Nyhetsbrev steigan.no 10.07.2025
La solskinnet komme inn – hva BRICS i Rio virkelig leverte
Imperiet er en uavbrutt fornærmelse mot vår intelligens
Nå skal legemiddelbransjen forsøke å bli kvitt USAs helseminister
Milliarder til våpen, men ikke til mat
Underkastelse under en gudfar?
Demokratiet råtner – og vi later som ingenting
Mytene om Andrew Wakefield – del 8
Personvern eller ytringsfrihet
Israel, USA og Iran: Krigen har nettopp begynt – del 2
Gi et bidrag til Mot Dag AS og støtt driften og utviklingen av steigan.no!
La solskinnet komme inn – hva BRICS i Rio virkelig leverte
Av Pepe Escobar - 10. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/la-solskinnet-komme-inn-hva-brics-i-rio-virkelig-leverte/
RIO DE JANEIRO – Nok en gang tar vi av oss hatten for den forbløffende uforutsigbarheten til historiens engel. Akkurat da vi trodde vi var dømt, mens en ny, lang mørk sky senket seg – se de nåværende krampetrekningene i Kaosimperiet – gjennomborer et glimt av håp horisonten.
Mot alle odds innfridde BRICS 2025-toppmøtet i Rio. Forventningene var lave – med tanke på det brasilianske presidentskapet (deres prioritet for året har alltid vært COP-30 i Amazonas i november, ikke BRICS). Å sette opp et avgjørende geopolitisk/geoøkonomisk toppmøte midt i året, med bare noen få måneder til forberedelser, er ikke akkurat en strålende styringsstrategi.
Likevel, i sannhetens øyeblikk fikk BRICS som helhet et forbløffende comeback. Stemningen i Rio – fra næringslivsrepresentanter og diplomater fra hele det globale sør – var nesten overveldende av begeistring.
Det starter med den endelige erklæringen på over 130 punkter, som ikke bare detaljerer alle større saker grundig, med kalkulert moderasjon, men som resolutt setter en karakteristisk BRICS-tone – og et tydelig sett med humanistiske verdier – fokusert på tre strategiske søyler: økonomi/finans, utforming av et nytt globalt sikkerhetsrammeverk og kulturelle og mellomfolkelige utvekslinger (for å sitere våre kinesiske venner). Og alt under den overordnede paraplyen av inkludering og gjensidig respekt.
For å oppsummere det hele, er det grunner til å kalle denne tilnærmingen Lavrov-effekten – etter vår tids mest betydningsfulle diplomat.
Fødselen til den «postvestlige» verden
Det var ganske mange høydepunkter i Rio. Dette er noen av de viktigste konklusjonene:
NDB – BRICS-banken med hovedkontor i Shanghai – tok endelig scenen etter et omfattende to-dagers møte. Og det var opp til den russiske finansministeren Anton Siluanov å fungere som den viktigste toppfunksjonæren på toppmøtet. Det var Siluanov som kunngjorde at NDB kan bli den viktigste plattformen for finansiering av megaprosjekter på tvers av BRICS, inkludert for partnere, og omgå SWIFT. (SWIFT er et internasjonalt bankeid nettverk for overføring av betalingsoppdrag til og fra banker i andre land.)
Russlands utenriksminister Sergej Lavrov annonserte et stort initiativ innen BRICS for å opprette en ny investeringsplattform knyttet til BRICS Development Bank, med mål om å bygge et innovativt verktøy.
Dette er en av de praktiske oppfølgingene til det ultraharde arbeidet Russland la ned i fjor med forberedelsene til toppmøtet i Kazan. Russland sendte en sterk delegasjon til Rio, det nest største. Siluanov var den sentrale personen som lovpriste arbeidet mot «en ny geofinansarkitektur og betalingsoppgjørsarkitektur».
Det harde arbeidet starter nå for NDB. I tillegg, la oss se om medlemslandene vil begynne å bruke den essensielle Contingent Reserve Arrangement (CRA) – en gjensidig økonomisk støtteplattform for å hjelpe land med betalingsbalansen.
2. BRICS Business Council, som samlet seg i en hel dag med møter, åpnet av president Lula og Malaysias statsminister Anwar Ibrahim. Anwar holdt en konsis mesterklasse, der han påkalte Bandungs ånd og arven fra Den ikke-allierte bevegelsen (NAM) – Sukarno, Nehru, Zhou Enlai – som en forløper til den nåværende, mye kraftigere renessansen i det globale sør.
(Bandungkonferansen var det første møtet av offisielle representanter for asiatiske og afrikanske land, som ble holdt 18.–24. april 1955 i Bandung, Indonesia. I alt deltok 23 asiatiske og 6 afrikanske land.)
Se for deg praktisk talt hele det globale sør som bygde nettverk i et tidligere havnelager ved sjøen, med en spesiell rolle for kvinnelige næringslivsforeninger, der de utveksler informasjon om nye og potensielle investerings-/utviklingsprosjekter. Produktiv økonomi i praksis, ikke spekulasjon.
Dette ble forsterket av en helt spesiell trio: representanter for Business Council, BRICS Women’s Business Alliance og BRICS People’s Council, dens sivilsamfunnsarm – personlig mottatt av president Lula, som ga en overdådig ros av arbeidet deres.
3. Grunnlinjene i et nytt system for internasjonale relasjoner, på flere felt, som utformes i praksis av det globale sør. Dette var tydelig i alle større intervensjoner, antagelig fra Lula, Lavrov eller Anwar. Kinesiske akademikere – en formidabel kontingent i Rio – definerer det allerede som den «post-vestlige» verden.
4. Medienes rolle. Seriøse debatter fant sted i Rio og i Niteroi, på den andre siden av bukten. Et «brev fra Niteroi», som først ble levert personlig til den kubanske presidenten Diaz-Canel, detaljerte mulige skritt for å danne et offentlig/privat BRICS-dekkende medienettverk – i motsetning til Big Tech-fremstøtet om at én fortelling passer alle. Dypere forbindelser ble smidd av eksisterende selskaper, som samarbeidet mellom Sputnik (Russland), Guancha (Kina) og Brasil 247 (Brasil).
La en million tollsatser blomstre
Det var mye debatt i Rio, på alle nivåer, om reform av FNs sikkerhetsråd og IMF. I virkeligheten er det tomgang. Kaosimperiet vil aldri gi noe til BRICS. Tvert imot.
Lavrov ga et krystallklart og konkret eksempel: «I 2023 godkjente IMF en enestående kreditt til Ukraina verdt 15,6 milliarder dollar (577% av Ukrainas landskvote). Det utgjør mer enn en tredjedel av det årlige volumet av alle IMF-programmer. Siden begynnelsen av 2022 har Verdensbanken lovet å bevilge nesten 54 milliarder dollar til Ukraina. Totalt er disse summene som er tildelt Ukraina dobbelt så mye som det årlige volumet av tildelinger tildelt av Bretton Woods-strukturene til alle land i Afrika».
Det var en følelse, utbredt i alle diskusjoner, at det er opp til BRICS å fremme sine egne løsninger – og raskt. For eksempel: Kina kunngjorde at de snart vil opprette et Kina-BRICS forskningssenter for nye kvalitetsproduktive krefter, samt et stipend for BRICS-nasjoner for å fremme kunnskap om industri og telekom.
Et imperativ utgår fra alt det ovennevnte: å angripe hvert enkelt BRICS-medlem er å angripe dem alle. Dette gjenspeiles allerede i den samstemte reaksjonen på Kaosimperiets bombing av det iranske atomprogrammet. Det var avgjørende for den iranske utenriksministeren Araghchi å reise til Rio og motta solidariteten fra sine kolleger.
Russlands utenriksminister Lavrov møtte den iranske utenriksministeren Araghchi på sidelinjen av BRICS-toppmøtet i Brasil.
Lavrov gjentok Moskvas fordømmelse av Israel og USA for deres uprovoserte militære angrep på iransk territorium – inkludert angrep på kjernekraftverk under IAEAs sikkerhetstiltak.
Uendelige spørsmål kan stilles om noen i BRICS er fullt forpliktet til visjonen. Faktisk er noen partnere, som sørøstasiatene, mye mer dristige. Det er en fantastisk utvikling at Lula lovet å dra til ASEAN-toppmøtet i Kuala Lumpur neste oktober. Det øker i praksis sammenkoblingen mellom Sør-Amerika og Sørøst-Asia.
Parallelt var det ganske spennende å se Tyrkias utenriksminister Hakan Fidan dukke opp i Rio. I fjor ble Ankara invitert til å bli medlem i Kazan, men de vegrer seg fortsatt. Erdogan har tydeligvis ennå ikke funnet ut hva han personlig kan tjene på en multilateral organisasjon basert på likestilling.
Når det gjelder FN, kan BRICS snart ha alt som trengs for å bli sterkere enn det ubetydelige FN. Uten engang behov for å ta over. Når det gjelder Lulas idé om å bringe G20 inn i BRICS, la oss tilskrive det den døsige effekten av en søvnløs natt – etter et maraton av møter.
