Enda flere milliarder til krig – nedskjæringer for vanlige folk
Nato-tankegangen fører til krig
Mer enn 400 bønder må legge ned
Frankrike blokkerer NATO-planer for Japan
Journalister snudde ryggen til Julian Assange og skar over sine egne struper
Yellens besøk i Kina har mislykkes
Enda flere milliarder til krig – nedskjæringer for vanlige folk
Av red. PSt - 12. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/enda-flere-milliarder-til-krig-nedskjaeringer-for-vanlige-folk/
– Ukraina har et akutt behov for mer militær støtte og materiell nå. Norge utvider derfor den militære støtten til Ukraina med 2,5 milliarder kroner til 10 milliarder kroner for 2023, sa statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) til pressen i Vilnius i forkant av Nato-toppmøtet tirsdag. Dette skriver Dagbladet.
Våpenstøtte til Ukraina betyr i virkeligheten milliarder til amerikansk våpenindustri. Det er Raytheon, Lockheed Martin, Northrop Grumman og de andre dødens profittører som vil få løvens del av disse pengene.
Dette er samtlige partier på Stortinget enige i, også de tidligere venstre- og antikrigspartiene SV og Rødt. Nå prioriterer de krig over alt annet, utenom alle vedtatt budsjetter og planer. Pengene fosser ut av statskassa og de som kan fryde seg foruten eierne av våpenindustrien i USA, er naturligvis oligarkene i Ukraina, for Riksrevisjonen har ingen mulighet til å kontrollere hvor pengene til Ukraina havner. Og det gjennomkorrupte Ukraina har velprøvde systemer for å få penger til å havne i lommene til de rikeste, ikke minst i skatteparadiser, slik president Zelensky gjør.
Men for folk flest er det krise
Mímir Kristjánsson skriver på Facebook:
Over 100.000 små og store familier har stått i matkø det siste halve året. Det er som vi har tatt en tidsmaskin tilbake til mellomkrigstida.
Likevel er det lite som minner om kriseforståelse i de store partiene. De voksende matkøene og fattigdoms-krisa møtes enn så lenge med hvilepuls. Matsentralen fikk for eksempel ikke én krone ekstra i revidert budsjett i vår, selv om behovet for mer mat å dele ut er stort.
Skal vi få gjort noe med matkøene må alle partier nå sette seg ned og lage et kriseforlik mot fattigdom. Skatter og avgifter som rammer fattige må ned eller bort. De laveste ytelsene i velferdsstaten må opp. Staten må kutte i regningsbunken gjennom gratis tannhelse, makspris på strøm og gratis kollektivtrafikk. Og selvfølgelig må Matsentralen og andre som deler ut mat få de millionene de trenger.
Vi tviler ikke på at den gode Mímir mener det han skriver. Han er utvilsomt opptatt av fattigfolks kår. Men begriper han ingenting av det han er med på? Skjønner han virkelig ikke at når han sammen med de andre stortingspolitikerne godtar at titalls av milliarder skattekroner sluses fort og ukontrollerbart over til mer krig, så går det på bekostning av de samme vanlige menneskene som han skriver så engasjert om?
Hvis du vil vite noe om hvorfor det ikke er penger, Mímir, ta deg en titt i speilet. Du og resten av Rødt-ledelsen er sjøl medansvarlige.
Norske sykehus får mindre penger å rutte med i år. Helse Nord står i en spesielt vanskelig situasjon, sa helseministeren i januar i år. Ja, det er jo klart. De må spare så krigsindustrien skal få sitt.
I talen slår Helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) igjen fast at sykehusene må stramme inn økonomien i 2023 for å håndtere økte priser og lønninger.
Det betyr at større investeringsprosjekter og vedlikehold kan måtte utsettes. I tillegg ber regjeringen sykehusene om å kartlegge bruken av laboratorie- og røntgentjenester.
I talen sier Kjerkol at det er et overforbruk av disse tjenestene, og at sykehusene må sette i gang tiltak for å redusere dette.
– De skal også revurdere og se på hvilke behandlingsmetoder som kan utfases, sier Kjerkol.
Kravet om nedskjæringer kommer over hele fjæla, unntatt for krigsindustrien, der det er julekvelden hver dag. Om det kan være noen «trøst», så er det på samme måte i andre NATO-land, som for eksempel Tyskland:
Tysklands budsjettutkast: Større militærutlegg som skal betales med sosiale nedskjæringer
Det er mulig at Mímir Kristjánsson ikke skjønner at velgerne hans klarer å begripe den enkle sammenhengen mellom militarisering og fattigdom, men da tror vi han undervurderer dem. Det skal stå dårlig til med matematikkforståelsen i Norge, men ikke så dårlig.
Nato-tankegangen fører til krig
Av Thomas Fazi -12. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/nato-tankegangen-forer-til-krig/
Ukrainakrigen en velsignelse for USA.
Mens NATO-medlemmer og deres Asia-Stillehavs-allierte samles i dag for å diskutere blokkens ekspansjon og fremtidige strategi, er ukrainerne skjebnebestemt til å bli skuffet – i det minste når det gjelder medlemskap. I et intervju søndag sa Biden at det var «for tidlig» å la dem bli med midt i en krig. Årsaken er ganske åpenbar. Som den tidligere amerikanske Nato-ambassadøren Ivo Daalder sa det: «Å bringe Ukraina inn i alliansen er ensbetydende med å bli med i krigen.» Medlemskapet deres ville risikere en direkte, potensielt kjernefysisk konflikt mellom Nato og Russland på europeisk jord. «Hvis krigen pågår, så er vi alle i krig,» sa Biden, med henvisning til alliansens forpliktelse til gjensidig forsvar. «Vi er i krig med Russland.»
Bortsett fra noen få østeuropeiske og baltiske land, er dette et scenario ingen er klar for – selv om jo lenger krigen varer, jo mer uunngåelig blir det. Å unngå en fullstendig krig avhenger av at Nato og Russland opprettholder fiksjonen om at de to sidene ikke allerede er engasjert i en proxy-krig – en krig som Nato ser ut til å ha til hensikt å eskalere.
USA gjorde ingenting for å fjerne dette inntrykket med sin nylige beslutning om å gi klasebomber til Ukraina, et våpen som er forbudt av en konvensjon signert av mer enn 120 land (inkludert mer enn to tredjedeler av NATO-medlemmene) på grunn av dets forferdelige merittliste forårsaker tusenvis av sivile tap. I et land som Laos fortsetter klasebomber å lemleste og drepe sivile 50 år etter slutten av Vietnamkrigen. USA, Ukraina og Russland, som også er anklaget for å ha brukt klasevåpen i Ukraina, er blant de få som ikke har signert konvensjonen.
Selv om Nato som gruppe neppe vil støtte fullt Nato-medlemskap i Vilnius, forventes det imidlertid å bekrefte sin forpliktelse til å gi langsiktig militær bistand til Ukraina: Nato-integrasjon i alt unntatt navnet. Med andre ord: mer krig. Men vi burde kanskje ikke bli overrasket. Som det sies, hvis alt du har er en hammer, ser hele verden ut som en spiker – og Nato har verdens desidert største hammer. Selv om den omfatter litt over 10% av verdens befolkning, står den for 55% av globale militærutgifter. Alliansen er i seg selv ute av stand til å tenke ikke-militaristiske løsninger på den pågående konflikten.
