Nyhetsbrev steigan.no 12.06.2023
Jordvern og matproduksjon – alltid lavest på prioriteringslista
Asia-Stillehavet er hvor Kina-Russland-partnerskap vil bli satt på prøve
Hegemonen vil gå til full hybridkrig mot BRICS+
Kampanjen mot Freia – hykleri på høyt plan
Mexico er på full fart inn i BRICS
«Klassekampen som møkkaspreder»
Amerikansk økonomi – Overraskende motstandsdyktig eller Potemkin-kulisser?
Jordvern og matproduksjon – alltid lavest på prioriteringslista
Av Romy Rohmann - 12. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/jordvern-og-matproduksjon-alltid-lavest-pa-prioriteringslista/
Det er bare 3% av Norges landareal som er dyrkbart, det er det laveste i Europa med unntak av Island. Til gjengjeld regnes ca. 45% av landarealet som godt utmarksbeite. Av de tre prosent dyrkbare landarealene, er ca. 70% grovfôrarealer, mens en knapp tredjedel er egnet til å dyrke korn, og en mindre del av dette igjen til matkorn, poteter og grønnsaker.
Den dyrkbare jorda er for verdifull til å «omdisponeres» til andre formål, men det gjøres stadig vekk. Alle vil ha en bit av den, og alt som kan puttes i sekken «grønn omstilling» prioriteres sjølsagt i disse tider.
Innstramminga i jordvernet må skje mye raskere enn regjeringa legger opp til, krever flere organisasjoner, de vil nå be Stortinget ta grep på flere punkter.
Regjeringspartia gikk ut i Hurdalsplattformen med et mål om ei omdisponering av max 2000 dekar årlig, men de sa ingenting om når dette målet skulle nås. Nå snakkes det derimot om at målet først skal nås i 2030.
Jordvern Norge, som er pådriver for redusert nedbygging av dyrka og dyrkbar jord, er ikke særlig imponert over framdrifta. Leder i Jordvern Norge, Olaf Gjedrem sier til Nationen:
Vi er glad for at regjeringa vil stramme inn til maks 2000 dekar i året, men det går altfor langsamt. At målet først skal vere nådd i år 2030 er for passivt og veldig trist.
https://eavis.nationen.no/titles/nationen/14174/publications/80/pages/24/articles/1835167/24/1
Presset på både jordbruksarealer og naturen ellers er stor.
Nationen skriver også i sin leder den 11.6:
Den største utfordringen for denne debatten her til lands, er at det ligger store penger i å bygge ut og eksportere fornybar kraft. Fornybar-lobbyen i Norge, som også Statkraft (vårt «eget» selskap) er en del av, er så mektig at den til tider framstår som en del av regjeringsmakta. Mens ingen blir rike av at «all natur forvaltes bærekraftig» – eller av å verne hav og natur.
https://www.nationen.no/arealkampenes-tid/o/5-148-372466
Som vi ser at denne figuren har vi jevnt og trutt bygget ned dyrka og dyrkbar jord helt sida 1949, og i dette bare fortsetter. Skal vi kunne øke sjølforsyninga i landet vårt må vi helt klart verne om jorda som det er mulig å dyrke mat på og prioritere jordvern.
Jordbruksarealer har måttet vike for vei-, bolig- og industriutbygging. Det er rimeligere å bygge på allerede opparbeida områder og matproduksjon har blitt nedprioritert.
Det har også vært kamper rundt energiutbygging som vindparker og solenergi, og nå ser vi at mineralforekomster også kan true matproduksjonen.
På Helleland i Eigersund kommune har selskapet Norge Mineraler funnet mineralforekomster i bakken, de har nå gjort testresultater som ifølge selskapet tyder på at en utvinning vil være drivverdig.
Dersom Norge Mineraler igangsetter utvinning av mineraler i blant annet Helleland, vil det medføre at et uvisst antall gårdsbruk må legge ned. Nationen skriver om dette den 10.6.
https://www.nationen.no/mineralforekomster-truer-omfattende-landbruksomrader/s/5-148-371655
Det er ikke bare her til lands at matjorda er under sterkt press, Norske Solgrid, eid av Viken fylkeskommune, er nå i gang med å bygge solceller på svensk matjord
Carl Kuylenstierna, som er godseier på Sperlingholm slott med 4500 hektar i Sør-Sverige, kjøpte nylig 100 ekstra hektar åker. Jorda skal leies ut til det norske selskapet Solgrid som bytter ut mais med solceller.
Til Nationen sier godseieren:
Jordbruksareal gir en avkastning på rundt 5000 kroner per hektar om året, mens jeg som jordeier nå kan leie ut til en solpark for tre-fire ganger mer, sier Kuylenstierna fornøyd.
Nationen skriver videre,
To timer sør for Gøteborg ligger en klynge med titalls hus i et veikryss i Laholm kommune. På små koller rundt vårpløyde åkre og små vann, kneiser en rekke med vindmøller rundt tettstedet Skogaby.
Her på den svenske landsbygda eier den norske stat, via Statkraft, allerede vannkrafta, fra et anlegg som med beskjedne åtte meters fall produserer 36 GWh i året. Og bare noen hundre meter unna har Solgrid nettopp fått tillatelse til å slå ned stålpæler for å sette opp solpaneler på Kuylenstiernas åkre.
E6 sørover fra Göteborg er en påminnelse om moderne energiproduksjon. Vindmøller dukker jevnlig opp som julestjerner over grønn skog, og man passerer atomkraftverket Ringhals som ligger bare seks mil unna Sveriges nest største by.
Nye solcelleparker dukker også opp og dekker atskillige hektar åker og eng. Den første du ser ved motorveien, ved byen Varberg, eies av norske Solgrid. I 2021 ble den selskapets første installasjon. Nå produserer panelene rundt 5,3 GWh i året på 8,2 hektar leid jord.
https://www.nationen.no/norsk-selskap-dyrker-strom-pa-svensk-matjord/s/5-148-366293
For 25 -30 år sida før Svenskene gikk inn i EU hadde de en sjølforsyningsgrad på mellom 75 -90 prosent. Nå er den nede i 50 prosent.
https://www.lrf.se/fordjupning/forsorjningsgrad/
Skal vi ha en mulighet til å øke sjølforsyninga i Norge er det helt klart at nedbygging av dyrka og dyrkbar jord må stoppe. Matproduksjon må prioriteres. Dette gjelder både jordbruksarealer og beitemuligheter i utmarka.
Vi har tidligere skrevet om kampen om utmarka her på Steigan.no og da skreiv vi blant annet:
Vi må forlange at de som har fått mandat til å forvalte, høste og kultivere naturen må utføre det på naturens bærekraftige premisser. Nå har det utviklet seg til et økonomisk industrieventyr, hvor kommersielle interesser kommer først.
Asia-Stillehavet er hvor Kina-Russland-partnerskap vil bli satt på prøve
Av Bhadrakumar - 12. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/asia-stillehavet-er-hvor-kina-russland-partnerskap-vil-bli-satt-pa-prove/
Av M. K. Bhadrakumar.
Maktdynamikken i Nordøst-Asia gjennomgår en dramatisk endring på bakgrunn av det strategiske partnerskapet mellom Kina og Russland, «partnerskapet uten grenser». Sammenbruddet til Kievs motoffensiv» og uhyggelige nederlag i krigen med Russland kan tvinge Biden-administrasjonen til å sette «støvlene på bakken» i det vestlige Ukraina, og utløse en global konfrontasjon, og på samme måte er forholdet mellom USA og Kina på sitt laveste punkt siden normaliseringen på 1970-tallet, mens Taiwan-spørsmålet potensielt kan bli en casus belli for krig.
Det nordøstasiatiske teatret kommer helt sikkert til å bli en avgjørende arena i den gryende stormaktskonfrontasjonen, med Arktis som varmes opp og den nordlige sjøveien blir operativ, noe som vil skyte fram den strategiske betydningen av det russiske Fjernøsten og Sibir som kraftsenteret i verdensøkonomien i det 21. århundre, kombinert med sin nåværende status som verdens kjernefysiske nummer én. Utfallet av Ukrainakrigen kan være den siste sjansen for USA til å hindre Russland i å nå sine mål. Det er det som gjør Fjernøsten til den mest den regionen som har størst konsekvenser for USA i deres globale strategi.
Symptomatisk for de økende spenningene innkalte det russiske utenriksdepartementet den japanske ambassadøren på teppet fredag, og en protest ble inngitt i et usedvanlig hardt språk, da det ble kjent at de 100 kjøretøyene som Tokyo uskyldig lovet Ukraina i forrige uke, i realiteten ville være pansrede kjøretøy og terrengkjøretøy. Tilsynelatende kunne Tokyo forstille seg, siden Japans eksportregler forbyr selskapene å selge dødelige gjenstander til utlandet!
Tokyo krysser en «rød linje», og Moskva er ikke likegyldige. Utenriksdepartementets uttalelse på fredag »understreket at administrasjonen til statsminister Fumio Kishida burde være klar til å dele ansvaret for dødsfallene til sivile, inkludert de i Russlands grenseregioner … (og) drive bilaterale relasjoner enda dypere inn i en farlig blindgate. Slike handlinger kan ikke forbli uten alvorlige konsekvenser.»
På fredag, i en videokonferanse med general Liu Zhenli, stabssjef for Kinas sentrale militærkommisjon, uttrykte sjefen for generalstaben for russiske væpnede styrker og første viseforsvarsminister general Valery Gerasimov tillit til utvidelsen av det militære samarbeidet mellom de to landene og bemerket: «Koordinering mellom Russland og Folkerepublikken Kina på den internasjonale arena har en stabiliserende effekt på verdenssituasjonen.»
Kinesiske medier rapporterte senere at de to generalene ble enige om at Russland vil delta (for andre gang) i Northern/Interaction-2023-øvelsen organisert av Kina, og signaliserte et nytt rammeverk for Kina-Russland felles strategiske øvelser sammen med den felles luftpatruljen over Japanhavet og Øst-Kinahavet av deres strategiske bombefly. For øvrig ble den sjette felles luftpatruljen gjennomført på tirsdag siden praksisen startet i 2019.
Det store bildet er at skiftet i japansk politikk i løpet av det siste året — tett på linje med USA angående Ukraina; kopiering av Vestens sanksjoner mot Russland; tilførsel av dødelige våpen til Ukraina, etc. — har påført det russisk-japanske forholdet betydelige skader. På toppen av det, Japans re-militarisering med amerikansk støtte og dets voksende bånd med NATO (som vender seg mot Asia-Stillehavet) gjør Tokyo til en felles motstander av både Moskva og Beijing.
Behovet for å stå imot denne nye amerikanske klienten er sterkt følt i Moskva og Beijing, som også har en global dimensjon siden Russland og Kina er overbevist om at Japan opptrer som et surrogat av amerikansk dominans i Asia og tjener vestlige interesser. På sin side, i en snuoperasjon, oppfordrer Washington nå aktivt Japan til å være en selvsikker regional makt ved å fjerne sine konstitusjonelle grenser for opprustning. Det gleder Washington at Japan lovet en langsiktig økning på over 60 prosent i forsvarsutgifter.
Det som bekymrer Moskva og Beijing er også oppgangen av revansjistiske elementer – rester av Japans keisertid – i maktens øverste lag i den siste perioden. Selvfølgelig fortsetter Japan å være i fornektelsesmodus når det gjelder sine grusomheter i perioden med sin brutale kolonisering av Kina og Korea og de grusomme krigsforbrytelsene under andre verdenskrig.
Denne trenden har slående likhet med det som skjer i Tyskland, hvor også de pro-nazistiske elementene gjenvinner eiendom og posisjon. Merkelig nok er en tysk-japansk akse til stede i kjernen av Washingtons strategier mot Russland og Kina i Eurasia og Nordøst-Asia.
Den tyske Bundeswehr utvider sine kampøvelser i Det indiske hav og Stillehavet og vil utplassere flere marine- og luftvåpenenheter til Asia-Stillehavsregionen neste år. En fersk tysk rapport bemerket: «Intensiveringen av tysk deltakelse i regionale manøvrer i Asia og Stillehavet finner sted på et tidspunkt da USA utfører rekordmanøvrer i Sørøst-Asia, i sine forsøk på å intensivere sin kontroll over regionen og fortrenge Kina så mye som mulig.»
Japans motivasjoner er enkle å forstå. Bortsett fra japansk revansjisme som gir næring til de nasjonalistiske følelsene, er Tokyo overbevist om at en avtale med Russland om Kuriløyene ikke er å forvente nå, eller muligens noen gang, noe som betyr at en fredsavtale ikke vil være mulig for å bringe fiendtlighetene fra andre verdenskrig til en formell slutt. For det andre visualiserer ikke Japan lenger Russland for å være en «balanser» i sitt urolige forhold til Kina.
For det tredje, viktigst, ettersom Japan ser på fremveksten av Kina som en politisk og økonomisk trussel, militariserer det seg raskt, noe som igjen skaper sin egen dynamikk når det gjelder både å oppheve sin maktposisjon i Asia og også integrere seg med Vesten (“ globalisering»). Uunngåelig oversettes dette som å fremme NATO i den asiatiske maktdynamikken, noe som skjærer dypt inn i Russlands sentrale nasjonale sikkerhets- og forsvarsstrategier. Følgelig har de håp strategene i Moskva hadde næret tidligere om at Japan kunne bli avvent fra USAs bane og oppmuntret til å utøve sin strategiske autonomi, fordampet i løse luften.
I sin iver etter å integrere Japan i det USA-ledede «kollektive Vesten», overgikk statsminister Kishida seg selv. Han oppfører seg som om han er forpliktet til å være mer lojal enn kongen selv. Samme dag som president Xi Jinping besøkte Moskva i mars, landet Kishida i Kiev hvorfra han dro for å delta på et NATO-toppmøte og begynte åpent å drive lobbyvirksomhet for etablering av et NATO-kontor i Tokyo.
Kishida fulgte opp med å være vertskap for NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg i Tokyo og gi ham en plattform for å spotte Kina offentlig. Det finnes ingen enkel forklaring på en slik overdreven oppførsel. Er det et spørsmål om fremdrift alene eller er det en kalkulert strategi for å få legitimitet for oppstigningen av revansjistiske elementer som Kishida representerer i den japanske maktstrukturen?
Nordøst-Asia er nå utvilsomt en prioritet for Kina og Russland, gitt deres overlappende interesser i regionen. NATOs ekspansjon til Asia og den kraftige økningen i den amerikanske styrkeprooppbyggingen får forsvarsstrategene i Beijing og Moskva til å se at Japanhavet er en «felles bakgård» for de to landene der deres strategiske partnerskap «uten grenser» burde være optimalt. De kinesiske kommentatorene bagatelliserer ikke lenger at de russisk-kinesiske militære båndene «tjener som en kraftig motvekt til USAs hegemoniske handlinger».
Det er fullt tenkelig at Kina og Russland på et tidspunkt i en nær fremtid kan begynne å se på Nord-Korea som en hovedaktør i deres regionale koordinering. De føler seg kanskje ikke lenger forpliktet til å observere de USA-ledede sanksjonene mot Nord-Korea. Faktisk, hvis det skulle skje, vil en rekke muligheter dukke opp. De russisk-iranske militære båndene har dannet presedens.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
Asia-Pacific is where China-Russia “no limits” partnership will be put to test
Hegemonen vil gå til full hybridkrig mot BRICS+
Av Pepe Escobar - 12. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/hegemonen-vil-ga-til-full-hybridkrig-mot-brics/
Hybridkrigen 2.0 mot det globale sør har ikke engang startet. Vippestater, dere har alle blitt advart.
Amerikanske Think Tank Land er ikke akkurat kjent med Montaigne: «Selv på den høyeste tronen i verden sitter vi fortsatt bare på vår egen rumpe.»
Hubris får disse typene til å anta at deres slappe rumper er høyt hevet over andres. Resultatet er at en varemerkeblanding av arroganse og uvitenhet alltid ender opp med å avsløre forutsigbarheten til prognosene deres.
US Think Tank Land – beruset av sin egen selvskapte aura av makt – telegraferer alltid på forhånd hva de holder på med. Det var tilfellet med Project 9/11 («Vi trenger en ny Pearl Harbor»). Det var tilfellet med RAND-rapporten om overbelastning og destabilisering av Russland. Og nå er det tilfellet med den kommende American War on BRICS som skissert av styrelederen for den New York-baserte Eurasia Group.
Det er alltid smertefullt å lide seg gjennom de intellektuelt grunne Think Thank Land-våte drømmene som er maskert som «analyser», men i dette spesielle tilfellet bør sentrale globale sør-spillere bli klar over hva som venter dem.
Forutsigbart dreier hele «analysen» seg om den nært forestående, ødeleggende ydmykelsen av Hegemon og dens vasaller: hva som skjer videre i land 404, også kjent – foreløpig – som Ukraina.
Brasil, India, Indonesia og Saudi-Arabia blir avfeid som «fire store gjerdesitterne» når det kommer til USA/NATO-stedfortrederkrigen mot Russland. Det er den samme gamle «du er med oss eller mot oss»-greia.
Men så blir vi presentert for de seks store globale sør-skyldige: Brasil, India, Indonesia, Saudi-Arabia, Sør-Afrika og Tyrkia.
I nok en grov, sjeldne remiks av et slagord som refererer til det amerikanske valget, er disse kvalifisert som de viktigste vippestatene som Hegemonen vil trenge for å forføre, overtale, skremme og true for å sikre sin dominans av den «regelbaserte internasjonale orden».
Saudi-Arabia og Sør-Afrika er lagt til i en tidligere rapport fokusert på de «fire store gjerdesitterne».
Vippestat-manifestet bemerker at alle er G-20-medlemmer og «aktive i både geopolitikk og geoøkonomi» (åh virkelig? Det må være breaking news). Det det ikke står er at tre av dem er BRICS-medlemmer (Brasil, India, Sør-Afrika) og de tre andre er seriøse kandidater til å bli med i BRICS+: Overveielser vil bli satt i turbo på det kommende BRICS-toppmøtet i Sør-Afrika i august.
Så det er klart hva vippestat-manifestet handler om: et trompetstøt for å kalle til våpen for den amerikanske krigen mot BRICS.
Så BRICS gir ingen trøkk
Vippestat-manifestet rommer våte drømmer om å flytte handel og virksomhet bort fra Kina. Nonsens: forbedret handel mellom BRICS+ vil være dagens orden fra nå av, spesielt med den utvidede praksisen med handel med nasjonale valutaer (se Brasil-Kina eller innenfor ASEAN), det første skrittet mot en utbredt avdollarisering.
Vippestatene er karakterisert som «ikke en ny inkarnasjon» av den ikke-allierte bevegelsen (NAM), eller «andre grupperinger dominert av det globale sør, som G-77 og BRICS.»
Snakk om eksponentielt tull. Dette handler om BRICS+ – som nå har verktøyene (inkludert NDB, BRICS-banken) for å gjøre det den ikkeallierte bevegelsen aldri kunne oppnå under den kalde krigen: etablere rammeverket for et nytt system som omgår Bretton Woods og de sammenlåsende tvangsmekanismene til Hegemonen.
Når det gjelder å slå fast at BRICS ikke har «gitt mye trøkk» bare avslører det US Think Tank Lands kosmiske uvitenhet om hva BRICS + handler om.
Posisjonen til India vurderes kun når det gjelder å være et Quad-medlem – definert som en «USA-ledet innsats for å balansere Kina». Rettelse: omringe Kina.
Når det gjelder «valget» av vippestater som må velge mellom USA og Kina på halvledere, AI, kvanteteknologi, 5G og bioteknologi, handler det ikke om «valg», men til hvilket nivå de er i stand til å opprettholde Hegemon-presset for å demonisere kinesisk teknologi .
Presset på Brasil er for eksempel mye tyngre enn på Saudi-Arabia eller Indonesia.
Til slutt kommer alt tilbake til den straussiske neokoniske besettelsen: Ukraina. Vippestatene er i ulik grad skyldige i å motarbeide og/eller undergrave de demente sanksjonene. Tyrkia, for eksempel, er anklaget for å kanalisere produkter til Russland i annen hånd. Ikke et ord om det amerikanske finanssystemet som ondskapsfullt tvinger tyrkiske banker til å slutte å akseptere russiske MIR-betalingskort.
På ønsketenkningsfronten skiller denne perlen seg ut blant mange: «Kreml ser ut til å tro at de kan tjene til livets opphold ved å dreie handelen sørover og østover.»
Vel, Russland lever allerede utmerket over hele Eurasia og et stort område av det globale sør.
Økonomien har startet på nytt (drivere er innenlandsk turisme, maskinbygging og metallindustrien); inflasjonen er på bare 2,5 % (lavere enn noe sted i EU); arbeidsledigheten er på bare 3,5 %; og leder av sentralbanken Elvira Nabiullina sa at innen 2024 vil veksten være tilbake til nivåene før militæroperasjonen i Ukraina.
US Think Tankland er medfødt ute av stand til å forstå at selv om BRICS+-nasjoner fortsatt kan ha noen alvorlige handelskredittproblemer å løse, har Moskva allerede vist hvordan selv en underforstått hard støtte av en valuta kan vise seg å være en umiddelbar game changer. Russland støtter samtidig ikke bare rubelen, men også yuanen.
I mellomtiden går den globale sør-de-dollariseringskaravanen nådeløst videre – like mye som proxy-krigshyenene kan fortsette å hyle i mørket. Når det fulle – svimlende – omfanget av NATOs ydmykelse i Ukraina utfolder seg, uten tvil innen midten av sommeren, vil høyhastighetstoget for avdollarisering være fullbooket, uten stopp.
«Tilbud du ikke kan nekte» kjører igjen
Hvis alt det ovennevnte ikke allerede var dumt nok, fordobles vippestat-manifestet på atomfronten, og anklager dem for «fremtidig (atom) spredningsrisiko»: spesielt – hvem ellers – Iran.
Russland er forresten definert som en «middelmakt, men en i tilbakegang». Og «hyperrevisjonistisk» for å toppe lista. Å kjære: med «eksperter» som dette, trenger ikke amerikanerne fiender engang.
Og ja, nå er du kanskje unnskyldt for å brøle av latter: Kina er anklaget for å forsøke å regissere og co-optere BRICS. «Forslaget» – eller «tilbudet du ikke kan avslå», mafia-stil – til svingstatene er at du ikke kan bli med i et «kinesisk rettet, russisk-assistert organ som aktivt motarbeider USA».
Budskapet er umiskjennelig: «Trusselen om en kinesisk-russisk kooptering av en utvidet BRICS – og gjennom det, av det globale sør – er reell, og den må håndteres.»
Og her er oppskriftene for å løse det. Inviter de fleste vippestater til G-7 (det var en elendig fiasko). «Flere besøk på høyt nivå av sentrale amerikanske diplomater» (velkommen til informasjonskapseldistributøren Vicky Nuland). Og sist, men ikke minst, Mafia-taktikk, som i en «smartere handelsstrategi som kan knekke nøtten som dreier seg om tilgang til det amerikanske markedet.»
Vippestat-manifestet kunne ikke annet enn å slippe Toppkatta ut av sekken, å spå, snarere be om at «spenningene mellom USA og Kina øker dramatisk og blir til en konfrontasjon i kald krigsstil.» Det skjer allerede – sluppet løs av Hegemonen.
Så hva blir oppfølgingen? Den mye ettertraktede og hypet til døde «frakoblingen», som tvinger vippestatene til å «knytte seg nærmere til den ene eller den andre siden». Det er «du er med oss eller mot oss» om igjen.
Så der har du det – med innebygde tilslørte trusler. Hybridkrigen 2.0 mot det globale sør har ikke engang startet. Vippestater, dere har alle blitt advart.
Denne artikkelen ble publisert her:
The Hegemon Will Go Full Hybrid War Against BRICS+
Kampanjen mot Freia – hykleri på høyt plan
Av red. PSt - 12. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/kampanjen-mot-freia-hykleri-pa-hoyt-plan/
Stadig flere stanser salg av Freia-produkter, skriver VG. En rekke norske selskaper har lørdag sluttet seg til boikotten av Freia og eieren Mondelez. Nå ber Coop om et møte med næringsministeren – snarest.
Årsaken til boikotten er at selskapet Mondelez, som eier Freia, er svartelistet av Ukraina fordi selskapet fortsatt har produksjon i Russland.
Bare i løpet av lørdag formiddag har hotellkjeden Strawberry, flyselskapet Norwegian, togselskapet SJ, hotellkjeden Classic Norway Hotels, Turistforeningen og Elkjøp sluttet seg til boikotten.
Vy, REMA 1000 og Norgesgruppen vurderer også hva de skal gjøre.
På Twitter skriver Mina Gerhardsen, generalsekretær i Nasjonalforening for folkehelsen:
Sjokoladekjøp som bidrar til russisk krigskasse frister lite. Bra @SAS, SJ Norge og Classic Norway Hotels tar side og slutter å selge Freia sine produkter. Dagligvarebransjen bør vel også følge etter? Ellers må vi som forbrukere ta det ansvaret selv!
Norske godhetsposører har en strålende dag og Kiev har fått demonstrert at bare de blåser i fløyta så hopper man i Oslo.
Ulogisk og meningsløs kampanje
Freia er en liten produksjonsbedrift i Oslo med et par hundre ansatte. Freia har ingen virksomhet i Russland. Det er det eierselskapet Mondelez som har. Oljefondet er en av de store eierne i Mondelez med 9,4 milliarder i aksjer og over 1% av det totale eierskapet.
De største eierne i Mondelez er Vanguard, Blackrock og State Street.
Disse selskapene eier omtrent det som er av merkevarer i USA.
Så skal du være helt konsekvent, så har du her lista over de selskapene du skal boikotte:
Les: Merkevarene, ikke mangfold, men enfold
State Street er dessuten største utenlandske eier i Schibsted som eier VG, og utgjør ei gruppe Wall Street selskaper som har rundt 48% av aksjene i Schibsted.
Les: Wall Street har tatt stadig sterkere kontroll over Schibsted
Så skal du virkelig ramme bakmennene, bør du boikotte storparten av norsk presse. (Det hadde kanskje ikke vært så dumt.)
Tilfeldig svarteliste
Det er de som har lite å tape på en boikott av Freia som gjør det, mener investeringsdirektør Robert Næss i Nordea.
Procter & Gamble, Xiaomi og Yves Rocher er noen av selskapene som fortsatt har virksomhet i Russland.
Norgesgruppen, som går i spissen for boikotten av Freia, eier SPAR-kjeden som har 530 utsalgssteder i Russland.
Dette er med andre ord hykleri på høyt plan.
Man har plukket ut en populær norsk merkevare og lagd mediekampenje mot den. Alle dem som vil ha poenger i sosiale medier hiver seg på. En industribedrift og et par hundre arbeidsplasser rammes. Russland rammes ikke. De virkelige eierne av det meste rammes ikke, men det nazibefengte regimet i Kiev har fått demonstrere hvor lett det er å få sentrale folk i Norge til å dans etter deres pipe.
Mexico er på full fart inn i BRICS
Av red. PSt - 12. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/mexico-er-pa-full-fart-inn-i-brics/
Hva vil skje dersom landet slutter seg til den nye BRICS-valutaen?
BRICS kan komme inn på latinamerikanske markeder hvis Mexico godtar ny valuta, skriver Mexico Daily Post.
Avisa skriver videre:
Hvis BRICS-valutaen kommer inn på de latinamerikanske markedene, kan den amerikanske dollaren være på vei mot nedgang. Mexico og 18 andre land har uttrykt sin interesse for å bli med i BRICS-alliansen og akseptere den nye valutaen, rapporterte Bloomberg. BRICS kan snart utvides til BRICS+ hvis gruppa på fem nasjoner bestemmer seg for å slippe nye land inn i blokken.
Bevegelsen vil gjøre BRICS sterkere og utfordre de vestlige G7-nasjonene i BNP etter kjøpekraftsparitet (PPP). En inkludering av Mexico i BRICS kan forstyrre de tradisjonelle globale finansmarkedene og bidra til å gjøre plass for en ny verdensorden.
Hvis Mexico aksepterer BRICS-valutaen for grenseoverskridende transaksjoner som en del av BRICS+, kan det åpne muligheter for at den nye valutaen også kommer inn på andre latinamerikanske markeder. Den amerikanske dollaren kan bli hardest rammet av en slik utvikling.
Hva skjer hvis Mexico godtar BRICS-valuta?
Hvis Mexico blir med i BRICS kan styrke dets økonomiske bånd med de andre utviklingslandene i Asia og Afrika. De økte handels- og investeringsmulighetene kan potensielt styrke Mexicos økonomi og bidra til utvikling. I tillegg kan Mexicos deltakelse gi en inngangsport for BRICS-valutaen i Latin-Amerika.
Dette kan endre den geopolitiske dynamikken innenfor finans, eksport og handel. Det kan resultere i en rekonfigurering av allianser og partnerskap, som potensielt kan påvirke Mexicos forhold til andre land. Det kan også føre til tettere bånd med de andre BRICS-medlemmene og omforme den globale maktdynamikken.
Å bli med i BRICS kan øke Mexicos innflytelse og synlighet på den globale scenen. Mexico ville ha en plattform for å ta opp globale spørsmål om økonomiske spørsmål og delta i beslutningstaking sammen med andre fremvoksende økonomier.
Hvis BRICS-valuta setter den amerikanske dollaren på sidelinja og erobrer de latinamerikanske markedene, kan dollaren bli den hardest rammede valutaen.
Mexico er den nest største økonomien i Latin-Amerika
Mexico er den nest største økonomiske makten i Latin-Amerika, med et betydelig BNP og kjøpekraft som gjør det til en avgjørende inngangsport til det nordamerikanske markedet. Til tross for forskjeller angående immigrasjon og handel, har både Mexico og USA opprettholdt et godt forhold, som har vært gjensidig fordelaktig, skriver J.J. Davies i den amerikanske tenketanken Strike Force. I desember 2022 feiret de to landene 200 år med diplomatiske forbindelser som har omfattet kommersielle, kulturelle og pedagogiske bånd.
Imidlertid har nylige kartelldrap på amerikanske borgere nær den amerikanske grensen ført til et anstrengt forhold mellom Mexico og USA. Noen republikanske medlemmer av det amerikanske representantenes hus har brukt denne tragedien til å oppfordre til amerikansk militær intervensjon, inkludert muligheten til å invadere Mexico for å angripe kartellene. Som svar anså den meksikanske presidenten Andres Orbrador forslaget som «uansvarlig» og uttalte at Mexico ikke ville tillate en fremmed makt å gripe inn.
Mexico og Kina har sterke handelsforbindelser, og Kina har gjort betydelige investeringer i Mexico de siste fem årene. Kinesisk eksport til Mexico økte med 28 % mellom januar 2022 og august 2022, noe som gjør Kina til Mexicos nest største importpartner etter USA. Mer enn 1200 kinesiske selskaper har investert i Mexico, inkludert Ganfeng Lithium, som fikk tilgang til en litiumgruve i Sonora. Opprinnelig ønsket president Obrador å gjennomgå konsesjoner til gruvens litiumforekomster til fordel for et nasjonalisert selskap, men han valgte å forenkle prosessen for Ganfeng, og skapte en gjensidig fordelaktig løsning. I 2021 var over 50 % av 9,08 milliarder dollar av eksporten fra Mexico til Kina malm, og hvis Mexico skulle bli tatt opp i BRICS, kan verdien av malmeksporten øke ytterligere.
Mexico og Russland har utviklet sterke økonomiske forbindelser, og Mexico er rangert som Russlands tredje største handelspartner i Latin-Amerika. Forholdet er hovedsakelig basert på samarbeid i olje- og gassektoren. Russiske multinasjonale selskaper som Gazprom Marketing and Trading Mexico og Rusatom International har investert i Mexico. Gazprom er et statseid energiselskap involvert i salg og distribusjon av naturgass, mens Rosatom er et statseid kjernekraftselskap involvert i kjernekraftverksutvikling og -bygging i Mexico.
I motsetning til USA har ikke Mexico innført noen sanksjoner mot Russland. De to landene har opprettholdt et positivt diplomatisk forhold siden 1924, da Mexico ble det første landet i Amerika som etablerte forbindelser med Sovjetunionen. Fokuset i forholdet deres har alltid vært på samarbeid og fremme av energi og teknologi.
Vil USA godta å ha BRICS som nabo? Vil USA akseptere at dollaren taper i «deres egen bakgård»? Hvis historien er noen rettesnor, er det åpenbare svaret NEI. Men hvor mange konflikter kan USA håndtere samtidig?
«Klassekampen som møkkaspreder»
Av skribent - 12. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/klassekampen-som-mokkaspreder/
Den tidligere Labour-lederen Jeremy Corbyn var i Oslo 6. juni for å snakke på et offentlig møte for Julian Assange i Litteraturhuset. Avisa Klassekampen dekket dette, men på en helt oppsiktsvekkende måte. Man skulle tro at dette ville ha vært en glitrende anledning for «venstresidas dagsavis» til å gjøre et intervju med en av de viktigste venstrelederne i Europa og eventuelt også slå et slag for sin journalistkollega Julian Assange. Men nei da.
I et leserinnlegg i Klassekampen skriver Rødt-politikeren, forfatteren og journalisten Halvor Fjermeros:
«Makan til nivå på journalistikken som Klassekampen framviste tirsdag skal man lete lenge etter, sjøl i den mest tabloide delen av pressa. Med et bilde av Jeremy Corbyn med flere fra Munchmuseet, serveres det den lapskaus av sladder og sludder under en overskrift som tydeligvis har voldt redaksjonen besvær i å lande på: «Omtalt som mentor for nytt fredsparti». Hæh! «Omtalt som…»! Og her står altså den omtalte Mr. Corbyn rett foran nesa på avisas fotograf, og likevel har ikke journalisten klarte å spørre «den omtalte» om en kommentar.»
Typisk nok klarte Klassekampen heller ikke å dekke konferansen om Julian Assange.
Men derimot gikk de rett på limpinnen til provokatøren Lysglimt fordi denne hadde tatt en selfie med seg sjøl og Corbyn, noe Corbyn knapt kan lastes for. Lysglimt er nevnt 18 ganger i artikkelen.
Og for å kommentere dette hentet man inn den såkalte «eksperten» John Færseth, mannen som siden 2014 har jobbet aktivt for å hvitvaske nazistene i Azov-brigaden i Ukraina.
Les: John Færseth har drevet hvitvasking av nazistene i Ukraina siden 2015
Fjermeros avslutter sitt debattinnlegg slik:
«Avisas sørgelige utvikling fra sin rolle som en kritisk og journalistisk røst i norsk medieflora er et fenomen i seg sjøl å bedrive kritisk journalistikk over. Det som lyser rødest fra avisas omdømme nå, er rødmen som stiger fra skammen over det pinlige feilskjæret med Anne Holt-fadesen. Shame on you!»
(Klassekampen presterte å intervjue feil Anne Holt, og det i ei avis som har litteraturbilag hver uke.)
Amerikansk økonomi – Overraskende motstandsdyktig eller Potemkin-kulisser?
Av Michael Hudson - 12. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/amerikansk-okonomi-overraskende-motstandsdyktig-eller-potemkin-kulisser/
Michael Hudson er president for The Institute for the Study of Long-Term Economic Trends (ISLET), finansanalytiker på Wall Street og en framtredende forskningsprofessor i økonomi ved University of Missouri, Kansas City. Han ble intervjuet av Simes Dimitri i den russiske radiokanalen Sputnik 7. juni 2023 og vi publiserer en oversettelse av den engelske utskriften av intervjuet. Oversettelsen er gjort av Terje Valen.
Hudson gir interessante, viktige og kontroversielle perspektiver som i stor grad er ekskludert fra amerikanske mainstream media. Se også nettsida til Michael Hudson her.
I dagens episode ønsker vi å snakke om hva som skjer i den amerikanske økonomien. For når du ser på diskusjonen som pågår, ser du mange motstridende fortellinger. På den ene siden har du folk som Bank of Americas administrerende direktør Brian Moynihan, som søndag sa at landet kan møte en mild resesjon senere i år. Du ser mange store administrerende direktører som kommer med lignende spådommer. Derimot insisterer Biden-administrasjonen og mye av de amerikanske hovedstrømsmediene på at den amerikanske økonomien viser ekstraordinær motstandskraft. Så, Michael, jeg vil spørre deg, hva er din analyse av den nåværende tilstanden i den amerikanske økonomien?
Det ser veldig dårlig ut. Det kom seg egentlig aldri fra Obama-depresjonen som begynte i 2009 da bankene ble reddet og all gjeld ble holdt på boken. Gjelden har vokst veldig raskt på grunn av Federal Reserves 14 år med nullrenter som oversvømmet økonomien med penger, som betyr gjeld, for å prøve å støtte opp aksjemarkedet og eiendomsmarkedet. Gjelden har vokst mye høyere enn den var helt tilbake i 2008, da du hadde boliglånkrisen på grunn av «søppel-lån». Restansene og misligholdene øker for studielån, for billån, for kredittkortlån. Næringseiendom er ikke bare misligholdt, men store selskaper går ganske enkelt bort fra kontorbyggene sine. Mange banker er i samme posisjon som Silicon Valley Bank var i. Det er nesten en negativ egenkapital fordi boliglånsbeholdningene og markedsverdien av deres langsiktige obligasjonsbeholdninger har gått langt ned under det de skylder sine innskytere. Så lenge innskyterne ikke tar pengene sine ut, trenger ikke bankene å rapportere hvor mye de har tapt og hvor mye anskaffelsesprisen på boliglån og aksjer overstiger den faktiske markedsprisen i dag. Men amerikanerne trekker pengene sine ut av bankene fordi bankene ikke betaler veldig mye renter. Når du har en regjering som betaler 4 til 5% på pengene dine, hvorfor vil du ha pengene dine i banker som betaler kanskje 0,2%? Men når bankene prøver å forhindre uttakene, øker de rentene de betaler innskytere, og plutselig er inntektene deres langt nede. Så økonomien blir presset.
Så jeg vil bare prøve å klargjøre dette for leserne våre. I 2008 hadde du den store boligboblen som eksploderte. Basert på hva du forteller meg akkurat nå om denne gangen, har vi flere bobler og flere bransjer som begynner å gå fra hverandre i sømmene akkurat nå.
Ja, det er en måte å si det på. Det er ikke svindel som det var i 2008. Det var virkelig en banksvindelkrise, og det er derfor de kalte det «søppellån» og hvorfor de laget nye termer for det engelske språket som «NINJA», som betyr «ingen inntekt, ingen jobb, ingen eiendeler». Vi vet alle at staten kan betale regningene sine. Og vi vet at for boliglån har eiendomsprisene gått langt opp, det presser arbeidskraft, og at de kan betale bankene. Men problemet med at rentene plutselig går langt opp, jo høyere renten er, desto lavere blir markedsverdien av en eiendel, en obligasjon eller en aksje eller et eiendomslån. Det du har nå er bare vanstyre av Federal Reserve.
Jeg antar at denne situasjonen virkelig ber om dette spørsmålet fordi, som jeg nevnte i mitt første spørsmål, sier Biden-administrasjonen at den amerikanske økonomien viser utrolig motstandskraft. De sier at, «Se på jobbtallene. Vi skaper så mange nye arbeidsplasser. Vi bringer arbeidsplasser tilbake til Amerika.» Hva tror du de gjør feil? Hvorfor er ikke ting så bra som de sier de er?
Vel, la oss se på hva de får akkurat her. Bare i avtalen Biden inngikk med republikanerne her om dagen, sa han: «Vi kommer ikke til å gi Medicaid og sosial støtte til mødre med barn og fattige mennesker, med mindre de faktisk får jobb for matkupongene sine.» Hvis du tar de fattige, øker hjemløsheten i amerikanske byer – her i New York, er det helt oppe i den situasjonen de har San Francisco. Biden sier at med mindre disse stakkars alenemødrene og fattige menneskene som får matkuponger registrerer seg for en jobb, så kutter vi matkupongene og vi kommer til å sulte dem for å gå få den til å finne en jobb. Så de er tvunget til å gå til en jobb bare som et resultat av at det blir kuttet ned hele på det sosiale støttesystemet. Amerika er det eneste industrilandet som ikke mater sultende mødre og andre sultende fattige og ikke gir støtte til menneskene som blir fordrevet så mye. Så ja, det er en slags desperat å gå tilbake til jobb, men de får ikke noen høy lønn, og de får ikke en jobb som folk vil ha. Og hvis du ser på hva de jobber med, er det ikke jobber som faktisk bidrar til et økonomisk overskudd. Det er problemet. Mange av dem er i det militær-industrielle komplekset. Mange av dem skal tilbake på jobb på en restaurant.
Nå som regjeringen sier «Covid er akkurat som å være forkjølet, anerkjenner vi ikke Covid lenger». CDC produserer ikke tall på Covid. Så akkurat nå, her i New York og over hele landet, går folk tilbake til kinoene, de går tilbake til restauranter og de får Covid, men det blir ikke rapportert. Det rapporteres om overtallige dødsfall, men de tilskrives ikke Covid. Så plutselig har dere en gjenåpning av økonomien som ble stengt for å beskytte befolkningen som hadde Covid. Og nå sa Amerika: «Vel, vi ønsker ikke å miste mer økonomisk aktivitet. La oss bare si at Covid er over, og la folket få Covid. Så lenge de går tilbake på jobb.» Så ja, de skal tilbake på jobb, men de får Covid, og anslagsvis én av ti personer som får Covid har langvarig Covid, og det forårsaker nok et reelt langsiktig problem.
Jeg vil se litt mer på en ide om at du nevnte at mange av jobbene som blir opprettet er i sektorer som det militære industrielle komplekset, som ikke nødvendigvis er de mest økonomisk produktive sektorene. Kan du utdype den ideen? Hvor ser vi jobbveksten og i hvilken grad bidrar disse sektorene til langsiktig økonomisk vekst og utvikling?
Det er vanskelig å se nøyaktig hva sammensetningen av arbeidsstyrken [er] akkurat nå, men det er ikke i industri og produksjon. Amerika har allerede flyttet sin produksjons- og industribase offshore. Så ja, noen av dem er i militæret. Og det det militærindustrielle komplekset produserer er kampanjebidrag til kongressmedlemmene som støtter NATOs krig i Ukraina og Kinahavet, men det er egentlig ikke mye aktivitet av den typen som gjorde Amerika sterkt i begynnelsen av det 20. århundre. Det er egentlig ikke industriell aktivitet. Det er en byggeoppgang. Jeg vil si at det er bygg og anlegg og offentlig underholdning, restauranter, kontakt med folk, sektorene som ble stengt ned under covid.
Hvordan er det mulig siden Biden har utpekt tilbakeføring av industri som en av de sentrale plattformene i sitt presidentskap? Han sier: «Vi skal bringe arbeidsplasser tilbake til Amerika. Vi skal produsere halvledere, mikrobrikker og andre strategisk viktige teknologier her hjemme. Er det ikke meningen at det skal skje akkurat nå?
Du kan ikke bare gå ut på gaten og ansette folk til å lage mikrochips. Jeg tror det blir laget en ny fabrikk for dem som koster over 10 milliarder dollar. Og den fabrikken bygget av et taiwansk mikrochip-selskap kommer det til å ta ganske mange år å lage. Det finnes ikke noen måte som kan gjøre Amerika til en industriell makt igjen. Det kan ikke på noen måte gjenopprette sin industri med mindre den skriver ned den enorme mengden gjeld og boligpriser og sykeforsikring som den amerikanske lønnsmottakeren ba dem om å gjøre.
Tenk deg dette. Hvis du skulle gi lønnstakerne alt de kjøper i butikkene for ingenting, gi dem all maten, alle klærne, all transporten, alt de trenger. De kunne fortsatt ikke konkurrere med utenlandske arbeidere fordi de må betale så mye penger på gjeldsbetjening, på bolig, noe som tar mellom 30 og 40% av inntekten. De må ha medisinsk behandling. Det er 18% av USAs BNP, høyere enn noe annet land. Så pengene som betales til finans-, forsikrings- og eiendomssektoren i Amerika er så store at Amerika ikke på noen måte kan være konkurransedyktig med andre land. Så det Biden-administrasjonen prøver å gjøre er å si: «Vel, ok, jeg forstår at vi ikke kan konkurrere på priser. Jeg forstår at vår arbeidskraft ikke kan konkurrere med utenlandsk arbeidskraft noe sted i nærheten av det, men hvis vi militært kan fortelle alle om ikke å gå Kina, Russland, India, Asia og andre land hva de trenger for å lage data-cookies, chips og informasjonsteknologi, så må de kjøpe alt her til høye kostnader.
Vi kan kreve monopolpriser og prisene våre vil være så høye at vi i utgangspunktet kan utarme resten av verden ved å kontrollere alt de virkelig trenger for å fungere. Vi kan kontrollere energien deres, vi kan kontrollere oljen deres, vi kan kontrollere datamaskinene deres ved sanksjoner mot Kina, Russland, Iran, Venezuela, ethvert land som ikke er enige om å la oss kontrollere økonomien deres og kjøpe kontroll over den. » Ethvert land som ikke går med på å la Amerika produsere alle monopolvarene som er mest lønnsomme, vil bli behandlet som vi har behandlet Ukraina.»
Du vet, dette er fascinerende fordi når vi generelt snakker om sanksjoner, så tenker vi på dem først og fremst som geopolitiske presstrekk. At USA bruker sanksjoner som et alternativ til militærmakt. Men det jeg hører fra deg er at for USA har sanksjoner ikke bare blitt et politisk verktøy, men også en økonomisk nødvendighet.
Vel, det er det sanksjonene er. De er ment å være et økonomisk verktøy for tvang. Sanksjoner er en form for tvang, som sier: «Hvis du kan stole på oss for maten din, for oljen din, og vi kan slå av oljen din, så vil du fryse i mørket. Hvis vi kan blokkere mat for deg, har du ikke råd til å spise. Hvis vi kan få deres gjeld til oss høy nok til at alt deres eksportoverskudd må gå til å betale de pengene som IMF og Verdensbanken og andre utlendinger har lånt dere, da er dere helt avhengige av [oss].» Og det er det USAs strategi er – å gjøre andre land avhengige av seg, slik at de ikke har noe valg. For Amerika er et fritt marked å ta bort den økonomiske friheten til alle andre land og gjøre den friheten helt avhengig av USA. USA vil ha frihet til å fortelle andre land hva de skal kjøpe, hva de skal produsere, hva de skal importere, hva de ikke skal eksportere. Det er en ensidig asymmetrisk frihet, og det har ingenting å gjøre med den «frie markeds»-delen av samtalen du hører fra taleskriverne til Mr. Biden.
Jeg mener, det er målet, ikke sant? Men jeg registrerer dette fra Moskva, Russland, og siden starten av Ukraina-konflikten har jeg hatt mulighet til å reise til flere forskjellige byer over hele Russland. Jeg må innrømme at jeg er ganske overrasket over hvor lite livet har endret seg i Russland som følge av sanksjoner. Jeg hadde en mulighet til å snakke med forretningsfolk i ulike bransjer, og de er også ganske overrasket over hvor raskt russisk økonomi har tilpasset seg sanksjoner. Så jeg antar fra ditt synspunkt, er sanksjoner fortsatt det effektive verktøyet som det en gang var, eller har det mistet sin kant?
Sanksjonene har vært veldig, veldig effektive, men jeg tror spillerne har tatt feil. Sanksjonene var mot Europa, ikke mot Russland. USA kalkulerte for to år siden med at de ikke kan konkurrere med Eurasia. Det er å tape. De vet at de har tapt den langsiktige kampen for ikke bare dominans, men den langsiktige kampen for å være en stor aktør. Så det står: «Hva kan vi gjøre? Vi vet at vi ikke kan konkurrere med Eurasia, med Kina, Russland, Iran og resten, men det eneste vi kan gjøre er å skaffe amerikansk velstand ved å gjøre Vest-Europa og de engelsktalende landene, Australia og New Zealand, helt avhengige av oss.» Sanksjonene skal låse inn europeisk og engelsktalende i avhengighet av USA. Russland er bare en sidemottaker. Sanksjonene har gjort for Russland hva våre beskyttende tariffer gjorde for den amerikanske økonomien i det 19. århundre. Sanksjonene har tvunget Russland til å bli selvforsynt med matproduksjon, industriproduksjon og forbruksvarer. Sanksjonene har hjulpet Russland med å gjenoppbygge sin industri og kurert den for den nyliberale typen søppeløkonomi som amerikanerne sponset på 1990-tallet. Sanksjonene har hjulpet Russland og Kina til ikke å skade landet, men de har gjort Europa helt avhengig av USA. Hele denne NATO-krigen er en krig for å gjøre NATO-landene underdanige. Det er å rekolonisere Europa. Det er hva det er. Ikke for å skade Russland og Kina.
Du ga en virkelig grundig analyse av Russland, men kan du utdype litt mer om Kina? Hva tror du har vært effekten av Trumps handelskrig og nå nylig Bidens ulike skatterestriksjoner mot kinesisk økonomi? Vil dette skade Beijing eller faktisk styrke Beijing?
Vel, Kina har en stor fordel som de vestlige landene ikke har – de behandler penger som en offentlig tjeneste. Dens bank er en statsbank, ikke et privat banksystem. I Amerika låner de private bankene penger til finanssektoren for å tjene penger på aksjemarkedet, i obligasjonsmarkedet ved å kjøpe aksjer og obligasjoner som allerede er utstedt, og i eiendomsmarkedet ved å kjøpe boliger og næringseiendom som er bygget for lenge siden. Banker i Vesten låner ikke ut penger til å bygge fabrikker eller maskiner. De låner ikke ut penger til å etablere virksomhet. Det overlater de til aksjemarkedet, i utgangspunktet, men ikke bankene.
Kina bruker sin Bank of China, sin regjerings sentralbank, til faktisk å bruke penger og gi kreditt til realøkonomien, til å bygge nye eiendommer, til å finansiere nye industriprodusenter, nye produksjonsanlegg. Det er den store fordelen med Kina. I den grad USA prøver å produsere sanksjoner mot Kina, vil effekten være den samme som å produsere sanksjoner mot ethvert annet land. De vil tvinge landet som blir sanksjonert til å erstatte import med sin innenlandske produksjon for å gjøre importsubstitusjon. Du kan være sikker på at det er det Kina gjør akkurat nå, spesielt med informasjonsteknologien som USA konsentrerer sine sanksjoner om. Hvis du ser på antall patenter som er laget i informasjonsteknologi, er Kina langt foran alle andre land i dette. De produserer en enorm utdannet ingeniørklasse som ikke blir produsert i USA eller Vesten. Hvis du er en ledende student og ønsker å tjene penger i Vesten, vil du gå inn i finans. Og finans har den effekten at den ødelegger industrien, ikke hjelper den. Mens Kina sender sine kandidater til ingeniørfag og datateknologi og vitenskap og vil ikke først og fremst tjene penger ved økonomisk manøvrering og få resten av økonomien i gjeld til deg selv.
Michael, jeg vil tilbake til spørsmålet om den amerikanske gjelden, fordi en gjeldstakavtale nylig ble vedtatt etter uker med svært anspente forhandlinger. Det var frykt for mislighold. Alle fikk panikk, men nå ser det ut til at ting har roet seg. Forventer du at gjeldstakavtalen vil bidra til å stabilisere den amerikanske økonomien, eller vil det bare gjøre ting verre på lang sikt?
Hensikten var å gjøre ting verre. Det var aldri noen gjeldskrise i det hele tatt. Regjeringen kunne ganske enkelt ha fortsatt å betale sine regninger for prosjekter som kongressen allerede hadde godkjent. Regjeringen vil på ingen måte misligholde sin statsgjeld fordi statsgjelden tross alt holdes av de rikeste 10% og regjeringen kommer ikke til å gjøre noe som skader de 10% og gir fordeler til de 90%. Biden er en slags anti-Roosevelt. For nitti år siden, da Roosevelt ønsket å introdusere produktiv sosialpolitikk, gikk han til venstreorienterte grupper i Det demokratiske partiet og sa: «Få meg til å gjøre dette, få meg til å virkeliggjøre alle de offentlige reformene jeg legger inn i New Deal.» Og det gjorde de. Vel, Biden møtte i januar republikanerne som kom inn til møtet, og han sa: «Se, vi er alle enige. Vi ønsker å kutte lønningene. Vi ønsker å knekke fagforeninger. Vi ønsker å hjelpe oljeindustrien og bare ignorere all miljøvennlighet. Mest av alt ønsker vi å hjelpe Wall Street og de 10%, men få meg til å gjøre det. Du må ha en krise slik at folk tror at jeg virkelig må produsere et republikansk program fordi jeg tross alt er republikaner. Jeg er fra Delaware, og Delaware er staten der de fleste selskaper i Amerika har sine hovedkontorer, fordi Delaware-reglene er så foretaksvennlige og arbeiderfiendtlige at selskapene ønsker å være der.» Så Biden sa: «Ok, fordi jeg er demokrat, kan jeg ikke komme ut med antiarbeider-antiøkonomisk vekstpolitikk, men hvis du kan tvinge meg til å gjøre det, og vi kan late som om det er en statsgjeldsgrense, selv om det egentlig ikke er en effektiv en, da kan vi orkestrere det over fjernsyn, og vi vil gjøre det i et par uker. Det vil være som om du ser på en brytekamp, en god fyr mot den dårlige fyren. Vi kan si: «Hvordan i all verden kan Amerika betale sin gjeld?» Og vi kan på en eller annen måte si: «Ja, problemet er løst.’» Vi har kansellert Medicaid-støtten til de fattige. Vi har gitt klarsignal til oljeindustrien for å bore på offentlig grunn. Vi har kuttet ned på sosiale programmer.
Og så fikk du, dagen etter at gjeldsavtalen ble vedtatt, selvfølgelig senatoren fra Maine, Susan Collins, til å si: «Vel, nå som vi har balansert budsjettet, laget en gjeldsgrense for dette, må vi innse at krigen i Ukraina krever at vi øker militærbudsjettet enormt, fordi det ikke er flere stridsvogner, og alle stridsvognene og våpnene og flyene er brukt opp i Ukraina. Vi må øke militærbudsjettet enormt, og fordi vi har blitt enige om en utgiftsgrense, må vi kutte ned på de sosiale programmene som vi nettopp har kuttet ned, og kutte dem enda mer.»
Så det du ser er at klassekrigen akkurat nå er tilbake i virksomhet i USA. Dette er høyeste grad av klassekrig. Du ser arbeidskraft bli presset uten at det egentlig er mye å gjøre. Lokale by- og bybudsjetter blir presset over hele landet. Det er et av de store problemene, budsjettskvisen. Du har bankene som blir presset av mislighold på næringseiendom som de er utsatt for, og det økende mislighold på personlig gjeld som jeg tidligere har nevnt at de er utsatt for. Så økonomien er virkelig i trøbbel. Og når du har en krise som dette, er formuer laget av andres nød. Du kommer til å se en enorm overføring av penger fra 90% av befolkningen til de økonomisk rikest 10%. Det var egentlig det som ble dirigert i de siste ukenes dokudrama over et påskudd om at Amerika kanskje ikke kan betale sine statskasseveksler.
Du vet, det er ganske interessant fordi jeg er gammel nok til å huske Obama-Biden tilbake i 2008-2012, og de snakket om det, «vi som demokrater støtter en omfordeling av rikdom. Og på den tiden ble det antatt at denne omfordelingen av formue ville være fra øvre inntekt til lavere inntektsgrupper. Men nå ser det ut til at omfordelingen av rikdom går den andre veien, og tar fra de fattige for å gi til de rike.
Det er det politikk handler om i Amerika. Du kan se på giverne. Hvis du ser på donorklassen, hvem er donorene? Donorene er de rike, mottakerne av regjeringens politikk.
Men hvis vi tar en titt på statsgjelden, for eksempel, nådde det amerikanske føderale statsbudsjettunderskuddet $ 1,1 billioner i første halvdel av dette regnskapsåret. Kongressens budsjettkontor spår at dette problemet bare kommer til å bli verre i løpet av det neste tiåret etter hvert som rentene går opp. Jeg antar at dette stiller spørsmålet: hvor bærekraftig er det amerikanske føderale underskuddet og hvor mye lenger kan USA holde oppe de tilsynelatende ubegrensede utgiftene som vi har blitt vant til?
Til et uendelig beløp så lenge gjelden er i sin egen valuta, og så lenge du skriver ut valutaen, kan du skrive ut så mye du vil. Du vil aldri stoppe fordi du bare kan øke kreditten. Det var det Federal Reserve gjorde med sin nullrentepolitikk. Det forvrenger økonomien, og økonomien kan krympe og bli revet fra hverandre, men regjeringen kan alltid betale sin gjeld ved ganske enkelt å trykke pengene. Problemet som ødelegger den amerikanske økonomien er ikke statsgjelden – det er den private gjelden som fører til mislighold. Når du misligholder gjelden din, mister du eiendommen din til kreditorene. Så det du ser nå er en storstilt overføring av eiendom, en overføring av fast eiendom, en overføring av biler som folk hadde kjøpt, men ikke kunne betale avdrag og renter på, en overføring av inntekter fra de 90% til de 10%. Det er privat gjeld. Det er der det virkelige problemet er. Og så lenge TV-programmene kan fortsette å snakke om statsgjelden, ikke den private gjelden, vil folk på en eller annen måte ikke se at problemet som de har i sitt eget personlige liv, faktisk er problemet som plager hele den amerikanske økonomien.
Så vil du si at statsgjelden ikke er et problem, og at amerikanerne egentlig ikke bør bekymre seg for det?
Det stemmer. Det hele er bare oppdiktet. Når de snakker om å kutte ned på statsgjelden, mener de å kutte ned på sosiale tjenester. De vil gjerne gjøre det Biden og Obama ønsket å gjøre etter 2009. De vil kutte i trygden. De ønsker å privatisere det som om det på en eller annen måte vil løse problemet. De ønsker å kutte i helsevesenet. De ønsker å kutte ned på de fleste sosiale programmer, slik at pengene som regjeringen bruker, utelukkende vil være til å støtte finanssektoren, militærsektoren, forsikringssektoren og eiendomssektoren. Det er der eiendommen til de eiende klasser finnes, den «rentenistiske økonomien», husleiemottakerne som tjener penger på aksjer og obligasjoner og eiendom og monopoler. Regjeringen vil hjelpe topp 1% på bekostning av 99%, men den må late som om den er tvunget til å gjøre dette fordi det er et regjeringsunderskudd. De eneste offentlige utgiftene de virkelig ønsker å kutte ned på er utgiftene til de 90%. De ønsker å kutte ned Social Security, Medicare, lokale sosiale utgifter, støtte til lokale byer og stater. Alt som gjorde Amerika mer demokratisk og sterkt i fortiden.
Men hvor mye lenger kan USA bare fortsette å trykke penger for å betjene dette underskuddet på regjeringen? Er dette virkelig bærekraftig på ubestemt tid?
Vel, det som vanligvis stopper en slik situasjon er en politisk revolusjon. Svaret er at det er bærekraftig til folk slår tilbake, til det blir en revolusjon. Men så lenge du har et politisk system der du bare har to partier som egentlig er det samme partiet, og så lenge du har demokratene som det eneste alternativet til det republikanske partiet, kan det fortsette på ubestemt tid fordi folk ikke vil ha et politisk alternativ å stemme på. Det finnes ikke noe alternativ. Du kommer til å ha valg som hopper frem og tilbake, fra republikanere til demokrater til tilbake. Og likevel er ingen av dem et alternativ til hele finansialiseringen av økonomien som har funnet sted egentlig siden andre verdenskrig, og spesielt siden 1980-tallet. Så USA ender opp med å se ut som England under Margaret Thatcher og enda verre, Arbeiderpartiet som fulgte henne.
Og hvorfor er finansialisering av økonomien en dårlig ting? Jeg er i Russland, men jeg er født og oppvokst i USA. Jeg husker at alle lærerne mine på skolen fortalte oss elevene – og vi spurte dem: «Hvorfor drar alle disse fabrikkene til Kina? Er ikke det en dårlig ting? Er ikke det ille for USA økonomisk i det lange løp?» Og de sa til oss: «Nei, du er for ung. Du forstår ikke. De tar de blå kragejobbene mens vi kommer til mer avanserte hvite kragejobber innen økonomi og teknologi. » Hva er problemet med den typen modell? Hvorfor kan ikke USA bare ha en økonomi som er bygget hovedsakelig på hvite krage fagfolk og kontorer?
Finans er egentlig ikke en del av økonomien. Det er to økonomier i hvert land. Du har produksjons- og forbruksøkonomien, som ofte folk kaller «realøkonomien», lager ting og selger dem og bruker dem, og du har finanssektoren som gir kreditt for dette. Finanssektoren lever på kort sikt. Hvordan kan vi tjene penger de neste tre månedene eller i løpet av det neste året? De finansielle lederne tjener penger i henhold til hvor mye de kan presse opp aksjene i selskapet sitt, aksjekursen på aksjene sine. Du kan på kort sikt presse opp verdien av aksjene dine ved ikke å investere, men ved å bruke overskuddet til å betale ut utbyttet, noe som vil presse opp aksjekursen. Eller bare bruke overskuddet til å kjøpe aksjene dine. Det vil presse aksjekursen opp. Eller gå ut og låne penger. Du kan gjøre det de siste 14 årene. Lån penger til 1% og kjøp aksjene dine som gir mer, og det vil presse opp prisen. Så hvis ideen din om å bli rik er markedsprisen på husene dine og aksjene og obligasjonene dine, ble Amerika rikere økonomisk, men det ble ikke rikere for realøkonomien.
Reallønningene gikk ikke opp. Du har hatt en enorm økning i rikdommen av aksjer og obligasjoner som er eid av de rikeste 10%, men 90% av befolkningen eide kanskje 10% av aksjene og obligasjonene, og de er avhengige av å jobbe for få sin lønnsslipp å leve på. Deres levestandard har ikke gått opp. Deres arbeidsforhold har gått langt ned og blitt en mye mer stram og ubehagelig, helt ærlig. Så det er en forvirring om du skal tenke på økonomien som Wall Street og tjene penger på aksjer og obligasjoner og låne penger til eiendom, eller skal du tenke på en økonomi som ansetter arbeidere og stigende levestandard, den slags vekst?
Hva er din ide om hva en økonomi handler om? Vel, 80% av banklån i Amerika er boliglån, og de fleste fleretasjes hus er allerede bygget. Effekten av mer boliglån er å presse opp prisen på boliger. Så folkene som gir lånene og de nye fraværende eiendomsselskapene blir rike. Men når boligprisene går opp, betyr det at lønnstakerne må betale høyere og høyere andel av lønnen for å dekke husleien og ta opp boliglån og kjøpe bolig. Og så lenge mer og mer personlig inntekt blir brukt på bolig eller medisinsk behandling eller alderspensjonsinntekt, så vil de ha mindre og mindre å bruke på varer og tjenester.
Hvis du sier «glem varer og tjenester, vi vil ha Kina og Asia og utlendingene til å produsere dem,» så er alt du egentlig har en uthulet, tom økonomi. Demokratenes og republikanernes politikk er å uthule den amerikanske økonomien. Derfor er Covid en slik gudegave til demokratene. De sier bare: «Ta av deg maskene. Det er akkurat som en forkjølelse. Glem long covid. Glem den økende gjeldsrenten.» Amerika er landet der levetiden forkortes mer enn noe annet land i verden. De vet at det skjer. Det skjer på grunn av politikken de produserer. Det er ideen om likevekt. For å ha likevekt, må du få amerikanske lønninger til å gå enda mer ned under reproduksjonsraten. Du må ha en krymping av befolkningen i hele USA, det er deres ide om likevekt og deres definisjon av likevekt er hvordan kan gjelden betales? Vel, hvis det er din likevekt, kan gjelden bare betales, ettersom den vokser eksponentielt, ved å forbruke mindre og mindre, ved at levestandarden går ned og ned, ved at reallønningene går ned og ned, ved at sosiale tjenester blir kuttet mer og mer, ved at trygd og Medicare blir kuttet mer og mer. Det er programmet til begge de amerikanske politiske partiene.
Michael, jeg vil snakke med deg om amerikanske dollar, fordi i løpet av det siste året ser vi flere og flere land begynner å handle med alternativ valuta i handelsoppgjørene. Og vi ser også stadig større snakk om å etablere en BRICS-valuta eller et annet alternativ som en konkurrent til den amerikanske dollaren. Hva er din vurdering av den nåværende tilstanden til amerikanske dollar? Hva skjer her? Hvorfor leter så mange land etter alternativer for å dumpe dollaren?
Vel, i det siste halvannet året, har Amerika sagt, «hvis andre land holder sine dollar i europeiske banker eller amerikanske banker, og de gjør noe som vi ikke liker, har vi rett til å ta alle deres dollar, bare ta dem». For eksempel ønsket Venezuela å ha en sosialistisk regjering. Så Amerika sa til England: «Ta alt Venezuelas gull og beslaglegg det, og vi vil utpeke noen vi mener bør være president i Venezuela, Mr. Grito eller Guaido.» Og så mistet Venezuela sin gullforsyning.
For et år siden, i februar, tok USA rett og slett alle Russlands sparepenger i Vesten. Amerikanerne sa: «Kina, Iran, andre land, hvis dere ikke pålegger sanksjonene mot Russland og Kina, hvis dere ikke begår økonomisk selvmord ved å la Amerika kolonisere dere økonomisk, da vil vi bare gripe alle pengene deres. Alt er fair play. Du holder dollar. Vi får ta den. Dermed har de fortalt hele verden at dollaren ikke lenger er trygg. Dollaren er nå en politisk valuta. Og andre land ser på statistikken, og de innser hvordan disse dollarene blir pumpet inn i verdensøkonomien?
Helt siden Koreakrigen har den viktigste faktoren i det amerikanske betalingsbalanseunderskuddet, som sendte dollar til utlandet, vært militærutgifter. Så når andre land beholder sine valutareserver i dollar, Europa, Russland, Kina, så ved å holde dollarene, holder de disse dollarene trygt i statsobligasjoner. Å kjøpe Treasury Security har vært måten å finansiere USAs 800 militærbaser rundt dem på. Så fremmede land har betalt for at Amerika skal omringe dem med militærbaser og for å finansiere USAs militære, fordi dollarene som er i verden er inntektsgenerering av amerikanske militærutgifter. Det var det boken min Superimperialisme handlet om.
Og dette var en veldig bevisst politikk fra USA, av forsvarsdepartementet. Jeg hadde mange møter med utenriksdepartementet, forsvarsdepartementet langt tilbake rett etter at USA gikk på gull. Og de var veldig klare på at «ja, så lenge vi kan ha andre land som holder sine reserver i dollar, ikke i gull, ikke i noe alternativ til dollaren, så kan vi bruke alle pengene vi vil militært, og de vil ikke våge å kjempe mot oss.»
Så andre land bestemmer seg nå: «vent litt, vi ser hva NATO gjør i Ukraina, kjemper til den siste ukrainer. Vi ser at de nå prøver å få Taiwan, de vil at Taiwan skal kjempe til siste taiwaneser. De ønsker å fremme militær ustabilitet overalt.» Så de redder seg ut av dollaren. Hvordan gjør de dette? Hvordan finansierer de handelen? Vel, Saudi-Arabia og Kina satte seg ned og sa, vel, det meste av vår handel er virkelig med hverandre. Saudi-Arabia har kjøpt amerikanske militære varer, men så innser de at Amerika ganske enkelt kan slutte å gi dem reservedeler og reparere varene deres, slik at Saudi-Arabia og Kina handler i sine egne valutaer nå med valutabytteavtaler og BRICS-landene Russland, Kina, Iran, andre land, de får alle på plass valutabytteavtaler for å bruke sine egne valutaer i handel seg imellom.
Vel, så langt er dette bare bilaterale avtaler fordi det egentlig ikke er en felles alternativ valuta. For å lage en alternativ valuta utover bare å holde hverandres valuta, må du ha et alternativ til Det internasjonale pengefondet. Og det var det Lula snakket om da han dro til Asia. Hvordan lager vi sammen en felles alternativ bank? Vel, problemet med en alternativ bank er [at] du trenger at medlemmene blir enige om hvem som får kredittene. Tanken er å lage noe som det John Maynard Keynes foreslo helt tilbake i 1944, en bank som ville lage papirgull, kunstige penger, og i hovedsak gi det til forskjellige land. Den typen spesielle penger som denne banken vil skape, er ikke den typen penger du bruker i matbutikken. Det er ikke penger som ville brukt innenlands. Det er penger som gjør det gull gjør. Og det er bare små underskudd i betalingsbalansen blant sentralbankene. Det er det gull er nå. Før du hadde dollarstandarden eller statskassevekslestandarden i 1971, da land ville ha et betalingsbalanseunderskudd, måtte de betale i gull. Så hver måned under Vietnamkrigen brukte soldatene og hæren penger i Vietnam, i Sørøst-Asia, som pleide å være en del av det franske koloniale imperiet. Bankene var hovedsakelig franske. Bankene ville sende dollarene som ble brukt til sentralbanken i Paris. Og general de Gaulle ville ta disse dollarene og ville si, ok, her er dollarene vi har. Gi oss ditt gull på $ 35 en unse. Og det var slik USAs gullbeholdning gikk langt ned. Det var utgifter i utlandet, ikke bare Frankrike fikk gull, men Tyskland fikk gull ved eksport, kjørte et handelsoverskudd og innkasserte overskuddet til gull.
Så du ser akkurat nå andre land og kjører i stedet for å få flere dollar som de kjører betalingsbalansen overskudd, de kjøper gull og de kjøper hverandres valutaer. Det kommer til å ta en stund før det kan være en ekte BRICS-bank, fordi du er nødt til å ha en politisk avtale blant en stor gruppe land om hva slags penger som egentlig skal skapes, hvordan skal vi skape og fordele dette papirgullet blant land som kan brukes oss imellom? Det diskuteres fortsatt. Men når det er ferdig diskutert, vil folk ikke måtte forholde seg til dollar i det hele tatt lenger. Og faktisk, av deres handel med USA, kan de si, vel, hvis du vil kjøpe noe fra Kina, betaler du i vår valuta. Vi kommer ikke til å kutte ned på våre utgifter til USA. Og plutselig, hvis USA ikke er i stand til å få andre mennesker til å beholde sparepengene sine i dollar, noe som betyr å kjøpe statsobligasjoner, hvordan skal de da betale de internasjonale betalingsbalansekostnadene for sine militære utgifter? De vil ikke kunne opprettholde militæret i utlandet.
Den eneste måten de kan gjøre det på er å redusere importen i Amerika drastisk. Og for å gjøre det, må du kutte lønnsnivået med 20%. Du må gjøre den amerikanske arbeidsstyrken til den fattigste arbeidsstyrken i Vesten, slik at all betalingsbalansen, penger som brukes, ikke er på å kjøpe varer og tjenester for å konsumere, men bare for militære utgifter. Det er den kalde krigen, og den amerikanske lønnsklassen og fagforeningene begår selvmord på arbeidskraft ved ikke å innse at hvis du tar fokuset når det gjelder betalingsbalansen bort fra industrien og over mot militæret, da er detforbrukerne og lønnsmottakerne som må lide. Og selvfølgelig, hvis lønnsmottakerne og hjemmemarkedet virkelig får lønningene sine til å gå ned, hvorfor skulle noen investere i USA hvis ingen arbeidere har råd til å kjøpe produktene de produserer og andre land kjøper produkter fra hverandre, ikke fra USA? Slik ser fremtiden ut for den amerikanske økonomien.
Du ga et veldig grundig, omfattende blikk på hvordan dollarisering skjer og hvorfor det skjer. Men jeg vil spille djevelens advokat et øyeblikk, fordi argumentet som du hører fra mainstream økonomer som Paul Krugman i The New York Times og andre mainstream utsalgssteder er at selv om det er noe incitament for land å bevege seg bort fra dollaren, er det egentlig ikke et levedyktig alternativ for øyeblikket, og at landene i BRICS har for forskjellige for varierte økonomier for å kunne forene krefter og danne sin egen alternative valuta som, selv om de kan ha en felles interesse i å danne en BRICS-valuta, et alternativ til dollaren. Hva sier du til det? Hvor alvorlige er hindringene for avdollarisering? Kan de overvinnes?
Vel, la oss se på hva som skjedde med oberst Gaddafi, lederen av Libya. Gaddafi sa at vi ønsker en gullbasert valuta for Afrika. Og så i stedet for å holde dollar, kjøpte han gull. Så NATO bombet landet i fillebiter, fanget oberst Gaddafi, torturerte ham til døde og tok gullet fra sentralbanken, og ingen vet hvor det forsvant til. Men det ser ut til å ha forsvunnet inn i utenriksdepartementet for å bli brukt til skitne triks over hele verden. Så Krugman tar til orde for militært å tvinge og ødelegge ethvert land som ønsker et alternativ til dollaren. Han er en hauk og sier i utgangspunktet, «gjør det med makt». Og i sin beryktede artikkel i The New York Times sa han: «Vel, alle er så vant til å håndtere dollaren at de ikke kan finne et alternativ.»
Vel, nesten alle med et bredere sinn kan finne et alternativ. Men hvis du kan få de andre sentralbankfolkene til å tenke i tunnelvisjonen som Mr. Krugman ble utdannet i, og dele denne tunnelvisjonen for å si at det ikke er noe alternativ til dollaren, så kommer de ikke til å tenke på hvordan de skal lage et alternativ til dollaren. Vel, de fleste av bøkene mine handler om hvordan man lager et alternativ til dollaren og intervjuene jeg gjør, og kollegene mine og jeg bruker hele tiden på å skrive om dette. Vi skriver for Valdai Club i Russland. Jeg skriver for Chinese Academy of Social Sciences. Vi skriver for andre land for å bidra til å skape et alternativ til dollaren fordi vi ikke ønsker å se verden militarisert på den måten USA militariserer den. Vi ønsker å se en gjenopptakelse av det økonomiske potensialet som verden syntes å ha hatt frem til første verdenskrig før hele økonomien ble avsporet for et århundre siden.
Så, avdollarisering er mulig. Det er først og fremst et spørsmål om politisk vilje. Om landene som er interessert i prosessen er villige til å gjennomføre de nødvendige politiske endringene for å gjøre den til en realitet.
Dette er helt riktig. Og dette er grunnen til at USA bruker så mye penger på ikke-statlige organisasjoner og tenketanker i Europa, Russland, Kina, Midtøsten, alt for å prøve å forhindre, for å si at det er umulig å ha et alternativ til amerikanske dollar. Det er umulig å forandre verden. La oss bare fortsette å gjøre det vi gjør nå, og for å fremme folk som er veldig lojale mot USA, som politikerne som har ansvaret for Europa, von der Leyen, for å fremme «IMF-tenkning» der, hvis land ikke kan tilbakebetale sin utenlandsgjeld, må de pålegge innstramminger og senke lønnsnivået og devaluere valutaen. som betyr prisen på at deres arbeidskraft utveksling er for. USA er i ferd med å gjøre mot seg selv det de har gjort gjennom IMF til land i den tredje verden og land i det globale sør. De kommer til å devaluere dollaren. Og når dollaren går ned i pris mot de andre valutaene som ikke fører krig og bruker pengene sine i utlandet, vil det ta mer og mer dollar for å kjøpe de importerte forbruksvarene du nå kjøper fra Kina eller andre asiatiske land. Du kommer til å få prisene til å gå opp, langt opp i USA uten at lønningene går opp, og du kommer til å ha en lønnsskvis, og det kommer til å føre til enda mer mislighold av gjeld enn du har nå. Så resultatet av å senke inntektene for USA når folk allerede bruker nesten all sin inntekt bare for å gå i null, bare for å møte sine grunnleggende behov. Vel, det du kommer til å få er flere mislighold og økt inndragning av eiendom og graden av økonomisk polarisering i USA. Ulikheten i rikdom og inntekt kommer til å utvide seg enda mer enn den utrolige graden at den er utvidet siden 2009.
Har Biden-administrasjonen virkelig noen andre instrumenter til rådighet enn direkte militærintervensjon for å prøve å stoppe avdollariserings-prosessen?
Nei, det er alt Amerika har nå. Kreftene er bundet til det fordi USA i årevis har satt alle pengene sine i atomkrig. Så Amerika kan ikke gjeninnføre en verneplikt og ha en hær som invaderer et annet land fordi du vil ha studentprotester som du hadde i Vietnamkrigen. Så alt USA virkelig har å kjempe med militært er atombomber. Med mindre det kan få andre land til å begå selvmord, slik ukrainerne gjør etter det amerikanske statskuppet i 2014. Men det ser ut til at det kommer til å bli vanskelig å få andre land til å følge Ukraina. Og jeg kan ikke se at taiwaneserne gjør dette, bare japanerne kan være villige til å gjøre det.
Du vet, jeg tror vi har tid til et spørsmål til. Og i løpet av dette intervjuet er det én ting du virkelig har hamret løs på, at i løpet av de siste tiårene, og spesielt de siste ti årene, siden 2008-krasjet, har vi sett USA sakte forvandles til et finansoligarki med enorme mengder gjeld. Nå er jeg sikker på at dette ikke er det første tilfellet i historien hvor vi har sett fremveksten av et slikt samfunn. Hva forteller historien oss om farene ved å bli så avhengig av gjeld og gi politisk makt over til noen få utvalgte finansoligarker?
Vel, jeg har nettopp skrevet en hel bok om hvordan dette skjedde i det gamle romerske Hellas, The Collapse of Antiquity. Der fikk du et oligarki som redusert resten av befolkningen til gjeldsslaver, og som et resultat mistet de romerske borgerne sin jord til kreditorene, og alt land ble konsentrert i hendene på en kreditorklasse. Folk ble fattigere og fattigere og vi havnet i den mørke middelalderen. Det ble resultatet. Det var fem århundrer med forsøk på revolusjon i klassisk Hellas og klassisk Roma, og boken min skisserer hvordan det øverste felles kravet fra folket i romersk Hellas var å slette gjelden og frigjøre gjeldslavene, folket som på grunn av gjelden for alltid må jobbe for sine kreditorer, og så var det å omfordele joden. Alle skal ha rett til bolig. Bolig bør være et grunnleggende behov og et middel til å forsørge seg selv. Vel, i antikken betydde bolig ditt eget land hvor du kunne fø deg selv, dyrke dine egne avlinger og bli selvforsynt. Revolusjonen mislyktes, og når en revolusjon mislykkes, har du den mørke middelalderen. Det var det som gjorde den vestlige sivilisasjonen forskjellig fra alt som hadde eksistert før.
Gjennom hele resten av Midtøsten og Asia var det regelmessige gjeldsslettinger, men der hadde de ikke oligarkier. Du hadde Midtøsten og Asia som i hovedsak alltid styrt av en konge eller noe liknende, og hans rolle var å forhindre at det utviklet seg et oligarki. For hvis et oligarki utviklet seg, ville de jobbet på oligarkens land i stedet for å være arbeidskraft og kunne kjempe i hæren for å forsvare seg. Og i stedet for å betale skatt på kornet som de ville produsere og selge når høsten var slutt, ville de betale ned på gjelden og staten ville ikke ha noen skattepenger lenger, noen inntekter. Hvis arbeidet var eid av oligarkiet, ville de ikke være tilgjengelige midler for å bygge offentlig infrastruktur, for å bygge veier og vanningsdiker og murer og palasser og templer. Så det du ser i dag har skjedd i tusenvis av år, og det er mange eksempler gjennom historien på hvor andre land har gjort akkurat det USA har gjort. Hvis de ikke hadde en gjeldssletting, noe som vanligvis tar en revolusjon, og hvis revolusjonen mislykkes, blir det en mørk tidsalder.
Du vet, det gamle Roma ble midlertidig reddet av Julius Caesar og Augustus Caesar. Ser du en «amerikansk Caesar» i horisonten som potensielt kan ta kontroll, kvitte landet med oligarker, og gi det en sjanse til andre liv?
Vel, Cæsar ble myrdet fordi senatet sa: «Vi er bekymret for at han kommer til å slette gjelden.» Roma hadde nettopp hatt en hel kamp mot forkjemperne for gjeldssletting, Catilina-konspirasjonen. Catilina hadde satt opp en styrke for å prøve å kjempe mot Roma, og de ble alle myrdet og Cicero hadde drept dem ulovlig, og derfor ble Cicero selv utestengt fra Roma. Men gjennom historien er kreditorene, folk som ikke jobber for å leve, som bare arver pengene sine eller har pengene sine ved å utnytte mennesker, villige til å kjempe og dø for denne retten til å kjempe for andre mennesker. Men folk produserer faktisk rikdommen. Ofrene er mye mindre villige til å kjempe militært eller med vold. Og det første kreditorene, den herskende klassen, gjør, er å ta monopol på vold.
Du hadde attentater hvert eneste århundre i Roma. Forkjemperne for gjeldssletting og omfordeling av land ble myrdet. Det er det du ser ut til å stå overfor i USA, akkurat slik har USA myrdet utenlandske ledere de siste 75 årene. Afrikanske ledere, latinamerikanske ledere, Pinochet, mannen som kommer inn og myrder Allende. Det samme skjedde i Afrika. Det samme har skjedd i hele Midtøsten med Gaddafi.
Så lenge du har et Amerika som sier: «Vi vet hemmeligheten til økonomisk stabilitet, er det å myrde alle som er uenige med oss og som ønsker uavhengighet fra USA.» Så lenge andre land sa: «Ja, det er hva demokrati er, og vi er for USA,» så begår de selvmord og da vil lederne deres bli drept igjen og igjen og igjen. Det er slik verdensøkonomien holder likevekten i dag. Det er en likevekt som prøver å utsette hele verden for å havne i den mørke tidsalderen som Romerriket selv falt inn i.
(Oversatt av Terje Valen.)