Nyhetsbrev steigan.no 12.08.2023
Polen vil utplassere 10.000 ekstra soldater på grensa til Hviterussland
I 1984 fikk jeg et brev fra «Afrikas Che Guevara» – Thomas Sankara
Vestlige medier innser slutten på den ukrainske motoffensiven
Oslo betaler unge bloggere millionbeløp for woke-propaganda
Polen vil utplassere 10.000 ekstra soldater på grensa til Hviterussland
Av Dave DeCamp - 12. august 2023
https://steigan.no/2023/08/polen-vil-utplassere-10-000-ekstra-soldater-til-hviterusslands-grense/
Grensen mellom Polen og Hviterussland har blitt et potensielt brennpunkt for en konflikt mellom Russland og NATO.
Anti-War, 10.august 2023.
Den polske forsvarsministeren Mariusz Blaszczak sa torsdag at Warszawa planlegger å utplassere 10.000 soldater til grensen mot Hviterussland, som en del av en oppbygging som begynte etter at Wagner-krigere reiste til Hviterussland.
«Rundt 10.000 soldater vil være på grensen, hvorav 4.000 vil støtte grensevakten direkte og 6.000 vil være i reserve,» sa Blaszczak. «Vi flytter hæren nærmere grensen til Hviterussland for å skremme bort aggressoren slik at den ikke tør å angripe oss.»
Hans kommentarer kom en dag etter at en annen polsk tjenestemann sa at Warszawa planla å sende 2000 soldater til grensen.
Polske myndigheter anslår at det er 4000 Wagner-medlemmer i Hviterussland. I forrige uke hevdet den polske statsministeren Mateusz Morawiecki at de russiske leiesoldatene ble sendt til Hviterussland for å «destabilisere» NATOs østflanke og advarte om at de kunne planlegge «provokasjoner».
Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko har spilt på den polske frykten, ved å hevde at Wagner-krigere sa de ønsket å dra til Polen. Wagner-medlemmer gjennomførte også nylig øvelser nær den polske grensen.
Den polsk-hviterussiske grensen har blitt et mulig brennpunkt for en konflikt mellom NATO og Russland, ettersom Russlands president Vladimir Putin har advart om at han vil behandle et angrep på Hviterussland som et angrep på Russland. USA og NATO har gjentatte ganger lovet å forsvare alliansens «østlige flanke», med henvisning til Polen og andre østeuropeiske NATO-medlemmer.
Denne artikkelen ble først publisert av Anti-War:
Poland to Deploy 10,000 Additional Troops to Belarus Border
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
I 1984 fikk jeg et brev fra «Afrikas Che Guevara» – Thomas Sankara
Av Pål Steigan - 12. august 2023
https://steigan.no/2023/08/i-1984-fikk-jeg-et-brev-fra-afrikas-che-guevara-thomas-sankara/
Av Pål Steigan.
I 1984 fikk jeg en nokså spesiell henvendelse. Den kom fra Ouagadougou i Burkina Faso, fra president Thomas Sankara. Den var rettet til AKP(m-l) ved formann Steigan, og spørsmålet var om partiet hadde noen dataeksperter som kunne hjelpe det fattige landet med å bygge opp et datanettverk. Sankara ble myrdet i 1987, men minnet om ham lever videre, og både i hjemlandet Burkina Faso og i nabolandene Mali og Niger oppfattes hans eksempel som en ledestjerne. Den karismatiske Ibrahim Traoré ifører seg den røde bereten slik Sankara gjorde, og sier at han vil videreføre det verket Sankara begynte på.
Burkina Faso’s new president condemns imperialism, quotes Che Guevara, allies with Nicaragua, Venezuela, Cuba
Afrikas Che Guevara
Thomas Sankara var kaptein i hæren i Øvre Volta, som landet kalte seg da. Øvre Volta ble styrt av en liten herskerklasse i nær kontakt med sine gamle koloniherrer i Paris. Sankara var påvirket av Kwame Nkrumas pan-afrikanisme. Han utviklet seg til marxist, men var også påvirket av den amerikanske og den franske revolusjonen. Og han var inspirert av Kina.
I 1983 deltok han i et militærkupp ledet av hans venn Blaise Compaoré og ble president i en alder av 33 år. Kuppmakerne ville noe mer enn å lede en militærjunta.
Thomas Sankara var jevnaldrende med meg, født i 1949. Han ble kalt Afrikas Che Guevara. Sankara regnet seg som maoist, og han og hans parti ønsket å skape et alternativ til den nyliberale kolonipolitikken som holdt og fortsatt holder Afrika nede i fattigdom. De skiftet navn på landet til Burkina Faso, som betyr noe sånt som «de ubestikkeliges demokratiske republikk», og de gjennomførte en serie økonomiske og politiske reformer. Jord og gruver ble nasjonalisert og det ble gjennomført en omfattende jordreform. Det ble satt i gang store programmer mot sult og analfabetisme og et storstilt prosjekt med vaksinering av 2,5 millioner barn mot hjernehinnebetennelse, gulfeber og meslinger. Regjeringas store flåte av dyre Mercedeser ble solgt og Renault 5 gjort til standard tjenestebil. Ved å plante ti millioner trær skulle de stoppe forørkningen og gjøre det mulig å dyrke mat der det tidligere ikke var mulig å dyrke noe som helst. Sankara la stor vekt på kvinnefrigjøring og innførte forbud mot kvinnelig omskjæring, tvangsekteskap og flerkoneri. Under hans regjeringstid ble kvinner utnevnt til høye regjeringsposter og de ble oppmuntret til å gå på skole.
Vår revolusjon i Burkina Faso trekker veksler på hele menneskehetens erfaringer fra menneskets første skritt på jorda. Vi ønsker å være arvinger etter alle verdens revolusjoner, av alle frigjøringskampene i den tredje verden. Vi henter lærdommer fra den amerikanske revolusjonen. Den franske revolusjonen lærte oss om menneskerettighetene. Den store oktoberrevolusjonen brakte seier til proletariatet og gjorde det mulig å gjennomføre Pariskommunens drømmer om rettferdighet.
– Thomas Sankara, oktober 1984
Den radikale politikken hans utfordret konservative og patriarkalske klanledere, den utfordret føydale makthavere og den utfordret de nyliberale interessene til Pengefondet og Verdensbanken. Thomas Sankara ble myrdet i 1987, slik Patrice Lumumba ble i 1961 og Pierre Mulele ble i 1968. Men som han sa ei uke før han ble drept: «Det går an å drepe revolusjonære individer, men det lar seg ikke gjøre å drepe ideer.»
Etter at Sankara ble myrdet var det «vennen» Blaise Compaoré som tok makta, og den har han hatt til han ble kjeppjaget fra landet av hundretusener av rasende landsmenn. Compaoré hadde vært nyliberalismens og den globale kapitalismens trofaste håndlanger i 27 år, eller for å si det med BBC: «Han var Frankrikes og USAs sterkeste allierte i regionen.»
30. oktober 2014 hadde folket i Burkina Faso fått nok av Compaoré. Hundretusener tok til gatene, stormet parlamentet og satte fyr på det. I følge Al Jazeerah er det svært mange av demonstrantene som sier at de er inspirerte av Thomas Sankara.
Unge folk som ikke levde på Sankaras tid begynner å se tilbake til hans periode fordi det er noe som er alvorlig feil i dette landet i dag, sa studenten Ibrahim Sanogo (23).
Sankara kjempet ikke bare mot imperialismen av politiske grunner, men han ønsket at folket i Burkina skal utvikle seg sjøl i stedet for å forlite seg på Vesten.
Og om Sankara:
Sankara var Afrikas mest jordnære president. Han bodde i et lite, beskjedent hus, syklet til jobb og hadde 35o dollar på kontoen sin da han ble drept, sa landbrukseksperten Seydou Yabré.
Men hvorfor fikk jeg brev fra Thomas Sankara?
