Nyhetsbrev steigan.no 12.09.2022
Så lyktes de med å gjøre Sverigedemokraterna til Sveriges nest største parti
På Protestfestivalen i Kristiansand
Noen preppere går lenger enn andre, og det er de superrike, og de har planlagt for apokalypsen!
En kjede av korrupsjon: Hvordan de hvite hjelmene kompromitterte OPCW-undersøkelser i Syria
USA høyner: er vi virkelig på vei inn i den tredje verdenskrigen og hva kan redde oss?
Tidsriktig utsagn om Indias strategiske autonomi
Ofre for britisk imperialisme forklarer hvorfor de ‘ikke vil sørge’ etter dronningens død
Så lyktes de med å gjøre Sverigedemokraterna til Sveriges nest største parti
Av red. PSt - 12. september 2022
https://steigan.no/2022/09/sa-lyktes-de-med-a-gjore-sverigedemokraterna-til-sveriges-storste-parti/
"I förra veckan meddelade Jimmie Åkesson att Sverigedemokraterna ger upp de sista resterna av EU-motstånd." Foto: Shutterstock.
Sjøl om Socialdemokraterna ble største parti under riksdagsvalet 11. september 2022, er det Sverigedemokraterna (SD) som ble valgets store vinner.
I desember 2014 gikk sju svenske partier sammen i den såkalte desemberalliansen. Den hadde til hensikt å stanse SDs framgang, men som vi pekte på den gangen gjorde den i stedet SD til Dveriges eneste opposisjonsparti og vi pekte på at gjennom å gjøre dette, planerte de sju partiene veien for SD fram til å bli et av Sveriges største partier.
Les: Om Sverige, eliten og ekstremhøyre
Sosialdemokratiets svik i Sverige banet vei for SD. Dette skrev vi i 2018:
Sverige var en gang et forbilde for hele verden når det gjaldt likhet og velferd, men under Carl Bildt 1991–94, og Ingvar Carlsons og Göran Perssons sosialdemokratiske mindretallsregjeringer slo nyliberalismen igjennom og har skritt for skritt rasert den svenske velferdsstaten. Fredrik Reinfeldts konservative mindretallsregjering gjorde det naturligvis ikke noe bedre, og Stefan Löfven har bare fortsatt den samme kursen.
Gjennom desemberavtalen i 2014 der alle de svenske partiene lagde en slags felles front mot Sverigedemokraterna, gjorde de i realiteten SD til landets eneste opposisjonsparti. Vi spådde den gangen at det bare ville øke oppslutninga om partiet, og det gjorde det. Partiet økte sitt stemmetall fra 800.000 til 1.100.000, altså med 300.000 stemmer.
SD nest sterkeste parti i LO
SVT skriver på sine nettsider at Socialdemokraterna taper stort blant LO-medlemmene (fra 46,4% til 38,5%), mens SD øker (fra 20% til 24,9%).
Dette kommer ikke av at LO-medlemmene er blitt «rasistiske» eller at Sverige har 1,1 million rasister. Det kommer av velferdsstatens sammenbrudd og sosialdemokratiets svik. Som Åsa Linderborg skriver i sin første kommentar til valget:
«I Sverige nämner vi finanskrisen 2008 som om den aldrig riktigt drabbade oss, men den slog hårt. Hundratusen industrijobb försvann på ett bräde. Skolan, vården och polisen underkastades stora nedskärningar. Tio år senare ser vi konsekvenserna i hela dess vidd, med stora revor i samhällsväven. Sverige fungerar inte längre såsom vi förtjänar och förväntar oss.»
«Socialdemokraterna är medskyldiga till att marknadsliberalismen fått slå sönder det som en gång var världens mest jämlika och rättvisa land; de har drivit fram avregleringarna och privatiseringarna.»
Økende fattigdom og sosial utrygghet
Fattigdommen og den sosiale utryggheten i Sverige har økt, og en og en halv million svensker risikerer å havne i fattigdom, går det fram av en rapport fra Eurostat som er gjengitt i Expressen. Den svenske samfunnsveven rakner, og i samme periode har Sverige tatt imot den største innvandringsbølgen noensinne. Og den politiske eliten har gjort det til tabu å diskutere de problemene det har skapt. Bare det å nevne problemene har blitt ansett som «rasisme» av de ideologisk førende kretsene, som typisk nok bor milevis fra problemområdene og surfer oppå de problemene som Medelsvensson opplever. Den klassearrogansen som de ledende politikerne har møtt vanlige folks bekymringer med er i seg sjøl grunn god nok til en avgrunnsdyp politikerforakt.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
På Protestfestivalen i Kristiansand
Av Pål Steigan - 12. september 2022
https://steigan.no/2022/09/pa-protestfestivalen-i-kristiandsand/
Av Pål Steigan.
Jeg deltok i en paneldiskusjon på Protestfestivalen i Kristiansand 10. september 2022. De andre deltakerne var jurist og folkerettsekspert Cecilie Hellestveit og general og tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Mediepersonen John Færseth var invitert, men trakk seg av en eller annen grunn, og dermed sto vi igjen med et kompetent og interessant panel. Alt var duket for en spennende samtale, ikke minst på grunn av dyktig møteledelse av den tidligere NRK-mannen Tomm Kristiansen.
Og det ble det.
I omtalene på forhånd ble det stilt spørsmål som: Er Putin gal? Er Putin uforutsigbar? Etter at vi alle tre hadde svart et rungende nei på begge spørsmål, var det tid for å dykke djupere i materien.
Foreløpig ligger videoen fra diskusjonen bare på Facebook her.
Hvis den kommer på YouTube, skal vi dele den på steigan.no. Da vil vi også antakelig legge til noen egne kommentarer.
En fordel med å diskutere med folk som kan noen ting, er at man lærer noe nytt. Her vil jeg bare nevne en viktig ting som tidligere forsvarssjef Sverre Diesen sa under debatten, fritt sitert etter hukommelsen.
Det handlet om Tyskland, krigen i Syria og flyktningkrisa i 2015.
Disen sa at Tyskland hadde blitt utsatt for et press, han sa ikke fra hvem, men vi kan anta USA, for å delta militært i krigen i Syria.
Angela Merkel ville ikke dette, sa Diesen, fordi hun var redd for en direkte militær konflikt med Russland, som da gjennomførte en omfattende krig mot terroristene i Syria.
Det Merkel tilbød som erstatning for militær deltakelse var å ta imot nærmest ubegrenset med flyktninger fra Syria.
Hennes «wir schaffen das» førte til over en million syriske flyktninger i Tyskland på kort tid.
Her avslutter jeg referansen til Diesen. Det videre er min refleksjon.
Flyktninger som våpen
Det Diesen viser med dette eksemplet er at flyktningkrisa var tett knyttet til angripernes strategi for Syria-krigen, og at flyktningene ble brukt som et handelskort i stormaktsspillet.
Den måten alliansen førte krigen mot Syria på (den pågår fortsatt) via jihadistiske terrorister var skreddersydd for å skape en flyktningkatastrofe. Boligområder, sjukehus, skoler og sivil infrastruktur ble ødelagt så landet skulle bli mest mulig ubeboelig. Millioner ble jaget ut av landet, dels for å tømme landet både for kompetanse og arbeidskraft og dels for å legge presse på Vest-Europa.
Og det ble naturligvis framstilt som Bashar al-Assads skyld, enda det var Gulfstatene og Vesten som var angriperne med jihadister som sine frontsoldater. I Europa ble folket mobilisert til å støtte flyktningene, men slett ikke til å bekjempe krigen. NATO-pressa og den psykologiske krigføringa lyktes svært godt i å rekruttere tidligere pasifister, krigsmotstandere og venstreorienterte anti-imperialister på sin side.
Alle stortingspartiene i Norge havnet på den vogna og krigsmotstand ble det svært lite av. I det bildet spilte også den massive flyktningstrømmen en betydelig rolle. Folk vil jo gjerne vise solidaritet og empati. Denne solidariteten og empatien ble dirigert til bare å gjelde flyktningene, og ikke det landet de kom fra. Og medier og psykologiske krigere klarte å få folk til å se bort fra den egentlige grunnen til at folk ble tvunget til å flykte i første omgang.
Diesens eksempel viser også at USA har vært oppsatt på å skjerpe konflikten mellom Tyskland og Russland lenge. Er det noe USA frykter, så er det en allianse Moskva–Berlin. «Det hviler et Rapallo over Europa,» sa Thorolf Rafto flere ganger. Da viste han til Rapalloavtalen, som ble underskrevet 16. april 1922 i Rapallo nær Genova i Italia, mellom Tyskland og Sovjet-Russland (som ble en del av Sovjetunionen senere samme år). Taperne av første verdenskrig søkte sammen for å løse felles problemer. Det ville ikke USA og Storbritannia ha noe av.
Polen krever $1,3 trillioner
Av Jon Nordmo - 12. september 2022
https://steigan.no/2022/09/polen-krever-13-trillioner/
Av Jon Nordmo.
Å tape en krig kan være en kostbar affære. Særlig hvis krigen ender med betingelsesløs kapitulasjon. Da betyr det i praksis at det er 100% opp til seierherrene å bestemme vilkårene for å slutte å krige mot den som har tapt. Taperne må bare godta det seierherrene bestemmer. Selv om det oppleves som aldri så urettferdige. Selv om det er åpenbart at det egentlig dreier seg om ran av verdier…
Taperen har ikke noe valg. Å fortsette å krige er umulig. Han er slått sønder og sammen. Har ingen mulighet til å kjempe mot. Han har ikke våpen, hæren er knust, landet hans ligger i ruiner. Han har ikke noe valg.
Slik var situasjonen etter Den andre Verdenskrig. Tyskland var fullstendig knust, og de måtte kapitulere betingelsesløst. Så var det bare å vente på hva seierherrene skulle bestemme skulle skje med dem, og håpe på mildhet.
Den gang ei!
Betingelsene var knallharde:
Tysk industri (det som var igjen av den) skulle demonteres og fraktes til seierherrene
Alle jernbanevogner, lokomotiv og skip skulle doneres til seierherrene
Alt gull / sølv eller andre edle metaller som var eid av staten eller av privatpersoner skulle konfiskeres og overføres til seierherrene. Likeledes alle tyske utenlandske investeringer
Alle valutareserver skulle gis til seierherrene
Alle tyske patenter skulle doneres til seierherrene. (Anslått verdi med dagens pengeverdi 123 milliarder dollar – over 1000 milliarder kr.)
Den tyske befolkningen skulle utskrives til tvangsarbeid for seierherrene
Tyskland skulle betale for seierherrenes okkupasjon av sitt land
Og så kanskje det verste: Tyskland skulle avstå ¼ (ja du leste riktig, en fjerde del) av sitt land og det skulle gis til Polen. Det medførte at 12 millioner tyskere, ca. 1/6 av den daværende befolkningen ble tvangsflyttet til det som var igjen av Tyskland. Det tomme området ble nå befolket av takknemlige polakker.
Nei, her var det ikke noe kjære mor! Særlig når man tar i betraktning at Tyskland, ved krigens slutt var en eneste gigantisk, rykende ruinhaug etter alle de tusenvis av bombetoktene.
