Nyhetsbrev steigan.no 12.04.2023
USA tviler på om Ukrainas varslede offensiv vil oppnå noe særlig
Ny studie: Maskene reduserer oksygenopptaket og skaper andre helseproblemer
George Soros utgjør ingen fare for India
Jonas Gahr Støre stiller Norges energi til disposisjon for EU
WHOs internasjonal pandemiavtale er uakseptabel for Norge
Aavitsland: – En god løsning å brenne Putin langsomt
USA tviler på om Ukrainas varslede offensiv vil oppnå noe særlig
Av red. PSt - 12. april 2023
https://steigan.no/2023/04/usa-tviler-pa-om-ukrainas-varslede-offensiv-vil-oppna-noe-saerlig/
Også mainstreammediene i USA begynner å få kalde føtter når det gjelder krigen i Ukraina. Etter de angivelige lekkasjene av interne militære dokumenter fra Pentagon, skriver Washington Post, som er en av de fremste portvokterne for mainstream i USA og Vesten: U.S. doubts Ukraine counteroffensive will yield big gains, leaked document says.
Det er en markant avvik fra Biden-administrasjonens offentlige uttalelser om vitaliteten til Ukrainas hær og vil sannsynligvis oppmuntre kritikere som ber om forhandlinger for å avslutte krigen.
Ukrainas utfordringer med å samle tropper, ammunisjon og utstyr kan føre til at dets militære faller «godt under» Kievs opprinnelige mål for en forventet motoffensiv som tar sikte på å gjenerobre russisk-okkuperte områder denne våren, ifølge amerikansk etterretningsvurderinger i en omfattende lekkasje av klassifiserte dokumenter avslører Washingtons bekymringer om krigens tilstand.
Merket som «topphemmelig», advarer den dystre vurderingen fra begynnelsen av februar om betydelige «styrkegenerering og vedlikeholdsmangler», og sannsynligheten for at en slik operasjon vil resultere i bare «beskjedne territorielle gevinster». Det er et markant avvik fra Biden-administrasjonens offentlige uttalelser om vitaliteten til Ukrainas militære og vil sannsynligvis oppmuntre kritikere som mener at USA og NATO bør gjøre mer for å presse på for en forhandlet løsning på konflikten.
Dokumentet, som ikke tidligere har vært kjent, er blant en samling av amerikansk nasjonalt sikkerhetsmateriale som ble oppdaget forrige uke på en nettbasert meldingsplattform. Både Pentagon, hvor mye av lekkasjematerialet ser ut til å ha sin opprinnelse tidligere i år, og justisdepartementet etterforsker saken.
Og hva vil så våre hjemlige krigsentusiaster gjøre? Sende enda mer våpen siden vismannen Stoltenberg har sagt at «mer våpen er veien til fred»?
Ny studie: Maskene reduserer oksygenopptaket og skaper andre helseproblemer
Av red. PSt - 12. april 2023
https://steigan.no/2023/04/ny-studie-maskene-reduserer-oksygenopptaket-og-skaper-andre-helseproblemer/
Dessuten er de ute av stand til å stanse et luftveisvirus.
En systematisk gjennomgang av 2168 studier som undersøkte de negative effektene av bruk av masker under COVID-19-pandemien har funnet ut at praksisen førte til negative helsekonsekvenser, inkludert kløe, hodepine og oksygenbegrensning. Dette skriver Epoch Health.
«Vi fant betydelige negative effekter i både medisinske kirurgiske og N95-masker, med en større effekt av den andre,» heter det i studien, publisert i «Frontiers in Public Health» 5. april. En metaanalyse av flere studier fant at hodepine var det «hyppigste symptomet» blant maskebrukere, med en prevalens på 62 prosent for generell maskebruk og opptil 70 prosent ved bruk av N95-masker. Kortpustethet ble observert ved 33 prosent for generell maskebruk og 37 prosent blant N95-brukere.
Mens 17 prosent av kirurgiske maskebrukere opplevde kløe, var dette tallet på 51 prosent blant brukere av N95. Akneprevalensen blant maskebrukere var på 38 prosent og hudirritasjon var på 36 prosent. Svimmelhet ble funnet å være utbredt blant 5 prosent av forsøkspersonene.
«Masker forstyrret O2-opptak og utslipp av CO2 og svekket respirasjonskompensasjonen,» heter det i rapporten. «Selv om evaluert bruksvarighet er kortere enn daglig/langvarig bruk, validerer resultatene uavhengig maske-indusert utmattelsessyndrom (MIES) og nedstrøms fysio-metabolske forstyrrelser. MIES kan ha langsiktige kliniske konsekvenser, spesielt for sårbare grupper.»
Begrensningen av oksygenopptak og hindring i frigjøring av karbondioksid ble identifisert som mer signifikant blant brukere av N95-masker. Kontinuerlig gjeninnånding av karbondioksid resulterer i «høyreforskyvning av hemoglobin-O2-metningskurven.»
«Siden O2- og CO2-homeostase påvirker forskjellige nedstrøms stoffskifteprosesser, kan tilsvarende endringer mot kliniske virkninger føre til ugunstige konsekvenser som forbigående hypoksemi og hyperkarbi, økt luftfuktighet og kroppstemperatur sammen med svekkede fysiologiske kompensasjoner,» heter det i studien.
Gjennomgangen sa også at flere maske-relaterte symptomer kan ha blitt feiltolket som symptomer på langvarig COVID. «I alle fall står den mulige MIES i kontrast til WHOs definisjon av helse,» heter det, med henvisning til Verdens helseorganisasjon.
Den foreslo at bivirkningene av ansiktsmasker vurderes basert på risiko-nytte-analyse etter å ha tatt hensyn til deres effektivitet mot virusoverføring. Hvis «sterke empiriske bevis» som viser effektiviteten til masker er fraværende, anbefalte studien at bruk av masker ikke skulle være påbudt, «for ikke å snakke om håndhevet ved lov.»
Plutselig endring av maskepolitikk, undertrykkelse av studier
Før COVID-19-pandemien hadde eksisterende data om luftveisvirus vist at det ikke var grunnlag for å bruke masker for å hindre spredning. «Alle studiene gjort i verden frem til 2020 viste at det ikke er noen begrunnelse for dette,» sa Yoav Yehezkelli, spesialist i indremedisin og oberstløytnant i Israel Defense Forces, i et intervju med The Epoch Times i januar.
U.S. Centers for Disease Control and Prevention samt WHO utstedte retningslinjer om at det ikke var behov for å bruke masker i allmennheten, påpekte han.
Men i 2020 etter COVID-19-utbruddet endret anbefalingene om maskebruk rundt om i verden seg plutselig «uten å ha noen ny profesjonell støtte for å bekrefte at det faktisk har effektivitet mot luftveisinfeksjon.»
Fauci trodde ikke på maskene han heller:
Lege Ebba Wergeland avviste kritikk av maskebruken
I en artikkel i Klassekampen 13. februar 2021 med tittelen Skru av, Steigan! skrev lege Ebba Wergeland:
Pål Steigan mener at smitteverntiltakene i Norge med maskebruk, stenging av barnehager, bedrifter osv. bygger på falske påstander om utbredt smitte og alvorlig sykdom. Det går fram av et opptak av talen han holdt i en demonstrasjon i Oslo mot koronarestriksjoner 19. desember 2020.
Han gjør i denne talen et stort poeng ut av at en artikkel om en testmetode er blitt kritisert av andre forskere. Men testbruken bygger (heldigvis) ikke på en enkelt forskningsartikkel. Det er ikke noe sensasjonelt at en artikkel blir kritisert av andre forskere. Det skjer ofte, og heldigvis denne gangen i full åpenhet. Valget av testmetoder diskuteres kontinuerlig, og testene utvikles videre.
Han påstår i talen at «sannsynligvis er 90% falske positive» (det vil si at testen tyder på sykdom uten at det er sykdom). Det er ingen sensasjon at laboratorietester iblant gir feil utslag. Alle tester har svakheter. Men påstanden om at 90% av testene som viser smitte, er feil, skyter langt over mål.
I Norge er det etter hvert blitt påbud om munnbind i bestemte situasjoner. Steigan mener at det bryter mot arbeidsmiljøloven. Det er feil. Helsepersonell har brukt munnbind i mange år for å beskytte pasienter mot smitte. Nå må flere bruke det, fordi smitterisikoen er alvorligere. Det er ikke nødvendig med munnbind i tomme gater, men det er nyttig for å hindre dråpesmitte når vi kommer på nært hold av hverandre på jobb eller i buss og butikk. Brudd på arbeidsmiljøloven har det tvert imot vært når ansatte på grunn av manglende smittevernutstyr måtte jobbe uten munnbind som kunne beskytte omgivelsene, eller uten maske og visir som kunne beskytte dem selv.
