Nyhetsbrev steigan.no 11.04.2023
Vesten har i veldig lang tid planlagt å knuse Kina
Regjeringens forslag til endringer i smittevernloven strider mot Grunnloven
Dekkhistorien for Nord Stream-sabotasjen smuldrer opp
USA viser muskler i Persiabukta, til ingen nytte
USA støttet et mislykket ukrainsk angrep på atomkraftverket Zaporizhzhia
Krigsdagbok del 52 – 7. til 10. mars 2023
Vesten har i veldig lang tid planlagt å knuse Kina
Av Caitlin Johnstone - 11. april 2023
https://steigan.no/2023/04/vesten-har-i-veldig-lang-tid-planlagt-a-knuse-kina/
«Kina forbereder seg på å drepe amerikanere, og vi må forberede oss på å forsvare oss selv,» sa imperiets propagandist Gordon Chang til Fox Business under et intervju mandag.
Av Caitlin Johnstone – 7. april 2023.
Chang, som er berømt har brukt for gjennom mer enn to tiår på feilaktig vis å forutsi Kinas forestående sammenbrudd, kom på en bisarr måte med disse kommentarene mens han diskuterte et fremtidig angrep på Taiwan. Taiwan er selvfølgelig ikke USA, og enhver potensiell krig mellom Taiwan og fastlandet vil være en inter-kinesisk konflikt som ikke trenger å involvere en eneste amerikaner, og Chang er garantert ikke en del av noen «vi» som noen gang vil bli engasjert i kamp med det kinesiske militæret under noen omstendigheter.
Chang vinkler fortellingen sin som om Kina truer amerikanerne i deres hjem, mens det i virkeligheten bare er det motsatte som er sant: USA har militært omringet Kina i mange år, og akselererer raskt sin innsats for å fortsette med det.
Forleden kunngjorde Filippinene plasseringene til fire militærbaser som USA nå vil ha tilgang til i sin pågående omringingsoperasjon, de fleste i de nordlige provinsene nærmest Kina.
Antiwars Dave DeCamp skriver:
Tre av de filippinske basene vil bli lokalisert i nordlige filippinske provinser, et trekk som irriterer Kina siden de kan brukes som oppsamlingssted for en kamp om Taiwan. USA vil få tilgang til Lal-lo flyplass og marinebasen Camilo Osias, som begge ligger i den nordlige Cagayan-provinsen. I den nærliggende Isabela-provinsen vil USA få tilgang til Camp Melchor Dela Cruz.
Det amerikanske militæret vil også kunne utvide til Palawan, en øyprovins i Sør-Kinahavet, omstridte farvann som er en viktig kilde til spenninger mellom USA og Kina. USA vil få tilgang til Balabac Island, den sørligste øya Palawan.
De nye basene kommer på toppen av fem baser USA for tiden har tilgang til, noe som bringer det totale antallet baser USA kan rotere styrker gjennom på Filippinene til ni. Utvidelsen på Filippinene er et betydelig skritt i USAs innsats for å bygge opp sine militære posisjoner i regionen for å forberede en fremtidig krig med Kina.
Så det er veldig tydelig hvem overgriperen er her og hvem som forbereder seg på å angripe hvem. Imperialistiske spinnmestre som Gordon Chang bare lyver når de framstiller Kinas militære styrkeoppbygging for å forsvare seg mot utilslørt amerikansk omringing som om Kina militariserer for å angripe amerikanere.
Morsomt faktum: Amerikanske tjenestemenn pleide å late som om Kina var gale og paranoide når de sa at denne omringingen skjedde. I boka fra 1995 «Killing Hope: US Military and CIA Interventions since II World War» skrev William Blum følgende:
I mars 1966 talte utenriksminister Dean Rusk for en kongresskomité om amerikansk politikk overfor Kina. Mr. Rusk, ser det ut til, var forvirret over at «Til tider ser de kommunistiske kinesiske lederne ut til å være besatt av tanken om at de blir truet og omringet.» Han snakket om Kinas «imaginære, nesten patologiske, oppfatning om at USA og andre land rundt grensene søker en mulighet til å invadere fastlands-Kina og ødelegge Peiping [Peking]-regimet». Sekretæren la så til:
«Hvor mye Peipings «frykt» for USA er ekte, og hvor mye den er kunstig indusert for innenrikspolitiske formål, vet bare de kinesiske kommunistlederne selv. Jeg er imidlertid overbevist om at deres ønske om å fordrive vår innflytelse og aktivitet fra det vestlige Stillehavet og Sørøst-Asia ikke er motivert av frykt for at vi truer dem.»
Et annet morsomt faktum: takket være en avsløring fra Daniel Ellsberg fra 2021, vet vi nå at utenriksministerens kommentarer om hvor gale og paranoide Kina var da de trodde at USA ønsket å angripe dem kom bare åtte år etter at USA seriøst hadde vurdert å handle etter de planene som de hadde utarbeidet for et atomangrep på det kinesiske fastlandet.
Mainstream vestlige imperialister av alle slag har lenge erkjent at en hard konflikt med Kina vil være nødvendig på et tidspunkt i fremtiden hvis de skal fortsette sin dominans over verden. I sin bok «Superpatriot» fra 2005 skrev Michael Parenti at den unipolaristiske neokonservative «PNAC» (Prosjekt for det nye amerikanske århundre)-ideologien som på det tidspunktet hadde tatt over USAs utenrikspolitikk, til sjuende og sist var rettet mot en fremtidig konflikt med Kina:
«PNAC-planen ser for seg en strategisk konfrontasjon med Kina, og en enda større permanent militær tilstedeværelse i hvert hjørne av verden. Målet er ikke bare makt for sin egen skyld, men makt til å kontrollere verdens naturressurser og markeder, makt til å privatisere og deregulere økonomiene til alle nasjoner i verden, og makt til å sette seg på ryggen til folk overalt – inkludert Nord-Amerika – velsignelsene til et uhemmet globalt «fritt marked.» Sluttmålet er å sikre ikke bare den globale kapitalismens overlegenhet som sådan, men den amerikanske globale kapitalismens overlegenhet ved å forhindre fremveksten av enhver annen potensielt konkurrerende supermakt.»
Men du kan se glimtet av denne truende konflikten i øynene til vestlige imperialister lenge før noe av dette. I et intervju fra 1902 (som ikke ble publisert før i 1966 – ett år etter Churchills død), ga Churchill åpenhjertig uttrykk for sin støtte for å dele opp Kina på et tidspunkt i fremtiden for å bevare dominansen til den «The Aryan stock» (den ariske «rasen») over «barbariske nasjoner» :
Østen er interessant, og for ingen kan det være mer verdifullt og interessant enn for alle som kommer fra Vesten.
Jeg tror vi må ta kineserne i hånden og regulere dem.Jeg tror at etter hvert som siviliserte nasjoner blir mektigere, vil de bli mer hensynsløse, og tiden vil komme da verden utålmodig vil bære eksistensen av store barbariske nasjoner som når som helst kan bevæpne seg og true siviliserte nasjoner.Jeg tror på den ultimate deling av Kina – jeg mener ultimate. Jeg håper vi slipper å gjøre det i våre dager. «The Aryan stock» er nødt til å triumfere.
Ordet «deling» betyr her å dele en nasjon opp i mindre nasjoner, dvs. balkanisering. Til i dag ser vi vestlige imperialister presse på for å dele ulydige nasjoner som Russland og Syria, og vi ser fortsatt dette med Kina i presset for å permanent amputere regioner som Xinjiang, Hong Kong og Taiwan fra Beijing.
Kinas store størrelse, sosiale samhold og geostrategiske plassering har lenge vært anerkjent som et potensielt problem i fremtiden for vestlige imperialister som ønsker å sikre deres evne til å dominere og kontrollere, og nå ser vi at alt kommer til en slutt. Churchill sa om en fremtidig konfrontasjon med Kina «Jeg håper vi slipper å gjøre det i våre dager» fordi den konfrontasjonen alltid har vært forferdelig, og i dag i atomalderen er dette langt mer sant enn det var i 1902.
Og faktisk trenger vi ikke å gjøre det i våre dager heller. Vi trenger ikke å gjøre det noen gang. Den eneste grunnen til at vi blir presset mot en dypt farlig konflikt med Kina, er fordi det er den eneste måten for vestlige imperialister å opprettholde sin hegemoniske kontroll over denne planeten, men deres hegemoniske kontroll over denne planeten har brakt oss til et punkt med uendelig eskalering av atomkraft, brinkmanship og truende økosystemisk kollaps. Det har ikke akkurat fungert bra, vil nå jeg si.
Det er ingen grunn til at vesten ikke bare kan akseptere eksistensen av andre makter og slutte å prøve å dominere alle på jorden. Vi har lenge vært styrt av tyranner som kontinuerlig presser verden mot lidelse og død for å sikre mer makt og kontroll, men vi trenger ikke å akseptere deres styre. De har ikke noen sunn visjon for arten vår, og det er mye flere av oss enn det er av dem. Deres styre er over så snart mange nok av oss bestemmer oss for det.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Caitlin Johnstone:
The West Has Been Planning To Crush China For A Very Long Time
Regjeringens forslag til endringer i smittevernloven strider mot Grunnloven
Av Jørgen Heier - 11. april 2023
https://steigan.no/2023/04/regjeringens-forslag-til-endringer-i-smittevernloven-strider-mot-grunnloven/
Under «pandemien» utstedte regjeringa – helt unødvendig – midlertidige forskriftshjemler om isolering, smittekarantene og andre begrensninger i bevegelsesfriheten. Disse forskriftene utløper 1. juli 2023. Nå ønsker regjeringa å gjøre disse forskriftene til en permanent lov. Dette forslaget er lagt ut på høring med svarfrist 11. april 2023. Høringssvarene ligger her. Fristen er i dag. Send inn svar her. Vi gjengir høringssvaret til advokat Jørgen Heier.
Av advokat Jørgen Heier.
Forslaget strider mot Grunnlovens ordlyd så vel som de forfatnings- og menneskerettighetsprinsipper denne bygger på, og er dessuten unødvendig i tillegg til de hjemler smittevernloven allerede gir. Høringsnotatets forsøk på å begrunne (forsvare) forslaget ut ifra et påstått praktisk behov ved tilsynelatende å veie menneskerettigheter opp mot hverandre, virker ikke overbevisende.
I motsetning til formuleringen «Kongen i statsråd», medfører formuleringen «Kongen» at den myndighet som gis, kan delegeres – i praksis til departementet. Utarbeidelse av forskrifter innebærer utarbeidelse av generelle regler av lovs rang, og isolasjon og karantene er frihetsberøvelse – intet mindre. Forslaget legger følgelig opp til at byråkrater skal gis permanent, egenhendig lovgivningskompetanse med hensyn til det mest tyngende av inngrep overfor borgerne.
Forslaget må videre ses i sammenheng med den trinnvise sementeringen som pågår i smittevernloven for øvrig hva angår de siste års tiltakshjemler som egentlig skulle være midlertidige, samt arbeidet som for tiden pågår i WHO med hensyn til å styrke WHOs utøvende rolle i pandemihåndtering, bl.a. nettopp gjennom styrking av strukturer for at WHO skal kunne koordinere nasjonale, utøvende helsemyndigheter direkte. I sum legges det nå gradvis opp til en situasjon der internasjonale og nasjonale helsebyråkrater ved neste korsveg på egenhånd kan definere både faktisk og rettslig grunnlag for pandemitiltak, herunder altså frihetsberøvelse, helt uten Stortingets innblanding i den konkrete situasjonen. Denne glidningen må stoppe.
De siste årene har vi høstet nye erfaringer med byråkrater i tilnærmet fri utfoldelse. Man snublet allerede på hoppkanten ved at «de mest inngripende tiltak Norge har hatt i fredstid» ble saksbehandlet på post it-lapper på bakrommet i departement/direktorat og ikke i statsråd. Det synes med økende styrke å kunne diskuteres hvorvidt «meteren», munnbind, nedstenginger og restriksjoner på bevegelse og mellommenneskelig samvær var vitenskapelig begrunnet eller egentlig virket mot spredning av koronaviruset, les: Hvorvidt de grunnleggende, rettslige vilkårene for innføring av disse tiltakene egentlig var oppfylt i henhold til smittevernloven § 1-5. Vi opplevde med undring hvordan WHOs generalsekretær egenhendig erklærte apekopper for å være «a Public Health Emergency of International Concern» uten støtte fra egen ekspertkomité, og at FHI tilsvarende gikk inn for å erklære apekopper for å være en «allmenfarlig smittsom sykdom» til tross for at FHIs egen begrunnelse er vanskelig forenelig med de rettslige vilkårene for dette i henhold til smittevernloven § 1-3. Vi har således lært at byråkrater, om enn aldri så velmenende, ikke bør gis ubegrenset spillerom. Denne lærdommen er imidlertid ikke ny. Maktfordelingsprinsippet ble formulert av Charles Montesquieu allerede på 1700-tallet, og ligger til grunn for delingen i Grunnloven mellom den utøvende makt (kapittel B), den lovgivende makt (kapittel C) og den dømmende makt (kapittel D).
Smittevernloven kapittel 5 gir allerede i dag hjemmel og vilkår for konkret begrunnede enkeltvedtak om tvang overfor den som er smittet med en allmenfarlig smittsom sykdom. I tråd med både rettssikkerhetsprinsipper og nevnte maktfordelingsprinsipp, er slike vedtak gjenstand for domstolskontroll, jf. lovens § 5-9. Enda viktigere i denne sammenheng, er at den eksisterende bestemmelsen i smittevernloven § 7-12 dessuten gir nettopp «Kongen» en permanent forskriftshjemmel som dekker det behovet lovforslaget tilsynelatende skal fylle, for de tilfeller det ikke er tid til å involvere Stortinget i vedtakelsen av de nødvendige tiltak i en gitt situasjon. Høringsnotatet nevner bestemmelsen pliktskyldigst, men unnlater å utforske hvorfor denne i tilfelle ikke er bra nok allerede. Den sentrale, praktiske forskjellen mellom smittevernloven § 7-12 og forslaget til ny § 4-3a, er at den eksisterende bestemmelsen i § 7-12 forutsetter rapportering til og etterfølgende kontroll fra Stortinget. Forslaget til ny § 4-3a kan således synes å bygge på et bekvemmelighetshensyn som ikke bør tillegges for mye vekt. I tråd med ovennevnte maktfordelingsprinsipp, er det all grunn til å opprettholde dagens løsning med det samspillet mellom henholdsvis den utøvende og lovgivende makt som smittevernloven § 7-12 legger opp til.
Legalitetsprinsippet er et grunnleggende prinsipp i enhver demokratisk rettsstat. Prinsippet kommer til uttrykk i generell form i Grunnloven § 113 som lyder: «Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov». For frihetsberøvelse, som ligger i selve kjernen av legalitetsprinsippets område, kommer dette særskilt til uttrykk i Grunnloven § 94, som av en eller annen grunn ikke er eksplisitt nevnt i høringsnotatet. Dette må ses i sammenheng med en annet sentralt prinsipp i demokratiet, hvilket kommer til uttrykk i Grunnloven § 49 som lyder: «Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget». Det er i prinsippet borgerne selv, som gjennom sine valgte representanter på Stortinget – den lovgivende makt – skal fastsette bestemmelser om noe så viktig som frihetsberøvelse. Dette skal ikke overlates til ikke-valgte, ansiktsløse byråkrater i departementer og direktorater, og langt mindre til generalsekretærer i overnasjonale organisasjoner.
Stortinget har gitt helsebyråkratene betydelig spillerom de siste årene. Grensen må imidlertid settes ved lovgivning om frihetsberøvelse. Det er på tide at folket utøver den lovgivende makt gjennom Stortinget over smittevernstaten – og ikke omvendt.
Les også Monica Sortland: Smitteverloven skal endres slik at nedstengninger og andre inngripende tiltak skal være mulige i full fart
Regjeringa ønsker en lov om tvungen isolering, smittekarantene og andre begrensninger av bevegelsesfriheten
Dekkhistorien for Nord Stream-sabotasjen smuldrer opp
Av red. PSt - 11. april 2023
https://steigan.no/2023/04/dekkhistorien-for-nord-stream-sabotasjen-smuldrer-opp/
Også Washington Post og Asia Times sliter med å få eventyret om seilbåten Andromeda til å henge sammen.
I artikkelen Spøkelsesskipet og Nord Stream avslørte Seymour Hersh de falske detaljene i CIAs dekkhistorie. Han skriver:
America’s Central Intelligence Agency kjører konstant hemmelige operasjoner rundt om i verden, og alle må ha en dekkhistorie i tilfelle ting går dårlig, som de ofte gjør. Det er like viktig å ha en forklaring når det går bra, som man gjorde i Østersjøen i fjor høst. I løpet av uker etter min rapport om at Joe Biden beordret ødeleggelsen av Nord Stream-rørledningene, produserte byrået en dekkhistorie og fant villige mottakere i New York Times og to store tyske publikasjoner.
Ved å lage en historie om dyphavsdykkere og et mannskap som ikke eksisterte, fulgte byrået protokollen, og historien ville vært en del av de første dagene med hemmelig planlegging for å ødelegge rørledningene. Det essensielle elementet var en mytisk yacht som ironisk nok heter Andromeda – etter den vakre datteren til en mytisk konge som var lenket til en stein, naken. Dekkhistorien ble delt med og støttet av BND, Tysklands føderale etterretningstjeneste.
Den 3. april rapporterte Washington Post at noen europeiske etterforskere nå tviler på at Andromeda kunne ha sabotert rørledningene uten hjelp fra ett eller flere andre fartøy. Noen i Europa lurte på om rollen til Andromeda var «noe å distrahere eller bare en del av bildet».
Nå har Asia Times tatt opp den tråden i artikkelen The Nord Stream blasts cover story is crumbling.
Avisa siterer utdrag fra Washington Post:
Amerikanske og europeiske tjenestemenn sa at de fortsatt ikke vet sikkert hvem som står bak undervannsangrepet. Men flere sa at de delte tysk skepsis til at et mannskap på seks personer på en seilbåt la hundrevis av kilo med eksplosiver som deaktiverte Nord Stream 1 og en del av Nord Stream 2, et nyere sett med rørledninger som ennå ikke leverte gass til kundene.
Eksperter bemerket at mens det teoretisk var mulig å plassere eksplosivene på rørledningen for hånd, ville selv dyktige dykkere bli utfordret til å senke seg mer enn 200 fot (85 meter) til havbunnen og sakte stige til overflaten for å gi kroppen deres tid til å dekomprimere.
En slik operasjon ville ha tatt flere dykk, og utsatt Andromeda for deteksjon fra nærliggende skip. Oppdraget ville vært lettere å gjemme og gjennomføre ved å bruke fjernstyrte undervannsfarkoster eller små ubåter, sa dykker- og bergingseksperter som har jobbet i eksplosjonens område, som har grov sjø og tung skipstrafikk.
Og videre:
Den tyske etterforskningen har fastslått at spor av eksplosiver av «militærklasse» funnet på et bord inne i båtens kabin samsvarer med partiet med eksplosiver som ble brukt på rørledningen. Flere tjenestemenn tvilte på at dyktige sabotører ville legge igjen slike grelle bevis på deres skyld. De lurer på om de eksplosive sporene – samlet inn måneder etter at den leide båten ble returnert til eierne – var ment å feilaktig lede etterforskere til Andromeda som fartøyet som ble brukt i angrepet.
For urimelig sjøl for en Biden-tilhenger
Vi har vist til denne artikkelen fra Washington Post før, men det springende punktet her er at saka tas opp og understrekes av ei avis som Asia Times, som er en av de mest innflytelsesrike mainstreamavisene i Asia.
Og dette understrekes ytterligere ved at artikkelforfatteren Bradley K. Martin er erklært Biden-tilhenger og skriver:
Hvis Biden gjorde det Hersh sier presidenten gjorde, ville jeg personlig håpe at han slipper unna med det.
Men han tilføyer også:
Men som journalist går jeg ikke med på å hjelpe Biden-administrasjonen ved å late som jeg ikke ser det som er åpenbart. Plikten til å holde ordene og gjerningene til myndighetene under streng gransking prioriteres over mine personlige preferanser.
Da må vi si at eventyrfortellinga om seilskuta Andromeda har fått alvorlige problemer. Det er vel snart bare i Norge at avisredaktørene fortsetter å tro slike barneromshistorier fra Foggy Bottom og Langley.
Blant menigmann og regjeringer i Det globale sør er det neppe noen tvil om hvem som sto bak århundrets sabotasje mot sine egne allierte.
Storm om havvind i Rødt
Av red. PSt - 11. april 2023
https://steigan.no/2023/04/storm-om-havvind-i-rodt/
På landsmøtet i april kan Rødt gjøre en helomvending og si ja til havvind. Det liker en av partiets stortingsrepresentanter dårlig. Dette skriver Aftenposten.
Avisa skriver videre:
Så sent som i 2021, da et nytt arbeidsprogram ble vedtatt, sa Rødt et tydelig nei til alle former for vindkraft – på land, i fjæren og til havs.
«Rødt setter foten ned for å ofre mer av naturens produksjonsevne til utbyggerkapital og spekulanter. Det er nok nå. For fiskeriavhengige samfunn langs kysten er havvind-vedtaket godt nytt,» heter det på partiets nettsider.
Det kan endre seg på landsmøtet 21.–23. april.
På bordet ligger nemlig et forslag fra uttalelseskomiteen, der et flertall av komiteens medlemmer sier ja til havvind.
«Norge vil ha behov for havvindkraft for å sikre utslippskutt og industribygging på vei mot nullutslippssamfunnet», heter det i forslaget.
– Helt unødvendig
– Det er et helt unødvendig forslag og burde ikke bli behandlet, mener stortingsrepresentant Geir Jørgensen fra Nordland.
– Arbeidsprogrammet er kontrakten som ble inngått med velgerne. Det å forandre politikken midt i perioden er uheldig. Vi har gått til valg på å si nei til havvind, slår han fast.
Lite har skjedd siden programmet ble vedtatt i 2021, mener Jørgensen. Da vedtok partiet å si nei til havvind, riktignok med et knepent flertall.
– Argumentene mot havvind har styrket seg. Arealkonfliktene er store, og havvind løser ikke de store problemene vi har i dag med strømpriser og slike ting. I tillegg er jo havvind den absolutt dyreste strømmen man kan tenkes å produsere, fremholder han.
Rød Ungdom er pådriver
Blant dem som er for havvind, er Rød Ungdom. Leder Alberte Tennøe Bekkhus lover kamp for saken på landsmøtet.
Bak dem kan man ane Magnus Marsdal og Manifest Tankesmie.
Det er de som har drevet fram kampanjen for havvind i Rødt. For dem er dette et hovedelement i det de kaller Grønn Industri 21, et prosjekt som er finansiert av blant annet Kjell Inge Røkke gjennom selskapene Kværner og Aker Solutions. Det vakte en smule oppsikt da Røkke ga en million kroner til det som kaller seg «venstresidens tankesmie», men Magnus Marsdal sa til Aftenposten at «– Venstresiden og miljøbevegelsen har ikke noe annet valg enn å samarbeide med storkapitalen.»
Andre vil si at for Røkke må en million være som lommerusk å regne når han kunne få venstresida til å støtte et av sine industrielle hovedprosjekter.
Så Rød Ungdom er på parti med en av de rikeste milliardærene i Norge (eller var det Sveits?) når det gjelder å drive fram storsatsing på havvind.
På samme parti står naturligvis også regjeringa Støre som sier på sine nettsider:
Havvind har potensial til å bli en sentral kilde til fornybar energi på verdensbasis og i Europa, noe som illustreres blant annet av de høye ambisjonene EU har satt seg på området. Utbygging av vindkraft på norsk sokkel ventes å være viktig for å møte den økende etterspørselen etter fornybar kraft som forventes i Norge og Europa i årene fremover. Regjeringens ambisjon om å innen 2040 tildele arealer med potensial for installasjon av 30 GW havvindproduksjon på norsk sokkel vil tilsvare om lag 75 pst. av kapasiteten i det norske kraftsystemet i dag.
Havvindpartiet omfatter altså nesten halvparten av Rødt, Rød Ungdom, Manifest, Kjell Inge Røkke, regjeringa Støre og EU. Ja, også naturligvis Bjørgulv Braanen i Klassekampen. Nå prøver de også å få flertallet i Rødt om bord.
Les også: Enormt naturinngrep: MDG vil bygge 2.000 havvindturbiner innen 2030
Norsk industri trenger ikke vindkraft
Odd Handegård skriver på steigan.no:
Media fylles nå med fantasifulle innlegg av direktører og professorer om et antatt økende behov for utbygging av mer fornybar energi i Norge. Sist lørdag hadde ledelsen ved Sparebanken i Nord-Norge et innlegg hinsides all virkelighet: Norsk industri skal angivelig ha et så kolossalt behov for ny kraft at Norge vil få et kraftunderskudd allerede i 2026 dersom ny vindkraftutbygging droppes. Selv om eventyret opprinnelig kommer fra Statnett, er påstanden om at Norge trenger 60 TWh mer kraft oppdiktet. Industriens angivelig økte energibehov, er i stor grad knyttet til hypotetiske/tvilsomme prosjekter som i hovedsak befinner seg på tegnebrettet, og som i alle fall vil sløse bort enormt med norsk energi – til ingen nytte, og med beklagelige konsekvenser for strømprisen.
Og videre:
Offisielt skal sløseriet bidra til å realisere det «det grønne skiftet» og til å få strømprisen vesentlig ned. I realiteten skjer det motsatte: Ny fornybar energi (ustabil vindkraft bare 30-40 % av tiden), fører til mer eksport, ikke av ustabil vindkraft som EU har nok av, men til eksport av stabil vannkraft. Energibehovet i EU er ubegrenset: Jo mer vindkraft som bygges i Norge, jo større blir eksporten av vannkraft fordi regjeringen og Høyre ikke ønsker å regulere omsetningen av kraft i Norge. Krafta skal «flyte fritt» og overlates til et marked der krafta selges der strømprisen er høyest. Kraftprisen i EU smitter over på prisen til norske husstander. Blir det mer vindkraft i Norge, risikerer husstandene på sikt utkoplinger og rasjonering, noe bransjen har begynt å kalle «fleksibel» energibruk.
Mer miljøødeleggelser, mer ustabil kraft, mer eksport til EU og høyere strømpris i Norge. Det er hva Rød Ungdom og Manifest ønsker å få landsmøtet i Rødt med på å vedta.
Og det er altså tvingende nødvendig «på grunn av klimaet» i landet med verdens grønneste energiproduksjon.
Norges utslipp av klimagasser var i 2021 på 48,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Det er 2,4 millioner tonn lavere enn i 1990, en nedgang på 4,7 prosent.
La det være helt klart:
Det finnes ingen miljømessige eller industrielle argumenter fra norsk side for at man skulle satse på havvind. Vindkraftbransjen er en bløff. Den er ikke bærekraftig. Den er ikke miljøvennlig. Den løser ingen kiimaproblemer. Men derimot er den uhyre velegnet for finanskapitalen til å omdanne hittil uberørte naturområder til finansiell profitt. Den store gjelda som blir tatt opp for å bygge disse kostbare prosjektene gjør at bankene kan skape enda mer fiatpenger av tynn luft og holde spekulasjonskarusellen i gang enda litt til.
Hvis Rød Ungdom får det som de vil skal det altså bli en oppgave også for Rødt å holde dette sirkuset i gang.
USA viser muskler i Persiabukta, til ingen nytte
Av Bhadrakumar - 11. april 2023
https://steigan.no/2023/04/usa-viser-muskler-i-persiabukta-til-ingen-nytte/
Et USA fylt av panikk prøver å manovrere seg inn i Vest-Asias tsunami av politiske, økonomiske og diplomatiske endringer, men er det noen som lytter?
Av M. K. Bhadrakumar.
Tre illevarslende USA-relaterte utviklinger i forrige uke motvirker den generelle avspenningen i den vestasiatiske regionen:
For det første, Israels statsminister Benjamin Netanyahus telefonsamtale tirsdag til Emiratenes president Mohamed bin Zayed al-Nahyan (MbZ), som ønsket et møte for å blåse liv i Abraham-avtalen;
For det andre, en hysj-hysj-tur til Saudi-Arabia av CIA-direktør William Burns for å møte kronprins Mohammed bin Salman (MbS) mens kinesisk diplomati akselererer i Vest-Asia;
For det tredje, ankomsten av den atomdrevne angrepsubåten USS Florida til farvannet i Persiabukta.
Den røde tråden her er Irans fremgang i geopolitikken i Vest-Asia, etter dets historiske avtale med Saudi-Arabia, formidlet av Kina med robust russisk støtte.
Disse tre utviklingene fant sted i umiddelbar sammenheng med et banebrytende møte mellom Saudi-Arabias utenriksminister Faisal bin Farhan Al-Saud og hans iranske motpart Hossein Amir Abdollahian torsdag i Beijing.
I en bisarr tilfeldighet passerte USS Florida også Suez-kanalen på torsdag på et oppdrag til støtte for den Bahrain-baserte amerikanske femte flåten, hvis operasjonsområde inkluderer Persiabukta, Rødehavet og deler av Det indiske hav.
Saudi-Iran avspenning
I ukene siden Saudi-Arabias og Irans avtale 10. mars om å gjenopprette diplomatiske forbindelser, har topptjenestemenn i begge stater snakket på telefon flere ganger, og Saudi-Arabias kong Salman har invitert Irans president Ebrahim Raisi til å besøke Riyadh. Møtet mellom de to utenriksministrene i Beijing torsdag signaliserer at Raisis besøk i Riyadh ikke er langt unna.
Den felles uttalelsen som ble gitt etter Beijing-møtet viser at koppen med saudi-iransk avspenning raskt fylles opp og nærmer seg halvfullmerket allerede.
Den felles uttalelsen snakker om å «øke samarbeidet» og antyder spesifikke initiativer som er underveis, for eksempel å utforske «samarbeidsmåter, med positive resultater, med tanke på naturressursene, det økonomiske potensialet og mange muligheter deres land har, som kan bidra til at begge får gjensidig nytte.»
En høytstående iransk tjenestemann har åpent søkt saudiske investeringer. Tidligere har Saudi-Arabias finansminister Mohammad Al Jadaan flagget «mange muligheter» i Iran for saudiske investeringer. Direkteflygninger er i ferd med å bli gjenopptatt.
Den felles uttalelsen bekreftet at partene vil «øke samarbeidet for å støtte stabilitet og sikkerhet i regionen, til gjensidig nytte.» Teheran påvirker Ansarallah-bevegelsen til å oppnå en våpenhvile i Jemen i deres forhandlinger med Riyadh. De saudiske og omanske utsendingene ankom Sanaa på lørdag for å forhandle frem en permanent våpenhvileavtale som kan bli annonsert før den muslimske Eid-ferien som starter 20. april.
Saudiarabisk autonomi og amerikansk harme
I utgangspunktet signaliserer torsdagsmøtet i Beijing at Riyadh og Teheran aktivt streber etter et bredere samarbeidsforhold, og Kina understreker at de har til hensikt å fortsette å spille en sentral rolle som formidler og tilrettelegger.
Kinesiske kommentatorer spår at Beijing er villig til å fungere som en koordinator for å løse konflikter i den vestasiatiske regionen, ettersom Kina har stor aksept blant regionale stater. Kina merker at Saudi-Arabias autonomi øker ytterligere – ved å ta i bruk økonomiske strategier uavhengig av USA, og ikke lenger er politisk lydig mot Washingtons diktat.
Den nylige OPEC+-beslutningen om å kutte oljeproduksjonen ytterligere blir sett på som bevis på dette geopolitiske skiftet. For å sitere fra en Global Times-kommentar (gjengitt i Folkets dagblad) forrige uke: «Stemningen av harme mot USA i Midtøsten [Vest-Asia] er gjennomgripende, ikke bare i Saudi-Arabia, ettersom USAs engasjement i regionen er sett på som primært drevet av et ønske om å beslaglegge oljeressurser… Ingen ønsker å være USAs bonde for alltid.
«USAs forsøk på å kontrollere det globale energilandskapet, spesielt på bakgrunn av konflikten mellom Russland og Ukraina, har gjort mange land sinte, ettersom Washington stadig krever at noen land i Midtøsten [vestasiatiske] land ofrer sine egne interesser for å undertrykke Russland.»
«Washington trenger å forstå at de regionale anliggender bør være, og vil bli avgjort av relevante land i Midtøsten [Vest-Asia]. USA lever fortsatt under illusjonen av amerikansk hegemoni og determinisme.»
I motsetning til dette er amerikanske medier fulle av panikk over amerikansk nedtrapping i Vest-Asia. Det er en påtakelig følelse av frustrasjon i Washington. Den flere tiår gamle amerikansk-israelske strategien om å «splitte-og-herske» ved å sette opp Iran som busemann har mistet trekkraften.
Potensielt Iran-oppgjør
Spøkelset som hjemsøker Washington er at Teheran for første gang siden den islamske revolusjonen i Iran i 1979 ubønnhørlig styrker sine bånd med Gulf Cooperation Council (GCC)-statene, som igjen gradvis vil begrave vestlige sanksjoner mot Iran.
Når det er sagt, går Irans atomprogram også jevnt fremover. USA beregner at Irans atomprogram fortsatt er et splittende spørsmål blant Gulf-statene, spesielt Saudi-Arabia. Men dette mulighetsvinduet kan også stenge når Raisis besøk i Saudi-Arabia får på plass en matrise av strategisk forståelse Saudi-Iran.
Biden-administrasjonen kan ta fatt i den ferske IAEA-rapporten som oppdaget uranpartikler anriket til 83,7 prosent renhet – svært nær våpenkvalitet – ved Irans underjordiske Fordow-anlegg som begrunnelse for et oppgjør med Teheran.
En amerikansk tjenestemann ble sitert av Al Arabiya English og sa at Burns’ oppdrag til Saudi-Arabia faktisk var å forsterke USAs forpliktelse til etterretningssamarbeid. Sannsynligvis delte Burns de siste etterretningsrapportene om Iran med MbS. Ikke desto mindre har Saudi-Arabia gjennomført utenriksministermøtet som ble arrangert av Beijing, og signalisert at kompasset for å forbedre båndene med Iran er satt og, viktigere, at Riyadh ikke vil være part i noen amerikansk militæraksjon mot Iran.
Men da er det kanskje ikke nødvendig med et direkte Saudi-engasjement heller. USS Florida er angivelig i stand til å frakte opptil 154 Tomahawk sjø-til-land kryssermissiler.
Skiftende geopolitikk i Vest-Asia
Det er bemerkelsesverdig at tjenestemenn i Det hvite hus og utenriksdepartementet har valgt å rose den Kina-meglede Saudi-Iran-avtalen, om enn i floskler. USAs president Joe Biden reagerte også på en dempet måte på den svært provoserende OPEC+-beslutningen om ytterligere å kutte oljeproduksjonen neste måned, som han vet godt, er forankret i en dyp forståelse mellom Riyadh og Moskva og vil gi en enorm fortjeneste for Russland fra oljeeksporten.
Merkelig nok fremsatte Netanyahus kontor en påstand om at MbZ (Mohamed bin Zayed Al Nahyan, Emiratenes president, o.a.) ringte ham og at de to lederne «enes om å fortsette dialogen mellom dem i et personlig møte i nær fremtid». Men The Emirates News Agency, WAM, har siden rapportert at samtalen faktisk fant sted på Netanyahus initiativ og at MbZ sa at Emiratene «ville samarbeide med Israel, andre arabiske nasjoner og internasjonale partnere for å unngå regional eskalering og fremme en vei til fred og stabilitet.»
WAM-rapporten flagget umiskjennelig at De forente arabiske emiraters prioritet dreier seg om regional stabilitet, og implisitt, at landet ikke vil bli dratt inn i noe amerikansk-israelske humbug for å undergrave de nåværende prosessene i regional politikk – ikke bare mellom Saudi-Arabia og Iran, men også de som innebærer Syrias retur til Den arabiske liga, en våpenhvile i Jemen osv.
Nyhetsrapporten unnlot å nevne noen forpliktelse fra MbZ til å møte Netanyahu, som selvfølgelig er helt klar og ivrig etter å dra, uvillig til å innse at Israel har mistet grepet på det regionale planet.
I mellomtiden vil USS Florida lure i farvannet i Persiabukta som en fremstøøt markering av amerikansk makt, og sende meldinger med en stilltiende, men ineffektiv, advarsel til både arabiske stater og Beijing om at det ikke kan være noen ny sheriff i byen, nå eller i tenkelig fremtid.
Her ligger den virkelige faren. Biden-administrasjonen har et desperat behov for god optikk og kan på refleks ty til makt for å hindre det som er ikke mindre enn et skifte av tektoniske plater i geopolitikken i Vest-Asia, som kanskje kan løses bedre med ikke-militære verktøy – eller rett og slett, ikke bli tatt opp i det hele tatt.
Denne artikkelen ble først publisert i The Cradle:
US flexes muscle in Persian Gulf, to no avail
USA støttet et mislykket ukrainsk angrep på atomkraftverket Zaporizhzhia
Av Dave DeCamp - 11. april 2023
https://steigan.no/2023/04/usa-stottet-et-mislykket-ukrainsk-angrep-pa-atomkraftverket-zaporizhzhia/
Ukrainske soldater forsøkte å krysse elven Dnepr i båter.
Times of London publiserte fredag en rapport som beskriver et mislykket ukrainsk angrep på det russiskkontrollerte Zaporizhzhia kjernekraftverk (ZNPP), som fant sted i oktober 2022.
Rundt 600 ukrainske spesialsoldater startet angrepet fra den nordlige bredden av elven Dnepr og forsøkte å krysse vannet for å nå ZNPP. Da angrepet ble avfyrt, traff HIMARS-raketter fra USA russiske stillinger på sørbredden av elva nær kraftverket.
På spørsmål fra The Times om USA hadde gitt målrettingsdata for HIMARS før raidet, sa en Pentagon-kilde at USA ga «tidssensitiv» etterretning til ukrainske spesialstyrker. «Vi deler informasjon med dem, men de er ansvarlige for valg, prioritering og endelige beslutninger for å engasjere trusler,» sa kilden.
Det farlige angrepet på ZNPP, som er Europas største kraftverk, mislyktes da hoveddelen av de ukrainske soldatene ikke kunne krysse elva på grunn av russisk ild. En liten gruppe soldater kom seg over og deltok i en timelang skuddveksling i utkanten av Enerhodar, byen der anlegget ligger.
Raidet fant sted 19. oktober, og russiske medier på den tiden siterte russiske militære tjenestemenn som sa at et angrep på ZNPP var forpurret. Generalløytnant Igor Konasjenkov, en talsmann for det russiske forsvarsdepartementet, sa at angrepet involverte «37 fartøy med ukrainske tropper for å landsette angrepsstyrken, inkludert 12 tunge og 25 lette fartøy».
Russland anklaget Ukraina for å forsøke andre lignende angrep på ZNPP. I september 2022 sa russiske tjenestemenn at rundt 250 ukrainske soldater forsøkte å lande nær anlegget, men det ble forpurret. På den tiden var inspektører fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) stasjonert ved ZNPP.
Russiske styrker tok ZNPP i de første dagene av Russlands invasjon og har kontrollert det siden mars 2022. Rafael Grossi, sjefen for IAEA, besøkte anlegget i forrige uke og advarte mot angrep på atomanlegg.
«Det er veldig, veldig viktig at vi er enige om det grunnleggende prinsippet om at et atomkraftverk ikke skal angripes under noen omstendigheter», sier han. «Det skal på samme måte, heller ikke brukes til å angripe andre. En atomulykke med radiologiske konsekvenser vil ikke spare noen.»
Denne artikkelen ble først publisert av Anti-War:
The US Supported a Failed Ukrainian Attack on the Zaporizhzhia Nuclear Power Plant
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Krigsdagbok del 52 – 7. til 10. mars 2023
Av Lars Birkelund - 11. april 2023
https://steigan.no/2023/04/krigsdagbok-del-52-7-til-10-mars-2023/
Dette er 52. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
7. mars
Det skapes et inntrykk av at visse land aldri har gyldige grunner til å sette noen i fengsel.
Norske medier akker og uffer seg nå over at Svetlana Tikhanovskaja ble dømt til 15 års fengsel. Men hun har faktisk oppfordret til sanksjoner og sabotasje mot Hviterussland og er antagelig delaktig i å gjennomføre slikt. Det gir seg sjøl at sånt er straffbart, også i Norge, sjøl om straffen kanskje ikke hadde blitt så høy her.
Disse sammenhengene tier norske medier om. I det hele tatt kan man trygt gå ut i fra at norske/vestlige medier desinformerer om andre land, til fordel for NATO/Norges ‘venner’ og til ulempe for de landene USA/NATO/Norge ikke liker. Den rette betegnelsen på dette er PROPAGANDA.
Seinere samme dag:
Stein Tønnesson sa på Dagsnytt 18 i dag at han tror at Kina ble innviet i Russlands plan om å invadere Ukraina. Det har jeg også lurt på. For hvis Russland hadde Kinas stilltiende støtte blir det mer forståelig at Russland tok sjansen på å gjøre det.
8. mars
Ingen nordmenn hadde likt at Russland støtta organisasjoner i Norge, så hvorfor bør georgierne like at fremmede makter støtter organisasjoner i Georgia?
Det som foregår i Georgia nå er åpenbart et vestlig forsøk på statskupp ala Ukraina i 2014 og som USA/NATO/EU har prøvd på i Hviterussland siden 2020. USA/NATO/EU prøver altså å få med seg Georgia (og Hviterussland) på krigen mot Russland ved å installere marionetter. Men dette sier ikke norske medier et ord om, hverken NRK, TV 2, Aftenposten eller andre. Og Helsingforskomiteen er sjølsagt heiagjeng også for denne prosessen, for statskupp og krig.
Bakgrunnen er at Georgia har vedtatt en lov som alle andre land har i forskjellige former, en lov som skal begrense fremmede makters innflytelse via NGOer. Loven ble vedtatt med overveldende flertall i Georgias nasjonalforsamling, 76 mot 13. Heller ikke det har norske medier sagt et ord om, meg bekjent. Det betyr at de støtter forsøket på statskupp i Georgia, som forsøket på statskupp i Hviterussland og som i Ukraina i 2014. Årsaken er allerede nevnt.
Jeg tror Trond Andresen traff spikeren på hodet med denne kommentaren som han hente fra Slavyangrad (på Telegram):
«Det er ingen ordentlig innflytelsesrik pro-russisk gruppe i georgisk politikk, men det er en pragmatisk, realistisk leir, mot en rabiat russofob side. Den første har vunnet alle valg med letthet i lang tid, og den eneste sjansen for å få Georgia tilbake i krig ser ut til å være et kupp. Forholdet til Russland blir bedre (fra et ganske lavt punkt, men likevel), i stedet for å forverres med tiden, og dette skremmer vesten ytterligere.
Det er ikke noe urettferdig eller ekstraordinært med «the anti foreign agent bill», som forresten i praksis kan ramme russiske bedrifter i landet (som fortsatt er mange) mer enn vestlige. Begrunnelsen for at «det ville hindre Georgia å bli med i EU» er ganske absurd: Georgias problemer med fattigdom, rettssikkerhet og kulturell avstand fra EU-land betyr ganske enkelt at det aldri vil bli med. Protestene prøver rett og slett å orkestrere et kupp.
Selv om den pragmatiske leiren har vunnet alle valg og meningsmålinger med letthet, er det veldig lett å manipulere et plutselig skifte i opinionen i det post-sovjetiske Georgia. Du har et stort flertall av apatiske, uinteresserte mennesker, så en høylytt minoritet kan alltid seire. Men slike protester og hærverk mot det georgiske parlamentet er nesten en gjenganger i det landet, de skjer hver gang ‘hardline europeanists’ ikke kan akseptere virkeligheten. Det som er virkelig bekymringsfullt her er posisjonen til presidenten, som ble valgt til å representere den pragmatiske leiren, men ser ut til å ha skiftet side, og USAs plutselige interesse for landet».
Seinere samme dag:
Ingen nordmenn hadde likt at Russland støtta organisasjoner i Norge, så hvorfor bør georgierne like at fremmede makter støtter organisasjoner i Georgia?
De som fortsatt tror at norske medier er frie og uavhengige, og forteller oss det vi trenger å vite, bør lese hva Ole-Petter Mosebekk i dag sa om tyrkiske medier:
«Jeg ser på nyhetskanaler fra mange land i verden. Den eneste kanalen hvor det har vært diskusjoner med representanter for begge sider i Ukraina-konflikten er en Tyrkisk kanal. Jeg finner det utrolig at man må til et land som Tyrkia for å få en saklig diskusjon om krigen i Ukraina. Tyrkia med sin brutale undertrykkelse av det kurdiske folk, har jeg aldri oppfattet som et ledende land når det gjelder ytringsfrihet og menneskerettigheter».
Poenget at alle land har tabuer, dvs fakta og forhold man helst ikke skal snakke om, og i hvert fall ikke på TV. Men tabuene varierer fra land til land. I Tyrkia er det blant annet kurderspørsmålet som er tabu.
Sensur av medier skjerpes når det er krig. Krigen i Ukraina, eller rettere sagt krigen om Ukraina, har ført til at sensuren i Norge antagelig er sterkere enn noen gang siden Norge var okkupert. Da var det som kjent Hitler som var ‘redaktør’ for norske medier, nå USA/NATO/EU.
10. mars
Facebook-minne fra 2015. På dette tidspunktet hadde Norge for lengst begynt å støtte Ukrainas krigføring, offisielt bare med stridsrasjoner. Og legg merke til at disse ukrainerne ble invitert av Norges ‘Fredsråd’.
Seinere samme dag.
Harald Stanghelle (Aftenposten), han som sa at Julian Assange er en fare for demokratiet. I dagens Aftenposten påstår han at «knapt noen på vestlig side» i dagene etter Nord Stream-sabotasjen «virket å være i tvil» om at det var Russland som utførte sabotasjen. Litt lenger ut i samme artikkel: «I mange måneder satt Russland nokså alene på anklagebenken».
I virkeligheten var det mange i Norge/Vesten som sa at det var mest sannsynlig at USA gjorde det, noe det åpenbart er. Så hva er det som får Stanghelle til å si sånt? Vet han ikke bedre eller juger han? Eller har han bare dårlig hukommelse?
Faktum er at «vestlige anklagere» (les journalister) nesten alltid konkluder med at land som Russland, Syria og Iran har skylda, nesten uansett hva som skjer. Psykologien bak dette er at den som først kommer med en anklage vanligvis vinner. I alle fall hvis anklagen rettes mot andre enn Norge, USA og NATO. Propagandistene vet altså hva de gjør.
«Det er slett ikke lenger så sikkert at Russland sto bak Nord Stream-sabotasjen», heter det i ingressen hans nå. Velkommen etter Stanghelle. Hva skulle vi gjort uten ‘journalister’ som deg?
Seinere samme dag.
Iran og Saudi Arabia har blitt venner. Det liker nok ikke Jens Stoltenberg.
Krigsdagbok del 51 – 3. til 5. mars 2023
Krigsdagbok del 50 – 20. til 27. februar 2023
Krigsdagbok del 49 – 10. til 17. februar 2023
Krigsdagbok del 48 – 4. til 9. februar 2023
Krigsdagbok del 47 – 1. til 30. februar 2023
Krigsdagbok del 46 – 25. til 30. januar 2023
Krigsdagbok del 45 – 15. til 20. januar til 2023
Krigsdagbok del 44 – 6. til 14. januar 2023
Krigsdagbok del 43 – 30. desember 2022 til 5. januar 2023
Krigsdagbok del 42 – 16. til 25. desember 2022
Krigsdagbok del 41 – 12. til 13. desember 2022
Krigsdagbok del 40 – 2. til 11. desember 2022
Krigsdagbok del 39 – 22. november til 1. desember 2022
Krigsdagbok del 38 – 19. til 21. november 2022
Krigsdagbok del 37 – 1. til 15. november 2022
Krigsdagbok del 36 – 20. til 30. oktober 2022
Krigsdagbok del 35, 15. til 19. oktober 2022
Krigsdagbok del 34
Krigsdagbok del 33, 1. til 12. oktober 2022
Krigsdagbok del 32, 20. til 30. september 2022
Krigsdagbok del 31, 9. til 19. september 2022
Krigsdagbok del 30, 29. august til 8. september 2022
Krigsdagbok del 29, 21. til 28. august 2022
Krigsdagbok del 28, 7. til 18. august 2022
Krigsdagbok del 27, 28. juli til 6. august
Krigsdagbok del 26, 21. til 27. juli
Krigsdagbok del 25, 12. til 20. juli
Krigsdagbok del 24, 4. til 11. juli
Krigsdagbok del 23, 28. juni til 3. juli 2022
Krigsdagbok del 22, 15. til 26. juni 2022
Krigsdagbok del 21, 7. til 15. juni
Krigsdagbok del 20, 29. mai til 5. juni 2022
Krigsdagbok del 19, 23. til 28. mai 2022
Krigsdagbok del 18, 19. til 21. mai 2022
Krigsdagbok del 17, 11. til 18. mai 2022
Krigsdagbok del 16, 4. til 10. mai 2022
Krigsdagbok del 15, 3. mai 2022
Krigsdagbok del 14, 28. april til 2. mai 2022
Krigsdagbok del 13, 22. til 27. april 2022
Krigsdagbok del 12, 17. til 21. april 2022
Krigsdagbok del 11, 12. til 15. april 2022
Krigsdagbok del 10, 8. til 10. april 2022
Krigsdagbok del 9, 1. til 7. april 2022
Krigsdagbok del 8, 26. til 31. mars 2022
Krigsdagbok del 7, 22. til 25. mars 2022
Krigsdagbok del 6, 16. til 20. mars 2022
Krigsdagbok del 5, 11. til 15. mars 2022
Krigsdagbok del 4, 7. til 10. mars 2022
Krigsdagbok del 3, 3. til 6. mars 2022
Krigsdagbok del 2, 28. februar – 2. mars 2022
@Krigsdagbok
To mulige framtidsscenarier
Av Trond Andresen - 11. april 2023
https://steigan.no/2023/04/to-mulige-framtidsscenarier/
En høyteknologisk Utopi – og en høyteknologisk Dystopi
Av Trond Andresen, førsteamanuensis(p) i kybernetikk, NTNU
<trond.andresen@ntnu.no>
To mulige framtidssamfunn («scenarier») diskuteres: Begge har en høyt automatisert produksjons-, kommunikasjons-, energi- og transportsektor med en liten arbeidsstyrke, og en stor arbeidsintensiv tjenestesektor.
Det første, «utopiske» scenariet er inspirert av den marxistiske kommunistiske visjonen, med noen viktige modifikasjoner: Grenser for forbruk eksisterer fortsatt, visse varer og tjenester utveksles fortsatt i et marked. Likevel: den marxistiske utopien er en nyttig «asymptote» å strebe etter, også om den aldri kan nås.
Det andre, «dystopiske» scenariet har få arbeidere i industri og infrastruktur akkurat som det første. Denne sektoren, og den mye større service-/«tjenersektoren» drives på autoritært kapitalistisk vis. Det argumenteres for at profittratene kan opprettholdes på ubestemt tid i en slik økonomi. Dagens verdensomspennende aktivitet fra selskaper for å overta tjenestevirksomhet som til nå har vært i det offentlige, drøftes i lys av dette.
1. Innledning
Det nåværende politiske og ideologiske klimaet stimulerer ikke til å lansere og diskutere virkelig langsiktige mål for samfunn (i denne artikkelen betyr langsiktig «et århundre eller to»). Slike temaer vekker liten interesse av flere grunner:
De mange dramatiske og fullstendige sammenbrudd av forsøk på sosialistiske samfunn.
Økende innsikter i teoretiske og ideologiske svakheter ved sosialisme og kommunisme.
Den økende «postmodernistiske» ideologien i mange akademiske og intellektuelle kretser om at framtidsoptimistiske visjoner om opplysning og sosial framgang, «rett og slett ikke er mulig».
Denne artikkelen hevder at spedbarnet blir kastet ut med badevannet. Hvis utopier – store visjoner for kvalitativt bedre samfunn – ikke får spille en rolle i den offentlige samtalen, har det uheldige virkninger på politiske valg som tas i dag, til og med når visjonene i seg sjøl kanskje er ugjennomførbare og aldri kan realiseres helt. I denne sammenhengen kan metaforen om en asymptote være nyttig. En asymptote i matematikk betyr en rett linje som en gitt graf nærmer seg med et alltid avtagende avvik, men som den aldri vil nå helt. Det utopiske samfunnet som skal presenteres er gjennomførbart, i det minste i «asymptotisk» forstand.
Et annet viktig begrep i denne artikkelen er den sjøloppfyllende profetien: Politiske prosesser, i motsetning til naturlige eller «fysiske» prosesser, er underlagt denne mekanismen. Hvis en ny samfunnsvisjon eller forslag om store endringer bare spres av enkelte individer eller utkantgrupper, og bare nevnes sporadisk i media, kan det lett bli nedvurdert som «skrullete».
Mens holdninger og ideer som til stadighet blir spredd og snakket om, etter hvert vil virke «realistiske» sjøl om de i utgangspunktet ble møtt med skepsis – det som var kontroversielt, blir akseptert visdom ved gjentakelse. Et eksempel på dette er hvordan offentlig opinion om hva som utgjør «akseptabel» arbeidsløshet i moderne land har blitt økt siden 60-tallet, og hvordan denne endringen i holdninger har gjort det mulig med «reformer» som forverrer livet for folk.
Men mekanismen i den sjøloppfyllende profetien bør også gi grunn til optimisme siden den kan virke motsatt vei. Dette indikerer at ukonvensjonelle eller «store» ideer ikke nødvendigvis bør betraktes som skrullete fordi de i utgangspunktet blir latterliggjort.
I ovennevnte ånd vil denne artikkelen presentere både en utopi og en dystopi. Den første bør tilstrebes, den andre unngås (forfatteren antar at de fleste lesere vil være enige om de attraktive, respektive frastøtende, trekkene ved de to scenariene som skal presenteres).
Begge framtidsvisjonene har noe til felles: De forutsetter at vitenskap og teknologi utvikler seg på en ustoppelig måte – dette er ikke noe som kan eller vil bli hindret eller forsinket betydelig av menneskelige inngrep (jeg ser da bort fra muligheten for et stort sammenbrudd av den moderne sivilisasjon, for eksempel gjennom en atomkrig.)
Med antagelsen om framgang innen vitenskap og teknologi (man bør merke seg at begrepet «framgang» brukes på en strengt beskrivende måte – uten å antyde noen slags positiv verdi i seg sjøl), følger det at sysselsetting i alle typer arbeid som kan automatiseres, vil krympe:
I dystopien for å øke fortjenesten uten hensyn til dem som mister jobbene sine.
I utopien som et bevisst verktøy for å frigjøre arbeidskraft til meningsfulle «tjeneste»-jobber – skape, samhandle, undervise, underholde eller ta vare på andre mennesker.
2.Det utopiske scenariet
Kanskje det mest berømte enkeltsitatet som beskriver essensen av en framtidig utopi, er dette fra Karl Marx:
I en høyere fase av det kommunistiske samfunn, etter at individenes slavebundne underordning under arbeidsdelingen og, dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid er forsvunnet; etter at arbeidet ikke bare er blitt et middel til livets opphold, men selv er blitt det fremste livsbehov; etter at også produksjonskreftene har vokst samtidig med individenes allsidige utvikling og alle kildene til fellesskapets rikdom flyter mer rikelig – først da kan den snevre borgerlige retts horisont helt overskrides og samfunnet skrive på sine faner: «Fra enhver etter sin evne, til enhver etter sitt behov (Marx, 1875).
Marx’ visjoner for kommunismen er (dessverre) ikke på moten i disse dager, så la oss gripe til Science Fiction, som er mindre begrenset av hva som ansees som «realistisk». Romanen «The Disposessed» av Ursula K. LeGuin (1974) beskriver et kommunistisk samfunn i marxistisk forstand (med ett viktig unntak). I språket som snakkes i dette samfunnet, er ordet for «lek» og «arbeid» det samme. Men det er et eget begrep for «slit» eller «drittarbeid». Dette er et viktig poeng for at utopien skal diskuteres: Arbeid må være attraktivt i seg sjøl. LeGuins utopi avviker imidlertid sterkt fra Marx, i den forstand at««til enhver etter behov» er vanskelig å oppfylle. Hennes er et anarkokommunistisk samfunn med knapphet. Dette samfunnet er realisert på en ørkenaktig planet med få naturressurser, og er begrenset av dette til tross for avansert vitenskap og teknologi. Mens individer ikke holdes tilbake av rasjonering eller behovet for penger (som ikke eksisterer i en kommunistisk økonomi), og derfor i teorien kan konsumere eller ta hva og så mye de vil av samfunnets produksjon, holder de frivillig tilbake bare på grunn av (den mer eller mindre internaliserte) frykten for å miste respekten fra sine medborgere, og/eller sin sjølrespekt.
En annen utopisk roman er «Voyage from Yesteryear» av James P. Hogan (1982), hvor en robotekspedisjon ankommer den rike og uberørte jordlignende planeten Chiron. Ekspedisjonen har en last med nødvendig genetisk materiale for å «klekke» ut en ny generasjon mennesker. Disse barna vokser opp under omsorgsfullt robottilsyn, og – uavhengig av påvirkning fra ethvert jordisk samfunn – skaper de spontant en utopi uten stat, tvang, penger, lønn, formell autoritet og hierarkier. I motsetning til LeGuins utopi, er dette et samfunn med overflod på grunn av teknologi (roboter, temmet fusjonsenergi) og en lav befolkning i forhold til planetens ressursgrunnlag. Så hva får folk til å oppføre seg i Hogans utopi? –Noe som ligner på det i LeGuins samfunn: respekt og sjølrespekt. En annen og mye senere bølge av kolonisatorer, nå bestående av faktiske voksne mennesker med alle konvensjoner og hang-ups på grunn av sosialisering i et konkurransepreget kapitalistisk samfunn (Jorda) kommer til Chiron og blir konfrontert med holdninger og verdier som de rett og slett ikke forstår: «Når en er i en butikk og du ikke trenger å betale for noe, hvorfor ikke ta alle de attraktive varene du kan få med deg, og komme tilbake for mer?» –Du vil lære, svarer Chironianerne, gåtefullt. Og de fleste av de nye kolonisatorene gjør det. Chironianerne har også en fascinerende «uformell kommandostruktur»: autoritet eksisterer bare i den grad arbeidere i et foretak aksepterer at en bestemt person som aspirerer til en ledende eller koordinerende rolle har talent for dette. Hvis ikke, vil personen ganske enkelt ikke bli adlydt, eller bare ignorert. Men hvis personen ansees kompetent, blir personens rett til å ta beslutninger på vegne av kollektivet lett bli akseptert, og «ordrer» blir lojalt implementert.
Med Marx og disse bøkene i tankene, la oss nå diskutere det materielle grunnlaget for en (i det minste «asymptotisk») utopi. Det som muliggjør dagens høye levestandard i utviklede land (jeg tar her ikke opp temaene utnyttelse av fattige land og ikke-bærekraftig bruk av miljøet) er:
et høyt utdanningsnivå,
moderne infrastruktur (energi, kommunikasjon og transport),
automatisert produksjon og prosessindustri,
informasjonsteknologi-medierte tjenester.
La oss begynne med spørsmålet: Hva slags arbeid kan automatiseres, og hva slags arbeid kan ikke – eller bør ikke – automatiseres? En tidligere norsk Høyre-statsminister (Jan P. Syse) svarte en gang i et intervju at det var regjeringens mål å «øke produktiviteten i barnehagene våre», noe som viser at han ikke hadde reflektert mye over dette. For slikt arbeid der folk gir omsorg til, underviser eller underholder andre mennesker – må nødvendigvis forbli arbeidsintensivt, uavhengig av teknologiske framskritt.
Man bør i stedet stille spørsmålet fra en annen vinkel: Er ikke poenget med automatisering, der det er teknisk mulig og ikke skadelig for mennesker eller miljø, å øke vår kapasitet til i stedet å «jobbe» med og for hverandre?
Bør ikke arbeid med/for andre mennesker være mindre – ikke mer –«effektivt» i vid forstand? («Arbeid» er her plassert i anførselstegn i LeGuins ånd). En framtidig bilfabrikk eller papirfabrikk, eller industriell rengjøring, kan drives med svært få ansatte. Slik automatisering har ingen uheldige bivirkninger (biler eller papir eller gulv eller andre ikke-levende ting trenger ikke menneskelig omsorg). Det eneste argumentet for å opprettholde slike arbeidsplasser er i en type samfunn som ikke kan tilby alternativ sysselsetting. Men hvis «frigjorte» arbeidere fikk (mer) meningsfylt arbeid å gå til, ville det å si opp arbeidere på grunn av automatisering være veien å gå.
Framtidas utopi har da en liten arbeidsstyrke (noen få prosent) i høyt automatiserte og robotiserte anlegg, som produserer forbruks- og investeringsvarer og råvarer til andre fabrikker[1]. Transportsystemet er også svært automatisert og (i hvert fall for bystrekningene) gratis. Over 90% av arbeidsstyrken er ansatt noen få obligatoriske timer om dagen eller per uke (men hvis de vil, kan de jobbe mer – det meste av arbeidet er «lek» uansett) med jobber som består av å samhandle med andre mennesker, eller gjøre individuelt kreativt arbeid, som heller ikke kan og ikke bør automatiseres. Oppgavene er:
Barnehage, skole, helsetjenester, eldreomsorg –
med dramatisk redusert arbeidsbelastning,sport,
kulturelle og kreative aktiviteter,
media,
forskning,
Undervisning i videre forstand: fjellklatring, ridning, dykking, sjakkspill, seilflyging …,
Alle disse tjenestene er gratis for brukerne.
Andre oppgaver – som også har et begrenset potensial for automatisering – er å jobbe med ikke-menneskelige levende organismer, som i
• økologisk restaurering
• økologisk landbruk, som vil være mer arbeidsintensivt enn dagens industrialiserte versjon
Leseren kan protestere mot at ikke alle disse oppgavene er reint arbeid/lek i LeGuiniansk forstand, men inneholder elementer av kjedelig arbeid. Dette er en viktig innvending. Til tross for automatisering og informasjonsteknologi vil noe nødvendig arbeid – på grunn av sin karakter – ikke endres mye, og være «drittarbeid». Svaret på dette er (enda) kortere obligatorisk arbeidstid for slike jobber, og jobbrotasjon – som har fordeler i seg sjøl. Med Marx’ ord:
I et kommunistisk samfunn […], der ingen har noen innestengt krets for virksomheten sin, men der alle kan utdanne seg i hva slags bransje han ønsker, der samfunnet regulerer den allmenne produksjonen og på denne måten gjør det mulig for meg å gjøre én ting i dag og en annen i morgen, å jakte om morgenen, fiske om ettermiddagen, avle kveg om kvelden, kritisere etter middag, akkurat det jeg har lyst til, uten å bli jeger, fisker, sauegjeter eller kritiker. (Marx, 1845).
Litt mer prosaisk kan man si at en rimelig mengde skittarbeid kvalifiserer til mye arbeid/lek.
En annen innvending er «hvorfor skal folk i det hele tatt jobbe i/med fabrikker og infrastruktur når de i stedet kan velge mer meningsfylte og / eller underholdende ting?» Svaret på dette er todelt:
Et mindretall er dypt fascinert av å styre teknologiske prosesser, og gradvis få dem til å fungere enda bedre. Og de er ikke primært opptatt av å jobbe med mennesker.
Stolthet: de få utvalgte som kontrollerer utopiens produksjonsanlegg og infrastruktur er de som gjør det mulig for samfunnet som helhet å nyte sin svært høye levestandard. De veit det, og de andre veit det også.
Dette utopiske scenariet forutsetter at det er en gjensidig forståelse og respekt mellom «produsentene» og «ikke-produsentene» – en forståelse som mangler i dagens samfunn. Dagens debatter om offentlige budsjetter og økonomiske valg tar i stor grad form av en fastlåst konflikt mellom to leire: Kapitalistene og enkelte fagforeningstopper i «konkurranseutsatt privat sektor» understreker at «resten av samfunnet lever av verdiene som skapes her», og derfor må offentlig sektors utgifter og lønninger dempes.
Fagforeningsledere i offentlig sektor mener derimot at utgiftene bør være basert på «det som trengs», og lønna deres bør følge lønningene til industriarbeidere. De tar ikke eierne særlig alvorlig når disse ved lønnsoppgjørene maser om «konkurransekravene i et verdensmarked».
Dette er en fastlåst situasjon som teoretisk sett kan avhjelpes (men se nedenfor) ved å diskutere scenarier av den typen som presenteres her. Løsningen bør være å få de «stridende fraksjonene» til å bli enige om følgende:
Automatisert, hypermoderne infrastruktur og industri er en forutsetning for å ha råd til et omfattende gratis (offentlig) tjenestesystem. Men moderne industri er ikke et mål i seg sjøl. En omfattende offentlig finansiert sektor av essensielle tjenester er målet – automatisert produksjon er hovedsakelig et middel.
(En merknad om begrepet «essensielt» brukt her: Utopien er organisert slik at den typen private tjenester som vi ser er på vei opp i dag, ikke vil være veldig etterspurt: Finans, sikkerhet, markedsføring, tjenester til de rike. Disse betraktes her som «ikke-essensielle», se også avsnittet om det «dystopiske scenariet» nedenfor.)
Den kjente økonomen William Baumol påpekte helt riktig at mens produktiviteten i vareproduksjon øker kraftig på grunn av teknologi og automatisering, kan ikke slikt skje i særlig grad med tjenesteyting. Lærere, omsorgsarbeidere, helsepersonell og saksbehandlere arbeider med mennesker, ikke maskiner. Slikt kan og bør ikke «automatiseres». Og hvis vi ønsker at slike tjenester i hovedsak ikke skal kjøpes på et marked, men være en del av samfunnets spleiselag, betyr det at et framtidssamfunn hvor produksjon og infrastruktur er automatisert vil ha en enda større offentlig sektor enn i dag. Og da må og vil skatteprosenten øke over tid.
Dette vil være et avansert samfunn, i motsetning til hva høyresida hevder. Men dette resonnementet vil de ikke lytte til. De trenger ammunisjon for å få aksept for tyning av offentlig sektor. For dem er dette primært en kamp for lavere skatter og dermed mer profitt. Det er internalisert som en en del av deres ideologi: «liten stat er bra». Man leste da Ayn Rand da man var med i Unge Høyre!
Et annet spørsmål som bør diskuteres i lys av det utopiske scenariet, er om et land i dag skal gjøre noe for å opprettholde og utvikle produksjonen, eller skal det meste settes ut til land som f.eks. Kina. Et argument for dagens trend er at disse landene må få eksportere til rikere land for å løfte seg ut av fattigdom. Og lønningene der vil øke etter hvert som de utvikler seg, så disse landenes konkurranseevne vil reduseres tilsvarende.
Da kan – muligens – automatisert produksjon bli gjenopplivet i de av dagens importland som midlertidig ga det opp for oppsvulmede ikke-essensielle tjenester som for eksempel finans, markedsføring og andre unødvendig oppblåste eller parasittiske virksomheter. Slik gjenoppliving er muligens en akseptabel strategi, men det er overhodet ikke offentlig diskutert i dag. Sett i tidsperspektivet som antydes i denne artikkelen, er det sjølsagt at ethvert land som ønsker den typen nær-utopisk samfunn som er skissert, må ha en betydelig andel moderne automatisert produksjon.
Legg også merke til at dette innebærer en kritikk av dagens mye publiserte mening i akademia og blant medieforståsegpåere om at vestlige utviklede samfunn har nådd et avansert «postindustrielt» stadium. Realiteten er at disse samfunnene rett og slett har overgitt sin produksjon til land med lave lønninger.
Følgende bør også diskuteres i forbindelse med det utopiske scenariet: Hva er en «høy levestandard» og innebærer ikke dette miljøskader? –Men arbeid som består av å samhandle med andre mennesker er ikke økologisk uholdbart. «En høy levestandard» i vår sammenheng betyr ikke et stort forbruk av ressurser og energi og tilsvarende avfallsproduksjon. Den nødvendige energien kan genereres fra fornybare eller nærmest utslippsfrie kilder. Og med utstrakt bruk av informasjonsteknologi og robotikk, kan varer effektivt produseres og resirkuleres, og avfall minimeres.
Et siste punkt i denne delen om et langsiktig utopisk scenario, er «kan vi komme dit «gradvis»? Jeg velger her å ignorere kontroversene på den politiske venstresida om «reform eller revolusjon». En moderne blandingsøkonomi kunne (hvis viljen var der) endres i retning av utopien, blant annet ved å nøye og løpende velge ut aktiviteter som er «modne» for å bli offentlig finansiert og drevet – kostnadsfrie for brukerne. Slik utvelgelse kan gjøres på grunnlag av at minst ett av følgende kriterier er oppfylt for det aktuelle produktet eller tjenesten:
Ubegrensa forbruk er ikke noe problem, kapasitets- eller miljømessig (eksempel: telefonsamtaler, Internett-tilgang). (Dette er det eneste – og derfor urealistiske – premisset for marxistisk «kommunisme på høyere stadium».)
Forbruket er i sin natur iboende begrenset eller rasjonert (eksempel: skoler, sjukehus, begravelsestjenester, lokal offentlig transport – men ikke langdistansereiser.
Ingen av delene, men holdningene har endret seg, slik at folk frivillig avstår fra overforbruk av en viss vare/tjeneste.
Etter disse kriteriene er en god del av moderne industrialiserte velferdssamfunn allerede delvis «utopiske» eller «kommunistiske» («….. fra enhver etter evne, til enhver etter behov»), i den forstand at viktige offentlige tjenester er gratis eller med lave honorarer (sjøl om det er krefter i sving som prøver – og til en viss grad lykkes med – å rulle ting tilbake).
Denne artikkelen foreslår at dagens utvikling bør diskuteres og evalueres i lys av det langsiktige utopiske (og alternative dystopiske – se nedenfor) scenariet. Gjør vi det, gir det et ekstra argument for å holde helse og skole gratis og i offentlig sektor, og dette vil da være en indikator på at et samfunn er avansert og moderne. Merk at dette strider mot dagens konvensjonelle visdom om at privatisering og «bruker betaler» er tegn på modernitet.
Å tenke langsiktig stimulerer også til å lete etter og evaluere eksempler på allerede gjennomførte «utopiske» reformer i land man kan sammenligne seg med.
Punkt 3 ovenfor er det mest utfordrende (og interessante), fordi det handler om endring i folks holdninger og atferd. Dette er «LeGuiniansk internalisering» slik at innbyggerne automatisk – uten å oppleve dette som et «offer» – behersker seg.
Dette er ikke noe som kan gjennomføres i betydelig skala i dag: Tenk deg et eksperiment der man gjorde de viktigste matvarer gratis. Et slikt system ville bryte sammen siden en stor andel av befolkningen ville overkonsumere og dessuten kaste urørt eller halvspist mat. Men et område, riktignok noe trivielt, der frivillig tilbakeholdenhet fungerer i en god grad også i dag, er forsøpling. En stor andel av befolkningen kaster ikke avfall på gata, sjøl om det ville være mer praktisk for dem å gjøre det. «Offeret» ved å ta søplet med deg for seinere hensiktsmessig kasting anses ikke som det, fordi handlingen er internalisert og automatisk. De fleste hiver heller ikke sine kasserte TV-apparater og vaskemaskiner i veikanten, sjøl om det er mer «praktisk» (og man kan lett slippe unna med det). De kvitter seg med slike ting på den obligatoriske måten. Slik altruistisk atferd gir grunn til en viss optimisme.
Dette gir støtte til de som mener at ansvarlig sosialisering av nye generasjoner via skoler, media og underholdning ikke er nytteløst. Det er å innta et standpunkt som i dag dessverre blir sett på som utdatert og fåfengt av mange utstudert svartsynte akademiske «intellektuelle».
I lys av dette kan det se ut som om man i noen grad må starte fra scratch for å gjenopprette verdisynet om at sosialisering til ansvarlig atferd i forhold til fellesskapet er både nødvendig og gjennomførbart. Og dette trenger ikke å fremmes på moralsk eller religiøst grunnlag – det kan (også) fremmes basert på en langsiktig utopisk visjon.
3. Nå til den kapitalistiske dystopien
En skole i marxismen hevder at kapitalismen ikke kan opprettholdes i det uendelige på grunn av en system-iboende vedvarende reduksjon av profittraten (Shaikh, 1978, s. 232 – 235): Kapitalister må erstatte arbeidere med maskiner for å holde tritt med konkurransen, uansett om de vil eller ikke. Dette vil øke kapitalen og nådeløst redusere profittraten i det lange løp. Ifølge denne logikken – etter hvert som produksjonen blir mulig med bare et lite antall arbeidere – visner betingelsene gradvis for skaping av merverdi, utbytte og kapitalakkumulasjon.
Det finnes også et beslektet marxistisk argument at siden bare «produktive» arbeidere skaper «verdi», og siden det meste av service- og/eller offentlig sektor-arbeid anses som ikke-produktivt, kan en fullstendig tjenestedominert kapitalistisk økonomi ikke opprettholde kapitalakkumulasjon. Det er imidlertid motsetninger blant marxister (og i Marx egne skrifter) om hvordan man definerer hva som er «produktivt» arbeid. (Hunt, 1979).
Uavhengig av disse teoriene og posisjonene, vil jeg hevde at det er et mulig scenario med «evig» og sterkt klassedelt kapitalisme – sjøl når produksjonen er omfattende automatisert. En slik framtid virker mer sannsynlig siden den kan sees på som en ekstrapolering av dagens utvikling. Dette dystopiske samfunnet har den største andelen av sine arbeidere i kapitalistiske
tjenesteyting-/tjener-firmaer (kalt t/t-sektoren lenger nede). Slik aktivitet er arbeidsintensiv, og med lav kapitalintensitet. Jeg bruker begrepet «tjener» her for å indikere firmaer som steller for de rike – slik som hushjelp, fritidsaktiviteter, sikkerhet, luksusturisme, etc. Dette kommer på toppen av (i dette samfunnet for det meste privatisert) nødvendig tjenesteyting for befolkningen generelt; helse og omsorg, utdanning, underholdning – som også er arbeidsintensive aktiviteter.
En liten minoritet av arbeidere (akkurat som i det utopiske scenariet ovenfor) er ansatt i høyteknologisk automatisert infrastruktur- og industrivirksomhet. Så lenge en stor andel av de sysselsatte er i arbeidsintensiv t/t-virksomhet, vil dette sikre at profittraten kan opprettholdes, sjøl om produksjonen er tilnærmet helautomatisert. For profittraten i den høyautomatiserte industrisektoren vil bli opprettholdt på nivå med t/t-sektoren gjennom prismekanismer. Nærmere om det lenger nede.
En stor andel av befolkningen er arbeidsløse, noe som gir ettergivende arbeidskraft og høy profittrate. Utsiktene til kronisk og svært høy arbeidsløshet i en kapitalistisk framtidsverden er noe som ikke bare beskrives av kritikere av kapitalistisk globalisering. Det ansees som naturlig eller uunngåelig blant framsynte tenkere i «eliten». Martin og Schumann (1997) rapporterte fra en konferanse av verdens mektigste som fant sted i september 1995. Dagens World Economic Forum hadde sine forløpere allerede for 28 år siden:
….. 500 ledende politikere, forretningsmenn og forskere fra alle kontinenter – en ny «global brains trust» … som er ment å peke veien til den «nye sivilisasjonen» i det tjueførste århundre.
…..
Fra dette tidspunktet [på konferansen, -T.A.], er elite-gruppen som diskuterer ‘framtidas arbeid’ helt og holdent opptatt av de som ikke vil ha noen jobb [dette framtidsscenariet, lansert på konferansen, hadde en arbeidsløshet på 80% , -T.A.].
…..
Uttrykket på alles lepper er Zbigniew Brzezinskis ‘tittytainment’. Den gamle polskfødte strategen – Jimmy Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver i fire år – har fortsatt å beskjeftige seg med geostrategiske spørsmål. Han tenker på ‘tittytainment‘ (‘pupper’ + ‘underholdning’) i termer ikke så mye av sex, som av melken som strømmer fra en ammende mors bryst. Kanskje en blanding av drepende underholdning og tilstrekkelig næring vil holde verdens frustrerte befolkning i relativt godt humør.
Toppledere diskuterer nøkternt den mulige doseringen og vurderer hvordan den velstående femtedel vil kunne holde de overflødige resten i sjakk.
Presset fra global konkurranse er slik at de synes det er urimelig å forvente et sosialt engasjement fra enkeltbedrifter. Noen andre må passe på de arbeidsledige.
Merk: staten skal betale!
Nå virker en framtidig verden med 80% arbeidsløshet urealistisk. Men det viktige poenget med det ovennevnte er at verdens makteliter allerede i 1995 var villige til å akseptere slike scenarier med åpne øyne, og forberede seg på dem. Dette gjelder også i dag, og er særlig tydelig fra World Economic Forum og deres hoff-intellektuelle, israeleren Yuval Harari, som omtaler slike «overflødige» som blei omtalt på 1995-konferansen som «useless eaters».
Basert på dagens utviklingstrekk virker det sannsynlig at sysselsettingen i en kapitalistisk framtids-dystopi vil bli høyere enn 1995-konferansens svartsynte 20% – men altså i en dominerende lavtlønnet og svært usikker t/t-sektor.
Kapitalister er er spesielt ivrige etter å overta slike aktiviteter som til nå har vært offentlig drevet og betalt. Kritikere av disse har i stor grad forklart denne utviklinga som «ideologidrevet», det vil si at den skyldes en sterk nyliberal tro blant maktpersoner om at disse aktivitetene vil bli drevet mye mer effektivt hvis de privatiseres.
Jeg tror i stedet at årsakene hovedsakelig er materielle, ikke ideologiske. Tenk på disse spesielle egenskapene til offentlige aktiviteter som helse, omsorg, utdanning:
De er – i motsetning til andre og ikke-essensielle tjenester – sosialt nødvendige, slik at de alltid vil være etterspurt.
Kostnadene vil derfor i hvert fall til en viss grad dekkes av staten.
Disse tjenestene vil være lokalt og forutsigbart etterspurt, salg er ikke avhengig av suksess i et risikabelt verdensmarked.
De er i seg sjøl arbeidskrevende og kan ikke automatiseres.
Disse egenskapene gjør kapitalistisk drift av slikt spesielt attraktivt, de tre første åpenbart. Den fjerde egenskapen kan ved første øyekast ikke synes å passe til dette, siden kapitalister alltid prøver å kvitte seg med arbeidere for å redusere kostnadene. Så hvorfor er det attraktivt å gå inn i et felt hvor det er få muligheter for slikt?
– Nøkkelordene er «i seg sjøl» og «kan ikke». Disse tjenestene vil være etterspurt, og de kan ikke automatiseres mye. Når dette er stabile og varige forhold for alle konkurrerende bedrifter på feltet, blir den iboende arbeidsintensiteten en fordel, ikke en ulempe. For når en stor andel av kapitalistenes kostnader er til lønn, og en liten andel til kapital, er mulighetene for å øke profitten ved en gitt prosentvis reduksjon av lønnskostnadene større enn i et høyt automatisert anlegg der de faste kapitalkostnader dominerer, og lønnskostnadene er minimale.
Når det er sagt, vil den kapitalistiske dystopien også sikre akseptabel og stabil profitt for eierne av kapitalintensive automatiserte anlegg, via prismekanismen: Hvis lønnsomheten blir lav, vil fabrikker stenge ned og produksjonen vil synke. Etterspørselen etter knappe varer vil føre til økte priser, inntil profittraten er lik den i t/t-sektoren. Fordelingen av inntektene mellom eiere og arbeidere i den store arbeidsintensive t/t-sektoren – som avhenger av maktbalansen mellom de to gruppene der – setter da en målestokk for profittraten for økonomien som helhet. Derfor, så lenge det er mange arbeidere ansatt av kapitalister, uavhengig av at dette er i såkalte ikke-produktive jobber – kan en sterk klassedelt og lønnsom kapitalisme overleve – lenge.
4. Noen konklusjoner
Langsiktige og til og med «urealistiske» scenarier for framtidige samfunn bør være hyppige temaer for offentlig debatt. Både positive og negative scenarier er nyttige. For spredning og diskusjon av slike scenarier vil ha positiv innvirkning på viktige politiske valg og beslutninger som tas i dag. Mens mangel på slike visjoner og diskusjoner gir Margaret Thatcher rett: «There is no alternative» (TINA).
Mekanismen med sjøloppfyllende profetier er i virksomhet – på godt og vondt. Man bør arbeide for bevissthet om dette – i det minste i sosiale medier. Ved å være oppmerksom på mekanismen med sjøloppfyllende profetier, skjønner man at ukonvensjonelle ideer ikke bør nedvurderes uten videre, men utprøves i konkurranse med etablert tenkning.
Kapitalismen bør ikke betraktes som et «tidsbegrensa stadium i historien» av sine kritikere, men et system som i verste fall kan fortsette for alltid. I dette vil det – tilsynelatende – være en slags enighet mellom kapitalisme-kritikere og -tilhengere (en av de sistnevnte var Francis Fukuyama med sin «end of history»). Forskjellen ligger imidlertid i analysen av de sannsynlige egenskapene til et slikt system, og – viktigst – om det finnes bedre alternativer.
Noen referanser (engelskspråklig liste)
Hogan, J. P. (1982), ‘Voyage from Yesteryear’, Baen Books; Reprint edition 1999.
Hunt, E. K. (1979), ‘The categories of productive and unproductive labor in marxist economic theory’, Science and Society,Vol. 43(3).
LeGuin, Ursula K. (1974), ‘The Dispossessed’, Eos; Reprint edition 1994.
Martin, H. P. and Schumann, H. (1997) ‘The Global Trap: Globalization and the Assault on Prosperity and Democracy’, Zed Books.
Marx, K(1875), ‘Critique of the Gotha Programme’, Marx/Engels Selected Works, Volume Three, Progress Publishers, Moscow 1970.
Marx, K (1845), ‘The German Ideology: Part I’, The Marx-Engels reader, New York: Norton, 1972.
Shaikh, A (1978) ‘An introduction to the history of crisis theories’. In U.S. Capitalism in Crisis. New York: Union for Radical Political Economics.
[1] Der er også jobber i tjenestesektoren som kan og bør automatiseres – et eksempel på dette er digitale pengesystemer, som reduserer behovet for bankpersonell dramatisk. Så «automatisert produksjon» i denne artikkelen bør tolkes i vid forstand – dessuten innlemme mye av aktiviteten i administrativ tjenestesektor.