Nyhetsbrev steigan.no 12.05.2025
Gi et bidrag til Mot Dag AS og støtt driften og utviklingen av steigan.no!
Putin foreslår forhandlinger med Zelensky i Istanbul 15. mai
Mauritius – sukkerøy med saltsmak!
Damaskus utnevner ekstremist med ISIS-forbindelser til hærleder i Nord-Syria
Hvorfor Washington er bekymret for Burkina Fasos unge revolusjonsleder
Israels folkemord – mer stillhet og medvirkning fra det liberale vesten
Dette er konstruktivisme i praksis – kjenn din fiende
Dusinvis av felleskjøkken i Gaza stengt på grunn av israelsk blokade
Veteran- og frigjøringsdagen og glemselens politikk
Putin foreslår forhandlinger med Zelensky i Istanbul 15. mai
Av red. PSt - 12. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/putin-foreslar-forhandlinger-med-zelensky-i-istanbul-15-mai/
Russlands president Vladimir Putin har foreslått å starte fredssamtaler med Ukraina uten forutsetninger allerede torsdag.
Putin kom med bemerkningene tidlig søndag kveld da han talte til media etter feiringen av 80-årsjubileet for Seiersdagen. Russland var vertskap for en rekke utenlandske dignitærer i dagene rundt feiringen, inkludert lederne fra Kina, Venezuela og Vietnam.
Putin tilbød seg å starte ubetingede samtaler med Ukraina «uten forsinkelse» 15. mai i Istanbul, hvor «de ble holdt tidligere og hvor de ble avbrutt», med henvisning til forhandlingene som ble holdt i Tyrkia i den tidlige fasen av konflikten i 2022.
Lenke til den fulle teksten til Putins tale her.
Moskva er «innstilt på seriøse forhandlinger» med Kiev og har som mål å «eliminere de underliggende årsakene» til konflikten for å oppnå en «langsiktig varig fred», uttalte Putin.
Mottrekk mot alliansen av de villige
Invitasjonen til forhandlinger med Zelensky er Putins sjakktrekk overfor det utspillet som koalisjonen av de villige, Emmanuel Macron, Friedrich Merz, Donald Tusk og Keir Starmer kom med på lørdag der de krevde umiddelbar 30 dagers våpenhvile.
Det var opplagt et forsøk på å sette Putin i forlegenhet, men midt under samtaler og markeringer av Seiersdagen formulerte Putin et motsvar som nå plasserer ballen på Zelenskys banehalvdel.
Alex Mercouris i The Duran har kommentert dette her:
Trump støtter Putins forslag
USAs president Donald Trump har uttrykt støtte til Vladimir Putins forslag om å gjenoppta direkte fredssamtaler med Ukraina. Putin foreslo tidligere å gjenoppta forhandlingene, som har vært satt på vent siden 2022, i Istanbul, Tyrkia denne uka.
Trump gikk ut på Truth Social på søndag og roste det han kalte «en potensielt stor dag for Russland og Ukraina! Tenk på de hundretusenvis av livene som vil bli reddet når dette uendelige ‘blodbadet’ forhåpentligvis tar slutt».
USA, la han til, «ønsker i stedet å fokusere på gjenoppbygging og handel. En STOR uke venter!»
Og han avsluttet med oppfordringa: «HOLD MØTET NÅ»!
Zelensky later som om han vil gjøre som Trump sier, og hevder at han vil møte opp i Istanbul. Men han legger til en forutsetning:
«Vi forventer en full og varig våpenhvile fra i morgen for å starte diplomatiet». Siden han vet at det ikke vil skje, har han ei mulig bakdør for å trekke seg i siste liten med henvisning til at Putin ikke gikk med på en slik våpenhvile, og derfor vil ikke Zelensky møte ham. Vi sier ikke at det er slik dette vil utspille seg, men vi noterer oss dette foran de mange taktiske manøvrene vi kan vente oss fram til 15. mai.
Putins forslag
I talen sin sier Vladimir Putin:
Vi foreslår å starte uten forsinkelse neste torsdag, 15. mai, i Istanbul, hvor samtalene ble holdt tidligere og hvor de ble avbrutt. Som dere vet, har tyrkiske kolleger gjentatte ganger tilbudt seg sine tjenester for å organisere slike samtaler, og president Erdogan har gjort mye for å organisere dem. Jeg husker at som et resultat av disse samtalene ble et felles utkast til dokument utarbeidet og parafert av lederen for forhandlingsgruppen i Kiev, men på Vestens insistering ble det rett og slett kastet i kurven.
I morgen skal vi ha en samtale med Tyrkias president, herr Erdogan. Jeg vil gjerne be ham om å gi en slik mulighet til å holde samtaler i Tyrkia. Jeg håper at han vil bekrefte sitt ønske om å bidra til forsøkene på å søke fred i Ukraina.
Vi er fast bestemt på seriøse forhandlinger med Ukraina. Målet vårt er å eliminere de underliggende årsakene til konflikten og å oppnå en langsiktig varig fred i et historisk perspektiv. Vi utelukker ikke at det i løpet av disse forhandlingene vil bli mulig å bli enige om en slags ny våpenstillstand og en ny våpenhvile. Og en reell våpenhvile som ikke bare ville bli overholdt av Russland, men også av den ukrainske siden, og som ville være det første skrittet, gjentar jeg, mot en langsiktig, bærekraftig fred, snarere enn et forspill til fortsatt væpnet konflikt etter at de ukrainske væpnede styrkene har blitt gjenoppbygd, utrustet på nytt og febrilsk har gravd ut skyttergraver og nye festninger. Hvem trenger en slik fred?
Vårt forslag er, som de sier, på bordet. Avgjørelsen er nå opp til ukrainske myndigheter og deres overordnede, som tilsynelatende er styrt av sine personlige politiske ambisjoner, snarere enn folkets interesser, og som ønsker å fortsette krigen mot Russland i hendene på ukrainske nasjonalister.
Det er grunn til å vente mer taktisk spill i dagene som kommer. Putin har blant annet ikke sagt om han sjøl vil komme og står fritt til å sende Lavrov for eksempel. Ifølge russiske medier har Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan allerede diskutert Putins forslag med den russiske presidenten og sagt seg enig.
Vi skrev denne kommentaren i mars 2022:
Mauritius – sukkerøy med saltsmak!
