Nyhetsbrev steigan.no 11.11.2023
Gjelder Genèvekonvensjonen for sivile i Gaza?
De ultrarikes makt (5) – Monopolborgerskapet
Arabisk-iransk vennskap er en geopolitisk realitet
«Grønn» politikk tar knekken på Norge
Eksternalisering av hatet vårt
Er Økokrims sjef inhabil?
Av Marius Reikerås - 11. november 2023
https://steigan.no/2023/11/er-okokrims-sjef-inhabil/
Åpent brev til Riksadvokaten.
Åpent brev til Riksadvokat Jørn Sigurd Maurud. Bolk nummer 68.
Sendes også til Justisdepartementet og Justiskomiteen.
Vedrørende: Økokrim-sjef, Pål Lønseth, sin beslutning om ikke å etterforske Sindre Finnes/ Erna Solberg og den videre klageadgangen.
Den 3. november 2023, kunngjorde Økokrim at det ikke blir etterforskning i den såkalte Finnes/ Solberg – saken. Kunngjøringen ble senere redegjort for gjennom en pressekonferanse av Pål Lønseth. Der sa han blant annet at avgjørelsen kan påklages og «i teorien kan hvem som helst klage, så får klageinstansen vurdere om det er grunnlag for å behandle klager».
I beslutningen fra Lønseth, som jeg har gjennomgått i sin helhet, heter det avslutningsvis:
«Beslutningen kan påklages til Riksadvokaten. Klagefristen er tre uker regnet fra det tidspunkt du mottok denne underretningen.
En eventuell klage sendes Økokrim for videre behandling og ekspedisjon.»
I går kunne vi lese gjennom mediene at to personer har klaget på avgjørelsen, og der Lønseth uttaler:
«Klager er mottatt fra personer uten klageinteresse. Da skal klagene avvises, og det er også gjort».
Dette sier meg at Lønseth har avvist klagene på eget initiativ, og det uten at Økokrim har ekspedert dem videre til Riksadvokaten som klageinstans.
Etter å ha gjennomgått Lønseth sin beslutning, vil jeg påklage denne innenfor fristen. Dersom Lønseth følger i samme spor som i de andre klagene, vil han definere min klage som «uten klageinteresse» og forkaste denne før den blir realitetsbehandlet. Om så skjer, anser jeg dette for å være en krenkelse av mine rettigheter og varsler allerede nå at det vil komme en klage på Lønseth sin beslutning som grundig redegjør for (1) hvorfor jeg mener Lønseth var inhabil til å fatte beslutningen og (2) konkrete feil ved beslutningens materielle innhold.
9.11.23
Gjelder Genèvekonvensjonen for sivile i Gaza?
Av red./KAJ - 11. november 2023
https://steigan.no/2023/11/gjelder-genevekonvensjonen-for-sivile-i-gaza/
Journalist Sam Husseini har i flere dager bedt om svar fra talspersoner for USAs utenriksdepartement om de krever at fjerde Génevekonvensjon skal gjelde når det gjelder de sivile menneskene som er fanget i Gaza, men de nekter å svare ham.
Fjerde Genèvekonvensjon sier:
«Sivile er ikke lovlige mål. Sivile som er i fiendens varetekt skal respekteres. De skal beskyttes mot enhver form for vold og represalie – ingen skal stå til ansvar for noe de ikke har gjort. De skal også kunne opprettholde forbindelsen med sine slektninger. Sårede, syke, gravide, barn og ungdom skal ha spesiell beskyttelse. Det er egne regler for behandlingen av barn, internerte personer, sivil sykepleie og religionsutøvelse.»
Her er det ikke-svaret han får fra talsmannen for Det hvite hus:
Les også fra bloggen til Sam Husseini:
State Department Claims They are Not Pressuring Abbas Against Invoking the Genocide Convention; Is Put on Notice Regarding Their Own Complicity Under the Convention.
Hør også den modige og krystallklare Clare Daly:
Bondens død alles nød
Av Romy Rohmann - 11. november 2023
https://steigan.no/2023/11/bondens-dod-alles-nod/
Norsk Bonde og Småbrukarlag startet sitt landsmøte med Bondebegravelse.
Av Romy Rohmann.
I går den 10. november arrangerte NBS en Bondebegravelse i Hamars gater, dette blei gjort for å sette søkelyset både på NBS, landsmøtet vårt, og ikke minst landbruks- og matpolitikken i Norge.
https://www.nationen.no/her-begraves-bonden-bondens-dod-alles-nod/s/5-148-449643
Ledelsen, delegater og NBS medlemmer av Norsk Bonde- og Småbrukarlaget gikk gjennom Hamars gater med en kiste som representerte bondens død. På kista sto det Bondens død alles nød.
I kista var det brød, og prisen var 3 kroner, bonden får 2,40 øre for det kornet som trengs for et brød.
Ser du på prisen for et brød i butikken ser du at det er helt andre som tjener grovt på råvarene og bondens arbeid.
På kjøpesenteret CC var det sang og trommer hvor aksjonistene sang: brød til kroner tre, snart legger bonden ned.
Det er for seint å bry seg om bonden når han ikke er her lenger, skreiv politisk redaktør Anne Ekornholmen i Nationen 9. november. Etter å ha skrevet om viktigheten med å ha leger, sjukepleiere og andre i folk til å bemanne kritiske yrker i samfunnet lurer hun på hvorfor ingen sier det samme om bøndene, hun skriver videre:
Så hvorfor roper ikke flere alarm når ett gårdsbruk legges ned hver dag? I fjor var det 37.682 bønder, 397 færre enn året før. En nedgang på én prosent, ifølge Statistisk sentralbyrå. I et samfunnskritisk yrke.
Bønder satt også i gatene med plakater inspirert av Pøbel-kunstverket i Stavanger, hvor det sto Will work for food.
Vi har i flere artikler i det siste skrevet om hva NBS har gjort for å gi regjeringa verktøyene de trenger for å innfri det de sjøl har lovet i hurdalserklæringa, sist la de fram en opptrappingsplan. Ikke bare har de kommet med en opptrappingsplan, de la fram en plan for 50% sjølforsyning innen 2026 den 10.10.
I tillegg har Menon Economics på oppdrag fra Norsk Bonde- og Småbrukarlag tallfestet kostnaden til egenkapital i jordbruket. Rapporten fra Menon Economics blei lagt fram 3. oktober. lenker til begge planene og Menonrapporten finner du i denne artikkelen.
De ultrarikes makt (5) – Monopolborgerskapet
Av Pål Steigan - 11. november 2023
https://steigan.no/2023/11/de-ultrarikes-makt-5-monopolborgerskapet/
Dette er del fem av en serie korte foredrag av sjefredaktør Pål Steigan om den globale milliardærklassen. Denne gangen handler det om hvordan de ultrarike opptrer som klasse, om hvordan de ikke bare faktisk er en klasse, men også har skapt det nettverket av systemer som sørger for å opprettholde og forsterke deres makt, profitt og kontroll.
I foredraget nevnes begrepene «en klasse i seg», altså en klasse som faktisk finnes uten at de som tilhører den nødvendigvis er klar over det sjøl, og «en klasse for seg», der de som tilhører denne klasse er seg bevisst at de tilhører denne klassen og konstituerer seg politisk deretter. Steigan mener at dette monopolborgerskapet er svært klassebevisst og at denne klassen er velorganisert og handlekraftig.
Se de foregående episodene her:
De ultrarikes makt (1)
De ultrarikes makt (2) – Hvem eier bankene?
De ultrarikes makt (3) – De eier våpenindustrien og mediene
De ultrarikes makt (4) – IT, medisin og merkevare
Plansjer
Rockefeller Foundation
En studie av donasjoner mellom 2014-18 har vist at 8 % av den totale donasjonen (788 millioner USD) har gått til universiteter og høyere utdanningsinstitusjoner rundt om i verden.
Vår analyse har identifisert 65,6 millioner dollar har blitt utbetalt i tilskudd til 111 universiteter i 18 land i løpet av de siste fem rapporterte årene.
Amerikanske universiteter er de største mottakerne. 81 amerikanske universiteter mottok 80 % av Rockefeller-universitetsdonasjoner, totalt 52 millioner dollar.
2014 gikk 58 % av Rockefellers universitetsstipend til amerikanske institusjoner – innen 2018 hadde det økt til 92 %.
Storbritannias universiteter er de nest største mottakerne. Syv institusjoner mottok 5,2 millioner dollar i løpet av de siste fem årene, eller 8 % av alle Rockefeller-universitetsutdelingene.