Som kjent ble seierherrenes vennskapelige forhold hurtig avløst av fiendskap og Den kalde Krigen tok til. Sovjetunionen og sine allierte i den ene leiren og USA med sine allierte i den andre leiren.
Både Polen og Øst Tyskland (som var den «sovjetiske delen» av det okkuperte Tyskland) havnet under sovjetisk innflytelse. Det medførte at Sovjetunionen mer eller mindre bestemte hva som skulle skje i de landene. Også når det gjaldt krigsskade erstatning. Enden på visa ble at Polen måtte si seg fornøyd med å ha fått ¼ av Tyskland. Ytterligere erstatning kom ikke på tale. (Unntatt flere milliarder som ble utbetalt personlig til overlevende fra konsentrasjonsleirene). Men betingelsen for at Polen gikk med på det, var at Øst Tyskland skriftlig erklærte at de områdene de hadde avstått til Polen skulle forbli polsk. For evig og alltid.
Erklæringen ble gitt og saken var dermed opp og avgjort.
Trodde alle.
Men så ble Tyskland gjenforent! Og dermed ble hele saken gjenåpnet! Polen mente nemlig nå at de kun hadde en avtale med Øst Tyskland. Det landet fantes ikke lenger. Nå krevde de erstatning av det samlede Tyskland.
Tyskland sa etter lange forhandlinger ja, og utbetalte 8 milliarder dollar.
Ikke nok sa toneangivende krefter i Polen. Og i 2017 nedsatte de en kommisjon som skulle regne på hva tyskerne egentlig skyldte Polen. Etter 5 års regnearbeid, nå i 2022, har de altså kommet frem til at 1300 milliarder dollar (ca 13 000 milliarder kr) er en rimelig sum.
Det er ikke en eller annen obskur politiker som nå fronter saken. En som har gått av hengslene og som vi kan se på som en kuriositet. Nei, det er Jaroslaw Kacznski, lederen av Lov og Orden partiet som vant både president valget og stortingsvalget i 2015!! Partiet sitter fremdeles med makten! Han regnes for å være en av Polens mest innflytelsesrike nåværende politikere! Så det er altså ramme alvor.
Tidspunktet for kravet er ikke det beste, sett fra EU sitt ståsted. Tyskland og det øvrige EU er i økonomisk krise etter deres (foreløpige) mislykkede forsøk på å knuse den russiske økonomien, behovet for indre samhold er stort hvis NATO skal gå seirende ut av krigen mot Russland …
Nei, tidspunktet er ikke det beste.
Om Polen vil lykkes med sitt krav, vil fremtiden vise. Kanskje forhandlinger medfører at det reduseres? Men uansett: Ondt blod skaper i hvert fall kravet. Mellom politikerne, men ikke minst mellom befolkningene i de to landene.
Men mitt anliggende med dette lille skriftet er egentlig et annet. Det ovenstående kun en innledning for å sette resten i perspektiv. Jeg funderer nemlig over selve spørsmålet om erstatning for krig og okkupasjon.
Og jeg undres:
Vil England noensinne betale erstatning til India for all den lidelse deres brutale kolonivelde forårsaket, både i tap av menneskeliv og ødeleggelse av indisk industri. Bare de rent økonomiske kostnadene har den indiske historikeren Vijay Prashad regnet seg frem til beløper seg til 450 tusen milliarder kr!
Vil England noensinne betale erstatning til sine øvrige kolonier hvor også 100 000 vis av mennesker døde som følge av kolonialismen og 100 vis av milliarder kr. i form av råvarer, ble stjålet fra koloniene og overført til England?
Vil Frankrike noensinne betale erstatning til Algerie for sin brutale kolonikrig mot araberne som bodde der. Hvor i overkant av 10% av befolkningen ble drept!
Vil Portugal noensinne betale erstatning til Mosambik, Angola og Guinea Bissau som de brutalt koloniserte, ranet rikdommene fra og så førte en ødeleggende krig for å forhindre at de tre landene skulle bli frie?
Vil Belgia noensinne betale erstatning til Congo for sin kolonisering som gikk ut på å ta for seg av landets rikdommer: elfenben, gummi, gull, diamanter… Forskere regner i dag med at kolonitiden medførte at ca. 8 millioner av Congos befolkning døde. Av en befolkning på ca. 24 millioner. På 40 år!
Vil Tyskland noensinne betale erstatning til Namibia for utryddelsen av Herero-stammen? Stammen gjorde motstand mot å bli fratatt sin jord, og ble som følge av det skånselsløst jaktet ned og drept. Ca. 80% av stammen ble drept!
Vil USA noensinne betale erstatning til Vietnam for sin 15 årige krig hvor mellom 2 og 3 millioner vietnamesere ble drept? Og landet bombet sønder og sammen. (Det ble sluppet flere bomber over Vietnam enn over hele verden under 2. Verdenskrig.)
Vil NATO betale erstatning til Afghanistan? For sine 20 år med okkupasjon?
Min oppramsing kunne fortsatt. Lenge. Synderegisteret til NATO landene er nemlig tilnærmet uendelig. Men jeg tror poenget mitt er tydelig nok som det er.
Spørsmålene er egentlig retoriske. Jeg tror vi alle vet at det aldri i livet vil komme på tale for NATO landene å betale noen erstatning for sine ødeleggelser.
Spørsmål om erstatning for de ødeleggelser som man forårsaker gjennom sin krig eller sin okkupasjon, avgjøres nemlig ikke av moral. Det avgjøres ikke av hva som er rett eller galt. Det avgjøres ikke etter hvor store ødeleggelser man har forårsaket. Det avgjøres faktisk heller ikke over om man har tapt en krig eller ikke. I alle de nevnte eksemplene så har NATO landene blitt kastet ut av de gjeldende landene – ofte etter langvarige kriger.
Nei, det avgjøres av hvem som har makten til å påtvinge sin vilje på andre!
Og her er NATO suveren. I dag.
Ingen små land i Afrika eller Asia kan i sine villeste drømmer finne på å kreve erstatning for den elendigheten som et eller flere NATO land har påført dem. De vet utmerket godt at selv om de moralsk sett har krav på det, selv om de står som seierherrer i sin egen frigjøring, så har ikke NATO landene kapitulert betingelsesløst. De har bare trukket seg midlertidig tilbake, omgruppert seg, lagt nye strategier. De er ikke slått. Fremdeles «Ruler» de.
Men man kan spørre seg om det ikke snart er på tide at de går sammen, nå når USA og NATO som eneherskere i verden, er på vikende front. Og en mere multipolar verden ser ut til å tre frem. Kanskje hvis de står samlet at de kan kreve at Europa og USA skal gjøre opp for sine forbrytelser mot menneskeheten?
Referanser:
In September 2022, Jarosław Kaczyński, leader of the Law and Justice party, announced the government’s intent to officially demand that the German government pay 6.2 trillion zł ($1.32 trillion) in reparations.[21]
Greece[edit]
Excerpt Akte R 27320, page 114 (political archive of the German Federal Foreign Office)
As a result of the Nazi German occupation, much of Greece was subjected to enormous destruction of its industry (80% of which was destroyed), infrastructure (28% destroyed), ports, roads, railways and bridges (90%), forests and other natural resources (25%)[22][23][24][Scholarly sources required.] and loss of civilian life (7.02–11.17% of its citizens).[25][26] Other sources put the total number of deaths resulting from the Axis occupation at 273,000 to 747,000 Greeks, or 3.7-10.2% of the prewar population. The occupying Nazi regime forced Greece to pay the cost of the occupation in the country and requisite raw materials and food for the occupation forces, creating the conditions for the Great Famine. Furthermore, in 1942, the Greek Central Bank was forced by the occupying Nazi regime to lend 476 million Reichsmarks at 0% interest to Nazi Germany.
After the war, Greece received its share of the reparations paid by Germany to the Allies as part of the proceedings of the Paris Reparation Treaty of 1946 which was enforced by the Inter-Allied Reparations Agency. 7.181 billion dollars were initially slated for Greece. This sum rose significantly due to growing size of the reparations seized by the Allies and Greece ultimately received compensations in the form of money and industrial goods with a worth of about 25 billion dollars.[27]
Greece received an additional share of reparations from other Axis powers as result of the Paris Peace Treaties from 1947.
Greece was signatory of the London Agreement on German External Debts in 1953. The signatories agreed to postpone additional German debts until a final peace treaty with Germany would be made.[27] In 1960, Germany concluded a treaty with the Greek government to compensate Greek victims of Nazi German terror which amounted to 115 Million German mark. These payments were explicitly marked as payment to the victims and not supposed to be a general reparation treaty. Later Greek governments insist that this was only a down-payment and further payments need to be made.[27][28]
In 1990 West Germany and East Germany signed the Treaty on the Final Settlement with Respect to Germany (‘Two Plus Four Agreement’) with the former Allied countries of the United States, United Kingdom, France, and the Soviet Union. This treaty was supposed to close all open questions regarding Germany and the aftermath of WWII and paved the way for German reunification. Germany considers this treaty as the final regulation which concludes the question of open reparations which had been made in previous treaties such as the London Debt Agreement.[27] Greece rejects this notion and on 8 February 2015, the then Greek Prime Minister, Alexis Tsipras demanded that Germany pay the «complete» reparations to Greece. On 6 April 2015, Greece now evaluated the war reparations to be the equivalent of 279 billion euros (equivalent to 389 billion euros in 2022). The German government replied that the stipulations of the Two Plus Four treaty still stand and the issue was resolved in 1990.[29]
Israel[edit]
Further information: Reparations Agreement between Israel and West Germany
West Germany paid reparations to Israel for confiscated Jewish property under Nuremberg laws, forced labour and persecution. Payments to Israel until 1987 amounted to about 14 billion dollars,[30] equivalent to $36.5 billion in 2022.
The Netherlands[edit]
Further information: Dutch annexation of German territory after World War II
The Netherlands demanded 25 billion guilders in reparations, but later desired to annex a large part of German territory. They eventually annexed 69 square kilometres (27 sq mi) in 1949, almost all of which was bought back by West Germany in 1963 for 280 million German marks.
Yugoslavia[edit]
Further information: World War II reparations towards Yugoslavia
The Socialist Federal Republic of Yugoslavia received a value of US$36 million, in industrial equipment from the dismantled German factories. West Germany also paid 8 million German marks as reparations for forced human experimentation on Yugoslav citizens.
Soviet Union[edit]
Further information: Economy of East Germany § Soviet occupation period, Kaliningrad Oblast, and Forced labor of Germans in the Soviet Union
The Soviet Union received compensation under the Paris Peace Treaty in 1947 from four Axis allied powers, in addition to the large reparations paid to the Soviet Union by the Soviet Occupation Zone in Germany and the eventual German Democratic Republic in the form of machinery (entire factories were dismantled and shipped to the Soviet Union) as well as food, industrial products, and consumer goods. The USSR was owed $100 million from Italy, $300 million from Finland, $200 million from Hungary, and $300 million from Romania,[31] in total equivalent to approximately $12 billion in 2022.
