Nyhetsbrev steigan.no 11.04.2022
Dagens overskrifter:
Markant overdødelighet hittil i 2022
Reglene om koronasertifikat blir forlenget til neste år om regjeringen får det som den vil
Det blir Macron mot Le Pen i det franske presidentvalget
Vindkraft: For full fart inn i neste miljøproblem?
Eksperter: Store mangler i danske mediers dekning av bakgrunnen for krigen i Ukraina
Den «klassiske» fascismen i Øst-Europa
Sjefredaktør Pål Steigan svarte på spørsmål fra leserne [tekstet video]
Hvorfor aksepteres Kyiv Independents nazistiske forbindelser?
Markant overdødelighet hittil i 2022
Av leserinnlegg - 11. april 2022
https://steigan.no/2022/04/markant-overdodelighet-hittil-i-2022/
Vår leser Daniel skriver:
Jeg har sjekket SSBs seneste dødstall for de 12 første ukene av 2022 og vi har nå en overdødelighet på 1364/12,46% ift. 2021, 889/8,12% ift. 2020 og 833/7,76% ift. 2019. Dette er dramatiske tall!
De samme tallene som graf:
Daniel har rett.
En ser også at det ikke var noen overdødelighet i «koronaåret» 2020, men at det derimot er en overdødelighet i «ikke-koronaåret» 2022.
SSB gir ingen forklaring, men det er ikke tilfredsstillende at en så markant overdødelighet ikke blir forsøkt forklart.
Det ligger jo snublende nær å tenke at det har noe med vaksinene å gjøre. Det er ikke bevist, men det er ingen urimelig hypotese. Hvordan forklarer myndighetene dette?
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Reglene om koronasertifikat blir forlenget til neste år om regjeringen får det som den vil
Av skribent - 11. april 2022
https://steigan.no/2022/04/reglene-om-koronasertifikat-blir-forlenget-til-neste-ar-om-regjeringen-far-det-som-den-vil/
Av Kjetil Tveit, Bindersinitiativet.
For slik er det i et totalitært regime. Hvis kanylen skal inn, så skal den inn. De midlertidige bestemmelsene om koronasertifikatet i smittevernloven gjelder fram til 1. juli i år. Imidlertid vil regjeringen at de skal gjelde i ytterligere ett år. Koronasertifikatet må vise grønt hvis du skal være en fullverdig borger av samfunnet.
– Koronasertifikatet er del av beredskapsplanen for den videre håndteringen av koronapandemien. Helse- og omsorgsminister Ingvil Kjerkol sier i en pressemelding at sertifikatet «vil kunne være et viktig verktøy hvis det raskt må innføres tiltak igjen.» Det kan skje ved neste influensa.
Tvilsom effekt og mange bivirkninger av mRNA
Vaksinens effekt er tvilsom og bivirkningene er mange flere enn det som av FHI ble omtalt som den verste vaksinekatastrofen i ny tid. Det gjaldt svineinfluensavaksinen i 2009, Pandremix, beregnet per 100 000 fullvaksinert fra offisielle tall. Antall registrerte bivirkninger og alvorlighetsgrad øker for hver dose, viser Legemiddelverket. Da er det godt å kunne bestemme over egen kropp, tenker mange som har dårlig helse etter andre dose. Men dose 3, 4, 5, 6, 7 og 8 blir neppe frivillig. Verden over kan det nå kreves koronasertifikat for å reise kollektivt, gå på restaurant, beholde jobben, og for få medisinsk behandling. I Hellas kan det gis dagsbøter til dem uten gyldig pass og demonstranter som fredelig støttet lastebilaksjonen mot grensetiltak i Kanada ble fengslet.
Premisset for neste nedstenging kan endres fra «almennfarlig sykdom» til «strengt nødvendig».
Sult og krig i Europa
Sultkatastrofen er på vei i Europa og hele verden, uten kornsiloberedskap her i Norge. Den er like reell som den styrte energikrisen. I denne typen multiple kriser, og med myndigheter besatt av totalitær globalisme og ønsket om å samle verden til ett sentralisert rike i den nye FN og privatkorporativt ledede verdensorden – frykter jeg at man snart må ha grønt pass også for å få matkuponger eller energikuponger.
Myndighetene jobber i kulissene med hurtig-høringer rundt denne passerseddelen og dens tilpasning til EU mens folk flest er opptatt av den konvensjonelle krigen i Ukraina. Ikke den biologiske krigføringen, eller den fryktpropagandaen mot eget folk her hjemme.
«Useriøst» å omtale koronasertifikat, ifølge Faktisk i 2020
Her et eksempel fra Faktisk.no i mai 2020 hvor de på finurlig vis lot det fremstå som useriøst å oppta våre hoder med «uttalelser fra Gates i et intervju om digitale sertifikater for hvem som er vaksinert». Men det var før det ble stuerent å prate om det digitale passet. Det skulle ties ihjel i 2020.
Psykopater samler seg der de kan ha makt over andre, og over resursene. De vil eie det du eier og de vil eie deg.
Samme artikkel i Faktisk verifiserte også, utrolig nok, at Gates støttet forskning på digitale tatoveringer under huden til medisinsk helseinformasjon. Dette skulle vi visst heller ikke reflektere rundt implikasjonene av. For et totalitært regime ville nok ALDRI merket folk som kveg om de fikk muligheten.
Kanskje er bare én prosent av normalbefolkningen psykopater. Hva med makteliter? Psykopater samler seg der de kan ha makt over andre og over resursene. De vil eie det du eier og de vil eie deg.
World Economic Forum: You will own nothing, and you will be happy
Det er antageligvis derfor filmsnutten til WEF som de senere fjernet sier «you will own nothing, and you will be happy». Vi skal leie alt av dem, helt til du motsier dem. Da vil de kansellere deg og ditt liv ved hjelp av det digitale passet. Psykopater er fysisk, mentalt og psykisk invaderende i ditt privatliv. I tillegg til kanylen som skal inn mot din vilje, vil de vite alt om deg. Men du skal ikke vite noe om dem. Folkehelse har blitt militærhemmeligheter og våre myndigheter har fått 60-års hemmelighold om vurderinger for krisehåndteringen.
WEFs grunnlegger hevder at vi aldri kommer tilbake til normalen, og ser pandemien som en mulighet til mer global styring og mer makt til multinasjonale selskaper.
Jeg tror det er en langt større prosentandel enn den ene blant de tusen rikeste og mektigste i WEF-systemet. Som med «filantropi» også påvirker GAVI, (The Vaccine Alliance), WHO og hele FN-systemet. Som dokumentert i en lengre artikkel i marsutgaven av Aftenpostens Innsikt, forfattet av Ingrid Braastad.
WEFs leder presenterer «The Great Reset»
Mens koronaviruset stoppet verden slik vi kjenner den, ga WEFs stifter Klaus Schwab ut boken «Covid 19 The Great Reset». Her skriver Schwab at han mener pandemien er et skille som han kaller B.C. og A.C. – før og etter Corona. Han hevder at vi aldri kommer tilbake til normalen, og ser pandemien som en mulighet til mer global styring og mer makt til multinasjonale selskaper. Formuleringen «The Great Reset» – den store nullstillingen – innebærer en omforming av verdensøkonomien.
WEF ønsket koronasertifikat allerede våren 2020
Covid-plattformen var bare starten på WEFs sterke engasjement i håndteringen av pandemien. Allerede tre måneder etter at den globale helsekrisen var erklært, tok WEF til orde for koronasertifikat. Klaus Schwab er opptatt av digitalisering der teknologiske verktøy blant annet kan sørge for overvåkning på arbeidsplassen. For eksempel med armbånd som vibrerer dersom kollegaer er for nær hverandre, eller en sensor som piper hvis munnbindet ikke er korrekt plassert.
Kåte på kontroll
Mange av dem som ikke er psykopater i dette samrøret kan være maktnarsissister, karrierenarsissister eller bare redde for å bli knust av de andre. Når vår regjering er så vanvittig, infernalsk, krakilsk, desperat kåte på passet for menneskelig kadaverkontroll at de presser på for å innføre dette til tross for at FHI sier at det er medisinsk unødvendig og folket ikke ønsker det, er det grunn til å stille spørsmål ved moralen til også de som sitter i den norske regjeringen. De er nemlig også globalister. De skal eie deg med hud og hår, og de skal kontrollere hver minste bevegelse. Sånt ligger i enkelte maktmenneskers natur, dessverre.
Vi kan fjerne maktmenneskene
Det er ikke slike maktmennesker vi ønsker. Og vi kan fjerne dem hvis vi samles og ikke lar dem bedrive splittelsen de gjennom mediene holder på med. Splittelse hører også med til psykopatens natur, da kan de herske. Familier er splittet i dag fordi den ene parten ikke ønsker Pfizers produkter, eller har begynt å varsle om globalistene. La oss alle bli globalistvarslere på én gang. Da virker det. Jeg tror dette vil skje ganske fort, flere og flere ser hva som skjer. Se til andre land. Vi i Norge er bare litt trege, og har litt for mye brød og sirkus.
Les: Oppsagt som fastlegevikar fordi han informerte om bivirkninger av mRNA.
film fra hemali om nordmenn vi sjelden hører fra: Beretninger etter vaksinering
Noen fakta som antyder global, autoritær, teknologisk infrastruktur:
Da WEF i juni 2019 inngikk et strategisk partnerskap med FN – The Strategic Partnership Framework – var helse blant samarbeidsområdene.
Avtalen – signert av WEFs norske president Børge Brende – påla ledere i hele FN å engasjere seg i og benytte de ulike plattformene som WEF stilte til rådighet.
– Denne strategien er et skup for de korporative lederne i Davos. Koblingen gir kontroversielle selskaper uhindret tilgang til hjertet av FN», uttalte Harris Gleckman, tidligere seniorrådgiver i FN, etter at avtalen ble inngått.Da WEF (World Economic Forum) lanserte sin «Covid Action Platform» allerede 11. mars 2020, var det med støtte fra WHO.
– Den private sektor spiller en vesentlig rolle i bekjempelsen av denne folkehelsekrisen, kommenterte WHOs generaldirektør Tedros Adhanom Ghebreyesus.Blant de store, internasjonale selskapene i Klaus Schwabs WEF-stall, kalt partnere, er Pfizer. Også de andre store legemiddelselskapene, ofte kalt Big Pharma, er med i Schwabs organisasjon. Blant dem er Astra Zeneca, Moderna, Johnson & Johnson, Merck og Sanofi.
WEF har rundt 1000 partnere, blant dem er også Big Tech godt representert med Meta, Apple, Google, Amazon og Microsoft som de største.
Bill and Melinda Gates Foundation er en selvskreven partner i WHO. Stiftelsen er dessuten deres nest største økonomiske bidragsyter. Ellers er storbanker som Bank of America og medier som The New York Times på den svært omfattende listen.
Denne artikkelen er tidligere publisert av hemali.
Det blir Macron mot Le Pen i det franske presidentvalget
Av red. PSt - 11. april 2022
https://steigan.no/2022/04/det-blir-macron-mot-le-pen-i-det-franske-presidentvalget/
Jean-Luc Mélenchon og hans parti La France Insoumise gjorde det svært bra i første runde av det franske presidentvalget 10. april 2022. De vant viktige byer og områder; det ser for eksempel ut som de har vunnet storbyområdet Ile-de-France med en hårsbredd. Jean-Luc Mélenchon (30,24 %) mot Emmanuel Macron (30,19 %), skriver avisa Le Monde.
Men til slutt nådde ikke Mélenchon helt opp. De 97% av stemmene var talt opp så det slik ut:
Emmanuel Macron – La République en marche 27,60 %
Marine Le Pen – Rassemblement national 23,41 %
Jean-Luc Mélenchon – La France insoumise 21,95 %
Le Parisien har Mélenchon oppe på 22,2% og Le Pen på 23%.
Dette kartet viser stemmefordelinga mellom de tre ledende kandidatene. Gult er Macron, rødt Mélenchon og lysebrunt Le Pen.
Det gamle regjeringspartiet Les Républicains havnet under 5% og det som en gang var Mitterrands Parti socialiste endte på forsmedelige 1,74%.
Mélenchon pustet Le Pen i nakken helt til opptellinga var ferdig, og det var ingen slagen venstrekandidat som takket velgerne etter at resultatet var klart. En interessant dimensjon er at mens Le Pen er EU-skaptiker på høyre kant, er Mélenchon en venstreorientert EU-skeptiker. I det perspektivet går det an å si at «EU tapte valget».
Meningsmålingene sier at presidentvalget 24. april kan bli en skarp konkurranse: 51% sier det vil stemme Macron, 49% at de vil stemme Le Pen. Ved det forrige valget, da Macron ble trukket opp av hatten som en Rothschild-kanin, vant han med 66%.
På den andre sida sier nesten alle taperne at deres velgere må stemme på Macron og «ikke på Le Pen» (Mélenchon). Det kan vippe vektstanga til fordel for en kriseridd Macron.
Men uansett er det ikke til å komme fra at det går en sterk og økende bøge av motstand mot EU gjennom Europa. Som kjent vant EU-kritikeren Viktor Orbán valget i Ungarn med klar margin.
Frankrike har påført seg sjøl store problemer i sin «økonomiske krig» mot Russland
Den franske økonomiministeren Bruno Le Maire erklerte en «total økonomisk og finansiell krig» mot Russland kort etter invasjonen, da han sa:
«Vi fører en total økonomisk og finansiell krig mot Russland. Vi vil utløse kollaps i den russiske økonomien. Det russiske folket vil også betale prisen.»
Dette var jo riktig observert av Le Maire, sanksjonene er krig mot folket i Russland. Men det fikk han pepper for, så han trakk uttalelsen delvis tilbake.
Le Maires uttalelse fikk den vanligvis moderate Dmitrij Medvedev til å tvitre: «Pass tungen deres, min herre. Ikke glem at i menneskehetens historie har økonomiske kriger ofte gått over i virkelige kriger.»
Faktum er at den «totale økonomiske krigen» mot Russland vel så mye er en krig mot Europa og Frankrike sjøl og at den franske arbeiderklassen og småborgerskapet vil få betale en høy pris for å følge med i USAs stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina.
Frankrike importerer energiprodukter fra Russland og eksporterer industriprodukter (maskinutstyr, fly og romfartsutstyr. Franske industriarbeidsplasser vil utvilsomt bli rammet av denne sanksjonskrigen.
Et annet spøkelse har også begynt å plage Frankrike. Krigen i Ukraina har gitt Tyskland full åpning for den størst opprustninga siden 1930-tallet. Dette vekker ubehagelige minner i Frankrike. Tyskland skal bruke 100 milliarder euro på det militære i 2022 og øke opprustninga til 2% av BNP i 2024.
Vindkraft: For full fart inn i neste miljøproblem?
Av Einar Flydal - 11. april 2022
https://steigan.no/2022/04/vindkraft-for-full-fart-inn-i-neste-miljoproblem%ef%bf%bc/
Av Einar Flydal.
«Kunnskapsgrunnlag om virkninger av vindkraft på land» er tittelen på en utredning som nylig ble lagt fram av NVE.
Denne utredningen følger opp en stortingsmelding, og skal tydeligvis bane vei for den storstilte utbyggingen av vindkraft som regjeringen, stortinget, nesten alle partiene, media og næringslivet er enige om trengs for å få til «det grønne skiftet». AP-SP-regjeringen lanserte da også i går sitt nye initiativ for å fremme utbygging av vindkraft på land.
Det kan være nyttig å «kaste litt malurt i begeret» ved å løfte fram de vesentligste miljøkonsekvensene som IKKE synes å være utredet, og som er så store at man burde ta en pust i bakken og tenke seg om…
Bak «det grønne skiftet» ligger en tanke om at vi kan fortsette veksten i energiproduksjon og forbruk uten for store skadelige følger – bare energien er elektrisk. Men er denne antakelsen rett? Mange mener «Nei», slik en artikkel i Teknisk Ukeblad nylig pekte på, ganske enkelt fordi det ikke fins naturressurser til en slik omlegging: Det koster enorme mengder energi, kull, jern og stål og sjeldne metaller å få til dette skiftet, og ressursene befinner seg ikke minst i Russland, Sentral-Afrika og Latin-Amerika. Og de er for små. Dette problemet har vært pekt på i årevis.
Men det fins andre og enda mer tungtveiende grunner:
Utredningen tar for seg alt det kjente stoffet, så som fugler migrasjonsruter, mekanisk skade på insekter, o.l., og understreker at her er det store usikkerheter og at skadepotensialet er vesentlig, men at man gjør en del for å redusere det. Det er det jo vel og bra at man gjør, men påpekningen er egentlig en stor og alvorlig advarsel at man her setter i gang inngrep uten å forstå konsekvensene for livsmiljøet. Men den er tonet ned slik at den ikke skal påvirke den politiske beslutningen: Her skal det bygges!
Det hullet i utredningen som for meg likevel er det mest iøynefallende, er at man ikke har berørt overhodet – så langt jeg har funnet – følgene for fugl, insekter, andre dyr, planter og mennesker av endringer i det elektromagnetiske miljøet:
Det grønne skiftet tar for gitt at veksten i forbruk av strøm kan fortsette, bør fortsette, og at veksten i strømbruk ikke endrer livsmiljøet på noe skadelig vis. Det er dessverre en illusjon: Forbruket av strøm øker også forstyrrelsene av elektriske felt rundt ledninger og elektrisk utstyr eller fra trådløse kommunikasjonsnettverk. At disse feltene ikke forstyrres for mye, er livet på jorda er avhengig av. Høyspentledninger kan i dag registreres fra satellitter. Påvirkningen gjelder til og med for ozon-laget. Kloden – inklusive sfærene rundt den – danner et gigantisk elektrisk system som gjør livet på kloden mulig. Hvor mye det kan belastes, kan ingen svare på, men vi vet at det fins grenser, og at de overskrides i mange sammenhenger.
Vi snakker altså om dels godt dokumenterte virkninger, dels virkninger som er av typen «ukjent sannsynlighet, men mulig høy konsekvens». Det er særlig slike risiki føre-var-prinsippet er laget for å beskytte mot.
Om hvordan vår bruk av elektrisitet forstyrrer livet på jorda – fins det omfattende samlestudier. Se her for litt mer: bloggpost 14.02.2022. Det fins også påpekninger av at de dyrene som dør ut først, synes å være de som er mest avhengig av å orientere seg og finne mat ved hjelp av elektromagnetiske felt.
Om hvordan klodens elektriske system påvirkes fins det mindre, men noe meget urovekkende forskning. Litt mer om dette, og kilder, finner du i bloggpostene 27.03.2020 og 26.02.2021.
Men tilbake til vindturbinene:
Med på utredningen som legitimerte at AP-SP-regjeringen i går la fram sitt nye initiativ for vindmølleutbygging til lands, har blant annet vært NKOM og Miljødepartementet. Man skulle derfor tro at intet var oversett. Men slik er det dessverre ikke. Det eneste jeg finner så langt om EMF, er det som NKOM særlig har bidratt med: at radiosignaler kan påvirkes av rotasjonen fra rotorblader. Dette er interferens-problematikk: En kilde forstyrrer funksjonen til en annen. Slikt finner man tekniske løsninger på.
Interferens med menneskers og dyrs elektriske systemer – er derimot ikke undersøkt, selv om slike forstyrrelser – rent generelt fra ulike kilder – er påvist i stort omfang. Løsningene er ikke enkle, for de ligger først og fremst i å la være å ta i bruk ta teknologiene som skaper problemet, eller pakke dem godt inn, om det er mulig. Det er vanskelig med vindturbiner.
En enkel grunn til at NKOM og Miljødepartementet ikke har tatt for seg dette problemet, er at vi ikke har spesifikke retningslinjer for beskyttelse av dyr og miljø mot elektromagnetiske felt (EMF). De retningslinjene vi har, gjelder bare mennesker, og de er svært mangelfulle og undervurderer problemet. Her trengs det opplysning.
(For generelle forklaringer som går i dybden om EMF og biologi, og forhold mellom forskningsfunn og miljøtraktater som Norge har undertegnet, får du «all you can eat» og forskningsreferanser i fleng i boka Flydal og Nordhagen (red.): 5G – og vår trådløse virkelighet, 2019. Dette er fagstoff, selv om det også er noe popularisert. Firstenberg og Pockett sine bøker er mer lettleste. Du kan bestille dem HER.)
Hva er så gjort av konkrete studier av skadevirkninger fra elektromagnetiske felt fra vindturbiner på land?
Jeg har på ingen måte oversikt, men her er noen bruddstykker jeg har fisket opp helt uten å gå innom aksjonistenes nettsider (for de kan vel aldri være etterrettelige, kan de vel?). Disse fire referansene – og kommentarene – burde være nok til å vekke ettertanke og mobilisere føre-var-prinsippet, for når skal det ellers brukes?
En gresk studie som ganske enkelt har målt og funnet at de lave frekvensene rundt vindturbiner er svært svake og langt svakere enn dem man finner i byer, og selvsagt langt under eksponeringsgrensene til ICNIRP, finner du HER.
Min kommentar: Disse grensene for ekstra lave frekvenser (ELF) er satt for å hindre hallusinasjoner og nervestimulering, så det skulle bare mangle …En historie om en familie i Irland som fikk en erstatning på 2,5 millioner kroner for helseplager påført av vindturbiner finner du HER.
Min kommentar: Årsaken er tilskrevet infralyd og ultralyd, men symptomene er også velkjente fra EMF, og kunne vel kanskje skyldes EMF? Det er tale om neseblod, øresmerter, eksem, utmattelse, søvnforstyrrelser, hodepine, … Det fins flere slike historier.En kanadisk studie som også bare måler feltstyrke og vurderer måleresultatene opp mot grenseverdier finner du HER. Studien finner at feltene er svakere enn mange husholdningsapparater.
Min kommentar: Men slike apparater bruker man ikke hele døgnet, og dessuten vet man godt at det slett ikke er feltstyrken som er eneste utslagsgivende faktor, men f.eks. pulstakter og andre egenskaper selv ved uhyre svake signaler.En forskningsartikkel som understreker at det fins en del rapporter om helsevirkninger fra vindturbiner, og at man vet for lite om virkningene, finner du HER. Den advarer og ber myndigheter droppe utbygging inntil man vet mer.
Det ser for meg ut til at vi i iveren etter «fullelektrifisering» for å få til «det grønne skiftet» som svar på klimaproblemet, skaffer oss et annet gigantisk og enda vanskeligere problem. Slik løper vi for full fart inn i den neste miljøkrisen, som virker enda mer alvorlig: ødeleggelsen av livets elektromagnetiske betingelser.
Setter livsmiljøet, biologien og klodens elektriske system grenser for vekst i elektrisitetsbruken? Hvor sårbare er de ulike delene egentlig? Dette er spørsmål som det er på tide å få på agendaen. Og de besvares neppe best av utredninger ledet av NVE eller andre med sektorinteresser og et tradisjonelt vekst-paradigme å forsvare.
God påske!
Einar Flydal, den 9. april 2022 (rev. 10.4.)
PS:
Sverre Sivertsen, forhenværende informasjonssjef i NVE, sendte meg følgende kommentar til teksten over:
Interessante betraktninger. Det er mye galt i vindkrafta. Blant de verste følgene er naturraseringa, men også det faktum at vindkraft bare kan eksistere hvis den har annen balansekraft når det ikke blåser. Derfor øker fossilbruken (gasskraft og kullkraft) i samme tempo som det installeres ny kapasitet av vindkraft. Derfor bidrar vindkrafta til å øke klimagassutslippene. I tillegg kommer all energibruk ved produksjon og transport av turbiner og utstyr som betyr at vindkrafta samlet gir et negativt klimaregnskap.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Einar Flydal.
Les også: 59 Reasons why wind turbines can not replace fossil fuels
Eksperter: Store mangler i danske mediers dekning av bakgrunnen for krigen i Ukraina
Av Arbejderen - 11. april 2022
https://steigan.no/2022/04/eksperter-store-mangler-i-danske-mediers-dekning-av-bakgrunnen-for-krigen-i-ukraina/
Fra den danske avisa Arbejderen.
Der har været en lang optakt til den nuværende krig i Ukraine. Men hele baggrunden for krigen er blevet mangelfuldt dækket af de danske medier, påpeger lektor på Journalisthøjskolen Asbjørn Slot Jørgensen og forfatter Jens Jørgen Nielsen.
Lige nu er alle danske medier fyldt med reportager om krigens gru i Ukraine. Men den årelange optakt til krigen og baggrunden for den har ikke fyldt meget i mediebilledet, mener to eksperter, som Arbejderen har talt med.
– De danske mediers dækning af konflikten mellem Ukraine og Rusland har været mangelfuld i de sidste otte års tid. De har ikke formået at formidle, hvad der var på spil, og har måske ikke interesseret sig nok for det, siger Asbjørn Slot Jørgensen, der er lektor på Danmarks Medie- og Journalisthøjskole.
Han understreger samtidig, at uanset hvad der kan være af historiske forklaringer, kan det ikke retfærdiggøre Ruslands invasion i Ukraine.
Der er endnu ikke lavet en videnskabelig analyse af danske mediers dækning af den nuværende krig og de seneste par års optakt til den. Asbjørn Slot Jørgensen påpeger derfor, at hans udtalelser baserer sig på egne iagttagelser i den aktuelle situation.
Derudover har han indsigt i de store danske og nordiske mediers dækning af Rusland fra en undersøgelse, han var med til at lave for fire år siden. Undersøgelse ser på dækningen i 2018 med særlig fokus på tre uger i marts 2018 omkring Ruslands præsidentvalg og maj måned.
Mangel på russiske kilder
Undersøgelsen konkluderer blandt andet, at dækningen af Rusland sker ud fra en vestlig synsvinkel, og at der er en generelt negativ diskurs i forhold til Rusland bygget på dobbeltmoral. Der er tendens til at personificere Rusland med Putin, og der mangler generelt brug af russiske kilder.
– Vores nedslag i 2018 dokumenterede, at dækning ud fra et russisk perspektiv i vid udstrækning er fraværende ligesom brugen af russiske kilder. Det er et problem. Som internationale journalister har vi et mål om at forstå og kunne referere de forskellige parters synspunkter, siger Asbjørn Slot Jørgensen.
– De her mangler er ikke efterfølgende blevet bedre, ud fra det jeg har set af Ruslandsdækningen i danske og nordvesteuropæiske medier de seneste år, tilføjer han.
Asbjørn Slot Jørgensen oplyser, at der kan være en række forklaringer på de nævnte mangler.
– Det er svært at arbejde i Rusland og få adgang til personlige og skriftlige kilder. Det er ofte svært at få visum, og kun få journalister taler sproget. Og så er russisk demokrati også lidt kedeligt. Der er ikke mediegejl og konflikter udadtil, som du oplever i en amerikansk valgkamp, forklarer han.
Den aktuelle dækning af krigen og konflikten i de danske medier er meget følelsesladet. Der mangler nogle rationelle analyser, der også beskriver, hvad der er russernes synspunkter og krav.
Jens Jørgen Nielsen, cand.mag. og forfatter
Lars Kabel, der også er lektor på Danmarks Medie- og Journalisthøjskole, var tilbage i 2016 med til at lave en anden undersøgelse af danske mediers dækning af Rusland.
“Bag mediedækningen af Rusland fornemmer man også et ekskluderende “dem og os”. Kampen for de frie vestlige landes interesser fremstår mere moralsk legitim end russernes kamp for deres interesser”, skriver han blandt andet.
“Os i Vesten er de civiliserede og de gode, russerne og deres præsident står for noget udemokratisk, uciviliseret og aggressivt. Og det på trods af at sikkerhedsforskere citeres mange steder i medierne for, at russerne i de seneste årtier ikke har været mere offensive end Vesten, snarere tværtimod. NATO og EU er rykket nærmere den russiske grænse og ser ud til at ville fortsætte mod øst. Vestens pres mod Rusland har, ifølge forskerne, ført til et russisk modpres”, konkluderer undersøgelsen blandt andet.
Efterlyser rationelle analyser
Den skævhed i dækningen af Rusland nikker Jens Jørgen Nielsen genkendende til. Han er cand.mag. i historie og idéhistorie og forfatter til en række bøger om Rusland og Østeuropa. Han har boet i Rusland og taler sproget.
– Den aktuelle dækning af krigen og konflikten i de danske medier er meget følelsesladet. Der mangler nogle rationelle analyser, der også beskriver, hvad der er russernes synspunkter og krav. For eksempel undrer det mig, at medierne stort set ikke har fokus på betydningen af NATO’s udvidelse mod øst, hvad vi ved om nazistiske aktiviteter i Ukraine eller de 14.000 mennesker, der er blevet dræbt de sidste otte år i borgerkrigen i Donbas-regionen i Østukraine. Det er en række blinde pletter i mediernes dækning, siger Jens Jørgen Nielsen.
Han bliver i øjeblikket brugt af mange medier som ekspert i forholdene i Rusland og Ukraine og oplever, at mange journalister ikke kender til baggrunden for den nuværende krig.
Det er en invasionskrig foretaget af en massiv militær overmagt. Den skal dækkes fra ofrenes synspunkt og beskrive de mennesker, det går ud over.
Asbjørn Slot Jørgensen, lektor på Danmarks Medie- og Journalisthøjskole
– For nyligt talte jeg med en journalist, der ikke vidste, hvad jeg mente, da jeg nævnte massakren i Odessa i Ukraine den 2. maj 2014. Han spurgte, om jeg havde nogle kilder på det. Jeg kunne fortælle, at der vel er et par tusinde videoer, der dokumenterer massakren, siger Jens Jørgen Nielsen.
Ved massakren blev der dræbt mindst 48 mennesker, der var modstandere af den nye kupregering i Ukraine. Langt flere blev hårdt såret. Erklærede fascister og fodboldhooligans drev folk sammen i Fagforeningernes Hus i Odessa. Her blev mange tævet, sparket og skudt. Til slut blev der sat ild til huset, så mange mennesker indebrændte.
– Vi ved, at det her skete, men det kendetegner mediernes dækning af konflikten, at de skriver om det, der passer ind i deres fortælling, mens vi ikke hører om det andet, som for eksempel den her massakre. Det betyder, at du ikke får et helt billede af situationen, og at det grundlag, politikerne tager deres beslutninger på, bliver skævt, siger Jens Jørgen Nielsen.
Dækning med fokus på krigens ofre
Han savner også et fokus i de danske medier på mulighederne for en forhandlingsløsning.
– Vi står i en meget farlig konflikt med potentiale til at udvikle sig til en atomkrig. Der er ingen vej udenom at arbejde for fred gennem en forhandlingsløsning. Et kedeligt gråt kompromis er bedre end krig, men det er meget underspillet i de danske medier, mener forfatteren.
Asbjørn Slot Jørgensen er enig i, at det ikke er konfliktløsning, mægling og forhandling, der i starten af krigen fylder i mediernes dækning af krigen.
– Men der er da noget fokus på, hvem der kan mægle i konflikten, påpeger han.
– Dækningen af selve krigen, mener jeg, har fået en forudsigelig, god og sober dækning i de danske medier. Det er en invasionskrig foretaget af en massiv militær overmagt. Den skal dækkes fra ofrenes synspunkt og beskrive de mennesker, det går ud over. Medierne skal både vise det forfærdelige ved krigen og det smukke i form af for eksempel solidaritet og nødhjælp, siger Asbjørn Slot Jørgensen.
– Det er svært for medierne at komme hen, hvor det værste sker, fordi det er for farligt, man kan dø. Derfor kan det være svært at få verificeret oplysninger. Men fejlhistorier præger generelt ikke de danske medier, tilføjer han.
Jens Jørgen Nielsen har en lidt anderledes vurdering af mediernes dækning af krigen.
– Der er tale om en meget følelsesladet og partisk dækning til fordel for Ukraine. Selvfølgelig skal medierne dække de lidelser, der er en konsekvens af krigen. Det er ganske forfærdeligt, det som sker. Men mange medier videregiver ukritisk historier, der ikke holder på sigt, siger Jens Jørgen Nielsen.
Han nævner fortællingen om Slangeøen som et konkret eksempel på den tendens. Mange danske og andre vestlige medier har fortalt om de tapre ukrainske grænsevagter på den strategisk vigtige ø, der nægtede at overgive sig og derfor blev dræbt af de russiske styrker. Den ukrainske præsident Zelenskij har hyldet grænsevagterne, “der døde heroisk uden at give op”, og sagt at de posthumant vil få titlen “Helt af Ukraine”.
Efterfølgende har det vist sig, at historien ikke er sand. Grænsevagterne overgav sig og blev taget til fange af russerne.
– Der er grund til at være skeptisk over for fortællingerne fra begge sider. Der kører en mediekrig lige nu. Her handler det om at have kritiske journalister, der er opmærksomme på det, påpeger Jens Jørgen Nielsen.
– Medierne tegner også et rosenrødt billede af Ukraine som et rent demokrati. Det er langtfra en dækkende beskrivelse. Ukraine er et af de mest korrupte lande i verden. Det er oligarkerne, der styrer det hele. Vi taler om et land, der alene sidste år forbød tre russiske tv-kanaler, og hvor en oppositionspolitiker har siddet et år i husarrest. De vestlige medier låser sig fast på nogle ret snævre narrativer om det demokratiske Ukraine og den gale og aggressive Putin, der vil genoplive Sovjetunionen, tilføjer han.
Konsensusjournalistik
Den nuværende situation i det politiske landskab er præget af en høj grad af konsensus. Stort set alle politikere og meningsdannere er enige i deres vurdering af krigen og dens parter.
– I den situation bliver mediedækningen desværre også præget af konsensus, ligesom i starten af coronapandemien. Det kan nemt opleves som medløberdækning, vurderer Asbjørn Slot Jørgensen.
Han konstaterer, at russiske kilder i høj grad er fraværende i mediernes dækning af krigen.
– Her tænker jeg ikke alene på Kreml, men også på russiske analytikere og eksperter. Hvis man skal arbejde på at prøve at forstå, kræver det, at man taler med de forskellige sider og får forskellige perspektiver. Det kunne for eksempel være relevant at se på, hvorfor der er så stor opbakning til Putin og de andre magthavere i Rusland, forklarer lektoren.
Ingen kritisk tilgang til sanktioner
Jens Jørgen Nielsen mener, at de danske mediers dækning af krigen er beregnet på at sikre opbakning i befolkningen til den givne politik og sanktionerne.
– Medierne fremstiller sanktioner som et mildt redskab, der kun rammer Putin og de russiske oligarker. Det er ikke rigtigt. Sanktioner er en krigshandling, der historisk set ofte har ført til egentlig krig. Jeg forstår ikke, at medierne ikke går mere kritisk til værks i dækningen af sanktioner og ser på, om det er løsningen i den her situation, siger han.
– Sanktioner vil føre til prisstigninger. I lande i Mellemøsten og Afrika kan det betyde hungersnød, nye flygtningestrømme, politisk ustabilitet og terrorisme. Hele verden bliver mere ustabil, men Putin vil sandsynligvis bliver mere populær blandt russerne, mens Vesten vil blive mere upopulær, fortsætter Jens Jørgen Nielsen.
Begge de to eksperter er dybt bekymrede over krigens konsekvenser for journalisters arbejdsvilkår og ytringsfriheden.
– Situationen for medierne i Rusland ser ud til hurtigt at blive meget værre. Hverken udenlandske eller russiske medier kan arbejde der. Tidligere havde Rusland forholdsvis frie medier og ngo’er, der fungerede som en sikkerhedsventil. Nu kommer de under stort pres. Det er katastrofalt og meget sørgeligt, siger Asbjørn Slot Jørgensen.
Begge de to eksperter peger på, at Rusland ikke er alene om at begrænse mediernes ytringsfrihed.
– Det sker på begge sider. EU har lukket for adgang til en række russiske medier. Vi skal kun have adgang til de vestlige mainstreammedier og må ikke høre nogen stemmer fra den anden side af konflikten. Det er trist, siger Jens Jørgen Nielsen.
Den «klassiske» fascismen i Øst-Europa
Av Tollef Hovig - 11. april 2022
https://steigan.no/2022/04/den-klassiske-fascismen-i-ost-europa/
Av Tollef Hovig.
Den «klassiske» øst-europeiske fascismen oppsto på 1930-tallet og ble avsluttet etter andre verdenskrig. Den kom som en bølge, som omfattet de fleste landene i Øst-Europa i randsonen av Sovjetunionen.
Denne fascismen hadde sine røtter i disse landenes utviklingsnivå. Alle disse landene var i hovedsak bondesamfunn, med svært beskjeden, om noen, industri. Land som Polen og Ukraina hadde siden middelalderen gjort tjeneste som Europas brødkurv. En mann som Feliks Potocki kunne ved årsskiftet 1800 se ut over en eiendom på 17.000 kvadratkilometer, bortimot halvparten av Nederlands grunnareal, med oppdyrket mark. Jordbruksmagnater og adelen, som familiene Potocki, Czartoryski, Radziwill, Branicki hadde i årevis hindret urbanisering og tviholdt på føydale strukturer i denne delen av Europa. Romania var i samme situasjonen. Der land som USA, Italia og Tyskland hadde fullført samlingen og konstruksjonen av sine nasjoner på 1870-tallet, pågikk denne prosessen i Romania fra 1850 til 1920. Alle de øst-europeiske landene var delt og satt sammen mange ganger, og besto før nasjonsdannelsene av et konglomerat av nasjoner og stater. På denne tiden, 1920-1930, jobbet 80% av Romanias befolkning i jordbruket, omtrent som i Polen og Ukraina. Landene i Øst-Europa lå rundt regnet 50 år etter resten av Europa i konstruksjon av nasjoner, noe som var en nødvendig forutsetning for industrialisering, og de var på denne tiden jordbrukssamfunn knapt ute av føydalismen.
Disse landene i Sovjets randsone lå som en jordbruksdominert øy, omringet av industrialiserende land. Vest for dem hadde industrialiseringen allerede pågått i mange år, øst for dem hadde Sovjet startet industrialisering på sin måte. Vest for dem var industrialiseringen preget av klasseinteresser. Landene i vest hadde store kapitalansamlinger på private hender, som følge av oversjøisk (f.eks. Nederlandske Øst-India Kompaniet – VOC) handel. Etter hvert som fortjenestemarginene i denne oversjøiske handelen gikk ned, søkte denne kapitalen etter nye fortjenestemuligheter, noe den fant i industrialisering. Denne muligheten hadde ikke Sovjet. Der fantes ingen kapital av størrelse på private hender, heller ingen klassemessige interesser i retning av industrialisering. Land-adelen var fornøyd med å utbytte bøndene og leve med høyt luksusforbruk, og bøndene hadde bare jordbruket som alternativ. Det eneste reelle alternativet som forelå for industrialisering var gjennom statlig organisering, hvor forholdet mellom den kapitalen som skulle gå til årlig investering og den delen som skulle gå til forbruk ble statlig regulert. I og med at det ikke fantes klassemessige interesser i retning industrialisering, måtte dette skje gjennom politisk organisering av statsapparatet. Bolsjevikene realiserer gjennom den sovjetiske revolusjonen denne muligheten, og etablerer aksen politisk parti – stat – industrialisering.
Dette var den politiske og økonomiske situasjonen i disse landene ved inngangen til 1930-tallet. Dette ble forsterket av at det internasjonale bildet på slutten av 30-tallet var en kraftig produksjonsøkning i Stalins Sovjet, kombinert med den store depresjonen og tilbakegang i de vestlige land. Det var krefter i disse landene som ønsket industrialisering, men hvilke krefter som skulle gjennomføre en slik industrialisering var ikke klart. Alle disse landene hadde ganske stor lavadel, som synes det å jobbe i jordbruket var under deres verdighet. Statsapparatene i disse landene var derfor gjerne kunstig store, fylt med denne lavadelen. Det som var klart i alle disse landene, var at en industrialisering måtte gjennomføres, og at det bare kunne skje gjennom et statlig apparat. Dette behovet ga grunnlag for den «klassiske» øst-europeiske fascismen. Mihai Manoilescu (1891-1950), er regnet som den rumenske fascismens teoretiker. Han hadde påvirkning utenfor Romania, fra den polske arbeidsgiverorganisasjonen Lewiatan til Brasil. Han skrev flere bøker, hvorav den første «Teori om proteksjonisme og utenrikshandel» ble gitt ut i 1929. Han mente det eksisterende aristokratiet/borgerskapet i Romania var ute av stand til å industrialisere. De var bare interessert i luksusforbruk, i motsetning til borgerskapet i Vest-Europa som fokuserte på akkumulasjon og sikkerhet. Han mente demokrati var ubrukelig, og gikk inn for et autoritært ettpartisystem. Som tittelen på boka antyder var han også proteksjonist og mente hvert land skulle være selvforsynt og utvikle seg på egne betingelser. Han ga også ut et blad på den tiden. Det gikk sterkt inn for nasjonalisme og rasisme. Han mente det rasemessige grunnlaget i Romania var arisk, og var som de fleste andre i disse landene og i Vest-Europa, sterkt anti-semittisk. Det som skulle sikre industrialisering og den riktige utviklingen var den korporative staten. Disse ideene var idégrunnlaget for den øst-europeiske fascismen.
Denne øst-europeiske fascismen hadde mange avleggere. I Romania hadde den flere, men to store dominerende. Den ene kalte seg «Legionen til erkeengelen Michael», og var en tradisjonell fascistisk organisasjon, med en militant avdeling som kalte seg jerngarden. Denne bevegelsen ble ledet av Corneliu Zelea Codreanu. Men Romania hadde også en mer type borgerskap-fascisme. Borgerskapet på denne tiden var ikke så utviklet og besto mye av intelligentsia, lavadel gjerne i statsapparatet, noe jordbruksadel og noe håndverk/byfolk. Denne bevegelsen kalte seg «Ligaen til kristent nasjonalt forsvar», og ble ledet av professor AC Cuza (1857-1947). Han var i utgangspunktet en erklært rasist, som beundret rasistenes bibel «Essay om menneskerasenes ulikhet» skrevet av Arthur de Gobineau. Han organiserte også den «antisemittiske verdensalliansen» i Bucuresti allerede i 1895, så deler av det øst- europeiske fascistiske tankegodset modnet seg tidlig. I Kroatia ble Ustasja etablert i 1929, i Tsjekkoslovakia etablerte Radola Gajda, Det nasjonal fascistiske samfunnet (NOF) allerede i 1926, i Ungarn ble den beryktede pilkors–bevegelsen etablert i 1935. Alle de baltiske landene hadde sine varianter, i Polen fantes «ONR» – Nasjonal radikal camp og «RNR-falanga» Nasjonal radikal bevegelse – falanga, etablert henholdsvis i 1934 og 1935. I Ukraina skapte Stepan Bandera bevegelsen «OUN» Organisasjonen av ukrainske nasjonalister i 1929. Det fantes flere enn de jeg har ramset opp her, med ulik klassemessig bakgrunn, og noe ulike mål. Noen ville knytte industrialisering og stat nærmer borgerskap, mens andre så statlig korporativisme mer uavhengig av klasseinteresser.
Etter annen verdenskrig, når disse landene kom inn i den sovjetiske blokken ble alle disse bevegelsene forbudt, og det ble etablert kommunistpartier som skulle gjennomføre en statlig ledet industrialisering uavhengig av klassene. Denne store forskjellen mellom vestlig private kapitaler, og østlig statlig kapitalakkumulasjon er den reelle forskjellen i den store debatten mellom stat og privat. I Norge er det vanlig å se på denne debatten mellom stat og privat, som en ideologisk debatt mellom sosialisme og kapitalisme.
Etter min oppfatning er statlig eller privat organisering av en industrialiseringsfase avhengig av hvilke historiske muligheter det enkelte land som skal gjennomgå en industrialisering har. Land uten utviklede private kapitaler, har ingen annen mulighet enn å industrialisere gjennom en statlig modell. Jeg kan ikke se at det er noe spesielt sosialistisk med en slik type statlig industrialisering, men den har vist seg effektiv til grunnleggende industrialisering. Når det gjelder fortsettelsen etter denne grunnleggende industrialiseringen, har alle landene i Øst-Europa gått over til kapitalisme i litt ulike former. En til tider overopphetet ideologisk debatt om privat og statlig virksomhet, kan med fordel byttes i en litt mer pragmatisk debatt om kost/nytte vurderinger av de enkelte tilfeller.
Sjefredaktør Pål Steigan svarte på spørsmål fra leserne [tekstet video]
Av red./KAJ - 11. april 2022
https://steigan.no/2022/04/sjefredaktor-pal-steigan-svarte-pa-sporsmal-fra-leser-tekstet-video/
Vi inviterte lesere til å sende inn spørsmål, og vi takker for mange gode og interessante spørsmål og innspill. I denne videoen (ca 30 minutter) svarer sjefredaktør Pål Steigan på noen av dem.
Spørsmålene som blir besvart i videoen:
Hva synes du Russland burde gjort i stedet for å invadere, var det i det hele tatt noen diplomatiske kanaler som fremdeles sto åpne?
Det ser tilsynelatende ut som at vi får 2 oppadkommende verdensordener; en vestlig verdensorden ledet av USA og en multipolar østlig verdensorden med bla. Kina, Russland og India.
Hva mener du er forholdet mellom disse og hvorvidt planene er at disse slåes sammen til én verdensorden som et ledd i «The Great Reset» eller senere?
Hvilken betydning har dagens krigstilstander på den allerede økende sosiale krise for verdens fattige land, at vår beviselig nytteløse og feilslåtte bistandspolitikk gjennom tier-vis av år, gjør nøden endeløs og uopprettelig, så lenge vår «hjelp» tilpasses og underkastes verdenspolitikken med USA i förersetet på alle plan?
Den tyske forbundsdagen avviser vaksinetvang, men WHO har allerede fått aksept fra alle medlemsland i planen å ha rett til å utlyse regjeringsmakt over alle land og folk ved pandemi, som jo de selv har definisjonsmakten over.
Har det å nasjonalt si nei til vaksinetvang noen som helst betydning annet enn som propaganda om alle medlemslandene allerede har gitt sin godkjennelse til WHO også skulle ikke folket måtte godkjenne noe slikt som dette? Har regjeringen mandat til å inngå forhandlinger og å avtale om noe slikt som dette? Rekker virkelig regjeringsmakten så langt?
Jeg sitter med følelsen av at vi «vanlige» mennesker blir motarbeidet og undergravd fra alle kanter, men har vanskelig for å identifisere «trollet».
Hva er dine tanker rundt dagens klassekamp?
Hvem er aktørene, hvem styrer?
Hva synes du er beste taktikk i diskusjoner som dette, hvor motparten ikke er interessert i fakta, men bare slenger ut skjellsord, prøver å assosiere deg med folk du ikke har noe med å gjøre osv?
Dette har blitt skremmende vanlig i dag, også fra profilerte samfunnsdebattanter, som ikke er ikke i stand til å føre normale, respektfulle diskusjoner. Hvordan diskutere med folk som bare vil ødelegge deg og få deg til å holde kjeft og være 100 % lojal til den aksepterte linjen?
Hvorfor aksepteres Kyiv Independents nazistiske forbindelser?
Av Kajsa Ekis Ekman - 11. april 2022
https://steigan.no/2022/04/hvorfor-aksepteres-kyiv-independents-nazistiske-forbindelser/
Av Kajsa Ekis Ekman.
Deres høyprofilerte forsvarsreporter Illia Ponomarenko har vært i spissen for den nazistiske Azov-bataljonen. Han har ofte lagt ut bilder av militære oppdrag med dem, og skrevet om sitt nære vennskap med Azovs tidligere artillerisjef.
I nyhetsreportasjen fra Ukraina er det én kilde som siteres oftere enn noen annen: Kyiv Independent. Den engelskspråklige avisen ble startet for knapt fem måneder siden, men har allerede to millioner følgere og det som står der havner rett i aviser rundt om i verden. Kyiv Independent mottar tilskudd fra den svenske medieorganisasjonen Utgivarna, Bonnier News og tyske Axel Springer. LO-eide Arbetet Global startet nylig et samarbeid med avisen og skal direkteoversette tekstene deres til svensk.
Ingen ser ut til å reagere på at Kyiv Independents redaksjon har nazistiske forbindelser. Deres høyprofilerte forsvarsreporter Illia Ponomarenko har vært i spissen for den nazistiske Azov-bataljonen.
Han har ofta lagt ut bilder från militära uppdrag med dem, och skrivit om sin nära vänskap med Azovs före detta artillerichef. I november 2019 skriver han:
Han har ofte lagt ut bilder fra militære oppdrag med dem, og skrevet om sitt nære vennskap med Azovs tidligere artillerisjef. I november 2019 skriver han:
«Jeg er helt knust over nyheten om at min gode venn, løytnant Igor Prozapas, tidligere artillerisjef for for Azov, er død. I dag møter Valhalla en dedikert skytter og en ekte patriot. ”
Det er tydelig at Ponomarenko mener krig er superheftig:
«To hundre meter fra fiendens linje. Føles som bloody Vietnam, «tvitrer han begeistret mens han er sammen med den nazistiske Azov-bataljonen.
I tekstene hans i vestlige medier er imidlertid tonen en annen:
«Vinduene mine rister … Byen vår som vibrerte av glede har blitt til en spøkelsesby … Det finnes dog godhet midt i sorgen, piknik på t-banen …», skriver han i The Guardian.
Aidar-bataljonen er en annen ekstrem-høyre paramilitær gruppe som hylles av Ponomarenko. bataljonens femårsdag gratulerer han:
«Ønsk denne kampherdede formasjonen mange lykkelige seire!»
Ifølge en Amnesty-rapport er Aidar skyldig i krigsforbrytelser. De har rutinemessig kidnappet, ranet og torturert sivile, og den ukrainske hæren ser ikke ut til å ha noen kontroll over dem.
Når Arbetet Globals redaktør Ivar Andersen blir spurt av historikeren Victor Pressfeldt, som har gjort oppmerksom på de nazistiske forbindelsene, hvordan han ser på samarbeidet, svarer Andersen at «i øyeblikket ser jeg på den redaksjonen som en positiv kraft, til tross for at reporterens åpenbare Azov-sympatier».
Når jeg stiller spørsmålet, svarer han at spesielt Ponomarenko ikke vil skrive for dem, og at samarbeidet deres gjelder sosiale spørsmål og ikke krigsovervåking.
En svensk avis hvor ansatte uttrykker «åpenbare nazisympatier» ville trolig ikke vært vurdert for et samarbeid med LOs avis. Dessuten har Azov og Aidar ikke bare meninger, men er skyldige i krigsforbrytelser.
Avisens administrerende direktør Daryna Shevchenko har yil og med lagt ned blomster ved monumentet til den nazistiske samarbeidspartneren og UPA-kommandanten Myroslav Symchych, viser et innlegg på hennes Facebookprofil. Men verken hun eller Ponomarenko ser ut til å ha fått noen spørsmål fra svenske medier eller andre vestlige medier om dette.
Naziforbindelsene er imidlertid ikke det eneste som er spesielt med Kyiv Independent.
Historien bak avisens tilblivelse høres ut som en heltefortelling: truet med sensur av sin gamle avis, Kyiv Post, bestemte journalistene seg for å starte sitt eget, uavhengig av alle oligarker og «rike eiere», og med bare donasjoner klarte de å lansere en komplett nettside i løpet av noen uker. Redaksjonen består kun av ungdom, som tar beslutninger demokratisk gjennom stemmegivning.
En nærmere titt avslører imidlertid at det var Canadas regjering og European Endowment for Democracy som betalte for opprettelsen. I tillegg har et flertall av redaksjonsmedlemmene blitt sponset av ulike USAID-prosjekter. Administrerende direktør Daryna Shevchenko har jobbet for USAID-sponsede Irex og deltatt i USAIDs prosjekt U-media, med temaet ”promotion of Western values as a pre-condition to building democracy in Ukraine” – «fremming av vestlige verdier som en forutsetning for å bygge demokrati i Ukraina».
Jakub Parusinski, økonomisjef, har vært leder for det USAID-sponsede «Media Development Foundation», som blant annet jobber med å studere «anti-vestlig propaganda».
Vice vd Oleksiy Sorokin har ingen journalistisk utbildning, men kom däremot direkt från en praktik på ett projekt mot korruption som stöds av regeringarna i bland annat USA, Storbritannien och Sverige.
Viseadministrerende direktør Oleksiy Sorokin har ingen journalistisk utdannelse, men kom direkte fra praksisplass på et prosjekt mot korrupsjon som støttes av regjeringene i blant annet USA, Storbritannia og Sverige.
Seks av de ansatte, inkludert Ponomarenko og Olena Goncharova, har vært på fullt betalt opphold som heltidspraktikanter i USA på et journalistisk prosjekt i samarbeid med det amerikanske utenriksdepartementet.
Den mest meriterte, reporteren Igor Kossov, har for noen år siden vært en integrert journalist i Irak for USA Today.
Det er en type CV du ikke finner hos mange journalister i Sverige. Men USA har også pumpet penger inn i land som Ukraina, ved å spesifikt fange opp unge mennesker og engasjere dem i ulike utdanningsprosjekter. Det kan dreie seg om å bekjempe korrupsjon eller å beskytte rettighetene til sårbare minoriteter, men som USAID selv skriver: «vår innsats fokuserer på intervensjoner som fremmer amerikanske interesser».
Det er en innsats som nå betaler seg – for journalistene som ble utdannet av USA er nå de som har blitt Ukrainas stemme i verden.
Fakta
UPA
En nasjonalistisk hær under Stepan Bandera som samarbeidet med tyskerne under andre verdenskrig og gjorde seg skyldig i etnisk rensing.
USAID
Organisasjon opprettet av den amerikanske regjeringen for å «fremme USAs økonomiske og sikkerhetsmessige interesser» og bidra til utvikling i verden.
Denne artikkelen ble først publisert som lederartikkel i svenske ETC.