Nyhetsbrev steigan.no 12.04.2024
970.000 personer vil ikke klare en uforutsett utgift på 20.000 kroner
Australske eksperter: økt risiko for myokarditt etter vaksinasjon med mRNA
Står vi foran ei regjeringskrise?
Kinas urettferdige «overkapasitet»
Hva ligger egentlig bak Tysklands urokkelige støtte til Israel?
Stortinget vil gi Ukraina 1,7 millioner kroner hver time, døgnet rundt i fem år
I Norge tar menn abort, i Australia lurer Høyesterett på om en mann er en kvinne
970.000 personer vil ikke klare en uforutsett utgift på 20.000 kroner
Av red. PSt - 12. april 2024
https://steigan.no/2024/04/970-000-personer-vil-ikke-klare-en-uforutsett-utgift-pa-20-000-kroner/
970.000 personer, eller 20 prosent av befolkningen over 16 år, oppga i 2023 at de ikke kunne klare en uforutsett utgift på 20.000 kroner uten å ta opp lån eller selge gjenstander, skriver SSB i en melding torsdag morgen.
20.000 kroner er typisk en uforutsett reparasjon på bilen, eller erstatning for viktige hvitevarer.
– 2023 var preget av økt rente- og prisnivå. Levekårsundersøkelsen viser at andelen som oppgir å ikke har råd til materielle og sosiale goder har økt de siste årene, og det samme gjelder andelen med betalingsproblemer, sier seniorrådgiver i Statistisk sentralbyrå, Håvard Bergesen Dalen.
Andelev av befolkninga som bor i en husholdning som ikke klarer en slik utgift er 21,7% skriver SSB, altså hver femte av oss.
Dette betyr at velferds-Norge er slutt. Inn kommer det nye fattigdoms-Norge. Og det er ingen tilfeldighet, men produkt av en villet politikk fra internasjonal og norsk finanskapital satt i verk av deres politiske lakeier i regjering og statsapparat.
Australske eksperter: økt risiko for myokarditt etter vaksinasjon med mRNA
Av red. PSt - 12. april 2024
https://steigan.no/2024/04/australske-eksperter-okt-risiko-for-myokarditt-etter-vaksinasjon-med-mrna/
Royal Australian College of General Practitioners har nylig publisert en vitenskapelig artikkel som viser at vaksinasjoner med mRNA øker faren for alvorlig sjukdom og død.
Artikkelen ble publisert The Australian Journal of General Practice (AJGP) og tittelen viser til «long Covid», men den behandler også de farlige konsekvensene av mRNA-«vaksinene». Den sier også at vaksinene sjøl kan forårsake «long Covid».
Long COVID: Sufferers can take heart
«Flere studier har vist økt risiko for myokarditt etter vaksinasjon med mRNA som koder for SARS-CoV-2 piggprotein. mRNA-vaksiner kan resultere i piggproteinekspresjon i muskelvev, lymfesystemet, kardiomyocytter og andre celler etter inntreden i sirkulasjonen. Mottakere av to eller flere injeksjoner av mRNA-vaksinen viser en overgang til IgG4 antistoffer. Unormalt høye nivåer med IgG4 kan føre til autoimmune sjukdommer, fremme kreft, utvikle autoimmun myokarditt og andre IgG4-relaterte sjukdommer».
«Det er klare implikasjoner for vaksineforsterkning der disse og lignende observasjoner knyttet til covid-19-vaksinasjon og forekomsten av langvarige covid-lignende symptomer er underbygget, noe som bidrar ytterligere til folkehelsemyndighetenes bekymringer. Det å forstå standhaftigheten til viralt mRNA og viralt protein og deres cellulære patologiske effekter etter vaksinasjon med og uten infeksjon er helt klart påkrevd. Fordi COVID-19-VAKSINER BLEV GODKJENT UTEN LANGSIKTIGE SIKKERHETSDATA OG KAN FORÅRSAKE IMMUNEDYSFUNKSJON, er det kanskje for tidlig å anta at tidligere SARS-CoV-2-infeksjon er den eneste felles faktor i lang COVID».
«Det er bekymring for at covid-19-vaksinasjon i seg selv kan bidra til langvarig covid, som gir opphav til det dagligdagse uttrykket ‘Long Vax (x) ‘.22 Spikeproteinet til SARS-CoV-2 viser patogene egenskaper og er en mulig årsak til post-akutte følgetilstander etter SARS-CoV-2-infeksjon eller covid-19-vaksinasjon».
Langsom, altfor langsomt, men svært massivt, kommer sannheten for en dag. Milliarder av mennesker er påtvunget et farlig giftstoff som truer helsa deres og i verste fall kan føre til en svært tidlig død.
De ansvarlige går fortsatt fri.
Står vi foran ei regjeringskrise?
Av Romy Rohmann - 12. april 2024
https://steigan.no/2024/04/star-vi-foran-ei-regjeringskrise/
EU-kommisjonen har sendt brev til energiminister Terje Aasland og bedt om at Norge innfører Fornybardirektivet innen 13. august i år. Fornybardirektivet er en av de mest omstridte delene av EUs fjerde energimarkedspakke fordi den pålegger Norge å opprette et hurtigspor for vindkraftutbygging på land. Dette direktivet vil overkjøre lokale beslutningsprosesser og dermed være en trussel for vår natur, det legger opp til akselerert utbygging uten tilstrekkelige miljøkonsekvensutredninger.
Denne fjerde energipakken er svært betent internt i regjeringen. Senterpartiet har tydelig sagt fra om at det er uaktuelt å sitte i en regjering som innfører pakken. Parlamentarisk leder Marit Arnstad (Sp) har blant annet pekt på Fornybardirektivet som særlig problematisk.
På spørsmål fra Nationen den 11.4 om regjeringen vil innføre direktivet, svarer utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) slik:
Vi skal være en ordentlig partner for EU. Det er riktig at Norge har utsatt dette lenge, så vi vil jo jobbe for det. Det er energiministeren som har hovedansvar for dette, men ja, det er intensjonen.
På steigan.no skreiv vi dette den 10. april:
EU går hardhendt til verks i energipolitikken og har gitt Norge 126 dager på å vedta omstridt direktiv.
Da EUs energikommissær Kadri Simson besøkte Norge i mars, ga hun klar beskjed om at Norge må forte seg å vedta EUs 4. energimarkedspakke.
Det var i første halvdel av mars at EUs energikommissær Kadri Simson ba Norge om å koble seg tettere på EUs energimarked og slutte seg til EUs fjerde energimarkedspakke.
Simson sa også at det kunne få konsekvenser for Norge dersom ikke norske myndigheter fikk fortgang på prosessen.
Nationen har også snakket med Gro-Anita Mykjåland, energipolitisk talsperson for Sp, hun vil ikke kommentere uttalelsene til Barth Eide, men sier til Nationen:
Det er ikke EU som skal bestemme når og hva det norske Stortinget skal vedta, slår hun fast og legger til:
Det finnes ingen frist. Kadri Simson i EU kan ikke bestemme og sette en frist for dette.
Nationen spør videre om Senterpartiet kan sitte i en regjering som innfører Fornybardirektivet?
Senterpartiet har vært veldig tydelig på at vi ikke kan sitte i en regjering som avstår mer suverenitet i energipolitikken, sier Gro-Anita Mykjåland.
Fornybardirektivet setter demokratiske prosesser til side, dersom de kommer i konflikt med EUs klimamål. De vil si at kommuner som i dag har sagt nei til utbygging av vindkraftanlegg kan bli overkjørt av dette direktivet. Som vi har skrevet om i flere artikler her på steigan.no tidligere kan det se ut som om vind- og solkraft utbyggerne ikke gir opp, men fortsetter med sine utredninger sjøl om kommuner sier nei. De venter nok bare på at fjerde energimarkedspakke og fornybardirektivet skal bli vedtatt i Norge.
Nei til Eu skriver den 5. april dette:
Direktivets artikkel 16f sier at inntil EUs klimamål er oppfylt skal utbygging, drift, overføringsnett m.m. for fornybar energi være en «væsentlig samfundsmæssig interesse» som gir disse prosjektene en særlig rettslig stilling. Det som normalt er fastsatte krav om å ta hensyn til natur og miljø og utføre konsekvensutredninger, kan ut fra dette settes til side. Den generelle bestemmelsen innebærer at kontroversielle fornybar-prosjekter kan tvinges igjennom av myndighetene, og at klager og søksmål har få muligheter til å vinne frem. Direktivet har ut fra dette vidtrekkende konsekvenser for både saksbehandling og domstolene.
https://neitileu.no/aktuelt/horingsuttalelse-om-fornybardirektivet
EUs fornybardirektiv er en sjeldent stor trussel mot Norge, skriver Motvind på sine hjemmesider, de oppfordrer flest mulig til å sende inn høringssvar før fristen går ut 19. april. De skriver også dette:
I høringsuttalelsen fra Motvind Norge refereres det spesifikt til flere artikler i direktivet. Kan du utdype hvilke deler som er mest problematiske?
For eksempel Artikkel 16f om at fornybarprosjekter skal anses som av vesentlig samfunnsmessig interesse, kan effektivt sette til side lokal motstand mot slike prosjekter. Og Artikkel 16a-3, som unntar visse prosjekter fra kravet om miljøkonsekvensutredninger i forhåndsutpekte områder, er dypt problematisk. Dette kan føre til beslutninger som skader naturmangfoldet uten adekvat vurdering eller offentlig debatt.
De oppfordrer oss alle til å sende inn høringssvar. De har også en aksjon gående på å få alle til å sende inn høringssvar på å få utsettelse av høringsfrist og oversettelse av EUs fornybardirektiv, da dette ikke er tilgjengelig på norsk, noe som sjølsagt gjør det svært vanskelig å sette seg grundig inn i direktivet.
-Vi mobiliserer nå. Send inn høringssvar!
Kinas urettferdige «overkapasitet»
Av Michael Roberts - 12. april 2024
https://steigan.no/2024/04/kinas-urettferdige-overkapasitet/
Av Michael Roberts.
Det nylige tullet utstedt av den amerikanske finansministeren Janet Yellen om Kinas ‘overkapasitet’ og ‘urettferdige subsidier’ til landets industrier er spesielt patetisk. Som Renaud Bertrand sa det: «den såkalte trusselen om Kinas industrielle overkapasitet» er et moteord som faktisk betyr at Kina rett og slett er for konkurransedyktig, og ved å be landet om å adressere dette, er det Yellen virkelig ber Kina om som en medsprinter som ber Usain Bolt om å løpe mindre fort fordi han ikke kan holde følge.»
La meg faktisk sitere Bertrands tilbakevisning av Yellens påstander om ‘overkapasitet’. – La oss starte med kapasitetsutnyttelsesgraden. Det er krystallklart at de har vært ganske konstant i Kina de siste 10 årene, og står på omtrent 76% akkurat nå, som er i samme område som USAs egen utnyttelsesgrad på rundt 78%. Så ikke noe problem der.»
Bertrand fortsetter: «Til tross for de svært lave prisene på sine elbiler eller solcellepaneler, tjener kinesiske selskaper fortsatt penger (industriell fortjeneste stiger med tosifret vekst), og de tar høyere priser i utlandet enn hjemme. Konkurranseevnen til kinesiske selskaper er overveldende: i dag, i mange bransjer – som solenergi eller EV – kan rett og slett ikke amerikanske eller europeiske selskaper å konkurrere med kinesiske på noen som helst måte. Dette er det virkelige problemet: Yellen og vestlige ledere er redde for at hvis ting fortsetter, vil Kina ganske enkelt spise alles lunsj.»
Kina er det eneste landet i verden som produserer alle kategorier av varer klassifisert av Verdens tollorganisasjon (WCO). Dette gir det en viktig fordel når det gjelder sluttpriser: når du vil bygge noe i Kina, kan du bokstavelig talt finne hele forsyningskjeden for det hjemme. Bertrand: «Kina har blitt et innovasjonskraftverk. I 2023 søkte de inn omtrent like mange patenter som resten av verden til sammen, og de anslås nå å lede 37 av de 44 kritiske teknologiene for fremtiden. Alt dette har også implikasjoner når det gjelder de endelige prisene på produktene. «
Europas ledere har gjentatt Yellens påstander. Etter å ha møtt Xi i Beijing i desember i fjor bemerket EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen at EUs handelsunderskudd med Kina hadde økt til € 400 milliarder, fra € 40 milliarder for 20 år siden, da hun kom med en rekke klager, inkludert Kinas industrielle ‘overkapasitet’, sa hun: «Europeiske ledere vil ikke være i stand til å tolerere at vår industrielle base undergraves av urettferdig konkurranse.»
Men la oss få dette rett: EUs handelsunderskudd med Kina har steget fra 40 milliarder dollar til 400 milliarder dollar på 20 år! Ikke to år, ikke fem år, ikke ti år, men gjennom hele dette århundret. For det første gjør det at økningen i underskuddet ikke er så stor per år, la oss si rundt 10-15 milliarder dollar, og i løpet av den perioden hørte vi lite klage fra EU om at Kina vedtok urettferdig handelspraksis. Plutselig, etter fiaskoen med stigende energikostnader etter å ha kuttet av russisk energiimport og en regelrett toårig lavkonjunktur i de store EU-landene, skylder von der Leyen nå på Kina. Faktisk har det meste av økningen i ‘Kina-underskuddet’ kommet i perioden etter pandemien.
Når det gjelder USA, er det bilaterale handelsunderskuddet mellom USA og Kina, relativt til størrelsen på den amerikanske økonomien, det laveste det har vært siden 2002. Som Bertrand sier: «Så det er en merkelig tid å klage så høylytt over handelsubalansen med Kina, siden handelsubalansen fra Amerikas synspunkt er den laveste den har vært på over 20 år».
Likevel fremmer de keynesianske Kina-ekspertene som papegøyer Yellens budskap. Her er et sitat fra en vestlig mediekilde: «På bakgrunn av økende internasjonal bekymring mener eksperter at produksjonsstrategien ikke vil levere på Beijings vekstmål. Eksporten utgjør allerede en femtedel av BNP, og Kinas andel av den globale industrien er på 31 prosent. Uten en eksplosjon av etterspørsel sier de at det er usannsynlig at resten av verden kan suge opp Kinas eksport uten å krympe sin egen produksjon».
Hvem er disse gode ekspertene? De vanlige mistenkte.
Michael Pettis forteller oss at hvis Kina fortsetter å utvide sin produksjonseksport, «vil de bli tilpasset av resten av verden». Og resten av verden vil neppe gjøre det. Virkelig? Det ser ut til at Kina ikke har noe problem med å selge sin eksport til resten av verdens forbrukere og produsenter, som er ivrige etter å kjøpe.
En annen ekspert er Brad Setser. Setser forteller oss at «Kinas innenlandske elbilmarked ble skapt via industripolitikk, det virket ikke ut av løse luften. Et kritisk punkt, og et som ofte nå blir glemt. Det samme gjelder HSR og vind, og Kina prøver også i andre sektorer». Sjokk, skrekk; det ble ikke oppnådd gjennom markedskreftene, men gjennom statsledede investeringer. Han fortsetter : «Det faktum at mange av Kinas suksesshistorier innen eksport nå ikke stammer fra markedets magi, kompliserer uten tvil den globale handelen, ettersom justering for å imøtekomme Kinas suksesser ikke «føles» som en sann markedstilpasning». USA og Europa og Japan kan med andre ord ikke konkurrere. Så hva skal jeg gjøre? Setser sier: «Jeg mener USA bør gjøre en reell innsats for å kompensere for Kinas økonomiske tvang her. Det vil kreve litt offer, men jeg er i det minste villig til å stille opp». Så konkurranse kalles nå ‘tvang’, og USA må selv svare med tvang og Setser er klar til å hjelpe Yellen med det.
Rasjonaliteten i dette tullet er å finne i den vestlige mainstream-oppfatningen om at Kina sitter fast i en gammel modell for investeringsstyrt eksportproduksjon og trenger å «balansere» mot en forbrukerledet innenlandsk økonomi der privat sektor har frie tøyler. Kinas svake forbrukersektor tvinger den til å prøve å eksportere produksjon «over kapasitet».
Men bevisene for dette er ikke der. Ifølge en nylig studie av Richard Baldwin finner han at den eksportledede modellen fungerte frem til 2006, men siden da har det innenlandske salget blomstret, slik at eksporten til BNP-forholdet faktisk har falt. – Kinesisk forbruk av kinesiskproduserte varer har vokst raskere enn kinesisk produksjon på nesten to tiår. Langt fra å være ute av stand til å absorbere produksjonen, har kinesisk innenlandsk forbruk av produserte varer vokst MYE raskere enn produksjonen fra Kinas produksjonssektor.
Kinesiske produsenter er fortsatt svært konkurransedyktige på verdensmarkedet, til tross for all innsats fra Vesten for å pålegge tariffer og andre proteksjonistiske tiltak. Kina gjør det spesielt bra innen elbilproduksjon, solenergi og andre grønne teknologier. Men som Baldwin påpeker, betyr ikke denne eksportsuksessen at Kina er avhengig av eksport for vekst. Kina vokser hovedsakelig på grunn av produksjon for hjemme-økonomien, som USA.
Men det er et mer bekymringsfullt trekk ved dette «overkapasitets»-tullet. Det har blitt svelget krok, line og søkke av økonomer i den kinesiske banksektoren, som hovedsakelig ble utdannet i vestlige universiteter. Ta den nylige talen til sjeføkonomen i Kinabanken, Xu Gao. Hans tale ble høyt rost av slike som Pettis og Setser. Xu hevdet at «det betydelig lavere forbruket i forhold til BNP i Kina, sammenlignet med det globale gjennomsnittet, er den grunnleggende årsaken til landets labre innenlandske etterspørsel og økonomiske nedgang».
Xu forklarer at «svak innenlandsk etterspørsel, forsterket av laber ekstern etterspørsel eller eksportvolumer, resulterer i utilstrekkelig total etterspørsel, og dermed kveler den økonomiske veksten. I den forstand ligger de langsiktige vekstbegrensningene for den kinesiske økonomien ikke i tilbudet, men i etterspørselen». Virkelig? Kinas relative vekstnedgang det siste tiåret har vært på grunn av avtagende utvidelse av arbeidsstyrken, med økonomisk vekst som da hovedsakelig var avhengig av å øke produktiviteten til arbeidskraft. Og det avhenger av investeringer i produktivitetsfremmende teknologi, ikke forbruk, som er et fradrag fra ressurser til investering. Dessuten, hvilke land har oppnådd raskere vekst de siste årene: det forbrukerledede Vesten eller Kina med lavt forbruk?
Xu følger opp sin klassiske grove keynesianske teori ved å si at «målet med økonomisk vekst er å oppfylle folks forventning om et bedre liv, noe som først og fremst manifesteres gjennom deres forventning om økt forbruk – mat, klær og fritidsaktiviteter av bedre kvalitet. Når et lands forbruk utgjør en liten brøkdel av BNP, indikerer det en mistilpasning mellom den samlede økonomiske veksten (som avbildet av BNP) og folks levde erfaringer».
Men dette er bare ikke sant. Lavt forbruk i forhold til BNP betyr ikke nødvendigvis lav konsumvekst. Og Kinas forbruksvekst har vært langt raskere enn de forbrukerledede økonomiene i Vesten.
Så kommer vi til den virkelige hensikten med Xus tale. «Den omfattende tilstedeværelsen av statseide foretak (SOE) i Kina, hvis overskudd og utbytte hovedsakelig tilflyter staten i stedet for husholdninger, reduserer formueseffekten som ellers kunne stimulere husholdningenes forbruk». Du skjønner, det er Kinas statsledede økonomi som er problemet: det stopper «en effektiv markedsmekanisme» fra å fungere.
Så hva skal jeg gjøre? «Selvfølgelig er SOEer i Kina teknisk eid av folket, men deres egenkapital er overveiende holdt av staten. Følgelig tilflyter utbyttet fra SOEer primært til staten i stedet for husholdningene; overskuddet som beholdes etter utbytteutdelingen fra SOEer er ikke direkte knyttet til husholdningenes balanse, noe som gjør det vanskelig å bidra til husholdningenes formue». Så sier Xu, «vi må distribuere alle SOE-aksjer til innbyggerne», dvs. privatisere de statseide selskapene.
Sjeføkonomen i China Bank ser ut til å regne med at det eneste svaret på det som oppfattes som «mangel på etterspørsel» og «overkapasitet» i Kina er å gjenopprette dominansen til den «effektive markedsmekanismen».
Postet av Michael Roberts April 10, 2024 Postet i marxismen
Kommentar fra oversetter, Terje Valen.
Da Kina åpnet opp utover på 1900-tallet studerte de kinesiske økonomene vestlig økonomisk teori både utenlands og hjemme. Noen av disse sitter fremdeles fast i disse teoriene. I dag har universiteter og hele det kinesiske samfunnet andre lærebøker som bygger på Marx tre bind av Kapitalen og en sammenligning av den underlegne vestlige økonomien sammenlignet med den kinesiske som er ledet av arbeidet med å skape en sosialisme med kinesiske særtrekk. Jeg viser her til en engelsk utgave av Modern Political Economy – A New Coursebook. Den ble utgitt på engelsk i 2023 og anbefalt også for vestlige universiteter. Denne boken består av fem deler. De tre første gjennomgår de tre bindene av Kapitalen. Så kommer kapitler om Den nasjonale økonomiske prosessen og internasjonal handel og internasjonal finans. Boken er bygget opp slik at den både bygger på en marxistisk analyse og gjennomgår de vestlige, borgerlige økonomiske «teoriene» fra f.eks. Smith og Keynes.
Dette er må del av et system med lærebøker som studeres i Kina. Også i Vietnam har de forresten begynt å bruke disse nye bøkene. For de som vil vite mer om kinesisk økonomi er det bare å skaffe seg boken og lese den. Den er ikke på mer enn ca. 550 sider med rimelig skrift.
Økonomen i den kinesiske banken som er vist til her er fremdeles keynesianer, men hans analyser står i skarp motsetning til lederne i Kina. Men det viser at det finnes folk i Kina som vil ha fullskala kapitalisme. Det er jo del av en klassekamp.
Michael Roberts jobbet i City of London som økonom i over 40 år. Han har nøye observert den globale kapitalismens manipulasjoner fra dragens hule. Samtidig var han politisk aktivist i arbeiderbevegelsen i flere tiår. Siden han gikk av med pensjon har han skrevet flere bøker. Den store resesjonen – et marxistisk syn (2009); Den lange depresjonen (2016); Marx 200: en gjennomgang av Marx’ økonomi (2018): og sammen med Guglielmo Carchedi som redaktører av World in Crisis (2018). Han har publisert en rekke artikler i forskjellige akademiske økonomiske tidsskrifter og artikler i venstreorienterte publikasjoner.
Han blogger på
https://thenextrecession.wordpress.com/
Hva ligger egentlig bak Tysklands urokkelige støtte til Israel?
Av skribent - 12. april 2024
https://steigan.no/2024/04/hva-ligger-egentlig-bak-tysklands-urokkelige-stotte-til-israel/
For å forstå Tysklands betingelsesløse støtte til det israelske folkemordet må man forstå opprinnelsen til den tyske staten.
Av Matthew Read, Zetkin Forum, – 27. mars 2024
Omfanget av den tyske regjeringens støtte til Israel under den pågående offensiven i Gaza har overrasket mange. Tysklands forbundskansler Olaf Scholz har vært enda mer tilbakeholden i sin kritikk av Tel Aviv enn USAs president Joe Biden. Et sentralt referansepunkt for tyske politikere er forestillingen om Staatsräson («statsfornuften»). Dette var et begrep først brukt i et essay av Tysklands tidligere ambassadør til Israel, Rudolf Dreßler, på begynnelsen av 2000-tallet og gjentatt av Angela Merkel i en tale for Knesset i 2008. Det har siden blitt et midtpunkt for tyske offentlige uttalelser og et ideologisk verktøy for å legitimere Israels «rett til selvforsvar». Som Scholz sa 12.oktober 2023: «For øyeblikket er det bare ett sted for Tyskland. Vi står sammen med Israel. … Dette er hva vi mener når vi sier at Israels sikkerhet er Tysklands Staatsräson».
I denne sammenhengen har et økende antall nasjoner fra det globale sør begynt å utfordre Tyskland for hvitvasking og til og med rettferdiggjøring av folkemordet på palestinerne. I januar 2024 kom Namibias avdøde president Hage Geingob med en uttalelse der han sterkt kritiserte Tyskland for landets ukritiske forsvar av Israel og understreket at den tyske regjeringen nå aktivt støttet et folkemord i Palestina, mens landet fortsatt ikke har sonet for sitt folkemord mot hereroene og namaene i Namibia (1904-1908). Av lignende grunner tar den nicaraguanske regjeringen nå Tyskland til Den internasjonale domstolen, for å ha hjulpet og bidratt til det israelske folkemordet i Gaza.
For å forstå hva som ligger bak Tysklands Staatsräson og dets bilaterale forhold til Israel, er det nødvendig å forstå opprinnelsen til den nåværende tyske staten og tradisjonen den står i.
Den historiske konteksten
Forbundsrepublikken Tyskland (FRG, ofte referert til som «Vest-Tyskland» under den kalde krigen) ble grunnlagt i mai 1949. På samme måte som Sør-Korea og Taiwan ble FRG opprettet etter andre verdenskrig under USAs vinger, for å fungere som et bolverk mot sosialisme. Som en sentral aktør i Vestens «oppdemming»– og «tilbakeførings»-strategier, måtte den vesttyske staten være både aggressiv mot det sosialistiske øst og føyelig overfor det kapitalistiske Vesten. Innflytelsen til selskapene som hadde finansiert Hitler ble dermed bevisst gjenopprettet, og forretningsmenn med bånd til nazistpartiet ble uoffisielt benådet for sin rolle i det fascistiske Tysklands forbrytelser mot menneskeheten, til tross for at de ofte direkte profitterte på tvangsarbeid under Det tredje riket (f.eks. Daimler, Siemens, Rheinmetall, etc.). Samtidig var FRG tett bundet inn i den USA-ledede orden gjennom Marshallplanen og Den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO), som til dags dato inkluderer stasjoneringen av titusenvis av amerikanske tropper i Tyskland.
Lederne av det unge FRG ble umiddelbart konfrontert med problemet med hvordan man offentlig skulle adressere Holocaust. Bilder av fanger i konsentrasjonsleirene sendte sjokkbølger verden rundt og ga opphav til det internasjonale oppropet: Aldri igjen! Men innenlands hadde ikke Vest-Tyskland råd til en grundig denazifisering av samfunnet, for dette ville destabilisere det kapitalistiske grunnlaget for FRG, som det hadde gjort i Øst-Tyskland, der nazistiske krigsforbrytere og forretningsmenn hadde blitt strengt ekspropriert. Følgelig, i stedet for å adressere fascismens økonomiske røtter og rettsforfølge deler av styringsklassen for å ha støttet Hitler, fostret konservative og liberale i FRG et narrativ om kollektiv tysk skyld som alle borgere måtte sone for. Det var ikke kapitalismen og det liberale systemet til Weimar-republikken (1918-1933) som hadde muliggjort fascismens fremvekst, men det tyske folkets kulturelle tilbøyeligheter.
På denne valgplakaten fra 1949 lister Det liberaldemokratiske partiet (FDP) – i dag medlem av regjeringskoalisjonen i Tyskland – opp en «Slutt på denazifisering» som sitt første krav.
Denne politiske strategien har vært tydelig i Vest-Tysklands støtte til staten Israel, som hadde blitt grunnlagt ett år før FRG. Den første vesttyske kansleren, Konrad Adenauer, hadde offentlig beskrevet FRGs første erstatningsavtale med Israel i 1952, som «basert på en overbevisende moralsk forpliktelse». Konfrontert med innenlandsk kritikk over avtalen på tre milliarder – spesielt fra Det liberaldemokratiske partiet (FDP) og fra hans eget kristelig-demokratiske unionsparti (CDU) – kunngjorde Adenauer at «det finnes høyere verdier enn gode forretninger». Likevel avslører nylig avdekkede dokumenter fra det tyske utenriksdepartementet at Adenauer faktisk bare var «villig til å forhandle om erstatninger [med Israel] på grunn av press fra USA». Kansleren hadde referert til Vest-Tysklands forhold til USA og sa at «å bryte forhandlingene med Israel uten resultater ville skape de alvorligste politiske og økonomiske farer for Forbundsrepublikken».
Med andre ord ble det fastsatt av USA, at hvis FRG ønsket å bli en mektig aktør i europeisk politikk igjen, måtte det gi betydelig politisk, økonomisk og militær støtte til staten Israel. Mens det var betydelig innenlandsk misnøye over denne forutsetningen i begynnelsen, har lederne av FRG kommet til å sette pris på forholdet til Israel som bidrar til sine egne interesser, både når det gjelder geopolitisk strategi og lønnsomme forretninger for tysk industri.
For eksempel har våpensalget til Israel skutt i været de siste årene; Siemens tjener regelmessig på israelske kontrakter, for eksempel 2018-anbudet fra Israel Railways som var verdt omtrent en milliard euro; og den tyske legemiddelprodusenten Merck (hvis grunnleggerfamilie var trofaste nazister) opprettholder også forskningssteder og prosjekter verdt millioner over hele Israel. I møte med forferdelige bilder som kommer fra Palestina, vil tyske medier rettferdiggjøre eksporten av våpen og kapital til Israel ved ukritisk å gjenta den offisielle regjeringslinjen: «Tidligere har Tyskland fremfor alt levert ubåter til Israel og også subsidiert eksport med skattebetalernes penger. Bakgrunnen for dette er at Tyskland har erklært Israels sikkerhet for å være Staatsräson i lys av Nazi-Tysklands drap på seks millioner jøder».
Begreper som Staatsräson og kollektiv tysk skyld har dermed blitt utviklet som ideologiske instrumenter for både å avlede ansvaret bort fra den tyske kapitalistklassen og dens nazistiske krigsforbrytelser i fortiden, og for å skjule dens brutale forfølgelse for økonomiske og politiske interesser i Vest-Asia i dag. Dette hjelper den tyske regjeringen til å skape ekstremt smale rammer for den offentlige debatten rundt denne politikken. Siden den 7. oktober har Staatsräson også blitt anvendt for drastisk å intensivere antimigrant-tiltak. Det mest skamløse av disse er kanskje et nytt dekret i delstaten Sachsen-Anhalt, der søkere om tysk statsborgerskap nå må sverge troskap til Israels «rett til å eksistere».
Det globale sør utfordrer tysk hykleri
Mens FRGs betingelsesløse støtte til Israel ikke er noe nytt, har den kommet i rampelyset ettersom et økende antall stater fra det globale sør snakker ut mot det israelske folkemordet.
I tysk presse forsøkte kommentatorer å delegitimere Sør-Afrikas sak mot Israel ved Den internasjonale domstolen (ICJ) som «åpenlyst ensidig». Som respons på Sør-Afrikas sak feide den tyske økonomiministeren Robert Habeck (De grønne) den ganske enkelt til side: «Å anklage Israel for folkemord, etter mitt syn, er en fullstendig reversering av ofre og gjerningsmenn, og er bare feil.» Her er igjen den tyske kapitalistklassens rolle i oppildningen av nazismen sammensmeltet med et «spesielt historisk ansvar» som alle tyskere deler overfor Israel: «På grunn av de mørkeste kapitlene i vår historie må Tyskland leve med det forferdelige ansvaret for folkemord begått i landets navn. […] Nazi-Tyskland begikk en av de verste forbrytelsene i menneskehetens historie, Holocaust mot jøder i Europa. Med alt dette i bakhodet mener vi at selvforsvar mot et terrorregime som gjemmer seg bak sivilbefolkningen som menneskelige skjold, for å maksimere lidelse og for å gjøre forsvar mot dets handlinger umulig, ikke er folkemorderisk hensikt».
Slike argumenter fortsetter å påvirke en stor del av den tyske befolkningen, men ledere i det globale sør er i mindre grad påvirkelige og har begynt å utfordre den tyske regjeringens hykleri. Den første alvorlige anklagen kom i begynnelsen av 2024, da Namibias daværende president Hage Geingob publiserte en uttalelse som minnet verden om at Tyskland hadde «begått det første folkemordet i det 20. århundre i 1904-1908, der titusenvis av uskyldige namibiere døde under de mest umenneskelige og brutale forhold». Geingob snudde implisitt den tyske Staaträson på hodet, og hevdet at ved å gripe inn i ICJ «til forsvar og støtte for Israels folkemordshandlinger», har FRG faktisk avslørt sin «manglende evne til å trekke lærdommer fra sin forferdelige historie».
I begynnelsen av mars 2024 kom den neste offentlige utfordringen fra det globale sør: Nicaragua anla en ny sak i ICJ, denne gangen direkte mot Tyskland, og anklaget Berlin for å bryte sine forpliktelser til «folkemordskonvensjonen» fra 1949. Gjennom sin politiske, økonomiske og militære støtte til Israel og ved å definansiere FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten (UNRWA), «legger Tyskland til rette for folkemord, og har uansett mislyktes i sin forpliktelse til å gjøre alt for å forhindre folkemord». Tyske liberale var raske til å avskrive denne saken som «en billig avledningstaktikk […] fra et diktatur som nekter sine egne borgere noen garantier under rettsstaten».
Men bare noen uker senere ble den tyske regjeringen nok en gang offentlig fordømt, og denne gangen kom den ikke fra de «autokratiske, venstreorienterte regjeringene» i Latin-Amerika, men fra en hittil nær alliert, Malaysia. På en felles pressekonferanse i Berlin, reagerte Malaysias statsminister Anwar Ibrahim på Scholz fortsatte insistering på Israels rett til selvforsvar, ved provoserende å spørre: «Hvor har vi kastet bort vår menneskelighet? Hvorfor dette hykleriet? Hvorfor denne selektive og ambivalente holdningen til én rase?»
Denne utviklingen er de siste tegnene på at Vestens ideologiske og økonomiske hegemoni vakler. Begreper som den «regelbaserte internasjonale orden» og Tysklands Staatsräson har ikke lenger nok tyngde til å kneble dissens internasjonalt. Et uttrykk for den «nye stemningen» i det globale sør er kampen om eierskapet til internasjonale organer som ICJ.
Vesten undergraver sitt eget ideologiske hegemoni
Forbundsrepublikken Tyskland står i tradisjonen fra tysk kapitalisme, med alle skjelettene gjemt i skapet. Landets betingelsesløse støtte til Israel er på den ene siden et produkt av selvsøkende økonomiske og geopolitiske interesser i regionen, og på den andre siden innsatsen for å avlede ansvaret for holocaust og uvilligheten til å denazifisere det vesttyske samfunnet. Det andre Tyskland – Den tyske demokratiske republikk (DDR) – sto i en helt annen tradisjon. Det ble styrt av kommunistene og sosialdemokratene som hadde vansmektet i eksil eller i Hitlers konsentrasjonsleirer under Det tredje riket. Der ble kravet «Aldri igjen!» ikke forstått som kollektiv skyld som skulle bæres av alle tyskere, men som en militant plikt til å bekjempe fascisme og rasisme, uavhengig av den spesifikke formen de tok. Som sådan var DDR en sterk støtte til palestinernes rett til selvbestemmelse og motstand mot okkupasjon.
I Tyskland i dag blir rommet for offentlig debatt om dette spørsmålet stadig trangere. Støtte til Palestina blir sensurert eller direkte forbudt. Likevel kan ikke den tyske regjeringen så lett kneble statene i det globale sør. Mens den fortsetter å reise fra land til land og uopphørlig rettferdiggjør det israelske folkemordet i Gaza, mens den sprer begrepet «feministisk utenrikspolitikk», undergraver den tyske regjeringen raskt Vestens ideologiske hegemoni og avslører sitt eget hykleri for verden.
Denne artikkelen er hentet fra Peoples Dispatch:
What’s really behind Germany’s unshakeable support of Israel?
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Matthew Read er forsker ved Zetkin Forum med base i Berlin.
Stortinget vil gi Ukraina 1,7 millioner kroner hver time, døgnet rundt i fem år
Av red./KAJ - 12. april 2024
https://steigan.no/2024/04/stortinget-vil-gi-ukraina-17-millioner-kroner-hver-time-dognet-rundt-i-fem-ar/
Og det er bare grunnbeløpet. I virkeligheten blir det mye mer. Finnes det virkelig ikke behov i Norge som er viktigere?
1.712.328,- i timen, døgnet rundt de neste fem årene er IKKE det Norge skal bruke på Ukraina, tallet er nemlig mye høyere, men KJERNEBELØPET er 75 milliarder og det tilsvarer 15 milliarder i året, eller 288.461.538 – tohundre-og-åttiåtte-tusen-millioner-femhundre-og-tretti-åtte kroner hver eneste uke.
Tenker du at Norge kunne brukt 288 millioner i uka på noe annet, for eksempel noe her til lands? Det gjør vi. Husk at den faktiske summen er meget høyere en den siste bevilgningen på 75 milliarder. Norge har pøst penger inn i Ukraina siden MINST 2014.
I tillegg kommer regjeringen med stadig nye bevilgninger, slik at det er nesten umulig å holde oversikten. (Det er vel heller ingen i regjeringen som har noen oversikt over hvor pengene blir av.)
I desember 2023 hadde Nettavisen regnet ut at det totale beløpet ville bli på 85,7 milliarder. Det er ikke noe risikabelt tips å gå ut fra at beløpet vil runde 100 milliarder hvis regjeringen får holde på slik den har gjort til nå.
I så fall blir beløpet 20 milliarder i året, 384 millioner i uka og 2,3 millioner i timen, hvert døgn, hver eneste uke, hvert eneste år i fem år.
Hvis du synes dette er en dårlig idé og synes at det er mange behov i Norge som er viktigere, bør du ringe din stortingsrepresentant og fortelle ham eller henne det.
Her er kontaktinformasjon til partigruppene på Stortinget.
I Norge tar menn abort, i Australia lurer Høyesterett på om en mann er en kvinne
Av Kari Angelique Jaquesson - 12. april 2024
https://steigan.no/2024/04/i-norge-tar-menn-abort-i-australia-lurer-hoyesterett-pa-om-en-mann-er-en-kvinne/
En historisk rettssak er nettopp avsluttet i Høyesterett i Australia, utfallet vil enten bekrefte at kjønn er materiell virkelighet, med kroppslige, observerbare og verifiserbare parametre, eller om kjønn er noe som avgjøres av tanker et menneske har om seg selv. I Norge er saken ble avgjort i 2016: Alle og enhver er det kjønnet de hevder at de ‘føler’ seg som, og ved å sende inn et skjema til Skatteetaten får man også papir på det, og en kan endre frem og tilbake så ofte en vil.
Et selskap med tjenester for kvinner
Australske Sall Grover er grunnlegger og administrerende direktør av Giggle for Girls, en sosial nettverksapp for kvinner som startet opp i 2020. Plattformens forretningsmodell er å «kobler kvinner sammen på en privat og sikker måte til mange forskjellige formål», slik som å finne noen å dele leilighet med til å knytte bånd over en sosial sak eller motta emosjonell støtte. Selskapet bruker kunstig intelligens til ansiktsanalyse for å forsikre seg om at søkere til appen faktisk ér kvinner. Bruksvilkårene er at en bruker måtte være over 16 år og hunkjønn.
For å sikre at appen forblir ekslusivt for kvinner, krever plattformen at nye brukere sender inn en ‘selfie’ – et bilde av seg selv, som deretter sendes til Kairos, «et ledende AI-selskap for ansiktsgjenkjenning», som «gjenkjenner kvinner». Det utføres deretter en sannsynlighetsberegning etter å ha «sammenlignet det aktuelle bildet med tusenvis av andre bilder,» og Giggles oppgir at appen har «kan med 95 prosent gjenkjenne om en person er de facto en kvinne.
Advokaten som representerer Giggles og Grover i rettssaken som akkurat er avsluttet, sa at appens «visjon» var å skape «et lite hjørne av internett hvor kvinner fra hele verden kunne ha tilflukt fra menn».
Mann krever adgang til kvinnenes nettverk
Roxanne Tickle, er en mann som hevder at han er en kvinne. Han saksøkte i desember 2022 Giggle for Girls og Sall Grover, for påstått ulovlig diskriminering etter å ha blitt blokkert fra å bruke nettverksappen. Han hevdet at han fikk lov til å bli medlem i Giggle for Girls i februar 2021, men at medlemskapet deretter ble opphevet av Giggle for Girls i september samme år.
Tickle krever 200.000 dollar i erstatning for påstått diskriminering han mener fant sted da Grover og Giggle utestengte ham fra appen, og fordi de lot være å svare på henvendelsene hans vedrørende dette.
Under rettssaken fremmet Tickles side at han ér en kvinne og begrunnet dette med at han har ‘levd som kvinne’ siden 2017, har fått foretatt det som gjerne kalles ‘kjønnsbekreftende’ kirurgi. Dette innebærer i hans tilfelle kastrasjon, og kosmetisk genital operasjon der penis og testikler blir brukt til å skape en type kanal som skal etterligne vagina, og at han har fått endret status på fødselsattesten til ‘kvinne’. Videre ble det hevdet at ved å handle og bruke dameklær, bruke kvinners fasiliteter og at han har spilt på et hockeylag for kvinner er attest på at han er kvinne.
Bridie Nolan, advokatfullmektig for Grover plukket fra hverandre påstandene om at Roxy Tickle «psykologisk» er en kvinne
«Hva er en kvinne, hvis det å tro at man er en kvinne, betyr at man er en kvinne? En kvinne er ikke en tanke. Motpartens advokats sammenfatning av en kvinne er ikke bare dypt krenkende, men absurd – hvordan man kler seg, hvor man handler osv.
Begge kjønn kan handle på begge sider av midtgangen.
Det mer urovekkende og lumske aspektet ved saksøkeres bevis er denne berettigelsen til tilgang til rom der det kvinnelige kjønn oppholder seg, noe som uomtvistelig beviser at søkeren ikke har en kvinnes psykologi.
Samfunnet vårt anerkjenner viktigheten av kjønnsegregerte rom under visse omstendigheter – toaletter for kvinner, sovesaler osv. – for å holde kvinner trygge fra mannlig vold. Det er nettopp disse stedene søkeren sier at han oppsøker
Når en kvinne som er biologisk født og forblir alltid slik – enten hun har fått fjernet reproduktive organer eller ikke, enten hun tror hun er en mann eller ikke – går gjennom en mørk park midt på natten, stopper hun ikke opp og tenker: Jeg lurer på hvilken side av Kmart denne personen handler fra, har de fått fjernet ansiktshårene, har de fortalt folk på arbeidsplassen om at de er en kvinne eller ikke?
Det gjør hun ikke. Hun stopper ikke et sekund for å gjøre det.
Hun aner instinktivt det hun oppfatter som en trussel. Hun strammer fingrene rundt nøklene. Hun setter fart.
Hvis en mann virkelig hadde psykologien til en kvinne, ville han visst det og ikke gått inn i rom som bare var for kvinner.
Dette beviser at søkeren mangler psykologien til en kvinne. At saksøkeren ikke er kvinne.»
‘Kjønn er subjektive følelser’ versus ‘Kjønn er materiell virkelighet’
Tickle klaget inn Giggle til den australske menneskerettighetskommisjonen i 2021. Saken vil nå utfordre det som kalles ‘Sex Discrimination Act’ som gjør det ulovlig å diskriminere en person på grunnlag av seksuell legning, kjønnsidentitet eller intersex-status.
Men Giggles hevder at Tickle ble diskriminert på grunn av sitt kjønn ikke på hans grunn av hans påståtte ‘kjønnsidentitet’, og at appen under loven teller som et «spesielt tiltak» som hjelper «oppnå reell likestilling» mellom menn og kvinner.
Tickles på sin side hevder at både kjønn (sex) og kjønnsidentitet (gender) er sosialt, psykologisk og ikke-binært, og at ‘biologisk kjønn’ er relevant, men ikke bestemmende.
Det dommen vil avgjøre er definisjonen på kvinne. Utfallet vil være svært viktig for kvinners rett til å ha egne rom og plattformer uten nærvær av menn. Dette er noe man for få år siden ville bejublet, all den tid det har vært anerkjent at kvinner trenger og har rett til slike steder.
Men etter at ‘radikal kjønnsteori’ som hevder at det er påståtte følelser og ikke kropp som avgjør kjønn, har gjort sitt inntog i lovverkene, er det stadig lenger mellom slike steder for kvinner. Blant annet tvinges serveringssteder i Australia, og andre steder tidligere reservert lesbiske nå til å gi adgang til menn. Det er utbredt oppfatning at menn som imiterer kvinner og endrer sitt ‘papirkjønn’ til ‘kvinne’ er homoseksuelle menn. Dette stemmer ikke. En betydelig andel av menn som i voksen alder setter i gang med dette, er heteroseksuelle menn som hevder at de er ‘lesbiske’.
Radikal kjønnsteori er basert på kroppsdissosiasjon
Norge har en av de mest liberale lovene i verden når det gjelder å endre det som i loven kalles ‘juridisk kjønn’. Enhver borger kan endre kjønn så mange ganger han eller hun ønsker. Dette skjer ved at vedkommende sender inn et skjema til Skatteetaten. Det foretas ikke noen psykologisk undersøkelse eller annen vurdering. Kroppslige endringer er ikke nødvendig. Når en kvinne eller mann bytter sitt ‘juridiske kjønn’ utstedes et nytt personnummer. Om de ombestemmer seg, vil de få enda et nytt personnummer.
Kjønn angis av personnummeret. Med et ‘kvinnelig’ personnummer har vedkommende alle kvinners kjønnsbaserte rettigheter, og kan for eksempel ikke nektes adgang til krisesentre der forslåtte og voldtatte kvinner søker tilflukt.
Det er hevet over enhver tvil at det er menn, også seksualforbrytere som i dag soner i kvinnefengsler. Året etter at loven åpnet for selvbestemt ‘juridisk kjønn’ steg antall voldtekter ‘begått av kvinne’ voldsomt. Men det er umulig å finne ut hvor mange menn som soner i kvinnefengsler i Norge, fordi de har fått status kvinne angitt i sitt personnummer.
Ved forespørsel til Kriminalomsorgsdirektoratet på hvorfor det er så viktig at straffedømte menn og kvinner soner adskilt var svaret:
“Det korte svaret på hvorfor kvinner og menn skal sone adskilt er at det handler om trygghet. Det handler om å sikre at ingen skal utsettes for uønsket seksuell oppmerksomhet, eller utsettes for press om salg av seksuelle tjenester, utnytting, trakassering og vold. Adskilt soning reduseres faren for det dette.Det er også kunnskap om kvinnelig innsatte som underbygger behovet for trygghet. Fire av ti straffedømte kvinner har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn, og seks av ti innsatte kvinner oppgir at de har vært utsatt for voldtekt som voksen (Amundsen: Kjønnsforskjeller i psykisk helse i norske fengsler, Nordisk Tidsskrift for Helseforskning, nr. 2-2011). Felles aktiviteter og møtepunkter mellom kvinner og menn kan skape utrygghet, især i situasjoner med lav bemanning. Det vises også til Sivilombudsmannen rapport Kvinner i fengsel, en temarapport om kvinners soningsforhold i Norge, der Sivilombudsmannen er bekymret over at flere kvinner har rapportert om uønsket oppmerksomhet fra mannlige innsatte, og mener at det er en reell risiko for seksuell trakassering og overgrep i slike situasjoner i norske fengsler.”
Statistikk fra Storbritannia tyder på at det er langt høyere forekomst av dommer for seksuelle overgrep blant menn som hevder at de er kvinner, enn blant øvrige mannlige fanger. En rekke av dem bestemmer seg for sitt nye ‘følekjønn’ etter at de har blitt pågrepet og ilagt straff.
En av sakene av dette slaget, som ble internasjonalt kjent er den som kan være årsaken til at tidligere statsminister i Skottland, Nicola Sturgeon gikk av kort tid etter. Hun fikk store problemer da hun skulle argumentere for at en mann, som etter at han ble arrestert for å ha brutalt voldtatt to kvinner hadde krav på å sone i kvinnefengsel.
Mannen hevdet at han de facto var kvinne. Forbrytelsen var altså begått med hans kvinnelige penis. Dette begrepet – kvinnelig penis – ville fått enhver til å bryte ut i latter for kort tid siden, men etter at loven om juridisk kjønn ble vedtatt er det i lovens navn virkelighet.
I 2016 skilte Norge kjønn fra kropp
I 2016 ble kjønn i lovens øyne adskilt fra den materielle, observerbare, verifiserbare virkeligheten, og avgjøres av en subjektiv indre opplevelse påstått opplevd av den enkelte. Det ble ikke gjort noen konsekvensutredning før loven trådte i kraft.
§ 1.Definisjon
Med juridisk kjønn menes det kjønnet en person er registrert med i folkeregisteret.
§ 2.Rett til å endre juridisk kjønn
Personer som er bosatt i Norge og som opplever å tilhøre det andre kjønnet enn det vedkommende er registrert med i folkeregisteret, har rett til å få endret sitt juridiske kjønn. Departementet kan gi forskrift om at loven skal gjelde for norske statsborgere bosatt i utlandet.
§ 3.Endring av juridisk kjønn for personer som er satt under vergemål
En person som er satt under vergemål etter vergemålsloven, søker selv om endring av juridisk kjønn.
§ 4.Endring av juridisk kjønn for barn
Barn som har fylt 16 år kan selv søke om endring av juridisk kjønn.
Barn mellom 6 og 16 år må søke om endring av juridisk kjønn sammen med den eller de som har foreldreansvar for barnet. Dersom foreldre har felles foreldreansvar, men søknaden fremmes sammen med bare en av dem, kan det juridiske kjønnet likevel endres dersom dette er til barnets beste.
Søknad om endring av juridisk kjønn for barn under 6 år fremmes av den eller de som har foreldreansvar for barnet. Barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter om det saken gjelder, skal informeres og gis mulighet til å uttale seg før søknaden fremmes. Det er et vilkår for endring at barnet har en medfødt usikker somatisk kjønnsutvikling. Søker må legge frem dokumentasjon på tilstanden fra helsepersonell.
§ 5.Behandlingen av søknader om å endre juridisk kjønn
Søknader om å endre juridisk kjønn behandles av skattekontoret (folkeregistermyndigheten). Skattekontorets vedtak i sak om endring av juridisk kjønn kan påklages til Statsforvalteren i Oslo og Viken.
Søknader fra barn mellom 6 og 16 år som etter § 4 andre ledd andre punktum fremmes sammen med bare en av dem som har foreldreansvar, behandles av Statsforvalteren i Oslo og Viken. Statsforvalterens vedtak kan påklages til Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten.
§ 6.Rettslige konsekvenser av å endre juridisk kjønn
Det juridiske kjønnet skal legges til grunn ved anvendelsen av andre lover og forskrifter. Fødselskjønnet skal likevel legges til grunn dersom det er nødvendig for å etablere foreldreskap og foreldreansvar etter barneloven. En person som endrer sitt juridiske kjønn, beholder rettigheter og plikter som følge av farskap, morskap eller medmorskap.
Regler som gjelder om eller for en kvinne som føder barn, gjelder på samme måte for en person som føder barn etter å ha endret juridisk kjønn.
Likevel anerkjenner loven at det hele er et påfunn, for lovskriverne lar ikke ‘papirkjønnet’ trumfe naturloven når det gjelder foreldreskap. Det er ennå ikke mulig å lyve på fødselsattesten til et barn. Vel, det er nesten ikke lov. Det fiktive begrepet ’medmor’ er anerkjent av loven.
Det juridiske kjønnet skal legges til grunn ved anvendelsen av andre lover og forskrifter. Fødselskjønnet skal likevel legges til grunn dersom det er nødvendig for å etablere foreldreskap og foreldreansvar etter barneloven. En person som endrer sitt juridiske kjønn, beholder rettigheter og plikter som følge av farskap, morskap eller medmorskap.
Regler som gjelder om eller for en kvinne som føder barn, gjelder på samme måte for en person som føder barn etter å ha endret juridisk kjønn.
I Norge tar også menn, i følge loven, abort
Forrige uke vakte det oppsikt da leder av Bufdir hevdet at “et overveiende flertall av de som tar abort i dag er kvinner.”
Hun er nødt til å si dette. Sier hun at bare kvinner blir gravide, føder, eller tar abort bryter hun loven. Hun diskriminerer de kvinnene som hevder at de er menn, og det er forbudt.
Men i 2019 – før ‘kjønnsidentet’ ble innlemmet som ‘beskyttet kategori’ i straffeloven sa BufDir i en høringsuttalelse:
«Bufdir fraråder en endring av abortloven som, etter direktoratets syn, vil svekke norske kvinners menneskerettigheter uten en mer grunnleggende faglig vurdering enn det som nå foreligger»
Paragraf 185 i Straffeloven, også kalt hatpratparagrafen ble primo 2021 utvidet til også å inkludere «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk». Strafferammen er bøter og/eller fengsel i inntil tre år.
Christina Ellingsen, leder den norske avdelingen av WDI – Women’s Declaration International advarte om konsekvensene av dette i sitt høringsinnlegg. I likhet med loven om selvbestemt juridisk kjønn ble heller ikke dette lovtillegget konsekvensutredet.
Det vakte internasjonal oppmerksomhet da Ellingsen ble utsatt for to politiavhør i tilsammen ni timer etter at Christina Jentoft, rådgiver i kjønnsmangfold i foreningen FRI Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold – en av de som har benyttet seg av muligheten til å skifte kjønn på papiret, politianmeldte Ellingsen for «hatytringer». Jentoft anmeldte mange ytringer fra Ellingsen, også en som ble fremmet under programmet ‘Debatten‘ på NRK. Jentoft hevder å være lesbisk og mor. Ellingsen parerte: «Du er mann, du kan ikke være mor, det er diskriminerende mot kvinner». Jentoft er far til et barn, men sa «Det er er mange menn som blir gravide. På samme måte som jeg kan være mamma.»
Norske massemedier omtalte ikke saken. Ellingsen gjorde oppmerksom på at denne inkluderingen i lovteksten de facto gjeninnførte blasfemiloven. For det ér kun en tro at kjønn ikke er knyttet til kropp, og kjettere tåles ikke.
Tidligere lød det:
«Blasfemi foreligger dersom noen i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for en trosbekjennelse som er tillatt i Norge eller for lovlige trossamfunns troslærdommer eller gudsdyrkelse. Med trosbekjennelse menes religiøse trossannheter og alt som anses religiøst hellig eller dyrebart innen det aktuelle trossamfunn.
Overtredelse av straffeloven § 142 kan straffes med bøter eller fengsel i inntil seks måneder.»
Å si til en mann at han ikke er en kvinne har strafferamme opp til tre år. Det å beskrive materiell virkelig er altså ansett å være «verre» enn å spotte noens gud eller religion.
Skulle for eksempel Bjørnar Moxnes bestemme seg for et comeback i politikken, kunne han rett og slett beholde skjegget, men likevel stille på kvinnelisten i Rødt. Det er ukjent om strafferegister følger med på det nye personnummeret, så kanskje han kunne fått startet med blanke ark.
Rød Ungdom gikk i tog på den internasjonale kvinnedagen i 2020 der de støttet ‘følekjønn’ og truet de som ikke tror. Om en maner at menn som sier så er kvinner, vil man også støtte idéen om at kvinner som sier de er menn, ér det, også som gravide.
Rød ungdom vil utvilsomt støtte et eventuelt «nytt» kjønn på Moxnes, og ingen i det øvrige politikerkartellet ville kunne si ham i mot om han gjør comeback som ‘kvinne’, da ville de gjøre seg skyldig i diskriminering på bakgrunn av hans påståtte ‘kjønnsidentitet’ og hatytring og risikere tre års fengsel og bot.
Ja, slik er Norge 2024, og også store deler av den vestlige verden.
Dommen fra Høyesterett i Australia ventes avsagt om tre til seks måneder.
Sekshundre milliarder skudd
Av George Chabert - 12. april 2024
https://steigan.no/2024/04/sekshundre-milliarder-skudd/
Sist Norge forsvarte seg militært var i 1940. Det var ikke mot Russland, Kina eller Iran, men mot et annet europeisk land. Siden den gang har Norge kun deltatt i kriger mot tidligere europeiske kolonier.
Europa har gjennom århundrene vært et rovdyr. I 2001 den franske presidenten Jacques Chirac oppsummerte det slik: “En stor del av formuen vår kommer fra utnyttingen av Afrika gjennom århundrene. Ikke bare Afrika, men mye av formuen kommer fra Afrika. Vi tappet Afrika for blod i fire og et halvt århundre med slavehandel. Så plyndret vi Afrika for råvarene. Og så ser vi at det uheldige Afrika ikke er i en strålende tilstand. Etter å ha blitt rike på deres bekostning, gir vi dem leksker”. Å leve på andres bekostning og samtidig belære dem om menneskerettigheter er Vestens natur.
Siden 2011 har USA i “vestlige verdiers” navn brukt 14 trillioner dollar på krig. “Vi har brukt 300 milliarder dollar i Ukraina siden 2014; vi bruker 80 000 dollar i sekundet, 4,6 millioner i minuttet – vi kan ikke holde ut så mye lenger”, presiserer senatoren for Allabama. Gjelden i USA er nå på 34 trillioner og i følge Kongressens budsjettkontor vil gjelden nå 141 trillioner dollar om tredve år. Kina har ikke brukt én dollar på krig siden 2011. Kina har valgt å bruke sine trillioner hovedsakelig til investeringer i infrastuktur både i utlandet og hjemme. Kinesiske selskaper står for 31 prosent av infrastrukturprosjektene i Afrika. I 2022 har Kina tatt i bruk nesten 300.000 industrielle roboter, mot cirka 30.000 i USA. Det er ikke overraskende at kinesiske produksjonsprosesser er betydelig mer effektive enn i Vesten, noe som nylig ble understreket av videoer fra Xiaomis elbilfabrikk som hevderå kunne montere en luksusbil på 76 sekund. Kinas produksjon av industrivarer i 2023 var lik summen av produksjonen til USA, Tyskland, Italia, Frankrike og Storbritania til sammen.
Den amerikanske reaksjon til det kinesiske mirakelet lot ikke vente på seg: “Kina er nå rett og slett for stort til at resten av verden kan absorbere denne enorme kapasiteten. – Når det globale markedet oversvømmes av billige kinesiske varer, settes det spørsmålstegn ved amerikanske bedrifters levedyktighet”. USAs finansminister kunne ikke la være å vise denne medfødte nedlatenheten overfor Kina: “billige varer”! Men det Janet Yellen hadde å si til den kinesiske ledelsen var at USA ikke kan akseptere at Kina produsere bedre og billigere produkter. Det setter jo ikke bare USAs rolle som verdens parasitt i fare, men også hele Vestens økonomi som er basert på verdiløse monopolpenger.
Den kinesiske presidenten sa høflig at “jorden er stor nok til å romme Kinas og USAs respektive utvikling og felles velstand”, men Amerika er fast bestemt på at Kina må temmes. Dette blir desto mer graverende ettersom kinesernes levestandard stadig øker, mens Vesten sakker akterut. Flere eier nå sine hjem i Kina enn i USA, Storbritannia eller Norge.
Vestens svar til konkurranse har alltid vært krig. Russland var bare forretten; snart må oppmerksomheten rettes mot hovedretten, Kina.
Norge skal nå bruke 600 milliardene kroner for kjøp av overprisede våpen. Norge er ikke alene. Australia skal betale 32 milliarder kroner på forskudd for ubåter “som kanskje aldri kommer og som er ubrukelige ved levering”, slik tidligere australske statsminister har påpekt. Milliardene utgjør ikke annet enn bidragene til den stadig voksende amerikanske krigsmakinnen. Håpet er at USA kan redde Vestens predatoriske økonomimodell. Fremtiden til Norges oljefond, som faktureres i monopolpenger, står på spill.