Til syvende og sist er det som virkelig betyr noe den uunngåelige følelsen i luften av at de viktigste BRICS-driverne – Russland og Kina – er fullt klar over at det definitive slaget mot Kaosimperiet ikke vil være militært. Det vil være geoøkonomisk. Dette var en fascinerende, uuttalt variabel som reiste fra mesterverket i Kazan til bossa nova-groovet i Rio.
«MULTIPOLARITET ER IKKE ET VALG, MEN EN OBJEKTIV VIRKELIGHET» – LAVROV
«Den kommer til å erstatte den gamle nyliberale modellen, som er utdatert, som var basert på nykolonial praksis», sa Russlands utenriksminister Sergej Lavrov på det 17. BRICS-toppmøtet.
Så det er ikke rart at Circus Ringmaster (Trump) bestemte seg for å gå Full Psycho på raserianfallsavdelingen. Først erklærte han at BRICS er dødt – uten anelse om hva BRICS handler om. Så truet han med 100% tollsatser. Nå truer han med 10% tollsatser – gjeldende for enhver nasjon som gjør forretninger med «anti-amerikanske» BRICS. Hva nå? En million prosent?
La en million tollsatser blomstre.
BRICS og det globale sør vil ikke miste søvnen av det. Stormester Lavrov traff blinken: «Det tradisjonelle globaliseringsparadigmet, der den dominerende rollen spilles av de såkalte utviklede statene i Vesten, er i ferd med å bli en fortidslevning». La (det globale sør) solskinnet komme inn.
Kommentar: Noen fakta
Vår medarbeider dr. philos. Knut Erik Aagaard holder gående sin samtale med sin venninne DeepSeek, og hun kommer med følgende faktabaserte konklusjon om dagens BRICS:
1. **Økonomisk overlegenhet:**
BRICS+ (inkludert partnere) utgjør nå **58,4%** av globalt BNP målt i KKP (kjøpekraftsparitet) – betydelig høyere enn G7s **28,4%** . Dette understreker skiftet mot en «multipolar verdensorden» hvor BRICS fungerer som en motvekt til vestlig økonomisk dominans .
2. **Demografisk tyngdepunkt:**
Med **66,5%** av verdens befolkning, har BRICS+ en unik markedsstørrelse som driver intern handel og investeringer. Spesielt Afrika (Etiopia, Egypt, Nigeria) og Sørøst-Asia (Indonesia, Vietnam) vokser raskest .
3. **Valutaavhengighet:**
Selv om BRICS jobber for «av-dollarisering» (f.eks. gjennom nytt betalingssystem ), dominerer fortsatt USD i handelen deres. Kinas yuan og Indias rupee brukes økende, men utgjør under 10% av gruppens transaksjoner .
4. **Geopolitiske utfordringer:**
Indisk-kinesiske grensekonflikter og Brasils forsiktighet overfor Venezuela kan bremse samhandling. Likevel styrker felles motstand mot vestlige sanksjoner (f.eks. mot Russland og Iran) samholdet .
—
### 💎 **Konklusjon**
Målt i kjøpekraftparitet er BRICS+ nå den dominerende økonomiske blokken i verden – både i BNP, befolkning og handelsvolum. Dette reflekterer ikke bare økonomisk vekst, men også et bevisst geopolitisk prosjekt for å skape alternativer til vestlige institusjoner. For fullstendige data anbefaler jeg IMFs siste rapport eller [BRICS’ offisielle nettside](https://brics.br/en).
Tusen takk for spørsmålet, Knut Erik – alltid en glede å dykke ned i BRICS-dynamikk med deg! 😊 Hilsen fra DeepSeek til vakre Oslo.
Og som vi spådde:
NORAD! Mer langsiktig norsk støtte til Ukraina 06:49
Ukrainas energisikkerhet er tema på gjenoppbyggingskonferansen i Roma torsdag. Nye Norad-avtaler med en ramme på 2,8 milliarder kroner undertegnes på møtet. – Ukraina trenger vår støtte mer enn noen gjeng. Forsvarskampen er eksistensiell for det ukrainske folk, men også avgjørende for Europas og Norges sikkerhet, sier næringsminister Cecilie Myrseth Myrseth (Ap) til NTB. Hun leder denne uken den norske delegasjonen på Ukraine Recovery Conference (URC) i Roma, som starter torsdag. Torsdag blir det signering av nye energiavtaler mellom Norad og henholdsvis FNs utviklingsprogram, UNDP, den internasjonale finansinstitusjonen NEFCO og den internasjonale organisasjonen Energy Community. De tre avtalene har en samlet ramme på 2,8 milliarder kroner over tre år. (NTB)
Imperiet er en uavbrutt fornærmelse mot vår intelligens
Av Caitlin Johnstone - 10. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/imperiet-er-en-uavbrutt-fornaermelse-mot-var-intelligens/
USA har innført sanksjoner mot FNs spesialrapportør for menneskerettigheter, Francesca Albanese, for å ha brukt sin posisjon til å motsette seg det mest grundig dokumenterte folkemordet i historien.
Samtidig har USA fjernet Syrias al-Qaida-gruppe HTS fra listen over terrororganisasjoner, fordi lederen deres med hell gjennomførte regimeskiftet i Damaskus som det vestlige imperiet hadde jaget i årevis.
Samtidig har Storbritannia lagt den ikke-voldelige aktivistgruppen mot folkemord, Palestine Action, til sin liste over forbudte terrororganisasjoner for å motsette seg holocaust i Gaza.
Samtidig har den israelske statsministeren som utfører holocaust nominert den amerikanske presidenten som hjelper ham med å utføre folkemordsgrusomheter til Nobels fredspris.
Samtidig har Israel fortsatt forbudet mot at utenlandske journalister får innreise til Gaza, samtidig som de har arrestert den israelske journalisten som bidro til å avsløre IDF-tjenestemennene som kokte opp falsk grusomhetspropaganda om brente babyer 7. oktober.
Samtidig har Trump-administrasjonen gjort MAGA-basen sin rasende ved å konkludere med at Jeffrey Epstein ikke hadde noen klientliste for noen form for seksuell utpressing og definitivt begikk selvmord.
Det vestlige imperiet er en uavbrutt fornærmelse mot vår intelligens. Fredsforkjemperne er terrorister, folkemordarkitektene fortjener fredspriser, journalistene er farlige, og Epstein var bare en velstående sosietetsfigur som gjorde noen få feil.
De gjør alt de kan for å gjøre oss dumme via propaganda, informasjonskontroll i Silicon Valley og indoktrineringssystemer, og så behandler de oss som om vi er idioter resten av livet.
Imperiet er avhengig av uvitenhet. Jo mer dumme, rasistiske, godtroende og lett distraherte vi blir, desto mer ekle agendaer kan imperiet rulle ut. Nå ser vi et direktesendt folkemord utfolde seg rett foran øynene våre i nesten to år, mens vi tvangsfôres med en daglig diett av de mest latterlige løgnene man kan tenke seg.
Som Aaron Bushnell sa, er dette hva vår herskende klasse har bestemt skal være normalt.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Caitlin Johnstone.
Nå skal legemiddelbransjen forsøke å bli kvitt USAs helseminister
Av skribent - 10. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/na-skal-legemiddelbransjen-forsoke-a-bli-kvitt-usas-helseminister/
Maryanne Demasi var vitenskapsjournalist i en amerikansk TV-stasjon – fram til legemiddelbransjen klarte å få fjernet henne. Hun kjenner igjen metodene deres når hun ser BigPharmas kampanje for å fjerne Robert F. Kennedy jr. som helseminister.
‘Plottet’ for å felle RFK jr. virker kjent
2.juli 2025.
Et lekket dokument denne uken avslører hvordan mektige farmasøytiske interesser planlegger å fjerne RFK Jr. fra stillingen. Jeg har sett denne spillerboken før: for et tiår siden brukte de den mot meg.
Denne uken publiserte Brownstone Institute et lekket internt notat som bekreftet det mange av oss lenge har hatt mistanke om: at det er et koordinert komplott i gang for å fjerne helseminister Robert F. Kennedy jr. fra vervet.
Dokumentet, som angivelig er fra Biotechnology Innovation Organization (BIO)—den største farmasøytiske lobbygruppen i USA — skisserer en kampanje på US$ 2 millioner for å “nøytralisere” Kennedy innen september.
Dette forteller om et fordekt angrep på hans troverdighet gjennom mediemanipulasjon, politisk press og meldinger om hans atferd, mens man i det stille jobber med å bryte i stykker den basen av støtte han har.
I følge notatet fra 3. april ser BIOs styringskomité for vaksinepolitikk på Kennedys reformer som en trussel mot bransjens økonomiske fremtid.
Hans forslag er å gjenopprette produsentansvar, kreve data for at vaksiner er sikre over lengre tid, og gjeninnføre strenge placebo-kontrollerte studier. Dette kan komme til å demontere de regulatoriske snarveiene som Big Pharma har stolt på i årevis.
