Nyhetsbrev steigan.no 10.12.2023
Hvordan sørger Kina for matsikkerhet for 1,4 milliarder mennesker?
Amerikanske flyoperasjoner i Guyana midt under spenninger med Venezuela
Oljefondet er en klimaversting
Det hvite hus setter ingen tidsfrist for Israel til å avslutte Gaza-angrepet
Fengslede palestinske barn – del 2
Hvordan sørger Kina for matsikkerhet for 1,4 milliarder mennesker?
Av Bertil Carlman - 10. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/hvordan-sorger-kina-for-matsikkerhet-for-14-milliarder-mennesker/
Matsäkerhet
Om man prenumererar på det kinesiska nyhetsbrevet Dongsheng får man också ibland ett Dongsheng förklarar. Nummer 6 har rubriken Hur kan Kina trygga livsmedelsförsörjningen för 1,4 miljarder människor? Det finns ett antal skäl till att jag översatt den artikeln för publicering på steigan.no. Ett av skälen är att steigan.no haft flera artiklar i stil med: De styrer mot økonomisk sammenbrudd – er det noe vi kan gjøre? Där står det «Vi har også vist at denne klassen av finanskapitalister styrer verden mot et økonomisk sammenbrudd gjennom lockdownpolitikken, det grønne skiftet, sanksjonspolitikken, ødeleggelsen av landbruket og krigspolitikken.»Sedan har vi till exempel Net Zero vil føre til en sultkatastrofe uten sidestykke och Det foregår et koordinert angrep på kjøttprodusenter over hele vesten. Flera bra artiklar om jordbruket alltså, även om de inte är solskenshistorier. Ett annat skäl är att jag den andra december på CGTN fann ett inlägg av norrmannen Erik Solheim med rubriken China’s green miracle. Videon presenteras så här: «Står økonomisk utvikling i strid med miljøvern? Det pleide, men nå har ting endret seg. Det er et grønt valg å ta. Det er det Kina har gjort. Fra sol-, vind- og vannkraft, til den blomstrende elbilindustrien, foregår det et i Kina produsert mirakel. I ‘China Talk’ deler Erik Solheim, tidligere undergeneralsekretær i FN og nå visepresident for ‘Green Belt and Road Development Coalition’, hvordan han forstår Kinas grønne innvirkning.» Erik S. citerar Xi Jinpings ord «Klart vann og frodige fjell er like uvurderlige som sølv og gull» från 2005. Det berömda citatet hittar man bland annat I boken ‘China’s Global Vision for Ecological Civilizations’ av Jiahua Pan. Den boken är dyr. På Bokus kostar den ett och ett halvt tusen Skr.
Ett tredje skäl är att steigan.no enligt min uppfattning har alldeles för få artiklar om sådant som pekar framåt, som får läsaren att tänka «Riktignok ser fremtiden mørk ut, spesielt for oss i Vesten, men utenfor Skandinavia, utenfor USAs jurisdiksjon, skjer det ting der som peker mot en lysere fremtid.» Denna ljusare framtid efterlyser Jusper Machogu i en artikel som nyligen kom här i nättidningen: Småbruker i Kenya: Afrika trenger fossilt brensel.
Över till artikeln från Dongsheng. Den följs av några noter med kommentarer, bland annat till sådant jag inte förstått, och det hela avslutas med en 30 minuter lång video i vilken Robert Kuhn visar upp «Kinas landbruk i den nye tiden».
Hvordan sørger Kina for matsikkerhet for 1,4 milliarder mennesker?
Även om pandemier, extrema väderhändelser och geopolitiska konflikter har lett till störningar i livsmedelskedjorna och stigande internationella livsmedelspriser, finns det ingen brist på mat för världens befolkning. Hunger(1) fortsätter dock att drabba miljontals människor. Enligt den senaste rapporten State of Food Insecurity and Nutrition in the World kommer mellan 691 och 783 miljoner människor att gå hungriga under 2022. Det är 9,2 procent av världens befolkning och 122 miljoner fler än 2019.
Trots att 60 procent av världens odlingsbara mark finns på den afrikanska kontinenten, står de 1,4 miljarder människorna där inför en allt osäkrare livsmedelsförsörjning och svår hungersnöd. Så hur har då Kina lyckats producera cirka 25 procent av världens livsmedel, genom att använda mindre än 9 procent av den odlingsbara marken och 6 procent av [jordens] färskvattnet för att föda en befolkning som motsvarar Afrikas?
I detta nummer av Dongsheng förklarar tar vi fram några av de sociala, historiska och ekonomiska policyer och realiteter som ligger till grund för Kinas förmåga att föda sitt folk, ge en viss stabilitet åt den globala livsmedelsmarknaden och fortsätta att bidra till att utrota den globala livsmedelsosäkerheten genom att föda en femtedel av världens befolkning.
Hur tog den kommunistiska rörelsen itu med jordbruksfrågan?
Kina är en nation med tusenåriga jordbrukstraditioner, där bönderna alltid har spelat en ledande roll. På grund av landets storlek, avgjorde spänningar i förhållandet mellan [odlingsbar] mark och befolkning stabiliteten, uppgången och fallet för flera dynastier. Ofta var det så att den första nationella politiken under en ny dynasti fokuserade på omfördelning av mark och sänkta skatter.
I slutet av 1800-talet hade Qingdynastin inte kunnat stoppa övergrepp från utländska makter. Sedan 1840 har opiumkrig, kinesisk-japanska krig och ojämlika fördrag höjt ridån för «Förödmjukelsens århundrade» och Kinas territorium har delats upp i militära kotterier som kontrollerades av kinesiska krigsherrar, vilket fördjupade böndernas strukturella beroende av den jordägande adelsklassen. Denna kris, som förvärrades av naturkatastrofer, ledde till en drastisk minskning av resurserna, vilket resulterade i klasspolarisering, hungersnöd och bondeuppror.
Mao Zedong beskrev i sin Analys av klasserna i det kinesiska samhället (1926) att den stora majoriteten av den kinesiska befolkningen som de fattiga, halvägande bönderna som kompenserade för underskottet genom att «hyra mark av andra, sälja en del av sin arbetskraft eller ägna sig åt småskalig handel». Kinas kommunistiska parti (KKP) konsoliderade sig kring dessa motsättningar, började organisera bönderna och fick ett enormt stöd på Kinas landsbygd.(2) Att ta itu med jordbruksfrågan blev ett av huvudmålen för den kinesiska revolutionen, och redan innan den kom till makten påbörjade den en process känd som jordreformen (土地改革) för att konfiskera mark från godsägare och återlämna den till bönderna.
År 1949, när KKP äntligen kom till makten, satte partiet upp som en av sina största utmaningar, att utrota hungern och öka produktivkrafterna. För detta ändamål utfärdade partiet 1950 jordreformslagen för att göra slut på privat markägande, avskaffa det feodala produktionssystemet, garantera rätten till egendom för bönderna och ställa samman kriterierna för fördelning av denna mark. Av detta tilldelades 47 miljoner hektar mark till mer än 300 miljoner bönder över hela landet. Eftersom den tillgängliga marken per familj var relativt liten (ca 0,5 hektar) främjade regeringen ’grupperna för ömsesidig hjälp’ och senare jordbrukskooperativen, för att uppmuntra odling i större skala, och för att kollektivisera några av produktionsuppgifterna.