Grunnen til at Sankara skrev til AKP, var at han lurte på om vi hadde noen dataeksperter som kunne gi ham noen råd. Hans visjon var å skape et nasjonalt datanettverk som kunne distribuere informasjon fra hovedstaden og ut i de fjerneste landsbyene, og dessuten kunne fungere som en toveiskommunikasjon mellom innbyggerne og regjeringa. På den tida hadde jeg sjøl jobbet med datateknologi og samfunnsspørsmål en fem års tid. Jeg leste blant annet den franske Nora-Minc-rapporten, som var det viktigste dokumentet om datarevolusjonen i Frankrike på den tida. Den må Sankara også ha lest.
Og så fikk jeg altså en henvendelse fra verdens fattigste land om ikke AKP kunne bidra til å utvikle et databasert nasjonalt nettverk som kunne demokratisere samfunnet. Henvendelsen var ikke til å motså.
AKP hadde en del dataeksperter, og noen av dem syntes at dette var en fantastisk spennende idé. Det tok litt tid, men vi sendte nå en delegasjon som så på mulighetene. Problemet var at Sankara var en generasjon for tidlig ute. Landet hadde på midten av åttitallet noen få titall datamaskiner, og sjøl disse få maskinene var ute av stand til å snakke med hverandre. Det Sankara hadde gjort, var å foregripe internett og mobilt bredbånd med en generasjon.
Sankaras tanke om å bruke datanettverk til demokratisering og spredning av kompetanse og kunnskaper var veldig langt forut for sin tid, og det at denne tanken ble utvikla i verdens fattigste land, er et forvarsel om det som først skulle komme etter at internett ble tilgjengelig for milliarder av mennesker over hele verden.
Men tanken hans om å bruke teknologien i menneskenes tjeneste framfor å bruke den til å undertrykke mennesker er veldig i tråd med tenkninga til den Thomas Sankara vi møter i denne franske reportasjen om ham:
Det er et opprør på gang i Afrika, et opprør mot det vestlige hegemoniet som har slavebundet og ødelagt kontinentet i fem hundre år. Mange av dem som står i spissen for dette opprøret ser Thomas Sankara som et forbilde.
Det er ikke det dummeste de kan gjøre.
Vestlige medier innser slutten på den ukrainske motoffensiven
Av red. PSt - 12. august 2023
https://steigan.no/2023/08/vestlige-medier-innser-slutten-pa-den-ukrainske-motoffensiven/
Vestlige medier har endelig endret kurs. De innrømmer nå at den mye promoterte ukrainske motoffensiven har mislykkes. Faktisk erkjenner de at den aldri hadde en sjanse til å vinne i utgangspunktet. Dette skriver Moon of Alabama.
The Hill, Washington Post og CNN er nå enige om at den ukrainske hæren aldri vil nå sine mål.
Det gjør det vanskelig for Biden-administrasjonen å få Kongressens godkjenning for 24 milliarder dollar i ekstra ‘hjelp’ til Ukraina. Det gir ikke mening å betale for en sak som åpenbart er tapt.
Den polske presidenten Duda har også erkjent at motoffensiven har mislykkes. Forholdet mellom Warszawa og Kiev har blitt verre og polske interesser vil ikke tillate mer støtte eller aktiv intervensjon.
Ingenting kom ut av «fredskonferansen» som Saudi-Arabia arrangerte på Ukrainas vegne .
Til tross for angrepet av dårlige nyheter, prøver den ukrainske hæren fortsatt å ta russiske stillinger sør og øst i Ukraina. Men den har rett og slett ikke nok folk og våpen til å bryte gjennom linjene.
Selv om de skulle klare å få et lokalt gjennombrudd er det ikke nok reserver til å presse på for nødvendig oppfølging. Bare én av de NATO-trente brigadene er fortsatt blitt holdt tilbake. Alle andre har blitt knust i sine forskjellige utplasseringssoner.
I nordøst rundt Kupyansk har russerne startet sin egen offensiv som har ukrainerne på flukt. Ukraina har beordret evakuering av området:
En obligatorisk evakuering er beordret for den ukrainske byen Kupyansk og dens omkringliggende områder, ettersom Russland intensiverte beskytningen av Ukrainas nordøstlige Kharkiv-region og hevdet å ha erobret ukrainske stillinger i nærheten av byen torsdag.
Men Kupyansk er en russisk by og folk nekter å reise.
Den ukrainsk pro-Maidanavisa Kyiv Post mener at det er mulig at Russland vil ta tilbake Kupyansk:
Kan Russland gjenerobre byen?
På dette stadiet kan ingenting utelukkes, og å gjenta Kupyansk vil helt klart være en betydelig prestasjon for Russland. Ikke bare ville det bety reetablering av togforbindelsen med Russland, men Kreml ville garantert få mest mulig ut av propagandapotensialet ved å gjenerobre territorium frigjort av Ukraina i fjorårets motoffensiver.
Se også Military Summary Channel:
Summer Operations | The Russians Advanced In Five New Directions. Military Summary For 2023.8.11
Se også analysen til Alexander Mercouris:
Nå vil de klusse med kua
Av Romy Rohmann - 12. august 2023
https://steigan.no/2023/08/na-vil-de-klusse-med-kua/
Kua er tydeligvis utpekt som verstingen: Virker det ikke med endringer av fôret kan vi jo bare genmanipulere kua!
Av Romy Rohmann.
Genmanipulerte kyr som raper og promper mindre vil redde klimaet, dette skriver Reuters 9. august 2023. Nå blir det utført eksperimenter for å produsere «klimavennlige kyr» som slipper ut mindre metan.
Rapende og prompende husdyr anslås å stå for 14,5 prosent av verdens utslipp av klimagasser, som angivelig forårsaker den såkalte klimakrisen.
Men denne typen utslipp skal nå reduseres ved å inseminere kyr med oksesæd med en genetisk egenskap som gir lavere metaninnhold. Dette betyr at fremtidige kyr vil slippe ut mindre metangass.
Den canadiske melkebonden Ben Loewith er en av de første dyreoppdretterne som tok i bruk metoden. Kalvene hans blir født neste vår og vil da være blant de første i verden som skal rape og prompe mindre.
Semex, genetikkselskapet som solgte oksesæden til Loewith, sier at den nye typen ku kan redusere metanutslippene fra Canadas kyr med opptil 20-30 prosent innen 2050.
Semex skriver på sin hjemmeside:
OUR MISSION
WE CREATE VALUE BY…
Developing and delivering innovative genetic solutions
Leveraging strategic planning
Cultivating global leadership and partnerships
with an unwavering commitment to success
Du kan lese med om Semex her:
https://www.semex.com/
Vi skreiv på steigan.no den 13. juli om det nye fôret som er tilsatt det metanhemmende stoffet Bovaer også kalt 3-NOP. Dette skal brukes for å produsere klima- og framtidsmelk.
Det er ikke måte på hva enkelte i ly av «det grønne skiftet» finner på. Hvor har føre var prinsippet blitt av, eller rettere hvorfor kan vi ikke få noen uavhengige forskere til å «se på saken». Nå kappes de store meieriene om å være mest mulig «grønne» og «klimavennlige» og i rein desperasjon for å få økonomien til å henge sammen kaster sjølsagt enkelte melkebønder seg på dette.
Her kan du lese hva EFSA skriver om: Sikkerhet og effekt av et fôrtilsetningsstoff bestående av 3-nitrooksypropanol (Bovaer ® 10) for drøvtyggere for melkeproduksjon og reproduksjon (DSM Nutritional Products Ltd). DSM er et multinasjonalt selskap med sete i Heerlen i Nederland. Det har over 21.000 ansatte i over 50 land. Vi noterer oss at Vanguard og BlackRock allerede er inne.
Så dersom bruken av metanhemmere ikke fôret ikke får ønsket virkning for det «grønne skiftet» har Canadiske myndigheter et annet kort i ermet klimavennlige kyr.
Reuters skriver videre at ved å bruke tilgjengelig genetikk for å produsere melkekyr som slipper ut mindre metan kan vi bidra til en reduksjon fra Canadas melkebesetning med 1,5 % årlig, og opp til 20 %-30 % innen 2050.
Selskapet, Semex begynte i vår å markedsføre sæd som avler fram kyr med lavere metanutslipp i 80 land.