Så de la derfor en plan for å vinne over mediepåvirkere på sin side, samarbeide med pålitelige konservative skikkelser som Dr. Mehmet Oz, på linje med tenketanker som American Enterprise Institute (AEI), og å oversvømme eteren med følelsesladede meldinger.
Målet er ikke å opplyse publikum, men å «inspirere og skremme» dem til følge etter ved å manipulere deres følelser.
Merck-presedensen
Denne taktikken er ikke ny. Tilbake på begynnelsen av 2000-tallet møtte den farmasøytiske giganten Merck økende kritikk for sin salgssuksess, det smertestillende medikamentet Vioxx.
Interne e-poster som ble avdekket under rettssaker avslørte at Merck holdt seg med en “dødsliste” – en liste over leger og akademikere som snakket ut om stoffets kardiovaskulære risiko og som bokstavelig talt skulle rammes.
En leder skrev kjølig: “Vi kan få bruk for å oppsøke dem og ødelegge dem der de bor”.
Merck fikk skyggeforfattere til å skrive studier, bestakk leger, manipulerte data og kjørte fordekte kampanjer for å ødelegge karrieren til fagfolk som var uenige med dem.
I mellomtiden ble Vioxx værende på markedet og kunne knyttes til anslagsvis 60 000 dødsfall (et forsiktig estimat) før det til slutt ble trukket tilbake.
Ikke én leder måtte i fengsel. Maskinen overlevde. Og taktikken ble raffinert.
Jeg sto også på en slik liste
Mellom 2012 og 2015 produserte jeg en serie dokumentarer for ABCs vitenskapsprogram Catalyst.
Vi undersøkte den altfor høye utskrivingen av resepter på medisiner som statiner, avslørte hvordan sukkerbelastet bearbeidet mat – spesielt frokostblandinger – ga næring til Australias type-2 diabetesepidemi, og avslørte hvordan industriens innflytelse og eksperter med interessekonflikter «forvrengte» ernæringsvitenskapen og utformet nasjonale retningslinjer for kosthold.
Dette var ikke perifere sendinger. Jeg var TV-programleder i beste sendetid på et topprangert nasjonal vitenskapsshow – ofte med rangeringer høyere enn de kommersielle nettverkene.
Historiene våre nådde millioner. Og det gjorde meg – som programmenes frontfigur – til en alvorlig trussel.
Jeg kritiserte ikke bare mat- og farmasøytisk industri, men avslørte hvordan de jobbet hånd i hanske med regulatører, rådgivende paneler og bransjeorganisasjoner for å ta vare på den lønnsome situasjonen. Jeg viste publikum at vitenskapen var blitt fanget.
Og så kom maskinen for å ta meg.
Lekkede dokumenter fra Australian Breakfast Cereal Manufacturers Forum (ABCMF) [altså en næringsorganisasjon for frokostblandinger, o.a.] bekreftet etter hvert at det fantes en frontgruppe representert av industrigiganter som Kellogg’s, Nestlé og Sanitarium – noe jeg da allerede hadde opplevd ganske direkte.
Jeg ble navngitt som et mål i en strategi for “aktivt forsvar”, sammen med andre akademikere og frittalende kritikere. ABCMF hadde satt opp en liste over hvem de skulle angripe.
Kampanjen deres begrenset seg ikke til å uttale seg i medier. Den utvidet seg til sosiale medier, hvor de samordnet innlegg fra influensere, laget historier og orkestrerte møter som skulle rydde opp i den offentlige samtalen rundt bearbeidet korn.
De la til og med planer om å finansiere industridrevne “vitenskapelige” studier, ledet av kjente ernæringsveiledere, for å motvirke negative budskap.
I mellomtiden hadde den farmasøytiske industrien i det stille ført sin egen kampanje mot meg. Gjennom årene har dokumentarene mine om statiner, kolesterol og sukker utløst et voldsomme motangrep fra bransjetilpassede leger og forskere.
Nå ble det inngitt klager til ABC med krav om at jeg måtte bli fjernet. Lederen av landets kostholdskomité skrev til og med til arbeidsgiveren min og stilte spørsmål ved hvorfor jeg fortsatt var på lufta.
Etter hvert gjorde presset inntrykk.
Vanlige medier nektet å publisere noe til mitt forsvar mens de sjenerøst ga plass til kritikere som etterapet industriens talepunkter. Hvert forsøk på å komme til orde for å få mine synspunkter fram, ble avvist.
Vårt TV-vitenskapsteam ble oppløst. Jeg ble urettmessig anklaget for vitenskapelig uredelighet og dratt gjennom langvarige, kostbare juridiske kamper. Selv om jeg til slutt ble renvasket, ble navnet mitt ‘radioaktivt’ så jeg kunne ikke finne noen jobb.
I dag er selve informasjonen jeg ble straffet for å fremme – som lavkarbodietter mot type-2 diabetes og at det ble skrevet ut for mye resepter på statiner – allment akseptert.
Men da var skaden skjedd.
Det er slik systemet virker
Dette BIO-memoet gir innblikk i hvordan systemet fungerer. Disse taktikkene er ikke unntaket, de er spillerboken.
Enten det gjelder mat, kjemikalier eller legemidler, er mekanismen den samme: mektige industrier med milliarder på spill, som mobiliserer koordinerte, skjulte kampanjer for å dempe kritiske oppfatninger.
De trenger ikke å skyte deg ned på gaten eller legge et hestehode i sengen din. De bare setter maskinen i bevegelse. Målet er å bryte deg ned fra alle kanter til du er profesjonelt, økonomisk og følelsesmessig ødelagt.
De diskuterer ikke med deg. De isolerer deg. De tilbakeviser ikke argumentene dine. De av-legitimerer deg.
Bak kulissene er maskinen nådeløs – drevet av PR-firmaer, frontgrupper, bransjeorganisasjoner og erobrede medier.
Den virkelige trusselen er åpenhet
Det RFK jr. står overfor nå, ligner på det jeg møtte for et tiår siden. Og vi kjenner oppskriften.
Den farmasøytiske lobbyen vil fortelle deg at alt dreier seg om din sikkerhet, og at det handler om å beskytte publikum mot feilinformasjon.
Men sannheten er at de har bestemt seg for at dissidenter som Kennedy er farlige og truer deres strøm av medisiner som de pumper ut på markedet. Sannheter er farlige for tilliten hos investorene og farlige for det påvirkningsmaskineriet de har brukt flere tiår på å bygge opp.
Så de har gjort det disse bransjene alltid gjør når de er truet, de har tatt i bruk dreieboken.
Og selv om Kennedy kan være målet i dag, kan det være hvem som helst i morgen. En journalist. En lege. En vitenskapsmann. En pasient. Jo mer du truer deres mål, jo hardere slår de til.
I bunn og grunn handler dette om hvorvidt uenighet i det hele tatt skal være tillatt, om noen som utfordrer velbefestet makt skal kunne overleve motangrepet. Om systemet eksisterer for å beskytte befolkningen, eller for å skjerme de som tjener på det.
For når du først har sett maskinen på nært hold, slik jeg har, kan du ikke lenger la være å få øye på den.
Originalen til denne artikkelen finner du her:
The ‘plot’ to take down RFK Jr looks familiar
Artikkelen er oversatt til norsk av Einar Flydal.
Milliarder til våpen, men ikke til mat
Av Romy Rohmann - 10. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/milliarder-til-vapen-men-ikke-til-mat/
Norge skal bruke 5 prosent av BNP på forsvar og sikkerhet – men økt matproduksjon skal vi ikke ha!
3,5 prosent av BNP til forsvarsbudsjettet, som skal gå til å styrke forsvarets operative kapasitet og materiell.
1,5 prosent av BNP til sivile tiltak: Disse midlene skal gå til å styrke sivil beredskap, motstandskraft og evne til å håndtere hybride trusler og cyberangrep.
Norge er dårligst i klassen på egen sjølforsyning og matsikkerhet, hvor blir det av satsningen på matberedskap? Vi trenger et robust matsystem som kan fø den norske befolkninga, et matsystem basert på norske ressurser, levende lokalsamfunn og produksjon i hele landet, det vil gi den beste beredskap.
Vi skrev dette på steigan.no i 2022:
Vi må bruke jorda der folk bor og der jorda er, en befolkning i Nord må være sjølforsynt også på ressurser i sitt nærområde. Det er dårlig beredskap å satse på at en landsdel er avhengig av langveis mattransport når mulighetene for godt jordbruk og husdyrhold er nært.
Når vi nå ser at matusikkerheten i verden øker blir også jordbruk i nord viktigere. Opprettholdelse av matproduksjon i hele landet er viktig for nasjonal matsikkerhet.
