Nyhetsbrev steigan.no 12.01.2023
Debatt: Kinas kommunistiske utviklingsvei (veien til felleskapssamfunnet)
Sigurd Allern tar oppgjør med våpenentusiastene i Rødt
Sverige inngår en militærpakt med USA i rekordfart
Hun mistet jobben på grunnlag av ikke-vitenskapelige «antagelser»
Ukraina blir brukt som en blodig bonde på sjakkbrettet
Matt Taibbi erklærer MSNBC som et agentur for etterretningssamfunnet
Ukrainas parlament feirer nazikollaboratør
Debatt: Kinas kommunistiske utviklingsvei (veien til felleskapssamfunnet)
Av leserinnlegg - 12. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/debatt-kinas-kommunistiske-utviklingsvei-veien-til-felleskapssamfunnet/
Vi har invitert til en debatt om Kina, og det har allerede vært en del innlegg. Vi publiserer her et innlegg av Kjell Jan Hammer. Det er langt, men vårt format tillater jo lange artikler, så det går greit for denne gangen. For den videre debatten tror vi likevel at vi vil anbefale debattantene å skrive kortere. – Red.
Til diskusjonen om Kina: Rolf Galgerud og andre!
Av Kjell Jan Hammer
Litt om den biologiske evolusjonen og marxismen
Karl Marx satte stor pris på arbeidet som Charles Darwin utført i forbindelse med å forklare kreftene som driver den biologiske utviklingen (evolusjonen) fremover. Darwin sjøl var ikke opptatt av Marxs arbeide. Darwin fikk i sin tid, tilsendt alle tre bindene av Kapitalen i en pakke som han aldri åpnet. Marx var opptatt av naturvitenskapen som han anså som en del av materialismens grunnlag. Den kommunistiske samfunnsteorien som Marx og hans kamerater utviklet var og er basert på et materialistisk grunnlag, det vil si: En natur som er i stadig bevegelse og forandring Som materialist så forsto Marx at alt er natur. Marxismen og den biologiske evolusjon hører sammen. Den kommunistiske samfunnsteorien tar derfor løpende opp i seg all virkelig vitenskap, dette for å danne et godt grunnlag til å være en veiviser for frigjøring, og for å avslutte menneske-historiens epoke med klassesamfunn.
Den mineralske og biologiske evolusjonen forteller oss at alt er i stadig utvikling og forandring. Alt er natur! Og det finnes ikke noe som er over naturen, her er det ikke plass for Guder, Ånder og Demoner, slike hører til i menneskenes fantasi. Og: Alt vi mennesker har skapt gjennom arbeid (Byer, Veier, Datamaskiner, Månelandingsfartøyer osv.) er natur (dette er natur som er bearbeidet/omskapt) andre omskaper også naturen for å dekke sine behov: Maur som bygger maurtuer, fugler som bygger reder og rev som bygger hi. Men, det er fortsatt ikke noe annet enn natur!
Den biologiske evolusjonen viser at starten på det biologiske livet ikke er noe annet enn kjemi. Kjemiske reaksjoner som ved naturlig tiltrekning og tilfeldige bindinger kom til å lage de første reproduksjoner. Evolusjonen viser også at vi mennesker er aper (Sjimpansen er vår nærmeste slektning). Det er en farlig oppfatning å innbille oss at vi er noe annet! Av natur, er vi mennesker opportunister, det vil si at: Vi er altetere (spiser alt) og vi velger som oftest, minste motstands vei. Vi er utrolig tilpasningsdyktige. Vi går heller ikke av veien for å drepe hverandre. Vi er hverken gode eller onde av natur. Handlingene våre er ofte situasjonsbestemt, Vi er et flokkdyr. Vi er veldig opptatt av følelser og reagerer lett følelsesmessig, noe som ofte hindrer oss i å roe oss ned og la fornuften vinne. Dette betyr at vi ikke er en art som i hovedsak er rasjonelle/fornuftige av natur, men vi kan ta fornuftig og rasjonelle valg som tjener oss sjøl og resten av naturen. Legg merke til at vi må lære oss å si: Mennesket og resten av naturen og ikke: Mennesket og naturen. Det siste skiller oss fra naturen og er ikke noe annet enn gammelt religiøst tankegods.
Så til diskusjonen om Kina
Diskusjonen om Kina er et samfunn på vei mot en høyere form for kommunisme eller noe annet, er dessverre preget av følelser og lite av rasjonell/fornuftig argumentasjon. Diskusjonen preges ofte av kunnskapsløshet og mangel på Marxistisk/Leninistisk kunnskap samt annen vitenskapelig kunnskap som kan forklare kinas utvikling. Hvor mange i dagens Norge har studert Karl Marx (Kapitalens tre bind) på en brukbar måte? 100 mennesker? Er Kapitalens tre bind lettleste (lett å forstå?) Nei! Marx skrev ikke disse samfunnsmessige vitenskapelige verkene/bindene for at «vanlige» folk skulle kunne forstå dem på grundig vis. Å kunne forstå dette arbeidet krever kunnskap om samfunn, poltikk og økonomi. Det krever langvarige studier og omfattende diskusjoner med andre som også studerer dem. Argumenter og oppfatninger som må prøves mot kjent- og ukjent praksis. Hvilken bevegelse/parti har utført dette i stort omfang i Norge? Ingen! Studeres Marxismen i dagens Kina? Ja! Etter den Kinesiske markeringen av Marx fødested Trier i Tyskland i 2018, så økte KKP sine studier av Marxismen både i partiet og i universitetene med samfunnsfag. En burde stille seg spørsmålet med en gang: Hvorfor øker et råtnet og korrupt kommunistiske parti (mange mener at KKP har råtnet på rot) studier av marxismen? Er det ikke lurere å la det være, slik at flest mulig av partiets medlemmer blir holdt uvitende og dermed er lettere å manipulere?
Hva er en kulturnasjon?
Kultur handler om hvordan folk i et geografisk avgrenset område lever sammen i et felleskap. Et fellesskap som deler språk, arbeid, vaner og regler. Alle nasjoner har gjennom sin egen historie utviklet særegne kulturer, et mangfold av ulike kulturer. Kina har en svært rik historie og landets sivilisasjon går minst 5000 år tilbake i tid. Dagens Kina kan hente inn i sin hverdag et «hav» av kulturelle verdier og oppfatninger som er nedfelt i landets lange historie. Mange av disse kulturelle verdiene er respektert og elsket av dagens kinesere. Disse kulturelle verdiene gir dagens og fremtidens Kina særpreg som nasjon. Det er derfor svært deprimerende å se den kulturelle avviklingen i Norge hvor vi blir valset ned av en flat og meningsløs USA/Engelsk kultur, som gjør oss utarmet og fattig som egen kulturnasjon. I dagens verden er det ca. 6000 forskjellige språk og sikkert like mange religiøse uttrykk. I naturen er det viktig å ta vare på artsmangfoldet, hvorfor er det da ikke viktig å ta vare på det kulturelle mangfoldet? Kina har forstått faren i dette og styrker sin kultur. Norge kan gjøre det samme, men da må vi kaste ut den Amerikanske/Engelske kulturimperialismen.
Imperialisme
På Steigan.no kan en få inntrykk av at definisjonen på imperialismen bare er: Finanskapital, er det riktig? En del som kritiserer Kina, sier gang på gang at Kina er imperialistisk fordi Kina har Finanskapital! Er det nok, nok for å brennemerke Kina som et imperialistisk land?
Hva er moderne kapitalistisk imperialisme?
Enkelt sagt, er den kapitalistiske imperialismen, et maktredskap for de dominerende kapitalistiske landene til å kunne erobre andre lands ressurser. Ved hjelp av militær overlegenhet, solid politisk (manipulerende) erfaring og finansiell styrke og metoder, trekkes nasjonen som skal utplyndres, inn i økonomiske- og politiske avtaler som i all hovedsak er til fordel for utplyndrer-nasjonen. Over tid, blir også den utplyndrede nasjonen utsatt for politiske bindinger og kulturell utarming, ved at den imperialistiske nasjonens politiske strategi, kultur og språk, gradvis blir den/det dominerende. Den imperialistiske utplyndringen kan gå så langt at nasjonen som utplyndres, sjøl blir en del av plyndrer-nasjonen. Reises det opprør mot plyndrer-nasjonen, så blir opprørene slått ned ved hjelp av overlegen krigsmakt og den regelbunnede orden for plyndring og politisk kontroll blir gjenopprettet.
Kina er altså imperialistisk og av det følger også at Kina er et kapitalistisk samfunn!? Hva slags samfunnsutvikling eller samfunn, skulle Kina ha hatt eller vært for å tilfredsstille dagens «kommunister» i partiet Rødt eller for så vidt i Steigan.no? Hva er deres oppskrift/formel for at vi kan med utgangspunkt i deres hoder, kunne godta at Kina er et sosialistisk land i kommunismens første fase? Vi andre og naive som mener at Kina er på rett veg, venter med spenning på deres innsiktsfulle analyser. Partiet Rødts hefte: Gnist har verken meningsfulle eller kunnskapsrike svar. Noe jeg skal komme tilbake til senere i denne artikkelen.
La oss gå tilbake til Marx
I Det Kommunistiske Manifest står det litt om hva oppgavene er straks etter en arbeiderrevolusjon (kommunistisk revolusjon). Les Manifeste! Kommunistene på denne tiden (1848) kunne selvfølgelig ikke lage et konkret og allsidig samfunns-program for å løse oppgavene i en bestemt nasjon. Samfunns-programmet måtte selvfølgelig ta hensyn til nasjonens særpreg, politiske og økonomiske situasjon. Kommunistene på denne tiden da Manifeste ble utgitt så for seg at arbeider-revolusjonen (den kommunistiske revolusjonen) først kunne bryte gjennom i et høyt utvikla kapitalistisk samfunn. Og her tok de feil! Gjennombruddene skulle skje i nasjoner hvor imperialismen sto svakt. I nasjoner som var lite industrielt og økonomisk utviklet. Nasjonene ble: Russland, Kina, Nord Korea, Cuba, Vietnam og Laos. Nasjoner som til dels hadde store forskjeller i forhold til de europeiske nasjonene når det gjaldt kulturtradisjoner. Lenin påpekte dette i sin bok om Sovjetøkonomien. Lenin visste også at dette ville føre til utviklingsveier fremover til en moderne kommunisme, som ville bli svært så forskjellige, fra det som kommunistene på Marx tid så for seg. Mange av de bokstavtroe «kommunistene» i Europa/Vesten forsto ikke dette og hoppet av. Kommunismen (felleskapssamfunnet) har altså mange forskjellige utviklingsveier.
Verken Karl Marx eller Lenin (døde i 1924) kunne utvikle den Kommunistiske samfunnsteorien videre. Utvikle den i en politisk, økonomisk og kulturelle situasjon da arbeiderklassen og folket hadde tatt over samfunnsmakten. Da de selv var konstituert (med egen grunnlov og maktapparat) som herskere i egen stat. Lenin og hans kamerater forsto veldig godt hvilke store utfordringer Russland/Sovjetunionen sto ovenfor, les hans bok om Sovjet økonomien. Det var de som kom etter Lenin som måte ta på seg oppgaven å utvikle teorien videre. Å drive/styre en stat/nasjon i klassekamp er totalt forskjellig, målt mot, å drive et kommunistisk parti under en borgerlig stat/nasjon. Vanskelighetene og mulighetene er tusen gange større. Legg merke til navnet på Kina: PRC: Den kinesiske folkerepublikk. Ikke den proletariske republikk. Grunnen er selvfølgelig den samfunnsmessige situasjon Kina var i da republikken ble dannet i 1949, de eiendomsløse og fattigbøndene var det store flertallet av folket. Uttrykket Folk er noe annet enn Proletar (arbeider). Å starte oppbyggingen av det nye samfunnet hvor situasjonen var slik som i Kina, da var det riktig å bruke uttrykket: Folk, i den første fasen av kommunismen (sosialismen). Det betydde at det ville bli en lengre vei å gå enn om samfunnet/nasjonen hadde vært et godt utvikla kapitalistisk samfunn, når revolusjonen skjedde. Bruken av ordet: Folk, gir også i den situasjonen Kina sto oppe i etter revolusjonen, et riktigere og mye mer samlende politisk uttrykk for å kunne starte oppbyggingen av landet.
Arbeiderklassen i dagens Kina har vokst seg veldig stor og er kanskje den mest kvalifiserte i verden. Oppgavene for disse nye statene står i kø: Tjene sitt folks daglige interesser og behov, klassekamp mot både den indre og den ytre fienden imperialismen må vinnes for å sikre en endelig seier for kommunismen. Kan en slik enorm oppgave vinnes ved å sette arbeidsfolk rett inn i styrende funksjoner/organer i den nye staten? Jeg kommer tilbake til dette senere i artikkelen. Svært mange kommunister verden over (spesielt i de europeiske landene) har misforstått uttrykket fra Marx: Proletariatets Revolusjonære Diktatur. For det første så har det blitt en vanlig praksis å utelate ordet: Revolusjonære og bare beholde Proletariatets diktatur. Dette er en feilaktig og bevisst forfalskning av Marxismen. Uttrykket: Proletariatets Revolusjonære Diktatur forklarer at samfunnsoppgaven etter revolusjonen er å revolusjonere utviklingen av det nye samfunnet altså en rask utvikling av samfunnets produktive- og sosiale krefter. Ordet Diktatur retter seg mot borgerskapet og dets allierte. Er det noe Kina har gjort så er det å håndheve dette uttrykket. Kina har gått og går gjennom en revolusjonær (rask) samfunnsutvikling. Kina håndhever kontroll/styring over sitt eget borgerskap og har nakketaket (Lenins uttrykk) på sin egen finanskapital og utenlandske investorer.
Kinas raske (revolusjonære) utvikling:
Kinas økonomi har vokst enormt fra et fattig land til å bli verdens nest største økonomi ja mange økonomer og forskere mener at Kina allerede er verdens største økonomi.
Landets produktivkrefter er i dag verdens sterkeste: Arbeidskraftens størrelse, utdannede-, erfarne- og dyktige arbeidsfolk, ingeniører og forskere, effektivt lederskap i bedriftene og i det offentlige, solid og framtidsretta planlegging fra bedrifter og stat, moderne fabrikker og produksjonsmetoder (automasjon, robotisering og «intelligent» datateknologi), massiv vekt på utdanning, vitenskap og nyskaping. Kina er i dag ledende innen flere vitenskapsfelt: Medisin, romfart, miljøvern, transport, jordbruk, kunstig intelligens osv. I 2022 ble den kinesiske romstasjonen Tiangong ferdig bygd. Kina er nå en ledende stormakt innen romteknologi og de har innledet et omfattende samarbeid med Russland.
Høyhastighetsbaner, tog med over 200 km/timen. I løpet av året 2022 har Kina fullført et jernbanenett på over 4000 mil som bruker «Lyntog». Dette er som lengden rundt ekvator. Flere av banene operere med en fart på 300 – 400 km/timen. Det forskes på tog-modeller som kan kjøre i en fart på 500 – 600 km/timen.
Kina har for alvor startet konkurransekampen mot vestlig passasjerfly-industri. Kinas store jet-passasjerfly C919 blir satt i drift våren 2023.
Velstanden for hele det kinesiske folket er løftet kraftig opp på alle områder: Ernæring, kjøpekraft, helse, rettssikkerhet, utdanning, transport osv.
Innen 2020, hadde Kina greid å løfte 800.000.000 mennesker ut av fattigdom. Og Kina har da løst sitt fattigdomsproblem etter internasjonal målestokk. Alle innbyggere garanteres mat, klær, husvære, utdanning og helsestell. Ingen nasjon i menneskehetens historie har utført noe som likner på dette. Kina er årsaken til at fattigdomsproblemet i verden synker. En merknad: I provinsen Xinjiang Uigur, som har vært mye omtalt i vestlige medier hvor de påstår at Sentral-Kina driver brutal undertrykking av den uiguriske minoriteten. Følgende utvikling har skjedd i området: Over 2,3.000.000 er løftet ut av fattigdom i tidsrommet: 2014 – 2018. Nesten 1,9 000.000 av dem var fra den sørlige delen av regionen. Fattigdommen i regionen er på 6%, 2018.
Kina har 56 forskjellige minoriteter. Alle beholder sine kulturelle særtrekk og de stimuleres av regjeringen til å utvikle seg selv. Kina er og blir et kulturelt mangfold av ulike folkeslag selv om sentralkineserne er i stort flertall.
Husværet i byene har økt fra 6,7 m2 til 36,6 m2 fra 1978 – 2016.
Studenter som studerer på videregående skoler, høyskoler og universiteter (årlig) fra 856.000 til 27.536.000 fra 1978 til 2017.
Hele folket har rett til helsebehandling via forsikringer. Over 900.000.000 har rett til pensjon (2018).
Leiligheter/hus eies hovedsakelig av privat personer, land (jord) kan ikke kjøpes.
Levealderen har fra 1949 til 2022 steget fra 36 år til 78,2 år.
Gjennomsnittshøyden har økt med 10 cm.
Kina står i spissen for verdens største sikkerhets og samarbeidsorganisasjon: Shanghai Cooperation Organization (SCO) med medlemmer som representerer halve menneskeheten. Og handels og samarbeidsorganisasjonen BRICK.
Kina er også drivkraften i Den Nye Silkeveien (BRI) som vil binde: Asia, Europa, Afrika og sjøveien til Sør-Amerika sammen.
Kina forandrer seg og verden i et historisk raskt tempo.
Norge, brudd med KKP
AKP i Norge hadde i mange år et kameratslig og vennlig politisk forhold til KKP.
Bruddet som AKP gjorde ovenfor KKP, var antakelig på grunnlag av hendelsen (opprøret) på den Himmelske Freds Plass i Beijing i 1989 og en slags politisk/økonomisk «Analyse» av forholdene i Kina basert på to artikler i heftet: Røde Fane. Artikler skrevet av radikale økonomer fra USA. Etter min mening var dette et tragisk og skadelig brudd som har medført at diskusjonen om flere utviklingsveier frem til et moderne kommunistisk samfunn stoppet opp. Det var også et uttrykk for moralisme. Opportunisme og revisjonisme ble veien videre for AKP og som endte opp i tragedien: Partiet Rødt og en ubrukelig og svikefull avis: Klassekampen.
La oss se på en del av argumentasjonen som påstår at Kina er et imperialistisk land
I hefte: Gnist nr.: 3 av 2022 som omhandler imperialismen. Gnist utgis av partiet Rødt.
I en artikkel med navnet: Verden er endret på kort tid. Skriver Per-Gunnar Skotåm som er et kjent medlem av partiet Rødt og som er styreleder i Mot Dag, følgende om Kina. Sitat:
Kina er i ferd med å bli verdens største økonomi. Kina er verdens største eksportør av industrielle forbrukerartikler. Landet har en enorm valutareserve, i hovedsak amerikanske dollar. Kina er et imperialistisk land i den klassiske leninistiske betydninga, at eksport av finanskapital vil øke i betydning og kan bli viktigere enn vareeksporten. Samtidig har Kina stort behov for nye markeder og gjennom handel eksportere egen vareproduksjon og få tilgang til å kjøpe råvarer…
Videre sitat: Kina forsøker å utvide sin økonomiske ekspansjon med tilbud om gjensidig fordel for de landene som tar del. Den Asiatiske utviklingsbanken er viktig i denne sammenheng. Den viktigste strategiske planen for Kina er «Belt and Road Initiative» lansert i 2014 av dagens leder Xi Jinping og som har utviklet seg sterkt siden. Det er et verdensomspennende infrastrukturprosjekt som skal knytte transport og kommunikasjon sammen gjennom et omfattende system av veier, jernbane, havner, rørledninger, elektronisk kommunikasjon og annet. Det gir de landene som tilslutter seg, raske muligheter til å utvikle egen produksjon og handel og å oppnå en sterkere økonomisk vekst. Men det kan oppstå sterkere økonomiske gjeldsbindinger til Kina, som kan føre til at de mister innflytelse og kontroll over infrastruktur i eget land når de ikke kan betjene gjelda…
Videre sitat på slutten av artikkelen: En utvikling knyttet til økonomisk vekst for alle involverte land koplet opp mot «The Belt and Road Initiative» kan være nøkkelen til fremtidig økonomisk vekst og utvikling fra Midt-Østen og videre østover i Asia. Sitat slutt. Uthevingene er utført av meg: KJH.
Kommentar til Per-Gunnar Skotåm:
Er dette en analyse som viser at Kina er blitt en Imperialistisk stat? Er det i det hele tatt en politisk- og økonomisk analyse? Hvor er den solide dokumentasjonen som må godkjennes/verifiseres? En dokumentasjon som må skaffes fra de landene som Kina utbytter. Kinas handels- og finansforbindelser må avdekkes i PRAKSIS for å kunne avsløre om Kina er blitt et imperialistisk land. Hvor er den solide dokumentasjonen som viser denne praksisen? Nei dette er ikke en slik analyse! Dette er bare påstander og antakelser (om og hvis) at den politiske utviklingen i Kina går i feil retning, men også med et anstrøk om at bak Kinas utvikling, ligger det en godt skjult plan om å bli den neste nye herskeren over alle herskere. Dette er en type politisk arbeide som dessverre mange på den politiske «venstresiden» i dag tyr til etter at AKP og drømmen om den fullkommende (himmelske) kommunismen døde med NKP/AKP. Verken NKP eller AKP hadde erfaringer fra å bygge opp kommunistiske samfunn de var uansett bare «førstereisgutter/jenter» i den sammenheng, de kunne bare ane utfordringene og vanskelighetene som sto for tur. En kunne derfor vente at medlemmene av disse partiene tok seg god tid og gjennomførte grundige og omfattende kritiske studier av kommunistiske/sosialistiske samfunners utvikling før de kom med bastante og fordømmende meninger. Kommentar slutt.
Ønske om fullkommenhet og den endelige sannhet er religion og er et fullstendig brudd med alt Karl Marx sto for: Materialismen, som forteller oss at alt er i stadig bevegelse. Kommunismen (fellesskapssamfunnet) er selvfølgelig mulig, og det finnes mange veier en kan velge for å nå frem. Men: En må legge materialismen til grunn for dette arbeidet. Kina har valg sin veg. Ved å avsløre KKPs praksis kan vi avsløre om Kina er på feil veg. Og, kan KKP ha utviklet seg i feil retning? Ja det er selvfølgelig mulig! En god begynnelse for å kunne undersøke dette, er at en skaffer seg god kunnskap om den Kommunistiske samfunnsteorien og hvordan den er blitt omsatt i praksis.
Å kalle Kina for et imperialistisk land uten denne dokumentasjonen, er i bestefall et uttrykk for uvitenhet og samtidig direkte krenkende ovenfor et land og folk som står i første frontlinje i kampen mot den vestlige kapitalistiske imperialismen. Hele verden er i dag vitne til at nettopp Kina er bærebjelken for å fremme en mangepolar verden (flere maktsentra) hvor folk og nasjoner kan kaste av seg den imperialistiske og kapitalistiske tvangskappen som USA, England, Canada, Australia, EU + Norge og Japan har lagt på folk og nasjoner verden over. En verden hvor nasjonene kan finne sine egne utviklingsveier.
Er Kina et kommunistisk/sosialistisk land?
Størrelsen og klasse-sammensetningen av kommunistpartiet i Kina
Antall medlemmer i KKP er snart 100 millioner, ungdomspartiet er nesten like stort. Til sammen er de nesten 200 millioner medlemmer og de har 8 – 10 millioner grunnorganisasjoner spredt utover hele landet. Klasse-sammensetningen i KKP når det gjelder: Arbeidsfolk, fattigbønder, bønder, småborgere, intellektuelle og borgere er det bare KKP sjøl som vet. Klasse-sammensetningen i et kommunistisk parti er avgjørende for et parti som har statsmakt. Det er også like avgjørende at et statsbærende kommunistisk parti kontinuerlig rekrutterer skolerte og dyktige personer fra arbeiderklassen og fattigbønder inn i viktige og sentrale posisjoner i partiet og staten. Klassestandpunktet til alle av medlemmene (Det vil si: Om de i sitt daglig arbeide, lojalt og uegennyttig tjener arbeiderklassen og folkets interesser) må prøves i deres løpende praksis. Utøves dette, så er det ingen overhengende fare at partiet har noen få medlemmer som er multi-milliardærer. Disse personene er bundet av partiets lover, regler og praksis. Ja, det er faktisk en fordel. Da kan partiet ha (nakketaket) på dem. Les om: Alibaba og Evergrande. i ser på hva Lenin mente om
kapitalisme og statskapitalismen:
Sitater fra Lenins bok om Oppbyggingen av Sovjetøkonomien
Den ellevte kongressen til RKP(b) 27. mars til 2. april 1922
Bind 12 av Lenins utvalgte verker. Moskva 1946.
Sitatet av Lenin:
De blanda selskapene som vi har tatt til å skape, der russiske og utenlandske privatkapitalister tar del i lag med kommunister, gir oss ett av midlene vi kan nytte for å lære og organisere konkurransen skikkelig og vise at vi ikke er dårligere enn kapitalistene til å få i stand et bindeledd med bondeøkonomien, at vi kan gi han det han trenger, at vi kan hjelpe bonden med å gjøre framsteg selv på det steget han nå står, trass i at han er tilbakeliggende. For det er umulig å forandre han på et kort tidspunkt …
Det er ikke skrevet en eneste bok om statskapitalismen under kommunismen. Ikke engang Marx kom på å skrive ett ord om dette emnet, og han døde uten å etterlate seg en eneste presis ytring eller klar instruks om dette. Det er grunnen til at vi må vinne over vanskene helt på egen hånd …
Statskapitalisme er kapitalisme som vi vil være i stand til å holde i tømmene, og som vi vil være i stand til å sette grenser for. Denne statskapitalismen er knyttet til staten, og staten er arbeiderne, den fremskridende delen av arbeiderne, fortroppen. Vi er staten. Statskapitalismen er kapitalisme som vi må holde innenfor visse grenser, men vi har ennå ikke lært hvordan vi skal holde han innenfor disse grensene. Det er hele poenget …
Min kommentar: Så lenge proletariatets revolusjonære diktatur opprettholdes, så har arbeiderklassen uinnskrenket makt, politisk og militært, til å styre samfunnet etter arbeiderklassens politiske målsetninger. Dette er grunnleggende Marxisme. Lenin forsto dette meget godt. Det er en total forskjellig maktsituasjon fra å bli styrt av Finanskapitalen slik det skjer i Norge og resten av Vesten, til et parti som KKP som har statsmakt (KKP har styringen og kontrollen over voldsapparatet i Kina). KKP kan derfor styre og beholde nakketaket på sin egen finanskapital. Om det er ønskelig ut fra samfunnets politiske utvikling kan KKP frata eiere i private kinesiske selskaper eiendomsretten (ekspropriere) og la selskapet arbeide videre ved hjelp av de ansatte.
Den kinesiske folkerepublikken har sin egen grunnlov, samt lover og regler som skal styre kinas forbindelser til andre nasjoner, via politiske-, økonomiske- og handelsmessige avtaler. Disse lovene og reglene gjelder både for statlige foretak og egne private firma. Mislighold og brudd på dette straffes. Kina har holdt en avtalemessig, økonomisk og politisk linje som er kjent under parolen: Vinn – Vinn! Det vil si: At begge parter i avtalen skal vinne/tjene på samarbeidet. Dette har ført til at svært mange av verdens nasjoner har gjennom opplevd praksis, opparbeidet seg tillit til kinas politiske- og handelsmessige linje. Kina legger seg ikke bort i samarbeidslandets innenrikspolitikk.
Nytt sitat av Lenin:
Teoretisk er det ikke tvil om at det mellom kapitalismen og sosialismen ligger en bestemt overgangsperiode. Den kan ikke unngå å forene trekk eller egenskaper fra begge disse former for samfunnshusholdning. Denne overgangsperioden må uunngåelig være en periode med kamp mellom den døende kapitalismen og den oppstående kommunismen – eller, med andre ord, mellom kapitalismen som er beseiret, men ikke tilintetgjort, og kommunismen, som er født, men ennå er meget svak. Nødvendigheten av en hel historisk epoke, preget av disse trekk av overgangsperiode, burde være innlysende ikke bare for marxister, men for ethvert opplyst menneske som har noe kjennskap til utviklingsteorien. Etter revolusjonen: 30. oktober 1919.
Min Kommentar: Kommunismens første fase (sosialismen), kan komme til å måtte vare i flere hundre år, inntil den katastrofale og kriminelle kapitalismen, er faset bort.
En samfunnsteori i utvikling
Den kommunistiske samfunnsteorien er i stadig utvikling og omfatter i dag: Politiske, organisatoriske og vitenskapelige erfaringer som Marx og Lenin verken kunne vite, eller ha erfaringer fra. Tusenvis av kloke og erfarne kommunister verden over bidrar til å utvikle denne samfunnsteorien. Den store forskjellen til Marx og Lenins kunnskaper og erfaringer er at vi nå kan trekke 100 års erfaringer fra fler forsøk på å bygge kommunismen i ulike stater/nasjoner. Fellestrekket fra disse statene er at deres start på kommunismens første fase (sosialismen) startet i land som var lite utviklet som kapitalistiske nasjoner. Noe som gjorde at de måtte starte med et dårligere utgangspunkt enn om de hadde vært morderne kapitalistiske stater. I tillegg, så møtte de velorganisert, svært aggressiv og voldelige imperialistiske stater (spesielt USA) som hadde et arsenal av undertrykkings-metoder og dødelige våpen. Det er nok å minne om: Japans grusomme undertrykking og massedrap i Kina, Koreakrigen, Krigen mot Vietnam og Laos og utarmingen av Cuba. Kampen for kommunismen i dagens verden, er direkte knyttet til kampen mot den vestlige imperialismen ledet av USA, denne kampen er vanskelig og krever tålmod, klokhet og målbevissthet. Den vinnes ikke med en enkel oppskrift.
Proletariatas Revolusjonære Diktatur
Kan fagforeninger og andre folkelige organisasjoner styre en kommunistisk/sosialistisk stat som skal fungere under og mot en vital og kampdyktig vestlig imperialisme? Nei, selvfølgelig ikke!!!
Hva er en fagforening?
En/Ei fagforening er en frivillig sammenslutning av arbeidere (kvinner og menn) som arbeider sammen i samme fabrikk/arbeidsområde. Arbeidere som danner forskjellige typer av fagforeninger, er kvalifisert fra kroppsarbeid til intellektuelt arbeid. Sammensetningen av folk i en fagforening spriker i alle retninger når det gjelder deres politiske-, sosiale-, kulturelle oppfatninger og erfaringer. Dette gjør at en fagforening kan enes i kamp om å forsvare sine daglige materielle interesser (Trade unionisme). Bare spørsmålet om å gå til en kraftig streik skaper store motsetninger innad i en fagforening. Alle som har erfaringer med fagforeninger og andre folkelige organisasjoner, forstår at disse organisasjonene ikke på noen måte kan styre en kommunistisk/sosialistisk stat i kamp mot imperialismen. Hvordan samfunnet er organisert og styrt under kommunismens andre fase, den høyere form for kommunismen, er ikke tema for denne artikkelen.
Kommunistpartiet
Leser man Det Kommunistiske Manifestet så vil en se at allerede da dette ble utgitt i 1848, så påpekte man kommunistenes særegne rolle. Kommunistpartiet som arbeiderklassens fortropp og leder ble senere utviklet av Lenin og hans kamerater. Klassekampens historie har bekreftet at uten et slikt parti kan klassekampen ikke vinnes mot eget borgerskap og deres imperialistiske allierte.
Kommunistpartiet er maktens kjerne i en stat/nasjon som befinner seg i kommunismens første fase. De er derfor direkte galt og feilaktig å kalle et kommunistisk samfunn for imperialistisk uten å kunne dokumentere og bevise at kommunistpartiet har råtnet på rot og blitt et falskt kommunistisk parti, et borgerlig parti. Et kommunistisk parti er og blir et parti av: De Beste! Minner om Arbeiderdikteren Rudolf Nilsen når han skriver: Gi meg de beste blant dere og jeg skal gi dere alt… Gi meg de beste klassekjemperne, de som har et stålsatt Arbeiderklasse-standpunkt, de som har vilje, kunnskap og erfaring i å drive klassekamp, de kloke og omsorgsfulle, de som er fulle av pågangsmot for å drive kampen fram til seier. Folk med god gammeldags moral som Bjørn Afzelius synger om i ei av sine viser, folk som er å stole på. Folk som aldri slutter å lære. Eller enkelt og greit: Folk som er kommunister i kunnskap og handling!
Kunnskap og spesielt samfunnskunnskap kommer ikke av seg sjøl. Marx var en intellektuell, Lenin og mange av hans kamerater var intellektuelle, da KKP ble stiftet i Shanghai i 1921 var de fleste av de 50 personene som møtte intellektuelle. Å være intellektuell betyr ikke at du er klok, det betyr at du har høyere utdanning. De aller fleste kloke og intelligente mennesker finner vi blant verdens fattige, men disse får sjelden eller ingen anledning til å vise det.
Det er en enorm forskjell med hensyn til arbeidsmulighetene et kommunistisk parti har, som arbeider under undertrykkelsen fra et borgerlig samfunn og et parti som sitter med statsmakten. KKP er en masseorganisasjon (verdens største politiske parti) og partiet har tilgang til et enormt stort og effektivt statsapparat. KKP legger ikke skjul på at det er et kommunistisk parti hverken innenlands eller utenlands. USA/Vesten/Japan må akseptere at KKP arbeider etter kommunistisk idealer. KKP er som andre kommunistiske parti bygget opp på lesten til Lenins partimodell. En partimodell som er fundamentert på to stolper: Demokrati og Sentralisme. Den viktigste og avgjørende stolpen er parti-demokratiet. Når den demokratiske praksisen og diskusjonen innad i partiet er ferdig og vedtak er fattet, så settes disse ut i praksis, enhetlig (sentralismen). Slik fungere et slagkraftig kommunistisk parti. Fjernes den demokratiske stolpen i partiet, så vil et slikt parti, raskt forandre karakter og bli et borgerlig parti. I motsetning til SUKP (Sovjetunionens kommunistiske parti) har KKP valgt å ikke opptre dominerende i den Internasjonale kommunistiske bevegelsen. Her opptrer KKP som et likeverdig parti på linje med alle de andre. I Norge har vi hatt to kommunistiske partier: NKP som døde hen da partiledelsen etter hvert kneblet den indre diskusjonen (demokratiet) og dermed sluttet å lære og å utvikle seg. Og, AKP som aldri greide å bli voksen for en slik krevende oppgave og som gav stafettpinnen over til partiet Rødt som ikke er noe annet enn en politisk tragedie.
Den politiske virkeligheten i dagens verden er slik hvis vi (arbeidsfolk og fattige) skal få det bedre: Kina sammen med sine allierte, må føre en allsidig kamp mot den vestlige imperialismen: Politisk, diplomatisk, økonomisk, avtalemessig, organisatorisk, militært, vitenskapelig, industrielt, osv. Og også: Ved bruk av finansielle midler.
Opplysningene i denne artikkelen er hentet fra samtaler med kinesiske samfunnsforskere i forbindelse med et besøk i Kina mellom NKP og KKP i 2018. Opplysninger fra Kinas nettavis: XINHUA NEWS, og egne erfaringer og kunnskaper om Kina i mer enn 50 år.
Bergen/Ålesund: 7. januar 2023
Kjell Jan Hammer
Sigurd Allern tar oppgjør med våpenentusiastene i Rødt
Av red. PSt - 12. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/sigurd-allern-tar-oppgjor-med-vapenentusiastene-i-rodt/
Etter at tre veteraner i Rødt, Boye Ullmann, Terje Kolbotn og Lars Borgersrud, gikk ut med en oppsiktsvekkende artikkel som krevde at Rødt må endre linje og støtte våpenhjelp til Ukraina, har det rast en debatt i partiet. Rødt-topp i Oslo Siavash Mobasheri nekter å skifte syn på norsk våpenstøtte til Ukraina. Han «står fast på våpen-nei,» som det heter i Klassekampen.
Det blir også utvilsomt lagt merke til at tidligere redaktør i Klassekampen og veteran fra den revolusjonære bevegelsen siden 1967, Sigurd Allern, tar de tre i skole. I artikkelen Tre dårlige våpenargumenter raserer Allern det byggverket Ullmann, Kolbotn og Borgersrud forsøker å reise, så det knapt er tomta tilbake.
Artikkelen er bak betalingsmur, men vi har vedlagt en faksimile nedenfor.
Allern skriver blant annet:
«Det første argumentet handler om at Russlands krigføring har økt i brutalitet, blant annet gjennom luftangrep mot infrastruktur. Dette har, skriver de tre, «endret krigens karakter». At droneangrepene terroriserer sivilbefolkningen er det ingen tvil om, men verken politisk eller millitært har det tryllet bort at krigen og konflikten har flere politiske dimensjoner. Ja, striden handler om forsvar av Ukrainas nasjonale suverenitet, men konflikten bærer samtidig og i tillegg i sterk grad preg av å være en stedfortrederkrig der USA og landets Nato-allierte er en militær part.»
«Det andre argumentet de tre legger fram for våpeneksport er at Rødt (og tidligere RV) historisk har støttet en rekke land og frigjøringsbevegelser mot imperialistisk aggresjon, både Vietnam og Afghanistan nevnes. … Det er imidlertid ikke et argument for et direkte militært engasjement og har heller ikke vært det i de krigene som navnes. For Norges vedkommende, så lenge landet er Nato-medlem, vil våpeneksport i praksis begrenses til internasjonale konflikter der USA direkte er part…»
«Det tredje argumentet Borgersrud, Kolbotn og Ullmann legger fram for norsk våpeneksport til Ukraina, er at Rødt (og tidligere RV) har støttet frigjøringskamper overalt i solidaritet, helt uavhengig av at land som USA, Frankrike eller England «også har støtta dem». Fra mitt politiske ståsted syns jeg det er rimelig å ta et annet utgangspunkt: For USA-imperialismen som for tidligere kolonimakter som Storbritannia eller Frankrike vil alltid utgangspunktet være egne geopolitiske interesser. Frankrike var for eksemple en drivkraft i Libya-krigen i 2011, der også Norge som Nato-medlem tragisk nok ble militært involvert.»
«Å støtte norsk våpeneksport til Ukraina under Nato-paraplyen vil være et feilsteg og undergrave Rødts rolle som antiimperialistisk parti.»
Vel talt, gamle ørn!
Sverige inngår en militærpakt med USA i rekordfart
Av Bhadrakumar - 12. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/sverige-inngar-en-militaerpakt-med-usa-i-rekordfart/
Biden-administrasjonens innsats for å gjøre Sveriges tiltredelse som NATO-medlem til en hastesak avtok etter hvert som Tyrkia avviste, og utøvde sin rett til å holde tilbake godkjenning og krevde et fullstendig brudd i Stockholms tidligere samarbeid med kurdiske separatister.
Av M. K. Bhadrakumar.
President Biden var optimistisk og insisterte offentlig på at Sveriges NATO-medlemskap var en selvfølge. Han undervurderte president Recep Erdogans utholdenhet og overså de geopolitiske konsekvensene.
Biden og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg antok at alt som var nødvendig var en ansiktsreddende formel for å tilfredsstille Erdogans forfengelighet – dvs. noen få kurdiske militante i Sverige ville bli utlevert og Ankara og Stockholm ville deretter kysse hverandre og gjøre opp.
Men etter hvert som tiden gikk, fortsatte Erdogan å flytte målstengene og spisset betingelsene sine til å inkludere saker som at Sverige opphever sin våpenembargo mot Tyrkia, slutter seg til Ankaras kamp mot forbudte kurdiske militser samt utlevering av personer knyttet til den USA-baserte muslimske geistlige Fethullah Gulen som den tyrkiske regjeringen anklager for å ha ledet det mislykkede kuppforsøket i 2016, angivelig med amerikansk støtte.
Les: Tyrkia beskylder USA for å ha kjent til kuppforsøket
Tydeligvis skjønte ikke svenskene at Tyrkia hadde så dyp kunnskap om de skjulte aktivitetene til deres etterretningstjenester.
For å gjøre historien kort, fant den svenske statsministeren Ulf Kristersson seg endelig en utgang på søndag og sa i irritasjon at «Tyrkia har bekreftet at vi har gjort det vi sa vi ville gjøre, men det står også at de vil ha ting vi ikke kan, som vi ikke vil, gi dem.»
«Vi er overbevist om at Tyrkia vil ta en avgjørelse, vi vet bare ikke når,» sa han, og la til at det vil avhenge av intern politikk i Tyrkia så vel som «Sveriges kapasitet til å vise sin seriøsitet.»
Stoltenberg har reagert stoisk og sagt: «Jeg er sikker på at Sverige vil bli medlem av NATO. Jeg ønsker ikke å gi en nøyaktig dato for når det skjer. Så langt har det vært en sjelden, uvanlig og rask medlemsprosess. Normalt tar det flere år.»
I mellomtiden kunngjorde Sveriges forsvarsdepartement mandag at det er startet forhandlinger om en bilateral sikkerhetspakt med Washington – såkalt Defense Cooperation Agreement – som gjør det mulig for amerikanske tropper å operere i Sverige.
Som forsvarsminister Pål Jonson sa det:
«Det kan innebære lagring av militære forsyninger, investeringer i infrastruktur for å muliggjøre støtte og den juridiske statusen til amerikanske tropper i Sverige. Forhandlingene startes fordi Sverige er på vei til å bli en alliert med USA, gjennom NATO-medlemskapet.»
Det vil si at USA ikke lenger venter på formaliseringen av Sveriges tiltredelse som NATO-medlem, men vil ganske enkelt anta at de er en de facto NATO-alliert!
En pressemelding på mandag fra det amerikanske utenriksdepartementet sa at den bilaterale sikkerhetspakten vil «utdype vårt nære sikkerhetspartnerskap, styrke vårt samarbeid i multilaterale sikkerhetsoperasjoner, og sammen styrke den transatlantiske sikkerheten». Den refererte til USAs forpliktelse til å «styrke og gjenopplive USAs partnerskap for å møte felles sikkerhetsutfordringer samtidig som de beskytter felles interesser og verdier.»
Sakens kjerne er at en sikkerhet vil gi det nødvendige grunnlaget for en amerikansk utplassering av våpen og soldater til Sverige på en umiddelbar basis, noe som ikke er mulig ellers uten at Stockholm formelt forkaster sin tiår gamle politikk med militær alliansefrihet.
Denne smarte metoden betyr et monumentalt skifte for Sverige som har en lang historie med nøytralitet i krig. Sagt på en annen måte, Russland er sterkt imot Sveriges NATO-medlemskap, men Washington når sitt mål uansett.
Interessant er det imidlertid at Finland, som under amerikansk press hadde meldt seg på i NATO-kretsen, ikke ser ut til å ha det rivende travelt med å forhandle en pakt med Washington, selv om det har en grense på 1340 km til Russland. Finlands holdning er at de vil bli med i NATO samtidig med Sverige.
Utenriksminister Pekka Haavisto sa til journalister søndag: «Finland har ikke så travelt med å bli med i NATO at vi ikke kan vente til Sverige får grønt lys.» En tidligere finsk president Tarja Halonen sa en gang at Finland og Sverige er «søstre, men ikke tvillinger». De har fellestrekk, men motivasjonen deres er ikke den samme.
I motsetning til Sverige som hele tiden var på en vestlig kurs og ga hemmelig etterretning til vestlige makter gjennom hele den kalde krigen, både bilateralt og gjennom NATO, hadde Finland et unikt forhold til Russland, som var et resultat av landets historie.
Finland posisjonerte seg som et nøytralt land under den kalde krigen og opprettholdt gode forbindelser med Sovjetunionen, avhengig av doktrinen som var grunnlagt på avtalen om vennskap, samarbeid og gjensidig bistand (1948) med Moskva, som fungerte godt som hovedinstrumentet i finsk-sovjetiske forhold helt frem til 1991 da Sovjetunionen ble oppløst.
Helt klart ga 1948-pakten Finland nok frihet til å bli et velstående demokrati, mens til sammenligning, til tross for Sveriges offentlige holdning til nøytralitet gjennom store deler av den kalde krigen, bak lukkede dører hadde det blitt en nøkkelpartner for NATO i Nord-Europa.
Det er tenkelig at nøytralitet fortsatt kan forbli et attraktivt alternativ for Finland. Det er selvsagt en annen sak om styrkeforholdet i regionen endres dramatisk i tilfelle en storkonflikt i Europa.
Sveriges (eller Finlands) NATO-medlemskap er ikke akkurat rett rundt hjørnet. Sverige er enten ute av stand til eller vil ikke oppfylle Tyrkias krav. Dessuten er det flere variabler som fungerer her.
Det viktigste er at banen for den nåværende russisk-meglede tilnærmingen mellom Ankara og Damaskus vil påvirke skjebnen til de kurdiske gruppene i regionen – og den kurdisk-amerikanske aksen i Syria. Washington har advart Erdogan mot å søke tilnærming til president Bashar Al-Assad.
Det som kompliserer saken ytterligere er at det er president- og parlamentsvalg i Tyrkia i juni og Erdogans politiske kompass er satt. Noen endring i hans kurs kan ikke skje før tidligst i andre halvdel av 2023.
Nå er 6 måneder lang tid i vestasiatisk politikk. I mellomtiden vil Ukraina-krigen også ha endret seg betraktelig innen sommeren.
Finland er klar til å vente til sommeren, men Sverige (og USA) kan ikke. Sakens kjerne er at Sveriges NATO-medlemskap egentlig ikke handler om krigen i Ukraina, men handler om å begrense den russiske tilstedeværelsen og strategien i Arktis og Nordpolen. Det er også en enorm økonomisk dimensjon ved det.
Takket være klimaendringene blir Arktis i økende grad en farbar sjøvei. Ekspertenes mening er at nasjoner som grenser til Arktis (f.eks. Sverige) vil ha en enorm posisjon når det gjelder hvem som har tilgang til og kontroll over ressursene i denne energi- og mineralrike regionen, samt de nye sjørutene for global handel som isfrie farvann skaper.
Det er anslått at 43 av de nesten 60 store olje- og naturgassfeltene som er oppdaget i Arktis er på russisk territorium, mens elleve er i Canada, seks i Alaska [USA] og ett i Norge. Enkelt sagt er spøkelset som hjemsøker USA: «Arktis er russisk.»
Bare se på kartet over. Sverige kan bringe ganske mye til bordet for å sikre Arktis gjennom NATO. Finland kan ha en sterk isbryterskipsbyggingsindustri, men det er Sveriges svært effektive ubåtflåte som vil være avgjørende – både for polarforsvaret og for å blokkere Russlands tilgang til verdenshavene.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
Sweden hustled into military pact with US
PS:
Nå som Bhadrakumar har begynt å interessere seg for Arktis vil vi tipse han på at han bør se på et annet land som er enda mer relevant for Arktis enn Sverige, nemlig Norge.
Hun mistet jobben på grunnlag av ikke-vitenskapelige «antagelser»
Av Susanne Heart - 12. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/hun-mistet-jobben-pa-grunnlag-av-ikke-vitenskapelige-antagelser/
Mandag blir det rettssak. Iris Frohe er en av mange i helsesektoren som mistet jobben fordi hun takket nei til mRNA-vaksine. Myndighetene lente seg på «antakelser» om at vaksinene hindret smitte.
Mandag og tirsdag neste uke (16-17. januar 2023) kommer rettssaken til Iris Frohe opp på Hamar i Østre Innlandet tingrett.
Hun er den første som går rettens vei av alle de som har mistet jobben på tilsvarende vis. Barbro Paulsen er advokat i saken.
Trebarnsmoren og sykepleieren ble oppsagt på legevakten da hun, som en som hadde takket nei til covid-vaksinen, ikke godtok forskjellsbehandlingen og særtiltakene hun ble utsatt for.
Og hun hadde rett til det. For det fantes ikke vitenskapelig dokumentasjon på at mRNA-vaksinene gjorde folk mindre smitteførende enn de som var uvaksinert.
Dette bekrefter direktør Janine Small fra Pfizer høsten 2022 da hun måtte vitne for EU-parlamentet. Hun ble spurt:
“Ble Pfizers covid-vaksine testet for om den var i stand til å hindre smitte av viruset før den ble sluppet på markedet?”
Svaret hennes var et tydelig “Nei!”.
Dette er avgjørende viktig informasjon og tilsier at ingen hadde vitenskapelig grunnlag å lene seg på da man hevdet at de uvaksinerte smittet mer enn de vaksinerte. Dette var antakelser og grenset mot løgn. Og løgnen ble ikke mer sann bare fordi statsminister Erna Solberg, våre helsemyndigheter eller media gjentok den.
Det berømte julebordet på Aker Brygge 26. november 2021 ble en brå oppvåkning fra antagelsene som sirkulerte i hele samfunnet. Den kvelden ble minst 140 personer smittet og 98% av dem var fullvaksinert.
Det skal ikke være sånn at enkeltpersoner må legge frem bevis på at myndighetene har feil. Det er myndighetene som må legge frem bevis på påstander de kommer med. Ellers er det snakk om gjetting og politikk. Det er ikke vitenskap.
Denne prinsipielle rettssaken som skjer i Hamar neste uke blir en sak som kan bane vei for at all urettmessighet kan bli rettet opp i for mange mennesker her i landet. Og ikke bare i helsesektoren. Saken er også omtalt her.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Susanne Heart på substack.
Brister demningen?
Av skribent - 12. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/brister-demningen/
Meningsmålinger i USA tyder på at også Demokratene har mistet tilliten til den «trygge og effektive» fortellingen.
«33% av demokratene nasjonalt i USA tror at noen de kjenner kan ha dødd av bivirkninger av covid-19-vaksinen.»
Av The Vigilant Fox, The Daily Clout.
Det ser ut til at demningen virkelig er i ferd med å briste tross alt. En ny Rasmussen-måling som nylig ble delt på Twitter viser et svimlende skifte i det demokratene en gang trodde var sant om COVID-19-injeksjonene.
Men før vi ser på de siste dataene, la oss oppsummere en annen Rasmussen meningsmåling fra desember 2021 – og sammenligne det med den som nettopp ble sluppet.
Demokratene var de mest vaksinerte og de som lettest avviste naturlig immunitet
15.– 16. desember 2021 hadde demokratene en betydelig høyere vaksinasjonsrate enn republikanerne: 60 % (R) vs. 80 % (D), en forskjell på 20 %.
Deretter sa 77 % (42 + 35) av demokratene at de var veldig bekymret eller noe bekymret for Covid-19, mens bare 45 % (18 + 27) av republikanerne ga uttrykk for slike følelser.
Til slutt mente 61 % av demokratene å vaksinere var mer effektivt enn naturlig immunitet for å forhindre COVID-19, en dyp forskjell på 36 % fra de 25 % av republikanerne som var enige i holdningen nevnt ovenfor.
Spol nå fram til 9. januar 2023
Den tilsynelatende omslaget er forbløffende. «51% av demokratene nasjonalt tror det er sannsynlig at vaksinene har forårsaket et betydelig antall uforklarlige dødsfall.»
Så, når vi ser disse artiklene som denne blir demokratene også stadig mer mistenksomme.
Vi fortsetter med Rasmussen meningsmåling:
“ 85 % av demokratene (opp fra 80 % i desember 2021) nasjonalt sier at de har blitt vaksinert, men 44 % av demokratene er nå enige i at det er legitime grunner til å være bekymret for sikkerheten til COVID-19-vaksiner, mens 46 % av Demokrater tror at folk som bekymrer seg for vaksinesikkerhet, sprer konspirasjonsteorier.»
Så demokratenes grunnplan er splittet. 44 % forstår bekymringene til COVID-19-vaksinekritikere, og 46 % tror fortsatt at de sprer feilinformasjon. Dette må sies å være uavgjort.
La oss sammenligne de 46 % av folkene som fortsatt tror vaksinekritikere sprer konspirasjonsteorier med de 61 % av mottakerne av avstemningen (desember 2021) som falt for den falske påstanden om at vaksinen var mer effektiv for å forhindre COVID-19 enn en tidligere infeksjon. Ved å bruke dette som et utgangspunkt ser vi en nettoøkning på 15 % (61-46) i at folk mister tilliten til fortellingen.
Hva forårsaket denne endringen?
Sannsynlige anekdoter, jungeltelegrafen og personlig erfaring.
«33% av demokratene nasjonalt tror at noen de kjenner kan ha dødd av bivirkninger av covid-19-vaksinen, mens 62% ikke gjør det. 26% av republikanere og uavhengige tror at noen de kjenner kan ha dødd av bivirkninger av vaksinen, og 63% av republikanere og 60% av uavhengige kjenner ikke noen de tror døde av bivirkninger av vaksinen.»
Interessant nok tror flere demokrater ( 33 % ) at de kjenner noen som kan ha dødd av virkningene av vaksinen sammenlignet med republikanere ( 26 % ). Dette kan være fordi de var – A. – mer sannsynlig å være i høyt vaksinerte familier – B. – mer sannsynlig å omgås med vaksinerte individer, eller – C. – begge alternativene.
Nå, det siste avsnittet
«31 % av covid-19-vaksinerte demokrater nasjonalt sier at de opplevde mindre bivirkninger fra vaksinasjonene sine, 6 % av demokratene sier de opplevde store bivirkninger, og 61 % sier at de ikke opplevde noen bivirkninger av vaksinasjonen.»
Bemerkelsesverdig nok stemmer disse tallene tett med V-Safe Data.
IV-Safe, omtrent 1 av 3 ( 33 %) av mennesker rapporterte en bivirkning av noe slag, og «7,7 % (770 000 personer) trengte medisinsk behandling etter å ha fått stikket.» Dette er ganske likt de 37 % (31 + 6) som rapporterte en bivirkning og de 6 % som sa at de opplevde en stor bivirkning i Rasmussen meningsmåling.
Så etter 13 måneder, anekdoter, jungeltelegrafen, vitne til/opplevde bivirkninger, og en åpen Twitter har tilsynelatende herjet den «trygge og effektive» fortellingen. Fra og med 4. januar 2023, har bare 15 % av amerikanere har mottatt den siste boosteren. Den har vært tilgjengelig siden september.
Omtrent halvparten av demokratene har noen alvorlige spørsmål – og det samme kan sies for flertallet av uavhengige og republikanere. Så uten tvil er det trygt å si at covid-19-vaksinekritikere på dette tidspunktet er flertallet. Spørsmålet nå er, hvor lenge det er til demningen endelig brister?
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på Daily Clout:
Dam Breaking? Major Poll Suggests Democrats Have Lost Trust in the “Safe and Effective” Narrative
Ukraina blir brukt som en blodig bonde på sjakkbrettet
Av skribent - 12. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/ukraina-blir-brukt-som-en-blodig-bonde-pa-sjakkbrettet/
«Spørsmålet er om Biden-administrasjonen er kynisk nok til å fortsette å føre sin stedfortrederkrig, helt til den siste ukrainer,» skriver Ted Galen Carpenter i denne artikkelen. Han svarer sjøl: «Dessverre, gitt Washingtons oppførsel i Afghanistan på 1980-tallet, synes dette scenariet å være altfor sannsynlig.»
Carpenter er visepresident for forsvars- og utenrikspolitikk ved det konservative Cato Institute og redaktør i National Interest. – Red.
Av Ted Galen Carpenter, 11. januar 2023
Amerikanske og NATO-tjenestemenn hevder rutinemessig at å hjelpe Ukraina i krigen mot Russland er et moralsk så vel som et strategisk imperativ. Ukraina er angivelig i frontlinjen av en global kamp mellom demokrati og frihet på den ene siden og brutalt autoritært styre på den andre. Den begrunnelsen mangler troverdighet av to grunner. For det første er Ukraina i seg selv et korrupt, undertrykkende autokrati, ikke et frihetselskende demokrati, selv om man bruker den mest fleksible, ekspansive definisjonen av «demokrati». For det andre er krigen mellom Russland og Ukraina en ekkel revirkamp om dagligdagse innsatser, ikke en del av en eksistensiell global konfrontasjon mellom godt og ondt.
Det er vanskelig å avgjøre hvor mye vestlige politiske ledere og deres talerør i mediene faktisk tror på sin egen moralistiske propaganda. Noen har sannsynligvis drukket propagandabrygget, men andre har tydeligvis mer praktiske (og mindre velsmakende) grunner til at de ønsker at Washington skal føre en stedfortrederkrig mot Russland. Først og fremst er de økonomiske fordelene for det militær-industrielle komplekset enorme. USA har allerede gitt mer enn $ 100 milliarder i bistand til Kiev, og en stor del av disse midlene går til å betale for Ukrainas kjøp (nå eller i nær fremtid) av våpensystemer fra Raytheon, Lockheed Martin eller andre produsenter. Disse firmaene vil også dra nytte av ødeleggelsen av våpen som allerede er gitt til Kiev, siden amerikanske lagre visstnok må fylles opp igjen. Den vanlige samlingen av hauker slår allerede alarm om at arsenalene til USA og landets NATO-allierte har blitt betydelig utarmet.
Forsvarsminister Lloyd Austin kan imidlertid utilsiktet ha avslørt et bredere, uverdig motiv for stedfortrederkrigen. En uttalelse fra april 2022, som han utstedte i Polen på slutten av sitt snikbesøk til Kiev, understreket han at Washingtons mål ikke bare var å hjelpe Ukraina med å slå tilbake Russlands invasjon, men å «svekke Russland» til det punktet at landet ikke lenger kunne utgjøre en trussel mot noe annet land. Å oppnå et slikt mål vil utvilsomt kreve en langvarig krig i Ukraina – uavhengig av konsekvensene for det ukrainske folket.
Den kyniske strategien gjentar den som USA brukte i Afghanistan mellom 1979 og 1989 for å hjelpe mujahedin-krigere med å motstå den sovjetiske okkupasjonshæren. Jimmy Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver, Zbigniew Brzezinski, avslørte senere at Carter-administrasjonen hadde startet flyten av våpen allerede før Moskva lanserte sin direkte militære intervensjon i desember 1979, for å støtte opp Afghanistans vaklende, pro-kommunistiske regjering. Mengden og styrken på våpen gitt til mujahedin akselererte sterkt under president Ronald Reagan.
Målet i Afghanistan da, som det er i Ukraina nå, var rett og slett å trakassere og blø Washingtons motstander. Da som nå var det liten bekymring for virkningen på de beleirede innbyggerne, i landet som fungerer som en arena for en stedfortrederkrig – og overraskende lite bekymring for de bredere geopolitiske konsekvenser. Tom Twetten, nummer 2-tjenestemann i CIAs hemmelige tjeneste i løpet av 1980-tallet, innrømmet senere at amerikanske ledere ikke hadde noen etterkrigs- plan for Afghanistan.
Washingtons tilsynelatende ubegrensede forpliktelse til å hjelpe Kiev skaper en lignende fare. I september 2022 og igjen i november i 2022, lovet forsvarsminister Austin at USAs militære støtte til Ukraina ville fortsette «så lenge det tar» å seire mot Russlands aggresjon. Russlands president Vladimir Putins nyttårstale på sin side, virket utformet for å forberede det russiske folket på lang tids krig. Forholdene ligger til rette for en langvarig utmattelseskrig som vil legge Ukraina helt i ruiner. I begynnelsen av november 2022, anslo general Milley, styreleder av joint chiefs of staff, at Russland og Ukraina hver hadde lidd mer enn 100.000 døde og sårede allerede. Utsiktene til hvor mange tap som vil oppstå hvis krigen fortsetter, bør være skremmende for enhver anstendig person.
Spørsmålet er om Biden-administrasjonen er kynisk nok til å fortsette å føre sin stedfortrederkrig, helt til den siste ukrainer. Dessverre, gitt Washingtons oppførsel i Afghanistan på 1980-tallet, synes dette scenariet å være altfor sannsynlig. I stedet bør administrasjonen presse på for forhandlinger for å få slutt på blodbadet i Ukraina så snart som mulig. Denne politiske endringen betyr å oppheve blankosjekken av militær støtte som Washington har gitt til Kiev. Den nåværende politikken er både hensynsløs og grusom.
Ted Galen Carpenter, seniorforsker i forsvars- og utenrikspolitiske studier ved Cato Institute, er forfatter av 13 bøker og mer enn 1,100 artikler på internasjonale spørsmål. Han har publisert 10 bøker, inkludert America’s Coming War with China; The Korean Conundrum: America’s Troubled Relations with North and South Korea; Bad Neighbor Policy: Washington’s Futile War on Drugs in Latin America; The Captive Press: Foreign Policy Crises and the First Amendment; Beyond NATO: Staying Out of Europe’s Wars; and A Search for Enemies: America’s Alliances after the Cold War.Hans siste bok er Unreliable Watchdog: The News Media and U.S. Foreign Policy (2022).
Using Ukraine as a Bloodied Pawn
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Matt Taibbi erklærer MSNBC som et agentur for etterretningssamfunnet
Av skribent - 12. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/matt-taibbi-erklaerer-msnbc-som-et-agentur-for-etterretningssamfunnet/
Et kort svar på det siste forsøket på karakterdrap.
Av Matt Taibbi / TK Nyheter
MSNBCs meningsspaltist Zeesham Aleem, har bare skrevet det siste i det som er blitt en parade av drittpakker fra mainstream media, rettet mot meg og andre uavhengige journalister. Selv etter sjangerens lave standarder skiller «How the populist left has become vulnerable to the populist right» seg humoristisk ut. Den argumenterer for at etter at jeg hadde brukt en måned på å utrede i detalj hvordan FBI, DHS, DOD, CIA og andre byråer bygde et system for masselevering av sensurforespørsler til foretak som Twitter og Facebook, bidro jeg til å fyre opp under en subkultur som «kunne sluse folk fra venstreorientert til autoritært styre».
Her er en kort liste over pratmakere på nettverket som nå hevder at folk som jeg, Glenn Greenwald, Tulsi Gabbard og Jimmy Dore er de som er skyldige i å sluse publikum til «autoritarisme»:
John Brennan, tidligere direktør for CIA, nå senior etterretningsanalytiker ved MSNBC
Frank Figliuzzi, tidligere assisterende direktør for kontraspionasje i FBI
Asha Rangappa, tidligere spesialagent for FBI, som spesialiserer seg på kontraspionasje
Nicolle Wallace, tidligere kommunikasjonsdirektør for George W. Bush
Jeremy Bash, tidligere stabssjef i CIA
Clint Watts, tidligere FBI-kontraspionasjeagent og MSNBCs nasjonale sikkerhetsanalytiker
Chuck Rosenberg, tidligere fungerende DEA-administrator og senior FBI-tjenestemann
Nayyera Haq, tidligere seniordirektør i Det hvite hus
Richard Painter, tidligere sjefsetikkadvokat i George W. Bush’ hvite hus
Neal Kaytal, tidligere fungerende riksadvokat i USA
Ben Rhodes, tidligere nasjonal sikkerhetsrådgiver for Barack Obama
Barry McCaffrey, tidligere general i den amerikanske hæren og narkotika-tsar, sikkerhetsanalytiker for NBC og MSNBC
Stephen Twitty, tidligere generalløytnant i den amerikanske hæren
Joyce Vance, tidligere statsadvokat
Barbara McQuade, tidligere statsadvokat
Glenn Kirschner, tidligere assisterende statsadvokat
Det rette ordet for å beskrive denne typen galle unnslipper meg. Nerven? Flasken? Den fordømte frekkheten? Både MSNBC og tilsvarende skipbrudne konkurrent, CNN (som mistet henholdsvis 19% og 27% av publikummet i fjor), har vært åpne i mange år nå, med deres ønske om å tjene som endelige svingdørsdestinasjoner for de mest tenkelige tvilsomme militære og sikkerhetstjenestemenn. Mens MSNBC gikk etter Brennan, Figliuzzi og Bash, hentet CNN James Clapper, Michael Hayden og Steven Hall, blant mange andre. Listene er så lange, at bare et eksepsjonelt sinn kunne holde styr på dem alle. Hvor mange spioner flyktet til påfuglen (dvs. MSNBC, o.a.)?
Marky, Ricky, Danny, Terry, Mikey, Davey, Timmy, Tommy, Joey, Robbie, Johnny og Brian. Og Brennan. John Brennan. MSNBC, dere er en vits.
Matt Taibbi Calls Out MSNBC as a Shill for the Intelligence Community
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Matt Taibbi, forfatter av New York Times-bestselgerne The Divide, Griftopia og The Great Derangement, var en medvirkende redaktør for Rolling Stone og vinner av 2007 National Magazine Award for Columns and Commentary.
Ukrainas parlament feirer nazikollaboratør
Av skribent - 12. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/ukrainas-parlament-feirer-nazikollaborator/
Selv nabolandet Polen, en trofast alliert av Kiev i den pågående krigen med Russland har kritisert den ukrainske nasjonalforsamlingen,Verkhovna Radas feiring av Stepan Bandera.
Av Peoples Dispatch, 6. januar, 2023
Ukrainas støtte til nynazistiske grupper og dens forsøk på offisielt å anerkjenne pro-nazistiske legioner og nazikollaboratører fra andre verdenskrig, har blitt standhaftig kritisert av kommunister og andre antifascistiske grupper i regionen.
Kievs støttespillere i Europa og Nord-Amerika har til nå opprettholdt en medskyldig taushet om disse manøvrene. Den siste gesten fra det ukrainske parlamentet – som markerer støtte på bursdagen til nazikollaboratøren Stepan Bandera – har imidlertid fått skarp kritikk, selv fra nabolandet Polen, Ukrainas trofaste allierte i den pågående krigen med Russland.
Den 1. januar ble et innlegg som feiret Stepan Banderas 114-årsdag – den beryktede ukrainske ytrehøyrelederen og nazikollaboratøren fra andre verdenskrig – tvitret fra det ukrainske parlamentets offisielle kanal.
Ifølge rapporter inneholdt tweeten «et sitat fra Stepan Bandera og et bilde av den ukrainske sjefen for de væpnede styrker, general Valerij Zaluzhny, med et stort portrett av nazikollaboratøren i bakgrunnen». Etter å ha mottatt en betydelig mengde kritikk, ble den senere slettet fra Twitterkanalen til Verkhovna Rada.
Tweeten utløste spontant raseri fra Polen, en ellers trofast tilhenger av Kiev og president Volodymyr Zelensky. Den 2. januar fordømte den polske statsministeren Mateusz Morawiecki det ukrainske parlamentets forherligelse av Stepan Bandera.
Mens han henvendte seg til mediene den 2. januar, uttalte Morawiecki, ifølge RT, (offisiell russisk kanal, o.a.) at «ingen nyanser var mulige som ville gjøre fortsatt forherligelse av nazi-kollaboratøren Stepan Bandera spiselig,» og la til at Banderas nasjonalister hadde begått «forferdelige forbrytelser». Han skal ha sagt at Polen ikke ville tolerere bagatelliseringen av disse forbrytelsene.
Samme dag kritiserte også den israelske avisen Haaretz ukrainske myndigheter for å feire og sitere en antisemittisk nazikollaboratør.
Virulent dekommunisering
Påfølgende regjeringer som kom til makten i Ukraina etter det anti-russiske Euromaidan-kuppet i 2014, har initiert en virulent kampanje for dekommunisering.
De har også forsøkt å normalisere støtten til høyreekstreme ukrainske nasjonalistlegioner, og deres ledere fra andre verdenskrig, som var nazikollaboratører og massemordere av jøder, folk i Polen og andre ukrainere.
Nynazistiske grupper som Høyre Sektor og Azov-bataljonen har vært aktive i Ukraina etter Maidan og fortsetter å være aktive krigførende parter i den pågående Ukraina-Russland-krigen.
[Relatert: Om innflytelsen fra nynazismen i Ukraina]
Bandera var leder av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN), en høyreekstrem, ultranasjonalistisk ukrainsk militant gruppe som samarbeidet med nazister under andre verdenskrig, kjempet mot sovjeterne og begikk massemord på etniske jøder, polakker og pro-sovjetiske ukrainere. Etter andre verdenskrig ble Bandera bosatt i Vest-Tyskland og samarbeidet med vestlige etterretningstjenester, inkludert MI6, i sine antisovjetiske aktiviteter.
I 2010 tildelte Ukrainas president Viktor Jusjtsjenko Bandera den posthume tittelen «Helt av Ukraina» – for å tilfredsstille hypernasjonalistiske seksjoner i landet. Selv om dette ble kritisert av EU, Polen, Israel, Russland og mange andre land.
Senere ble beslutningen om å tildele prisen til Bandera annullert av president Viktor Janukovitsj. I kjølvannet av Euromaidan-kuppet i 2014, som veltet den prorussiske Janukovitsj, ble høyreorienterte militser som anser Bandera som en helt, gitt frie tøyler i landet og støtte fra regjeringene til Petro Porosjenko og Volodymyr Zelensky. Siden da har ukrainske nasjonalister regelmessig markert Banderas fødselsdag den 1. januar med fakkelbelyste marsjer og demonstrasjoner.
Den 4. januar fortalte Roman Kononenko fra Den russiske føderasjons kommunistiske parti (CPRF) til Peoples Dispatch at:
«Hvis noen i dag ennå ikke er i stand til å trekke en elementær parallell mellom beskyldninger mot Ukraina, om at landet har blitt en nynazistisk stat, og forherligelse på statsnivå i dette landet av nazistenes medskyldige og blodige bøddel av folket, Stepan Bandera, da er denne personen enten kriminelt dum eller vender bevisst det blinde øyet til åpenbare ting.»
Denne artikkelen er fra Peoples Dispatch.
Ukraine Parliament Cheers Nazi Collaborator
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.