Men hvis, som mange har påpekt – og som til og med Fiona Hill, sikkerhetsrådgiver for flere tidligere amerikanske presidenter, har innrømmet – ingen kan vinne denne krigen og det ikke er noe alternativ til en diplomatisk løsning for å få slutt på blodsutgytelsen, hvorfor fortsetter vi å stole på en organisasjon som tydeligvis representerer en hindring for fred? Slike spørsmål er nettopp de som vil bli nøye unngått under det to dager lange toppmøtet: Har den ukrainske-seier-for enhver pris-strategien virkelig kommet Ukraina til gode? Hvordan får vi slutt på krigen? Og, mest fundamentalt, hva er Nato for?
Nato presenterer seg selv som en ren «defensiv allianse … arbeider for fred, sikkerhet og frihet». Virkeligheten er imidlertid en helt annen. Bortsett fra det faktum at dets mektigste medlem og de facto leder, USA, har bombet flere land enn noen annen nasjon, har Nato selv en ganske voldelig merittliste. I 1999 startet Nato sin 78-dagers ulovlige bombekampanje av Jugoslavia. Mange sivile mål ble truffet, inkludert 48 sykehus, 70 skoler, 18 barnehager og 35 kirker. Totalt sett ble hundrevis av sivile drept, inkludert 81 barn. Siden den gang har Nato vært involvert i flere andre konflikter, særlig Afghanistan og Libya. Ingen hadde noe å gjøre med å forsvare medlemmene mot ytre aggresjon. I alle disse tilfellene var NATO helt klart angriperen.
Og så det er langt fra klart nøyaktig hvordan NATO gir «sikkerhet» til Europa. Tvert imot er noen overbevist om at Nato provoserte Russlands invasjon av Ukraina ved aggressivt å ekspandere østover, og systematisk ignorere Russlands advarsler gjennom årene. Dette representerte et grovt brudd på prinsippet som hadde inspirert hele den europeiske sikkerhetsarkitekturen siden syttitallet: sikkerhetens udelelighet – det vil si forestillingen om at sikkerheten til Nato-stater og Sovjetunionen (senere Russland) var «uatskillelig knyttet til alle de andres», og ikke kunne gå på bekostning av en annen stats sikkerhet. Nato spilte med andre ord en avgjørende rolle i å rive i stykker Europas sikkerhetsarkitektur og skape forutsetninger for den største konflikten i Europa siden den andre verdenskrigen. Hvordan stemmer dette med forestillingen om at Nato er der for å garantere Europas fred og sikkerhet – eller at alliansen i dag representerer et «bolverk» mot selve kaoset den bidro til å skape?
Dette er spesielt urovekkende gitt Natos uttalte intensjon om å utvide sin aktivitet til Indo-Stillehavsregionen, som åpenbart vil være rettet mot Kina. Den nåværende Nato-generalsekretæren, Jens Stoltenberg, er en kjent anti-Kina-hauk. I februar trakk han paralleller mellom Russlands invasjoner av Ukraina og Kina, og sa «vi bør ikke gjøre den samme feilen med Kina», og antydet at Beijing skulle være strategisk avgrenset av Vesten.
For dette formålet styrker Nato samarbeidet med sine partnere i Indo-Stillehavsregionen – Australia, Japan, Republikken Korea og New Zealand – og håper også å åpne et Nato-forbindelseskontor i Tokyo, det første av sitt slag i regionen. Lederne for disse fire landene vil også delta på Vilnius-arrangementet for å understreke deres dypere forhold – slik de gjorde i Madrid i fjor. Av samme grunn vil Tyskland for første gang sende tropper til Australia som en del av fellesøvelser med rundt 30.000 soldater fra 12 andre nasjoner.
Under overflaten er opprettelsen av denne «globale Nato» ytterligere bevis på det faktum at alliansens strategi i økende grad ikke kan skilles fra Washingtons – fokusert mindre på forsvar og mer på stormaktskonfrontasjon. I en skarp uttalelse stemplet Australias tidligere statsminister Paul Keating Stoltenberg som alliansens «fremste tosk» for å ville «eksportere [Natos] ondsinnede gift til Asia». Han skrev: «Med hele Asias nylige utvikling midt i landets lange og latente fattigdom, ville dette løftet bli kompromittert ved å ha noe å gjøre med militarismen i Europa – og militarismen som er påført av USA … Stoltenberg oppfører seg som en amerikansk agent mer enn han opptrer som leder og talsperson for europeisk sikkerhet.»
Les: Australias tidligere statsminister: «Den største idioten av dem alle er Jens Stoltenberg!»
Dessuten bemerket Keating at Stoltenbergs aggressive anti-Kina-holdning ikke ble delt av Frankrike, den største EU-staten, som for bare noen dager siden ga ut en uttalelse som insisterte på at NATO skulle forbli geografisk begrenset til Nord-Atlanteren. Macron har vært motstander av et økt Nato-fokus på Kina i årevis, og hevdet i 2021 at «Nato er en militær organisasjon, spørsmålet om forholdet vårt til Kina er ikke bare et militært spørsmål. Nato er en organisasjon som angår Nord-Atlanteren. Kina har lite med Nord-Atlanteren å gjøre».
Men hvis Stoltenberg så åpenlyst kan se bort fra meningen til et så viktig medlem, hvem representerer han egentlig? Hvordan fungerer Nato egentlig?
NATOs viktigste beslutningsorgan er Det nordatlantiske råd, som samler representanter for hvert medlemsland og «overvåker den politiske og militære prosessen knyttet til sikkerhetsspørsmål som berører hele alliansen». Formelt blir «alle Nato-beslutninger tatt ved konsensus, etter diskusjon og konsultasjon blant medlemslandene». I realiteten foreskriver imidlertid verken grunnleggende traktat eller noe annet Nato-grunndokument en beslutningsregel. Dette gjør at alliansen kan presentere sine beslutninger som enstemmige og konsensusbaserte selv når de ikke er det. I teorien har hvert medlemsland de facto vetorett, men i praksis har bruken vært sjelden.
Dette relaterer seg til en annen av Natos myter: likheten mellom alle medlemsland. Dette er kanskje formelt sant, men land som Albania og Montenegro er neppe på lik linje med USA. Som en fersk studie fra det svenske forsvarsforskningsbyrået bemerker, «har USA vært en ubestridt leder av alliansen og en uformell gruppering av store allierte har dominert mange viktige Nato-avgjørelser».
Faktisk tror mange at Nato har vært en av nøkkelinstitusjonene som USA har utøvd sin kontroll over etterkrigstidens Vest-Europa. Som forskerne Rajan Menon og William Ruger hevder i en fersk artikkel: «Natos fortsatte eksistens sikrer at Europa forblir et strategisk underordnet USA, noe som forklarer hvorfor USA, selv om de ofte har klaget over urettferdig byrdefordeling, aldri har krevd en dramatisk økning i europeisk militærmakt, enn si et Europa med en autonom forsvarspolitikk». Det er ingen tilfeldighet, i denne forstand, at Natos fornyelse i hælene på Russland-Ukraina-konflikten har ført til en større grad av europeisk «vasallisering» under USA enn noen gang før, ifølge European Council on Foreign Relations.
