolitikk, nemlig den berømte Josep Borrell, «den høye representant» av et eller annet i EU som vil nå sende krigsskip til Taiwanstredet. For dem deles verden i to: på den ene side er Vesten, «en hage» av velstand, og på den andre side «jungelen» bebodd av idioter, skulle man tro. Kinesere, fikk vi høre, kopierer alt, til og med dørhåndtak til togene sine, og derfor må vi nekte dem adgang til moderne teknologi. Det er jo fint å konkurrere i en globalisert verden, men slett ikke på like fot.
Dessverre, er virkeligheten noe annerledes. Den amerikanske hagen ser ut i dag som et galehus: «Fortvilelsens sykdommer og patologier – fremmedgjøring, høyt blodtrykk, diabetes, angst, depresjon, sykelig overvekt, masseskytinger (nå nesten to per dag i gjennomsnitt), vold i hjemmet og seksuell vold, overdoser (over 100 000 per år) og selvmord (49 000 dødsfall i 2022) – er konsekvensene av et dypt traumatisert samfunn», skriver den kjente amerikanske journalist og forfatter Chris Hedges.
Teknologi og vitenskap er ikke lenger et vestlig fenomen. Andelen kinesiske ingeniører og forskere i verden var 20 prosent i 2007, en dobling siden 2000. Mellom 2000 og 2016 firedoblet Kina sin andel av publikasjoner innen fysikk, ingeniørfag og matematikk, og gikk dermed forbi USA. I 2019 passerte Kina USA i nye patent, 58 990 mot 57 840.
Guy Debord forklarer slik det store sprik mellom det vi ser og det vi blir fortalt: «Alle eksperter tjener staten og mediene, og bare på den måten oppnår de sin status. Enhver ekspert følger sin herre, for alle tidligere muligheter for uavhengighet er gradvis blitt redusert til null gjennom samfunnets nåværende organisasjonsform. Den mest nyttige eksperten er selvfølgelig den som kan lyve.»
I nesten 400 år har Vesten kontrollert verdens økonomien gjennom kolonierobring. Elitene sikret seg et glamorøst liv ved å plyndre naturressurser fra koloniene. Nå prøver de å bevare sin dominerende posisjon ved hjelp av ulovlige sanksjoner og direkte militære intervensjoner. Dessverre, på militærfronten ser ting heller ikke så bra ut. De gode gamle dager da vi kunne bombe Libya tilbake til steinalderen fra himmelen, uten å risikere et eneste dødsfall i egne rekker, er definitivt forbi.
De varme håndtrykk jeg fikk i etterkant av noen nigerianere og kongoleser som var i salen, føltes mye mer verdifulle enn Dagsnytt 18 og UD.
https://transform.no/sanksjoner-som-okonomisk-krigforing-en-suksess-eller-katastrofe/
Krigsdagbok del 74 – 16. til 21. juli 2023
Av Lars Birkelund - 12. september 2023
https://steigan.no/2023/09/krigsdagbok-del-74-16-til-21-juli-2023/
Dette er 74. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
16. juli
Maxim Goldarb er en ukrainsk opposisjonspolitiker, leder av partiet «Ukrainas venstrekrefters enhet» eller «Union of Left Forces» på engelsk. Partiet er et av mange som har blitt forbudt i Ukraina etter kuppet i 2014, som ble støttet av norske og andre vestlige myndigheter. Støtten har blitt opprettholdt mens en rekke politiske partier og medier har blitt forbudt og mens kuppmakerne og deres etterfølgere har ført krig mot befolkningen i Donbass. Og krig mot Russland, har ukrainske ledere sagt siden 2014. Her er en av Maxim Goldarb i norsk oversettelse i NY TID & Orientering:
«Monumenter og gater til ære for nazistiske samarbeidspartnere og nyfascister i Ukraina med penger fra USA og EU? Eksempelvis er det i byer over hele Ukraina nå reist mange monumenter over Bandera – en ukrainsk nazi-kollaboratør. Eller hva med ‘Gaten for Azov-bataljonens helter’ – en paramilitær nyfascistformasjon?
Sosialistiske og kommunistiske symboler – fra det røde flagget og til fremføringen av «Internasjonalen» – er forbudt. Det samme er alle venstreorienterte partier (…) Siden Euromaidan-statskuppet i Ukraina i februar 2014 har mer enn 1000 bosetninger og mer enn 50 000 gater fått nytt navn. Bare i Kyiv ble i fjor 237 gater, torg, avenyer og bulevarder omdøpt, slik byens myndigheter, ledet av borgermester/byrådsleder Vitalij Klitsjko, stolt rapporterer. Den samme byregjeringen, som siden 2014 da Klitsjko først ble byrådsleder i hovedstaden Kyiv med tre millioner innbyggere og vedvarende trafikkork på hovedfartårene – har ikke prestert å bygge én eneste ny T-banestasjon, ikke ett eneste nytt transportknutepunkter med flere nivåer, ikke ett eneste nytt medisinsk senter, ikke ett eneste nytt campus, ikke ett eneste gjenvinningsanlegg, og så videre.
Hvor kom det fra, dette insisterende begjæret etter å gi alt og alle ting nytt navn? Er det fordi et stort antall lokale innbyggere har ønsket det? Fordi de plutselig ikke lenger var fornøyd med navn på byer og gater der de selv, foreldrene deres og noen ganger også besteforeldre er født og oppvokst? Ingenting av den slags. Det ble ikke gjennomført en eneste avstemninger blant de lokale innbyggerne om disse sakene, ingen spurte dem om deres mening».