Av Jan Christensen - 12. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/mauritius-sukkeroy-med-saltsmak/
200 mil fra Afrikas østkyst, langt ute i Indiahavet, finner du den. Denne lille velstående sukkerøya på størrelse med Vestfold fylke. Ei paradisøy, om en skal tro reklamen. Jeg trodde, og ble litt skuffet. Joda, her er palmer, fine strender, behagelig temperatur, avkjølende vind og hyggelige folk.
Akkurat som på mange andre turistdestinasjoner. Men – skal du bo i samsvar med drømmen, med havutsikt og rett ved ei fin sandstrand, krystallklart vann, med skyggefulle trær, og svømmebasseng, koster det skjorta.
Mer enn hjemme!
Og verre: Det er de internasjonale hotellkjedene som stikker avgårde med mesteparten av fortjenesten.
Senker du kravene, og tar til takke med 10 minutters gange til en av de mange velholdte offentlige strendene, tilbys private leiligheter til tiendeparten.
For meg er Mauritius liksom ikke Afrika. Øya er for velordna og organisert. Gode veier, moderne bilpark og med lokaltransport til de fjerneste avkroker. Å reise hit fra det afrikanske fastland, koster mer enn flybilletten fra Norge.
Her finner du færre svarte afrikanere enn hjemme. Indere dominerer. På søndager fyller de opp strendene med hele familien. Beundrer utsikten, bader, fisker, spiser og drikker. Utenlandske pengefolk investerer og nyter godt av øyas lave skatter. Sånn trekker de opp både gjennomsnitts-inntekt og prisnivå.
2/3 av maten importeres, og tiltross for at kjøpekraften er under halvparten av vår, er mye av maten dyrere enn hjemme. Den vannmelonen jeg kan få for 10-20 kroner kiloen i Drammen, koster her 50 kroner.
Folk synes å leve i harmoni på denne multietniske og multikulturelle øya. Kriminaliteten er lav, politiet ses sjelden. Her er både kirker og moskeer og Hindu-templer. Selv leide jeg motorsykkel og reiste rundt på øya.
Nord og vest har mest sol, varme og best strender.
I sør og øst regnet jeg bort. Skybrudd, kraftig vind og tåke som aldri syntes å stoppe. Temperaturer på rundt tjue grader. Kraftige undervannstrømmer og farevarsler mot bading.
Men også lyspunkter. Fra mange av moskeene vaiet palestinske flagg. En av øyas store kjøpesenter-kjeder, «Drømmepris», promoterer et bredt utvalg av palestinske varer i sin kundeavis.
Noe å lære for våre egne handelsbaroner, for eksempel Coop?
Det sies at Mauritius var folketom da portugiserne oppdaget øya for 500 år siden. Seinere kom hollendere og franskmenn. Gjennom stormaktsavtaler i 1810 ble øya britisk. Ulikt andre afrikanske land var det få opprør mot kolonimakta.
Klima og jordsmonn gjorde øya perfekt for sukkerplantasjer. Men arbeidskraft var mangelvare. Dette ble løst gjennom slaveimport fra både fra Afrika og Asia. Da slaveriet ble opphevd i 1835, fantes andre løsninger: Kontraktarbeid.
Hundretusener ble rekruttert, mest fra India. Etter kontraktsperioden hadde de færreste råd til å reise hjem, fornyet kontrakten og ble værende. Disse utgjør i dag flertallet av øyas innbyggere.
Kanskje ligner datidens kontraktsarbeid på dagens «gjestearbeidere»? I EU søker østeuropeere seg vestover fordi det ikke lenger finnes arbeid i eget hjemland, eller fordi gresset antas grønnere på den andre siden. Akkurat som i forbindelse med Mauritius for 150 år siden.
Under britene ble sukkerproduksjonen industrialisert. Fra 300 sukkerfabrikker på det meste, er det nå bare tre igjen. Disse har funnet nisjer i et krevende verdensmarked. Fra å være råvareleverandør lager de nå spesialsukker og rhum, og får langt bedre priser.
(Rhum agricole (French pronunciation: [ʁɔm aɡʁikɔl]) is the French term for sugarcane juice rum, a style of rum originally distilled in the French Caribbean islands from freshly squeezed sugarcane juice rather than molasses. Rhum is a term which typically distinguishes it in French-speaking locales from rum made with molasses in other parts of the West Indies (rum, ron). WIKIPEDIA)
Nye næringsveier har også kommet i tillegg, først og fremst turisme – som sysselsetter hver fjerde arbeider – tekstilindustri, finans og fiske. Norges handel med Mauritius er på usle 70-80 millioner, men sies å ha stort potensiale innafor sjømat og fornybar energi.
Mauritius ble selvstendig i 1968. Dog – først etter at britene robbet landet for rundt tusen fjerntliggende øyatoller. De tusener som levde et enkelt liv der kokosnøtter og fiske ga nødvendig livsgrunnlag, ble tvangsevakuert. Mange endte sine liv i fattigdom og rus, andre drømmer fortsatt om å returnere. Her er lett å trekke paralleller, både til indianerne i USA og til palestinerne i Gaza.
Har du hørt om Diego Garcia? I dag leid ut av britene til USA, som her har bygd opp en av sine største utenlandske militærbaser. Basen er så hemmelig at knapt noen journalist har fått besøke øya. Strategisk viktig – både når det gjaldt USAs kriger i Vietnam, Afghanistan og Irak. Med tusenvis av mil fra både Storbritannia og USA. Med langtrekkende bombefly og atomvåpen.
Mauritius får full FN-støtte i å få tilbake Diego Garcia og de andre tapte øyene. Britene har nå kommet med innrømmelser, men Mauritius er ikke fornøyd.
UK Hands Over Indian Ocean Islands To Mauritius — Here’s What This Means For US Military Base On Diego Garcia.
Fortsatt får urfolket ikke vende tilbake. Amerikanerne krever leieavtale på 99 år, og vil befolke den kun med sine egne militære, samt filippinske «servicemen».
Mauritius var i en årrekke styrt av den «militante» sosialist-bevegelsen, MSM. Ledelsen gikk i arv fra far til sønn. Forut for fjorårets parlamentsvalg hadde partiet solid flertall.
Etter valget?
Kun en representant.
Velgerne prioriterte løfter mot dyrtid og korrupsjon og var mer opptatt av ytringsfrihet enn økonomisk vekst. Ved nylige avholdte lokalvalg, befestet «Koallisjonen For Forandring» sin posisjon, mens MSM ikke engang stilte til valg. Selv på Arbeidets dag holdt de seg i ro, i hvert fall i hovedstaden Port Louis. Helligdag til tross, her var de fleste butikker åpne.
