Nyhetsbrev steigan.no 11.03.2024
NATO går av skaftet i Ukraina – den tyske lekkasjen viser det
Det blir lesing og sang og dans selv i de mørkeste tider
Den militære situasjonen i Ukraina (1)
3 millioner kroner for 30 øre?
Deler av eventyrskogen Reinhardswald hogges for å gjøre plass til vindkraftverk
Mot etablering av amerikansk marinebase
Ugyldige argumenter for å støtte regimet i Ukraina og NATOs krig
Hvorfor får vi ikke innsyn i Statkraft?
Hvor ble det av vår stolte vannkraftshistorie?
Konsekvensene av avviklinga av europeisk suverenitet
NATO går av skaftet i Ukraina – den tyske lekkasjen viser det
Av red. PSt - 11. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/nato-gar-av-skaftet-i-ukraina-den-tyske-lekkasjen-viser-det/
Utenrikskommentator i The Guardian, Simon Jenkins, skriver: Nato is growing reckless over Ukraine – and Russia’s German military leak proves it.
Et avlyttet møte om å sende Taurus-raketter til Ukraina antyder at vesten er på randen av en risikabel og meningsløs eskalering.
Vi siterer rundhåndet fra artikkelen til Jenkins og spør om lyset også kan begynne å demre i norske redaksjoner.
«De tyske væpnede styrkene er gale. Lekkasjen fra Moskva av en 38-minutters diskusjon mellom sjefen for Luftwaffe og senioroffiserer om å sende Taurus-kryssermissiler til Ukraina antyder at Natos vilje til ikke å eskalere den nåværende krigen svekkes. Møtet, som angivelig ble holdt på en ukryptert linje, hadde alt hemmeligholdet til en gruppechat for tenåringer. Det styrket Vladimir Putins påstand om at dette er en vestlig krig mot Russland, med Ukraina som bare stedfortreder».
«Ettersom konflikten i Ukraina har nådd et forutsigbart dødpunkt, har NATOs strategi mistet all sammenheng. Dette er øyeblikket når slike kriger går ut av kontroll. I to år nå har vestlige ledere polert sine machobilder hjemme ved å besøke og oppfordre Kievs president Volodymyr Zelenskiy til å søke total seier med deres hjelp. Det var Boris Johnsons favorittløfte, men da betalte velgerne hans bare for det, de døde ikke. Frankrikes Emmanuel Macron har i det minste foreslått å sende tropper«.
«Like forutsigbart var at totalseier aldri lå i kortene. Dette betydde at det på et tidspunkt ville oppstå tvil. Jens Stoltenberg, NATOs generalsekretær, erklærer nå at vi må «holde kursen«, uten å si hva det betyr. Tysklands generaler ønsker kanskje eskalering, men kansleren Olaf Scholz har lenge vært forsiktig. Det er også en stor del av den amerikanske opinionen, mens utenriksminister Antony Blinken bare bemerker at vesten må sikre at Russlands krig «fortsetter å være en strategisk fiasko«».
«Når det gjelder vestens «myk makt»-sanksjoner mot Russland, har de mislykkes totalt, og forstyrret den globale handelsøkonomien i prosessen. Sanksjoner kan være elsket av vestlige diplomater og tenketanker. De kan til og med skade noen – ikke minst Storbritannias energibrukere – men de har ikke ødelagt den russiske økonomien eller ombestemt Putin. I år forventes Russlands vekstrate å overstige Storbritannias.
Den grove fiaskoen til et kvart århundre med vestlige militære intervensjoner burde ha lært oss noen leksjoner. Tydeligvis ikke».
Kommentar:
Krigen er tapt, NATO er i kaos, Russlands økonomi blomstrer til tross for sanksjonene, og alle vet det unntatt norske medier og norske politikere. Og samtlige partier på det norske Stortinget har forpliktet seg til å gi 15 milliarder kroner hvert år i fem år framover til denne tapte krigen. De har sannelig god råd på norske skattebetaleres regning.
Det blir lesing og sang og dans selv i de mørkeste tider
Av Vijay Prashad - 11. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/det-blir-lesing-og-sang-og-dans-selv-i-de-morkeste-tider/
Hälsningar från skrivbordet på Tricontinental: Institute for Social Research.
Det är nästan omöjligt att tänka på glädje samtidigt som Israel fortsätter sitt folkmord mot palestinier, och medan det fruktansvärda kriget eskalerar i den östra flanken av Demokratiska republiken Kongo (DRK). Tiotusentals människor har dödats och skadats och miljontals har drivits på flykt i Gaza och nära Goma (Kongo-Kinshasa). På båda dessa platser måste det omedelbara kravet vara att få ett slut på våldet, men vid sidan av det finns behovet av att få ett slut på roten till detta våld (som att få ett slut på ockupationen av Palestina). När det uppstår konflikter av det här slaget blir vi fångade i nuet, oförmögna att tänka på framtiden. Vardagens förfall och svält har gjort det omöjligt att drömma om en annan värld. Kraven från Gaza, Goma och tiotusentals andra platser runt om i världen är desamma: en bomb mindre, en bit bröd till.
Men även i de dystraste av tider söker människor glädje och löften, och de söker efter en horisont som inte bara är inramad av livets omedelbara förödmjukelser. För nästan tio år sedan tillbringade jag en eftermiddag i lägret Jalazone, norr om Ramallah (Palestina), där jag deltog i en session på en skola i FN:s hjälporganisation för Palestinaflyktingar (UNRWA). Utanför UNRWA:s skola på Västbanken skärptes ockupationens vardagliga spänningar av en rad israeliska soldaters dödande av palestinier vid vägspärrar.
På en bildlektion på UNRWA:s skola såg jag unga palestinska barn rita en berättelse som skildrade en dröm de nyligen haft. Läraren tillät mig att gå runt i klassrummet och interagera med barnen. Många av dem ritade det som barn ofta ritar: ett hus, solen, en flod bredvid huset, barn som leker med en gunga eller på en rutschkana. Det fanns inga tecken på apartheidmurar, inga vägspärrar och inga israeliska soldater. Istället var det bara enkelheten som de ville uppleva. Det var så de skildrade lycka.
Bild: Ett Röda Böckernas Dag-evenemang på ‘The People’s Forum’ i New York City (USA), 2024.
När jag idag frågar mina vänner i Gaza om deras barn, säger de att ljudet av kriget, dammet från det bombade landskapet och rädslan för döden omsluter dem. Saleem, i Rafah, säger att hans två små döttrar ofta sitter på golvet i sin farbrors lägenhet och ritar på alla papperslappar de kan hitta. «Nästa år», säger han, «kommer vi att fira Röda böckernas dag i Gaza City, ’inshallah’». «Vilken bok ska du läsa»? frågar jag honom. «För er», säger han, «skulle vi läsa Darwish, den store palestinske poeten». Och sedan reciterar han dessa rader, från dikten «Minne för glömska»:
Vad skriver du i det här kriget, poet?
Jag skriver min tystnad.
Menar du att vapnen nu ska tala?
Ja. Deras ljud är högre än min röst.
Vad gör du då?
Jag manar till fasthet.
Och kommer du att vinna kriget?
Nej. Det viktiga är att hålla ut. Att hålla ut är en seger i sig.
Och vad efter det?
En ny tidsålder börjar.
Och kommer du då att åter skriva poesi?
När vapnen tystnar lite. När jag spränger min tystnad, som är full av dessa röster. När jag hittar det rätta språket.
Israeliska jetplan hade börjat bomba utkanterna av Rafah, och ändå tog sig Saleem tid att tala om Röda böckernas dag. För honom, liksom för hans barn, är nuet inte tillräckligt. De vill föreställa sig vad som finns bortom horisonten, vad som ligger bortom det pågående folkmordet.
Bild. Ett evenemang på Röda böckernas dag på Simón Bolívar-institutet i Caracas (Venezuela), 2024.
I år deltog en och en halv miljon människor, från Indonesien till Chile, i Röda böckernas dag, en dag som håller på att bli ett fast inslag i den internationella vänsterns kalender. År 2019 började ’Indian Society of Left Publishers’ undersöka möjligheten att fira den 21 februari, som var publiceringsdatum för Kommunistiska manifestet år 1848. Denna bok, en av de mest lästa i världen, har inspirerat miljarder människor under de senaste ett och ett halvt århundradena, att skapa en socialistisk process som kommer att överflygla de fortgående problem som skapats av kapitalismen (såsom hunger, analfabetism, fattigdom, folkmord och krig). Manifestet fortsätter att inspirera miljontals människor i vår tid, och dess ord är mer relevanta än någonsin för att lösa nutidens problem.
Eftersom detta datum (21.2) också är gemensamt för den internationella modersmålsdagen, var tanken att författare, förläggare, bokhandlare och bokläsare skulle gå ut på offentliga platser och läsa Manifestet på sina egna språk. Trots de utmaningar som pandemin medförde, deltog 30 000 personer från Venezuela till Sydkorea i den första Röda Böckernas dag 2020, med epicentrum i Indien. Snart stod det klart att poängen inte var att bara läsa Manifestet, utan vilken «röd bok» som helst, den dagen. Många engagerade sig djupare i vänsterns ideal och bestämde sig för att hålla festivaler av olika storlekar för att rädda det kollektiva livet och främja vänsterns kulturer.