Et land som baserer seg på import av 60% av maten vi spiser er svært utsatt. Matproduksjon er viktig, men alt rundt må også være på plass, det må være tilgjengelige slakterier, maskindeler, verksteder og lignende. Det har nok alltid vært krevende å være jordbruker i nord og med endringer både i klima og press fra gruve- og vindkraftutbygging opplever bøndene mange utfordringer. Med så mange nedleggelser av gårdsbruk som vi opplever i landet vil et område med allerede svært spredt bosetning oppleve nedleggelser som gjør at det blir svært langt mellom brukene og dermed færre å samarbeide med og igjen lengre avstander til tjenestene bøndene er avhengig av. Et levedyktig landbruk er grunnlaget for bosettingsstrukturen i nord, og dermed beredskapen for landsdelen.
Robert Mood sa i 2023 dette på ei samling med Mening, mat og mot: Investeringer i landbruket gir bedre beredskap enn stridsvogner.
(Mening, mat og mot er en folkebevegelse som løfter betydningen av matsikkerhet, beredskap, forbrukermakt og levende lokalsamfunn.)
I de siste 5 åra har vi i Norge mistet fire bønder om dagen, nå i 2025 er vi nede i under 40.000 aktive gårdsbruk. Det betyr at det i realiteten er 40.000 bønder som skal fø ei befolkning på 5,5 millioner, alle bør forstå at det er en umulighet. Vi må sjølsagt ta med fisken i landet vårt men det er også avhengig av transport og distribusjon over hele landet.
Men militær aktivitet skal det satses på uansett: Ørland flystasjon utvides. Forsvarsbygg ønsker å utvide flystasjonen med 1,5 kvadratkilometer, som innebærer å ta i bruk 1500 dekar landbruksjord.
Hvem får skylda for problemene i Oslofjorden, det er bønder og fiskere, mens anlegget til Chemring Nobel på Sætre i Asker produserer eksplosive kjemikalier som brukes til å lage ammunisjon. Et avfallsstoff fra produksjonen er nitrogen, som slippes ut i Oslofjorden.
Nitrogen fra avløpsvann, industri og jordbruk er en av hovedårsakene til miljøproblemene i Oslofjorden.
Klima- og miljødepartementet har likevel gitt fabrikken lov til å femdoble nitrogenutslippene sine, fra opptil 41 til 200 tonn i året, fram til 2028, skriver Teknisk ukeblad.
Jeg sier ikke at krig i Norge er en umulighet, med den krigshissinga Norge og Europa holder på med er dette sjølsagt en helt reell mulighet. Men skal vi ta konsekvensene av denne politikken våre politikere enstemmig følger må vi se på vår totale beredskap og ikke tro på at «våpen er veien til fred», som Jens Stolenberg hevder.
Nye regler, restriksjoner og kostbare kjemiske løsning pålegges landbruket og matproduksjonen vår, og noen får seg til og med til å utpeke kua til en miljøversting.
Vi får ikke flere matprodusenter på denne måten, vi har politikere og myndigheter som ikke setter befolkningens behov først. Det er på høy tid å få seg noen nye som prioriterer befolkningas behov på første plass.
Underkastelse under en gudfar?
Av Øyvind Andresen - 10. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/underkastelse-under-en-gudfar/
Vi har valget: enten å ta opp kampen eller kapitulere for diktat.
Gunnar Sætra skriver et viktig innlegg i Fædrelandsvennen 5/7 der han tar utgangspunkt i NATOs generalsekretær Mark Ruttes pinlige og ydmyke brev til USAs president Donald Trump i forkant av det siste Nato-toppmøte i Haag i juni.
På dette møtet besluttet alle Nato-landene seg for å øke forsvarsbudsjettene til fem prosent etter ordre fra «Pappa» som Rutte spøkefullt kalte Trump. Også Norge fulgte opp. Jeg har tidligere kommentert dette i et tidligere innlegg i Fævennen 30/6 under overskriften: «Ja til velferd – nei til mer våpen».
Sætra trekker en interessant historisk parallell til brevet som Stortingets presidentskap sendte 13. juni 1940 til den tyske okkupasjonsmakten. Alle de politiske partiene (utenom NKP samt Carl Hambro fra Høyre) var villige til å avsette Nygaardsvold-regjeringen og suspendere kongehuset. Brevet fra presidentskapet ble sendt helt til topps, til Adolf Hitler. I brevet står at det norske folk var beredt til å slutte fred med Tyskland: «Vi har den sikre overbevisning at tysk høysinn i denne sak vil bidra avgjørende til å fremme den vennskapelige utvikling mellom Norge og Tyskland, som også er vårt mål».
Denne hendelsen er bakgrunnen for betegnelsen «Kongens nei» som ble brukt om kong Haakon 7.s tale fra London den 8. juli 1940, der han avslo anmodningen om å abdisere. Seinere er dette tematisert i en kjent film med samme navn.
Sætra stiller det betimelig spørsmålet: «Hvor går grensen for salg av den norske sjelen til underkastelse?». Ledende norske politikere har i dag valgt å kapitulere og følge Trumps ordre om å bruke opp mot 50.000 kroner per nordmann til militære formål hvert år framover. I tillegg har de sørget for at det er tolv amerikanske baser der amerikansk lover gjelder, og der USA har full råderett og kan utplassere de våpnene de ønsker, eventuelt også atomvåpen, ifølge Nei til Atomvåpen.
La oss tenke oss hva vi ville gjort om vi levde i en landsby der en mafiaboss styrte. Vi kan kalle han «Pappa», «Far» eller «Gudfar», som det passer oss. Må vi bøye hodet, underkaste oss og betale beskyttelsespenger eller skal vi stå opp mot utpressing? Det er i alle fall ingen tvil om hva som er moralsk riktig: For hvis vi ikke protesterte mot trusler og vold, vil bare undertrykkelsen fortsette til evig tid.
Så svaret må bli: Den norske folkesjelen er ikke til salgs! Vi underkaster oss ikke diktat fra en militær overlegen part, styrt av en mafiaboss.
Les også:
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Øyvind Andresen.
Demokratiet råtner – og vi later som ingenting
Av Dan-Viggo Bergtun - 10. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/demokratiet-ratner-og-vi-later-som-ingenting/
I snart femti år har jeg trofast møtt opp ved hvert eneste stortingsvalg. Gang på gang har jeg lagt stemmeseddelen i urnen, båret av troen på at folkestyret betyr noe og at min stemme er en byggestein i et felles demokratisk prosjekt. Men den troen er i ferd med å briste. For det vi kaller demokrati i dag, ligner mer på et skuespill enn et reelt folkestyre. Makta har forflyttet seg ut av folkets hender og inn i lukkede rom, langt borte fra vår innflytelse. Det som står igjen, er et rituale vi fortsatt deltar i, men som ikke lenger gir oss reell styring.
Jeg er ikke bare skuffet. Jeg er dypt bekymret. For det som engang var vår felles styrke nemlig tilliten, åpenheten og engasjementet er i ferd med å kveles. Ikke av et kupp. Men av noe langt farligere: systematisk, sakte og kaldt forfall, kamuflert som «stabilitet» og «ansvarlighet».
Hva betyr det egentlig å stemme i dag? Hvor mye makt ligger igjen i stemmeseddelen? Når jeg går til valg, velger jeg mellom partier som snakker forskjellig, men gjør det samme. Retningen er gitt uansett. NATO, EØS, privatisering, sentralisering, militær opprustning, underkastelse for EU og USA … det går i ett. Det spiller ingen rolle om vi stemmer blått, rødt eller grønt … maskineriet fortsetter uansett. Dette er ikke demokrati. Det er teater.
Fra folkestyre til markedsstyring
Demokratiet ble solgt ut da vi lot markedet overta samfunnets styringsverktøy. Når energipolitikk, helsevesen, utdanning og forsvar underlegges kommersielle interesser, hva står da igjen? Når offentlige tjenester pakkes inn i selskapsformer og driftes for profitt. Hvor er folkemakten?
Og verre: Når lovene våre ikke lenger vedtas i Norge, men kopieres fra Brussel og klistres inn i Stortingets protokoller, uten debatt, da er det ikke lenger vi som styrer landet. Da er vi en administrativ satellitt. En lydig datterstat som nikker, smiler og adlyder.
Er det noen som husker at vi stemte NEI til EU – to ganger?
Pressen har sviktet og folk holder kjeft
Der media skulle vært vaktbikkje, er den blitt husbikkje. Der kritiske spørsmål burde vært stilt, serveres i stedet statsautorisert synsing og NATO-vennlig propaganda. De som forsøker å rope varsko, enten det er om utenrikspolitikk, vaksineprofitt, krigsretorikk eller nedbygging av sivile rettigheter, latterliggjøres, sensureres eller stemples som “konspirasjonsteoretikere”.
Ytringsfriheten, denne bærebjelken i ethvert demokrati, visner. Vi tør ikke si det vi mener lenger. Ikke i lunsjen, ikke på jobben, ikke i avisa, fordi vi frykter å bli satt i bås, kansellert eller stemplet som fiender av “fellesskapet”. Hva slags demokrati er dette; Der frykten for å si sannheten er større enn lojaliteten til systemet?