Det er riktig at det dør færre av andre smittsomme sykdommer enn det gjør i et normalår, men det skyldes ikke at covid-epidemien er ufarlig, men at smittetiltakene selvsagt virker mot andre smittsomme sykdommer også. Hvis vi hadde hørt på Steigan og gitt blaffen i håndvask og munnbind, ville vi både hatt de normale dødstallene etter influensa og lungebetennelse, og i tillegg dødsfallene som skyldtes corona-sykdom. En høy pris for munnbind-nekt.
Norske smittevernregler kunne vært bedre. Tiltakene rammer skeivt – inkassobyråene skor seg på folk som ikke kan betale regninger. Men Steigans kritikk er slurvete og overfladisk og kan føre til at de som stoler på ham ikke beskytter seg som de bør, samtidig som de utsetter andre for unødvendig risiko. Jeg håper han snart skjønner alvoret, og skrur av.
George Soros utgjør ingen fare for India
Av Bhadrakumar - 12. april 2023
https://steigan.no/2023/04/george-soros-utgjor-ingen-fare-for-india/
Avisen Indian Express presenterte 11. april 2023 rapporter knyttet til Indias indirekte partnerskap med George Soros i et verdensomspennende demokratiprosjekt under FN-paraplyen. Hovedrapporten er bak betalingsmuren mens den andre rapporten med tittelen «FNs demokratifond lansert i 2005 på sidelinjen av India-US N-avtalen» er tilgjengelig.
Av M. K. Bhadrakumar.
Den første artikkelen med tittelen «I New Delhi er George Soros gammel, farlig og på en overvåkningsliste – i FN er han ikke et problem» er en oppsiktsvekkende granskingsrapport av dagsavisens nasjonale redaktør Nirupama Subramanian som gjorde en briljant gravejournalistikk og avdekket at selv om Modi-regjeringens utenriksminister S. Jaishankar nylig så på den amerikanske milliardærinvestoren Soros som «gammel-rik, full av meninger og farlig», var det ikke alltid tilfelle når begge drev med verving av tilhengere for å innpode troen på demokratiske verdier .
Dette går tilbake til tiden da India og USA var «naturlige allierte» og i fellesskap opprettet et trustfond i 2005 under tittelen UN Democracy Fund (UNDEF) med oppdrag å fremme demokrati over hele verden gjennom lokale og internasjonale frivillige organisasjoner og sivilsamfunnsorganisasjoner, «hvorav mange var knyttet til Soros’ filantropiske imperium,» ifølge Subramanian.
Selvfølgelig er det alle ironiers mor at regjeringen Manmohan Singh og George W Bush-administrasjonen unnfanget UNDEF-prosjektet bare to år etter USAs invasjon av Irak og innen måneder etter den blodige operasjonen i 2004 til amerikanske styrker i det gamle irakiske byen Fallujah.
Den faustiske avtalen (etter sagnfiguren Faust og hans avtale med djevelen, o.a.) bak UNDEF var rettet mot Kina. Merkelig nok skrev Jaishankar en artikkel omtrent på det tidspunktet som hevdet at Indias Kina-politikk hadde som mål å konvertere det uforbederlige kommunistiske landet til de høyt verdsatte idealene med demokrati og liberal internasjonalisme.
Kort sagt viser alt dette bare at de indiske regjerende elitene fulgte en ganske kynisk bane hele veien mens de bekjente seg i utlandet til demokratiske verdier og markedsførte India som verdens største demokrati. Soros ble passé først da han viftet med fingeren mot statsminister Modi .
Soros har en konsekvent CV for å være på barrikadene og jobbe for regimeendring for å skape kompradorlederskap i fremmede land til fordel foramerikanske interesser (samtidig som han fremmet sine egne forretningsinteresser som investor og hedgefondforvalter.)
Soros jobber hånd i hanske med det amerikanske etablissementet, Deep State og Wall Street. India burde vært forsiktig med å assosiere seg med Soros – selv om Faust-avtalen handlet om å skape hodebry for Kinas kommunistiske regjering.
Men Jaishankar overdrev da han kalte Soros en «farlig» mann. Poenget er at det er praktisk talt umulig å sette i gang en fargerevolusjon i India, gitt landets enorme omfang, dets mangfold og sivilisasjonstrekk, den nasjonale sikkerhetsstaten og så videre.
Utenlandske NGOer har heller ikke frie hender, og deres finansiering er under nitid kontroll og granskning. Dessuten fortsetter demokratiet, uansett hvor korrupt og utslitt det er i dag, å skille India fra klassiske undertrykkende stater.
Men under den terskelen så kanskje Soros et mulighetsvindu til å skape «like konkurransevilkår» i indisk politikk da landet nærmet seg parlamentsvalget i 2024. Dette er mer eller mindre slik det har skjedd i Tyrkia, som er på vei for avgjørende parlaments- og presidentvalg 14. mai.
Men strategien som ser ut til å virke i Tyrkia fungerte ikke i Soros eget hjemland, Ungarn, der en knust opposisjon og en blanding av kristendemokratisk politikk, konservativ borgerpolitikk og patriotisk politikk ga den erkenasjonalistiske statsministeren Viktor Orbán nok en jordskredsseier.
Orbán selv listet opp den «overveldende kraften» som han sa at partiet hans hadde kjempet mot i valget – «venstresiden hjemme, den internasjonale venstresiden, Brussel-byråkratene, Soros-imperiet med alle dets penger, de internasjonale mainstreammediene og i slutt selv den ukrainske presidenten.»
I utgangspunktet, og til syvende og sist, vant Orbán på grunn av de «strukturelle hindringene» mot å beseire ham – gjennomgripende skjevhet til fordel for regjeringen i offentlige medier, dominansen til de kommersielle nyhetskanalene ledet av Orbán-allierte, gerrymandering (politisk styrte valgkretser, o.a.), etc. Sagt på en annen måte, vant han i et system han selv hadde skapt. Det er noen likheter med den indiske situasjonen.
Nå viser historien om fargerevolusjoner at hvis de ikke har forutsetninger for å lykkes, er det alltid en plan B for å etablere nyskapende situasjoner der regimet forblir, men ting endres radikalt på politisk nivå under de samme gamle personene som får bli der de er.
Biden-administrasjonen prøvde det ut nylig med den brasilianske presidenten Luiz Inácio Lula da Silva som kom tilbake til makten etter år i den politiske villmarken. Biden insisterte på at Lula først skulle besøke Washington, DC – selv før han dro til Kina. Lula lystret. Men besøket i Det hvite hus viste seg å bli en flopp.
Biden misforsto Lulas intensjoner og antok at han var en kapitalistvandrer i sosialistiske klær. I virkeligheten har Lula en ambisiøs økonomisk agenda for å rette opp inntektsfordeling og arbeidsledighet, som også er integrert i hans visjon for sosial transformasjon med fokus på afro-brasilianerne – problemet med «rasekaste», kontakt og blanding i det nordøstlige Brasil. . (Lula forventes å presse på for et føderalt program for likeverd.)
Biden hadde ganske enkelt ikke noe å tilby Lula. Imidlertid skulle Bidens plan B kunne oppnå resultat når det gjelder India. Indias regjerende elite har tradisjonelt raffinert kunsten å berolige USA når forskjellene tok en alvorlig vending – for eksempel når det gjelder USAs proxy-krig mot Russland i Ukraina. Ganske visst er det 4-dagers høyprofilerte besøket til India av Ukrainas viseutenriksminister Emine Dzhaparova godt timet.
Men ikke misforstå. India har også en sterk motivasjon i dag for å vippe i retning Biden-administrasjonen. For første gang siden den kinesisk-amerikanske avspenningen på begynnelsen av 1970-tallet, er det en administrasjon i Washington dominert av neocons som åpent fører fiendtlig politikk mot Kina.
Sagt på en annen måte er sammenfallet mellom de amerikanske og indiske interessene enestående. Det er faktisk svært symbolsk at amerikanske tunge bombefly som kan føre atomvåpen, inkludert to B-1B-fly, er på vei til India for å delta i Cope India-øvelsen på dette tidspunktet når spenningen øker rundt Taiwan.
Med ett slag får det kommende statsbesøket til Modi i USA en dyp betydning, ikke bare i den asiatiske maktdynamikken, men internasjonalt, ettersom India står frem for å bli regnet som Vestens nestenallierte. Pentagon må føle seg opprømt.
Vi vil kanskje aldri få vite i hvor stor grad denne ville svingningen i indisk politikk er en «sommerfugleffekt.» Det som er åpenbart er at Soros selv nå må trå til side. Hvis tanken ikke har falt ham inn ennå, vil Biden garantert oppfordre ham til det. Uansett slutter Soros å være farlig.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
George Soros poses no danger to India
Utmark og beite
Av Romy Rohmann - 12. april 2023
https://steigan.no/2023/04/utmark-og-beite/
Hvordan vi kan bruke utmarka på best mulig måte slik at det ikke blir for mye konflikt. Nå er flere kommuner på banen.
Av Romy Rohmann.
Nå nærmer det seg vår, snøen går og mange bønder har planlagt seterdrift og slipp av dyr på utmarksbeite. Seterdrift og beiting sikrer en god og nødvendig skjøtsel av utmarka. Svært ofte leser vi om konflikter mellom vindkraftutbygging, hyttebygging, turisme og beitearealer, da blir det viktig at kommunene går inn informerer, og lager klare retningslinjer for bruk at utmarka. Det er viktig at vi prioriterer beiteretten og matproduksjon. Vi har mange artikler her på Steigan om kampen om utmarka og viktigheten av at det fortsatt går dyr og beiter i landskapet.
Beitedyra tar godt vare på kulturlandskapet, gjengroing er et stort problem som får store konsekvenser for artsmangfoldet, Når kulturlandskap blir borte forsvinner mangfoldet av blomster og dermed også insektene som er avhengige av bla blomstene.
Dette biologiske mangfoldet er også med på å gi variasjon i fôret for dyr på beite. Beitedyra får rikelig med mosjon, og beiting i godt gras kan gi bedre vomfunksjon hos storfe.
I november i etterkant av Norsk Bonde og Småbrukarlags utmarkskonferanse skrev vi her på Steigan.no flere artikler om kampen om utmarka, hvordan beitebruk kan bidra til økt matproduksjon i Norge og hvorfor kommuner må inn å gi retningslinjer for ferdsel i utmarka slik at ikke den enkelte bonde blir stående aleine dersom konflikter skulle oppstå.
https://steigan.no/2022/11/det-foregar-en-kamp-om-utmarka-i-norge/
https://steigan.no/2022/08/vi-trenger-fortsatt-seterdrift-i-norge/
Budsjettnemnda for jordbruket regna i 2016 ut at det totale fôropptaket på utmark utgjorde 325 millioner fôrenheter, og det er mulig å høste opp mot 950 millioner fôrenheter fra utmarka. Sjøl om ikke alle områder er like tilgjengelige, er potensialet betydelig for en økning av antall beitedyr, av matproduksjon og av den økonomiske verdiskapingen som finnes i utmarka.
Beitekvaliteten er ikke bare naturgitt, det må gjødsling, tråkk, avbiting(beiting) til for å holde utmarka i hevd, husdyrmøkk har også betydning for artsmangfoldet vi finner både av planter og insekter. Denne type skjøtsel av utmarka er også med på å ta vare på kulturlandskapet.
https://steigan.no/2022/11/utmarksbeite-har-et-stort-potensial-for-framtidig-matproduksjon/
https://steigan.no/2022/11/__trashed-9/
Vi ser nå at Rennebu kommune har kommet med en flott video med Yngve Rekdal som har jobbet med Utmarskbeite ved NIBIO i over 40 år. Denne videoen oppsummerer hvorfor beiting er viktig og må ses 😊
Ellers er det flott å merke seg at Rennebu kommune har masse informasjon om beitelag, gjerding rundt fritidseiendommer og hvordan man skal gå fram dersom tiltak skal skje i beiteområder. Det er godt å se at det er flere kommuner som har satt dette på dagsorden.
Norsk Bonde- og Småbrukarlag deler ut Beiteprisen hvert år ut til en kommune som har gjort en ekstra innsats for beitebrukerne. 2022 gikk prisen til kommunene Skjåk, Lom, Vågå, Lesja og Dovre for deres samarbeid med oppfølging av beitebrukerne i et rovviltutsatt område.
Utmarksarealene i Skjåk, Lom, Vågå, Lesja og Dovre er 260 ganger så store som arealet innenfor ring 3 i Oslo. De 54 400 søyene og lam som slippes på fjellbeite gjør en viktig oppgave med å pleie verdifulle utmarksressurser.
Det er flott at flere kommuner kaster seg på for å bli gode på å ta vare på utmarka og beiteressursene som finnes der. Det trenger vi om vi skal få opp sjølforsyninga i Norge.
Jonas Gahr Støre stiller Norges energi til disposisjon for EU
Av Pål Steigan - 12. april 2023
https://steigan.no/2023/04/jonas-gahr-store-stiller-norges-energi-til-disposisjon-for-eu/
Det pågår en intensiv kampanje for å bygge ut havvind i Norge til tross for at Norge ikke har behov for denne energien og til tross for at vindturbiner både til lands og til vanns har svært store og negative miljømessige konsekvenser. Nå er denne kampanjen også kommet til Rødt der partiets ungdomsorganisasjon krever at landsmøtet i april skal gjøre en helomvending og si ja til havvind: Storm om havvind i Rødt. Hva er grunnlaget for denne kampanjen og hvor kommer den fra?
Jonas Gahr Støre har lovt EU bortimot 30 Gigawatt
20. mai 2022 sendte statsminister Jonas Gahr Støre et brev til EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen der han lovte at Norge skal bygge ut vindkraft til havs i en størrelsesorden av 30 Gigawatt, og at mesteparten av dette vil væfre tilgjengelig for eksport til EU.
På vegne av Norge har altså Jonas Gahr Støre lovt EU å bygge ut vindkraft som nesten er like stor som den samlede kraftproduksjonen i Norge. Dermed gjør han med et pennestrøk Norge til en energikoloni under EU med vindtrekkende og uoverskuelige konsekvenser for Norge og framtidige generasjoner her til lands.
Dette er en del av den «grønne energialliansen» som Norge er i ferd med å danne sammen med EU:
Norway announces new green energy alliance with the EU
Innholdet i denne «alliansen» er uttrykt i ei pressemelding mellom EU og Norge fra 23. februar 2022 EU-Norway Press Statement on Climate – European Commission der det blant annet heter (i vår oversettelse):
Norge er forpliktet til å forbli en pålitelig partner under overgangen til en avkarbonisert økonomi og utover, noe som gjør Europa grønnere, mer robust og bidrar til energisikkerhet.
EU og Norge vil utforske måter å konsolidere denne kollektive visjonen og sette sitt klimaengasjement på et enda fastere grunnlag, med sikte på å etablere en Grønn Allianse mellom EU og Norge. Et slikt økt engasjement vil utnytte grønn industri, fornybar energi, grønn og lavkarbonhydrogen og CCS, inkludert gjennom eksisterende og nye relevante rammeverk for politikk utveksling, regulatorisk aktivitet og interessentnettverk, på en inkluderende og gjensidig fordelaktig måte.
EU klarer ikke å gjennomføre sin «Green New Deal» på eget ressursgrunnlag så derfor vil de gjøre Norge til en energikoloni der unionen skal få full adgang til å plyndre våre naturressurser. Dette kalles «allianse», men det er ingen allianse. En allianse går to veier, og det er ingenting i dokumentene om hva Norge kan forsyne seg av i EU.
Støre og hans regjering opptrer som det man i kolonitida kalte kompradorer, eller lokalt borgerskap som går kolonimaktenes ærend.
Og det slutter ikke med vindkraft. Alt Norge har av energiressurser skal stilles til rådighet for EU.
I brevet fra Støre lover han også å bygge ut karbonfangst og lagring (uten at det har vist seg å være noen suksess), hydrogenproduksjon (omdanne høyeffektiv norsk vannkraft til hydrogen med et enormt energitap), bygge batterifabrikker (med uante konsekvenser for energibehovet) samt «mineraler og råvarer som er nødvendige for den grønne overgangen».
Det er ikke mange kolonier i verden som har gått så langt i å love bort interessene til land og folk som det Støre & co gjør.
Og man bør også merke seg hvordan Støre i underskriften kryper for EUs ikke-valgte og svært korrupte president:
Dette minner til forveksling om hans famøse brev til USAs utenriksminister Condoleezza Rice der han kalte henne «Dear Condi», et brev som er karakterisert som «et av norsk utenrikspolitikks ynkeligste dokumenter på lang tid». Les: Hvis Støre er venstre, hva er da høyre? Støre var heller ikke sein om å øse norske skattemillioner over i den korrupte Clinton Foundation da Hillary C. sjøl ba ham om det.
Og nå ønsker altså en fraksjon i Rødt å kuppe partiet til å bli en del av EUs og Støres «Grønne Allianse». Vi overlater til leserne å reflektere over dette.
WHOs internasjonal pandemiavtale er uakseptabel for Norge
Av Foreningen lov og helse - 12. april 2023
https://steigan.no/2023/04/whos-internasjonal-pandemiavtale-er-uakseptabel-for-norge/
Om WHO-traktaten: tillegg og presiseringer
Foreningen lov og helse har foretatt en grundig juridisk vurdering av forslaget til ny pandemiavtale som er under behandling i WHO. Artikkelen er lang, men til gjengjeld er den godt underbygd. Konklusjonen som foreningen kommer til er å gjenta kravet om at Norge avviser utkastet til ny pandemiavtale for WHO.
Red.
Av Terje, Foreningen lov og helse
Den 30. november 2022 la vi ut en artikkel om WHO-traktaten (pandemitraktaten) som er under arbeid. Vi la også ut en underskriftskampanje:
https://www.underskrift.no/vis/12339/
Vi har per midten av mars 2023 fått snaut 4000 underskrifter, noe som faktisk er en god del mindre enn vi hadde trodd og håpet. Vi var av den naive forestilling at folk i Norge kom til å se farene og problemene ved at Norge underlegges globale organisasjoner i enda større grad enn vi allerede er (og som vi allerede trolig er verdensledende på).
Vi kontaktet senere en av Norges fremste jurister for å høre hans synspunkter på vårt opprop. Han svarte at han syntes at det vi skrev ikke var helt dekkende for det utkastet som forelå, og at han mente at statene ikke avga noe suverenitet til WHO i dette samt at han syntes at forslaget fra WHO ville føre til en del forbedringer i fremtidige pandemi-håndteringer i forhold til det norske myndigheter stod for i Covid19-pandemien. Vi har ikke fått ytterligere svar i kommunikasjonen med juristen etter dette innledende svaret.
Når vi får motforestillinger fra en av Norges fremste jurister må vi ta det på alvor. Vi har dermed jobbet en stund med å «faktasjekke» oss selv for å se om vi har bommet med noe, eller vært unøyaktige.
For å foregripe kan vi allerede nå si at vi etter «faktasjekken» av oss selv står vårt opprop mot WHO-traktaten og de relaterte prosjektene (de to legale instrumentene) ved lag. Vi anmoder igjen alle til å sette seg inn i dette og skrive under på oppropet:
https://www.underskrift.no/vis/12339/
Vi skal likefullt legge til noen presiseringer, tillegg og små endringer, som følger herved.
PRESISERINGER OG TILLEGG
Norge med selvstendig Covid19-håndtering?
Det første vi vil si er at når ovennevnte jurist sier at traktat-arbeidet til WHO vil gi forbedringer i forhold til det norske myndigheter foretok seg i siste pandemi tolker vi det slik at han mener at norske myndigheter opererte på selvstendig grunnlag i pandemien. I tillegg at han mener at håndteringen av fremtidige pandemier vil bli bedre i Norge ved at WHO får igjennom den aktuelle pandemitraktaten. Vår kommentar til dette er at land over hele Vesten, og egentlig nærmest hele verden opererte tilnærmet synkront og likt i Covid19-pandemien. Et kjempe-eksempel på dette er vinteren 2021 hvor det ble erklært “smittebølger og krisetider” i Europa og EU. Da ble det helt synkront erklært det samme av Nakstad og Helsedirektoratet i Norge, selv om det er ganske enkelt å avdekke at den «voldsomme smittebølgen» som ble erklært i Norge ikke er reell. Vi har enkelt vist det i denne lengre gjennomgangen (se avsnittet Tredje smittebølge – midten av mars 2021, mot slutten av artikkelen).
Vi har til nå kun oppfattet noen små forskjeller i håndteringen i de respektive land, ofte av kosmetisk art, og ellers stort sett forskjeller kun når det gjaldt styrken, strengheten og autoritarismen i tiltakene og nedstengningene osv. Det var også forskjeller i hvor hardt staten og voldsapparatet slo ned på folk som ikke var enige i dette i de respektive land. Eksempler kan være Nederland og Tyskland hvor politiet banket demonstranter helseløse med batonger og brukte hunder og vannkanoner. Eller i Spania hvor folk fikk lov å til å være maks èn time utendørs om dagen i de verste nedstengningene, kun for å gå på matbutikken eller andre prekære behov, og hvis du jogget i en park uten munnbind ble du arrestert og bøtelagt (og noen tilfeller banket opp). Samme voldsomme regime var gjeldende i Italia. I UK var det ulovlig å sitte på en benk i en park. I Norge var dette mildere, men alt foregikk synkront med resten av Vesten/verden, bare i en mildere form når det gjaldt maktapparatets håndhevelse. Sverige er kanskje ett unntak, og vi kan bare spekulere i hvorfor Sverige fikk lov å være et slikt unntak. Et veldig talende fenomen var at de pandemi-planene som forelå før pandemien, og som antas å være faglig fundert, ble hevet på skraphaugen helt samtidig og i alle land!
Konklusjonen vår blir således slik:
Vi er sterkt overbevist om at alle land i Vesten inkludert Norge fulgte mer eller mindre direkte diktat fra WHO, selv om dette aldri har blitt uttalt. Vi har ikke bevis for dette, men holder det for overveiende sannsynlig.
Det er mange relaterte prosjekter til pandemitraktaten
Informasjonen som finnes ute på internett samt på WHO’s egne nettsider gir et temmelig forvirrende bilde. Derfor er det ikke enkelt å raskt få oversikt over hva det snakkes om i de forskjellige sammenhenger. Dette kan hende heller ikke kom tydelig nok frem i vår første artikkel om temaene. Vi skal nå prøve å rydde litt opp i bildet. Selv om vårt opprop og vår første artikkel har formuleringen «WHO-traktat» eller pandemitraktat nevner vi også International Health Regulations 2005 (IHR 2005) en god del. Vi kan heller omformulere det slik:
WHO jobber nå med et prosjekt som vi oppfatter som særdeles negativt. Dette prosjektet består av to deler, som begge grovt sett har samme mål og «end state». De to delene er
WHO’s pandemitraktat.
IHR (2005) og de foreslåtte endringene og tilleggene i denne.
Disse to ovennevnte henger tatt sammen med hverandre! Vårt opprop dreier seg om å si nei til hele dette prosjektet og dets to innfallsvinkler (både traktat og IHR), selv om overskriften og formuleringer i vår forrige artikkel kan tyde på at vi bare sikter til pandemitraktaten.
Vi kunne også legge til, for å gjøre det enda mer komplekst, at WHO-konstitusjonen og en rekke prosjekter i EU m.fl. drar i nøyaktig samme retning og også er innflettet i og relatert til de to ovennevnte punkter.
International Health Regulation 2005 (IHR 2005)
Det er et stort antall med kritiske artikler mot «WHO-prosjektet» der ute, men i mange av dem er det en del upresis informasjon, eller det kommer ikke tydelig frem om man snakker om pandemitraktaten eller om IHR 2005. En som har en veldig grundig gjennomgang av disse tingene er David Bell, og vi vil refererer en del til ham i denne gjennomgangen, selv om mange andre også omtaler disse tingene på samme måte som Bell. David Bell er tidligere «medical officer» og forsker i WHO, og burde vite hva han snakker om. Han tar grundig for seg endringene som er foreslått i IHR 2005, og som er helt avgjørende for å forstå «WHO-prosjektet». Han sier blant følgende om disse endringene:
The amendments proposed would allow Tedros to independently make all the decisions required within the IHR, consulting a committee at will but not bound by it. Indeed, he can do this now, having declared monkeypox a public health emergency of international concern (PHEIC) against his emergency committee’s advice, after just five deaths globally.
Han snakker altså om hvilken makt WHO’s generaldirektør Tedros Ghebreyesus eneveldig sitter på allerede (og dette blir styrket ytterligere ifm. endringene). Disse endringene skal det før øvrig stemmes over i WHA (World Health Assembly) i mai 2023.
Et eksempel på dette var altså da WHO og Tedros 23. juni 2022 erklærte apekopper for internasjonal helsekrise (såkalt PHEIC). Det er viktig å vite her at flertallet i den rådgivende komiteen som FHI snakker om i siste lenke stemte imot (uten at FHI nevner den detaljen), men Tedros erklærte det likevel og dermed overkjørte han flertallet i komiteen.
Bell klargjør også det vi tok for oss lenger opp: at det er snakk om avtaler/prosjekter som parallelt utarbeides. Den første er IHR 2005, som har kommet lengst i implementerings-prosessen:
The WHO is currently working on two agreements that will expand its powers and role in declared health emergencies and pandemics. These also involve widening the definition of ‘health emergencies’ within which such powers may be used. The first agreement involves proposed amendments to the existing International Health Regulations (IHR), an instrument with force under international law that has been in existence in some form for decades, significantly amended in 2005 after the 2003 SARS outbreak.
Deretter pandemitraktaten:
The second is a new ‘treaty’ that has similar intent to the IHR amendments. Both are following a path through WHO committees, public hearings and revision meetings, to be put to the World Health Assembly (WHA – the annual meeting of all country members [‘States parties’] of the WHO), probably in 2023 and 2024 respectively.
Han påpeker også en forskjell i kravet til antall stemmer i WHA (World Health Assembly) for implementering. IHR 2005 krever bare stemmer fra 50 % av landene, til forskjell fra traktaten som trenger 2/3s flertall:
Being amendments of an existing treaty mechanism, they only require approval of 50 percent of countries to come into force (subject to ratification processes specific to each member State). The new ‘treaty’ will require a two-thirds vote of the WHA to be accepted.
Han påpeker også at det hele foregår fullstendig åpent og for alle å se:
The IHR amendments process within the WHO is relatively transparent. There is no conspiracy to be seen. The amendments are ostensibly proposed by national bureaucracies, collated on the WHO website. The WHO has gone to unusual lengths to open hearings to public submissions. The intent of the IHR amendments to change the nature of the relationship between countries and the WHO (i.e. a supra-national body ostensibly controlled by them), and fundamentally change the relationship between people and central supranational authority – is open for all to see.
Bell påpeker videre flere ting. Han viser blant annet til hva disse endringene i IHR 2005 resulterer i, og ikke minst at han finner den manglende motstand fra politikere og om omtale i media for merkelig:
The amendments to the IHR are intended to fundamentally change the relationship between individuals, their country’s governments, and the WHO. They place the WHO as having rights overriding that of individuals, erasing the basic principles developed after World War Two regarding human rights and the sovereignty of States. In doing so, they signal a return to a colonialist and feudalist approach fundamentally different to that to which people in relatively democratic countries have become accustomed. The lack of major pushback by politicians and the lack of concern in the media and consequent ignorance of the general public is therefore both strange and alarming.
Han viser også til at WHO vil ha bort noen meget viktige formuleringer, og erstatte dem med noe mye mer vagt og udefinerbart.
The WHO proposes that the term ‘with full respect for the dignity, human rights and fundamental freedoms of persons’ be deleted from the text, replacing them with ‘equity, coherence, inclusivity,’ vague terms the applications of which are then specifically differentiated in the text according to levels of social and economic development. The underlying equality of individuals is removed, and rights become subject to a status determined by others based on a set of criteria that they define. This entirely upends the prior understanding of the relationship of all individuals with authority, at least in non-totalitarian states.(min utheving).
Dette er egentlig ikke småtterier. «full respekt for verdighet, menneskerettigheter og fundamentale personlige friheter» skal altså ut, og inn skal «equity, coherence, inclusitvity». “Equity” betyr jo rettferdighet, som er vel og bra, men hva menes egentlig med «coherence» og «inclusivity» her?
En av juristene i Lov og Helse ga oss følgende om dette:
Grunnleggende rettigheter etter menneskerettighetene, som for eksempel retten til liv, forbud mot tortur og slaveri og ytringsfriheten foreslås altså byttet ut med begreper som åpner for en mer subjektiv tolkning fra den som har definisjonsmakten. Dette er rettigheter som har rang over alminnelig lov etter menneskerettighetsloven § 3, samt også over internasjonale konvensjoner og avtaler, og som dermed krever endringer på tilsvarende nivå for å være gyldige. Flere av disse endringene følger av Grunnloven, og en tilsidesettelse av disse vil måtte hente sitt grunnlag i en bestemmelse av Grunnlovs rang.
Definisjonsmakt kan defineres som; «makt til å omforme subjektive problemer til objektive» (Definisjonsmakt – Wikipedia). Det vil si makten til å gjøre sin egen definisjon til den gjeldende betydningen, noe Director-General Tedros ifølge det siste IHR utkastets artikkel 12 har.
Hvis vi går tilbake til Bell ser vi at han som oss er opptatt av sensuren som har økt mer og mer senere årene. Covid19-pandemien var en lang kavalkade av både formell og ikke minst praktisk sensur. Som størstedelen av befolkningen har godtatt uten å mukke. Bell sier:
Unsurprising to observers of the COVID-19 response, these proposed restrictions on individual rights under the DG’s discretion include freedom of speech. The WHO will have power to designate opinions or information as ‘mis-information or disinformation, and require country governments to intervene and stop such expression and dissemination.
Det som er ganske utrolig at folk godtar er at hvis disse tingene går igjennom vil personer i WHO få mye makt, personer med diplomatisk immunitet og hvor ingen har juridisk overoppsyn (ingen maktfordeling eller maktbalanse):
If these amendments are accepted, the people taking control over the lives of others will have no real legal oversight. They have diplomatic immunity (from all national jurisdictions). The salaries of many will be dependent on sponsorship from private individuals and corporations with direct financial interest in the decision they will make.
Endringer i artikkel 12 i IHR 2005
Bell ser på noen konkrete paragrafer/endringer:
Vi lar hans kommentar til ovennevnte stå for seg selv:
This Article both reduces the threshold for the DG to declare an emergency (it can just be a concern of a potential outbreak) and greatly increases the power of the WHO (removes requirement for State agreement) to then act.
Removes requirement for State to agree to release of information pertaining to that State. DG can declare a PHEIC against States wishes and instructions. The WHO becomes the dominant party, not the servant of the sovereign State.
(DG (Director General) er Tedros Ghebreyesus).
Ny artikkel i IHR 2005 – 13 A:
“States Parties recognize WHO as the guidance and coordinating authority of international public health response during public health Emergency of International Concern and undertake to follow WHO’s recommendations in their international public health response.”
Formuleringen til slutt i ovennevnte paragraf sier altså at landene forplikter seg å følge WHO’s anbefalinger. Kan det sies mer rett ut?
Endringer i artikkel 36 i IHR 2005
Dette handler blant annet om vaksine- og reisesertifikat, og dette er viktig. Og her bør vi kjapt nevne EU, som jobber mot akkurat mange av de samme målene som WHO. EU har blant annet vært en viktig promotør og tilrettelegger for koronasertifikat, og i tillegg fremmer de mange av WHOs agendaer blant annet via sitt One Health. Og One Health finner vi igjen i WHOs siste pandemitraktat-utkast, i artikkel 18. Relatert til dette er det også verdt å nevne at FHI-leder Camilla Stoltenberg åpent har innrømmet at Norge har forpliktelser til EU når det gjelder koronasertifikat, som vi blant annet omtalte i denne artikkelen.
I artikkel 36 står det:
Bell sier om dette:
As above. Setting up the WHO/WHA to set international travel requirements (the UDHR says there is a basic right to travel). While not new here, this is expanded by the expansion of PHEIC provisions, and focused more on the DG’s determination. It is moving from national sovereignty to a transnational travel control beyond national sovereignty – not directly answerable to populations, but heavily funded and influenced by private interests.
“Health measures taken pursuant to these Regulations, including the recommendations made under Article 15 and 16, shall be initiated and completed without delay by all State Parties”. Requirement for all countries to comply with these recommendations (they only take 50 percent of the WHA to implement). “State Parties shall also take measures to ensure Non-State Actors operating in their respective territories comply with such measures.”
Also requires private entities and citizens within the state to comply (which likely requires changes of many national laws, and the relationship between government and people). This requires a totalitarian approach from the State, subject to a totalitarian approach from a supra-state (but clearly not meritocratic) entity. Following these IHR revisions, the DG of WHO, at his discretion, has the capacity to order private entities and citizens in any country to comply with his/her directives.
Her er det mye å si. Men legg merke til den siste markerte formuleringen, som sier at land skal sikre at ikke-statlige aktører skal innrette seg etter bestemmelsene (som WHO har bestemt, og nasjonalstaten implementerer). Dvs. at et lands myndigheter forplikter seg til å kreve at organisasjoner og bedrifter implementerer det WHO har bestemt.
Pandemitraktaten – WHO CA+
Og så over til pandemitraktaten, også kalt WHO CA+. Som vi allerede har nevnt, traktaten (WHO CA+) og IHR 2005 må sees i sammenheng hvis man skal ha sjanse å forstå utviklingen. Som David Bell sier i sin siste gjennomgang, som vi for øvrig anbefaler å lese i sin helhet:
As currently drafted, the CA+ and IHR amendments complement each other. The IHR amendments concentrate on the specific powers and processes sought by the WHO and its sponsors. The CA+ concentrates more on the governance and funding to support these.
Det foregår nå arbeid i Intergovernmental Negotiating Body (INB) for å utarbeide og forhandle frem en pandemitraktat, som skal hjemles under WHO-konstitusjonen, artikkel 19 og 21. Det ser ut til å ha vært flere utkast i prosessen, men dette ser ut til å være siste utkast (her er det greit å påpeke at dette utkastet trolig vil få endringer før det endelige utkastes skal være klart før våren 2024).
Formuleringene i traktat-utkastet har en litt annen karakter enn formuleringene i de foreslåtte endringene i IHR 2005. IHR 2005 har formuleringer som vi finner åpenbart graverende for et lands suverenitet og frihet, mens det meste med første øyekast ser rosenrødt ut i utkastet til traktaten. Den er spekket med fyndord som “bedre helse”, “bedre sikkerhet mot pandemier”, “likhet”, “rettferdighet”, “menneskerettigheter”, “mangfold”, “kjønnslikhet”, ivaretakelse og ikke minst promotering av målene i Agenda 2030 (!), osv.
Man må lete nøye for å finne formuleringer å reagere på. Vi i Foreningen Lov og Helse mener i midlertid at for å forstå pandemitraktaten fullt ut det er helt avgjørende å se den i lys av våre erfaringer med Covid19-pandemien, og ikke minst se traktat-prosjektet i tett sammenheng med IHR 2005. I tillegg bør man ta med i vurderingen det bildet som tegner seg når man ser på EUs meget relaterte og synkrone prosjekter om digitalisering, sensur osv, uten at vi tar oss tid og plass til å gå gjennom akkurat dette her.
Utkastet til artikkel 5 i traktaten indikerer (på samme måte som IHR 2005 sier enda sterkere og rett ut) en maktposisjon for WHO ved en pandemi:
Recognizing the central role of WHO, as the directing and coordinating authority on international
health work, in pandemic prevention, preparedness, response and recovery of health systems, and in
convening and generating scientific evidence, and, more generally, fostering multilateral cooperation in global health governance.
Vi ser at WHO også i traktaten omtales som ikke bare et koordinerende organ, men styrende (directing). Lengre ned i utkastet ser vi den uttalte visjonen:
Vision: The WHO CA+1
aims for a world where pandemics are effectively controlled to protect
present and future generations from pandemics and their devastating consequences…
Oversatt sier de at tar sikte på en verden “hvor (kommende) pandemier er effektivt kontrollert for å beskytte nåværende og fremtidige generasjoner mot pandemier og de ødeleggende konsekvensene”.
Vi vil utfra vår erfaring med siste pandemi gjøre en vri på dette og erklære følgende:
Vi i Lov og Helse tar sikte på en verden hvor myndigheter er effektiv kontrollert for å beskytte nåværende befolkning og fremtidige generasjoner mot myndighetenes inngripende og ødeleggende tiltak og nedstengninger samt de ødeleggende konsekvensene av dette, slik vi har sett i Covid19-pandemien. Vi mener bestemt at WHO ikke er en “check and balance” mot dette, tvert imot.
Artikkel 17 i utkastet:
Artikkel 17 nr. 1ser slik ut, og her kan vi si rett ut at dette handler om at sensur skal formaliseres ytterligere:
Her er det helt avgjørende å se dette i lys av hva som skjedde i Covid19-pandemien, hvor sensur var av et enormt omfang, og hvor ytringsfrihet og fri informasjonstilgang formelt ble avsluttet. Vi har ikke her tid til å gå igjennom nøye dette med sensur, men vi kan uten å overdrive si at vi aldri har opplevd mer systematisert og omfattende sensur enn gjennom pandemien. Dette er meget dramatisk, fordi ytringsfrihet, som er en menneskerett, og fri tilgang til informasjon og ikke minst debatt er den absolutt viktigste bærebjelken i et demokrati. Ergo kan vi uten å overdrive også konkludere med at demokratiet formelt ble avsluttet i pandemien. Og det verste av alt – “alle” synes dette er helt greit (!). Derfor er vi nødt til å se ovennevnte artikkel i lys av sistnevnte erfaring, og forstå den Orwelliske nytalen som her benyttes.
Artikkel 17 nr. 2 og 3 ser slik ut:
Igjen er vi nok i praksis utsatt for kraftig Orwellisk nytale og vi får indikasjon på at folk nærmest skal tvinges til å ha tillitt til myndigheter, vaksiner og “vitenskap”. Når det her nevnes vitenskap er det viktig å forstå at dette ikke er snakk om reell vitenskap. Reell vitenskap er jo som de fleste vet når de vitenskapelige teser, teorier og studier blir utsatt for kritikk, åpen debatt og hvor motstemmer slipper til, og hvor motstemmer får lov å argumentere for falsifisering av den andre parts påstander eller teser. Dette ble formelt avviklet i pandemien, og det som her menes med “vitenskap” er WHO’s offisielle narrativ (hvor motstemmene skal sensurers bort, slik vi erfarte gjennom hele pandemien). Det er rett og slett “vitenskap” av denne typen:
Dette er ikke bare en feil av WHO, dette er bløff. Og det kan vi enkelt vite, fordi enhver faglig og seriøs analyse av tallene på den tiden ville lande på noe langt unna (lavere) enn 3,4 % dødelighet. En fagperson som John P. A. Ioannidis, professor ved Stanford University School of Medicine analyserte for eks. tallene i 2020 (men hans korreksjon til WHO og hovedstrømsmedier ble forbigått i temmelig stor stillhet) og kom frem til at dødeligheten var ekstremt mye lavere enn det WHO gikk ut med. Han fant ut at dødeligheten (IFR – infection fatality rate) var ca 0,25 %, og bare 0,05 % for friske personer under 70 år, her som et sjeldent unntak omtalt i hovedstrømspressen. Det er antakeligvis slik “vitenskap” som vist med det ovennevnte eksempelet fra WHO som de sikter til i traktaten sin, og slik “vitenskap” som nå skal få enda mer enerett i informasjonsflyten ut til folk.
Det å se traktat-arbeidet i sammenheng med IHR 2005 blir mer interessant når vi blar videre i utkastet og kommer til følgende i innledningen til traktaten artikkel 1 punkt 1):
The WHO CA+ and other relevant international instruments, including the International Health Regulations, should be interpreted so as to be complementary, compatible and synergistic, and the WHO CA+ should be interpreted in a manner that promotes and supports the implementation and operationalization of the International Health Regulations and other relevant international instruments.(min utheving)
Og videre i punkt 2):
(2) In furtherance of the foregoing, it is expressly noted that the WHO CA+ is developed to be consistent with the Charter of the United Nations and the Constitution of WHO, and to be complementary and synergistic with the International Health Regulations (2005) (and any later editions).(min utheving)
Denne traktaten må altså sees på som en styrking, eller ordrett “promotering av og støtte til” implementeringen av IHR 2005. Vi har spurt David Bell om hans kortfattede betraktning av traktat-utkastet, og han er helt enig oss i sistnevnte, i det han svarte:
The treaty, as currently written, will basically put the bureaucracy in place to support the IHR changes.
De som ser på WHO som en kompetent, uhildet og ikke-korrupt organisasjon som nå får økt emuligheter til å ta styringen i større grad over det enkeltes land (til tider lemfeldige) pandemihåndtering vil nok kunne betrakte fyndordene i traktaten som udelt positivt. Men her tror jeg det er viktig å kjenne lusa på gangen. Og i tillegg er det jo slik at WHO og landene i Vesten, og ikke minst Norge, jobber i tett pardans og etter vår mening ikke er noen “check and balance” for hverandre.
Den overordnede beskrivelsen av det som foregår (IHR 2005 sammen med WHO CA+, og strengt talt også det som fremmes av EU, Verdensbanken, WEF, GAVI og CEPI) beskrives som følgende av David Bell:
An international bureaucracy is currently being built with funding envisioned at up to $31 billion per year, including $10 billion in new funding. (For context, the entire current WHO annual budget is about $3.6 billion). This same bureaucracy will surveil for new and variant viruses, identify them, determine their ‘threat’ and then implement a response. This is essentially creating a self-perpetuating pandemic industry, with major internal conflicts of interest, funded by the world’s taxpayers but, being under a UN agency, having no national legal oversight and little accountability. Its justification for continued funding will rely on declaring and responding to perceived threats, restricting the lives of others whilst accruing profit to its sponsors through pharmaceutical recommendations and mandates.(mine uthevinger)
Vi i Lov og Helse tror denne ovennevnte beskrivelsen er mye mer treffende og mer realitetsorientert enn at “nå blir det endelig skikk på pandemi-håndteringene fremover”.
Presisering: formell juridisk binding?
Det vi kan diskutere er i hvilken grad alt det ovennevnte vil føre til juridisk binding for den enkelte nasjonalstat ved konflikt med nasjonale lover. For å si det på en annen måte – vil Norge måtte implementere WHOs fremtidige pandemi-beslutninger selv om det skulle bryte med våre nasjonale lover samt Grunnloven. Kanskje har den nevnte juristen som hadde motforestillinger i vår beskrivelse av saken rett i at dette ikke formelt avgir all juridisk suverenitet til WHO.
David Bell omtaler også dette i sin siste gjennomgang:
While both texts are intended to have force under international law, countries can theoretically opt out in order to preserve their sovereignty and protect their citizens’ rights. However, low-income countries could potentially face financial pressures, restrictions, and sanctions from entities such as the World Bank that are also invested in this agenda. Of relevance, the 2022 United States National Defense Authorization Act (HR 7776-960) includes wording concerning adherence to the IHR, and action concerning countries that are uncooperative with its provisions.
Det er kanskje på sin plass med en liten korrigering og presisering av det vi skrev i vår første lange gjennomgang av WHO-traktaten og IHR 2005:
Der er ikke gitt at disse to omtalte legale instrumentene som WHO nå jobber for å få på plass automatisk vil avgi norsk suverenitet rent formelt og juridisk, i hvert fall ikke i den grad vår første artikkel kanskje indikerte.
Det som i hvert fall er helt sikkert for oss er at alt dette er mange steg i en retning hvor WHO får enda mer makt (om det så bare er i praksis og ikke juridisk og formelt bindende), og mer og mer fremstår som en slags verdensregjering.
En av våre juristers gjennomgang
En av juristene i Lov og Helse har sett på traktaten og skriver dette:
I prinsippene i artikkel 4 nr. 1 står det at implementeringen av WHO CA+ er frivillig for landene og skal være i samsvar med menneskerettighetene. Det skal ikke diskrimineres når det gjelder å få tilgang på pandemiutstyr. Ifølge nr. 2 om retten til helse (hva nå det egentlig innebærer, alle har jo helse)vil hva som menes med helse ifølge WHO og deres “stakeholders” eller investorer kunne avvike fra oppfatningen til hver enkelt. I tillegg har landene suverenitet etter nr. 3 så lenge de ikke forårsaker skade på andre land og deres folk.
Så hvis et medlemsland blir ansett for å kunne forårsake skade gjennom f.eks. overføring av smitte, har ikke landene nødvendigvis suverenitet etter FN traktaten og internasjonal rett som det vises til.
I artikkel 15 snakkes det om fyndordene medvirkning og samarbeid. Det medfører å forankre ved å oppmuntre til engasjement og deltagelse og i samsvar med det at «alle skal med» (som det er blitt sagt i helseforvaltningen), jf. “whole-of-society approach”.
Dette er i samsvar med økt overvåkning ut i kommunene, for eksempel via Helsestasjon og skole. Dette er jo ikke en bestemmelse som åpner for noen særlig påvirkningsmulighet for lokalsamfunn. Bestemmelsen legger ansvaret ved oppstart av en pandemi på lokalsamfunn, og krever derfor en medvirkning i implementeringen av pandemiavtalen. Det er kanskje frivillig til en viss grad hvor mye man vil engasjere seg i gjennomføringen av pandemitraktaten. Det står at det skal fremmes toveis engasjement fra sivilsamfunnet, lokalsamfunn og ikke-statlige aktører, inkludert privat sektor, som en del av en helhetlig respons som involverer lokalsamfunn i beslutningstaking og bruker tilbakemeldings-mekanismer. Dette gjelder jo innenfor de gitte rammene, og gir jo lite spillerom hvor det kanskje i tillegg anses for å være fare for spredning av smitte, selv om det høres veldig fint ut hvordan man skal “gjøre pandemihåndteringen til sin egen”. Det dreier seg om involvering framfor medvirkning slik jeg ser det. Medvirkningen vil nok gjelde ubetydelige spørsmål om hvordan best gjennomføre bestemmelsene i en eventuell pandemitraktat.
I utkastet fra 1. februar 2023 har det kommet inn en ny artikkel 14 om ivaretagelse av menneskerettighetene, som sier at det ikke er ikke er diskriminerende om noe er «necessary to achieve the public health goal and the least restrictive necessary to protect the health of people». Altså vil det nok ikke bli regnet som menneskerettighetsbrudd hvis det anses nødvendig for å beskytte folks helse. Her kan det være delte meninger om hva som er å beskytte folks helse. Bestemmelsen legger videre opp til å ha en komite som rådgir myndigheter om vern av menneskerettighetene under «public health emergencies».
En viktig konklusjon og forståelse ut fra ovennevnte blir altså som følger:
Forankring og medvirkning etter bestemmelsen vil jo ikke gi lokalsamfunnene anledning til å avstå fra å delta i pandemihåndteringen.
Når det gjelder De Internasjonale Helse-reguleringene (IHR 2005) er de som sagt allerede implementert i norsk rett gjennom IHR forskriften, og eventuelle endringer kan legges inn der;
Helt til slutt er det viktig å presisere enda en ting. Frem til endelig avgjørelse i WHA i mai 2024 er det sannsynlig at det ville komme ytterligere noen endringer i WHO CA+ og IHR 2005. Disse vil trolig dreie seg om detaljer, og ikke endre det overordnete bildet i stor grad. Uansett får man vurdere de konkrete endringene i fremtiden når de eventuelt kommer. I tillegg er det også endringer i tidslinjen som WHO opererer ut fra. Bell forteller også om dette i sin siste mail til oss hvor han gjør oss oppmerksom på følgende:
Things have changed in the Who timeline- they are now listing the IHR amendments to be put to the 2024 WHA. However, they may put some pieces to the one this year – I have not seen them. Of significance, the changes from the last WHA, limiting review period to 6 months etc, will take effect this November, so will then apply to anything put in2024.
Vår oppfordring
Vi står ved vår kritikk av WHO og dets ovennevnte prosjekter, og at Norge skal knytte seg ytterligere til det vi helt klart oppfatter som globalt overstyre. Vi oppfordrer alle til å sette seg inn i det som foregår vedrørende pandemitraktaten og IHR 2005, og signere vårt opprop:
https://www.underskrift.no/vis/12339/
Denne artikkelen ble først lagt ut på nettsidene til Foreningen lov og helse.
Har Raudt mista perspektivet?
Av Svein Lund - 12. april 2023
https://steigan.no/2023/04/har-raudt-mista-perspektivet/
Om kort tid har partiet Raudt landsmøte. Det blir det mest skjebnesvangre i partiet si historie, da partiet står over for det store vegvalet: Kva side står partiet på i den globale klassekampen?
Av Svein Lund
Vi lever i ei verd der vi forbrukar mye meir enn jorda har grunnlag for, samtidig som det blir mindre og mindre natur og menneskeskapte klimaendringar trugar framtida til oss alle. Samtidig lever vi i ei verd der 1% av menneska eig 50 % av rikdomen, og dei 13 % rikaste eig 86 %. Og fordelinga blir stadig skeivare.
Av alle parti i Noreg er Raudt det som i sitt program har mest forståing av kva dette betyr:
Kapitalismen er ein trussel mot livet på kloden. Kapitaleigarane sine moglegheiter for kortsiktig økonomisk gevinst, blir prioritert høgare enn miljøet på lengre sikt. Dette fører til rovdrift på naturen. Jorda har avgrensa med naturressursar, og det er grenser for kor mykje naturen og miljøet kan ta imot av utslepp og avfall før det blir uopprettelege skader. Skal ein unngå dette, må økonomien respektere tålegrensene til naturen.
Av dette trekker programmet konklusjonen: Dei grunnleggjande skiljelinene i verda går ikkje mellom nasjonar og folkeslag, men mellom den økonomiske makteliten og arbeidarklassen. Internasjonal solidaritet er ein bærebjelke i vår politiske strategi.
Denne grunnleggande forståinga av verda har Raudt og partiet sine forgjengarar halde fast så lenge eg har følgd dei, og det var grunnlaget for at eg som 16-åring meldte meg inn i det som da heitte Sosialistisk Ungdomforbund. Det er også grunnlaget for at eg har røysta RV/Raudt ved dei aller fleste vala sidan eg fikk røysterett. No slår eg alarm fordi eg ser at dette grunnlaget er i ferd med å forvitre.
Den utløysande saka heiter Ukraina, men det dreier seg om mye meir. I Raudt sitt prinsipprogram står det:
Når no konfliktnivået mellom USA og Russland aukar igjen, følgjer Noreg USA si linje og stiller norsk territorium til disposisjon for amerikanske styrkar sin militære omringing av Russland. Raudt meiner at Noreg ikkje skal stille seg på nokon side i kampen mellom imperialistiske stormakter og vil ikkje støtte korkje Russland eller USA. Derfor er vi imot denne farlege utviklinga. …
Samtidig har det norske militærapparatet blitt meir innretta mot angrepskrig i utlandet, under leiing av USA og NATO, i staden for å forsvare heimlandet. Raudt er prinsipielt imot NATO og vil melde landet ut av alliansen. NATO-medlemskapen knyter oss til den aggressive imperialistmakta USA gjennom mellom anna våpenutvikling og internasjonale militære operasjonar. Dette gjer Noreg til ein imperialistisk orientert stat, på lag med dei rike og dominerande statane i verda, og det forverrar forholdet vårt til land som opplever NATO som ein trussel. Å vere ein del av NATO-alliansen, er derfor å gamble med norsk sikkerheit, og gjer at Noreg vil bli trekt inn i ein eventuell ny storkrig frå krigens første minutt.
Kva gjør så Raudt i praksis? Jo, stikk i strid med dette programmet går sentralstyret og fleirtalet i stortingsgruppa inn for å sende våpen til Ukraina, i ein krig som no leiande folk både i USA og i Ukraina vedgår at er NATO sin krig mot Russland. Stoltenberg seier no rett ut at Ukraina skal inn i NATO, noko som vil seie at ein ikkje ønsker nokon fredsavtale. Ikkje eit knyst frå Raudt. Derimot går partileiaren 03.04.2023 ut i Klassekampen og krev at Noreg «rustar opp til tennene». Eit militærapparat som er ein fullt integrert del av USA sin globale styrke for verdsherredømme skal rustast opp, i ei tid da det verda treng er nedrustning. Partileiaren har enno ikkje gjort som SV og seie ope ja til fortsatt NATO-medlemskap, utmelding er bare ikkje aktuelt no.
Den stadig meir urettferdige verdsordninga bygger på europeisk kolonisering av verda gjennom fleire hundre år. Etter kvart overtok settlarstaten USA som den dominerande makta, som spreier sitt økonomiske, politiske, kulturelle og militære herredømme over heile kloden. Det finst i dag ingen annan stat som aleine kan truge denne makta, inga anna makt som spreier fangarmane sine rundt i heile verda. Ein liten økonomisk elite i USA og alliere land hevdar si eiga makt på kostnad av resten av verda. Dei brukar økonomisk press gjennom IMF og Verdsbanken, militært gjennom NATO og 750 militærbasar i over 80 land.
Raudt sitt prinsipprogram går ut på å kjempe mot dette, Raudt si leiing går i praksis inn for å støtte det og vere ein del av det.
Noreg forbrukar i dag ressursar som om vi skulle hatt 3-4 jordklodar. I forhold til folketalet er vi eit av dei landa som gjør mest for å øydelegge natur, klima og ressursar. Så skulle vi tru at dette var hovudsaka for eit parti som Raudt. Nei, dette partiet har eitt einaste hovudfokus, ei einaste hovudsak: «Forskjells-Norge». Problemet er ikkje at vi øydelegg framtida, men at vi ikkje har nok sosial profil på overforbruket vårt.
Eg var med i SUF, seinare AKP og RV, frå 1968. Det er overstadig lett å sjå mange feil som blei gjort i den tida, med manglande kritisk sans overfor sosialistiske land og rørsler i fortid og datid, med sviktande demokrati både i program og praksis. Det viktigaste for at eg heldt ut så lenge var at ein likevel heldt fast ved å stå på rette sida i den globale klassekampen. Dette er ikkje staden for å historia om mine frustrasjonar over utviklinga av AKP og RV, eg bare slår fast at eg i 1999 gikk ut og valde å arbeide politisk gjennom andre forum.
Da Raudt blei danna, såg eg positivt på det, og vona det skulle bli ein ny giv for venstresida. No er eg ikkje lenger sikker på at det blei slik. I iveren etter å gjøre opprør med gamle feil, har ein kome i skade for «å slå ut ungen med badevatnet». Prinsippa og analysa av verda er i ferd med å drukne i gode og populære tiltak som kan fremjast i kommunestyre, fylkesting og storting. I forhold til gamle AKP har ein forkasta dei gode sidene, men reindyrka nokre av dei dårlige. Med det siste meiner eg at det indre demokratiet ikkje fungerer, at partileiinga sit på sin høge hest, ikkje svarar på kritikk frå medlemmar, og at partileiaren offentlig fordømmer medlemmar og blandar seg inn i lokale nominasjonsprosessar.
I 22 år sto eg utafor organisert partipolitikk. Eg la ikkje skjul på at eg sto nærast Raudt, og deltok også på Facebook-gruppa «Vi som støtter Rødt». Eg var utsett for ein del vervingsforsøk, som da ikkje nådde fram.
24.02.2022 gikk Russland inn i Ukraina. Raudt sa som einaste parti straks klart nei til at Noreg skulle sende våpen til krigen. Samtidig såg eg at store delar av partiet ikkje delte dette synet, men ville at vi skulle støtte Ukraina/NATO i krigen og også halde på medlemskapen i NATO. Eg såg at det pågikk ein kamp om sjela til begge dei to anti-imperialistiske partia i Noreg, og eg kunne ikkje lenger stå på sida av den kampen. Ei veke ut i krigen meldte eg meg derfor inn i Raudt. Sjølv om eg på førehand var klar over at det var strid i partiet, var det faktisk overraskande for meg at eg var så lite velkomen. Eg hadde sakna eit forum for diskusjon om politiske prinsipp, men frå det partiinterne forumet på nettet blei eg snart kasta ut. Eg opplevde at eg var uønska i dei fleste samanhengar og eg såg nokre av mine næraste vener i partiet blir frose ut fordi deltok i ein nettstad partileiinga ikkje likte. Eg fikk inn innlegg i Klassekampen om Raudt var eit demokratisk parti, men ikkje svar frå partileiinga.
Dei siste åra har Raudt vakse som ein raud ballong, med ein eventyrlig vekst som få hadde trudd var mogleg. Kva ønsker ein seg da? Meir vekst. Fleire representantar i kommunestyre, fylkesting og storting. Fleire komitear, fleire heiltidspolitikarar og posisjonar. Med veksten følgjer vekstsjukdomar. Ein kjem inn i det «gode» selskap og lærer seg å tilpasse seg til realistiske krav, til å bli ein del av maktapparatet. I 2005 tok SV steget inn i regjering, og som daverande partileiar sa: «Ein kan ikkje sitte LITT i regjering.» 8 år i regjering endra ikkje Noreg, men det endra SV. I dag blir grunnen beredt til at Raudt kan følge etter på same vegen. Partileiinga har plassert Raudt på feil side i den globale klassekampen. Da er vegen kort til full integrering i maktapparatet.
Men alle ballongar har ei grense for vekst, og Raudt er no i ferd med å sprengast av motsetninga mellom prinsipprogram og praksis.
Landsmøtet blir avgjørande. Om det ikkje klart seier nei til våpen til Ukraina og nei til opprustning, vil eg nok ikkje vere den einaste som ikkje lenger kan vere medlem.
Svein Lund
Aavitsland: – En god løsning å brenne Putin langsomt
Av Jarle Aarstad - 12. april 2023
https://steigan.no/2023/04/aavitsland-en-god-losning-a-brenne-putin-langsomt/
Av Jarle Aarstad, 11. april 2023
Det er nok nå. Jeg sier ikke dette til Folkehelseinstituttets fagdirektør, Preben Aavitsland, men til hans arbeidsgiver og overordnede. Aavitsland selv mangler tilsynelatende innsikt til å forstå rekkevidden av egne utsagn.
Det var 31. mars Preben Aavitsland kom med uttalelsen i en Twittermedling, og for å sitere ham ordrett lød den som følger på engelsk: «A much better solution would be to burn Putin himself. Slowly.»[1] Uansett hva som var foranledningen for uttalelsen har Aavitsland etter min mening krysset en grense for hvordan man omtaler medmennesker offentlig. Spesielt er uttalelsen alvorlig i lys av at Aavitsland er praktiserende lege og som fagdirektør i Folkehelseinstituttet innehar et av landets tyngste helseverv. «Do no harm»[2] er et av løftene mange nyutdannede leger gir før de begynner sin praksis, og det gjelder selvsagt alle mennesker de måtte møte, inkludert ens verste fiender. Med uttalelsen om at det hadde vært en god løsning å la Putin brenne langsomt er det imidlertid åpenbart at Aavitsland ikke har hatt «do no harm» løftet i tankene.
For å praktisere som lege og samtidig inneha vervet som Folkehelseinstituttets fagdirektør er det videre viktig å ha høy tillit, både i allmennheten og blant helsearbeidere. Nylig deltok Aavitsland på et arrangement i regi av Universitetet i Oslo som handlet om hvor viktig nettopp tillit er for «å komme i posisjon før neste pandemi.»[3] Et viktig skritt på veien for å oppnå dette er å fremstå som en person andre kan ha tillit til, både blant meningsfeller og -motstandere, men jeg kan ikke se at Aavitsland med sin siste uttalelse har bidratt i særlig grad til dette. Aavitsland er selvsagt i sin fulle rett til å kritisere Russlands president, Vladimir Putin, men veien derfra til å uttale at han skal brenne langsomt er ganske lang.
Aavitslands ønske om at president Putin skal brenne langsomt er «ond galskap»
Uttalelsen fra Aavitsland jeg har omtalt her føyer seg inn i rekken av andre hvor han sammenligner «anti-vaksere» med «putinister»[4] og hevder at «mange bruker overdødelighet til støtte for sine yndlingsteorier om at vaksinene er farlige».[5] Jeg har tidligere kommentert de to sistnevnte,[6] og trodde at bunnpunktet i usaklighet var nådd med disse. Men tok jeg feil. Nå håper jeg det ikke kommer flere uttalelser med lignende eller verre innhold, hvis det da er mulig. Jeg er vant til faglig diskusjon, men Aavitslands uttalelse er utfordrende å håndtere. Ja, jeg forstår hva han skriver og kan kommentere det, men å forklare hvorfor han gjør det er for meg en gåte. Den vise kong Salomo tror jeg imidlertid er den som best kaster lys over handlemåten når han sier «De første ordene fra dårens munn er dårskap, og slutten på hans tale er ond galskap.»[7] Ja, Aavitslands ønske om at president Putin skal brenne langsomt er «ond galskap», men Salomos trøst er at slike ord har en slutt.
[2] https://www.health.harvard.edu/blog/first-do-no-harm-201510138421#:~:text=As%20an%20important%20step%20in,translation%20from%20the%20original%20Greek.)
[3] https://www.uio.no/om/aktuelt/arrangementer/domus-bibliotheca/arrangementer/2023/komme-i-posisjon-for-neste-pandemi.html
[5] https://forskning.no/covid19-demografi/hvorfor-dode-sa-mange-i-norge-i-fjor/2166941
Nakstad og Folkehelseinstituttets slakt
Nei. En forklaring er at covid-assosierte dødsfall økte under den norske gjenåpningen i 2022.[1] Men verden er større enn Norge, og i EU økte overdødeligheten utover i 2022[2] tross fall i covid-assosierte dødsfall på vårparten.[3] Økning i overdødelighet mot slutten av 2022 kan derfor vanskelig tilskrives covid-assosierte dødsfall…
[7] https://www.bible.com/no/bible/102/ECC.10.NB
Denne artikkelen ble først publisert på Jarle Aarstads Substack