I denne forstand er det slående å merke seg de dype ideologiske koblingene mellom Nato og EU, en annen av institusjonene som Washington historisk sett har utøvd sin innflytelse over Europa gjennom. Dette har blitt pinlig tydelig under presidentskapet til Ursula von der Leyen, kalt «Europas amerikanske president» av Politico sent i fjor. Gjennom årene har von der Leyen jobbet utrettelig for å holde Brussel forpliktet til Washingtons krigerske holdning til Russland og Kina – så det er helt passende at rapporter tyder på at hun har blitt valgt til å ta over som Natos neste sjef.
Gitt von der Leyens merittliste, vil hun få Stoltenberg til å se kompetent ut i sammenligning. I løpet av sin tid som Tysklands forsvarsminister ble von der Leyen anklaget for å tillate at lukrative kontrakter verdt millioner av euro ble uriktig delt ut til konsulenter – og deretter for å ha slettet alle meldinger fra to av smarttelefonene hennes før de returnerte dem til forsvarsdepartementet. Dette ser ut til å være vanlig praksis for von der Leyen. De siste to årene har von der Leyen systematisk nektet å frigi tekstmeldingene hun utvekslet, som president for EU-kommisjonen, med Pfizer-sjef Albert Bourla, der hun personlig forhandlet om kjøp av opptil 1,8 milliarder doser av BioNTech/Pfizer-vaksinen, verdt svimlende €35 milliarder. Samlet sett kan vi sannsynligvis forvente at Natos ledelse under von der Leyen vil være enda mindre transparent – og mer underlagt USAs interesser – enn noen gang.
I mellomtiden er det klart at Ukraina-konflikten har representert en velsignelse for USA og for de transnasjonale militær-industrielle interessene representert av Nato. Og det er i Washingtons all interesse for at krigen skal fortsette så lenge som mulig, og at Europa holdes i en tilstand av permanent ustabilitet. Dette er grunnen til, når det samles i dag, kan vi forvente at Nato vil fortsette å presse på for en opptrapping av konflikten i Ukraina. Hvorfor risikere å avslutte krigen når du kan innløse sjekker – både økonomiske og diplomatiske – i måneder og til og med år fremover?
Denne artikkelen ble først publisert av UnHerd:
The Nato mindset leads to war
Mer enn 400 bønder må legge ned
Av Romy Rohmann - 12. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/mer-enn-400-bonder-ma-legge-ned/
… dersom inntektsmulighetene i landbruket skal realiseres.
Dette er konsekvensene nå som jordbruksforhandlingene blei vedtatt i Stortinget. For å oppnå de inntektsmulighetene som ligger i det framforhandla resultatet ligger det et effektivitetskrav som betyr at minst 400 bruk må legges ned.
Budsjettnemnda for jordbruket legger inn et effektiviseringskrav som forutsetning i grunnlagstallene for jordbruksforhandlingene. Kravet er ei framskriving av arbeidstidsforbruket og betyr at bøndene hvert år må redusere arbeidsforbruket for å oppnå beregna inntekt. For 2022 var effektivitetskravet 2,9%.
Effektiviseringa skal oppnås ved at bøndene bruker mindre tid på de samme oppgavene. Løsningen som ofte velges er økt mekanisering. Det trengs for eksempel færre arbeidstimer per ku om du har melkerobot enn andre måter å melke på. Andre løser det ved å produsere mer enn før, for samme inntekt som før. Har man ikke ønske om eller mulighet til å være med på denne karusellen, synker inntekta.
SV og regjeringspartiene blei enige om tre tilleggspunkter, dette måtte til for at regjeringa skulle få flertall for jordbruksforhandlingene. Jordbruksforhandlingen blei vedtatt i Stortinget torsdag 15. juni.
De tre punktene var:
1. Stortinget ber regjeringen sikre norsk matberedskap og norsk matproduksjon gjennom et velfungerende tollvern, og at regjeringen i statsbudsjettet for 2024 går fra krone til prosenttoll for enkeltprodukt for å sikre dette.
2. Stortinget be regjeringen i dialog med faglagene, om å legge fram en strategi for økt sjølforsyning og trygg matproduksjon basert på norske ressurser, og komme tilbake til Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet.
3. Stortinget ber regjeringen, i dialog med faglagene, utrede hvordan bruk av datakart kan sikre høyere presisjon i tildeling av tilskuddsmidler og målrette arealtilskudd mot arealer som ligger brakk, som for eksempel i et teigbasert tilskudd. Utredningen skal være klar før de ordinære jordbruksforhandlingene 2024.
56 representanter stemte for årets jordbruksavtale og 44 stemte mot.
Ifølge Stortingets voteringsoversikt, stemte representantene fra Høyre, Frp, Rødt og MDG imot årets jordbruksavtale, i tråd med det de hadde varslet i forkant. Samt Venstre, ved en feiltakelse. 56 av representantene som var til stede i salen stemte for jordbruksavtalen, 44 stemte imot.
I tillegg til regjeringspartiene og SV, stemte også KrF og Pasientfokus for.
Det var større enighet om støtte til regjeringens enighet med SV om overgang fra krone- til prosenttoll på en rekke varer enn til selve jordbruksavtalen. (pkt 1)
62 representanter stemte for et slikt tollgrep, mens 38 stemte imot. Utover regjeringspartiene og SV, ga også Rødt, MDG, KrF og Pasientfokus sin støtte til det. Høyre, Frp og Venstre stemte imot.
Stortinget gikk enstemmig inn for de to andre enighetene mellom SV og regjeringspartiene. (pkt 2 og 3)
I debatten i Stortinget i forkant var det mange som trakk fram viktigheten av sjølforsyning og matberedskap.
Per Vidar Kjølmoen (AP) åpna stortingsdebatten med dette:
Totalberedskapskommisjonen seier det er naudsynt å produsere so mykje mat me kan på eigne ressursar. Det er i det perspektivet me må sjå den fundamentale omlegginga av landbrukspolitikken som regjeringa no gjer. Det er store tal, og ein av regjeringa Støre sine tyngste prioriteringar, fordi no er det alvor.
SV har sikra regjeringa fleirtal for avtala som vart inngått med Bondelaget på vegner av landbrukssektoren. Også i innlegget frå deira næringspolitiske talsperson, Torgeir Knag Fylkesnes, var sjølvforsyning eit tema.
Totalberedskapskommisjonen sin rapport sa mange ting me har vore kjende med tidligare, men ikkje sett i so samla system. Me har ein sjølvforsyningsgrad som gjer oss avhengige av ein import, som ikkje lenger er like sikker. Det er ein veldig alvorleg situasjon for Noreg, som har ein av Europa sine svakaste sjølvforsyningsgradar.
I forhandlinga med regjeringa fekk partiet gjennomslag for ein overgang frå kronetoll til prosenttoll og ein strategi for auka sjølvforsyning. Det ser Fylkesnes på som ein sikkerheitspolitisk siger.
Olaug Bollestad fra KrF gratulerte regjeringa og bondelaget med avtalen, men gav også uttrykk for at det var synd at Bondelaget og Bonde- og småbrukarlaget ikke hadde klart å samle seg om et felles krav til forhandlingene med staten.
Stortingsrepresentant Alfred Bjørlo mente det var svakt av regjeringa å ikke levere en konkret strategi for framtida til landbruket.
Bengt Rune Strifeldt FrP karakteriserer jordbruksoppgjøret som ei løysing bøndene ikke burde være fornøyd med og kom med sterk kritikk av forhandlingsinstituttet. Han sa blant annet:
Bønder er sjølvstendig næringsdrivende. Det kan ikke være tilfredsstillende å vite at drifta er avhengig av økonomisk støtte som kommer fra et lite stortingsflertall. Systemet skriker etter fornying, og vi vil ikke stemme for en avtale som tar oss dypere inn i uføret.
Han mente at bøndene sine inntekter i større grad skulle tas ut i markedet og foreslo et kutt i jordbruksoppgjøret på 1,2 milliarder.
https://www.nationen.no/stortinget-om-jordbruksavtala-no-er-det-alvor/s/5-148-376632
Leder i NBS Tor Jacob Solberg er bekymret for tidsplanen mot neste års forhandlinger.
Nå tar Stortinget sommerferie og starter ikke opp igjen før i oktober. I mellomtiden skal det gjennomføres et valg.
Jeg er bekymret for når regjeringa skal få utarbeidet en proposisjon basert på Grytten-utvalgets NOU og innsendte innspill, sende denne på høring og sikre en Stortingsbehandling tidsnok til at Budsjettnemnda kan innarbeide vedtatte endringer i sitt arbeid, sier han og avslutter med; Det haster. Nytt tallgrunnlag må på plass snarest for å sikre nødvendig framtidstro i en næring i krise.
https://www.smabrukarlaget.no/aktuelt/nyheter/bekymret-for-neste-aars-jordbruksforhandlinger/
NBS har bestilt en uavhengig rapport av konsulentbyrået Menon som skal vurdere tallgrunnlaget og inntektene til bøndene. I bestillingen står det bla at rapportene skal vurdere, forklare og presentere avvik mellom tall, metoder og økonomiske prinsipper som økonomer normalt benytter når man beregner lønnsomhet i en næring, og hvilken avkastning på kapital man må kreve. (NBS medlemsavis NR 5/ 30.juni)
Anton Langeland, generalsekretær i NBS, viser til at Småbrukarlaget stiller flere spørsmål ved tallgrunnlaget som jordbruksoppgjøret bygger på og det er nødvendig med en ny og uavhengig vurdering.
Nationen skriver dette om rapporten så langt:
Leo Grünfeld i Menon Economics seier arbeidet med rapporten ikkje er ferdig, men han deler likevel ein del synspunkt og funn basert på arbeidet som er gjort så langt.
– Småbrukarlaget har bede oss sjå nærare på kapitalen og utrekningane av kapitalkostnadene i jordbruket. Vi har sett på kor mykje kapital det er i jordbruket, verdien på kapitalen og at det er ein kostnad for bonden å setje av eigenkapital, seier han.
Grünfeld viser til at ein måte å rekne ut kapitalen i jordbruket er å basere seg på bokført kapital basert på historiske investeringskostnader.
I totalkalkylen, som ligg til grunn for jordbruksoppgjeret, er kapitalbasen ifølgje Grünfeld prisjustert. Det ut frå at varene som er kjøpt inn skal kunne erstattast med nye når det er behov for utskifting.
– Vi er einige i det prinsippet. Viss traktoren har blitt dyrare når den skal skiftast ut, så må det leggast til grunn, seier Grünfeld. Prisane i totalkalkylen blir ifølgje Grünfeld justert med konsumprisindeksen (KPI). Det er han kritisk til.
– Det meiner vi er heilt feil. Ein må prisjustere med prisutviklinga på varene ein skal kjøpe. Prisveksten på innsatsfaktorar i jordbruket, som maskinar, bygningar og anna, har vore langt større enn utviklinga i konsumprisindeksen. Det trekker i retning av at kapitalverdiane i jordbruket er høgare enn det som er lagt til grunn i jordbruksoppgjeret, seier Grünfeld.
Dette er bare et av grunnlagstallene som Grünfeld mener er feil, du kan lese mer her:
https://www.nationen.no/rapport-om-bondeinntekt-stiller-sporsmal-om-kapital/s/5-148-374097
Frankrike blokkerer NATO-planer for Japan
Av Terje Sørensen - 12. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/frankrike-blokkerer-nato-planer-for-japan/
Sverige inn, er Japan neste? – men i alle fall inntil videre …
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat
Den nordatlantiske traktatorganisasjonen må være tro mot sitt navn, har Paris insistert på.
Paris har nektet å godkjenne en plan om å åpne et NATO-forbindelseskontor i Japan, og argumenterer for at blokken ikke bør utvide seg utover Nord-Atlanteren, ifølge en tjenestemann i Elysee-palasset sitert av Politico.
«NATO betyr Den nordatlantiske traktatorganisasjonen,» sa tjenestemannen til journalister på fredag, og advarte mot å viske ut linjene og understreket at selv den mye hypede Artikkel 5 i blokkens traktat spesifikt refererer til å opprettholde «sikkerheten til det nordatlantiske området».
I mai sa Japans ambassadør til USA, Koji Tomita, at Japan jobbet for å åpne et NATO-forbindelseskontor i Tokyo, som ville bli blokkens første i Asia. Ordningen har vært diskutert periodevis siden 2007, da daværende statsminister Shinzo Abe først besøkte NATOs hovedkvarter, og ble tatt opp igjen de siste månedene.
«Vi er ikke for av prinsipp,» la den franske tjenestemannen til. – Når det gjelder kontoret, har japanske myndigheter selv fortalt oss at de ikke er ekstremt knyttet til det.
Japans statsminister vurderer Nato-medlemskap.
Frankrikes president Emmanuel Macron mener personlig at organets charter pålegger geografiske begrensninger som hindrer NATO i å ekspandere til Asia, ifølge en fersk rapport fra Financial Times.
Tokyo har jevnt og trutt økt sitt samarbeid med blokken gjennom årene, og åpnet sitt første NATO-avdelingskontor i Brussel i 2018.
Statsminister Fumio Kishida ble den første japanske lederen til å delta på et NATO-toppmøte i fjor. Japan, så vel som Australia, New Zealand og Sør-Korea, har også blitt invitert til 2023-toppmøtet, som finner sted i Vilnius, Litauen 11. og 12. juli, ettersom blokken viser økt interesse for Indo-Stillehavet de siste årene.
Kina svarer på Nato-initiativ i Japan
Kina har protestert mot NATOs snikende ekspansjon og hevdet at blokken burde forbli innenfor sin egen innflytelsessfære og ikke forsøke å øke sin tilstedeværelse i Asia, og hevdet at regionen «ikke ønsker blokkkonfrontasjon eller militærblokker velkommen».
Russland, som sterkt motsetter seg NATOs ekspansjon i Øst-Europa, kritiserte også blokkens forsøk på å utvide sine aktiviteter til Asia. I mars sa Russlands president Vladimir Putin at presset fra USA og landets allierte for å skape det han kalte et «globalt NATO» ligner handlingene til Nazi-Tyskland, Italia og Japan på 1930-tallet før utbruddet av andre verdenskrig.
Frankrikes blokkering av NATOs Japan-planer er omtalt i flere medier, blant annet russiske RT.com, men også av JapanTimes og Politico.
Journalister snudde ryggen til Julian Assange og skar over sine egne struper
Av Chris Hedges - 12. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/__trashed-21/
Journalisters manglende evne til å mønstre en kampanje for å få løslatt Julian Assange, eller avsløre den ondskapsfulle svertekampanjen mot ham, er nok en katastrofal og selvdestruktiv tabbe av nyhetsmediene.
Originalt for ScheerPost
Forfølgelsen av Julian Assange, sammen med klimaet av frykt, storstilt overvåkning fra staten og bruken av spionasjeloven for å rettsforfølge varslere, har svekket undersøkende journalistikk. Pressen har ikke bare mislyktes i å mønstre en vedvarende kampanje til støtte for Julian, der en utlevering synes å være nært forestående, men forsøker ikke lenger å kaste lys over maktens indre arbeid. Denne feilen er ikke bare utilgivelig, men illevarslende.
Den amerikanske regjeringen, spesielt militæret og byråer som CIA, FBI, NSA og Homeland Security, har ingen intensjon om å stoppe med Julian, som står overfor 175 års fengsel dersom han blir funnet skyldig i brudd på 17 tiltalepunkter i spionasjeloven. De sementerer på plass mekanismer for drakonisk statssensur, der noen trekk ble avslørt av Matt Taibbi i Twitter Files, for å konstruere en dystopisk, korporativ totalitarisme.
USA og Storbritannia brøt skamløst en rekke juridiske normer og diplomatiske protokoller for å holde Julian fanget i syv år i den ecuadorianske ambassaden, etter at han hadde blitt innvilget politisk asyl av Ecuador. CIA, gjennom det spanske sikkerhetsforetaket UC Global, gjorde opptak av Julians møter med hans advokater, som alene burde ugyldiggjøre utleveringssaken. Julian har vært holdt i mer enn fire år i det beryktede høysikkerhetsfengselet Belmarsh Prison, siden British Metropolitan Police slepte ham ut av ambassaden den 11. april 2019. Ambassaden skal være Ecuadors suverene territorium. Julian har ikke blitt dømt for en forbrytelse i denne saken. Han er siktet i henhold til spionasjeloven, selv om han ikke er amerikansk statsborger og WikiLeaks ikke er en USA-basert publikasjon. De britiske domstolene som har engasjert seg i det som bare kan beskrives som en skueprosess, ser ut til å være klare til å overlevere ham til USA når hans endelige anke, som vi forventer, blir avvist. Dette kan skje i løpet av noen dager eller uker.
På onsdag kveld ved School of Oriental and African Studies, University of London, undersøkte Stella Assange, en advokat som er gift med Julian, Matt Kennard, medgrunnlegger og sjefsetterforsker i Declassified UK, og jeg pressens kollaps, spesielt med hensyn til Julians sak. Du kan se vår diskusjon her.
«Jeg føler at jeg lever i 1984,» sa Matt. «Dette er en journalist som avslørte flere forbrytelser begått av verdens supermakt enn noen andre i historien. Han sitter i et høysikkerhetsfengsel i London. Staten som ønsker å bringe ham over til landet for å sette ham i fengsel for resten av hans liv, er dokumentert for å spionere på hans privilegerte samtaler med sine advokater. Det er dokumentert at de planlegger å myrde ham. Noen av disse tingene, hvis du fortalte noen fra en annen tid: ‘Ja, dette er hva som skjedde, og han ble sendt uansett, og ikke bare det, men media dekket det ikke i det hele tatt.’ Det er veldig skummelt. Hvis de kan gjøre det mot Assange, dersom sivilsamfunnet kan slippe saken og mediene kan slippe saken, da kan de gjøre det mot hvem som helst av oss.»
Da Julian og WikiLeaks offentliggjorde de hemmelige diplomatmeldingene og krigsloggene fra Irak, som avslørte en rekke amerikanske krigsforbrytelser, inkludert tortur og drap på sivile, korrupsjon, diplomatiske skandaler, løgner og spionasje utført av den amerikanske regjeringen, hadde de kommersielle mediene ikke noe annet valg enn å rapportere informasjonen. Julian og WikiLeaks skammet dem til å gjøre jobben sin. Men selv da de jobbet med Julian, var organisasjoner som The New York Times og The Guardian fast bestemt på å ødelegge ham. Han truet deres journalistiske modell og avslørte deres tilpasning til maktsentrene.
«De hatet ham,» sa Matt om mainstream media-journalister og redaktører. «De gikk til krig mot ham umiddelbart etter disse avsløringene. Jeg jobbet for The Financial Times i Washington i slutten av 2010, da disse utgivelsene skjedde. Reaksjonen fra kontoret i The Financial Times var en av hovedgrunnene til at jeg ble desillusjonert med hovedstrømsmediene.»
Julian gikk fra å være en journalistisk kollega til en paria så snart informasjonen han ga til disse nyhetsorganisasjonene ble publisert. Han utholdt, med Nils Melzers ord, på den tiden FNs spesialrapportør om tortur, «en uopphørlig og uhemmet kampanje av offentlig mobbing, intimidering og ærekrenkelse». Disse angrepene inkluderte «kollektiv latterliggjøring, fornærmelser og ydmykelser, til åpen oppfordring om vold og til og med gjentatte oppfordringer til drap på ham».
Julian ble stemplet som en hacker, selv om all informasjonen han publiserte ble lekket til ham av andre. Han ble svertet som et seksuelt rovdyr og en russisk spion, kalt narsissist og anklaget for å være uhygienisk og sjuskete. Det uopphørlige karaktermordet, forsterket av fiendtlige medier, så ham forlatt av mange som hadde sett på ham som en helt.
«Så snart han hadde blitt dehumanisert gjennom isolasjon, latterliggjøring og skam, akkurat som heksene vi pleide å brenne på bålet, var det lett å frata ham hans mest grunnleggende rettigheter uten å fremprovosere offentlig ramaskrik over hele verden,» konkluderte Melzer.
New York Times, The Guardian, Le Monde, El Pais og Der Spiegel, som alle publiserte WikiLeaks-dokumenter levert av Julian, publiserte den 28. november 2022, et felles åpent brev der de oppfordret den amerikanske regjeringen til «å avslutte rettsforfølgelsen av Julian Assange for å ha publisert hemmeligheter».
Men demoniseringen av Julian, som disse publikasjonene bidro til å fremme, var allerede oppnådd.
«Det var i stor grad et umiddelbart skifte,» husket Stella. «Mens mediepartnerne visste at Julian fortsatt hadde eksplosivt materiale som fortsatt måtte utgis, var de partnere. Så snart de hadde det de trodde de ville ha fra ham, snudde de seg og angrep ham. Du må sette deg selv i øyeblikket der pressen var i 2010, da disse historiene ble avslørt. De kjempet for en økonomisk modell for å overleve. De hadde egentlig ikke tilpasset seg internettets tidsalder. Du hadde Julian som kom inn med en helt ny modell for journalistikk.»
Det fulgte en WikiLeaks-isering av amerikanske medier som The New York Times, som adopterte innovasjonene som WikiLeaks var pionér for, inkludert å tilby sikre kanaler for varslere til å lekke dokumenter.
«Julian var en superstjerne,» sa Stella. «Han kom utenfra «old boys»-nettverket. Han snakket om hvordan disse avsløringene burde føre til reform og hvordan Collateral Murder-videoen avslører at dette er en krigsforbrytelse.
Julian ble rasende da han så de tunge redigeringene av informasjonen han avslørte, i aviser som The Guardian. Han kritiserte disse publikasjonene for selvsensur, for å berolige sine annonsører og de mektige.
Han avslørte disse nyhetsorganisasjonene, som Stella sa, «for deres eget hykleri, for deres egen dårlige journalistikk».
«Jeg synes det er veldig ironisk at du har alt dette snakket om feilinformasjon, det er bare dekning for sensur,» sa Stella. «Det er alle disse nye organisasjonene som er subsidiert for å finne feilinformasjon. Det er bare et middel til å kontrollere fortellingen. Hvis hele denne desinformasjonsalderen virkelig tok sannheten på alvor, da ville alle disse organisasjonene mot desinformasjon holde WikiLeaks opp som eksempel, ikke sant? Julians modell for journalistikk var det han kalte vitenskapelig journalistikk. Det skal være etterprøvbart. Du kan skrive en analyse til en nyhetsartikkel, men du må vise hva du baserer den på. Kablene* er det perfekte eksempelet på dette. Du skriver en analyse av noe som skjedde, og du refererer til kablene og alt annet du baserer nyhetssaken din på.» (*Meldinger fra ambassadører til hjemstaten.
«Dette var en helt ny modell for journalistikk,» fortsatte hun. «Det er en [som] journalister som forsto seg selv som portvoktere hatet. De likte ikke WikiLeaks-modellen. WikiLeaks var fullstendig leserfinansiert. Leserne var globale og reagerte entusiastisk. Derfor startet PayPal, MasterCard, Visa og Bank of America bankblokaden i desember 2010. Dette har blitt en standardisert modell for sensur, for å avfinansiering, for å kutte kanaler fra leserne og deres støttespillere. Den aller første gangen dette ble gjort var i 2010, mot WikiLeaks, innen to eller tre dager etter at det amerikanske utenriksdepartementets kabler ble publisert.»
Stella bemerket at mens Visa stoppet WikiLeaks, fortsatte de å behandle donasjoner til Ku Klux Klan.
Julians «budskap var at journalistikk kan føre til reform, det kan føre til rettferdighet, det kan hjelpe ofre, det kan brukes i retten, og det har blitt brukt i retten i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, selv i Storbritannias høyesterett, i Chagos-saken,» sa hun. «Det har blitt brukt som bevis. Dette er en helt ny tilnærming til journalistikken. WikiLeaks er større enn journalistikk fordi det er autentiske, offisielle dokumenter. Det er å sette intern historie inn i det offentlige arkivet, til disposisjon for publikum og ofre for statsstøttet kriminalitet. For første gang var vi i stand til å bruke disse dokumentene til å søke rettferdighet, for eksempel i saken om den tyske statsborgeren, Khalid El-Masri, som ble bortført og torturert av CIA. Han var i stand til å bruke WikiLeaks-kabler i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen da han saksøkte Makedonia for overføringen. Det var en helt ny tilnærming. Det brakte journalistikken til sitt maksimale potensial.»
Påstandene om objektivitet og nøytralitet som spres av hovedstrømsmediene, er en mekanisme for å forhindre at journalistikk blir brukt til å utfordre urettferdigheter, eller reformere korrupte institusjoner.
«Det er helt fremmed, ideen om at du kan bruke journalistikk som et verktøy for å bedre verden og informere folk om hva som skjer,» sa Matt. «For dem er det en karriere. Det er et statussymbol. Jeg har aldri hatt en samvittighetskrise, fordi jeg ville aldri bli journalist hvis jeg ikke kunne gjøre det.»
«For folk som kommer ut av universitetet eller journalistskolen, hvor går du?» spurte han. «Folk får boliglån. De har barn. De vil ha et normalt liv … Du går inn i systemet. Du får sakte alle dine grove kanter klippet av. Du blir en del av tankens ensartethet. Jeg så det eksplisitt i The Financial Times.»
«Det er et veldig lumskt system,» fortsatte Matt. «Journalister kan si til seg selv at «jeg kan skrive hva jeg vil», men det kan de selvsagt ikke. Jeg synes det er ganske interessant å starte Declassified UK med Mark Curtis, i den forstand at journalister ikke vet hvordan de skal reagere på oss. Vi opplever en fullstendig blackout i hovedstrømsmediene.»
«Det har skjedd noe virkelig uhyggelig de siste tjue årene, spesielt i The Guardian», sier han. «The Guardian er bare et statstilknyttet medium. De tidlige WikiLeaks-utgivelsene i 2010, ble gjort med The Guardian. Jeg husker 2010 da disse utgivelsene skjedde med The Guardian og The New York Times. Jeg hadde lest de samme kablene som ble dekket i The Guardian og The New York Times, og jeg hadde alltid tenkt ‘Wow, vi er heldige som har The Guardian, fordi The New York Times tok en mye mer pro-USA, pro-statlig posisjon». Det er nå snudd. Jeg vil mye heller nå foretrekke å lese The New York Times dekke denne tingen. Og jeg sier ikke at det er perfekt. Ingen av dem var perfekte, men det var en forskjell. Jeg tror det som har skjedd er smart statlig undertrykkelse.»
D-notiskomiteen, forklarte han, består av journalister og statlige sikkerhetstjenestemenn i Storbritannia som møtes hver sjette måned. De diskuterer hva journalister kan og ikke kan publisere. Komiteen sender ut jevnlige råd.
The Guardian ignorerte rådene om ikke å publisere avsløringene av ulovlig masseovervåkning, utgitt av Edward Snowden. Til slutt, under intenst press, inkludert trusler fra staten om å stenge avisen, sa The Guardian seg enig i å tillate to representanter for Government Communication Headquarters (GCHQ), å overvåke ødeleggelsen av harddiskene og minneenhetene som inneholdt materiale levert av Snowden. GCHQ-tjenestemenn filmet 20. juli 2013, tre Guardian-redaktører mens de ødela bærbare datamaskiner med vinkelslipere og drill. Assisterende redaktør i The Guardian, Paul Johnson, som var i kjelleren under ødeleggelsen av de bærbare datamaskinene, ble utnevnt til D-notiskomiteen. Han satt i D-notiskomiteen i fire år. I sitt siste komitémøte ble Johnson takket for å ha «gjenopprettet forbindelser» mellom komiteen og The Guardian. Avisens fiendtlige rapportering hadde da blitt nøytralisert.
«Staten innså etter krigen i Irak at de måtte slå ned på friheten i britiske medier», sier Matt. «Daily Mirror under Piers Morgan … Jeg vet ikke om noen husker tilbake i 2003, og jeg vet at han er en kontroversiell karakter og han er hatet av mange mennesker, inkludert meg, men han var redaktør i The Daily Mirror. Det var en sjelden åpning for hva en mainstream tabloidavis kan gjøre hvis den gjør skikkelig journalistikk mot krigen, en ulovlig krig. Han hadde overskrifter laget av oljeselskapets logoer. Han gjorde Bush og Blair med blod på hendene, fantastiske ting, hver dag i flere måneder. Han hadde John Pilger på forsiden, ting du aldri ville se nå. Det var en stor gatebevegelse mot krigen. Staten tenkte «faen, dette er ikke bra, vi må slå dem ned».
Dette utløste regjeringens kampanje for å kastrere pressen.
«Jeg vil ikke si at vi har fungerende media når det gjelder avisene», sier han.
«Dette handler ikke bare om Assange,» fortsatte Matt. «Dette handler om all vår fremtid, fremtiden for våre barn og våre barnebarn. De tingene vi holder kjært, demokrati, ytringsfrihet, fri presse, de er veldig, veldig skjøre, mye mer skjøre enn vi er klar over. Det har Assange avslørt. Hvis de får Assange, vil demningen brytes. Det er ikke sånn at de kommer til å stoppe. Det er ikke slik makt fungerer. De plukker ikke ut en person og sier at vi skal stoppe nå. De vil bruke disse verktøyene til å gå etter alle som ønsker å avsløre dem.»
«Hvis du jobber i et miljø i London, der det er en journalist fengslet for å avsløre krigsforbrytelser, kanskje ikke bevisst, men et sted [vet du at] du ikke burde gjøre det,» sa Matt. «Man skal ikke stille spørsmål ved makten. Du bør ikke stille spørsmål til folk som begår forbrytelser i hemmelighet, fordi du vet ikke hva som kommer til å skje … Den britiske regjeringen prøver å innføre lover som gjør det eksplisitt at du ikke kan publisere [deres forbrytelser]. De vil formalisere hva de har gjort mot Assange og gjøre det til en forbrytelse å avsløre krigsforbrytelser og andre ting. Når du har lover og en samfunnsomfattende psyke, som at du ikke kan stille spørsmål ved makten, når de forteller deg hva som er i din interesse, da er det fascisme.»
Se sendingen med Chris Hedges, Stella Assange og Matt Kennard:
MERKNAD TIL LESERE AV SCHEERPOST FRA CHRIS HEDGES: Det er nå ingen måte igjen for meg å fortsette å skrive en ukentlig kolonne for ScheerPost og produsere mitt ukentlige TV-show, uten din hjelp. Murene lukker seg med oppsiktsvekkende hurtighet, for uavhengig journalistikk, der elitene, inkludert Det demokratiske partiets eliter, roper etter mer og mer sensur. Bob Scheer, som driver ScheerPost på et lavt budsjett, og jeg, vil ikke vakle i vår forpliktelse til uavhengig og ærlig journalistikk, og vi vil aldri sette ScheerPost bak en betalingsmur, belaste et abonnement for det, selge dataene dine eller godta reklame. Vær så snill, hvis du kan, registrer deg på chrishedges.substack.com, slik at jeg kan fortsette å legge inn min nå ukentlige mandagsartikkel på ScheerPost og produsere mitt ukentlige TV-show, The Chris Hedges Report.
Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenrikskorrespondent i femten år for The New York Times, hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisen. Han har tidligere jobbet utenlands for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet The Chris Hedges Report.
Chris Hedges: Journalists Abandoned Julian Assange and Slit Their Own Throats
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Yellens besøk i Kina har mislykkes
Av skribent - 12. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/yellens-besok-i-kina-har-mislykkes/
Av Moon of Alabama, 10. juli 2023.
USAs finansminister Janet L. Yellen besøkte Kina. Der forsøkte hun å presse verdens største økonomi i flere saker.
Yellen, i Beijing, kritiserer Kinas behandling av amerikanske selskaper – NY Times, 7. juli 2023
Yellen oppfordrer Kina til å øke investeringene i klimafinansiering – NY Times, July 7, 2023
USA øker presset på Kina for å bekjempe den globale fentanylkrisen – NY Times, July 7, 2023
Ingen av disse punktene er i Kinas interesse. I USA blir kinesiske selskaper behandlet dårlig. USA-finansierte klimainvesteringer i utlandet, som er små, kommer vanligvis med ytterligere ekstraordinære krav som gagner giverlandet i stedet for mottakeren. Kina gjør dette annerledes. Fentanyl er ikke et globalt problem, snarere et spesifikt problem i USA, hvis årsaker er generelle sosiale problemer som Kina og andre har unngått å få.
Det siste kravet Yellen stilte var enda mer vanvittig. Hun oppfordret til en fullstendig reversering av Kinas politikk overfor nyliberal politikk:
«Jeg presset dem på våre bekymringer om Kinas urettferdige økonomiske praksis,» sa Yellen, med henvisning til barrierer for tilgang for utenlandske selskaper og immaterielle problemer. Hun la til at et mer markedsorientert system i Kina «ikke bare ville være i USAs og andre lands interesse. Det ville også være bedre for den kinesiske økonomien.»
Ville Kina vært der det er i dag, hvis det hadde privatisert sitt banksystem og statseide bedrifter? Ville Kina vært rikere hvis de hadde tillatt amerikanske gribbefond å kjøpe opp og slå kinesiske selskaper konkurs? Ville landet ha klart å løfte 800 millioner av sine innbyggere ut av fattigdom hvis Kina hadde fulgt de økonomiske rådene fra USA, IMF eller Verdensbanken?
Svaret på disse spørsmålene er selvfølgelig et ettertrykkelig «nei».
Hvorfor Yellen tror hun kan imponere Kina med råd om et «mer markedsorientert system», selv når USA blokkerer kinesiske investeringer, sanksjonerer kinesiske selskaper og begrenser salg av visse produkter til Kina, er hinsides meg.
Yellens besøk førte ikke til noe. Hun hadde noen samtaler med kinesiske tjenestemenn, men oppnådde ingenting. Hun foreleste og stilte krav som ingen i Kina vil være villige til å oppfylle.
Det kinesiske laget virker ikke imponert over prestasjonen hennes:
«Yellen nevnte flere ganger at USA søker sunn konkurranse med Kina i stedet for en «vinneren-tar-alt»-tilnærming. Selv om dette kan høres bra ut, ligger nøkkelen i hvordan vi definerer «sunn konkurranse». Er det en amerikansk stil, der USAs geopolitiske appetitt er tilfredsstilt mens Kina samarbeider betingelsesløst? Eller er det basert på gjensidig respekt, fredelig sameksistens og vinn-vinn-samarbeid? Den grunnleggende årsaken til utfordringene i forholdet mellom Kina og USA ligger i Washingtons dårlige oppfatning av Kina. Med mindre spørsmålet om den «første knappen» blir reist, uansett hvor fantastiske ideene og ønskene kan være, vil de ikke forbli annet enn luftslott.»
Med mindre USA aksepterer Kina som en likeverdig partner, vil forholdet mellom landene ikke bli bedre. USA kan bare vokse med Kina når de aksepterer at Kina er annerledes enn USA, og at Kina har sin egen vei til videre utvikling.
Og siden dagens dominerende posisjon [i USA] ikke er annerledes, er en ytterligere forverring av forholdene, i stor grad til skade for USA, den mest sannsynlige utsikten.
Denne artikkelen ble publisert av Moon of Alabama:
Yellen’s Visit To China Has Failed
Oversatt av Bertil Carlman.
Mot Den nye verden
Av Knut Erik Aagaard - 12. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/mot-den-nye-verden/
11.07.2023
På skolen lærte jeg om kreftenes parallellogram i matematikken. Jeg lærte mye og fikk Meget Godt, men forsto mindre. Det jeg ikke forsto, var at den verden jeg kjente, som var stabil her hos oss, den var basert på kreftenes parallellogram, nærmere bestemt de allierte hærenes plassering 8. mai 1945. Den plasseringen avspeilte de relative kreftene forholdsvis godt. Av den plasseringen fødtes De Forente Nasjoner med tilhørende institutter, av den fødtes NATO og Warzawa-pakten. Den plasseringen måtte Sveits holde seg unna og Kina komme seg inn i. Europa var delt, verden var delt, og det var stabilt – for oss.
Men fordi verden alltid forandrer seg, på tross av enhver etablert verdensorden, oppsto nye situasjoner, utenfor parallellogrammet. Halve kloden var kolonier under noen få europeiske stormakter. Det foregikk frigjøringskamper som rundt 1960 skapte svært mange nye land og nasjoner. De måtte innta sin plass og velge tilhørighet. Tilhørigheten var ofte enten amerikansk eller sovjetrussisk/kinesisk. Amerikanerne støttet lokalt de rike mot billige råvarer og handelspreferanse, mens sosialistene i øst kjøpte seg allierte og støttet lokalt de fattige, med våpen, penger, mat og sikkerhet.
Det som hos oss var stabilt, var avskyelig blodige borgerkriger og intervensjoner i koloniene, med variabelt resultat. Noen av disse nye statene haltet videre eller ble liggende brakk, andre ble veldig store, rike og sterke, og vaklet i sine lojaliteter.
Der er vi nå: Kartet stemmer ikke lengre med terrenget. Vi har en fastspikret verdensorden som knirker i sammenføyningene. Vi hyller den på 17. mai, i Kirkebønnen og i Trontalen, men hærene står ikke der de sto, nye er kommet til og andre har falt fra. Mange som trodde vi levet i et stabilt land i en stabil verden har kommet på andre tanker, atomkrig, for eksempel, og lurer på hvordan vi uten krig kan etablere en ny verdensorden, der kartet stemmer med terrenget, et nytt kreftenes parallellogram.
Jeg har skrevet om Den nye verden før her i bladet, lett inspirert av Dvořáks niende symfoni «Fra den nye verden», og jeg mener vi bør snakke mer om den. Den nye verden kan studeres fra de fleste vinkler av de fleste vitenskaper. Jeg går ut fra det omstridte syn at virkeligheten virkelig finnes og at den kan studeres. Blant fenomenene i virkeligheten har vi også narrativene. Men den som i stedet for å studere virkeligheten studerer narrativene om den, havner uvegerlig og ubehjelpelig i narraktige paradokser av typen «Hvalen er alle tings mål» og andre mer dagsaktuelle, som at «En mann kan bli en kvinne». Eller rent ut sagt, at «Morlille kan bli en sten».
Et greit sted å begynne studiet av virkeligheten, er å se seg om. Hvor du enn vender blikket, ser du virkeligheten. La oss kaste et blikk inn i et land som de fleste mener noe om, men som færre forstår noe av, på tross av at vi daglig fôres med narrativene om det. I går, 10. juni 2023 var det som vanlig kveldsdebatt i den russiske statskanalen, og tema for kvelden var Den nye verden.
Tekstene er oversatt i farten av meg og lett redigert fordi deltagerne på russisk vis gjerne snakker i munnen på hverandre. Mine lett ledende kommentarer er satt i klammeparentes og jeg kursiverer etter eget skjønn.
Programleder Vladimir Soloviev: Vis bildene av Matvijenka hos Xi Jinping, vær så snill! Det viser høy grad av gjensidig tillit og respekt, det sier mye om nivået på forholdet mellom våre to land!
Vladimir Vavilov: Ja, det har vi snakket om mange ganger, og det har du helt rett i. Sammenlignet med (USAs utenriksminister) Blinkens besøk og besøket i går fra (USAs finansminister) Janet Yellen [begge visitter møtt med kjølig ironi i Russland], var dette et rettrygget besøk, alle våre seere forstår jo dette, ingen underdanig bukking og neiing, det var et gjensidig repektfullt og vennskapelig besøk. Valentina Matvijenka har kjent den kinesiske presidenten lenge og godt, fra sin tid som guvernør i St. Petersburg rundt 2010, da Xi Jinping besøkte henne to år før han selv ble president. Selv var han da påtroppende og visepresident. [Matvijenka leder nå Det russiske føderasjonsrådet [parlamentets overhus, og samarbeider tett med Vladimir Putin] Det var nyttig for Xi Jinpings egen karriere å besøke vår nordlige hovedstad og knytte kontakter der, med tanke også på at vår egen administrasjon og politiske elite i stor grad har sin bakgrunn fra den byen.
Dette er selvfølgelig et svært viktig møte, ikke minst på bakgrunn av kjeklingen mellom USA og de allierte og det forestående NATO-toppmøtet hvor også asiatiske land deltar, noe som for øvrig også skremmer kineserne litt [Kina ønsker å ha et stabilt og fungerende Europa i den andre enden av Vei og Belte].
Jeg vil gjerne bruke direkte tale i dag (for alle faktorene er jo alment kjente) og berøre tema Tredje verdenskrig. Den gjensidige handelen mellom Kina og USA er gigantisk, og jeg vil gjerne takke dere for [tidligere i debatten] å ha minnet meg om at stor gjensidig handel ikke på noen måte utelukker krigsutbrudd. Hitler-Tysklands største handelspartner var Sovjetunionen, men Hitler angrep likevel [Hitler tenkte vel slik: Hvorfor kjøpe det jeg bare kan ta?]. Takk for at dere minner meg om det, for nå vet jeg hvordan jeg skal møte [dem som mener Kina er for nært sammenflettet med USAs økonomi til å gå til krig]. En enorm økonomisk samhandel hindrer selvfølgelig ikke USA i å foreta en provokasjon i Taiwan-stredet. Amerikanerne planlegger virkelig Tredje verdenskrig, og USA vil sannsynligvis komme til å spille Hitlers rolle denne gangen. De tette relasjonene som har utviklet seg de siste tiårene vil antagelig bli ødelagt.
For oss er dette et konseptuelt problem. For det første: Hvor lenge vil denne Tredje verdenkrig vare? Jeg tror den vil vare i flere tiår, inntil Kinas totale og fullstendige seier over USA og oss. Men vi kan, hvis vi fortsetter den nåværende kursen, stille oss på den kinesiske siden, og da blir Kinas seier også i noen grad vår seier. Og motsatt: En russisk seier i Tredje verdenkrig vil også være Kinas seier. Hva nytte kan vi ha av en slik krig? Vi må forberede oss på den, det er jeg helt enig i.
Hei. Det finnes ingen partier eller politikere å stemme på som målbærer og fremmer en politikk i tråd med hva Steigan generelt målbærer. Som å gi mer penger til fattige i Norge fremfor i sofaen og kontoene til Zelensky og co. Vurderer noen i deres krets og starte et parti? Hva med den gamle partipolitikeren Steigan? Vi trenger virkelig en norsk JFK. Kunne dere/Pål Steigan skrive en artikkel om dette perspektivet: Mangelen på politiske alternativer og en mulig vei frem for å få reelle alternativer/politikere/partier. Et prorealiteten parti (som ikke er kun innrettet mot f eks. Helse eller Induatri og nærings/kraft politikk). Jeg støtter Steigan på alle måter. Tusen takk for innsatsen dere gjør for Menneskeheten. Fortsatt god sommer til dere alle🙏🏻😎🏖️🤗