Noen preppere går lenger enn andre, og det er de superrike, og de har planlagt for apokalypsen!
Av Romy Rohmann - 12. september 2022
https://steigan.no/2022/09/noen-preppere-gar-lenger-enn-andre-og-det-er-de-superrike-og-de-har-planlagt-for-apokalypsen/
For oss som har matlagre og driver med sjølberging i småskala kan dette være litt fjernt og kanskje vi også tenker, den reine galskapen. Her planlegges det for totale katastrofer som global oppvarming og biologisk krigføring.
Av Romy Rohmann.
Douglas Rushkoff, er forfatter og filmskaper om media, teknologi og populærkultur, vinner av den første Neil Postman-prisen for høy karriereoppnåelse i offentlig intellektuell aktivitet. Han underviser i medievitenskap ved NYU og New School University og fungerer som teknologispaltist for Daily Beast . Hans siste dokumentar er Digital Nation, og hans siste bok, Program or Be Programmed: Ten Commands for a Digital Age.
Han ble invitert av en gruppe, som ble beskrevet som «ultra-velstående interessenter», til et sted langt ut i ørkenen for å snakke om og bli utspurt om teknologiske muligheter framover.
Han beskriver en lang reise med fly, bil og småfly og igjen bil gjennom kratt og vill natur for å komme fram til en gruppe med menn med et svært spesielt interessefelt.
Douglas Rushkoff skriver om samtalen:
«De startet uskyldig og forutsigbart nok. Bitcoin eller ethereum? Virtuell virkelighet eller utvidet virkelighet? Hvem får kvantedatabehandling først, Kina eller Google? Til slutt kom de inn i sitt virkelige tema: New Zealand eller Alaska? Hvilken region vil bli mindre berørt av den kommende klimakrisen? Det ble bare verre derfra. Hva var den største trusselen: global oppvarming eller biologisk krigføring? Hvor lenge bør man planlegge for å kunne overleve uten hjelp utenfra? Bør et krisesenter ha egen lufttilførsel? Hva var sannsynligheten for forurensning av grunnvannet? Til slutt forklarte administrerende direktør i et meglerhus at han nesten var ferdig med å bygge sitt eget underjordiske bunkersystem, og spurte: Hvordan opprettholder jeg autoriteten over sikkerhetsstyrken min etter hendelsen? Hendelsen Det var deres eufemisme for miljøkollapsen og sosial uro.»
Dette spørsmålet blei det en lang samtale rundt og de var klar over at de kunne bli utsatt for folkemengder som var desperate. En av deltakerne hadde sikret seg med et dusin Navy Seals som sikkerhetsvakter. Men da dukket jo spørsmålet opp, hvordan skulle han betale vaktene dersom det han betalte dem var verdiløst, og hvordan skulle han få dem til å være lojale mot ham i en situasjon hvor han ikke hadde midler og makt som var attraktivt nok, kunne han komme i en situasjon at de også gjorde opprør mot ham?
Her kom det fram at mange flere av deltakerne hadde både ideer og tanker om hvordan de ville løse dette.
Noen hadde vurdert å bruke spesielle kombinasjonslåser på lagrene med matforsyninger som bare de kjente til, noen ønsket å utvikle roboter som kunne være vakter og arbeidere, bevæpning og elektriske gjerder måtte til.
Ingen så mulighetene i å inngå solidariske partnerskap som en mulighet, ingen ønsket å investere i mennesker og relasjoner. Når gjesten Douglas Rushkoff foreslå slike løsninger himlet de med øynene.
Denne gruppa var kun opptatt av teknologiens muligheter. For dem handler fremtidens teknologi om bare én ting: flukt fra resten av oss.
Douglas Rushkoff oppsummerer besøket slik:
«Det jeg innså var at disse mennene faktisk er taperne. Milliardærene som kalte meg ut til ørkenen for å evaluere bunkerstrategiene deres, er ikke vinnerne av det økonomiske spillet så mye som ofrene for dets perverst begrensede regler. Mer enn noe annet har de bukket under for en tankegang der «vinne» betyr å tjene nok penger til å isolere seg fra skaden de skaper ved å tjene penger på den måten. Det er som om de vil bygge en bil som går fort nok til å rømme fra sin egen eksos.»
Douglas Rushkoffs artikkel er lesverdig, han forteller også om besøk på noen sjølforsynte gårder for å se hvordan de fungerer, det finnes et nettverk av hemmelige, sjølforsynte gårdsmiljøer for millionærer, her var det også bevæpnede vakter. Dette var et litt mer jordnært miljø som samarbeidet noe mer og hvor teknologiske løsninger ikke var like framtredende.
Det har også vokst fram en industri av bedrifter som bygger og installerer stålforede bunkere på eiendommer. Disse kan fås fra enkle modeller fra 8 x 12 fot og helt opp til luksusutgaven med basseng og bowlingbane.
Disse firmaene henvende seg opprinnelig til familier som bodde i storm- og tornadoutsatte områder og kunne trenge midlertidige tilfluktsrom.
Et selskap som heter Vivos selger luksuriøse underjordiske leiligheter i ombygde lagringsanlegg for kald krigs ammunisjon, missilsiloer og andre befestede steder rundt om i verden. De kan tilby resorter med private suiter for enkeltpersoner eller familier, og større fellesarealer med bassenger og servering.
Se video Vivos Europe One.
Flere av disse bunkerne eller bosystemene har sine begrensninger og ville antakelig ikke fungere dersom det virkelig skulle komme en total krise, og Douglas Rushkoff undrer seg over dette i slutten av artikkelen og lurer på om disse svært rike menneskene egentlig har et slags ønske om å isolere seg fra den verden og virkeligheten de sjøl har vært med å skape.
Vi tok opp dette allerede i 2017:
De superrike forbereder seg på katastrofen
En kjede av korrupsjon: Hvordan de hvite hjelmene kompromitterte OPCW-undersøkelser i Syria
Av Aaron Maté - 12. september 2022
https://steigan.no/2022/09/en-kjede-av-korrupsjon-hvordan-de-hvite-hjelmene-kompromitterte-opcw-undersokelser-i-syria/
Av Aaron Maté , The Grayzone, 9. september 2022
Ved å verve sekteriske opprørsallierte og finansiere de hvite hjelmene for ta kjemiske våpenprøver i Syria, endte OPCW med å forlate sin habilitet og brøt sine grunnleggende regler for innsamling av bevis.
Før Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) havnet i sumpen i form av en internasjonal cover-up skandale, oppnådde prøvene i april 2018, av et påstått gassangrep i den syriske byen Douma, en milepæl. Etter en rekke påstander om bruk av kjemiske våpen i Syria, markerte Douma første gang at et OPCW-faktaoppdrag (FFM) på stedet, for å gjennomføre sin egen undersøkelse.
Douma var ikke OPCWs første forsøk. Fire år tidligere, i mai 2014, sendte vakthunden mot bruk av kjemiske våpen, et lag til byen Kafr Zita. Som i Douma ble organisasjonen pålagt å granske opprørsgenererte påstander om en gift- bombing utført av den syriske hæren. Men i motsetning til i Douma nådde OPCW aldri sin destinasjon. Etter at en veibombe traff OPCWs konvoi med fire-kjøretøy, åpnet væpnede opprørere ild og kidnappet inspektørene for en kort periode.
Angrepet viste seg skjebnesvangert. OPCW forlot ikke bare Kafr Zita-oppdraget, men alle andre utplasseringer på bakken i Syria fremover. Det var ikke før den syriske og russiske hæren fikk tilbake kontrollen over Douma, i april 2018 – og etter nok et voldelig angrep, denne gangen mot et av FNs sikkerhetsteam – at OPCW ville komme tilbake.
Fireårsperioden mellom Kafr Zita og Douma satte imidlertid ikke en stopper for OPCWs undersøkelser i Syria. OPCV sendte ikke lenger sine egne ansatte inn i krigssonen, og outsourcet, m.a.o. satte bort sine plikter til grupper som fortsatt kunne operere der. De fleste av disse oppdragene gjaldt påståtte kjemiske angrep på opprørskontrollert territorium, der den syriske regjeringen alltid var den anklagede lovbryteren. I slike tilfeller var en av OPCWs viktigste og nye stedfortredere, en gruppe kjent som De hvite hjelmene.
Som OPCW-partner utførte de hvite hjelmene mange av de tilsidesatte forskernes normale oppgaver. Medlemmer av De hvite hjelmene identifiserte steder for prøvetaking; samlet inn og merket eksemplene; samlet video og fotobevis; og i noen tilfeller valgte ut vitner til intervju. De reiste deretter til den nærliggende tyrkiske grensen og overleverte materiale til OPCW-ansatte som arbeidet fra hoteller. Noen medlemmer av De hvite hjelmene hevdet til og med å være ofre eller vitner til kjemiske angrep, og ga sitt vitnesbyrd.
Ved å verve «hjelmene» pekte OPCW på gruppens påstand om å være en nøytral organisasjon som utfører redningsoppdrag og annet livreddende arbeid. Men fra organisasjonens grunnleggelse i utlandet til sine aktiviteter på den syriske slagmarken, var virkeligheten veldig annerledes. Langt fra å være upartisk, var de hvite hjelmene allierte av – og finansiert av – deltakere i den skitne krigen i Syria. Og i OPCW-undersøkelsene, der «hjelmene» deltok, formet denne oversette interessekonflikten, utfallet i deres favør.
OPCW samarbeider med «hjelmene», de «skjulte soldatene» i Syrias sekteriske opprør
De hvite hjelmene ble etablert i Tyrkia av nå avdøde James Le Mesurier, en britisk militærveteran, og hans daværende arbeidsgiver, den vestlige etter-retningskontraktøren, Analysis, Research, and Knowledge, eller ARK. Med finansiering fra utenriksdepartementene i USA og Storbritannia, bygde ARK merkevaren «de hvite hjelmene og leverte opplæring og utstyr», ifølge en rapport fra 2019 i The Intercept. Amerikanske og britiske myndigheter har finansiert de hvite hjelmene med 70 millioner dollar siden 2014. Flere millioner har strømmet inn i kassene fra NATO og Gulf-allierte.
I samme periode har opptak og mediedekning av «hjelmene» – inkludert en Oscar-vinnende dokumentar – blitt brukt til å tromme sammen vestlig offentlig støtte til de samme statenes hemmelige militærkampanje, på flere milliarder dollar, for å styrte den syriske regjeringen. Ledere i «hjelmene» har til og med lobbyert for direkte vestlig militær intervensjon på opprørernes side.
Inne i Syria har «hjelmene» samarbeidet med opprørsmilitser og operert utelukkende på territorium under deres kontroll. Medlemmer av «hjelmene» feiret Al-Qaidas erobring av Idlib-provinsen i 2015, deltok åpent i henrettelser utført av militante, og poserte strålende med likene av syriske soldater. I 2016 sa en innflytelsesrik al-Qaida-geistlig at gruppen «ikke er annerledes» enn Syrias «mujahedin». Året etter roste en toppleder i Al-Qaida i Syria de hvite hjelmene som «skjulte soldater». I 2018 samarbeidet de hvite hjelmene med det tyrkiske militærets operasjon for etnisk rensing i Afrin, en nord-syrisk by med kurdisk majoritet, og høstet lokalt raseri.
De hvite hjelmenes bånd til terroristene har til og med uroet noen av deres statlige støttespillere. I 2018 ble Nederland den første regjeringen som suspenderte finansieringen av de hvite hjelmene, med henvisning til utilstrekkelig oversikt og «faren» for at penger kunne falle «i hendene på væpnede grupper», inkludert Al Qaida. Året etter døde Le Mesurier, grunnleggeren av De hvite hjelmene, i et tilsynelatende selvmord, dager etter å ha innrømmet og ha puttet donorpenger i egne lommer og forsøkt å skjule det.
De hvite hjelmene og dens tilhengere har beskrevet gruppens opprørsbånd som et avvik, et nødvendig kompromiss for å redde liv i områder under syrisk-russisk bombardement, og til og med som «russisk desinformasjon». Men for OPCW skapte de hvite hjelmenes utenlandske sponsing alene en interesse-konflikt som har unnsluppet bred gransking.
I samarbeidet med de hvite hjelmene, vervet altså OPCW en gruppe støttet av stater som bevæpnet anti-regjeringsopprørere, noe som gjorde dem til krigere i Syria-konflikten. De samme statene anklaget den syriske regjeringen for kjemiske angrep mens de finansierte de hvite hjelmene. De hvite hjelmene fikk i sin tur i oppgave å validere disse påstandene for OPCW – i noen tilfeller påstander som deres egne medlemmer i utgangspunktet hadde spredd.
Ordningen mellom OPCW og De hvite hjelmene, kan sammenlignes som om OPCW- setter bort arbeidet sitt til eksterne organisasjoner, grunnlagt og finansiert av den syriske regjeringens allierte, Russland og Iran, for å bidra til å undersøke påståtte kjemiske angrep som opprørsfiender beskyldes for.
Samarbeidet med de hvite hjelmene krevde ikke bare at OPCW forlot sin habilitet, men også å ignorere sine mest grunnleggende standarder for innsamling og analyse av bevis.
OPCW trosser sin egen kjede av varetekts-regler
På avstand kan OPCWs innrullering av de hvite hjelmene ses på som en praktisk løsning på det farlige sikkerhetsklimaet i Syria. Riktig trent, en gruppe med frie tøyler til å bevege seg gjennom opprørs-holdt territorium, uten frykt for angrep, kunne teoretisk gjøre arbeidet som OPCW inspektører ikke lenger kunne etter den voldelige kidnappingen i Kafr Zita.
Men denne tilsynelatende løsningen brøt OPCWs kjerneprotokoll for kjemiske våpenprøver. For å sikre full tillit til integriteten til prøver samlet inn for kjemisk analyse, krever OPCW at fysisk bevisinnsamling strengt sikrer «kjede av varetekt». Dette betyr at OPCW-inspektører må ha full kontroll over prøver, fra de samles på stedet for et påstått kjemisk angrep, til de leveres til internasjonale rettsmedisinske laboratorier for analyse.
OPCWs dokumenterte prosedyrer er utvetydige om dette. Hvis en «prøve ikke var under OPCW-varetekt» på noe tidspunkt under et oppdrag, sier OPCW-policyen, «vil den ikke bli akseptert for OPCW-verifiseringsformål.» OPCWs kjede av krav til varetekt, er så strenge at enhver inspektør «som ikke er spesifikt tildelt for bevisrelaterte oppgaver» ikke har lov til å «håndtere noe element knyttet til et undersøkelsessted.»
Hvis et «utvalg ikke var under OPCW-varetekt», sier OPCW-policyen, «vil det ikke bli akseptert for OPCW-verifiseringsformål.» (QDOC/LAB/WI/OSA3)
I tidlige Syria-operasjoner fulgte OPCW disse standardene. Da vestlige og israelske tjenestemenn begynte å anklage den syriske regjeringen for bruk av kjemiske våpen – et påstått brudd på president Obamas såkalte «røde linje» – la OPCW ned en egen rød linje. «OPCW ville aldri bli involvert i å teste prøver som våre egne inspektører ikke samler i felten, fordi vi må opprettholde en kjede av varetekt, av prøver fra feltet til laboratoriet for å sikre deres integritet,» sa OPCW-talsperson Michael Luhan i april 2013.
«Vi [OPCW] ble virkelig ansett som de eneste som kunne gå inn der med varetektskjeden og med den integriteten og hente sanne fakta som kunne tåle en gransking på større arenaer,» bemerket Scott Cairns, OPCW-teamlederen for OPCW/FN-etterforskningen av Ghouta sarin-angrepet i Syria i 2013, samme år.
Følgelig avviste OPCWs første faktaoppdrag (FFMs) i Syria, prøver som OPCW-inspektører ikke hadde samlet inn selv. I en rapport fra desember 2014 om flere påståtte hendelser, inkludert Kafr Zita, bemerket teamleder Malik Ellahi at visse prøver «ikke kunne aksepteres på grunn av problemer med kjede av varetekt».
Ubrutt varetektskjede er derfor standarden som underbygger integriteten til OPCW-undersøkelser. Da OPCW outsourcet sine oppgaver for innsamling av bevis i Syria til tredjeparter, fra og med 2015, forlot de denne grunnleggende protokollen. Prøver som tidligere var diskvalifisert, var nå velkomne.
OPCWs nye prøvesamlere inkluderte de hvite hjelmene.
OPCW tar i bruk de militant-allierte hvite hjelmer som syrisk feltlag
En rapport fra oktober 2015 om flere påståtte hendelser med kjemiske våpen i Syria, introduserte de hvite hjelmene til OPCW-folden.
Rapporten bemerket «mange referanser til det syriske sivilforsvaret (SCD)» – de hvite hjelmenes offisielle navn. For tilsynelatende å gå god for de hvite hjelmenes troverdighet, reproduserte OPCW et sitat fra gruppens nettsted, der den hevder å «handle nøytralt, upartisk», som «humanitære».
Utover å besøke de hvite hjelmenes hjemmeside, er det ingen indikasjoner på at OPCW gjennomførte ytterligere undersøkelser av organisasjonen, eller reiste noen bekymringer om det nye vestlig-finansierte, opprørsallierte felttlaget.
Når det gjaldt håndtering av potensielle bevis fra prøver samlet av de hvite hjelmene og andre eksterne grupper, forsøkte OPCW først å skildre en forsiktig tilnærming. Rapporten hevdet at bevis fra eksternt innsamlede prøver ville bli behandlet som «tertiære», bare for å bli brukt som «støttende bevis».
Siden det ikke var noen kjede av varetekt, hadde teamet ingen sikkerhet for at prøvene ikke hadde blitt forurenset (ved et uhell eller bevisst) før overlevering til OPCW-etterforskere.
2015-rapporten så ut til å erkjenne dette punktet:
«hele kjeden av varetekt kunne ikke verifiseres, og dermed kunne ikke muligheten for krysskontaminering utelukkes. Derfor, selv om slike prøver ville bli ansett som primære bevis under optimale omstendigheter, gitt begrensningene som beskrevet, betraktet FFM prøvene som tertiære bevis. Resultatene fra slike analyser ble derfor behandlet mer som støttende informasjon enn av betydelig bevisverdi.»
Men selv ved å behandle slike «tertiære» bevis som «støttende bevis», forvrengte OPCW sin egen definisjon.
I henhold til OPCW-protokollen er tertiære bevis definert som «bevis som fortsatt utvikler seg som en analysekapasitet», og at «bare er en nyttig rekognoseringsindikator», for eksempel å identifisere potensielle steder av interesse – «eller kan være potensielt tvetydige.» Ingen steder er det beskrevet som potensielt «støttende informasjon». Denne tilsynelatende forsiktige tilnærmingen er også basert på et feil premiss: at de hvite hjelmene kunne stoles på, at de ikke hadde tuklet med eller gitt falske prøver i utgangspunktet.
Når det gjaldt å forlate OPCWs forpliktelse til kjeden av varetekt i Syria, ville kategorien «tertiær» vise seg å være bare et første skritt. Med tiden ville ethvert spor av skepsis om integriteten til de hvite hjelmenes prøver fordampe.
OPCW oppgraderer de hvite hjelmenes «Kjemiske prøveenhet»
I 2017 ga OPCW de hvite hjelmene og materialet den samlet en full oppgradering. FFM-rapporter refererte nå til hvite hjelmer som «Kjemisk prøveenhet». Selv om det ikke var etablert noen kjede av varetekt, ble prøvene som ble gitt av de hvite hjelmene plutselig behandlet som primære bevis.
I april 2017 anklaget opprørere i den Al-Qaida-kontrollerte byen Khan Shaykhoun den syriske regjeringen for å slippe en sarinfylt bombe og drepe over 80 mennesker. De hvite hjelmene bidro til å spre påstanden ved å frigjøre bilder av ofre som angivelig lider av nervegifteksponering. I løpet av få dager støttet USA opprørernes påstander og lanserte luftangrep mot Syria.
I kjølvannet av den amerikanske bombingen undersøkte OPCW hendelsen fra nabolandet Tyrkia. Inne i Syria samlet medlemmer av «hjelmene» påståtte bevis og brakte det over grensen. Ifølge BBCs Chloe Hadjimatheou, en selvbeskrevet journalist med bånd til britisk-støttede etterretningsagenter og opprørere i Syria, jobbet White Helmets-grunnlegger James Le Mesurier sammen med gruppen og hjalp til med å velge vitner.
OPCWs FFM rapport fra juni 2017 om hendelsen støttet effektivt det uttalte påskuddet for amerikanske luftangrep ved å konkludere med at sarin ble «brukt som våpen» i Khan Shaykhun. Dette funnet, uttalte OPCW, var basert på faktorer som «analyse av miljøprøver».
Samtidig erkjente imidlertid rapporten at «hele kjeden av varetekt» for disse prøvene «ikke kunne verifiseres kategorisk». For prøvene av miljø- og biologisk-miljø, som ble tatt på stedet for det påståtte angrepet og analysert av OPCWs utpekte laboratorier, uttalte rapporten: «Alle prøver ble tatt av den kjemiske prøveenheten til SCD [Hvite hjelmer].»
Uten forklaring ble innsamlede prøver, tatt av de hvite hjelmene for OPCW i Khan Shaykhun, gitt full bevisstatus. Påfølgende rapporter behandlet ikke innsamlede prøver gjort av «hjelmene» annerledes enn om de hadde blitt samlet inn av organisasjonens egne inspektører.
I en rapport fra mai 2018 om et påstått kjemisk angrep i Saraqib tre måneder tidligere, bemerket OPCW igjen at «alle prøver hadde blitt tatt av SCD [Hvite hjelmer]». Disse prøvene spilte en kritisk rolle i rapportens konklusjon. OPCW støttet påstanden spredt av opprørere, og erklærte at klor «sannsynligvis ble brukt som et kjemisk våpen», i Saraqib.
Faktorene som ligger til grunn for denne konklusjonen, sa rapporten, inkluderte en «analyse av miljøprøver … demonstrerer den uvanlige tilstedeværelsen av klor i lokalmiljøet.
Borte, nok en gang, var ikke bare den grunnleggende OPCW-protokollen som ville ha dømt disse prøvene til å være uakseptable. Trikset med å nedgradere dem til «tertiær» eller «støtteinformasjon» ble også forkastet.
OPCW er avhengig av vitner levert av De hvite hjelmene, ikke bevis
Som OPCWs stedfortreder, ble de hvite hjelmenes plikter utvidet utover å samle kjemiske prøver.
OPCW stolte på vitner som ofte ble levert av De hvite hjelmene, eller som selv var hvite hjelmmedlemmer. Mange rapporter hadde en standard advarsel som sier:
«Som med andre påstander etterforsket av FFM, var ikke teamet i stand til å besøke et sikret sted umiddelbart etter den påståtte hendelsen. Laget stolte derfor på vitnesbyrd fra intervjuobjekter, prøver som ble gjort tilgjengelig av intervjuobjektene, og begrensete sykehusjournaler.»
Opprinnelige sykehusjournaler var ikke bare begrenset, men i mange tilfeller utilgjengelige. Dette betydde at resultatene av undersøkelser ble bestemt av prøver levert av de hvite hjelmene; på vitnesbyrd fra de hvite hjelmene; vitneutsagn fra andre påståtte vitner også levert av de hvite hjelmene eller andre tredjeparter.
Intervjuer av påståtte vitner var faktisk sentrale i flere undersøkelser der det ikke ble gitt prøver. I Idlib-provinsen, fanget av Al Qaida i mai 2015 og derfor utenfor rekkevidden til OPCW-inspektører, hadde flere undersøkelser ingen biologiske eller miljømessige prøver i det hele tatt. OPCWs rapport om disse hendelsene bemerket deres tydelige hull:
«Teamets manglende evne til å besøke scenen på grunn av betydelige sikkerhetsproblemer skapte imidlertid flere avvik fra idealet. Dermed kunne teamet verken identifisere sine egne vitner eller ta sin egen prøve.»
Sammen med prøvesamlingen var den viktigste undersøkende søylen vitneutsagn – nå i mange tilfeller den eneste beviskilden for de påståtte angrepene – også i eksterne hender. Og det viste seg.
I en undersøkelse av et påstått kjemisk angrep i Saraqib i Mai 2018, i Idlib-provinsen, skal det ha forårsaket rundt 70 ofre, seks personer ble intervjuet. Fem av dem var «førstehjelpere», – mest sannsynlig hvite hjelmer – og det sjette medlem av lokale medier. OPCW bemerket at ingen av de seks var i Saraqib «under hendelsen», men i den nærliggende byen Sarmin. Rapporten bemerket også at vitnesbyrdet ikke var «førstehånds» og at det «ikke kunne kryssjekke denne informasjonen fra forskjellige kilder som medisinske fagfolk, ofre, tap og direkte vitner.» I tillegg ble ingen biomedisinske og miljømessige prøver «samlet inn eller mottatt».
Saraqib-etterforskningen stolte derfor helt på vitnesbyrdene til seks personer hvis utsagn ikke kunne verifiseres, og hvis habilitet ikke kunne sikres.
Likevel var OPCWs overordnede konklusjon fra «etterforskningen» av disse hendelsene i Idlib at:
«Det kan derfor konkluderes med at bevisene som ble mottatt gjennom intervjuprosessen ga teamet en rimelig grad av tillit til at et kjemikalie hadde påvirket mennesker på ulike steder i Idlib-guvernementet.»
OPCW bedømmer De hvite hjelmers ‘konsistente’ fortellinger troverdige, til tross for null bekreftelse
Til tross for å stole så mye på vitnesbyrdene til de hvite hjelmene og andre påståtte vitner, inntok OPCW en slapp tilnærming til å vurdere deres troverdighet. I flere rapporter antok OPCW at fordi den mottok en konsistent redegjørelse fra forskjellige intervjuere, må deres kollektive fortelling ha vært pålitelig. Som en rapport sa det:
«Intervjuobjektene ga en konsistent fortelling om hendelsen, de rapporterte medisinske tegnene og symptomene og måten prøver ble samlet inn på. FFM var i stand til å plassere vitner på stedet på den tiden og korrelere deres medisinske vurdering. Basert på disse faktorene bestemte FFM at minst 16 personer viste symptomer forbundet med eksponering for en acetylkolinsterasehemmer [nervemiddel]».
Det samme argumentet ble brukt på tvers av flere rapporter, og erstattet bare antall dødsfall og kjemikalet som ofrene angivelig ble utsatt for. Konsistensen i fortellingene er neppe overraskende, med tanke på hvor mange vitner og prøvesamlere som alle kom fra en organisasjon: De hvite hjelmene.
En av de mest talende «konsistensene» mellom vitnesbyrd kommer fra et påstått sarin-angrep i mars 2015 ved Ltamenah, der vitner rapporterte å se det som ser ut til å være et usannsynlig scenario. Ifølge rapporten:
«Et vitne som inspiserte det første krateret beskrev det som om lag 1,5 meter i diameter med en meter i dybden. Inni var det en boblende væske og metall-fragmenter. Et annet vitne som så krateret den første dagen beskrev en boblende væske som lignet på vann. Dager senere ble det samme krateret sett med en svart boblende væske».
Ideen om at sarin – et kjemikalie med kokepunkt høyere enn vann – ville forbli boblende i flere dager i porøs jord er like vanskelig å fatte som å helle kokende vann i jord og forvente at det fortsatt bobler etter minutter, enn si dager senere. Men på en eller annen måte så verdens beste kjemiske vakthund ingen grunn til skepsis.
Med mange FFM-undersøkelser som ikke var avhengige av noe mer enn vitne- utsagn, der mange av intervjuobjektene var medlemmer av de opprørsallierte hvite hjelmene – burde det ha vært viktig å bekrefte troverdigheten til slike vitnesbyrd. I Syria, av en eller annen uforklarlig grunn, fant dette aldri sted. I stedet, for å validere vitneforklaringer, erstattet OPCWs etterforskere «bekreftelse» med «konsistens» og håpet antagelig at ingen ville legge merke til det.
Ved å verve de hvite hjelmene som etterforskere på bakken, håpet OPCW tilsynelatende også at ingen ville notere seg gruppens opprørsbånd og utenlandske sponsorer.
Ved å gjøre det forlot OPCW sin uttalte forpliktelse til habilitet og ga sitt mandat til den ene siden i stedfortrederkrigen i Syria – selve elementene som hadde angrepet deres inspektører i mai 2014.
Og ved å presentere de hvite hjelmene som nøytrale, objektive partnere, ga OPCW gruppens opprørsallierte og utenlandske sponsorer en bakkanal til å påvirke undersøkelser som var viktige for målene i deres tiårige krig for å styrte den syriske regjeringen. Påstandene om at Syria har brukt kjemiske våpen mot sitt eget folk har blitt brukt til å rettferdiggjøre vedvarende krigføring med stedfortreder, sanksjoner og, i to påfølgende år, USA-ledede militære luftangrep.
I den mest kontroversielle av slike hendelser, det påståtte kjemiske angrepet i Douma, i april 2018, klarte OPCW å sende sine egne inspektører til åstedet. Men som den andre delen av denne rapporten vil vise, kompromitterte de stadig tilstedeværende hvite hjelmene igjen OPCWs etterforskning.
Den originale artikkelen fra The Grayzone finner du her:
Chain of corruption: how the White Helmets compromised OPCW investigations in Syria – The Grayzone
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell
USA høyner: er vi virkelig på vei inn i den tredje verdenskrigen og hva kan redde oss?
Av Gilbert Doctorow - 12. september 2022
https://steigan.no/2022/09/usa-hoyner-er-vi-virkelig-pa-vei-inn-i-den-tredje-verdenskrigen-og-hva-kan-redde-oss/
Av Gilbert Doctorow. 5. september 2022.
Storbritannia og Commonwealth kan sørge over dronning Elizabeth IIs død. Jeg er også i sorg, men av en helt annen grunn: samlingen av Ukrainas forsvarskontaktgruppe i Ramstein-flybasen i Tyskland 4. september 2022 stokket om på kortene i den vestlige militære og økonomiske bistanden til Ukraina, og skaffet bidrag til det pågående hellige korstoget mot Russland fra enda flere nasjoner og legger til nye, enda mer avanserte presisjonsvåpen til blandingen av leveranser til Kiev.
Det var en åpen invitasjon til Kreml for å eskalere etter tur, det samme var prøveskytingen samme dag av en ny interkontinental rakett, Minuteman III, fra Vandenberg flybase i California og det uanmeldte besøket til Kiev i går av ikke bare utenriksministeren. Antony Blinken, som ble omtalt i vestlige medieer, men også andre topptjenestemenn i Biden-administrasjonen. Det mest beryktede medlemmet av denne delegasjonen var uten tvil Blinkens stedfortreder, Victoria Nuland, som ledet kuppet i februar 2014 som brakte til makta det Russland-hatende regimet som Zelensky nå leder.
Vil Russland svelge agnet?
Russerne kan bli tvunget til å sluke agnet på grunn av militæraksjonen på bakken. Som det nå blir klart, har de nettopp lidd noen tap i svært tunge bakke- og artillerikamper de siste dagene rundt Kharkov. De ukrainske gevinstene ble tilrettelagt av de avanserte våpnene som nylig kom fra NATO-land, av målrettingsdataene de mottar fra USA, og fra taktisk veiledning bak scenen fra NATO-offiserer. Med «sluke agnet» mener jeg at russerne kan eskalere til full krig mot Ukraina. Dette spørsmålet var framtredende i gårsdagens (5. september) store nyhets- og politiske talkshow-programmer på russisk stats-tv. Jeg vil gå nærmere inn på disse sakene nedenfor.
Dessverre tvinger alt det foregående meg også til å gå tilbake til den kritikken jeg publiserte for et par uker siden om det siste essayet i Foreign Affairs magazine av John Mearsheimer. Hans overordnede budskap om farene ved å snuble inn i en atomkrig er bedre underbygget av den siste utviklinga, sjøl om jeg tror at Mearsheimer ikke klarte å identifisere de flere påfølgende trinnene som ligger foran oss før vi befinner oss i en slik krig. Mearsheimer forenklet russiske alternativer for å håndtere tilbakeslag på bakken. Dette vil også være et sentralt tema i min framstilling nedenfor.
Til slutt vil jeg i dette essayet rette oppmerksomheten mot den andre dimensjonen av den pågående konfrontasjonen mellom Russland og hele det kollektive vesten: den økonomiske krigen som føres mot den russiske føderasjonen via sanksjoner, som nå er langt flere enn de som er rettet mot noe annet land på jorden. Denne krigen, vil jeg hevde, går bra for russerne. Enda viktigere for oss alle, er det det eneste området der Europas folk kan ha noe å si for å få slutt på den vanvittige politikken som føres av deres nasjonale regjeringer under direkte press fra Washington.
*****
Den ukrainske motoffensiven
I løpet av de siste ti dagene har vi vært vitne til starten på den ukrainske motoffensiven som ble innledet av så mye forventning i vestlige medier. Det ble spådd en reversering av russiske gevinster i krigen, noe som noe som skulle føre til stillstand eller det direkte nederlaget for Russland som Mearsheimer og noen andre analytikere i det amerikanske utenrikspolitiske miljøet fryktet ville utløse en atomreaksjon fra Kreml.
Fiaskoen på Kherson-fronten
Faktisk fikk den ukrainske motoffensiven en veldig dårlig start. Det åpnet i sør, i Kherson-regionen. Kherson, som hovedsakelig er russisktalende, var den første store ukrainske byen som falt til russerne, og den har strategisk betydning for å sikre russisk herredømme over Svartehavskysten. De første resultatene av de ukrainske angrepene der var imidlertid katastrofale for de ukrainske væpnede styrkene. Det var snart åpenbart at de hadde utplassert nye rekrutter som hadde liten eller ingen militær erfaring. Infanteriet angrep over åpent terreng hvor de lett ble ødelagt i stort antall av de russiske forsvarerne av Kherson. Jeg har hørt tallet på 5000 ukrainske ofre i Kherson-motoffensiven. Tydeligvis jublet russerne, sjøl om det var rapporter om at noen ukrainske reservister ble trukket tilbake fra fronten for omplassering andre steder.
Russerne ventet ikke angrepet i Kharkov
Det som fulgte var noe russerne tydeligvis ikke forventet, nemlig et godt forberedt og gjennomført angrep på deres posisjoner rundt den nordøstlige byen Kharkov, Ukrainas nest største by. Kharkov ble kort omgitt av russiske styrker ved starten av krigen, men ble stående i relativ fred da russerne refokuserte strategien sin på å ta Donbas og unngå større bykrigføring bortsett fra på ett sted, Mariupol. Nøyaktig hva den russiske spillplanen har vært ble nylig forklart i en bemerkelsesverdig artikkel publisert av en viss ‘Marinus’ i Marine Corps Gazette.
For et par dager siden plukket jeg opp følgende midt i samtalen fra paneldeltakere på Evening with Vladimir Solovyov: «ja, vi gjorde noen feil, men det er uunngåelig i en krig at det blir gjort feil.» Fra de siste nyhetene om det tilsynelatende tapet av Balakliya og omkringliggende landsbyer i utkanten av Kharkov, kan vi se at den ukrainske taktikken var nettopp de som Russland hadde brukt så effektivt mot dem fra dag én av den ‘spesielle militæroperasjonen’. nemlig en finte i en krigssone etterfulgt av et fullstendig angrep på en helt annen region. Selvsagt innebar «finten» rundt Kherson, hvis det var det den var, det kyniske offeret av tusenvis av unge og ikke så unge ukrainske fotsoldater. Men den resulterende avledninga forhindret russerne i å skaffe nok styrker til å forsvare sine posisjoner rundt Kharkov, som inkluderer den strategisk viktige byen Izyum.
Slaget om Izyum
Izyum ligger nær den russisk-ukrainske grensen sørøst for Kharkov og er en viktig logistisk base for ammunisjon og våpen som sendes videre for å støtte Donbas-operasjonen. Den siste informasjonen på russisk side ser ut til å være at russerne nå har sendt et stort antall reservister til dette området for å holde sine stillinger. De snakker også om intense artilleridueller. Vi kan godt anta at begge sider har opplevd store tap av menneskeliv. Foreløpig er utfallet uforutsigbart. I mellomtidan insisterer russiske krigskorrespondenter på bakken i Donetsk på at den russiske fremrykningen mot Slavyansk, i sentrum av den tidligere Donetsk-oblasten, fortsetter uten pause, noe som tyder på at angrepene på ammunisjonslagrene deres hevdet av ukrainerne ikke har vært helt effektive. Hvis Slavyansk blir tatt i løpet av de neste ukene, vil Russland raskt ta kontroll over hele Donbas-området.
Ramstein-møtet
I gårsdagens talkshow-program sa verten Vladimir Solovyov at dette siste fremstøtet i den ukrainske motoffensiven var fastsatt i tid til å falle sammen med møtet på Ramstein flybase i Tyskland av topptjenestemenn fra NATO og andre allierte under ledelse av gjesten fra USA, forsvarsminister Lloyd Austin. Hvis den ukrainske innsatsen sviktet i felten, ville ropet komme: vi må gi dem flere våpen og mer trening. Og hvis den ukrainske innsatsen i motoffensiven skulle lykkes, ville de som var til stede ved Ramstein høre nøyaktig den samme appellen om å hjelpe Kiev.
Selv om Evening with Solovyov, på lufta fra ca. 23.00 Moskva-tid, tilbød seerne noen få minutter med videoopptak fra åpningen av Ramstein-samlinga, ble langt mer fullstendig dekning gitt til russisk publikum noen timer tidligere av ettermiddagsnyhetene Sixty Minutes . Her ble nesten en halvtime på lufta gitt over til lange utdrag fra CNN og andre amerikanske og europeiske mainstream-TV-reportasjer om Ramstein. Programleder Yevgeni Popov leste den russiske oversettelsen av de forskjellige vestlige nyhetsbulletinene. Presentasjonen hans søkte tydeligvis å dramatisere trusselen og utløse noen alarmklokker.
På sin side gikk Vladimir Solovyov utover presentasjonen av trusselen fra USA og dets allierte til å analysere Russlands mulige respons. Han snakket lenge, og vi kan anta at det han sa hadde direkte godkjenning fra Kreml, fordi gjestene hans, som er lenger fjernet fra makten enn han er, stort sett bare fikk lov til å plapre, som f.eks. kritikken fra en paneldeltaker av en nylig pro-Ukrainsk, anti-Russland-artikkel i The New York Review of Books av Yale-professor Timothy Snyder, som ikke teller for noe i de store strategiske problemene Russland står overfor i dag.
Et nytt stadium i krigen
Så, hva hadde Solovyov å si? For det første at Ramstein markerte et nytt stadium i krigen, på grunn av den mer truende karakteren til våpensystemene som ble annonsert for levering, for eksempel missiler med en nøyaktighet på 1 til 2 meter når de ble avfyrt fra avstander på 20 eller 30 kilometer takket være deres GPS-guidet flyging, i motsetning til de laserstyrte missilene som er levert til Ukraina til nå. I samme kategori er det våpen designet for å ødelegge russernes radarsystemer som brukes til å dirigere artilleriild. For det andre at Ramstein markerte den videre utvidelsen av koalisjonen eller det hellige korstoget som førte krig mot Russland. For det tredje, at dette i realiteten ikke lenger er en stedfortrederkrig, men en virkelig direkte krig med NATO og bør forfølges med passende mobilisering av alle ressurser hjemme og i utlandet.
Solovyov sa at Russland burde hive av seg begrensninger og ødelegge den ukrainske infrastrukturen som brukes både sivilt og militært og som gjør det mulig å flytte vestlige våpen over hele landet til fronten. Jernbanesystemet, broene, elektrisitetsstasjoner bør alle bli rettferdige mål. Dessuten bør Kiev ikke lenger spares for missilangrep og ødeleggelse av departementene og presidentapparatet som er ansvarlige for krigføringa. Jeg legger merke til at disse ideene ble sendt på Solovyov-programmet for mer enn en måned siden, men så forsvant ut av syne mens russerne gjorde store framganger på bakken. De siste tilbakeslagene og de nye risikoene knyttet til den vestlige politikken ved Ramstein bringer dem til overflaten igjen.
Krav om tyngre innsats fra Russland
Solovyov argumenterte også for at Russland nå burde bruke sine egne mest avanserte våpen i Ukraina, våpen som har liknende egenskaper som det NATO leverer til den andre sida. Som et underpunkt bør Russland vurdere å nøytralisere på en eller annen måte GPS-navigasjonen for amerikanske våpen. Selvfølgelig, hvis dette betyr å ødelegge eller blinde de respektive amerikanske satellittene, ville det bety å krysse en velkjent amerikansk rød linje eller casus belli.
Deretter, under de nye omstendighetene, bør Russland forlate sin gå-det-alene-politikk og aktivt oppsøke komplementære våpensystemer fra tidligere land man tidligere ikke har villet trekke inn, som Iran og Nord-Korea. Innkjøpene fra begge har til nå vært minimale. I denne sakan fikk et par paneldeltakere med militær ekspertise forklare at begge disse landene har sofistikerte og velprøvde våpen som i stor grad kan hjelpe Russlands krigsinnsats. Iran har uslåelige droner som bærer heftige eksplosive ladninger og har bevist sin verdi i operasjoner som ikke kan nevnes på offentlig TV. Og Nord-Korea har svært effektive stridsvogner og svært bærbart feltartilleri som begge er fullt kompatible med russisk militær praksis, fordi designene var basert på kinesiske våpen, som igjen var kopier av Russlands egne. Disse våpnene har også vist sin verdi i hendene på ikke navngitte kjøpere i Midtøsten. Dessuten har Nord-Korea et stort lager av ammunisjon som er fullt kompatibel med russisk artilleri. Det ble også nevnt i forbifarten at i den grad Kiev har mobilisert i felten mange vestlige leiesoldater og hemmelige NATO-offiserer, bør Russland også rekruttere fra utlandet, som for eksempel hele brigader fra Nord-Korea tilgjengelig for utleie.
Globalisering av krigen
Hvis noen av disse ideene fra Solovyov virkelig blir satt ut i livet av Kreml, vil den nåværende konfrontasjonen i og over Ukraina virkelig bli globalisert, og vi har konturene av det som kan kalles tredje verdenskrig. Jeg bemerker imidlertid at bruken av atomvåpen, taktisk eller på annen måte, overhodet ikke figurerer i det settet med alternativer som det offisielle Moskva diskuterer i forhold til utfordringene de står overfor i sin Ukraina-operasjon. En slik mulighet ville bare oppstå dersom NATO-styrkene som sendes til EUs ‘frontlinjestater’ skulle vokse i antall flere ganger de som nå er utplassert og dersom de skulle se ut til å forberede seg på å invadere Russland.
*****
Krisa i Europa
Før Ramstein, før nyhetene om ukrainske suksesser på bakken i Kharkov-sektoren, hadde jeg planer om å skrive om en helt annen utvikling den siste uken som falt sammen med en annen kalender: slutten av sommerferien og tilbake til arbeidet til våre nasjonale myndigheter. Med tilbakekomsten vil våre presidenter og statsministre vi de endelig måtte ta tak i den kritiske tilstanden til de europeiske økonomiene, som står overfor de høyeste inflasjonsratene på flere tiår og ei energikrise forårsaket av sanksjonene mot russiske hydrokarboner. Spekulasjonene var store om hva de ville gjøre.
Jeg ble spesielt slått av flere artikler i 7. september-utgaven av The Financial Times og planla å kommentere dem.
