Nyhetsbrev steigan.no 11.12.2021
Dagens overskrifter:
14 personer under 60 år døde etter vaksinering, ifølge Legemiddelverket
John Pilger: Domstolens beslutning om Julian Assange et hardt slag mot journalistikken og det frie ordet
Klassekamp i koronatider – største nedgang i reallønna på 75 år
Påfallende motvilje mot massetesting
Hvordan svart ble hvitt: Myten om «grønn IKT»
Energiloven: Torpedoen under arken har endelig eksplodert
Julian Assange kan bli utlevert til USA
14 personer under 60 år døde etter vaksinering, ifølge Legemiddelverket
Av Julia Schreiner Benito - 11. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/14-personer-under-60-ar-dode-etter-vaksinering-ifolge-legemiddelverket/
Av redaksjonen i Hemali.
Dødeligheten for i år er betydelig høyere enn for fjoråret. Nå får eldre tilbud om dose tre. Men FHI har ikke utført noen analyse av kost/nytte.
Illustrasjonen over viser utviklingen for rapporterte dødsfall etter vaksinering for dem under 60 år. Per 7.12. viser den 14 dødsfall.
Illustrasjonen under viser utviklingen for rapporterte, ukentlige dødsfall for årene 2019, 2020 og 2021. Som det klart fremgår, er dødeligheten mye høyere i år enn i fjor. Her kan du se flere grafer, utviklet av Frode Burdal Klevstul. Kildene er SSB og Legemiddelverket. Sammen med Miriam Ekelund står han også bak Antijantepodden.
Legemiddelverket per 7.12.:
44461 rapporterte meldinger, hvorav 24009 (54.00 %) er behandlet.
De behandlede rapportene viser 231 dødsfall, hvorav 14 personer er under 60 år.
4083 (17.01 %) rapporteringer ble klassifisert som «alvorlig».
Blant de vanligste bivirkningen er
Betennelse i hjertet – myokarditt og perikarditt
Menstruasjonsforstyrrelser
Blodpropp
Hjerteposebetennelse
Sander Haugrud (24) var norgesmester i kickboksing i 2019, og hadde internasjonale ambisjoner. Etter dose to har han sittet på sofaen med hjerteposebetennelse. Framtiden er uviss. Se videointervju med Sander.
Anafylaktisk sjokk
Line Kyvik (40) fikk allergisk sjokk etter Pfizer:
– Før stikket sa jeg at jeg er allergisk mot Penicillin, og har kronisk elveblest.
– Det går så fint, mente sykepleieren.
FHI: «Alle virksomheter som vaksinerer skal ha gode rutiner for opplæring og det skal være skriftlige prosedyrer for håndtering av anafylaktiske reaksjoner som alle vaksinatører skal kjenne til.»
– Fire minutter etter Pfizer-vaksinen kjenner jeg prikking og bølger i kroppen. Så blir alt svart. Da jeg våkner, kan jeg verken røre hodet eller overkroppen. Jeg trilles i rullestol til observasjon. Først etter en time kommer legen. Plutselig får jeg et anfall av anafylaksi. (Livstruende, allergisk sjokk.) Det har da gått 70 minutter siden stikket. I stedet for å bli utredet for den alvorlige allergien, ville de gi Line dose to av Pfizer. Les Lines historie.
Marlina mistet førligheten i beinet
Marlina Andersen (35) var skeptisk til vaksinen. Dessuten anså hun den unødvendig fordi hun har hatt Covid-19 to ganger. Få minutter etter stikket begynte hun å miste førligheten i beinet.
– Overlegen sa at han aldri hadde sett liknende: Jeg var helt frisk, røyker ikke, går ikke på p-piller, ingen allergier, ingen medisiner. Jeg er helt sikker på at lammelsen skyldtes vaksinen, men legene ville ikke innrømme det. De bare antydet en mulig sammenheng, og nevnte autoimmun reaksjon. Etter hvert prøvde legene å skylde på «belastninger jeg hadde i livet».
– Ikke skyld på livet mitt! Dette livet med belastninger har jeg hatt i årevis, og jeg har taklet det med trening og sterk psyke. Min kropp tålte ikke vaksinen, kan dere ikke bare si det?
hemali møtte Marlina i sommer, da intervjuet ble gjort. I november ble hun hasteinnlagt på Aker sykehus med livstruende nyrebetennelse, nyrestein og blodforgiftning. Formen er fortsatt elendig.
«Tom» (46) fikk blodpropp igjen og igjen
Ikke bare har «Tom» (anonymisert) blodpropp i beinet, viser det seg på sykehuset. Ultralyd og CT med kontrastvæske konstaterer blodpropp i begge lunger også.
– Klart man blir redd. Det gikk opp for meg at jeg ville ha omkommet om jeg ikke hadde kommet meg til sykehuset og startet behandling.
Den lyder dobbel dose blodfortynnende i én uke, så skal blodproppen forsvinne. Deretter reduseres medisinering til vanlig dose, standard, står det i tabellene.
Der på sykehuset begynner Tom å undres: Kan blodproppene ha sammenheng med vaksinen?
– Jeg spurte en pleier, men fikk ikke svar. Senere ble jeg hentet til samtale med tre leger på et lite kontor. Det virket som de ikke ville ta praten på fellesrommet. Enhver sammenheng med vaksine ble avvist, det hadde ikke gått lang nok tid siden vaksineringen, sa de. Samme dag var det legevisitt hos pasienten jeg delte rom med. Han var innlagt med hjerteflimmer, men hadde også smerter i foten og ble henvist til utredning for mulig blodpropp. Han spurte en annen lege om mulig sammenheng med vaksinen. «Nei, det har gått for lang tid siden du vaksinerte deg». Det var seks uker mellom våre vaksiner. Les «Toms» historie.
Denne artikkelen ble først publisert av Hemali.
John Pilger: Domstolens beslutning om Julian Assange et hardt slag mot journalistikken og det frie ordet
Av John Pilger - 11. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/john-pilger-domstolens-beslutning-om-julian-assange-et-hardt-slag-mot-journalistikken-og-det-frie-ordet/
Den verdensberømte journalisten og dokumentarfilmskaperen John Pilger har vært en av de mest solide støttespillerne for Julian Assange under hele hans kamp for frihet og rettferdighet.
Han skriver om dette i en kommentar til den britiske domstolen om å bane vei for utlevering av Julian Assange til USA. High Court Judges – Lord Burnett og Lord Justice Timothy Holroyde – brukte ni minutter på å avfeie forsvaret til den forfulgte journalisten og godta anken fra USA. Kommentaren er publisert i Independent Australia.
Pilger begynner med å sitere den franske filosofen Jean-Paul Sartre:
«La oss se på oss sjøl, hvis vi orker, og se hva det er i ferd med å bli av oss.»
Og Pilger fortsetter:
Sartres ord bør gjenlyde i alle våre sinn etter den groteske avgjørelsen fra Storbritannias High Court om å utlevere WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange til USA hvor han står overfor «en levende død». Dette er straffen hans for forbrytelsen autentisk, nøyaktig, modig, vital journalistikk.
Misbruk av loven er et utilstrekkelig begrep i disse omstendighetene. Det tok de parykkledte hoffmennene til Storbritannias ancien regime bare ni minutter på fredag å opprettholde en amerikansk anke mot en distriktsdommers aksept i januar av en enorm mengde bevis for at helvete på jorda ventet Assange over Atlanterhavet: et helvete der han etter ekspertenes mening vil finne en måte å ta sitt eget liv på.
Den nylige tilståelsen til en viktig FBI-informant og redskap for påtalemakta, en bedrager og serieløgner, om at han hadde fabrikkert bevisene sine mot Julian, ble ignorert. Avsløringa om at det spanskdrevne sikkerhetsfirmaet ved den ecuadorianske ambassaden i London, hvor Julian hadde fått politisk tilflukt, var en CIA-front som spionerte på Julians advokater og leger og fortrolige (inkludert meg selv) – ble også ignorert.
Les: Nøkkelvitne for USA i saka mot Assange innrømmer løgn
Den nylige journalistiske avsløringen, gjentatt i detalj av forsvarer overfor High Court i oktober, om at CIA hadde planlagt å myrde Julian i London – sjøl det ble ignorert.
Les: CIA hadde planer om å kidnappe eller drepe Julian Assange under en væpnet aksjon i London
Hver av disse «sakene», som advokater liker å si, var nok alene for en dommer som holdt seg til loven til å kaste ut den skammelige saka mot Assange ved et korrupt amerikansk justisdepartement og deres innleide tjenere i Storbritannia. Julians sinnstilstand, brølte James Lewis, QC, USAs mann på Old Bailey i fjor, var ikke mer enn «malingering» – et arkaisk viktoriansk begrep som brukes for å benekte eksistensen av psykisk sykdom.
Det som virkelig var sjokkerende på fredag var at høyesterettsdommerne – Lord Burnett og Lord Justice Timothy Holroyde, som leste opp ordene deres – ikke nølte med å sende Julian til døden, enten levende eller på annen måte. De tilbød ingen formilding, ingen antydning om at de hadde brydd seg om loven eller til en gang grunnleggende moral.
Det handler om oss, vår moral og vår evne til å stå oppreist for friheten og den frie journalistikken
Som avslutning på artikkelen kommer John Pilger tilbake til Jean-Paul Sartres ord:
«La oss se på oss sjøl, hvis vi orker, og se hva det er i ferd med å bli av oss.»
Sartre skrev disse ordene i forordet til Franz Fanons berømte bok: «Jordens fordømte» (1961, på norsk 1967), og Pilger avslutter med å spørre:
Hvem av oss er villige til å stå fram i stedet for å bare være tilskuere til en episk parodi som den rettslige kidnappinga av Julian Assange? Det som står på spill er både en modig manns liv og, hvis vi forblir tause, erobringa av vårt intellekt og følelsen av rett og galt: faktisk vår menneskelighet.
Fredsprisvinner Maria Ressa tråkket på Assange
Samme dag som dommen falt over Assange, dommen som kan føre til hans død i ei høysikkerhetscelle i USA, fikk den filippinske journalisten Maria Ressa Nobels fredspris. Hun fikk prisen for angivelig å være en modig stemme mot myndighetene på Filippinene. Men hun er ikke mer modig enn at hun valgte å tråkke på Julian Assange.
I 2019 ble Ressa konfrontert med hva hun mener om arrestasjonen av Julian Assange.
– Hva mener du om Julian Assanges arrestasjon? Er det bra eller dårlig for journalistikken? spurte Time Magazine sin utsendte den gang.
– Jeg har et annet synspunkt fordi jeg mener den omfattende dumpingen til WikiLeaks faktisk ikke er journalistikk, svarte Ressa.
Dette er en åpenbar forfalskning av livsverket til Julian Assange, og det kommer fra en journalist som lever et godt liv i Manila og som kan fly til Oslo for å motta fredsprisen.