Under Folkrepublikens första nio år ökade jordbruksproduktionen med i genomsnitt 7 procent per år, från 113,2 till 200 miljoner ton, vilket möjliggjorde en ökning av spannmålskonsumtionen per capita från 209 till 303 kg. Trots detta fanns det fortfarande problem med låg produktivitet, brist på teknik och brist på finansiering. Den nationella industrin hade ödelagts av årtionden av krig, och kapaciteten för verktygsproduktion hade reducerats till små verkstäder, som tillverkade skäror, hackor och spadar. Praktiskt taget allt jordbruksarbete var manuellt.
Under den första femårsplanen (1953–1957) var ett av de 156 stora byggprojekten i landet, att bygga den första inhemska fabriken för traktortillverkning. Det påbörjades 1955, och slutfördes 1959 och baserades på sovjetisk teknik. Under samma period grundades den nu berömda YTO-gruppen och den kinesiska akademin för mekaniseringsvetenskap av jordbruket.
Kina var fortfarande ett fattigt och ekonomiskt underutvecklat land, med enorma regionala obalanser, en enorm och snabbt växande befolkning och en jordbruksproduktion som fortfarande inte motsvarade befolkningens och industrins krav. År 1958 främjade regeringen att man skapande folkkommuner på landsbygden, som helt kollektiviserade jordbruksproduktionen och ersatte jordbrukskooperativen i deras uppgift att planera och underhålla arbetsenheten.
Mellan 1959 och 1966 sjönk jordbruksproduktionen kraftigt till 143 miljoner ton (1960), och det tog sex år att återhämta det till 1958 års nivå. Regeringen främjade teknisk utveckling som ett sätt att övervinna denna svåra situation. Vid konferensen om vetenskapligt och teknologiskt arbete i Shanghai, år 1963, lade Zhou Enlai fram målen för de «fyra moderniseringarna», som inkluderade jordbrukssektorn, och uppmanade vetenskapsmän att bidra till dess förverkligande.
Agronomen Yuan Longping hörsammade denna uppmaning och var medveten om den instabila livsmedelsproduktionen i landet och han hade börjat arbeta för att förbättra risets avkastning. 1973 lyckades han odla världens första hybridris, en sort som producerade 20–30% mer än konventionellt ris. År 1976 var detta ris redan odlat i massiv skala. Det var en betydelsefull händelse för jordbruket, inte bara i Kina utan i hela världen.
Vad var grunden för den senaste moderniseringen av jordbruket för att uppnå en tryggad livsmedelsförsörjning?
Fram till slutet av 1970-talet var den politik som påverkade livsmedelsförsörjningen, begränsad till organisatoriska förändringar, det relativa prissystemet och partiell liberalisering av råvarumarknaden.
Efter början av reform- och öppningsperioden [1978] vidtogs mer betydande moderniseringsåtgärder, och särskilt inom jordbrukssektorn ersattes förvaltningen genom folkkommuner av systemet för hushållsansvar(3). Kollektiv mark omfördelades till enskilda hushåll på landsbygden, och dessa fick relativ autonomi över beslut om användning och val av grödor. Under den första perioden (1982–1984) tilläts familjer att äga, använda, dra nytta av och avyttra (utom för försäljning) marken(4) i perioder på upp till 15 år, och sedan, från 1994 och framåt, i upp till 30 år. Syftet var att ge en garanterad avkastning på de långsiktiga investeringar som familjerna gjort för att förbättra marken och produktionen.
Under denna period gjordes stora ansträngningar för att attrahera teknik och utländska investeringar, samt skapa ’insentivprogram’ för att öka jordbruksproduktionen. Reformerna på landsbygden under 1980-talets första hälft hade positiva effekter på jordbruksproduktionen, men snart uppstod funktionsproblem, eftersom politiken med höga priser på jordbruksprodukter och konsumtionsstöd ledde till ett underskott i statsbudgeten.
Under denna period sågs Kinas öppnande och integration på världsmarknaden som en nödvändig taktik, men det förde också med sig många utmaningar och motsägelser. Sedan anslutningen till Världshandelsorganisationen (WTO)(5) 2001 har Kina gradvis öppnat upp sin jordbrukssektor, och kommersialiseringen och internationaliseringen av jordbruket i Kina har ökat dramatiskt. Enligt WTO blev Kina 2004 nettoimportör av jordbruksprodukter. Detta fick allvarliga konsekvenser för den inhemska produktionen (främst av sojabönor), och det skapade ett mycket stort beroende av ett fåtal länder.
En annan utmaning under denna period hade att göra med förändrad markanvändning. Den mark som efterfrågades för industrialisering och urbanisering av landsbygden, skapade stark konkurrens om åkermarken. Från de 130 miljoner hektar som inventerades i 1996 års jordbruksräkning hade siffran sjunkit till 121,6 miljoner i slutet av 2008.
Vad är den senaste utvecklingen inom kinesiskt jordbruk?
Kinas jordbrukspolitik har under de senaste decennierna utvecklats till att prioritera mål utöver enbart livsmedelsproduktion, som att öka jordbrukarnas inkomster, säkerställa livsmedelssäkerhet och att förbättra miljöprestanda. Från och med antagandet 2018 av den strategiska planen «Rural revitalization« har Kina intensifierat moderniseringen av jordbrukssektorn och industrialiseringen av landsbygden, för att skapa ekonomiska möjligheter, som bidrar till att minska klyftan mellan landsbygds- och stadsbor.
En av dessa insatser var 2004 års jordbrukspolitik som syftade till att förbättra livsmedelstryggheten, vilket bland annat innebar att man avskaffade skatter för mer än 800 miljoner jordbrukare. Dessutom ökade regeringen de direkta subventionerna med 10 procent, totalt 11,6 miljarder yuan, för att stödja spannmålsproduktionen för 600 miljoner bönder i 29 provinser.
Ett annat exempel på insatser för att förbättra jordbrukets effektivitet och självförsörjning av livsmedel som en nationell prioritet, var 2008 års godkännande av åtgärder för att främja landsbygdsreformer och landsbygdsutveckling. Åtgärderna gjorde det möjligt för 700 miljoner bönder att sälja, hyra eller belåna sin mark, samtidigt som äganderätten inte ändrades och marken förblev kollektivt ägd(??). Detta öppnade marknaden för transaktioner med jordbruksmark, vilket gjorde det möjligt för bönder att få en inkomst som de kunde använda för andra aktiviteter, och för köpare att öka produktionens omfattning. För att undvika en minskning av den areal som används för produktion, fastställdes i förordningen också att mark aldrig får användas för andra ändamål än jordbruk(6), vilket garanterade att minst 120 miljoner hektar skulle användas för detta ändamål.
Skydd och utvidgning av jordbruksmark är en central statlig prioritet för livsmedelssäkerhet, så förutom att upprätthålla den «röda linjen» på 120 miljoner hektar, så investerade landet i byggandet av bevattnad jordbruksmark som ligger högt. I juni i år tog man fram 19 miljarder yuan i särskilda finansiella obligationer för att stödja att sådan mark skapandes. Sedan 1949 har Kina fyrdubblat den bevattnade arealen, som 2022 uppgick till 68,6 miljoner hektar (mer än hälften av jordbruksarealen) och landet är ansvarigt för att producera tre fjärdedelar av dess spannmålsproduktion och mer än 90 procent av grödorna för avsalu, ’utsalg’.