Seinere samme dag:
Sverre Diesen, tidligere norsk forsvarssjef, sa til TV 2 Nyhetene at Ukraina er i ferd med å gå tom for våpen, samt at de ikke har noen framgang i offensiven. Da skulle man tro det er et bra tidspunkt for fredsforhandlinger. Men nei, Diesen mener at Ukraina bør ta seg en pause i ‘offensiven’ inntil de får flere våpen, som nå inkluderer klasevåpen. Han ønsker tydeligvis at krigen skal kjempes til siste ukrainer. Det synes også å være konsensusen blant norske politikere, som gjør det USA gir dem beskjed om.
Spørsmålet er om Russland vil gi Ukraina noen pause, så lenge de ikke heiser det hvite flagget. Dessuten har Putin varslet at også Russland nå kan ta i bruk klasevåpen, som skal være mer ødeleggende enn USAs klasevåpen.
17. juli
Det ser ut som om også EU begynner å bli lei av Zelensky. Nå får han ikke lov til å være med på et toppmøte mellom EU og latin-amerikanske land. Hvor lenge vil norske politikere sverme rundt ham?
Seinere samme dag:
«Amerikansk finansiering av Etterretningstjenestens virksomhet må ta slutt for å sikre norsk selvstendighet».
Bård Wormdal sier det det som det er. Tør NRK og Nyhetsdesken TV 2 å ta debatten? Vel, NRK Ytring har publisert Wormdals kronikk. Det er i alle fall en god begynnelse på det som bør bli ikke bare en debatt, men en oppvask. For norske politikere har gjort Norge til et opplagt bombemål hvis USA skulle finne på å starte en ny krig fra norsk territorium/farvann, eventuelt bruke Norge i krig mot Russland på samme måte som de bruker Ukraina.
18. juli
Scott Ritter har gjort det norske journalister burde ha gjort, men som de ikke får lov til, da det vil ødelegge det norske folks, og politikernes, tro på at det er riktig å sende våpen til Ukraina.
Ritter har nemlig undersøkt hvem Volodymyr Zelenskyj er, hvem som finansierte valgkampen hans osv. For det var ikke tilfeldig at TV-serien «Folkets tjener» kom i forkant av presidentvalget i 2019, da den ble brukt for å fremme ideen om at Zelenskyj kunne bli en god president.
Men god for hvem? Mer for USA/NATOs militær-industrielle kompleks enn for det ukrainske folk. For Zelenskyj lovte fred, men førte krig, som sin forgjenger Porosjenko, og ble derfor like upopulær som Porosjenko.
20. juli
Nå begynner Aftenposten å bli engstelig for å tape krigen, etter å ha propagandert for Ukrainas krigføring siden 2014.
«Det kommer til å bli en forferdelig oppvask i Vesten når våpnene har stilnet i Ukraina. I hvert fall hvis Ukraina ikke har vunnet. Hvem var det som ikke stilte opp for Ukraina i krisens stund? Hvem var det som bidro for lite og for halvhjertet til at ukrainerne kunne vinne? (…)
Nato får også kraftig kritikk fra den britiske søndagsavisen The Observer. Avisen har liberale røtter og var ingen hauk i Den kalde krigens tid. Men nå slår den fast at Nato-møtet i Vilnius i uken som gikk, var et sviende nederlag for Ukraina: «President Volodymyr Zelenskyj ble stående der som festens stakkar, tvunget til å bevitne en orgie av Nato-ledere som gratulerte hverandre.» (…)
Rent militært er det liten tvil om at Vesten kunne ha gjort mer. Ukrainerne, aktivt støttet av balterne, ville tidlig i krigen ha Nato til å opprette en flyforbudssone over Ukraina. Det ville ha vært et kraftfullt, kanskje avgjørende bidrag til forsvarskampen.
Men Nato kunne ikke ha sendt sine egne piloter og jagerfly inn i Ukrainas luftrom uten å bli en del av krigen selv. Det er denne forbaskede, men akk så forståelige angsten for krigens opptrapping og spredning som gjør seg gjeldende.
Nato må gi sin støtte på en måte som ikke gjør alliansen til en aktiv krigførende part. Det er derfor Nato nøler med å gi løfter om medlemskap til Ukraina. Heller ikke vil Nato la Ukraina bruke de langtrekkende rakettene fra Vesten mot mål inne i Russland. Folkerettslig ville slik beskytning kanskje ikke ha gjort Nato-landene til part i krigen. Men Nato tenker på reaksjonene som kan komme fra Moskva».
Seinere samme dag:
Fem EU-land har stanset import av ukrainsk korn fordi det utkonkurrerer landenes egen produksjon. Det forteller oss at Ukraina har solgt/selger mye av sitt korn til rike land, ikke fattige land, som det heter i NATO-propagandaen.
Seinere samme dag:
«Russland ØDELEGGER Ukraina på slagmarken». Og mye av det skyldes rett og slett industriell kapasitet.