Tjenestemenn i meieriindustrien er fortsatt ikke overbevist om at dette er en god løsning og er bekymret som at det kan føre til fordøyelsesproblemer for kyrne. Vi får håpe også dyrevernere kommer på banen og reagerer på dette.
Noen land og matvareselskaper har begynt å oppmuntre bønder til å gå over til kveg som gir lavere utslipp. I New Zealand vil de begynne å skattlegge bønder for metanutslipp fra storfe i 2025.
I Norge blir bønder oppfordra til å bruke en klimakalkulator og blir sjølsagt belønna om de gjør det.
Vi har skrevet om dette her på steigan.no tidligere:
Tine har innført et såkalt «bærekraftstillegg» på 2 øre per liter melk, for å få dette tillegget må bonden blant annet ha tatt i bruk en klimakalkulator. Ved utgangen av februar 2023 hadde 7000 tatt i bruk klimakalkulatoren.
Vi har et mål om at alle norske bønder skal ta den i bruk innen 2025, sa Pernille Bügel, fagansvarlig klima i Bondelaget.
Hun fortalte også at bruken av klimakalkulatoren varierer mye fra fylke til fylke, og at antall brukere av kalkulatoren har økt betydelig mot slutten av 2022 og inn i 2023.
Norsk Bonde- og Småbrukarlag har i flere omganger påpekt at klimakalkulatoren ikke tar hensyn til at det som er klimavennlig ikke alltid er bærekraftig eller premierer bruk av norske ressurser.
Reuters skriver også at både Nestlé og Burger King-forelder Restaurant Brands International vil løse metanproblemet i sine forsyningskjeder ved å endre hva storfe spiser, dvs at de vil bruke metanhemmende fôr. Det varer nok ikke lenge før selskaper etter hvert også vil bruke kjøtt fra kyr som er avlet fram for å slippe ut mindre metan.
Videre skriver de:
Genetisk endring er permanent og kumulativ på tvers av fremtidige generasjoner, slik at det kan utgjøre betydelige reduksjoner. Dette er absolutt ikke det eneste verktøyet melkeprodusenter kan bruke for å redusere metan på gården, men det kan være den enkleste tilnærmingen.
Apropos metan: Hvorfor sier ingen noe om det største metanutslippet noensinne?
Sprengninga av Nord Streams naturgassrørledningssystem under Østersjøen førte til det som sannsynligvis er det største enkeltutslippet av klimaskadelig metan som noen gang er registrert, sa FNs miljøprogram ifølge Reuters.
Forskere ved GHGSat, som bruker satellitter til å overvåke metanutslipp, estimerte at lekkasjehastigheten fra ett av fire bruddpunkter var 22 920 kilo per time. Det tilsvarer å brenne rundt 315 tonn kull hver time, sa GHGSat i en uttalelse.
Men det skjedde jo på ordre fra Det hvite hus, så det er bedre å snakke om kua.
Red.
Harold Pinter hadde rett
Av Seymour Hersh - 12. august 2023
https://steigan.no/2023/08/harold-pinter-hadde-rett/
Lærdommer fra Vestens selvskading under Ukrainakrigen.
Den britiske dramatikeren og nobelprisvinneren Harold Pinter var en tidlig kritiker av Bush-administrasjonens beslutning, støttet av Storbritannias statsminister Tony Blair, om å erklære en verdensomspennende krig mot islamistisk terrorisme i kjølvannet av 9/11. Høsten 2002 ble Pinter invitert til å fremme sin sak mot krigen for Underhuset. Han begynte sitt foredrag med litt pyntet britisk historie om en tidligere terrorbølge i Irland:
«Det er en gammel historie om Oliver Cromwell. Etter at han hadde tatt byen Drogheda, ble innbyggerne brakt til hovedtorget. Cromwell kunngjorde til løytnantene sine: «Riktig! Drep alle kvinnene og voldta alle mennene.’ En av hans medhjelpere sa: ‘Unnskyld meg general. Er det ikke omvendt?’ En stemme fra mengden ropte: ‘Mr. Cromwell vet hva han gjør!’»
Stemmen i mengden i Pinters fortelling var Blairs, men i dag kan det være Tysklands kansler Olaf Scholz, som har holdt fullstendig tett om når og hva han visste om president Bidens beslutning om å ødelegge Tysklands økonomi ved å ødelegge Nord Stream-rørledningene i september i fjor.
Det var to sett med rørledninger, begge delvis finansiert av russiske oligarker som var i avhengighet av president Vladimir Putin. Nord Stream 1 ble satt i drift i 2011, og i løpet av ti år skaffet Russland Tyskland mer enn halvparten av det totale energibehovet, med mesteparten av den rimelige gassen rettet mot industriell bruk. Nord Stream 2 ble ferdigstilt sommeren 2021, men ble aldri tatt i bruk. I februar 2022, ved starten av krigen, stanset Scholz sertifiseringsprosessen av rørledningen. Nord Stream 2 ble lastet med gass ment for levering til Tyskland, men dens enorme nyttelast ble blokkert av Scholz, åpenbart på forespørsel fra Biden-administrasjonen.
I 26. september 2022 ble de to rørledningene ødelagt av undervannsbomber. Det var ikke kjent på det tidspunktet hvem som var ansvarlig for sabotasjen, midt i de vanlige vestlige anklagene mot Russland og russiske fornektelser. I februar publiserte jeg en detaljert beretning om Det hvite hus sin rolle i angrepet, inkludert en påstand om at en Hovedmålet til Biden var å hindre Scholz i å omgjøre sin beslutning om å stoppe strømmen av russisk gass til Tyskland. Kontoen min ble nektet av Det hvite hus, og per i dag har ingen regjering påtatt seg ansvaret. Tyskland rotet seg gjennom fjorårets overnaturlig varme vinter, da regjeringen ga generøse energisubsidier til hjem og bedrifter. Men siden den gang har mangelen på russisk gass vært hovedfaktoren i økende energikostnader som har ført til en nedgang i den tyske økonomien, den fjerde største i verden. Den økonomiske krisen resulterte i en økning av politisk motstand mot den politiske koalisjonen Scholz leder. Et annet splittende spørsmål er den jevne økningen i immigrasjonssøknader fra Midtøsten og Afrika og de mer enn én million ukrainere som har flyktet til Tyskland siden krigen i Ukraina startet.
Les: Hvordan USA og Norge sprengte Nord Stream rørledningene
Meningsmålinger i Tyskland har konsekvent vist enorm misnøye med den økonomiske krisen den står overfor. En undersøkelse analysert av Bloomberg i forrige måned fant at bare 39 prosent av de tyske velgerne tror landet vil være en ledende industrinasjon i det neste tiåret. Sendingen siterte spesifikt interne politiske konflikter om landets oppvarmingssubsidier til hjem og bedrifter, men nevnte ikke en viktig årsak til krisen – Bidens beslutning om å ødelegge Nord Stream-rørledningene.
En gjennomgang av nylig rapportering om den tyske økonomiske krisen i tyske, amerikanske og internasjonale forretningspublikasjoner – mye av det utmerket – ga ikke en eneste referanse til ødeleggelsen av rørledningen som en hovedårsak til nasjonal pessimisme. Jeg kunne ikke la være å lure på hva Pinter ville ha sagt om selvsensuren. I juli rapporterte Politico at Robert Habeck, den tyske visekansleren og økonomiministeren, et medlem av Miljøpartiet De Grønne, advarte om at landet garantert vil møte en krympende økonomi og en overgang til grønn energi som «vil legge en byrde» på befolkningen. I mai kunngjorde den tyske regjeringen at landet hadde gått inn i en resesjon. Noen av landets selskaper, ifølge Politico, «har begynt å forlate fedrelandet, noe som utløser frykt for deindustrialisering.»
Habeck sa at den økonomiske nedgangen kan forklares med høye energipriser, som Tyskland følte mer intenst enn andre land «fordi de stolte på billig russisk gass.» Artikkelen opplyste ikke hvorfor det ikke lenger strømmer russisk gass til Tyskland.