I år initierade International Union of Left Publishers (IULP) firandet av Red Books Day i början av februari med att ge ut en kraftfull dansvideo:
Chemm Parvathy dansar till «Internationalen» i Thiruvananthapuram (Indien) som förberedelse för Röda böckernas dag.
av den unga konstnären och kommunistkadern Chemm Parvathy. Hon uppträdde till den franska versionen av «Internationalen» och dansade genom marknader och verkstäder hos arbetarna i Thiruvananthapuram. Låten kulminerade med att Parvathy satt på stranden med en kommunistisk flagga i handen medan den röda solen sjönk ner i horisonten bakom henne. Videon blev viral och satte tonen för Red Books Day. Årets evenemang åtföljdes av en serie originella jubileumsaffischer som var designade av konstnärer från hela världen. Det var för att uppmuntra fler och fler människor att organisera uppläsningar och föreställningar i sina regioner.
Det var tydligt att omfattningen av de evenemang som hölls 2024 skulle överskugga våra tidigare försök, med tanke på bredden och djupet i deltagandet. Offentliga evenemang organiserades av socialistiska krafter i Indonesien och Östtimor, medan Havannas bokmässa på Kuba avsatte den 21 februari som en speciell evenemangsdag. Uppläsningar av röda böcker hölls av ’Socialist Movement of Ghana’ och ’Landless Workers’ Movement of Brazil (MST)’, samt av ’Red Ant’ i Australien och ’Workers’ Party’ i Bangladesh. Kommunister i små byar i Nepal sammankallade möten i de höga bergen för att diskutera vikten av studier och kamp. I New York höll ’The People’s Forum’ en hyllning till kommunisten Claudia Jonesliv och skrifter, medan man i Chile läste tal av Salvador Allende på ’La Cafebrería’, och på ’The Commune’ i Sydafrika hölls en diskussion om hur de imperialistiska makterna använder begreppet ’mänskliga rättigheter’. Irlands kommunistiska parti anordnade uppläsningar och en workshop i kulturcentret ’Aonach Mhacha’, och ’UK Young Communist League’ och en grupp från ’Students’ Federation of India’ organiserade en filmvisning av Den unge Karl Marx vid universitetet i Southampton.
Bild: Ett evenemang på Röda böckernas dag anordnat av Socialist Movement i Accra (Ghana), 2024.
Röda böckernas dag har nu sina rötter i den indiska vänsterns kulturella landskap. I år blev Röda böckernas dag också ett forum för att fira 100-årsdagen av V. I. Lenins död, ledaren för den ryska revolutionen 1917. I Kerala möttes en halv miljon människor på 40 000 platser för att läsa och diskutera EMS Namboodiripads ’Leninism and the Approach to the Indian Revolution’. Det största av dessa evenemang var i Thiruvananthapuram, där ’Communist Party of India-Marxist’, eller CPI(M), Keralas statssekreterare MV Govindan invigde festivalen. ’Purogamana Kala Sahithya Sangham’ (PuKaSa eller Progressive Arts and Literary Organisation) höll seminarier över hela Kerala om manifestets relevans av idag, och ’VKS Singers Group’ i Pukasa Nattika Mekhala-kommittén förberedde en musikvideo om Kommunistiska manifestet. I Karnataka höll CPI(M):s politbyråmedlem MA Baby en föreläsning om «Lenin och kulturen» medan arbetare, bönder och ungdomar i Andhra Pradesh och Telangana diskuterade Lenins liv och skrifter (bland annat genom ett webbseminarium organiserat av Mana Manchi Pustakam).
I Maharashtra hölls ett webbinarium om Godavari Parulekars bok Jevha Manus Jaga Hoto («En mans uppvaknande»). I många delar av Indien, till exempel i Assam, organiserade Indiens studentförbund uppläsningar av Kommunistiska manifestet. I både Västbengalen och Tamil Nadu läser man de Bangla- och tamilska utgåvorna av The Political Marx, skriven av Aijaz Ahmad och mig [Vijay Prashad]. I samma delstat invigde G. Ramakrishnan från CPI(M) en uppläsningssession i centrala Chennai, och folkmassorna läste och diskuterade det korta häftet Lenin: Revolutionens polstjärna.
Studenter vid ’Hyderabad Central University’ och ’The English and Foreign Languages University’ gick med på idén att göra dagen till ett bredare kulturellt uppträdande, och de organiserade en affischutställning och en bokfestival. I New Delhis första maj-bokhandel sjöngs och dansades det. Vidare framfördes en gatupjäs av Jana Natya Manch, och uppläsningar av Manifestet på olika indiska språk och en poesiuppläsning i solidaritet med Palestina.
Bild: Ett evenemang på Röda böckernas dag anordnat av de jordlösas lantarbetarrörelse (MST) i Brasília (Brasilien), 2024.
Med utgångspunkt i Red Books Day 2025 kommer IULP att släppa en affisch på deras sociala mediekanaler varje månad och det kommer att kulminera i en Red Books Day-kalender i slutet av året. Tanken är att Red Books Day inte bara ska handla om dagen i sig utan också definieras av aktiviteter under året, aktiviteter som knyter an till de viktigaste händelserna den 21 februari.
Röda böckernas dag är en del av den breda kulturella kampen för att försvara rätten att skriva, publicera och läsa röda böcker och för att kämpa mot obskurantistiska idéer som påstås stå för förnuftet i dessa dagar (som Indiens premiärminister Narendra Modis påstående att det forntida Indien utmärkte sig i plastikkirurgi eftersom den hinduiska Lord Shiva ersatte sin son Ganesh´ huvud med ett elefanthuvud, som vi skrev i vår senaste dossier).
Även om Red Books Day är förankrad av IULP, som omfattar över fyrtio förlag från hela världen, organiseras den inte enbart av facket. Den allmänna förhoppningen är att denna dag kommer att gå bortom IULP och bli en viktig del av vänsterns kalender. Det var anmärkningsvärt att se Röda böckernas dag sprida sig utanför våra vänsternätverk. Det är just detta som är syftet med Röda böckernas dag: att den ska bli en integrerad del av den offentliga kulturen och av kampen för att etablera rationella och socialistiska idéer som samhällets grundläggande idéer. I slutet av decenniet uppskattar vi att över tio miljoner människor kommer att delta i Röda böckernas dag. Nästa år i Gaza.
Originalens tittel:
Oversatt til svensk for steigan.no av Bertil Carlman.
Den militære situasjonen i Ukraina (1)
Av Jacques Baud - 11. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/den-militaere-situasjonen-i-ukraina-1/
Jacques Baud er en tidligere oberst i den sveitsiske generalstaben, tidligere medlem av den strategiske etterretninga i Sveits, spesialist på Øst-Europa. Han ble opplært i amerikanske og britiske etterretningstjenester. Han har fungert som policysjef for FNs fredsoperasjoner. Som en FN-ekspert på rettsstat og sikkerhetsinstitusjoner, designet og ledet den første flerdimensjonale FNs etterretningsenhet i Sudan. Han har jobbet for Den afrikanske union og var i 5 år ansvarlig for NATO i kampen mot spredning av små våpen. Han var involvert i diskusjoner med de høyeste russiske militær- og etterretningstjenestemenn like etter Sovjetunionens fall. Innenfor NATO fulgte han ukrainske krisa i 2014 og deltok senere i programmer for å hjelpe Ukraina. Han er forfatter av flere bøker om etterretning, krig og terrorisme. Denne artikkelen ble skrevet to måneder etter den russiske invasjonen i Ukraina i 2022. Vi publiserer den for å en oversikt over utviklinga av konflikten fra en som var tett på den. Vi publiserer artikkelen i to deler. – Red.
Janata Weekly, 24. april 2022
Veien til krig
I årevis, fra Mali til Afghanistan, har jeg jobbet for fred og risikert livet for den. Det er derfor ikke et spørsmål om å rettferdiggjøre krig, men å forstå hva som førte oss til krig. Jeg legger merke til at «ekspertene» som bytter på TV-opptredener, analyserer situasjonen på grunnlag av tvilsom informasjon, oftest hypoteser satt opp som fakta – og da klarer vi ikke lenger å forstå hva som skjer. Slik skapes panikk.
Problemet er ikke så mye å vite hvem som har rett i denne konflikten, men å stille spørsmål ved måten våre ledere tar sine beslutninger på.