De 10 fremste universitetsmottakerne mottok 65 % av Rockfeller-universitetsdonasjoner ($42 millioner). De inkluderer noen av de største navnene innen høyere utdanning – Harvard, Columbia, New York, Stanford, MIT, Cornell og Oxford.
https://www.universityphilanthropy.com/funding-by-the-rockefeller-foundation
Bill & Melinda Gates Foundation
Gates Foundation har tildelt 11,6 milliarder dollar i finansiering til 471 universiteter og høyere utdanningsinstitusjoner i 66 land i løpet av de siste 10 årene.
Antall mottakere steg med 44 % fra 151 i 2010 til 218 i 2019.
I 2010 tildelte stiftelsen 494 millioner dollar til 151 universiteter i 22 land.
I 2019 tildelte stiftelsen 1,6 milliarder dollar til 218 universiteter i 41 land.
De fem fremste universitetsmottakerne er University of Washington ($1,56mrd), John Hopkins University ($1mrd), Emory University ($522m), University of California, San Francisco ($410m) og University of Oxford ($375m).
https://www.universityphilanthropy.com/bill-and-melinda-gates-foundation-funding
The American Empire and its Media
I foredraget blir Trilateralkommisjonen nevnt. Her er noen ord om dens rolle ved en av dem.
Les på steigan.no om
Council on Foreign Relations
World Economic Forum
Bilderberg
Bli abonnent på Steigan Live. Gratis.
Arabisk-iransk vennskap er en geopolitisk realitet
Av M. K. Bhadrakumar - 11. november 2023
https://steigan.no/2023/11/arabisk-iransk-vennskap-er-en-geopolitisk-realitet/
Det forestående første besøket av Irans president Ebrahim Raisi til Saudi-Arabia 13. november markerer en milepæl i tilnærmingen mellom de to landene formidlet av Kina i mars. Forholdet er i ferd med å få et kvalitativt nytt nivå av solidaritet med Palestina.
Dette markerer et skifte i de tektoniske platene i regional politikk, som lenge har vært dominert av USA, men ikke lenger. Det siste Kina-UAE-initiativet mandag for å fremme en våpenhvile i Gaza ble avrundet med et ekstraordinært opptog av diplomati i FNs hovedkvarter i New York da de to landenes utsendinger sammen leste opp en felles uttalelse til media. USA var ingen steder å se.
Begivenhetene siden 7. oktober gjør det helt klart at USAs forsøk på å integrere Israel i sitt muslimske nabolag på sine vilkår er en drøm – dvs. med mindre og inntil Israel er villig til å gjøre sverdet sitt til plogskjær. Voldsomheten til de israelske hevnangrepene på folket i Gaza – «dyrene» – lukter av rasisme og folkemord.
Iran var hele tiden klar over det sionistiske regimets bestialitet. Også Saudi-Arabia må være i et dårlig humør etter en brutal oppvåkning som forteller at landet først og fremst må lære seg å leve i regionen sin.
Raisi er på vei til Saudi-Arabia på bakgrunn av et historisk skifte i maktdynamikken. Kong Salman inviterte Raisi til å snakke om Israels forbrytelser mot palestinerne i Gaza på et spesielt toppmøte for arabiske stater, som han er vertskap for i Riyadh. Dette betyr en dyp saudiarabisk erkjennelse av at selv deres vilje til å være involvert i Abraham-avtalene under amerikansk overoppsyn har fremmedgjort den arabiske offentligheten.
Det er en feilslutning i den vestlige diskursen om en Russland-Kina-Iran-akse i Vest-Asia. Dette er en useriøs feiltolkning. Et konsekvent tredelt utenrikspolitisk prinsipp som Iran fulgte helt fra den islamske revolusjonen i 1979, er at dens strategiske autonomi er hellig. For det andre må landene i regionen ta sin skjebne i sine egne hender og løse regionale problemer selv uten å involvere makter utenfor regionen. Og tre for det tredje fremme muslimsk enhet hvor lang og kronglete veien enn måtte virke.
Dette prinsippet hadde alvorlige begrensninger på grunn av omstendighetenes makt – hovedsakelig under forholdene forårsaket av den koloniale splitt og hersk politikken til USA. Omstendigheter ble til og med bevisst konstruert, slik som Irak-Iran-krigen, der USA oppmuntret de regionale statene til å samarbeide med Saddam Hussein for å starte en aggresjon mot Iran for å hindre den islamske revolusjonen i dens spede begynnelse.
En annen smertefull episode var Syria-konflikten. Igjen tok USA aktivt initiativet blant regionale stater for et regimeskifte i Damaskus med det endelige målet å angripe Iran ved å bruke terrorgruppene som Washington hadde dyrket frem i det okkuperte Irak.
I Syria lyktes USA på en strålende måte å sette de regionale statene opp mot hverandre, og resultatet er tydelig å se i ruinene av det som pleide å være det bankende hjertet til den islamske sivilisasjonen. På toppen av konflikten opererte flere vestlige etterretningsbyråer fritt i Syria og hjalp terrorgruppene med å herje landet hvis kardinalsynd var at det, i likhet med Iran, også konsekvent ga førsteprioritet til sin egen strategiske autonomi og uavhengige utenrikspolitikk. Dette gjorde de gjennom den kalde krigen og i tiden etter den kalde krigen.
Det er tilstrekkelig å si at USA og Israel hadde stor suksess med å fragmentere det muslimske Midtøsten ved å overdrive trusseloppfatningene og overbevise flere arabiske stater i Gulf om at de sto overfor direkte trusler eller til og med angrep fra iranske stedfortredere, samt påstått iransk støtte til dissidentebevegelser.
Selvfølgelig utnyttet USA det ved å selge enorme mengder våpen og enda viktigere, for å finjustere petrodollaren som en nøkkelpilar i det vestlige banksystemet. Når det gjelder Israel, tjente landet direkte på å demonisere Iran for å trekke oppmerksomheten bort fra Palestina-spørsmålet, som hele tiden har vært kjernespørsmålet i Midtøsten-krisen.
Utrullingen av Iran-Saudi-Kina-avtalen har redusert fiendtligheten som eksisterte mellom Riyadh og Teheran i det meste av de siste tiårene. Begge land forsøkte å bygge videre på det momentumet som ble skapt av suksessen til de hemmelige Beijing-samtalene. Der forpliktet de seg til en politikk med ikke-innblanding. Det må imidlertid bemerkes at forholdet mellom de arabiske landene i Gulfen og Iran allerede hadde forbedret seg betydelig de siste to årene.
Det vestlige analytikere ikke får med seg er at de velstående gulfstatene er lei av sitt underordnede liv som haleheng til USA. De ønsker å prioritere sitt nasjonale liv i retninger de selv velger og med partnere som respekterer dem, og unngå enhver nullsum-tankegang. Dette står i motsetning til i den kalde krigen, av grunner som har å gjøre med ideologi eller maktdynamikk.
Det er grunnen til at Biden-administrasjonen ikke kan akseptere at saudierne i dag jobber med Russland på OPEC+-plattformen for å oppfylle sine forpliktelser til ekstra frivillige kutt i oljeforsyningen, samtidig som de forhandler med USA om kjernefysisk teknologi, og samtidig går videre på det diplomatiske sporetmed Beijing for å hindre brannen som slo ut i lys lue i Levanten for en måned siden fra å spre seg til resten av den vestasiatiske regionen.
Tydeligvis føler ikke saudierne lenger noen glede over utsiktene til en konfrontasjon mellom USA og Iran. På den annen side har saudiere og iranere en felles bekymring for at deres nye tenkning med vekt på utvikling vil forsvinne med mindre det blir regional stabilitet og sikkerhet.
Dermed er det ren naivitet fra Washingtons side å sette Hizbollah, Hamas og Iran som én gruppe – slik Blinken gjorde under sitt siste besøk i Tel Aviv på mandag – og sette den opp mot resten av regionen. Bløffen om at Hizbollah og Hamas er «terroristiske» bevegelser er i ferd med å bli avslørt. Når sant skal sies, hvordan er de annerledes enn Sinn Féin, som historisk sett var assosiert med IRA?
En slik naivitet understreker den absurde amerikansk-israelsk-indiske satsingen på å lage en vestasiatisk QUAD 2 («I2U2»), som i dag ser latterlig ut – eller det urealistiske komplottet som ble klekket ut i New Delhi nylig under G20-toppmøtet for å få saudierne om bord for et prosjekt for å skape en India-Midtøst-Europa-korridor, med et håp om at det skulle «integrerer» Israel og skape virksomhet for Haifa havn, isolerere Iran og Tyrkia, ødelegge den Russland-ledede internasjonale nord-sør-korridoren og vise langfingeren til Beijings belte og vei. Men livet er virkelighet.
Alle ting tatt i betraktning, er det USAs utenriksminister Antony Blinkens regionale tur til Israel og toppmøtet hans med en utvalgt gruppe arabiske stater i Amman den siste helgen som har blitt et avgjørende øyeblikk i Gaza-krisen.
De arabiske utenriksministrene nektet å kjøpe noen av de uhyggelige forslagene som ble fremmet av Blinken med ondsinnede hensikter om å bevare jødiske interesser – «humanitær pause» i stedet for våpenhvile, flyktningleirer for folk fra Gaza som rømmer fra Israels grusomme, brutale angrep som ville bli finansiert med arabiske penger, men som til slutt ville føre til jødiske bosetninger i Gaza, konturene av en etterkrigsordning for Gaza som vil etterlate smuler til de palestinske myndighetene og gjenoppbygging som skal finansieres av Gulf-statene mens Israel fortsetter å dominere den i den viktige sikkerhetssfæren. Og alt dette for å hindre Iran i å komme Hizbollah og Hamas til unnsetning når de blir drevet inn i israelske kjøttkverner av amerikansk fabrikat.
Det var det reneste hykleri. De arabiske utenriksministrene talte med én stemme for å uttrykke sitt motforslag til Blinkens, nemlig umiddelbar våpenhvile. President Biden ser ut til å se skriften på veggen, til slutt – selv om han i seg selv fortsetter å være verdens sionist nummer én, som noen en gang kalte ham, og motivasjonen hans er i stor grad båret opp av hans kamp for egen politisk overlevelse ettersom valget i 2024 nærmer seg med raske skritt.
Uansett, den store sannsynligheten er at det nå er et spørsmål om tid før det globale samfunnet insisterer på å stanse den israelske apartheidstaten. For når muslimske land forenes, slår de paukeslag for den fremvoksende multipolare verdensordenen. Deres krav om at en løsning av Palestina-problemet ikke skal utsettes for ytterligere forsinkelser, har fått gjenklag, også på den vestlige halvkule.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
Arab-Iran amity is a geopolitical reality
Vi er Spartacus
Av John Pilger - 11. november 2023
https://steigan.no/2023/11/vi-er-spartacus/
9. november 2023.
Spartacus var også en Hollywood-film fra 1960, basert på en bok skrevet i hemmelighet av den svartelistede romanforfatteren Howard Fast og tilpasset av manusforfatteren Dalton Trumbo, en av ‘Hollywood 10’ som ble utestengt for sin ‘uamerikanske’ politikk. Det er en lignelse om motstand og heltemot som uforbeholdent taler til vår egen tid.
Begge forfatterne var kommunister og ofre for komiteen til senator Joseph McCarthy, House of Un-American Activities, som under den kalde krigen ødela karrierene og ofte livene til de som var prinsippfaste og modige nok til å stå opp mot hjemmeavlet fascisme i Amerika.
«Dette er en markert tid, nå, et bestemt tidspunkt …» skrev Arthur Miller i The Crucible: «Vi lever ikke lenger i den mørke ettermiddagen da ondskap blandet seg med det gode og forvirret verden.»
Det er en «bestemt» provokatør nå. Det er klart å se for de som ønsker å se det og forutsi dens handlinger. Det er en gjeng stater ledet av USA, hvis uttalte mål er dominans over heler spekteret, «full spectrum dominance.» Russland er fortsatt den forhatte, og det røde Kina er det fryktede. Fra Washington og London har det bitre hatet ingen grense. Israel, den koloniale levningen og angrepshunden som slippes løs, er væpnet til tennene og innvilget historisk frihet fra straff, slik at «vi» i Vesten sørger for at blodet og tårene aldri tørker i Palestina. Britiske parlamentsmedlemmer som våger å be om våpenhvile i Gaza blir forvist, topartipolitikkens jerndør er lukket for dem av en Labour-leder som vil holde tilbake vann og mat fra barna i Palestina.
På McCarthys tid var det oaser av sannhet. Mennesker som tenkte og handlet selvstendig og var velkomne da, er nå kjettere. En undergrunn av journalistikk eksisterer (som dette nettstedet, Mintpress News) i et landskap av løgnaktig konformitet. Dissenterende journalister har blitt fjernet fra «mainstream» (som den store redaktøren David Bowman skrev). Medienes oppgave er å snu opp ned på sannheten og støtte illusjonene om demokrati, inkludert en «fri presse».
Sosialdemokratiet har krympet til bredden av et sigarettpapir, som skiller de store partienes hovedpolitikk. Deres eneste abonnement er på en kapitalistisk kult, nyliberalisme og en pålagt fattigdom, beskrevet av FNs spesialrapportør som «utarmingen av en betydelig del av den britiske befolkningen».
I dag er krig en ubevegelig skygge. «Evige» imperiekriger betegnes som normale. Irak er modellen, ødelagt til en kostnad på en million liv og tre millioner fordrevne. Ødeleggeren Blair blir personlig beriket og smisket for, som en valgvinner, på partiets konferanse. Blair og hans moralske motpol Julian Assange, bor 14 miles fra hverandre, den ene i et herskapshus fra begynnelsen av 1800-tallet, den andre i ei celle i påvente av utlevering til helvete.
Ifølge en studie fra Brown University, har nesten seks millioner menn, kvinner og barn blitt drept av Amerika og dets tilhengere i den globale krigen mot terror, siden 11. september 2001. Et monument skal bygges i Washington for å ‘feire’ dette massemordet. Komiteen ledes av tidligere president George W. Bush, Blairs mentor. Afghanistan, der dette startet, ble til slutt lagt øde da president Biden stjal landets nasjonale bankreserver.
Det har vært mange tilfeller som Afghanistan. William Blum viet seg med rettsmedisinsk grundighet til å forstå en statsterrorisme som sjelden uttalte sitt navn, og derfor krever gjentakelse:
I min levetid har USA styrtet eller forsøkt å styrte mer enn 50 regjeringer, de fleste demokratier. Det har blandet seg inn i demokratiske valg i 30 land. De har sluppet bomber over befolkningen i 30 land, de fleste av dem fattige og forsvarsløse. De har kjempet for å undertrykke frigjøringsbevegelser i 20 land. De har forsøkt å myrde utallige ledere.»
Kanskje jeg hører noen av dere si: Det er nok. Mens den endelige løsningen på Gaza blir kringkastet direkte til millioner, de små ansiktene til ofrene risset inn i bombede ruiner, innrammet mellom TV-reklamer for biler og pizza, ja, det er sikkert nok. Hvor blasfemisk er ordet «nok»?
Afghanistan var der Vesten sendte unge menn, tynget ned med ritualet av «krigere,» for å drepe folk og nyte det. Vi vet at noen av dem likte det fra bevisene til australske SAS-sosiopater, inkludert et fotografi av dem som drakk fra protesen til en myrdet afghansk mann.
Ikke en eneste sosiopat har blitt tiltalt for dette, og forbrytelser som å sparke en mann utfor et stup, skyte ned barn på kloss hold, skjære struper: ingenting av det «i kamp». David McBride, en tidligere australsk militæradvokat som tjenestegjorde to ganger i Afghanistan, var en «sann troende» på systemet som moralsk og hederlig. Han har også en vedvarende tro på sannhet og lojalitet. Han kan definere dem som få kan. 13. november er han i retten i Canberra som en påstått kriminell.
«En australsk varsler,» rapporterer Kieran Pender, en senioradvokat ved Australian Human Rights Law Centre, «vil bli stilt for retten for å ha varslet om fryktelige handlinger. Det er dypt urettferdig at den første personen som er tiltalt for krigsforbrytelser i Afghanistan, er varsleren, og ikke en påstått krigsforbryter.»
McBride kan få en dom på opptil 100 år for å ha avslørt tildekkingen av den store forbrytelsen Afghanistan. Han forsøkte å utøve sin juridiske rett som varsler i henhold til offentlighetsloven av allmenn interesse, som den nåværende justisministeren, Dreyfus, sier «leverer på vårt løfte om å styrke beskyttelsen for varslere i offentlig sektor». Likevel er det Dreyfus, en minister fra Arbeiderpartiet, som signerte på McBride-rettssaken, etter en straffende ventetid på fire år og åtte måneder siden han ble arrestert på flyplassen i Sydney: En ventetid som ødela helsen og familien hans.
De som kjenner David og vet om den grusomme uretten som er gjort mot ham, fyller gaten hans i Bondi, nær stranden i Sydney, for å vinke sin oppmuntring til denne gode og anstendige mannen. For dem og meg er han en helt.
McBride ble slått av det han fant i dokumentene han ble beordret til å inspisere. Det var bevis for forbrytelser og tildekkingen av dem. Han overleverte hundrevis av hemmelige dokumenter til Australian Broadcasting Corporation og Sydney Morning Herald. Politiet raidet ABCs kontorer i Sydney, mens journalister og produsenter sjokkert så på da det føderale politiet konfiskerte datamaskinene deres.
Justisminister Dreyfus, en selverklært liberal reformator og venn av varslere, har alene rett til å stoppe McBride-rettssaken. Et søk om innsyn på grunnlag av loven om informasjonsfrihet, av hans handlinger i denne saken, antyder en likegyldighet til hvorvidt en uskyldig mann råtner i fengsel eller ikke.
Du kan ikke drive et fullverdig demokrati og en kolonikrig: Det ene streber etter anstendighet, og den andre er en form for fascisme, uavhengig av dens ønsker og mål. Kolonikrigens merke er dødsmarkene i Gaza, bombet til støv av apartheid Israel. Det er ingen tilfeldighet at det i det rike, men utarmede Storbritannia, for tiden holdes en «granskning» av britiske SAS-soldaters nedskyting av 80 afghanere, alle sivile, inkludert et par som lå i sin egen seng.
Den groteske uretten som er tildelt David McBride, er preget av urettferdigheten som fortærer hans landsmann Julian Assange. Begge er venner av meg. Når jeg ser dem, er jeg optimistisk. «Du får meg i godt humør,» sier jeg til Julian mens han hever en trassig knyttneve på slutten av besøksperioden vår. «Du får meg til å føle meg stolt,» sier jeg til David, på vår favorittkafé i Sydney. Deres tapperhet har gjort det mulig for mange av oss, som kanskje fortviler, å forstå den virkelige betydningen av en motstand vi alle deler, hvis vi ønsker å forhindre erobringen av oss, vår samvittighet og vår selvrespekt, hvis vi foretrekker frihet og anstendighet fremfor medgjørlighet og sammensvergelse. I dette er vi alle Spartacus.
Spartacus var den opprørske lederen av Romas slaver i 71-73 f.Kr. Det er et spennende øyeblikk i Kirk Douglas-filmen Spartacus, når romerne ber Spartacus menn om å identifisere sin leder og bli benådet. I stedet reiser hundrevis av kameratene seg, hever nevene i solidaritet og roper: «Jeg er Spartacus!» Opprøret er i gang.
Julian og David er Spartacus. Palestinerne er Spartacus. Folk som fyller gatene med flagg, prinsipper og solidaritet er Spartacus. Vi er alle Spartacus, hvis vi ønsker å være det.
Denne artikkelen ble først publisert av MintPress:
John Pilger: We are Spartacus
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
John Pilger er en prisbelønt journalist. Hans artikler vises over hele verden i aviser som Guardian, Independent, New York Times, Los Angeles Times, Mail & Guardian (Sør-Afrika), Aftonbladet (Sverige), Il Manifesto (Italia).
«Grønn» politikk tar knekken på Norge
Av Jan Herdal - 11. november 2023
https://steigan.no/2023/11/gronn-politikk-tar-knekken-pa-norge/
Det burde være nær umulig å kjøre et lite land med 15 billioner oljekroner på bok og milliarder i månedlig overskudd på handelsbalansen med utlandet i grøfta økonomisk, men for en praktisk talt samlet norsk politikerstand er det åpenbart rått parti.
NRK skriver at polakkene knapt nok gidder å komme til Norge for å jobbe nå. Den elendige kronekursen gjør at lønna ikke lenger er spesielt attraktiv i forhold til Europa forøvrig. Derimot tar vi imot flere ukrainske flyktninger fra Ukraina enn Danmark, Sverige og Finland til sammen. Flyktninger kommer, i hvert fall ikke i første omgang, til Norge for å jobbe.
Den norske kronens degradering til Europas søppelvaluta forklares ofte med fluktuerende oljepris og økonomisk usikkerhet som belønner store valutaer. Som vanlig ønsker ikke politikerne fokus på sin egen virksomhet. Den må skape tillit, enten det gjelder industri- eller energipolitikk. Gjør den det?
20. juli skrev Finansavisen at industriminister Vestre kaster milliarder etter batteribedriften Freyr, mens Goldman Sachs slakter planene. Den siste utviklingen i selskapet tilsier at det neppe vil bli produsert et eneste batteri i Mo i Rana.
DN skriver 9/11: «Freyr sier det må ha mer støtte fra norske myndigheter. Nå blir det store kostnadskutt, inkludert nedbemanning. Fabrikken i USA prioriteres, men finansieringen er ikke på plass ennå.»
DN «forstår at dette i praksis betyr at byggingen av hovedfabrikken i Mo i Rana settes på pause fra årsskiftet.» Stort nærmere et dødsstøt er det ikke mulig å komme uten å si det rett ut.
Avisa avslører videre at ledelsen i Freyr har antydet behov for inntil 10 mrd. kroner i statsstøtte, det vil si halvparten av anslått investeringskostnad for fabrikken i Mo! De har fra før fått tilsagn om 4 mrd. kroner, som heldigvis ikke er utbetalt ennå, og forhåpentlig aldri blir det.
Norge har null kompetanse på batteriproduksjon, og ligger langt fra de store markedene. Den rimelige elektriske krafta som er forutsetningen for enhver kraftkrevende produksjon, selges i dag via ACER til høystbydende i EU-området. Fra de private interessene som er inne i bildet, har dette trolig aldri vært noe annet enn et avansert sugerør inn i statskassen.
Et annet batterieventyr er i ferd med å gå på rævva i Eydehamn, «anslått» til 30 milliarder. Hvor mange milliarder som går med der, er uvisst.
Næringsminister Jan Christian Vestre mener norske batteriselskaper trenger 60 milliarder kroner fram mot 2025. Det er derfor stor fare for at galskapen fortsetter, selvsagt med full støtte fra den såkalte opposisjonen, som lever fett på den samme illusjonen.
Tross alle politiske lovprisninger og Photoshop-illusjoner av gjeve fabrikkbygninger, gikk den påtenkte britiske batterifabrikken Britishvolt konkurs i vinter, før et spadetak var tatt, og langt mindre et batteri var produsert.
Erna Solbergs Langskip ligger strandet ett eller annet sted på Telemarkskysten. Det har ennå ikke fraktet et gram CO2. Nettavisen meldte i slutten av april om en ny kostnadssprekk på 1,3 milliard kroner på Norcems CO2-«renseanlegg» i Porsgrunn, og en ny forsinkelse. Anlegget blir langt dyrere enn de «antatte» 30 milliarder, og staten skal ta halvparten. Pytt, pytt, det er jo bare oljepenger.
Om Oslo-politikernes (nei, det er slett ikke bare MDG, men hele hurven) «prestisjeprosjekt», CO2-renseanegget på Klemetsrud, skriver Nettavisen i samme artikkel følgende:
«Verre er det for Oslos prestisjeprosjekt med CO₂-rensing på avfallsforbrenningsanlegget på Klemetsrud i Oslo. Denne uken kom det melding om at prosjektet settes på pause, grunnet en enorm kostnadssprekk som er så stor at Hafslund Oslo Celsio ikke vil gå ut med beløpet.»
Solcelle-selskapet Otovo var lenge det statlige grønne investeringsfondet Nysnøs paradeeksempel, fra starten av i 2016. Under børsnoteringen i 2021 jublet Nysnøs leder, tidligere værdame Siri Kalvig sammen med Schibsteds E24 over hvor fantastisk dette var.
Kort sagt har Otovos forretningsidé så langt vært å kjøpe solcelleanlegg dyrere enn de selger dem, låne stadig mer penger, særlig fra staten, og kalle det vekst. Noen lønnsomhet er ikke i sikte, og kommer neppe noensinne til å inntre.
Selskapets aksjekurs har rast fra introduksjonen på 16,2 kroner i 2021 til 3,1 kroner (8/11-23). 80 prosent av opprinnelig aksjekapital er tapt på to og et halvt år. Otovo hadde vært konkurs for lengst uten stadig nye, så langt tapsbringende pengetilførsler.