Motstanden fra Det hvite hus eller noen av de skandinaviske nasjonene – Norge, Sverige og Danmark – som støttet den skjulte amerikanske sabotasjen av rørledningene mot å ta ansvar for sine handlinger viste seg å være en viktig ressurs for Scholz, som møtte Biden i Det hvite hus i februar 2022 da Biden direkte truet med å ødelegge Nord Stream 2. På spørsmål om hvordan han ville reagere hvis Russland invaderte, sa Biden: «Hvis Russland invaderer . . . vil det ikke lenger være en Nord Stream 2. Vi vil få slutt på det.»
Scholz sa ingenting offentlig og returnerte til Det hvite hus sist vinter for et privat to-dagers besøk – flyet hans hadde ingen medlemmer av tyske medier med seg – som inkluderte en lang en-til-en-sesjon med Biden. Det var ingen statsmiddag eller en pressekonferanse, annet enn en kort utveksling av floskler med presidenten foran fra Det hvite hus’ pressekorps, som ikke fikk lov til å stille spørsmål.
Det er umulig å ikke spørre igjen om Biden hadde orientert kansleren om den ventende operasjonen i februar i fjor og også advart ham i forkant av ødeleggelsen av rørledningen i september i fjor. Scholz’ fortsatte taushet om en voldshandling mot staten hans kan bare beskrives som mystifiserende, spesielt ettersom energikrisen har intensivert de siste månedene til det punktet hvor det tyske folket lider. Ødeleggelsen av rørledningene fjernet også et potensielt katastrofalt politisk dilemma for kansleren: hvis rørledningene fortsatt var intakte, men stengt ned på hans kommando, ville trykket vært høyt for ham å åpne ventilene og la gassen strømme fra de som mente at å holde det tyske folket varme og velstående var viktigere enn å støtte Det hvite hus, NATO og Volodymyr Zelensky, den ukrainske presidenten, i en krig som ikke hadde behøvd å bli utkjempet.
Det kan bare være at Det hvite hus, ved å holde ham innenfor, reddet ham fra et dilemma som kunne avsluttet hans karriere: å støtte NATO og Amerika i krig eller beskytte sitt folk og tysk industri.
I oktober i fjor pekte Lisa Hänel, som rapporterte for Deutche Welle, et statseid TV-nettverk, til en umiddelbar sosial kostnad ved mangelen på russisk gass for den tyske middelklassen: regionale tyske velferdsarbeidere fortalte henne at «flere mennesker er bekymret for at de kan ikke lenger takle stigende priser og energikostnader.» Hun diskuterte virkningen av mangelen på billig russisk gass på de i lav- og mellominntektsskalaen, det vil si 18 millioner mennesker i Tyskland som sliter med å holde seg varme og med en rimelig velstand, og skrev at de «kan bli hardt rammet av inflasjon og energikrise.»
Adam Button, en kanadisk økonomisk analytiker som skriver for ForexLive.com, publiserte forrige måned et essay under tittelen «Søylene i Tysklands økonomi smuldrer opp. Tre grunner til bekymring.» Hans tre grunner: industriproduksjonen går ned, underskuddene øker og energikostnadene øker.
Bilproduksjon og eksport «er i hjertet av den tyske økonomien,» skriver Button. «Deres maskiner,» skriver han, «har drevet Europa og vært en verdig konkurrent til USA og Japan. Men det er en ny rival: Kina. Den voksende bilindustrien i Kina utfordrer alle, men Tysklands eksportsensitive modell kan være mest utsatt for Kinas elbiler. I beste fall er det en formidabel konkurransebølge som skader marginene og svekker Tyskland. I verste fall uthuler det Tysklands viktigste høytlønnsindustri.» Tilførselen av billig energi, som Nord Stream I produserte, kommer inn i Buttons analyse:
Tysklands økonomiske modell er eksport av produserte varer, med Kina som marked. Konkurranse fra Kina er allerede et stort hinder, men det forsterkes av økende energikostnader. Tyskland overlevde vinteren 2023 bedre enn jeg forventet, men det var med store subsidier og godt vær. Det er ikke en formel på lang sikt, og bortsett fra urealistiske illusjoner om hydrogen, ser jeg ingen måte for Tyskland å komme seg unna dyr importert LNG [flytende naturgass].
I forrige uke kom den tyske økonomiministeren Robert Habeck med en tøff sannhet. Han sa at Tyskland står overfor fem vanskelige år med avindustrialisering fra høye energipriser. Han etterlyste mer tilskudd til energi som bro til rundt 2030 når han anslår at grønn energi vil ta over.
Problemet for det er budsjettmessig. Land i eurosonen er bundet til underskudd på mindre enn 3 %. Tyskland kjører for tiden på 4,25 %, opp fra 2,6 % for ett år siden. Finansdepartementets anslag ser at underskuddet faller til 0,75 % i 2026, men det forutsetter at alle energisubsidier er avsluttet. Der ligger gnisten: Enten kutter de subsidiene og mister industri eller subsidierer og bryter underskuddsregler.
I årevis var Tyskland politimannen for underskuddssystemet, og periferilandene kan ønske å gi det tilbake noe av sin egen medisin, og den tyske offentligheten er også berømt streng. Problemet er at selv om høye subsidier holder seg, er tysk industri under hardt press. Om noe må subsidiene trappes opp. . . .
Det er et vindu for store subsidier, men regjeringen må bestemme om den skattemessige ammunisjonen skal brukes på å subsidiere industri, den grønne omstillingen eller en kombinasjon av begge. Ideelt sett burde kranene være helt åpne, men jeg frykter at gamle instinkter rundt pengebruk vil vinne frem og ødelegge Tysklands økonomi.
Tapet av billig russisk gass har også rammet den tyske multinasjonale kjemikalieprodusenten BASF, som sysselsetter mer enn 50 000 mennesker i hjemlandet. Selskapet har varslet en rekke nedskjæringer siden rørledningene ble revet. Tusenvis av arbeidere har blitt permittert, og firmaet stengte et av de viktigste anleggene sine. En industrinyhetsberetning om nedskjæringene forklarer at krigen i Ukraina «har redusert naturgassforsyningen i Europa kraftig og økt BASFs energiregning på kontinentet med 2,9 milliarder dollar i 2022.»
Buttons artikkel, i likhet med alle de som er gjennomgått for denne rapporten, nevnte ikke hovedårsaken til den reduserte tilgangen på naturgass. Den sa heller ikke at det var ødeleggelsen av rørledningene som tvang BASF til å gjøre en endring i planene sine for en investering på 11 milliarder dollar i et toppmoderne kompleks som de hyllet som gullstandarden for bærekraftig produksjon. Prosjektet skal bygges i Kina.
«Vi er stadig mer bekymret for hjemmemarkedet vårt,» forklarte administrerende direktør Martin Brudermüller til aksjonærene i april i fjor. «Lønnsomheten er ikke lenger i nærheten av der den burde være.» Han la til at firmaet tapte nærmere 143 millioner dollar i Tyskland i fjor, etter mange tiår med konstant fortjeneste.
Pinter, som døde i 2008, ville ha gledet seg over ironien til Biden-administrasjonen, i sitt forsøk på å beskytte sine politiske og økonomiske investeringer i den ukrainske krigsinnsatsen mot Russland, kan ha gitt Kina, en annen nemesis av Det hvite hus, en hjelpende hånd.
Forfatteren ønsker å takke Mohamed Elmaazi fra London for hans suverene forskning.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Seymour Hersh:
HAROLD PINTER HAD IT RIGHT
Harold Pinters Nobelpristale:
Rotet demokratene lagde
Av Patrick Lawrence - 12. august 2023
https://steigan.no/2023/08/rotet-demokratene-lagde/
Partiets vilje til å la Biden stille igjen antyder hvilke farer og lidelser som kan komme mellom nå og tirsdag 5. november 2024. Vi må stålsette oss for det som kommer.