Ett annat av Kinas centrala jordbrukspolitiska mål, är dess strategiska plan för att återuppliva utsädesindustrin. Kina är praktiskt taget självförsörjande på vete och ris, men inte på sojabönor och majs, främst på grund av att den genomsnittliga avkastningen av Kinas sojabönor och majssorter bara är 60–70 % av avkastningen på åkrarna i USA. Experter menar att bidraget från förbättrat utsäde till skördeökningar i Kina endast är 45 %, vilket lämnar mycket utrymme för förbättringar från nivån på mer än 60 % som utvecklade länder i Väst har. I syfte att minska dessa klyftor föreslog regeringen i november förra året en översyn av reglerna för ’genmodifiserte avlinger.
Framsteg med jordbrukets mekanisering är också orsaker till Kinas ökade självförsörjning. Landet gick från att bygga sin första traktor 1955 till att ha mer än 8 000 företag som producerar jordbruksmaskiner och utrustning år 2022, varav 2 200 överstiger 311,6 miljarder yuan i affärsintäkter. Den inhemska tillverkningen har i princip omfattat alla kategorier, och den kan producera mer än 4 000 typer av jordbruksmaskiner. Sedan landet grundades har mekaniseringstakten inom jordbruket ökat 70-falt. År 2022 gjorde subventionspolitiken, för inköp och användning av jordbruksmaskiner, det möjligt för jordbrukare, jordbruksproducenter och förvaltningsorganisationer att köpa mer än 3,8 miljoner uppsättningar av jordbruksmaskiner från mer än 4 000 inhemska företag.
Den vetenskapliga och tekniska utvecklingen har också spelat en viktig roll i detta avseende. Informationsinfrastrukturen inom jordbruket och på landsbygden har moderniserats gradvis, men betydligt. Modern informationsteknik, såsom ”tingenes internett”, satellitbaserad fjärranalys och stordata, har populariserats och tillämpats inom sådd- och förädlingsindustrin, och betydande resultat har uppnåtts när det gäller växelbruk och övervakning av träda (no: usådd dyrkbar mark), fjärrdiagnos av djur- och växtsjukdomar, exakt användning av jordbruksmaskiner, flygkontroll med drönare och exakt utfodring, etc.
Slutligen förstärkte kriget i Ukraina och upptrappningen av spänningarna med USA avsevärt regeringens prioritering av självförsörjning av spannmål. Även om landet är helt självförsörjande på sojabönor för mänsklig konsumtion, importerar landet mer än 80 % av de sojabönor som används till djurfoder och olja, med Brasilien som den största importkällan med nästan 60 % 2022, medan USA ligger på andra plats med 32,4 %. När det gäller majs importerade Kina 20,6 miljoner ton förra året, vilket motsvarar 7,4 procent av den inhemska produktionen, och enligt ’tollinformasjon’ kom 72 procent av leveranserna från USA. År 2021 nådde importen av detta spannmål rekordhöga 28,35 miljoner ton, varav 70 % kom från USA och 29 % från Ukraina.
Insatserna för att vända denna situation är många, till exempel målet att öka arealen för sojabönor och oljeväxter med 666 000 hektar i år, och minska andelen sojamjöl i djurransonerna från 14,5 % till 13 % fram till 2025, att ge subventioner till produktion av dessa spannmål, och att diversifiera leverantörsländerna med prioritering av BRICS-länderna. Enligt en rapport från jordbruks- och landsbygdsministeriet, planerar landet på medellång sikt att självförsörjningsgraden för majs ska uppgå till 96,6 procent senast 2032, vilket skulle minska den årliga importen till 6,85 miljoner ton. När det gäller sojabönor siktar landet på att öka den inhemska produktionen av sojabönor med 75 kg/ha i år och kommer att använda produktiviteten av sojabönor som måttstock för att bedöma tjänstemännens prestationer(7).
Hur har Kina hanterat hunger och näring?
Sedan Folkrepubliken Kina grundades har den omfattande livsmedelsproduktiviteten upplevt en dramatisk tillväxt, vilket innebär ett historiskt språng från kronisk brist till en grundläggande balans mellan utbud och efterfrågan. Den totala nationella spannmålsproduktionen ökade sexfaldigt från 113,2 miljoner ton 1949 till rekordhöga 686 miljoner ton 2022. Kina har 483 kilo livsmedel per capita är, vilket är högre än den internationellt erkända gränsen för livsmedelssäkerhet på 400 kilo.
Mellan 2000 och 2017 minskade undernäringen i Kina avsevärt, och den drabbade andelen av befolkningen minskade från 16,2 procent till 8,6 procent. Dessa framsteg underlättades av en betydande ökning av den årliga inkomsten per capita från 330 Us$ till 9 460 Us$ under samma tidsperiod. I synnerhet var Kina ansvarigt för två tredjedelar av den totala minskningen av undernärda människor bland asiatiska länder från 2010 till 2017.
Detta har till stor del möjliggjorts av Kinas riktade initiativ för fattigdomsbekämpning, som lyckades lyfta nästan 100 miljoner människor ur extrem fattigdom fram till 2020 genom att anta en integrerad, flerdimensionell strategi för livsmedelstrygghet. Kinas nuvarande strategi för att återuppliva landsbygden är en fortsättning på ansträngningarna för att förbättra den och livet på landsbygden, och för att säkra tillgången på jordbruksprodukter, särskilt spannmål.
Den ekonomiska utveckling som Kina har upplevt under de senaste decennierna har, på gott och ont, medfört förändringar i människors kostvanor. På landsbygden visar studier att barn har upplevt en anmärkningsvärd tillväxt tack vare tillgången till mer näringsrik och hälsosammare mat. Särskilt 13-åringar växte med i genomsnitt 7,5 cm och ökade med 6,6 kg jämfört med genomsnittet för tio år sedan(8). Bland de 200 undersökta länderna och territorierna registrerade Kina dessutom den största ökningen av mäns längd globalt mellan 1985 och 2019. Samtidigt genomgick den genomsnittliga kosten i mer utvecklade områden markanta förändringar: fettintaget ökade, köttintaget tredubblades mellan 1990 och 2021 och saltintaget på 11 gram per dag är bland de högsta i världen. Som en konsekvens av detta fördubblades hjärtsjukdomar mellan 1990 och 2015 och barnfetma nådde 8,3 %, ett av de högsta värdena i världen.
Slutsats
Att behöva föda en femtedel av världens befolkning, ger Kina en mycket viktig position på den globala livsmedelsmarknaden. De enorma förändringar som landet har genomgått sedan det bildades, har haft en inverkan på hur livsmedel produceras, distribueras och hur man får tillgång till mat. Även om Kina är världens största producent av nästan alla färska livsmedel och basspannmål, kvarstår utmaningar kring produktion och konsumtion.