I flere måneder nå har FT vært stemmen til nummer 10, Downing Street, i fortroppen til det vestlige korstoget for å knuse Russland. Redaksjonen deres har konsekvent støttet ethvert forslag om sanksjoner mot Russland, uansett hvor harmløse de er. Og likevel den 7. september stjal journalistene deres showet og sådde tvil om de grunnleggende forutsetningene deres sjefer hadde. En artikkel av Derek Brower i nyhetsbrevet «FT Energy Source» har den selvforklarende tittelen «Pristaksideen som kan forverre energikrisa.» Som vi så i dag, var Browers bekymring feilplassert: EU klarte ikke å bli enige om en pristakspolitikk. Denne forestillinga, som er fremmet fra USA av ingen ringere enn finansminister Janet Yellen, er i full strid med praksisen i det globale hydrokarbonmarkedet, noe til og med noen få EU-ledere forsto, og fratar initiativtakerne fra de baltiske statene deres håpet på konsensus.
En annen artikkel av den 7. september i FT, av Valentina Pop, Europe Express Editor, analyserte raskt og kompetent problemene europeiske beslutningstakere står overfor i deres forsøk på å lindre smerten for husholdninger og industri som de siste strøm- og oppvarmingsregningene ellers ville gi, gitt at de er flere ganger høyere enn for bare et år siden og er uoverkommelige for store deler av befolkningen. Pop identifiserte nøkkelspørsmålet slik: hvordan gi hjelp raskt til de mest trengende gitt de begrensningene og ressursene som er tilgjengelige for de ulike statlige byråkratiene: «Noen hovedsteder vil bruke mange måneder på å avgjøre hvilke husholdninger som trenger hjelp,» sier hun. Selvfølgelig vil det ikke finnes noen «mange måneder» med tålmodighet i den brede befolkningen.
Men den mest overraskende artikkelen i denne samlingen fra den 7. var i «Opinion Lex»-delen av avisa som nominelt handlet om hvordan russiske banker har klart seg i stormen som brøt ut da EU-sanksjonene mot deres industri først ble fastsatt kort tid etter starten av Russlands «spesielle militæroperasjon.» Faktisk har VTB og andre store russiske banker returnert til lønnsomhet til tross for det hele. Forfatteren kommer fram til at «sanksjoner biter mindre enn vestlige politikere håpet.» Ikke bare ble det ikke noe av den forventede bankkrisa, men rubelen er på en femårstopp og inflasjonen faller. Dessuten sies de offisielle russiske økonomiske dataene bak disse generaliseringene å være gode av uavhengige og pålitelige markedsobservatører. De viktigste konklusjonene ble spart til sist: «Russland har vist at det kan bære smerten av vestlige sanksjoner. Vest-Europa må tåle represalier like robuste, eller innrømme et historisk nederlag.» «Repressaliene» det er snakk om er fullstendig stans av russiske gassleveranser gjennom Nord Stream I inntil Europa opphever sine sanksjoner.
Det er interessant at selv kronikken av NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg publisert den 7. i FT inneholder følgende dystre advarsel: «Vi står overfor et vanskelig halvår, med trussel om energikutt, forstyrrelser og kanskje til og med sivil uro .» [min utheving]
Ja, her og der i Europa er det noen få smarte administratorer som finner lovende løsninger på den forestående krisa med energiregninger. I sin første dag i embetet kunngjorde Storbritannias nye statsminister Liz Truss en slik løsning: å umiddelbart fryse den maksimale energiregningen per husholdning på det nåværende nivået på 2500 pund per år og deretter snu og bli enige med kraftselskapene om et tilskudd for at de skal dekke tapene sine.
Dette er greit for å kvele mulig «sivil uro» i fødselen. Men spørsmålet gjenstår hvordan Storbritannia vil finansiere de anslåtte 150 milliarder pundene dette vil koste bare det første året. Hvis en lignende løsning ble godkjent i EU, ville de totale kostnadene helt sikkert nærme seg de 800 milliarder euro i bistand som ble lånt for å dekke tap som kan tilskrives Covid-pandemien for et år siden. Men mens Covid-hjelpen ble finansiert av kollektive lån fra EU, vil ingen slik solidaritet sannsynligvis håndtere energikrisen, gitt at Tyskland, Nederland og andre nordlige medlemsland motsetter seg at dette blir en generell praksis og vil legge ned veto. Den britiske løsninga, hvor smart den enn måtte være, vil neppe være tilgjengelig for mange land i EU på egen hånd gitt deres høye statsgjeld.
Så er det det andre spørsmålet om hva man skal gjøre for å hjelpe industrien. Unnlatelse av å gi industrien skikkelig lettelse vil resultere i bedriftsnedleggelser og voldsom arbeidsledighet, som til slutt også utløser politisk protest. Slike løsninger håndterer uansett ikke ringvirkningene av sterkt økte statlige låneopptak for å finansiere energisubsidiene, noe som i beste fall alltid reduserer tilgjengelig kapital til andre statlige tjenester og kapital tilgjengelig for privat næringsliv for investeringer og jobbskaping.
Disse ulike problemene med å håndtere energikrisa som Europa skapte for seg sjøl ved å innføre sanksjoner mot Russland kan godt være vanskelige og kan føre til spontane protester i en rekke europeiske land denne høsten.
Det er ingen antikrigsbevegelse på det gamle kontinentet å snakke om. Så populære protester over «varme eller spis»-dilemmaet som blir pålagt folket fra kanselliene uten noe som ligner på offentlig debatt, kan være redninga for oss alle hvis de får krigshissende politikere til å gå av.
©Gilbert Doctorow, 2022
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Gilbert Doctorow. Mellomtitlene er våre. – Red.
Tidsriktig utsagn om Indias strategiske autonomi
Av Bhadrakumar - 12. september 2022
https://steigan.no/2022/09/tidsriktig-pastand-om-indias-strategiske-autonomi/
Russlands president Vladimir Putin (3. fra høyre) hilser statsminister Narendra Modi på Eastern Economic Forum (EEF) på Vladivostok, 5. september 2022
Statsminister Narendra Modis tale på plenumssesjonene til Eastern Economic Forum (EEF) i Vladivostok har vært en fast del av den årlige begivenheten siden 2019. Men årets tale 5. september ble tillagt ekstra betydning da statsministeren for første gang talte om Forholdet mellom India og Russland, etter at Moskvas spesielle militære operasjon i Ukraina begynte i februar.
Av M. K. Bhadrakumar.
Bakteppet kunne ikke vært mer dramatisk, Modi hadde Russlands president Vladimir Putin og formannen for Den nasjonale folkekongressen i Kina, Li Zhanshu, som lyttet til ham på podiet i Vladivostok.
Det russiske fjerne østen er verdens siste grense, utstyrt med enorme mineralressurser. Under de rådende geopolitiske forholdene har Moskva prioritert asiatiske land for partnerskap. India får et raskt spor både i kraft av sitt «Spesielle og privilegerte strategiske partnerskap» med Russland, samt varmen og hjerteligheten i de personlige kjemien mellom Modi og Putin.
Modi snakket rett i etterkant av G7-beslutningen om å støtte Biden-administrasjonens siste prosjekt for å svekke og «utslette» Russland ved å pålegge en pristak-mekanisme på oljeeksporten.
USA håper å avspore Russlands energisamarbeid med Kina og India, de to store aktørene i det globale oljemarkedet, gitt størrelsen på økonomiene deres og den svimlende omfanget av deres fremtidige energibehov. Kina nekter å spille ball. Det burde India også. Det gjør G7-prosjektet til en ikke-starter.
Kraftdynamikken fungerer på denne måten: Energisikkerhet handler om et lands økonomiske fremtid og verdensstrategi. Økonomisk styrke gir innflytelse og respekt i internasjonal politikk og er en viktig del av et lands strategiske autonomi og dets evne til å føre uavhengig utenrikspolitikk. Dette forholdet er godt forstått av alle.
Derfor satte Biden-administrasjonen en dolk dypt inn i hjertet av det blomstrende 50 år gamle energisamarbeidet mellom Moskva og Vest-Europa. Hvilken bedre måte å gjenopprette USAs transatlantiske lederskap som hadde svekket seg de siste tiårene siden Sovjetunionens oppløsning i 1991!
Det middelmådige, svake og feige lederskapet i Europa gjorde ikke motstand. Fremover er Europas sersjantrolle nyttig for USA, som ikke lenger har kapasitet til å påtvinge sin vilje globalt.
Konflikten i Ukraina er en stedfortreder-krig som USA har pålagt Russland for å svekke Russland. Knepet har ikke fungert, men paradoksalt nok har Russland vendt situasjonen mot Europa og kurtiserer den ikke-vestlige verden for partnerskap. India ser sømløse muligheter som stammer fra dette paradigmet.
I dag er Biden-administrasjonen den største hindringen for fredssamtaler mellom Kiev og Moskva. To toppfolk på Russland, («top hands») i tidligere amerikanske administrasjoner, som har skrevet bøker om Russland (og er velkjente «hauker» om Russland), i det strategiske samfunnet i Nord-Amerika – Fiona Hill og Angela Stent – publiserte nylig en artikkel i magasinet Foreign Affairs der de skrev:
«Russiske og ukrainske forhandlere så ut til å ha blitt foreløpig enige (i mars) om konturene av et forhandlet midlertidig forlik. Russland ville trekke seg tilbake til sin posisjon 23. februar, da de kontrollerte deler av Donbas-regionen og hele Krim, og i bytte ville Ukraina love å ikke søke NATO-medlemskap og i stedet motta sikkerhetsgarantier fra en rekke land.»
Faktisk rapporterte Ukrainska Pravda med henvisning til offisielle kilder i Kiev, på den tiden at «Etter ankomsten til den tidligere britiske statsministeren Boris Johnson i Kiev (9. april), har et mulig møte mellom Ukrainas president Vladimir Zelenskyy og Russlands president Vladimir Putin blitt mindre sannsynlig … Den russiske siden var faktisk klar for Zelenskyy-Putin-møtet.
Johnson skal ha brakt et kraftig budskap til Kiev, i to deler: for det første at Putin er en krigsforbryter som bør presses, ikke forhandles med; Og for det andre, selv om Ukraina er klar til å signere noen avtaler om garantier med Putin, er ikke vestmaktene det.
Statsministerens tale i EEF på onsdag vakte stor oppmerksomhet for sine «meldinger» midt i USAs forsøk på å isolere, svekke og «utslette» Russland. Gjenopplivingen av Indias bånd til Russland har vært noe av den fineste arven i Modis utenrikspolitikk. Statsministeren kom med en spiss bemerkning om at «Siden begynnelsen av Ukraina-konflikten har vi understreket behovet for å ta veien for diplomati og dialog. Vi støtter alle fredelige anstrengelser for å få slutt på denne konflikten.» Dette er akkurat den russiske posisjonen også!
Følgende er det viktigste i statsministerens tale:
«Indias «Act Far-East politikk… har blitt en nøkkelpilar i Indias og Russlands «Spesielle og privilegerte strategiske partnerskap».
Statsministeren mintes at han var en pioner innen «Act Far-East policy». Med bruddet i Russlands bånd til Vesten og hennes dreining til Asia, åpner det seg store muligheter for India til å utnytte det fjerne østens fantastiske ressurser. Utover et spørsmål om handel og investeringer så han også for seg at «indernes talent og profesjonalitet kan føre til rask utvikling i det russiske, fjerne østen».
«India er opptatt av å styrke samarbeidet med Russland om arktiske spørsmål.»
Modis bemerkning ovenfor, kommer bare ti dager etter den oppsiktsvekkende uttalelsen fra NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg 26. august, om at Russland utgjør en trussel i Arktis, og han er for at alliansen trapper opp sin tilstedeværelse i regionen for å motvirke Russland.
«Det er også et enormt potensial for samarbeid innen energi.»
Ironisk nok talte statsministeren i samme uken etter G7-finansministrenes beslutning om å ødelegge Russlands inntekter fra oljeeksporten! Det er klart at fraværet til vestlige selskaper i Russlands energisektor åpner for store muligheter for indiske investeringer i Russlands olje- og gassfelt, både oppstrøms og nedstrøms.
«I tillegg til energi har India også gjort betydelige investeringer i det russiske fjerne østen innen pharmasi og diamanter.»
Russland utvinner nesten en tredjedel av verdens diamanter, ifølge det amerikanske finansdepartementet. Fra og med 2021 ble Russlands naturlige diamantreserver anslått til om lag 1,1 milliarder karat. Det russiske selskapet Alrosa er det største diamantgruveselskapet i verden og står for 90 prosent av Russlands diamantgruvekapasitet. Selvfølgelig er India verdens største skjære- og poleringssenter for diamanter og er rangert blant de raskest voksende markedene i verden. Indias diamantindustri, basert i Mumbai og Surat, har anslagsvis en arbeidsstyrke på million mennesker.
«Russland kan bli en viktig partner for den indiske stålindustrien gjennom tilførsel av koks.»
India har et stort behov for kok-kull (og kokkull-utvinning og vasketeknologi) som er avgjørende for selvhjulpenhet i stålindustrien. Russlands kullreserver ligger på andreplass i verden og står for om lag 16% av verdens totale kullreserver, noe som betyr at den har ca. 767 år med kull igjen (med dagens forbruksnivåer og unntatt uprøvde reserver).
Ved å blant annet bringe inn en referanse til Ukraina-konflikten på slutten av sin tale, understreket statsministeren at Indias vilje til å følge retningene til India-Russlands «spesielt omfattende strategisk partnerskap» på ingen måte er gissel av stedfortreder-krigen som pågår i Europa.
PM berørte virkningen av Ukraina-konflikten på globale leverandørkjeder. Faktum er at den nylige FN-meglede avtalen om å legge til rette for eksport av matkorn fra Ukraina og Russland og gjødsel fra Russland har fått problemer, ettersom EU og USA har gått tilbake på sitt løfte om å fjerne restriksjonene på russisk eksport. I mellomtiden kommer det frem at Vesten prioriterer europeiske behov fremfor Afrikas.
Putin avslørte i går at av de to millioner tonn matkorn som forlot ukrainske havner i 87 forsendelser, dro 97% til Europa for forbruk i EU-landene og bare 3% for de sultende millioner i det såkalte Globale Sør! For å sitere Putin,
«Det jeg sier er at mange europeiske land i dag fortsetter å fungere som kolonisatorer, akkurat som de har gjort i tidligere tiår og århundrer. Utviklingsland har rett og slett blitt lurt nok en gang og fortsetter å bli lurt.»
En hensiktsmessig signalisering når det gjelder Indias strategiske autonomi og regjeringens vilje til å utvide og utdype India-Russlands «spesielt omfattende strategisk partnerskap» – uavhengig av en forverring i internasjonal politikk, var overmoden.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell
Ofre for britisk imperialisme forklarer hvorfor de ‘ikke vil sørge’ etter dronningens død
Av skribent - 12. september 2022
https://steigan.no/2022/09/ofre-for-britisk-imperialisme-forklarer-hvorfor-de-ikke-vil-sorge-etter-dronningens-dod/
«Dette er dronning Elizabeths arv. En arv av kolonivold og plyndring. En arv av raseskille og institusjonalisert rasisme.»
Av Brett Wilkins – 9. september 2022
Mens millioner av briter og beundrere verden over sørget over dronning Elizabeth IIs død torsdag, valgte andre – spesielt i nasjoner som tidligere var kolonisert av det britiske imperiet – å minne på om de «fryktelige grusomhetene» som ble utført mot dem under monarkens regjeringstid.
«Arven hennes er kolonialisme, slaveri, rasisme, tyveri og plyndring.»
«Vi sørger ikke over Elizabeths død, da hennes død for oss er en påminnelse om en veldig tragisk periode i dette landet og Afrikas historie», erklærte Julius Malema, leder av det venstreorienterte partiet Economic Freedom Fighters i Sør-Afrika.
«Elizabeth steg opp til tronen i 1952, og regjerte i 70 år som leder av en institusjon bygget opp, opprettholdt og levde av en brutal arv av dehumanisering av millioner av mennesker over hele verden», fortsatte han.
«I løpet av hennes 70 år lange regjeringstid som dronning, erkjente hun aldri grusomhetene som familien hennes påførte innfødte folk som Storbritannia invaderte over hele verden,» bemerket Malema. «Hun dro villig nytte av rikdommen som ble oppnådd ved utnyttelse og drap på millioner av mennesker over hele verden.»
«Den britiske kongefamilien står på skuldrene til millioner av slaver som ble fraktet bort fra kontinentet for å tjene interessene til rasistisk hvit kapitalakkumulering, i sentrum av dette ligger den britiske kongefamilien», la Malema til.
Larry Madowo, en CNN International -korrespondent fra Kenya, sa under en sending torsdag at «eventyret er at dronning Elizabeth gikk opp tretoppene her i Kenya som en prinsesse og kom ned en dronning, fordi det var da hun var her i Kenya at hun fikk vite at hennes pappa hadde dødd og hun skulle bli dronning.»
«Men det var også starten på de åtte årene etter det, at… den britiske koloniregjeringen slo brutalt ned på Mau Mau-opprøret mot koloniadministrasjonen», fortsatte han. «De drev mer enn en million mennesker inn i konsentrasjonsleire, hvor de ble torturert og dehumanisert.»
I tillegg til utbredt tortur – inkludert systemisk kastrering av mistenkte opprørere og sympatisører, ofte med tang – massakrerte britiske styrker og deres lokale allierte ubevæpnede sivile, fikk barna deres til å forsvinne, sadistisk voldtok kvinner og klubbet fanger til døde.
«Og så,» la Madowo til, «over hele det afrikanske kontinentet har det vært folk som sier: ‘Jeg vil ikke sørge over dronning Elizabeth, fordi mine forfedre led store grusomheter under hennes folk noe hun aldri fullt ut erkjente’».
I stedet for å be om unnskyldning for sine forbrytelser og kompensere ofrene, lanserte faktisk den britiske regjeringen Operation Legacy, en massiv innsats for å slette bevis for koloniale forbrytelser i perioden med rask avkolonisering på 1950-70 -tallet.
«Hvis dronningen hadde bedt om unnskyldning for slaveri, kolonialisme og nykolonialisme og oppfordret kronen til å tilby erstatning for millioner av liv tatt i hennes/deres navn, så ville jeg kanskje gjort det menneskelige og følt meg dårlig,» twitret professor Mũkoma wa Ngũgĩ ved Cornell University. «Som kenyaner føler jeg ingenting. Dette er absurd teater.»
Dronning Elizabeth II var overhode over et imperium som strakte seg over store deler av jordkloden. / Shutterstock
Aldani Marki, en aktivist i Organization of Solidarity for den jemenittiske opprørskampen, hevdet at «dronning Elizabeth er en kolonisator og har blod på hendene.»
«I 1963 gjorde det jemenittiske folket opprør mot britisk kolonialisme. På sin side beordret dronningen troppene sine til å voldelig undertrykke enhver og all dissens så hardt som mulig,» tvitret han. «Det viktigste straffetiltaket for dronning Elizabeths Aden-koloni var tvangsdeportasjoner av innfødte jemenitter til Jemens ørken midt i landet.»
«Dette er dronning Elizabeths arv,» fortsatte Marki. «En arv av kolonial vold og plyndring. En arv av raseskille og institusjonalisert rasisme.»
«Dronningens England fører i dag en ny krig mot Jemen sammen med USA, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater,» la han til.
Melissa Murray, en jamaicansk-amerikansk professor ved New York University School of Law, sa at dronningens død «vil fremskynde debatter om kolonialisme, erstatninger og fremtiden til Samveldet» samtidig som «rester av kolonialismen fortsatt påvirker dagliglivet på Jamaica og andre deler av Karibia.»
Tallrike observatører la merke til hvordan det britiske imperiet plyndret rundt 45 billioner dollar fra India over to århundrer med kolonialisme som resulterte i millioner av dødsfall, og hvordan Kohinoor – en av de største slipte diamantene i verden, med en anslått verdi på 200 millioner dollar – ble stjålet fra India for å bli satt i dronningmorens krone.
«Hvorfor sørger indere over døden til dronning Elizabeth II?» spurte den indiske økonomen Manisha Kadyan på Twitter. «Arven hennes er kolonialisme, slaveri, rasisme, tyveri og plyndring. Til tross for at hun hadde muligheter, ba hun aldri om unnskyldning for [den] blodige historien til familien hennes. Hun reduserte alt til en «vanskelig tidligere episode» på besøket til India. Ondskap.»
En indisk historiker tvitret, «det er bare 22 land som Storbritannia aldri har invadert gjennom historien.»
«Britiske skip fraktet totalt tre millioner afrikanere til den nye verden som slaver,» skrev han. «Et imperium som brakte elendighet og hungersnød til Asia og Afrika. Ingen tårer for dronningen. Ingen tårer for det britiske monarkiet.»
Negativ reaksjon på dronningens bortgang var ikke begrenset til det globale sør. Til tross for den historiske forsoningen mellom Irland og Storbritannia dette århundret, var det feiringer i Dublin – som når en folkemengde sang «Lizzie’s in a Box» på en Celtic FC-fotballkamp bekrefter – og blant den irske diasporaen.
«Jeg er irsk,» twitret MSNBC -bidragsyter Katelyn Burns, «å hate dronningen er en familiesak.»
Walisiske venstreorienterte deltok også. Det walisiske undergrunnsnettverket tvitret en rekke grunner til at «vi ikke vil sørge».
«Vi vil ikke sørge over kongelige som hadde tilsyn med beskyttelsen av kjente barnemishandlere i familien,» sa gruppen.
«Vi vil ikke sørge over kongelige som hadde tilsyn med den aktive ødeleggelsen av det walisiske språket og den walisiske kulturen», la separatistene til.
Som en oppsummering av følelsene til mange innbyggere i det globale sør og avkoloniseringsforkjempere over hele verden, twitret Assal Rad, forskningsdirektør ved National Iranian American Council: «Hvis du har mer sympati for kolonisatorer og undertrykkere enn menneskene de undertrykker, må du kanskje revurdere prioriteringene dine.»
Denne artikkelen ble først publisert på Common Dreams
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.