Nyhetsbrev steigan.no 12.05.2023
Pakistans høyesterett: Arrestasjonen av Khan var ulovlig
Ukraina: Forsinket motoffensiv, russiske forsvarslinjer, våpeneffektivitet
Noen refleksjoner omkring Putins seiersdagstale 9. mai i år
Vi nærmer oss traktaten som sikrer global fascisme
Stammesamfunn og veien til overlevelse
Verdens elendighet er nødvendig for at vi ikke skal kjede oss
Pakistans høyesterett: Arrestasjonen av Khan var ulovlig
Av red. PSt - 12. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/pakistans-hoyesterett-arrestasjonen-av-khan-var-ulovlig/
Pakistans Høyesterett erklærte torsdag 11. mai arrestasjonen av tidligere statsminister Imran Khan for «ugyldig» etter at hans varetektsfengsling for to dager siden utløste voldelige protester over hele landet. Khan ble arrestert tirsdag på grunn av korrupsjonsanklager og varetektsfengslet som en kulminasjon av måneder med politisk krise der han har ført en kampanje mot Pakistans militære etablissement. Det er nyhetsbyrået AP som melder dette.
Høyesterett slo fast at arrestasjonen av Khan for to dager siden var ulovlig, og mens retten frigjorde ham fra varetekt, beordret den at han holdes under beskyttelse av sikkerhetsstyrker på et trygt sted i hovedstaden Islamabad. Lederen for hans juridiske team, Babar Awan, understreket at Khan er en «fri borger» og vil få lov til å møte advokater og støttespillere. Høyesterettsdommer Umar Ata Bandial oppfordret Khan til å appellere til sine støttespillere om å forbli fredelige.
I en tale på Pakistans Dunya TV, lovet innenriksminister Rana Sanaullah Khan: «Vi vil arrestere ham igjen», kanskje på siktelser som ble kunngjort en dag tidligere for å ha oppfordret til voldsbølgen.
Khans parti sier at uavhengige medier ikke fikk lov til å dekke rettsmøtet om Khan i Høyesterett.
Les mer på steigan.no om Pakistan
Ukraina: Forsinket motoffensiv, russiske forsvarslinjer, våpeneffektivitet
Av skribent - 12. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/ukraina-forsinket-motoffensiv-russiske-forsvarslinjer-vapeneffektivitet/
For to uker siden hadde Biden-administrasjonen erkjent at den annonserte ukrainske «motoffensiven» ikke vil gjøre store fremskritt.
Operasjonen har fortsatt ikke startet og Zelensky har flyttet lanseringen lenger inn i fremtiden:
Da president Zelensky talte ved sitt hovedkvarter i Kiev, beskrev president Zelensky kampbrigader, hvorav noen ble trent av Nato-land, som «klare», men sa at hæren fortsatt trengte «en del ting», inkludert pansrede kjøretøyer som «ankom i grupper».
«Med [det vi allerede har] kan vi gå videre, og, tror jeg, lykkes,» sa han i et intervju for allmennkringkastere som er medlemmer av Eurovision News, som BBC.» Men vi ville mistet mange mennesker. Jeg tror det er uakseptabelt. Så vi må vente. Vi trenger fortsatt litt mer tid.»
Tiden vil ikke hindre at en eventuell motoffensiv vil føre til høye tapstall. Å vente lenger betyr faktisk flere angrep på troppene i deres nåværende posisjoner. Enhver forsamling av styrker eller materiale som oppdages kommer allerede under russisk rakettbeskyting med lang rekkevidde.
Siden motoffensiven er skjebnebestemt til å mislykkes, er Biden-administrasjonen ute etter å flytte målstolpene. I Foreign Affairs krever to av propagandistene for det militær-industrielle komplekset, Michael Kofman og Rob Lee, å forberede folk på en mye lengre krig:
Politikere har imidlertid lagt unødig vekt på den kommende offensiven uten å gi tilstrekkelige vurderinger av hva som vil komme etterpå og om Ukraina er godt posisjonert for neste fase. Det er avgjørende at Ukrainas vestlige partnere utvikler en langsiktig teori om seier for Ukraina, siden selv i beste fall er det usannsynlig at denne kommende offensiven vil avslutte konflikten. Det som følger denne operasjonen kan faktisk være nok en periode med ubestemt kamp og utmattelse, men med reduserte ammunisjonsleveranser til Ukraina. Dette er allerede en lang krig, og den vil sannsynligvis bli langvarig. Historien er en ufullkommen veiledning, men den antyder at kriger som varer i mer enn ett år, sannsynligvis vil fortsette i minst flere til og er svært vanskelige å avslutte.
Vrangforestillingene er sterke i denne vurderingen. En ‘teori om seier’ eller ‘suksess’ er nettopp det – en teori. Ukraina har ikke personell til å opprettholde en lengre krig. Heller ikke «vesten» har noen reservevåpen som kan gi Ukraina en «avgjørende fordel».
Likevel ble signalet plukket opp Ukrainas utenriksminister Dmitro Kuleba (maskinoversettelse):
Dersom Ukraina ikke lykkes med sin motoffensiv mot aggressorlandet Russland, vil det forberede seg på neste.
Det sa utenriksminister Dmytro Kuleba i et intervju med Bild publisert 10. mai.
Han oppfordret «til ikke å betrakte denne motoffensiven som den siste» – «fordi vi ikke vet hva som vil komme ut av det.»
Kuleba bemerket at hvis Ukraina lykkes i sin motoffensiv mot Russland i å frigjøre sine territorier, «til slutt vil dere si: «Ja, det var den siste,» men hvis ikke, så må dere forberede dere på neste motoffensiv.»
Kuleba ber allerede om våpen for den neste «motoffensiven» som skal lanseres etter at den som nå er annonsert mislykkes.
Dreizin publiserte en påstått ‘kampplan‘ for en ukrainsk ‘motoffensiv’ i Zaporozhia-fronten:
(1) Bryte gjennom det russiske fremre forsvaret langs linjen Nesterianka-Novosyolovka (henholdsvis 6 km og 19 km sørøst for Orekhov) inn i forsvarsdybden til vaktbataljoner i Polozhsk-Orekhov-sektoren, ved å bruke, i første sjikt, 47. og 65. separate mekaniserte brigader, 9. armékorps (totalt 2 stridsvogner og 7 infanteribataljoner – 8300 mann med opptil 60 stridsvogner, opptil 200 andre pansrede kampvogner, opptil 110 feltartilleri og mortere, 12 MLRS, opptil 100 andre militær kjøretøyer.) Gjennombrudd av kontaktlinjen vil være i rekkefølge den 65. som allerede er på linjen, deretter den 47.. Naboenheter inkludert den 128. separate fjellbrigaden vil ha oppgaven med å manipulere nærliggende russiske enheter for å forhindre forsterkning av russiske styrker ved hovedaksen for fremrykning.
(2) Deployer deretter hovedstyrkene. Hovedstøtet skal komme fra nærheten av Orekhov, i retning Tokmak, til slutt mot Melitopol’….
Ut fra vurdering av strategisk verdi er det valgte målet det riktige. Det er imidlertid også det området der det russiske militæret har forberedt sine sterkeste forsvarslinjer.
Kilde: @Inkvisiit, Scribblemaps – større
I militære bøker er dette kjent som «delt forsvar» med tre linjer med godt forberedte posisjoner ti kilometer fra hverandre. Hver linje består av tankhindringer, minebelter, forberedte antitankposisjoner for å overvåke og motvirke potensielle bruddforsøk og godt forberedt artilleristøtte bak neste forsvarslinje.
Å knekke en slik nøtt uten luftstøtte og uten betydelig artillerifordel er nesten umulig.
Det er derfor jeg tror at Zaporozhia-regionen kanskje ikke er det egentlige målet for motoffensiven. Alt snakk om det kan godt være en avledning. Den minst forberedte fronten er i området sør for Kherson.
Kilde: @Inkvisiit, Scribblemaps
Men for å komme dit vil det kreve en vanskelig elvekryssing av Dnepr som også vil begrense forsyningslinjene. Dette vil være et høyrisikoforsøk som kan vinne noe terreng. Men det som ville bli vunnet ville snart gå tapt igjen ettersom enhver elveovergang ville komme under vedvarende artilleriild.
Det kan godt være andre hindringer for å lansere den varslede ‘motoffensiven’. Det ryktes at sjefen for den ukrainske hæren, Valerii Zaluzhnyi, ble såret eller drept under et nylig russisk missilangrep i Dnipro. Han har ikke blitt sett siden, og han deltok ikke i et nylig NATO-møte hvor hans forventede tilstedeværelse ble annonsert.
Apropos NATO:
NEXTA @nexta_tv –
Talsmann for US Army Europe and Africa Command, Martin O’Donnell, sa at #Ukraina mottok rundt 600 typer våpen for motoffensiven – mer enn noen hær i verden har.
Hvilken hær kan håndtere 600 forskjellige våpensystemer med alle underforståtte problemer med trening, vedlikehold, reservedeler og ammunisjon? Ingen kan gjøre det. Men O’Donnell er stolt av å kunne tilby en dyrehage med våpen som er uforenlige med hverandre.
Granatene til den britiske L118 lettkanonen, de franske AMX 10 rekognoseringsstridsvognene, de tyske Leopard 1-stridsvognene og den amerikansk/litauiske M101 Light Howitzer har alle en nominell diameter på 105 mm. Men de er alle uforenlige med hverandre. Bare forestill deg det logistiske krøllet som uunngåelig vil skje når de ukrainske frontlinjetroppene vil be om ytterligere 105 mm ammunisjonsforsyninger.
Storbritannia har levert eksportversjonen av Storm Shadow-kryssermissilene til Ukraina. Disse har en rekkevidde på rundt 250 kilometer og kan skytes fra de ‘vestliggjorte’ Su-24-flyene som Polen sendte til Ukraina.
De ser ut til å være en del av et nytt NATO-talepunkt for å unnskylde manglende evne til å levere flere våpen:
Krigen i Ukraina vil i økende grad være en kamp mellom et stort antall dårlig trente russiske tropper med utdatert utstyr og en mindre ukrainsk styrke med bedre vestlige våpen og trening, sa NATOs øverste militære tjenestemann onsdag.
Admiral Rob Bauer, lederen av NATOs militærkomité, bemerket at Russland nå utplasserte et betydelig antall T-54 stridsvogner – en gammel modell designet i årene etter andre verdenskrig.
«Men problemet er at de fortsatt har mange T-54. Så … når det gjelder antall, kvantitet, er det et problem,» sa Bauer til journalister etter et møte med alliansens nasjonale militærsjefer i NATOs hovedkvarter i Brussel.
T-54 brukes av Russland som immobile antitankkanoner gravd inn i forsvarslinjene, ikke som mobile hovedstridsvogner. Russland har fortsatt mange nyere T-72 og T-90-modeller for det, og det er ikke nødvendig å erstatte dem.
Storm Shadow kan levere en viss suksess – frem til den dagen det russiske militæret har funnet en måte å forhindre det på. Som alle tidligere annonserte vidundervåpen vil det også skuffe.
Bare se på de mye hypede HIMARS-missilene. I følge lekkede Pentagon-dokumenter skyter det ukrainske militæret i gjennomsnitt rundt 13 HIMARS-raketter per dag. I løpet av de siste to månedene oppførte den russiske treffrapporten et gjennomsnitt på 6 HIMARS-missiler per dag som ble eliminert av russisk luftforsvar. Resten av missilene blir avledet av elektroniske krigføringstiltak:
[I] de siste månedene har systemene blitt stadig mindre effektive på grunn av russernes intensive blokkering, forteller fem amerikanske, britiske og ukrainske kilder til CNN, og tvinger amerikanske og ukrainske tjenestemenn til å finne måter å finpusse HIMARS-programvaren for å motvirke utviklingen. Russisk jamming.
«Det er et konstant katt-og-mus-spill» for å finne et mottiltak til jammingen, sa en tjenestemann i Pentagon, bare for deretter å få russerne til å motvirke mottiltaket. Og det er ikke klart hvor bærekraftig det spillet er på lang sikt.
HIMARS-systemet har dermed vist seg å være mer eller mindre ubrukelig. Ideen om at slike ‘kvalitetsvåpen kan slå den større russiske ‘mengden’ av like gode våpen er, som så mange, rett og slett nonsens.
Noen refleksjoner omkring Putins seiersdagstale 9. mai i år
Av Terje Sørensen - 12. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/noen-refleksjoner-omkring-putins-seiersdagstale-9-mai-i-ar/
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
Sovjetunionen/Russland har, etter hva jeg vet, i alle år fra 1945, den 9. mai, minnet seieren over Tyskland i 2. verdenskrig. Det skjedde også i år. På Den Røde Plass i Moskva holdt Russlands president, Vladimir Putin, en tale på snaut ti minutter.
En engelsk transkripsjon finnes på https://www.rev.com/blog/transcripts/putin-delivers-victory-day-speech-transcript.
Foruten å omtale dagens «Ukraina-krig» i omtrent halvparten av talen, reflekterer presidenten også over det som skjedde under 2. verdenskrig. Og selvsagt legger han hovedvekten på sine landsmenns innsats. En gjennomgang av ulike sider ved denne innsatsen, har han selvsagt minimal tid til – det kunne være nok stoff til en diger bokserie. Men han er klar over at også andre nasjoner deltok og hadde store tap av menneskeliv. Jeg siterer fra transkripsjonen følgende, oversatt av meg:
(sitat)
[…] vi i Russland hyller de falne soldatene. Vi hyller veteranene fra Amerika, Storbritannia.
(sitat slutt)
Utlendinger er ikke glemt!
Dog er det en kjensgjerning at Sovjetunionens tap av menneskeliv under 2. verdenskrig var enormt mye større enn for andre nasjoner som deltok. Jeg har brukt noe tid på å finne frem til antall drepte for enkelte land, herunder vårt eget, og lagd en grafisk/tabellarisk illustrasjon. Intet mesterverk, men forhåpentlig forklarende. For ordens skyld: Det er ikke så lett å finne frem til helt eksakte tall, men det er neppe noen feil som har meningsendrende betydning.
De blå kolonnene i grafen viser det prosentvise tallet falne i forhold til befolkningsantallet.
Jeg synes dagens Russland har all grunn til å minnes – og i hovedsak å vektlegge – sin egen befolknings oppofrelse, og jeg synes ikke at presidenten glemmer andre folks lidelser og innsats.
Terje Sørensen
Pensjonert advokat
James Jesus Angletons fall
Av Seymour Hersh - 12. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/james-jesus-angletons-fall/
Min rolle i sparkingen av den beryktede sjefen for kontraspionasje.