La oss prøve å undersøke røttene til konflikten. Det starter med de som de siste åtte årene har snakket om «separatister» eller «uavhengige» fra Donbass. Det stemmer ikke. Folkeavstemningene som ble gjennomført av de to selverklærte republikkene Donetsk og Lugansk i mai 2014, var ikke folkeavstemninger om «uavhengighet» (независимость), som noen skruppelløse journalister har hevdet, men folkeavstemninger om «selvbestemmelse» eller «autonomi» (самостоятельность). Kvalifiseringen «pro-russisk» antyder at Russland var en part i konflikten, noe som ikke var tilfelle, og begrepet «russisktalende» ville vært mer ærlig. Dessuten ble disse folkeavstemningene gjennomført mot Vladimir Putins råd.
Faktisk forsøkte disse republikkene ikke å skille seg fra Ukraina, men å ha status som autonome, altså selvstyrte, og garantere dem bruken av det russiske språket som et offisielt språk. For den første lovgivende handlingen til den nye regjeringen, som følge av at president Janukovitsj ble styrtet, var avskaffelsen den 23. februar 2014, av Kivalov-Kolesnichenko-loven fra 2012, som gjorde russisk til et offisielt språk. Litt som om kuppmakere bestemte at fransk og italiensk ikke lenger skulle være offisielle språk i Sveits.
Denne beslutningen forårsaket en storm i den russisktalende befolkningen. Resultatet var en voldsom undertrykkelse mot de russisktalende regionene (Odessa, Dnepropetrovsk, Kharkov, Lugansk og Donetsk) som ble utført i februar 2014 og førte til en militarisering av situasjonen og noen massakrer (i Odessa og Marioupol, som de mest bemerkelsesverdige). På slutten av sommeren 2014 var det bare de selverklærte republikkene Donetsk og Lugansk igjen.
På dette stadiet, for rigid og oppslukt av en doktrinær tilnærming til den militære operasjonskunsten, kuet den ukrainske generalstaben fienden uten å klare å seire. Undersøkelsen av kampforløpet i 2014-2016 i Donbass, viser at den ukrainske generalstaben systematisk og mekanisk anvendte de samme operative ordningene. Men krigen som ble ført av de autonome var svært lik den vi observerte i Sahel: svært mobile operasjoner utført med lette midler. Med en mer fleksibel og mindre doktrinær tilnærming var opprørerne i stand til å utnytte tregheten til ukrainske styrker for gjentatte ganger å «fange» dem.
I 2014, da jeg var i NATO, var jeg ansvarlig for kampen mot spredning av håndvåpen, og vi prøvde å oppdage russiske våpenleveranser til opprørerne, for å se om Moskva var involvert. Informasjonen vi mottok da kom nesten utelukkende fra polske etterretningstjenester og «passet» ikke med informasjonen som kom fra OSSE – til tross for ganske grove påstander, var det ingen leveranser av våpen og militært utstyr fra Russland.
Opprørerne var bevæpnet takket være avhopping av russisktalende ukrainske enheter som gikk over til opprørssiden. Mens ukrainske fiaskoer fortsatte, svulmet stridsvogner, artilleri og luftvernbataljoner i de autonomes rekker. Det var dette som presset ukrainerne til å forplikte seg til Minsk-avtalene.
Men like etter å ha signert Minsk 1-avtalen, lanserte den ukrainske presidenten Petro Porosjenko en massiv antiterroroperasjon (ATO/Антитерористична операція) mot Donbass. Bis repetita placent:* dårlige råd fra NATO-offiserer, og ukrainerne led et knusende nederlag i Debaltsevo, som tvang dem til å engasjere seg i Minsk 2-avtalene. *(De tingene som behager er de som blir bedt om, igjen og igjen. O.a)
Det er viktig å huske her at Minsk 1- (september 2014) og Minsk 2- (februar 2015) avtalene ikke sørget for separasjon eller uavhengighet for republikkene, men deres selvstyre innenfor rammen av Ukraina. De som har lest avtalene (det er veldig, veldig, veldig få som faktisk har det), vil merke seg at det står skrevet i alle bokstaver, at republikkenes status skulle forhandles mellom Kiev og republikkenes representanter, for en intern løsning for Ukraina.
Derfor har Russland siden 2014 systematisk krevd implementering, mens de nektet å være part i forhandlingene, fordi det var et internt anliggende i Ukraina. På den andre siden forsøkte Vesten – ledet av Frankrike – systematisk å erstatte Minsk-avtalene med «Normandie-formatet», som satte russere og ukrainere ansikt til ansikt. La oss imidlertid huske at det aldri var noen russiske tropper i Donbass før 23. – 24. februar 2022. Videre har OSSE-observatører aldri observert det minste spor av russiske enheter som opererer i Donbass. For eksempel viser ikke det amerikanske etterretningskartet, publisert av Washington Post 3. desember 2021, russiske tropper i Donbass.
I oktober 2015 tilsto Vasyl Hrytsak, direktør for den ukrainske sikkerhetstjenesten (SBU), at bare 56 russiske krigere hadde blitt observert i Donbass. Dette var nøyaktig sammenlignbart med de sveitserne som i helgene dro for å kjempe i Bosnia, på 1990-tallet, eller franskmennene som drar for å kjempe i Ukraina i dag.
Den ukrainske hæren var da i en sørgelig tilstand. I oktober 2018, etter fire år med krig, uttalte Ukrainas øverste militære anklager Anatolij Matios, at Ukraina hadde mistet 2 700 menn i Donbass: 891 fra sykdommer, 318 fra trafikkulykker, 177 fra andre ulykker, 175 fra forgiftninger (alkohol, narkotika), 172 fra uforsiktig håndtering av våpen, 101 fra brudd på sikkerhetsforskrifter, 228 fra mord og 615 fra selvmord.
Faktisk ble hæren undergravd av korrupsjonen til kadrene og hadde ikke lenger befolkningens støtte. Ifølge en rapport fra det britiske innenriksdepartementet, møtte 70 prosent ikke opp til den første sesjonen i mars/april 2014, 80 prosent til den andre, 90 prosent til den tredje og 95 prosent til den fjerde. I oktober/november 2017, var det 70 % av de vernepliktige som ikke møtte opp til kampanjen for tilbakekalling: «Høsten 2017». Dette inkluderer ikke selvmord, og deserteringer (ofte over til de autonome), som nådde opptil 30 prosent av arbeidsstyrken i ATO-området. Unge ukrainere nektet å gå og kjempe i Donbass og foretrakk utvandring, noe som også forklarer, i det minste delvis, det demografiske underskuddet i landet.
Det ukrainske forsvarsdepartementet henvendte seg deretter til NATO for å bidra til å gjøre landets væpnede styrker mer «attraktive». Etter å ha jobbet med lignende prosjekter innenfor rammen av FN, ble jeg spurt av NATO om å delta i et program for å gjenopprette bildet av de ukrainske væpnede styrker. Men dette er en langsiktig prosess, og ukrainerne ønsket å handle raskt.
Så, for å kompensere for mangelen på soldater, tok den ukrainske regjeringen i bruk paramilitære militser. De består i hovedsak av utenlandske leiesoldater, ofte høyreekstreme militante. I 2020 utgjorde de rundt 40 prosent av de ukrainske styrkene og talte rundt 102.000 mann, ifølge Reuters. De var bevæpnet, finansiert og trent av USA, Storbritannia, Canada og Frankrike. Det var mer enn 19 nasjonaliteter – inkludert sveitsere.
Vestlige land har dermed helt klart skapt og støttet ukrainske høyreekstreme militser. I oktober 2021 slo Jerusalem Post alarm ved å fordømme Centuria-prosjektet. Disse militsene hadde operert i Donbass siden 2014, med vestlig støtte. Selv om man kan argumentere over begrepet «nazist», gjenstår det faktum at disse militsene er voldelige, formidler en kvalmende ideologi og er virulent antisemittiske. Deres antisemittisme er mer kulturell enn politisk, og derfor er begrepet «nazist» egentlig ikke passende. Deres hat mot jødene stammer fra den store hungersnøden på 1920- og 1930-tallet i Ukraina, som følge av Stalins konfiskering av avlinger for å finansiere moderniseringen av Den røde armé. Dette folkemordet – kjent i Ukraina som Holodomor – ble begått av NKVD (forløperen til KGB), hvis øverste ledelse hovedsakelig besto av jøder. Dette er grunnen til at ukrainske ekstremister i dag ber Israel om å be om unnskyldning for kommunismens forbrytelser, som Jerusalem Post bemerker. Dette er langt fra Vladimir Putins «omskriving av historien».
Disse militsene, som stammer fra ytrehøyregruppene som etter hvert tok føringen i Euromaidan-revolusjonen i 2014, består av fanatiske og brutale individer. Den mest kjente av disse er Azov-regimentet, hvis emblem minner om 2. SS Das Reich Panzer Division, som er æret i Ukraina for å frigjøre Kharkov fra Sovjet i 1943, før regimentet utførte Oradour-sur-Glane-massakren i Frankrike i 1944.
Blant de berømte figurene i Azov-regimentet var motstanderen Roman Protassevitch, arrestert i 2021 av hviterussiske myndigheter etter saken om RyanAir-flight FR4978. 23. mai 2021 ble den bevisste kapringen av et passasjerfly, utført av en MiG-29 – angivelig med Putins godkjenning – nevnt som en grunn til å arrestere Protassevitsj, selv om informasjonen som var tilgjengelig på det tidspunktet ikke bekreftet dette scenariet i det hele tatt.