På produktionssidan strävar landet efter att öka självförsörjningen av främst sojabönor och majs. Likaså på foderspannmål som har drabbats av en strukturell obalans i inhemsk tillgång och efterfrågan, på grund av den fortsatt snabba ökningen av efterfrågan på proteinrika livsmedel. På grund av det nuvarande geopolitiska landskapet är detta en av de viktigaste nationella prioriteringarna, som president Xi Jinping sade ”Det kinesiska folket måste hålla risskålen i sina egna händer”
När det gäller konsumtion har Kina fokuserat på att öka den nationella medvetenheten om bevarande, att förespråka enkla, måttliga, gröna och koldioxidsnåla livsstilar, att motsätta sig extravagans, slöseri och överkonsumtion, att genomföra djupgående åtgärder för att rädda livsmedel, t.ex. kampanjen «Clean Plate« och att skapa ’grönare’ organisationer, familjer och samhällen.
Ett annat viktigt bidrag till världens befolkning har varit definitionen av att dela med sig av sin jordbrukskunskap och teknik till världen, särskilt bland länderna i det globala syd, från delningen av värmetoleranta vetesorter i Sudan och Yuans högavkastande hybridris i Madagaskar och Liberia, till skapandet av viktiga gemensamma forskningsinstitutioner i Kenya och de senaste åtagandena att samarbeta om jordbrukets industrialisering vid det 15:e BRICS-toppmötet(9). [22:a till 24:e augusti 2023 i Sydafrika]
Kinas politiska definition av självförsörjning av livsmedel är en lättnad för världens befolkning. Om den inte gör det skulle den press som den skulle sätta på de internationella livsmedelspriserna kunna skapa obalans på marknaden och lämna många låginkomstländer i en helt bräcklig livsmedelssituation. Främjandet av en blygsam civilisation och traditionen hos majoriteten av kineserna att äta en kost med låg halt animalier, bidrar också till detta.
Kina, med sin tusenåriga jordbrukscivilisation, historiska svältkatastrofer, förvaltning av knappa resurser, eliminering av extrem fattigdom och tekniska jordbruksinnovationer, kan i hög grad bidra till att ta itu med utmaningen med världssvälten.
Noter.
(1). Nyligen skröt svenska massmedia med att barn i årskurs 8 har visat bra resultat i samhällskunskap. Men frågar man dem, liksom de flesta andra svenskar, nämner de inte matsäkerhet, tak över huvudet, rätt till skola och vård, när de skall berätta vad demokrati innebär.
(2). Mao påpekade också flera gånger att eftersom KKP fick en stor andel jordbruksarbetare och fattigbönder som medlemmar under befrielsekrigen, så var skolning extra viktig eftersom läskunnighet saknades och vanföreställningar från feodalsamhället var vanliga.
(3). Denna omvandling blev hårt kritiserad, även i Kina, men produktivkrafterna utvecklades och produktionen ökade påtagligt, skriver Roland Boer i sin bok «Sosialisme med kinesiske kjennetegn»
(4). Vad det betyder begriper jag inte eftersom avyttra och försälja på svenska betyder ungefär samma sak. Vilket det också verkar göra på norska, ’selge’.
(5). Det var en kraftig debatt i KKP innan Kina gick med i det av USA dominerade WTO. Danska Information skriver Rivaliseringen mellem USA og Kina svækker WTO. Og det går ud over de små.
(6). Om ”mark aldrig får användas för andra ändamål än jordbruk” blir naturligtvis frågan hur jordbruk definieras.
(7). Vad det innebär närmare förstår nog nästan bara kineser, eller sådana som Robert Kuhn.
(8). När jag på nätet frågar om överviktiga barn i Kina, får jag följande svar ”Ja, det finns rapporter om överviktiga barn i Kina. Enligt en undersökning är det mer än 15 miljoner barn som är överviktiga i Kina idag Detta är en snabbt växande trend och det förväntas att antalet överviktiga barn kommer att öka till nästan 50 miljoner år 2025 om nuvarande trender fortsätter. De flesta av de överviktiga barnen lever i de allt mer välmående storstäderna, där invånarnas matvanor har förändrats på ett drastiskt sätt. (svenska.yle.fi.)” Läget är alltså detsamma som i Skandinavien. Den kinesiske fødselsplanleggingspolitikken har nog också bidragit.
(9). Naturligtvis ser alla i det Globala Syd, att Kina liksom Ryssland också tänker på all jordens folk, även när det gäller den egna jordbrukspolitiken.
China’s agriculture in the new era
Amerikanske flyoperasjoner i Guyana midt under spenninger med Venezuela
Av skribent - 10. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/amerikanske-flyoperasjoner-i-guyana-midt-under-spenninger-med-venezuela/
Venezuelanere stemte nylig for å opprette en ny stat i Guayana Esequiba, en omstridt oljerik region som utgjør om lag to tredjedeler av Guyanas territorium.
Anti-War.
Det amerikanske militæret sa torsdag at det ville gjennomføre flyoperasjoner i Guyana midt i den spente situasjonen mellom den karibiske nasjonen og naboen Venezuela, over den omstridte Guayana Esequiba-regionen.
Guayana Esequiba er en oljerik region som utgjør om lag to tredjedeler av territoriet til staten Guyana, som fikk uavhengighet fra Storbritannia i 1966. I 1899 avgjorde et amerikansk-britisk tribunal at territoriet tilhørte Storbritannia, en avgjørelse som ble avvist av Venezuela.
Venezuela, Storbritannia og daværende Britisk Guyana nådde en ny avtale i 1966, kjent som Genève-avtalen, for å nå en gjensidig tilfredsstillende løsning på tvisten. Den internasjonale domstolen åpnet en sak om tvisten i 2018, men en avgjørelse forventes fortsatt å være flere år unna.
Spenningen har de siste årene økt over denne tvisten, ettersom flere oljefunn i Guayana Esequiba fortsetter å bli gjort. Den amerikanske energigiganten ExxonMobil oppdaget massive oljereserver utenfor kysten av Guyana, i farvann Venezuela har gjort krav på og selskapet har vært involvert i et stort offshore boreprosjekt.
Uenigheten eskalerte denne uken da venezuelanere stemte for å opprette en ny stat i Guayana Esequiba, i en folkeavstemning som ble holdt på søndag. Venezuelas president Nicolás Maduro har siden beordret opprettelsen av en stat, noe som øker frykten for potensiell militær handling, selv om de to partene har blitt enige om å fortsette å snakke om problemet.
USA støtter Guyana i tvisten, som utenriksminister Antony Blinken bekreftet i en telefonsamtale med Guyanas president Irfaan Ali onsdag. Ifølge utenriksdepartementet sa Blinken at de to sidene burde respektere kjennelsen fra 1899 «med mindre, eller inntil partene når en ny avtale, eller et kompetent juridisk organ bestemmer noe annet».
Ifølge den amerikanske ambassaden i Guyana, planla US Southern Command å gjennomføre flyvninger med det guyanske militæret torsdag. «Denne øvelsen bygger på rutinemessig engasjement og operasjoner for å styrke partnerskapet for sikkerhet mellom USA og Guyana og for å styrke regionalt samarbeid,» sa ambassaden.
USA forsøkte å styrte den venezuelanske regjeringen i 2019, ved å støtte den mislykkede kupplederen Juan Guaidó mot Maduro og ved å pålegge landet lammende økonomiske sanksjoner. Biden-administrasjonen lettet nylig på noen sanksjoner, men truer med å gjeninnføre dem.
Publisert av Anti-War:
US Military Conducting Flight Operations in Guyana Amid Venezuela Tensions
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Hvem eier Norge?
Av Pål Steigan - 10. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/hvem-eier-norge-2/
På steigan.no har vi gjort et omfattende arbeid for å kartlegge hvem som eier de største bedriftene i den vestlige verden. Resultatene av våre undersøkelser er presentert i seks korte videoforedrag:
For å gjøre en lang historie kort kan man si at det er de vi kaller «de vanlige mistenkte», BlackRock, Vanguard og State Street, som sitter med bukta og begge endene i alle de viktigste sektorene, og bak dem skimter man de gamle familiedynastiene som bruker disse fondene som sine investorer.
Men en leser spurte oss: Hvem er det så som eier Norge?
Og det måtte vi jo se litt på, og jeg understreker at vi bare så vidt er begynt. Her kommer en liten intro, men vi tror den gir et representativt blikk på situasjonen.
Ett skritt frem og to tilbake
Av Knut Erik Aagaard - 10. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/ett-skritt-frem-og-to-tilbake/
Dr. philos Knut Erik Aagaard skrev en serie artikler i dagspressa fra midten av 1990-tallet og framover. Vi har valgt å presentere dem i en serie hver søndag i en del uker framover. Artiklene har emneknaggen @Oppvekst. – Red.
Oppvekst i Norge 10
Pleased to meet you. Hope you guess my name .. what’s puzzling you is just the nature of my game.
Dagbladet 29.04.1999.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert under tittelen «To skritt frem og ett tilbake». Den ble skrevet på tampen av etterkrigstiden og republiseres nå under førkrigstiden.
Det er umulig å vende tilbake til et tidligere historisk og kulturelt stadium. Restaurasjon er pr. definisjon umulig, for den utvikling som ledet frem til en tilstand, er en annen enn den som presumptivt fører tilbake til den.
Når du påpeker negative kulturutviklingstrekk i Norge etter krigen, møter du automatisert og reflektorisk motstand. Femtiårene var en uskyldig idyll, et tapt paradis, men også et tilbakeliggende, utilstrekkelig demokratisert samfunn som rommet undertrykking av kvinner og andre grupper, tvangspregede og patogene familiemønstre, en autoritær og elitepreget skole og den sterkestes rett, både på Youngstorget og i verdenspolitikken.
Man beskyldes for naiv lengsel etter en idyll som aldri fantes og manglende kunnskap om de bitre realiteter idyllen skjulte. Savner du noen deler som er gått tapt, må du også svelge den helheten de besto av.
Dette retoriske knepet – et omvendt pars pro toto – forhindrer en meningsfull diskusjon om hva vi har fått, hva vi har mistet og hva vi kunne bevart om politikerne hadde styrt mindre (eller mer) ideologisk.
Vi har oppnådd en del demokratiske fremskritt på 50 år. Stikkord er likestilling mellom kjønn, raser og folkegrupper, aksept for ymse legninger og familieformer, rettigheter for funksjonshemmede, utjevning av inntektsforskjeller, og en skole for alle med likeverd som målsetting.
Vi har også en del negative kulturutviklingstrekk. Spørsmålet jeg ikke får diskutert, er om disse negative kulturutviklingstrekk er:
uavvendelige og uavhengige av våre fremskritt,
om de er en direkte og nødvendig konsekvens av våre fremskritt, altså medaljens bakside, eller
om de skyldes uoppmerksomme politikere som i sin reformiver glemte å ivareta det gode som burde vært bevart gjennom endringsprosessen.
Synspunktene er høyst variable når vi kommer til problemområder, årsaksforhold og tiltak. Det er bare denne diskusjonen som kan bringe oss videre. Men den kveles av politikere som vil legitimere sin fortid, av ideologer med skylapper, som går rett frem, og av særinteresser, som alle får herje fritt i opinionsdannelsen. Du spør ikke Lærerlaget om en objektiv vurdering av tilstanden i norsk skole. Du spør ikke Bellona om en lidenskapsløs vurdering av norsk økologi. Du spør ikke Kvinnegruppa Ottar om en balansert vurdering av forholdet mellom mann og kvinne.
Parallelt med aksept for legninger og interne minoriteter har vi fått en stor minoritet som uttrykker skepsis til utlendinger i Norge. Vi ser mild fremmedangst og i ekstreme tilfelle ren rasisme. Fremmedfrykten ytrer seg til dels svært fordomsfullt, og den har en avgjørende betydning for Stortingets sammensetning. Stortinget har ikke klart å legge forholdene til rette for integrering av innvandrere, snarere tvert i mot. Det partiet som kanaliserer og faktisk modererer folkets syn, får skylden. Men det var Stortinget, ikke Fremskrittspartiet, som innførte «innvandringsstopp» (ved kongelig resolusjon av 10. januar 1975, med virkning fra 1. februar 1975, erstattet av Utlendingsloven fra primo januar 1991), og som har mislykkes med integreringen. Politikerne har fått det folket de fortjener.
Parallelt med velstandsutvikling og produktivitetsøkning ser vi et knefall for markedskrefter som godt kan tøyles bedre uten fare for velferden. De negative utslag av markedstilpasningen er kulturelle mer enn økonomiske, og ytrer seg for eksempel i et kunst- og kulturliv som kritikkløst svelger og kolporterer verdiløs og industrielt masseprodusert, angloamerikansk underholdning på bekostning av vår egen folketradisjon og finkulturen, dette eksklusivt norske ord.
Våre markedstilpassede informasjonsmedier fyller med nød og neppe sin misjon som folkeopplysning. Det foreligger en utbredt og falsk forestilling at det som har verdi også betaler seg.
Kulturdepartementet bruker mer penger enn før, og oppnår mindre, fordi motkreftene er blitt så mye sterkere. Kulturdepartementet har en sentral oppgave som nasjonalt brystvern, men har for lengst strukket våpen. Kulturlivet beherskes av en ny befolkning, ungdommen som bruker og marked, en befolkning løsrevet fra forpliktende relasjoner til samfunnet, til familieinstitusjonen og til arbeidslivet.
Under globaliseringen er Norge blitt en enda mer utpreget perifer bakevje enn tidligere, på tross av oljen, fisken, de internasjonale bragder og vår deltakelse i noen titalls internasjonale fora.
Årsaken er ikke at vi blir mer provinsielle, men at vårt omland blir mer integrert. Det ville være synd å si at Norge bidrar til og har nytte av hovedstrømninger i europeisk åndsliv. Det er ikke bare kapital og arbeidskontrakter som krysser landegrenser med lysets hastighet, men også den store europeiske samtalen vi ikke tar del i. I beste fall får vi av og til høre om den.
Parallelt med at vitenskapen stormer frem, vet vi stadig mindre. Skoledebatt i Norge har handlet om integrering og støpning av gagns menneske. Disse mål er ikke nådd. Den andre halvparten av skolens misjon, dyktiggjøring for deltakelse i arbeidslivet, har nesten vært fraværende i skoledebatten i 30 år.
Vi har en skole der alle får gå, men som ikke er god for noen. Vi får stadig flere fag, men kravene til innlæring har sunket jevnt og dramatisk. Ennå står universitetene som garantister for kunnskap, men skansen kan falle.
I vår naive toleranse for avvik, i vår tannløse iver etter å inkludere, har vi skapt en skole som kritikkløst godtar svak fagtilegnelse også hos perfekt normalbegavede barn. Vi har nærmest gjort en dyd av det. I sentrale stillinger sitter skolepolitiske beslutningstakere som åpent forakter kunnskap.
Parallelt med likestillingen er kjernefamilien, slik vi kjente den, avskaffet. Halve befolkningen lever alene eller som eneforsørgere. Et flertall av ekteskapene går i oppløsning. Et flertall av barna har multiple sett overarbeidede foreldre. Som erstatning har vi fått avmektig offentlig omsorg fra vuggen til arbeidslivet.
Hjemmets kulturformidling er drastisk redusert for stadig flere av barna, nettopp i den perioden da skolen slakket på kravene til kunnskap, omgangsformer og kulturformidling. Det er ikke sikkert at de som gifter seg tredje gang blir lykkeligere, men helt sikkert er det at barna er de store taperne i den familiepolitiske revolusjonen.
Parallelt med familiens oppløsning og skolens frie tøyler har vi sett en forandring i barns og ungdoms omgangsformer, som kulminerer i det vi kaller voldsutviklingen. De fleste får ridd sine kjepphester i en voldsdebatt av enkle forklaringer. Den mest patetiske er at volden skyldes komplekse forhold og tragiske enkeltskjebner. Det forekom ikke før at jentegjenger knivstakk pensjonister for å låne telefonen. Nå er det dagligvare, og vi har vent oss til det. Når det uhørte blir dagligdags, må det ha noen årsaker, og dem kan vi identifisere.
Mest nærliggende er det vel å tro at barn etterhvert oppdrar seg selv og hverandre, uten korreksjon og inspirasjon hjemme og på skolen. Ungdommen ofres på frie mediers alter og utgyder sitt blod på storbyens harde asfalt og bygdens grå grus. William Goldings Fluenes herre er en allegorisk satire over forholdet mellom voksne mennesker. Ved en bokstavelig nærlesning viser det seg at den handler om norske barn.
Ubehaget i kulturen skyldes ikke komplekse forhold, et begrep man oppfant for å hindre forståelse. Det skyldes et lite antall vedtak i Stortinget. Vedtakene som ga likestilling og avskaffet familien burde vært ledsaget av kompenserende vedtak på omsorgssiden, i barnehage, skolefritidsordning og skole.
Skolepolitikken, også kalt Arbeiderpartiets revolusjonære eventyrpedagogikk, er neppe liv laga, men den kan iallfall ikke gjennomføres samtidig med at man oppløser familien og fristiller mediene. Mediene må gjerne fristilles, men helst mens familien eller det offentlige har et godt grep om barns levekår. Selv i de enkleste spill må noen regler overholdes. Vi kan ikke seire på alle fronter samtidig.
Vi har rettet mange skjevheter fra femtiårene, men vi tapte mye underveis. Mye av det vi mistet, kunne vi bevart, men det ville ha krevet en bevissthet vi har manglet. Noe av det tapte kan gjenvinnes, men det krever en diskusjon som hever seg over det banale, over særinteresser og ideologier, over gamle synder og nye mål.
@Oppvekst
Oljefondet er en klimaversting
Av Erik Plahte - 10. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/oljefondet-er-en-klimaversting/
Den norske staten tjener seg styrtrik på å utvinne olje og gass. Den første overføringa av kapital til Oljefondet skjedde i mai 1996. Med økende aktivitet i Nordsjøen og etter hvert i Barentshavet har kapitalen vokst jevnt og sikkert. Når dette skrives, er verdien av Oljefondet 16 240 milliarder norske kroner. Hva har staten gjort med alle oljepengene den har tjent i disse 27 åra? Kanskje investert i klimavennlige tiltak for å bøte på den klimaskaden som er forårsaka av den olja og gassen som har blitt utvunnet?
At CO2 er en klimagass og at utslippene av CO2 måtte begrenses, var velkjent allerede i 1996. De store oljeselskapene hadde da vært klar over det lenge, men holdt kjeft og prøvde i stedet å så tvil om det. Men som kjent er det de som brenner olja og gassen som står ansvarlig for utslippene, ikke de som utvinner den. Så for den norske staten var det bare å kjøre på. At ikke en eneste norsk regjering har klart å holde så mye som et eneste av alle utslippsmålene som har blitt satt etter at klimaproblemet til slutt ble satt på dagsorden, får vi komme tilbake til en annen gang.
Figuren viser hvordan Oljefondets investinger fordeler seg på ulike investeringsobjekter (kilde: Oljefondets nettside). Beløpene er i norske kroner. Men hvor er den delen av søylene som viser infrastruktur for fornybar energi? Det er ikke den nedre, mørkeblå delen av søylene. De er rett og slett ikke til å få øye på. Det er ikke så rart. De er knapt så høye som tykkelsen av et sigarettpapir. Fram til 2020 var de ikke-eksisterende. I 2023 utgjorde de 1 promille av de totale investeringene og består av en 50 % andel av et nederlandsk vindselskap.
Da er det kanskje litt mer schwung over investeringene i ikke-fornybar energi? De fem største aksjepostene innafor området energi er Shell, ExxonMobil, TotalEnergies, Chevron og BP i denne rekkefølgen (Oljefondet).
Sammen med en rekke andre miljøorganisasjoner la den tyske miljø- og menneskerettighetsorganisasjonen Urgewald fram rapporten Global Oil & Gas Exit List (GOGEL) under klimatoppmøtet COP27 i Sharm el-Sheikh i fjor. Rapporten er egentlig en database over 901 olje- og gasselskap som omfatter 95 % av all olje- og gassproduksjon i verden. Den redegjør i detalj for aktiviteten deres sett fra et klimastandpunkt.
Der finner vi også et tabellvedlegg som inneholder en rekke tabeller over verstingene blant oljeselskapene. Hvilke av dem har de største utbyggingsplanene, hvilke bryter grovest med Paris-målet og med netto-null, hvilke står for de største leitevirksomhetene, osv. Ikke overraskende er de fem største hos Oljefondet gjengangere, med ExxonMobil i spissen. (Like lite overraskende er også Equinor blant gjengangerne.)
Urgewald har også gitt ut Fossil Fuel Investment Report. Der finner vi en oversikt over de 23 største investorene i verden i fossil energi. Som venta toppes den av «de vanlige mistenkte», Vanguard, BlackRock og State Street. Med en 11. plass og 40 700 milliarder dollar i investeringer ligger ikke det norske Oljefondet langt bak. De 2 milliarder dollar som er investert i «Infrastruktur for fornybar energi» blir litt små i sammenlikning. Slik er alle norske regjeringers virkelige klimapolitikk.
Hvorfor er det slik? Fordi Stortinget har bestemt det. Virksomheten og prioriteringene til Oljefondet er slått fast i Lov om Statens pensjonsfond, vedtatt i Stortinget i 2005 med 58 mot 17 stemmer og sist endra i 2019. Der står det først noen vakre ord: «Sparingen i Statens pensjonsfond skal støtte opp under finansieringen av folketrygdens pensjonsutgifter. Sparingen skal ivareta langsiktige hensyn ved anvendelse av statens petroleumsinntekter slik at petroleumsformuen kommer både dagens og fremtidige generasjoner til gode». Paragrafene 2 og 6 er mer håndfaste.
§ 2. Målet med investeringene i Statens pensjonsfond skal være å oppnå høyest mulig avkastning med en akseptabel risiko. Innenfor denne rammen skal fondet forvaltes ansvarlig.
Men hvor skal kapitalen investeres?
§ 6. Statens pensjonsfond utland skal investeres utenfor Norge og i utenlandsk valuta etter nærmere bestemmelser fastsatt av departementet, jf. § 10.
Kom ikke her med idealistiske målsettinger om klimavennlige investeringer og støtte til klimatiltak og økonomisk utjevning i landene i Sør. Nei, kapitaleksport og jakt etter maksimal profitt er det som gjelder, helt i tråd med hvordan Lenin karakteriserte imperialismen i sitt kjente verk Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium (1916).
Lønner det seg reint økonomisk å investere i fossil energi? Åpenbart, der kan vi nok stole på «de vanlige mistenkte». Ingen ting skal da hindre oljefondsjef Nicolai Tangen i å investere i olje og gass. Han må følge norsk lov, trass i at alle ansvarlige, internasjonale organisasjoner med et klimaengasjement har gitt klar beskjed: Fossilindustrien må trappes ned til null, jo før jo heller. Men advarslene preller av som vann på gåsa. Støre er som kjerringa mot strømmen: «Norsk petroleumsindustri skal utvikles, ikke avvikles», står det i Hurdalsplattformen. Hvis du ikke visste det, så sier den også at «regjeringens politikk skal støtte aktivt opp under et grønt skifte». Slik får vi vite hva det norske politiske etablissementets klimapolitikk er og hvor mye «Det grønne skiftet» er verdt.
Så tittelen på dette innlegget er egentlig misvisende. Det er ikke Oljefondet som er en klimaversting. Det er det norske etablerte partiapparatet og alle regjeringer som har sprunget ut av det de siste 30 åra.
Det hvite hus setter ingen tidsfrist for Israel til å avslutte Gaza-angrepet
Av Dave DeCamp - 10. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/det-hvite-hus-setter-ingen-tidsfrist-for-israel-til-a-avslutte-gaza-angrepet/
Gazas helsedepartement sier over 17.000 palestinere er drept.
USAs nasjonale vise-sikkerhetsrådgiver Jon Finer, sa torsdag at Biden-administrasjonen ikke har satt noen tidsfrist for Israels krig i Gaza og gjentok USAs motstand mot en våpenhvile.
«Vi har ikke gitt en bestemt tidsfrist til Israel, (det er) egentlig ikke vår rolle. Dette er deres konflikt. Når det er sagt, har vi innflytelse, selv om vi ikke har full kontroll over hva som skjer på bakken i Gaza,» sier Finer til Aspen Security Forum.
Financial Times rapporterte i forrige uke at det israelske angrepet forventes å vare over et år. Amerikanske tjenestemenn fortalte CNN at de forventer at den nåværende fasen av krigen, som involverer konstante luftangrep og en bakkeoperasjon, vil fortsette inn i 2024, og deretter vil Israel begrense sin målretting til bestemte Hamas-medlemmer, muligens innen januar.
Finer sa at USA støtter Israels mål om å sikre at «Hamas ikke lenger kan styre», selv om Israels statsminister Benjamin Netanyahu gjentatte ganger har uttalt at hans mål er å eliminere Hamas fullstendig. Finer sa at USA «ennå ikke er der at de vil be Israel om å stoppe eller om en våpenhvile».
Det er ingen indikasjoner på at Israel lykkes med å ta ut Hamas-krigere, ettersom bombardementet har påført et massivt sivilt dødstall. Gazas helsedepartement sa torsdag at 17.177 palestinere er drept siden Israel slapp løs sin kampanje 7. oktober, og om lag 70 prosent av de døde er kvinner og barn.
Financial Times-rapporten siterte en kilde som sa at Israel ikke var «nær halvveis til å nå våre mål.» Rapporten siterte også en israelsk militærkilde som anslo at 5.000 Hamas-medlemmer hadde blitt drept så langt, mens andre rapporter satte tallet til 1.000-2.000. Men det er uklart om de israelske beregningene er nøyaktige.
Det hvite hus insisterer på at Israel ikke med vilje angriper sivile, men en rapport fra +972 Magazine, som siterer israelske etterretningskilder, avslørte at det israelske militæret med vilje ødelegger sivile områder i et forsøk på å legge «sivilt press» på Hamas. En kilde fortalte magasinet: «Ingenting skjer ved et uhell. Når en 3 år gammel jente blir drept i et hjem i Gaza, er det fordi noen i hæren bestemte at det ikke var en stor sak for henne å bli drept – at det var en pris verdt å betale for å treffe [et annet] mål. Vi er ikke Hamas. Dette er ikke tilfeldige raketter. Alt er tilsiktet. Vi vet nøyaktig hvor mye utilsiktet skade det er i hvert hjem.»
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
White House Says No Deadline for Israel to End Gaza Onslaught
Kommentar: USA prøver å vaske sine hender med å vise til at det ikke er deres krig og at Biden-administrasjonen ikke bestemmer hvordan Israel fører sin krig. Denne uttalelsen fra tidligere generalmajor i IDF, Yitzhak Brick, i et intervju i forrige uke, forteller nøyaktig hva som er USAs ansvar og muligheter når det gjelder krigen i Gaza:
Hvem står egentlig bak masseslaktingen i Gaza?
Hvem står egentlig bak den israelske masseslaktingen av folket i Gaza?
Moon of Alabama, 5. desember 2023
Her er svaret på det spørsmålet:
Israels avhengighet av USA ble sagt rett ut av den pensjonerte generalmajor fra IDF, Yitzhak Brick, i et intervju tidligere denne uken.
«Alle våre missiler, ammunisjonen, de presisjonsstyrte bombene, alle flyene og bombene, alt er fra USA. I det øyeblikket de skrur av kranen, kan du ikke fortsette å kjempe. Du har ingen mulighet. … Alle forstår at vi ikke kan utkjempe denne krigen uten USA. Punktum.»
Punktum.
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Fengslede palestinske barn – del 2
Av Jørgen Chr. Christensen - 10. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/fengslede-palestinske-barn-del-2/
Israels grusomme praksis.
Den andre delen av denne artikkelserien om fengslede palestinske barn, tar for seg en enkeltskjebne – historien om den da 13 år gamle gutten med navnet Ahmad Manasra, og hans møte med Israels militære rettsvesen. Det hele startet den 12. oktober 2015. Ahmad og hans 15 år gamle fetter Hassan gikk gjennom gatene i den jødiske bosetningen Pisgat Zeev, som ligger øst i Jerusalem. De var begge utstyrt med kniv. Hassan såret en 13 år gammel israelsk gutt kritisk like etter at han hadde forlatt en godteributikk i området. Han gikk deretter løs på en israeler i voksen alder. De israelske ofrene var hjemmehørende i Pisgat Zeev – en ulovlig israelsk bosetning i okkuperte Øst-Jerusalem. Hassan ble skutt og drept av politiet. Ahmad derimot, ble påkjørt av en bil, hånet og slått av israelske forbipasserende. Alt dette mens han lå hjelpeløs på bakken – sterkt skadet. Han ble etter hvert arrestert og ført inn til forhør uten advokat eller foresatte til stede. Forhøret var som forhør flest, under slike omstendigheter, hardt, brutalt og med en rekke fremsatte trusler.