Maria Ressa er blitt finansiert opp og støttet i årevis av CIA-fronten National Endowment for Democracy (NED). De gjør ikke noen hemmelighet av sin støtte til Ressa, som man kan se på deres panegyriske omtale av henne.
Hun var ansvarlig produsent for en statseid TV-kanal hvor hun i følge CNN var en av pionerene innen filippinsk gravejournalistikk.
Maria Ressa ble ansatt av CNN i 1988. Hun var CNNs byråsjef for Jakarta og Manila. Der intervjuet hun flere asiatiske toppolitikere og dekket valg, krig og naturkatastrofer i Sør-Øst Asia.
Fra sin opplagt privilegerte, velstående og beskyttede tilværelse våger altså Maria Ressa å sparke en mann som ligger nede, en mann som risikerer livet for å avsløre krigsforbrytelser.
Hadde Nobels fredspris vært det den hevder å være, hadde det opplagt vært Assange og ikke Ressa som hadde fått prisen.
Om illustrasjonen til denne artikkelen
Kunsteren Dominika Miklar (@DominikaMiklar) er blitt så begeistret over steigan.no at hun har spurt om hun kan være frivillig tegner for oss, og vi ble enige om å utforske et samarbeid. Fredag ettermiddag, etter nyheten om Assange ba vi henne om å lage en illustrasjon om og for ham.
Hun skriver om den løsninga hun valgte:
Stolt, modig, presentert som selvsikker person som forsvarer sannhets ord. Håndjern er usynlig fordi fortsatt vi venter på avgjørelse men også uansett hva maktene kommer til å bestemme så det er umulig å straffe noen som er fri mentalt. Kroppslig straff berører ikke sjelen. Orange uniform signaliserer at han er straffet. Vi bare venter på i hvilken grad.
Red.
Klassekamp i koronatider – største nedgang i reallønna på 75 år
Av Pål Steigan - 11. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/klassekamp-i-koronatider-storste-nedgang-i-reallonna-pa-75-ar/
Prisene stiger dobbelt så raskt som lønningene.
Prisene øker mye raskere enn lønningene. Det betyr at folk flest får dårligere kjøpekraft i 2021. De siste 12 månedene har prisene økt med 5,1 prosent, viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Dette skriver Fri Fagbevegelse.
Prisstigninga fra november i fjor til november i år er på 5,1 prosent. Det betyr at tilleggene som ble gitt ved årets lønnsoppgjør, langt fra er nok til å dekke opp veksten i prisene.
Den økonomiske ramma for frontfagsoppgjøret i vår ble satt til 2,7 prosent. Det betyr at gjennomsnitts-nordmannen får 2,7 prosent i lønnsøkning.
Dette var anslagene i april. Den gang trodde man at prisveksten i 2021 skulle bli 2,8 prosent. Høstens strømsjokk har forandret totalt på dette, og prisene øker nesten med det dobbelte.
Dette gjør at 2021 kan bli det året siden 2. verdenskrig, på 75 år, med størst nedgang i reallønna. Stort sett har kjøpekraften økt hvert år. Bare fem år de siste 75 årene har prisveksten vært større enn lønnsveksten. Fra 1979 til 1981 var det nedgang i kjøpekrafta. Det var det også under jappetida i 1988. Sist lønnsveksten var lavere enn prisveksten var i 2016. Da gikk reallønna ned med 1,76 prosent. Før 2021 var 2016 det året med størst nedgang.
Dette er bare begynnelsen
Så langt i 2021 er det altså ikke minst strømprisene som har torpedert reallønna. Og hvis ikke opprøret mot det rådende kraftregimet blir sterkt nok til å tvinge regjeringa til å endre kurs er det all grunn til å regne med at strømprisen kommer til å gå fra ille til verre.
Og ære være Facebook-opprøret mot de høye strømprisene. Per 11. desember 2021 har de fått 458.800 medlemmer, og det har utvilsomt satt et støkk i politikerne. Men til å være klassekamp er det tross alt ganske svakt. Dersom 10% av disse folkene, som med god grunn er sinte og fortvilet over å bli plyndret slik myndighetene og kraftselskapene nå gjør, hadde møtt fram på Youngstorget med fagforeningsfaner og illsinte taler, ville det utvilsomt hatt en helt annen kraft. Men det virker som om både venstresida og fagbevegelsen har glemt å demonstrere og holde massemøter. Ikke så rart, det har jo vært forbudt i snart to år, og de som skulle ha vært arbeiderklassens ledere, har godtatt det.
Og da taper vi klassekampen. Sånn er det med den saken.
For det mange ikke har innsett er at denne koronakrisa er en massiv klassekamp der finansfyrstene har veltet hele krisa si over på verdens folk og plyndret statskassene og sentralbankene for titusentalls an milliarder dollar.
I 2019 la BlackRock fram planen for den kommende krisa: – En finansiell operasjon uten sidestykke
I august 2019 var det et møte i G7 i Jackson Hole, Wyoming. Der deltok også sentralbanksjefene i disse landene. På det møtet la BlackRock, som er verdens største investeringsfond, fram en rapport og en plan for den kommende økonomiske og politiske krisa.
På det tidspunktet var det klart for finanseliten at ei ny finanskrise var under oppseiling, og BlackRock mente at denne krisa ville kreve tiltak man «ikke hadde sett maken til tidligere». De la fram en plan for hvordan dette skulle gjøres.
Planen ble presentert i dokumentet Dealing with the next downturn: From unconventional monetary policy to unprecedented policy coordination.
Forfatterne skrev i hvitboka at «i den neste nedgangen er den eneste løsningen for en mer formell – og historisk uvanlig – koordinering av pengepolitikken og finanspolitikken for å gi effektiv stimulans.» De kalte dette «å gå direkte».
Et sammendrag av BlackRocks plan finnes her.
«Gå direkte» betyr å forsyne seg direkte fra statsbudsjettene og pensjonsfondene, og ikke bare fra sentralbankene som i finanskrisa fra 2008. Men for at finanskapitalene skulle få verden til å godta det, trengtes det ei krise av en helt ekstrem art.
For å få aksept for å pøse så mye offentlige penger over i finansmarkedene, var det altså nødvendig å «definere de uvanlige omstendighetene som krever en slik uvanlig koordinering», og så sannelig kom det ikke ei krise som passet ypperlig til det formålet, nemlig den såkalte «pandemien».
Lockdownpolitikken har kostet statsfinansene mange titalls tusen milliarder dollar, og dette er løst ved å ta opp lån og trekke tusenvis av milliarder dollar ut av statsbudsjettene for å holde samfunnsmaskineriet noenlunde i gang.
Disse enorme overføringene – uten historisk sidestykke – havnet i finansmarkedene og gjorde dermed finanseliten til de ubestridte vinnerne av denne klassekampen ovenfra uten sidestykke.
Det var et finansiellt kupp mot menneskeheten.
FNs International Labour Organization (ILO) har regnet ut at antall tapte arbeidstimer for verdens arbeidere i 2020 tilsvarer et tap av 255 millioner fulltidsjobber. Det er fire ganger så mange jobber som det som gikk tapt i finanskrisa, skriver ILO.
Verdensbanken har regnet ut at lockdownpolitikken har økt antallet ekstremt fattige i verden med 150 millioner. Den hungersnøden som vil følge i kjølvannet av nedstengningene vil ramme et par hundre millioner. Verdens matvareprogram beregnet at 270 millioner mennesker ble rammet av sult i 2020, en oppgang på 70 prosent fra året før.
Men hele dette tapet er ikke tatt ut over arbeiderklassen og middelklassen ennå. For når verdens regjeringer skal forsøke å betjene den nye gjelda, vil de senke lønningene, skjære ned på offentlige tjenester, kutte offentlige ytelser, kutte pensjonene og øke de skattene og avgiftene vanlige folk betaler.
Finanseliten har vunnet klassekampen under koronakrisa
I 2020 økte de superrike formuene sine med totalt 1.900 milliarder dollar, og det var en rekord for elle tider. 2021 blir enda et gullår for supermilliardærene. De blir samlet sett 1.600 milliarder rikere i år. Dette skriver Forbes. De superrike har samlet sett blitt 35% rikere under koronakrisa. Det må man si er folk som vet å føre klassekrig.
Og arbeiderklassen har nesten ikke ført klassekamp i det hele tatt, men latt seg plyndre på høylys dag. Møte- og demonstrasjonsforbud, forsamlingsforbud, maskeplikt og sosial distansering har ikke bare rasert økonomien, men også evnen til å organisere seg og føre kamp for egne klasseinteresser. Fortsetter det sånn vil det bare bli veldig mye verre.
Støtt Steigan.no og Mot Dag
Påfallende motvilje mot massetesting
Av Erik Plahte - 11. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/pafallende-motvilje-mot-massetesting/
Av Erik Plahte.
«Nakstad ber nå kommunene roe ned på bestilling av hurtigtester – ellers vil det snart gå tomt», skrev VG 8. september i år.
– Har kanskje gått litt bananas. Landets kommuner bestiller nå massive mengder hurtigtester – selv om det ikke trengs, sa han til VG.
Helt fra starten av epidemien vinteren 2019 har helsemyndighetene hatt en uforståelig motstand mot å bruke massetestning som smitteverntiltak. De har sasta alt på at nedstengninger, til dels omfattende, og allmenne restriksjoner og vaksinasjon skulle kunne holde epidemien i sjakk. En mislykka strategi som har kosta enorme beløp og utsatt befolkninga for store belastninger som ingen ennå ser det fulle omfanget av. I det siste har det blitt klart at i løpet av nesten to år har lite eller ingen ting blitt gjort for å øke intensivkapasiteten på sjukehusene. Samtidig brukes manglende kapasitet som argument for nye inngripende smitteverntiltak, trolig i strid med de forutsetningene for slike tiltak som smittevernloven setter.
Hyppig og målretta gruppetesting – et uprøvd alternativ
Våren 2020 utvikla en stor gruppe forskere ved NTNU en smittemodell som de brukte som grunnlag for en alternativ strategi med stor vekt på hyppig og målretta gruppetesting i familier med mange medlemmer (omtale på steigan.no, original artikkel i BMC Infectious Diseases). De konkluderte:
Vi har funnet ut at hyppig, målretta gruppetesting av familier er generelt godt egna til å bryte smittekjeder før smitten har rukket å spre seg for fullt. Siden dette regimet kan kombineres med en lang rekke tiltak for sosial distansering med milde økonomiske følger, tyder resultatene våre på at det er et attraktivt redskap til å bringe utbruddet av en pandemi under kontroll uten å påføre samfunnet omkostningene ved omfattende karantene, nedstenging og portforbud.
I grupper som lever så tett sammen at dersom én blir smitta, vil sannsynligvis alle bli det, blir det færre tester å analysere ved gruppetesting enn om alle skulle testes individuelt. Om gruppetesten er negativ, er alle med stor sannsynlighet smittefrie. I motsatt fall går en videre med individuelle tester.
Det viktigste er likevel at ved å teste hyppig avdekkes eventuelle smittebærere tidlig, før de rekker å smitte andre. Venter en med å teste til folk har fått symptomer eller har vært sammen med andre som har fått symptomer, slik testregimet nå er, kan de som er symptomfrie men tester positivt, ha gått i flere dager og spredd smitte uten å vite om det.
Det hadde vært enkelt å teste ut regimet til NTNU-gruppa i praksis for å se om konklusjonen stemmer. Våren 2020 skyldte Nakstad på manglende testkapasitet. Det var en dårlig unnskyldning. Regimet kunne ha blitt testa lokalt, f.eks. i Trondheim. Nå, nesten to år etter at epidemien brøt ut, har helesmyndighetene ennå ikke klart å skaffe nok tester. Ikke noe sted i landet har metoden blitt testa. Forstå det den som kan. Men denne holdninga har vært et gjennomgående trekk ved alle smitteverntiltakene som har blitt skrudd på og av. Knapt noen vilje eller evne til å differensiere – sette i verk noen tiltak i ett område og andre i et annet for å se hva som fungerer og hva som er virkningsløst.
WHO har talt, men ikke alle lytter
Kanskje ligger forklaringa i at helsemyndighetene lytter mer til WHO enn våre egne forskere? WHO skreiv 25. juni 2021: «Omfattende massetesting av folk uten symptomer er en strategi som for tida ikke er å anbefale på grunn av de store omkostningene og fordi det mangler data på om strategien er effektiv i praksis.»
Langt fra alle er enig i dette. «Arbeidsplasser, skoler, møteplasser m.m. som har stått tomme i over et år kunne ha vært åpne – og trygge – med en teknologi som vi har hatt hele tida», sa Michael Mina, en immunolog ved Harvard T.H. Chan School of Public Health til Bloomberg Businessweek 12. oktober i år. Teknologien han sikter til er enkle og billige hjemmetester.
Storbritannia har siden april i år gjennomført en ordning der alle kan bestille gratis hjemmetester for en uke av gangen, levert på døra eller på skaffa til veie på andre måter, slik at alle – med eller uten symptomer – skal kunne teste seg to ganger i uka. Liknende ordninger er gjennomført i Tyskland og Canada. De britiske retningslinjene for bruken av hjemmetestene er enkle. Ta en test før du kommer i en situasjon med stor fare for smittespredning eller dersom du skal møte personer som er i høyrisikogruppa.
«I tillegg til allmenn vaksinering er jevnlig testing et kjernepunkt i planene for å gjenåpne samfunnet og økonomien og for å bidra til å å kontrollere og holde spredninga av varianter nede», skriver den britiske regjeringa i en pressemelding 5. april 2021 og viser til artikkelen Coronavirus testing finally gathers speed i Nature Biotechnology November 2020 (bak betalingsmur).
Artikkelen sier at hurtig massetesting som blir gjennomført effektivt og i stort omfang, gjør det mulig å «forsterke en svekka innsats for å begrense smitten ved at nye utbrudd blir raskt avdekka før de rekker å spre seg».
Holdninga til WHO er uforståelig. I Norge ville det britiske opplegget kanskje innebære 4 millioner tester i uka, kanskje til en pris av kr 20 pr stk, dvs 80 millioner kroner i uka. Et beskjedent beløp sammenlikna med de direkte og indirekte omkostningene som nedstenging fører til, men som kunne vært unngått ved et planmessig testregime.
Hvordan svart ble hvitt: Myten om «grønn IKT»
Av Einar Flydal - 11. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/hvordan-svart-ble-hvitt-myten-om-gronn-ikt/
Av Einar Flydal.
Kunnskapsutvikling har ofte form av en slags hviskelek. Budskap formes utfra en blanding av kunnskap, oppdrag og egeninteresser, og kan endres dramatisk i neste ledd. Endringen kan skje ganske ufrivillig, eller fordi det man oppfatter, lett kan bli farget av hva man forventer, ønsker og selv har interesse av å oppfatte. Og så videreformidler man det videre. Slik blir forvrengte sannheter skapt.
Dette gjelder også helse- og miljøvirkninger fra dagens og morgendagens telekom- og IT, kort sagt IKT. I dagens tekst gjelder det historien – svært kort fortalt – om hvordan bredbånd og IKT ble en «grønn» teknologi.
Siden den første Rio-konferansen om bærekraft i 1992, ledet av Gro Harlem Brundtland, har det pågått store politiske prosesser for å få til økonomisk vekst uten å bruke tilsvarende mer naturressurser. Alle – i alle fall nesten alle – forsto alt da at fortsatt økonomisk vekst fører til miljøkatastrofer av ulike slag hvis ikke forbruket – og den påfølgende forurensningen – bremses kraftig.
Den store ideen som så ble løftet fram politisk, var «avmaterialisering» og «frikopling». Det var tanker som var hentet fra Richard Buckminster Fuller, en original arkitekt og oppfinner tidligere i århundret: Den økonomiske veksten skulle frikoples fra ressursbruken, slik at økonomien kunne vokse videre uten å øke forurensningen. Et hovedmål ble å få CO2-utslippene tilbake til nivået i 1990 og få dempet all øvrig ressursbruk.
Telekom og annen IKT bød seg fram, siden telekom og databehandling kan fjerne så mye fysisk ressursbruk, f.eks. olje til transport og papir til aviser og alle andre slags dokumenter. Telekombransjen begynte dermed å argumentere for at IKT kan gjøre verden grønnere, bare vi bruker nok av den. (Jeg var selv en av dem som argumenterte for miljøgevinstene på 1980- og 90-tallet, men begynte etter hvert å tvile.)
Telekombransjens argumentasjon ble pakket elegant inn i SMART 2020: Enabling the low carbon economy in the information age. Denne utredningen ble skrevet av konsulentfirmaet McKinsey for telekombransjens lobbyorganisasjon GESI, i et samarbeid med FN. Den kom i 2008 (SMART 2020, 2008).
Budskapet i SMART 2020-utredningen var kort sagt det følgende:
Kraftig og rask overgang til mer IKT-bruk ville kunne gi et stort og vesentlig bidrag til å nå klimamålene. Utslippene kunne til og med reduseres i forhold til referanseåret 1990 – hvis bare man investerte nok. Figuren under fra rapporten viser at globale CO2-utslipp ble antatt å øke fra 40 til 51,0 gigatonn CO2-ekvivalenter (GtCO2-e) fra 2002 til 2020, og at av dette kom IKT til å stå for en økning fra 0,5 til 1,4 GtCO2-e, altså en tredobling. Men så kunne altså dette mer enn kompenseres av effektiviseringsgevinster fra IKT – hele 7,8 GtCO2-e (gulfarget i figuren) – bare telekomsektoren fikk hjelp til å vokse kraftig. For å få det til, trengtes det offentlig bistand til investeringer i bredbånd, og lovgivning som ga fri bane og muligheter for rask planlegging og iverksetting.
Jeg finleste utredningen fra GESI – med alle fotnoter. Og jeg gikk til kildene som det ble henvist til for å underbygge påstandene om de store gevinstmulighetene. Enkelte av dem inneholdt anslag av typen «Tenk på et tall!». Det var tall som var viktige i de videre beregningene.
Jeg ble mer skeptisk jo mer jeg leste. Jeg lette litt, men fant ikke noen kritikker av påstandene som sto der. Så kritiserte jeg utredningen i en lang, omstendelig og litt famlende artikkel i et forskningstidsskrift som Telenor den gang fortsatt utga (Flydal 2008). Kritikken min gikk særlig ut på at kildene det ble vist til, og utredningen selv inneholdt et viktig budskap som underminerte hele påstanden om de store gevinstmulighetene:
Utredningen gjemte bort i fotnoter og i litt avdempede formuleringer at den store klimagevinsten som utredningen hevdet var mulig, bare ville komme dersom man klarte å sørge for at ingen fikk bruke den store effektiviseringsgevinsten til å øke ressursforbruket på andre områder.
Hvor realistisk var det så å få til en slik konfiskering av effektiviseringsgevinstene? Utredningen selv beskrev det faktisk som ganske lite realistisk. F.eks. måtte ikke samfunnet tillate at man fikk bruke effektiviseringsgevinstene til å øke produksjonen, til å øke antall ferieturer, til å kjøpe finere bil, eller til å øke sitt materielle forbruk.
Man måtte altså unngå slike virkninger som kalles rikosjett-, tilbakekoplings- eller rebound-effekter. De er velkjente virkninger ved alt effektiviseringsarbeid: Vinninga går lett opp i spinninga på grunn av at effektiviseringsgevinstene «spises opp». Slik har f.eks. tekstbehandling og billig trykketeknologi (hjemmeskrivere) fått papirforbruket til å gå i været. Ofte er jo rikosjetteffektene selve hensikten, for eksempel fordi det skaper nye markeder, ny økonomisk aktivitet og ny vekst. Og vekst er jo høyt på agendaen til alle politikere med makt.
SMART 2020-rapporten ga altså IKT-bransjen det den ville ha: et grønt stempel og et argument for store offentlige investeringer og initiativer som skulle hjelpe den fram. Samtidig hadde konsulentene bak rapporten passet på å vaske sine hender: De hadde fått med at kravet om å beslaglegge effektiviseringsgevinstene var en nødvendig, men helt urealistisk forutsetning. For en slik strategi lot seg jo bare gjennomføre med drakoniske politiske tiltak:
Det måtte nærmest diktaturer til for å kunne effektivisere store samfunnssektorer og samtidig beslaglegge effektiviseringsgevinsten. Og uten at effektiviseringsgevinstene ble beslaglagt, ville altså utslippene fra IKT vokse til det femdobbelte.
Disse helt avgjørende «detaljene» var gjemt bort i fotnoter og i formuleringer som knapt noen ville lese, og manglet helt i sammendraget – Executive summary. Det er jo bare dette man kan regne med at beslutningsfattere og politikere leser.
I min lange og omstendelige artikkel påsto jeg at leserne ble ført bak lyset: Klimagevinsten var ganske enkelt urealistisk, og slike IKT-investeringer ville i stedet føre til rask og sterk utslippsvekst, slik utredningen selv redegjorde for.
Jeg trodde selvsagt ikke at min artikkel ville endre på noe, og jeg har knapt funnet den referert av noen, selv om tidsskriftet, Telektronikk, hadde internasjonal spredning i telekom-forskningens verden. Det er ikke rart: IKT-bransjen drives av ingeniører og forretningsfolk. De går ikke dypt inn i slike tema. Miljøinteresserte er stort sett begeistret over IKT, og leser ikke ingeniørenes bransjetidsskrifter. I stedet har de, som jeg og de fleste andre, tatt for gitt at miljøgevinstene er enorme.
I stedet for å bli ledd ut og avkledd, har GESIs vakre påstander festet seg i bransjen og spredt seg til talløse nye politiske initiativer: Mange tror at teknologien er «grønn», bare man bruker nok av den.
Påstandene gjentas i talløse rapporter, utredninger og politiske initiativer. Blant annet har vi fått det fra Solberg-regjeringen (bloggpost 23.01.2019) og fra NKOM (bloggpost 07.12.2021), og vi har fått det fra Huawei, som har utgitt sin egen 5G-brosjyre, laget av konsulentselskapet analysys mason. Den bygger videre på SMART 2020-utredningen. Telenor markedsfører det samme budskapet om grønn IKT, men begrenser sitt budskap rundt Glasgow-konferansen til å gjelde bare strømkildene i telenettene i Asia, sammenliknet med 2019-nivå (se Fighting for the green grid, nov. 2021).
Slik blir feilaktige «sannheter» skapt. Den delen som passer forretningen eller fagperspektivet eller egne forventninger, blir løftet fram. Det som ikke passer, blir pakket bort.
Den som skal gjøre seg opp en mening, bør derfor være skeptisk i alle retninger – også til sin egen forståelse – og særlig til påstander fra folk med klare egeninteresser i budskapet. Helst bør man gå til kildene selv, eller i alle fall sjekke om de virker rimelige.
Nå har det for alvor begynt å vokse fram kritikk mot forestillingen om at IKT er «grønn teknologi» og at vi altså kan «vokse oss ut av» miljøproblemene som skapes av effektiviseringsgevinstene fra IKT. I et par bloggposter nylig gjenga jeg to tekster der det legges fram nye analyser (bloggpost 25.11.2021 og bloggpost 27.11.2021). Den ene av kildene i disse tekstene er spesielt interessant og verdt å avlegge nærmere besøk: Miguel Coma.
Miguel Coma er telekomingeniør og informasjonsteknologi-arkitekt. I mer enn 20 år har han jobbet med å bygge store IKT-systemer. Men så begynte han under noen ukers arbeidsledighet under Covid-19-pandemien å sette seg inn i bransjens økologiske fotavtrykk. Nå skriver han for Wall Street International Journal, et ganske så flott kultur-nettsted. I en rekke artikler, formet som brev til Greta Thunberg, dokumenterer Coma enkelt og klart hvordan miljøbelastningen fra IKT-systemer overskrider miljøgevinstene – altså hvordan de øker, ikke minker, det økologiske fotavtrykket. Og han forklarer hvorfor og hvordan. For eksempel slakter han Huaweis 5G-brosjyre.
Så er du sugen på mer slikt stoff, finner du Miguel Comas artikler HER.
Denne teksten ble først publisert på
http://einarflydal.com
den 11.12.2021
Referanser
Einar Flydal, den 11. desember 2021
Flydal E: ICT for Development and Climate Preservation? On the Need for more Realism and more Curageous Business Models, in Geirbo H C & Helmersen P (eds.): Emerging Markets in Telecommunications, Telektronikk, Volume 2.2008, https://www.telenor.com/wp-content/uploads/2012/05/T08_2.pdf eller https://einarflydal.com/wp-content/uploads/2021/11/FlydalE-2008-ICT-for-Development-and-Climate-Preservation-Telektronikk-T08_2.pdf
Huawei: GREEN 5G: BUILDING A SUSTAINABLE WORLD, Huawei, August 2020, https://www.huawei.com/en/public-policy/green-5g-building-a-sustainable-world
SMART 2020: Enabling the low carbon economy in the information age, GESI 2008, https://gesi.org/research/smart-2020-enabling-the-low-carbon-economy-in-the-information-age / https://gesi.org/research/download/7
Energiloven: Torpedoen under arken har endelig eksplodert
Av Jan Herdal - 11. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/energiloven-torpedoen-under-arken-har-endelig-eksplodert/
Av Jan Herdal.
Energiminister Marte Mjøs Persen hevder at liberaliseringen av kraftmarkedet har «tjent oss godt». Dette er en politisk snakkeboble som brukes til å forsvare en stadig mer vanvittig energipolitikk. Realitetene viser at Mjøs Persen med «oss» ikke mener det norske folk.
Energiloven trådte i kraft 1. januar 1991. Da var Gro Harlem Brundtland statsminister i Norge. Loven omgjorde offisielt den norske kraftforsyningen fra et samfunnsgode til en vare på et kommersielt, angivelig fritt marked. Gjennomføringen har skjedd gradvis. Brikker har falt på plass under veis.
Energi Norge har på sin nettside liggende en graf som viser den historiske utviklingen i strømprisen i realverdi fra 1952 til 2018. Det gir oss en mulighet til å vurdere effekten av kommersialiseringen, der Energi Norge helt riktig skriver at vi var «tidlig ute».
I 1996 spratt total pris opp i 1 krone pr. kilowattime. Et tiår seinere nådde den kr. 1,20. På den tida var dette kraftpriser uten sidestykke siden 1952. Ikke minst har avgiftene til staten økt jevnt og trutt, og bidrar til økt totalpris.
Grafen viser at liberaliseringen ikke bare medførte markant prisvekst. Prisen kunne også fluktuere ned. Økt uforutsigbarhet ble født. Kombinert med dagens smartmålere og timeprising, vet jeg knapt nok lenger hva strømmen koster når jeg bruker den.
Sjøl om tendensen er tydelig, har lovens fulle effekt først vist seg i høst. En viktig årsak til det, er den gradvise utbyggingen av eksportkabler til utlandet. De har først fra i år av fått en så stor kapasitet at vi reelt sett er integrert i EUs kraftmarked.
Systemet virker helliberalistisk. Det ligger åpenbart ingen begrensninger inne, verken når det gjelder pris eller hensyn til fyllingsgrad i våre kraftmagasiner. Flyten går til den som betaler best.
Grafen går bare fram til 2018. Høstens priseksplosjon gjør en total strømpris på kr. 1,20 til en vits, eller en drøm fra fortida. Det dekker knapt nok ren strømpris lenger, eks. moms og andre avgifter.
Dessverre er dette framtida, eller rettere sagt begynnelsen på den. Med stokk tonedøve politikere som terper videre på det grønne skiftet, vil kraftprisen fortsette sin himmelferd. Vi er pionerene, som har gleden av å oppleve det grønne helvetes fødsel på kroppen.
Dagens situasjon er stemt fram av et øredøvende stortingsflertall, med de globalistiske parkameratene Høyre og Ap i spissen. Så langt tyder alt på at de akter å holde fast på kursen.
Det blir med litt almisser for å ta brodden av almuens protester. Det har alltid virket før.
Julian Assange kan bli utlevert til USA
Av Martin Langvad - 10. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/julian-assange-kan-bli-utlevert-til-usa/
Av Martin Langvad.
Julian Assange sin psykiske helse veier ikke tungt nok til å stanse utlevering til USA, det slo en britisk ankedomstol fast i dag. Domstolen reverserte den eneste seieren som Assange sitt forsvar oppnådde under høringene på starten av året. I januar slo dommer Vanessa Baraitser fast at forsvaret har rett i at Assange har depressiv lidelse og autisme, og at han mest sannsynligvis vil bli fengslet i et SuperMax/ADX-høyrisikofengsel under «spesielle administrative tiltak» (som blant annet innebærer isolasjon, omfattende overvåkning og begrensning av kommunikasjon med pårørende og advokat). Slike fengsler har blitt kritisert for å ikke hjelpe insatte med mental helse, og for uansvarlig og overdreven bruk av isolasjon. Baraitser mente at Julian Assange mest sannsynligvis ville begå selvmord hvis han endte opp i et slik fengsel, og derfor besluttet hun at han ikke kunne utleveres.
I juli fikk USA muligheten til å anke Baraitsers dom mot garantier om at han ikke skulle sone i et Supermax-fengsel, og at det kunne bli mulig å sone en eventuell dom i Australia.
Amnesty har slått fast at garantiene ikke er troverdige, både fordi USA forbeholder seg retten til å reverse garantiene, og på grunn av avsløringene om attentatplaner mot Assange. Når det britiske rettsvesenet i dag tillater utlevering av Assange må det bety at de har akseptert de høyst tvilsomme garantiene.
Saken vil bli anket, og forventes å bli behandlet i Westminster Magistrates Court.
LES: CIA HADDE PLANER OM Å KIDNAPPE ELLER DREPE JULIAN ASSANGE UNDER EN VÆPNET AKSJON I LONDON
Journalist, forfatter og professor emeritus Rune Ottosen forteller oss:
«Dette er et alvorlig anslag mot ytrings- og pressefrihet i global målestokk. En rekke ytrings- og presseorganisasjoner har påpekt de ødeleggende signalene en utlevering vil medføre. Assange risikerer å bli dømt til 175 års fengsel under en lovgivning som er ment å ramme spioner. Han har publisert sanne fakta om USAs krigsforytelser. Ingen aviser som har publisert den samme informasjonen er tiltalt eller straffet.»
LES: HVEM BLIR DEN NESTE? INTERVJU MED RUNE OTTOSEN OM ASSANGESAKEN
Professor i litteraturvitenskap ved UiB, Gisle Selnes kommenterer dagens dom slik på sin facebookside:
«Da har det verste skjedd: Britisk rettsvesen har gitt USA medhold i anken og åpnet døren for en utlevering av Julian Assange til USA. Dette skjer altså samme dag som Assange IKKE får Nobels fredspris for WikiLeaks’ historiske avsløringer av amerikanske krigforbrytelser, tortur og korrupsjon. Det er de samme amerikanske myndighetene som har håvet inn 1/4 av alle fredsprisene i historien, og som nå skal uskadeliggjøre journalisten Assange én gang for alle.
Det går ikke an å markere dagens prisutdeling uten å gjøre Assange til hovedperson. Norske journalister og politikere – og alle andre med et minimum av offentlig innflytelse – må ta til motmæle og få stoppet denne forbryterske prosessen…
Det har vært alvor i mer enn 10 år. Kritisk i mer enn fem. Nå er det katastrofalt. Ja, det er nå eller aldri: Politikere – ansvarlige politikere, dvs. politikere med reell makt – må på banen og si klart og tydelig ifra om at dette ikke går an. Det er uaksptabelt. Og at de – vi – faktisk er villige til å risikere noe for Assange. Han må ikke utleveres til de forbryterne han selv har avslørt, og som fremdeles er ustraffet. Det gjelder faktisk alle, selv torturister og mordere.
USA har vært vår nærmeste allierte etter krigen. Vi har derfor en særlig plikt til å si i fra. Og Det norske Nobelinstituttet bør komme med en uttalelse om dagens britiske kjennelse dersom den skal bevare den syltynne fernissen av verdighet det fremdeles sminker seg med.»