Nyhetsbrev steigan.no 11.07.2025
Komedie som ble farse: Trump lover hele ti missiler til Ukraina
Stortingsvalget 8. september – hvor går Norge?
NATOs megautgifter gleder Trump
Norsk Svalbard-politikk undergraver vår suverenitet
Smøla og Nordmøre kan bli dramatisk forandret
BRICS utvides til 56% av verdens befolkning, 44% av globalt BNP
USA kan ikke forsyne Ukraina fordi de ikke har industri
Advokat Barbro Paulsen: – Barnevern er big business
Gi et bidrag til Mot Dag AS og støtt driften og utviklingen av steigan.no!
Komedie som ble farse: Trump lover hele ti missiler til Ukraina
Av skribent - 11. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/komedie-som-ble-farse-trump-lover-hele-ti-missiler-til-ukraina/
Etter å ha mislyktes i å tvinge Russland til en ugunstig stans i fiendtlighetene (les: overgivelse), spiller USA nå igjen «sanksjons»-rulett, noe den dype stats-neokonservative vampyren Lindsey Graham har presset på Trump.
Av Simplicius.
Sanksjonene mot russisk energieksport og banktjenester er ment å «svekke» Russlands evne til å føre krigen i all evighet, gitt at den vestlige eliten endelig er i ferd med å innse at Russland ikke vil underkaste seg, og planlegger å fortsette på ubestemt tid.
NYT skriverat senatorene Lindsey Graham og Richard Blumenthal forbereder et lovforslag om nye sanksjoner mot den russiske energisektoren, noe som kan føre til et globalt kollaps av energimarkedene og en global resesjon. Samtidig indikerer publikasjonen at det ikke er noen panikk i Moskva. Russland er vant til sanksjonspress og tilpasser seg raskt.
Men det er fortsatt noe tvetydighet som tydeligvis er ment å gi Trump muligheten til å spille begge sider, som vanlig – dvs. å simulere «tøffingen» via et slags storslått sanksjonslovforslag, men likevel ha muligheten til diplomatisk å rense dem og inngripe etter behov, som en trøst til begge sider.
Rubio antyder så mye.
På samme måte rapporterer nå MSM at Trump kan iverksette den aller første helt nye våpenpakken til Ukraina under sin administrasjon – i motsetning til Biden-tidens overføring av våpenpakken, som fortsatt presset ut noen få dråper.
Men igjen, er det mer enn det som møter øyet?
For det første snakkes det om en ynkelig PDA-pakke (Presidential Drawdown Authority) på 300 millioner dollar, som i praksis tilsvarer en håndfull missiler, avhengig av våpensystemet. Selv Bidens PDA hadde nesten 4 milliarder dollar igjen å utbetale.
For det andre, som en del av sin nye pakke, har Trump angivelig lovet å sende «10 Patriot-missiler» til Ukraina:
Du tenker sikkert – det er 10 komplette missilutskytningsramper, et heftig tilbud!
Men – selv om det kan høres utrolig ut – ser det ut til at de 10 missilene refererer til nettopp det: 10 faktiske missilavskjæringsjagere; altså ammunisjonen.
I artikkelen ber Trump Tyskland om å sende et fullt batteri, mens han sender 10 missiler. Dette er en merkelig forespørsel, ettersom 10 missilutskytningsramper i seg selv ville representere et batteri, og dermed ville det ikke være nødvendig å skille. Faktisk er det nesten to batterier, der hvert batteri koster over 2,5 milliarder dollar i eksportverdier; 5 milliarder dollar er et ekstremt usannsynlig beløp fra Trump, gitt at hans nye pakke tar sikte på å gi bare 300 millioner dollar, som nevnt tidligere.
I tillegg inneholdt den tidligere «frosne» hjelpen verifiserbart «30 Patriot-missiler» – altså selve ammunisjonen – noe som kan krysssjekkes gjennom diverse vanlige kilder. Her, Reuters:
Så, hvis denne høyt omtalte forsendelsen genererte så mye forvirring over bare 30 missiler, er det tenkelig at Trumps kunngjøring om ytterligere 10 gjelder ammunisjonen. Husk at Patriot PAC-3 MSE-missiler koster over 10 millioner dollar hver. Det betyr at ytterligere bare 10 missiler ville koste så mye som 100 millioner dollar, noe som absolutt gir mening i denne sammenhengen.
Hvis det er tilfelle, burde vi være målløse over dette absurde teateret: all denne støyen for bare 10 missiler som vil bli avfyrt om tre eller fire sekunder under Russlands neste angrep?
Bare i går kveld slo Russland nok en gang rekorden, denne gangen knuste de Ukraina med over 700 droner og missiler i løpet av én natt.
Hva skal de ti miserable missilene gjøre mot det? Man kan tydelig se den bevisste dobbeltspillingen og forsinkelsesspillene i dette farseaktige showet.
Den siste grunnen til å tvile på at de 10 refererer til bæreraketter, er Rubios uttalelse om at andre nasjoner må betale regningen for å sende sine bæreraketter til Ukraina, noe som antyder at USA ikke burde måtte sende flere.
Selvfølgelig vet vi alle om det er 10 ynkelige missiler eller 10 batterier, det spiller ingen rolle til syvende og sist. Med 10 millioner dollar per missil, ser du på en kostnad på 7 milliarder dollar per dag for å avskjære Russlands droneangrep fra over 700 Geran-raketer. Flere ukrainske personer har nylig hevdet at Russland snart vil skyte opp over 1000 Geran-raketer daglig.
Nå har Trump fortalt NBC at han vil komme med en «stor uttalelse» om Russland på mandag – antagelig noe som har med sanksjonene å gjøre.
Hvis en eller annen form for sterkere sanksjoner blir gjennomført, ville det bare være en del av den samme gamle europeiske planen om å stenge inne Russlands handelsflåter – planer som utvikler seg daglig i farlige retninger.
For eksempel:
Husk det tverrfaglige spillet: utesteng russiske skip fra de internasjonale forsikringsselskapenes markeder, og «krev deretter forsikring» i farvann som er fullstendig kontrollert av vilkårlige økonomiske soner for å utføre «lovlig piratvirksomhet».
https://www.ft.com/content/0c42af06-2139-4848-a980-b90494794c98
Fra en annen kilde :
Sverige har nå annonsert at fra 1. juli vil marinen stoppe, inspisere og potensielt beslaglegge alle mistenkelige fartøy som passerer den eksklusive økonomiske sonen, og de utplasserer det svenske luftforsvaret for å støtte opp om denne trusselen.Siden de kombinerte maritime økonomiske sonene til Sverige og de tre baltiske statene dekker hele det sentrale Østersjøen, utgjør dette en praktisk trussel om å kutte all russisk handel ut av Russland via Østersjøen – noe som faktisk ville være et svært alvorlig økonomisk slag for Moskva.
Det ville også true med å avskjære Russlands eksklave Kaliningrad, som er omgitt av Polen, fra tilgang til Russland sjøveien.
I mellomtiden har Russland fortsatt å eskortere sine såkalte «skyggeflåte»-skip:
En analytiker fra Starboard Maritime Intelligence Ltd rapporterer at tankskipene SELVA og SIERRA passerte gjennom Den engelske kanal samtidig som korvetten BOIKOY fra prosjekt 20380 i den russiske marinens baltiske flåte. Dette er den første registrerte eskorten av russiske tankskip av russiske krigsskip (gjennom Den engelske kanal).
Bare i tilfelle, har Russland også bygget opp noen av de fantomreservene vi har snakket så mye om.
Russland utvider militær tilstedeværelse nær den finske grensen
Ferske satellittbilder publisert av vestlige medier viser at Russland bygger et nytt militærkompleks nær den finske grensen – et tydelig tegn på langsiktig troppeforsterkning i regionen.
Betydelige jordvoller og nye anlegg har dukket opp ved garnisonen Lupche-Savino, en del av byen Kandalaksja i Murmansk-regionen, omtrent 110 km fra Finland. Ifølge rapporter er to brigader allerede flyttet til dette området.
Satellittbilder viser også utvidelse ved Sapyornoye-garnisonen på Det karelske eidet, som ligger omtrent 70 km fra den finske grensen.
Russland fortsetter samtidig forberedelsene i Petrozavodsk, hovedstaden i Karelen. Byen huser kommandoen over en blandet luftfartsdivisjon, som fører tilsyn med Besovets flybase i nærheten.
Det er verdt å merke seg at Russland danner et helt nytt 44. armékorps i Republikken Karelen – et trekk som effektivt legger til rundt 15.000 soldater til NATOs østgrense.
Ikke bli overrasket over å se mange av de nyproduserte T-90M-ene der.
Uansett er de amerikanske sanksjonene dødfødte, slik skeptiske WaPo allerede informerte oss om sist :
På papiret burde et lovforslag fra senator Lindsey Graham (republikaner fra Sør-Carolina) som forsøker å innføre de strengeste og mest vidtrekkende handelssanksjonene mot Russland hittil, glede Ukrainas tilhengere.Men det er et problem: Selv om lovgivningen er dristig, ville den innebære å starte en handelskrig med nesten hele resten av verden, og kutte av nesen på Amerika for å hisse opp Russlands president Vladimir Putin.
I mellomtiden øker trettheten i Ukraina i Vesten. Polens president Duda har kommet med en ganske provoserende uttalelse, der han i hovedsak truer med å stenge våpenrørledningen fra Rzeszów flyplass til Ukraina, som er den desidert viktigste våpenknutepunktet i NATO.
Som en avsluttende sak publiserte slangeoljeselgeren «Hissing Hegseth» denne pinlige nye PR-reklamen for å annonsere den kommende tidsalderen for amerikansk «dronedominans»:
Det ser ut til at Amerika fortsetter sitt dionysiske ydmykelsesritual under Trump. Enten det, eller forvandlingen til et slags kitschy, campy, postkapitalistisk dystopisk våpenbasar/kasino-feriested.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til kommentatoren Simplicius,
Stortingsvalget 8. september – hvor går Norge?
Av Siri Hermo - 11. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/stortingsvalget-8-september-hvor-gar-norge/
Hva er det som gjør at nordmenn stadig synes overrasket over det som nå utspiller seg til fulle, på absolutt alle fronter, uten å se at ting henger sammen?
Hvor langt kan våre politikere strekke strikken før den ryker, og nordmenn skjønner at: Vi bestemmer ikke i eget hus, men styres fra EU, via EØS-avtalen, på alle områder.
Norge kan ikke si nei til det som kommer fra EU-jussen er helt klar den. Nå begynner det å bli mer synlig og folk kjenner det mer og mer på kropp og pengepung. Dessverre måtte vi altså komme hit, på vei ned i kjelleren, men ikke helt der, ennå.
Her kommer den grimme sannheten. Det våre politikere, og styrt media aldri forteller deg:
Da våre såkalte folkevalgte vedtok EØS avtalen i 1992, sa de også ja til alt annet som siden ville komme fra EU.
Det er det som utspiller seg nå på veien inn i konkursboet og diktatur-regimet EU.
For å sikre dette har våre politikere endatil vedtatt at: EØS avtalen har forrang foran norske avtaler og lovverk.
Intet annet land har denne ordlyden, der fremmed makt altså har forrang foran landets eget lovverk. Likevel reagerer ikke nordmenn flest…
Våre politikere på stortinget vedtok i 1992 en avtale uten angrerett. (Med mindre den sies opp.) Det visste de da, og det vet de nå.
Våre politikere fører et spill for galleriet i styrte medier, der de småkrangler seg imellom, noen stemmer imot, og de fleste for. Neste gang så bytter de på hvem som er for og imot, for å skape forvirring. Våre politikere legger ut høringer som folk kan svare på, for å få folket til å tro de har innvirkning på det som allerede er bestemt på forhånd.
Slik opprettholdes illusjonen om at noen av partiene på Stortinget alltid ivaretar folket, når det hele i realiteten er avtalt spill.
På stortinget bestemmer Europabevegelsen. Minst 140 stykker av dem. Det er disse som vinner alle valg, uavhengig av hvem du stemmer på av partiene på stortinget.Jeg tørr påstå at disse også er grunnen til at en på tv oftest ser en nesten tom Stortingsal når viktige ting skal diskuteres, som under debatten om energidirektivene. (energinytt24.no, 13.6.25)
Når ting er avtalt på forhånd så trenger en jo ikke møte opp.
Vår lojalitetsplikt til det som kommer fra EU, sammen med et dynamisk og ensartet EØS, setter i realiteten vårt såkalte handlingsrom sjakk matt. Det finnes ikke, og det var heller aldri meningen.
Norge kan ikke legge ned veto, det er det kun EU som kan.
Norge kan på papiret bruke sin reservasjonsrett. På papiret altså.
Vår reservasjonsrett gir nemlig traktatbrudd, om en skal bry seg om det jussen sier.
Illusjonen om at Norge kan reservere seg, kom i sin tid på plass for å holde folket i ro, inntil nok rettsakter er ført inn i EØS-avtalen, og EU medlemskap igjen presenteres som «løsningen». Når det passer EU at Norge innvilges plass i konkursboet og diktatur-regimet EU, så skjer det. Vi er straks der.
Eksport har gått ned etter EØS, men brukes fortsatt som den viktigste grunnen til at vi skal beholde denne avtalen som kjører Norge i grøfta.
Uten gass og olje ville Norge gått dundrende underskudd, men legg merke til at det er staten som gjør seg rik, som den også gjør på høye strømpriser, sponset av det norske folk.
Vårt konkurransefortrinn-billig strøm-, er nå borte etter at energilovene, energipakkene, samt Acer er implementert i EØS-avtalen. Det betyr kroken på døra for vannlandet Norge det, der det norske folk straks kan se frem til varig høye strømpriser og roterende strømutkoblinger styrt fra EU med Energipakke 4.
Det drypper særs lite på nordmenn der skoler legges ned, barn må vente 1 år på psykologhjelp, og de eldre kan se frem til flere liggedøgn, fordi det skal spares!
Mens staten Norge aldri har noe problem med å finne penger til nye «grønne» taps-prosjekter, bistand og krig.
Import har økt, vi er ikke særlig selvhjulpne. Landbruket angripes med «grønne» tiltak fra EU, som fordyrer, der dyr skades, maten ødelegges og bonden mister tilskudd om han/hun ikke gjør som o store høvding EU krever.
Hvor tenker folk de skal få maten ifra når grensen stenges ved neste krise, skapt av eliten?
Via EØS-avtalen forvitrer det norske demokratiet, vårt folkestyre og vår selvråderett, for avgjørelsene tas uansett utenfor Norges grenser.
Dette er akkurat det de på stortinget ønsker, å avgi vår suverenitet til fremmed makt, for deres lojalitet er til EU, ikke oss. Ha det helt klart for deg.
Og det er akkurat denne politikken du får, når du avgir din stemme til Europabevegelsen på Stortinget. Europabevegelsens generalsekretær bekreftet nylig at alle partier er representert i Europabevegelsen, og han burde vel vite, selv om medlems-lista er hemmelig for oss dødelige.
EØS avtalen er altså ikke en handelsavtale, slik norsk presse og våre politikere fortsatt presenterer den som.
EØS avtalen tar oss under EU, bit for bit, helt iht plan, stikk i strid med Grunnloven og folkets nei x 2.
Tror du EU-medlemskap er løsningen så bør du snart reflektere litt over dette:
Lille Norge ville fått 15 av 720 representanter, i et system der majoriteten alltid bestemmer.
Rimelig naivt å tro 15 representanter betyr reell innvirkning, men så er jo nordmenn kjent for å være naive da.
Eller skyldes det at de fleste nordmenn utelukkende forholder seg til det styrt media formidler, der trad.media i flere tiår har unnlatt å gjøre jobben sin – å informere folket om realiteten?
EØS-avtalen kan sies opp, selv om det aldri er et alternativ for Europabevegelsen på Stortinget, for disse har sin lojalitet til EU, ikke oss. Greier folket å se dette blir det «fornuft» i det som utspiller seg også.
Europabevegelsen må byttes ut, og EØS-avtalen må sies opp om Norge skal bestå som fritt, selvstendig rike, iht. Grunnloven og folkets nei × 2.
Da må nordmenn kikke utenfor Stortinget ved valget i høst, på småpartiene som har programfestet OPPSIGELSE av EØS-avtalen.
Til refleksjon før valget:
For å bytte ut Europabevegelsen må mange nye inn på tinget. Det holder ikke med noen få for å rokke ved Europabevegelsens makt. Et listesamarbeid ville sikret mange fler inn på Stortinget slik at Europabevegelsen ble byttet ut, og EØS-avtalen sagt opp.
Ved et listesamarbeid ville småpartiene allerede hatt 6.1 %, og vært sikret plass på Stortinget. På hver sin tue, som er realiteten nå, så spres stemmene, noen av småpartiene vil aldri komme på Stortinget og veien inn i konkursboet og diktatur-regimet EU fortsetter. Helt i henhold til plan, tenker jeg.
Ergo, posisjonering samt styrt opposisjon sikrer at det fortsatt går den veien høna sparker. Med mindre det norske folk våkner da, og i det minste holder seg langt unna de nåværende partiene på Stortinget.
Siri Hermo, leserinnlegg.
NATOs megautgifter gleder Trump
Av M. K. Bhadrakumar - 11. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/natos-megautgifter-gleder-trump/
Sett gjennom den kalde krigens prisme kan NATOs beslutning på sitt nylige toppmøte i Haag om å øke medlemslandenes forsvarsutgifter til 5 prosent av nasjonalinntekten for en naiv tilskuer virke som et avgjørende trekk for å konfrontere Russland på et senere tidspunkt. Men skinnet kan bedra, ettersom dette skjer på oppfordring fra USAs president Donald Trump.
Russland har tatt NATO-avgjørelsen med ro og minner oss om hunden som ikke bjeffet i Sherlock Holmes-novellen. For det finnes ikke fnugg av bevis for at Trump nærer noe ønske om å «utslette» Russland. Tvert imot søker Trump gode forbindelser med Russland, selv om han er oppmerksom på hindringene på veien hans på grunn av russofobien blant amerikanske eliter.
(Uttrykket «hunden som ikke bjeffet» stammer fra Sherlock Holmes-novellen «The Adventure of Silver Blaze» av Sir Arthur Conan Doyle. Holmes løste mysteriet ved å peke på at hunden måtte ha kjent de skyldige, siden den ikke bjeffet.)
Interessant nok publiserte New York Times forrige tirsdag et gjesteessay skrevet av tidligere president Joe Bidens nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan med tittelen Trump Is Playing a Cynical Game With Ukraine, der det uuttalte temaet er at Trump i hemmelighet kan tjene Putins interesser i Ukraina-krigen!
Sullivan skrev:
«I flere måneder har president Trump spilt et kynisk spill. Foran pressen truer han med å innføre nye sanksjoner mot den russiske økonomien. Privat følger han aldri opp … Alt dette tyder på at Trump ikke er villig til å presse Russland til å avslutte denne krigen. I stedet gir han opp og forlater Ukraina».
I ren frustrasjon avslutter han essayet sitt med å anklage Trump for å «implisitt overgi seg til Putin». Det er en mildnet versjon av den diskrediterte russiske samarbeidshypotesen som den dype staten og neokonservative brukte for å lamme Trumps første presidentskap.
Trump har imidlertid returnert til Det ovale kontor ikke bare med et enestående mandat, men også med en langt bedre forståelse av hvordan Washington fungerer. Dette viser seg i hans gjennomtenkte valg av Marco Rubio som utenriksminister, til tross for den tidligere senatorens ideologiske bakgrunn som en plettfri «neokonservativ globalist». Trump har bruk for Rubios intellekt, tverrpolitiske troverdighet og rene forsiktighet som en som har presidentambisjoner. Trump valgte også en betrodd, mangeårig venn, Steve Witkoff, til å navigere sin utenrikspolitiske agenda akkurat slik han vil, ved å avvise «evige kriger» og sette diplomati i forrang, inkludert i Midtøsten.
Man kan være forsiktig optimistisk med tanke på at våpenhvilen mellom Israel og Iran vil holde til tross for dommedagsspådommer. Hovedpersonene er i et mildt humør uansett deres offentlige retorikk. Israel har blitt straffet av Iran på en måte de aldri hadde forventet, og økonomien er på randen av kollaps. Iran har også tatt store tap, og målet om å få sanksjonene fjernet virker nå som en bro for langt borte, mens det på den annen side innebærer enorme risikoer uten tilsvarende fordeler å lage en bombe, og det vil stritte imot rådet fra Russland og Kina, bortsett fra at det også vil fremmedgjøre arabiske naboer.
Når det gjelder Trump, har han lært at det er umulig å «utslette» et lands mestring av atomteknologi. Interessant nok gjorde Irans øverste leder, storayatollah Ali Khamenei, sin første offentlige opptreden i Teheran i går kveld siden det israelske angrepet startet, og ledet sørgeseremonien på Ashura-natten.
Det er ingen tvil om at Trump ønsker å gå inn i historien som en fredsskapende president som forstår at USAs unipolare øyeblikk er forbi for alltid. I telefonsamtalen med Putin 3. juli sa sistnevnte kanskje ikke «Nyet» (nei, o.a.) med like mange ord, men avviste Trumps forslag om våpenhvile som en quid pro quo (like for like, o.a.) for å stanse kritiske amerikanske våpenleveranser til Ukraina, og fortsatte med å understreke at de russiske militæroperasjonene vil fortsette inntil Kremls politiske og geopolitiske mål er fullt ut realisert.
Nyhetsbyrået Tass fremhevet Trumps reaksjon om at han er «svært misfornøyd» fordi Putin «ønsker å gå hele veien». «[Det er] ikke bra», understreket Trump. Trump og Putin har uten tvil et godt personlig forhold, noe som fremgår av samtalene deres i forbindelse med symbolske datoer, inkludert de som er viktige for amerikanerne, som uavhengighetsdagen 4. juli.
Likevel uttalte en ledende Moskva-ekspert Dmitrij Suslov til avisen Vedomosti: «Trump kan ha truet Putin: Hvis Russland ikke går med på en våpenhvile nå, kan det hende han [Trump] går videre med at Kongressen vedtar senator Lindsey Grahams lovforslag om nye [«beinknusende»] sanksjoner mot Russland». Suslov innrømmet at sjansene for at senator Grahams lovforslag ble vedtatt kan ha økt «mange ganger» etter telefonsamtalen.
Men hva så? Russland vil sannsynligvis vise at det ikke er så skjørt. Konklusjonen, sa Suslov, er at en gulrot-og-pisk-tilnærming fra Det hvite hus «neppe vil fungere: Russlands posisjon er fortsatt prinsipiell, og mest sannsynlig, uavhengig av USAs handlinger, er landet ikke klart til å godta en våpenhvile uten å oppfylle sine krav nå».
Vi er riktignok på et avgjørende punkt i historien der Putin har høy aktelse for Trump, men ikke er klar til å ta taktiske avgjørelser på bekostning av strategiske som påvirker Russlands kjerneinteresser. Og fra Trumps side, uansett hvor usmakelig en direkte russisk seier i Ukraina ville være for NATO, er han fortsatt forpliktet til et samarbeidsforhold med Russland, noe som er viktig for hans bestrebelser som fredsskapende president.
Dette er på ingen måte en kaldkrigskonflikt. Det vi ser er mer som en tango-livestreamingplattform der to partnere er paret på en uløselig og aktiv måte, men av og til med negative konnotasjoner. Det er en underliggende følelse av lidenskap rundt det i dets lekne intimitet eller mer dramatiske stil, ettersom tangodansing garantert vil bringe de to partnerne nærmere hverandre.
Hva med NATOs styrking av finansene sine? New York Times har en enkel forklaring: Europeiske land har riktignok forpliktet seg til å bruke nesten dobbelt så mye på militære investeringer i løpet av det neste tiåret. Pengene det er snakk om er virkelig store – 16 billioner dollar. Ideelt sett burde slike store penger «gi næring til en strøm av avansert innovasjon i Europa».
Men ingenting av den typen er forventet. Times skriver:
«Det er på grunn av det man kan kalle F-35-problemet. Europa mangler kvalitetsalternativer til noe av det mest nødvendige og ønskede forsvarsutstyret som amerikanske selskaper produserer …».
«Patriot-missilforsvarssystemer importeres også fra USA, i likhet med rakettkastere, sofistikerte droner, langtrekkende artilleri styrt av satellitt, integrerte kommando- og kontrollsystemer, elektroniske og cyberkrigføringsevner – sammen med det meste av programvaren som kreves for å kjøre dem. Og fordi mange europeiske nasjoner allerede har investert i amerikanske våpen, ønsker de at nye kjøp skal forbli kompatible».
Forstår du? NATO-allierte genererer massive forretninger for amerikanske leverandører fremover. NATO står for 34 prosent av all amerikansk våpeneksport globalt. Ikke rart at Trump dro fra Haag og sa at han koste seg på NATO-arrangementet. NATO-toppmøtet ytret ikke et ord om Russland. Fordi det i virkeligheten handlet om å gi næring til Trumps MAGA-bevegelse. [Se artikkelen min, Trump dytter Vesten til å lette på Russland, Deccan Herald, 2. juli 2025]
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
NATO’s mega spending pleases Trump
Se også:
Norsk Svalbard-politikk undergraver vår suverenitet
Av red. PSt - 11. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/norsk-svalbard-politikk-undergraver-var-suverenitet/
Selvskading i nord: Hvordan Norges politikk truer Svalbardtraktatens balanse.
Norge strammer grepet på Svalbard – men risikerer å tape det som teller mest: internasjonal legitimitet. Under dekke av miljøvern og sikkerhet risikerer vi å bryte Svalbardtraktatens ånd – og åpne for stormaktskrav vi ikke kan kontrollere.
Dette skriver Glenn Agung Hole som er økonomiekspert og -kommentator for Geopolitika. Han er førsteamenuensis i entreprenørskap, økonomi ledelse ved Universitetet i Sørøst-Norge. Hole er også æresprofessor ved Sarsen Amanzholov East Kazakhstan State University.
Norges forvaltning av Svalbard har beveget seg fra strategisk klokskap til et farlig geopolitisk risikospill. Selv om Svalbardtraktaten av 1920 gir Norge «full og uinnskrenket suverenitet», er denne suvereniteten ikke ubetinget – den hviler på klare internasjonale forpliktelser, først og fremst prinsippet om ikke-diskriminering og like rettigheter for alle traktatland. Når Norge nå avvikler sin siste kullgruve, strammer inn på helikopterbruk og næringsvirksomhet, og blokkerer strategiske eiendomstransaksjoner – alt under miljøvernets fane – risikerer vi å fremstå som en stat som utøver skjult proteksjonisme. Samtidig trapper Russland og Kina opp sin tilstedeværelse. Summen av dette kan i ytterste konsekvens føre til et svekket folkerettslig grunnlag for norsk suverenitetsutøvelse – og åpne døren for diplomatiske eller juridiske krav om internasjonalisering.
Traktatens rammer: suverenitet med forpliktelser
Svalbardtraktaten er ikke en blankofullmakt. Den gir Norge suverenitet, men under klare vilkår. Det mest fundamentale er prinsippet om ikke-diskriminering (artikkel 3), lik rett til ressursutnyttelse (artikkel 8), og full demilitarisering (artikkel 9). Norges suverenitet er derfor betinget av at den praktiseres rettferdig, transparent og i tråd med traktatens juridiske og politiske rammer. Traktaten er krystallklar: Ingen nasjon skal favoriseres. Hver traktatpart har rett til å utøve industriell, kommersiell og bergverksvirksomhet “på fullstendig like fot” med norske borgere – så lenge de følger norsk lov. Her ligger kjernen i Norges utfordring: Hvor går grensen mellom legitim regulering – og skjult forskjellsbehandling?
De mest sentrale bestemmelsene er:
Artikkel 1: Norges suverenitet anerkjennes, men eksplisitt “under de vilkår som er fastsatt” i traktaten. Suvereniteten er altså kontraktfestet og betinget.
Artikkel 3: Borgere fra alle signatarland har rett til adkomst og opphold på Svalbard, og kan “uhindret [drive] allslags maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på fullstendig like fot”, gitt at de respekterer lokal lovgivning. Monopoler og særfordeler er forbudt. Ingen nasjonalitet skal gis fortrinn.
Disse paragrafene utgjør et skjebnefellesskap: Norge ble gitt suvereniteten, men med det tydelige ansvaret å sikre at alle traktatland kan drive fredelig virksomhet under norske lover. Traktaten forbyr all favorisering av egne borgere. Samtidig fastslår den at utenlandske aktører må innrette seg etter norsk regelverk. Dette gir Norge handlingsrom til å regulere av hensyn til miljø, sikkerhet og infrastruktur – men kun dersom reglene praktiseres likt for alle parter. Det er nettopp denne balansen som er blitt omstridt: Hvor går skillet mellom lovmessig regulering og traktatbrudd?
Les også: Et norsk geopolitisk selvmål i Arktis
Artikkel 8: Norge er forpliktet til å etablere en bergverkslovgivning som utelukker privilegier for staten eller noen enkelt nasjonalitet – inkludert nordmenn – når det gjelder skattelegging, avgifter og arbeidsvilkår. Avgifter og skatter skal kun benyttes i den grad Svalbards behov tilsier det, og inntektene skal utelukkende komme øygruppen til gode. Dette har resultert i et generelt lavt skattenivå, som har stimulert lokal samfunnsutvikling.
Artikkel 9: Svalbard er og skal være demilitarisert. Norge har et selvstendig ansvar for å sikre at ingen part etablerer flåtebaser, befestninger eller benytter øygruppen “i krigsøiemed”. Enhver militær aktivitet med offensive formål er strengt forbudt, og Norge må håndheve dette som suverenitetsinnehaver.
Disse paragrafene utgjør et skjebnefellesskap: Norge ble gitt suvereniteten, men med det tydelige ansvaret å sikre at alle traktatland kan drive fredelig virksomhet under norske lover. Traktaten forbyr all favorisering av egne borgere. Samtidig fastslår den at utenlandske aktører må innrette seg etter norsk regelverk. Dette gir Norge handlingsrom til å regulere av hensyn til miljø, sikkerhet og infrastruktur – men kun dersom reglene praktiseres likt for alle parter. Det er nettopp denne balansen som er blitt omstridt: Hvor går skillet mellom lovmessig regulering og traktatbrudd?
Les resten av artikkelen her.
Se også andre artikler i Geopolitika.
Smøla og Nordmøre kan bli dramatisk forandret
Av red. PSt - 11. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/smola-og-nordmore-kan-bli-dramatisk-forandret/
Statkraft foreslår i sitt planinitiativ til Smøla kommune å rive eksisterende turbiner for å sprenge fram nye veier, oppstillingsplasser og fundamenter til 20-40 nye turbiner – opptil 220 meters høyde! Disse vil i så fall bli dobbelt så høye som eksisterende turbiner og dominere omgivelsene i et helt annet omfang enn i dag.
Dette skriver Bård S. Solem i Motvind Norge.
Solem skriver videre:
Statkraft ønsker å beholde dagens installerte effekt, men nevner ikke at sveiparealet til turbinene vil øke med 30-40%. Statkraft bagatelliserer konsekvensene av planinitiativet i sitt saksframlegg.
Hastigheten ved vingespissene økes betraktelig
De nevner heller ikke at hastigheten ved vingespissene vil øke fra 150 km/t til 300 km/t ved 9 omdreininger i minuttet. Turbinene kobles ut ved 15 omdreininger i minuttet. Da er hastigheten ved vingespissene oppe i 480 km/t ved de største turbinene som har rotordiameter ca. 172 m.
Dette betyr en vesentlig større fare for kollisjon med fugler. Allerede i 2019 var det funnet 100 drepte havørn etter en periode på 13 år. Det betyr minimum 8 drepte havørn pr. år. Ved Haramsøya har fugletelling avdekket en funnprosent på ca. 50% ved søk etter drepte fugler – det betyr at det reelle antallet er vesentlig høyere.
Og hva skjer når hastigheten på turbinbladene dobles og det totale sveiparealet økes med 30-40%?
Havørnbestanden på Smøla med omkringliggende arealer er forholdsvis stabilt. Hvor mange havørner skal vindkraftanlegget på Smøla fores med? Hvor mye tåler bestanden? Hvor mange smølaliryper skal lide samme skjebne?
Statkraft opplyser i sitt planinitiativ at de skal «gjenbruke eksisterende infrastruktur som veier, kraftlinjer og servicebygg». Samtidig opplyser de at de 68 eksisterende turbinoppstillingsplasser og fundamenter må rives fordi » de nye turbinene i liten grad bli plassert på nøyaktig de samme punktene i terrenget som de gamle vindturbinene». Det betyr i klartekst at de skal sprenge fram nye veier og etablere enorme turbinoppstillingsplasser og fundamenter til de 20-40 nye turbinene.
Norge har 65 vindkraftverk og 1392 vindturbiner – her er hele oversikten
BRICS utvides til 56% av verdens befolkning, 44% av globalt BNP
Av Ben Norton - 11. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/brics-utvides-til-56-av-verdens-befolkning-44-av-globalt-bnp/
BRICS har utvidet til 20 land – 10 medlemmer og 10 partnere – etter å ha lagt til Vietnam. BRICS+ utgjør nå 44% av verdens BNP (PPP) og 56% av verdens befolkning. USA klarte ikke å dele Kina og Vietnam i sin andre kalde krig.
Geopolitical Economy Report, 4. juli 2025.
Den globale sør-ledede organisasjonen BRICS fortsetter å ekspandere.
Mens USA og Israel var opptatt med å føre krig mot Iran i juni, kunngjorde BRICS i det stille at Vietnam hadde akseptert gruppens invitasjon til å bli med som et partnerland.
Med Vietnam har den utvidede BRICS+ 20 medlemmer og partnere, per juli 2025.
De 10 BRICS-medlemmene er Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika, Egypt, Etiopia, Indonesia, Iran og De forente arabiske emirater.
De 10 BRICS-partnerne er Hviterussland, Bolivia, Cuba, Kasakhstan, Malaysia, Nigeria, Thailand, Uganda, Usbekistan og Vietnam.
Til sammen utgjør BRICS 20 43,93% av den globale økonomien, når deres samlede BNP måles til kjøpekraftsparitet (PPP), ifølge IMF-data.
BRICS 20 har en samlet befolkning på 4,45 milliarder, av en global befolkning på 8,01 milliarder i 2025, basert på IMF-data.
Dette betyr at BRICS+ representerer 55,61% av verdens befolkning.
BRICS ble opprinnelig grunnlagt som BRIC – av Brasil, Russland, India og Kina – i 2009. Sør-Afrika ble med i 2010, og det ble BRICS.
Den globale sør-ledede organisasjonen utvidet seg først på BRICS-toppmøtet i Johannesburg, Sør-Afrika i 2023, og la til nye medlemmer.
På toppmøtet i Kazan i Russland i 2024, inviterte BRICS ytterligere et dusin land til å bli med som «partnerstater».
Siden den har utvidet seg, har gruppen ofte blitt referert til som BRICS+, selv om det ikke er en fast definisjon av dette begrepet, og begge navnene brukes.
Vietnam hadde blitt invitert til å bli BRICS-partner på toppmøtet i oktober 2024, men ventet med å akseptere invitasjonen til juni 2025.
USA klarer ikke å splitte Kina og Vietnam: Hanoi opprettholder alliansefrihet
Vietnams beslutning om å bli med i BRICS er dypt symbolsk, fordi den bekrefter landets uavhengige utenrikspolitikk og strategiske alliansefrihet.
BRICS deler mange fellestrekk med den alliansefrie bevegelsen, som ble grunnlagt av antikoloniale ledere fra det globale sør, som nektet å delta i den første kalde krigen.
I det 21. århundre har USA forsøkt å splitte Vietnam og Kina, som en del av den andre kalde krigen som Washington fører mot Beijing.
Den amerikanske regjeringen planlegger å omdirigere forsyningskjeder gjennom Vietnam for å ekskludere Kina, i et eksempel på det som har blitt kalt «friendshoring*».
*(Friendshoring er en strategi som berører forsyningskjeder, der bedrifter kjøper inn eller produserer varer i land med felles verdier. Disse verdiene kan omfatte politisk stabilitet, økonomisk praksis og kulturelle standarder. Målet er å samarbeide med pålitelige allierte i stedet for risikable partnere. Kilde: What is Friendshoring, Nearshoring, Reshoring and Offshoring | IncoDocs O.a.)
Washington har presset amerikanske selskaper til teknologisk å «koble fra» Kina, til å trekke investeringene sine ut av landet, og i stedet flytte til Vietnam.
Denne splitt-og-hersk-politikken har blitt fulgt av både Donald Trump- og Joe Biden-administrasjonene.
USAs finansminister Scott Bessent, en milliardær og hedgefondforvalter fra Wall Street, forsøkte å rekruttere Vietnam, Japan, Sør-Korea og India for å isolere Kina, i det Bloomberg beskrev som en «storslått omringings»-strategi.
Vietnam har imidlertid hardnakket motsatt seg USAs bestrebelser for å sabotere sine relasjoner med Kina.
Faktisk har relasjonene mellom Hanoi og Beijing forbedret seg de siste årene, etter de urolige tiårene med den første kalde krigen og den kinesisk-sovjetiske splittelsen, da Vietnam hadde lent seg mye nærmere Sovjetunionen.
Kina er Vietnams største handelspartner. USA er den nest største.
Donald Trumps trussel om å innføre høye tollsatser mot Vietnam, hvis økonomi i stor grad er avhengig av eksport til det amerikanske markedet, har bare oppmuntret Hanoi og Beijing til å bevege seg nærmere hverandre.
I dag fremmer Vietnam alliansefrihet, basert på politikken med de «fire nei», som den vietnamesiske regjeringen har definert som følgende:
Nei til deltakelse i militære allianser,
Nei til å velge side med ett land for å handle mot et annet,
Nei til utenlandske militærbaser på vietnamesisk territorium eller bruk av Vietnam som brekkstang for å motvirke andre land, og
Nei til bruk av makt eller trusler om bruk av makt i internasjonale relasjoner.
Til tross for deres geopolitiske forskjeller etter den kinesisk-sovjetiske splittelsen, har Folkerepublikken Kina og Den sosialistiske republikken Vietnam svært like politiske og økonomiske systemer, spesielt etter at begge gjennomførte en prosess for markedsreform.
Kina beskriver sitt system som en sosialistisk markedsøkonomi. Vietnam kaller sitt system en sosialistisk orientert markedsøkonomi.
De markedssosialistiske modellene i Kina og Vietnam har vært bemerkelsesverdig vellykkede med å utvikle seg økonomisk, redusere fattigdom, øke arbeiderklassens inntekter og bevege seg oppover i den globale verdikjeden for industriell produksjon.
Denne artikkelen er hentet fra Geopolitical Economy Report:
BRICS expands to 56% of world population, 44% of global GDP: Vietnam joins as partner country – Geopolitical Economy Report
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Når det gjelder å følge med på de viktigste endringene i global økonomi og politikk ser vi at avisa Klassekampen lite å holde seg til. Her er deres totale dekning av BRICS i det siste.
USA kan ikke forsyne Ukraina fordi de ikke har industri
Av Larry Johnson - 11. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/usa-kan-ikke-forsyne-ukraina-fordi-de-ikke-har-industri/
Problemet stikker dypere enn politisk vilje. Trumps schizofreni kan ikke skjule USAs manglende strategiske dybde.
9. juli 2025
Patriot-rakettutskyter
I løpet av det neste tiåret tror jeg utgiveren av Roget’s Thesaurus kommer til å inkludere «Trump» som et nytt synonym for uberegnelig. Trump gjennomførte enda en av sine karakteristiske politiske helomvendinger under et møte med sin regjering. Ifølge The Economist:
AMERIKA ALARMERTE Ukraina og europeiske allierte da det plutselig stanset våpenleveranser til Ukraina tidligere denne måneden (3. juli). Like brått motsa president Donald Trump ordren den 7. juli:
«Vi kommer til å sende flere våpen. Vi må. De må kunne forsvare seg. De blir veldig hardt angrepet nå».
Få timer senere bekreftet Pentagon at de ville sende «ytterligere defensive våpen».
Tidligere russisk president Dmitrij Medvedev lot ikke sjansen gå fra seg til å stikke til Trump med følgende post:
Det virker ikke som russerne lar seg imponere av Trumps vingling og de vil trolig fortsette å knuse ukrainske styrker. Selv om Trumps beslutning om å sende Ukraina flere våpen ble tolket som noe som ville skje umiddelbart, uttalte forsvarsminister Hegseths talsperson Sean Parnell:
«Prosessen for å evaluere våpenleveranser globalt forblir gjeldende og er en integrert del av våre ‘America First’-prioriteringer i forsvaret».
Dette antyder at enkelte våpen fortsatt kan holdes tilbake fra Ukraina.
Det Trump ikke forstår, er at USAs evne til å levere ulike våpensystemer – offensive som defensive – er begrenset av mangel på forsyninger og en svak industriell evne til å øke produksjonen.
Våpensystemer og produksjonskapasitet
PATRIOT-MISSILER
Russland har skutt mer enn 1300 raketter og droner mot Ukraina de siste tre dagene.
Det produseres ca. 500 PAC-3 MSE-raketter per år, med mål om 550 innen midten av 2025 og 650 innen 2027.
Total produksjon (PAC-2 + PAC-3): ca. 740 i 2025, mål om 1100 i 2027.
Pris:
PAC-2 GEM-T: ca. $4 millioner
PAC-3 MSE: ca. $7 millioner
For å skyte ned 1300 innkommende prosjektiler måtte Ukraina ha brukt over tre års produksjon.
M1 ABRAMS TANKS
USA produserte 30 Abrams-tanker i 2024, primært oppgraderinger av eldre modeller.
Produseres av General Dynamics i Lima, Ohio.
Russland produserte samtidig 280–300 T-90M-tanker – omtrent ti ganger så mange.
THAAD-MISSILER
USA produserer 60–80 THAAD-missiler i året.
Israel brukte over 90 THAAD-er i krigen mot Iran, til en kostnad av $1,2 milliarder.
Pris per rakett: ca. $13 millioner
HIMARS-MISSILER
USA produserte ca. 14 000 GMLRS-raketter i 2024.
Månedsproduksjon: ca. 1167 raketter (40 % økning siden 2022).
Eksportpris per rakett: ca. $220 000
BRADLEY INFANTERIKJØRETØY
USA bestilte over 200 nye Bradley A4-kjøretøy i 2024.
Disse er hovedsakelig moderniserte eldre modeller.
Pris per kjøretøy: ca. $4,35 millioner
Russland har ødelagt eller tatt minst 140 slike i Ukraina, tilsvarende $609 millioner tapt.
STINGER-MISSILER
Produksjon per måned i 2024: 40
Forventet økning til 60 per måned innen 2025
Årlig produksjon da: ca. 720 missiler
155 MM ARTILLERI-GRANATER
Produksjon i 2024: 400 000–480 000 granater
Pris per granat:
Standard: ca. $3 600–$4 400
XM1113: ca. $13 656
Presisjonsstyrt M982 Excalibur: over $110 000
155 MM HAUBITSER
USA produserte 200–250 nye haubitser i 2024 (M777 og M109A7).
Russland har ifølge ZALA-droner ødelagt nær 200 amerikanske M777 i Ukraina.
Erstatningsløp (M776):
Produseres under 30 per måned
Kostnad per løp: ca. $690 000
Konklusjon
USAs produksjonskapasitet for våpen er svak og dyr. Etterspørselen gjelder ikke bare Ukraina – også Israel, Taiwan og USAs egne styrker trenger disse systemene. USA har blitt som gamle mor Hubbard – skapet er tomt.
Denne artikkelen ble oversatt til norsk og publisert av Derimot.no.
Originalen finner du her:
Trump’s Schizophrenia Cannot Hide the US Lack of Strategic Depth
Se også:
Trump plans to send Ukraine weapons via NATO allies
Her går det fram at i den grad USA klarer å skaffe våpen vil de selge dem til sine NATO-«partnere» som så kan gi dem til Ukraina. USAs våpenindustri gjør profitt og innbyggerene i Europa betaler for å holde den tapte krigen gående litt til.
Advokat Barbro Paulsen: – Barnevern er big business
Av Eirik Værnes - 11. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/advokat-barbro-paulsen-barnevern-er-big-business/
Barnevernstjenester har utviklet seg til en milliardindustri – er målet fortsatt å beskytte barna?
Hvert år blir tusen barn hentet fra sitt hjem av det norske barnevernet. Livslange traumer kan oppstå hos familien, mens andre tjener gode penger på omplasseringen. I fjor ble 1123 barn tatt vekk fra hjemmet sitt med akuttvedtak, ifølge Bufdir. (1) De fleste av plasseringene ble gjennomført med tvang. Barna ender opp hos fosterforeldre, på institusjon eller i beredskapshjem.
Advokat Barbro Paulsen har representert mange foreldre i deres kamp for samvær med egne barn. Hun mener at det å rive et barn bort fra sine tilknytnings- og omsorgspersoner – som oftest foreldrene – er noe av det mest inngripende man kan gjøre.
Det skaper ofte dype og varige traumer, og følger dem inn i voksenlivet i form av psykisk uhelse, uro og tilknytningsvansker.
Paulsen refererer til psykolog Sven Rolfsen.
Mange av barna jeg møter bærer på det Rolfsen kalte ‘emosjonell fattigdom’ – et stille tap av trygghet, tilhørighet og selvverdi.
Norge har flere ganger blitt dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen. Ikke nødvendigvis for å gripe inn i familier, men for det som skjer etterpå, forklarer hun. Det legges ikke til rette for å gjenforene barn med foreldrene.
Ifølge både barnevernsloven og EMK artikkel 8 skal alle omsorgsovertakelser være midlertidige, men i praksis blir de ofte permanente. Norge dømmes for å ikke legge til rette for tilbakeføring, for sterkt begrenset samvær, og for at barn mister kontakt med foreldre og storfamilie. Det fører til brudd i tilhørighet og identitet, og mange av barna utvikler tilknytningsvansker og psykiske problemer i voksen alder.
Milliardindustri
Barbro Paulsens far var også advokat. Hun husker at det i hans tid var vanlig at biologiske foreldre med økonomiske utfordringer kunne få støtte til fritidsaktiviteter for barna – som SFO, hockey eller fotball – for å avlaste og bevare familiestrukturen. En type forebyggende hjelp som er nesten fraværende i dag.
Nå ser vi i stedet at de store pengene flyter til fosterhjem og institusjon, først etter at barna er tatt – ikke før, sier hun.
Barnevernet setter oftere inn tiltak i familier med dårligere råd, allikevel er det lite fokus på å bedre deres økonomiske situasjon, ifølge forskning publisert på Fontene.no. (2)
Paulsen reagerer på hvordan pengene blir fordelt.
Det er veldig rart at man yter så enorm økonomisk støtte, en full årslønn for en fosterfamilie, for å ta vare på et barn, mens den biologiske familien aldri lenger får tilbud om økonomisk støtte. Det er utenfor barnevernets mandat.
Dette handler ikke om mangel på midler, men om hvordan ressursene fordeles, sier Paulsen.
Hun viser til at det årlig brukes rundt 14 milliarder kroner på barnevernsrelaterte tiltak – midler som i stor grad kanaliseres til plasseringer utenfor hjemmet, fremfor forebyggende innsats og støtte til biologiske familier.
Hvis en familie sliter økonomisk, så blir kraften i familien sugd ut, og bekymringene større, konfliktnivået mellom foreldrene øker, sier hun.
Paulsen peker på at det finnes dokumentasjon som viser at kommuner med dårlig økonomi oftere plasserer barn utenfor hjemmet.
Det høres brutalt ut, men når staten dekker store deler av kostnadene for plassering, mens hjelpetiltak i hjemmet belastes kommunen selv, så oppstår det skjeve insentiver. Dette er påpekt av både Riksrevisjonen og i flere offentlige utredninger. Det handler ikke nødvendigvis om vond vilje – men om et system som i praksis kan gjøre det mer lønnsomt å ta barn enn å hjelpe familien.
De 14 milliardene er samlede barnevernsutgifter på nasjonalt nivå, som inkluderer både kommunale og statlige utgifter, forklarer hun.
En betydelig del av dette kanaliseres til private velferdsaktører, og det er et faktum at enkelte selskaper har hatt store overskudd – noe som er omtalt i flere rapporter og i Riksrevisjonens merknader til barnevernstjenesten, forklarer hun.
Jeg sier ikke at alle aktører handler ut fra økonomiske motiver – men når vi ser milliardbeløp i omløp, må vi tørre å stille spørsmålet: Hvem tjener på dette, og hvordan påvirker det vurderingene som gjøres om barns liv?
Det offentlige veiledende satser ligger noe lavere, men i privat regi – særlig ved tiltak organisert via private aktører som Stendi – kan total utbetaling til fosterfamilier komme opp mot 1 million kroner årlig, ifølge Paulsen. Særlig ved omfattende særskilte behov eller institusjonslignende tiltak. Beløpet består ikke bare av godtgjørelse, men også skattefrie utgiftsdekninger, kompensasjon for fravær fra arbeid og eventuelle tillegg for beredskap eller utfordrende omsorgsoppgaver.
Stendi A/S er Norges største leverandør av omsorgstjenester. De tilbyr plassering i institusjoner og fosterhjem. I 2023 hadde selskapet en omsetning på 2,4 milliarder kroner.
Fosterhjem kan bli en stabil og betydelig inntektskilde, og det er noe vi som jurister er nødt til å reflektere over, sier Paulsen. – Fordi det samtidig skaper strukturelle insentiver i et system hvor det handler om barn. I min fars tid som advokat kunne biologisk familie få økonomisk støtte som hjelpetiltak. I dag ligger dette utenfor barnevernets mandat og slike tiltak gis ikke.
Mens biologiske foreldre som sliter økonomisk ofte ikke får den hjelpen de trenger, får fosterforeldre god økonomisk hjelp til å klare seg.
Å få småbarn i huset er krevende og innebærer en stor forandring i forholdet og i livet generelt. Økonomiske utfordringer blir en ekstra belastning. Men dette ser ofte ikke de barnevernsansatte som et problem, ifølge forskningen publisert på fontene.no.
Hvordan skal barn bli hjulpet når grunnleggende problemer overses, og barn blir tatt, med den følgen at mange foreldre og barn blir traumatisert? Det er lønnsomt for fosterforeldre og private aktører, og skaper mentale sår som kan vare livet ut for andre.
Kontaktet av aktivister
Advokater som har mer ordinære saker, har kanskje ikke et like negativt farget syn på barneverntjenesten som jeg har fått, sier Paulsen. – Men jeg tar med i konteksten at jeg ofte blir kontaktet av mennesker som er fritenkere og som har sterk autonomi og suverenitet i forhold til hvordan de ønsker å leve sine liv.
Paulsen tror det handler om at hun er tydelig i sitt verdigrunnlag og har vært en synlig kritisk stemme. Hun mener at når man står støtt i det, tiltrekker man seg gjerne mennesker som også tenker utenfor systemets rammer – fritenkere, aktivister, de som ikke alltid passer inn.
Det er ikke noe jeg nødvendigvis oppsøker, men det skjer nok fordi jeg selv har en stemme som ikke lar seg temme, når jeg ser urett skje.
De fleste i Norge innretter seg etter beskjedene de får, og normene som er allment akseptert, sier hun. Man skal ikke gjøre mye for å bevege seg utenfor A4-boksen. Mennesker som velger alternative livsstiler med hjemmeskole, hjemmefødsel og alternativt kosthold kommer i konflikt med systemets fastlåste holdninger. Barbro tror at disse menneskene «aktiverer systemet».
Jeg hadde en sak med en kritisk journalist, som fikk en bekymringsmelding fra en journalist i et annet mediehus. Hun sa hun var bekymret for mors virkelighetsbilde. Barnevernet satte i gang en tre måneder lang undersøkelse med intervju og hjemmebesøk, for å undersøke om mor tenkte feil.
Endrer ikke standpunkt
Noen ganger blir bekymringsmeldinger sendt uten at foreldrene har gjort noe galt, og saksbehandlere kan gjøre feil. Men skaden kan være vanskelig å rette opp i, når noe først er skrevet ned i et dokument. Mellom foreldre og barnevern oppstår det steile fronter.
Det jeg i de siste fem årene har sett gå som en rød tråd i saker som dreier seg om barnevern og psykisk helsevern er uviljen til å endre standpunkt etterhvert som ny fakta kommer på bordet.
Paulsen mener det er en urovekkende parallell mellom barnevernssaker og saker innen psykisk helsevern. I begge systemene skrives det rapporter om foreldre eller tvangsinnlagte personer på en måte som systematisk tolker deres adferd i verste mening, forklarer hun.
Det kan være små detaljer – en tone, en formulering, en reaksjon – som trekkes frem og males ut som bekreftelser på at noe er galt. Språket i disse rapportene er ofte preget av tolkninger og antakelser, og bidrar til å sementere et bilde av foreldrene eller pasienten som ustabile, farlige eller uegnet. Når dette skjer, blir det nærmest umulig for den private parten å komme til orde med sin egen virkelighetsforståelse eller rette opp misforståelser.
Ofte er det to vidt forskjellige virkelighetsoppfatninger som belyses.
Damned if you do, damned if you don´t.
Paulsen forteller hvordan barnevernet i rapporter beskriver foreldre på en måte som ikke stemmer med virkeligheten, og hvor normale følelser blir tolket som et uttrykk for noe sykelig:
Om de private partene samarbeider, så blir informasjonen brukt mot dem, nesten kategorisk på en negativ måte. Og hvis de ikke samarbeider, så er de «tildekkende», fremstår som «paranoide» og «mistenksomme til systemet». Da blir dét brukt mot dem. Og hvis de blir forbanna, trist eller lei seg, blir det brukt ord som «aktivert», «ustabil», og «manglende evne til mentalisering».
Slik tegner barnevernet et negativt bilde av foreldrene ved hjelp av ord som høres profesjonelle og fine ut.
Uansett hvor godt man bygger opp en ordentlig bevisførsel og sender inn i god tid før man skal i rettergang, så endres ikke det fastsatte standpunktet om hva som er sannheten i saken.
Det biologiske prinsipp
I 1952 kom filmen «A Two Year Old Goes To Hospital». Der følger psykoanalytiker James Robertson en to år gammel jente som blir innlagt på sykehus uten foreldrene i åtte dager. Jenta går gjennom tre faser. Protest mot innleggelsen, fortvilelse og til slutt apati og tilbaketrekning.
Filmen ble viktig for å vekke forståelsen for hvordan barn opplever adskillelsen fra foreldre. Sammen med forskningen til John Bowlby om barns tilknytning til omsorgspersoner, førte filmen til at sykehus etterhvert endret sin praksis og lot foreldre bli med når barn skulle behandles, og overnatte sammen med dem.
John Bowlby utviklet tilknytningsteorien, om hvordan barns tilknytning til omsorgspersoner legger grunnlaget for deres senere evner til å danne relasjoner, regulere følelser og takle stress i voksenlivet. På 1970-tallet fikk Bowlbys forskning større tyngde, da utviklingspsykologen Mary Ainsworth underbygget hans teori med ytterligere forskning.
Denne forskningen danner grunnlaget for det vi i dag vet om betydningen av tilknytning, trygghet og kontinuitet i barnets omsorgsrelasjoner – noe barnevern og rettsvesen dessverre ofte ser totalt bort fra, sier Paulsen.
Paulsen forklarer at det gir dyptgående skadevirkninger å separere barn fra foreldre. Selv i de familiene der det faktisk er reell omsorgssvikt, så klarer ungene seg dårligere i voksenlivet, dersom kontakten med tilknytningspersoner opphører, sier hun.
Viktigheten av trygg, stabil og kontinuerlig kontakt med omsorgspersoner er godt dokumentert. Det danner grunnlaget for et stabilt voksenliv. Når kontakten ikke er der eller brytes opp kan det gjøre skade.
Nå opplever Paulsen at man har gått vekk fra det biologiske prinsippet. Det står fortsatt i lovteksten, men tas ikke med i praksis, og nevnes sjeldnere og sjeldnere i domsavsigelsen. Nå er det det utviklingsfremmende prinsippet som vektlegges i større grad.
Norge blir dømt i EMD, ikke nødvendigvis dømt for å gå inn i en familie, for det er familier som trenger hjelp, men fordi de ikke legger til rette for samvær eller tilbakeføring etter overtakelse. Det blir ikke tatt hensyn til barnets tilknytning til sitt opphav og sine røtter, og storfamilien blir revet ifra dem. Noe som kan gjøre at de får store tilknytningsproblemer i voksenlivet. Selv i saker med stor omsorgssvikt.
Hvis det ikke har skjedd omsorgssvikt, så er det alltid et håp om å få barna tilbakeført, sier Paulsen. Men når barna kommer tilbake så har de jo opplevd irreversibel skade.
Både barna og foreldrene er traumatisert, og de kan ikke ta imot hjelp fra et system som har sviktet dem.
(1) https://www.bufdir.no/statistikk-og-analyse/barnevern/akuttvedtak/?utm_source=chatgpt.com#section-74
Les om Petter og Monicas kamp for sine barn:
Stendi A/S har blitt kontaktet om størrelsen på utbetalinger til fosterforeldre. De påpeker at takstene på godtgjøring for spesialiserte fosterhjem er satt av Bufdir/Bufetat. Og at det er Bufetat som bestemmer godtgjøring for hvert enkelt hjem, også de private. Bufdir har blitt forsøkt kontaktet, men har ikke svart.
Pål Steigan om Iran
Av Terje Alnes - 11. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/pal-steigan-om-iran/
Det geopolitiske spillet rundt Iran er hovedtema i denne episoden. Gjest er Pål Steigan, sjefredaktør for nettavisen steigan.no.
Israel rettet et uprovosert angrep mot Iran 13. juni. 22. juni angrep USA tre atomanlegg i Iran. Både Israel og USA hevder at formålet var å hindre Iran i å skaffe seg atomvåpen. Hverken USAs egen etterretning eller Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) har fremlagt noe bevis på at Iran var i ferd med å gjøre dette.
Irans motsvar på angrepene rystet Israel, og viste at landets rakettskjold ikke gir en fullgod beskyttelse. Etter 12 dager ble krigen avblåst, og alle parter hevder seier.
Dette intervjuet ble publisert av Spartakus.
Tilleggsstoff:
Det store spillet enda en gang – olje og geopolitikk i Sentral-Asia.