Demonstrasjoner? Nei. Taler? Nei. Røde flagg? Nei.
Mauritius er med sine drøye 1,2 millioner innbyggere, en alliansefri øystat. Bortsett fra kystvakt, har landet ikke militærvesen. Sikkerheten trygges gjennom gode forbindelser med spesielt Storbritannia, Frankrike, India, Kina og øvrige afrikanske land.
Landet har likeverdige avtaler med viktige handelspartnere, og bestemmer selv over egne lover og regler. Mens vår regjering frykter alenegang og industri som ikke får solgt varene sine, fikser denne isolerte øya både handel, uavhengighet og vekst gjennom egen skaperkraft og gjennom å stole på seg selv.
Kan vi nordmenn, rike på gass og olje, klare det samme? Med handelsavtaler og uten EØS?
Jan Christensen
Damaskus utnevner ekstremist med ISIS-forbindelser til hærleder i Nord-Syria
Av skribent - 12. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/damaskus-utnevner-ekstremist-med-isis-forbindelser-til-haerleder-i-nord-syria/
USA kritiserte utnevnelsen, til tross for sin egen tidligere støtte til ISIS og dens avlegger, Nusrafronten, som nå styrer Syria under et nytt navn.
Av Nyhetsdesken
The Cradle, 9. mai 2025
Den syriske regjeringen har utnevnt Ahmad al-Hayes til stillingen som divisjonssjef for hæren i Nord-Syria, til tross for hans velkjente tidligere menneskerettighetsbrudd og forbindelser til ISIS – et trekk som amerikanske tjenestemenn kritiserte 8. mai.
«Den midlertidige myndighetens beslutning om å utnevne denne personen, som har en lang historie med menneskerettighetsbrudd og undergraving av vårt oppdrag mot IS, til en offisiell stilling, er en alvorlig feil», sa talsperson for utenriksdepartementet, Tammy Bruce, til Rudaw på en pressebriefing, og la til at «USA støtter ikke» utnevnelsen.
Syria ledes for tiden av en midlertidig regjering, ledet av de facto president Ahmad al-Sharaa, en tidligere Al-Qaida- og ISIS-kommandant som tok makten i desember, etter å ha styrtet tidligere president Bashar al-Assads regjering.
Hayes, også kjent som Abu Hatem Shaqra, var leder for Ahrar al-Sharqiya, en avlegger av den Al-Qaida-tilknyttede Ahrar al-Sham.
Ahrar al-Sharqiya er sammensatt av mange krigere fra Shaitat-stammen fra guvernementet Deir Ezzor og inkluderer tidligere ISIS-medlemmer.
Hayes deltok i 2019 i drapet på en kvinnelig kurdisk politiker, Hevrin Khalaf. En video som viser henne bli drept i veikanten etter å ha blitt dradd ut av bilen sin, gikk viralt og høstet internasjonal fordømmelse.
I 2021 sanksjonerte USA Hayes og anklaget ham for alvorlige menneskerettighetsbrudd, inkludert handel med yazidi-kvinner og -barn, og forbindelser med ISIS.
Det syriske forsvarsdepartementet utnevnte tidligere denne måneden Hayes til sjef for 86. Divisjon, som opererer i Deir Ezzor, Hasakah og Raqqa og inkluderer områder under kontroll av den kurdiske administrasjonen i det nordøstlige Syria.
«Hvordan kan noen som begikk drap og lemlestet kroppen til et politisk offer bli belønnet med en offisiell stilling?» sa Adalat Omar, leder for Women’s Coordination Board i Rojava-administrasjonen, rapporterte North Press Agency.
«Det syriske rettsvesenet må oppfylle sitt ansvar og sikre rettferdighet for ofrene for den syriske konflikten, ved å straffeforfølge de ansvarlige for krigsforbrytelser», la hun til.
Farhad Shami, talsperson for de kurdisk-ledede Syrian Democratic Forces (SDF), sa at forfremmelsen av Hayes er et «uakseptabelt skritt som vil tilsmusse statlige institusjoner» og ba om at han skulle straffeforfølges.
I mars inngikk SDF en avtale med den midlertidige syriske regjeringen om å integrere seg i føderale institusjoner.
USA har selv gitt støtte til ISIS, og hjalp dem med å erobre byen Mosul, nordvest i Irak, i 2014. Den irakiske kurdiske lederen Masoud Barzani, en nær amerikansk alliert, jobbet tett med ISIS for å utføre et folkemord mot den yezidi-religiøse minoriteten og tok tusenvis av yezidi-kvinner og -jenter som sexslaver for ISIS-krigere.
En bølge av kidnappinger for å slavebinde kvinner fra den alawittiske religiøse minoriteten i det vestlige Syria, har eksplodert siden Sharaas regjering tok makten i desember.
Denne uken dukket det opp rapporter i Homs, om den påståtte bortføringen og tvangsekteskapet av en ung alawittisk kvinne, Mira Jalal Thabat, med involvering av syriske sikkerhetsstyrker selv.
Denne artikkelen er hentet fra The Cradle:
Damascus appoints extremist with ISIS links as north Syria army leader
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Hvorfor Washington er bekymret for Burkina Fasos unge revolusjonsleder
Av Alan MacLeod - 12. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/hvorfor-washington-er-bekymret-for-burkina-fasos-unge-revolusjonsleder/
Burkina Fasos Ibrahim Traoré gjenskaper nasjonen sin, og i prosessen skaper han fiender i Vesten. Siden han tok makten i 2022 har den unge militærlederen utvist franske tropper, kastet ut vestlige selskaper og alliert landet sitt med Russland, Cuba og Venezuela.
MintPress, 7. mai 2025.
Traoré fremmer panafrikansk enhet og nasjonal selvstendighet samtidig som han overlever kuppforsøk, og posisjonerer seg som en radikal antiimperialist, noe som har blitt kritisert av både Washington og Paris. MintPress News utforsker prosjektet som pågår i Ouagadougou og de globale kreftene som prøver å stoppe det.