Og det til tross for et tilskudd fra statlige ENOVA på inntil 32.000 kroner pr. solcelleanlegg.
Havvind? Ingen tegn til sjølkritikk her heller. Staten vil fortsatt doble Norges totale strømproduksjon innen 2040 fra havvind, tross faglige advarsler fra folk som kan regne. Da Trollvind nylig ble lagt på hylla, var kostnaden for «felleskassen» kommet opp i 20,4 milliarder.
Trollvind er et lite anlegg. Ingen med kjennskap til statlig budsjettering tror at dette ville ha blitt sluttregningen. Equinor mente i utgangspunktet at prosjektet ville klare seg uten subsidier! Som NRK skriver: Når Trollvind havarerer, er det mer enn bare et enkeltprosjekt som går over ende.
Nylig ble det kjent at Equinor har gått på en «havvindsmell» i USA. På grunn av enorme kostnadsøkninger gikk Equinor sammen med andre selskaper i forhandlinger med amerikanske myndigheter om økte subsidier, og fikk nei. Selskapet er nå i «tenkeboksen» for hele prosjektet.
Til og med woke-venstres The Guardian stiller spørsmål om det er noe galt med hele vindindustrien. Utgangspunktet er at Siemens er i kriseforhandlinger med tyske myndigheter. Aksjekursen har stupt, og selskapet som i en årrekke har levd av å levere grovt subsidierte vindturbinanlegg, trenger nå anslagsvis 170 milliarder kroner for selv å overleve.
Men den norske stat fortsetter havvindsatsingen. Hvem er det egentlig politikerne lytter til?
Eksternalisering av hatet vårt
Av skribent - 11. november 2023
https://steigan.no/2023/11/eksternalisering-av-hatet-vart/
Det er Ukraina og Gaza. Enda en gang.
Av Aurelien.
Jeg har tidligere skrevet om den dypere symbolikken i den vestlige elitens holdning til krigen i Ukraina. «Støtte» er et dårlig ord for å beskrive deres hysteriske, xenofobiske gung-ho holdning, mindre til fordel for Ukraina, hvis sant skal sies, enn mot Russland. Og så, som jeg har hevdet, er «Russland» i denne forstand ikke et faktisk land, men en symbolsk fiende som skal tilintetgjøres, fordi det strider mot de kjæreste universalistiske ideologiske forestillingene om vår Profesjonelle Ledelsesmessige Kaste, og ved likevel å fortsette å eksistere, antyder at de kanskje ikke er absolutt universelle likevel.
Det er klart at denne intoleransen overfor forskjeller er en viktig del av det blinde hatet som Vesten bringer til sine handlinger i Ukraina/Russland-konflikten. Og helt klart også, det forklarer delvis den vestlige holdningen til konflikten i Gaza. Israel har alltid presentert seg sosialt og ideologisk som en vestlig, ganske europeisk stat, og dermed forskjellig fra sine arabiske naboer, med et politisk system som ligner noen i Europa, og basert på høyteknologi og høye utdanningsnivåer. (Hvor nøyaktig en beskrivelse av Israel dette er kan jeg ikke si, for jeg har aldri vært der.) I tillegg, mens dimensjonen til en europeisk nybyggerstat har blitt nedtonet de siste årene, har det også fortsatt en sterk uuttalt appell til den typen mennesker som støttet Rhodesia og apartheid Sør-Afrika på den tiden. Og så vil vestlig offentlighet alltid se positivt på land som lager en fetisj av avansert militærteknologi. Så det har alltid vært en instinktiv identifikasjon av Israel med USA, i fremfor for Dem.
Og likevel. Det er noe i den robotiske galskapen til den vestlige politiske responsen på Gaza, med dens mekaniske gjentakelse av tomme slagord og dens holdning av mild, ikke-dømmende interesse når bygninger blåses i stykker fra luften, som får en til å antyde at dypere, ubevisste krefter kan også medvirke. I dette essayet vil jeg foreslå hva i det minste noen av dem kan være. Jeg skal ikke gå inn på detaljene om hva som skjer i Gaza, enda mer rettigheter og urett: Jeg overlater det til de bedre informerte. Men derimot har det blitt sagt veldig lite om dynamikken og den dypere opprinnelsen til vestlige holdninger, og det er det jeg vil fokusere på her. Jeg vil også foreslå at en variant av den samme logikken fungerer over Ukraina, i tillegg til faktorene jeg diskuterte i mitt tidligere essay. Jeg skal snakke mest om Europa, og fokusere spesielt på Frankrike, men jeg mistenker at mange av de samme argumentene gjelder for USA. Men la oss starte med Gaza, via en liten utflukt til vestlig sosiologi, fordi jeg frykter at Gaza er det første eksemplet på nye belastninger på noen europeiske politiske systemer, som de kanskje ikke vil overleve.
Et slående aspekt ved Gaza-historien er frakoblingen mellom elitens og de folkelige holdninger til den i Vesten. Dette er en relativt ny utvikling. I de fleste vestlige land, inntil ganske nylig, ble israelerne sett på som i utgangspunktet vestlige som ga de blodige araberne et spark, som vi burde ha gjort. Men i kanskje de siste tjue årene har folkeholdningene begynt å avvike fra elitenes, og dette kan til en viss grad spores i meningsmålinger. I seg selv er dette kanskje ikke så overraskende: det reflekterer delvis bortgangen til generasjonen som tok kolonialismen og bruken av makt mot svarte og brune menn for gitt, og dens erstatning av generasjoner som har blitt oppdratt til å hele tiden høre folk snakke om menneskerettigheter. Men igjen, denne frakoblingen mellom folke- og elitesyn er veldig typisk for våre vestlige politiske systemer nå, nesten uavhengig av emne, noe som vekker tanken om at det kan være bredere krefter i sving også her.
Vi kan ta utgangspunkt i bedømmingen om at det i hele den moderne historie sjelden har vært større avstand mellom elitenes meninger og interesser, reflektert i media og i politisk diskurs, og vanlige menneskers. Noen ganger gjøres sammenligninger med det attende århundre, men faktisk var det langt mer homogenitet i tankene i for eksempel det førrevolusjonære Frankrike enn det er i vårt samfunn i dag. Det var absolutt kraftige liberale strømninger, men disse ble mer enn oppveid av tradisjonalister på alle nivåer i samfunnet: det var tross alt vanlige folk i Vendée som dro ut for å kjempe mot de revolusjonære hærene under slagordet «for Gud og Kongen:» hvilke to elementer som var for dem, like mye som for aristokratiet, hele samfunnets grunnlag. Jeg tror faktisk at det nå er akseptert at doktrinen om ekstrem sosial og økonomisk liberalisme forfektet av PMC (“professional managerial class”, et begrep som ble skapt av Barbara og John Ehrenreich i et essay i 1977 for Radical America, o.a.) har den genuint entusiastiske støtten fra bare en svært liten del av den vestlige befolkningen: kanskje ti prosent på det meste. PMC-ideologiens effektive fangst av store vestlige politiske partier skjuler dette til en viss grad, men meningsmålinger og folkeavstemninger viser med stor tydelighet at vestlige velgere ønsker noe annet. De kan registrere en proteststemme eller de kan la være å stemme overhodet, og maksimalt kan de stemme på det av de store partiene som virker minst frastøtende den uken.
Og PMC vet dette, det er derfor talene og skriftene deres ofte bare er tirader mot de som, de hevder, truer demokrati, sivilisasjon, frihet, menneskerettigheter og andre verdige ting. Siden de ikke har noen konkret politikk som tilbyr spesifikke fordeler for vanlige mennesker, inviterer de oss til å mobilisere mot trusler fra mytiske fiender, spesielt «fascisme», «ekstremhøyre» «hardline nasjonalister» og andre, stort sett utskiftbare, mål. Noe som er rart, når man tenker på hvor volden mot vestlige samfunn faktisk har kommet fra, for det meste, de siste årene. Men noen ting er bedre å ikke si. Enkelt sagt, PMC hater og forakter resten av oss, som fortsatt holder fast ved utdaterte ideer som rettferdighet, samfunn og familier, likhet og solidaritet, uavhengig av konvensjonelle venstre-høyre-forskjeller. Men det er faktisk litt mer komplisert enn som så.
Jeg har ofte hevdet at det er fornuftig å behandle PMC som noe som det gamle sovjetiske kommunistpartiet, med tendenser og fraksjoner og interne politiske tvister, men med et solid kollektivt grep om makten likevel. Det går opp for meg at et annet nyttig bilde kan være partiet i 1984, med dets skille mellom det indre og det ytre nivå. I virkeligheten er en stor del av PMC som hyler og brøler mot Putin, som signerer begjæringer om transseksuelle toaletter og nå med rolig likegyldighet ser ødeleggelsen av Gaza, virkelig tilsvarer det ytre partiet, som nyter få av fordelene og fordelene som deres Inner Party-ekvivalenter liker, men håper desperat å bli med dem en dag. Tross alt, hvis du tar noen av de mest inderlige delene av PMC (universitetslektorer, journalister, frivillige organisasjoner, ledere i finans, mellomrangerte advokater for eksempel), så er det vanskelig å argumentere for at det nåværende økonomiske og sosiale systemet gir dem mange reelle fordeler. Selv om de kan komme til å bruke den grå uniformen og beholde fantasiene om å bli med i det indre partiet en dag, jobber de fleste av dem under forhold med stress og usikkerhet de aldri kunne ha forestilt seg, selv for tjue år siden. Og til og med deres forfølgere (menneskelige ressurser androider, for eksempel dagens tankepoliti) har sine egne problemer og stress. Ingen er glade.
Så det er faktisk en dyp og uforsonlig konflikt mellom interessene til PMC som helhet (for det meste det ytre partiet) og de virkelige elitene; ofte beskrevet som «én prosent», eller, på denne måten å analysere ting på, det indre partiet. Det ytre partiet er underlagt disiplin, lojalitetssjekker og tvungen ideologisk konformitet, men ser likevel ut til å nyte lite ekstra status eller konkrete fordeler fremfor vanlige mennesker. Det ytre partiet er den historiske etterkommeren av den intellektuelle tjenerklassen: lærerne og sekretærene, funksjonærene i store hus, advokatene og intellektuelle. Det er kanskje betydelig at dette er klassen som kapret den franske revolusjonen fra vanlige mennesker og bragte den til sin konklusjon. I likhet med de intellektuelle på det attende århundre, belønner dagens Ytre parti (eller påvirker) logikk, vitenskap og rasjonalitet. Og som de intellektuelle de er, mistenker jeg, kokende av frustrerte ambisjoner og sinne, hater aristokratiet på den ene siden og vanlige folk på den andre.
La oss anta at du er medlem av det ytre partiet: en seniorforsker ved en menneskerettighetsorganisasjon i et stort vestlig land. Du tilbrakte tre eller fire år på universitetet for å få en juridisk grad, deretter et annet par med spesialisering i menneskerettighetslovgivning, etterfulgt av en prestisjetung praksisplass ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, og en annen i FN. Ikke verst, ikke sant? Vel, i noen land kan du være i gjeld resten av livet, og selv i land der utdanning er gratis har du sannsynligvis brukt et tiår på å leve hånd-til-munn. Dette er din andre kortsiktige kontrakt uten pensjonsrettigheter. Din NGO (Non Governmental Organization) er for sin eksistens for det meste avhengig av finansiering fra en stiftelse som «revurderer sine strategiske prioriteringer» og dens egen toppledelse bruker mesteparten av tiden sin på å håndtere interne tvister om diskriminering og underrepresentasjon av minoriteter. Søsteren din, noen år eldre, som tar økonomistudier og har en litt usikker mellomlederjobb i en bank, har nettopp skilt seg fra partneren sin og prøver å finne en måte å ta vare på barnet deres, gitt de sinnssyke timene hun blir bedt om å jobbe. Hun er ikke sikker på om hun har råd til å bo i huset paret kjøpte. Din journalistfetter jobber tolv timer i døgnet syv dager i uken for å sende inn nok klikk-agn-artikler til å tjene til livets opphold. Onkelen din har gått av med førtidspensjon fra helsevesenet fordi han ikke tåler det lenger, og tanten din har gitt opp en god jobb i et privatisert energiverk av samme grunn. Du kan ikke la være å tenke på hvor mye enklere og ukomplisert livet til foreldrene dine var (en lærer og en kommunal offiser, som aldri gikk på universitetet, men eide sitt eget hus).
Men det er ikke bare usikkerhet og behovet for å berolige donorene. Arbeidspresset er nådeløst, og du blir uendelig bedt om å delta i kampanjer, signere opprop, støtte saker og, mest av alt, alltid uttrykke deg på riktig måte med de riktige ordene. Dette begynner å bli mer enn du kan tåle, og det kan bare bli verre. Du er veldig sint, men du tør ikke uttrykke sinnet ditt, selv ikke privat, mot menneskene du holder ansvarlig. Du deltar i offentlige hatsesjoner mot offisielt utpekte fiender, -ismer og -ister, men de virkelige målene for hatet ditt er andre steder. Og Ukraina er selvfølgelig en fantastisk, befriende mulighet til å la noe av hatet slippe ut, og bli med andre som skriker etter død og ødeleggelse, uten risiko for deg selv. Og godt over deg i partihierarkiet føler folk som i hovedsak ikke er lykkeligere med livene sine enn deg, det samme om de over dem og de under.
Men med Gaza er det et ekstra element. Den har ikke et helt pålitelig navn, og har en tendens til å bli kalt hva som helst som dagens politikk krever. Kanskje er «massebevegelse av folk» det beste begrepet. Men hvordan du enn beskriver det – innvandring, asylsøking, flyktningbevegelser – er det faktisk et ganske nytt fenomen, som har spesifikk opprinnelse, og som nå begynner å generere spesifikke og uløselige problemer som til og med seniormedlemmene i det indre partiet finner det vanskelig å ignorere. I generasjoner har enkeltpersoner, familier og små grupper flyttet til Europa for å unnslippe forfølgelse og finne et bedre liv (jeg vet ikke nok om detaljene i USAs erfaring til å kommentere noe lengre, men jeg tror det er det samme) Generelt identifiserte disse menneskene seg med sitt nye land, endret navn om nødvendig, og ble ofte inderlige patrioter. (De to fremragende franske statsministrene i perioden mellom første verdenskrig og De Gaulles kom til makten, Léon Blum og Pierre Mendes-France, var begge fra innvandrer-jødiske familier.)
I løpet av de siste tretti årene, og uten noen reell diskusjon eller formell avgjørelse, har imidlertid vestlige eliter valgt en ny modell for masseinnvandring fra fattige land, stort sett, men ikke utelukkende, islamsk, i stor grad for å gi en mer medgjørlig arbeiderklasse, og uten noen seriøs vurdering av de tingene som måtte gjøres for å gjøre slike massive sosiale endringer akseptable og vellykkede. I Frankrike, for eksempel, ville enkelte deler av det politiske systemet bare ha billig arbeidskraft, og eventuelle sosiale problemer kunne ordnes opp av andre. I praksis utgjorde dette for det meste unge, ufaglærte, enslige menn, som kunne jobbe inntil nytten deres var oppbrukt og deretter byttet til en ny gruppe. Det var først senere, og igjen uten seriøs debatt, at det ble vanlig å la migrantarbeidere ta med familiene sine, og barn født i Frankrike å kreve fransk statsborgerskap under visse omstendigheter. Ingen trodde det var et stort problem på den tiden.
Årsakene til denne utviklingen er komplekse og vil kreve et langt essay å forklare, men i tillegg til arbeidsgivernes grådighet har de å gjøre med at venstresiden (eller «venstresiden» om du foretrekker) etter 1968 kom til makten og hadde innflytelse, som forlot tradisjonelle økonomiske prioriteringer for nye, sosiale. Da denne nye politikken begynte i Frankrike på 1980-tallet, motsatte Georges Marchais, den mangeårige lederen av kommunistpartiet, seg den sterkt, og hevdet at den bare ville presse lønningene ned og forverre arbeidsforholdene. Han hadde selvfølgelig rett, men motstanden hans bygde på entusiasmen fra generasjonen etter 1968 for «fri bevegelse av folk» og andre abstrakte ideer om brorskap og enhet, samt deres fullstendige mangel på interesse for vanlige menneskers velferd . Hvis du er av den generasjonen, vil du huske periodens lettvinte optimisme om blanding av folk og kulturer. Vi er alle brødre og søstre, egentlig. Hudfarge er meningsløs. Eventuelle forskjeller kan løses ved hjelp av vennlige diskusjoner og antidiskrimineringskampanjer. La oss gå sammen og bringe fred til verden, synge Kumbaya.
Fremfor alt var ikke religion et problem. Dette var en tid med galopperende sekularisering, ikke bare i den generelle separasjonen av kirke og stat i Vesten, men i den kraftige nedgangen i oppmøte i kirken og i den like brå nedgangen i den sosiale og politiske betydningen av organisert religion. Kristendommen selv forlot stort sett alle påstander om moralsk autoritet eller overnaturlig rettferdiggjørelse, og viet sine anstrengelser til å gjøre Gud «relevant» for den moderne verden, noe som er rart, når du tenker på det, siden hvis du faktisk var en troende kristen, så ville spørsmålet ville sikkert vært omvendt.
Denne holdningen utvidet seg til andre religioner, og til bevegelser mot økumenisk tilbedelse og gode relasjoner mellom ulike trosretninger. Det ble antatt at andre trosretninger og religiøse ledere rundt om i verden ville gjengjelde. Religion ble som sådan sett på som et rent sosialt fenomen, et spørsmål om kulturell identitet som ville forsvinne over tid etter hvert som verden ble stadig mer homogen. Det var av denne grunn at ayatollah Khomeini ble sendt tilbake til Iran i 1979 uten særlig refleksjon: som religiøs leder ble han forventet å være en kraft for fred og måtehold, en blanding, om du vil, av Gandhi og Martin Luther King. Vel, vi gjør alle feil, men noen er virkelig alvorlige feil.
Datidens PMC hadde liten kjennskap til, eller interesse for, livet til vanlige mennesker i landene som den nye typen innvandring ville komme fra. De innvandrerne de kjente hadde blitt utdannet i Europa eller USA, og tenkte og snakket som oss. Men her var en flott mulighet til å ha det bra med seg selv, å sone, slik de så det, for tidligere koloniale ugjerninger og, mest av alt, å finne et nytt fellesskap å beskytte. I Frankrike, for eksempel, hadde venstresiden gradvis mistet interessen for den klumpete franske arbeiderklassen: de hadde suksessivt tatt opp saken til FLN i Algerie, den cubanske revolusjonen, vietnameserne, de kinesiske maoistene under kulturrevolusjonen, til og med de iranske demonstrantene som brakte Khomeini til makten. Men de antikolonialistiske kampene var nå over (det var aldri stor interesse for Sør-Afrika) og talsmann for seksuelle preferanser fra minoriteter kunne bare ta deg så langt. Med slutten av den kalde krigen kom slutten på de klassebaserte massepartiene til det gamle venstresiden, og deres transformasjon til livsstilskonsulenter.
Partiene til «Venstre» var aldri særlig interessert i islam, like lite som de hadde lest, i motsetning til å vifte med, Maos lille røde bok, eller faktisk hadde forsøkt den skremmende oppgaven å prøve å forstå Althusser. Snarere var religion en tilfeldighet for å kunne kode de nye masseinnvandrermiljøene, ikke bare som ofre hvis sak «Venstre» kunne forkjempe, ofre for rasisme, vold, diskriminering, undertrykkelse eller hva som helst, men også som ofre man kunne stole på ville stemme på riktig måte, og så holde «Venstre» ved makten, spesielt på lokalt nivå. Bortsett fra å behandle dem som råstoff for sine politiske ambisjoner og performative skuespill, hadde «Venstre» ingen interesse for disse innvandrermiljøene og gjorde lite om noe for dem. Nå hadde selvsagt innvandrere i Frankrike historisk stemt på det gamle venstresiden, ikke minst fordi et uforholdsmessig antall av dem var fra arbeiderklassen. Den tradisjonelle appellen til innvandrerstemmen var i stor grad basert på klassesolidaritet, ikke på å gi dem offerstatus. Blant eldre innvandrervelgere forble dette folkeminnet sterkt, og har ennå ikke helt forsvunnet.
Men etter å ha hoppet raskt over en lang og kompleks historie, klarte ikke «Venstre» fullstendig å forstå at disse samfunnene hadde sine egne sosiale skikker, sin egen religiøse tro og sine egne politiske organisasjoner. De sov gjennom ankomsten av radikale imamer finansiert av Gulfstatene og Tyrkia, og moskeene bygget av penger fra deres regjeringer. Fordi de ikke tok religion på alvor, og ikke kunne forestille seg hvorfor noen andre ville det, avfeide de alle bekymringer om islamsk radikalisme, religiøse gjengers progressive overtakelse av deler av byer og økende verbal og faktisk vold mot skoler og lærere, fordi det passet ikke inn i deres utilitaristiske, paternalistiske holdning til disse samfunnene. I stedet kunne alle som klaget over slike problemer, eller til og med erkjente at de eksisterte, bli avvist som en «islamofob.”
Det er verdt å dvele ved det siste punktet spesielt for Frankrike, fordi den franske grunnloven, i en refleksjon av de forferdelige kampene mot den katolske kirke på det nittende århundre, alltid har vært sekulær: dvs. fullstendig adskillelse av kirke og stat er gjort eksplisitt. For radikale islamister er selve ideen kjetteri, fordi de ser selve statens eksistens som avhengig av religiøs retning. Som det tilbakevendende islamistiske slagordet sier: «Hvis lover gjentar det som står i Koranen, er de uten betydning. Hvis de skiller seg fra det som står i Koranen, er de syndige og bør ikke adlydes. «Venstresiden» i Frankrike har vært i stand til å ignorere dette problemet ved å kvalifisere opptøyer, drap og terrorangrep som reaksjoner på «institusjonell rasisme» eller hva som helst: ideen om at folk faktisk kan være motivert til å drepe av religiøs tro er utenfor deres fatteevne.
Flere ting har skjedd for å forstyrre denne komfortable tilstanden. Partiet lever stort sett adskilt fra innvandrermiljøene det beskytter, og angrep på for eksempel skoler og lærere dekkes kort hvis de i det hele tatt er dekket. Det siste drapet på en lærer i Arras forrige måned var imidlertid betydelig fordi overfallsmannen (sønnen til en flyktningfamilie fra Tsjetsjenia) lette etter en historielærer å drepe. Han ble taklet av flere lærere (hvorav en ble drept) og flere medlemmer av støttepersonalet, som til slutt overmannet ham. Historien fikk et blaff av oppmerksomhet, selv om Indre partiet utdanner barna sine andre steder, så interessen bleknet raskt. Men hvorfor en historielærer? Det er her det blir interessant, og potensielt betydelig.
Frankrike har det største jødiske samfunnet i Europa, og det er politisk mektig, selv om det er mye mindre enn det muslimske samfunnet. Det har vært vellykket med å fremme lidelsene til det jødiske samfunnet i Frankrike under andre verdenskrig, og faktisk legger den offisielle skolehistoriepensum for den perioden stor vekt på det franskmennene kaller shoah, ved å ta i bruk det hebraiske ordet for forfølgelse og drap av jøder under det tredje riket. De siste årene har imidlertid muslimske foreldre begynt å protestere, noen ganger voldsomt, mot denne læren. Noen har tatt i bruk konspirasjonsteorier formidlet av radikale predikanter, ifølge hvilke forfølgelsene aldri skjedde, eller i det minste har blitt massivt overdrevet. Mange andre betrakter dem ganske enkelt som propaganda, som tilslører og rettferdiggjør den israelske behandlingen av palestinerne. Så det begynner å bli farlig å være historielærer i disse dager, og aldri mer enn siden starten av kampene i Gaza.
«Venstresiden» er ikke bekymret for noen få døde lærere som sådan, og blant deres mest inderlige støttespillere er faktisk unge lærere som fullstendig har akseptert den nye sosiale agendaen og som ser på sine muslimske elever som en forfulgt minoritet. Imidlertid begynner den kvalmende erkjennelsen å gry av at det nå er en stor innvandrerbefolkning i Frankrike med hovedsakelig konservative sosiale og religiøse ideer, hvorav mange ikke aksepterer de grunnleggende forskriftene til et demokrati eller en republikk, sterkt påvirket av ekstremistiske predikanter, og noen deler som allerede har vist en tilbøyelighet til vold. Dette samfunnet stemmer, og som landsbygdsbefolkningen i Frankrike for et århundre siden, gjør det ofte i henhold til instruksjonene fra religiøse ledere. I lang tid har medlemmer av PMC «fra immigrasjon» som franskmennene sier (og det er et stort antall av dem) tenkt og oppført seg omtrent som resten av PMC gjorde. Men nå begynner du å få rappere og idrettsstjerner fra den innvandrerarbeiderklassen som tar opp vokabularet til politisk islam. Gaza har komplisert denne situasjonen enormt. Hvis de offisielle mediene og den politiske klassen nærmest er hysterisk pro-Israel, åpner det seg en reell sprekk i det franske samfunnet, og ikke bare mellom «muslimer» i banal forstand og «ikke-muslimer» heller. For eksempel består en betydelig del av den «arabiske» befolkningen i Frankrike av kristne libanesere, syrere og egyptere, som likevel føler en viss grad av solidaritet med befolkningen i Gaza.
Dermed har det ukontrollerte inntoget i Frankrike (og andre land) av et stort antall ofte dårlig utdannede, men religiøst og sosialt konservative innvandrere, som nå begynner å organisere seg og stemme i henhold til sin tro, fått konsekvenser som var lett forutsigbare, men som selvfølgelig ikke ble forutsett. Allerede har knapt forkledde politiske islamistiske partier begynt å dukke opp i valg i Europa. Hvem kunne noen gang ha forestilt seg det? Hva skal vi gjøre med det? Det vil overraske deg å høre at verken det indre partiet eller det ytre partiet har den fjerneste idé, og det er grunnen til at seriøse og bekymrede artikler om muligheten for en masseeksodus av franske jøder etter den siste runden med slagord som er smurt på synagoger eksisterer side om side med fotografier og vitnesbyrd om angrepet på Gaza, ofte ved siden av hverandre på trykk, eller sekvensielt i en nyhetsbulletin. De to eksisterer i forskjellige verdener, og kan ikke forenes. Den skitne hemmeligheten er at i den grad aktiv antisemittisme virkelig er et problem i Frankrike i disse dager, kommer den mindre fra det tradisjonelle ytre høyre enn fra unge radikaliserte muslimer. Det var de som ødela synagoger tidligere i år, under opptøyene som herr Mélenchon karakteriserte som et «folkelig opprør». PMC har ingen anelse om hvordan de skal takle alt dette, og håper bare det vil forsvinne.
I navnet til PMC-agendaen for åpne grenser, fri bevegelse av folk, billig arbeidsstyrke, noen å opptre nedlatende mot og føle seg overlegen overfor, tvinge ned lønninger og la noen andre gjøre det skitne arbeidet, har innvandring skapt en stort sett fattig og usikker, ofte radikalisert, befolkning som nå representerer en formidabel stemmestyrke for ethvert politisk parti å fange, men som på den annen side har synspunkter godt utenfor og bak hovedstrømmen av politikken i vesteuropeiske land, spesielt i Frankrike. Ironisk nok begynner denne valgstyrken å gjøre sin stemme hørt i saker som abort, homofili og til og med utdanning av gutter og jenter på samme skole, som de etablerte partiene må legge merke til hvis de vil ha stemmene deres. Du kan høre herr Mélenchon kveles helt herfra. Men problemet er større enn det: det er klart at hele politikken har vært et katastrofalt rot og fiasko. På den ene siden har den egentlig ikke levert den fleksible og smidige arbeidsstyrken arbeidsgivere har drømt om. Utdanningsstandardene er lave og fallende, fordi det har vært lite investert, for eksempel i franskspråklig undervisning, mens ulike sosiale skikker skaper vedvarende hodepine for arbeidsgivere på spørsmål som ugifte menn og kvinner som jobber ved siden av hverandre. Og på den andre siden av det politiske skillet kan «Venstre» ikke lenger stole på innvandrerstemmen (flere innvandrere=flere stemmer!) som tidligere. Faktisk beveger «innvandrer»-stemmen seg generelt sakte til høyre, hovedsakelig av sosiale årsaker.
Ting har blitt så ille at til og med partiet må ta varsel. Noen av Ytrepartiet må sende barna sine til statlige skoler, og se resultatene av den islamistiske krigen mot utdanning med egne øyne, og åpent salg av narkotika utenfor skolene. De kan ikke protestere, fordi rasisme, men dette gjør dem bare mer sinte og fortvilte. Til og med Indrepartiet begynner å merke at favorittrestaurantene i sentrum stenger tidligere i disse dager på grunn av frykt for voldelige sammenstøt mellom innvandrergjenger om deres andel av organisert kriminalitet. Det skulle ikke være slik.
Hvis krisen i Gaza fortsetter mye lenger, vil vi i en rekke europeiske land se en politisk sprekk åpne, som det ikke finnes noen presedens for, og ingen åpenbar løsning på. Det er ikke bare den jødiske lobbyen kontra en viktig og radikalisert valgblokk: det er faktisk bare en liten del av problemet. Partiet i hele Europa er allerede massivt fremmedgjort fra de økonomiske og sosiale bekymringene til vanlige mennesker, og nå, gjennom presset fra Gaza, finner et valgmessig betydningsfullt samfunn hvis bekymringer er vilt fjernet fra PMCs bekymringer, og partier som ønsker å bli valgt, må oppsøke dem. En ting er å avfeie hvite velgere med sosialkonservative holdninger som fascister og idioter, men en helt annen å avfeie ikke-hvite velgere som sier det samme, fordi igjen: rasisme.
Men hva kan partiet gjøre? Per definisjon tar det aldri feil: det kan bare gjøres urett av virkeligheten. Mange ting kan slippes ned i historiens minnehull, men partiet kan ikke kontrollere alt, og det kan ikke kontrollere hvordan vanlige mennesker opplever livet. Som bringer oss rundt til Ukraina igjen. Partiet (og spesielt det ytre partiet) har i løpet av de siste par årene fått utløp for sitt undertrykte raseri og hat mot vanlige mennesker, og deres tilbakestående og reaksjonære ideer, så vel som selvfølgelig sine egne herrer. Hvis den ikke kan ødelegge dem bokstavelig talt, så kan den ødelegge dem symbolsk, ved å ødelegge Russland, et land de vilkårlig har bestemt skal representere alle de verste u-PMC-trekkene i deres egne land. Det vil selvfølgelig ikke fungere, fordi symbolske løsninger aldri virkelig fungerer, men for en stund vil det gi raseri og hat utløp, og det er derfor de mener krigen må fortsette.
Sammenligninger er alltid vanskelige, men det er i det minste mulig at Gaza okkuperer en tilstøtende del av det mentale rommet inne i hodene til de misfornøyde medlemmene av det ytre partiet til det som er okkupert av Russland. (Du vil ha logikk? Det ubevisste sinn fniser av logikk.) Akkurat som de opprinnelige drømmene til noen av de mer moderate sionistene, har partiets fantasier om samfunn fra radikalt forskjellige kulturer som lever side om side i Vesten i fred vist seg å være håpløst feil og misforstått. Kanskje hvis alt hadde blitt gjort annerledes? Hvem vet. Men faktum er at verken Høyres drøm om en desperat, fleksibel, utskiftbar arbeidsstyrke som kunne la seg utdanne, eller «Venstre»s drøm om en føyelig valgbase å «patronisere«, og å bruke for å få dem til å føle seg bra med seg selv, var noen gang sannsynlig. å komme i stand. I begge tilfeller var motivene egoistiske, og innvandrernes eneste funksjon var å spille sine tildelte roller. Jeg er ingen ekspert på USA, men jeg har følelsen av at noe lignende kan skje der.
Så massen av innvandrere, mange andre generasjons, noen i deres tredje, har sviktet opphavsmennene til ordningen. Hvis vi bare kunne gjøre noe med disse skuffende menneskene… hvis bare vi kunne overføre dem, sende dem ut, sende dem hjem. Selvfølgelig, på grunn av knutene i Tankeforbrytelsen som «Venstre» har viklet seg inn i, kan slike ideer aldri uttrykkes. De må faktisk ikke tenkes bevisst. Så i stedet har vi den uanstendige entusiasmen til det vestlige «Venstre» for utvisningen av palestinerne fra Gaza, som en sublimert og ukjent erstatning.
Du kan selvfølgelig ikke presse sammenligninger mellom Gaza og innvandrertunge områder i vestlige byer for langt, men jeg ble veldig slått av likheten mellom de slitne, lurvete leilighetsbyggene i Gaza og de nitriste høyhusblokkene i utkanten av de store befolkningssentrene i Frankrike hvor innvandrermiljøene har stått parkert, til å glemmes bortsett fra når de kan være nyttige til noe. Og som med Gaza, har problemet med innvandrermiljøer i Europa vært evig uløst, og på mange måter stått uløst. Og nå er det for sent.
Jeg begynner å lure på om, etter å ha eksternalisert alt annet, alt vi har igjen å eksternalisere nå er vårt hat mot andre medlemmer av samfunnet vårt..
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Aurelien:
Externalising Our Hatreds.
Oversatt til norsk for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.