Nyhetsbrev steigan.no 12.01.2024
USA og Storbritannia til krig mot Jemen – bomber hovedstaden Sanaa og andre byer
Endringene i smittevernloven – noen nøkkelpunkter
Israel på tiltalebenken i Haag for folkemord
Irak ønsker en rask exit av amerikanske styrker
Polen motsetter seg samarbeid med sabotasjegransking av Nord Stream
Helsingforskomiteen – trollfabrikken, del 1
Er norske drøvtyggere klimasyndere eller syndebukker?
Derfor feiler Ukrainas planer for 2024
USA og Storbritannia til krig mot Jemen – bomber hovedstaden Sanaa og andre byer
Av red. PSt - 12. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/usa-og-storbritannia-til-krig-mot-jemen-bomber-hovedstaden-sanaa-og-andre-byer/
USA og Storbritannia startet flyangrep mot Houthi-mål i Jemen sent torsdag 11. januar, etter en bølge av angrep på skip i Rødehavsregionen. Den fallerte supermakta USA og deres nærmeste våpendrager, den gamle kolonimakta, har altså innledet krig mot et av verdens fattigste og mest krigsherjede land.
Det ble rapportert om eksplosjoner i flere byer over hele det krigsherjede landet, inkludert hovedstaden Sanaa, den vestlige havnebyen Hodeidah, Houthi-festningen Saada og den sørvestlige byen Dhamar.
Russland har innkalt til hastesesjon i FNs Sikkerhetsråd fordi Moskva mener at angrepene er brudd på FN-charteret.
Det er neppe tvil om at angrepene fra de to vestmaktene må regnes som kollektiv avstraffelse. Ansarullah angriper skip og USA og Storbritannia angriper byer.
Ansarullah: USAs aggresjon vil få kraftige svar
I en uttalelse om angrepene sier en talsmann for Ansarullahs leder Abdul-Malik al-Houthi:
Enhver amerikansk aggresjon vil bli besvart.
Svaret til ethvert USA-angrep vil være kraftig.
Den som ønsker å engasjere seg og angripe folket vårt og rette målrettede angrep mot marinestyrkene risikerer faktisk sine egne kommersielle skip.
Den som ønsker å angripe folket vårt vil få betale prisen.
Vårt folk unngår ikke noen konfrontasjon med noen fiende, uavhengig av dens evner.
Vi anbefaler alle land å ikke engasjere seg med amerikanere, men heller lene seg tilbake og se på. Men la Storbritannia bli involvert med USA.
Våre folk har evnen til å motstå store konfrontasjoner.
Taperen er den som involverer seg i angrepet på vårt folk for å tjene Israel og dets forbrytelser mot det palestinske folket.
Jeg råder alle arabiske og islamske land til ikke å samarbeide med amerikanerne i deres forsøk på å beskytte israelske skip.
Vestmaktene ville gjøre klokt i å ta Ansarullahs uttalelser alvorlig. Riktignok er Jemen et av verdens fattigste land, men landet har to millioner krigsherdede soldater under våpen og har utviklet militære kapasiteter som kan påføre for eksempel USAs maser, eller andre mål houthiene måtte velge, svært store skader.
Det er heller ingen tvil om at Motstandsaksen er klar til å svare. Motstandsbevegelsen i Irak sier at dersom Jemen bli angrepet, vil de svare med å angripe USAs baser. Jemen er angrepet, USAs baser vil bli angrepet.
En ny større krig i Midtøsten er allerede i gang.
Spesialstyrkene til den iranske Revolusjonsgarden erobret 11. januar oljetankeren Suez Rajan med en milllion fat olje ombord. Skipet ble tatt i Omanbukta. Dette er et skip med iransk olje som USA tidligere hadde kapret.
USA og deres allierte risikerer nå en krig på svært mange fronter i Midtøsten, og de vil møte en asymmetrisk krigføring de neppe er forberedt på. Når USA og Storbritannia har angrepet Jemen, kan Jemen etter krigens rett angripe dem, og er ikke forpliktet til å velge mål i nærområdene.
NTB:
RØDEHAVET 00:09 Rødehavet-problemer stanser tysk Tesla-produksjon Tesla stanser det meste av bilproduksjonen i Tyskland i to uker fra slutten av januar. Grunnen er mangel på komponenter som følge av problemene i Rødehavet. Produksjonen ved fabrikken i Grünheide, nær hovedstaden Berlin, stanses for det meste mellom 29. januar og 11. februar.
Under radaren – Guantanamo
Av Jon Nordmo - 12. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/under-radaren-guantanamo/
Det er mange ting i dagens mediebilde som havner under radaren, flere av dem så langt under, at de faktisk er helt ikke eksisterende for nesten alle trofaste lesere eller lyttere av hovedstrømsmediene.
Man må være i besittelse av en særlig interesse i å ikke la sine kunnskaper og forståelse av verden bli bestemt av store kommersielle mediehus, og egentlig også øvrige medier som har disse hovedstrømsmediene som kilde til sine egne valg av hva som skal over og under radaren, for å ha kjennskap til disse «begravde» sakene.
En av disse sakene er den amerikanske militærbasen i Guantanamo på Cuba.
Denne saken er ikke helt begravd. Media har skrevet om hvordan USA har brukt basen som fangeleir for folk som de mistenker for å ha planlagt eller for å skulle planlegge terrorangrep mot USA. Media har også skrevet om hvordan fangene der er blitt holdt isolert i bur og faktisk også blitt torturert. Dette fjellet i brudd på menneskerettigheter og alle internasjonale konvensjoner om fangebehandling, har media redusert til en liten maurtue i hovedstrømsmediene. For å sette medias behandling i perspektiv: Tenk om kineserne hadde reist verden rundt, og i ulike selvstendige land, kidnappet folk som de mistenkte ville gjøre terror mot Kina, deretter sendt dem til kinesiske tortursentre i allierte land for deretter å bringe dem til en militærleir som de hadde tiltvunget seg i Australia for å fortsette mishandlingen der. Og holdt de mistenkte der, uten lov og dom, i 20 år!!! Da ville fjellet ha fått riktig dimensjon. Kanskje det til og med hadde blitt til Himalaya!
Men mitt anliggende er ikke fangeleiren på Guantanamo militærbase.
Mitt anliggende er selve militærbasen.
For man må jo egentlig lure på hvordan det kan ha seg, at USA har en enorm (faktisk 110 km2) militærbase på Cuba? Hos selve erkefienden!
Da er litt historie nødvendig, som alltid når man skal forstå dagens hendelser.
Cuba var helt siden 1500 tallet en spansk koloni. Flere ganger gjorde folket opprør og krevde selvstendighet uten å lykkes. Men på slutten av 1800 tallet, så det endelig ut til å skulle lykkes. Spanias hær var på vikende front og det var bare et spørsmål om litt mere tid før uavhengighetskrigen ville lykkes.
Så kom USA på banen.
I lengre tid hadde amerikanske politikere vært interessert i å innlemme Cuba i USA. Faktisk helt tilbake i 1808 foreslo USA’s daværende president, Thomas Jefferson (han som var med på skrive den amerikanske grunnloven) at Spania skulle selge øya til USA. I brevet til sin etterfølger i presidentstolen i 1809, James Madison, skrev han blant annet:
«Jeg innrømmer helt ærlig at jeg har alltid sett på Cuba som det mest interessante tilskuddet til USA»
Men Spania avviste de amerikanske tilbudene om salg.
Amerikanerne var dog tålmodige. Utenriksministeren, John Quincy Adams, forklarte i 1823 hvordan Cuba i følge naturens lover ville bli en del av USA:
«Det er lover som gjelder i politikken og i naturen. For eksempel vil et eple som blir revet løs fra et tre under en storm ikke kunne velge om det vil falle ned eller opp. Naturens lover sørger for det. På samme måte med Cuba. Når området blir løsrevet fra sine unaturlige bånd til Spania, vil det uvegerlig bli trukket til USA. Som, i følge de samme naturens lover, ikke vil kunne avstå fra å trykke landområdet til sitt bryst.»
I 1848, etter å ha kjøpt Florida fra Spania, gjorde USA et nytt forsøk på å kjøpe Cuba, men Spania ville fremdeles ikke selge.
I 1872 foreslo den colombianske utenriksministeren Don Gil Colunje at alle sør amerikanske land (de var alle blitt frie fra Spania for en del tiår tilbake) + USA, sammen skulle spytte i penger slik at Cuba kunne kjøpes fri fra Spania, og bli et selvstendig land. Alle sør amerikanske land gikk inn for dette, men USA nektet å akseptere avtalen. Det ville innebære et fritt og selvstendig Cuba!
I løpet av 1880 årene ble Cubas økonomi knyttet stadig sterkere til USA. 83% av eksporten gikk dit, mens bare 6% gikk til Spania. Samtidig ble det mer og mer tydelig hvilke rikdommer som fantes på øya.
Så kommer selvstendighetskrigen. Hvor cubanerne ganske raskt får overtaket og Spania ser skrifta på veggen. USA skjelver. Vinner cubanerne – da er løpet kjørt. Landet blir selvstendig og vil ikke la seg underlegge USA! Men hvordan skal USA kunne gripe inn? I en selvstendighetskrig på en øy som ikke har noe med dem å gjøre?
«Heldigvis» skjer akkurat det som er nødvendig. USA sender et slagskip til Havanna, hovedstaden på Cuba. For å evakuere amerikanere. Offiserene, som alle er hvite går i land, tilbake på skipet er bare mannskapet. Nesten alle svarte. Så eksploderer skipet og nesten alle om bord omkommer!
USA legger raskt skylden på Spania og erklærer krig!
Spania krever en gransking av eksplosjonen årsaker, men taler for døve ører, og etter en kort krig (Spania er jo nesten allerede slått) kapitulerer Spania.
Det utrolige nå er at det er USA og Spania som diskuterer betingelsene for freden! Cubanerne som har kjempet frem selvstendigheten er ikke invitert!!!
Og i desember 1898 blir fredsavtalen underskrevet. USA får Filippinene (betaler 20 millioner dollar for både landet og alle de som bor der), Puerto Rico, Guam og kontrollen over Cuba. Den amerikanske militærguvernøren General John Brooke inntar regjeringskontorene i Havana og det amerikanske flagget heises i hovedstaden.
Men USA hadde ikke regnet med raseriet til cubanerne som nå så sin frihetskamp kuppet. Ganske raskt fant de ut at det beste var å gi Cuba sin selvstendighet, men sikre at USA beholdt den økonomiske og militære kontrollen over øya.
Etter en del manøvrering slik at de «riktige» personene utgjorde en grunnlovgivende forsamling, ble Cubas grunnlov vedtatt.
Denne grunnloven var meget spesiell. Den ble forfattet av cubanerne, men USA stilte som betingelse for å trekke seg ut av Cuba at et vedtak i den amerikanske kongressen måtte skrives inn i grunnloven. Den såkalte Platt Amendment av 1901!! (Fremmet av Senator Platt)
Der står det
I paragraf 1: At Cuba ikke kan inngå i noen slags allianser med utenlandske makter! Videre at Cuba Ikke kan gi noen utenlandske makter tilgang til militærbaser på øya.
I paragraf 2: At Cuba ikke kan «contract any public debt». Dvs sette seg i gjeld.
I paragraf 3: At Cuba gir USA rett til å ta kontrollen over Cuba hvis USA anser at Cubas uavhengighet er truet, eller for å støtte regjeringen i deres bestrebelser for å beskytte liv, eiendom og personlig frihet!
At for å gjøre det mulig for USA å opprettholde Cubas uavhengighet og å beskytte øyas innbyggere får USA rett til militærbaser på øya. Og på disse områdene gjelder amerikanske lov og rett.
Et helt utrolig dokument. To forutsetninger var nødvendige for at cubanerne skulle vedta en slik grunnlov:
«Riktige folk» måtte velges på de nødvendige plassene i den grunnlovgivende forsamlingen.
USA gjorde det helt klart at grunnloven måtte vedtas med Platt tillegget. Ordrett slik det var vedtatt i den amerikanske kongressen. Hvis ikke, så ville USAs militære okkupasjon av Cuba fortsette – inntil grunnloven med tillegget ble vedtatt.
Cubanerne hadde ikke noe valg. Og grunnloven ble behørig vedtatt, men med bare 5 stemmers overvekt. 16 mot 11 stemmer!
USA fant et ypperlig egnet område til å ha sin militærbase. Guantanamo. Helt på den sydøstlige spissen av Cuba. Strategisk plassert for å kunne gripe inn over for skipsfarten fra Asia gjennom den nylig fullførte Panama Kanalen, og med en dypvannshavn hvor de aller største krigsskipene kunne seile inn. Perfekt.
Basen skulle leies «til evig tid eller til USA og Cuba ble enige om å avslutte leieforholdet». Ingen tidsbegrensning. Uavhengig av hva skiftende regjeringer på Cuba måtte mene om saken… Til evig tid!
Den årlige leien ble fastsatt til 2 000 amerikanske dollar – i gull.
Cuba fikk nå en rekke USA-vennlige regjeringer og i 1934 anså USA landet som så trygt for amerikanske investeringer, at de gikk med på å fjerne Platt tillegget fra grunnloven. Men militærbasen var det utelukket å forhandle om. Den var fortsatt i USAs hender.
Så kom Fidel Castro og hans skjeggete, sigarrøykende «companeros» ned fra fjellene. Den amerikanskstøttede diktatoren Batista, samlet sammen så mye gull, juveler og penger han kunne få med seg på flyet og stakk. Og Cuba fikk den 1. januar 1959 en ny regjering som etterlot liten tvil om at en ny tid var kommet.
Den satte i gang jordreformer, alfabetiseringskampanjer, nasjonalisering av utenlandske (hovedsakelig amerikanske) virksomheter osv. Og den krevde at USA, som nå åpent erklærte den nye cubanske regjeringen som sin hovedfiende, skulle gi fra seg militærbasen Guantanamo. I følge base avtalen skulle nemlig basen brukes til å «beskytte Cubas uavhengighet». Og det mente den nye cubanske regjeringen virkelig ikke var nødvendig. Tvert imot. De anså basen for å være en trussel mot sin uavhengighet.
USA hevdet på sin side at de juridiske formalitetene var udiskutable. Evig tid betyr evig tid.
I 1996 kom det en ny lov i USA. Helms – Burton loven (oppkalt etter de to senatorene). Den åpnet for å forhandle om Guantanamo, men bare etter at Cuba hadde fått en regjering som USA aksepterte!!!
Og slik står altså saken i dag.
Cuba har en enorm amerikansk militærbase på sin jord. Basen er påtvunget landet. Og selv om Cuba gjentatte ganger har hevdet at USA ikke har noen rett til denne «okkupasjonen» i og med at leieforholdet ble påtvunget landet, så kan de ikke si opp leieforholdet.
Hvorfor jeg synes at dette er interessant i dag?
I og for seg er det interessant i seg selv. Det er viktig for oss, hvis vi skal forstå nåtiden og dens begivenheter. Ikke som isolerte hendelser løsrevet fra en sammenheng, men som en logisk konsekvens av historiske forhold.
Det er også interessant fordi kunnskap om disse forholdene er med på å gi perspektiv til andre hendelser helt andre steder på kloden.
USA har virkelig, i forbindelse med krigen i Ukraina, lagt til side innestemmen og bruker utestemmen (med forsterkeranlegget koblet på fullt volum) for å igjen og igjen hamre inn budskapet om at de er for de enkelte nasjoners selvbestemmelsesrett. Rett til å velge allierte. Rett til å bestemme over sitt eget territorium. Og likeledes, at store land ikke har noe med å påtvinge sin vilje på mindre svakere land.
Da er det jo interessant å konstatere:
At dette gjelder ikke dem selv!! Og deres handlinger!!
Keiseren står faktisk der, splitte pine naken!
Problemet er at radaren ikke fungerer ordentlig, så han er faktisk usynlig for alle som stoler på NATO sin radar.
Guantanamo blir i dag også brukt som fangeleir for «mistenkte terrorister» som USA ikke vil stille for retten, men bare ha internert. Noen av fangene har vært her i mer enn 20 år! Uten lov og dom!
Vipps din støtte til steigan.no:
Endringene i smittevernloven – noen nøkkelpunkter
Av Foreningen lov og helse - 12. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/endringene-i-smittevernloven-noen-nokkelpunkter/
Av Terje, Foreningen lov og helse.
Som mange av oss fryktet ble de foreslåtte endringene i smittevernloven vedtatt 04. januar 2024. Den sentrale problemstillingen er naturligvis hva endringen har å si, både rent juridisk og ikke minst i praksis. Det første går det nok an å si noe om allerede, mens det sistnevnte er noe vi vil få se i fremtiden.
Jeg skal her veldig kort dra ut det som per nå kan sees som noe av det viktigste i de vedtatte endringene. En av konsekvensene som allerede er omtalt en del ganger er at fra nå av kan regjeringen vedta isolasjon og karantene uten å gå via Stortinget, og i praksis vil dette si at for Helsedirektoratet ved for eks. Guldvog og Nakstad legalt kan fatte beslutningen. Dette handler altså om såkalt demokratisk kontroll, og noe som er et særdeles viktig punkt. Dagsavisen skrev om tematikken den 08.01 hvor de blant annet skrev:
Lovendringen innebærer at regjeringen snart kan innføre isolering, smittekarantene og andre begrensninger i bevegelsesfriheten ved et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom.
Og videre:
Den nye lovparagrafen gjelder ikke for spesifikke sykdommer, men for alle «allmennfarlige smittsomme sykdommer». (mine uthevinger)
En særdeles viktig side av en lov er hvor den har sine begrensninger, noe som fort kan glemmes, spesielt av oss som ikke er jurister. Professor Morten Walløe Tvedt, som har vært en skarp kritiker til forslaget til endringer påpeker nettopp et slikt poeng, når han sier omtaler at den gamle § 4-1 hadde en slik begrensning, mens i den nye er dette fjernet:
– Hver gang det fattes nytt vedtak for sju dager etter paragraf 4-1, må det begrunnes hvorfor isoleringen er nødvendig, og det må gjøres av avveining av helhetlige samfunnsmessige hensyn, ikke bare smittevernhensyn. I den nye paragraf 4-3a er det ingen tidsbegrensning for hvor lenge isolasjon, karantene eller andre begrensninger i bevegelsesfriheten skal kunne gjelde, påpeker Tvedt. (mine uthevinger).
Og så om det minst like viktige nødvendighetskravet:
– Hvis en sammenligner ordlyden i smittevernlovens paragraf 4-1 og nye 4-3 a, så stiller 4-1 et vilkår om at tiltak som isolasjon må være «nødvendig for å forebygge». Det vilkåret er ikke gjentatt i 4-3 a, sier Tvedt, som mener at denne forskjellen gjør at listen ligger litt lavere for å pålegge isolasjon etter paragraf 4-3a enn etter 4-1. (mine uthevinger).
De har altså fjernet “nødvendig for å forebygge“, (min utheving). Det er altså ikke slik at nødvendighetskravet er borte, for § 1-5 gjelder fortsatt. Ref. høringsbrevet sies det “hjemmelen gir Kongen mulighet til å fastsette forskrifter om isolering og smittekarantene, men kan bare benyttes så lenge det er nødvendig og forholdsmessig i lys av den til enhver tid gjeldende situasjonen“.
Alle ser her vel hva som har skjedd her – fra at nødvendigheten (og forholdsmessigheten) var ganske presist rettet mot en viss segment av en smittesituasjon, nemlig “…for å forebygge“, så har det blitt til at nødvendigheten (og forholdsmessigheten) er mer vagt knyttet til “…enhver tid gjeldende situasjonen“
Walløe Tvedt kommenterte dette slik:
– Proposisjonen der regjeringen foreslo loven til Stortinget diskuterer i liten grad hva som er «andre begrensninger i bevegelsesfriheten». Dette gjør myndigheten etter paragraf 4-3a veldig vid og ubestemt, fremhever Tvedt. (mine uthevinger).
Mitt spørsmål – finnes det egentlig noen annen grunn til å sette folk i karantene eller isolasjon enn for å forebygge smitte?
Det er mer juridisk argumentasjon også om andre temaer fra andre jurister jeg ikke har tatt opp her, og jeg anbefaler å lese hele artikkelen i Dagsavisen.
For meg ser det ut til at myndighetene nå har fått et verktøy som er mer vagt beskrevet og dermed dekker mye videre, hvor begrensningene er færre og hvor det legale kontrollsystemet er svekket. Hva dette vil si i praksis når for eks. WHO erklærer en ny pandemi eller allmenfarlig sykdom får vi bare vente å se.
Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.
Israel på tiltalebenken i Haag for folkemord
Av Craig Murray - 12. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/israel-pa-tiltalebenken-i-haag-for-folkemord/
Sør-Afrika presenterte en uvanlig skarp og veldokumentert anklage mot Israel. Dette melder den tidligere britiske diplomaten Craig Murray som er blant de svært få som har fått plass blant tilhørerne i rettssaken. Murrays referat av første dags høring finnes her: Your Man in the Hague (in a Good Way). Vi gjengir et utdrag:
Sør-Afrika åpnet med uttalelser fra deres ambassadør og deres justisminister Ronald Lamola, og de åpnet med et smell. Jeg forventet heller at Sør-Afrika skulle starte med en myk såpe om hvor mye de hadde fordømt Hamas og sympatisert med Israel over 7. oktober, men nei. I løpet av de første tretti sekundene hadde Sør-Afrika lansert både ordet «Nakba» og uttrykket «apartheidstat» i Israel. Vi måtte henge på våre kollapsende seter. Dette skulle bli noe.
Justisminister Lamola kom ut med den første minneverdige setningen i saken. Palestinere hadde lidd «75 år med apartheid, 56 år med okkupasjon, 13 år med blokade». Det var veldig bra gjort. Før de ble overlevert til det juridiske teamet, lagde «agentene» til den sørafrikanske staten, i henhold til domstolens vedtekter, argumentasjonen. Denne urettferdigheten, og historien i seg selv, startet ikke 7. oktober.
Det var et annet viktig poeng for å definere saka. Sør-Afrika understreket at for at forespørselen om «foreløpige tiltak» skal kunne imøtekommes, trengte det ikke på dette stadiet å bevises at Israel begikk folkemord. Det måtte bare vises at Israels handlinger umiddelbart var i stand til å falle innenfor vilkårene for folkemord i folkemordskonvensjonen.
Det juridiske teamet ledet deretter av med Dr. Adila Hassim. Hun skisserte at Israel var i strid med folkemordskonvensjonen artikkel II a), b), c) og d).
På a), drap på palestinere, skisserte hun de enkle fakta uten pynt. 23 200 palestinere ble drept, 70 % av dem kvinner og barn. Over 7000 var savnet antatt omkommet under ruinene. Over 200 ganger hadde Israel sluppet 2000 pund bomber inn i selve boligområdene i det sørlige Gaza som palestinere hadde blitt beordret til å evakuere.
60 000 mennesker ble alvorlig såret. 355 000 hjem hadde blitt skadet eller ødelagt. Det som kunne observeres var et betydelig atferdsmønster som indikerte en intensjon om folkemord.
Dr. Hassim var spesielt rolig og avmålt i sine ord og presentasjon. Men noen ganger når hun beskriver grusomheter spesielt mot barn, skalv stemmen hennes litt av følelser. Dommerne, som generelt var urolige så opp og fulgte nærmere med på det.
Den neste advokaten, Tembeka Ngcukaitobi (bare Sør-Afrika snakket i dag) tok opp spørsmålet om folkemordshensikt. Han hadde kanskje den enkleste oppgaven, fordi han kunne fortelle en rekke tilfeller av høytstående israelske ministre, høytstående embetsmenn og militæroffiserer som omtalte palestinere som «dyr» og ba om deres fullstendige ødeleggelse og fullstendig ødeleggelse av Gaza, og understreket at det ikke finnes noen uskyldige sivile palestinere.
Det Ngcukaitobi gjorde spesielt godt, var å understreke den effektive overføringen av disse folkemordstankene fra seniorregjering til troppene på bakken, som siterte de samme frasene og folkemordstankene for å gruble seg selv til å begå og rettferdiggjøre grusomheter. Han understreker at den israelske regjeringen hadde ignorert sin forpliktelse til å forhindre og handle mot oppfordringer til folkemord i både offisiell og populærkultur.
Han konsentrerte seg spesielt om Netanyahus påkallelse av Amaleks skjebne og den påviselige effekten av dette trekket på meningene og handlingene til israelske soldater. Sør-afrikanske ministre, sa han, kunne nå ikke benekte folkemordets hensikt med deres enkle ord. Hvis de ikke mente det, burde de ikke ha sagt det.
Den ærverdige og eminente professor John Dugard, en slående skikkelse i sin lyse røde drakt, tok deretter opp spørsmål om domstolens jurisdiksjon og Sør-Afrikas status for å føre saken – det er sannsynlig at Israel vil stole sterkt på tekniske argumenter for å prøve å gi dommerne en rømningsvei. Dugard påpekte forpliktelsene til alle statsparter under folkemordskonvensjonen til å handle for å forhindre folkemord, og domstolens dom.
Dugard siterte artikkel VIII i folkemordskonvensjonen og leste opp paragraf 431 i domstolens dom i Bosnia vs Serbia i sin helhet.
Dette betyr selvsagt ikke at plikten til å forhindre folkemord først inntrer når begåelsen av folkemord starter; det ville være absurd, siden hele poenget med forpliktelsen er å forhindre, eller forsøke å forhindre, at handlingen inntreffer. Faktisk oppstår en stats forpliktelse til å forhindre, og den tilsvarende plikten til å handle, i det øyeblikket staten får kjennskap til, eller normalt burde ha fått vite om, eksistensen av en alvorlig risiko for at folkemord vil bli begått. Fra det øyeblikket og fremover, dersom staten har tilgjengelige midler som kan ha en avskrekkende effekt på de som er mistenkt for å forberede folkemord, eller som med rimelighet mistenkes for å ha spesifikke hensikter (dolus specialis), er den forpliktet til å gjøre slik bruk av disse midlene ettersom forholdene tillater det.
Jeg må innrømme at jeg var veldig fornøyd. Dugards argumentasjon var nøyaktig den samme, og siterte nøyaktig de samme passasjene og paragrafene, som min artikkel av 7. desember som forklarer hvorfor folkemordskonvensjonen bør påberopes.
Dommerne likte spesielt Dugards poeng, der de entusiastisk raslet gjennom dokumenter og understreket ting. Å håndtere tusenvis av døde barn var litt vanskelig for dem, men gi dem et fint jurisdiksjonspunkt og de var i sitt rette element.
Neste var professor Max du Plessis, hvis spesielt enkle måte å tale tydelig på ga en ny energi til saksgangen. Han sa at palestinerne ba domstolen om å beskytte de mest grunnleggende rettighetene deres – de hadde rett til å eksistere.
Palestinere hadde lidd under 50 år med undertrykkelse, og Israel hadde i flere tiår ansett seg som over og utenfor lovens rekkevidde, og ignorerte både ICJ-dommer og sikkerhetsrådsresolusjoner. Den konteksten er viktig. Palestinske individer har rettigheter til å eksistere beskyttet som medlemmer av en gruppe i henhold til folkemordskonvensjonen.
Sør-Afrikas sak ble grunnlagt på respekt for internasjonal lov og var basert på lov og fakta. De hadde tatt avgjørelsen om ikke å vise rettens grusomhetsvideoer og bilder, som det var mange tusen av. Deres sak var av lov og fakta, de trengte ikke å introdusere sjokk og følelser og gjøre retten om til et teater.
Dette var et lurt slag av Du Plessis. Høringene var opprinnelig planlagt til to timer på hver side. Sørafrikanerne hadde blitt fortalt, veldig sent, at det ble økt til tre fordi israelerne insisterer på å vise sin timelange grusomhetsvideo fra 7. oktober. Men faktisk reflekterer rettens retningslinjer en langvarig motstand mot denne typen materiale som må brukes «spinn». Hvis 23 000 mennesker er døde, tilfører det ikke intellektuell kraft for å vise likene, og det samme gjelder de 1000 døde fra 7. oktober.
Du Plessis konkluderte med at ødeleggelsen av Palestinas infrastruktur som støtter menneskeliv, forskyvningen av 85 % av innbyggerne til stadig mindre områder der de fortsatt ble bombet, alt var klare eksempler på folkemordshensikter.
Men utvilsomt var høydepunktet hele formiddagen den forbløffende presentasjonen av irske KC Blinne Ni Ghràlaigh. Hennes jobb var å demonstrere at hvis domstolen ikke beordret «foreløpige tiltak», ville det bli gjort uopprettelig skade.
Irak ønsker en rask exit av amerikanske styrker
Av red. PSt - 12. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/irak-onsker-en-rask-exit-av-amerikanske-styrker/
Iraks statsminister Al-Sudani sier at den eneste løsningen for å de-eskalere spenningen i regionen er at Israel avslutter sin beleiring av og krig mot Gaza.
Mohammed Shia al-Sudani har gjentatt sitt ønske om å avslutte tilstedeværelsen av amerikanske og andre internasjonale styrker i Irak og sa at han ønsker å forhandle om en «rask» utgang, selv om det så langt ikke er satt noen frist.
«Det er behov for å omorganisere dette forholdet slik at det ikke er et mål eller en rettferdiggjøring for noen part, intern eller utenlandsk, å tukle med stabiliteten i Irak og regionen», sa al-Sudani til Reuters tirsdag.
Amerikanske styrker i Irak og Syria har vært under hyppige rakettangrep siden oktober på grunn av president Bidens støtte til Israels nedslakting i Gaza. USA har lansert flere runder med luftangrep som svar, inkludert et nylig droneangrep i Bagdad som drepte en irakisk militsleder. Al-Sudani fordømte angrepet på det sterkeste som et brudd på suvereniteten.
Etter droneangrepet sa al-Sudani at han tok skritt for å utvise den USA-ledede koalisjonen i Irak, som i navnet er der for å bekjempe ISIS. Men tilstedeværelsen handler mer om USAs innsats for å motvirke Irans innflytelse i landet, ettersom al-Sudani har sagt at irakiske sikkerhetsstyrker kan håndtere de siste restene av ISIS.
Al-Sudani sa tirsdag at det bør være «en prosess med forståelse og dialog» for å forhandle om en slutt på den internasjonale koalisjonens tilstedeværelse. «La oss bli enige om en tidsramme som er, ærlig talt, rask, slik at de ikke forblir lenge og angrepene fortsetter å skje,» sa han.
Han la til at den eneste måten å redusere spenningen i regionen, er at Israel avslutter sin beleiring av Gaza. «Dette er den eneste løsningen. Ellers vil vi se mer utvidelse av konfliktarenaen i en følsom region for verden, som har mye av dens energiforsyning,» sier han.
Pentagon sa mandag at USA ikke har noen planer om å trekke seg ut av Irak, og at de ikke har mottatt en forespørsel fra al-Sudani om å forlate landet. POLITICO rapporterte at al-Sudani privat hadde uttrykt til USA at han var villig til å holde amerikanske tropper i landet og bare sa noe annet på grunn av innenrikspolitisk press, men hans siste kommentarer tyder på at han er seriøs om å utvise USA.
Despite Iraqi PM’s call, US troops won’t likely leave Iraq anytime soon: Analysts
Iraks parlament stemte for å utvise amerikanske styrker i 2020, etter at et amerikansk droneangrep i Bagdad drepte den iranske generalen Qasem Soleimani og den irakiske militslederen Abu Mahdi al-Muhandis. Men USA nektet å dra og var i stand til å bli til tross for motstanden, på grunn av sin enorme økonomiske innflytelse over Irak og sin evne til å senke den irakiske økonomien.
130 angrep på USAs baser i Irak og Syria siden 7. oktober
Amerikanske tropper utplassert til Irak og Syria har blitt utsatt for angrep fra Iran-støttede militser 130 ganger siden 17. oktober fra og med torsdag, ifølge Pentagon, totalt 53 angrep i Irak og 77 i Syria.
Polen motsetter seg samarbeid med sabotasjegransking av Nord Stream
Av Dave DeCamp - 12. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/polen-motsetter-seg-samarbeid-med-sabotasjegransking-av-nord-stream/
Etterforskerne håper den nye polske regjeringen vil samarbeide.
Anti-War, 10. januar 2024.
Polen har motsatt seg forsøk på å etterforske 2022-bombingen av naturgassrørledningene Nord Stream, som forbinder Russland og Tyskland, noe som gir mistanke om at den polske regjeringen kunne ha hatt kjennskap til angrepet, rapporterte The Wall Street Journal.
Den ledende teorien blant vestlige tjenestemenn er at Ukraina sto bak eksplosjonen, og at den ble utført av en liten gruppe ukrainere som leide yachten Andromeda. De fleste ignorerer teorien om at USA sto bak eksplosjonen, en påstand som ble fremsatt i en rapport fra gravejournalisten Seymour Hersh.
Andromeda gjorde flere stopp i Østersjøen rundt tidspunktet for eksplosjonene, blant annet i Polen. Europeiske etterforskere fortalte The Journal at polske tjenestemenn hadde vært trege med å gi informasjon og holdt tilbake viktige bevis om de påståtte sabotørenes bevegelser i Polen.
Etterforskerne håper den nye pro-EU-polske regjeringen til statsminister Donald Tusk vil være mer samarbeidsvillig. Polens nye utenriksminister, Radek Sikorski, har tidligere antydet at USA var ansvarlig for Nord Stream-bombene.
Etter at nyheten om rørledningsbombene sprakk i september 2022, tvitret Sikorski, som var medlem av Europaparlamentet på den tiden, et bilde av forstyrrelsen i vannet forårsaket av gasslekkasjen og skrev: «Takk, USA.» Han slettet senere tweeten.
Mens Hersh rapport som sa at president Biden beordret sabotasjen ikke er bekreftet, hadde USA et klart motiv for å bombe rørledningene. I årevis jobbet USA mot Nord Stream 2 ved hjelp av sanksjoner, og Biden lovet å «få en slutt» på rørledningen dersom Russland invaderte Ukraina. Victoria Nuland, nåværende fungerende viseutenriksminister, kom med lignende, truende kommentarer.
Etter rørledningsbombene sa utenriksminister Antony Blinken at hendelsen var en «enorm mulighet» til å redusere Europas avhengighet av russisk gass.
Denne artikkelen ble publisert av Anti-War.
Poland Resists Cooperation With Nord Stream Sabotage Investigation
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
På steigan.no finner du om lag 50 artikler der temaet er Nord Stream.
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Helsingforskomiteen – trollfabrikken, del 1
Av Pål Steigan - 12. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/helsingforskomiteen-trollfabrikken-del-1/
Denne artikkelen er den første av to om Den norske Helsingforskomité.
«Putin er Breivik med masseødeleggelsesvåpen» – Ivar Dale fra den Den norske Helsingforskomité på Twitter 18. juli 2022.
«Alle militærstyrker begår krigsforbrytelser i konflikt, men for noen hærer er grusomheter en del av strategien» – komiteens Aage Borchgrevink på Twitter 29. juli 2022, der han siktet til den russiske hæren. Jeg spurte om hvordan han kan vite at «grusomheter» er del av strategien til den russiske hæren og om hvorfor komiteen aldri tar til orde for å granske vestlige krigsforbrytelser. Han svarte ikke.
Hvorfor engasjerer en menneskerettsorganisasjon seg så sterkt og følelsesladet i den pågående propagandakrigen mellom Russland og Vesten med Norge?
Lenge sto det for meg en glorie av opphøydhet og absolutt integritet og rettferdighetssans rundt Helsingforskomiteen. Hvordan kunne jeg få det inntrykket hvis det ikke var fordi komiteen ble omtalt og behandlet med stor respekt, og at norske medier har brukt uttalelser fra komiteen som om den og dens medarbeidere har en helt spesiell integritet og ekspertise, som objektive og nøytrale observatører av menneskerettigheter?
«Vårt navn refererer til sikkerhets- og menneskerettighetsavtalen som ble undertegnet i Helsingfors i 1975, som ble opprinnelsen til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa. Vårt mål var å støtte forfulgte menneskerettighetsforkjempere i Sovjetunionen og Øst-Europa, og Helsingforsbevegelen bidro til de demokratiske revolusjonene som feide gjennom Europa i 1989».2
Altså sier komiteen (som finansieres av NATO-land, mer om det snart) sjøl at dens omsorg for menneskerettigheter kun gjelder en viss del av verden. Etter at Sovjetunionen ble oppløst har de fleste landene i Øst-Europa blitt med i NATO og/eller EU. Så nå er det nesten bare Russland og Hviterussland (Belarus) som gjenstår for Helsingforskomitéen å kritisere. Målgruppen har med andre ord blitt mindre som følge av at USA/NATO/EU har lyktes med sin politikk med å isolere Russland.
Den norske Helsingforskomité er en «ikke-statlig non-profit organisasjon som arbeider for at menneskerettighetene skal respekteres og omsettes i praktisk handling»,3 hevder komiteen videre. Men hvor norsk er den og hvor ikke-statlig er den når man tar i betraktning at det meste av finansieringen kommer fra NATO-lands statsbudsjetter, samt at mye av dens arbeid går ut på å kritisere menneskerettighetsbrudd i Russland, mens den ikke (i synlig grad), er opptatt av samme i for eksempel Norge, USA og Storbritannia? Hadde Den norske Helsingforskomiteen vært like hyppige gjester hos NRK hvis den hadde vært finansiert av Russland og hatt fokus på menneskerettighetsbrudd i Norge, USA eller Storbritannia, eller menneskerettighetsbrudd begått av disse landene i andre land? Og hvorfor skrives komiteens årsrapporter på engelsk? For at deres donorer i USA lettere skal kunne forstå?
Det årlige budsjettet er på rundt 50 millioner kroner, noe som gir rom for 22 ansatte av 11 nasjonaliteter, ifølge hjemmesiden til komiteen pr 29. september 2022. Blant komiteens donorer er omstridte Open Society Foundation (George Soros) og ikke mindre omstridte National Endowment for Democracy (NED), som regnes som en gren av CIA.
Les: USA-NATOs rolle i Ukraina-kuppet i 2014 og Maidan-massakren
George Soros ble i 1992 kjent som «mannen som knekket Bank of England»4 (den britiske sentralbanken). Han skal da ha tjent rundt 7 milliarder kroner i løpet av én dag, mens Storbritannia ble kastet ut av det europeiske valutasamarbeidet ERM som følge av hans spekulasjoner. Berømtheten og pengene han tjente på det bestemte han seg for å bruke på politisk aktivisme, blant annet i, eller snarere mot, Russland. «Politisk aktivist med milliarder av dollar i lommene. Han oppsøker konflikter og liker et liv på kanten av det mulige»,heter det om ham i et intervju med norske E24 fra 20074. Hans aktivisme har blant annet ført til at han med sine milliarder har gått arm i arm med USA under «farverevolusjoner» i Europa, som den i Ukraina i 2014. Etter den «revolusjonen» manet han NATO og EU-land til å trappe opp sanksjoner mot Russland og øke den militære støtten til Ukraina. Og i januar 2020 lovte han en milliard dollar til det han kalte «det viktigste og mest varige prosjektet i mitt liv»,5 nemlig å skape et internasjonalt «universitetsnettverk» for å bekjempe land som Russland og Kina.
George Soros og Den norske Helsingforskomiteen (og USA) har altså felles interesser. Derfor drypper det penger fra Soros milliardformue også over den «norske» komiteen.
Hvilken nytte har USA av å støtte Den norske Helsingforskomiteen? Hva får USA tilbake for pengene? Et av mange eksempler på det er en artikkel med navnet «Slik kan DU hjelpe Navalnyj og Russlands kamp for frihet»,6 datert 30. april 2021. Her oppfordrer komiteen folk til å presse norske og internasjonale politikere til å opprettholde sanksjoner mot Russland, med «ytterligere press gjennom sosiale media» og ved å «kontakte politikere direkte». Helsingforskomitéen hevder i samme artikkel at USA-finansierte, og dermed USA-avhengige, Radio Free Europe/Radio Liberty er «uavhengige medier og organisasjoner».7
De siste månedene har komiteen vært opptatt av hvordan hindre at Russland på forskjellige måter klarer å omgå sanksjonene.
USAs nytte av komiteen kan også avleses på Twitter, som vist innledningsvis, med mer eller mindre daglige meldinger fra komiteens Aage Borchgrevink og Ivar Dale. «Kreml er i krig med selve begrepet menneskerettigheter og denne rapporten er ammunisjon» – Borchgrevink 6. august 2022.8
Det er naturligvis ikke sånn at Russland er noe forbilde når det gjelder menneskerettigheter. Temaet her er 1. Borchgrevink og komiteens nærmest fanatiske oppheng på Russland framfor andre land. 2. hvordan dette «opphenget» tjener USA/NATO/EU og 3. at komiteen derfor ikke fortjener en status som objektiv og nøytral observatør av menneskerettigheter.
Borchgrevink har også bidratt mye til desinformasjon om Julian Assange. I en artikkel i Morgenbladet 16. januar 2022 presterte han til og med å si at «teorien om en sammensvergelse mot Assange savner grunnlag».9 Dette på et tidspunkt da Assange hadde blitt utsatt for falske anklager om voldtekt i elleve år og nesten like lenge hadde vært isolert/fengslet i London, med frykt for å bli utlevert til USA der det venter en fengselsstraff på inntil 175 år! Og da noen lyktes med å sensurere en utstilling til støtte for Assange i Bergen, var Borchgrevink en av de som støttet det.
Korsfest, korsfest. Med hovedkontor i Oslo sentrum, tett på både medier, regjeringer og Stortinget, med et årlig budsjett på rundt 50 millioner kroner og 22 ansatte, er Den norske Helsingforskomité en relativt mektig organisasjon, med ressurser og ikke minst medietilgang som nesten alle andre kun drømmer om.
Komiteen har – i tillegg til å mobbe Assange, John Pilger (se del 2), Glenn Diesen10 og andre – i virkeligheten vært og er, nå antagelig mer enn noensinne, blant de ivrigste når det gjelder å «oppdra» det norske folk til russofobi. Mange syns at det er i orden. Men det er farlig og uforenlig med å være nøytral.
Noe av det mest skremmende med heksejakten Helsingforskomiteen bedriver mot annerledes tenkende mennesker, også i Norge, er at den støttes av mange norske journalister, som likte og delte artikkelen i Morgenbladet. Lars Audun Bråten, lektor og medieviter, kommenterte: «En rekke norske journalister liker altså at Borchgrevink sprer udokumenterte påstander som blir brukt til å sverte en fengsla varsler og journalist og dem som støtter han – og de liker at desinformasjon blir spredd i norsk presse».11
Hvilke «journalister»? Her er de jeg kjenner til, i tilfeldig rekkefølge: Kadafi Zaman (TV 2), Tove Gravdal (Morgenbladet), Inger Merete Hobbelstad (NRK), Silje S. Skiphamn (Faktisk.no), Ole Alexander Saue (Aftenposten), Kristoffer Rønneberg (Aftenposten), Marie Simonsen (VG) og Knut Olav Åmås, med erfaring både som journalist, statssekretær og, fra 2014, som direktør i stiftelsen Fritt Ord!
Komiteen støtter også Norge/Vestens forsøk på regimeskifte i Hviterussland, som jeg viser i kapittel 18 av Krig, som bestilt? Dette er en farlig politikk, som kan føre til krig der også, hvis politikken lykkes, slik regimeskiftet i Ukraina førte til krig i Ukraina i 2014.
I Norges krig mot Syria12 finnes det et kapittel med omtale av komiteens aktivisme til fordel for krigen mot Syria. Syria er et sjeldent unntak av at komiteen kritiserer andre regjeringer enn Russland og Hviterusslands regjeringer (samt enkelte andre av de «stan-landene» som tidligere var del av Sovjetunionen). Men også kritikken av Syrias myndigheter tjener USA/NATO/EU. Samt Norges utenrikspolitikk, som ikke må forveksles med hva som er bra for norske kvinner og menn.
___________________________________
1. https://www.ark.no/produkt/boker/fagboker/krig-som-bestilt-9788270093199
2. https://www.nhc.no/en/who-we-are/
3. https://www.ecoi.net/en/source/11374.html
5. https://www.rferl.org/a/soros-university-network-civil-society-trump-putin-xi/30394313.Html
6. https://www.nhc.no/slik-kan-du-hjelpe-navalnyj-og-russlands-kamp-for-frihet/
7. Uavhengige av Russland, ja. Men avhengige av USA, som opprettet dem i hhv 1949 og 1953 for å spre propaganda som oppmuntret til opprør i land som Ungarn og Øst-Tyskland. Jamfør de opprørene som faktisk fant sted i Øst-Tyskland og Ungarn på 50-tallet. William Blum beskriver Radio Free Europe/Radio Libertys rolle i disse opprørene i «Killing Hope». Se ellers artikkelen «Uavhengig, Norges mest misbrukte ord?» https://steigan.no/2021/05/uavhengig-norges-mest-misbrukte-ord/
8. Borchgrevink viser her til omtale fra Meduza, et av mediene komiteen anbefaler som såkalt uavhengig.
https://twitter.com/AageB/status/1555863842189623296
10.
https://twitter.com/Glenn_Diesen/status/1745059822251217345
11. «Hva skjer når tradisjonelle medier selv sprer desinformasjon»? https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/hvis-det-blir-viktigere-a-sverte-julian-assange-enn-a-fortelle-sannheten-har-norsk-presse-et-stort-problem/o/5-95-374351
12. https://falkenforlag.no/Norges-Krig-mot-Syria-p515940094
Er norske drøvtyggere klimasyndere eller syndebukker?
Av Erik Plahte - 12. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/er-norske-drovtyggere-klimasyndere-eller-syndebukker/
For tida pågår det en kraftig internasjonal offensiv mot husdyrholdet i landbruket. Den drives av en ikke-formalisert allianse av ernæringsapostler som går til angrep på kjøttforbruket, politikere som tenker at å slakte ned en stor andel av den norske bestanden av drøvtyggere er en kjapp måte å redusere de norske utslippene av klimagasser på, den globale matvareindustrien som ønsker å bane vei for sitt industriproduserte, kunstige kjøtt, og naive klimaaktivister som ikke ser ut til å ha skjønt hvilke krefter de allierer seg med.
Det hører med i bildet at bøndene er en svak gruppe mens fossilindustrien har et balletak på politikerne siden den gjennom 75 år har klart å gjøre samfunnet ekstremt avhengig av kull, olje og gass. Fossilindustrien skal utvikles, ikke avvikles, står det i Hurdalsplattformen til AP og SP.
Ankepunktet mot drøvtyggere er at de slipper ut metan, som er en kraftig drivhusgass. Husdyra produserer 57 % av de norske metanutslippene, men regna i CO2-ekvivalenter utgjør metan bare 9 % av de norske klimagassutslippene. Husdyra står følgelig bare ansvarlig for 5 % av dem. Likevel framheves de nye kostholdsrådene om å begrense mengden rødt kjøtt i kosten, som et effektivt klimatiltak, siden det vil innebære at bortimot halvparten av norske beitedyr må føres til slaktebenken. Enkel regning skulle tilsi at det høyst kan redusere de årlige utslippene med ca 2 % (se under).
Men i motsetning til galten Særimne i Valhal som blei slakta hver dag, men var like hel igjen om kvelden og kunne slaktes på nytt neste dag, kan vår tids beitedyr bare slaktes én gang. Jeg skal vise i Del 4 at klimagevinsten ved å redusere det norske husdyrholdet med ca 37 % som de nye kostholdsrådene ser ut til å føre til (se under), vil være høyst kortvarig og vil bli spist opp av fortsatte utslipp av fossile klimagasser i løpet av noen få uker. Og da nytter det ikke å slakte husdyra en gang til.
Metan fra beitedyr oppfører seg nemlig helt annerledes i atmosfæren enn CO2. Et utslipp av metan har en kraftig, men kortvarig klimaeffekt. Etter noen tiår er metanet fra beitedyr fullstendig brutt ned til CO2, som i sin tur har gitt opphav til nye plantevekster, og har ingen klimaeffekt lenger. Fossilt CO2 som stammer fra forbrenning av fossilt brensel og som er sluppet ut i atmosfæren, blir der derimot med sin vedvarende drivhuseffekt i hundrevis eller tusenvis av år.
Denne fundamentale forskjellen gjør at det ikke finnes noen entydig formel for hvor stort utslipp av CO2 som gir samme klimaeffekt som et gitt utslipp av metan. For å kunne bli sammenlikna med utslipp av CO2 blir utslipp av metan regna om til et utslipp av CO2 som gir samme oppvarmingseffekt, og som uttrykkes ved så og så mange CO2-ekvivalenter.
Et pålitelig estimat for utslippskutt med endret kosthold?
Dette – uten spørsmålstegnet – er tittelen på et innlegg i Nationen av Hege Haugland, seksjonsleder i Miljødirektoratet (Nationen, 16.12.2023). Hun viser til beregninger som Nibio har gjort på oppdrag fra Miljødirektoratet av hvor mye utslippene av klimagasser vil gå ned dersom forbruket av rødt kjøtt pr person blir redusert fra omlag 500 gram til 333 gram pr uke. «Resultatet er en utslippsreduksjon på 1,019 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2035», skriver hun.
Som fersk fysikkstudent lærte jeg at man ikke skal oppgi empiriske resultat med flere siffer enn nøyaktigheten tilsier. Så jeg undres på om det kan gå an å beregne denne framtidige utslippsreduksjonen med en nøyaktighet på 1 promille. Kjeden av årsak-virkningsforhold fra nordmenns framtidige spisevaner til en påitelig modell for klimaeffekten av metan i atmosfæren er unektelig lang og med mange usikre antakelser og forutsetninger. Uansett om det er tilsikta eller ikke, gir de tre desimalene i 1,019 inntrykk av at beregningene er langt mer presise og pålitelige enn de i virkeligheten er.
Trass i denne usikkerheten konkluderer Hege Haugland sitt innlegg med: «Vi mener likevel at beregningene gir et pålitelig estimat for hvilken utslippseffekt endret kosthold vil ha.» Det er etter mitt syn en freidig påstand som det ikke er faglig dekning for. At estimatet ikke er pålitelig innrømmer hun faktisk også indirekte selv når hun like foran dette skriver: «Det er selvsagt usikkerhet i beregningene, både i utslippsregnskapets faktorer og i antakelsene om framtidig utvikling for ulike parametere.» Usikkerhet er det alltid, men hvor stor? En vurdering av det burde vel ha hørt med i analysen.
For å regne om metanutslippene til CO2-ekvivalenter har Nibio åpenbart brukt det tradisjonelle ekvivalensmålet GWP100, som sier at i et hundreårsperspektiv vil et utslipp av 1 tonn metan ha samme klimaeffekt som et utslipp av 27 tonn CO2.
En ganske enkel modell kan være like relevant som Miljødirektoratet og Nibios estimat. Reduksjonen på 200 g rødt kjøtt pr person pr uke fra 533 g til 333 g er på 37,5 %. Dersom 1) dette innebærer at antall norske beitedyr også blir redusert med samme prosentsats, og 2) at det samme gjelder metanutslippene fra dem, og 3) jeg bruker verdien GWP100 = 27,0 iht den siste rapporten fra IPCC (AR6, WG1), får jeg at reduksjonen i metanutslipp tilsvarer 1,0 Mt (millioner tonn) CO2-e, i praksis det samme som Miljødirektoratets estimat.*
Men å basere estimatene på GWP100 gir ikke en pålitelig modell for ekvivalensmålet for metan. En endring i utslippsratene (de årlige utslippene) for metan er slett ikke er ekvivalent med en tilsvarende endring i utslippsraten for CO2, men derimot med et engangs utslipp (positivt eller negativt) av CO2. Dette vil jeg gå grundig inn på i den siste av tre kommende artikler om metan, drøvtyggere og klimaeffekten av å kutte så drastisk ned på antall beitedyr i Norge som de nye kostholdsrådene vil føre til.
Et mer pålitelig estimat basert på GWP*
Flere forskere har påpekt at for mange utslippscenariorer gir GWP100 rett og slett feilaktige resultater. Det nyere ekvivalensmålet GWP* er en mer pålitelig modell for CO2-ekvivalenter av kortlevete klimagasser som metan. Lynch et al. (2020) skriver f.eks.: «Vi viser at GWP* gir et nyttig uttrykk for oppvarming, mens konvensjonell bruk av GWP100 kommer til kort i mange scenarioer og spesielt når metanutslippene er stabile eller synkende.» Heller ikke GWP* er perfekt, og den faglige diskusjonen om dette er langt fra avslutta. Her ser det ut til at Miljødirektoratet og Nibio ikke har fulgt med i timen.
Med GWP* får jeg at at den foreslåtte reduksjonen i metanutslipp på grunn av færre beitedyr vil være ekvivalent med å trekke 3,4 Mt CO2 ut av atmosfæren – ved ett enkelt uttrekk – dersom dyrebestanden skjæres ned i løpet av 20 år. Dersom dette skjer i løpet av bare 10 år, vil det tilsvarende CO2-uttrekket være på 7,2 Mt. Med de nåværende årlige utslippene av klimagasser i Norge (grovt regna 50 Mt/år) tilsvarer gevinsten utslippene av CO2 i 3–4 eller 7–8 uker i ett eneste år. Så latterlig små utslippsreduksjoner er det å hente på et forslag som vil ha dramatiske følger for norsk landbruk, sjølberging, bosettingsmønster m.m. På steigan.no finner du også en rekke artikler av Romy Rohmann og andre om kosthold, kostholdsråd, husdyr og norsk landbruk.
Disse resultatene må sjølsagt tas med store klyper salt. De følger av veldig forenkla modeller der en mengde temmelig ukjente virkninger er utelatt.
Albert Einstein sa visstnok en gang noe sånt som: «Ting må forklares så enkelt som mulig, men ikke enklere.» Uansett om han sa det eller ikke, er det en bra rettesnor som jeg vil prøve å følge.
* Årlige utslipp av metan fra norske beitedyr i 2022 var 100,6 Mt. Regnestykket er: Årlig utslippsreduksjon = 27,0*200/533*100,6 Mt = 1,019 Mt ≈ 1,0 Mt.
Dette er Del 1 av fire artikler om beitedyr, metanutslipp og klimaeffekten av å redusere beitedyrbestanden slik de nye kostholdsrådene legger opp til. Du finner en lang rekke aktuelle oppslag på steigan.no. Søk f.eks. på kostholdsråd eller kosthold.
Felles emneknagg for alle artiklene: @MetanOgBeitedyr
Derfor feiler Ukrainas planer for 2024
Av Brian Berletic - 12. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/derfor-feiler-ukrainas-planer-for-2024/
Ved inngangen til 2024 kunngjorde Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj en ny strategi for å vinne krigen mot Russland. The Economist, som publiserte et intervju med president Zelenskyj 1. januar 2024, forteller blant annet at:
Zelenskyj røper lite om hva Ukraina kan oppnå i 2024, og sier at lekkasjer før forrige sommers motoffensiv hjalp Russland med å forberede sitt forsvar. Men hvis han har et budskap, er det at Krim og det tilknyttede slaget i Svartehavet vil bli krigens tyngdepunkt. Å isolere Krim, ulovlig annektert av Russland i 2014, og svekke Russlands militære kapasiteter der, «er ekstremt viktig for oss, fordi det er en måte for oss å redusere antallet angrep fra den regionen», sier han.
The Economist utdyper og hevder at det å ødelegge skip fra den russiske Svartehavsflåten og forvise Russland fra en «flåtebase som Russland har vært i besittelse av de siste 240 årene», med henvisning til marinebasen i Sevastopol, ville være til «stor forlegenhet for president Putin».
Artikkelen forklarer også at president Zelenskyj krever ytterligere våpen og assistanse fra Ukrainas vestlige støttespillere, inkludert langdistanse-kryssermissiler (spesifikt den tyskproduserte luftavfyrte Taurus) for å ødelegge Krimbroen (også kalt Kerch-broen).
Artikkelen forklarer imidlertid aldri hvordan en «enorm forlegenhet for president Putin» på noen måte kan vippe konflikten strategisk i Ukrainas favør. Artikkelen nevner at den storstilte mobiliseringen av både det ukrainske samfunnet og den vestlige verden i februar 2022 «ikke er den samme i dag» og «det må endres», noe som antyder en sviktende vestlig og ukrainsk besluttsomhet.
Artikkelen avsluttes med en bemerkning om at president Zelenskyj fortsatt er overbevist om at «Ukraina ikke kan oppgi sin plan for å seier over Russland», til tross for at han aldri egentlig har kommet med en god plan som faktisk kunne beseire Russland, før han konkluderte med at Ukrainas vestlige støttespillere ikke lenger deler president Zelenskyjs tillit.
Ukraina kan ikke «isolere» Krim
President Zelenskyjs strategi for å «isolere» Krim og ydmyke de russiske militære styrkene som har base der er irrasjonell og urealistisk, spesielt med tanke på de midlene som Ukraina angivelig ville oppnå dette strategiske målet med.
Den ukrainske regjeringen, militæret og deres vestlige støttespillere har konsekvent uttalt at Krim kan bli isolert og til og med erobret hvis Ukraina lykkes i både å ødelegge Krim-broen og avskjære landområdene som forbinder Krim med resten av Russland via Kherson, Zaporizjzja og Donbass.
Dette tar imidlertid ikke hensyn til det faktum at Krim tilsluttet seg den russiske føderasjonen etter en folkeavstemning i 2014, mens Krimbroen ble ferdigstilt i 2018, jernbanebroen i 2019, og landbroen etablert først i 2022. Dette betyr at Russland var i stand til besørge forsyninger til både sivilbefolkningen og militærbasene på halvøya i flere år uten landforbindelse.
Skulle Ukraina lykkes med å ødelegge Krimbroen og kutte landbroen, vil Krim selv fortsatt kunne frakte mennesker, varer, våpen og ammunisjon frem og tilbake til resten av Russland via en rekke havner og flyplasser som kan håndtere millioner av tonn med last og millioner av mennesker årlig.
På Kerch-havnens offisielle nettside hevdes det at opptil 3 millioner tonn last kan håndteres, bare ved disse anleggene. Havnen er også i stand til å ta imot ferger som frakter både passasjerer og kjøretøy. Krims internasjonale lufthavn i Simferopol opplyser på sin offisielle nettside at den kan håndtere 6,5 millioner mennesker i året. I tillegg er det mange andre flyplasser og havner over hele Krim som er i stand til å håndtere store mengder last og mennesker.
For å betrakte disse tallene inn i et militært perspektiv, må Russlands andre suksesshistorie med å bruke utelukkende sjø og luft til å betjene en større militær operasjon nevnes – nemlig landets intervensjon i Syria på forespørsel fra Damaskus. Ifølge det Washington-baserte instituttet for Study of War, involverte dette forflytning av omtrent 200 000 tonn last i løpet av de første 5 månedene (noe som tilsvarer en kapasitet på i underkant av halv million tonn i løpet av et år).
Den ukrainske offensiven sommeren og høsten 2023 ble gjennomført utført i et omfang som Ukraina og dets støttespillere i NATO ikke er i stand til å gjenta, viste hvor effektivt russisk forsvar er selv i enden av mye lengre logistikkjeder.
Ukraina har ikke arsenalet som trengs – og vil aldri få det
Nåværende ukrainske angrep på selve Krim avhenger sterkt av luftavfyrte kryssermissiler som Storm Shadow, produsert av Storbritannia, den franske SCALP, og det som hevdes å være ukrainske Neptun-kryssermissiler mot skip som brukes under angrep på land. Det benyttes også et stort antall droner.
Den amerikanske regjeringsfinansierte medieplattformen Radio Free Europe/Radio Liberty omtalte i artikkelen «Ukrainian Air Force Claims Destruction Of Russian Ship In Crimea; Moscow Confirms Missile Strike» et nylig angrep rettet mot havneanleggene ved Feodosia. Her avfyrte ukrainsk flyvåpen flere kryssermissiler som resulterte i at bare ett russisk landgangsskip sank. Selve havnen, som er vert for et stort antall militære og kommersielle fartøyer, forble uskadd. Ifølge den offisielle nettsiden til havneanleggene i Feodosia er de i stand til å håndtere opptil 2 millioner tonn last i året.
For å kunne treffe det ene skipet, måtte Ukraina sende opp flere fly som igjen avfyrte flere kryssermissiler – ettersom man visste at i det minste noen av dem ville bli fanget opp av russiske luft- og missilforsvarssystemer.
For å kunne ødelegge for logistikken på Krim, måtte Ukraina utføre massive missil- og droneangrep på alle havner og flyplasser over hele halvøya, og dessuten gjøre dette regelmessig. Ettersom Ukrainas vestlige støttespillere mangler den militære og industrielle kapasiteten til å produsere større antall kryssermissiler, og fordi Ukraina mangler kapasiteten til å sende ut større mengder missiler for hvert angrep, vil Ukraina aldri ha muligheten til å utføre angrep i en størrelsesorden som er stor nok til å betydelig forstyrre operasjonene ved selv en enkelt havn på Krim, enn si skade logistikken over hele halvøya. Dermed er det et uoppnåelig mål i nær fremtid å kunne «isolere» Krim.
En strategi for å overbevise den vestlige verden om å fortsette å kjempe (og betale)
President Zelenskyjs strategi er derfor åpenbart ikke å isolere Krim, men å overbevise den ukrainske befolkningen og den globale offentligheten om at det er mulig. Dette gjøres for at Kiev skal rettferdiggjøre den fortsatte mobiliseringen og tapet av et stort antall ukrainske soldater langs fronten, samtidig som Ukrainas vestlige støttespiller kan fortsette å rettferdiggjøre de enorme og økende kostnadene i penger og materiell brukt på denne stedfortrederkrigen.
Det er tydeligvis ikke er mulig å beseire Russland, men fortsettelsen av konflikten oppfyller likevel ett av målene som ble satt opp av den amerikanske regjeringen og det bedriftsfinansierte RAND Corporation i sin artikkel «Extending Russia» fra 2019.
Artikkelens kapittel «Provide Lethal Aid to Ukraine» forklarer det på denne måten:
«Å utvide amerikansk bistand til Ukraina, inkludert dødelig militær bistand, vil sannsynligvis øke kostnadene for Russland, både i blod og skatter, ved at de fortsetter holde på Donbass-regionen. Mer russisk hjelp til separatistene og en ekstra russisk militær tilstedeværelse vil sannsynligvis være nødvendig, noe som vil medføre større utgifter, tap av utstyr og russiske personell. Det siste kan bli ganske kontroversielt på hjemmebane, slik det gjorde da sovjeterne invaderte Afghanistan.»
President Zelenskyj og hans vestlige støttespilleres strategi for 2024 må dermed helt klart være å fortsette å gjennomføre høyprofilerte PR-«seire» i håp om å rettferdiggjøre konfliktens kostnader i form av blod og skatter overfor Vesten. Håpet er nok at den russiske
offentligheten og/eller elementer i den russiske regjeringen mener prisen for å fortsette å kjempe er for høy, slik at de begynner å motsette seg den pågående konflikten og til og med muligens forsøker å fjerne den nåværende regjeringen som håndterer Russlands militære operasjoner.
Det gjenstår så se om denne strategien lykkes. Det virker langt mer sannsynlig at angrep på Krim, Belgorod over grensen fra Ukraina, eller til og med ukrainske angrep dypt inne i russisk territorium (alt dette har skjedd) ikke vil gjøre noe mer enn å stimulere den russiske offentligheten og det russiske militæret ytterligere. Dette kan igjen styrke den russiske nasjonens vilje til å fullføre den militære konflikten.
Lignende «strategier» for å øke kostnadene ved russiske militæroperasjoner i håp om å vende offentligheten mot den russiske regjeringen ble brukt under Russlands militære intervensjon i Syria fra 2015 og i tiden som fulgte. Russlands militære operasjoner var likevel svært vellykkede, og Russlands styrker er fremdeles Syria, etter å ha styrket både Syrias og Russlands posisjon i regionen.
Uansett hvilken fortelling som råder, vil de logistiske realitetene på slagmarken til slutt gjøre det umulig for USA og dets allierte å opprettholde denne stedfortrederkrigen. Det kan tvinge dem til enten å kutte tapene sine i Ukraina, eller risikere farlig eskalering ved å gripe inn mer direkte. Tiden vil vise hva de velger. De urealistiske målene for 2024 vil trolig skape størst problemer for Ukraina.
Originalen til denne artikkelen finner du her:
Why Ukraine’s 2024 Strategy Will Fail
Oversatt av redaksjonen.