Traoré i søkelyset
Ifølge uttalelser fra regjeringen overlevde Traoré så vidt et utenlandsk orkestrert kuppforsøk forrige måned. Sikkerhetsminister Mahamadou Sana sa at militærjuntaen forpurret en «stor plan» om å storme presidentpalasset 16. april. Planleggerne, sa han, var basert i Elfenbenskysten, et Washington-støttet naboland hvor amerikansk militær tilstedeværelse nylig er blitt utvidet. Helt siden han tok makten i et militærkupp i september 2022, har Traoré blitt kritisert av vestlige regjeringer, ikke minst USA.
Den 3. april talte general Michael Langley, kommandør for US Africa Command (AFRICOM), til Senatet og anklaget den burkinske lederen for korrupsjon og for å ha hjulpet Russland og Kina med å etablere et imperialt fotfeste i Afrika. AFRICOM, Pentagons regionale kommando for Afrika, koordinerer amerikanske militæroperasjoner, etterretningsinnsamling og sikkerhetspartnerskap over hele kontinentet, ofte omtalt som antiterroroperasjoner.
På kuppdagen endret den amerikanske ambassaden sine reiseretningslinjer for Burkina Faso til «ikke reis». Langley skal ha møtt den ivorianske forsvarsministeren Téné Birahima Ouattara en rekke ganger i år, både før og etter kuppet.
Siden Traoré kom til makten, har han systematisk begrenset vestlige makters innflytelse i landet sitt, og kalt det et spørsmål om nasjonal suverenitet. I januar 2023 utviste han den franske ambassadøren og kalte landet en «imperialistisk stat».
En måned senere beordret han franske tropper til å forlate Burkina Faso. Dette bidro til å utløse en bølge av andre vestafrikanske nasjoner som tidligere var en del av det franske imperiet, som gjorde det samme. I dag har Mali, Tsjad, Senegal, Niger og Elfenbenskysten utvist franske styrker fra sine landområder. President Emmanuel Macron svarte med å anklage Burkina Faso og andre for «utakknemlighet», og la til at disse nasjonene «glemte å takke» Frankrike.
Traorés administrasjon har også blokkert eller utvist en rekke vestlige, statlig sponsede medier, og stemplet dem som agenter for neokolonialisme. Radio France International og France 24 var først. Deretter fulgte Voice of America, britiske BBC og tyske Deutsche Welle i 2024. Disse tiltakene møtte skarp kritikk fra vestlige organisasjoner. Human Rights Watch anklaget for eksempel regjeringen for en «slå ned» på dissens.
Selv om Frankrike formelt har vært uavhengig i over et halvt århundre, har de fortsatt betydelig kontroll over sine tidligere afrikanske kolonier. Fjorten nasjoner bruker CFA-francen, en internasjonal valuta som er satt til en fast kurs mot den franske francen og nå euroen. Dette betyr at det er svært billig å importere fra og eksportere til Frankrike (og nå Europa), men å gjøre det samme med resten av verden er uoverkommelig dyrt. Frankrike har vetorett over pengepolitikken til CFA-francen, noe som gjør afrikanske stater økonomisk avhengige av Paris.
Traoré har beskrevet CFA-francen som en mekanisme som «holder Afrika i slaveri», og har annonsert sin intensjon om å opprette en ny valuta. Sammen med Mali og Niger har Burkina Faso brutt med den vestligstøttede ECOWAS- regionblokken og etablert Alliansen av Sahel-statene, en panafrikansk union av stater som ser på seg selv som det første skrittet mot et samlet, antiimperialistisk Afrika.
Arven etter Sankara
Dette var drømmen til den revolusjonære burkinske lederen, Thomas Sankara. I likhet med Traoré var Sankara en militæroffiser som tok makten da han var i begynnelsen av trettiårene. Og på bare fire år introduserte han omfattende reformer for å øke nasjonens produktivitet og minimere avhengigheten av utenlandsk bistand. Han uttalte at «den som mater deg, kontrollerer deg» og promoterte innenlandsk, småskala jordbruk for å produsere næringsrik, lokalt dyrket mat.
Mens mange av regionens ledere underslo offentlige midler, bygde Sankaras sosialistiske revolusjon sosiale boliger og helsesentre og tok tak i masseanalfabetisme. Som feminist forbød han tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, og la vekt på å utnevne et stort antall kvinner til høye maktposisjoner.
Sankara ble myrdet i 1987. Det var først etter at Traoré kom til makten at drapsmannen hans, tidligere president Blaise Compaoré, ble dømt in absentia. Compaoré lever i eksil i Elfenbenskysten.
Traoré ser på seg selv som en disippel av Sankara og hans bevegelse. Vestlige kommentatorer er splittet i om han virkelig følger i den legendariske lederens fotspor. Noen, som Daniel Eizenga fra Africa Center for Strategic Studies (en tenketank i Pentagon), hevder at sammenligningene ender med lederens forkjærlighet for militæruniformer og røde bereter. Andre, som magasinet The Economist, beklager at Traoré er den ekte varen – en utvikling som betegner dårlige nyheter for storbedrifter. Men få kan benekte at han er ekstremt populær. Ghanas president John Mahama bemerket for eksempel at Traoré deltok på innsettelsen hans i januar og fikk langt mer applaus enn noen andre, inkludert Mahama selv.
Mange av Traorés initiativer er direkte inspirert av Sankara-tiden. Den nye militærregjeringen har lagt vekt på å oppnå matsuverenitet. Et nytt initiativ på 1 milliard dollar er lansert for å mekanisere landbruket og øke produksjonen av basisavlinger som ris, mais og poteter.
Traoré har også gjort tiltak for å nasjonalisere landets gruveindustri. Burkina Fasos økonomi dreier seg om gull, og edelmetallet står for over 80% av eksporten. Landet er verdens 13. største produsent av gull, med en produksjon på rundt 100 tonn per år, tilsvarende omtrent 6 milliarder dollar. Likevel, fordi utenlandske selskaper eier og kontrollerer produksjonen, ser nasjonen og dens folk svært lite nytte av industrien. Faktisk er Burkinas årlige BNP bare rundt 18 milliarder dollar.
«Hvorfor er det ressursrike Afrika fortsatt verdens fattigste region? Lederne for afrikanske stater bør ikke oppføre seg som marionetter i hendene på imperialistene», sa Traoré. I august nasjonaliserte regjeringen hans to viktige vestlig-eide gullgruver og betalte bare 80 millioner dollar, en brøkdel av de 300 millionene dollar de angivelig ble solgt for i 2023. I november kunngjorde administrasjonen byggingen av landets første gullraffineri.