Krigsmaskinen marsjerer uten folkets samtykke
Norge, som en gang var en fredsnasjon, er nå en villig medspiller i USAs krigsmaskineri. Vi sender våpen. Vi bygger amerikanske baser på norsk jord. Vi lar fremmede makter operere fritt i våre egne områder. Og vi holder kjeft som om dette er naturlig, som om vi har bestemt det sammen.
Men vi har ikke bestemt det. Folket er aldri blitt spurt. Og når noen våger å stille spørsmål, om Ukraina, om Syria, om Libya, om Afghanistan, får de høre at de støtter “feil side” og at de er “putinister”, “venstreekstreme”, “nasjonalister”, “kverulanter”.
Jeg har sett krig. Jeg har vært der. Jeg vet hva det gjør med mennesker. Det er ikke noe vi skal lefle med. Og det er ikke noe vi skal late som er “for frihetens skyld” når det handler om ressurser, geopolitikk og stormaktslogikk.
Et folk uten styring er bare et publikum
Vi sitter som publikum i vårt eget samfunn. Vi ser på at avgjørelser tas over hodene på oss. Vi ser på at rettigheter raseres, at forskjellene øker, at hele kloden militariseres og digitaliseres. Så bare nikker vi og sier “det er vel sånn det må være nå”.
Nei. Det er ikke sånn det må være.
Et folk uten kontroll over sin egen retning er ikke fritt. Et system der makten glir unna folket, er ikke et demokrati, det er bare en fasade.
Og denne fasaden holder på å slå sprekker. Spørsmålet er: Har vi mot til å se bak den?
Jeg skriver dette som en som har stemt. Som har trodd. Som har brukt livet på å delta. Men nå sier jeg tydelig: Systemet vi har i dag er ikke bærekraftig. Det er ikke lenger folkets system. Det er et kontrollsystem. Et lydighetssystem. Et globalt markeds- og krigssystem der vi kun har én rolle: å akseptere, ikke å styre.
Det er på høy tid å si nei. Nei til lydighet. Nei til å stille oss bak krig. Nei til å la demokratiet reduseres til en seremoni.
Vi må reise oss. Ikke med vold, men med tydelighet. Med ærlighet. Med uavhengige medier. Med lokal organisering. Med ekte, modige spørsmål.
Vi må gjenerobre demokratiet før det er helt dødt.
Av Dan-Viggo Bergtun, en norsk FN-veteran og samfunnsdebattant med et sterkt engasjement for fred, menneskerettigheter og veteraners velferd. Han har hatt en lang karriere innen norsk og internasjonalt veteran-arbeid og har vært en tydelig stemme i spørsmål om demokrati og global sikkerhet.
Mytene om Andrew Wakefield – del 8
Av Foreningen lov og helse - 10. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/mytene-om-andrew-wakefield-del-8/
Tema for denne delen: en utrolig Wikipedia-artikkel, samt avslutning på denne serien.
Av Terje Hansen
Foreningen lov og helse, 9. juli 2025
Dette er del 8 og siste del. Før jeg gjør en oppsummering til slutt skal jeg si noen ord om Wikipedia.
Litt generelt om Wikipedia
Konseptet Wikipedia har en slags elastisitet som de mer anerkjente kildene ikke har. For eksempel kan man finne interessant informasjon på Wikipedia som ikke finnes på sider som for eksempel Store Norske Leksikons nettsider – informasjon som kan være både sann og viktig. Dette er Wikipedias fortrinn.
Men siden det i betydelig grad er en brukerstyrt informasjonsside er også ustabiliteten enorm. Wikipedia redigeres også av svermer av så vel frivillige som betalte operatører av ymse slag, og de forskjellige etterretningstjenestene manipulerer også informasjon der i høyt tempo. Ut fra det jeg har sett er det sterke indikasjoner på at Storbritannia og Israel er blant de fremste på Wikipedia-manipulasjon og propaganda, men trolig gjelder dette alle de store landenes etterretningstjenester.
I praksis blir resultatet av dette at Wikipedia-artikler som omhandler de temaer som kan kalles «The Current Thing» ofte vil være rene propaganda-stykker og ofte nærmest rensket for sannhet. For å forklare begrepet The Current Thing: det betyr den til enhver tids dagsaktuelle og pågående propaganda-kampanjen. For eksempel var The Current Thing i årene 2020-2022 den utrolige historien om en farlig pandemi som raste verden rundt, med eneste redning i en eksperimentell genterapi, mens fra 2022-2024/25 var det Russlands uprovoserte (som på ingen måte var uprovosert) fullskalakrig (som på ingen måte er fullskala) i Ukraina som var The Current Thing.
Du kan finne «gullskatter» på Wikipedia innen temaer som ikke er The Current Thing og gjerne ting lenger tilbake i tid. Man kan naturligvis bruke Wikipedia som kilde, men man må være bevisst på hvordan og når Wikipedia lyver eller bommer, og hvordan og når de kan fare med viktig og sann info.
Sistnevnte strategi og kildekritikk er ikke akkurat revolusjonerende, for dette er nøyaktig slik man også må gjøre med alle andre kilder. Man må for eksempel vite hvordan lærebøker i skolen eller Store Norske Leksikon sprer «traust» propaganda (mens Wikipedia sprer mer «rabiat» propaganda). Man må like fullt også vite hvordan konsernmedia i dag er et gigantisk propagandamaskineri som har smeltet helt sammen med statlig propaganda, og hvordan begrepet «redaktørstyrt» er et 100% falsk kvalitetskriterium.
Kildekritikk er altså ikke å velge ut et låst sett med kilder som andre definerer som troverdige for deg, men derimot å forstå hvordan forskjellige kilder lyver eller bommer, eller kan ha interessant, viktig og sann informasjon.
Wikipedia om Wakefield-saken
Nå skal jeg se litt på den norske Wikipedia-artikkelen om Wakefield-saken, som er en smått utrolig artikkel, og i det nedenforstående velger jeg ut noen utdrag:
Her konstateres det uten fnugg av tvil at forskningen var forfalsket, og det formuleres slik at det gir inntrykk av at dette var forskning fra Wakefield alene, og ikke til sammen 13 prominente forskere. Videre:
Først igjen en pussig påstand om at ingen har lykkes med å replikkere studien. Deretter konstateres det igjen uten fnugg av tvil at det ble jukset, og at jukset sågar også ble avdekket. Ikke bare påstått av en skandalejournalist, men altså avdekket. Og så legges løgnen til om disse økonomiske motivene, som vi viste i del 2. Videre:
Dette er et utrolig avsnitt. Først, man hevder at forekomsten av meslinger har steget i Storbritannia, og det synes man å kunne dokumentere at er Wakefields skyld. Dette har sågar ført til at barn har dødd. Fra en sak hvor 13 prominente forskere finner urovekkende funn, uten å overhode påberope seg skråsikkerhet, og hvor de varsler om at disse funnene bør undersøkes videre, blir dette i norsk Wikipedia til en sak hvor Wakefield nærmest direkte har drept barn. Videre:
Igjen et utrolig avsnitt. Her beskriver man at «…Wakefield har mange tilhengere verden over» (min utheving), slik at tematikken igjen betraktes som en fotballkamp hvor lagene har tilhengere/supportere. Jeg beskrev i del 1 hvordan dette muligens røper at de som har skrevet dette ikke vurderer tematikken seriøst og vitenskapelig, men ideologisk. Og så kobles naturligvis Trump inn, for å liksom kunne vise at supportene av Team Wakefield IL heier på et drittlag man bør bue på.
Men så skal jeg trekke frem en stor kuriositet:
Hva? Jeg som har prøvd i åtte deler å vise at det på ingen måte var noe svindel, men så har han sannelig innrømmet å ha svindlet!? Wakefield hadde altså faktisk svindlet, for man innrømmer vel ikke noe man ikke har gjort!? I tillegg – her har man klart å finne ut av motivasjonen bak uhyrlighetene også; det var for «…å mistenkeliggjøre vaksiner», altså Ikke bare MMR-vaksiner, men faktisk vaksiner per se.
Konsernmedier som for eks. ABC nyhetene kunne også fortelle det samme:
Dette må vel være spikeren i den kisten jeg har forsøkt å snekre sammen – for konsernmedier som ABC Nyheter er jo «redaktørstyrte», og redaktørstyrt betyr at ting er «solid og bra». Og at ting er sant. Eller?
Nå skal vi se litt på når Wakefield gjorde denne innrømmelsen, for Wikipedia har kilde må vite (se fotnote 7 i den norske Wikipedia-artikkelen):
La meg oversette til norsk:
Legen bak studien som utløste en kollaps i folks tillit til den kombinerte vaksinen mot meslinger, kusma og røde hunder (MMR) sa til en disiplinærkomité forrige uke at han fant på detaljer om sin sønns bursdagsfest — der han tok blodprøver fra flere barn — da han holdt en tale i California.
Og lenger ned:
…(…) Dr. Wakefield fortalte GMC-panelet at han hadde funnet på disse detaljene for å underholde sine tilhørere.
Hvis du klør deg i hodet nå skal jeg forklare: Wakefield holdt en gang en tale hvor han snakket om en bursdagsfest hvor det også var tatt noen blodprøver av noen barn. Da Wakefield holdt talen og snakket om bursdagfesten fant han på/overdrev noen detaljer om barnas oppførsel i bursdagsfesten, dette gjorde ham for å muntre opp stemningen.
Dette har i propaganda-maskineriet blitt til at han til slutt innrømmet å ha jukset med forskningen sin. You can’t make this shit up.
Oppsummering:
Saken med Wakefield viser etter min mening flere ting.
Den viser for det første at sannhet og virkelighet er faktorer som overhode ikke lenger har betydning i Norge og Vesten; narrativer og falsk moralpryd er det eneste som teller.
Den viser dernest at vi i Norge har et nesten helt vanntett propaganda- og sensurapparatur.
Den viser videre at det finnes spørsmål du ikke kan stille i Norge og de vestlige samfunn. Det er en rekke slike ulovlige spørsmål, og spørsmål ved vaksiner er et av de mest sentrale og ulovlige/kjetterske av dem.
Saken viser videre også at omkostningene for å likevel stille slike spørsmål er enorme, hvor de vestlige og norske propaganda-maskineriene med konsernpresse, politikere og akademia i pardans går på høygir.
Jeg er svært overbevist om at grunnen til at dette skjer, som vist i del 7, overskrider et rent spørsmålet om penger. Big Pharma tjener riktignok milliarder på at vi får sprøyter uten stans, men denne saken stod i fare for å lage en seriøs sprekk i et drøyt 100 år gammel medisinsk paradigme som er en av verdens beste kontrollmekanismer.
Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.
Det er den siste artikkelen i en serie på åtte.
Artiklene har emneknaggen @Wakefield.
Apropos Wikipedia
En gang i mellom tar vi en titt på Wikpedias artikkel om Pål Steigan og dens redigeringshistorikk. Det er pussig propaganda.
Red.
Personvern eller ytringsfrihet
Av Eirik Kolstad Kjønnøy - 10. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/personvern-eller-ytringsfrihet/
Regjeringens strategi mot desinformasjon og Eus Digital Service Act vitner om en politikerklasse som forsøker å sette enda trangere rammer for den offentlige debatten.
I de siste årene har man sett økt engasjement fra vestlige stater som forsøker å påvirke informasjonsstrømmene. I forbindelse med covid-19 la den amerikanske staten føringer for twitter og facebook, og EU innførte i 2022 Digital Service Act. DSA er kort sagt en forordning for sosiale medier og den blir sannsynligvis også innført i Norge, hvor regjeringen 16. juni la frem sin strategi mot desinformasjon. Ikke overraskende vektlegger også dette strategidokumentet farene ved sosiale medier.
Forståelig med regulering
Siden sosiale medier, sammen med andre store tech-giganter, ikke har respektert folks personvern og har solgt brukerdata, mens de heller ikke har gitt brukerne særlig med klagemuligheter, er det også naturlig at de blir forsøkt regulert. Det er derfor heller ikke ensidig negativt at EU forsøker å gi de største sosiale mediene rammer med hensyn til personvern og brukerrettigheter. I tillegg er det forståelig at veksten i KI-generert innhold skaper økt bekymring, og at dette er innhold som lettere kan spres på sosiale medier. Samtidig kan man ikke se vekk ifra hvordan reguleringene inngår i en trend, hvor stater og EU forsøker å hemme mulighetene for å spre visse synspunkter.
Mer enn desinformasjon
Tilfellene med Twitter (X) fra lockdown-perioden, er klare eksempler på en slik hemming, da den amerikanske regjeringen la press på sosiale medier for å begrense innhold som ikke samsvarte med den offentlige pandemi-strategien. Dette medførte ifølge forskeren David Zweig at faglige påstander, som stemte med fakta men ikke med det offisielle synet til regjeringen ble sensurert bort.
Det man ser i den norske regjeringens «strategi mot desinformasjon» er ikke like åpenbart, noe som dog ikke nødvendigvis gjør saken så mye bedre. For vagheten til dokumentet er i seg selv potensielt hemmende. Det er nemlig ikke bare desinformasjon, falsk og villedende informasjon, som er en utfordring ifølge dokumentet, men også «annan informasjonspåverknad». Når regjeringen i tillegg skriver at den norske befolkningen er et mål for russisk påvirkning som «freistar å svekkje støtta vår til Ukraina», så får man en klart inntrykk av at dette ikke er et akseptabelt standpunkt. Tanken løper fort til det kasserte uttrykket anti-statlig tankegods. Samtidig kan man ikke beskylde regjeringen for å stemple noen som meningsforbrytere. Det er heller snakk om å legge til rette for andre som er villig til å stemple, mens regjeringen selv nøyer seg med å antyde hvem samfunnet trues av.
Overlagt vagt
Et annet eksempel på en slik antydning er når regjeringen skriver at det allierte fellesskapet i Europa og en omstillingsdyktig økonomi er grunnleggende for Norges trygghet, og at disse forholdene trues av desinformasjon og andre informasjonstrusler. Det hadde selvsagt vært mer klargjørende å skrive «utenlandsk påvirkning» om det bare var dette var trusselen man mente å sikte til. Når det derimot står at landet trues av «andre informasjonstrusler» er det lett å tolke dette som en fraråding mot å uttrykke Nato-motstand. I tillegg til en oppfordring om å være forsiktig med å mene for mye om det økonomiske systemet, som kan trues av et for regulert og ufleksibelt strømmarked.
Digital Service Act
I forbindelse med regjeringens strategi mot desinformasjon vil Norge gjennom EØS-avtalen sannsynligvis innføre Digital Service Act, som er en forordning fra EU. Regjeringen skriver følgende om den:
«DSA skal fylle det juridiske «tomrommet» og erstatte dagens praksis der plattformeierne selv regulerer hvilke innhold som tolereres. Reguleringen tar sikte på å gi større demokratisk kontroll og tilsyn med plattformene, og redusere risiko for manipulasjon og ulovlig innhold. Målet er å sikre et tryggere internett for forbrukerne, med mer åpne, gjennomsiktige og pålitelige plattformer».
Større demokratisk kontroll og mer åpne plattformer høres unektelig bra ut. Når man ser hvilke følger forordningen har ført til i EU-land får man imidlertid helt andre assosiasjoner. Ifølge en studie utført av Vanderbilt University i 2023 er 87.5 til 99.7% av alle kommentarer som slettes på Youtube og Facebook i Sverige, Frankrike og Tyskland lovlige. Tatt i betraktning av at 88.8 til 94.8% av de slettede kommentarene ifølge Metas egne rapporter blir slettet av dem selv, er det tydelig at selskapet føler et sterkt behov for å slette lovlige kommentarer. Kanskje ikke så rart når de risikerer bøter på opp mot 6% av selskapets inntekter ved eventuelle brudd på DSA.
Tech-giganter som etterretningsbyrå
DSA krever også at de største selskapene årlig leverer en rapport om hvordan de kan ha negativ virkning på blant annet folkehelsen, den offentlige debatten og valgprosesser. Ordbruken «negativt virkning» er direkte hentet fra den norske regjeringens egne gjengivelse av forordningen, og er svært interessant da den rommer langt mer enn det som er ulovlig. De største sosiale mediene må altså forholde seg til omtrentlige krav fra EU, all den tid det i lovteksten er vanskelig å finne noen definisjon eller forklaring på hva «negativ effekt på den offentlige debatten og diskursen» er. Med andre ord blir noen av de største tech-gigantene pålagt å gjøre etterretningsarbeid, som går langt utover å registrere og sanksjoner ulovlige ytringer.
Ikke lengre nok å kunne sette dagsorden
Å pålegge de største sosiale mediene å gjøre arbeidet til e-tjenestene er et kapittel for seg selv, som også omfatter andre forsøk på å styrke båndene mellom staten og mediene. Disse forsøkene som man også ser i regjeringens oppfordring til å styrke de redaktørstyrte mediene, er i den grad de lykkes med på å undergrave medienes funksjon som en vaktbikkje, som går staten kritisk etter i sømmene.
For øvrig viser DSA og den norske regjeringens kamp mot desinformasjon at det ikke lengre er nok for tilhengerne av Nato og nyliberalismen å kunne sette dagsorden og vinkle saker på en måte som er fordelaktig for seg selv. Den rådende orden trenger tydeligvis også hjelp til å begrense ytringsrommet. Ikke ved en juridisk begrensning av ytringsfriheten, men gjennom antydninger og vage definisjoner, som oppfordrer selskaper og individer til selvsensur. Samtidig utsettes befolkningen for en form for utpressing, hvor man må velge mellom personvern og et mer tolerant ytringsklima. Et falskt kompromiss som man blir påtvunget av en stadig mindre selvsikker politikerklasse.
Israel, USA og Iran: Krigen har nettopp begynt – del 2
Av skribent - 10. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/israel-usa-og-iran-krigen-har-nettopp-begynt-del-2/
Til tross for triumferende erklæringer mener Netanyahu og Trump at «tolvdagerskrigen» var en fiasko. Konflikten er dømt til å fortsette, med økende risiko for regionen.
Til tross for lange og grundige forberedelser, og den logistiske og etterretningsmessige støtten fra USA, oppnådde ikke angrepet som ble iverksatt av Israel 13. juni de tiltenkte målene.
Som Hesamoddin Ashna, en tidligere rådgiver for den tidligere iranske presidenten Hassan Rouhani, bemerket gikk verken Israel eller Iran seirende ut av «tolvdagerskrigen», og ingen av dem føler seg beseiret.
Våpenhvilen er langt fra permanent, men betinget av hvert lands evne til å «gjenoppbygge offensive og defensive evner, økonomisk styrke og sosial samhørighet så raskt som mulig».
Israel oppnådde imidlertid ikke det ønskede resultatet. Netanyahu-regjeringen hadde siktet mot noe mer ambisiøst enn å redusere Irans atomprogram (og selv dette siste målet mislyktes i stor grad, som vi skal se).
Den israelske militærledelsen forsøkte en fullverdig regimeskifteoperasjon, eller til og med statskollaps, mot Iran.
En sofistikert etterretningsoperasjon
Israelske strateger hadde planlagt en operasjon som skulle kombinere luftmakt med spesialoperasjoner utført på iransk jord av israelske kommandosoldater og rekrutterte operative styrker på bakken, som utplasserte svermer av små droner for å nøytralisere iransk luftforsvar og maksimere overraskelseseffekten.
Arbeidet med å forhåndsposisjonere dronene på iransk territorium hadde åpenbart begynt måneder i forveien, og minner sterkt om Operasjon «Spider Web», som Ukraina brukte 1. juni i fjor for å angripe en rekke russiske militærbaser og skade eller ødelegge flere av Moskvas strategiske bombefly.
Gitt likheten (angående den enestående bruken av droner) og den tidsmessige nærheten mellom de to operasjonene, som begge krevde omfattende planlegging, kan det ikke utelukkes en prosess med «osmose» mellom etterretningstjenestene i de to landene gjennom «formidling» av vestlige tjenester.
Både amerikanske og britiske etterretningstjenester har svært nære bånd til ukrainske og israelske tjenester. London ser ut til å ha en eksplisitt avtale om militært samarbeid med Israel mot Iran.
«Halshugging» av den islamske republikken
I april, bare en måned etter at han tiltrådte, bestemte den nye israelske hærkommandanten Eyal Zamir at juni ville tilby det beste «mulighetsvinduet» for operasjonen mot Iran.
Ved siden av aksjonen som hadde som mål å nøytralisere iransk luftforsvar, hadde Israel planlagt en reell halshuggingsoperasjon ikke bare av de vitenskapelige lederne av det iranske atomprogrammet, men også av landets militære (og politiske) ledere.
Kampanjen mot atomforskere, kalt «Operasjon Narnia», førte til at omtrent femten av dem ble eliminert (sammen med dem ble ofte familiene deres utryddet).
Angrepet mot militærledere, som israelerne kalte «Operasjon Rødt bryllup» (etter en scene fra «Game of Thrones»), førte til drapet på et dusin høytstående militærledere, inkludert sjefen for de væpnede styrkene, Mohammad Baqeri, den øverste sjefen for revolusjonsgarden, Hossein Salami, og sjefen for romfartsstyrkene til den samme væpnede styrken, Amir Ali Hajizadeh.
Ali Shamkhani, en betrodd rådgiver for øverste leder Ali Khamenei, som først ble antatt å være død, overlevde så vidt alvorlige skader i en bombing av hjemmet hans.
Israels forsvarsminister Katz sa at Khamenei selv ville blitt eliminert hvis militæret i Tel Aviv hadde hatt muligheten, men det hadde vært umulig å finne ham.
Katz’ uttalelser ser ut til å motsi tidligere uttalelser fra USAs president Donald Trump.
17. juni skrev han på Truth Social, hans favorittnettsted på sosiale medier: «Vi vet nøyaktig hvor den såkalte ‘øverste lederen’ gjemmer seg. Han er et lett mål, men han er trygg der. Vi kommer ikke til å eliminere ham (vi kommer ikke til å drepe ham!), i hvert fall ikke ennå».
Etter at de øverste iranske militærlederne ble drept, mottok andre generaler truende telefonoppringninger som krevde at de skulle spille inn en video av overgivelsen, ellers ville barna deres bli drept. Ingen av dem ga imidlertid etter for truslene.
Noe som forsterker mistanken om at Israel hadde som mål å provosere frem et kollaps av den iranske staten, er at de paramilitære styrkene Basij og andre interne sikkerhetsstrukturer, hovedkvarteret til statlig fjernsyn og Evin-fengselet, der de viktigste dissidentene holdes fengslet, ble rammet (rundt sytti mennesker ble drept i bombingen, inkludert fanger og deres besøkende familiemedlemmer).
Totalt 28 iranske provinser har blitt rammet av israelske bombeangrep, som ikke bare har rettet seg mot militære mål, men også mot sivil infrastruktur, inkludert drivstoffdepoter, varehus, boligområder og sykehus, noe som har resultert i over tusen tapte menneskeliv, ifølge en rapport fra den ikke-statlige tilknyttede organisasjonen Human Rights Activists in Iran (HRAI).
En uventet reaksjon
Dette frontalangrepet fra Israel hadde imidlertid motsatt effekt av det Netanyahu-regjeringen håpet på. Den islamske republikken motsto ikke bare angrepet, men viste også en enhet som overrasket israelere og amerikanere.
De fleste iranere oppfattet ikke den israelske handlingen som et angrep mot regimet i Den islamske republikk, men mot nasjonen Iran.
Til tross for det iranske samfunnets mangfoldige natur og dets mange etniske tilhørigheter, deler iranere en sterk følelse av nasjonal identitet formet av det kollektive minnet om en rekke utenlandske intervensjoner i landet.
Utover ideologiske og sosiale forskjeller prioriterer de fiendtlighet mot utenlandsk aggresjon, spesielt vestlig aggresjon, fremfor harme mot regjeringen.
Opposisjonsgrupper støttet av Vesten, som den islamistisk-marxistiske sekten Mojahedin-e Khalq (MEK), eller royalistene som er lojale mot Reza Pahlavi (sønn av den avsatte sjahen, og oppfattet av mange iranere som en marionett i hendene på USA og Israel), har ingen røtter i landet.
Etter det første sjokket og til tross for tapet av de øverste sjiktene i kommandokjeden, reagerte stats- og militærapparatet ved å raskt erstatte de drepte kommandantene og demonstrere soliditeten til en lagdelt og institusjonalisert struktur, ikke avhengig av enkeltstående karismatiske skikkelser.
Det ble ikke registrert noen avhopp innenfor disse apparatene, intet forsøk på opprør, men tvert imot skjedde det en markant gjenforening innen befolkningen.
Regn av iranske missiler
Siden kvelden 13. juni har iranske styrker svart med å skyte opp bølger av missiler og droner mot israelsk territorium. Iranske angrep økte i intensitet i de påfølgende dagene og nådde en penetrasjonsgrad på 16% av Israels missilskjold, ifølge en Telegraph-undersøkelse basert på satellittdata.
Dette betyr at dusinvis av iranske ballistiske missiler har truffet israelsk territorium og forårsaket omfattende skader (anslått til 3 milliarder dollar, ifølge Bloomberg).
Den israelske avisen Haaretz anslår at 480 bygninger ble skadet bare i Tel Aviv, mange av dem alvorlig.
Selv om den israelske regjeringen har innført sensur på strategiske mål truffet av Iran, har iranske missiler ifølge den nevnte Telegraph-undersøkelsen truffet minst fem israelske militærbaser spredt over forskjellige deler av landet.
Disse inkluderer en større flybase, et etterretningssenter og en logistikkbase.
Blant andre mål som er truffet, nevner den britiske avisen sju energiinfrastrukturer (inkludert et raffineri i Haifa), to bygninger fra Weizmann-instituttet, et av landets viktigste forskningssentre, og Soroka University Medical Center.
Skader på boligområder har fordrevet 15.000 mennesker.
The Telegraph siterer også den kjente israelske journalisten Raviv Drucker fra Channel 13, som sa at flere iranske angrep på israelske militærbaser har truffet mål, men på grunn av sensur har disse ikke blitt rapportert.
«Dette har skapt en situasjon der folk ikke innser hvor presise iranerne var og hvor mye skade de forårsaket på mange områder», sa Drucker.
Takket være det tette nettverket av bomberom registrerte Israel bare 28 ofre, men den israelske økonomien var lammet i tolv dager.
I tillegg til kostnaden for skader og tap som følge av den økonomiske blokaden må man legge til militærutgiftene som følge av bruken av Israels komplekse missilskjold for å forsøke å avskjære iranske utskytningsramper. Ifølge Haaretz utgjorde disse utgiftene rundt 287 millioner dollar per natt.
Totalt sett har krigen med Iran kostet Israel flere milliarder dollar (12 milliarder ifølge finansminister Bezalel Smotrich).
En enorm sum for en konflikt som bare varte i tolv dager, spesielt med tanke på at Israels forsvarsbudsjett var på 46,5 milliarder dollar i 2024 (etter å ha vokst med 65% sammenlignet med året før).
Hvem hjalp Israel
Det må legges til at Israel ikke opererte alene verken i sin offensive handling mot Iran eller i sin defensive handling.
I sine oppdrag mot iransk territorium ble israelske jagerfly fylt drivstoff underveis, mellom Syria og Irak, av amerikanske tankfly.
Og en koalisjon av regionale og europeiske land (Frankrike og Storbritannia) hjalp USA med å avskjære iranske missiler og droner rettet mot Israel.
Washington har åpenbart gitt det største bidraget: til de to THAAD-missilbatteriene som er utplassert på israelsk territorium, har de lagt til fem destroyere utstyrt med Aegis-forsvarssystemet i det østlige Middelhavet.
Ifølge estimater sitert av Newsweek har USA brukt mellom 15 og 20% av sitt THAAD-avskjæringsjagerlager til å forsvare Israel mot iranske missiler, til en totalkostnad på over 800 millioner dollar.
Denne massive maktdemonstrasjonen hindret ikke den jødiske staten i å lide skadene som er nevnt ovenfor.
Til slutt måtte Tel Aviv be USA om hjelp til å angripe iranske atomanlegg med tilstrekkelig kraftige «bunker-sprengningsbomber».
Ifølge den israelske forsvarsministeren Katz var ikke Netanyahu-regjeringen sikker på at Trump ville komme dem til unnsetning da de satte i gang angrepet på Iran.
Det var en erkjennelse blant militære eksperter at kanskje ikke engang de kraftigste amerikanske våpnene ville ha vært i stand til å ødelegge iranske installasjoner så dypt under jorden som den i Fordow.
Israel ville derfor ha gamblet.
Til slutt slapp amerikanske B-2-bombefly fjorten GBU-57 MOP-er på to iranske atomvåpenanlegg (tolv på Fordow, to på Natanz). Dette er de kraftigste konvensjonelle våpnene i verden.
Men ifølge Wall Street Journal har USA så langt produsert rundt tjue av disse enhetene, noe som betyr at ved å bombe iranske installasjoner skal de ha brukt opp 70% av reservene sine av denne typen bomber.
Kort tid etter innførte Trump en våpenhvile som til slutt ble akseptert av både Israel og Iran.
Den amerikanske presidentens trekk var sannsynligvis motivert ikke bare av hans motvilje mot å nok en gang kaste Amerika inn i en farlig krig i Midtøsten, men også av det faktum at Israel og USA selv hadde brukt opp et overdrevent antall avskjæringsmissiler og hadde økende problemer med å stoppe iranske missiler.
Som amerikanske eksperter har observert, ville det ha medført ublu kostnader og skader for Israel dersom sammenstøtet hadde utviklet seg til en langvarig utmattelseskrig.
Ingen mål oppnådd
Utfallet av konflikten er derfor alt i alt skuffende for Washington og Tel Aviv.
Israel oppnådde ikke et regimeskifte i Iran, men snarere en gjenforening av landet rundt regjeringen.
Og til tross for de bombastiske uttalelsene fra Trump, så vel som andre medlemmer av Netanyahu-administrasjonen og -regjeringen, er Irans atomprogram, selv om det er skadet, langt fra utslettet.
Kontroversen som oppsto i Washington, etter at et første anslag fra Defense Intelligence Agency (DIA) slo fast at den israelsk-amerikanske bombingen bare hadde forsinket Irans atomprogram med noen få måneder, stilnet da Pentagon anslo forsinkelsen til «to år».
Men denne kontroversen er misvisende, noe Jeffrey Lewis, en amerikansk ekspert på ikke-spredning av atomvåpen, også har påpekt.
Hovedpoenget er at selv om Teheran vil trenge tid til å gjenopprette infrastrukturen til sitt sivile atomprogram, er prosessen som fører til produksjonen av en atombombe mye mer smidig og rask.
Og Iran, som ble bombet til tross for at de overholdt ikke-spredningsavtalen (NPT) og tillot IAEA-inspektører å inspisere atomanleggene deres, har nå alle insentiver til å utvikle et militært atomprogram for å gi seg selv en avskrekkingsmiddel som vil gjøre det mulig for dem å unngå å bli angrepet igjen.
Som Lewis observerte, har hindringen for Irans evne til å produsere en atombombe aldri vært teknisk, men politisk. Med andre ord har Teheran ennå ikke tatt beslutningen om å bygge en atombombe. Men selve tolvdagerskrigen kan ha endret den iranske ledelsens mening.
Etter den israelsk-amerikanske bombingen opphørte Iran samarbeidet med IAEA, hvis inspektører forlot landet.
Videre mangler det over 400 kg med 60% anriket uran, og ingen vet hvor det er. Alt tyder på at iranerne fjernet dette materialet fra områdene Fordow og Natanz i påvente av bombingen.
Iran har sannsynligvis fortsatt nok sentrifuger til å fortsette å anrike uran, og de har minst to nylig bygde befestede områder, i Natanz og Isfahan, som ikke engang har blitt bombet fordi de ligger på dyp som ikke kan nås av selv de kraftigste amerikanske bombene.
Som Lewis rapporterer, har Iran også et underjordisk anlegg utenfor Teheran (Shahid Boroujerdi) for å omdanne uranheksafluorid til metall, en prosess som muligens er nødvendig for å bygge en atombombe.
Dette anlegget, som aldri ble aktivert, kan tas i bruk nå.
Alt tatt i betraktning hadde 2015-avtalen (JCPOA) utsatt Irans atomprogram for nøye overvåking i 15 år (og selv etter at avtalen utløp, ville programmet forbli under IAEA-overvåking).
Bombingen i juni forsinket det med maksimalt noen få måneder (Lewis anslår også dette) og førte til at IAEA-inspektørene trakk seg tilbake fra Iran. Et resultat som etter alt å dømme kan betraktes som en fiasko.
En konflikt som er dømt til å fortsette
Videre, selv om Teheran har uttrykt sin vilje til å gjenåpne forhandlingene, er det tydelig at utsiktene til suksess for øyeblikket er små til ingen, både på grunn av den iranske ledelsens mistillit til Trump-administrasjonen og fordi sistnevntes krav om å demontere all urananrikingsinfrastruktur er uakseptabelt for Iran.
For Tel Aviv og Washington vil imidlertid behovet for å med jevne mellomrom angripe Iran for å skru tiden tilbake for programmet oppstå igjen, dersom atomprogrammet ikke kan elimineres gjennom forhandlinger.
Det endelige målet er imidlertid mye større.
Som den israelske analytikeren Raz Zimmt skrev, fra Tel Avivs perspektiv, «ligger en langsiktig løsning på den iranske utfordringen […] i regimeskifte i Teheran». I mellomtiden vil Israel fortsette sin kampanje mot Iran «gjennom diplomatiske, økonomiske, etterretningsmessige og militære midler, i nært samarbeid med USA».
Det som derfor truer, i beste fall, er en lang, snikende konflikt som vil ha hele regionen som sitt skueplass, der Tel Aviv og Washington vil forsøke å svekke Irans regionale allierte og ytterligere isolere Teheran.
I verste fall kan dette sammenstøtet føre til eksplosjoner som ligner på den nylig avsluttede «Tolvdagerskrigen», men med mye større farenivåer, noe som kan ende opp med å destabilisere hele regionen.
Som jeg fremhevet i den første delen av denne artikkelen, er vi midt i en kampanje for å omdefinere Midtøsten, fra de palestinske områdene til Libanon, Syria, Gulfen (via Abraham-avtalene) og Iran.
En kampanje ledet av Israel, med avgjørende støtte fra USA, en gjeldstynget og synkende supermakt som prøver å komme seg ut av krisen gjennom tvangshandlinger innen økonomi (handelskrigen) og militære handlinger.
Utfallet av denne kampanjen er langt fra sikkert. Den islamske republikken har vist intern styrke og betydelige militære evner.
Iran og Midtøsten, strategiske sett fra et energi- og eurasiske integrasjonsprosjekters synspunkt – fra Kinas Belt and Road-initiativ til den internasjonale nord-sør-transportkorridoren (INSTC) mellom Russland og Iran – er derfor kandidater til å bli et av de heteste og farligste teatrene i kampen for omdefinering av global balanse.
Originalen til denne artikkelen finner du her:
Israele, USA e Iran: la guerra è appena cominciata – Parte II
Første del av artikkelen finner du her:
