Nyhetsbrev steigan.no 10.09.2022
Milliardærfamilien som pusjer syntetiske sexidentiteter (SSI)
Når folk ikke innordner seg – ta fra dem lønna
Still de ansvarlige til ansvar!
Hvordan har det gått med innføringen av Fagfornyelsen i skolen?
Hvordan Frankrike underutvikler Afrika
Rapport: Russland og Ukraina var foreløpig enige om fredsavtale i april
Milliardærfamilien som pusjer syntetiske sexidentiteter (SSI)
Av Jennifer Bilek - 10. september 2022
https://steigan.no/2022/09/milliardaerfamilien-som-pusjer-syntetiske-sexidentiteter-ssi/
De velstående, mektige og noen ganger veldig rare Pritzker-fetterne har rettet blikket mot et nytt gudlignende mål: å bruke kjønnsideologi for å omskape menneskelig biologi
Av Jennifer Bilek.
En av de mektigste, dog ubemerkede driverne for våre nåværende kriger om definisjoner av kjønn, er et samkjørt press fra medlemmer av en av de rikeste familiene i USA for å overføre amerikanere fra en dimorf definisjon av kjønn til bred aksept og utbredelse av syntetiske kjønnsidentiteter (SSI). I løpet av det siste tiåret ser det ut til at Pritzkerne av Illinois, som hjalp til med å innsette Barack Obama i Det hvite hus og som blant sine inkluderer den tidligere amerikanske handelsministeren Penny Pritzker, nåværende guvernør i Illinois J.B. Pritzker og filantrop Jennifer Pritzker, har brukt en familie-filantropisk apparat for å drive en ideologi og praksis for kroppsdissosiasjon inn i våre medisinske, juridiske, kulturelle og utdanningsinstitusjoner.
Jeg skrev først om Pritzker-familien, hvis formue oppsto i hotellkjeden Hyatt, og deres filantropi rettet mot å normalisere det folk kaller «transgenderisme» i 2018. Jeg har siden sluttet å bruke ordet «transgenderisme» siden det ikke har noen klare grenser, noe som gjør at begrepet er ubrukelig for kommunikasjon, og har i stedet valgt begrepet SSI, som klarere definerer hva noen av Pritzkers og deres allierte finansierer – selv når det ignorerer den biologiske virkeligheten til “mann” og “hunkjønn» og “homofil» og “straight”.
Opprettelsen og normaliseringen av SSI viser mye mer direkte til det som skjer i amerikansk kultur, og andre steder, under en paraply av menneskerettigheter. Med introduksjonen av SSI, den nåværende inkarnasjonen av LGBTQ+-nettverket – til forskjell fra den tidligere bevegelsen som kjempet for like rettigheter for homofile og lesbiske amerikanere, og som endte i 2020 med at Bostock v. Clayton County fant ut at LGBTQ+ er en beskyttet klasse når det gjelder diskriminering – jobber tett med det tekno-medisinske komplekset, store banker, internasjonale advokatfirmaer, farmasøytgiganter og mektige korporasjoner for å styrke ideen om at mennesker ikke er en seksuelt dimorf art – noe som motsier virkeligheten og de grunnleggende premissene ikke bare for “tradisjonelle” religioner, men fra de homofile og lesbiske borgerrettighetsbevegelsene og mye av den feministiske bevegelsen, der seksuell dimorfisme og resulterende kjønnsforskjeller er grunnleggende premisser.
Gjennom investeringer i det tekno-medisinske komplekset, der nye sterkt medikaliserte kjønnsidentiteter blir tryllet frem, forsøker Pritzkers og andre donorer fra eliten å normalisere ideen om at menneskelig reproduktivt kjønn eksisterer på et spekter. Disse investeringene går mot å skape nye SSI ved bruk av operasjoner og medikamenter, og ved å sette i gang raske språkreformer for å støtte opp om disse nye identitetene og få institusjoner og individer til å normalisere dem. I 2018, for eksempel, ved Ronald Reagan Medical Center ved University of California Los Angeles (hvor Pritzkers er store givere og har fått diverse titler), annonserte Institutt for obstetrikk og gynekologi flere alternativer for unge kvinner som tror de kan være menn å få fjernet sine reproduktive organer, en prosedyre som kalles «kjønnsbekreftende omsorg».
Pritzkers ble den første amerikanske familien som fikk en oppkalt en medisinsk læreinstitusjon etter seg som en anerkjennelse av en privat donasjon da de ga 12 millioner dollar til University of Chicago School of Medicine i 1968. I juni 2002 annonserte familien en ekstra gave på 30 millioner dollar for investering i avdeling for biologiske vitenskaper University of Chicago og School of Medicine. Disse investeringene ga familien et brohode inn i verden av akademisk medisin, som den siden har utvidet i jakten på en veldefinert agenda sentrert rundt SSI. I 2002 grunnla Jennifer Pritzker også Tawani Foundation, som siden har gitt midler til Howard Brown Health og Rush Memorial Medical Center i Chicago, University of Arkansas for Medical Sciences Foundation Fund, Institute for Sexual and Gender Health – institutt for seksuell og kjønnshelse – ved University of Minnesota, som alle leverer en eller annen versjon av «kjønnsomsorg». Når det gjelder sistnevnte, inkluderer «klienter» «kjønnskreative barn så vel som transkjønnede og kjønnsavvikende ungdommer …»
I 2012, jobbet J.B. Pritzker og hans kone, M.K. Pritzker med The Bridgespan Group– en konsulentselskap innen ledelse for ideelle organisasjoner og filantroper – for å utvikle en langsiktig strategi for J.B og M.K. Pritzker Family Foundation. Arbeidet deres sammen inkluderte å forske på utviklingen innen tidlig utdanning for barn, som stiftelsen øremerket 25 millioner dollar til.
Helt siden dette har en motiverende og drivende kraft bak Pritzkers’ familieomfattende engasjement for SSI vært J.B.s kusine Jennifer (født James) Pritzker – en pensjonert oberstløytnant i Illinois Army National Guard og far til tre barn. I 2013, rundt den tiden kjønnsideologien nådde mainstream amerikansk kultur, annonserte Jennifer Pritzker overgang til kvinnelighet. Siden den gang har Pritzker brukt Tawani Foundation for å hjelpe til med å finansiere ulike institusjoner som støtter konseptet med et spekter av menneskelige kjønn, inkludert Human Rights Campaign Foundation, Williams Institute UCLA School of Law, National Center for Transgender Equality, Transgender Legal Defense and Education Fund, American Civil Liberties Union, Palm Military Center, World Professional Association of Transgender Health (WPATH) og mange andre.
Tawani Enterprises, den private investeringsmotparten til den filantropiske stiftelsen, investerer i og samarbeider med Squadron Capital LLC, et privat Chicago-basert investeringsselskap som kjøper opp en rekke selskaper innen medisinsk utstyr som produserer instrumenter, implantater, skjæreverktøy og sprøytestøpte plastprodukter til bruk i operasjoner. Som i tilfellet med Jon Stryker, grunnlegger av LHBT mega-NGO Arcus Foundation, er det vanskelig å unngå inntrykket av komplementaritet mellom Jennifer Pritzkers for-profit medisinske investeringer og filantropisk støtte til SSI.
Pritzker hjelper også til med å finansiere Nasjonalt senter for kjønnsspekterhelse ved University of Minnesota, som hevder at «kjønnsspekteret inkluderer det brede spekteret av kjønnsidentiteter utover binære definisjoner av kjønn – inkludert ciskjønn og transkjønnede identiteter, kjønnsskeive og ikkebinære identiteter som en normal del av det naturlige uttrykket for kjønn. Kjønnsspekterhelse er den sunne, bekreftede, positive utviklingen av en kjønnsidentitet og uttrykk som er kongruent med individets selvfølelse.» Universitetet, hvor Pritzker har sittet i lederskapsrådet for Programmet for menneskelig seksualitet, tilbyr «kjønnstjenester for unge voksne» i Institutt for seksuell og kjønnshelse ev det medisisnke fakultet.
Pritzkers filantropi er også aktiv i Canada, hvor Jennifer har bidratt til å finansiere Bonhams senter for studier av seksuelt mangfold ved University of Toronto, en undervisningsinstitusjon som investerer i dekonstruksjon av menneskelig kjønn. En instruktør ved Bonhamsenteret og kurator for dets seksuelle representasjonssamling – «Canadas største arkivsamling av pornografi» – er professor i transgenderstudier Nicholas Matte, som kategorisk benekter at seksuell dimorfisme eksisterer. Pritzker opprettet også den første stolen i transkjønnsstudier ved University of Victoria i British Columbia. Den nåværende lederen, Aaron Devor, grunnla en årlig konferanse kalt Moving Trans History Forward, hvis hovedtaler i 2016 var den kjente transhumanisten, Martine Rothblatt, som hadde transhumanisten Ray Kurzweil fra Google som mentor.
På konferansen foreleste Rothblatt foreleste om verdien av å opprette en organisasjon som WPATH for å tjene «transpersoner innen tech» i kultiveringen av «tech-transhumanister.» (Rothblatts ideologi om kroppsløshet og teknologiske religion ser ut til å ha nesten like stor innflytelse på amerikansk kultur som Sirius satellittradio, som Rothblatt var med på å grunnlegge.) Rothblatt er en integrert tilstedeværelse hos Out Leadership, en arm av forretningsnettverket til LHBTQ+-bevegelsen, og ser ut til å tro at «vi skaper Gud når vi implementerer teknologi som er stadig mer allvitende, alltid tilstedeværende, allmektig og velgjørende.»
«Vi skaper Gud når vi implementerer teknologi som er stadig mer allvitende, alltid tilstede, allmektig og velgjørende.»
For-profit medisinske selskaper og ideelle institusjoner i skjæringspunkt med den enorme LHBT NGO-infrastrukturen, hvorav mange mottar Pritzker-midler, har skapt et politisk stillas for å konstruere institusjonaliseringen av SSI-ideologien og medisinsk praksis i USA – og befester konseptet om at mennesker er født i kropper med feil kjønn eller er feilaktig født i kropper med kjønn overhodet. Minst to klinikker i California tilbyr nå ikke-binær kirurgi og nullifikasjonsoperasjoner for personer som føler seg både mannlige og kvinnelige, eller som ingen av delene.
Gender Multispeciality Service (GeMS) ved Boston Children’s Hospital, «det første store programmet i USA for å fokusere på kjønnsmangfoldige og transkjønnede ungdommer,» ble grunnlagt i 2007. «Siden den gang,» sier GeMS-nettsiden, «har vi utvidet programmet vårt til å ta imot pasienter fra 3 til 25 år.» Den første av slike klinikker for barn i Midtvesten, Gender & Sex Development Program ved Lurie Children’s Hospital, åpnet i Chicago i 2013 med løfte om en gave på 500.000 til en million dollar fra Pritzker. (Ektemannen til Jean «Gigi» Pritzker, en annen fetter, sitter i Luries styre.) Gender Mapping Project anslår at det nå er tusenvis av lignende «kjønnsklinikker» rundt om i verden, og over 400 som tilbyr å medisinsk manipulere kjønnet på barn.
I likhet med Strykers Arcus Foundation, har Pritzkers knyttet et nært forhold til det psykiatriske etablissementet. Pritzker Avdeling for psykiatri og atferdshelse i Lurie ble lansert med en gave på 15 millioner dollar fra Pritzker Foundation i 2019, og mottok ytterligere 6,45 millioner dollar i 2022 for å ta opp «bekymringer om psykiske konsekvenser for barn og ungdom som oppstått grunnet COVID-pandemien». Illinois-guvernør J.B. Pritzker, Jennifers fetter, signerte loven SB 2085 som handler om dekning av Psychiatric Collaborative Care Model (CoCM) psykiatrisk samarbeidsmodell – American Psychiatric Associations modell for lovgivning som krever at private forsikringsselskaper og Medicaid (et føderalt og statlig program som hjelper med helsekostnader for mennesker med begrenset inntekt og ressurser) i Illinois skal dekke CPT-koder for CoCM, som “krever at en primærlege (eller annen) lege eller klinikker skal lede et team som inkluderer en leder innen atferdshelse for helsepersonell som har kontakt med pasientene minst en gang i måneden og en ekstern psykiatrisk konsulent som regelmessig vurderer pasientenes fremgang og gir råd.”
Jeanne Pritzker, gift med J.B.s bror Anthony, som er Jennifers fetter, er en psykolog ved UCLA hvor hun og mannen hennes etablerte Anthony and Jeanne Pritzker Family Scholarship for å støtte medisinstudenter ved UCLAs David Geffen School of Medicine. Fru Pritzker er medlem av Board of Visitors ved Geffen-skolen, som er tilknyttet et barnesykehus oppkalt etter Mattel – det multinasjonale leketøysselskapet som lanserte nylig en «transgender Barbie» som skulle ligne skuespilleren Laverne Cox.
30. juni 2019 utstedte guvernør Pritzker en Executive Order – dekret- 19-11, med tittelen Strengthening Our Commitment to Affirming and Inclusive Schools – Styrke vårt engasjement for bekreftende og inkluderende skoler-, for å ønske velkommen og støtte barn med tilvirkede kjønnsidentiteter. En arbeidsgruppe ble opprettet for å skissere statsdekkende kriterier for skoler og lærere som anbefalte distriktene å endre skolestyrets retningslinjer «for å styrke beskyttelsen for transkjønnede, ikke-binære og kjønnsavvikende elever.»
I august 2021 signerte guvernør Pritzker en ny lov om seksualundervisning for alle offentlige skoler i Illinois, den første i sitt slag utformet i samsvar med den andre utgaven av National Sex Education Standards – Nasjonale standarder for seksualundervisning – (NSES) for å oppdatere læreplaner i seksualundervisning fra barnehage til 12. klasse. Lovforslaget SB0 818 vil bli implementert på eller før 1. august 2022. Selv om lovforslaget inkluderer en mulighet for foreldre å kreve sitt barn fritatt, (men ikke et alternativ for annen undervisning om barnet fritas), er mange bekymret for at materialet bringes inn i barneskolene i regi av å lære dem seksuell helse – nemlig kjønnsidentitetsideologi og annet relatert materiale.
NSES-manualen ble laget av The Future of Sex Education Initiative (FoSE) og finansiert av Grove Foundation, som på sin side også har jobbet med David og Lucile Packard Foundation (fra Hewlett-Packard formuen) og Ford Foundation for å sette i gang Working to Institutionalize Sex Education – Jobber for å institusjonalisere seksualundervisning– (WISE) – «Et nasjonalt initiativ som støtter skoledistrikter med å implementere seksualundervisning» – over hele landet. Bridgespan Group, som hjalp Pritzkers med deres filantropiske bane i 2012, ble beholdt av Packard Foundation for å gjennomgå samarbeidet på tvers av investeringsporteføljen og rapportere om en rekke casestudier, inkludert WISE-initiativet.
FoSE er et samarbeid mellom tre andre organisasjoner: The Sexuality Information and Education Council of the United States (Siecus), «en nasjonal, ideell organisasjon dedikert til å bekrefte at seksualitet er en naturlig og sunn del av livet»; Advocates for Youth, «samarbeid med ungdomsledere, voksne allierte og organisasjoner rettet mot ungdommer for å gå inn for retningslinjer og forkjempere programmer som anerkjenner unge menneskers rettigheter til ærlig seksuell helseinformasjon»; og Answer, «som gir og fremmer uhindret tilgang til omfattende seksualundervisning for unge mennesker.» Hver av disse er også finansiert av Grove Foundation, hvis formue kommer fra den nå avdøde Andrew Grove, tidligere administrerende direktør i Intel Corporation.
FoSE har laget en «stillasstilnærming» for å lære barn om sex i offentlige skoler og lære dem fra de er veldig små. Dens credo er at «ikke bare er yngre barn i stand til å diskutere seksualitetsrelaterte spørsmål, men at de tidlige klassetrinnene faktisk kan være den beste tiden å introdusere emner relatert til seksuell legning, kjønnsidentitet og uttrykk, likestilling og sosial rettferdighet relatert til LHBTQ-samfunnet før hetero- og cisnormative verdier og antakelser blir dypere inngrodd og mindre foranderlige.»
Kritikere av NSES-standardene opprettet av FoSE-samarbeidet og som nå implementeres i Illinois under guvernør Pritzker kan ha bekymringer om en 72-siders manual der begrepet «analsex» kommer opp 10 ganger og ordet «intimitet» bare halvparten så mange ganger. Ordet «kjønn», for hva det er verdt, brukes 270 ganger.
While many Americans are still trying to understand why women are being erased in language and law, and why children are being taught they can choose their sex, the Pritzker cousins and others may be well on their way to engineering a new way to be human. But what could possibly explain the abrupt drive of wealthy elites to deconstruct who and what we are and to manipulate children’s sex characteristics in clinics now spanning the globe while claiming new rights for those being deconstructed? Perhaps it is profit. Perhaps it is the pleasure of seeing one’s own personal obsessions writ large. Perhaps it is the human temptation to play God. No matter what the answer is, it seems clear that SSI will be an enduring part of America’s future.
Mens mange amerikanere fortsatt prøver å forstå hvorfor kvinner blir slettet i språk og lov, og hvorfor barn blir lært at de kan velge kjønn, kan Pritzker-fetterne og andre være på god vei til å utvikle en ny måte å være menneske på. Men hva kan muligens forklare velstående eliters brå drift til å dekonstruere hvem og hva vi er og å manipulere barns kjønnskarakteristikker på klinikker som nå strekker seg over hele verden, mens de krever nye rettigheter for de som blir dekonstruert? Kanskje er det profitt. Kanskje det er gleden av å se ens egne personlige tvangstanker gjøre det stort. Kanskje er det menneskets fristelse til å leke Gud. Uansett hva svaret er, virker det klart at SSI vil være en varig del av USAs fremtid.
Jennifer Bilek er en undersøkende journalist bosatt i New York City. Hun skriver på The 11th Hour Blog. Twitrer på @bjportraits.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Når folk ikke innordner seg – ta fra dem lønna
Av Romy Rohmann - 10. september 2022
https://steigan.no/2022/09/nar-folk-ikke-innordner-seg-ta-fra-dem-lonna/
Australske skoler går til drastiske skritt for å «disiplinere» uvaksinerte lærere.
Av Romy Rohmann.
Hundrevis av uvaksinerte lærere i den australske delstaten Queensland står overfor opptil fem måneders redusert lønn som et «disiplinært tiltak» fordi de nektet å vaksinere seg mot Covid-19. I desember 2021 kom Queensland med en instruks som påbød Covid-19 vaksiner for alle lærere, de som ikke fulgte den ble sendt hjem med ulønnet permisjon og «ettersøkt» da de unnlot å følge instruksen fra utdanningsdepartementet.
Les Off-Guardian: Australian schools dock pay to “discipline” unvaccinated teachers
Dette mandatet ble reversert i juni i år, men de lærere som kom tilbake på jobb vil nå møte ytterligere disiplinært tiltak, 18 ukers lønnsreduksjon.
Etter å ha møtt måneder med suspensjon uten lønn, står lærerne nå overfor ytterligere straffetiltak for å nekte å overholde en regel som ikke engang er på plass lenger.
I Australia er det registrert nesten 10 millioner Covid-smittede og litt over 13 000 Covid-dødsfall, dette er en dødsrate på 0,1 %. I et brev sendt ut til de uvaksinerte lærere skriver myndighetene;
«Din oppførsel ved å unnlate å følge retningslinjene utgjorde en risiko for din helse og helsen og sikkerheten til dine medarbeidere, studenter og medlemmer av offentligheten, som bare ble dempet av tiltakene som ble gjort av avdelingen med å suspendere deg fra tjeneste.»
De store avisene skrev om dette, men henvisning til offisielle tall, at det var færre en 1% av Queenslands 48 000 medlemmer av lærerforeningen som nektet å la seg vaksinere, og at denne suspensjonspolitikken bare ville påvirke rundt 900 skoleansatte.
Kort etter skrev media at Australia sto overfor en nasjonal mangel på lærere, uten å gå inn på at dette hadde med suspensjon å gjøre. Mange mener at dette var grunnen til at mandatet ble reversert, og at de «uvaksinerte» læreren ble «ønsket velkommen» tilbake.
Nå flere måneder etter blir de altså møtt med lønnsreduksjon som en straff for å ikke overholde instruksen samtidig som de ble lokket tilbake for å forhindre at utdanningssystemet kollapset.
Det vi må forstå av dette er at det viktigste her var altså å lære lærerne å innordne seg, ikke hindre at de «ble syke» for som vi veit vaksinerte smitter like mye som uvaksinerte.
En slik håndtering ville vært sjokkerende for 2 år siden, men i dag er den nok bare en av flere liknende historier.
Still de ansvarlige til ansvar!
Av Terje Sørensen - 10. september 2022
https://steigan.no/2022/09/still-de-ansvarlige-til-ansvar/
Oppfordring til samling for å sanksjonere mot dem som har stått for straffbare/erstatningspliktige handlinger/unnlatelser under corona/covid19-håndteringen
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
Fra en redaksjonell kommentar 5.9.2022 i nettavisen «steigan.no» om en artikkel med overskriften «Skolestengninger førte til utdanningskrise», hitsetter jeg et kort sitatutdrag:
Denne katastrofale politikken [nedstengning/lockdown av skoleundervisning, min merknad] har hatt total og ukritisk støtte fra samtlige stortingspolitikere i Norge hele tida, og ingen av dem har til nå ytret ett sjølkritisk ord. Det gjør dem medskyldige.»
Ulike andre meningsbærere har under og etter det jeg kaller «pandemihysteriebløffen» vist til en rekke handlinger/unnlatelser som bør lede til straff av og/eller erstatning fra andre i tillegg til stortingspolitikerne. Blant annet nevner jeg at den første Koronakommisjonen i sin sluttrapport mente at nedstengningen 12. mars 2020 var et brudd på den norske Grunnloven – les f.eks. omtale i Nationen 14.4.2021 «Koronakommisjonen mener Grunnloven ble brutt», og ditto omtale i Aftenposten (bak betalingsmur), samme dato «Koronakommisjonen: Regjeringen brøt Grunnloven da krisen rammet Norge». Flere personer med innsikt og ekspertise har likeledes ment det samme, blant annet professor og tidligere statsråd Gudmund Hernes, se en artikkel hos «steigan.no», 24.4.2021 «Gudmund Hernes: – En mulig sak for riksrett». I all beskjedenhet nevner jeg at jeg i flere fora har antydet muligheten for riksrett for brudd på Grunnloven, og/eller straffe- og erstatningstiltak mot skyldige/ansvarlige i andre koronasammenheng.
Jeg er ganske så overbevist om at det finnes mange andre personer/institusjoner/enheter som mener det samme som Koronakommisjonen og andre meningsaktører hva gjelder påståtte grunnlovsbrudd og mulige straffe- og erstatningsrettslige sanksjoner. Og jeg tror og håper at et tilstrekkelig, kunnskapsrikt og entusiastisk antall interessenter kan komme sammen og bygge opp saker mot mulige skyldige/ansvarlige. Noen lett oppgave står man ikke foran. Eventuelle tiltalte og/eller erstatningssaksøkte er i all hovedsak svært ressurssterke på mange felter, og det har all formodning for seg at de vil bruke alt som står til deres rådighet for å forsvare seg.
Terje Sørensen
Pensjonert advokat
Hvordan har det gått med innføringen av Fagfornyelsen i skolen?
Av Romy Rohmann - 10. september 2022
https://steigan.no/2022/09/hvordan-har-det-gatt-med-innforingen-av-fagfornyelsen-i-skolen/
Kunnskapsløftet (LK06) ble vedtatt i 2006. Det var en skolereform som omfattet hele grunnopplæringen (grunnskolen, videregående skole og voksenopplæringen) og trådte i kraft i august 2006.
Av Romy Rohmann.
Læreplanene for fag har blitt innført trinnvis over en flere perioder slik at ingen skulle være nødt til å gå opp i eksamen etter en fagplan de ikke har fått opplæring i. Siste trinn blir innført skoleåret 2022/2023.
Men sjøl om hele grunnopplæringa ikke er helt ferdig reformert, har det kommet noen evalueringsrapporter om både hvordan det har vært jobbet med implementeringen av fagfornyelsen rundt i skolenorge og de endringer vi ser har skjedd og hindringer man har møtt på underveis. Dette er en del av et kontinuerlig evalueringsarbeid som vil pågå.
Helt konkret er det følgende foreløpige evalueringer som er gjort gjennom spørreskjemaer, intervjuer og observasjoner.
• endringer i hvordan man underviser og vurderer, endringer av lærer- og elevrollen, og endring i fagenes innhold
• hvordan de ulike elementene i Fagfornyelsen tas i bruk i enkeltfag
• hvordan skole- og læringsmiljøet danner kollektive læreprosesser
• hva som fremmer eller hemmer implementeringen av Fagfornyelsen i skolene og i enkeltfag
• hvordan lærerutdanningsinstitusjonene selv legger til rette for fagfornyelsen i undervisning?
Noe av evalueringsarbeidet har periodevis blitt hindret av skolenedstengingen men nå ligger det noen rapporter klare.
I delrapporten EvaFag 2025: Evaluering av Fagfornyelsen: Realiseringer av læreplanen i spesifikke fag kommer det fram i ei oppsummering.
«Funnene viser at skoleledelsen er viktig for implementering av Fagfornyelsen, men at lærerne opplever i varierende grad støtte og god organisering.
En mer aktivisert elevrolle beskrives av lærerne, noe også vi har observert i klasserommene. Tverrfaglighet, tverrfaglige temaer og til dels dybdelæring og underveisvurdering gjennomsyrer arbeidet i klasserommet.
Det samme kan ikke sies om kjerneelementene og den overordnede delen av læreplanen.
Kompetansemålene oppleves som mer «åpne» og noe som gir mer «frihet». Samtidig rapporterer lærerne at de mangler tid til å utnytte seg av denne friheten. Ikke minst har Covid19-pandemien lagt beslag på tiden, men pandemien har også vært et tveegget sverd hvor det for eksempel rapporteres om mer tid til god underveisvurdering under hjemmeskole.
Det oppleves videre utfordrende å være en liten skole med få eller ingen andre faglærere å samarbeide med om implementering av fagfornyelsen. Generelt etterspør lærerne, både på små og større skoler, arenaer for å videreutvikle profesjonsfellesskap og samarbeidskulturer i forbindelse med Fagfornyelsen.
Lærerne etterspør også læringsressurser som er oppdaterte og relevante for barnetrinnet.»
Hvor vellykket dette kan oppsummeres å ha vært så langt er tydeligvis helt avhengig av hvor tett og nær ledelsen kan være, hvor mye samarbeid lærere imellom det er tid til, og hvor mye det er avsatt på budsjettet til læringsressurser. Mulighetene til vellykketheten er altså et ressursspørsmål, og i mange tilfeller finnes de ressursene ikke og det gjør sjølsagt arbeidet med slike store endringer vanskelig. Dette er noe en ikke er ukjent med, nye reformer kommer uten at nødvendige ressurser følger med for å gjennomføre dem.
Vi har tidligere skrevet her på Steigan.no om mangelen på læringsressurser i Norsk skole og referert noe til den ene av disse delrapportene.
«Det ryker fra kopimaskinen i norsk skole», het det i et innlegg i midtnorsk debatt i fjor høst. «Lærerne vil ikke stå i kopirommet, men i klasserommet», kunne vi lese i Adresseavisen. «Det er vi som har blitt redaktører», sa lærer Lena Håskjold i en artikkel på Utdanningsfobundets sider.
Og Nationen plasserer med rette ansvaret hos regjeringa:
«Læremidlene i grunnskolen finansieres i hovedsak over rammebevilgningen til kommunene. I en undersøkelse Utdanningsforbundet gjennomførte i fjor, svarte kun åtte prosent av lærerne i grunnskolen at læremidlene i «stor grad» er fornyet etter Fagfornyelsen.
Læremiddelmangelen skyldes i hovedsak en ny reform, samtidig som kommunene har hatt store ekstrautgifter i forbindelse med pandemien – og læremiddelmangelen er altså alvorlig. Derfor bør regjeringa og kunnskapsminister Tonje Brenna sette av øremerkede midler i statsbudsjettet til oppdaterte læremidler.»
Går vi videre på lista og ser på hvordan lærerutdanningsinstitusjonene ( UH – institusjonene, Universitets og Høyskole) har lagt til rette for endringen ligger det en delrapport: EvaFag 2025: Evaluering av fagfornyelsen: Fra plan til praksis – lærerutdanningsinstitusjonenes arbeid med fagfornyelsen som sier noe om dette.
«Undersøkelsen i Arbeidspakke 3 viste at det var flere utfordringer med å implementere fagfornyelsen i UH-institusjonene.
Disse utfordringene kommer til uttrykk gjennom ulike typer spenninger mellom de forskjellige aktørene som er involvert i denne prosessen.
Innholdet og undervisningen er i begrenset grad endret og det er diskusjoner i fagfeltet i hvor stor grad fagfornyelsen skal prege og endre innholdet i utdanningen.
Fagfornyelsen utspiller seg i spennet mellom fagkonsentrasjon og fagintegrasjon og utfordrer faglige prioriteringer. Vi ser at fagene til en viss grad har ulik forståelse og tilnærming til kunnskapsløftet. Forventningene mellom praksisfeltet, studenter og lærere er og i spill i denne prosessen.»
Det er interessant å merke seg at lærerutdanningen ikke har endret seg merkbart etter innføringen av en ny læreplan i den skolen disse skal ut å undervise i, Den tverrfagligheten som skal prege grunnskolen blir tydeligvis ikke lagt vekt på i utdanningen av lærere. Sjøl om det er noe praksis i utdanningen spørs det vel om dette kan veie opp for mangler i utdanningen. Det tar kanskje lenger tid å endre tunge utdanningsinstitusjoner som UH institusjonene.
Den siste rapporten jeg vil nevne her er, EvaFag 2025: Evaluering av fagfornyelsen: «Det er jo ikke sånn at vi skal finne opp kruttet når ting virker» Kontinuitet og endring i fag og klasserom som følge av implementering av fagfornyelsen. Dette er en samlerapport og som tittelen antyder har det ikke skjedd så store endringer og mange lærere mener at planen har bidratt til å befeste god praksis som mange tidligere har drevet.
I oppsummeringen av rapporten står det.
«Tittelen på denne rapporten, «Det er jo ikke sånn at vi skal finne opp kruttet når ting virker», er et sitat som illustrerer vurderinger som går igjen i vår empiri, nemlig at det ikke har skjedd store endringer som følge av LK20/fagfornyelsen. Dette innebærer imidlertid ikke at det ikke har skjedd noen endringer, men disse har i stor grad handlet om å gjøre eksplisitt det en implisitt gjorde tidligere, og å begrepsfeste den praksis som allerede fant sted. Det er jo også verdt å merke seg at fagfornyelsen er å forstå som en forlengelse og forsterkning av Kunnskapsløftet, og følgelig er slike mindre, inkrementelle endringer til dels i tråd med planene. Man kan dessuten stille spørsmål ved hvor store endringer man kan regne med så tidlig i implementeringsfasen, særlig siden de første årene har vært tungt preget av pandemien. I så måte er den nesten mer en slags grunnlinje i evalueringen vi har studert, enn status etter to års implementering av fagfornyelsen.
Samlet kommer det fram at tid og ressurser er viktig for å implementere fagfornyelsen i undervisningen, faktorer som har vært mangelvare under pandemien. Og videre er skoleledelsens engasjement og fagmiljøets størrelse av betydning for hvor engasjert lærerteamet er. Det synes dessuten å være stor variasjon mellom fagene. Det som framstår som gjennomgående, er at endringene har tatt form av å gjøre eksplisitt den eksisterende implisitte tenkningen og praksisen.»
Det er laget noen presentasjoner av disse delrapportene og disse kan ses her for den som er interessert.
Dette er delrapportene EvaFag 2025 så langt, vi er spent på fortsettelsen. Husker min tid på UiO første halvdel av 80 tallet hvor jeg studerte Sosial Pedagogikk da leste vi at M74, Mønsterplanen som ble innført 1974 ikke var implementert helt i skolene rundt i det ganske land, så ting tar sin tid og krever ressurser og oppfølging.
Det er jo ikke sånn at vi skal behøve å finne opp kruttet, når ting virker.
Hvordan Frankrike underutvikler Afrika
Av skribent - 10. september 2022
https://steigan.no/2022/09/hvordan-frankrike-underutvikler-afrika/
Av Anis Chowdhury og Jomo Kwame Sundaram – 30. august 2022, IPS News
De fleste franske kolonier sør for Sahara fikk formell uavhengighet på 1960-tallet. Men deres økonomier har utviklet seg lite, etterlater de fleste i fattigdom, og er generelt sett dårligere enn de andre postkoloniale afrikanske økonomiene.
Avkolonisering?
Koloniale monetære ordninger før andre verdenskrig ble konsolidert inn i franc-sonen Colonies Françaises d’Afrique (CFA) opprettet 26. desember 1945. Avkolonisering ble uunngåelig etter Frankrikes nederlag ved Dien Bien Phu i 1954 og tilbaketrekning fra Algerie mindre enn et tiår senere.
Frankrike insisterte på at avkolonisering må innebære «gjensidig avhengighet» – antagelig asymmetrisk, i stedet for mellom likeverdige – ikke ekte «suverenitet». For at kolonier skulle få «uavhengighet», krevde Frankrike medlemskap i Communauté Française d’Afrique (fortsatt CFA) – opprettet i 1958, og erstattet kolonier med Communauté.
CFA-land er nå i to valutaunioner. Benin, Burkina Faso, Elfenbenskysten, Guinea-Bissau, Mali, Niger, Senegal og Togo tilhører UEMOA, det franske akronymet for den vestafrikanske økonomiske og monetære union.
Dens motstykke CEMAC er det økonomiske og monetære fellesskapet i Sentral-Afrika, som omfatter Kamerun, Den sentralafrikanske republikk, Republikken Kongo, Gabon, Ekvatorial-Guinea og Tsjad.
Både UEMOA og CEMAC bruker CFA-franc (FCFA). Den tidligere spanske kolonien, Ekvatorial-Guinea, ble med i 1985, en av to ikke-franske kolonier. I 1997 var den tidligere portugisiske kolonien Guinea-Bissau den siste som ble med.
Slike krav har sikret Frankrikes fortsatte utnyttelse. Elleve av de 14 tidligere franske vest- og sentralafrikanske koloniene forblir de minst utviklede land (LDC), på bunnen av UNDPs Human Development Index (HDI).
Franske afrikanske kolonier
Guinea var den første som forlot CFA i 1960. Før andre guineere sa president Sékou Touré til president Charles de Gaulle: «Vi foretrekker fattigdom i frihet fremfor rikdom i slaveri».
Guinea sto snart overfor fransk destabiliseringforsøk. Forfalskede sedler ble trykket og sirkulert for bruk i Guinea – med forutsigbare konsekvenser. Denne massive svindelen dro den guineanske økonomien ned.
Frankrike trakk tilbake mer enn 4000 embetsmenn, dommere, lærere, leger og teknikere, og ba dem sabotere alt som ble etterlatt: «un divorce sans pension alimentaire» – en skilsmisse uten underholdsbidrag.
Den tidligere franske etteretningstjenesten (SDECE) -sjef Maurice Robert erkjente senere, «Frankrike startet en serie væpnede operasjoner med lokale leiesoldater med sikte på å utvikle et klima av usikkerhet og om mulig styrte Sékou Touré».
I 1962 advarte den franske statsministeren Georges Pompidou afrikanske kolonier som vurderte å forlate franc-sonen: «La oss la opplevelsen av Sékou Touré få sette seg. Mange afrikanere begynner å føle at guineansk politikk er suicidal og i strid med interessene til hele Afrika.»
Togos uavhengighetsleder, president Sylvanus Olympio, ble myrdet foran den amerikanske ambassaden 13. januar 1963. Dette skjedde en måned etter at han etablerte en sentralbank som utstedte den togolesiske francen som lovlig betalingsmiddel. Selvfølgelig forble Togo i CFA.
Mali forlot CFA i 1962, og erstattet FCFA med den maliske francen. Men et kupp i 1968 fjernet den første presidenten, den radikale uavhengighetslederen Modibo Keita. Ikke overraskende ble Mali senere med i CFA igjen i 1984.
Ressursrik
De åtte UEMOA-økonomiene er alle oljeimportører, og eksporterer landbruksvarer som bomull og kakao, foruten gull. Derimot er de seks CEMAC-økonomiene, bortsett fra Den sentralafrikanske republikk, sterkt avhengige av oljeeksport.
CFA-apologeter hevder at det å knytte FCFA til den franske francen, og senere euroen, har holdt inflasjonen lav. Men lavere inflasjon har også betydd «langsommere vekst per innbygger og redusert fattigdomsreduksjon» enn i andre afrikanske land.
CFA har «byttet redusert inflasjon for finanspolitisk tilbakeholdenhet og begrensede makroøkonomiske alternativer». Ikke overraskende har CFA-medlemmers vekstrater i gjennomsnitt vært lavere enn i ikke-CFA-land.
Med et av Afrikas høyeste inntekter, er petroleumsprodusenten Ekvatorial-Guinea det eneste CFA-landet som har «uteksaminert» fra MUL-status i 2017, etter kun å ha oppfylt inntektskriteriet.
Oljeboomen sørget for en gjennomsnittlig vekst på 23,4 % årlig i 2000–08. Men veksten har falt kraftig siden, med hele -5 % årlig i løpet av 2013—21! Dens 2019 HDI på 0,592 er ranket 145 av 189 land, under gjennomsnittet på 0,631 for mellomrankede land.
Fattige
Med over 70 % av befolkningen fattige, og over 40 % i «ekstrem fattigdom», er ulikheten ekstremt høy i Ekvatorial-Guinea. Den øverste 1 % fikk over 17 % av nasjonalinntekten før skatt i 2021, mens den nederste halvdelen fikk 11,5 %!
Fire av ti 6–12 år gamle barn i Ekvatorial-Guinea gikk ikke på skole i 2012, mange flere enn i mye fattigere afrikanske land. Halvparten av barna som begynte på barneskolen fullførte ikke, mens mindre enn en fjerdedel gikk videre til ungdomsskolen.
CFA-medlem Gabon, den femte største afrikanske oljeprodusenten, er et øvre middelinntektsland. Med petroleum som utgjør 80 % av eksporten, 45 % av BNP og 60 % av skatteinntektene, er Gabon svært sårbart for oljeprisvolatilitet.
En av tre gabonesere levde i fattigdom, mens en av ti var i ekstrem fattigdom i 2017. Mer enn halvparten av innbyggerne på landsbygda var fattige, med fattigdom tre ganger mer der enn i urbane områder.
Elfenbenskysten, et ikke-LDC CFA-medlem, hadde høy vekst, og nådde en topp på 10,8 % i 2013. Med lavere kakaopriser og Covid-19 falt veksten til 2 % i 2020. Omtrent 46 % av ivorianerne levde på mindre enn 750 FCFA (omtrent $1,30) daglig, med HDI rangert som 162 av 189 i 2019.
CFAs nykoloniale rolle
Det er klart at CFA «fremmer inaktivitet og underutvikling blant medlemslandene». Verre, det begrenser også kreditt tilgjengelig for finanspolitiske initiativer, inkludert industrialiseringstiltak.
Kreditt‐over‐BNP‐gapet i CFA-land har vært lave på 10–25 % – mot over 60 % i andre afrikanske land sør for Sahara! Dette peker også på dårlige finans- og bankfasiliteter, som ikke effektivt finansierer investeringer.
Ved å gi avkall på valutakurs og pengepolitikk har CFA-medlemmer mindre politisk fleksibilitet og rom for utviklingsinitiativer. De takler heller ikke varepris og andre utfordringer godt.
CFAs institusjonelle krav – spesielt ved å holde 70 % av deres valuta i den franske statskassen – begrenser medlemmenes mulighet til å bruke valutainntektene sine til utvikling.
Nyere finanspolitiske regler som begrenser offentlige underskudd og gjeld – for UEMOA fra 2000 og CEMAC i 2002 – har også begrenset politisk handlingsrom, spesielt for offentlige investeringer.
CFA har heller ikke fremmet handel blant medlemmene. Etter seks tiår var handelen mellom CEMAC- og UEMOA-medlemmer i gjennomsnitt henholdsvis 4,7 % og 12 % av deres totale handel. Enda verre, faste valutakurser har forverret volatiliteten i betalingsbalansen.
Ukontrollerte overføringer til Frankrike har muliggjort kapitalflukt. FCFAs ubegrensede eurokonvertibilitet er ment å redusere utenlandsk investeringsrisiko i CFA. Utenlandske investeringer er imidlertid lavere enn i andre utviklingsland.
Total netto kapitalutstrømning fra CFA-land i løpet av 1970—2010 var 83,5 milliarder dollar—117 % av samlet BNP! Kapitalflukt fra CFA-økonomier var mye mer enn fra andre afrikanske land i løpet av 1970–2015.
Denne artikkelen ble først publisert av IPS News.
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Les også: Frankrikes nye kolonikrig i Afrika
Frankrikes hemmelige krig mot Afrika
Andre artikler som omtaler Frankrike og Afrika her.
Rapport: Russland og Ukraina var foreløpig enige om fredsavtale i april
Av Pål Steigan - 10. september 2022
https://steigan.no/2022/09/rapport-russland-og-ukraina-var-forelopig-enige-om-fredsavtale-i-april/
Boris Johnson ankom Kiev ikke lenge etter samtalene og ba Zelensky om ikke å forhandle med Russland, og sa at Vesten ikke var klar til å signere en avtale.
Av Dave DeCamp / Antiwar.com
Russiske og ukrainske tjenestemenn ble foreløpig enige om en potensiell fredsavtale under forhandlingene tilbake i april 2022, ifølge en utenriksartikkel i Foreign Affairs av Fiona Hill og Angela Stent som siterte tidligere amerikanske tjenestemenn.
I artikkelen står det: «Ifølge flere tidligere høytstående amerikanske tjenestemenn vi snakket med, i april 2022, så det ut til at russiske og ukrainske forhandlere foreløpig hadde blitt enige om konturene av et forhandlet, midlertidig forlik.»
Vilkårene for denne avtalen ville ha vært at Russland trakk seg tilbake til stillingene de hadde før invasjonen ble lansert 24. 02.22. Til gjengjeld ville Ukraina «love å ikke søke NATO-medlemskap og i stedet motta sikkerhets-garantier fra en rekke land».
Den foreløpige avtalen var et resultat av personlige fredssamtaler russiske og ukrainske tjenestemenn holdt i Istanbul i slutten av mars. Virtuelle samtaler gjenopptas etter møtet i Istanbul, men de to sidene klarte til slutt ikke å komme til en avtale.
En viktig faktor i den mislykkede, forhandlede avtalen, var press fra Vesten. Ifølge en rapport fra Ukrainska Pravda oppfordret den britiske statsministeren Boris Johnson Den ukrainske presidenten Volodymyr Zelensky til å slutte å forhandle med Russland da han besøkte Kiev 9. april.
Ifølge rapporten fortalte Johnson Zelensky, at selv om Ukraina er klar til å signere noen avtaler om garantier med Putin, er ikke Kievs vestlige støttespillere det. Rapporten sa at Russland var klar for et møte mellom Putin og Zelensky om den potensielle fredsavtalen, men det ble mindre sannsynlig etter Johnsons besøk.
Johnson så ut til å bekrefte Ukrainska Pravda-rapporten da han i mai fortalte den franske presidenten Emmanuel Macron at han «oppfordret» Ukraina til ikke å forhandle under sitt besøk i Kiev. Den britiske lederen, som skal gå av i september, besøkte Kiev en siste gang som statsminister i august, og ba igjen ukrainerne om ikke å forhandle med Russland.
Ifølge Ukrainska Pravda var den andre faktoren som kuttet fredssamtalene, oppdagelsen av massakrerte sivile i Bucha og andre områder i nærheten av Kiev, som Russland trakk seg fra rundt den tiden forhandlingene ble holdt.
Russland kunngjorde etter Istanbul-samtalene i slutten av mars, at de «drastisk» reduserte militære operasjoner rundt Kiev og den nordlige byen Chernihiv. Da Russlands viseforsvarsminister Alexander Fomin kunngjorde planen sa han at Russland forventet «relevante viktige beslutninger vil bli tatt i Kiev og betingelsene for videre normalt arbeid vil bli opprettet».
Kunngjøringen ble etterfulgt av en russisk tilbaketrekning fra nord som ble fullført i begynnelsen av april. USA og dets vestlige allierte så på dette som en retrett og så det som en mulighet til å øke støtten til Ukraina og skade Russ-land. Mot slutten av april besøkte forsvarsminister Lloyd Austin Kiev, og etter turen sa han at Washingtons mål i krigen var å «svekke» Russland. I mai under-tegnet president Biden loven om bistand på 40 milliarder dollar til Ukraina.
Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.
For kilder:
Report: Russia, Ukraine Tentatively Agreed on Peace Deal in April – scheerpost.com
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Les vår kommentar fra 30. mars: Foran gjennombrudd i forhandlingene mellom Ukraina og Russland?
The Kissinger Continuum: Den uautoriserte historien til World Economic Forums Young Global Leaders Program
Av innsendt/red - 10. september 2022
https://steigan.no/2022/09/the-kissinger-continuum-den-uautoriserte-historien-til-world-economic-forums-young-global-leaders-program/
Av Johnny Vedmoore.
World Economic Forums Young Global Leaders-program, Klaus Schwabs antatte hjertebarn, er faktisk en nesten eksakt kopi av Henry Kissingers internasjonale seminar som opprinnelig ble kjørt ut av Harvard og ble finansiert av CIA. I denne artikkelen undersøker Johnny Vedmore menneskene bak Kissingers internasjonale seminar, CIA-kanalene som finansierte programmet, og Kissingers nøkkelrolle i etableringen av selve WEFs Young Global Leaders-program.
World Economic Forums initiativ Young Global Leaders (YGL) har vært ansvarlig for å sette mange av den regjerende eliten inn i posisjoner med makt og innflytelse i næringslivet, det sivile samfunn og, viktigst av alt, politikk. Sovjetunionens fall ble snart den tilsynelatende katalysatoren for opprettelsen av Global Leaders for Tomorrow-programmet, som var forløperen til Young Global Leaders-initiativet over et tiår senere.
Imidlertid hadde den antatte hjernen bak prosjektet, WEFs livstidsleder Klaus Schwab, selv allerede blitt hjulpet inn i sin egen innflytelsesrike posisjon av et veldig lignende program som ble kjørt ut av Harvard University og som var tungt finansiert av American Central Intelligence Agency (CIA). Det aktuelle Harvard-initiativet, ofte referert til som Henry Kissingers internasjonale seminar, var et av flere programmer satt opp av seniormedlemmer av organisasjoner som Council on Foreign Relations og det nyopprettede CIA. Faktisk, under tiden etter andre verdenskrig, opprettet USA proaktivt mange slike programmer med den hensikt å groome potensielle unge utenlandske ledere og installere dem i maktposisjoner. Hovedmotivet bak etableringen av disse programmene var tilsynelatende å bekjempe og forhindre kommunistisk infiltrasjon av fremmede stater og samtidig sikre at fremtidige globale ledere ville være mottagelige for amerikanske interesser.
Opprinnelig opprettet USA disse hemmelighetsfulle ungdomsorganisasjonene med mål om å sikte mot potensielle fremtidige europeiske lederkandidater. Men snart ville ingen land i verden være trygge for mulig CIA-sponset politisk infiltrasjon. I denne artikkelen vil vi undersøke en av frontorganisasjonene som brukte enorme mengder CIA-penger til å finansiere ulike Harvard-prosjekter, inkludert Kissingers internasjonale seminar. Vi vil lære hvem menneskene var som skapte disse finansieringsplattformene, og vi vil også se på andre slike utdanningsinitiativer, noen som fortsatt eksisterer i dag, som har hjulpet amerikansk etterretning med å infiltrere regjeringer over hele verden.
De amerikanske vennene til Midtøsten
I 1967 var det Harvards egen Humphrey Doermann som avslørte at visse Harvard sommerskolekurs og -initiativer faktisk ble finansiert via CIA-kanaler. Selv om nesten et tiår med finansiering gjennom 1950-tallet forble uerklært, ble det avslørt at Kissingers internasjonale seminar mellom 1960 og 1966 mottok finansiering fra tre CIA-kanaler: The Asian Foundation, The Farfield Foundation og The American Friend’s of the Middle East, sistnevnte er en av de mer kjente, innflytelsesrike og vellykkede CIA-kanalene i den tiden.
CIA finansierte det Harvard-baserte International Seminar, og kanalene som Central Intelligence Agency brukte for å forsyne forumet med de nødvendige midlene for å drive programmet, er av stor historisk betydning.
The American Friends of the Middle East (AFME) var ikke bare en enkel frontorganisasjon som ble brukt til å kanalisere hemmelige CIA-penger inn i deres forskjellige prosjekter, faktisk var det noen veldig store navn knyttet til denne fremtredende etterkrigsorganisasjonen. AFME ble ansett for å være en «internasjonal utdanningsorganisasjon» og ble dannet samme år som Henry Kissinger lanserte the International Seminar på Harvard, i 1951. Det var 27 menn og kvinner som utgjorde AFME, som ble ledet av Kermit «Kim ” Roosevelt, Jr., barnebarnet til den tidligere amerikanske presidenten Theodore Roosevelt. CIA ble dannet i 1947 fra det som opprinnelig var Office of Strategic Services (OSS), og Kermit Roosevelt Jr. var ekstremt innflytelsesrik i de første årene av begge organisasjonene.
Kermit Roosevelt hadde blitt rekruttert av hjernen bak OSS, general William Joseph “Wild Bill” Donovan, i 1941, og han ble snart plassert i det nyopprettede kontoret til informasjonskoordinatoren – forløperen til OSS – som en spesialassistent for Dean Acheson. Etter å ha jobbet fra utenriksdepartementet, hadde Acheson, som da var assisterende utenriksminister, under andre verdenskrig fått i oppgave å implementere president Franklin Roosevelts politikk med å undergrave aksemakter samtidig som han leverte økonomisk bistand til Storbritannia. Kermit Roosevelt, som var fjernt i slekt med presidenten, hadde hatt en tilknytning til Midtøsten fra en veldig ung alder med Daily Mail fra Hagerstown i Maryland som rapporterte i september 1948 at: «Mr. [Kermit] Roosevelts karriere som forfatter begynte da han var barn med å komponere et profetisk dikt, «The Lure of the East», for magasinet «American Boy». Han var elleve på den tiden.» Kermits far, også kalt Kermit, hadde vært i «shipping business», som nevnt i sistnevnte artikkel. Dette hadde betydd at Kermit Jr. hadde reist verden rundt fra tidlig alder.
Kermit tilbrakte krigsårene med å tjene i Midtøsten og Italia, og reiste mye gjennom hele krigen og ble rapportert å ha reist rundt i Egypt, Saudi-Arabia, Syria, Palestina, Iran og Etiopia. Faren hans hadde tilbrakt krigen hovedsakelig i Norge og Finland, men tjenestegjorde også kort i Egypt, og døde tragisk i Alaska i 1943. Avisen Abilene Reporter rapporterte søndag 6. juni 1943 at Kermit Sr. hadde gått bort i Alaska dagen før artikkelen ble publisert, og bemerket: «Vanligvis brukes uttrykket ‘killed in action’ for å rapportere et dødsfall i kamp.» Det ble senere bekreftet at han faktisk hadde begått selvmord. På dette tidspunktet hadde Kermit Jr. allerede blitt rekruttert av OSS. Kermit Jr. fortsatte å jobbe for OSS som Midtøsten-ekspert når krigen var over, og han begynte også å skrive og redigere historien for den hemmelighetsfulle organisasjonen. I 1947 var OSS blitt CIA og Kermit var i forkant med å designe prosjekter og programmer for det nystiftede etterretningsbyrået. Han virket også oppriktig bekymret for situasjonen i Midtøsten, og deltok snart på en foredragsturné. På turnéen, enten sponset av CIA eller ikke, argumentere Kermit lidenskapelig på vegne av de som led i Palestina
I desember 1947 begynte Kermit en forelesningsturné på en artikkel han hadde skrevet om Midtøsten, med tittelen «Araberne bor der også«, som drøftet det «palestinske problemet» og så på de grunnleggende spørsmålene mellom araberne og jødene som bodde. regionen. Rapporten, som ble publisert i Evening Post, advarte om at situasjonen fortjener «mer enn et overfladisk blikk fra amerikanere». Kermit beskrev Palestina som «FNs baby» og uttalte at Amerika hadde overtatt jobben som «sykepleier og guvernør» i regionen. Foredragsturnéen ble annonsert i Waukesha Daily Freeman 22 Desember 1947, med Roosevelt som uttalte i artiklene: «Ved å anvende prinsippet i et av deres ordtak, ‘Min fiendes fiende er min venn,’ kan araberne bevege seg nærmere Sovjetunionen,» fortsetter med å advare at «Araberne vil ikke skylde på Russland (som stemte for deling i FN) halvparten så mye som de vil skylde på Storbritannia og USA.» Kermit Roosevelt trodde at den arabiske ligaen gi seg ved først ved utsikten til full krig, og beskrev en offisiell krigserklæring fra noen av de syv arabiske nasjonene som «ekstremt usannsynlig».
Roosevelt fikk til slutt rett om at de arabiske nasjonene ikke erklærte krig umiddelbart, og spådde i stedet at: «Hver gang araberne føler seg sterke nok, vil de helt sikkert prøve å gjenvinne Palestina.» Før Kermit begynte sin første hemmelige operasjon i et arabisk land, hadde han først blitt sendt til Tibet av daværende president Harry Truman for å hjelpe til med å avverge kommunistisk innflytelse. Delta Democrat Times of Mississippi rapporterte 9. april 1950 at: «Kermit Roosevelt, sønn av en G.O.P. President, blir også brukt på et konfidensielt oppdrag for å blokkere kommunismen i Tibet.»
Kermit Roosevelt mente at det å danne allianser med arabiske land etter hvert som de kom ut av britisk og fransk styre ville lønne seg for Amerika, samtidig som det forhindret sovjetisk infiltrasjon av arabiske nasjoner. Imidlertid ville denne strategien være avhengig av vestmaktenes evne til å holde arabisk nasjonalisme i sjakk, enten ved diplomati eller undergraving.
I løpet av 1943 jobbet Kermit for utenriksdepartementet i Kairo, og dette var et av de første Midtøsten-landene i etterkrigsårene som opplevde et CIA-støttet statskupp. Samtidig som Kissinger startet piloten for Harvard International Seminar på begynnelsen av 1950-tallet, var Kermit Roosevelt dypt involvert i å styrte det regjerende egyptiske regimet, og drev en spesiell hemmelig operasjon som ble varsomt kalt «Operation Fat Fucker«, vanligvis ganske enkelt referert til som «Operasjon FF.»
På begynnelsen av 50-tallet, ble Egypt styrt av kong Farouk, en beryktet hersker som allerede ble sett på som korrupt i øynene til de fleste egyptere. Prosjektet for å avsette ham ble ledet av CIAs daværende direktør Allen Dulles, sammen med CIA Station Chief i Kairo, Miles Copeland, Jr.; utenriksminister, Dean Acheson; og Kermit Roosevelt, Jr. – som offisielt var en CIA-operatør på den tiden – med det opprinnelige målet å legge press på Farouk for å vedta visse politiske reformer i landet sitt. Da den innledende «press»-fasen hadde mislyktes, noe som resulterte i at Farouk avviste de amerikanske forslagene, kom Kermit Roosevelt opp med en idé om hvordan man kunne orkestrere en fredelig revolusjon som ville se både de nødvendige reformene vedtatt og landet mer åpent for «amerikansk kontroll, ” som historikeren Matthew F. Holland sier det.
Roosevelt møtte i hemmelighet Free Officers Movement, en nasjonalistisk revolusjonær gruppe, som ble ledet av Gamal Abdel Nasser og Mohamed Naguib, og som allerede planla å styrte regjeringen. Den 23. juli 1952 tvang statskuppet, som hadde vært idebarnet til Roosevelt, Farouk til å abdisere makten og han ble sendt i eksil i Italia. Det CIA-ledede kuppet hadde vellykket installert en ny regjering, som de mente ville være mer mottagelig for ytterligere amerikansk infiltrasjon. CIA ville deretter hjelpe den nylig installerte egyptiske regjeringen med å etablere General Intelligence Agency, Egypts egen CIA-kloneorganisasjon.
Året etter, i mars 1953, instruerte daværende utenriksminister, John Foster Dulles, CIA, som fortsatt ble ledet av broren hans, Allen Dulles, til å begynne å forberede et lignende kupp i Iran. De samme personene som med suksess hadde installert Nasser i Egypt, fikk én million dollar i midler – tilsvarende 12 128 464,73 dollar i 2022 – som skulle brukes til å få den iranske lederen Mohammed Mosaddegh til å falle. Mosaddegh ble vellykket avsatt 19. august 1953 i et kupp orkestrert av både CIA og MI6, igjen ledet av AFMEs Kermit Roosevelt Jr., i et prosjekt med tittelen «Operation Ajax». De vellykkede kuppene i Egypt og Iran var ikke spontane hendelser, men var i stedet godt utført og intrikat planlagte operasjoner. Imidlertid skulle amerikanerne snart erfare at hvis de skulle fortsette å styrte regjeringer, ville de først trenge å ha effektive amerikansk-justerte ledere allerede opplært og klare til å installere i mållandene.
Før den nyopprettede CIA hadde begynt å vedta de nevnte kuppene i Egypt og Iran, hadde Roosevelt grunnlagt Komiteen for rettferdighet og fred i det hellige land med mange av de samme menneskene som senere skulle utgjøre the American Friends of the Middle East. Komiteen for rettferdighet og fred i det hellige land ble dannet i februar 1948 av Roosevelt og en kvinne ved navn Virginia Gildersleeve, hvis sympatier, ifølge historikeren Robert Moats Miller, «i virkeligheten var overveldende med araberne,» og var en ledende skikkelse i den kristne motstanden mot opprettelsen av den israelske s
Gildersleeve hadde lenge vært dekan ved Barnard College, men – i 1947 – hadde hun trukket seg fra sin stilling for å konsentrere seg om andre aktiviteter. I februar 1948 rapporterte New York Times at hun ledet en gruppe som var imot opprettelsen av en FN-politistyrke i Palestina. Artikkelen, med tittelen 7 Leaders Propose Truce in Palestine- syv ledere foreslår våpenhvile i Palestina, uttalte også at gruppens medlemmer: «Beskriver den nåværende konflikten i Palestina som langt farligere for verdensfreden enn de fleste amerikanere innser,» og gruppe uttalte: «Vi opplever en moralsk og samfunnsmessig forpliktelse til å oppfordre til at den mest seriøse oppmerksomheten gis til vår nasjonale politikk med hensyn til Palestina,». Denne uttalelsen ble også underskrevet av Kermit Roosevelt. Også fremtredende sammen med Gildersleeve og Roosevelt i opprettelsen av AFME var Harry Emerson Fosdick, en amerikansk pastor beskrevet som en «aktiv antisionist» og som senere ble en stor innflytelse for Martin Luther King Jr.
Et annet nevneverdig medlem av AFME var den kontroversielle Dorothy Thompson. Thompson var en amerikansk journalist og radiokringkaster som hadde æren av å være den første amerikanske journalisten som ble utvist fra Nazi-Tyskland i 1934. Thompson ble beskrevet i et tidsskrift fra 1939 som lik innflytelse til Eleanor Roosevelt og ble ofte referert til som «amerikansk journalismes førstedame». Thompson hadde imidlertid også ekstreme synspunkter angående USAs svarte stemmeberettigede befolkning, og beskrev dem som: «Notorisk upålitelige. Uvitende og analfabeter, den enorme massen av negere er som de nedre lagene til de tidlige industrielle immigrantene, og som dem blir «kommandert» og «utlevert» i blokker av venale ledere, hvite og svarte.»
Thompson var en vokal antisionist, og kom til den konklusjonen at sionismen var en oppskrift på evig krig. Men selv om Roosevelt, Gildersleeve og Thompson alle offentlig motsatte seg sionismen, ville CIA generelt høste mange fordeler ved å skape en verden som, om ikke i en tilstand av evig krig, nesten alltid var på randen av evig krig. AFME inkluderte noen av nøkkelpersonene som formet og påvirket etterretningspresset etter krigen. Selv om vi kunne finne mange interessante fakta ved å studere alle de 27 medlemmene av AFME, vet vi nå at deres interesser fokuserte på utdanning og til slutt resulterte i finansieringen av et spesifikt Harvard-prosjekt som ville skape kadre av fremtidige internasjonale ledere som var mottagelige for USAs politiske interesser og ønsker, inkludert Klaus Schwab.
Like etter andre verdenskrig var det mange forskjellige meninger i det amerikanske politiske etablissementet om hva som skulle gjøres med det «palestinske problemet». Selv om mange av medlemmene av AFME kan ha vært offentlig anti-sionister, hadde en oppsving i arabisk nasjonalisme blitt utløst av Nakba, den etniske rensingen av palestinere etter opprettelsen av Israel i 1948. Dette resulterte først i en splittelse i opinionen, med mange amerikanere som til slutt tok parti med den nystiftede israelske staten og deres okkupasjonsmakt.
Den populære opinionen blant de arabiske landene var mye mindre delt. Den arabiske liga stengte sine kontorer i Washington DC – referert til som det arabiske kontoret – i 1947, og uttalte offentlig at USA hadde vist en «fullstendig og arrogant ignorering av arabiske rettigheter, arabiske interesser og arabiske følelser.» På denne tiden var USA fortsatt sterkt avhengig av arabisk olje og tilførselen av denne oljen var også avhengig av at Amerika hadde gode forhold til den arabiske verden. Det amerikanske oljekonsortiet ARAMCO kunne bare fortsette å dra nytte av arabisk petroleum hvis USA holdt seg på god fot med den saudiske kongen, Ibn Saud, som var en ekstrem antisionist. ARAMCO opprettet snart et kontor i Washington for å lobbye regjeringen på vegne av araberne og samtidig sette inn midler til utdanningsinstitusjoner som Middle East Institute. Likevel var det ikke bare den arabiske kontingenten av den amerikanske befolkningen som var bekymret for sionismens fremvekst, med American Council for Judaism (ACJ) som protesterte mot sionismen fordi de mente at den blandet religion og nasjonalitet. Rabbiner Elmer Berger fra Michigan, som var ACJ-leder på den tiden, aksjonerte for at amerikanske jøder skulle slutte å støtte opprettelsen av staten Israel. På det tidspunktet hadde utenriksdepartementet også vært bekymret for å kaste lodd inn med sionistene. De var hovedsakelig opptatt av potensialet for vekst av kommunistisk innflytelse i arabiske land dersom USA viste for mye støtte til den nyopprettede staten Israel.
I følge historiker Hugh Wilford skulle det være de Kairo-baserte tidligere OSS-medlemmene som fungerte som «nexus av nettverket som skulle bli de amerikanske vennene i Midtøsten», som han noterer seg i sin artikkel med tittelen, Amerikanske venner av Midtøsten: CIA, amerikanske borgere og den hemmelige kampen for offentlig mening i den arabisk-israelske konflikten, 1947-1967. Wilford påpeker også at Kermit Roosevelt assosierte seg med mange antisionister i perioden. For eksempel var han faktisk under kommando av en antisionistisk etterkommer av misjonærer ved navn Stephen B. L. Penrose Jr. Roosevelt hadde også delt rom med George L. Levison, en offiser i utenriksdepartementet av jødisk avstamning som senere introduserte Roosevelt for slike ledere som tidligere nevnte Elmer Berger. Roosevelt, Levison og Berger ble alle nære venner, og Levison ble til slutt fadder til et av Roosevelts barn.
Roosevelt var ikke bare viktig for å sette opp den opprinnelige iterasjonen til AFME, komiteen for rettferdighet og fred i det hellige land, han drev også organisasjonen ut av sitt hjem i Washington sammen med organisasjonens sekretær, Garland Evans Hopkins. Til slutt mislyktes de antisionistiske aktivistene i regjeringen i sine forsøk på å forhindre opprettelsen av staten Israel da president Harry Truman offisielt anerkjente Israels suverenitet. Roosevelt fortsatte å undergrave fremtidig støtte til Israel, og et år etter Trumans anerkjennelse av landet, dannet Roosevelt og andre Holy Land Emergency Liaison Program (HELP), som skulle koordinere bistanden til fordrevne arabere i regionen samtidig som de arbeidet for, som Hugh Wilford sier det: «Reduser USAs støtte til Israel.» Det er også rundt denne tiden hvor Dorothy Thompson og andre begynte å heve profilen til Roosevelts organisasjon.
Kampen om fremtidens globale lederes hjerter, sinn og sjeler
Harvard sommerskole hadde pågått i over 75 år da Henry Kissinger fullførte studiene ved universitetet. I 1950 oppnådde Kissinger sin Bachelor of Arts-grad i statsvitenskap, og under studiene fikk han mye oppmerksomhet fra noen veldig mektige Harvard-storpersoner. I 1951 lanserte Kissinger Harvard-magasinet med tittelen «Confluence», som skulle kjøres sammen med det internasjonale seminaret, og ble publikasjonens redaktør. Dette kvartalsmagasinet ble finansiert av the Rockefeller Foundation og mottok bidrag fra andre som ble beskrevet som «forskjellige individer som tidligere hadde vært forelesere eller studenter ved sommerskolen.»
Det internasjonale seminaret ble senere forsterket av ekstra finansiering på til sammen minst 135.000 dollar —1.637.342.74 dollar i 2022—av CIA alene mellom 1960 og 1966, med tidligere CIA-finansiering siden seminarets opprettelse i 1950 er ikke oppgitt. Harvard sommeskoles internasjonale seminarforum var opprinnelig utviklet av William Yandell Elliott, en viktig mentor for Kissinger som satte seg i baksetet og holdt seg utenfor offentligheten. Etter pilotbegivenheten for International Seminar Forum i 1951 skrev den unge Kissinger til William Yandell Elliott og sa: «Jeg var veldig flau over å høre meg selv beskrives som det veiledende geni for seminaret,» og fortsatte med å si: «Jeg, for det første, ha ingen illusjoner om dette.» Deretter vil flertallet av deltakerne huske påvirkningen fra Kissinger i stedet for Elliott, og forumet ble til slutt ofte referert til som «Kissingers internasjonale seminar.»
CIA-pengene til det som ble beskrevet som «utenlandsseminaret» kom via en kjent CIA-kanal, den nevnte Kermit Roosevelts amerikanske venner i Midtøsten. Kissinger og hans biografer vil hevde at han ikke var klar over organisasjonens bånd til etterretning, og beskrev Kissinger som «fly forbannet» da han fikk vite at AFME faktisk var en front for CIA. Imidlertid fortalte Kissingers brev til H. Gates Lloyd i denne perioden en annen historie. De viser at Kissinger nøye hadde spesifisert utgiftene til sommerskolen. Andre dokumenter i William Yandell Elliotts papirer avslørte også at Kissinger til og med kan ha fungert som en kontraktskonsulent for Office for Policy Coordination (OPC) som var den hemmelige operasjonsfløyen til Central Intelligence Agency.
Faktisk hadde Elliott skrevet et brev til Lloyd 15. november 1950, som oppfordret til fremskritt med sommerskoleforslaget og opprettelsen av Kissingers internasjonale seminar. Med det brevet fulgte visse papirer rettet til Kissinger selv som viste at han hadde diskutert forslagene med Cleveland Cram, et beryktet og mektig tidlig medlem av Central Intelligence Agency. Cram hadde opprinnelig søkt en karriere i akademia, men ble rekruttert av CIA i 1949. Han var snart i kontakt med Yandell Elliott og Kissinger angående Harvard sommerskole-prosjektet, og etter at det var i gang, ble Cram sendt til London for å bli visestasjonssjefen og den offisielle forbindelsen mellom CIA, MI5 og MI6. I denne CIA/Harvard-forbindelsen på slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet kom dannelsen av det som en generasjon senere skulle utvikle seg til World Economic Forums Young Global Leader-initiativ.
En av de opprinnelige grunnene til opprettelsen av CIA hadde vært å motvirke sovjetisk innflytelse i fremmede land, og de brukte flerstrengede angrepsstrategier for å nå sine mål. Mens Allen Dulles, Kermit Roosevelt Jr., og deres hemmelige hær, organiserte og vedtok statskupp i land etter land, begynte andre CIA-tilknyttede arrangører og bidragsytere å lage infrastrukturen som ville tillate dem å rekruttere, trene og installere unge europeiske ledere inn i maktposisjoner, ledere som de mente var usannsynlig å være mottakelige for potensiell sovjetisk innflytelse. Harvard var ikke alene om å finansiere slike prosjekter. Faktisk, som Hugh Wilford bemerket i sin fascinerende og informative bok The Mighty Wurlitzer, var Yale: «Den mest fruktbare rekrutteringsplassen for byrået i dets første år, og ga blant annet Cord Meyer og to av de lyseste stjernene i ‘The Golden Age” for skjulte operasjoner, Richard Bissell og Tracy Barnes.» Også bemerket av Wilford er Yales James J. Angleton og Norman Holmes Pearson. Sistnevnte, bemerker Wilford, var uteksaminert fra Yale før han tjenestegjorde i OSS og returnerte til universitetet etter krigen for å sette opp sitt «American Studies»-program. CIA prøvde i hovedsak å vinne hjertene og sinnene til unge utlendinger i direkte konkurranse med Sovjetunionen.
Kommunistene hadde allerede vært opptatt med å sikte seg inn på den påvirkelige ungdommen i over 25 år før slutten av andre verdenskrig med Wilhelm “Willi” Münzenber, en tyskfødt kommunistaktivist, som den første lederen av Ung kommunistisk Internasjonal (Comintern) så tidlig som i 1919. I 1945 fant det sted en konferanse i London som så lanseringen av den antiimperialistiske World Federation of Democratic Youth (WFDY). Året etter ble det grunnlagt andre grupper med noen medlemmer som var sympatiske for kommunistiske idealer som World Federation of Trade Unions (WFTU) og International Union of Students (IUS). Sistnevnte ble opprettet i Praha og så en 25 medlemmers amerikansk delegasjon med tilknytning til etterretningstjenesten delta.
Etter hvert som disse enhetene ble opprettet, ble de virtuelle slagmarker for øst mot vest-ideologi og sammenstøtet mellom rhodesisk imperialistisk kapitalisme og sovjetisk kommunisme. Faktisk så World Federation of Democratic Youth at riftene i den kalde krigen i organisasjonene deres snart tok til, og i 1949 hadde ikke-kommunistene offisielt trukket seg fra gruppen, og fortsatte med å opprette International Confederation of Free Trade Unions i stedet. Slike organisasjoner var verdifulle instrumenter for å spre kommunistisk propaganda og hadde blitt definert av Lenin som «spaker» eller «overføringsbelter» på grunn av måten de kunne forbinde kommunistpartiet med massene og ble ofte referert til som «demokratiske» eller » masse»-organisasjoner i kommunistisk sjargong, som en brosjyre med tittelen, Fakta om internasjonale kommunistfrontorganisasjoner beskrevet i april 1957. I den spesielle brosjyren et sitat fra Lenin, som også dukket opp i Lawrence og Wisharts bok fra 1947, Det vesentlige av Lenin, bind II, sier: «Hvert offer må gjøres, de største hindringene må overvinnes, for å kunne drive agitasjon og propaganda systematisk, utholdende og tålmodig, nettopp i de institusjonene, samfunnene og foreningene – selv de mest reaksjonære – som proletariske eller semi- proletariske masser hører hjemme i.» I hovedsak var CIAs opprettelse og finansiering av ungdomsorganisasjoner og deres bredere infiltrasjon av amerikanske universiteter en strategi som i hovedsak kom rett ut av Lenins egen dreiebok.
Før CIAs engasjement var det britene som tok initiativet ved å sikte mot Europas ungdom med sikte på å motvirke kommunistpartiets infiltrasjon. Avdelingen for kulturrelasjoner fikk i oppgave å utvikle strategier som er relevante for vestlige ungdomsgrupper, organisasjoner og konferanser. Den første av slike grupper var World Assembly of Youth (WAY) som hadde fått et utkast til charter i England i februar 1949. Alle ungdomsrelaterte medlemsorganisasjoner i FN ble invitert til å delta på en internasjonal konferanse holdt i Westminster Hall i august samme år. Her etablerte de offisielt WAY og valgte sin første president, Maurice Sauvé fra Canada. Det var rundt denne tiden at amerikanerne først begynte å organisere sin egen innsats for å «utdanne ungdommen», noe som til slutt førte til slike initiativ som Henry Kissingers internasjonale seminar. Ved Harvard begynte International Affairs Committee (HIACOM) å samle en gruppe unge veteraner som hadde jobbet innen etterretning under andre verdenskrig, i et forsøk på å konkurrere med den mye mer avanserte kommunistiske propagandainnsatsen.
I desember 1946 var HIACOM-offiserer involvert i å organisere et møte i Chicago som diskuterte ideen om å opprette et nasjonalt organ for å representere amerikanske studenter, så vel som bredere amerikanske interesser, ved internasjonale arrangementer. Som et resultat, sommeren 1947, ble United States National Student Association født. I de to årene før lanseringen av Kissingers internasjonale seminar, hadde Harvard-studenter gjennomført undersøkelser av internasjonale studenters mening for å identifisere potensielle antikommunistiske allierte i utlandet, samtidig som potensielle medlemmer fra rivaliserende organisasjoner som International Union of Students.
Studentsamskipnaden fikk sin andre undersøkelse finansiert av to svært interessante private givere via Office for Policy Coordination – kontoret for politisk koordinering. Den Chicagobaserte advokaten og presidenten for Chicago Council on Foreign Relations, Laird Bell, og en industrimann fra Wilmington ved navn Thomas Brittingham, ga hver den fyrstelige summen på 6000 dollar til organisasjonen spesielt for å gjennomføre undersøkelsen. Laird Bell var en ekstremt innflytelsesrik og godt forbundet advokat som hadde besøkt Nazi-Tyskland ofte rett før andre verdenskrig for å representere interessene til amerikanske obligasjonseiere som hadde tapt mer enn en milliard dollar til den tyske Reichsbank. Bell var ikke være alene mens han jobbet i Nazi-Tyskland før krigen, ettersom hans medrådgiver for disse sakene var John Foster Dulles, som representerte advokatfirmaet Sullivan & Cromwell. I 1945 tjenestegjorde Bell offisielt i det okkuperte Tyskland etter krigen, og Eisenhower utnevnte ham snart til delegat til FN. I 1948 ble Laird Bell en «overseer» ved Harvard College, hvor han ble til 1954, gjennom opprettelsen av det internasjonale seminaret.
Thomas Brittingham var ekstremt viktig i utviklingen av USAs innsats for å vinne over skeptiske utenlandske ungdommer, spesielt i Nord-Europa. Han opprettet «The Brittingham Scholarships» like etter krigen, og siktet seg inn mot ungdom i skandinaviske land. Også referert til som «Viking-studentene», ville han tiltrekke seg unge menn til samlingen av stipendprogrammer som til slutt skulle bli kalt «Brittingham Viking Scholarships» og som ble kjørt ut av University of Wisconsin-Madison. Mange av «Toms vikinger» – som de også ble kalt – ville bli suksessrike i organisasjoner som programmets nåværende nettsted beskriver som: «deres forskjellige bransjer, akademiske felt og politikk.»
Selv om det var mange forskjellige ungdomsgrupper i de forskjellige utdanningsinstitusjonene over hele USA, var Kissingers internasjonale seminar ved Harvards sommerskole et veldig unikt prosjekt. Det var et fokusert arrangement med et begrenset antall deltakere som var nøye utvalgt av noen få utvalgte. Harvard Crimson rapporterte 1. februar 1956 at: «En gruppe på omtrent 50 menn og noen få kvinner fra Orienten, Midtøsten og Europa, inkludert medlemmer av forskjellige parlamenter, redaktører, kunstnere, forfattere og andre kulturledere vil igjen komme sammen for å danne det internasjonale seminaret, en fast del av sommerskolen.» Dette var en spesiell elitegruppe, valgt, preparert og trent for mektige stillinger, med deres troskap for alltid knyttet til interessene til USAs regjering, og disse interessene ville snart begynne å svinge vilt i løpet av de følgende tiårene.
Kissinger-kontinuumet
I 1992 hadde Berlinmuren falt, og utdannelsen til Schwabs spesielt utvalgte globalistiske politikere i fremtiden var akkurat i ferd med å begynne. I løpet av denne tiden med store politiske endringer hadde Schwabs World Economic Forum blitt en mektig globalistisk enhet, og Schwab var klar til å begynne å følge modellen som først ble etablert av Kissingers CIA-finansierte internasjonale seminar. Som Herman Kahn og hans Hudson Institute-kolleger hadde kartlagt i et dokument fra 1967 med tittelen, Ancillary Pilot Study for the Educational Policy Research Center Program. Final Report var opplæring av en omfattende fremtidig ledergruppe utenfor de vanlige utdanningsrammene av høyeste prioritet. Som tidligere rapportert var Kahn nok en mentor for Klaus Schwab.
Den første gjentakelsen av WEFs Young Global Leader-program, kalt «Global Leaders for Tomorrow», ble lansert i 1992 og ble beskrevet som «et nytt fellesskap» som så sin første samling av fremtidige lederkandidater finne sted i 1993. Noen av menneskene som deltok på denne første begivenheten ble snart plassert i maktposisjoner i sine respektive land. For eksempel var Tony Blair en deltaker i det første arrangementet, og bare 4 år senere begynte han sitt tiår lange styre i Storbritannia. Gordon Brown deltok også i 1993 og tjente deretter sammen med Tony Blair, og ble til slutt statsminister rett etterpå. Denne første gruppen var full til randen av andre fremtidige ledere med mange medlemmer som snart var bestemt til å bli statsoverhoder i sine respektive land.
Kjente ledere som deltok inkluderte Angela Merkel [Tyskland], Victor Orban [Ungarn], Nicholas Sarkozy [Frankrike], Guy Verhofstadt [Belgia], Lee Hsien Loong [Singapore], Cyril Ramaphosa [Sør-Afrika] og José Maria Aznar [Spania] ]. I tillegg til politikerne i denne første gruppen var det også nevneverdige næringslivsledere til stede, som Bill Gates, Richard Branson, Larry Summers og Edgar Bronfman. Totalt bestod det første året av Global Leaders for Tomorrow-programmet av 200 potensielle kandidater som alle var under 43 år på den tiden. I over et tiår trente Global Leaders for Tomorrow-programmet forskjellige ledere som ofte ble installert i forskjellige maktposisjoner, inkludert mange folkevalgte. I 2004 ble Global Leaders for Tomorrow-programmet omdøpt til Forum of Young Global Leaders og ble relansert etter at Schwab fant finansiering fra en gammel venn.
I Harvard Kennedy Magazines sommernummer i 2009 starter hovedartikkelen deres medi: «Gjennom alumni og undervisning spiller Harvard Kennedy School en sentral rolle i Forum of Young Global Leaders Program,». Forfatteren Steve Nadis skriver: «I 2004 vant Klaus Schwab MC/MPA 1967, utdannet ved Harvard Kennedy School og grunnlegger av World Economic Forum (WEF), en pris på 1 million dollar fra Dan David Foundation og han prøvde å tenke på den beste bruken av pengene. Schwab bestemte seg for å starte et WEF-tilknyttet program kalt Forum of Young Global Leaders (YGL), som, som navnet tilsier, ville bringe sammen en ny generasjon ledere fra hele verden og slippe dem løs på dagens største problemer .» Forbløffende nok hadde den Tel Aviv-baserte Dan David Foundation som tildelte Schwab $1 millionen som ble direkte brukt til å lage Young Global Leaders-programmet, et meget viktig medlem i styret, Henry A. Kissinger.
Harvards internasjonale seminar og World Economic Forums initiativ Young Global Leaders ble opprettet for å være ekstremt kraftige kjøretøy for å trene og installere verdensledere som ville være sympatiske innstilt til en globalistisk regjering i Kissinger-stil. De ble også begge muliggjort ved å organisere bistand og finansiering fra Kissinger selv. Det er ikke en overraskelse at Schwabs bånd med Kissinger har bestått gjennom begge deres levetid, Schwab var elev av Henry Kissinger, og de to mennene så også ut til å dele mange lignende synspunkter.
Likevel, det som virkelig er det mest bemerkelsesverdige med Harvards sommerskole, og spesielt Kissingers internasjonale seminar, er at programmene, konferansene og de grunnleggende elementene de bestod av var svært like det World Economic Forum fortsatt presenterer for medlemmene sine årlig frem til i dag. De er ekstremt like prosjekter som tar sikte på å oppnå lignende agendaer. Da World Economic Forum startet sitt Global Leaders for Tomorrow-initiativ på begynnelsen av 1990-tallet, implementerte Klaus Schwabs organisasjon et program for rekruttering og opplæring for globale ledere som nesten ikke kunne skilles fra Kissingers CIA-finansierte internasjonale seminar. Schwab gikk i fotsporene til sin mentor, Henry Kissinger, og det var Dan David Foundation, mens Kissinger satt i styret deres, som til slutt ga Schwab den innledende finansieringen som kreves for å lage den nåværende iterasjonen av programmet, Forum for Young Global Leaders.
World Economic Forum har skapt mange globalist-justerte statsoverhoder, statsråder, næringslivsledere, entreprenører og andre mektige aktører, gjennom deres initiativer Global Leaders for Tomorrow og Young Global Leaders. Schwab har til og med snakket åpent om hvordan organisasjonen hans har «trengt inn i kabinettene» til antatt suverene stater, og vi bør ikke være naive, siden han har planlagt å gjøre akkurat dette i minst tre tiår. Det er imidlertid ikke de tusenvis av deltakere som har fullført disse programmene vi bør være mest bekymret for. Vår virkelige bekymring bør være milliarder av demokratiske velgere som har blitt lurt til å tro at noen av lederne produsert av enten Schwab eller Kissinger har noe hjerte for deres beste interesser..
Klaus Schwab ble arvtakeren til Henry Kissingers viktigste prosjekt, infiltrasjonen av individer og organisasjoner i land rundt om i verden med mål om å skape globalist-justerte regjeringer bygget innenfor rammen av en utdatert og sjelløs konseptualisering av amerikansk imperialisme. Klaus Schwabs aktiviteter siden hans tid ved Harvard kan bare sees på som en direkte fortsettelse av Kissingers arbeid på 1950- og 1960-tallet, og det ville være naivt av oss å tro at det ikke er noen andre, allerede preparert og trent, som er klar og villige til å overta Kissingers politiske stafettpinne fra Schwab og fortsette i deres felles oppdrag mot globalistisk styring.
Johnny Vedmore er en fullstendig uavhengig undersøkende journalist og musiker fra Cardiff, Wales. Hans arbeid har som mål å avsløre de mektige menneskene som blir oversett av andre journalister og bringe ny informasjon til leserne. «Trenger du hjelp, eller har et tips til Johnny, så ta kontakt via johnnyvedmore.com eller ved å kontakte johnnyvedmore@jon-borge-hansen
Artikkelen ble først publisert her: The Kissinger Continuum: The Unauthorized History of the WEF’s Young Global Leaders Program