I forrige uke skrev jeg en spalte om mitt uforglemmelige ettermiddagsbesøk for mer enn et tiår siden i London, med avdøde Pervez Musharraf, den eksil-pakistanske presidenten som skrøt til meg om sitt lands evne til å skjule sitt kjernefysiske arsenal dypt under jorden. To dager senere overleverte min kollega Jeff Stein, hvis SpyTalk-nyhetsbrev dekker amerikansk etterretning, sin spalte til Jefferson Morley, en forfatter som har brukt tiår på å spore CIA og andre statshemmeligheter som stammer fra drapet på Jack Kennedy og fremover.
Morley konsentrerte seg om Biden-administrasjonen, som på nytt fikk juling forrige helg, i kjølvannet av negative meningsmålinger, og dens vilje til å fortsette å late som om Israel, lenge kjent for å ha et ikke-erklært, men betydelig atomvåpenarsenal, ikke har noe slikt arsenal. Hans hovedmål var administrasjonens nekting av å offentliggjøre det 48 år gamle senats-vitnesbyrdet til James Angleton, den beryktede, tidligere sjefen for CIAs kontraspionasje. Angleton dukket nylig opp som en karakter i A Spy Among Friends, en TV-serie om de morderiske overtredelsene til Kim Philby, den briljante britiske etterretningsoffiseren som spionerte for Sovjetunionen og lurte Angleton, blant andre, i en lang svikefull karriere.
Etter å ha tjenestegjort i Office of Strategic Services under andre verdenskrig, ble Angleton utnevnt til stasjonssjef for det nylig organiserte CIA i Roma, hvor han hadde to hovedansvar: han var bindeledd til det israelske atomprogrammet og var hovedarkitekten for CIAs etterkrigsoppdrag for å forhindre italiensk politikk fra å dreie til venstre etter år med fascistisk undertrykking under Benito Mussolini. I stedet støttet CIA de to mest fremtredende antikommunistiskegruppene i Italia: mafiaen og det kristeligdemokratiske partiet. Politisk korrupsjon var et fast innslag i livet i Italia i de påfølgende tiårene.
Jeg har et par ting å legge til Morleys historie.
Musharrafs forakt for USAs innsats for å overvåke og, etter hans syn, kontrollere Pakistans kjernefysiske arsenal, stammet fra hans kunnskap om USAs politikk med å benekte at Israel var medlem av verdens atomklubb. På 1970- og 80-tallet ignorerte ulike administrasjoner kongressens press for å kutte amerikansk utenlandsk hjelp til nasjoner som solgte eller mottok kjernefysisk prosesserings- eller anrikningsmateriale, utstyr eller teknologi. Loven ble imidlertid håndhevet to ganger for Pakistan, men for ingen annen nasjon, inkludert Israel.
Tidlig i 1978 fortsatte president Jimmy Carter å se forbi det israelske arsenalet, men han sendte Gerard C. Smith, hans ambassadør for ikke-spredningsspørsmål, for å møte Muhammad Zia-ul-Haq, den pakistanske presidenten, for å diskutere hemmelige pakistanske planer om å bygge et kjernefysisk arsenal. Jeg ble senere fortalt av George Rathjens, Smiths stedfortreder, at Zia, som hadde kjempet i andre verdenskrig med den britisk-indiske hæren, svarte med å spørre Smith hvorfor han ikke også snakket med Israel. Smith var opprørt, la Rathjens til, «men det var ingen måte å svare Zia på. Ikke noe tilfredsstillende svar. Den israelske bomben var ikke noe folk [i Carter-administrasjonen] ønsket å snakke om. Det var pinlig». Rathjens fortsatte med å bli en av grunnleggerne av MITs Securities Study Program og fortsatte sin forskning innen kjernefysisk nedrustning.
I 1972 forlot jeg en strålende jobb hos New Yorker på oppfordring fraAbe Rosenthal, den grinete og politisk konservative redaktøren av New York Times, om å bli med i Washington-byrået og, lovet Abe, å skrive sannheten om Vietnamkrigen slik jeg så den. Han gjorde det klart at han visste at noe manglet i avisens dekning. Det tok meg ikke lang tid å forstå hvorfor Rosenthal var urolig. Jeg var en del av byråets utenrikspolitiske klynge, og kort tid etter at vi kom til byen, ble min kone og jeg invitert til en middag i det elegante hjemmet til avisens seniorkorrespondent på diplomati. Det var der jeg møtte James Angleton, som på den tiden, som jeg skulle lære mer enn et år senere, var ansvarlig for byråets ulovlige innenlandske spionprogram. Han var også en stor del av Washingtons Old Boys-nettverk. Det var ikke bare en klisjé. Etter at måltidet var servert, ble kvinnene invitert til å samles i et forværelse, mens mennene tok seg av forretningene. Jeg husker fortsatt uttrykket i min kones ansikt.
Slike bånd var da en del av det utenrikspolitiske rapporteringsspillet. Henry Kissinger var alltid tilgjengelig for noen få Times-journalister, med forbehold om at hans kommentarer aldri skulle siteres direkte. CIA-direktør Richard Helms var også en del av mengden. Min rytme fokuserte på Vietnam, men jeg støtte snart på spionhistorier fra Washington som bare ba om å bli fortalt. Jeg visste at jeg ville trenge en god del av fri etter at jeg høsten 1972 informerte byråsjefen om at jeg hadde hakket løs på tre hovedhistorier: CIAs aktive rolle i å undergrave den sosialistiske regjeringen til Salvador Allende i Chile; den planlagte bergingen av en sovjetisk ubåt som hadde brutt fra hverandre i Stillehavet, med minst tre atomtorpedoer om bord; og CIAs spionering på tusenvis av amerikanske antikrigsdissentere som, slik president Lyndon Johnson trodde, ble regissert av sovjetiske operatører.
Det gikk en måned før jeg fikk skriftlig godkjenning til å fortsette rapporteringen. Jeg ble oppfordret av en seniorredaktør til å legge alt jeg visste inn i en generell historie om behovene til USAs nasjonale sikkerhetssamfunn for å utføre sensitive utenlandske og innenlandske etterretningsoperasjoner som noen ganger krysset linjen. Jeg ble også oppfordret til å «ha kontakt» med Kissinger og Helms. Jeg ble sjokkert. På det tidspunktet så jeg ingen annen utvei enn å si opp en drømmejobb. Rosenthal fikk nyss om min misnøye, og jeg ble fortalt på forhånd om en endring som snart skulle kommei byråets ledelse. Om noen måneder ville min nye sjef være Clifton Daniel, seniorredaktør i New York, og ektemannen til Margaret Truman, datter av president Harry Truman. Daniel ringte meg i Washington, ba meg om ikke å slutte, og lovet at han ville «beskytte meg.»
Daniel beskyttet meg. Jeg var fri fra båndene, med støtte fra mange i Washington-byrået. De strålendereporterne der inkluderte slike som Johnny Apple, John Herbers,Elaine Shanahan, John Finney og Christopher Lydon. Russell Baker, Anthony Lewis og Tom Wicker var spaltister. Watergate var et altoppslukende problem på den tiden, takket være arbeidet til Carl Bernstein og Bob Woodward i Washington Post, og Times syntes tapt. Jeg holdt meg så langt unna den historien som jeg kunne, og fortsatte å hakke videre på Vietnam. Helms ble raskt fjernet som CIA-direktør og sendt til Teheran som USAs ambassadør til Iran. Den nye direktøren var William Colby, en gammel hånd som hadde fløyet bak fiendens linjer for Office of Special Services under andre verdenskrig og nylig hadde ledet CIAs kontroversielle og morderiske Phoenix-program i Sør-Vietnam.
Det tok meg mer enn et år å gjøre ferdig historiene jeg jobbet med, fordi Rosenthal i slutten av 1972 insisterte på at jeg droppet undersøkelsene mine og dekket Watergate. Med Nixon hengende i tauene tidlig i 1974, var jeg i stand til å gli tilbake til suksesshistorien, som jeg hadde fortalt få detaljer om til Rosenthal eller noen annen redaktør i avisen. Da hadde jeg grunn til å tro fra mine kilder i CIA at det hadde spionert på amerikanere i direkte strid med charteret som forbød det å spionere på borgere her. Alle veier førte til min engangs middagspartner, James Angleton, leder for kontraspionasje.
En hemmelig historie om Colbys periode som CIA-direktør ble avklassifisert i 2011, og den inneholder et kapittel med tittelen «Seymour Hersh og hans anklager mot CIA». Jeg fikk vite fra rapporten at byrået sporet min rapportering om sine ulovlige overgrep, som jeg hadde begynt på egen hånd tidlig i 1972. Byrået hadde ingen måte å vite at jeg ikke hadde noe valg, det vil si, fordi Rosenthal ikke ga meg noe valg. Han skiftet fokus til Watergate og dens rotete etterspill de neste to årene. Høsten 1974, med Nixon på vei ut, sier rapporten, fikk Colby «vite at Seymour Hersh gjorde henvendelser om tidligere CIA-operasjoner». Rapporten er skrevet av en erfaren hemmelig operatør, og bemerker at jeg hadde fått vite at en intern gjennomgang av illegale byråaktiviteter, uformelt kjent som «familiejuvelene», hadde blitt satt sammen i stor hemmelighet. Rapporten sier at Colbys respons var å instruere «alle underdirektører i CIA om ikke å respektere Hersh’ forespørsler om et intervju».
Men Colby fortsatte å ta samtalene mine den sommeren og høsten, spesielt da han ble fortalt at jeg hadde nevnt «juvelene» i en samtale med kongressmedlem Lucien Nedzi, en demokrat fra Michigan som lærte av meg om det interne kallenavnet. Nedzi var da formann for etterretningskomiteen i Representantenes hus.
På dette tidspunktet fortalte jeg noen av de høytstående CIA-tjenestemennene som tok imot samtalene mine, at jeg visste at Angleton var dypt involvert i å spionere på amerikanere. Jeg mistenkte at enhver CIA-rapport som fokuserte på Angleton, selv om den ble kalt «familiejuvelene», ville være langt fra
komplett. Så jeg sendte en melding til Colby, som er inkludert i CIAs historie, og sa: «Jeg regner med at jeg har omtrent en tiendedel av 1 prosent av denne historien,» og la til denne hovne kommentaren: «Jeg er villig til å handle med deg. Jeg vil bytte Jim Angleton for 14 mapper etter eget valg». Rapporten sier at Colby ble «forvirret» av meldingen. Men jeg tvilte på det da rapporten ble avgradert i 2011, og jeg tviler på det nå.
I desember 1974, da jeg visste at jeg hadde en historie om massive brudd på CIAs charter, snakket jeg igjen med Nedzi. Og det gjorde Colby også. En transkripsjon av den samtalen ble publisert i CIA-studien, og fra det første spørsmålet er den uvurderlig:
NEDZI: Jeg snakket med ham [Hersh] for kort tid siden. . . hvem er Jim Angleton?
Colby: Han er sjefen for vår kontraspionasje. Han er en slags legendarisk karakter. Han har eksistert i 150 år eller så. Han er en veldig skummel fyr. Hans rykte er av totalt hemmelighold, og ingen vet hva han gjør. men han er litt utdatert når det gjelder å se sovjetere under hver busk.
NEDZI: Hva gjør han når han snakker med Hersh?
Colby: Jeg tror ikke han gjør det. Hersh ringte ham og ville snakke med ham, men han sa at han ikke ville snakke med ham.
NEDZI: Sy viste meg notater av hva han sa og hevder at han [Angleton] var full.
Colby: Du tar meg tolv timer før en ubehagelig oppgave å snakke med ham om en vesentlig endring av hans [Angelteons] ansvar.
NEDZI: Det er litt av et problem for deg. Det som skjer her, er plutselig at en fyr forteller meg ting om, og han går tilbake til det møtet vi hadde der du orienterte meg om alle, han brukte for øvrig de samme begrepene «juveler».
COLBY: Hersh gjorde det?
NEDZI: Ja.
Colby: Jeg lurer på hvordan han fikk det ordet. Det ble brukt av [bare] noen få mennesker rundt her.
NEDZI: Problemet som slår meg akkurat nå, er at her er en fyr [Hersh] som prøver å avsløre byrået, og plutselig får han [Angleton] sparken.
Colby: Ja, det jeg tror jeg vil gjøre er å snakke med Hersh . . .
Jeg snakket lenge med Colby og veldig nøye om CIAs innenlandske spionasje, som, som jeg senere lærte, innebar å holde mer enn 100.000 mapper på antikrigsdemonstranter. Jeg fortalte ham at i en av mine samtaler med Angleton, hevdet han at den innenlandske spionasjeoperasjonen ble drevet av en av hans stedfortredere, og at han hadde lite med den å gjøre. Han fortalte meg om det han sa var to pågående hemmelige CIA-operasjoner: en inne i Russland og den andre i Nord-Korea, hvis detaljer ville utgjøre fantastiske historier. Alt jeg måtte gjøre, sa han, var å droppe enhver omtale av ham i min hjemlige spionasjehistorie. Jeg videreformidlet alt dette til Colby og fortalte ham at historien min ville være på trykk i løpet av dager.
Da historien ble publisert den 22. desember 1974, ble den blankt benektet av CIAs talsmann og gjentatte ganger angrepet som fullstendig feil av den rivaliserende Washington Post de neste tre månedene. Det var først da Colby ble kalt inn for Kongressens Church-komité i 1975, at noen tjenestemann erkjente den generelle sannheten i det jeg hadde rapportert.
Med krigstyper over avisens forside, min 7000 ords rapport nevnte ingen av de syv CIA-kildene jeg siterte, hvorav en var Colby. Jeg forble vennlig med ham etter at han forlot CIA, til hans død i en båtulykke i 1996.
Opprettelsen av Church-komiteen i 1975 var et direkte resultat av min historie og oppfølgingen av den. Dens høringer og dokumenter ga den mest detaljerte undersøkelsen av CIA og deres aktiviteter til dags dato. Jeg tror ikke vi kommer til å se maken igjen. Demokratene i Det hvite hus og i Kongressen har ikke vist noen interesse for å prøve å få vite hva byrået og andre amerikanske hemmelige operatører har gjort på bakken i Ukraina eller under vannet i Østersjøen.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Seymour Hersh:
(3) THE FALL OF JAMES JESUS ANGLETON – Seymour Hersh
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Vi nærmer oss traktaten som sikrer global fascisme
Av Kjetil Tveit - 12. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/vi-naermer-oss-traktaten-som-sikrer-global-fascisme/
«Hva skjer med helse og demokrati når verdens rikeste selskaper er globale helseaktører?» spurte man i Aftenposten innsikt i mars 2022.
Videre står det:
«Det er altså ikke alle som er like begeistret for det formelle samarbeidet mellom FN og verdens rikeste i WEF. Mer enn 400 organisasjoner og 40 internasjonale nettverk signerte i bakkant av avtaleinngåelsen et åpent brev til FN med klar beskjed om at dette ‘delegitimerer verdensorganisasjonen og svekker statenes rolle i den globale beslutningstakingen. Denne privilegerte tilgangen vil undergrave FNs mandat i tillegg til uavhengigheten, upartiskheten og effektiviteten når det gjelder å stille selskaper til ansvar’.»
Det går ikke lenger an å benekte at WHO er hovedsakelig drevet av et knippe private superrike aktører som kan ha egen vinning som hovedagenda foran helse.
Norske myndigheter sier ja, men det skal ikke snakkes om
I forgårs publiserte Subjekt et innlegg fra Hege Nordèn i foreningen Lov og helse som spør hvorfor vi ikke har mer debatt i her til lands om at Norge allerede har gitt tilsagn til en traktat som sikrer at WHO kan gi generaldirektør Tedros Ghebreyesus «nærmest eneveldig makt hvis det erklæres pandemi».
Det er opp til Tedros selv å bestemme hva som er krise. Noe vi så da han «…på egen hånd erklærte apekopper for allmennfarlig smittsom sykdom våren 2022, imot den rådgivende komiteens avstemning…»
Med andre ord kunne en enkeltperson overstyre fagfolkene og si at; «vi har krise likevel, selv om dere sier noe annet».
Den nye traktaten sier altså at Tedros får definere hva som er krise. Og hvis vi har “krise” får han nesten ubegrenset makt. Ikke Tedros selvsagt, men «gutteklubben grei» som står bak ham. WEF og gjengen.
Det betyr at vi legger til rette for “krisehåndteringssamfunnet” som vi med siste tre års erfaring bør anta skal overstyre demokratiske prinsipper i stort omfang fordi vi konstant er i «krise».
Vi vet fra før at allerede i januar 2022 hadde formuene til verdens ti rikeste økt mer under coronapandemien enn de siste 14 årene til sammen. Så at rikmannsklubben har egeninteresse av å skape/”gi fart på” kriser, bør det ikke lenger være tvil om.
Det betyr at private oligarker overtar styringen i verden, og Norske myndigheter og medier tier om at traktaten som muliggjør dette snart er i mål.
Eksempel på at mediene forsøker å tie vanstyrslig og oligark/filantrop-drevet “krisehåndtering” ihjel så vi da den internasjonale Spotlightkonferansen gikk av stabelen i Stavanger Hall med 300 deltakere fra mange land, som omhandlet nettopp dette, og lokalavisen Stavanger Aftenblad (Schibsted) ikke dekket det til tross for internasjonal debatt etter at parlamentmedlemmer fra Sverige og Storbritannia hadde deltatt.
Dette er ekte fascisme
Kjerneelementet i fascistiske regimer var korporatisme; at de private (korporativene, i dag NGOer) overstyrte politikere, overtok akademia, skolesystemet, medier og byråkratiet.
Annet kjennetegn ved fascismen var at den var autoritær og totalitær. Noe vi også ser mer av i «krisehåndteringssamfunnet».
Videre at ganske absurde nyheter gikk på repetisjon i et samlet mediekorps. såkalt propaganda. Dette ser vi i dag, og kjennetegner en «elite» som forsøker å «prente inn» noe, og at mediene sentralsyres (NTB osv.)
Overdrevet identitetsfokus og identitetspolitikk er vanlig i totalitære regimer for å splitte befolkningen, sørge for at fokuset ikke er mot makten, men mot hverandre, å lage et offerhierarki, og innføre «ondskapen» i forkledning som godhet og hensyntakelse for minoriteter.
Det samme kan man si om dagens kanselleringskultur, sensur, sensitivitetslesing av bøker for ikke å krenke, historieforfalskning, selvsensur og skam. Det innføres i godhetens drakt.
Nasjonalismen er byttet ut med globalisme. Man har bare satt seg høyere ambisjoner, og gjør det globalt denne gang.
Man forsøker på de latterligste måter å brunbeise dissidenter som ser faresignalene. Men tror Paul Joseph Goebbels hadde vært rimelig fornøyd med dette kjente propagandatrikset; at man anklager motparten for det man selv er skyldig i.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Kjetil Tveit.
Les mer på steigan.no om WHO-traktaten
WHO forbereder ny traktat som vil gi organisasjonen globale diktatoriske fullmakter
https://steigan.no/2023/03/hvordan-who-ble-tatt-til-fange/
Stammesamfunn og veien til overlevelse
Av Jan Terje Voilaas - 12. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/stammesamfunn-og-veien-til-overlevelse/
Menneskeheten har overlevd ALT, i flere millioner år, det aller meste av denne tiden i det vi kjenner som stammesamfunn, små grupper hvor alle kjenner alle og hvor alle er avhengige av hverandre for å overleve. Intet menneske kan bli født og leve gjennom hele livet alene. Det er simpelthen umulig, uansett hvor «Monsen» man er.
Av Jan Terje Voilaas.
Det som er spesielt med slike små samfunn er at «de eldre» har stor innflytelse og er livsviktige for hele samfunnet. Det er derfor normalt de eldre som velger stammens leder, en leder som alle kjenner og som alle har tilgang til og kan snakke med, som jeg tror er psykologisk avgjørende viktig for at samfunnet som helhet kan verne seg mot menneskelige parasittiske tendenser, som f.eks. maktgalskap og andre tilsvarende borderline tilbøyeligheter som vi kjenner som psykopati. Når alle er avhengige av alle andre, så vil det også gjelde en leder. Kan menneskelige parasitter være en konsekvens av oppskalering fra små gruppesamfunn?
Jeg har ikke tenkt på dette før, men jeg har jobbet med hundrevis av avsidesliggende selvforsynte landsbyer i Qinghai og Yunnan de siste 17 årene, og disse fungerer langt på vei som egne stammesamfunn, men da med medlemmene bosatt i egne hus sammen med sin nærmeste familie. Jeg har ikke en eneste gang opplevd eller hørt om en eneste landsbyleder eller gruppe av eldre som ikke automatisk tenker på landsbyen, på sin stamme, lenge før de tenker på seg selv.
Etter fremveksten av sivilisasjoner, enkle, men mer avanserte enn stammesamfunnet, så forteller all skriftlig dokumentasjon, helt tilbake til Veda-skriftene i India, at de ikke bare bryter sammen, alle som en, men at det skjer i regelmessige og forutsigbare sykler, og at dette underlig nok normalt skjer sammen med andre katastrofer som flom, tørke, jordskjelv og vulkanutbrudd. Det er som om alt dette henger sammen i en naturlig syklus ingen kan endre, stoppe eller gjøre noe med.
Den vestlige verden befinner seg nå i siste fase av en slik syklus, i de første deler av kaosfasen, hvor det meste som er bygget må brytes ned, så noe nytt sunt og sterkt kan vokse frem. De menneskelige parasittene er godt synlige og er nå hyperaktive.
Jeg har derfor kommet til den konklusjon at det ikke er noe vi kan gjøre for å endre dette. Vi kan protestere, sende brev, henge ut de «ansvarlige», avdekke sannheten og opplyse folk. Alt dette er etter mine observasjoner fullstendig bortkastet tid og energi. Parasittiske organismer som Pfizer, Moderna, FHI, WHO, WEF, bare for å nevne noen, synes allerede å ha nådd hjernen til en skremmende stor del av den globale befolkningen. Kan dere huske alle dem som krevde at vi måtte vaksineres så vi ikke utgjorde en trussel mot de vaksinerte? Vel, dette er et godt eksempel på parasittinfiserte hjerner, hjerner som har fått ødelagt selv de mest basale kognitive funksjoner.
De få som unngikk dette, som skjønte galskapen, må nå konsentrere seg om å overleve, og det gjør de ikke som skrikende og skrivende protestanter, for det er nettopp det parasittene vil de skal gjøre så de kan identifiseres og «tas hånd om». Parasitter elsker kaos, for da er makt og overgrep legitimert. Da kan det sensureres, fengsles, interneres, tortureres og kjemisk og biologisk eksperimenteres, alt i fellesskapets beste interesse, selvfølgelig.
Dette betyr ikke at vi like gjerne kan gi opp. Nei, vi må kjempe som aldri før, for våre barnebarns fremtid, for skaperverket, for det er vi, hver eneste en av oss, moralsk forpliktet til, uansett alder. Men, skal den kampen lykkes uten vold, så må den gjennomføres smart og fullstendig uoppdaget, «hidden in plain sight», og med det våpen historien forteller har ført til seier flest ganger.
Problemet denne gang er at parasittene, Mr. Global, VET hva som kan slå dem, og har splittet oss så ettertrykkelig at våpenet vi trenger aldri har vært vanskeligere tilgjengelig. Vanskelig betyr ikke umulig, og alt som er mulig er mye lettere enn vi tror på forhånd. Her er et eksempel på hva parasittene kan ha gjort:
Typologi som våpen
Verktøy som «Myers-Briggs Type Indicator» (MBTI), «Big Five» og «Jungian Type Index» (JTI) er ment for kartlegging av menneskers psykologiske preferanser, i all hovedsak basert på teoriene til Dr. Carl Gustav Jung.
Dr. Jung erkjente at hvert enkelt menneske er unikt. Blant samtlige mennesker noen gang født, har aldri to vært identiske. Likevel oppdaget Dr. Jung at det finnes noen fellestrekk, f.eks. når det kommer til vår foretrukne arena for mental energi, vår foretrukne mentale kilde til informasjon og vår foretrukne metode for å treffe beslutninger. Myers og Briggs oppdaget senere at vi har en tilsvarende preferanse når det gjelder livsstil.
4 mentale preferanser, hver med 2 muligheter, gir i kombinasjon 16 ulike «typer» mennesker. Jeg er f.eks. en klassisk ENTJ, som heldigvis kun 2,7% av den mannlige befolkningen og 0,9% av den kvinnelige befolkningen er.
De to mest interessante preferansene for det jeg vil ha frem her, er vår foretrukne mentale kilde til informasjon, og hvordan vi foretrekker å fatte beslutninger. La meg kort omtale dem:
Noen foretrekker å bruke sine fysiske sanser (S – Sensing), syn, hørsel, luktesans etc., som kilde til informasjon. Andre foretrekker å bruke sin intuisjon (N – Intuisjon). Forskjellen kommer til uttrykk på mange måter. La oss si du kommer til et lyskryss klokken 4 om morgenen. Det er null trafikk, du er den eneste, og lyset er rødt. En klassisk S vil da helt naturlig vente på grønt, for det er «regelen». En klassisk N vil alltid stille spørsmålet «hvorfor» og vil følgelig se til venstre og høyre etter trafikk, og opp etter kameraer, og så, oftere enn ikke, kjøre mot rødt.
Like ens; noen foretrekker å fatte beslutninger på grunnlag av fakta (T – Tenke), mens andre vil foretrekke å bruke sin «følelse» (F – Føle), som også er rasjonell, men da med utgangspunkt i verdier, i hva som er rett eller galt, inkludert andre menneskers følelser.
Et forhold her er at jo mer man bruker en preferanse, jo bedre vil den bli og jo svakere vil den motsatte preferansen bli. En sterk T, gir en svak F. Jeg bruker å si at mine sosiale antenner er på størrelse med fyrstikker. Dette har imidlertid naturen funnet en løsning på, for vi ender normalt opp med en livspartner med normalt minst 3 preferanser motsatt av oss. Min kone er f.eks. ISFP. Individuelt er vi rake motsetninger i mentale styrker og svakheter, sammen står vi mye sterkere.
Omfattende forskning viser at fordelingen av de ulike preferansene i en befolkning normalt er innenfor +/- 5%. Nå viser imidlertid nyere forskning fra UK at antall N-er, altså mennesker som naturlig vil vite hvorfor, har falt til rundt 1/3-del av befolkningen. Antall S-er, altså mennesker som følger «reglene», gjør som ekspertene sier etc., har økt til 2/3 av befolkningen.
Javel, vil min kone si. HVORFOR, vil jeg si.
Uansett, den norske befolkningen er fordelt mellom kombinasjonene SF, ST, NF og NT og i mange norske hushold vil man finne et par med fordelingen SF-NT eller ST-NF. Det samme gjelder i andre relasjoner som mellom foreldre og barn, mellom søsken etc. Spørsmålet mitt da er; hva fikk dette å si for relasjoner da mRNA-vaksinene ble sluppet og presset på befolkningen?
La meg tippe:
1) I mange familier lot alle seg vaksinere, selv om det blant dem var tvilere (NF), hvorav en god del i dag angrer og kanskje føler behov for å plassere skyld, men holder likevel kjeft av hensyn til husfreden.
2) En god del av dem som takket nei til vaksinering, bor nå sammen med en partner som takket ja, kanskje etter stor uenighet som ble feid under et teppe av taushet. Noen av dem opplever nå at sin vaksinerte partner, en system-lojal S, oftere blir syk, men skjønner ikke hvorfor. Den uvaksinerte, som er en N, vil spørre hvorfor og skjønne hva årsaken er. Temaet er imidlertid tabubelagt, så taushet er eneste alternativ.
3) Mange andre familier opplever andre former for splittelser; brødre som ikke lenger snakker med hverandre, voksne barn som har brutt med sine foreldre, barnebarn som uforskyldt er avskåret fra sine besteforeldre, bestevenner som ikke lenger finner noe å snakke om, folk som krangler om ting de aldri kranglet om før.
Det er mulig jeg tar feil, men jeg mistenker at det kan ha oppstått tusenvis av sprekker i den norske befolkningen, som et vindu truffet av en stein uten å bli knust. Jeg mistenker dertil at dette ikke er tilfeldig, men godt planlagt og mesterlig utført med det formål å forhindre befolkningen fra å forme det våpenet parasittklassen frykter aller mest.
Silkefot, den grå manns strategi
Jeg leste for mange år siden en bok om de 20 mest bemerkelsesverdige forbrytelsene i nye tid. En av historiene handlet om en uendelig lang serie innbrudd og tyverier i en velstående del av London. Det som var spesielt med disse innbruddene var at ingen oppdaget at det hadde vært et innbrudd før verdiene som var stjålet skulle sjekkes, og ble funnet forduftet, enten det var noen gullmynter gjemt i bunnen av en overgrodd blomsterurne, eller noen sedler stukket inn i en tilfeldig bok i et stort privat bibliotek. Tyven var lydløs, la aldri igjen et eneste tegn og fant alltid hva han jaktet på, uansett hvor verdiene var gjemt.
Scotland Yard døpte saken «Silkefot» og satte inn store ressurser på å løse mysteriet. De kom så langt at de avdekket tyvens handlingsmønster, de visste når og hvor han neste gang ville slå til. Scotland Yard dekket hele området. Ikke en eneste meter var ubevoktet. Men ingenting skjedde, inntil et nytt ransoffer fra samme nabolag og natt tok kontakt.
Silkefot ble etter hvert tatt, og det viste seg da at han var så «grå» at han hadde nikket til flere konstabler uten å vekke selv den minste mistanke. Faktisk, konstablene kunne knapt huske den grå frakken som passerte, langt mindre gi en beskrivelse. Silkefot var en Mester i «Den Grå Manns Strategi», i kunsten å være «hidden in plain sight».
Om vi kan kopiere Silkefot, og samtidig tar i bruk historiens mest suksessfulle overlevelsesstrategi, etablering av små «Mutual Aid Societies», for si +/- 50 medlemmer, i parallelle parasittfritt minisamfunn, så vil vi vinne og overleve.
Fortsetter vi derimot som nå, som handlingslammede hjerneløse zombier (fordi vi kan jo ikke gjøre noe …), som tror på, og gjør alt vi blir fortalt, så vil dette ende med forferdelse.
For å hjelpe dere på vei anbefaler jeg boken «A Guide to Forming Communities» av Stefan Verstappen. Jeg anbefaler også hvert minutt av denne podcasten fra samme mann.
Jeg henvender meg her først og fremst til N-delen blant dere. S-ene vil normalt ikke skjønne hva som er i ferd med å skje, før det skjer. Det er okay, de er normalt gift med en N. Om du er en klok N, som gjennomfører grundige forberedelser for hele familien, så vil styrken til S-ene slå inn for fullt når den trengs som mest. Sammen er vi alltid på vårt sterkeste.
Stay strong, stay smart, look for the truth.
Dette er et utdrag av JVT-posten 12-2023
Verdens elendighet er nødvendig for at vi ikke skal kjede oss
Av Trond Andresen - 12. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/verdens-elendighet-er-nodvendig-for-at-vi-ikke-skal-kjede-oss/
Denne overskrifta passer for mange personer innen medier, underholdning, og dessverre også på universitetene. Påstanden vil jeg begrunne slik: I Norge og andre rike land er det mulig for de fleste å leve godt; isolert fra fattigdom, undertrykking, krig og vold. Vi får inn dette – på trygg avstand – via nyheter og underholdning. Eller via litt vågal turisme som vi kan briske oss med etterpå. For oss velberga konsumenter er dette dermed – brutalt sagt – «krydder» som gir oss et mindre kjedelig liv! Og for mange som jobber innen medier, kultur og underholdning er det i tillegg levebrød – jo mer grotesk elendighet/vold/undertrykking, jo mer farge- og kontrastrikt «råmateriale» til å fylle aviser, skjermer og filmlerreter.
Hvis du synes dette høres overspent ut, ber jeg deg gjøre et tankeeksperiment: Forestill deg en framtidig verden hvor alle vesentlige samfunnsmessige problemer er løste. Alle har mat, helse, bolig, utdanning, meningsfylt arbeid, innflytelse i sine samfunn. Derfor er det heller ikke krig, fattigdom, undertrykkende regimer. Vitenskap og teknologi brukes til beste for mennesker og natur. Verden gjenreises økologisk. Fornuft og optimisme rår.
Men samtidig er det noe som «mangler»: Det er slutt på ville biljakter og skytedramaer, voldelige ungdomsgjenger, gangsterbander og kokainkarteller. Ingen spektakulære bankran eller fengselsopprør, ikke sex-slaveri eller luksusprostituerte, ikke gerilja mot regjeringshær, ikke krig med kule jagerfly, raketter og stridsvogner, ingen massakrer, langt færre mord og skytevåpen, minimalt med politi og detektiver. Rus uten kriminalitet, kraftig reduksjon i psykiske problemer og familievold – og nesten bare fredelige mannfolk.
I en slik utopi må vi nøye oss med et skarve slagsmål eller sjalusidrap i ny og ne, og noen jordskjelv, orkaner og vulkanutbrudd, pluss idrett og vitenskap – og litteratur, film og teater basert på langt mindre «spennende» råmateriale. Dette må da bli en skrekkelig kjedelig verden? For det aller meste av den farge- og kontrastrike grusomheten som så rikelig strømmer på oss hver eneste dag vil jo være borte!
Hva skal de gjøre på tabloid-desken? Skal de bare vise bilder fra sjakkmesterskap i Dagsrevyen? Hva skal kunstnerne «sjokkere» med? Hva skal Hollywood eller for den saks skyld, cineastene, lage film om? Og hva skal vi glane på når fredagskvelden setter inn?
Jeg har ikke sett noen estetikk-synsere direkte bekymre seg om en slik mulig framtidig råstoffmangel. Men (den i de kretser fortsatt ganske utbredte) ”postmoderne” ideologi gjør det så mye lettere å rettferdiggjøre dagens tilstand. Min kritikk går ikke på at postmodernistene sier at individene og subkulturene er kompliserte og forskjellige, at verden er kaotisk og mangfoldig – alt dette kan man vanskelig motsi dem i. Kritikken går på deres verdirelativisme (”hvem kan vel si hva som er rett og galt – det kommer an på øynene som ser”), og deres nihilisme: «Verden er fragmentert, uforståelig og grusom, og det er lite vi kan gjøre med det, dere – (og så, usagt men tenkt:) men gud så fascinerende den er nettopp på grunn av dette!»
Her ligger den beleilige hund begravet: Estetisering av (følgene av) kaos, grusomhet og urettferdighet – og en tilsvarende vending bort fra handling for å fjerne grunnlaget for slikt. Denne avvisninga begrunnes sjølsagt ikke med hvor kuult det er med vold og terror (sett fra lenestol eller kino-sete), men med noe som er lettere å forsvare: «Opplysningstanken er stein død i dag», «de store fortellingers tid er over» (oversatt: Det er ikke mulig å forene folk om felles samfunnsforståelse og felles mål for endring).
Slikt ble korrekt lære i en del akademisk-kulturelle miljøer på nittitallet. Og på denne fikse ideologiske plattform kan man så med god samvittighet lene seg tilbake og nyte sin kulturkonsumerende gourmet-tilværelse – av retter laget på ferskt og rikelig råmateriale av «beste» kvalitet.
Røde bomber og Nansen
Av Eva Thomassen - 12. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/rode-bomber-og-nansen/
«Denne saka har bare ei si´e»
Av Eva Thomassen.
Det er blitt stille i Rødt og i mediene etter ledelsen av partiet fikk gjennomslag for «Ja til våpen». Et «ja» basert på synsing om Russland, press fra pressen og ikke minst lobbyister i egne rekker. Ingen flere sinte innlegg fra Jonas Bals som mente å vite at et «nei» til våpen er et «ja» til fascismen. Hvem vil vel bli omtalt som fascist?
Et «ja» til våpen er et «ja» til naziregimet i Kiev ble relativisert. Det er flere nazister i Russland enn i Ukraina. Det er Russland som representerer nazismen, fascismen, imperialismen, revisjonismen. 8 mai gikk «ja til røde bomber» og bar det ukrainske flagget. De kjempet for vår frihet. Vi kjemper for deres frihet.
«Nei» til våpen er et «ja» til russisk imperialisme. «Ja» til våpen er et «nei» til all imperialisme.
Det er disse som får våpnene. Nazigruppa Azov. De har drept russere siden 2014. De er de mest effektive.
Ja til 75 milliarder skattekroner
I det øyeblikk Rødt sa «ja» til våpen fikk Moxnes Støre på døra på Stortinget. Støre trengte underskriften slik at alle partier nå var enige om at 75 milliarder skattekroner kunne gå til Rødts røde bomber og ellers kunne Zelensky selv finne ut hva han skulle bruke pengene til. I realiteten fikk Zelensky fripass til å bruke pengene til hva som helst.
«Ja» til våpen er et «nei» til NATO. Våre bomber er røde. Røde bomber treffer bare russere. Med røde bomber skal russerne fordrives fra Ukraina.
Rødts «ja» betyr ja til både NATO, EU og ja til evig gjeld.
– God koordinering med EU og andre land som støtter Ukrainas frihetskamp er helt nødvendig for å hjelpe Ukraina best mulig. Jeg er veldig glad for at vi har hatt tett kontakt med EU, NATO, Verdensbanken og andre aktører gjennom dette spesielle året og at vi fortsetter å koordinere innsatsen fremover. Vi vet at Ukraina vil trenge støtte i lang tid fremover, sier utenriksminister Huitfeldt.
Krigen har økt verdien av vennskap og allianser. I en mer utrygg verden trenger særlig vi, som et lite land med åpen økonomi, nære allierte. NATO-fellesskapet er viktig, og snart kan forhåpentlig alle de fem nordiske landene være en del av den samme forsvarsalliansen.
Nansen-programmet
Statsministerens innledning på lanseringen av det flerårige Nansen-programmet for Ukraina
16.02.2023
President Zelenskyj, President of the Storting, Ladies and gentlemen. Welcome to this historic session. Zelensky på videolink fra Kiev.
Programmet er oppkalt etter fredsprisvinner Fridtjof Nansen, som gjorde en stor innsats i Ukraina for hundre år siden. I sitt nobelforedrag i 1922 fremførte Nansen en oppfordring som jeg gjerne vil sitere og gjenta.
Han sa at «alle må være med i arbeidet», «vi må la budstikken gå, vi må tenne vardene så de lyser fra alle fjell. Vi må reise våre faner i alle land, vi må danne en broderkjede jorden rundt».
Og det er det vi sammen gjør i dag, vi tenner varder i Norge, så de lyser fra alle våre fjell.
Pengene lånes av oljefondet
Den totale rammen for programmet er på 75 milliarder kroner (7,5 milliarder euro), og det inkluderer militær støtte til Ukrainas legitime selvforsvar, kortsiktig sivil humanitær støtte, og bidrag til gjenoppbygging av det ukrainske samfunnet når det er mulig.
Regimeskifte og demokrati
En del av pengene skal gå til å holde staten gående. Det er noe Norge har bidratt med siden regimeskiftekuppet i 2014. Norge har gitt militær støtte til trening av den ukrainske hæren til krig mot Russland. Viktig å huske på at Ukraina ikke er medlem av NATO. Så hva var motivasjonen for å engasjere seg i akkurat Ukraina? Norge har også påtatt seg å reformere justissektoren i Ukraina. Nye lover, domstoler, politisektoren osv. Norge kunne selv finne på hvordan Ukraina skulle styres. Det er nok noe Norge ikke har funnet på helt alene. Det er nok heller et samarbeid av regimeskiftekameratene i USA.
«Nansen-hjelpen» skal brukes til pensjoner, sosialhjelp, lønninger til statsansatte. I den pakka ligger også en videreføring av det som har vært en del av vestens plan for Ukraina. Demokrati. Vi får høre at Ukraina er demokratiets fyrtårn i Europa. Ja, egentlig i hele den frie verden. Et utstillingsvindu så å si.
Hvorfor blir man aldri ferdig med å gi penger til «demokrati» og mot korrupsjon i Ukraina?
Støtten skal bygge opp under demokratiske institusjoner, rettsstaten og et sterkt sivilsamfunn i Ukraina.
– Vi vet at Ukraina har et akutt behov for penger. Gjennom denne typen støtte sikrer vi fortsatt drift av ukrainske skoler og sykehus og at pensjoner blir utbetalt. Samtidig bidrar vi til reformer som legger grunnlag for økonomisk vekst framover, gjenoppbygging og europeisk integrasjon etter krigen, sier utenriksminister Anniken Huitfeldt.
https://www.regjeringen.no/no/tema/utenrikssaker/humanitart-arbeid/naboland_hjelp/id2908141/
Trening av kanonføde
Det er avsatt penger til fem ukers kurs for ukrainske soldater. Heimevernet har fått jobben med å trene opp de ukrainske soldatene slik at de blir bedre i stand til å forsvare landet sitt. Etter de fem ukene skal soldatene rett til fronten der gjennomsnittslevealderen er 4 timer. Litt bruk og kast. Zelensky har vært nødt til å ekspropriere områder rundt Kiev til kirkegårder.
Ukraina vil ha et betydelig behov for militær støtte fremover og trening en viktig del av denne støtten.
– Ukraina trenger flere og bedre trente soldater for å kjempe mot de russiske invasjonsstyrkene. I tillegg har de behov for å øke sin kompetanse innen flere fagfelt. Det er viktig at Norge tar sin del av dette og bidrar der vi kan, sier Gram.
– Heimevernet leder det norske oppdraget med å trene opp ukrainske soldater i Storbritannia. I løpet av fem intensive uker får de ukrainske soldatene en utdanning som skal gjøre dem bedre i stand til å forsvare landet sitt, sier Gram.
Sanksjoner
«Ja» til våpen er et «ja» til rasering av norske arbeidsplasser og bedrifter, oppsigelser av arbeidere. Rødt har til og med gått lenger enn regjeringen når det gjelder sanksjoner. Så ivrig var Moxnes at han måtte få en leksjon av Huitfeldt i hvordan innretting og støtte til EUs sanksjoner slår ut i norsk lovgiving. At Norge ikke kan på den ene siden støtte EUs sanksjoner og samtidig bruke norske sanksjonslover. Når EU plassere russere på sanksjonslista så kan ikke Norge tilføye russere på lista. Listeførte personer har i henhold til norsk lovgiving rettigheter som skal ivaretas.
NAV og russere
Sanksjonene gjør livet surt for vanlige russere i Norge som har rett på ytelser fra NAV. Dette er en tilsiktet straff for å være russer i Norge. Dette burde være en sak for Rødt, men det vil måtte reversere noe av iveren etter å straffe russere
Nobels Fredspris «Våpen er vegen til fred»
Moxnes har nominert en russisk aktivistgruppa Vesna til Nobels fredspris. Vesna opererer på sosiale medier både for å omgå sensuren, bekjempe regimets krigspropaganda og organisere protester. Som opererer med en angiverliste på over 7000 navn. Navn på sivile russere som er blitt utsatt for attentater er å finne i slike lister.
Generalsekretær i NATO Jens Stoltenberg, er også nominert til Nobels Fredspris. «Våpen er vegen til fred» blir årets budskap under prisutdelingen.
Hovedbudskapet vil være mer støtte, mer avansert støtte, tyngre våpen og mer moderne våpen, sa Stoltenberg på Verdens økonomiske forum i Davos onsdag.
Dette er en kamp for våre verdier, dette er en kamp for demokrati, og vi må bevise at demokrati vinner over tyranni og undertrykkelse, sa han.
https://www.dagsavisen.no/nyheter/verden/2023/01/19/stoltenberg-vapen-er-veien-til-fred/
Rødt er ikke blitt bondefanget. Rødt har frivillig gått inn i fjøset som norsk rødt fe.
De av oss som er nysgjerrig på hvordan det egentlig står til med demokratiet i Ukraina