En nasjon i krig
Burkina Faso er fortsatt en nasjon i krise. Landet – og faktisk store deler av Sahel-regionen – er i en bitter kamp med velbevæpnede islamistgrupper som kom til makten og ble fremtredende etter NATOs intervensjon i Libya i 2011. Siden den gang har Libya blitt en eksportør av ekstremisme, noe som destabiliserer regionen. Det anslås at opptil 40% av landet er under kontroll av Al-Qaida eller styrker tilknyttet Islamsk Stat. Over 1000 mennesker i Burkina Faso mistet livet på grunn av disse gruppene i 2024.
Det er av denne grunn at Traoré har rettferdiggjort utsettelsen av valget han lovet da han kom til makten – en avgjørelse som mange har kritisert. «[Valg er] ikke prioriteten; det er tydelig at sikkerhet er prioriteten», sa han. Det gjenstår å se om det burkinske folket vil akseptere denne avgjørelsen.
Den kanskje mest tvilsomme handlingen i krigen fant sted i 2023 i landsbyen Karma, hvor rundt 150 mennesker ble massakrert. Selv om massakren ble sterkt fordømt av regjeringen, har menneskerettighetsgrupper som Amnesty International stemplet dem som ansvarlige for drapene.
Selv om han har utvist franske styrker som jobber med opprørsbekjempelse, har Traoré ønsket velkommen russiske militærrådgivere. Han fløy også til Moskva for å delta på Russlands seiersparade 9. mai. Slike handlinger har forårsaket alvorlig bestyrtelse i Washington og Brussel. Men med det amerikanske militæret som konsentrerer seg om Kina og Russland, og franskmennene i en svakere posisjon i Vest-Afrika enn noen gang, er det uklart om militær intervensjon er et alternativ. Et kuppforsøk eller attentat virker mer sannsynlig.
Tiden vil vise om Traoré vil sette et like uutslettelig preg på Burkina Faso som helten hans, Thomas Sankara. Mange afrikanske ledere har kommet til makten og lovet radikale endringer, men har ikke klart å levere. Likevel har budskapet hans om panafrikanisme, antiimperialisme og selvstendighet definitivt slått an en streng i Afrika. Traoré snakker virkelig som han vil. Nå må han gjennomføre programmet sitt.
Denne artikkelen ble publisert av MintPressNews.
Utdrag av Ibrahim Traorés tale i Moskva:
«Vi forstår utfordringene dere står overfor, og hva det betyr for resten av verden.
Derfor er vi ikke her for å be om materiell hjelp. Hjelpen vi søker er kunnskapsoverføring.
Vi ønsker å se flere stipend tilgjengelig, og også utforske hvordan vi selv kan finansiere studentmuligheter til å studere her.
Videre håper vi at russiske universiteter – spesielt det jeg besøkte, og andre som fokuserer på vitenskap – kan etablere filialer i Burkina Faso, komplett med laboratoriene som er nødvendige for å gi ungdommen vår praktisk opplæring.
Dette er vår viktigste bønn i dag: Å forvandle det vi har hjemme. Å produsere for oss selv. Og å gjøre Burkina Faso til et knutepunkt hvor mange unge afrikanere kan komme for å studere naturfag.
Fordi her i Russland har dere kunnskapsgruver. Dere har frembrakt store tenkere hvis verker vi fortsetter å studere. Den visdommen er som et tre, og vi håper å trekke fra dens røtter for å gi næring til vår egen utvikling».
Israels folkemord – mer stillhet og medvirkning fra det liberale vesten
Av John J. Maersheimer - 12. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/israels-folkemord-mer-stillhet-og-medvirkning-fra-det-liberale-vesten/
FNs menneskerettighetsråd har utgitt en lang rapport med tittelen «Anatomy of a Genocide». Som tittelen indikerer, beskriver den i detalj det pågående israelske folkemordet i Gaza.
Substack, 11. mai 2025.
Til tross for overfloden av bevis angående Israels brutalitet, gjør det liberale Vesten, ikke bare praktisk talt ingenting for å stoppe det, men er faktisk medskyldig i folkemordet.
Hvor er alle de liberale akademikerne, aktivistene, journalistene og beslutningstakerne som har brukt mye av sitt voksne liv på å forkynne om menneskerettigheter og dydene til den liberale internasjonale orden? De er fraværende uten gyldig grunn, i møte med en av de store forbrytelsene i moderne tid.
Alex Lo, den anerkjente spaltisten for The South China Morning Post, treffer spikeren på hodet i sin nylige spalte, som har tittelen: «Den vestlige verden har allerede gravd sin egen grav i Gaza-krigen».
Han fortsetter med å si: «Ved å gjøre det mulig for Israel å slippe løs sin folkemorderiske impuls, har de fleste ledere i utviklede land krysset en moralsk rød linje som ikke kan gjøres om».
De følgende tre avsnittene fra Lo er spesielt verdt å vurdere:
«Den mest ekstraordinære sensuren blir utøvd i mange vestlige land, men spesielt i USA og Tyskland, for å bringe til taushet alle de som prøver å si fra om det alle allerede vet foregår i Palestina. Det er ingen tilfeldighet at de to landene som får mest mulig ut av Holocaust som universell samfunnsopplæring, er de to landene som mest aktivt muliggjør at et folkemord i sanntid blir begått og vist live på våre dataskjermer og sosiale mediesider».
«Å bringe ofrenes rop til taushet, slik at drapsmennene kan fortsette med slaktingen, og kritikk anses som rasistisk hatytringer mot drapsmennene og deres forsvarere. Hvem gjør det?»
«Vesten bryr seg mer om slakternes følelser enn ofrenes liv og lemmer. Vestlig ‘sivilisasjon’ høres nå ut som en selvmotsigelse».
Denne artikkelen er hentet fra John Maersheimers Substack
Another Report on Israel’s Genocide. More Silence & Complicity From The Liberal West
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Lt Col Daniel Davis: Israel’s PRESSURE on America
LtCOL. Karen Kwiatkowski : War In Washington.
Dette er konstruktivisme i praksis – kjenn din fiende
Av Kjetil Tveit - 12. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/dette-er-konstruktivisme-i-praksis-kjenn-din-fiende/
Wikipedia oppfattes som et leksikon. Men det jeg så i går – da ytringsfrihet var blitt til tankefrihet – vil jeg hevde er systematisk historieforfalskning.
– Norge er verdens mest woke nasjon, sa MDG-lederen Arild Hermstad stolt 8. mai. Jeg er ikke så stolt.
Og her ser du hva det betyr i praksis:
To Wikipedia-versjoner omtaler nøyaktig den samme hendelsen: Da iranske forfattere i 1977 reiste seg mot regimet og krevde ytringsfrihet. Men på norsk er det blitt til at de kjempet for tankefrihet – som i George Orwells framtidsdystopi 1984. Han må ha visst mer enn vi aner.
Tankefrihet. Ikke ytringsfrihet. Altså retten til å tenke fritt – men ikke nødvendigvis si det.
Dette er ikke en oversettelse. Det er en omskrivning. Et språklig kupp.
Hva er konstruktivisme — og hva har det med woke å gjøre
Konstruktivisme er ideen om at virkeligheten ikke er noe vi oppdager, men noe vi former gjennom språk, makt og sosiale prosesser.
Og det er nettopp denne tankegangen som ligger til grunn for den moderne woke-bevegelsen.
I stedet for å beskytte virkeligheten mot maktmisbruk, forsøker man å forme virkeligheten – ved å endre ordene.
Språket blir politikk. Fakta blir følelser. Historien blir omskriving.
Når Wikipedia bytter ut ytringsfrihet med tankefrihet, er det ikke slurv. Det er et eksempel på woke konstruktivisme i praksis:
– Du får gjerne tenke fritt, så lenge du holder det for deg selv.
– Du får gjerne være uenig, så lenge det ikke skaper “ubehag”.
– Du får gjerne protestere, så lenge det skjer i stillhet.
Wokistene påstår at de forsvarer frihet og rettigheter – men de gjør det ved å omdefinere begrepene så kraftig at de mister kraften sin.
Og i det øyeblikket ordene ikke lenger betyr det de pleide å bety, blir det også vanskelig å forsvare det vi trodde vi hadde.
Det er dette som er Orwells dystopi i praksis.
Du har sikkert lagt merke til at wokeistene lyver mye. I konstruktivismen finnes det nemlig ingenting som heter løgn i vanlig forstand (det er bare noe fienden bedriver) – for det er jo det du sier som former virkeligheten. Det du sier, er sant for deg.
Hvis du er mann og sier du er kvinne, kan du vinne OL i boksing for kvinner. Det er slik konstruktivismen virker. Med ordets makt – eller narrativets makt – forvandler du en mann til en kvinne, eller en kvinne til en kommode.
På Wikipedia står det at kjønn er en sosial konstruksjon. Eller at rase er det.
Det er fordi de mener at selve sannheten er en konstruksjon — i kontrast til at sannheten er noe man finner ut etter beste evne.
Selvfølgelig er den ikke en konstruksjon. Men konstruktivistene tenker sånn. Det er et tankevirus.
Har du lagt merke til at mens de anklager deg for å være hatefull – ser de selv veldig hatefulle ut?
Det er fordi de ikke trenger å følge sine egne regler. De tror de står over dem – fordi de ser seg selv som moralske skapere av virkeligheten. De er virkelighets-konstruktører. I sin narsissisme tror de at de er sin egen gud.
Sånne er ofte dypt ulykkelige, for de har ikke rotfeste i noe virkelig.
– Når du sier noe de ikke liker, er det hat.
– Når de sier noe som er nedsettende, truende eller løgnaktig, er det «aktivisme».
– Når du hevder fakta, er du farlig.
– Når de omskriver historien, er det «inkluderende».
Dette er ikke bare hykleri i vanlig forstand. Det er en ideologi som gir dem fullmakt til å herske gjennom språket – og definere alle andre som undertrykkere, selv når det motsatte er sant.
De kjemper ikke for sannhet. De kjemper for hegemoniet over hva som får lov til å være sant.
Og det er derfor du ikke bare må forsvare ytringsfriheten – men selve evnen til å si at A er A. At en kvinne er en kvinne. At fakta finnes. Og at løgn fortsatt er løgn – selv når den er vakkert innpakket i ord som “inkludering”, “mangfold” eller “omsorg”.
Konstruktivismen er ikke snill. Den er ikke åpen. Den er ikke progressiv. Den er makt forkledd som medfølelse.
Derfor: KJENN DIN FIENDE.
Ikke hat den. Ikke bli som den. Men kjenn den igjen – i hver omskriving, hver semantisk ommøblering, hver gang du kjenner at ordene begynner å gli unna mellom hendene dine.
Humor
Det er likevel lov å latterliggjøre – fordi wokeistene trenger kognitiv adferdsterapi, og da er humor viktig. Og det finnes få ting som virker bedre mot totalitære tendenser enn å le av dem.
Latter avslører det pompøse. Det sprenger de oppblåste egoene til virkelighets-konstruktørene. Det bringer det absurde tilbake ned på bakken.
Så bruk humoren. Ikke for å slippe unna alvoret, men for å vise hvor latterlig denne ideologien blir når den må stå i lyset – uten tvang, uten sensur, uten det språklige overtaket de er så avhengige av.
For sannhet tåler latter. Det er løgnene som ikke gjør det. Noe som er årsaken til at wokeistenes eneste humor er skadefryd (jeg har også skadefryd noen ganger, men jeg har annen humor i tillegg).
Erna Solberg
Selv om heldigvis ikke alle på venstresiden er woke, så er det her du finner de fleste. Men ikke la deg lure av falsk Høyre-vind.
Erna Solberg er globalist hun også (det globalistiske prosjektet kan kun realiseres ved mindfuck av populas), og ifølge professor Ole Gjems-Onstad er hun “Norges nye sosialist”. Og hun er definitivt woke.
Wokeistene har en patologisk dragning mot islamisme og sharia. Det stammer antageligvis fra tanken om at din fiendes fiende er din venn.
Siden wokeistenes prosjekt er å rive gamle strukturer — som de mener er undertrykkende — opp med roten, er naturligvis konservatismen – som nettopp vil bevare dem – erkerival nummer én.
Islamismen blir således et Kinderegg for wokeisten:
– Den er antikapitalistisk – som dem (dog er kulturkamp viktigere en tradisjonell klassekamp)
– Den er antivestlig – som dem.
– Den er antikonservativ (dog konservativ på andre måter)– som dem.
– Den er radikalt annerledes kultur – ved å lage kaos kan man bygge nytt.
