Nyhetsbrev steigan.no 10.08.2022
Nullstilling mellom Russland og Tyrkia demper regionale spenninger
Sverige mer aktivt inn i krigen – utdanner ukrainske soldater i Storbritannia
Energipolitikk: Sofie Marhaug har energiminister Aasland på gaffelen
Ikke mer lureri: Gå til roten av ondet: Si opp Acer og kutt kablene!
Ukraina – korporasjonenes annektering
De fleste ‘faktasjekkere’ Facebook bruker i Ukraina er direkte finansiert av Washington
Nullstilling mellom Russland og Tyrkia demper regionale spenninger
Av Bhadrakumar - 10. august 2022
https://steigan.no/2022/08/nullstilling-mellom-russland-og-tyrkia-demper-regionale-spenninger/
Det 4-timers møtet fredag 5. august 2022 i Sotsji mellom president Vladimir Putin og president Recep Erdogan gir løfter om å være et avgjørende øyeblikk i regional politikk. Den største nyheten fra Sotsji-treffet er selvfølgelig det «vinn-vinn» økonomiske partnerskapet mellom Russland og Tyrkia som hjelper Russland på den ene sida til å fortsette å samhandle med verdensmarkedet ved å omgå vestlige sanksjoner, samtidig som på den annen side er en velsignelse for den tyrkiske økonomien.
Av M. K. Bhadrakumar.
Tyrkia er medlem av European Union’s Customs Union og det er ingen hemmelighet at det er mye russiske penger som flyter rundt i kjølvannet av de vestlige sanksjonene. Hvis pengene kan omsettes til investeringer i Tyrkia for å sette opp produksjonsenheter med vestlig teknologi og markedstilgang, skape arbeidsplasser og få fart på landets økonomi, er det en «vinn-vinn». Dette er én ting.
I Sotsji ble Putin og Erdogan enige om å fase ut bruken av dollar i sine transaksjoner. En del av Tyrkias kjøp av russisk gass vil gjøres opp i rubler, noe som selvsagt vil styrke den russiske valutaen. På samme måte ga Sotsji-møtet 5 tyrkiske banker i oppgave å akseptere Russlands Mir-betalingssystem, som Moskva utviklet etter Russlands ekskludering fra SWIFT.
På sitt mest åpenbare nivå gjør Mir-systemet det mulig for russiske statsborgere, spesielt turister, å fritt besøke Tyrkia. Vestens nysgjerrige øyne kan faktisk også holdes utenfor. En rapport fra Bloomberg News forrige uke antyder at sensitive pengetransaksjoner som er utenfor vestlig gransking allerede kan finne sted. I bunn og grunn hjelper Tyrkia Russland med å dempe effekten av vestlige sanksjoner, samtidig som de passer på at de sjøl ikke vil møte noen indirekte sanksjoner heller!
Helt åpenbart er alt dette bare mulig innenfor en matrise av politisk forståelse. Den 4-timers samtalen i Sotsji ble nesten utelukkende gjennomført i en-til-en-modus. Erdogan bemerket senere kryptisk at samtalene hans med Putin ville være til fordel for regionen. Han utdypet det ikke.
Det kan tenkes at det er tre hovedområder der matrisen vil merkes umiddelbart – Syria, Svartehavet og Transkaukasia. Tyrkiske og russiske interesser går på kryss og tvers her.
I Svartehavet har Tyrkia, som vokter av Montreux-konvensjonen (1936), en nøkkelrolle å spille med hensyn til passasje av krigsskip i krigstid gjennom Dardanellestredet, Marmara-havet og Bosporusstredet. De nåværende implikasjonene er selvinnlysende.
Og videre, i Transkaukasia kan Tyrkia spille en stabiliserende rolle, noe Moskva forventer, gitt Ankaras innflytelse i Baku. Selv når Russland takler de nye geopolitiske forholdene, har Tyrkias normalisering med Armenia stor betydning for å åpne opp kommunikasjonen mellom Aserbajdsjan og Tyrkia, som igjen vil åpne for en direkte motorveiforbindelse som forbinder Russland og Tyrkia. De økonomiske implikasjonene er vidtrekkende, spesielt ettersom Tyrkia allerede har godt utbygde veiforbindelser med Iran og de vestasiatiske landene helt til Gulf-regionen.
Men når det gjelder Syria, dukker det opp et komplekst billedvev. Tyrkisk presse har rapportert at Erdogan planlegger å ha en samtale med Syrias president Bashar al-Assad .
Putin har oppmuntret Erdogan til å tenke på disse linjene som den beste måten å løse Tyrkias grensesikkerhetsspørsmål i Nord-Syria – ved å kommunisere direkte med Assad i stedet for å starte militære inngrep.
Putins visjon er at den døende Adana-avtalen (1998) fortsatt har mye ubrukt potensial, der Damaskus hadde garantert å holde tilbake militante Syria-baserte kurdiske separatistgrupper. «Adana-ånden» forsvant da Obama-administrasjonen lokket Erdogan inn i sitt regimeskifteprosjekt i 2011 for å styrte Assad. Fram til den tid hadde Erdogan og Assad, inkludert deres familier, hatt et varmt vennskap.
Omstendighetene i dag er imidlertid gunstige for en tilnærming mellom Erdogan og Assad. For det første har Assad slått tilbake – takket være russisk og iransk støtte – det USA-ledede jihadprosjektet i Syria. Damaskus har frigjort de fleste regionene fra jihadistiske grupper, og det gjenværende problemet gjelder USAs okkupasjon av en tredjedel av syrisk territorium i nord og øst.
Assad har konsolidert regjeringens utholdenhet i årene som kommer. For det andre vinner Assad stadig regional aksept også blant Syrias arabiske naboer. Syria søker medlemskap i SCO sammen med Egypt, Saudi-Arabia, Bahrain og De forente arabiske emirater. For det tredje har tyrkisk-amerikanske forhold blitt dårligere de siste årene siden det CIA-støttede militærkuppet i 2016 for å styrte Erdogan.
Les: Hva var USAs rolle i kuppforsøket i Tyrkia?
En hovedfaktor i dag er USAs politisk-militære allianse med de militante syriske kurderne som er dets fotsoldater og ønsker å etablere et kurdisk hjemland i Nord-Syria som grenser til Tyrkia under amerikansk beskyttelse. Erdogan er dypt mistenksom overfor USAs intensjoner.
For det fjerde, som følger av det ovennevnte, ser Tyrkia øye til øye med Moskva og Teheran (og Damaskus) i deres krav om å avslutte USAs okkupasjon av Syria (som verken er pålagt av FN eller er på invitasjon fra Syria.) For det femte, Russland og Iran har kontakter med syriske kurdiske grupper, men en forsoning mellom kurderne og Damaskus kan ikke få gjennomslag så lenge USAs militære tilstedeværelse fortsetter.
Helt åpenbart vil ethvert forsøk på å kutte denne gordiske knuten måtte begynne med forsoningen mellom Erdogan og Assad. Det er i tyrkiske interesser å styrke Damaskus og fremme en syrisk løsning, som til slutt vil gjøre USAs okkupasjon av Syria uholdbar og åpne veien for å pasifisere de kurdiske regionene i Nord-Syria.
I mellomtiden, i en utvikling som har betydning for Syrias sikkerhet, skjøt Russland i dag opp en iransk militærsatellitt fra Baikanur Cosmodrome. Det er en russiskbygd Kanopus-V jordobservasjonssatellitt som vil øke Irans evne til å utføre kontinuerlig overvåking på steder de velger, inkludert militære anlegg i Israel.
Moskva forhandlet frem satellittavtalen i hemmelighet med Irans elitestyrke Den islamske revolusjonsgarden (som er involvert i Syria) og eksperter fra Moskva har trent IRGCs bakkemannskaper i å operere satellitten.
Russlands bånd med Israel har blitt kraftig forverret i det siste på grunn av Israels engasjement i Ukraina som deltaker i Pentagons «koalisjon av de villige». Moskva utviser sannsynligvis det enormt innflytelsesrike Jewish Agency, som har hatt kontor i Moskva siden Gorbatsjov-tiden. (Se min artikkel Med øye på CIA slår Moskva med pisken mot Israel .)
Moskvas kritikk av israelske missilangrep mot Syria har blitt merkbart skjerpet den siste tiden. Russisk-israelske forhold vil forsvinne i overskuelig fremtid. Israel virker sterkt bevisst sin økende isolasjon. President Isaac Herzog tok kontakt med Putin i dag for å diskutere nedleggelsen av Jewish Agency, men det viste seg å være en samtale uten konklusjon. Moskva vil være ekstra årvåken, gitt Biden-administrasjonens sterke etterretningsforbindelse med Israels statsminister Yair Lapid. At Lapid unngikk å ringe Putin taler for seg selv.
Det er nok å si at sammen med Israels ladde bånd med Moskva og Ankara og den dype motsetningen til Teheran, er en tyrkisk-russisk-iransk samordning i Syria det siste Israel ønsker å se skal skje på det nåværende tidspunktet. Israel er femte hjul på vogna, merk bare at Abraham-avtalene mister sin tyngde.
Putins initiativ for å opprette en akse med henholdsvis Tyrkia og Iran samsvarer med den bredere trenden med at regionen omformer seg selv gjennom prosesser dominert av landene i regionen på bakgrunn av USAs nedskalering.
Denne artikkelen av den indiske diplomaten M. M. Bhadrakumar ble opprinnelig publisert på bloggen hans: Russia-Turkey reset eases regional tensions
Sverige mer aktivt inn i krigen – utdanner ukrainske soldater i Storbritannia
Av red. PSt - 10. august 2022
https://steigan.no/2022/08/sverige-mer-aktivt-inn-i-krigen-utdanner-ukrainske-soldater-i-storbritannia/
Det lar seg ikke lenger skjule at krigen i Ukraina er en stedfortrederkrig mellom USA/NATO og Russland der Ukraina er kanonføde. Det siste beviset på dette er at det tidligere nøytrale Sverige nå skal gå direkte inn i opplæring av ukrainske soldater. Dette skal riktignok ikke gjøres i Sverige, men i Storbritannia. Den svenske regjeringa melder:
Sverige utbildar ukrainska soldater i Storbritannien
Regeringen har beslutat att Försvarsmakten ska skicka instruktörer till Storbritannien för att genomföra militär grundutbildning för ukrainska medborgare, som sedan kan tjänstgöra i Ukrainas försvarsmakt. Syftet är att möjliggöra för Ukraina att upprätthålla och stärka sin försvarsförmåga.
Initiativet att erbjuda militär grundutbildning för ukrainska medborgare kommer från Storbritannien, som har bjudit in andra länder som är medlemmar i det brittiskledda försvarssamarbetet Joint Expeditionary Force (JEF) samt Kanada att bidra.
Regeringen har nu beslutat att Sverige ska bidra i utbildningen av ukrainska soldater.
Försvarsmakten kommer under tidsperioden 12 augusti till och med den 31 december 2022 att skicka upp till 120 instruktörer till Storbritannien i syfte att genomföra militär grundutbildning för ukrainska medborgare, fördelat på flera utbildningsomgångar.
– Rysslands krig mot Ukraina har nu pågått i över fem månader och det är oerhört viktigt att omvärlden fortsätter att stödja Ukraina i landets kamp för suveränitet och självbestämmande. Det är viktigt att Sverige är delaktigt i det arbetet och de svenska instruktörerna kommer att bidra till att stärka Ukrainas försvarsförmåga, säger försvarsminister Peter Hultqvist.
Totalt väntas cirka 10 000 ukrainska medborgare delta i utbildningen i Storbritannien. Maximalt 60 av de svenska instruktörerna kommer att befinna sig i Storbritannien samtidigt, vilket bedöms ha ringa påverkan på Försvarsmaktens övriga verksamhet.
Klar til å kjempe mot Russland
Sverige har en lang historie med nøytralitet. På direkte spørsmål fra amerikansk presse om svenskene er mentalt og fysisk forberedt på å kjempe mot Russland sammen med NATO, var Magdalena Andersson klar:
– Sverige ønsker å bidra til sikkerhet. Når Sverige og Finland blir medlemmer av NATO, ønsker vi å bidra til sikkerheten i vår region. Vi vet alle at NATO er en forsvarsallianse, vi vet at land som tilhører NATO ikke har blitt angrepet og det er hele hensikten. Men selvfølgelig er Sverige klare til å stå bak en slik solidaritet akkurat som vi er klare til å stå bak artikkel 5 når vi blir medlemmer, sa Magdalena Andersson.
Artikkel 5 sier at NATOs medlemsland erklærer at de har til hensikt å gripe inn militært for å beskytte hverandre ved angrep fra utenforstående stater.
Synes kanskje Magdalena Andersson at det endelig er på tide for Sverige å hevne Karl 12.s forsmedelige nederlag mot Russland i slaget ved Poltava i 1709?
Storbritannia har trent ukrainske soldater siden 2015
Den svenske regjeringa oppgir ingen grunn til at treninga skal foregå i Storbritannia, men det er rimelig å anta at det kommer av at Storbritannia har et velfungerende program for trening av ukrainske soldater, et program som har pågått siden 2015 og som fra da til 2022 har trent opp over 22.000 ukrainske soldater. Programmet kalles Operation Orbital. Noe som igjen viser at denne krigen ikke startet 24. februar 2022.
Sjefen for den britiske generalstaben, general Sir Patrick Sanders, har nylig besøkt den første gruppa av rekrutter fra væpnede styrker i Ukraina på et treningsprogram for å gi dem ferdighetene til å bli effektive soldater, skriver British Army.
Opptil 10 000 ukrainere vil bli gitt opplæring av de britiske væpnede styrker i løpet av de kommende månedene. Programmet er en del av Storbritannias varige forpliktelse til å støtte Ukraina, som så langt beløper seg til mer enn 2,3 milliarder pund i militærhjelp inkludert antitankvåpen, pansrede kjøretøy og artilleri.
Ved militære skytebaner i Kent så general Sanders ukrainske tropper som ble trent i hvordan de skulle kjempe gjennom bygninger. Andre ferdigheter som ukrainerne blir undervist fra Hærens grunnleggende treningsprogram inkluderer våpenhåndtering, førstehjelp på slagmarken, feltfartøy, patruljetaktikk og loven om væpnet konflikt.
Forsvarsminister Bjørn Arild Gram sier det er aktuelt for Norge å lære opp ukrainske soldater i våpenbruk. Han vil ikke utelukke at det kan skje på norsk jord.
Gram vil «ikke utelukke» at opplæringen av ukrainske soldater kan skje i Norge. Tidligere har forsvarsministeren avvist at det er aktuelt, skrev NTB 16. juni 2022.
Foruten trening og opplæring, vurderer Norge også flere våpendonasjoner til Ukraina, sier Gram.
– Det er fortsatt stort behov, det viste donormøtet i Ukraina-gruppen i går. Det er også stor vilje fra allierte og partnerland om å fortsette å bidra, sier Gram.
De tidlige fasene av en verdenskrig
Hele NATO med unntak av Tyrkia er dermed med i stedfortrederkrigen mot Russland. Det er også land som ikke er medlemmer av NATO, men entusiastiske hangarounds, som Sverige, Finland og Australia.
Disse landene liker å kalle seg «verdenssamfunnet», enda de utgjør mindre enn 20% av verdens befolkning. Men likevel. Det de har stelt i stand begynner mer og mer å likne en verdenskrig, riktignok en verdenskrig i sin tidlige og innledende fase.
Dessverre er det absolutt ingen av partiene på Stortinget som tar dette alvoret inn over seg. De tidligere fredspartiene SV og Rødt er nå også heiagjeng for regimet i Kiev og NATOs krig mot Russland, mens det de burde ha gjort var å stille seg i spissen for en massiv fredsbevegelse.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Energipolitikk: Sofie Marhaug har energiminister Aasland på gaffelen
Av Pål Steigan - 10. august 2022
https://steigan.no/2022/08/energipolitikk-sofie-marhaug-har-energiminister-aasland-pa-gaffelen/
Statkraft skal forsyne Deutsche Bahn med fornybar kraft i ti år fra neste år. Men avtalen innebærer ingen overføring av vannkraft fra Norge til Tyskland, ifølge det norske selskapet. Skriver NRK 8. august 2022.
Det er pussig da at Deutsche Bahn er av en helt annen oppfatning. De skriver på sine nettsider:
Deutsche Bahn is securing the transition to a completely green power supply with the help of new suppliers: Starting in 2023, hydropower from Norway will make the traction current mix in Germany even more sustainable. The Mågeli hydroelectric power plant in southern Norway is set to supply Deutsche Bahn with almost 190 gigawatt hours of green electricity annually for a ten-year period. It is all made possible by the Nordlink North Sea cable, which has provided a direct connection between the Norwegian and German power grids since April. The total volume of renewable power delivered under the contract will be enough to cover the energy needs of the roughly 40,000 trains in Germany every day for around a week. This is DB’s first cross-border, long-term green power purchase agreement (or «cross-border PPA» for short). The rail company is partnering with the Norwegian state-owned energy provider Statkraft, based in Oslo. Compared with electricity from coal-fired power stations, the hydroelectric power from Norway will save up to 146,000 tonnes of CO2 per year.
Eller på norsk:
Deutsche Bahn sikrer overgangen til en helt grønn kraftforsyning ved hjelp av nye leverandører: Fra og med 2023 vil vannkraft fra Norge gjøre trekkstrømblandingen i Tyskland enda mer bærekraftig. Mågeli vannkraftverk i Sør-Norge skal forsyne Deutsche Bahn med nesten 190 gigawattimer med grønn strøm årlig i en tiårsperiode. Det hele er muliggjort av Nordlink Nordsjøkabelen, som har gitt en direkte forbindelse mellom det norske og tyske kraftnettet siden april. Det totale volumet av fornybar kraft levert under kontrakten vil være nok til å dekke energibehovet til de rundt 40 000 togene i Tyskland hver dag i rundt en uke. Dette er DBs første grenseoverskridende, langsiktige kjøpsavtale for grønn kraft (eller «cross-border PPA» for kort). Jernbaneselskapet samarbeider med den norske statseide energileverandøren Statkraft med base i Oslo. Sammenlignet med elektrisitet fra kullkraftverk vil vannkraften fra Norge spare opptil 146.000 tonn CO2 per år.
Sofie Marhaug (Rødt) er på ballen:
Hun skriver på Facebook 9. august 2022:
De siste dagene har jeg fått mange spørsmål om avtalen mellom Statkraft og Deutsche Bahn (DB). Den ble inngått i august 2021, mens de borgerlige satt ved roret, og går – hvis jeg har skjønt det rett – ut på at Statkraft skal forsyne den tyske jernbanen med fornybar energi i en periode på ti år. Leveringen starter i 2023, altså til neste år.
I går svarte Statkraft at avtalen er en ren finansiell avtale til NRK. Både regjeringens statssekretær og Høyres Astrup gjentok det samme på Dagsnytt Atten samme dag. Hva dette betyr mer konkret, undres jeg over. Det som er sikkert, er at Statkraft skal sikre Deutsche Bahn ren energi i en periode på ti år. Det er en merkelig prioritering all den tid vi går strammere krafttider i møte. Så kan det hende Statkrafts plan er å kjøpe energi i Tyskland og selge til Tyskland. Jeg kjenner ikke detaljene i avtalen.
Problemet er at Deutsche Bahn har en helt annen fortelling enn Statkraft. Det var denne jeg hadde for hånden da jeg i går stilte et skriftlig spørsmål til statsråden om saken (før Statkraft uttalte seg til NRK):
Skriftlig spørsmål fra Sofie Marhaug (R) til olje- og energiministeren:
Mener olje- og energiministeren det er forsvarlig å prioritere eksport fra Tyssedal til Tyskland i en tiårsperiode, all den tid dette bidrar til å sette forsyningssikkerheten i fare, og kan det være aktuelt å reforhandle de borgerliges avtale i lys av ministerens varslede eksportrestriksjoner?
På Facebook er Marhaug høflig nok til å åpne for at hun kan ha misforstått det som står i klartekst på nettsidene til Deutsche Bahn:
Det er mulig jeg har bommet, men det ER jo veldig rart at den tyske jernbanen sier at dette er strøm fra Tyssedal og at hele avtalen er muliggjort av tysklandskabelen (se bildet), mens Statkraft sier at dette bare er tull. Hvem snakker sant?
Jeg ser frem til svar fra olje- og energiministeren på hva slags konsekvenser dette eventuelt vil ha for kraftsituasjonen her hjemme!
Mens vi venter på Godot
Terje Lien Aasland har gjort det mesterstykke å vise seg som en enda verre energiminister enn Marte Mjøs Persen, eller som Gunnar Stavrum formulerer det i Nettavisen:
Vi trodde ikke vi kunne få en verre energiminister enn Marte Mjøs Persen. Så kom Terje Lien Aasland
Mens privatfolk over hele Sør-Norge sliter med høye strømregninger og bedrifter som drives mot konkurs, viser olje- og energiminister Terje Lien Aasland null handlekraft.
Det vil si – noe har han gjort: Han har bedt strømselskapene sende en ukentlig oversikt over hvor mye strøm de har på lager.
Passiviteten nærmer seg politimester Bastian i Kardemomme by, som nøyer seg med å skrive det i boken sin, hvis noe har skjedd.
Nå vil vi ta den brave politimester Bastian litt i forsvar, for han sa jo også: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill – og forøvrig kan man gjøre hva man vil.»
Men la oss holde fast i Norges svar på Godot, mannen som aldri kommer, minister Terje Lien Aasland.
For Sofie Marhaug har ham så ettertrykkelig på gaffelen. Nå snakker vi om vannmagasiner og nedtapping. På sin aller mest høflige måte skriver Marhaug til energiministeren, så ironien drypper av linjene:
Kjære olje- og energiminister.
I et intervju i VG i går kunne jeg lese følgende:
«Kritikken fra opposisjonen om at regjeringen er bakpå med strømtiltak, eller kunne forutsett den lave vannstanden i magasinene, fnyser Aasland av.
– De som sier at vi skulle holdt igjen vann allerede i januar eller februar, de skulle jeg likt å se, sier han.»
Vel, sånn ser jeg ut – Aasland! Jeg kunne postet bilder av andre Rødt-politikere også. Allerede i oktober i fjor fremmet jeg forslag om å begrense eksporten, på vegne av Rødt. Begrunnelsen var – da som nå – blant annet forsyningssikkerheten. Jeg krevde til og med å få det hastebehandlet, noe du som den gang var komiteleder motsatte deg.
Absurd teater
Arbeiderpartiets kraftpolitikk nærmer seg et absurd teater som hadde vært en Samuel Beckett verdig. Det finnes ikke logikk eller nasjonal plan i det de gjør. Og grunnen til at det blir så absurd er jo enkel: Ap og Støre vil ikke for noen pris i verden gå med på å representere det norske folkets behov og ønsker mot EU og kapitalinteressene på kontinentet eller her hjemme. Å si at de har solgt arvesølvet vårt er en for mild kritikk. De har gitt det bort! Og så taler de i tunger for å skjule hva de har gjort. Eller juger, slik energiministeren gjør, slik Marhaug mer enn antyder i sin siste replikk:
Enten skorter det på hukommelsen din, eller så lyger du.
Ikke mer lureri: Gå til roten av ondet: Si opp Acer og kutt kablene!
Av Ove Bengt Berg - 10. august 2022
https://steigan.no/2022/08/ikke-mer-lureri-ga-til-roten-av-ondet-si-opp-acer-og-kutt-kablene/
Det er et politisk press mot de høye strømprisene, den høye strømeksporten og de tomme vannbassengene. Regjeringa, egentlig først og fremst EU-partiene Ap, Høyre, Venstre og MDG er opptatt av hvordan vri seg unna uten å unngå Acer og å kutte utenlandskablene. For det det dreier seg om er å ta tilbake nasjonal kontroll av strømressursene. Men det er samtidig det Ap, Høyre, Venstre og MDG er mest imot. De vil alle at EU skal kontrollere tilgang og prisene på den norske strømmen.
Tiltak for subsidier for høye strømpriser er bare overflatisk pynt for å kjøpe seg tid og beholde og skjule hva som er hovedformålet, at EU skal styre forbruket og prisene i Norge. Nå er det veldig motvind for politikken til Jonas, Erna og kompani. Nå er de svekka, og da bør sjansen til å gå til nødvendige grunnleggende endringer brukes. Den viktigste kampen nå er politisk, om de skal slippe unna med den viktige undergravinga av Norges interesser.
Krisetiltak løser ikke det grunnleggende problemet
I NRK ytring 8. august skriver to ordførere, Ståle Refstie for Ap i Sunndal og Saxe Frøshaug for Sp i Indre Østfold, begge medlem i Alternativ energikommisjon: Krisetiltak for å redusere strømprisene er riktig som krisetiltak: «men det løser ikke det grunnleggende problemet», skriver de.
En endret energipolitikk vil nødvendigvis adressere hovedårsaken til strømpriseksplosjonen, nemlig den økende integreringen av det norske strømmarkedet med markedene i EU og Storbritannia.
Og det hjelper ikke å produsere mer strøm, enten det er mer effektiv vannkraft eller med solenergi, skriver Refstie og Frøshaug:
For vår konkurransekraft hjelper imidlertid ikke mer strøm, dersom vi tillater at strømprisene settes i andre land.
Acer og utenlandskablene underkaster oss prisen på EUs kraftbørs
I et innlegg i Dag og Tid 5. august viser Arne Kverneland til at når utenlandskablene blei åpna så er nå det norske kraftnettet fullt sammenkopla og samkjørt med Storbritannia og Tyskland/EU sine nett. Norsk kraftproduksjon er småtteri mot kraftproduksjon og forbruk i Europa, viser Kverneland til.
«Det norske tilskotet av elkraft har altså ingenting å seia for prisnivået…Som følgje av dette blir prisen på norsk kraft i røynda fastsett etter auksjonsmetoden, der Nordpool fungerer som ein virtuell auksjonshall. Her blir også elkraft frå andre land, inkludert Tyskland, bydd fram. Resultatet er faktisk at dei som sel krafta til deg og meg, må by på og så kjøpa tilbake den norske elkrafta på ein europeisk auksjon… Sidan vesle Kraft-Noreg som sagt er ein sporv i tranedans i europeisk samanheng, blir prisnivået ganske enkelt europeisk.»
Kraftbørsen tvinger oss til å eksportere til magasinene er tomme
Kverneland viser til at ordninga med kjøp og salg av kraft på børsen vil tvinge fram fullstendig tømming av vannmagasinene. Og om det bygges bedre nett mellom Sør- og Nord-Norge, vil prisene i Nord-Norge blir nær tidobla skriver Kverneland:
Dette blir tydeleg når me ser på det nordnorske prisnivået. Det er for liten kabelkapasitet mellom Nord- og Sør-Noreg til at nordnorsk kraft kan nå fram til «auksjonshallen» Nordpool. Ingen må la seg lura til å tru at prisnivået i Sør-Noreg vil gå ned dersom nye kablar vert bygde mellom sør og nord. Det einaste som vil skje, er at kraftprisen i nord vil bli bortimot tidobla.
Endå verre: Sidan dei to siste regjeringane har late EU-organet Acer overta styringa med norsk krafteksport, vil me nå risikera å måtta eksportera kraft til vassmagasina går tomme. Naudbremsa har regjeringa gitt ifrå seg. Olje- og energiminister Terje Lien Aasland (Ap) oppmodar nå kraftprodusentane å visa måtehald. Dette er ord utan innhald. Det er ikkje kraftverka som skal sikra tryggleiken for norsk kraftforsyning – det er det regjeringa og Stortinget som skal gjera.
Acer-vedtaket — i strid med Grunnloven
Norge, som ikke er med i EU, er EUs mest lojale land som følger ethvert vink fra kommisjonen. Andre land har statsledere som ivaretar sitt eget lands interesser mest mulig. EU-kommisjonen har lojale brohoder i Norge og har sikret seg regjeringer som sørger for at EUs interesser settes foran norske interesser. Ved å si at alle norske interesser er EUs interesser. Mens både Tyskland og Franrike vedtar egne tiltak for å ivareta sine lands interesser på tvers av EUs ønsker. EUs brohoder i Norge sier nå at Acer ikke tillater nasjonale hensyn, derfor «kan de ikke gjøre noe».
EUs brohoder i Stortinget vedtok å gi fra seg råderetten over vannkrafta med simpelt flertall, når Grunnloven forutsetter tre firedelers flertall ved suverenitetsavståelse. Acer-avtalen kan derfor sies opp med alminnelig flertall, og det straks!
Denne artikkelen ble først publisert på Politikus.
Ukraina – korporasjonenes annektering
Av skribent - 10. august 2022
https://steigan.no/2022/08/ukraina-korporasjonenes-annektering%ef%bf%bc/
Vestens kamp for å sikre seg kontrollen over Ukraina dreier seg om den permanente krigen for å ødelegge Russland, men den dreier seg også om imperialisme i sin reineste form, nemlig korporasjonenes kamp for å plyndre Ukrainas ressurser. Dette viser denne artikkelen fra The Ecologist som ble publisert 21. mars 2014.
Mens USA og EU ilegger Russland sanksjoner på grunn av landets annektering av Krim (2014), fjerner JP Sottile sløret fra de internasjonale selskapenes annektering av Ukraina. For Cargill, Chevron og Monsanto er det en gullgruve av profitt i form av agribusiness og energi. The Ecologist.
Av JP Sottile.
Den 12 januar ble det rapportert at 50 000 ukrainere ankom Uavhengighetsplassen i Kiev for å protestere mot president Viktor Janukovitsjs regjering.
Oppildnet blant annet av et angrep på opposisjonsleder Jurij Lutsenko, var dette begynnelsen på Janukovitsj’ fireårige regjerings fall.
Samme dag offentligjør Financial Times at den amerikanske agrobusiness-giganten Cargill har inngått en gigantisk avtale.
Den forretningsmessige tiltroen sviktet ikke
Tross kaoset i ukrainsk politikk etter at Janukovitsj ikke godkjente en handelsavtale med EU bare sju uker tidligere, var Cargill sikre nok på fremtiden til å investere over 200 millioner dollar i det ukrainske selskapet Cargill UkrLandFarming.
I henhold til Financial Times, er UkrLandFarming verdens åttende største jordkultiveringsselskap og den andre største eggprodusenten. Det er heller ikke de eneste eggene i Cargills overflodskurv.
Den 13 desember 2013 kunngjorde Cargill kjøp av aksjer i en kornterminal ved Svartehavet i Novorossiysk på den russiske svartehavskysten.
Denne havnen – øst for den strategisk og historisk viktige russiske marinebasen på Krim – gir selskapet et viktig brohode for videre inntog i det russiske markedet og legger selskapet til listen over agrobusiness-giganter som investerer i havner rundt Svartehavet, både i Russland og i Ukraina.
Cargill har drevet forretninger i Ukraina i over to tiår, med investeringer i kornheiser og også kjøp av en stor ukrainsk dyreforprodusent i 2011. Derfor, basert på dets investeringer i UkrLandFarming, var Cargill helt sikre midt i kaoset etter at EU-avtalen ikke ble noe av..
Det var en sterk contrast til alarmklokkene som ringte i amerikanske medier, hos stridslystne politikere på Capitol Hill og perplekse policymakere i Det Hvite Hus.
Potensialet for jordbruk/agribusiness her er enormt…Produksjonen her kan dobles….Ukrainas jordbruk kan bli en gullgruve.
Ustabilitet – hvilken ustabilitet?
Kontrasten var til og med enda større når man sammenlignet med den nervøsiteten som Morgan Williams, formann og CEO i US-Ukraine Business Council – uttrykte. I henhold til nettsiden deres har rådet «Stimulert amerikansk-ukrainske forretningsrelasjoner siden 1995.»
Williams ble intervjuet av International Business Times den 13 mars og til tross for Cargills åpenbare betalingsvilje sa Williams at «Ustabiliteten har tvunget selskapene til å bare drive den daglige driften og ikke planlegge for fremtidige investeringer, ekspansjon og flere ansettelser.»
Det Williams – som også er direktør for business med offentlige myndigheter hos det private firmaet SigmaBleyzer – faktisk hevdet er at «forretningsplaner står stille».
Han var tilsynelatende ikke klar over Cargills investering, noe som er underlig tatt i betraktning at han bare kunne ha henvendt seg til Van A. Yeutter, visepresident for Corporate Affairs hos Cargill.
Der er liten tvil om at Williams har Yeutters telefonnummer, siden Yeutter også sitter i styret til den selvsamme foreningen US-Ukraine Business Council. Det er nok en koselig investeringsklubb, vil jeg anta.
Skal vi tro Williams SigmaBleyzer profil, så “begynte Williams sitt arbeid i Ukraina i 1992” og har siden den tid vært rådgiver for amerikansk agrobusiness’ “investeringer i den tidligere Sovjetunionen.” Som en erfaren fikser for agrobusiness må han være nogenlunde kjent med de andre medlemmene i styringskomiteen hos US-Ukraine Business Council.
Agribusinessens ledestjerner – Monsanto, Eli Lilly, Dupont, John Deere…
Styringskomiteen hos US-Ukraine Business Council er ikke en hvilken som helst forening, men heller en veritabel “hvem er hvem” blant de store i agrobusiness. Blant disse opplyste som arbeider hvileløst, og uten tvil overhodet ikke har tanke på egennytte, for et bedre og friere Ukraina finnes:
Melissa Agustin, direktør, International Government Affairs & Trade hos Monsanto
Brigitte Dias Ferreira, rådgiver, International Affairs hos John Deere
Steven Nadherny, direktør, Institutional Relations hos landbruksutstyrsprodusenten CNH Industrial
Jeff Rowe, regionsdirektør hos DuPont Pioneer
John F. Steele, direktør, International Affairs hos Eli Lilly & Company
I tillegg kommer naturligvis Cargills Van A. Yeutter. Cargill er ikke alene om å nære varme følelser for Ukraina. Som Reuters rapporterte I mai 2013, så planlegger Monsanto – verdens største frø-selskap, å bygge en maisfrø-fabrikk (for konvensjonelle, ikke-genetisk manipulerte frø) til 140 millioner dollar i Ukraina.
Like etter Janukovitsj’ avgjørelse om å ikke akseptere handelsavtalen med EU, bekreftet Jesus Madrazo, Monsantos visedirektør for Corporate Engagement, selskapets “forpliktelse i Ukraina” og «viktigheten av å skape et gunstig klima som stimulerer til innovasjon og som fostrer videre utvikling innen landbruk».
Monsantos strategi innebærer en del PR som spiller på følelser også. Umiddelbart etter Madrazos bekreftelse, så kunngjorde Monsanto et sosialt utviklingsprogram kalt «Fremtidens kornkammer» for å hjelpe innbyggere på landsbygden til å forbedre egen livskvalitet.
Dette initiativet gir stipender på opptil 25 000 dollar for å utvikle programmer som skal sørge for «utdanningsmuligheter, styrke lokalsamfunnet og stimulere til utvikling av småbedrifter».
Enorm økonomisk betydning
Det velklingende navnet “Fremtidens kornkammer” er talende, for Ukraina var en gang kjent som kornkammeret i Sovjetunionen. CIA rangerer sovjetisk Ukraina på annenplass etter Moder Russland når det gjelder økonomisk betydning i det tidligere Sovjet.
På mange måter var ukrainsk landbruk ryggraden I Sovjetunionen. Dets frodige svartjordsbelte stod for over 25% av sovjetisk landbruk. Ukraina eksporterte svært mye mat til andre sovjetrepublikker og ukrainske gårder produserte 4 ganger så mye som gårdene i republikken som rangerte under Ukraina.
Selv om sovjetisk landbrukssektor havarerte totalt det første tiåret etter at unionens fall, så har Ukrainas landbrukssektor vokst enormt de siste årene.
Mens Europa strevde med å riste av seg følgene av finanskrisen, så vokste Ukrainas landbrukssektor med 13.7% i 2013.
Ukrainas landbruksøkonomi går strålende, mens Russlands ikke gjør det. Hindret av klimaendringer og 25 millioner hektar landbruksjord liggende brakk, så henger Russland etter sitt tidligere kornkammer. (Tilstanden i russisk landbruk er en helt annen i dag, mye på grunn av sanksjonene innført i 2010 og som stimulerte Russland til en massiv satsning på egen landbrukssektor, stikk i strid med hva Vesten så for seg da de ble innført. Red.)
Ifølge Centre for Eastern Studies så steg Ukrainas eksport av landbruksprodukter fra 4,3 milliarder dollar i 2005, til 17,9 milliarder i 2012 og har nådd same nivå som I glansdagene I Sovjettiden da det utgjør 25% av ukrainsk eksport. Ukraina er den tredje største eksportøren i verden av hvete og mais. Mais er ikke bare mat. Det er også etanol.
Mater Europa
Folk må ha mat – spesielt I Europa. Som Frank Holmes ved US Global Investors bedømte i 2011, så er Ukraina posisjonert til å bli Europas slakter. Kjøtt er vanskelig å transportere, men Ukraina er perfekt plassert til å tilfredsstille Europa.
Bare to dager etter Cargills oppkjøp i UkrLandFarming, så rapporterte Global Meat News en kommende voldsom opptur for “alle typer” ukrainsk kjøtteksport, med en øjning på totalt 8.1% og svimlende 71.4% bare for svinekjøtt.
Det er ikke til å undres over at Eli Lilly er representert i styringsgruppen til US-Ukraine Business Council. Dets Elanco Animal Health-avdeling er storprodusent av fôrtilsetninger.
Det er også verdt å merke seg at Monsantos planlagte frøfabrikk ikke er for genetisk manipulerte frø, noes om sannsynligvis er en tilpasning til den økende europeiske motstanden mot genmanipulerte produkter og tilsvarende sterkere posisjon for økologiske produkter. Agrobusiness’ lønnsomme fremtid i Europa er slett ikke sikker.
En rekke russiske tap
For Russland og dets (den gang.Red) hardt pressede landbruksøkonomi er dette ett av en lang rekke tap overfor amerikanske tilsnikelser – fra NATOs ekspansjon østover, amerikansk militært nærvær i syd (Georgia) og også den store avtalen om skifergass med Chevron og Ukraina.
Hvorfor var amerikansk agrobusiness så aggressive i Ukraina, til tross for mye usikkerhet og den lett forutsigbare russiske reaksjonen?
Svaret på det ligger i den kjensgjerning at Ukrainas bortvenden fra Russland er et resultat av de frø som ble sådd av alliansen fra den kalde krigens dager mellom storkapitalen og utenrikspolitikken. Det er en slags versjon av Dypstaten , som vanligvis assosieres med olje- og forsvarsindustrien, men som også eksisterer i andre av USAs oversubsidierte industrier, også landbruksindustrien.
Morgan Williams befinner seg i hjertet av agrobusiness’ allianse med utenrikspolitikken. SigmaBleyzer skryter av herr Williams’ arbeid med «forskjellige organisasjoner knyttet til den amerikanske regjeringen, komiteer i og medlemmer av Kongressen, den ukrainske ambassaden i Washington, internasjonale finansinstitusjoner, tenketanker og andre organisasjoner som steller med amerikansk-ukrainske business-relasjoner, handel, investeringer og økonomisk utvikling».
Frihet – for amerikansk næringsliv
Som leder for US-Ukraine Business Council, har Williams adgang til styringsrådets forbindelser, blant annet David Kramer, leder av Freedom House, offisielt en NGO, men som er linket til åpne og hemmelige «demokrati-aksjoner» på steder hvor døren ikke er åpen for «amerikanske interesser», altså for amerikanske selskaper.
Freedom House, National Endowment for Democracy (NED) og National Democratic Institute finansierte og støttet den ukrainske “Oransjerevolusjonen” i 2004. Freedom House finansieres direkte av den amerikanske regjerningen, NED og det amerikanske utenriksdepartementet (State Department).
David Kramer er en tidligere såkalt Deputy Assistant Secretary of State for European and Eurasian Affairs (vise-assistant i utenriksdepartementet for europeiske og eurasiske saker) og er – etter det som står på hans Freedom House merittliste, tidligere Senior Fellow ved the Project for the New American Century.
Nulands 5 milliarder for ukrainsk “demokrati”
Dette setter Kramer og agrobusiness-fikseren Morgan Williams i forbindelse med en av grunnleggerne av PNAC (Plan for the New American Century), Robert Kagan, som er gift med Victoria «Fuck the EU» Nuland, (daværende, nå assisterende utenriksminister for politiske saker.Red) viseutenriksminister med ansvar for europeiske og eurasiske saker.
Interessant nok talte Nuland til stiftelsen US-Ukrainian Foundation i desember 2013 og priste der egenskapene til Euromaidan-bevegelsen som en veritabel legemliggjøring av «de prinsippene og verdiene som er grunnstenene i alle frie demokratier».
Nuland sa også til forsamlingen at USA hadde investert mer enn 5 milliarder dollar i “Ukrainas europeiske aspirasjoner” – som altså betyr å dra Ukraina bort fra Russland. Hun kom med disse kommentarene på en talerstol med en bakgrunn drapert i en Chevron-logo.
I tillegg var det hennes kollega og telefonkamerat, USAs ambassadør til Ukraina, Geoffrey Pyatt, som hjalp Chevron til å få den 50-årige skifergass-avtalen i havn, rett i Russlands bakgård.
Coca-Cola, ExxonMobil, Raytheon
Selv om Chevron sponset tilstelningen, er selskapet ikke nevnt på listen over stiftelsens støttespillere, men på denne finnes The Coca-Cola Company, ExxonMobil and Raytheon. Disse listes opp som hovedsponsorer. For å gjøre inflytelsessirkelen komplett, så er US-Ukraine Business Council også nevnt som støttespiller på denne listen.
Dette fører oss tilbake til agrobusiness-fikseren Morgan Williams.
Selv om han var svært dyster angående tilstanden for investeringer i Ukraina, så har han nok på seg solbrillene når han ser inn i fremtiden. Han fortalte the International Business Times at:
«Potensialet her for landbruk og agrobusiness er enormt … Produksjonen her kan dobles. Verden trenger den maten Ukraina kan produsere i fremtiden. Ukrainsk landbruk kan være en skikkelig gullgruve».
Selvsagt er hans prioritet nummer 1 å sørge for salt til grøten for storkapitalen som opererer i Russlands tidligere kornkammer. Og det finnes ikke noen gruppe med mer Ukraina-interesserte selskaper enn American agribusiness.
Gitt omfanget av amerikansk offisiell involvering i ukrainsk politikk – inkludert den interessante opplysningen at ambassadør Pyatt lovet amerikansk hjelp til den nye regjeringen for å etterforske og utrydde korrupsjon – så er Cargills tilsynelatende risikable investeringsstrategi sannsynligvis ikke så risikabel likevel.
J P Sottile er frilansjournalist, historiker, medprogramleder for radio og dokumentarfilmskaper (The Warning, 2008). Hans studiepoeng inkluderer et opphold på «NewsHour» nyhetsdesk, C-SPAN og som nyhetsmagasinprodusent for ABC-tilknyttede WJLA i Washington. Hans ukentlige show, «Inside the Headlines With The Newsvandal», arrangert av James Moore, sendes hver fredag på KRUU-FM i Fairfield, Iowa. Han blogger under pseudonymet «The Newsvandal».
Denne artikkelen ble publisert i The Ecologist 22. mars. 2014: Ukraine – the corporate annexation
Oversatt til norsk for steigan.no av Væringen.
Hva vet vi om lærerstreiken?
Av Romy Rohmann - 10. august 2022
https://steigan.no/2022/08/hva-vet-vi-om-laererstreiken/
Først i slutten av uka får vi vite mer om lærerstreiken som trapes opp fra rundt skolestart. Bare Lektorlaget har kommet med informasjon om streikeuttaket.
Av Romy Rohmann
Skolestarten i år er forskjellig fra kommune til kommune. I de første kommunene starter skolen mandag 17.august og i de siste ikke før 22.august. Utdanningsforbundet og Skolenes landsforbund har hatt medlemmer ut i streik siden juni. Norsk Lektorlag har ventet til nå med å ta ut sine medlemmer i streik.
Vi har skrevet om lærerstreiken på steigan.no tidligere:
https://steigan.no/2022/07/hva-med-skolen-hosten-2022-hva-skjer-nar-udf-trapper-opp-streiken/
Organisasjonene har fire dager på seg å varsle før streiken blir satt i verk og med ulik skolestart kan dette bety at noen steder vil skolene komme i gang før streiken begynner, dersom uttaket blir i flere kommuner.
Norsk Lektorlag har gått ut med sitt uttak, og de skriver på sine nettsider:
«Norsk Lektorlag tar i første omgang ut ti medlemmer i streik på Bergen Katedralskole fra mandag 15. august. – Det er uholdbart at særlig lektorer som har stått lenge i jobb, er de som nok en gang får det dårligste tilbudet, sier Helle Christin Nyhuus, leder og streikeleder i Norsk Lektorlag.»
Helle Christin Nyhuus skriver videre:
«Vi har valgt å vente med streikeuttak til skolestart. Det er beklagelig at det vil gå ut over elevene, men denne kampen handler om hva slags skole våre barn og unge skal ha. Det hjelper ikke kun å rekruttere nye lærere og lektorer – KS må vise at de også ønsker å beholde de godt kvalifiserte som allerede jobber i skolen, sier Nyhuus.»
I Bergen er de klare og Lektor Willem von Erpecom som er fylkesleder for Norsk Lektorlag Vestland og jobber på Bergen katedralskole uttaler:
«KS viser at de ikke verdsetter utdanning og erfaring. De mest kompetente lektorene får minst lønnsøkning år etter år. KS må vise at de mener alvor når de hevder at de skal satse på skolen»
Les: Lektorstreik i Bergen fra 15. august
Sjøl om konflikten i utgangspunktet omfatter lønna til lærerne i grunnskole og videregående skole kan også barnehagelærere bli omfattet av streiken. Utdanningsforbundet og Skolenes Landsforbund organiserer også disse, derfor kan pedagogiske ledere og barnehagestyrere også bli tatt ut i streik.
Dersom barnehagene blir omfattet av streiken vil det sjølsagt kunne bety at noen barnehager må stenges så dette blir nok en vurderingssak for forbundene, da er sjansen større for en raskere tvungen lønnsnemd.
Nå er det foreløpig stille fra Utdanningsforbundet, men vi hører nok snart noe.
Skolenes Landsforbund venter med opptrapping til alle skolene er i gang sier Bodil Gullseth, streikesjef og 2.nesteleder i Skolenes landsforbund til Utdanningsnytt.
Les: Skolenes landsforbund trapper opp streiken først etter skolestart
«Hun sier i en pressemelding at forbundsstyret har diskutert streiken og den videre strategien, og mener det er mest hensiktsmessig å la skolenes starte opp før en opptrapping varsles.
Vi ser det som en fordel at lærerne får gjennomført sine planleggingsdager og antakelig også hilst på sine elever, før streiken trappes opp. Det samarbeides nå med tillitsvalgtsapparatet med tanke på hvem som skal tas ut hvor. Før mer av vår strategi offentliggjøres, følger vi avtaleverket og varsler Riksmekleren, KS og de aktuelle arbeidsgiverne.
Vi slår til hvor som helst, når som helst etter skolestart og med uant omfang, fortsetter hun.»
Vi vil få mer informasjon om streiken i løpet av denne uka og kommer med nyheter når vi veit noe mer. Det skal også bli interessant å følge med på hvordan mediene vil omtale denne streiken.
Fafo-forsker Kristine Nergaard utrykker dette til Utdanningsnytt:
«På den ene siden er barnehageansatte og lærere yrkesgrupper folk møter i hverdagen, og som de har mye sympati med. På samme måte som sykepleierne. Folk unner de som jobber for å ta vare på og lære barna deres noe, god lønn, sier Nergaard.
Men på den andre siden:
Ingen vil ha stengte skoler og barnehager. Og særlig ikke nå etter pandemien. Men igjen, her blir det et spørsmål om hvem som får skylda for streiken i mediene og i opinionen; KS eller Utdanningsforbundet.»
De fleste ‘faktasjekkere’ Facebook bruker i Ukraina er direkte finansiert av Washington
Av Alan MacLeod - 10. august 2022
https://steigan.no/2022/08/de-fleste-faktasjekkere-facebook-bruker-i-ukraina-er-direkte-finansiert-av-washington/
Av Alan MacLeod
De fleste faktasjekkingsorganisasjonene Facebook har samarbeidet med for å overvåke og regulere informasjon om Ukraina er direkte finansiert av den amerikanske regjeringen, enten gjennom den amerikanske ambassaden eller via den beryktede National Endowment for Democracy (NED).
I lys av Russlands invasjon av Ukraina har en informasjonskrig like bitter som bakkekampene brutt ut, og Meta (Facebooks offisielavn) kunngjorde at de hadde inngått samarbeid med ni organisasjoner for å hjelpe det med å sortere fakta fra fiksjon for ukrainske, russiske og andre østeuropeiske brukere. Disse ni organisasjonene er: StopFake, VoxCheck, Fact Check Georgia, Demagog, Myth Detector, Lead Stories, Patikrinta 15min, Re:Baltica og Delfi.
«For å redusere spredningen av feilinformasjon og gi mer pålitelig informasjon til brukerne, samarbeider vi med uavhengige tredjeparts faktasjekkere globalt», skrev Silicon Valley-giganten og la til: «Facebooks uavhengige tredjeparts faktasjekkere er alle sertifisert av International Fact-Checking Network (IFCN). IFCN, et datterselskap av journalistikkforskningsorganisasjonen Poynter Institute, er dedikert til å bringe sammen faktasjekkere over hele verden».
Problemet med dette? Minst fem av de ni organisasjonene er direkte lønnet av USAs regjering, en stor part i konflikten. Poynter Institute er også finansiert av NED. Videre har mange av de andre faktasjekkingsorganisasjonene også dype forbindelser med andre NATO-makter, inkludert direkte finansiering.
StopFake
Den kanskje mest kjente og beryktede av de ni gruppene er StopFake. StopFake ble etablert i 2014 og er finansiert av NATOs Atlantic Council, det britiske utenriks- og samveldekontoret, den britiske ambassaden i Ukraina og det tsjekkiske utenriksdepartementet. Den har også mottatt penger fra USA via National Endowment for Democracy, selv om det faktum er langt fra annonsert av noen av partene.
En potensiell årsak til dette ble henvist til i en artikkel fra 2016 som ble utgitt på nytt av StopFake selv. Som artikkelen bemerker, «når motstandere ønsker å fornærme prosjektet til StopFake.org, påkaller de umiddelbart giverstøtten fra National Endowment for Democracy som bevis på innblanding fra den amerikanske regjering og CIA».
I kjølvannet av den russiske invasjonen, trakk NED alle offentlige registre over deres Ukraina-prosjekter fra internett. Ikke desto mindre bekrefter ufullstendige arkiverte kopier av disse postene et økonomisk forhold mellom gruppene.
StopFake ble eksplisitt satt opp som en partisanorganisasjon. Som en lysende rapport om dem fra International Journalists’ Network bemerker, er flertallet av StopFakes faktasjekker historier fra russiske medier, og motivasjonen for opprettelsen var «Russlands okkupasjon av Krim i 2014 og en kampanje for å fremstille Ukraina som en fasciststat hvor antisemittisme, rasisme, homofobi og fremmedfrykt blomstret».
Selv om det faktisk er feil å stemple Ukraina som en fascistisk stat, har landet helt klart en av de sterkeste høyreekstreme bevegelsene hvor som helst i Europa. Og dessverre er StopFake selv langt fra en upartisk tilskuer i den oppgangen. Flere etablerte vestlige medier, inkludert The New York Times, har rapportert om StopFakes bånd til hvit makt eller nazistiske grupper. Da den lokale journalisten Ekaterina Sergatskova avslørte disse koblingene, tvang drapstrusler fra høyreekstreme personer henne til å flykte hjemmefra.
Ifølge flere, ser faktisk en av StopFakes primære funksjoner ut til å være fremming av ytre høyre. En lang avsløring av Lev Golinkin i The Nation katalogiserte det den kalte StopFakes historikk av «aggressiv hvitvasking av to ukrainske nynazistiske grupper med lang historie av vold, inkludert krigsforbrytelser».
StopFakes mest kjente tidligere programleder er Nina Jankowicz. Jankowicz var en kort periode leder av president Bidens nyopprettede styringsråd for desinformasjon før protester i befolkningen fikk henne til å trekke seg. Kalt «sannhetsministeriet» genererte både styret og Jankowicz sterk motstand. Likevel var det få som nevnte det faktum at Jankowicz selv hadde foran kamera entusiastisk fremhevet dydene til flere fascistiske paramilitære mens hun var på StopFake.
Les: Fra britiske trollfarmer til skjulte psyops: Den urovekkende bakgrunnen til Nina Jankowicz
I et TV-segment fra 2017 om Aidar-, Dnipro-1- og Azov-bataljonene presenterte Jankowicz gruppene som heroiske frivillige som forsvarer Ukraina fra «ytterligere russisk separatistinngrep». Som hun sa:
«Frivillighetsbevegelsen i Ukraina strekker seg langt utover militærtjeneste. Frivillige grupper er aktive for å støtte Ukrainas militære med mat, klær, medisiner og rehibilitering etter kamp, i tillegg til å jobbe aktivt med de nesten to millioner interne flyktningene som er fordrevet av krigen i Ukraina.»
Dette står i sterk kontrast til flere rapporter fra menneskerettighetsgrupper som Amnesty International, som hevder at Aidar-bataljonen er skyldig i en rekke overgrep, «inkludert bortføringer, ulovlig internering, mishandling, tyveri, utpressing og mulige henrettelser». Amnesty anklager også Aidar og Dnipro-1 for å «bruke sulting av sivile som en metode for krigføring».
Azov er i mellomtiden den mest beryktede organisasjonen av partiet. Gruppens insignier er direkte tatt fra 2nd Waffen-SS Panzer Division, en enhet som er ansvarlig for å utføre noen av de verste forbrytelsene under Hitlers holocaust. Azov-bataljonen dypper også kulene sine i grisefett før kamp som en kalkulert hatkriminalitet, og forsøker med det å hindre jødiske eller muslimske fiender fra et bedre etterliv. Andriy Biletsky, gruppens grunnlegger, sa i 2010 at han mener Ukrainas oppdrag er å «lede de hvite rasene i verden i et siste korstog… mot semittledede Untermenschen» – hvilket var det samme ordet Hitler brukte for å beskrive jøder, polakker, ukrainere og andre folk han utpekte for utryddelse.
I februar kunngjorde Facebook at de endret sine regler om hatytringer for å tillate ros og promotering av Azov-bataljonen. Var dette på StopFakes anbefaling? MintPress ba Meta/Facebook om kommentar til deres faktasjekkpartners bånd til ekstreme høyregrupper og om StopFake hadde påvirket deres beslutning om å tillate pro-nazistisk innhold på plattformen deres, men fikk ikke svar.
Som Golinkin bemerket i sin artikkel for The Nation, har StopFake også forsvart C14, en annen fascistisk paramilitær, og beskriver den bare som en «samfunnsorganisasjon», og siterer C14s egen fornektelse av sine pogromer mot romfolk som «bevis» på dens uskyld. Denne betegnelsen står i sterk kontrast med selv det amerikanske utenriksdepartementet, som klassifiserer C14 som en «nasjonalistisk hatgruppe». «14» i navnet refererer til de «14 ord» i slagordet til hvit makt.
StopFake har kommet med en rekke kontroversielle påstander, inkludert at økningen i antisemittisme i Ukraina er «falskt» – og går så langt som å merke veletablerte utgivere som NBC News og Al-Jazeera som spredere av falske nyheter om Azov-bataljonens rolle i dette. I en artikkel med tittelen «Russia as Evil: False Historical Parallels. Some peculiarities of Russian Political Culture», insisterte faktasjekkeren også på at Hitlers konsentrasjonsleirer ble formet etter modell fra russiske konsentrasjonsleirer som ble opprettet av Vladimir Lenin. I virkeligheten var den tyske regjeringen banebrytende i bruken av konsentrasjonsleire under deres folkemord på Herero- og Namaqua-folket mellom 1904 og 1908 i Namibia. Britene og spanjolene var også tidlig ute.
I tillegg har StopFake nære forbindelser med The Kyiv Post, en ukrainsk utgiver som er direkte finansiert og trent av National Endowment for Democracy. Siden 2016 har The Kyiv Post publisert 191 StopFake-rapporter.
The Kyiv Independent: Kyiv Independent Deep Dive: The West’s In-Kind Answer to Putin’s Propaganda
Hvem er NED?
Hvorfor det å motta midler fra National Endowment for Democracy umiddelbart bør vekke mistanken til enhver organisasjon, er fordi NED eksplisitt ble etablert av Reagan-administrasjonen som en frontgruppe for Central Intelligence Agency.
Selv om det er finansiert av Washington og bemannet av statlige tjenestemenn, er det teknisk sett et privat selskap og derfor ikke underlagt de samme juridiske forskriftene og offentlige kontrollene som statlige institusjoner.
CIA har brukt NED til å utføre mange av sine mer kontroversielle operasjoner. De siste årene har den trent og gitt penger til lederne av demonstrantene i Hong Kong for å holde opprøret i live, fremmet en landsomfattende demonstrasjonskampanje på Cuba og hjulpet forsøk på å styrte regjeringen i Venezuela. Kanskje mest relevant for denne historien var NED også involvert i kuppet i 2014 som fjernet den ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj fra makten. Regimendring er kort sagt en av dens primære funksjoner.
NED gjør dette ved å etablere, finansiere, støtte og trene alle slags politiske, økonomiske og sosiale grupper i mållandene. I følge sin årsrapport for 2019 er Ukraina NEDs «topprioritet». Byrået har (offisielt) brukt over 22 millioner dollar i Ukraina siden 2014.
I sine mer ærlige øyeblikk er NED-ledere eksplisitte om organisasjonens rolle. «Det ville være forferdelig for demokratiske grupper rundt om i verden å bli sett på som subsidiert av CIA,» sa Carl Gershman, NED-president fra 1984 til 2021, og forklarte hvorfor organisasjonen hans ble opprettet. NED-medgründer Allen Weinstein var enig: «Mye av det vi gjør i dag ble gjort skjult for 25 år siden av CIA», sa han til The Washington Post.
MPN: Documents Reveal US Gov’t Spent $22M Promoting Anti-Russia Narrative in Ukraine and Abroad
VoxCheck
VoxCheck mottar betydelig økonomisk bistand fra amerikanske myndigheter gjennom både NED og den amerikanske ambassaden. Det er også finansiert av den nederlandske og tyske regjeringen. Ufullstendige oppføringer fra NED viser at VoxCheck mottar betydelige årlige tilskudd og har akseptert rundt $250 000 totalt.
Den slags penger går ekstremt langt i Ukraina, som er klart den fattigste nasjonen i Europa. Landets BNI per innbygger på 3 500 dollar per år er godt under til og med Russland som er på 10 700 dollar. Ett $15 000 NED- stipend gitt til en ukrainsk mediestiftelse, var for eksempel nok til å betale for over 100 artikler.
Til tross for finansieringen, fremstiller vestlige medier VoxCheck ekstremt positivt. Washington Post, for eksempel, beskriver dem som «en liten gruppe uavhengige faktasjekkere». I vanlig språkbruk er ordet «uavhengig» vanligvis forbeholdt enhver mediegruppe som ikke eies eller finansieres av staten (som om det er den eneste typen avhengighet). Men selv når det kommer til dette ekstremt lave kravet feiler VoxCheck.
I artikkelen beskriver Washington Post VoxChecks faktasjekkingsprosess, som i stor grad består i «bruk av troverdige nyhetskilder – for eksempel en BBC-artikkel», og deretter stemple russiske påstander som falske i forhold til disse. Med andre ord anses det offisielle statlige talerøret til den britiske regjeringen – en som var medvirkende til å fremme løgnene som førte til invasjonene av Irak og Libya – som hellig.
Det som kommer frem i Washington Posts entusiastiske avsløring er at VoxCheck-ansatte har få pretensjoner om å være nøytrale og ser på seg selv som digitale fotsoldater i et korstog mot Russland. Som en ansatt sa, er oppdraget å «hindre noen fra å falle for russisk løgn og manipulasjon». En av de ansatte sa opp jobben sin for å være frivillig for den ukrainske hæren. Andre VoxCheck-ansatte avslørte at de følte seg skyldige for å ikke gjøre det selv og bare bidra praktisk til kampen.
Selvfølgelig har Russland løyet konstant under denne krigen; hele invasjonen var basert på en løgn. Gjennom vinteren gjentok russiske tjenestemenn konsekvent at de ikke hadde til hensikt å invadere Ukraina. Russiske medier hevdet i mellomtiden at president Zelenskij hadde flyktet fra landet i kjølvannet av invasjonen. Men i krig lyver alle sider. Og når en faktasjekkoperasjon konstant kun kritiserer den ene siden og forblir stort sett stille om den andre, har den helt klart tatt en side i konflikten og opptrer derfor på en partisk måte. Folk som er interessert i å tenke kritisk, bør granske påstander fra alle sider.
Fact Check Georgia
Fact Check Georgia beskriver seg selv som «et uavhengig og partipolitisk nettsted som tilbyr lesere undersøkt, verifisert og evidensbasert informasjon». Likevel er det finansiert av en lang liste av tvilsomme organisasjoner, inkludert NED og den amerikanske ambassaden, German Marshall Fund, den nederlandske regjeringen og European Endowment for Democracy, en europeisk regjeringsfinansiert ‘privat’ organisasjon etter modell av NED.
Fact Check Georgias uavhengighet blir satt i tvil av det faktum at nederst på hver nettside viser den emblemene til både NED og den amerikanske ambassaden i Georgia. Dette er ledsaget av ansvarsfraskrivelsen: «Synspunktene og meningene som uttrykkes på denne nettsiden tilhører Factcheck.ge og er ikke synspunktene og meningene til støtteorganisasjoner» – en setning som ikke ville være nødvendig å legge ved hvis en organisasjon var virkelig uavhengig.
I tillegg har noen av de ansatte bemerkelsesverdig bakgrunn. Den første personen som er oppført på Fact Check Georgias «vårt lag» -seksjon, var tidligere viseforsvarsministeren for Georgia – et land som kjempet en krig mot Russland i 2008.
Myth Detector
Et annet Georgia-basert selskap, Myth Detector, ble finansiert av den amerikanske ambassaden med 42 000 euro i regnskapsåret 2021. Den tyske statskringkasteren Deutsche Welle bidro med 41 000 euro. En annen gruppe som også donerte €41 000 i fjor var i følge Myth Detectors økonomiske rapport, en gruppe kalt «Zinc». Dette er muligens Zinc Network, et skyggefullt etterretningsfirma som utfører informasjonskrigføringsoperasjoner på vegne av britiske og amerikanske myndigheter.
Demagog
Ikke bare finansierer den amerikanske ambassaden i Polen Demagog, den gjennomfører også opplæring i hvordan man skal tenke. Demagogs nettsted bemerker at ambassaden etablerte et «faktasjekkingsakademi» for «hvordan man skal håndtere falsk informasjon». «Takket være [ambassaden]-samarbeidet», bemerkes det, «ble undervisning holdt for elever og lærere om falske nyheter, pålitelige informasjonskilder og faktasjekking».
Ved siden av den amerikanske regjeringen mottar Demagog også penger fra polske myndigheter, EU og organisasjoner fra det europeiske økonomiske området.
Til sammen er disse fem organisasjonenes virksomhet alle direkte finansiert av Washington. Imidlertid har mange av de andre faktasjekkingsgruppene Facebook betaler for å tjene som innholdspoliti på plattformen deres, tilsvarende nære forbindelser til vestlige statsmakter. Faktisk er den eneste av de ni som fremstår relativt fri fra direkte statlig samarbeid, selvfinansiert utgiver Lead Stories.
Patikrinta 15min
Den litauiske utgiveren Patikrinta 15min insisterer på at de er en uavhengig, partipolitisk nøytral gruppe. Som deres ‘Om’-seksjon sier: «Sponsorer av Patikrinta 15min kan ikke være politiske partier, politikere, statlige organisasjoner eller selskaper og organisasjoner knyttet til politikere». De godtar imidlertid finansiering fra Poynter Institute, journalistgruppen som eier den amerikanske faktasjekkingsorganisasjonen Politifact. Siden 2016 har Poynter Institute søkt etter og mottatt minst syv tilskudd fra National Endowment for Democracy, til sammen godt over en halv million dollar.
Spesielt er noen av disse tilskuddene helt klart en måte å overføre penger til østeuropeiske faktasjekkingsgrupper på. Som et sammendrag av NED-bevilgninger for $78 000 viser, er målet med pengene å «fremme bruken av faktasjekkingsnettsteder som et effektivt ansvarlighetsverktøy i Sentral- og Øst-Europa, og å styrke det globale faktasjekkersamfunnet». NED fortsetter med å si at Poynter vil bringe over 70 journalister til et treningsmøte og etterpå fortsette å «trene» «lære», «støtte» og hjelpe dem og deres organisasjoner med «kapasitetsbygging».
En kyniker kan konkludere med at NED rett og slett prøvde å hvitvaske pengene sine gjennom Poynter. MintPress ba Patikrinta 15min om å bekrefte eller avkrefte om de var en av de østeuropeiske gruppene nevnt i NED-arkivene, men har ikke mottatt noe svar.
Som andre grupper, avslører Patikrinta 15min sin egentlige partiskhet ofte. Dette kan sees i overskrifter som «Russisk kynisme kjenner ingen grenser» og det faktum at de ofte forsvarer nazistiske grupper som Azov-bataljonen.
I likhet med StopFake har Patikrinta 15min hevdet at Azovs bruk av Waffen SS-symbolet er tilfeldig. Den presenterte også Azov som en apolitisk organisasjon og har brukt sitater fra Azov-grunnlegger Andriy Biletsky – muligens verdens mest beryktede levende nynazist – som «bevis» på at anklagene mot den er russisk desinformasjon.
Re: Baltica
Selv om det ikke er bevis for at Re:Baltica har et økonomisk forhold til USAs regjering, kommer brorparten av finansieringen fortsatt fra Vesten. Som de bemerker på nettstedet deres, kommer rundt to tredjedeler av finansieringen deres «fra institusjoner basert i EU/NATO-land». De lister også «Kongeriket Nederland» som en av deres «venner» – dvs. givere.
Delfi
Delfi er en stor nettportal i Øst-Europa og Baltikum. Selskapet opplyser ikke om det mottar utenlandsk finansiering. Det har imidlertid unektelig et nært forhold til NED. I 2015 intervjuet Delfi Christopher Walker, en senior NED-sjef om den beste måten de kunne motvirke russisk propaganda på. To år senere talte NED-president Gershman til det litauiske parlamentet og avslørte at organisasjonen hans hadde:
«Arbeidet med Litauen for å motarbeide russiske forsøk på å undergrave og ødelegge demokratiet i Litauen, i Europa og i Russland selv. Vi har støttet arbeidet til det Litauen-baserte Delfi og East European Studies Centre med å overvåke, dokumentere og bekjempe russisk desinformasjon i Litauen og de baltiske statene.»
Senere samme år slo Delfi seg sammen med NED for å holde det første Vilnius Young Leaders Meeting, hvor håndplukkede unge aktivister ble invitert til å henge med journalister og agenter fra hele Europa og USA, i håp om å bygge opp en vest-vennlig kraft i sivilsamfunnet.
Se artikler om Integrity Initiative
Delfi, Re:Baltica og StopFake ble alle identifisert som foreslåtte medlemmer av et ‘mot’-propagandanettverk i håp om å bli etablert av EXPOSE Network. EXPOSE var angivelig et hemmelig britisk regjeringsfinansiert initiativ som ville ha samlet journalister og statlige operatører i en allianse for å forme den offentlige diskursen på en måte som var mer gunstig for prioriteringene til vestlige regjeringer.
Som EXPOSE skrev, «Det finnes en mulighet til å oppgradere sivilsamfunnsorganisasjoner rundt om i Europa, forbedre deres eksisterende aktiviteter og frigjøre potensialet deres» til å være den neste generasjonen av aktivister i kampen mot Kremls desinformasjon.
«Koordinering av aktivitetene deres», skrev EXPOSE, «representerer en unik mulighet» for den britiske regjeringen i deres kamp mot Russland. Dessverre, beklaget de, hadde StopFakes «monomane fiksering» på Russland skadet dets troverdighet.
Bemerkelsesverdig nok skrev EXPOSE også at «En annen barriere for å bekjempe desinformasjon er det faktum at visse Kreml-støttede narrativer er faktisk sanne» – en innrømmelse som understreker at for mange regjeringer og medier begynner «desinformasjon» raskt å bare bety «informasjon vi er uenige i».
Navnene på personene som er oppført som potensielle ansatte i dette nettverket er en ‘hvem er hvem’ av statstilknyttede operatører, inkludert Zinc Network, flere individer fra det NED-finansierte nettstedet for undersøkende journalistikk Bellingcat, samt Ben Nimmo, en tidligere NATO-talsmann som nå er leder for Facebooks global intelligence.
Facebooks cyberkrig
Nimmo er imidlertid bare en av mange tidligere statsagenter som nå jobber i de høyere lag av Facebook. I forrige måned publiserte MintPress en studie som avslørte at Silicon Valley-giganten har ansatt dusinvis av eks-CIA-personell til innflytelsesrike stillinger i selskapet, spesielt innen sikkerhet, innholdsmoderering og tillit og sikkerhet.
Gitt hvor innflytelsesrik Facebook er som en medie- og kommunikasjonsgigant, utgjør denne typen forhold et nasjonalt sikkerhetsproblem for alle andre land i verden. Og dette er heller ikke en hypotetisk trussel. I november ledet Nimmo et team som effektivt forsøkte å styre det nicaraguanske valget bort fra det regjerende sandinistpartiet og mot den USA-støttede kandidaten. I dagene frem til valget slettet Facebook hundrevis av kontoer og sider med pro-Sandinista medier.
Denne aksjonen understreker det faktum at Facebook ikke er et internasjonalt selskap som bare eksisterer i skyen, men en amerikansk virksomhet bundet av amerikanske lover. Og i økende grad beveger den seg nærmere den amerikanske staten selv.
Les: Meet the Ex-CIA Agents Deciding Facebook’s Content Policy
Hvem skal vokte vokterne?
Falske nyheter florerer på nettet, og vi som samfunn er helt uforberedt på å motarbeide det. En studie utført av Stanford University fant at det store flertallet av mennesker – selv de digitalt kunnskapsrike ungdommene – ikke var i stand til å skille faktarapportering fra åpenbare usannheter på nettet. Mange vil falle for russisk propaganda. Russiske medier pumper faktisk ut villedende informasjon konstant. Men det gjør også NATO-landene. Og hvis faktasjekkerne som har meldt seg frivillig til å sortere sannhet fra fiksjon for oss nådeløst angriper Russland, men er stille om sin egen sides spinn, vil mange flere falle for vestlig propaganda.
Det underliggende synet til mange av disse faktasjekkingsgruppene er at ‘bare Russland lyver’. Dette er posisjonen til en partipolitisk organisasjon, en som bryr seg lite om sannhet og mer om å påtvinge kontroll over kommunikasjonsmidlene. Og alt dette er sagt gjort for å holde oss trygge.
Hvem er det som faktasjekker faktasjekkerne? Dessverre er det opp til små, uavhengige medier å gjøre det. MintPress har imidlertid møtt konstant motstand for å gjøre det, blitt blokkert fra å kommunisere med våre 400 000+ Facebook-følgere, undertrykt algoritmisk av Silicon Valley-gigantene, og blitt fjernet fra finansielle transaksjonstjenester som PayPal.
Løsningen er å undervise og utvikle kritisk mediekunnskap. Alle medier har skjevheter og agendaer. Det er opp til den enkelte å lære seg disse og hele tiden granske og vurdere alt de leser. Regjeringene ønsker imidlertid ikke at befolkningen deres skal tenke kritisk; de vil at budskapet deres skal være dominerende, en grunn til at NED i det stille har finansiert så mange faktasjekkende organisasjoner til å gjøre sitt arbeid for seg.
Les også: Søkemotor for nasjonal sikkerhet: Googles rangeringer er fylt med CIA-agenter
Denne artikkelen ble først publisert av MintPress: MOST OF THE “FACT-CHECKING” ORGANIZATIONS FACEBOOK USES IN UKRAINE ARE DIRECTLY FUNDED BY WASHINGTON
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Alan MacLeod er Senior Staff Writer for MintPress News. Etter å ha fullført sin doktorgrad i 2017 ga han ut to bøker: Bad News From Venezuela: Twenty Years of Fake News and Misreporting og Propaganda in the Information Age: Still Manufacturing Consent, samt en rekke av akademiske artikler. Han har også bidratt til FAIR.org, The Guardian, Salon, The Grayzone, Jacobin Magazine og Common Dreams.