Norske medier og politikere har prøvd å lure oss til å tro at Ukraina vinner krigen, slik de prøvde å lure oss til å tro at Assad ville bli styrtet i løpet av noen måneder og at de skulle lage demokrati i land som Afghanistan, Irak og Libya. Kanskje de trodde det sjøl også. I så fall ble de også lurt.
Ukraina kan ikke vinne krigen med mindre NATO setter inn sitt flyvåpen og hundretusen soldater, minst. Men det er det heldigvis ikke politisk vilje til, foreløpig. Men hvis NATO allikevel gjør det vil land som Kina, India, Iran, Nord-Korea og mange andre komme sterkere inn på Russlands side. For de vet at NATO/Ukraina er like skyldig eller mer skyldig i krigen enn Russland. Og de vet at NATO/Ukrainas mål med krigen er langt mer enn å drive Russland ut av Ukraina. Men det siste er det få NATO-propagandiserte nordmenn som vet. Mange har heller ikke forstått at Russland så langt har ‘spart på kruttet’.
Vestlige beslutningstageres mest katastrofale feilvurdering var, tror jeg, at de trodde de ville få med seg nesten hele verden mot Russland. Så viser det seg i steden at Vesten blir isolert. Men husk også at politikerne, og journalistene, er opportunister; de velger å tro, si og mene det som er bra for egne karrierer. Og promotering av krig er bra for å gjøre karriere i USA/NATO/EUs Norge. Det har jeg visst flere eksempler på.
Vel, jeg har tatt feil før. Men jeg kan virkelig ikke se andre muligheter. På den annen side er kriger alltid uforutsigbare. Hvem forutså at Wagner-gruppa skulle prøve å begå kupp, eller hva det var? Slike helt uventede ting kan fortsatt skjer, vel og merke også på vestlig/ukrainsk side.
Denne videoen er en nødvendig kald dusj for mange:
21. juli
Aage Borchgrevink fra den såkalte menneskerettighetsorganisasjonen Den norske Helsingforskomité, har retwitret en post som propaganderer for bruk av klasevåpen.
Seinere samme dag:
Hvorfor skal vi forsvare Ukrainas president og regime av marionetter, spurte en ukrainsk kvinne på en fransk TV-kanal i februar/mars 2022. Hun fortalte også om de elendige levekårene under Zelensky før Russlands invasjon, at Zelensky ikke er en demokratisk president og at det fantes ukrainere i Kiev som var glade for Russlands invasjon.
Dette er velkjent for alle som har mer enn overfladisk kunnskap om Ukraina, men her ble det altså sagt på en fransk TV-kanal (jeg vet ikke hva den heter). Intervjuet skal dog ha bli slettet fra kanalens web-sider, men finnes på Youtube.
Tidligere utgaver: @Krigsdagbok
Forent i fornektelse
Av skribent - 12. september 2023
https://steigan.no/2023/09/forent-i-fornektelse/
Eller hvordan Russland påvirker valget i Norge.
«Det er ingen hemmelighet at Russland blander seg bort i suverene staters demokratiske prosesser. Dette gjøres blant annet gjennom såkalt valgpåvirkning. På mandag skal flere millioner mennesker avgi sin stemme i kommune- og fylkestingsvalget her i Norge.» Dette skriver Thomas Paust fra Nettavisen 10.09.23. Nettavisen har kontaktet Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) i et forsøk på å besvare hvorvidt norske velgere blir utsatt for utenlandske valgpåvirkningsoperasjoner under årets kommunevalg.
Eirik Veum, seniorrådgiver i PST, sier de er forberedt på at særlig kinesiske og russiske etterretningstjenester har uønsket virksomhet som retter seg mot politikere og norske beslutningstagere, men sier videre at PST har foreløpig ikke sett omfattende påvirknings- eller desinformasjonskampanjer mot politiske prosesser eller valg i Norge. Eskil Grendahl Sivertsen, spesialrådgiver i Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), vedgår at I 2021 var konklusjonen at FFI ikke kunne finne forsøk på direkte valgpåvirkning, men fant flere eksempler på utenlandske aktører som aktivt sprer desinformasjon og forsøk på å påvirke norske målgrupper.
Selv om Nettavisens Thomas Paust virker å være opptatt av å beskytte valgene mot utenlandsk innblanding, er det merkverdig at han ikke tar opp USAs historie med direkte intervensjon i andre lands valgprosesser og til og med deltakelse i statskupp. Han kunne jo nevnt at det trenes opp en hel stab av profesjonelle som har som mål å styrte regjeringer over hele verden på ingen ringere arrangement enn Oslo Freedom Forum, som BBC raporterte om i 2019.
I 2022 rapporterte Nordiske Mediedager at nordmenn hadde rekordhøy tillitt til mediene. Britiske Inews angav 80% tillit til norsk regional presse, og spurte i sin artikkel om hvorfor de ikke hadde en fri og tillitsvekkende presse i Stor-Britannia. Dette året ble også amerikanernes tillitt til mediene målt til rekordlav 34%, samtidig som tilliten til mediene i Russland i dag er også relativt moderat, med en rate på 43%.
Hva som nøyaktig utløser nordmenns høye tillit til pressen forblir et mysterium. En mulig forklaring kan være at det er en form for enkelhet i å stole på mediene fremfor å søke etter informasjon selv. I et demokrati er det av avgjørende betydning at velgere er godt informert om en mangfoldig rekke emner som har innvirkning på samfunnet og politikken. Dette er nødvendig for å kunne utøve sin stemmerett på en kompetent måte og ta veloverveide, objektive beslutninger som vil ha betydelig innvirkning på den fremtidige politiske retningslinjen i landet.
Derfor skal jeg ikke stemme ved valget i år. Den siste gangen jeg oppfattet norsk presse seriøst, var under det mest intense stadiet av konflikten i Syria. Under en togtur så jeg en nyhetsoverskrift på en skjerm som kunngjorde at en FN-rapport hadde avslørt at Russland brøt menneskerettighetene i landet. Det første jeg gjorde da jeg kom hjem den dagen var å slå opp denne rapporten. Og det kom som ingen stor overraskelse at rapporten på FN sine egne nettsider konstaterte tydelig og klart at både USA og Russland brøt menneskerettighetene i Syria. Som russer hadde jeg allerede blitt hjerteknusende klar over den politiske skjevheten i vestlige medier, men det var likevel smertefullt å oppdage så omfattende feilrapportering fra det som hevdes å være en «tillitsfull og uavhengig» norsk presse.
«Jeg hater Putin. Han brukte 8 år på å sende styrker for å forsvare oss» sa en venninne av meg. Dette er altså en dame fra Donbass, et stykke land som lå (eller ligger, avhengig av hvilken side av speilet du velger å se ting ifra) i Øst-Ukraina. Krigen mellom Øst- og Vest-Ukraina startet da ukrainske flystyrker bombet byen Luhansk midt på lyse dagen den 2. juni 2014. 36 sivile ble drept. Under et besøk i Luhansk mellom 20. og 22. august 2014, mens byen var under beleiring av ukrainske væpnede styrker, intervjuet Human Rights Watch mer enn et dusin personer som hadde vært vitne til eller blitt ofre for artilleri-, morter- og rakettangrep som hadde drept eller skadet sivile i befolkede områder. Mange av angrepene så ut til å være vilkårlige, i den forstand at de ikke klarte å skille mellom sivile og stridende. Bakgrunnen for konflikten var et statskupp gjennomført veldig åpenlyst med hjelp fra USAs myndigheter og spesielt Victoria Nuland, Assisterende statssekretær for europeiske og eurasiske anliggender.
Statskuppet mot den demokratisk valgte presidenten Viktor Janukovich ble hyllet som en stor seier for demokratiet i alle vestlige medier. Fra den nå beryktede telefonsamtalen mellom Viktoria Nuland og den daværende amerikanske ambassadøren til Ukraina Geoffrey Pyatt vet vi at hun var ansvarlig for å velge hvilke av politikerne skulle ta del i den nye regjeringen. Da Øst-Ukraina med Donbas og Luhansk i spissen ønsket å ta avstand fra den nye junta-regjeringen, gikk ukrainske styrker til angrep. Konflikten varte i 8 år og førte med seg 14 000 døde sivile. Den nest mektigste mannen i Ukraina etter USAs daværende visepresident Joe Biden, Petro Poroshenko, gav da en tordentale hvor han hevdet at barn i Donetsk ville sitte i bunkere mens ellers i Ukraina ville barn gå i barnehage. Dette ble selvfølgelig fortiet i de Vestlige medier. Enhver reportasje fra konflikten som umiddelbart ikke fordømte Russland, som da ble ansett for å sponse opprørerne i den østlige delen av landet, førte med seg en storm av klager mot den såkalte frie presse fra både seere og «forskere», som mente at russerne fikk da det siste ordet.
Den ukrainske strategien virker (nettavisen.no)
Etter at Russland i rykket inn i Ukraina 24 februar 2022, har dekningen av konflikten blitt enda mer ensidig. Den norske pressen har kollektivt fordømt Russland ensidig, og denne fordømmelsen vedvarer den dag i dag, samtidig som den unnlater å belyse de underliggende årsakene til konflikten, slik som i det overfor nevnte eksemplet vedrørende FN-rapporten om Syria krigen. Disse årsakene har blitt gjentatte ganger påpekt av Vladimir Putin og inkluderer NATOs ekspansjon, bruk av ekstremistiske krefter som midler for statskupp, overgrepene mot russisk-talende i Øst-Ukraina og brudd på Minsk-avtalen, som vestlige ledere utnevnte seg selv som garantister for. Selv om det ikke kom som en overraskelse at den såkalte «frie og nøytrale» pressen i Norge kritiserte Russland i lys av konflikten, burde det være oppsiktsvekkende for enhver demokratiforkjemper at Norge ikke har reagert mer kraftig på det faktum at USA, en av deres nærmeste allierte, gjentatte ganger har brukt påskuddet om å beskytte sivile som grunnlag for militære intervensjoner. Disse påstandene har senere blitt avslørt som falske i alle tilfellene. Dette står i kontrast til Russlands handlinger, der angrep mot sivile i Donbas og Luhansk er veldokumenterte. Tilsvarende situasjoner finner man i tilfellene med Øst-Ossetia og Abkhazia, hvor angrep fra den georgiske siden er allment anerkjent som årsaken til den russisk-georgiske krigen i 2008. Det er dessuten uakseptabelt for en uavhengig og upartisk presse å ikke utfordre brudd på viktige avtaler slik som Minsk-avtalen og korn-avtalen, hvor det i virkeligheten ikke er noen som nekter for at Russlands krav ikke ble møtt Det burde være naturlig å i det minste stille spørsmål ved om en avtale som er ensidig, kan betraktes som noe annet enn et diktat fra Vestlige makter.
Sammenlign den norske pressen med russisk krigsrapportering, hvor det er vanlig med krigskorrespondenter på frontlinjene, noe som av og til har ført til dødsfall. Norske medier foretrekker utelukkende å gjenta britisk og amerikansk presse, som, i likhet med de norske, objektivt sett mangler troverdighet. Men i motsetning til norske medier, blir disse utenlandske mediene oppfattet for ikke å være troverdig blant befolkningen.
Uttalelser som «den ukrainske strategien virker» av Jørn Sund-Henriksen og «en krig i Asia er absolutt en mulighet» av Torbjørn Færøvik reflekterer den Norske pressens manglende evne til å foreta selvstendig og uavhengig journalistikk. Den første baserer seg på ofte gjentatte, men likevel feilaktige overskrifter om at Ukrainas offensiv endelig har nådd en viktig russisk forsvarslinje, en av de såkalte Surovikin-linjene. Dette bygger på en artikkel fra BBC med bilder fra Institute for the Study of War (ISW), begge institusjoner som har en tydelig pro-ukrainsk agenda. Bildene viser klart at byen Robotyne, som angivelig er gjenerobret av ukrainske styrker, fortsatt er midt i en krigssone. Forfatteren har ikke vist vilje til å innhente informasjon fra andre kilder, og dette blir understreket i en tidlig bemerkning i artikkelen: «Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.» Han er heller ikke alene om å fungere som en megafon for utenlandske synspunkter. Hvor mange ganger har vi ikke hørt påstander om at Russland angivelig har gått tom for våpen i løpet av denne konflikten? Man kan ikke annet enn å håpe at overskrifter som «Den russiske diktatoren Vladimir Putin er forsvunnet» vekker noen reaksjoner hos flere enn de mer intelligente norske medieforbrukerne.
Antakelsen om at Kina eller Russland mister både «hard og myk makt,» eller at disse landene på noen måte er isolerte, som Nettavisens Torbjørn Færøvik hevder angående Kinas partileder Xi Jinping, kan kun betraktes som skribentens meninger. Meninger er kjent for å være en av de mest tilgjengelige «varene» på planeten, og alle har en hel rekke meninger de er klare til å dele med hvem som helst som er villig til å høre på. Meninger bør aldri trumfe fakta.
Jeg utfordrer enhver såkalt demokratiforkjemper blant de norske mediepersonlighetene som ser ut til å ha tatt opp kampen for moralisering rundt «folkeretten,» samtidig som de ser bort fra de grusomhetene som Norges regjering har bidratt til, enten ved deltakelse i eller godkjennelse av militære intervensjoner basert på falske premisser. Disse samme personene later til å være ivrige etter å beskytte «landenes suverenitet,» samtidig som de rettferdiggjør separatistiske holdninger i beste fall, og i verste fall støtter statskupp og våpenleveranser til anti-regjeringsgrupper i områder som hverken Norge eller USA anerkjenner som uavhengige stater. De roper høyt om at NATO er en forsvarsallianse, men unngår å ta opp det faktum at alliansen brøt sitt eget stiftelsesdokument da den bombet det uavhengige Jugoslavia.
Jeg er spent på hvordan de i de kommende år vil reportere om den skiftende maktbalansen i verden. Jeg gleder meg allerede umåtelig til kommentarene, eller kanskje fraværet av dem, om hvordan G20-resolusjonen, som ikke fordømmer Russland, virker som en betydelig anerkjennelse fra Vesten. Det er en betydelig tilbaketrekning fra posisjonen de vestlige makter tidligere har inntatt. Dette viser at de dogmatiske vestlige posisjonene ikke har funnet støtte blant landene i den globale sør. De har definitivt ikke funnet støtte hos vertsnasjonen India. Vesten har blitt tvunget til å trekke seg tilbake, kanskje ut fra frykt for at manglende tilbaketrekning ville føre til at India og Modi-regjeringen uttrykker sin misnøye. Frem til da ser jeg frem til å høre de norske kommentatorene utforske uttalelsen fra Mikhajlo Podoljak, rådgiveren til Volodymyr Zelensky, hvor han hevder at paven er pro-russisk og at han har mottatt bestikkelser fra Kremlin.
Det er vanskelig å motsi at Russland påvirker norske velgere. De av dem som er i stand til å ta fra hverandre den politiske propagandaen som gjennomsyrer rommet i det norske medielandskapet. Ikke gjennom løgner, manipulasjoner og maktbruk, men gjennom observerbar, påfallende fakta som til tross for forsøk på bestridelse ikke lar seg skjule av visse skribenters meninger. Meninger bør aldri trumfe fakta. I et demokrati er det av avgjørende betydning at velgere er godt informert om en mangfoldig rekke emner som har innvirkning på samfunnet og politikken. Frem til tilliten til norske medier stuper til fortjent nivå i forhold til integritet eller frem til norske medier slutter å undergrave befolkningens kunnskapsnivå, lar jeg være å stemme. Mitt stemme vil være perler for svin for de politikerne som seirer på grunnlag av folks mangel på opplysning om verdens hendelser. Vi bør huske at i antikkens Hellas ble betegnelsen «idiot» brukt for å beskrive personer som valgte å isolere seg fra politiske spørsmål og ikke engasjerte seg i det bredere samfunnet omkring dem. Dette begrepet kan også være passende når vi vurderer en nasjons oppførsel, dersom den oppfyller de samme kriteriene.
Why can’t we do free and trusted media like the Norwegians? (inews.co.uk)
Ukraine: Rising Civilian Toll in Luhansk | Human Rights Watch (hrw.org)
Ukraine crisis: Transcript of leaked Nuland-Pyatt call – BBC News
NRK, Russland | Slakter NRK for ukritisk bruk av «propagandaintervjuer» (nettavisen.no)
Ukraine War: Counter-offensive troops punch through Russia line, generals claim – BBC News
Den russiske diktatoren Vladimir Putin er forsvunnet (dagens.no)
Kina, Xi Jinping | En krig i Asia er så absolutt en mulighet (nettavisen.no)
Pope would ‘cheat’ Ukraine – top Zelensky aide – The Press United
Maktens pedagogikk
Av Chris Hedges - 12. september 2023
https://steigan.no/2023/09/maktens-pedagogikk/
De herskende klassene arbeider alltid for å hindre de maktesløse i å forstå hvordan makten fungerer. Dette angrepet har blitt hjulpet av en kulturell venstreside som er fast bestemt på å forvise «døde hvite mannlige» filosofer.
10. september, 2023
Jeg står i et klasserom i et høysikkerhetsfengsel. Det er semesterets første time. Jeg står overfor 20 elever. De har tilbrakt år, noen ganger tiår, fengslet. De kommer fra noen av de fattigste byene og samfunnene i landet. De fleste av dem er fargede.
I løpet av de neste fire månedene skal de studere politiske filosofer som Platon, Aristoteles, Thomas Hobbes, Niccolò Machiavelli, Friedrich Nietzsche, Karl Marx og John Locke, de som ofte avfeies som anakronistiske av den kulturelle venstresiden.
Det er ikke slik at kritikken mot disse filosofene er feil. De ble blendet av sine fordommer, som vi er blindet av våre fordommer. De hadde for vane å heve sin egen kultur over andre. De forsvarte ofte patriarkatet, kunne være rasistiske og i tilfellene Platon og Aristoteles, støttet de et slavesamfunn.
Hva kan disse filosofene si til problemene vi står overfor, global bedriftsdominans, klimakrisen, atomkrig og et digitalt univers der informasjon, ofte manipulert og noen ganger falsk, reiser rundt om i verden umiddelbart? Er disse tenkerne foreldede relikvier? Ingen på medisinstudiet leser medisinske tekster fra det 19. århundre. Psykoanalysen har beveget seg utover Sigmund Freud. Fysikere har avansert fra Isaac Newtons lov om bevegelse til generell relativitet og kvantemekanikk. Økonomer er ikke lenger forankret i John Stuart Mill.
Men studiet av politisk filosofi, så vel som etikk, er annerledes. Ikke på grunn av svarene, men spørsmålene. Spørsmålene har ikke endret seg siden Platon skrev «Republikken». Hva er rettferdighet? Forfaller alle samfunn uunngåelig? Er vi forfatterne av våre liv? Eller er vår skjebne bestemt av krefter utenfor vår kontroll, en rekke tilfeldige eller uheldige ulykker? Hvordan skal makten fordeles? Er den gode statsmann, som Platon hevdet, en filosofkonge, en tynt forkledd versjon av Platon, som setter sannhet og lærdom over grådighet og begjær, og som forstår virkeligheten? Eller, som Aristoteles trodde, er den gode statsmann dyktig i maktutøvelse og utstyrt med gjennomtenkt overveielse? Hvilke egenskaper trengs for å utøve makt? Machiavelli sier at disse inkluderer umoral, bedrag og vold. Hobbes skriver at i krig blir vold og svindel dyder. Hvilke krefter kan organiseres for å sette makten til demos, befolkningen, opp mot herskerne, for å sikre rettferdighet? Hva er våre roller og plikter som borgere? Hvordan skal vi utdanne de unge? Når er det lov å bryte loven? Hvordan blir tyranni forhindret eller styrtet? Kan menneskets natur, slik jakobinerne og kommunistene trodde, forvandles? Hvordan beskytter vi vår verdighet og frihet? Hva er vennskap? Hva utgjør dyd? Hva er ondskap? Hva er kjærlighet? Hvordan definerer vi et godt liv? Finnes det en Gud? Hvis Gud ikke eksisterer, bør vi overholde en moralkodeks?
Disse spørsmålene dundrer ned gjennom tidene, stilt til forskjellige tider og under forskjellige omstendigheter. De mest radikale samtidsfilosofene, inkludert Frantz Fanon, forfatter av Jordens fordømte, bygde sine byggverk på grunnlaget av de politiske filosofene som kom før dem. I Fanons tilfelle var det Friedrich Hegel. Som Vladimir Lenin helt riktig sa om Marx, kunne de fleste av hans ideer spores tilbake til tidligere filosofer. Paulo Freire, forfatteren av «De undertryktes pedagogikk«, studerte filosofi. Hannah Arendt, som skrev «Totalitarismens opprinnelse«, var gjennomsyret av de gamle grekerne og Augustin.
«Det er faktisk vanskelig og til og med misvisende å snakke om politikk og dens innerste prinsipper uten å til en viss grad trekke på erfaringene fra den greske og romerske antikken, og dette av ingen annen grunn enn at mennesker aldri, verken før eller etter, har tenkt så høyt på politisk aktivitet og skjenket så mye verdighet til dets rike,» skriver Arendt i «Between Past and Future.»
Cornel West, en av vår samtids viktigste moralfilosofer, som en gang formante meg for ikke å ha lest den tyske filosofen Arthur Schopenhauer, er like fortrolig med Søren Kierkegaard, som han underviste i ved Harvard, og Immanuel Kant, som han er på W.E.B. DuBois, Fanon, Malcolm X og bell hooks.
De gamle filosofene var ikke orakler. Ikke mange av oss ønsker å bo i Platons autoritære republikk, spesielt kvinner, eller Hobbes «Leviathan», en forløper til de totalitære statene som oppsto i det 20. århundre. Marx så forutseende den globale kapitalismens monolittiske kraft, men klarte ikke å se at den, i motsetning til hans utopiske visjon, ville knuse sosialismen. Men å ignorere disse politiske filosofene, å avvise dem på grunn av deres svakheter i stedet for å studere dem for deres innsikt, er å avskjære oss fra våre intellektuelle røtter. Hvis vi ikke vet hvor vi kommer fra, kan vi ikke vite hvor vi skal.
Hvis vi ikke kan stille disse grunnleggende spørsmålene, hvis vi ikke har reflektert over disse begrepene, hvis vi ikke forstår menneskets natur, umyndiggjør vi oss selv. Vi blir politiske analfabeter blindet av historisk hukommelsestap. Derfor er studiet av humaniora viktig. Og det er derfor nedleggelsen av universitetets klassikere og filosofiske avdelinger er et illevarslende tegn på vår inngripende kulturelle og intellektuelle død.
Politisk teori handler ikke om politisk praksis. Den handler om meningen. Den handler om essensen av makt, hvordan den fungerer og hvordan den opprettholder seg selv. Den viktigste aktiviteten i livet, som Sokrates og Platon minner oss om, er ikke handling, men kontemplasjon, filosofisk tenkning og fordyping, som er ekko av visdommen som er nedfelt i østlig filosofi. Vi kan ikke forandre verden hvis vi ikke kan forstå den. Ved å fordøye og kritisere fortidens filosofer, blir vi uavhengige tenkere i nåtiden. Vi er i stand til å artikulere våre egne verdier og overbevisninger, ofte i motsetning til hva disse gamle filosofene forfektet.
I min første forelesning snakket jeg om Aristoteles skille mellom den gode borger og den gode person. Det gode menneskets lojalitet er ikke til staten. Den gode «handler og lever dydig og får lykke av denne dyden.» Den gode borger, derimot, er definert av patriotisme og lydighet mot staten. Det gode mennesket, som Sokrates eller Martin Luther King, Jr. kommer uunngåelig i konflikt med staten når han eller hun ser staten vende seg bort fra det gode. Det gode mennesket blir ofte fordømt som undergravende. Det gode mennesket blir sjelden belønnet av eller fetert av staten. Disse utmerkelsene er forbeholdt den gode borger, hvis moralske kompass er omskrevet av de mektige.
Begrepet den gode borger og det gode menneske fascinerte klassen min, for staten har siden barndommen deres vært en fiendtlig kraft. Omverdenen ser ikke på de fengslede, og ofte de fattige, som gode borgere. De har blitt ekskludert fra den klubben. Som utstøtte kjenner de umoral og hykleri bakt inn i systemet. Dette gjør det viktig å artikulere spørsmålene disse politiske filosofene stiller.
Sheldon Wolin, vår viktigste moderne og radikale politiske filosof, som veiledet en ung Cornel West da han var Princeton Universitys første svarte kandidat for doktorgrad i filosofi, ga oss vokabular og konsepter for å forstå tyranniet til global bedriftsmakt, et system han kalte «omvendt totalitarisme.» Som professor ved Berkeley støttet Wolin Free Speech Movement. Wolin, mens han underviste ved Princeton, var en av få professorer som støttet studenter som okkuperte bygninger for å protestere mot sørafrikansk apartheid. På et tidspunkt, fortalte Wolin meg, nektet de andre professorene i Princetons avdeling for statsvitenskap å snakke med ham.
Wolin radikale kritikk var forankret i disse politiske filosofer, som han skriver i sitt magister-arbeid, «Politikk og visjon«, som mine studenter leser.
Wolin skriver: «Historien om politisk tenkning er i hovedsak en serie kommentarer, noen ganger gunstige, ofte fiendtlige, om dens begynnelse.»
Du kan se et tre timers intervju jeg gjorde med Wolin kort tid før hans død her.
Wolin hevder at «et historisk perspektiv er mer effektivt enn noe annet når det gjelder å avsløre naturen til våre nåværende vanskeligheter; om ikke kilden til politisk visdom, så er det i det minste forutsetningen.»
Nyliberalismen som økonomisk teori, skriver han, er en absurditet. Ingen av de oppskrytte løftene er engang eksternt mulige. Konsentrasjon av rikdom i hendene på en global oligarkisk elite, 1,2 prosent av verdens befolkning eier 47,8 prosent av den globale husholdningsformuen, mens man med myndighetenes kontroller og reguleringer, skaper massiv ulikhet i inntekt og monopolmakt. Det nører opp under politisk ekstremisme og ødelegger demokratiet. Men økonomisk rasjonalitet er ikke poenget. Poenget med nyliberalismen er å gi ideologisk dekke for å øke rikdommen og den politiske kontrollen til de styrende oligarkene.
Dette er et poeng Marx som kjent gjør, når han skriver i sine teser om Feuerbach:
Den herskende klassens ideer er i enhver epoke de herskende ideer, dvs. klassen som er samfunnets herskende materielle kraft, er samtidig dens herskende intellektuelle kraft. Den klasse som har de materielle produksjonsmidler til rådighet, har samtidig kontroll over midlene til den mentale produksjonen, slik at ideene til dem som mangler midler til mental produksjon, i alminnelighet er underlagt den. De herskende ideene er ikke annet enn det ideelle uttrykket for de dominerende materielle forholdene, de dominerende materielle forholdene grepet som ideer.
Som herskende ideologi var nyliberalismen en strålende suksess. Fra 1970-tallet ble keynesianske mainstream-kritikere presset ut av akademia, statlige institusjoner og finansorganisasjoner som Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, og stengt ute fra media. Wolin, en gang en jevnlig bidragsyter til publikasjoner som The New York Review of Books, fant at på grunn av hans sterke motstand mot nyliberalisme, hadde han problemer med å publisere. Intellektuelle posører som Milton Friedman ble gitt fremtredende plattformer og overdådig bedriftsfinansiering. De spredte det offisielle mantraet om frynsete, diskrediterte økonomiske teorier popularisert av Friedrich Hayek og den tredjerangs forfatteren, Ayn Rand. Så snart vi knelte for markedets diktater og opphevet statssreguleringer, kuttet skattene for de rike, tillot pengestrømmen over landegrensene, ødela fagforeninger og signerte handelsavtaler som sendte arbeidsplasser til sweatshops i Mexico og Kina, ville verden bli et lykkeligere, friere og rikere sted. Det var en svindel. Men det fungerte.
Ideer, uansett hvor esoteriske de kan virke for publikum, betyr noe. Disse ideene former et samfunn, selv om de fleste i samfunnet ikke er kjent med nyansene og detaljene i disse teoriene.
«Ideene til økonomer og politiske filosofer, både når de har rett og når de tar feil, er sterkere enn det som vanligvis forstås», skriver økonomen John Maynard Keynes. «Faktisk er verden styrt av lite annet. Praktiske menn, som tror at de er helt fritatt for intellektuell innflytelse, er vanligvis slaver av en eller annen avdød økonom. Galninger i det autoritære, som hører stemmer i luften, destillerer sitt vanvidd fra en eller annen akademisk skribler fra noen år tilbake.»
De fleste av de store verkene i politisk filosofi har blitt skrevet i en krisetid. Sammenbruddet av samfunnet, krig, revolusjon og institusjonell og økonomisk kollaps, utsletter etablerte trossystemer og gjør klisjeene og slagordene som brukes til å rettferdiggjøre dem, hule. Disse ustabilitetene og omskiftelsene bringer frem nye ideer, nye konsepter, nye svar på de gamle spørsmålene. Politisk tenkning, som Wolin skriver, «er ikke så mye en tradisjon for oppdagelse som en av mening utvidet over tid.»
Svarene på kjernespørsmålene fra politiske filosofer varierer avhengig av omstendighetene. Svarene i mitt fengselsklasserom vil ikke være de samme som i et klasserom på et eliteuniversitet der studentene kommer fra, og søker å bli en del av, den herskende klassen. Elevene mine reagerer på veldig forskjellige fenomener. Deres svar kommer ut av urettferdigheten og lidelsen de og deres familier gjennomgår. De er akutt klar over styringsklassens svikefullhet. Hvit overlegenhet, avindustrialisering, sammenbrudd av rettssystemet, okkupasjonshærene som terroriserer deres lokalsamfunn og fattigdom, er ikke abstraksjoner. Løsningene de omfavner vil uunngåelig være undergravende.
Den herskende klassen, som herskende klasser gjennom historien, søker å holde de fattige og undertrykte uutdannet av en grunn. De vil ikke at de som blir kastet til side av samfunnet skal få språket, begrepene og de intellektuelle verktøyene til å slå tilbake.
Denne artrikkelen ble opprinnelig publisert i The Chris Hedges Report (substack.com)
The Pedagogy of Power
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Hvor mange partier får plass på et knappenålshode?
Av Pål Steigan - 12. september 2023
https://steigan.no/2023/09/hvor-mange-partier-far-plass-pa-et-knappenalshode/
Gjennom EØS bestemmer det ikke-valgte byråkratiet i EU svært mye av norsk lovgivning. Vi har ikke demokrati når velgerne ikke kan stille lovgiverne ti ansvar og eventuelt avsette dem.
Sjefredaktør Pål Steigan peker på hvor store saker som er satt helt utenfor den politiske kampen, og dermed også utenfor velgernes rekkevidde.
Valgkampen har vært en pantomime der de største sakene i vår tid ikke har vært tema i valgkampen.
«Det minner om de teologiske diskusjonene i middelalderen om hvor mange engler som kan få plass på et knappenålshode.«
Hvor mange partier får plass på et knappenålshode?