Islamisme fremstår for mange woke-aktivister som en slags “autentisk motmakt” mot Vesten, tradisjon, kristendom og “patriarkalske strukturer”.
De overser – eller bagatelliserer – at islamismen selv er dypt patriarkalsk, kvinneundertrykkende og voldelig.
For i den konstruktivistiske virkeligheten teller ikke fakta, bare fortellinger.
Og fortellingen om “den undertrykte” er hellig – uansett hva den undertrykte faktisk sier eller gjør.
Derfor ser du woke-akademikere, feminister og LHBT-aktivister som i samme åndedrag fordømmer kristen tradisjon – og forsvarer hijab, imamer og sharialover.
Det ser selvmotsigende ut. Men i konstruktivismens verden er det ikke motsigelsen som er problemet. Det er motstanderen: konservatismen.
I 2020 ble en lærer i Frankrike halshugget – etter å ha ytret seg i strid med landets uformelle — men like fullt reelle — “sharialovgivning”.
Erna Solbergs reaksjon? Slapp og dvask kritikk.
Men det blir verre, hun sa:
“Vi må stå sammen mot angrep på tankefrihet og opplysning. Mine tanker går til offerets nærmeste, kolleger og elever.”
Ikke før etter press fra blant annet Siv Jensen valgte hun å si at det også gjaldt ytringsfrihet.
Smak på den.
Det satt langt inne for Solberg å bruke ordet ytringsfrihet. Det er ikke tilfeldig. Det er symptomatisk. Det er tredje verdenskrig, og den er subtil. En kulturell krig. Et psykologisk bombardement som starter i barnehagealder.
Det er globalistmakten mot folket. Og denne makten er woke.
Open Society og språkets makt
George Soros’ Open Society har tentakler over hele verden, og underviser i “strategisk narrativendring”. Ikke for å informere, men for å omforme.
Ikke for å gi folk kunnskap, men for å gi dem riktige holdninger.
Dette er ikke konspirasjonsteori. Det er offentlig politikk. Du finner det i EU-dokumenter, i FN-agendaer, og i utdanningssektoren i Norge. Der språket ikke lenger brukes for å forstå verden – men for å justere befolkningen.
Woke er ikke én bevegelse, én gruppe, én idé. Det er et tankesett. Et verktøy for kontroll.
Det er som en software-oppdatering på menneskehjernen, der målet er å gjøre deg kompatibel med et nytt regime:
– Der sannhet er subjektiv.
– Der følelsen din er viktigere enn fakta.
– Der motstand er hat.
– Der orden er undertrykkelse.
– Og der ytringsfrihet er forbeholdt de som mener det rette.
Når Soros, Open Society og deres like pøser inn milliarder i “sivilsamfunn”, journalister, utdanning og NGO-er, så er det ikke veldedighet. Det er ideologisk markedsmakt.
De kjøper virkelighetsforståelsen. Én overskrift, én læreplan, én Wikipedia-artikkel av gangen.
Og i Norge?
Vi takker ja. Vi får penger, reisestipender, priser og prestisje. Gjerne penger som først doneres fra Oljefondet til “filantropen” – for så å returneres som “gaver” fra «filantropen» til Norske NGOer og annet.
Og vi former språket slik giverne ønsker:
– “Tankefrihet”
– “Kjønnsmangfold”
– “Desinformasjon”
– “Trygge rom”
– “Narrativ ansvarlighet”
Bak alle disse ordene skjuler det seg én og samme beskjed:
Hold kjeft.
OG DERFOR:
Du kan ikke bekjempe woke bare med fakta – for fakta biter ikke på en konstruktivist som selv skaper dem.
Du må bruke språket tilbake – med klarsyn, med mot og med humor.
Du må avsløre dem når de vrir på ordene.
Du må stå støtt når de roper “hat” – for når du ikke lar deg skremme, får de opp en syntax error i softwaren til Soros.
Og du må nekte å bøye deg når de sier “for din egen sikkerhet” – for hva skal vi med sikkerhet, hvis veien er brolagt til dystopiet?
Dette er vår tids frontlinje.
Ikke mellom nasjoner – men mellom virkelighet og narrativ.
Mellom dem som bøyer virkeligheten – og oss som nekter å bøye kne.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Kjetil Tveit.
Les også:
Dusinvis av felleskjøkken i Gaza stengt på grunn av israelsk blokade
Av Dave DeCamp - 12. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/dusinvis-av-felleskjokken-i-gaza-stengt-pa-grunn-av-israelsk-blokade/
Israel har blokkert innførsel av mat og alle andre varer i mer enn 60 dager.
Antiwar.com, 8. mai 2025.
Dusinvis av felleskjøkken i Gaza stengte torsdag etter å ha gått tom for forsyninger på grunn av den totale israelske blokaden av det palestinske territoriet, som sulter millioner av sivile.
Amjad al-Shawa, direktør for det palestinske ikke-statlige organisasjonsnettverket (PNGO) i Gaza, sa til Reuters at flertallet av de 170 felleskjøkkenene i Gaza allerede har stengt ned, og de få gjenværende vil snart gå tom for forsyninger.
Bare en dag tidligere kunngjorde World Central Kitchen, en USA-basert veldedighetsorganisasjon, at de ble tvunget til å stanse operasjonene i Gaza.
«Alle i Gaza i dag er sultne. Verden må handle nå for å redde menneskene her», sa Shawa. «De gjenværende kjøkkenene stenger snart. Sultkatastrofen er hinsides ord. Folk mister sin eneste matkilde».
Shawa sa at folk hadde vært avhengige av felleskjøkkenene for ett og et halvt måltid per dag, men de siste ukene ble det kuttet ned til ett enkelt måltid. Palestinere som er i stand til å lage mat selv, blir tvunget til å bruke utgått og forurenset mel. Babyer har lidd, og noen har dødd av underernæring, siden mødrene deres sliter med å produsere morsmelk, og Israel blokkerer innførselen av morsmelkerstatning.
Israel innførte først sin totale blokade den 2. mars, og den kollektive avstraffelsen av Gazas sivilbefolkning har blitt sterkt støttet av USA. Representant Randy Fine (R-FL), som nylig ble valgt i Representantenes hus, i et spesialvalg for Mike Waltz’ sete, sa i et innlegg på X at palestinere i Gaza burde «sulte bort».
Rapporter sier at Israel forventes å kunngjøre en ny bistandsmekanisme snart, som vil involvere amerikanske private sikkerhetskontraktører som kontrollerer bistanden, en plan FN og hjelpegrupper har sagt ikke er tilstrekkelig for å bringe reell nødhjelp til den sultende befolkningen.
Israel planlegger å etablere hjelpesentrene i det sørlige Gaza, der Israel, i henhold til den nylig godkjente planen for det israelske militæret om å eskalere sin offensiv, planlegger å «konsentrere» hele sivilbefolkningen i Gaza, før de presser dem til å forlate territoriet. Det betyr at Israel sannsynligvis vil bruke bistanden til å lokke palestinere til sør, som en del av en kampanje for etnisk rensing.
Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:
Dozens of Community Kitchens in Gaza Shut Down Due To Israeli Blockade
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Amb. Chas Freeman & Trita Parsi: Trump’s Wake-Up Call: Yemen’s Chaos Forcing a Deal with Iran?
Yemen Bombshell EXPOSES Why War With Iran Would Be Hell | Scott Ritter & Mohammad Marandi
Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Veteran- og frigjøringsdagen og glemselens politikk
Av Dag-Viggo Bergtun - 12. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/veteran-og-frigjoringsdagen-og-glemselens-politikk/
Den 8. mai 1945 feiret Norge sin frihet, men i 2025 må vi spørre: Husker vi fortsatt hvem som faktisk frigjorde deler av landet vårt, eller har glemselen blitt politisk?
Joda, også i år feiret vi Veteran- og Frigjøringsdagen i Norge som en dag til minne om slutten på fem år med tysk okkupasjon og tiden etter for å bevare freden. Det var en dag for takknemlighet, for å hedre motstandskampen, for å minnes ofrene og takke de mange som har bidratt til freden også etter frigjøringen. Men….. i takt med at de mange jubileene glir over i historisk avstand, har en annen og mer urovekkende tendens gjort seg gjeldende: GLEMSELEN. Ikke bare glemselen over hendelser, men glemselen over hvem som faktisk frigjorde deler av landet vårt.
For det er et ubestridelig faktum: deler av Norge ble frigjort av Den røde armé. Uten innsatsen fra sovjetiske soldater, ville store deler av Nord-Norge, inkludert Øst-Finnmark, kanskje ha forblitt under tysk kontroll til langt etter 8. mai 1945. Litt spesielt er jo at amerikanerne, med President Roosevelt i spissen, mente at det var riktig og rimelig at Sovjetunionen som frigjorde denne delen av Norge ble belønnet med fotfeste og frihavner i Nord-Norge. Stalin valgte imidlertid å gi avkall på alle territorielle krav og viste til den hjelpen nordmannen Nansen hadde gitt den sovjetrussiske befolkningen under hungersnøden på 30-tallet. Det sies fortsatt at sovjeterne bare hadde ett ønske på den tiden, nemlig å okkupere mer land. Historien forteller noe annet.
Frigjøringen i nord – et glemt kapittel.
Høsten 1944, etter den sovjetiske offensiven gjennom Nord-Finland, rykket Den røde armé inn i Norge. Kirkenes ble frigjort 25. oktober, og de sovjetiske styrkene presset de tyske okkupantene vestover. Dette skjedde mange måneder før den formelle kapitulasjonen i mai 1945.
Innbyggerne i Finnmark møtte de sovjetiske soldatene med takknemlighet. Mange sov de neste vintermånedene under åpen himmel for å kunne forbli i området og beskytte lokalbefolkningen. Det var en reell frigjøring ikke bare militært, men også menneskelig. Min bestefar og min far med familien opplevde denne frigjøringen og fortalte mange gode historier fra denne tiden hvor de priset styrkene som frigjorde Øst-Finnmark.
I 2011 ledet jeg en kongress for veteraner i Kiev, Ukraina og traff General Vladimir Vorontsov som var med på dette felttoget for Den Røde Arme, da som toppsjef. Han fortalte mange veteran-historier hvor dessverre noe over 16 000 av armeens offiserer og soldater ble drept i frigjøringen av Øst-Finnmark. Han var en av mange frigjørere som arbeidet med veteraner helt fra denne tiden.
Likevel er dette i dag ofte en bisetning i historiebøkene, eller fullstendig utelatt i offentlige markeringer. Og man kan alltid spørre hvorfor det ble glemt!
Når politikk overstyrer historien
Den kalde krigen, og dagens spente forhold til Russland, har ført til at deler av historien vår er blitt uønsket. Den sovjetiske frigjøringen av Øst-Finnmark blir i beste fall ignorert, i verste fall fordreid. Vi ser offentlige minnemarkeringer hvor representanter for dagens Russland ikke er velkomne, til tross for at landet bærer en stor del av arven fra de soldatene som kjempet mot Hitler.
Dette er ikke en støtte til dagens russiske politikk. Det handler ikke om å legitimere invasjoner, autoritære regimer eller overgrep. Det handler om historisk redelighet. For når vi begynner å skille mellom «gode» og «dårlige» frigjørere ut fra samtidens politiske allianser, da er vi ikke lenger tro mot historien, da bruker vi den.
Anti-nazisme kjenner ingen nasjonale grenser
Veteran- og frigjøringsdagen i Norge bør ikke være en smal, nasjonalistisk feiring. Den bør være en markering av det internasjonale fellesskapet som gjorde frigjøringen mulig fra de allierte styrkene på Vestfronten til sovjetiske soldater i nord, og ikke minst den norske motstandsbevegelsen. Uten denne alliansen, den bredeste og mest mangfoldige koalisjonen mot fascismen verden har sett, ville ikke frigjøringsdagen vært mulig.
Dette fellesskapet hadde sine spenninger, sine indre motsetninger og politiske ulikheter. Men i møte med nazismens barbari var de forent. Det er et budskap som fortsatt er høyaktuelt i vår tid.
En levende forpliktelse
Minnet om 8. mai skal ikke være passivt. Det må ikke bli et rituale uten innhold. Det må være en aktiv forpliktelse: mot høyreekstremisme, mot historisk revisjonisme, og mot selektiv hukommelse.
Det er ikke for mye å forlange at vi 80 år etter krigen fortsatt erkjenner hvem som faktisk bidro til frigjøringen av Norge. Når vi tier om Den røde armés innsats i nord, sender vi et budskap om at friheten vår kan markeres, men ikke fullt ut forstås.
La oss derfor gjøre 8. mai i fremtiden til en dag for hele frigjøringen, også den i nord.