Men da var det nødvendig å vise at president Lukasjenko var en kjeltring og Protassevich en «journalist» som elsket demokrati. En ganske avslørende undersøkelse produsert av en amerikansk NGO i 2020, fremhevet imidlertid Protassevitchs høyreekstreme militante aktiviteter. Den vestlige konspirasjonsbevegelsen startet deretter opp, og skruppelløse medier «sminket» biografien hans. Til slutt, i januar 2022, ble ICAO-rapporten publisert og viste at til tross for noen prosedyrefeil, handlet Hviterussland i samsvar med gjeldende regler og at MiG-29 tok av 15 minutter etter at RyanAir-piloten bestemte seg for å lande i Minsk. Så ingen hviterussisk komplott og enda mindre Putin. Ah…! En annen detalj: Protassevitch, grusomt torturert av det hviterussiske politiet, var nå fri. De som ønsker å korrespondere med ham, kan gå til hans Twitter-konto.
Karakteriseringen av de ukrainske paramilitære som «nazister» eller «nynazister» regnes som russisk propaganda. Kanskje. Men det er ikke synspunktet til Times of Israel, Simon Wiesenthal-senteret eller West Point Academys senter for kontraterrorisme. Men det er fortsatt diskutabelt, for i 2014 syntes magasinet Newsweek å assosiere dem mer med … Den islamske staten. Velg selv!
Så Vesten støttet og fortsatte å bevæpne militser som har gjort seg skyldige i en rekke forbrytelser mot sivilbefolkningen siden 2014: voldtekt, tortur og massakrer. Men mens den sveitsiske regjeringen har vært veldig rask med å iverksette sanksjoner mot Russland, har den ikke vedtatt noen mot Ukraina, som har massakrert sin egen befolkning siden 2014. Faktisk har de som forsvarer menneskerettighetene i Ukraina lenge fordømt handlingene til disse gruppene, men har ikke blitt støttet av våre regjeringer. For i virkeligheten prøver vi ikke å hjelpe Ukraina, men å kjempe mot Russland.
Integreringen av disse paramilitære styrkene inn i Nasjonalgarden var slett ikke ledsaget av en «denazifisering», som noen hevder. Blant de mange eksemplene er Azov-regimentets insignier lærerikt:
I 2022 ble de ukrainske væpnede styrkene som kjempet mot den russiske offensiven organisert som:
Hæren, underlagt Forsvarsdepartementet. Den er organisert i tre hærkorps og består av manøvreringsformasjoner (tanks, tungt artilleri, missiler, etc.).
Nasjonalgarden, som er avhengig av innenriksdepartementet og er organisert i fem territoriale kommandoer.
Nasjonalgarden er derfor et territorielt forsvar som ikke er en del av den ukrainske hæren. Den inkluderer paramilitære militser, kalt «frivillige bataljoner» (добровольчі батальйоні), også kjent under det stemningsfulle navnet «gjengjeldelsesbataljoner», og består av infanteri. Primært trent for urban kamp, forsvarer de nå byer som Kharkov, Mariupol, Odessa, Kiev, etc.
Krigen
Som tidligere sjef for feltet angående Warszawapaktens styrker, i den sveitsiske strategiske etterretningstjenesten, observerer jeg med tristhet – men ikke forbauselse – at våre tjenester ikke lenger er i stand til å forstå den militære situasjonen i Ukraina. De selvutnevnte «ekspertene» som paraderer på skjermene våre, videreformidler utrettelig den samme informasjonen, modulert av påstanden om at Russland – og Vladimir Putin – er irrasjonelle. La oss ta et skritt tilbake.
1. Krigsutbruddet
Siden november 2021 har amerikanerne konstant truet med en forestående russisk invasjon av Ukraina. Ukrainerne så imidlertid ikke ut til å være enige. Hvorfor ikke?
Vi må tilbake til 24. mars, 2021. På den dagen utstedte Volodymyr Zelensky et dekret for gjenerobringen av Krim, og begynte å utplassere sine styrker sør i landet. Samtidig ble det gjennomført flere NATO-øvelser mellom Svartehavet og Østersjøen, ledsaget av en betydelig økning i rekognoseringsflyvninger langs den russiske grensen. Russland gjennomførte deretter flere øvelser for å teste den operative beredskapen til sine tropper og for å vise at de fulgte utviklingen av situasjonen.
Ting roet seg frem til oktober-november med slutten av ZAPAD 21-øvelsene, hvis troppebevegelser ble tolket som en forsterkning for en offensiv mot Ukraina. Men selv ukrainske myndigheter tilbakeviste ideen om russiske forberedelser til en krig, og Oleksiy Reznikov, ukrainsk forsvarsminister, uttalte at det ikke hadde vært noen endring på grensen siden våren.
I strid med Minsk-avtalene gjennomførte Ukraina luftoperasjoner i Donbass ved hjelp av droner, inkludert minst ett angrep mot et drivstoffdepot i Donetsk, i oktober 2021. Den amerikanske pressen bemerket dette, men ikke europeerne; og ingen fordømte disse bruddene.
I februar 2022 ble hendelsene fremskyndet. Den 7. februar, under sitt besøk i Moskva, bekreftet Emmanuel Macron til Vladimir Putin sin forpliktelse til Minsk-avtalene, en forpliktelse han ville gjenta etter sitt møte med Volodymyr Zelensky dagen etter. Men den 11. februar, i Berlin, etter ni timers arbeid, avsluttet møtet med politiske rådgivere for lederne av «Normandie-formatet» uten noe konkret resultat: ukrainerne nektet fortsatt å anvende Minsk-avtalene, tilsynelatende under press fra USA. Vladimir Putin bemerket at Macron hadde kommet med tomme løfter og at Vesten ikke var klar til å håndheve avtalene, slik de hadde latt være å gjøre i åtte år.
Ukrainske forberedelser i kontaktsonen fortsatte. Det russiske parlamentet ble skremt; og den 15. februar ba det Vladimir Putin om å anerkjenne republikkenes uavhengighet, noe han nektet å gjøre.
17. februar kunngjorde president Joe Biden at Russland ville angripe Ukraina i løpet av de neste dagene. Hvordan visste han dette? Det er et mysterium. Men siden den 16. februar har artilleribeskytningen av befolkningen i Donbass økt dramatisk, som de daglige rapportene fra OSSE-observatørene viser. Naturligvis reagerer eller griper verken media, EU, NATO eller noen vestlig regjering inn. Det vil bli sagt senere at dette er russisk desinformasjon. Faktisk ser det ut til at EU og noen land bevisst har tiet om massakren på Donbass-befolkningen, vel vitende om at dette ville provosere en russisk intervensjon.
Samtidig ble det meldt om sabotasje i Donbass. Den 18. januar avskar Donbass-krigere sabotører, som snakket polsk og var utstyrt med vestlig utstyr, og som forsøkte å skape kjemiske hendelser i Gorlivka. De kan ha vært CIA-leiesoldater, ledet eller «rådgitt» av amerikanere og sammensatt av ukrainske eller europeiske krigere, til å utføre sabotasjeaksjoner i Donbass-republikkene.
Figur: Antall eksplosjoner i Donbass (19.-20. feb 2022)
Faktisk visste Joe Biden allerede 16. februar at ukrainerne hadde begynt å beskyte sivilbefolkningen i Donbass, noe som satte Vladimir Putin foran et vanskelig valg: å hjelpe Donbass militært og skape et internasjonalt problem, eller å stå på sidelinjen og se på at den russisktalende befolkningen i Donbass ble knust.
Hvis han bestemte seg for å gripe inn, kunne Putin vise til den internasjonale forpliktelsen «Responsibility To Protect» (R2P). Men han visste at uansett art eller omfang ville intervensjonen utløse en storm av sanksjoner. Derfor, enten russisk intervensjon var begrenset til Donbass eller gikk lenger for å legge press på Vesten for Ukrainas status, ville prisen å betale være den samme. Dette er hva han forklarte i sin tale 21. februar.
På den dagen gikk han med på forespørselen fra Dumaen og anerkjente uavhengigheten til de to Donbass-republikkene, og samtidig signerte han vennskaps- og hjelpeavtaler med dem.
Del 2 av denne artikkelen kommer i morgen.
Les også
3 millioner kroner for 30 øre?
Av Jan Christensen - 11. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/3-millioner-kroner-for-30-ore/
For halvannet år siden kunne Nettavisen melde at Statkraft hadde tegnet ti-års strømkontrakt med jernbanen i Tyskland, Deutsche Bahn. Prisen var 30 øre kilowatt-timen. Avtalt strømmengde tilsvarte forbruket til 12.000 norske husstander.
I NRK-Debatten sist torsdag karakteriserte Statkraft-direktør Rynning-Tønnesen sine kraftmeglere som «ekstremt høykompetente».
De hadde oversikt over strømmarkedet i hele Europa, og tjente «gigantiske summer» til det norske folk.
Da avtalen med Deutsche Bahn ble undertegnet i august 2021, lå spotprisen i Sør-Norge på over det tredobbelte, 94 øre.
Måneden etter på nesten det femdobbelte.
Dårlig timing eller ikke så «ekstremt høykompetente» allikevel?
Dette til tross: Statkraft tjente over 30 millioner på denne strømavtalen.
Og meglerne?
Kanskje tre millioner?
Som selgere av fornybar strøm med en produksjonskostnad på 12-13 øre kilowatt-timen til et europeiske kraftmarked som hungrer etter «grønn» energi, er det nærmest umulig ikke å tjene «gigantiske summer».
– Forutsatt eksportkabler.
– Forutsatt dyr fossil energi.
– Forutsatt maksimal nedtapping av våre vannmagasiner.
Hvorfor tillater vi at et fåtall skummer fløten av våre forfedres slit og oppofrelser, og at vi selv må betale det mangedobbelte av kostnadene?
Hvorfor solgte ikke Statkraft, vårt eget selskap, i stedet strømmen til oss eiere til samme pris?
Hvorfor var dette kjempetilbudet forbeholdt Deutsche Bahn?
Statkraft selger arvesølvet til Deutsche Bahn for 30 øre per kWt
Statkraft er et av Norges største aksjeselskaper.
Over 6.000 ansatte i inn- og utland, og med eierskap til halvparten av den fornybare krafta som produseres i Norge.
Selskapet er underlagt Nærings- og fiskeridepartementet, og – foreløpig – 100% offentlig eid.
Både næringsminister Vestre og hans statssekretær Sandvik, har lenge kritisert selskapets bonus-system: Umusikalsk og urimelig, forventer opprydding!
Etter at det ble kjent at 150 tyskbaserte Statkraft-meglere for 2022 fikk 900 millioner bonus-kroner på deling, fikk kravet fornyet styrke.
Siste Statkraft-generalforsamling, selskapets høyeste organ, fant sted i fjor sommer.
Kun fem møtte: Daværende styreleder Widwey (tvilsomt utnevnt i 2016, tidligere statsråd for Høyre, nestleder i Europabevegelsen, i 2017 dømt til å betale 2,5 millioner kroner i erstatning og saksomkostninger for styreverv-forsømmelser), direktør Rynning-Tønnesen (Statkraft-direktør siden 2010, med problematisk direktørfortid i Norske Skog, skal snart fratre med lukrativ fallskjerm som gir høyere lønn for mindre arbeid), selskapets økonomidirektør, styrets sekretær samt revisor. Både Vestre og Sandvik glimret med sitt fravær.
På denne generalforsamlingen ble blant annet bonussystemet – styrets retningslinjer for lønn og godtgjøring til ledende personer – tatt opp og vedtatt.
Seinere har lite skjedd. Det blir mest med ordene, ikke med politisk styring.
Hemmelighold begrunnes med påstått frykt for at konkurrenter skal få tak i forretningshemmeligheter.
Størst mulig avkastning prioriteres, nærmest koste hva det koste vil. Politisk ideologi er fraværende.
Så lenge vi, de egentlige eierne, knuges av strømpriser, fastsatt av strømbørs og EU-byråkrater og ikke av produksjonskostnadene i Norge, kan Statkraft sine «ledende personer» fortsatt forsyne seg med de største kakestykkene.
Bonusutbetalinger kan være problematiske.
Hvor mye av bonusen skyldes egeninnsats?
Hvor mye skyldes andre årsaker?
Hva med bonus når folk gjør en kjempejobb, men der verdier skapes på andre måter enn i kroner og øre?
Viktig og samfunnsmessig nyttig arbeid utføres på mange felt i samfunnet.
For eksempel innafor, skoleverket, helse- og omsorgssektoren, og i frivillige organisasjoner.
Skoler og helsestell som omfatter alle, vil alltid være milliardsluk. Her trengs innsats, holdninger, oppfinnsomhet og kvalitet som både styrker brukere og ansatte.
Hvordan belønne sånt i «underskudds»-virksomheter?
Hvordan forsvare bonuser i virksomheter der det meste går på skinner?
Er det sånn at enten må bonusene være universelle og utregnes etter klare, forståelige, akseptable og kontrollerbare kriterier, eller så må de avvikles?
Om Statkraft ikke klarer å tiltrekke seg disse «ekstremt høykompetente», burde løsningen være enkel: La være!
Ta strømmen av børs, stopp salget til ågerpriser på det spekulative europeiske markedet.
Tilby i stedet strømmen til oss eiere her hjemme. På rimelige og langsiktige forutsigbare betingelser.
– Til det norske folk.
– Til norsk næringsliv.
– Til fremtidig norsk næringsliv som gir mange arbeidsplasser.
I så fall vil fellesskapet spares for millionutbetalinger til Statkraft-meglerne.
Nordmenn flest vil atter ha råd til normalforbruk av strøm.
Vi vil bevege oss mer i retning av et samfunn med mindre forskjeller.
Spørsmålet er: Kan vi få til noe sånt? Når EU presser på for at vi skal bli fullt ACER-medlem og derigjennom stille mesteparten av vår strøm til disposisjon for eksport til EU?
Tiden for motstand burde være gunstigere enn noen gang.
Men motstanden må mobiliseres, ikke minst når det gjelder valgdeltakelse. Resultatet av neste års stortingsvalg kan gi dødsstøt både til stjernemeglere, Jens og Erna.
Det kan også føre til det motsatte: At strømprisene fortsetter sine uforutsigbare himmelferder samtidig som vi bastes og bindes stadig sterkere til EU-masta.
Jan Christensen
Denne artikkelen ble publisert i nyhetsbrevet til Drammen nei til EU.
Les mer på steigan.no om Statkraft.
Deler av eventyrskogen Reinhardswald hogges for å gjøre plass til vindkraftverk
Av Romy Rohmann - 11. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/deler-av-eventyrskogen-reinhardswald-hogges-for-a-gjore-plass-til-vindkraftverk/
Reinhardswald er et skogrikt høydedrag i det nordlige Hessen i Tyskland vest for Weserdalen, med enkelte åser opp til 472 moh.
Reinhardswald dekker et areal på over 200 km², og er det største sammenhengende skogområdet i Hessen. Skogen består hovedsakelig av eik og bøk og en del av skogen brukes til utmarksbeite. Reinhardswald er nesten ubebodd, og er et av de tynnest befolkede områdene i hele Tyskland.
Naturpark Reinhardswald
Det er bare noen få veier som krysser skogen ellers er området godt tilrettelagt for turgåere. Langs stier finner du informasjonstavler som forteller om flora og fauna og om områdets historie. Særlig gir den lange vandringsleden Wildbahn et inntrykk av områdets karakter.
De dype skogene som det fortelles om i Brødrene Grimms eventyr er det mange som mener er skogene i Reinhardswald, i og med at Wilhelm og Jacob Grimm fikk mange av sine eventyr fra folk som bodde i området.
«Den tyske eventyrruten» går gjennom naturparken – du finner spor etter de kjente brødrene Grimm overalt skriver Hessen inspirasjon på sine hjemmesider.
https://no.wikipedia.org/wiki/Reinhardswald
https://www.hessen-tourismus.de/en/naturerlebnis/the-great-outdoors/nature-park-reinhardswald/
Nå er det satt i gang en stor vindkraftutbygging i dette området og rundt 120.000 trær i det 200 km² store fjellskogen blir hogd ned til fordel for 241 meter høye vindturbiner.
Etter en måneders lang byggestopp har administrative domstoler tillatt tunge maskiner å rasere deler av skogen, inkludert noen trær som er mer enn 200 år gamle.
Denne store naturødeleggelsen er et resultat av påtrykk fra Miljøpartiet De Grønne, som mener at behovet for mer «grønn» energi er viktigere enn denne skogen.
(Bilde Priska Hinz, fra Die Grünen)
«Vindenergi gir et avgjørende bidrag til energiomstillingen og til bevaring av naturen. Dette er den eneste måten å bevare skoger og viktige økosystemer,» sa hun til Bild.
Hermann-Josef Rapp, som er en anerkjent naturvernmann og mottaker av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, har beskrevet denne skogen som: «Skattkammeret til europeiske skoger. Et ensemble av en klasse for seg.» Rapp støtter også et opprop for å rette skogen som kalles: Rettet den Reinhardswald .
Det har vært stille fra klimaaktivistene rundt denne ødeleggelsen av skogen i Hessen noe som står i sterk kontrast til deres reaksjon på hogsten av en 3 km lang strekning av Dannenröder-skogen i 2019 for å gi plass til en motorvei.
Den gang motsatte tusenvis av miljøvernere disse planene, de okkuperte trær og gikk til domstolene for å forsøk å stoppe prosjektet. De reiste barrikader og bygde trehytter og det var flere sammenstøt med politiet.
Men når bygging av vindturbiner er involvert, er det helt stille. Med denne vindturbinutbygginga som nå er i full gang, er flere fredede dyrearter også truet.
I Reinhardswald er det truede hasselmus som lever og de er ikke de eneste dyrene som flykter fra Reinhardswald-ødeleggelsen. Eurasiske gauper, som det bare ble registrert rundt 130 av i 2018, sies også å være på flukt, og mange sjeldne, fredede fugler og flaggermus er også i fare.
Alt er tydeligvis tillatt når det bare er under overskrifta «det grønne skiftet».
Mot etablering av amerikansk marinebase
Av Terje Alnes - 11. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/mot-etablering-av-amerikansk-marinebase/
Appell ved Haakonsvern orlogsstasjon – mot etablering av amerikansk marinebase.
Lørdag 9. mars aksjonerte Antikrigs-Initiativet mot amerikansk marinebase på Haakonsvern. Her er appellen jeg holdt.
Regjeringen har undertegnet en avtale om opprettelse av åtte nye amerikanske militærbaser på norsk territorium. Disse kommer i tillegg til de 4 basene som USA fikk tilgang til i 2022. I alt snakker vi nå om 12 områder på norsk jord, der USAs militære styrker får etablere seg med personell og militært utstyr.
Denne avtalen har ikke har noe med NATO å gjøre. Dette er en bilateral avtale mellom Norge og USA. Avtalen har kommet i stand på initiativ fra USA, det er en avtale som Norge har akseptert etter langvarig press.Norge sluttet seg til NATO i 1949 med forbehold mot utenlandske baser og atomvåpen på norsk jord i fredstid. Den nye baseavtalen gjør at vi i verste fall får begge deler.I avtalen omtales basene som såkalte «omforente områder». Dette er en benevnelse konstruert for å avdramatisere og skjule hva det egentlig dreier seg om; nemlig amerikanske militærbaser.
Haakonsvern orlogsstasjon er en av de 8 nye militærbasene som USA kan etablere seg på. Hva betyr dette? Jo, det betyr at deler av Haakonsvern blir å anse som et amerikansk område, som amerikansk territorium. Her vil USA få «ubetinget rett til tilgang og bruk … til en rekke formål …». Amerikanske styrker gis adgang til å transportere, forhåndslagre og oppbevare forsvarsutstyr, forsyninger og materiell på disse områdene.
Avtaleteksten sier at USA skal respektere norsk suverenitet, norske lover og folkerettslige forpliktelser. Den sier at USA på forhånd skal varsle med hensyn til type, mengde og leveringsplaner for forhåndslagrede materiell. Men i avtalens Artikkel III står det at Norge gir «amerikanske styrker tillatelse til å kontrollere tilgangen til de omforente områdene, eller deler av områdene, som amerikanske styrker har eksklusiv rett til å bruke.»
I avtalens artikkel XI punkt 3 står det: «Det skal ikke gjennomføres ombordstigning eller kontroll av luftfartøyer, fartøyer og kjøretøyer som brukes av eller utelukkende for amerikanske styrker, uten etter samtykke fra USA.» Et slikt «samtykke» vil amerikanerne selvsagt aldri gi.
I praksis betyr at norske myndigheter ikke har adgang til å kontrollere hva som foregår, hva USA har med seg inn og lagrer på basene.
Haakonsvern er i dag en av Nord-Europas største maritime militærbaser. Den er en av to havner i Norge der amerikanske atomubåter kan legge til. Nå får disse atomubåtene en egen base her på Haakonsvern hvor norske myndigheter har avgitt nasjonal suverenitet. Norske Stortingsrepresentanter er ytterst naive om de tror at denne avtalen gir oss noen som helst garantier. Norge har undertegnet internasjonale avtaler mot masseødeleggelsesvåpen og mot bruk og lagring av landminer og klasevåpen. USA er ikke med på noen av disse avtalene.
I strid med NATO-traktatens krav om sivil kontroll av det militære, er USA styrt av militær-industrielle interesser, som kjøper seg politisk makt. Disse mørke kreftene hindret at det ble varig fred etter den forrige kalde krigen. Nå har de skapt en ny politisk isfront.
Identiske avtaler som den norske regjeringen har signert er nylig undertegnet av Danmark, Sverige og Finland. Fra før har en rekke land som grenser til Russland inngått tilsvarende avtaler, som gir USA rett til å etablere militærbaser kloss opp til Russland. Istedenfor økt trygghet vil en amerikansk marinebase på Haakonsvern utgjøre en stor sikkerhetsrisiko.
Derfor sier vi: AVVIS avtalen! Få USAs militære styrker ut av Norge!
Denne talen ble publisert av Spartakus.
Ugyldige argumenter for å støtte regimet i Ukraina og NATOs krig
Av Pål Steigan - 11. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/ugyldige-argumenter-for-a-stotte-regimet-i-ukraina-og-natos-krig/
Av Pål Steigan.
Boye Ullmann, som var en av de tre veteranene fra AKP som fikk landsmøtet i Rødt til å gå inn for å sende våpen til Ukraina, har skrevet et innlegg på Facebook der han argumenterer for dette standpunktet.
Les: Argumentasjon for støtte til NATOs krig i Ukraina over staur og vegger
Ullmann åpner slik:
«Jeg er fascinert (og egentlig litt trist) over at en del eldre (herrer for det meste, og noen yngre), har forlatt vårt utgangspunkt og standpunkt om nasjonenes rett til selvbestemmelse som…»
Argumentet med eldre herrer er jo litt søkt i og med at de tre forslagsstillerne hadde en samlet alder på over 210 år og brukte sin alder og erfaring som grunnlag for forslaget. Aldersargumentet er uansett irrelevant.
Hva er hovedmotsigelsen i Ukraina?
Ullmann skriver:
«Hovedmotsigelsen går mellom Russland som okkupant og Ukraina som okkupert».
Det er et postulat som han ikke har underbygd. Ullmann har ikke gjort noen analyse av situasjonen i Ukraina. Han har ikke drøftet hvordan Ukraina har oppstått, hvordan forholdet er mellom russisktalende og ukrainsktalende. Han har ikke gått inn på USAs langvarige forsøk på å få kontroll over Ukraina, et arbeid som har pågått siden slutten av annen verdenskrig og som fikk sine høydepunkter gjennom «Oransjerevolusjonen» i 2004 og Maidankuppet i 2014. Han har ikke drøftet at USA har hatt baser i landet siden da og har bygd opp landets hær med sikte på krig både mot utbryterrepublikkene i Donbass og mot Russland. Han tar ikke inn over seg at Washington har innrømt at dette er en stedfortrederkrig. Som tilhenger av nasjonal sjølråderett burde han jo egentlig ha støttet folkerepublikkene Donetsk og Lugansk, samt den autonome republikken Krim fra 2014.
Les: Washington Post: Det er en stedfortrederkrig
Det hopper han glatt over.
Og så presenterer han en del ugyldige argumenter. Samtlige har karakteren: «Slik gjorde vi det før, da er det rett å støtte Ukraina nå». Intellektuelt er dette naturligvis helt uholdbart. For at det skulle vært gyldig måtte man ha vist at «vi» alltid har hett rett og at alle disse situasjonene er logisk identiske.
Vietnamkrigen
Det later ikke til at Ullmann har forstått Vietnamkrigen.
Han skriver:
Vårt fredsarbeid eller da solidaritetsarbeid dreide seg om å ta stilling mot USAs krig i Indo Kina og vi sa «Seier for FNL» og USA ut av Indo Kina – opp mot «Fred i Vietnam nå» – en parole som tilslørte at Vietnam inkludert Sør hadde rett til selvstendighet og uavhengighet fra USA og mål om rettferdig fred. Vi syntes det var bra at vietnamesere fikk våpen fra Sovjet og Kina som tom luftvern i Nord som skøyt ned amerikanske fly.
Jeg deltok i den første demonstrasjonen mot Vietamkrigen utenfor den amerikanske ambassaden i Oslo 2. oktober 1965, og i alt støttearbeidet siden, så jeg har ingen innvendinger til at vi støttet Vietnam. Men logikken brister når det brukes som mal for Ukraina.
Republikken Sør-Vietnam var en sjølstendig stat anerkjent av 83 land inkludert Norge og totalt 20 i Europa. FNL gjorde opprør med støtte fra Nord-Vietnam. USA anklaget nordvietnamesiske styrker med en viss rett for å krenke Sør-Vietnams suverenitet. Men Sør-Vietnam var et resultat av den uavsluttede frigjøringskrigen som endte med slaget ved Dien Bien Phu i 1954 der de franske kolonistyrkene tapte. Etter fredsavtalen skulle det ha vært holdt et felles valg for hele Vietnam i 1956. Dette valget ble aldri noe av, så fra vietnamesisk synspunkt var Sør-Vietnam en illegitim stat. Dermed ble det en situasjon med to vietnamesiske stater, Nord-Vietnam, støttet av Kina og Sovjetunionen og Sør-Vietnam, støttet av USA og det forente Vesten.
Sør-Vietnam var naturligvis en nykoloni under USA, slik Ukraina er i dag, men formelt var det en sjølstendig stat. Det var naturligvis en krenkelse av fredsavtalen fra 1954 at det ikke ble noe felles valg, men i Ukraina ble Minsk-avtalene som ville gitt Donbass autonomi også krenket.
Dette var et av mange tilfeller der antiimperialisme trumfet formell nasjonal suverenitet. Det nasjonale spørsmålet er langt fra så entydig som Ullmann later til å tro. Han later i det hele tatt ikke til å kjenne til den marxistiske litteraturen om det nasjonale spørsmålet eller det faktum at imperialismen svært ofte har brukte nasjonalistiske bevegelser mot arbeiderklassen og folket. USA og EU brukte for eksempel den kroatiske og albanske nasjonalismen for å partere Jugoslavia under krigene på 1990-tallet.
Les: Imperialismen, arbeiderklassen og det nasjonale spørsmålet
De som støtter Ukraina i dag burde ha støttet Sør-Vietnam i 1955-1975. Da som nå ville de ha vært på parti med det samlede Vesten.
Historikeren Lars Borgersrud skriver i den samme tråden på Facebook at «Det var bare den ekstreme høyresida og KY-guttene som omtalte Syd-Vietnam som et selvstendig land», men det er tydelig at han har liten kunnskap om norsk diplomatisk historie.
Bare Ky-gutter? Regjeringene til Einar Gerhardsen, John Lyng, Per Borten og Trygve Bratteli hadde diplomatiske forbindelser med Sør-Vietnam. De kan kritiseres for mye, men Ky-gutter var de vel ikke, historiker Borgersrud?
Vietnamkrigen handlet ikke i hovedsak om formell nasjonal sjølråderett. Den handlet om frigjøring fra imperialismen. Det var i hovedsak de samme kreftene som støttet regimet i Saigon som de som støtter Kiev-regimet i dag, bortsatt fra at det altså har kommet til noen fra den tidligere venstresida.
Solidaritet
Ullmann skriver:
«Vi støtta Solidaritet i Polen og deres rett til å danne egne fagforeninger mot Sovjets dominans selv om vi visste at mange i ledelsen i Solidaritet var tilhengere av Reagan og Thatcher. Altså var det også en «geopolitisk» dimensjon mildt sagt med iskald krig og fare for krig».
Det er ikke vanskelig å skjønne at «vi» sympatiserte med polske arbeidere som organiserte seg til kamp for faglige rettigheter og mot et stivnet partidiktatur.
Men det er jo ikke bare sånn at mange i ledelsen for Solidaritet var tilhengere av Reagan og Thatcher. CIA ga økonomisk og politisk støtte til Walesa og hans folk, og Vatikanet hadde en solid hånd med i spillet hele veien.
Les: Pope John Paul II’s Role in the Collapse of Poland’s Communist Regime: Examining a Religious Leader’s Impact on International Relations.
A Covert Action: Reagan, the CIA, and the Cold War Struggle in Poland
Det er vel neppe noen tvil om at «vi» underdrev og antakelig undervurderte denne dimensjonen.
Støtte til fagforeningskamp i Polen er uansett ikke noe argument for å støtte et naziinfiltrert regime som forbyr fagforeninger, opposisjonspartier og kritiske medier, og som har forbudt kommunistisk litteratur og kommunistiske symboler.
Les: Det største bokbålet i vår tid – 100 millioner bøker tilintetgjøres i Ukraina
Afghanistan
Ullmann skriver:
«Vi klarte å samle et par tusen under parolen Sovjet ut av Afghanistan – støtt motstandskampen».
Tilfellet Afghanistan er ekstremt forskjellig fra Ukraina.
Fra 1973 til 1978 var Afghanistan republikk med Mohammed Daoud Khan som president. Han innførte en rekke moderniseringsreformer og landet var forholdsvis liberalt.
Kommunistpartiets kupp mot Daoud Khan i 1978 etablerte Den demokratiske republikken Afghanistan.
Wikipedia skriver:
Den nye regjeringen gjennomførte jordreformer, innførte forbud mot tvangsekteskap og byttet ut religiøse lover med sekulære og marxistiske. De byttet også ut Afghanistans tradisjonelle flagg med et sovjet-inspirert, rødt flagg, og undertrykte aktivt den religiøse ledelsen i landet. Reformene møtte stor motstand fra store deler av befolkningen, som oppfattet det nye regimet som anti-islamsk.
«Dette førte til et omfattende opprør i landet mot det marxistiske styret ledet av Noor Mohammed Taraki».
Wikipedia skriver videre:
I 1979 arresterte, utviste og henrettet regjeringen mange mujahedin, såkalte «hellige muslimske krigere». I løpet av 1978 og 1979 henrettet regimet mellom 10.000 og 27.000 mennesker, hovedsakelig i det beryktede Pul-e-Tsjarki fengsel i Kabul. Amerikanske CIA og Pakistans ISI støttet opprørsstyrkene finansielt på grunn av deres motstand mot den kommunistiske regjeringen. USA ønsket også å fremprovosere en sovjetisk intervensjon, da president Jimmy Carters rådgiver Zbiegnew Brzezinski ønsket å gi Sovjetunionen «sin vietnamkrig».
Uten å drøfte hva man den gangen mente om situasjonen i Afghanistan eller hva man skal mene om denne historiske epoken i dag, går det uten videre an å slå fast at Afghanistan på 1980-tallet ikke kan brukes som argument for å støtte Kiev i dag, med mindre man mener som Washington at alt som svekker Russland er bra.
To av de eksemplene Ullmann bruker, Afghanistan og Solidaritet, var politikk som ble utviklet av AKP(m-l) da jeg var partiformann og politikk som jeg sto som øverste ansvarlige for. Jeg burde derfor kanskje føle meg beæret over at han regner min og vår politikk den gangen som à priori sann og som en mal alt annet kan måles med. Men jeg tror jeg vil betakke meg for å bli kanonisert på den måten.
Boye Ullmann og hans meningsfeller gjør vold på historien, forvansker den og omtolker den slik at den kan brukes til å forsvare deres absolutte knefall for USAs og Vestens stedfortrederkrig mot Russland med det ukrainske folket som slaktoffer.
På dette grunnlaget har de blitt de største krigs- og våpenentusiastene av dem alle.
Stort djupere går det vel ikke an å falle.
Redaksjonelt i steigan.no har vi vært imot denne krigen siden 2014 og vi tok avstand fra Russlands invasjon samme dag som den skjedde. Men det går ikke an å si at invasjonen var uprovosert. USA ønsket denne krigen, og har fortsatt å ønske den etter at det faktisk hadde vært mulig med en fredsløsning i mars 2022.
Jo lenger krigen pågår, jo flere titusener eller hundretusener ukrainere blir drept eller såret.
Ullmanns linje vil bare påføre ukrainerne enda flere lidelser.
NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg var mye nærmere sannheten om hva denne krigen dreier seg om enn folk som Ullmann og Borgersrud, da han sa:
«Ukraina er en god sak for USA», sa Stoltenberg til Washington Examiner i et eksklusivt intervju. «Og mesteparten av pengene USA gir til Ukraina blir faktisk investert her i USA – ved å kjøpe amerikansk utstyr som vi sender til Ukraina. Så dette gjør oss alle tryggere, og [gjør] den amerikanske forsvarsindustrien sterkere».
Siden Boye Ullmann og Lars Borgersrud er omtalt i denne artikkelen har de naturligvis full tilsvarsrett og vi ønsker dem velkommen til å benytte den. – Red.
Hvorfor får vi ikke innsyn i Statkraft?
Av Truls Olufsen-Mehus - 11. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/hvorfor-far-vi-ikke-innsyn-i-statkraft/
Dette er grunnen til at vi ikke får innsyn i avtalen mellom Statkraft og Deutsche Bahn der arvesølvet vårt selges til tysk kapital for spottpris, 30 øre kwh.
Trodde du at offentlighetsloven gjaldt for all offentlig virksomhet?
Da må du tro om igjen, for i 2008 lagde regjeringen en såkalt offentligforskrift hvor disse offentlige rettsubjektene ble unntatt loven:
"§ 1.Unntak frå verkeområdet til offentleglova
Offentleglova gjeld ikkje for desse rettssubjekta:
a. Norges sjømatråd AS
b. SIVA Eigedom Holding AS
c. Gassco AS
d. NRK Aktivum AS
e. Petoro AS
f. Posten Noreg AS
g. Statkraft SF
h. Norsk Tipping"
Og hvem var statsminister i 2008: Forskrift til offentleglova (offentlegforskrifta)
Jo, det var Jens Stoltenberg. Så da kan vi takke Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet for at det ikke er mulig for folk å få innsyn i avtalen mellom Statkraft og Deutsche Bahn der arvesølvet vårt selges til tysk kapital for spotpris.
Sjekk loven selv:
Hvor ble det av vår stolte vannkraftshistorie?
Av skribent - 11. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/hvor-ble-det-av-var-stolte-vannkraftshistorie/
En av Norges virkelige stolte historier – er historien om nasjonens vannkraft. Vannkraft som på demokratisk vis ble bygget opp av landets befolkning – gjennom kommuner, fyker og stat fra begynnelsen på 1900-tallet. Det ble til vårt felles eie og arvesølv. Hvor er den blitt av?
På begynnelsen av 1980-tallet vokste det frem en ny ideologi i Europa – nyliberalismen – anført av den tidligere statsministeren i England – Margareth Thatcher. Dermed ble marked og markedsstyring den eneste tillate politikken, og offentlig sektor ble underlagt New Public-Management styring – dvs at markedsløsninger også skal gjelde offentlige virksomheter. Oversatt betyr det høyrepolitikk («Fremskrittspartiet-/ Høyre-politikk» i Norge).
I EU, som Norge er forpliktet til å følge etter gjennom EØS-avtalen – er «høyrepolitikk» den eneste tillatte politikken (marked/ New Public Management).
Etter at energilovene ble endret i 1990/1991 – ble demokratisk styring opphevet hva angår forvaltningen av vannkraften (Jan P. Syse-regjeringen). Etter at strømmen ble omgjort til en vare som kunne omsettes i et marked – og ble forvaltningen av vannkraften overlatt til de som i dag er blant ladets mest grådige ledere/ styrer, og som styres etter aksjelovens prinsipper. Med nevnte lovendringer, kom vannkraften ut av demokratisk styring, kontroll og revisjon, og forvaltes i mer eller mindre lukkede styrerom.
Etter 2018 er vår vannkrafthistorie blitt EUs eiendom og utbytteobjekt gjennom EØS-loven (Erna Solberg-regjeringen). Riktignok med samtykke fra flertallet av Norges velgere. Sentralt i valgkampen i 2017 – sto spørsmålet om Norge skulle slutte seg EUs fjerde energimarkedspakke (tilslutning til EUs energiunion), og EUs energibyrå Acer (reguleringsmyndigheten). Tross alle advarsler fra kompetente miljøer – stemte 79,4% av velgerne for partier som ville at EU skulle få full kontroll med vannkraften våre gjennom at energilovene ble overført til EU og EU-retten.
Etter 2019 er heller ikke kraftbørsen Nord Pool lengre norsk – og offentlig eid. Den ble privatisert og solgt til Nederland – til det private investeringsselskapet Euronext (Erna Solberg-regjeringen). Den sto på privatiseringslisten til Fremskrittspartiet og Høyre, og er hovedårsaken til dagens høye strømpriser. Strømprisene fastsettes på kraftbørsene.
I dag sitter private mangemillionærer/ milliardærer og spekulerer på kraftbørsen og smiler hele veien til sine bankkontoer enten de er offisielle eller skjuler seg i skatteparadis. Ingen inntekter er mer stabile og sikre enn norsk vannkraft.
Imens betaler etterkommerne av de som skapte historien om nasjonens vannkraft – og betaler ekstrempriser for strømmen som vi selv eier og produserer – og som det koster bare 12-15 øre å produsere pr kWh. Ikke nok med det – vi er pålagt å betale for utenlandskabler for at børsspekulanter fra inn- og utland skal kunne tjene seg styrtrike.
Er det noen som fortsatt føler at de ikke er blitt ranet og svindlet?
Konsekvensene av avviklinga av europeisk suverenitet
Av Thomas Fazi - 11. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/konsekvensene-av-avviklinga-av-europeisk-suverenitet/
Avviklinga av suvereniteten, anført av EU, er roten til den dramatiske avviklinga av demokratiet over hele Europa, og til kontinentets enestående underordning under USAs makt. Dette er en redigert versjon av et foredrag jeg nylig holdt ved Strode College.
I løpet av de siste tiårene har prosessen med europeisk økonomisk og monetær integrasjon betydelig – nesten fullstendig, vil jeg si – uthulet den nasjonale suvereniteten til europeiske land. Men hva betyr dette konkret? Hva har vært de konkrete effektene av dette tapet av suverenitet, spesielt i lys av nylige hendelser, først og fremst den fortsatt pågående krigen i Ukraina?
Før jeg svarer på det spørsmålet vil jeg bare gå gjennom det grunnleggende i saken om nasjonal suverenitet fra mitt perspektiv, som er det du kan kalle et venstre-suverenistisk perspektiv.
I helt grunnleggende termer kan du ikke ha demokrati (eller folkesuverenitet), i ordets sanne betydning, hvis du ikke har nasjonal suverenitet. Og det er lett å se hvorfor: hvis vi med demokrati mener borgernes evne til å si noe om de spørsmålene som virkelig betyr noe – om den politiske, sosiale og økonomiske organiseringen av samfunnet, om grunnleggende spørsmål som påvirker de faktiske materielle levekårene til mennesker og arbeidere, i stedet for bare å tukle i kantene — da sier det seg selv at staten der den valgdemokratiske prosessen foregår, må ha en viss grad av økonomisk (og spesielt monetær) suverenitet.
Det vil si at den må ha de grunnleggende verktøyene som er nødvendige for å faktisk styre økonomien og dermed samfunnet i en eller annen retning, og de grunnleggende verktøyene er standardverktøyene for økonomisk politikk: finanspolitikk, skattepolitikk, valutapolitikk, men mest av alt pengepolitikk (utstedelsen av valutaen), som virkelig underbygger alle de andre verktøyene. Dette er verktøyene som alle aspekter av den sosiale og økonomiske organiseringen av samfunnet er avhengig av: de er verktøyene som lar en stat bestemme hva slags økonomisk politikk den ønsker å føre, hva slags sysselsettingspolitikk, industripolitikk, investeringspolitikk , velferdspolitikk osv.
Nå følger det at bare hvis en stat er økonomisk suveren, bare hvis den har disse verktøyene, kan innbyggerne, i det minste teoretisk sett, velge mellom ulike samfunnsmodeller – ved å velge en parts plattform fremfor en annen, ved å velge en plattform som foreslår mer velferd over en som foreslår mindre velferd, eller en som foreslår pro-arbeidspolitikk fremfor en som foreslår pro-business-politikk, etc.
På den annen side, hvis en stat ikke er økonomisk suveren, hvis den ikke har de grunnleggende økonomisk-politiske verktøyene – fordi den for eksempel har overlatt dem til institusjoner utenfor staten (enhver henvisning til faktisk eksisterende institusjoner er ikke tilfeldig) — da kan du ha det formelt sett mest demokratiske valgsystemet i verden, du kan la så mange partier delta i valget, med de mest radikale programmene, men det vil være helt ubrukelig: for uansett hvilken regjering som kommer til makten vil finne seg selv mangelfull de grunnleggende verktøyene som trengs for å styre økonomien og samfunnet i en eller annen retning. Den vil ha lite annet valg enn å følge status quo, med politikken som bestemmes av de institusjonene som faktisk kontrollerer disse verktøyene – i vårt tilfelle de overnasjonale institusjonene i EU, først og fremst Den europeiske sentralbanken ECB. Dette gjelder spesielt, som det er for euroland, hvis du har gitt den grunnleggende planken for økonomisk politikk: makten til å utstede valutaen din. Som den avdøde britiske økonomen Wynne Godley sa, hvis du mister eller gir opp makten til å utstede din egen valuta, får du faktisk status som en lokal myndighet eller koloni.
Den handlingen det er å stemme ved valg blir i denne sammenhengen i stor grad et skuebrød, et tomt ritual som knapt har noen innvirkning på retningen av politikken – og det er selvsagt den situasjonen vi befinner oss i i eurosonen. Nå burde dette være et problem for enhver ekte demokrat, men det er (eller burde være) spesielt et problem for de med venstreorientert eller sosialistisk tilbøyelighet – det vil si for de som favoriserer en høy grad av offentlighet eller kollektiv kontroll over forholdene i markedet og økonomien. Hvis du er radikal laissez-faire frimarkedseier som mener at regjeringer bør engasjere seg i økonomiske spørsmål så lite som mulig og at markeder bare bør overlates til seg selv fordi du tror de er i selvbalanse, så ser du kanskje ikke dette mangel på økonomisk suverenitet som et stort problem, faktisk kan du se det som noe positivt. Men hvis du er sosialist, hvis du er en som tror på en viss grad av kollektiv kontroll over økonomien, så blir økonomisk suverenitet en grunnleggende forutsetning for politisk handling.
Nå er det virkelig synd at den europeiske venstresiden fullstendig har mistet denne grunnleggende innsikten av syne, og i stedet omfavner det antisuverene – og derfor i seg selv antisosialistiske prosjektet – som er EU. Men det har selvfølgelig også sammenheng med at venstresiden stort sett har forlatt sosialismen generelt, men det er en annen historie. Det som er interessant er at det imidlertid var en tid da den sosialistiske og kommunistiske venstresiden i Europa pleide å forstå dette.
Denne artkkelen ible publisert på bloggen til Thomas Fazi: