Nyhetsbrev steigan.no 12.03.2024
Økokrim fremstår som elitens høye beskytter
Covid-etterforskning av politiske topper i Storbritannia
Kvinner, barn utgjør over 70 prosent av palestinerne drept i Gaza
Er Russland i ferd med å overkjøre Ukraina?
Regjeringas opptrappingsplan er bare enda en spiker i kista for norske bønder
Sterk historie med ekkel bismak
Den militære situasjonen i Ukraina (2)
Økokrim fremstår som elitens høye beskytter
Av Marius Reikerås - 12. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/okokrim-fremstar-som-elitens-hoye-beskytter/
Åpent brev til leder av Økokrim, Pål Lønseth.
I dag (11. mars) startet straffesaken mot 18 unge Fosen-demonstranter i Oslo tingrett. De står tiltalt fordi de har nektet å godta straff i forbindelse med politiets inngrep(overgrep) mot demonstrasjonene.
De unge aktivistene, har altså ikke gjort noe annet enn å protestere mot statens manglende vilje til å rette seg etter en plenumsdom i Høyesterett, som sier at staten driver Fosen vindpark ulovlig.
Høyesterett kom, i storkammer, den 11 oktober 2021 (HR-2021-1975-S) enstemmig til at utbyggingen av Storheia og Roan vindkraftverk på Fosen krenker reindriftssamenes rett til kulturutøvelse etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27.
Vedtak om konsesjon til vindkraftutbygging på Fosen, ble av denne grunn kjent ugyldig av Høyesteretts storkammer.
Statkraft AS er heleid av Statkraft SF, som igjen er eid 100 prosent av Nærings- og fiskeridepartementet. For noen år siden, da Monica Mæland var næringsminister, ga hun styreledervervet i Statkraft AS til sin venninne og partikollega, Thorild Widvey.
For øvrig var den samme Monica Mæland justisminister da du ble utnevnt til sjef for Økokrim av sommeren 2020, nettopp av Mæland og Solberg- regjeringen.
Du vet altså at Statkraft har drevet ulovlig vindkraftproduksjon på Fosen og at dette er straffbart.
Energiloven § 10-5 første ledd første punktum lyder:
«Med bøter eller fengsel inntil 1 år eller begge deler straffes den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser eller enkeltvedtak nevnt i § 10-7 første ledd nr. 1 til 3 og annet ledd nr. 1 til 3.»
Energiloven § 10-7 første ledd nr. 1 viser til energiloven § 3-1 første ledd, som lyder:
«Anlegg for produksjon, omforming, overføring og fordeling av elektrisk energi, kan ikke bygges, eies eller drives uten konsesjon. Det samme gjelder ombygging eller utvidelse av bestående anlegg.»
Men Økokrim lar altså den nylig avgåtte styreleder for Statkraft, Thorild Widvey , i fred mens de som kjemper mot menneskerettsbruddene skal straffes.
Håper Økokrim sitter med en flau smak i munnen.
Den 11.3.24
Marius Reikerås
Covid-etterforskning av politiske topper i Storbritannia
Av skribent - 12. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/covid-etterforskning-av-politiske-topper-i-storbritannia/
Den britiske parlamentarikeren Andrew Bridgen innkalte nylig lederen av Metropolitan Police i London til et hastemøte. Han har samlet solid dokumentasjon på kriminell aktivitet begått av de øverste toppene i den britiske regjering og statsapparat i forbindelse med pandemihåndteringen og utrulling av de hastegodkjente vaksinene i sitt hjemland.
Anklagene Bridgen reiser er høyst alvorlige, og omhandler blant annet grov korrupsjon, tjenesteforsømmelse, uopprettelige skader på liv og samfunn, samt drap.
Se nettsida til Andrew Bridgen: Andrew Bridgen MP Seeks Meeting With Met Commissioner Over Vaccine Programme
Sakskomplekset omfatter også sittende statsminister Rishi Sunak og hans personlige økonomiske interesser i vaksineprodusenten Moderna. Vaksiner han i samtidighet promoterte som trygge og effektive ovenfor den britiske befolkningen.
Bridgen stiller med et stjernelag bestående av forskere, leger, politi og jurister – som samlet vil presentere dokumentasjon omkring de fatale konsekvensene fra pandemihåndteringen og de eksperimentelle vaksinene.
Med sin utrettelige innsats for vaksineskadde – har Bridgen æren blant annet for å ha stoppet innføring av koronavaksinasjon av barn ned til 6 måneders alder. Han har videre bemerket seg ved å sette søkelys på overdødeligheten, med en rekke høringer i det britiske parlamentet.
Nylig besøkte Bridgen Norge, som ledd i sitt opplysningsarbeide omkring WHO og deres tilstrebelse av sentralisert og juridisk makt over medlemslandene i form av traktaten; International Health Regulation (IHR).
Samtlige norske stortingspolitikere var invitert da Bridgen sammen med jurist Philipp Kruse og lege Meryl Nass deltok på seminar i Oslo 9 februar. Ikke helt overraskende uteble både norske politikere, så vel som representanter fra pressen.
Dr. John Campbells kommentar til Bridgens brev
Intervjuet med Andrew Bridgen i Oslo
Foredrag: Hvor mye myndighet vil vi gi til WHO?
Betenkning om rettsutviklingen i Verdens helseorganisasjon (pdf)
Kvinner, barn utgjør over 70 prosent av palestinerne drept i Gaza
Av skribent - 12. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/kvinner-barn-utgjor-over-70-prosent-av-palestinerne-drept-i-gaza/
Siden forrige uke har minst et dusin barn dødd av sult og tørst i Gaza.
Av nyhetsdesken i The Cradle.
Syttito prosent av dødstallene fra Israels folkemordskrig på Gazastripen har vært kvinner og barn, kunngjorde helsedepartementet i stripen 10. mars.
«Tolltallet for den israelske aggresjonen har steget til 31.112 martyrer og 72.760 skader siden 7. oktober i fjor. Syttito prosent av ofrene for aggresjonen er barn og kvinner. Tallet på martyrer på grunn av underernæring og dehydrering har steget til 25», sa helsedepartementet søndag.
Israel har fortsatt å hindre inntreden av humanitær hjelp til Gazastripen. Til tross for nylige israelsk-godkjente luftdråper fra luftstyrkene i Jordan og USA – som har blitt beskrevet som utilstrekkelige av Gazas sivilforsvar – har hungersnød innhentet Gazastripen.
To babyer døde av alvorlig underernæring og dehydrering på Kamal Adwan-sykehuset på den nordlige Gazastripen 11. mars.
Takket være#GenocideJoehar ytterligere 2 babyer dødd av underernæring ved Kamal Adwan Hospital i#Gaza.#GazaHolocaust pic.twitter.com/ydti62bH7z— Seyed Mohammad Marandi (@s_m_marandi)
En av sykehusdirektørene, Dr Hossam Abu Safia, sa mandag at 11 av pasientene er barn som lider av underernæring og dehydrering.
«Vi lider av mangel på mat til personalet og pasientene. Vi gir kun dadler og vann, og det er ingen melk til barna som dør av sult», la Abu Safia til.
Siden forrige helg har minst et dusin barn dødd av sterk sult og tørst i Gaza.
Israelske styrker stormet Kamal Adwan-sykehuset i desember, og samlet palestinske menn og sykehusansatte for internering. I løpet av de siste månedene har sykehusforholdene fortsatt å forverres raskt.
Som en del av sin folkemordskampanje har Israel målrettet mot stripens medisinske fasiliteter for å gjøre Gaza ubeboelig for palestinere.
«Israel har satt 31 sykehus i Gaza ut av drift gjennom bombing, ødeleggelse og fratakelse av medisinske forsyninger og drivstoff, og har delvis rettet 152 helseinstitusjoner», sa Gazas talsmann for helsedepartementet Ashraf al-Qudra i slutten av forrige måned.
Originalen finner du her:
Women, children make up over 70 percent of Palestinians killed in Gaza
Er Russland i ferd med å overkjøre Ukraina?
Av skribent - 12. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/er-russland-i-ferd-med-a-overkjore-ukraina/
Overalt bryter Russland gjennom Ukrainas mest herdede frontlinjeforsvar. Dette er situasjonen på fronten og rapporteres ikke i norske medier. Her er ei vurdering fra siviløkonomen Karsten Riise. Den overoptimistiske rapporteringa på Ukrainas vegne som bedrives av mediene kan bidra til en farlig og realistisk politikk. En realistisk vurdering vil bidra til at langt flere skjønner behovet for å få avsluttet krigen. – Red.
Av Karsten Riise.
Når Russland bryter gjennom Ukrainas ytre skall, gjenstår det et mykt indre med et ufullstendig, tilfeldig arkipel av mer eller mindre improviserte ukrainske forsvarsstillinger.
Selv The New York Times erkjenner at Ukraina er i ferd med å gå tom for defensive posisjoner selv til bare å bremse ned de russiske væpnede styrkene, som stadig vokser seg større gjennom flere frivillige, bedre trening, mer erfaren ledelse og bedre utstyr.
Men det er mer enn det The New York Times rapporterer.
Ukraina som samfunn er i ferd med å gå tom for dyktige soldater
For eksempel har Ukraina bare to angrepsbrigader igjen, den 3. «Azov» (Neonazi) og den 5. overfallsbrigaden.
Og i et desperat forsøk på å avverge Russlands erobring av Avdeevka og påfølgende videre fremskritt, kastet Kiev den tredje Azov-angrepsbrigaden inn i uforberedte stillinger like vest for Avdeevka. Nå, etter all informasjon, har den tredje Azov-overgrepsbrigaden blitt nesten ødelagt av Russland i alt annet enn navnet – og etterlater hele Ukraina med bare én effektiv angrepsbrigade, den femte. Alene treningen av en brigade av høy kvalitet for avanserte og kraftige operasjoner, forutsatt at du har de rette mennene, lederne, utstyret og fasilitetene, tar mer enn ett år.
Ettersom Ukrainas siste sterke brigader blir utslettet nå i løpet av dager i stedet for uker, har ikke Ukraina de fysisk formbare mennene, heller ikke tiden eller utstyret til å bygge nye sterke brigader. Enda verre, Ukraina har nesten mistet sin beholdning av dyktige militære ledere – ledere som trenger år (ikke måneder) på å utdanne seg og trene. Og Ukraina og NATO er tom for ammunisjon.
Det som fremskynder Ukrainas sammenbrudd overalt er Russlands uhyre kraftige bruk av ødeleggende luftbombing. Med utarmet ukrainsk luftvern og nye kraftige russiske 1500 pund presisjonsstyrte luftbomber, sletter Russland ganske enkelt selv Ukrainas vanskeligste posisjoner én etter én i løpet av dager eller uker. Dette forklarer den overraskende hastigheten der Avdeevka, befestet over 10 år, plutselig smuldret opp for russerne.
På det eurasiske kontinentet er Russland langt overlegent NATO i alt konvensjonelt og kjernefysisk. Tropper, ledererfaring, materiell mengde, til og med materiell kvalitet, logistikk, moral.
Ukraina er i ferd med å bli overkjørt. Snart kan Russland stå på grensen til Polen, og NATO kan ikke forhindre det på noen måte. Den britiske hæren er den minste landet har hatt på 300 år. Tyskland og Frankrike er ikke bedre. Danmark har nettopp gitt bort sitt siste artilleri. Den amerikanske befolkningen ønsker ikke å finansiere Ukraina, og det amerikanske folket vil motstå å dø for Ukraina. USAs og NATOs lagre av våpen og grunnleggende ammunisjon er oppbrukt og kan ikke etterfylles på flere år. USA kan ikke slå Russlands avanserte atomstyrker ut. Og Russlands økonomi gjør det bedre enn noen gang i historien, og med flere venner som støtter Russland i verden.
Er dette spillet over for USA, NATO, EU og Ukraina?
NATO faller fra hverandre, EU vil bli forlatt av USA, og USA selv fremstår som en papirtiger.
Ikke noe spinn fra Det hvite hus, falske amerikanske nyheter eller propaganda om andres ikke-eksisterende problemer vil endre det. Dette er virkeligheten.
Karsten Riise er siviløkonom (Econ) fra Copenhagen Business School og har en universitetsgrad i spansk kultur og språk fra Københavns Universitet. Han er tidligere Senior Vice President og Chief Financial Officer (CFO) i Mercedes-Benz i Danmark og Sverige.
Vurderingene står for forfatterens regning.
Regjeringas opptrappingsplan er bare enda en spiker i kista for norske bønder
Av Romy Rohmann - 12. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/regjeringas-opptrappingsplan-er-bare-enda-en-spiker-i-kista-for-norske-bonder/
Planen regjeringa kom med på fredag 8.mars vil bare bety mer av den samme medisinen som ikke virker.
Fredag 8. mars la regjeringa fram plan for 50 prosent sjølforsyning og opptrappingsplan for inntektene i jordbruket. Vi i Norsk Bonde- og Småbrukarlag har ventet på denne planen, vi har fora regjeringa og offentligheten med egne planer som burde vise vei, men nei dersom regjeringas forslag blir vedtatt vil det ikke bli jamstilling av inntektene til norske bønder og nedlegginga av gårdsbruk vil bare fortsette.
Under pressekonferansen på fredag sa landbruks- og matminister Geir Pollestad at den viktigste regjeringa kan gjøre for å øke sjølforsyninga, er å gjøre det mer lønnsomt å produsere mat. Det er helt riktig, men denne planen legger dessverre ikke opp til det.
Pressekonferansen kan du se her: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/auka-sjolvforsyning/id3028914/
Stortingsmelding 11 er en todelt plan. Første del er plan for økt sjølforsyning, mens andre del er en opptrappingsplan for inntekta i jordbruket.
Hele Stortingsmeldinga kan du lese her:
I kapittel 1.2.3 kan vi lese hva som legges til grunn: FNs 2030 – Agenda (s 14)
Ei berekraftig utvikling er ei utvikling som tilfredsstiller behova i dag utan å øydeleggje vilkåra for komande generasjonar for å tilfredsstille sine behov. FN sin 2030–agenda er handlingsplanen verda har for å løyse dei største utfordringane i vår tid; fattigdom, ulikheit og klimaendringar.
Noreg var pådrivar for å få måla vedtekne i 2015, og er forplikta til å jobbe for at verda når desse innan 2030. Agendaen er konkretisert gjennom 17 berekraftsmål og 169 delmål.
Vi skreiv her på steigan.no 29. oktober 2023 dette:
Ifølge FNs klimapanel står det globale matsystemet for mellom 21 og 37 prosent av de globale klimagassutslippene (IPCC 2019). Matsystemet påvirker dessuten arealbruk, bruk av ferskvann og havområder, biologisk mangfold og andre miljøparametre (van Oort et al., 2021). For å nå Paris-avtalens klimamål må det gjøres endringer av matsystemet, deriblant redusere matsvinn, øke effektiviteten i produksjonen og kostholdsendringer. Dette gjelder selv om utslipp fra fossilt drivstoff hadde stanset umiddelbart (Clark et al., 2020).
Matsystemet omfatter produksjon, bearbeiding, distribusjon, handel, konsum og håndtering av avfall fra mat. Matsystemet er stort, og knytter faktorer som klima, miljø, infrastruktur og institusjoner sammen med verdikjeden for mat.
De skriver videre:
Utvalget anbefaler derfor å basere de politiske målene i hele matsystemet på at Norge skal bli et lavutslippssamfunn. Det innebærer å:
fjerne alle klimagassutslipp i jordbrukssektoren som ikke er knyttet til biologiske prosesser.
redusere utslipp fra matproduksjon gjennom teknologi- og produksjonsforbedringer og nedskalering av forbruk og produksjon av kjøtt.
innrette støtteordningene under jordbruksavtalen slik at de i større grad støtter opp under omstilling av jordbruket til et lavutslippssamfunn, ivaretakelse av kulturlandskap og naturmangfold, samtidig som øvrige mål for jordbruket tas hensyn til. Dette kan blant annet innebære å vurdere om deler av jordbruksavtalen bør dekkes av flerårige avtaler.
ikke oppmuntre til konsum av matvarer med høye klimagassutslipp gjennom informasjon fra offentlige myndigheter via ulike opplysningskontorer for matvarer.
gjennomgå støtteordningene under jordbruksavtalen for å identifisere hvilke ordninger som stimulerer til produksjon med særlig høyt utslipp av klimagasser.
redusere utslippene fra havbrukssektoren ved å legge om til fôr som gir lavere klimagass-utslipp.
redusere matsvinn, blant annet gjennom oppfølging av Matsvinnutvalget.
Jeg leser av kulepunkt 1 at dette betyr at alt som baserer seg på energi må elektrifiseres, dvs alt produksjonsutstyr må byttes ut med nye foreløpig ikke fungerende utstyr dersom det ikke menes at bønder skal gå tilbake til «håndmelking og hest foran plogen». Vi som har noe erfaring med hva som trengs av krefter for å utføre ulikt gårdsarbeid veit at det ikke foreløpig er noe eksiterende elektrisk utstyr som har krefter nok til å utføre denne typen arbeid som her kreves over tid. Da må vi over til et helt annen type matproduksjon, men det er vel det som er planen. Under her ser man hvordan matpionerene presenteres i Dagens Næringsliv, legg merke til BÆREKRAFT.
Målet er åpenbart å erstatte naturbasert produksjon i samspillet mellom mennesker og natur med agrobusiness og monopolisert matindustri.
Når FNs agenda 2030 og klimautvalgets rapport legges til grunn kan vi ikke vente oss stort verken for økt sjølforsyning eller økt inntekt for bonden. Det har NBS forstått.
NBS skriver på sine hjemmesider om stortingsmeldinga som kom den 8. mars:
Fungerende generalsekretær og tallknuser i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Anders Bakke Klemoen, er kritisk til flere elementer i opptrappingsplanen.
Det er bra at regjeringa tar næringa på alvor og inkluderer avkastning til egenkapital. Dessverre er det en underdekning på 20 mrd kroner i forhold til den reelle verdien. Beregningene ekskluderer blant annet all kapital bundet til jord, forklarer Klemoen.
Egenkapital er eiendeler minus gjeld – det inkluderer også jorda, fortsetter han.
Regjeringen foreslår at bøndenes inntekter må normeres med 20 prosent.
Det betyr ikke at de bøndene med 20 prosent lavest driftsresultat tas ut. Alle inntekter og utgifter i landbruket er lagt til grunn, og deretter blåses dette nivået opp med 20 prosent.
Det antas at ambisjonsnivået i jordbruket er 20 prosent lavere enn hva som kunne vært oppnådd dersom bøndene jobbet hardere eller utnyttet ressursene sine på andre måter. Det blir en imaginær kostnad jordbruket må stå til ansvar for, sier Klemoen.
Sagt med andre ord: Dersom jordbrukets inntekt er 100 000 kroner, legger regjeringa til grunn at inntektsmuligheten faktisk er 120 000 kroner i sektorregnskapet, dersom bonden hadde utnyttet sine ressurser bedre og vært mer ambisiøs. Dette er samme antagelser Grytten-utvalget la til grunn i sin hybridmodell, men med et høyere normeringstall.
Normeringen baserer seg på Mann 2015, en forskningsrapport som også Grytten-utvalget benytter seg av. Rapporten var det eneste faglige belegget utvalget fant for å begrunne sine anbefalinger. Vi har tidligere vært svært kritisk til dette, da Mann 2015 baserer seg på fire sveitsiske bønder og således ikke kan benyttes som utgangspunkt for inntektsmåling i det norske jordbruket med 38 000 selvstendige enheter som driver under helt andre forutsetninger, sier Klemoen.
I tillegg til normering, må bøndene fortsatt jobbe 95 timer mer enn andre grupper per årsverk.
Til sammen utgjør normering og flere arbeidstimer en kunstig oppblåsing av jordbrukets inntekt sammenlignet med gjennomsnittlig lønnsmottaker på 25 prosent. Med andre ord foreslår regjeringen at et kvarter av bondens arbeidstime skal være gratisarbeid, forklarer Klemoen.
Vedtar Stortinget denne normeringen kan gjennomsnittsbonden aldri bli jamstilt. Bonden har blitt lurt, verden går ikke framover, avslutter leder av NBS, Tor Jacob Solberg.
https://www.smabrukarlaget.no/aktuelt/nyheter/slaar-beina-under-egen-sjoelforsyningsplan/
Det var nok på sin plass at NBS arrangerte en bondebegravelse i forbindelse med sitt landsmøte i november. Vi skreiv om den her den 11. november 2023:
Sterk historie med ekkel bismak
Av Kjetil Tveit - 12. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/sterk-historie-med-ekkel-bismak/
Useriøst av NRK å ikke nevne Andrew Bridgen som var den i parlamentet som kjempet som en løve for postmestrene.
NRK har besøkt noen av ofrene i Storbritannias største rettsskandale med 700 til 900 uskyldig dømte postmestre.
Det er en sterk historie med mange personlige familietragedier, og etter mangfoldige år får de endelig gjenreist sin tillit gjennom en TV-serie, som også skal vises til norske seere i høst.
Utdrag fra NRK
«Til å begynne var regnskapssystemet manuelt, men da Postvesenet innførte et nytt datasystem begynte merkelige ting å skje.
Tallene til Wendy og tusenvis av andre postmestre rundt omkring i Storbritannia gikk i rødt.
Ifølge datasystemet manglet Wendy Buffrey plutselig 9000 pund i regnskapet. Hun kontaktet Postvesenet og fikk beskjed om hva hun skulle gjøre. Men da hun gjorde det, doblet underskuddet seg. Hun prøvde igjen, og det doblet seg nok en gang.
Nå skyldte hun plutselig 36.000 pund, noe som tilsvarer nærmere en halv million norske kroner.
– Jeg visste at det ikke stemte, men jeg trodde at jeg hadde gjort en feil. De var tydelige på at dette ikke hadde skjedd med noen andre, at jeg var den eneste.
Men det var hun ikke. Det antas at minst 4000 postmestre måtte betale tilbake penger de ble beskyldt for å ha stjålet fra Postvesenet. Mellom 700 og 900 ble tiltalt og dømt for underslag, i det som beskrives som britenes største justismord.»
NRK: Uskyldig dømt
Sist med det første
NRK er lovlig sent ute med rettsskandalen som avslører at det ikke bare er Norge som er korrupt, men også Storbritannia.
I kjent stil var mediene, domstolene og politikerne i årevis innstilt på å aldri nevne saken, og fortsette å gjøre postmestrene til syndebukker og heller beskytte mektige Tech som opererte store datasystem med alvorlige feil.
Under Bindersinitiativets internasjonale Spotlightkonferanse i Stavanger i mars i fjor, hadde vi medlemmet av det engelske parlamentet, Andrew Bridgen, på talerstolen. De norske mediene ble invitert, men kom aldri. I så fall hadde de visst dette for lenge siden.
Bridgen fortalte om da han som nyvalgt i Parlamentet i 2010 fikk henvendelser fra fortvilede postmestre. Videre fortalte han at uansett hvor mye han kontaktet andre i politikere og alle de store mediene om saken ble det lagt dødt.
Det var en sak som ikke skulle nevnes.
Bridgen har selv lagt ut egen video om saken. Her vises Bridgen der han – fortsatt i 2015 – ikke har gitt opp – og taler for postmestrene i underhuset.
Mannen til en av postmestrene forteller i videoen at det var ikke før Bridgen reiste seg i Parlamentet og laget en sak av dette, at flere andre parlamentsmedlemmer kjente igjen historier også de hadde hørt. Denne pårørende framhever Bridgen som den viktigste i denne prosessen.
Også en ingeniør, en varsler fra det gjeldende IT-firmaet Fujitsu, forteller at forholdet mellom han og Bridgen var sentralt for hans arbeide, og for å komme fram til sannheten. Sitat:
«Andrew brakte til underhuset en innsikt som manglet hos så mange andre. At han hadde den slags bevissthet om menneskelig skrøpelighet og urett betydde at han og jeg var på samme bølgelengde.»
Ingeniøren forteller at Bridgen var utrolig rask til å forstå de tekniske detaljene, så det store bildet, konsekvensene, og stod ved dette.
Følg Andrew Bridgen på X.
Etter Spotlightkonferansen i fjor hadde undertegnede en prat med Bridgen der jeg luftet verdien av at han som politiker hadde realfagskompetanse på universitetsnivå, og jeg refererte til Carl Sagan som på 90-tallet advarte om faren ved mangel på slik kompetanse der politikerne i framtiden ville bli lurt.
Uten evne til kritiske spørsmål kan myndighetene gjøre hva de vil med oss.
Bridgen syns det var litt artig at jeg tok opp akkuret det, fordi han hadde selv twitret at Carl Sagen sa dette for bare en måned siden.
Bridgen er en politiker som forstår de tekniske detaljene, er i stand til å trekke de store linjene, og er en mann som står opp for det han har forstått, uansett hvor upopulær han blir hos makteliten.
Slike politikere vokser ikke på trær.
En folkekjær politiker
Bridgen var et hår i suppen for alle de som ville skjule postmesterskandalen, men ble en folkehelt.
Siden han snakker makten midt imot har han igjen blitt et hår i suppen for den engelske makteliten.
Bridgen var også den første til å stå i Parlamentet og forlange at myndighetene skulle frigi tallene på vaksinestatus i den store og vedvarende overdødeligheten som Storbritannia – i likhet med Norge – har fått etter utrullingen av mRNA-«vaksinen».
Jo flere som oppsøker ham på gaten og takker for at han tør å snakke der andre tier, jo flere svertekampanjer må han tåle i massemediene.
I overnevnte video kommer det fram at den britiske TV-kanalen og TV-produksjonsselskapet, ITV, er de som har produsert den ellers vellagede og sterke historien om postmesterskandalen.
Det som ikke kommer fram er at det samme TV-selskapet nektet å kommentere saken da Andrew Bridgen kontaktet dem i 2014.
De nevner heller ikke at den tidligere redaktøren for TV-selskapet hadde bindinger til postvesenet som førte postmestrene bak lyset.
Og i hele den lange historien som går over flere episoder, har de utelatt helt at Bridgen hadde en rolle i oppklaringen.
Gode historier selger
Det ser ut til at TV-selskapet syns det er helt greit å profittere på ofrene og lage en god TV-serie som folk liker å se på.
Mange tenker at det er godt vi har disse mediene som røsker opp i urett som skjer…
Feil.
ITV nektet å være med å oppklare saken i 2014.
Deres egen redaktør hadde bindinger i forhold til habilitet. Denne oppvasken med seg selv tok de ikke når de nå hadde sjansen.
De ventet til saken likevel var avslørt og oppklart, for så å profitere på den.
Siden Bridgen nå er ferdig med Big Tech, og oppklarer en annen betent sak vedrørende Big Medicine, henger de seg feigt, slapt, og sleipt på prosjektet med å kansellere Bridgen, og late som han er luft.
NRK
Gry Blekastad Almås kan umulig ha intervjuet ofrene for postmesterskandalen uten at de har nevnt Andrew Bridgen.
Også NRK henger seg åpenbart nå på den billige utveien.
Heller ikke NRK vil nevne mannen som nå er en trussel, siden han er med å avsløre verdenshistoriens største og verste medisinske skandale.
Nemlig mRNA-«vaksine»-tragedien.
Vi må ikke la oss lure når vi tror massemediene tar en oppvask. De gjør ikke det.
De sier bare halvparten, og sørger på denne måten for at alt fortsetter som før.
Dette var feigt, slapt, og sleipt NRK.
Med unnlatelser og halvsannheter sørger dere for at lignende skjer gang på gang og at korrupsjonen bare vokser.
Medisin og juss på avveie
Av leserinnlegg - 12. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/medisin-og-juss-pa-avveie/
Av Christina Ellingsen, Tonje Gjevjon og Anne Kalvig.
Forrige uke ble de såkalte «WPATH-files» publisert av den amerikanske tenketanken Environmental Progress. Basert på lekkede dokumenter fra interne diskusjonsforum i WPATH, World Professional Association of Transgender Health, har journalist Mia Hughes skrevet rapport. WPATH presenteres som en global ekspertgruppe på «transhelse», men består av fagfolk og aktivister, medlemskap er kun basert på betaling av kontingent.
Dokumentene viser at man i WPATH vet at mange av pasientene som utsettes for irreversibel kirurgi og medisinering for å «endre» kjønn, ikke har samtykkekompetanse. Behandlingsgrunnlaget for kutting i og kastrering av friske kropper, er forestillinger om kjønn som sjel og essens (kjønnsidentitet). Bivirkninger som kreft og beinskjørhet blir ignorert, og verken schizofreni eller psykose er hindringer for å starte behandling.
Som behandling regnes også det å kirurgisk konstruere dobbelt sett av kjønnsorgan etter pasienters ønske, og total fjerning av kjønnsorgan hos menn som identifiserer seg som evnukker, et eget kjønn, ifølge WPATH. Kunnskapsgrunnlaget for evnukk-kastrering er et sadistisk og pedofilt nettforum, kalt Eunuch Archives.
Esben Esther Pirelli Benestad, delvis avskiltet lege og pensjonert professor i sexologi, har promotert evnukkjønn siden 2010 med referanse til nevnte nettforum. Han har popularisert ideen om evnukkjønn for barn i video om «7 kjønn» på NRK siden 2016. En tidligere fylkesleder i Fri, Marius Gustavson, står nå tiltalt i London for å ha ledet en evnukk-kult i årevis, med kastreringer og annen kroppsskade kringkastet mot betaling på nettet.
Transaktivister kaller rapporten kjedelig og lite oppsiktsvekkende. Faktum er at disse uetiske og skadelige medisinske praksisene, og forestillingene som ligger til grunn for dem, er akseptert som retningsgivende for behandling i norsk helsevesen. The WPATH files viser til fulle at behandlerne lar ideologi og kjønnstro definere behandling på måter som ellers ikke godtas som medisinfaglige.
WPATHs «Standards of Care 8» (SOC8) ble publisert i 2022, en oppdatering av tidligere retningslinjer, også disse førende for norsk praksis. Kalvig har fyldig omtale av dette i sin bok Kjønnstru: Kampen om røynda (2023). SOC8 ble først publisert med anbefalinger om nedre aldersgrenser for intervenerende behandling, men etter noen timer (!) ble en ny versjon publisert, der alle aldersgrenser er tatt ut. SOC8 speiler amerikansk helsevesen og forsikringsselskapers rolle der. Nedre aldersgrenser i en retningslinje ville kunne føre til søksmål fra feilbehandlede pasienter.
Ingen behandlere på kjønnsfeltet i Norge, er, eller bør være, ukjent med SOC8. Helsedirektoratets retningslinje for behandling av kjønnsinkongruens lener seg tungt på WPATH, og det framholdes at barnehager og skoler er blant målgruppene. Spesialisthelsetjenesten ved Oslo universitetssykehus viser også til WPATH. Noe kritikk har kommet fra eksperthold mot retningslinjen, men burde ikke et samlet, medisinfaglig miljø ta et fundamentalt oppgjør med WPATHs rolle i norsk sammenheng?
Det WPATH og SOC8 er for medisinen, er Yogyakarta-prinsippene for jussen. Prinsippene, publisert i 2006, med utvidelse i 2017, blir av norske jurister påstått å være autoritative tolkninger av bindende menneskerettsforpliktelser, med høy anseelse (Sørlie og Hellum 2021). Det er en tvilsom påstand.
Prinsippene ble skapt da mangemilliardæren Jon Strykers aktivistorganisasjon Arc International samlet jurister og aktivister til møte i Yogyakarta i Indonesia, der ideen om «kjønnsidentitet» som løsrevet kroppen ble formulert som juridisk krav. Prinsippene har ingen rettslig bindende status, men er brukt som grunnlag for å endre norsk lovgivning om kjønn, igjen og igjen.
Yogyakarta-prinsippene krever at stater ikke skal registrere kjønn noe sted (punkt 31), at kjønn skal være fullstendig basert på selverklæring, uten nedre aldersgrense og også om man er psykotisk, dement eller straffedømt. Eventuell ektefelle skal ikke måtte informeres om juridisk kjønnsskifte. Å få alle juridiske rettigheter som kvinne når man som mann erklærer at man er det, er altså et krav fra Yogyakarta-prinsippene som er innført i norsk lov, uten debatt eller solide, demokratiske prosesser. Kalvig har også en fyldig omtale av dette i boka Kjønnstru.
I norsk lov er kjønn bare en erklæring som viser til en påstått følelse. I 2032 understrekes dette ved at kjønn fjernes fra personnumrene. Men samme forhold gjelder i dag – kjønnsindikator (nestsiste siffer i personnummer) viser både og, og verken eller, til faktisk kjønn, en orwellsk situasjon.
Så hvorfor har ikke norske jurister reagert på dette absurde, og for kvinner rettighetsutslettende, forholdet? Hvorfor råder kollektiv ansvarsfraskrivelse både i medisinen og jussen? Og i media? Media er demokratiets vaktbikkjer, og vi er flere som har varslet, lenge. Noen mediehus har påbegynt kritisk, undersøkende journalistikk på feltet, men generelt rår nyspråk og ideologisk underkasting.
Kjønnsidentitet løsrevet fra kroppen er en følelse som viser til en følelse. Logisk tenkning har forvitret hos makta i vårt samfunn. Desto sterkere blir protestene fra grasrota. Foreløpig er maktas reaksjon å framholde grasrota som tilnærmet fascistisk. Dette ser jo ut til å gå riktig godt.
Christina Ellingsen
Tonje Gjevjon
Anne Kalvig
Den militære situasjonen i Ukraina (2)
Av Jacques Baud - 12. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/den-militaere-situasjonen-i-ukraina-2/
Jacques Baud er en tidligere oberst i den sveitsiske generalstaben, tidligere medlem av den strategiske etterretninga i Sveits, spesialist på Øst-Europa. Innenfor NATO fulgte han den ukrainske krisa i 2014 og deltok senere i programmer for å hjelpe Ukraina. Første del av denne artikkelen ble publisert her. Denne artikkelen ble skrevet i april 2022.
24. april, 2022
Det ukrainske artilleribombardementet av Donbass-befolkningen fortsatte, og 23. februar ba de to republikkene om militær hjelp fra Russland. Den 24. februar påkalte Vladimir Putin artikkel 51 i FN-pakten, som sørger for gjensidig militær assistanse innenfor rammen av en defensiv allianse.
For å gjøre den russiske intervensjonen totalt ulovlig i offentlighetens øyne, skjulte vi bevisst det faktum at krigen faktisk startet 16. februar. Den ukrainske hæren forberedte seg på å angripe Donbass allerede i 2021, noe enkelte russiske og europeiske etterretningstjenester var godt klar over. Juristene skal dømme.
I sin tale den 24. februar uttalte Vladimir Putin de to målene for operasjonen: «demilitarisere» og «denazifisere» Ukraina. Så det er ikke et spørsmål om å ta over Ukraina, og heller ikke, antagelig, å okkupere det; og absolutt ikke for å ødelegge det.
Fra da av er vår synlighet på operasjonsforløpet begrenset: russerne har en utmerket operasjonssikkerhet (OPSEC) og detaljene i planleggingen er ikke kjent. Men ganske raskt gir operasjonsforløpet oss mulighet til å forstå hvordan de strategiske målene ble oversatt på operasjonelt nivå.
Demilitarisering:
ødeleggelse av ukrainsk luftfart på bakken, luftforsvarssystemer og rekognoseringsressurser;
nøytralisering av kommando- og etterretningsstrukturer (C3I), samt de viktigste logistiske ruter i dybden av territoriet;
omringing av hoveddelen av den ukrainske hæren samlet sørøst i landet.
Denazifisering:
ødeleggelse eller nøytralisering av frivillige bataljoner som opererer i byene Odessa, Kharkov og Mariupol, samt i ulike anlegg på territoriet.
2. Demilitarisering
Den russiske offensiven ble utført på en veldig «klassisk» måte. Til å begynne med – som israelerne hadde gjort i 1967 – med ødeleggelsen av flyvåpenet på bakken i løpet av de aller første timene. Deretter var vi vitne til en samtidig progresjon langs flere akser i henhold til prinsippet om «rennende vann»: rykke frem overalt hvor motstanden var svak og etterlate byene (som er svært krevende når det gjelder tropper) til senere. I nord ble Tsjernobyl-kraftverket okkupert umiddelbart for å hindre sabotasjehandlinger. Bildene av ukrainske og russiske soldater som vokter anlegget sammen, vises selvsagt ikke.
Ideen om at Russland prøver å ta over hovedstaden Kiev, for å eliminere Zelensky, kommer typisk fra Vesten – det var det de gjorde i Afghanistan, Irak, Libya, og hva de ønsket å gjøre i Syria ved hjelp av Den islamske staten. Men Vladimir Putin hadde aldri til hensikt å skyte eller velte Zelensky-regimet. I stedet forsøker Russland å holde ham ved makten ved å presse ham til å forhandle, ved å omringe Kiev. Frem til nå hadde han nektet å iverksette Minsk-avtalene. Men nå ønsker russerne å oppnå nøytralitet i Ukraina.
Mange vestlige kommentatorer var overrasket over at russerne fortsatte å søke en forhandlet løsning mens de gjennomførte militære operasjoner. Forklaringen ligger i det russiske strategiske perspektivet siden sovjettiden. For Vesten begynner krigen når politikken slutter. Den russiske tilnærmingen følger imidlertid en Clausewitz-inspirert metode: krig er en fortsettelse av politikken, og man kan bevege seg flytende fra den ene til den andre, selv under kamp. Dette gjør at man kan skape press på motstanderen og presse ham til å forhandle.
Fra et operativt synspunkt var den russiske offensiven et eksempel i sitt slag: i løpet av seks dager tok russerne et territorium så stort som Storbritannia, med en fremrykkingshastighet større enn hva Wehrmacht hadde oppnådd i 1940.
Hoveddelen av den ukrainske hæren ble utplassert sør i landet som forberedelse til en stor operasjon mot Donbass. Dette er grunnen til at russiske styrker var i stand til å omringe den fra begynnelsen av mars, i «gryten» mellom Slavjansk, Kramatorsk og Severodonetsk, med et fremstøt fra øst gjennom Kharkov og et annet fra sør, fra Krim. Tropper fra republikkene Donetsk (DPR) og Lugansk (LPR) supplerer de russiske styrkene med et fremstøt fra øst.
På dette stadiet strammer russiske styrker sakte renneløkken, men er ikke lenger under tidspress. Deres demilitariseringsmål er så godt som oppnådd, og de gjenværende ukrainske styrkene har ikke lenger en operativ og strategisk kommandostruktur.
Den «oppbremsingen» som våre «eksperter» tilskriver dårlig logistikk er bare konsekvensen av å ha oppnådd sine mål. Russland ser ikke ut til å ville engasjere seg i en okkupasjon av hele det ukrainske territoriet. Faktisk ser det ut til at Russland prøver å begrense sin fremrykning til landets språklige grense.
Våre medier snakker om vilkårlige bombardement mot sivilbefolkningen, spesielt i Kharkov, og Dantes Inferno-bilder blir kringkastet i en loop. Men Gonzalo Lira, en latinamerikaner som bodde der, presenterer oss for en rolig by 10. og 11. mars. Det er sant at det er en stor by, og vi ser ikke alt – men dette synes å indikere at vi ikke er i den totale krigen som vi blir servert kontinuerlig på skjermene våre.
Når det gjelder Donbass-republikkene, har de «frigjort» sine egne territorier og kjemper i byen Mariupol*. *(Mariupol falt omtrent 19. mai 2022. O.a)
3. Denazifisering
I byer som Kharkov, Mariupol og Odessa er forsvaret sørget for av paramilitære militser. De vet at målet om «denazifisering» først og fremst er rettet mot dem.
For en angriper i et urbanisert område er sivile et problem. Dette er grunnen til at Russland forsøker å skape humanitære korridorer for å tømme byer for sivile og bare etterlate militsene, for lettere å bekjempe dem.
Motsatt forsøker disse militsene å holde sivile i byene for å forhindre den russiske hæren fra å kjempe der. Derfor kvier de seg for å gjennomføre disse korridorene og gjør alt for å sikre at russiske forsøk ikke lykkes – militsene kan bruke sivilbefolkningen som «menneskelige skjold». Videoer som viser sivile som prøver å forlate Mariupol og bankes opp av krigere fra Azov-regimentet, blir selvfølgelig nøye sensurert her.
På Facebook ble Azov-gruppen vurdert i samme kategori som Den islamske staten og underlagt plattformens «policy om farlige individer og organisasjoner». Det var derfor forbudt å glorifisere den, og «innlegg» som var gunstige for den ble systematisk forbudt. Men den 24. februar endret Facebook sin policy og tillot innlegg som var til fordel for militsen. I samme ånd oppfordret plattformen i de tidligere østlige landene, i mars, til drap på russiske soldater og ledere. Så mye for verdiene som inspirerer våre ledere, som vi skal se.
Våre medier sprer et romantisk bilde av folkelig motstand. Det er dette bildet som førte til at EU finansierte distribusjonen av våpen til sivilbefolkningen. Dette er en kriminell handling. I egenskap av sjef for fredsbevarende doktrine i FN, jobbet jeg med spørsmålet om sivil beskyttelse. Vi fant at vold mot sivile skjedde i helt spesielle sammenhenger. Spesielt når det er rikelig med våpen og det ikke er noen kommandostrukturer.
Disse kommandostrukturene er essensen i armeer: deres funksjon er å kanalisere bruken av makt mot et mål. Ved å bevæpne borgere på en tilfeldig måte, som i dag, gjør EU dem til stridende, med den konsekvens at de blir mulige mål. Videre, uten kommando, uten operative mål, fører fordelingen av våpen uunngåelig til oppgjør av gamle uenigheter, bandittvirksomhet og handlinger som er mer dødelige enn effektive. Krig blir et spørsmål om følelser. Makt blir vold. Dette er hva som skjedde i Tawarga (Libya) fra 11. til 13. august 2011, hvor 30.000 svarte afrikanere ble massakrert med våpen som ble sluppet i fallskjerm (ulovlig) av Frankrike. Heller ikke det britiske Royal Institute for Strategic Studies (RUSI) ser noen større verdi i disse våpenleveransene.
Videre, ved å levere våpen til et land i krig, utsetter man seg for å bli betraktet som en krigførende part. De russiske angrepene 13.mars 2022, mot flybasen Mykolajev, følger russiske advarsler om at våpenforsendelser vil bli behandlet som fiendtlige mål.
EU gjentar den katastrofale erfaringen fra Det tredje riket, i de siste timene av slaget om Berlin. Krig må overlates til militæret, og når den ene siden har tapt, må det innrømmes. Og skal det være motstand, må den ledes og struktureres. Men vi gjør akkurat det motsatte – vi presser innbyggerne til å gå og kjempe, og samtidig godkjenner Facebook oppfordringer til drap på russiske soldater og ledere. Så mye for verdiene som inspirerer oss.
Noen etterretningstjenester ser denne uansvarlige beslutningen, som en måte å bruke den ukrainske befolkningen til kanonføde for å bekjempe Vladimir Putins Russland. Denne typen morderisk avgjørelse burde vært overlatt til kollegene til Ursula von der Leyens bestefar. Det hadde vært bedre å gå inn i forhandlinger og dermed få garantier for sivilbefolkningen, enn å helle bensin på bålet. Det er lett å være stridslysten med andres blod.
4. Fødesykehuset i Mariupol
Det er viktig å forstå på forhånd at det ikke er den ukrainske hæren som forsvarer Mariupol, men Azov-militsen, som også består av utenlandske leiesoldater.
I sin oppsummering av situasjonen 7. mars 2022, uttalte den russiske FN-delegasjonen i New York, at «innbyggere rapporterer at ukrainske væpnede styrker utviste ansatte fra Mariupol bysykehus nr. 1 og satte opp en skytepost inne i anlegget.»
Den 8. mars publiserte det uavhengige russiske mediet Lenta.ru, vitnesbyrd fra sivile fra Mariupol, som fortalte at fødselssykehuset ble overtatt av militsen fra Azov-regimentet, og som drev ut de sivile beboerne ved å true dem med sine våpen. De bekreftet uttalelsene fra den russiske ambassadøren noen timer tidligere.
Sykehuset i Mariupol har en dominerende posisjon, perfekt egnet for installasjon av anti-tank våpen og for observasjon. 9. mars slo russiske styrker til mot bygningen. Ifølge CNN ble 17 personer såret, men bildene viser ingen skadde i bygningen, og det er ingen bevis for at de nevnte ofrene er relatert til dette angrepet. Det er snakk om barn, men i virkeligheten er det ingenting. Dette kan være sant eller ikke sant. Det hindrer ikke EUs ledere i å se på dette som en krigsforbrytelse. Og dette gjør at Zelensky kan be om en flyforbudssone over Ukraina.
I virkeligheten vet vi ikke nøyaktig hva som skjedde. Men hendelsesforløpet har en tendens til å bekrefte at russiske styrker slo til mot en stilling i Azov-regimentet, og at fødeavdelingen da var fri for sivile.
Problemet er at de paramilitære militsene som forsvarer byene oppfordres av det internasjonale samfunnet til ikke å respektere krigens regler. Det ser ut til at ukrainerne har spilt scenariet med fødselssykehuset i Kuwait City i 1990, som ble fullstendig iscenesatt av firmaet Hill & Knowlton, for 10,7 millioner dollar, for å overbevise FNs sikkerhetsråd om å gripe inn i Irak med Operation Desert Shield/Storm.
Vestlige politikere har akseptert sivile angrep i Donbass i åtte år, uten å vedta noen sanksjoner mot den ukrainske regjeringen. Vi har for lengst gått inn i en dynamikk der vestlige politikere har gått med på å ofre folkeretten for å nå målet om å svekke Russland.
Konklusjoner
Som tidligere etterretningsekspert er det første som slår meg, det totale fraværet av vestlige etterretningstjenester i fremstillingen av situasjonen det siste året*. I Sveits har tjenestene blitt kritisert for ikke å ha gitt et riktig bilde av situasjonen. Faktisk ser det ut til at i hele den vestlige verden har etterretningstjenestene blitt overveldet av politikerne. Problemet er at det er politikerne som bestemmer – verdens beste etterretningstjeneste er ubrukelig hvis beslutningstakeren ikke lytter. Dette er hva som skjedde under denne krisen. *( april 2021-april 2022. O.a)
Når det er sagt, mens noen etterretningstjenester hadde et veldig nøyaktig og rasjonelt bilde av situasjonen, hadde andre klart det samme bildet som ble forplantet av våre medier. I denne krisen spilte tjenestene til landene i det «nye Europa» en viktig rolle. Problemet er at jeg av erfaring har funnet dem ekstremt dårlige på det analytiske nivået – det doktrinære, de mangler den intellektuelle og politiske uavhengigheten som er nødvendig for å vurdere en situasjon med militær «kvalitet». Det er bedre å ha dem som fiender enn som venner.
For det andre ser det ut til at politikere i noen europeiske land bevisst har ignorert sine tjenester for å reagere ideologisk på situasjonen. Derfor har denne krisen vært irrasjonell fra begynnelsen. Det skal bemerkes at alle dokumentene som ble presentert for offentligheten under denne krisen, ble presentert av politikere som baserte seg på kommersielle kilder.
Noen vestlige politikere ønsket åpenbart at det skulle være en konflikt. I USA var angrepsscenariene presentert for Sikkerhetsrådet av Anthony Blinken, bare produkt av fantasien til et Tiger-team, altså ei gruppe spesialister, som jobbet for ham – han gjorde akkurat som Donald Rumsfeld gjorde i 2002, som dermed hadde «omgått» CIA og andre etterretningstjenester, som var mye mindre selvsikre om kjemiske våpen i Irak.
Den dramatiske utviklingen vi er vitne til i dag, har årsaker som vi visste om, men nektet å se:
på strategisk nivå, utvidelsen av NATO (som vi ikke har behandlet her);
på politisk nivå, Vesten nektet å iverksette Minsk-avtalene;
og operasjonelt, de kontinuerlige og gjentatte angrepene på sivilbefolkningen i Donbass de siste årene og den voldsomme økningen i slutten av februar 2022.
Vi kan med andre ord naturligvis beklage og fordømme det russiske angrepet. Men VI (det vil si: USA, Frankrike og EU i spissen) har skapt forutsetninger for at en konflikt kan bryte ut. Vi viser medfølelse med det ukrainske folket og de to millioner flyktningene. Det er fint. Men hvis vi hadde hatt et minstemål av medfølelse for det samme antallet flyktninger fra den ukrainske befolkningen i Donbass, massakrert av deres egen regjering og som søkte tilflukt i Russland i åtte år, ville ingenting av dette sannsynligvis ha skjedd.
Sivile tap forårsaket av aktive fiendtligheter i 2018-2021, per territorium
Som vi kan se, var mer enn 80% av ofrene i Donbass et resultat av den ukrainske hærens beskytning. I årevis forble Vesten taus om massakren på russisktalende ukrainere av regjeringen i Kiev, uten noen gang å prøve å legge press på Kiev. Det er denne tausheten som tvang den russiske siden til å handle. [Kilde: “Conflict-related civilian casualties, “United Nations Human Rights Monitoring Mission in Ukraine.]
Hvorvidt begrepet «folkemord» gjelder overgrepene som befolkningen i Donbass har blitt utsatt for, er et åpent spørsmål. Begrepet er generelt reservert for tilfeller av større omfang (Holocaust, etc.). Men definisjonen gitt av folkemordkonvensjonen er trolig bred nok til å gjelde for denne saken. Jurister vil forstå dette.
Det er klart at denne konflikten har ført oss inn i hysteri. Sanksjoner ser ut til å ha blitt det foretrukne verktøyet i vår utenrikspolitikk. Hvis vi hadde insistert på at Ukraina skulle overholde Minsk-avtalene, som vi hadde forhandlet frem og godkjent, ville ingenting av dette ha skjedd. Vladimir Putins fordømmelse er også vår. Det nytter ikke å sutre etterpå – vi burde ha handlet tidligere. Men verken Emmanuel Macron (som garantist og medlem av FNs sikkerhetsråd), Olaf Scholz eller Volodymyr Zelensky, har respektert sine forpliktelser. Det virkelige nederlaget er til slutt for de som ikke har noen stemme.
EU var ikke i stand til å fremme implementeringen av Minsk-avtalene – tvert imot reagerte de ikke da Ukraina bombet sin egen befolkning i Donbass. Hadde de gjort det, hadde ikke Vladimir Putin trengt å reagere. Fraværende i den diplomatiske fasen, utmerket EU seg ved å fyre opp under konflikten. 27. februar gikk den ukrainske regjeringen med på å inngå forhandlinger med Russland. Men noen timer senere stemte EU for et budsjett på 450 millioner euro for å levere våpen til Ukraina, og helte bensin på bålet. Fra da av følte ukrainerne at de ikke trengte å komme til enighet. Azov-militsens motstand i Mariupol førte til og med til en økning på 500 millioner euro til våpen.
I Ukraina, med de vestlige landenes velsignelse, har de som er for en forhandling blitt eliminert. Dette er tilfellet med Denis Kireyev, en av de ukrainske forhandlerne, myrdet den 5. mars av den ukrainske hemmelige etterretningstjenesten (SBU), fordi han var fordelaktig innstilt for Russland og ble ansett som en forræder. Den samme skjebnen rammet Dmitry Demyanenko, tidligere nestleder for SBUs hoveddirektorat for Kiev og dets region, som ble myrdet den 10. mars fordi han var for positiv for en avtale med Russland – han ble skutt av militsen Mirotvorets («Fredsskaper»). Denne militsen er tilknyttet nettstedet Mirotvorets, som lister opp «Ukrainas fiender», med deres personopplysninger, adresser og telefonnumre, slik at de kan trakasseres eller til og med elimineres; en praksis som er straffbar i mange land, men ikke i Ukraina. FN og noen europeiske land har krevd stenging av dette nettstedet – noe som blir avvist av Radaen.
Til slutt vil prisen bli høy, men Vladimir Putin vil trolig oppnå målene han satte seg. Hans bånd til Beijing har styrket seg. Kina fremstår som megler i konflikten, mens Sveits føyer seg inn på listen over Russlands fiender. Amerikanerne må be Venezuela og Iran om olje for å komme seg ut av energi-uføret de har satt seg selv i – Juan Guaidó* forlater scenen for godt, og USA må ynkelig gå tilbake på sanksjonene pålagt sine fiender. *(USA-marionett, forsøkt gjort til president i Venezuela, mislyktes, bor i dag i USA. O.a.)
Vestlige ministre som forsøker å kollapse den russiske økonomien og få det russiske folket til å lide, eller til og med oppfordrer til drap på Putin, viser (selv om de delvis har snudd i formen på sine ord, men ikke substansen!) at våre ledere ikke er bedre enn de vi hater – med å sanksjonere russiske idrettsutøvere i para-OL eller russiske artister, har ingenting å gjøre med å bekjempe Putin.
Dermed anerkjenner vi at Russland er et demokrati, siden vi anser at det russiske folket er ansvarlig for krigen. Hvis dette ikke er tilfelle, hvorfor søker vi da å straffe en hel befolkning for feilen til en person? La oss huske at kollektiv avstraffelse er forbudt i Genèvekonvensjonene.
Lærdommen fra denne konflikten er vår oppfatning av variabel geometrisk humanitet. Hvis vi brydde oss så mye om fred og Ukraina, hvorfor oppfordret vi ikke Ukraina til å respektere avtalene de hadde signert og som medlemmene av Sikkerhetsrådet hadde godkjent?
Medienes integritet måles ved deres vilje til å arbeide innenfor München-charteret. De lyktes i å spre hat mot kineserne under Covid-krisen, og deres polariserte budskap fører til de samme effektene mot russerne. Journalistikken blir mer og mer uprofesjonell og militant.
Som Goethe sa: «Jo større lys, jo mørkere skygge.» Jo mer sanksjonene mot Russland er uforholdsmessige, jo mer fremhever tilfellene der vi ikke har gjort noe, vår rasisme og servilitet. Hvorfor har ingen vestlige politikere reagert på angrepene mot sivilbefolkningen i Donbass på åtte år?
For til slutt, hva er det som gjør konflikten i Ukraina mer klanderverdig enn krigene i Irak, Afghanistan eller Libya? Hvilke sanksjoner har vi vedtatt mot de som bevisst løy til det internasjonale samfunnet for å føre urettferdige, uberettigede og morderiske kriger? Har vi forsøkt å «få det amerikanske folk til å lide,» for å ha løyet for oss (fordi de er et demokrati!) før krigen i Irak? Har vi vedtatt en eneste sanksjon mot land, selskaper eller politikere som leverer våpen til konflikten i Jemen, som anses å være den «verste humanitære katastrofen i verden»? Har vi sanksjonert landene i EU som praktiserer den mest ynkelige tortur på sitt territorium, til fordel for USA?
Å stille spørsmålet er å svare på det … Og svaret er ikke pent.
Denne artikkelen er hentet fra Janata Weekly.
The Military Situation in the Ukraine
(Velvillig gjengitt fra The Postil Magazine. Oppdraget til The Postil Magazine er å hente tilbake en falmende visjon om menneskeheten, nemlig klassisk humanisme, forankret i tro og fornuft.)
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Om forfatteren:
(Jacques Baud er tidligere oberst i generalstaben, tidligere medlem av sveitsisk strategisk etterretning, spesialist på østlige land. Han ble trent i den amerikanske og britiske etterretningstjenesten. Han har fungert som politisk sjef for FNs fredsoperasjoner. Som FN-ekspert på rettssikkerhet og sikkerhetsinstitusjoner utformet og ledet han den første flerdimensjonale etterretningsenheten til FN i Sudan. Han har jobbet for Den afrikanske union og var gjennom fem år ansvarlig i NATO for kampen mot spredning av håndvåpen. Han var involvert i diskusjoner med de høyeste russiske militære og etterretningstjenestemenn like etter Sovjetunionens fall. Innad i NATO fulgte han Ukraina-krisen i 2014 og deltok senere i programmer for å hjelpe Ukraina. Han er forfatter av flere bøker om etterretning, krig og terrorisme.)