7. august 2023
Originalt for ScheerPost
I skrivende stund er vi 16 måneder fra presidentvalget i 2024. Hvis en uke er lang tid i politikken, er det en stor sjanse for at tiden i denne mellomperioden foran oss, vil vise seg å være en tid rik på forferdelige begivenheter. Slik jeg leser det, er risikoen for skamløs lovløshet i maktens øvre rekker, og dermed en konstitusjonell krise, nå større enn på noe tidspunkt i etterkrigstiden. Det er på tide å stålsette oss mot denne eventualiteten.
Er det noen annen plausibel konklusjon slik situasjonen er nå? Jeg ser ingen. To grunner:
For det første har demokratene siden Hillary Clintons nederlag i 2016, oppstått som et parti av liberale autoritære, som har til hensikt å påtvinge vår republikk sitt politiske hegemoni med alle midler som dette prosjektet krever. Ingenting er utelukket, som disse menneskene allerede har demonstrert.
For det andre, i det som ser ut som en av de store politiske feilberegningene i min levetid, er demokratene fast bestemt på å stille en kandidat i 2024, hvis senilitet har vært offentlig skue de siste drøye to årene.
Dette er et eksplosivt par av virkeligheter. Den andre av disse, president Joe Bidens sviktende mentale tilstand, gjør den første av disse, kulturen av autoritær rettferdighet i den demokratiske hovedstrømmen, veldig farlig. Partihierarkiet har allerede erklært at Biden ikke vil møte noen utfordrer i en primærdebatt, en åpent antidemokratisk regresjon uten presedens siden TV-debatter ble avgjørende for den politiske prosessen under Kennedy-Nixon-kampen i 1960.
Hva annet kommer ut av denne politiske linjen, må vi spørre. Etter mitt skjønn antyder demokratenes vilje til å la Biden stille igjen altfor sterkt hvilke farer og lidelser som kan komme mellom nå og tirsdag 5. november 2024. De ser ut til å være fast bestemt på å holde denne mannen i Det hvite hus, koste hva det koste vil. Dette er ikke en tanke man sover godt på.
Det har gått svært dårlig for Joe Biden siden han flyttet inn i Det hvite hus for to og et halvt år siden. Ja, han fortsetter å gjemme seg bak sirkusdirektørens smil, et han klistret på som politisk utstyr for 50 år siden. Men hvis presidenten og alle presidentens menn og kvinner ikke er på desperasjonens vei på dette tidspunktet, er de på en vei der de ikke føler og forstår. I sitt Substack-nyhetsbrev for noen uker siden, siterte Seymour Hersh en av sine interne kilder som sa at bak lukkede dører er administrasjonen et galehus. Jeg ser ingen grunn til å tvile på dette.
La oss kort gå gjennom listen.
Biden, som tok hånd om Ukraina-porteføljen i løpet av sine år som Barack Obamas visepresident, gikk på jobb for å provosere fram en krig mellom Ukraina og Russland, en stedfortrederkrig, selvfølgelig – så snart han tiltrådte. Rettere sagt, han eskalerte sin tidligere innsats på denne kursen når han vant Det hvite hus. Her er John Mearsheimer, den fremtredende utenriksforskeren, om dette punktet under et intervju på The Grayzone, publisert søndag:
«Jeg synes det var dumt. Jeg tror ikke du kan undervurdere hvor tåpelig Vesten er når det gjelder hele spørsmålet om Ukraina, og alle slags andre spørsmål også. Men jeg tror at Vesten trodde og her snakker vi hovedsakelig om USA, at hvis det brøt ut krig mellom Ukraina og Russland, at Vesten pluss Ukraina ville seire, at russerne ville bli beseiret. Jeg tror vi trodde det var tilfelle».
Det er nå klart at Ukraina-prosjektet, midtpunktet i en president som lenge har reist på myten om sin utenrikspolitiske ekspertise, er en flopp. Det blir ingen russisk tilbaketrekning eller nederlag, og Kiev-regimet blir avslørt som en høyreorientert samling av tvangskjeltringer. Sammen med dette går Bidens kosmiske demokrater-vs-autoritære forslag om å organisere det 21. århundre: Ingen utenfor Vesten og dens vedheng vil ha noe med det å gjøre. Amerikanerne, la oss notere det umiddelbart, betaler dyrt for disse eskapadene, i direkte utgifter nå, uten utsikt til å få tilbake noen av disse pengene, så vel som i tapte muligheter, en større kategori av kostnader, og de synes endelig å finne ut av dette.
På hjemmebane er det ene eksemplet på klovneri etter det andre med disse menneskene. Vi blir nå utsatt for begrepet «Bidenomics». Ikke engang Biden vet hva Bidenomics skal handle om. Det kommer til lite mer enn siteringer av jobbtall som ikke betyr mye med mindre lønnstall også vurderes, og lønnstall er utelatt fra Bidenomics-ligningen. Husker du Build Back Better? Å, kom igjen, du må, fjernt som minnet er på dette punktet.
Det er sensursaken, der Biden-regimet er anklaget for brudd på det første endringstillegget [First Amendment], for samspill med Silicon Valley for å undertrykke avvikende meninger. Som bredt rapportert utstedte en føderal dommer for flere uker siden en midlertidig forføyning mot Biden-regimet og mange av dets operatører. Ved å gjøre det antydet han klart at den endelige dommen, som nå venter, sannsynligvis vil gå i favør av saksøkerne, statsadvokatene i Missouri og Louisiana, samt fem private borgere.
[Relatert: US Court Victory Against Online Censorship]
Hunter Biden-affæren, som vokser som et grotesk ugress mens vi snakker, kan nå vise seg å være Bidens største sårbarhet – og dermed Det demokratiske partiets.
Kontrollkomiteen i Representantenes hus ser på dokumenter som direkte impliserer presidenten i bestikkelsesordninger som brakte Biden-familien 17 millioner dollar under Joes tid som Obamas VP. En føderal dommer i Delaware har kastet ut Hunters skammelige forslag til en juridisk avtale med påtalemakten, og avvist den absurde bestemmelsen om at presidentens sønn skal være immun mot alle fremtidige funn av korrupsjon. «Brannteppet mot andre anklager basert på tidligere misgjerninger var så upassende,» skrev Michael Goodwin i New York Post sist helg, «at den eneste mulige forklaringen er at målet var å stenge ned etterforskningen av Biden-familien permanent.»
Nei, de er ikke ufølsomme. De er desperate.
Til slutt er det Bidens justisdepartement under Merrick Garland og FBI under Christopher Wray. Sistnevnte, som fortsatte praksisen fra Russiagate-årene, har, åpent og lukket, gjort byrået til et politisert instrument til Det demokratiske partiets disposisjon, senest gjennom flere års tilbakehold av dokumenter som avslørte Joe Bidens direkte involvering i Hunters planer for å selge påvirkning. Alle som ikke anerkjenner de politiske motivene for Garlands kampanje for å få Donald Trump fengslet, og på den andre siden, hans retning i Hunter Bidens forslag til juridisk avtale, leser for mange Gail Collins-spalter i New York Times.
Se på dette rotet. En senil president, legene kaller Bidens tilstand «nevrokognitiv forstyrrelse», men «senil» eller «dement» er hva de mener, stiller til gjenvalg med en sløsende stedfortrederkrig som mislykkes, ikke mye å skryte av hjemme, voksende bevis for episk personlig korrupsjon, institusjonell svikt av samme størrelsesorden. Det er bare én måte å forklare denne forvirringen på: Hver eneste av disse krisene spores tilbake til Det demokratiske partiets besettelse av å ta og holde makten på mer eller mindre ubestemt tid, for å passe deres hybristunge «fortelling» om rettferdig liberal triumf ved historiens slutt.
Jeg liker ikke spaltister som referer til seg selv, men jeg vil bryte min egen regel ved denne anledningen.
Jeg advarte i 2016-2017, da alt dette startet, om at liberalt autoritært styre var langt farligere enn Trumps ankomst på den politiske scenen. Og her er vi. Jeg blir minnet om mine år i Tokyo, da vi pleide å si at det regjerende liberaldemokratiske partiet, verken var liberalt eller demokratisk eller et parti.
Ettersom Det demokratiske partiet har rekonstituert seg som respons på Clinton-nederlaget for syv år siden, er det hverken demokratisk eller, gitt hvordan det opererer, et parti. Det er en djevelsk maskin bygget for å gripe og holde makten uten referanse til lov eller institusjonell integritet.
Det er noen tankevekkende meningsmålingstall i Michael Goodwin-kolonnen nevnt ovenfor. Halvparten av dem som ble spurt av Reuters/Ipsos i juni, da Hunter Bidens forsøk på juridiske forhandlinger og avtale tok form, mente presidentens sønn fikk gunstig behandling. Dette inkluderte en tredjedel av alle demokrater, tell dem, og mer enn 40 prosent av de uavhengige av begge partiene. Oversettelse: Halve landet anerkjenner Det hvite hus og justisdepartementet, som korrupte.
I samme gate fant en meningsmåling utført ved Quinnipiac University, omtrent samtidig, at nesten to tredjedeler av de spurte mener justis-departementets anklager mot Donald Trump er politisk motiverte. Oversettelse: De fleste anerkjenner at justisminister A-G Garland har ødelagt DOJ som en upartisk institusjon, som har ansvaret for å håndheve loven uten gunst.
Jeg argumenterer ikke her for at spillet er over for Biden-regimet. Det er mange flere trekk igjen på brettet, i dette farlige, vinneren tar alt spillet. Mainstream media holder så langt linjen, men på dette punktet kan de like godt fortelle oss at himmelen ikke er blå og at det ikke blir mørkt om natten. Det er grenser – et sted der ute – og en finale av et eller annet slag som kommer, det er sikkert.
Mellom nå og valgdagen
La oss avslutte med en vurdering av hva som kan komme i løpet av våre 16 måneder med usikkerhet.
Riksrett er en åpenbar mulighet på dette tidspunktet og virker mye nærmere enn den gjorde for bare noen uker siden. Det avgjørende her er hvor alvorlig kontrollkomiteen i Representantenes hus følger de undersøkelseslinjene som nå åpnes opp for den. Jeg kan ikke lese dette for øyeblikket. Selv blant dem som er drevet av rent partipolitiske følelser, er det en svært alvorlig sak å stille en president for riksrett når du vet at du har bevis mot ham. Riksrettstiltalen mot Trump var spetakkel og ment som sådan. Materialet som kommer til overflaten mot Biden er betraktelig mer alvorlig.
En leser av disse spaltene antydet i en nylig kommentartråd, at dersom korrupsjonsanklagene øker slik at fornektelse og late som spill, ikke lenger er mulig, kan Biden ty til en stor uforutsigbar eskalering i Ukraina, slik at rotet her hjemme blir skjøvet i bakgrunnen og, det gunstigste utfallet, at det aldri kommer tilbake til overskriftene. Mer perverse, umenneskelige ting har skjedd. To uker etter at jeg stemte for første og siste gang i mitt liv, på Bill Clinton i 1998, sendte han en krysserrakett inn i den eneste farmasøytiske fabrikken i Sudan, for å få folk til å slutte å tenke på hans gleder med Monica Lewinsky. Dette er en mindre sak ved siden av mange andre.
Biden er helt på randen av et Nixonsk, ‘’jeg er ikke en kjeltring’’ øyeblikk, i hans korrupsjonsrot. Han driver allerede med avledning på latterlig vis. Spurt om bestikkelsene svarte han til en reporter: «Hvor er pengene?» Da Miranda Devine, New York Post-spaltisten, nylig spurte ham hvorfor Hunter ble utnevnt til en godt betalt stilling i Ukraina i 2014, svarte Joe: «Fordi han er en veldig smart fyr.» Joe Biden danser en febrilsk stepping på dette stadiet. Jeg kan ikke se at han vil slippe unna med å gjøre det så mye lenger.
Spørsmålet her er enkelt. Kort tid etter president Richard Nixons tale ble han tvunget til å gå av. Vil Biden møte samme skjebne? Problemet her er hvem Biden vil gi fra seg makten til. På dette punktet i den amerikanske historien, synes Deep State eller hva du ønsker å kalle det, å foretrekke semi-kompetente eller inkompetente beboere i Det hvite hus, som holder seg unna mens de styrer imperiet. Men Kamala Harris … Vel, nok en gang er det grenser.
Den største bekymringen vi står overfor, er hvis desperasjonen blant demokratene sprer seg, slik det nå er veldig sannsynlig, vil de korrumpere den politiske prosessen enda lenger enn den allerede er, og vi kommer inn i en eller annen grad av sivil uorden. Jeg vurderer dette som en sterk mulighet. De liberale autoritære, deres drøm om hjemlig hegemoni, et sandslott som skylles ut i havet, har ingen andre steder å henvende seg, som tilfellet med Devon Archer bittert minner oss om.
Archer, som gjorde forretninger med Hunter Biden, ble tidligere funnet skyldig i en slags svindel som involverte falske obligasjoner og ventet på rapporteringsdatoen for å begynne å sone en dom på ett år og en dag. Det var ikke satt noen dato.
Nå til poenget: Archer var planlagt å dukke opp på en høring i House Oversight Committee tidlig i denne uken, der han var forventet å vitne under ed om at han var til stede ved ulike anledninger da Joe og Hunter Biden drev sin innflytelseshandel.
Ut av intet beordret DOJ ham i helgen til umiddelbart å rapportere til fengselet der han skulle begynne å sone sin straff. På et tidspunkt ble det rapportert at Archer var i dekning, i skjul for de juridiske myndighetene som hadde ansvaret for å håndheve loven. Dette førte til en øyeblikkelig, rasende protest fra James Comer, som leder Oversight-komiteen, han fordømte trekket som en klar hindring av loven, dette ser ut til å ha tvunget DOJ til å gi etter. Archer vitnet i flere timer bak lukkede dører mandag.
Vi vet ikke alt Archer sa, og hans advokat, som har tette bånd til det demokratiske hierarkiet, kan ha rådet ham til å ty til «jeg husker ikke» som svar på en rekke spørsmål. Men Archer ser likevel ut til å ha sagt mye.
Joe Biden jobbet intimt og regelmessig med Hunter mens sønnen bygde «merkevaren», vitnet Archer. Hunter satte «The Big Guy» på høyttaler, på telefonen sin, under mer enn 20 samtaler i løpet av sine innflytelsesfremmende prosjekter. Det var middager med Hunter og de han solgte tilgang til «fyren min».
Spinnet som kommer ut av den demokratiske kvadranten etter Archers vitnesbyrd er helt ufattelig. Hunter solgte ikke tilgang til Joe: Det var bare et knep for å lure dem han hadde med å gjøre. Alle disse telefonsamtalene var bare far-sønn greier. Ja, han møtte noen av Hunters forretningsforbindelser, og ja, det var middager på Georgetown-restauranter, men det hele var bare «uformell samtale.» De snakket om «været».
Isen som disse menneskene skøyter på begynner å bli fryktelig tynn, vil jeg si.
Løgner blir fortalt rett opp i ansiktet på oss. Mer eller mindre fullstendig utilregnelighet. Lovløshet i lovens navn. Dette er hva jeg mener med desperate handlinger. Og hva jeg mener når jeg foreslår at vi må stålsette oss for det som kommer.
Denne artikkelen er fra ScheerPost.
Patrick Lawrence: The Mess Democrats Have Made
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Patrick Lawrence, korrespondent i utlandet i mange år, hovedsakelig for International Herald Tribune, er spaltist, essayist, foreleser og forfatter, senest av Journalists and Their Shadows. Andre bøker inkluderer Time No Longer: Americans After the American Century. Twitter-kontoen hans, @thefloutist, har blitt permanent sensurert. Hans nettsted er Patrick Lawrence. Støtt arbeidet hans via Patreon-nettstedet hans.
Det falske grønne skiftet
Av Bjarne Berg Wig - 12. august 2023
https://steigan.no/2023/08/det-falske-gronne-skiftet/
Vi blir utsatt for utstrakt grønnvasking av alt mulig. Grønne flyreiser, bærekraftig ditt og datt. Og regjeringen vil at vi ikke skal slippe ut CO2 i Norge, men brenne den og slippe ut CO2 alle andre steder på kloden. De er i ferd med å ødelegge den grønneste energiproduksjonen i verden. Og laget regnestykker der våre store skoger ikke er med i ligninga.
Det er på høy tid å lage et tydelig skille mellom ekte og falskt grønt skifte. Klint må skilles fra hvete. Mulig fra umulig. Bra fra dårlig. Til dette trenger vi bedre forståelse for systemer.
Vi trenger manga millioner flere systemtenkere
Det ekte grønne skiftet handler om så utrolig mye mer enn karbonnøytralitet. Det handler om å ta ut, dyrke, bruke og gjenskape i samspill med jordas tåleevne. Vi må forstå og respektere naturens balanserte og sirkulære prosesser. Nå har vi nå har blitt 8 milliarder på jorda er sirkulærøkonomi avgjørende for menneskeslektas framtid. Vi har bare en klode og kan ikke bruke ressurser som om vi har to.
Fortsatt vekst er rett og slett umulig.
Det falske grønne skiftet skal fortsette denne veksten, samtidig som vi skal redusere forbruket av hydrokarboner og utslipp av C02 til atmosfæren. Sist ut er gasskraftverket på Melkøya skal elektrifiseres og Finnmark, og med det Sameland, skal teppelegges med kabler og vindmøller. De ulovlige vindmølleparkene på Fosen forteller at vår urbefolkning nok en gang vil bli overkjørt.
En annen passende illustrasjon på dette falske grønne skiftet er de 400 privat jetflyene som kommer fra diverse luksus gods og enorme luksus yachter rundt om i verden. Til milliardærenes møteplass i Davos. De 1 % rikeste av de rike vil at det økonomiske systemet som bygger på kontinuerlig vekst skal fortsette, de rikeste skal fortsatt bli rikere, og vi andre skal fortsette å være «kunder og marked» og «grønne forbrukere» av en masse som vi ikke trenger. Uten denne veksten, vil ikke pengebingene – Blackrock de andre store kapitalfondene – vokse.
Albert Einstein skrev en gang at «Galskap er å gjøre de sammen tingene igjen og igjen og forvente et annet resultat». Galskapen er illusjonen om «grønn vekst».
De fleste regjeringer, med våre Stoltenberg-Solberg-Støre-regjeringer i spissen (Børge Brende, Barth Eide m.fl) og World Economic Forum, sammen med en drøss med NGO-er har gjort det til sitt levebrød og «frelse verden». Det er nesten så man får lyst til å rope – galskap! For å forstå at dette faktisk er galskap må vi forstå virkelig verden som systemer. Og vi må forstå hvordan vi selv tenker dem.
Bruk og kast
Vi kan starte med å observere hva vi bærer inn og ut av våre egne hjem. Nesten hver uke må vi kaste emballasjeplast i kilovis. Det er umulig å kjøpe grønnsaker, fisk eller kjøtt uten en mengde ulike plastemballasjer vi må bære ut (og pent sortere!) i plastdunker ut mot gata. Eller alle andre gjenstander (verktøy, mobiltelefoner, gaver) som er pakket i tykk plast (som nesten er umulig å åpne). Et systemisk blikk på emballasjeplast starter industrielt med å lage maskiner for utvinning av olje, utvinne, fortsetter i industrielle prosesser som separerer de ulike molekylene (crackere), deretter fabrikkering av ulike plasttyper som PVC, Polypropylen, polyetylen og mange andre. Deretter pakking (sekk og bulk), transport og logistikk rundt om i verden (noen millioner trailere, kontainere, skip) og til fabrikker som foredler dette til produkter vi kan kjøpe eller som går inn i andre verdikjeder som emballering av grønnsaker osv. Det samme kan vi si om herdeplaster. Ta en titt på båthavnene i for eksempel Oslo og Bærum. Tusenvis av plastbåter med tunge bensin/diesel motorer som ligger ubrukt store deler av året. Dette handler ikke om moralisme mot de som har båt, eller flyr mye, men om å forstå at det er systemiske sammenhenger i alle ting. Selv el-biler har verdikjeder som gjør at vi må kjøre mange tusen kilometer før de er mindre belastning enn en tradisjonell dieselbil. El-biler produseres også med oljebasert energi, de samme metaller og plasttyper, samt forbruker litium og en rekke andre metaller det er lite av på kloden. Det er her vi må utvikle en bedre tenkemåte. Vi må slutte å tro at et produkt er «grønt» og et annet er svart. Vi må lære oss å se hele systemet og hvor mye systemet forbruker av naturens ressurser.
Systemtenkning handler om å forstå verden rundt oss som systemer som har blitt utviklet gjennom århundrer. Ta et stykke brød du har til frokost. Hvor kom dette fra? Ta bort alt menneskelig arbeid fra brødet på bordet ditt og kva har du igjen? Tenk hardt! Resultatet er noen grasstrå vilt voksende i en eller annen skog. Det det menneskelige arbeidet og de sosiale og prosessene som har utviklet seg for at du skal ha fersk brød på frokostbordet har blitt utviklet i mange faser opp gjennom historien. Men hvis du tegner opp disse verdistrømmene vil du finne mange aktiviteter som ikke tilfører ferskt brød til frokost. Du vil også se at store deler av verdikjeden er 100% avhengig av olje og gass. Derfor hjelper det lite om brødet pakkes i resirkulert papir. Alt tas fra naturen og alt trenger energi for å bli produsert og transportert.
Nå som de fattige landene ser ut til å løsrive seg fra de vestlige strukturer som har holdt mange land nede i kunstig fattigdom, vil de utvikle seg mye raskere enn før. Afrika vil blomstre med bedre økonomi og mange som tidligere var utfattige vil få hus, bil, strøm og et bedre kosthold. Dermed vil kampen om jordas knappe ressurser øke dramatisk. Kan Moder Jord tåle dette? Kanskje hun kan det, men det vil forutsette en avskaffing av det økonomiske systemet slik det fungerer i dag. Uten et ekte grønt skifte, vil Moder Jord kvitte seg med oss.
Derfor er det noen viktige forhold vi må ha oppmerksomhet på.
Det første er å utvikle felleskap av systemtenkere
Det betyr folk som ser og forstår sammenhengen mellom alle deler av et system. For eksempel som forstår at friskt vann er en syklus som må odles og vernes om, eller et kraftsystem som må vekk fra børs og over i fornuftig forvaltning. Jo mer systemkunnskap folk flest utvikler, jo mer vil de være i stand til å ta flere riktige beslutninger og gjøre færre feil. For eksempel å avsløre politikere og investorer som forsøker å lure oss med enkle «grønne» løsninger. En av de nålevende ledende systemtenkere Dr. Derek Cabrera skriver: “Slutt å løse problemer før man forstår systemer!» Eksemplet Melkøya er en illustrasjon på mangel på systemtenkning. Suboptimalisering av nasjonale klimamål uten å se systemet som helhet.
Alle mennesker kan utvikle systemtenkning, men det forutsetter at vi får anledning til å øve og utvikle oss. Hva lærer vi i skolen?. Som Einstein skrev. «The value of a college education is not the learning of many facts but the training of the mind to think”. Vi må kvitte oss med skoler der elevene pugger «sannheter» og dogmer enten det er religiøse eller politiske. Systemtenkere kan utvikles i rause lærende og demokratiske felleskap. Som Chou En Lai formulerte det «La tusen blomster blomstre og la tankeretninger strides». Demokrati og involvering en nøkkel. Ikke ved at vi av og til får lov å stemme på politikere som vi etterpå blir skuffet over (og som ofte styres av helt andre interesser), men ved at vi får anledning til på delta aktivt. I demokratiske, lærende felleskapene vil det vær menge oppgaver vi må finne bedre løsninger på. Her er noen av dem:
Det første og mest opplagte er å fjerne sløsing og «bullkshit-jobber».
Tegn et kart på kritiske produkter og se hva som skaper verdi (målbar nytteverdi) og det som bare er til for at unødvendige mellomledd eller eiere skal tjene penger. Du vil finne at over 80% av aktivitetene ikke tilfører produktet verdi (se Wig, 2014 LEAN, Gyldendal Akademisk) Strømselskapene har for eksempel laget et børssystem der det sitter tusenvis av folk og leker butikk. Dette er helt unødvendig for at du og jeg skal ha strøm i kontakten. Her i Piemonte produseres det store mengder kvalitetsvin. De som faktisk jobber på markene og i cantinaene (der man lager vinen) jobber for sin inntekt, men også for et enormt byråkrati av kontrollører og byråkrater som snylter på vinproduksjonen. Slik er det over alt og i alle bransjer.
I en undersøkelse i Nederland svarte 40% at deres jobb ikke hadde grunn til å eksistere. I boken Bullshit Jobs: A Theory, spurte antropologen David Graeber (1961-2020) om hva som lå bak disse tallene – og om bakgrunnen for veksten av jobber som er så komplett meningsløse eller skadelige at selv ikke de som hadde dem kunne forsvare deres eksistens. Graeber annonserte at han ønsket vitnemål fra «bullshit»-jobbenes verden, og e-postene strømmet inn. Beskrivelsene minner om fanger som må bære stein fra en ende av vaktgården til en annen, for så å flytte dem tilbake.
Det andre er å utvikle lokalsamfunn med sirkulærøkonomi basert på lokale og god kortreist mat og kulturtradisjoner
Alle lokalsamfunn (inkludert bydeler) over hele verden lager sitt «økonomiske forum» der man dyrker fram allmenningen, støtte lokale produsenter, videreutvikler sine ressurser basert på paroler som «god, rettferdig, sunn mat» (formålet til Slowfood bevegelsen). Her er det mange aktiviteter folk kan delta i:
– Kontinuerlig forbedre systemer for sirkulær økonomi.
– Resirkuler og reparer i stedet for bruk og kast. En person fra Libanon jeg hørte om lager musikkinstrumenter til mennesker med handikap basert på gjenstander fra søppeldynger!
– Produsere gjødsel og energi av alt avfall.
En ide er å tømme de fleste kjøpesentra og erstatte det med matproduksjon og gode møtesteder og torg der folk kan skape og dele basert på gjensidig nytte.
Vi må videreutvikle og mobilisere folk, lage flere kooperativer det folk kan delta aktivt og utvikle seg. Vekk fra bare å være «kunde» og «velger»!
Det tredje (eller kanskje det første) Er å kreve slutt på krig og avskaffelse av våpenindustrien. Ingenting forbruker så mye energi som dette destruktive militærindustrielle komplekset. Imperialismen er den største fienden av et ekte grønt skifte.
Det ekte grønne skiftet er uløselig knyttet til kampen mot system som innebærer kontinuerlig vekst og berikelse av 1% av befolkningen. Det er knyttet til kampen mot imperialismen der sterke land skaffer seg naturrikdommer og holder millioner nede i kunstig underutvikling og fattigdom.
Og til slutt: Det ekte grønne skiftet forutsetter involvering av milliarder av systemtenkere for å finne, forstå og forme løsninger som Moder Jord kan tåle.
Oppslag fra DN:
Oslo betaler unge bloggere millionbeløp for woke-propaganda
Av Kjetil Tveit - 12. august 2023
https://steigan.no/2023/08/oslo-betaler-unge-bloggere-millionbelop-for-woke-propaganda/
Woke-kulturen er en ukultur og et tankevirus som ikke har oppstått i et vakuum.
Gruppetenkningen, stammetihørigheten og identitetsfokuset med påfølgende utfrysing og kansellering av skyldige i autonomi eller selvstendig refleksjon i den totalitære kollektivismen, er resultat av social engineering betalt av det privat- offentlige samarbeidet.
Også kalt korporatisme (fascime). Verdens økonomiske forum (WEF) kaller det nå stakeholder kapitalisme med nytt navn og blanke ark. Denne klubben, med de rikeste på jorden, skryter av det, har gjort avtale med FN, og skal selv bli «grisene i Kamerat Napoleon» i den nye FN-styrte, sosialistiske og nyfascistiske verdensorden.
Alle krisene er deres «baby», og er årsaken til at influensene i hele verden blir rikelig belønnet for krisehausseri. Globale kriser legitimerer globale løsninger og et handlekraftig, sentralisert, globalistisk, totalitært overherredømme med såkalte «filantroper» på toppen av næringskjeden.
Når suicidal ungdom med selvskadingsproblematikk oppsøker helsetjenesten i Olso kommune fordi de ser mørkt på framtiden og at jordkloden skal brenne opp, er det spesielt å tenke på at den samme kommunen har betalt millionbeløp til influensere for å woke-ifisere dem slik denne artikkelen i Nettavisen fra 2019 viser (se bildet).
Logikken i influenserverdenen går som følger:
Hun har akkurat passe mengde silikon i leppene –> jeg vil være som henne, og tilhøre hennes «tribe» (i den polariserte tribalismen) –> de som stiller spørsmål ved autoritetenes absurditeter (korrupsjonen) tilhører den andre «tribe-en» som er «høyrevridde» (enten de er på høyre eller venstresiden) –> jeg må ikke lytte til hva de har å si, for da kan jeg «bli sånn» –> jeg må kansellere dem.
Har man fått identitetskrise, eller fått lemlestet kjønnsorganene i den politisk korrekte konverteringsterapien fra et kjønn til et annet, er det sponset av det samme privat-offentlige samarbeidet (korporatismen/stakeholder kapitalismen og den sosialistiske ny-fascismen).
Det er en realitet at den rikeste finanseliten, som eier verdensbankene og medieimperiene faktisk tildeler ESG-poeng til mindre bedrifter basert på sin grad av woke-het som de må bevise for å få tilstrekkelig poeng, bli akseptert i åndssnobberiet, eller for å få driftskreditt. Jeg refererer til meg selv her, men leser du artikkelen vil du se at jeg ikke har tatt dette ut av luften.
Professor Halvor Næss skrev i iNyheter på onsdag:
«Det er åpenbart at videreføring av klimapolitikken kommer til å feile spektakulært, men kanskje er det like greit? Jo tidligere dette skjer, desto lettere kan verden reise seg igjen og blomstre hvis vi forbereder oss på det.».
Kanskje det er like greit å la den absurde woke-fascismen implodere i sin egen tyngde, og at vi gjenreiser verden etter den – ikke varme krigen, men like fullt en krig – tredje verdenskrig?
En positiv overraskelse var da jeg leste Stavanger Aftenblads leder i går og kunne ane en bedring i massepsykosen da de gikk så langt å kommentere det såkalt grønne skiftets storkorrupsjon rundt elektrifisering av sokkelen.
Utdrag:
«Dette er bare et av flere slike politiske vedtak denne regjeringen har gjennomført uten at det virker som de lytter til verken grasrota i eget parti, fagekspertise eller vanlige folk.
Og det er det siste i rekken der regjeringens politikk påfører skattebetalere og forbrukere store ekstrautgifter, i form av blant annet økte strømpriser, høyere nettleie og økte subsidier tatt fra fellesskapets midler.
Et annet eksempel er regjeringens havvind-planer, der en rekke fagmiljøer, økonomer og forskere satt spørsmålstegn ved både samfunnsøkonomisk lønnsomhet og realisme. Disse ble ikke hørt.
Hvem er så kreftene bak? Hvem er det regjeringen lytter til?»
Dette var så «konspiratorisk», «antistatlig», og «hatefullt», at jeg trodde et sekund at det var jeg selv som hadde skrevet det.
For det er slik woke-kulturen beskriver en hvis man varsler om storkorrupsjon eller kommer i skade for å si noe som er alvorlig men sant.
Les også: I hvor stor grad styrer Hill+Knowlton norske myndigheters propaganda?
I 2019 var det Hill+Knowlton som sto for Plan- og bygningsetatens kampanje OsloByliv. Det var PR-byrået som planla, markedsførte og gjennomførte en fagkonferanse og fire bilfrie bylivsarrangementer i Oslo i 2019, for å markere hovedstadens arbeid for klima og miljø.
Dette skriver de stolt på sine egne nettsider. Den kampanjen kostet skattebetalerne i Oslo 5,75 millioner.