En måned etter arrestasjonen av Ahmad ble opptak av avhøret av ham offentliggjort. Den 10 minutter lange videoen, som ble gjennomgått av Amnesty International, viser Ahmad bli avhørt av tre menn. Det fremgår av videoen at Ahmad ble mer og mer fortvilet etter hvert som de tre avhørerne hans fortsetter å skrike til ham en rekke fornærmelser og trusler. Videoen viser flere brudd på Ahmad rettigheter som barn og internert. Så vidt Amnesty International kjenner til, har det ikke vært noen undersøkelser av politi- og sikkerhetsoffiserenes oppførsel.
Han har sittet i fengsel hele tiden siden den gang og frem til i dag. Ahmad har fått diagnosen schizofreni, lider av psykotiske vrangforestillinger og er alvorlig deprimert med selvmordstanker. Han er blitt flyttet til Ramleh fengselssykehus, i den sentrale delen av Israel, på grunn av sin stadig forverrede mentale tilstand.
Dette er hva Amnesty skriver i sin rapport, datert 17 juni, 2022:
«Israelske myndigheter må umiddelbart løslate Ahmad Manasra, den nå 20 år gamle palestinsk mannen som har pådratt seg alvorlige psykiske problemer siden han ble arrestert som barn i 2015.»
«Ahmad Manasra er blitt utsatt for en hel rekke urettferdige forhold av israelske myndigheter, inkludert de skadelige følgene av fengsling og langvarig isolasjon. Han har vært utsatt for mishandling under avhør, som ble gjennomført uten hans foreldres eller advokaters nærvær, og ble i tillegg nektet retten til en rettferdig rettergang. Han burde ha vært løslatt for lenge siden, og lider fortsatt i israelske fengsler,» sier Heba Morayef, Amnesty Internationals regionale direktør for Midtøsten og Nord-Afrika.
«I påvente av løslatelse fra forvaring, må han gis tilgang til tilstrekkelig medisinsk behandling og aldri settes i isolasjon igjen. Påstander om tortur og andre menneskerettighetsbrudd som Ahmad har lidd, må etterforskes effektivt og transparent».
Israel, som har underskrevet FNs barnekonvensjon (CRC), er forpliktet til å sikre at frihetsberøvelse av barn «bare brukes som en siste utvei og for kortest mulig tidsperiode».
Langvarig isolasjon
Ahmad Manasras mentale helse er blitt verre under fengselsoppholdet. I oktober 2021 diagnostiserte en uavhengig israelsk klinisk psykolog – som jobber sammen med Physicians for Human Rights Israel ( PHRI ) – ham med en alvorlig psykiatrisk tilstand. I følge ham hadde disse oppstått og utviklet seg i tiden etter at han ble fengslet.
På tross dette ble Ahmad Manasra holdt i isolasjon / glattcelle fra begynnelsen av november 2021. Ahmad Manasras foreldre uttalte i februar 2022 at sønnen deres er blitt diagnostisert med schizofreni, at han lider av psykotiske vrangforestillinger, og er alvorlig deprimert med selvmordstanker.
Israel Prison Service ba om å fornye Ahmads isolasjon i ytterligere seks måneder den 17. april 2022 – helt i strid med forbudet mot tortur, grusom – umenneskelig eller nedverdigende behandling og straff.
Hans advokat, Khaled Zabarqa, sier til Amnesty International: «Vi har bedt Israel Prison Service om å løslate Ahmad for å la ham bo hjemme og få omsorg lokalt – og fremmet det som hastesak fordi det er reell fare for at han tar sitt liv. Fengselslegene erkjente dette selv i sin rapport datert 13. juni, og som førte til at han ble overført fra fengselscellen til fengselssykehuset».
En høring som var planlagt å bli holdt den 15. juni 2022, med hensyn til hans isolasjon, ble derfor utsatt til et senere tidspunkt.
(Den 19. juni 2022 vurderte Ramleh Magistrate’s Court mulige terroranklager mot Ahmad Manasras, og mulighetene for en en løslatelse av ham med henvisning til Israels prøveløslatelseslov av 2001. Resultatet av rettsmøtet ble nettopp dette – at hans sak ble underordnet landets terrorlovgivning. Derfor ble anmodningen om en løslatelse endelig avvist av løslatelseskomiteen ni dager etter dette rettsmøtet – ved å nekte å ta saken til behandling).
Israel, som har underskrevet FNs barnekonvensjon (CRC), er forpliktet til å sikre at frihetsberøvelse av barn «bare brukes som en siste utvei, og for kortest mulig tidsperiode».
Israelsk diskriminering av palestinske barn
Israel fortsetter å begå omfattende så vel som systematiske menneskerettighetsbrudd mot palestinere, inkludert barn. Alt dette mot et bakteppe av flere tiår med statsstøttet diskriminering, segregering og forfølgelse – et bevis på at behandlingen av Ahmad Manasra passer inn i et mønster av diskriminering av palestinske barn i det israelske strafferettssystemet. I følge Amnesty Internationals opptegnelser ble rundt 170 fengslede palestinere, pr 17. juni 2022, arrestert da de var barn. I mange av disse sakene ble barn nektet rettferdig rettergang i tråd med internasjonal standard og beskyttelse under et rettssystem for barn. En rekke tilfeller av at barn ble utsatt for tortur og annen type mishandling blir nevnt.
I flere tiår har Israel Security Agency, Israel Prison Service og israelske sikkerhetsstyrker torturert eller på annen måte mishandlet palestinske internerte, inkludert barn, under arrestasjon, overføring og påfølgende avhør. Israel Security Agency bruker spesielt harde metoder for å innhente informasjon og «tilståelser».
I motsetning til dette er få jødiske statsborgere i Israel, inkludert barn, dømt for vold mot palestinere. Ved arrestasjon, blir de gitt grunnleggende rettigheter – rettigheter som nektes palestinere.
«Israels utbredte og systematiske bruk av vilkårlig arrestasjon, administrativ internering og tortur i stor skala mot palestinere er et åpenbart brudd på folkeretten, og er en nøkkelkomponent i apartheidsystemet,» sier Heba Morayef.
«Ahmad Manasra er en av utallige palestinere, hvis rettigheter som barn er blitt feid til side i Israels dypt mangelfulle rettssystem, og må løslates,» sier Heba Morayef i Amnesty International.
Så langt Amnestys rapport …
Det virker som om våre hjemlige myndigheter tar Amnestys rapporter til følge kun i de tilfeller hvor de passer inn i og støtter opp om regjeringens politikk. Bestemt som den er av frykt for å være ulydig overfor våre overordnede på den andre siden av Atlanterhavet. Vi husker jo alle Peter Frølichs reaksjon på Amnestys rapport om de ukrainske styrkenes bruk av sivile som menneskelig skjold. Makkverk, var det han hadde å si om den …
Er det ikke på høy tid, at man fra norske side nå tar motet til seg, og påpeker disse forholdene, for å få en avslutning på Ahmad Manasra’s mareritt. Eller blir det som i tilfellet med Julian Assange, at man fra regjeringens side uttrykker full tillit til at saken får en forsvarlig behandling i rettssystemet. Til det har jeg bare en ting å si, give me a break …
J. Chr.Thorkildsen, SEP, Psykoterapeut
Les også: