Nyhetsbrev steigan.no 10.05.2022
Det økologiske fotavtrykket må minskes
NATO-seier for Moxnes – og for NATO
Koronatiltakene – forbrytelser mot menneskeheten?
Krigsdagbok del 4, 7. til 10. mars 2022
Forfølgelsen av Julian Assange
Stans stedfortrederkrigen i Ukraina!
Millioner av briter har ikke råd til nok mat
Rødt sin skepsis til alternative media fører til splittelse og et svekket parti på sikt
Koronahåndteringen svekker lege pasient forholdet
Det økologiske fotavtrykket må minskes
Av Erik Plahte - 10. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/det-okologiske-fotavtrykket-ma-minskes/
Av Erik Plahte.
Del 7 i en serie om natur, miljø, økonomisk vekst og kapitalisme.
«Grønn vekst» er tidas moteord. Det går alle politikere inn for. Økonomien skal fortsette å vokse, men fra nå av på en «grønn» måte. For fortsatt vekst, det må vi ha. Det er heva over enhver diskusjon i etablerte politiske kretser. Men om veksten skal være «grønn», må menneskeheten legge beslag på stadig mindre av Jordas fornybare ressurser. Å tro at dette kan forenes med evig økonomisk vekst er å tro på julenissen.
Hva menes egentlig med grønn vekst? Per Espen Stoknes, MDG-politiker, iherdig talsmann for grønn vekst, forsker ved BI og en av forfatterne av Agenda-rapporten Grønn vekst for framtida, prøver å gi en presis definisjon i boka Grønn vekst (Tiden, 2020). To sentrale begrep er brutto nasjonalprodukt, BNP, som er totalverdien av alle varer og tjenester levert i landet i et gitt år, og det økologiske fotavtrykket, ØF (engelsk: ecological footprint).
Det økologiske fotavtrykket
Begrepet er utvikla av Global Footprint Network (GFN). Enkelt sagt uttrykker det hvor store fornybare naturressurser som kreves for å produsere de produktene og tjenestene som en person trenger for å opprettholde livet med sitt faktiske forbruksmønster, gjerne målt i ha (1 ha = 1 hektar = 10 dekar = 10 mål). Tilsammen seks faktorer inngår: dyrka mark, beitemark, skog som er kultivert, fiske, karbonutslipp og utbygd landareal.
Figur 1. Det globale økologiske fotavtrykket (rød kurve) og biokapasiteten (blå kurve) i antall hektar pr person fra 1961 til 2018. Det skraverte feltet viser underforbruk (grått) og overforbruk (rødt). Kilde: Global Footprint Network.
I 2018 var ifølge Figur 1 det økologiske fotavtrykket i verden 2,77 ha pr person, mens biokapasiteten hadde sunket til bare 1,58 ha pr person, etter en jamn nedgang iallfall siden 1961. Biokapasiteten uttrykker hvor mange hektar hver person ville hatt til disposisjon dersom alt Jorda produserte hadde blitt forbrukt. Menneskehetens totale økologiske fotavtrykk i 2018 var derfor 1,75 ganger større enn det Jordas økosystemer produserer (1,75 = 2,77 delt på 1,58). Dvs for å dekke menneskehetens faktiske forbruk i 2018 uten å tære på ressursene ville vi trengt 1,75 jordkloder.
I 2020 publiserte IPCC rapporten Climate Change and Land som dokumenterer i hvor stort omfang naturen er påvirka av menneskelig aktivitet og hvilke følger det har for klimaet.
Figur 2. Av Jordas totale isfrie landareal var i 2015 72 % omdanna, degradert eller ødelagt på grunn av menneskelig aktivitet (rød = infrastruktur 1 %, gul = dyrka mark 12 %, grønn = beitemark 37 %, blå = plantasjer og skogsdrift 22 %, rød = relativt uberørt 28 %). Kilde: Tillempa fra IPCC (2020) Climate Change and Land .
Det er skremmende at én eneste biologisk art, homo sapiens, har omdanna hele 72 % av jordas landareal, men enda mer skremmende er det hvor raskt biokapasiteten synker. Den er nesten halvert siden 1960. I løpet av 24 år, fra 1992 til 2015, ble 22 % av den beboelige delen av jordoverflata merkbart omdanna, først og fremst fra skog til landbruk, ifølge en rapport fra University of Cincinnati.
FNs naturpanel IPBES dokumenterer i sin rapport fra 2019 hvor totalt uansvarlige kapitalkreftene og verdens ledende politikere har vært i å ta vare på naturen, trass i at de ødeleggende virkningene av en vettlaus bruk av naturen har vært kjent i hundrevis av år. Rapporten slår fast at ca 25 % av alle arter er trua og at 1 million av dem allerede står i fare for å dø ut, mange i løpet av noen tiår. Den vikigste driveren for denne utviklinga er endringer i bruken av land og hav, som sjølsagt i stor grad skyldes økonomisk aktivitet. Solberg-regjeringas pressemelding 6. mai 2019 om rapporten viste overhodet ingen forståelse av at naturødeleggelsene og de truende framtidsperspektivene som følge av enda mer ødelagt natur er en direkte konsekvens av den økonomiske veksten.
Med så dystre perspektiv er det nesten ufattelig at det primære målet fortsatt er økonomisk vekst, trass i at det ikke finnes overbevisende dokumentasjon på at dette kan skje uten fortsatte naturødeleggelser. Det rasjonelle målet ville jo vært: sett alle kluter til for å hindre ytterligere naturødeleggelser og for å gjenopprette tidligere svekka eller ødelagt natur, og la ønsket om økonomisk vekst komme i andre rekke. Men slik er det ikke. Vi ser daglig at hensynet til økonomisk aktivitet vinner, enten det gjelder olje og gass, vindturbiner, næringsarealer, privatbilisme og veibygging, hyttebygging eller industrilandbruk. Naturen er nesten alltid taperen, og ingen politiker ser ut til å innse at menneskeheten er på taperlaget. Det er grunn til å spørre om det bare er dumskap, eller om det skyldes mer djuptliggende årsaker. Det kommer jeg tilbake til i seinere innlegg i denne serien.
Figur 3. Najonale økologiske fotavtrykk i 2007 i globale hektar pr person. Kilde: Jolly Janner, Wikimedia Commons.
Ressursforbruket pr person er som så mye annet i verden, ekstremt skeivt fordelt. Som det framgår av Figur 3, er det gjennomsnittlige økologiske fotavtrykket til en person i USA ca 6 ganger så høyt som biokapasiteten og ca 10 ganger så høyt som i de fattigste landene i Afrika og Asia. For Norge tilsvarer fotavtrykket pr person mellom 3 og 4 jordkloder dersom alle i hele verden skulle hatt vårt forbruksmønster, omtrent dobbelt så høyt som det globale gjennomsnittet. Legg merke til at det bare er i de blå landene i kartet – storparten av Afrika, India, Pakistan, Afghanistan og noen flere land i Søramerika og Asia – at det økologiske fotavtrykket ligger under biokapasiteten.
Grønn vekst ifølge Per Espen Stoknes
Stoknes innfører begrepet ressursproduktiviteten (RP) som er forholdet mellom brutto nasjonalprodukt (BNP) og det økologiske fotavtrykket pr person (ØF), altså RP = BNP/ØF. Grovt sagt er RP et mål på hvor mye natur som kreves for å produsere dette BNP. Høy RP betyr da at BNP er stort sammenlikna med det økologiske fotavtrykket, noe som sjølsagt er gunstig. Stoknes sier: Den økonomiske veksten er grønn dersom ressursproduktiviteten har større relativ vekst enn BNP (s 173). (Relativ vekst er veksten i en periode delt på verdien i starten av perioden. Om f.eks. BNP = 200 i en eller annen enhet og har økt til 206 etter et år, er veksten 6 og den relative veksten 6/200 = 0,03 = 3 %.)
Her flimrer det sikkert for mange. Men anta at BNP øker med 3 % og ressursproduktiviteten RP øker med 5 % i et gitt år. Det tilsvarer «grønn vekst» ifølge Stoknes, siden BNP øker raskere enn RP. Men hva skjer da med det økologiske fotavtrykket? Det krever litt matematikk som jeg dropper. Heller et enkelt eksempel.
La oss fortsatt anta BNP = 200 og ØF = 2, dvs RP = 200/2 = 100. Etter ett år er BNP = 206 (3 % vekst) og RP = 105 (5 % vekst). Men siden RP = BNP/ØF, gir det 105 = 206/ØF. Det innebærer at ØF = 1,96 fordi 206/1,96 = 105. Altså har ØF avtatt fra 2 til 1,96. Det illustrerer det allmenne resultatet: Veksten er bare grønn dersom det økologiske fotavtrykket avtar, uansett om BNP øker eller minker. Stoknes roter det til i boka, men konklusjonen er ikke til å rokke. Det eneste som teller, er om det økologiske fotavtrykket øker eller minker. Hva som skjer med BNP spiller egentlig ingen rolle for om veksten er grønn eller ikke.
Det overordna målet – å minske det økologiske fotavtrykket
Det overordna politiske målet må derfor være å redusere det økologiske fotavtrykket. Spørsmålet om vekst må komme i andre rekke. Dette er det stikk motsatte av målet for tilhengerne av «grønn vekst». For dem er fortsatt vekst det overordna målet – som det alltid har vært – det gjelder bare å skifte farge på veksten fra brun til grønn.
Definisjonen på grønn vekst er rimelig siden BNP er et reint verdimål, så og så mange kroner eller dollar, og er ikke noe mål på om tilstanden til naturen blir bedre eller verre. Det økologiske fotavtrykket er derimot et mål på naturforandringer og måles i antall dekar natur som produksjonen krever eller antall tonn materie som omsettes pr år i produksjonen.
Å gjenopprette ødelagt natur (engelsk: land restoration) går ut på å fornye og gjenopprette svekka, skadd eller ødelagt natur eller økosystemer. Dette er blant de aller viktigste tiltakene for å bekjempe natur- og miljøkrisa og er også et effektivt klimatiltak. Det er slike politiske mål vi trenger. En nettside drevet av UNCCD (United Nations Convention to Combat Desertification) gir mye kortfatta informasjon.
Kanskje kan virkelig grønn vekst, dvs minkende økologisk fotavtrykk, være mulig i noen år framover selv med økende BNP, ved tiltak som planene om «grønn vekst» er fulle av – resirkulering, energiøkonomisering, erstatte fossil energi med vind- og solenergi, skogplanting, karbonfangst, osv. Men tilhengerne av «grønn vekst» ser grønn vekst som en langsiktig løsning. OECD skriver f.eks. at grønn vekst vil «generere inkluderende økonomisk vekst på kort sikt samtidig som vi løser klimautfordringa på lengre sikt» (Investing in Climate, Investing in Growth, OECD 2017).
Utviklinga går den gærne veien. Om vi skal unngå en varig og uopprettelig naturkrise, er det tvingende nødvendig å redusere det globale økologiske fotavtrykket raskt og kraftig. Det er de rike landene i Nord som først og fremst må redusere og som må gå i spissen for å skjære ned. De må skjære ned så mye at det blir rom for økonomisk utvikling i landene i Sør samtidig som det globale fotavtrykket minker. Å gjennomføre dette samtidig som den økonomiske veksten skal øke, ser ut som en kabal som ikke kan gå opp.
Tilhengerne av «grønn vekst» spiller hasard med naturen som innsats
Vi må kreve av tilhengerne av «grønn vekst» at de legger fram konkrete, etterprøvbare teoretiske analyser som viser at grønn vekst faktisk lar seg gjennomføre i det lange løp. Det er lett nok å sjonglere med vekstprosenter og ambisiøse planer om ressurs- og energiøkonomisering. Men de må faktisk vise helt konkret at en økonomi med vedvarende vekst på vilkårlig lang sikt samtidig kan redusere det økologiske fotavtrykket. Det holder ikke med analyser med ei tidsramme på f.eks. fram til 2050. Tida stopper ikke der. De må ha et tidsperspektiv som ikke er avgrensa.
Det har tilhengerne av «grønn vekst» ikke klart, som neste innlegg vil dokumentere. Derfor spiller de hasard med framtida for både menneskene og tusener eller millioner av andre arter på Jorda. Det er et hasardspill som kan sammenliknes med å spille i kasinoene i Las Vegas. Du kan nok hale inn en og annen gevinst. Men systemet er rigga slik at du garantert taper i det lange løp.
Jason Hickel, en økonomisk antropolog som jeg skal komme tilbake til i neste innlegg, skriver at «om de rike landene skal holde seg innafor rammene for et trygt og rettferdig handlingsrom, kreves det at de gir opp vekst som politisk mål og skifter til post-kapitalistiske modeller» (J. Hickel, 2019: Is it possible to achieve a good life for all within planetary boundaries?).
Du vil finne alle de publiserte delene i denne serien ved å skrive @NaturVekstKapitalisme i søkefeltet på steigan.no.
NATO-seier for Moxnes – og for NATO
Av Pål Steigan - 10. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/nato-seier-for-moxnes-og-for-nato/
Rødt-leder Bjørnar Moxnes fikk med seg et flertall på 25 i partiets landsstyre til støtte for et vedtak om at Rødt «ikke har noe ønske om å melde Norge ut av NATO i morgen».
Avisa Klassekampen skriver:
Med 25 stemmer har landsstyret gitt Moxnes støtte og vedteke ein fråsegn som seier at Raudt er imot norsk Nato-medlemskap, men at det samstundes vil vere «sikkerhetspolitisk uansvarlig å gå inn for at Norge, med et nedbygd nasjonalt forsvar, skulle stå alene i morgen».
Vidare slår fråsegna fast at Raudt vil byggje opp att Noreg sin nasjonale forsvarsevne og jobbe for ei nordisk forsvarsallianse.
Sentralstyremedlem Synne Bjørbæk fra Bodø mener at Moxnes har bidratt til å skape usikkerhet om NATO-standpunktet til Rødt. Hennes motforslag fik 16 av landsstyrets stemmer.
Klassekampen skriver videre:
Moxnes viser på si side til Raudt sitt prinsipprogram, som seier at Raudt vil melde Noreg ut av Nato, men at partiet «ikkje vil legge landet forsvarsløst for den første og beste stormakt som ønsker å ta kontroll over våre ressursar med makt».
Landsstyremedlem i Raudt Ole Marcus Mærøe var ein del av mindretalet under helgas landsstyremøte.
Han seier at han er usamd med partileiarens forståing av Raudt sitt prinsipprogram.
– Eg sat sjølv i komiteen som skreiv prinsipprogrammet, og har aldri forstått det slik at Nato bidreg til Noreg sin tryggleik. Snarare tvert imot, seier han.
Illusorisk politikk
Rødts partileder hevder altså at NATO bidrar til Norges sikkerhet. Hvor har han det fra? Når ble det et rådende syn i partiet Rødt? Vi tilbyr spalteplass på steigan.no for den som kan vise oss hvor i Rødts programmer og utredninger dette synet er underbygd.
Videre forstår vi nå Rødts standpunkt dit hen at partiet vil vente med utmelding av NATO til Forsvaret er blitt styrket. Rødt vil da antakelig gjøre det gjennom økte bevilgninger til Forsvaret?
Men problemet for Moxnes og flertallet i Rødt er at det norske forsvaret er en integrert del av NATO. Det finnes ikke noe separat norsk forsvar som kan «styrkes». Bevilgninger til Forsvaret er bevilgninger til NATO. Skal Rødt konkurrere med Høyre om hvem som kan bevilge mest penger til det norske NATO-militæret?
Det vil i så fall vekke stor begeistring hos Nammo, Kongsberg Gruppen og Raytheon.
Tidligere nestleder: «Tragisk», «ikke det Rødt jeg kjenner»
I et innlegg på Facebook skriver tidligere nestleder i Rødt Marielle Leraand:
«Dette her er bare tragisk.
Her bidrar Rødt til å formidle den forestillinga som gjentas i norsk offentlighet gang på gang, om at Norge blir sikkerhetspolitisk tryggere av å være med i NATO.
Og klart folk i dette landet ikke mener noe annet, når nå sjøl Rødt ser på det som «sikkerhetspolitisk uansvarlig» for Norge å stå alene uten et NATO-medlemskap i ryggen.
For de som måtte ha glemt det:
NATO har brutt Folkeretten to ganger: i bombinga av Jugoslavia i 1999 og i bombinga av Libya i 2011.
Norge deltok i begge disse folkerettsstridige bombekrigene.
Er det «sikkerhetspolitisk uansvarlig» overfor ANDRE land i verden at Rødt nå mener at vi ikke kan melde Norge ut av NATO?
Norge har vært «en god alliert», eventuelt en nyttig idiot, for USA, i SAMTLIGE av USAs kriger etter 1991.
Det er altså en viss hast i det å jobbe for å få Norge ut av NATO. Vi bidrar definitivt ikke som noen «fredskraft» i denne krigsalliansen, for de som hadde noen illusjoner om det.
Eller tenker man bare at i pur egeninteresse så tjener det Norges sikkerhet på kort eller lengre sikt at vi er medlem av NATO?
Det Rødt jeg kjenner har nemlig IKKE sett på NATO som noen sikkerhetsgaranti for Norge, snarere tvert imot. NATO blir i alle andre deler av Rødts programmer analysert som å være en TRUSSEL mot Norges sikkerhet. Det å være medlem i NATO, ØKER faren for krig på norsk jord.
Men nå har altså Bjørnar Moxnes sin nytale vunnet terreng i Rødt og neste skritt er vel å vinne landsmøtet for denne forståelsen av hva NATO representerer…»
USA og Forsvaret lyktes med kampanjen for å kastrere Rødt
I vår har vi opplevd en kampanje som vi tror må være uten sidestykke i norsk pressehistorie. I det ytre har kampanjen tatt preg av voldsomme og langvarige angrep på steigan.no, men som vi har pekt på har vi ikke vært hovedmålet for denne kampanjen.
Man har slått på skjækene (steigan.no) og ment mærra (Rødt og NATO-motstanden på Stortinget).
Det opprinnelige initiativet til denne kampanjen stammer fra amerikansk etterretning og utenriksdepartementet i USA. Derfra tok Forsvaret Forskningsinstitutt ballen, og spilte den videre til Faktisk.no.
Utgangspunktet for kampanjen er et dokument fra USAs UD med tittelen Pillars of Russia’s Disinformation and Propaganda Ecosystem. Neste ledd i kjeden Eskil Grendahl Sivertsen, ekspert i psykologiske operasjoner fra Forsvarsdepartementet og UD og spesialrådgiver ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Han kontaktet Faktisk.no og fikk dem til å lage en artikkel basert på tankegangen fra USAs UD: Russland sprer desinformasjon ved hjelp av store nettverk. På denne invitasjonen svarte Faktisk.no med et bestillingsverk rettet først og fremst mot steigan.no: Slik spres russisk propaganda i norske alternative medier.
Og da var kjøret i gang. Det hevdes for eksempel at undertegnede og steigan.no «støtter Russland og invasjonen i Ukraina», enda vi fra første dag har tatt avstand fra både invasjonen og krigen. Fakta spiller ingen rolle, og som for enhver inkvisisjon er det slik at hensikten helliger middelet. Blodtåka i mediene ble så voldsom at nesten alle vanlige journalistiske prinsipper ble kastet til side. Mediene er feige, de tør aldri å gå i klinsj makta, men de elsker å jakte i flokk.
Og dermed kom turen til Rødt, først ved partisekretær Benedikte Pryneid Hansen og til slutt ved partileder Bjørnar Moxnes (og innimellom med gamle partikadre som Jørn Magdahl og Torstein Dahle). Som i alle gode heksejakter fant de noen å ekskommunisere, nemlig steigan.no og undertegnede. De gjorde med andre ord den jobben som var forventet av dem.
Målet har vært å disiplinere Rødt og knekke ryggen på enhver motstand mot NATO og krigspolitikken
NATO hadde på forhånd lykkes i å utrydde mesteparten av det som var igjen av fredsfraksjonen i SV. Nå blir SV også et NATO-parti og flertallet i landsstyret stemte for å sende våpen til Ukraina og slik sørge for at det ukrainske folket kan blø enda en stund til som ledd i USAs overordnede strategi mot Russland.
Dermed hadde Rødt muligheten til å stå igjen som den eneste utenrikspolitiske opposisjonen i Stortinget.
Det ville makthaverne hindre. Først fikk de gjennom Zelenskijs PR-show Rødts stortingsgruppe sammen med resten av nasjonalforsamlinga til å hylle en statsleder som nylig forbød samtlige opposisjonspartier i Ukraina, ikke minst de sosialistiske, som har forbudt bruken av alle minoritetsspråk og som har sørget for at det i Ukraina er forbudt å kritisere nazisten Stepan Bandera.
Men det endelige knefallet manglet.
Det kom på landsstyremøtet i Rødt i helga.
Fra nå av har Rødt kapitulert som fredsparti og meldt seg til tjeneste for NATO. (Riktignok med en forsikring om at en gang i ei heller uklar framtid skal partiet bidra til å melde Norge ut av NATO. Det skal bare bevilge mye mer penger til NATO-forsvaret først.)
Dermed skulle alt være duket for en plass for Moxnes i ei ny Ap-regjering etter neste stortingsvalg.
Koronatiltakene – forbrytelser mot menneskeheten?
Av leserinnlegg - 10. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/koronatiltakene-forbrytelser-mot-menneskeheten/
Av Marie Rørvik.
Det skjer over hele verden samtidig. Kanskje er tyranniet akkurat nå verst i Kina og Canada. I Norge kan vi puste litt ut mens muligheter for forlengelse av koronasertifikatet spøker i de politiske kulissene. Hva ligger bak disse tilstandene?
Robert F. Kennedy jr. er sterkt engasjert i det som skjer. I 2021 gav han ut boka «The Real Anthony Fauci». På 445 tettskrevne sider og med 297 fotnoter gir han solid dokumentasjon over hva hovedaktørene, med Fauci og Gates i spissen, har gått inn for, og hvordan de saboterer vitenskapelige og humane tiltak.
Han skriver:
«Plutselig begynte institusjoner vi har hatt tillit til å opptre samstemte med å generere frykt, promotere lydighet, hemme kritisk tenkning, samle 7 milliarder mennesker til å marsjere i flokk etter en eneste tone og gjennomføre et helseeksperiment med en teknologi så risikabel at produsentene nekta å produsere den med mindre alle regjeringer på jorden beskytta dem fra juridisk ansvar.»
Hvem husker ikke de innledende dødstall-tonene akkompagnert med bilder av mennesker som falt om på gata i Kina?
Robert F. Kennedy har 40 års erfaring som advokat innen miljø– og helsespørsmål. Han har sett den økonomiske sammenfiltringen mellom farmasiindustrien og helsemyndighetene. På grunn av USAs rolle som ledende innen medisinsk forskning og Anthony Fauci sin lange erfaring, karisma og autoritet, klarte de å dirigere verdenssamfunnet i en og samme retning med adferdsreguleringer og tilnærma vaksinetvang. Faucis ene av flere løyner var at medisiner mot Covid19 ikke fantes. Her er litt av hva Kennedy skriver om det:
Hydroksyklorokin (HCQ) er en medisin som har vært brukt i flere ti-år og med relativt få bivirkninger. Fauci påla helsemyndighetene restriksjoner for bruk av denne mot korona. I boka refererer han til forskning som bekrefter nytten av HCQ. Fauci fikk etablert forskning med for høye doser, og klarte dermed å «bevise» at HCQ er ubrukelig mot korona.
I flere land ble den forbudt, men i Sør-Afrika var dr. Shankara Chetty føre var. Han kjøpte store mengder HCQ før den ble forbudt. Med blant annet den og allergimedisiner, hevder han å ha redda 10.000 pasienter fra alvorlig sykdom og død. De fire som døde, ble sendt på sykehus fordi familien deres ikke stolte på hans opplegg.
Etter hvert tok flere fattige land i bruk HCQ med det resultatet at dødeligheten har blitt langt lavere der enn i høykostland med stor andel vaksinerte.
I USA er dr. McCullough en av de som har fremmet tidlig behandling med en kombinasjon av medisiner og vitamintilskudd. Millioner av sykehusinnleggelser kunne blitt spart, men informasjon om slikt ble og blir forsøkt hindra. I stedet blir Fauci sine opplegg pressa fram; å vente til folk blir alvorlig syke, få dem lagt inn på sykehus, og så gi dem den livsfarlige medisinen remdesivir. Dr. McCullough og fire andre av USAs spesialister mener at Fauci kan være ansvarlig for opp mot 80% av korona-dødsfallene der. Kennedy skriver at de fem, uavhengig av hverandre, har fortalt han at remdesivir kan ha drept 500.000 personer på sykehusene, et medikament Bill Gates har sterk økonomisk interesse i.
Sommeren 2020 oppdaga flere ledende medisinere at ivermectin hadde like stor positiv effekt som HCQ. Millioner har brukt ivermectin mot parasitter med minimale bivirkninger. Sammen med zink kan den hindre at både Covid19 og andre virus formerer seg i cellene. Dr. Kory hevder at IVM kunne ha spart opp mot 90% av 6 millioner sykehusinnleggelser og hindra 75% av dødsfallene i USA.
Gates, Fauci m.fl. har beviselig manipulert med informasjon om forskning som bekrefter faren ved diverse av vaksinene ifølge Kennedy.
Advokat Reiner Füllmich har siden sommeren 2020 arbeidet for å komme fram til fakta om det som skjer. Til nå har teamet hans publisert over 100 videointervjuer med ulike eksperter, bl.a. historikere, jurister og helsearbeidere fra hele verden. De kan sees på hjemmesiden Corona Ausschuss. Han fikk oppfordring fra en amerikansk jurist om å lage en prosess etter den amerikanske storjury-modellen. Document.no har lagt ut video fra dag 6 med norsk tekst. Den inneholder en del om forhistorien til det vi står oppi. Tre israelske damer forteller bl.a. om hvordan dette gir assosiasjoner til jødenes situasjon før og under 2. verdenskrig og om bivirkninger av vaksinene. Etter de 6 stor-jury-sendingene, hver på 4–5 timer med flere vitner, tok Füllmich pause. Verden venter nå på den avsluttende runden med Grand Jury.
Se: Advokat Reiner Füllmich: Crimes Against Humanity Tour
Reiner Füllmich mener vi trenger å stå sammen mot disse kreftene fordi rettssystemene og mediene svikter oss. De ekspertene som prøver å nå fram til myndighetene med faglig og solid informasjon, blir i svært liten grad hørt og gjerne definert som konspirasjonsteoretikere. Bill Gates har skaffa seg solid makt i WHO, som igjen dirigerer medlemslandene, deriblant Norge, og han er blant Klaus Schwab sine allierte i WEF. Koronapass med muligheter for totalovervåkninga av oss alle, er en av deres våte drømmer.
Dr. G. Vanden Bossche var tidlig ute og advarte mot massevaksinering under en pandemi. Han mente det kunne redusere immunforsvaret og forlenge tiden for smitteutbrudd. Vi kommet inn i en ond sirkel der viruset er den sterke parten, fordi virus muterer for å leve videre. Som flere andre, mener han det vil komme nye bølger med virus. Vår beste mulighet til å vinne viruskappløpet ligger i forebyggende tiltak og ved å behandle syke med medisiner som beviselig fungerer, særlig ved tidlig intervensjon, mener han.
For å være føre var i tilfelle nye utbrudd, vurderer våre myndigheter å legge til rette for videre bruk av koronapass. Vi kjenner alle til de personlige og samfunnsmessige kostnadene Fauci sine råd har medført. Når vil de slutte med skremsler og tvang og heller gi oss håp ved å satse på forebyggende, immunstyrkende tiltak og medisiner som faktisk er vitenskapelig bevist å ha fantastisk god effekt?
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Krigsdagbok del 4, 7. til 10. mars 2022
Av Lars Birkelund - 10. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/krigsdagbok-del-4-7-til-10-mars-2022/
7. mars
NRK glimter til iblant, som i en artikkel av 6. mars 2014 om den ukrainske fascist-regjeringen Erna Solbergs regjering begynte å støtte etter statskuppet 22. februar 2014. Sterke ord? Nei, ikke ifølge NRK:
«Mange av representantene Brende snakker om har bakgrunn fra de ytterste høyre og har vært med å etablere fascistiske og nazistiske organisasjoner (…)
– I Europeisk målestokk ligger Svoboda langt til høyre og lenger til høyre enn Jean Marie Le Pens franske Front National, sier seniorforsker Jakub Godzimirski ved NUPI til NRK.
Visestatsminister Oleksandr Sych, forsvarsminister Ihor Tenyukh, landbruksminister Igor Shvaika og miljøvernminister Andrej Moknyk er alle medlemmer av det tidligere nasjonalsosialistiske partiet. Partiet ble opprinnelig grunnlagt som det Nasjonalsosialistiske partiet SNPU i 1995 med klare referanse til Adolf Hitlers nasjonalsosialistiske naziparti (…)
I 1999 etablererte de en paramilitær gruppe som kalte seg «Ukrainas patrioter» som blant annet hadde et svastikalignende symbol. Gruppen ble senere kastet ut av Svoboda i 2004 i forbindelse med reformeringen av partiet. Men fortsatt deltar mange av partiets medlemmer på arrangementene til «Ukrainas patrioter»». https://www.nrk.no/urix/disse-far-penger-av-norge-1.11587709
Ingen bør være forundret over at det ble krig i landet med sånne folk i regjering. Men hvordan kunne Solberg, regjeringen og Stortinget finne på å støtte disse, særlig på bakgrunn av at det allerede 2. desember 2013 ble kjent at statskuppet, som da var i gjæring, kunne føre til krig? Også det ble meldt av NRK, på Dagsrevyen.
Under lupen: Dagsrevyens Ukraina-dekning 2013/14
Vestlige ledere må enten ha ønsket krig eller ha vært svært skjødesløse når det gjaldt faren for at det kunne bli krig. Da Russland invaderte i forrige uke hadde det allerede blitt drept rundt 15 000 mennesker i denne krigen. Noen sier langt flere.
Seinere samme dag:
Tidligere har Norge forbudt å sende våpen og å tillate fremmedkrigere til land i krig. Men nå er norske politikere i blodtåka, så da glemmer de slike forsiktighetsregler. Qasim Ali, samfunnsdebattant, skrev om konsekvensene i Klassekampen 7. mars:
«Hvor ansvarlig er det egentlig å sende våpen og tillate fremmedkrigere å krige i Ukraina? Å sende våpen er å kaste bensin på bålet. Det vil holde liv i en konflikt som egentlig allerede er avgjort. Russland er en militær overmakt og våpenleveranser kommer ikke til å endre dette. Ukraina sine militære styrker kommer til å falle.
For ti år siden i lokket krigen i Syria til seg islamister fra Europa. Krigen i Ukraina kan komme til å lokke til seg europeiske høyreekstreme. Vi har sett en økende radikalisering av både russere og ukrainere, som har formet væpnede militser som har kjempet i borgerkrigen siden 2014. Allerede har du fremmedkrigere fra en rekke land, med blant andre egne georgiske og serbiske militser alliert på hver sin side. En rekke norske høyreekstreme har dratt for å kjempe ved sine ukrainske «brødres» side de siste ti årene, og nå melder ambassaden om flere som ønsker å melde seg.
De som vil reise som fremmedkrigere er ikke nødvendigvis tilknyttet noen høyreekstreme grupper – men slikt endrer seg raskt i krig. Med tiden vil alternativene bli færre, og man blir nødt til bli del av den sterkeste brigaden. Slik europeiske fremmedkrigere gjorde i Syria, der de havnet hos IS.
Det ukrainerne mest sannsynlig vil ende opp med ved en russisk okkupasjon vil være en terrorstrategi; bomber, IED, angrep på den russiske minoriteten og russiske «symboler». Kanskje vil de dele ut våpen for å drive et opprør, men da vil du få ulike militser basert på etnisitet, religion og så videre som kjemper mot hverandre. Terskelen for etnisk vold er lav i Ukraina.
Er dette en situasjon vi ønsker? Ønsker vi et nytt Irak, et nytt Syria, et nytt Jugoslavia?
Organiserte kriminelle vet å tjene på krig, og når lov og orden bryter sammen gjør de fort industri av menneskesmugling, kidnapping, prostitusjon og våpensalg. I Syria så vi hvor fort våpen og penger kan komme på avveie. Ukraina er at av verdens mest korrupte land og hjem til noen av Europas mektigste mafiaklaner. Insentivene for krigføring kan fort bli større enn ønsket om fred.
Derfor bør ikke Norge sende våpen eller tillate fremmedkrigere i å delta, men heller øke den humanitære bistanden og ta imot flest mulig flyktninger. Det er slik vi kan hjelpe ukrainere flest».
Les: Når krigen lokker
8. mars
“Biden in 1997 saying that the only thing that could provoke a ‘vigorous and hostile’ Russian response would be if NATO expanded as far as the Baltic states”. Dagens USA-president var altså klar over at NATO-utvidelsene kunne føre til krig allerede i 1997. Og dermed visste han hva han gjorde da han, før Russlands invasjon, heller ikke var villig til kompromisser når det gjelder Ukrainas NATO-medlemskap.
Seinere samme dag:
På tide å minne om at Ukraina og USA var de eneste landene som stemte mot å fordømme nazisme i FNs generalforsamling: https://www.facebook.com/photo/?fbid=10158375857390952&set=a.406405765951
Seinere samme dag:
Ukrainerne har sjølsagt rett til å forsvare seg. Men den fascistiske Azov-bataljonen er del av Ukrainas hær, og det er altså disse fascistene norske og andre vestlige myndigheter har alliert seg med. Vestlige myndigheter handler altså like hodeløst nå som da de gikk til krig mot Afghanistan, Irak, Libya og Syria.
Les: Ukrainas beryktede regiment lokker høyreekstremister fra hele verden
Seinere samme dag: USA har i over 20 år prøvd å styrte Venezuelas regjeringer, med flere forsøk på statskupp, sabotasje og sanksjoner som har drept anslagsvis hundre tusen mennesker og drevet millioner på flukt. Sanksjonene har framfor alt blitt rettet mot Venezuelas viktigste inntektskilde, olje. Nå viser USA igjen sitt sanne ansikt, dvs at INTET av deres politikk dreier seg om menneskerettigheter, ALT om egeninteresser, dvs elitenes interesser. Ikke folket. For nå vil USA plutselig kjøpe olje av Venezuela i steden for av Russland. Så nå kan vi vente oss mer positiv omtale av Venezuela også i norske NATO-medier.
Seinere samme dag:
«Enten er dere med oss eller så er dere med terroristene», sa George Bush før han gikk til krig mot Afghanistan i 2001. Det ble han hånet og latterliggjort for. Men nå finnes samme mentalitet i (store) deler av det norske folk, som er i blodtåka fordi mediene og politikerne knapt forteller halve sannheten om krigen mellom Ukraina og Russland. De siste dagene har jeg til og med opplevd å få voldstrusler fordi jeg ikke er like fanatisk som George Bush: «Nevene mine har blitt magnetiske, de ønsker å lande midt i det stygge trynet ditt mange ganger, rasshøl»! Dette kun fordi jeg påpeker Norge/Vestens medansvar for det som har skjedd. Jeg vet at også andre har blitt truet med vold.
Denne polariseringen er en følge av den farlige og splittende politikken Norge fører fordi norske politikere har bundet Norge til USA/NATO/EU og det militær-industrielle kompleks. Og polariseringen er ikke ny, men den ble verre med Russlands invasjon, som jeg fordømmer på samme måte som jeg fordømmer USA/NATO/Norges farlige politikk gjennom mange år. Det er ille nok at det er krig mellom Russland og Ukraina om vi ikke også skal begynne å krige innbyrdes i Norge.
Vestlige politikere visste at de førte en politikk som kunne føre til krig, allikevel fortsatte de med politikken. Og krigen begynte allerede i 2014, bare for å gjenta det. De vestlige politikerne som bomba og ødela Libya og Syria og som bidro til krig i Ukraina retter nå sine blodige pekefingre mot Russland. Det samme gjelder støttespillere for dette i norske medier og ellers i samfunnet.
Seinere samme dag:
«Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj sier han er villig til å diskutere fremtidig status for Krim og Donbas-regionen med Russland» (NRK).
Forrige gang han prøvde å få til noe sånt (han ble valgt med hele 73 % av stemmene fordi han lovte fred) ble han drapstruet av ukrainske fascister, som ville at krigen (mot Russland) i Ukraina skulle fortsette. Og slik fikk de stoppet freden.
Seinere samme dag:
«Yara er en av verdens største gjødselprodusenter. Analytikere mener det ikke blir enkelt å erstatte russisk råstoff med import fra andre steder, og at det kan ta mange år. Det vil føre til høyere kostnader for bønder i hele verden og lavere produksjon, noe som igjen fører til dyrere mat» (Nationen).
Nå kommer regninga for at norske politikere ikke har sørget for høyere grad av sjølforsyning OG deres farlige og destruktive utenrikspolitikk. Sanksjonene mot Hviterussland ble innført i 2020. Sanksjoner mot Russland ble innført i 2014 og forsterket kraftig etter Russlands invasjon av Ukraina 24. februar.
Seinere samme dag:
Nok en gang barnslig og provoserende symbolpolitikk som kan gjøre mer skade enn gavn. Denne gangen fra Frogners bydelsutvalg som har bestemt av plassen der Russland ambassade ligger skal omdøpes til Ukrainas Plass, dette som protest mot Russlands invasjon av Ukraina. De jublet og applauderte da Norge bomba Libya, nå dette.
Seinere samme dag:
«Det faktum at vi er villige til ikke å utplassere NATO-tropper øst for (beyond) Vest-Tyskland gir Sovjetunionen faste sikkerhetsgarantier».
Løftet om at NATO ikke skulle utvide østover står til og med på NATOs hjemmeside, med denne ordlyden, fra en tale NATOs generalsekretær Manfred Wörner holdt 17. mai 1990. Allikevel er det mange som nekter for at løftet ble avgitt.
I dag kom jeg på at det er et annet aspekt ved denne formuleringen og det er at NATO da anerkjente at Sovjet-Russland hadde behov for sikkerhet og at NATO kunne gi dem det. 30 år etterpå, når Russland er langt mindre både når det gjelder størrelse, folketall, økonomi og militær slagkraft og etter at NATO hadde utvidet 14 ganger, helt inn til Russlands grense, mente altså NATO, NATO-mediene og politikere som Jonas Gahr Støre, Erna Solberg, Ine Eriksen Søreide, Anniken Huitfeldt og Guri Melby at Russland ikke lenger trenger sikkerhet fra NATO.
Jeg oversatte «beyond» i originalteksten med «øst for», da det ikke kan bety noe annet i denne sammenhengen. «The very fact that we are ready not to deploy NATO troops beyond the territory of the Federal Republic gives the Soviet Union firm security guarantees».
Les: Address by Secretary General, Manfred Wörner to the Bremer Tabaks Collegium
9. mars
Gjennomsnittsprisen på strøm i Norge de siste åra har inntil i fjor høst vært på vel 30 øre pr kwh, etter hva jeg har skjønt. De siste månedene har den som kjent vært ca det tidobbelte. Men nå, grunnet sanksjonene mot Russland og at Russland kan gjengjelde dem, kan prisen bli opptil 10 kroner pr kwh, altså 30 ganger mer enn det som var normalt for et år siden, iflg Fredrik Solvang på NRKs Debatten.
Men det er norske politikere som har bundet Norges strømpris til EUs. Altså kan de også fjerne bindingen, hvis de vil, for eksempel ved å vedta en makspris på for eksempel 35 øre. Allikevel vil staten håve inn penger, da kostprisen for elektrisitetsforsyning i Norge er rundt 11 øre.
I går ble dette debattert på NRKs Debatten, da Terje Aasland, den nye olje og energiministeren, fossrodde seg bort fra Solvangs spørsmål. Og til slutt hadde han ikke noe bedre svar enn at regjeringen har oppnevnt en kommisjon. Alt dette for å kaste blår i øynene på folk, for å vinne tid, for at vi skal vende oss til høye strømpriser og for å kamuflere at Aasland og de fleste andre norske politikere har bundet Norges el-forsyning til EUs.
Aasland snakker om mangel på tillit mellom land som årsaken til den nye situasjonen. Men mangelen på tillit til politikere som skylder på Russland for at USA/Tyskland ikke ville åpne Nord Stream 2 vil han ikke snakke om. Nord Stream 2 kunne kanskje ha blitt åpnet allerede for et par år siden, hvis det ikke hadde vært for sanksjoner, trusler og andre hindringer som særlig USA la i veien. https://tv.nrk.no/serie/debatten/202203/NNFA51030822/avspiller
Seinere samme dag:
Jens Stoltenberg var over seg av stolthet og glede da han møtte massemordersken Madeleine Albright i 2015. Hun sa som kjent at det var OK å drepe en halv million irakiske barn fordi «det var verdt det».
Seinere samme dag:
Omtale av et møte jeg var på 10. mars 2015:
Var i kveld på møte om Ukraina i regi av Norges Fredsråd. To ukrainske parlamentarikere, Sergii Leshchenko og Mustafa Nayyem, var til stede. Da jeg kom hjem fikk jeg vite at de hadde vært på Stortinget i dag, mottatt av Stortingspresident Olemic Tommesen. Norge skal «bistå i arbeidet med den demokratiske utviklingen i Ukraina», iflg Tommesen.
Det trengs. For på spørsmål fra salen om russiske medier i Ukraina svarte den ene av parlamentarikerne rett og slett: de stenger vi. Måten publikum reagerte på (ca halvparten av en gruppe på rundt 100 var ukrainere) reagerte på, med latter, var heller ikke tillitvekkende. Lo gjorde de også til min oppfølgingskommentar om at hvis man virkelig er seriøst opptatt av demokrati må man også tillate et mangfold av meninger.
Jeg vet ikke hva den faktiske situasjonen er når det gjelder russiske medier i Ukraina, skjønt jeg har hørt at enkelte har blitt stengt. Men dette viser i alle fall at de ikke er tilstrekkelig å kalle seg demokrat. Man må vise det i praksis ved blant annet å være åpen for andres ytringer.
Men alt Norge har gjort ift Ukraina det siste året har dreid seg om å glatte over og bortforklare nettopp demokratimangelen. Så jeg er skeptisk og forberedt på mer av samme fra norske myndigheter, alt for å ramme Russland, sjølsagt.
Skepsisen min i 2015 viste seg å være berettiget.
10. mars
Ja, jeg støtter humanitær hjelp til Ukraina og fordømmer Russlands invasjon. Men jeg kan ikke se en eneste god grunn til å sende våpen til myndighetene der, noe som kun gjør krigen mer blodig og langvarig. Dessuten er myndighetene mer eller mindre fascistiske, eller i alle avhengig av fascisters støtte, noe som gjør saken enda verre. Noen bestrider dette, men kun en mistanke om at det er sånn bør være nok til at man lar være å støtte dem.
Dette er ikke Norges krig, det er en krig mellom Russland og Ukraina, eller egentlig en krig mellom Russland og USA/NATO/EU med Ukraina som slagmark. En proxy-krig. Og en ting til: Jeg bagatelliserer ikke Russlands angrep på Ukraina, men det er i prinsippet ikke verre enn USA/NATO/Norges tallrike kriger. Så hvorfor er reaksjonen så enormt mye sterkere nå?
Seinere samme dag:
Hvorfor er det mer sjokkerende at en russisk idrettsutøver støtter Russlands krigføring enn at en norsk idrettsutøver støtter Norges kriger?
Seinere samme dag:
Om mordbrannen i Odessa 2. mai 2014: Det at de som forårsaket denne mordbrannnen fortsatt, etter nesten 8 år, er ustraffet, sjøl om enkelte av dem ble filmet mens de gjorde det, forteller oss mye om hva slags myndigheter Ukraina har, uansett om man kaller dem fascistiske, nazistiske eller høyreekstreme. Det at norske/vestlige myndigheter fortsatt støtter myndighetene i Ukraina forteller oss mye om dem.
Seinere samme dag:
Hvorfor er det verre at Russlands LO støtter Russlands invasjon av Ukraina enn at norsk LO støtter Norges kriger, Espen Løken? Kommentar: Løken er fagforeningsmann og styreleder for Manifest Tankesmie.
Seinere samme dag:
USA har som kjent prøvd å styrte Venezuelas regjeringer i over 20 år, der sanksjoner og sabotasje mot oljeindustrien har vært de viktigste ingrediensene. For noen dager siden ble det meldt at USA plutselig skal begynne å kjøpe olje av Venezuela som erstatning for russisk olje, som de nå boikotter. Da tenkte jeg: nå går det ikke lang tid før mediene begynner å prate penere om Venezuela. Og sannelig, nå skryter Bloomberg plutselig av Venezuela fordi de mener landet har omfavnet kapitalismen. 😅
Les også:
Krigsdagbok, 24. til 27. februar 2022
Krigsdagbok del 2, 28. februar – 2. mars 2022
Krigsdagbok del 3, 3. til 6. mars 2022
Forfølgelsen av Julian Assange
Av skribent - 10. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/forfolgelsen-av-julian-assange/
Av Jonathan Cook. Først publisert 4. mai 2022 hos Middle East Eye.
Oversatt for steigan.no av Martin Langvad.
I følge FNs torturekspert har Storbritannia og USA samarbeidet om å offentlig knuse WikiLeaks-grunnleggeren – og avskrekke andre fra å avsløre krigsforbrytelser.
Den britiske innenriksministeren, Priti Patel, skal denne måneden avgjøre om Julian Assange blir utlevert til USA, hvor han står overfor en dom på opptil 175 år – som mest sannsynlig må sones i streng, 24-timers isolasjon i et amerikansk høysikkerhetsfengsel.
Han har allerede tilbrakt tre år under lignende forhold i Londons høysikkerhetsfengsel Belmarsh.
De 18 anklagene som er reist mot Assange av USA er knyttet til WikiLeaks’ publisering i 2010 av lekkede offisielle dokumenter, mange av dem viser at USA og Storbritannia var ansvarlige for krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan. Ingen er stilt for retten for disse forbrytelsene.
I stedet har USA definert Assanges journalistikk som spionasje – og implisitt hevdet en rett til å arrestere enhver journalist i verden som tar på seg å kjempe mot den amerikanske nasjonale sikkerhetsstaten – og i en serie utleveringshøringer har de britiske domstolene gitt dem sin velsignelse.
Den langsomme saksgangen mot Assange har utspilt seg i rettssaler med strengt begrenset adgang og under omstendigheter som gjentatte ganger har nektet journalister muligheten til å dekke saken ordentlig.
Til tross for de alvorlige implikasjonene for fri presse og demokratisk ansvarlighet, har imidlertid Assanges situasjon skapt lite mer enn et lite snev av bekymring fra store deler av de vestlige mediene.
Få observatører ser ut til å være i tvil om at Patel vil skrive under på den amerikanske utleveringsordren – særlig Nils Melzer, jusprofessor og FNs spesialrapportør.
I sin rolle som FNs ekspert på tortur, har Melzer gjort det til sin jobb siden 2019 å granske ikke bare Assanges behandling i løpet av hans 12 år med økende innesperring – overvåket av britiske domstoler – men også i hvilken grad rettferdig prosess og loven har blitt fulgt i forfølgelsen av WikiLeaks-grunnleggeren.
Melzer har destillert sin detaljerte forskning i en ny bok, The Trial of Julian Assange, som skildrer en sjokkerende historie om omfattende lovbrudd fra de viktigste involverte statene – Storbritannia, Sverige, USA og Ecuador. Den dokumenterer også en sofistikert kampanje med feilinformasjon og karakterdrap for å skjule disse ugjerningene.
Resultatet, konkluderer Melzer, har vært et nådeløst angrep ikke bare på Assange sine grunnleggende rettigheter, men hans fysiske, mentale og følelsesmessige tilstand, som Melzer klassifiserer som psykologisk tortur.
FN-rapportøren argumenterer for at Storbritannia har investert altfor mye penger og energi i å sikre rettsforfølgelse av Assange på vegne av USA, og har selv et for presserende behov for å skremme andre fra å ta Assange sitt eksempel til etterfølgelse ved å avsløre vestlige forbrytelser, til å risikere å la Assange gå fri.
De har i stedet deltatt i en omfattende juridisk kamp for å skjule den politiske karakteren ved fengslingen av Assange. Og ved å gjøre det har den systematisk gått på rettssikkerheten løs.
Melzer mener saken til Assanges er så viktig fordi den skaper presedens for å fjerne de mest grunnleggende frihetene vi andre tar for gitt. Han åpner boken med et sitat fra Otto Gritschneder, en tysk advokat som på nært hold observerte nazistenes fremvekst, «de som sover i et demokrati vil våkne opp i et diktatur».
Med ryggen mot veggen
Melzer har brukt stemmen sin fordi han mener at i Assangesaken har de få gjenværende institusjonelle kontroll- og balansemekanismene av statsmaktene, spesielt de i USA, blitt tilsidesatt.
Han påpeker at selv den berømte menneskerettighetsgruppen Amnesty International har unngått å karakterisere Assange som en «samvittighetsfange», til tross for at han oppfyller alle kriteriene, gruppen er tilsynelatende redd for tilbakeslag fra finansiører (s81).
Han bemerker også at, bortsett fra FNs arbeidsgruppe for vilkårlig internering, bestående av erfarne jusprofessorer, har FN selv i stor grad ignorert misbruket av Assange sine rettigheter (s3). I stor grad er det fordi selv stater som Russland og Kina er motvillige til å gjøre Assanges politiske forfølgelse til en kjepphest ovenfor Vesten – som ellers kunne vært forventet.
Boken hans på 330 sider er så fullpakket med eksempler på justisfeil i rettergangen at det er umulig å oppsummere selv en liten brøkdel av dem.
Årsaken, observerer Melzer, er at journalistikkmodellen til WikiLeaks krever større ansvarlighet og åpenhet fra alle stater. Med Ecuadors forsinkede fordømmelse av Assange, ser han ut til å være fullstendig prisgitt verdens viktigste supermakt.
I stedet, hevder Melzer, har Storbritannia og USA banet veien for å sverte Assange og gradvis bryte han ned under påskudd av en rekke rettslige søksmål. Det har blitt gjort mulig kun på grunn av medvirkning fra påtalemyndighetene og rettsvesenet, som følger minste motstands vei for å bringe Assange og saken han representerer til taushet.
Det er det Melzer betegner som en offisiell «politikk med små kompromisser» – med dramatiske konsekvenser (s.250-1).
Boken hans på 330 sider er så fullpakket med eksempler på misbruk av rettferdig prosess – på det juridiske, påtalemessige og rettslige nivået – at det er umulig å oppsummere selv en liten brøkdel av dem.
FN-rapportøren nekter imidlertid å stemple dette som en konspirasjon – om ikke annet fordi å gjøre det ville være å tiltale seg selv som en del av det. Han innrømmer at da advokatene til Assange først kontaktet ham for å få hjelp i 2018, og argumenterte for at forholdene for Assanges fengsling utgjorde tortur, ignorerte han bønnene deres.
Som han nå erkjenner, hadde også han blitt påvirket av demoniseringen av Assange, til tross for hans lange profesjonelle og akademiske opplæring for å gjenkjenne teknikker for persepsjonshåndtering og politisk forfølgelse.
«For meg, som de fleste mennesker rundt om i verden, var han bare en voldtektsmann, hacker, spion og narsissist,» sier han (s10).
Det var først senere da Melzer endelig gikk med på å undersøke effektene av Assanges langvarige innesperring på hans helse – og fant at de britiske myndighetene hindret etterforskningen hans ved hver vending og åpenlyst lurte ham – at han undersøkte dypere. Da han begynte å plukke på de juridiske fortellingene rundt Assange, raknet trådene raskt.
Han peker på risikoen ved å si ifra – en pris han har opplevd på egen hånd – som har holdt andre tause.
«Med min kompromissløse holdning setter jeg ikke bare min troverdighet på spill, men også min karriere og potensielt til og med min personlige sikkerhet… Nå befant jeg meg plutselig med ryggen mot veggen og forsvarte menneskerettigheter og rettsstaten mot selve demokratiene som jeg alltid hadde ansett for å være mine nærmeste allierte i kampen mot tortur. Det var en bratt og smertefull læringskurve» (s97).
Beklageligvis legger han til: «Utilsiktet ble jeg en dissident i selve systemet» (s269).
Undergraving av loven
Nettet av komplekse saker som har fanget WikiLeaks-grunnleggeren – og holdt ham fengslet – har inkludert en fullstendig uproduktiv, ti år lang etterforskning av seksuelle overgrep fra Sverige; en forlenget varetekt på grunn av et kausjonsbrudd som skjedde etter at Assange fikk asyl av Ecuador fra politisk utlevering til USA; og den hemmelige sammenkallingen av en storjury i USA, etterfulgt av endeløse høringer og appeller i Storbritannia for å utlevere ham som en del av selve den politiske forfølgelsen han advarte om.
Gjennomgående, sier Melzer, har målet ikke vært å fremskynde rettsforfølgelsen av Assange – det ville ha risikert å avsløre mangelen på bevis mot ham i både den svenske og amerikanske saken. Snarere har det vært å fange Assange i en uendelig prosess uten tiltale mens han er fengslet under stadig mer drakoniske forhold og offentligheten vendte seg mot ham.
Det som – i det minste for tilskuere – så ut til å være opprettholdelsen av loven i Sverige, Storbritannia og USA, var det nøyaktige motsatte: dens gjentatte undergravelse. Den konsekvente unnlatelsen av å følge grunnleggende juridiske prosedyrer gjør, hevder Melzer, at det ikke kan sees på som bare en serie uheldige feiltrinn.
Den tar sikte på «systematisk forfølgelse, tielse og ødeleggelse av en ubeleilig politisk dissident». (s93)
Assange, etter Melzers syn, er ikke bare en politisk fange. Han er en hvis liv blir satt i alvorlig fare på grunn av nådeløst maktmisbruk som stemmer med definisjonen av psykologisk tortur.
Slik tortur er avhengig av at offeret blir skremt, isolert, ydmyket og utsatt for vilkårlige avgjørelser (s74). Melzer presiserer at konsekvensene av slik tortur ikke bare bryter ned de mentale og følelsesmessige mestringsmekanismene til ofrene, men over tid har også svært håndgripelige fysiske konsekvenser.
Melzer forklarer de såkalte «Mandela-reglene» – oppkalt etter den lenge fengslede svarte motstandslederen Nelson Mandela, som bidro til å stanse sørafrikansk apartheid – som begrenser bruken av ekstreme former for isolasjon.
I Assanges tilfelle ble imidlertid «denne formen for mishandling veldig raskt dagligdags» i Belmarsh, selv om Assange var en «ikke-voldelig innsatt som ikke utgjorde noen trussel mot noen». Etter hvert som helsen ble dårligere, isolerte fengselsmyndighetene ham ytterligere, angivelig for hans egen sikkerhet. Som et resultat, konkluderer Melzer, kan «tielsen og overgrepe mot Assange opprettholdes på ubestemt tid, under dekke av bekymring for helsen hans». (s.88-9)
Spesialrapportøren bemerker at han ikke ville oppfylle sitt FN-mandat hvis han unnlot å protestere ikke bare mot torturen av Assange, men det faktum at han blir torturert for å beskytte de som begikk tortur og andre krigsforbrytelser som ble avslørt i Irak- og Afghanistan-loggene publisert av WikiLeaks. De unnslipper fortsatt rettferdighet med aktiv deltakelse fra de samme statlige myndighetene som prøver å ødelegge Assange (s.95).
Med sin lange erfaring med å håndtere tortursaker rundt om i verden, antyder Melzer at Assange har store reserver av indre styrke som har holdt ham i live, selv om han blir stadig mer skrøpelig og fysisk syk. Assange har gått ned mye i vekt, er regelmessig forvirret og desorientert, og har fått et mindre hjerneslag i Belmarsh.
Mange andre, er leseren overlatt til å anta, kunne lett ha bukket under for et dødelig hjerteinfarkt eller hjerneslag, eller har begått selvmord.
En ytterligere urovekkende implikasjon henger over boken: at dette er den ultimate ambisjonen til de som forfølger ham. De nåværende utleveringshøringene kan vare på ubestemt tid, med ankerett frem til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og holder Assange ute av syne hele den tiden, skader helsen hans ytterligere og gir en sterkere avskrekkende effekt på varslere og andre journalister.
Dette er en vinn-vinn-situasjon, bemerker Melzer. Hvis Assange sin mentale helse bryter helt sammen, kan han bli låst inne på en psykiatrisk institusjon. Og hvis han dør, vil det til slutt løse ulempen med å opprettholde det juridiske narrespillet som har vært nødvendig for å holde hans tale taus, og person ute av syne så lenge (s322).
Sveriges narrespill
Melzer bruker mye av boken på å rekonstruere anklagene fra 2010 om seksuelle overgrep mot Assange i Sverige. Han gjør dette ikke for å diskreditere de to involverte kvinnene – faktisk argumenterer han for at det svenske rettssystemet sviktet dem like mye som det gjorde Assange – men fordi saken satte scenen for kampanjen for å fremstille Assange som en voldtektsmann, narsissist, og en som flyktet fra rettssystemet.
USA hadde kanskje aldri vært i stand til å starte sin åpenlyse politiske forfølgelse av Assange hvis han ikke allerede hadde blitt gjort til en populær hatfigur i Sverige-saken. Demoniseringen var nødvendig – så vel som at han forsvant fra synet – for å legge opp til å redefinere nasjonal sikkerhetsjournalistikk som spionasje.
Melzers grundige undersøkelse av saken – desto mye grundigere fordi han har lært seg flytende svensk – avslører noe som den ordinære mediedekningen har ignorert: Svenske påtalemyndigheter har aldri hatt noe som ligner en sak mot Assange, og tilsynelatende aldri hatt den minste intensjon om å fortsette etterforskningen utover de innledende vitneforklaringene.
Anklagene mot Assange var så tydelig uholdbare at svenske myndigheter aldri seriøst forsøkte å etterforske dem. Å gjøre det ville umiddelbart ha avslørt deres manglende substans.
Likevel, som Melzer påpeker, ble det «den lengste ‘forundersøkelsen’ i svensk historie» (s103).
Den første aktoren som etterforsket saken, i 2010, henla umiddelbart etterforskningen og sa: «det er ingen mistanke om at en forbrytelse har blitt begått» (s133).
Da saken endelig ble avsluttet i 2019, mange måneder før foreldelsesfristen ble nådd, bemerket en tredje aktor ganske enkelt at «det kan ikke antas at ytterligere undersøkelser vil endre bevissituasjonen på noen vesentlig måte» (s261).
På advokatspråk var det en innrømmelse av at forhør av Assange ikke ville føre til noen siktelse. De foregående ni årene hadde vært et rettslig narrespill.
Men i de mellomliggende årene ble illusjonen av en troverdig sak opprettholdt så godt at store aviser, inkludert den britiske avisen The Guardian, gjentatte ganger refererte til «voldtektsanklager» mot Assange, selv om han aldri hadde blitt siktet for noe.
Mer betydelig, som Melzer gjentatt påpeker, var anklagene mot Assange så klart uholdbare at svenske myndigheter aldri forsøkte å etterforske dem seriøst. Å gjøre det ville umiddelbart ha avslørt deres manglende substans.
I stedet ble Assange pågrepet. I de syv årene han fikk asyl i Ecuadors London-ambassade, nektet svenske påtalemyndigheter å følge vanlige prosedyrer og intervjue ham der han var, personlig eller via datamaskin, for å løse saken. Men de samme påtalemyndighetene nektet også å gi sedvanlige forsikringer om at han ikke ville bli utlevert videre til USA, noe som ville ha gjort asylet hans i ambassaden unødvendig.
På denne måten argumenterer Melzer for at «den voldtektsmistenkte fortellingen kan videreføres på ubestemt tid uten noen gang å komme opp for en domstol. Offentlig kan dette bevisst produserte utfallet beleilig legge skylden på Assange, ved å anklage ham for å ha unndratt rettferdighet» (s254).
Nøytralitetens avskjed
Til syvende og sist kom suksessen til den svenske saken med å sverte Assange fra det faktum at den var drevet av et narrativ som nesten var umulig å stille spørsmål ved uten å gi inntrykk av å bebreide de to kvinnene i sentrum.
Men voldtektsfortellingen var ikke kvinnenes. Den ble i praksis festet på saken – og dem – av elementer i det svenske etablissementet, og gjentatt av svenske medier. Melzer gjetter på hvorfor sjansen til å diskreditere Assange ble grepet så aggressivt.
Etter Sovjetunionens fall droppet svenske ledere landets historiske nøytralitetsposisjon og kastet hånden inn med USA og den globale «krigen mot terror». Stockholm ble raskt integrert i det vestlige sikkerhets- og etterretningsmiljøet (s102).
Alt dette ble satt i fare da Assange begynte å se på Sverige som en ny base for WikiLeaks, tiltrukket av deres konstitusjonelle beskyttelse av utgivere.
Faktisk var han i Sverige nettopp av den grunn i forkant av WikiLeaks’ publisering av krigsloggene i Irak og Afghanistan. Det må ha vært altfor åpenbart for det svenske etablissementet at flyttingen av hovedkvarteret til WikiLeaks risikerte å sette Stockholm på kollisjonskurs med Washington (s159).
Dette, hevder Melzer, er konteksten som er med på å forklare en forbløffende og forhastet beslutning fra politiet om å varsle statsadvokaten om en voldtektsetterforskning mot Assange minutter etter at en kvinne, kun omtalt som «S», først snakket med en politimann i en sentral politistasjon i Stockholm.
Faktisk hadde ikke S og den andre kvinnen, «A», tenkt å komme med noen anklage mot Assange. Etter å ha fått vite at han hadde hatt sex med dem i rask rekkefølge, ville de at han skulle ta en HIV-test. De trodde at det å gå til politiet ville tvinge han til å teste seg (s115). Politiet hadde andre tanker.
Uregelmessighetene i håndteringen av saken er så mange at Melzer bruker mesteparten av 100 sider på å dokumentere dem. Kvinnenes vitnesbyrd ble ikke nedtegnet, transkribert ordrett eller bevitnet av en annen offiser. De ble bare oppsummert.
Den samme, dypt mangelfulle prosedyren – en som gjorde det umulig å si om ledende spørsmål påvirket deres vitnesbyrd eller om vesentlig informasjon uteble – ble brukt under avhørene av vitner som var vennlig innstilt mot kvinnene. Assange sitt intervju og intervjuene til hans allierte ble derimot tatt opp og transkribert ordrett (s132).
Årsaken til at kvinnene uttalte seg – ønsket om å ta en hiv-test fra Assange – ble ikke nevnt i politiets sammendrag.
I tilfellet med S ble hennes vitnesbyrd senere endret uten hennes viten, under svært tvilsomme omstendigheter som aldri har blitt forklart (s139-41). Den opprinnelige teksten er redigert så det er umulig å vite hva som ble endret.
Enda mer merkelig var det at en kriminell rapport om voldtekt ble registrert mot Assange i politiets datasystem klokken 16.11, 11 minutter etter det første møtet med S og 10 minutter før en overordnet offiser hadde begynt å intervjue S – og to og en halv time før intervjuet var ferdig (s119-20).
Som et annet tegn på den forbløffende hastigheten i utviklingen hadde Sveriges statsadvokat mottatt to straffeanmeldelser mot Assange fra politiet ved 17-tiden, lenge før intervjuet med S var avsluttet. Aktor utstedte da umiddelbart en arrestordre mot Assange før politisammendraget ble skrevet og uten å ta hensyn til at S ikke gikk med på å signere den (s121).
Nesten umiddelbart ble informasjonen lekket til svenske medier, og innen en time etter å ha mottatt straffemeldingene hadde statsadvokaten brutt protokollen ved å bekrefte detaljene til svenske medier (s126).
Hemmelige endringer
Den konstante mangelen på åpenhet i behandlingen av Assange av svenske, britiske, amerikanske og ecuadorianske myndigheter er et tema i Melzers bok. Bevis har ikke blitt gjort tilgjengelig under loven om informasjonsfrihet, og når det har blitt det, har det blit kraftig redigert eller bare deler av informasjonen frigitt – antagelig bare det som ikke risikerte å undergrave den offisielle fortellingen.
I fire år ble advokatene til Assange nektet kopier av tekstmeldingene de to svenske kvinnene sendte med den begrunnelse at de var «hemmeligstemplet». Meldingene ble også avvist til svenske domstoler, selv da de diskuterte om de skulle forlenge en arrestordre for Assange (s124).
Det var ikke før ni år senere at disse meldingene ble offentliggjort, selv om Melzer bemerker at indekstallene viser at mange fortsatt blir holdt tilbake. Mest bemerkelsesverdig mangler 12 meldinger sendt av S fra politistasjonen – da hun er kjent for å ha vært misfornøyd med politifortellingen som ble pålagt henne. De ville sannsynligvis ha vært avgjørende for forsvaret til Assange (s125).
På samme måte ble mye av den senere korrespondansen mellom britiske og svenske påtalemyndigheter som holdt Assange fanget i den ecuadorianske ambassaden i årevis ødelagt – selv mens den svenske forundersøkelsen visstnok fortsatt var aktiv (s106).
De tekstmeldingene fra kvinnene som har blitt offentliggjort tyder sterkt på at de følte at de ble forledet til en versjon av hendelsenes som de ikke var enige med.
Sakte med sikkert gav de etter, antyder tekstmeldingene, etterhvert som den offisielle forklaringen utsatte dem for et voldsomt press, og med den underforståtte trusselen om at hvis de bestridte det, risikerte de selv å bli straffeforfulgt for å ha gitt falskt vitnesbyrd (s130).
Øyeblikket etter at S kom inn på politistasjonen sendte hun tekstmeldinger til en venn og sa at «politibetjenten ser ut til å like ideen om å ta ham [Assange]» (s117).
I en senere melding skrev hun at det var «politiet som har diktet opp siktelsen» (s129). Og når staten tildelte henne en høyprofilert advokat, bemerket hun bare at hun håper han vil få henne «ut av denne dritten» (s136).
I en annen melding skrev hun: «Jeg ville ikke være med på [saken mot Assange], men nå har jeg ikke noe valg» (s137).
Det var på bakgrunn av de hemmelige endringene som ble gjort i S sin forklaring til politiet at den første aktorens beslutning om å henlegge saken mot Assange ble omgjort, og etterforskningen ble gjenåpnet (s141). Som Melzer bemerker, hvilte det svake håpet om å starte en straffeforfølgelse av Assange i hovedsak på ett ord: om S «sov», «halvsov» eller var «trøtt» da de hadde sex.
Melzer skriver at «så lenge svenske myndigheter får lov til å gjemme seg bak det beleilige sløret av hemmelighold, kommer sannheten om denne tvilsomme episoden aldri frem i lyset» (s141).
«Ingen vanlig utlevering«
Disse og mange, mange andre innlysende uregelmessigheter i den svenske forundersøkelsen dokumentert av Melzer er avgjørende for å forstå det som har skjedd siden. Eller som Melzer konkluderer «myndighetene ønsket ikke rettferdighet i denne saken, men hadde en helt annen, en utelukkende politisk agenda» (s147).
Med etterforskningen hengende over hodet, kjempet Assange for å bygge videre på momentumet til Irak- og Afghanistan-loggene som avslørte systematiske krigsforbrytelser begått av USA og Storbritannia.
«De involverte myndighetene tok med hell søkelyset som ble rettet mot dem av WikiLeaks, snudde det og rettet det mot Assange,» observerer Melzer.
De har gjort det samme siden.
Assange fikk tillatelse til å forlate Sverige etter at den nye aktoren som fikk tildelt saken gjentatte ganger nektet å intervjue ham en gang til (s153-4).
Men så snart Assange dro til London, ble det utstedt en rød melding fra Interpol, en annen ekstraordinær utvikling gitt dens bruk for alvorlige internasjonale forbrytelser, og satte scenen for fortellingen om Assange som en flyktning fra rettferdighet (s167).
En europeisk arrestordre ble godkjent av britiske domstoler like etterpå – men, igjen utrolig nok, etter at dommerne hadde reversert det britiske parlamentets uttrykkelige vilje om at slike ordrer bare skal utstedes av en «rettslig myndighet» i landet som søker utlevering, ikke politiet eller en påtalemyndighet (s177-9).
En lov ble vedtatt kort tid etter kjennelsen for å tette smutthullet og sørge for at ingen andre ville lide Assanges skjebne (s180).
Da løkken strammet seg rundt halsen ikke bare på Assange, men også WikiLeaks – de ble nektet serverkapasitet, bankkontoene ble blokkert, kredittselskaper nektet å behandle betalinger (s.172) – hadde Assange lite annet valg enn å akseptere at USA var den bevegende kraft bak kulissene.
Han skyndte seg inn i Ecuadors ambassade etter å ha blitt tilbudt politisk asyl. Et nytt kapittel av den samme historien skulle begynne.
Britiske tjenestemenn i Crown Prosecution Service (påtalemyndigheten i England og Wales, oversetters anm.), som de få overlevende e-postene viser, var de som presset sine svenske kolleger til å fortsette med saken ettersom svensk interesse for saken tapte seg. Storbritannia, angivelig et uinteressert parti, insisterte bak kulissene på at Assange måtte bli pålagt å forlate ambassaden – og asylet hans – for å bli intervjuet i Stockholm (s174).
En CPS-advokat sa til svenske kolleger «ikke engang tenk på å få kalde føtter!» (s. 186).
Da julen nærmet seg, spøkte den svenske aktoren med at Assange var en gave, «Jeg klarer meg uten… Faktisk ville det være et sjokk å få den!» (s. 187).
Da hun diskuterte svensk tvil om saken med CPS om å fortsette saken, ba hun om unnskyldning for at hun «ødela helgen din» (s188).
I nok en e-post sa en britisk CPS-advokat «vær så snill, ikke tro at saken blir behandlet som en normal utleveringsforespørsel» (s176).
Ambassadens spionaksjon
Det kan forklare hvorfor William Hague, Storbritannias utenriksminister på den tiden, risikerte å skape en stor diplomatisk krise ved å true med å krenke Ecuadors suverenitet og invadere ambassaden for å arrestere Assange (s184).
Og hvorfor Sir Alan Duncan, en britisk minister, skrev regelmessige oppføringer i dagboken sin, senere utgitt som en bok, om hvordan han jobbet aggressivt bak kulissene for å få Assange ut av ambassaden (s.200, 209, 273, 313).
Og hvorfor det britiske politiet var klar til å bruke 16 millioner pund offentlige penger på å beleire ambassaden i syv år for å håndheve en utlevering som svenske påtalemyndigheter virket helt uinteresserte i å gå videre med (s188).
Ecuador, det eneste landet som var klar til å tilby Assange-fristed, endret raskt kurs da den populære venstresidens president Rafael Correa trakk seg i 2017. Hans etterfølger, Lenin Moreno, kom under enormt diplomatisk press fra Washington og ble tilbudt betydelige økonomiske insentiver for å gi opp støtten til Assange (s.212).
Til å begynne med ser dette ut til å ha fratatt Assange nesten all kontakt med omverdenen, inkludert tilgang til internett og telefon, og lagt grunnlaget for lanseringen av en demoniseringskampanje i mediene som fremstilte ham som en som mishandlet katten sin og smørte avføring på veggene (s207- 9).
Samtidig jobbet CIA sammen med ambassadens sikkerhetsfirma for å sette i gang en sofistikert og hemmelig spionaksjon mot Assange og alle som besøkte han, inkludert hans leger og advokater (s.200). Vi vet nå at CIA også vurderte planer om å kidnappe eller myrde Assange (s218).
Til slutt i april 2019, etter å ha fratatt Assange statsborgerskap og asyl – i et åpenbart brudd på internasjonal og ecuadoriansk lov – lot Quito det britiske politiet gripe ham (s213).
Han ble dratt ut i dagslyset, hans første offentlige opptreden på mange måneder, og så ubarbert og ustelt ut – en «dement gnom» som en mangeårig spaltist i Guardian kalte ham.
Faktisk hadde Assanges utseende blitt nøye manipulert for å gjøre han frastøtende for omverdenen. Ambassadepersonalet hadde konfiskert barberings- og stellesettet hans flere måneder tidligere.
I mellomtiden ble Assange sine personlige eiendeler, datamaskinen hans og dokumenter beslaglagt og overført, ikke til hans familie eller advokater, eller til og med britiske myndigheter, men til USA – den virkelige forfatteren av dette dramaet (s.214).
Det trekket, og det faktum at CIA hadde spionert på Assange sine samtaler med advokatene hans inne i ambassaden, burde ha sabotert en rettssak mot Assange tilstrekkelig til å kreve at han gikk fri.
Men rettssikkerheten, som Melzer stadig bemerker, har aldri sett ut til å ha noen betydning i Assange sitt tilfelle.
Snarere omvendt, faktisk. Assange ble umiddelbart ført til en politistasjon i London hvor det ble utstedt en ny arrestordre for hans utlevering til USA.
Samme ettermiddag møtte Assange for retten i en halvtime, uten tid til å forberede et forsvar, for å bli stilt for retten for et syv år gammelt kausjonsbrudd på grunn av at han fikk asyl i ambassaden (s48).
Han ble dømt til 50 uker – nesten maksimal lengde – i Belmarsh høysikkerhetsfengsel, hvor han har vært siden.
Tilsynelatende gikk det verken opp for de britiske domstolene eller media at årsaken til at Assange hadde brutt sine kausjonsvilkår nettopp var for å unngå den politiske utleveringen til USA han ble møtt med så snart han ble tvunget ut av ambassaden.
«Å leve i et tyranni»
Mye av resten av Melzers bok dokumenterer i urovekkende detalj det han kaller den nåværende «anglo-amerikanske narrerettssaken»: de endeløse prosessuelle overgrepene Assange har vært utsatt for de siste tre årene da britiske dommere ikke har klart å forhindre det Melzer hevder bør sees som ikke bare én, men en rekke grelle justisfeil.
Ikke minst er utlevering på politiske grunnlag uttrykkelig forbudt i henhold til Storbritannias utleveringsavtale med USA (s178-80, 294-5). Men nok en gang teller loven ingenting når den gjelder Assange.
Beslutningen om utlevering ligger nå hos Patel, den krigerske innenriksministeren som tidligere måtte trekke seg fra regjeringen for hemmelige forbindelser med en fremmed makt, Israel, og står bak regjeringens nåværende drakoniske plan om å sende asylsøkere til Rwanda, nesten helt sikkert i strid med av FNs flyktningkonvensjon .
Melzer har gjentatte ganger klaget til Storbritannia, USA, Sverige og Ecuador over de mange prosessuelle overgrepene i Assanges sak, samt den psykologiske torturen han har blitt utsatt for. Alle fire, påpeker FN-rapportøren, har enten avvist, eller behandlet henvendelsene hans med åpen forakt (s235-44).
«Når det å fortelle sannheten har blitt en forbrytelse, lever vi alle i et tyranni» – Nils Melzer
Assange kan aldri håpe på en rettferdig rettssak i USA, bemerker Melzer. For det første har politikere fra hele spekteret, inkludert de to siste amerikanske presidentene, offentlig fordømt Assange som en spion, terrorist eller forræder, og mange har antydet at han fortjener døden (s.216-7).
Og for det andre, fordi han ville bli stilt for retten i den beryktede «spionasjedomstolen» i Alexandria, Virginia, som ligger i hjertet av det amerikanske etterretnings- og sikkerhetsetablissementet, uten tilgang for offentligheten eller pressen (s.220-2).
Ingen jury der ville være sympatisk innstilt til det Assange gjorde med å avsløre samfunnets forbrytelser. Eller som Melzer observerer: «Assange ville få en hemmelig statssikkerhetsrettssak veldig lik de som ble gjennomført i diktaturer» (s223).
Og så fort han er i USA, vil Assange sannsynligvis aldri bli sett igjen, under «spesielle administrative tiltak» (SAM) som ville holde ham i total isolasjon 24 timer i døgnet (s227-9). Melzer kaller SAMs «et uredelig navn for tortur».
Melzers bok er ikke bare dokumentasjon på forfølgelsen av en dissident. Han bemerker at Washington har forfulgt alle sine dissidenter, inkludert de kjente varslerne Chelsea Manning og Edward Snowden.
Assangesaken er så viktig, hevder Melzer, fordi den markerer øyeblikket da vestlige stater ikke bare retter seg mot de som jobber innenfor systemet som blåser i fløyta, og som bryter sine konfidensialitetskontrakter, men de utenfor det også – de som journalister og som utgivere har en rolle i et demokratisk samfunn som vaktbikkje mot makta.
steigan.no er den avisa i Norge som uten sammenlikning har fulgt saka mot Julian Assange lengst, mest omfattende og mest grundig. Les flere artikler her blant de over 250 vi har publisert.
Stans stedfortrederkrigen i Ukraina!
Av leserinnlegg - 10. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/stans-stedfortrederkrigen-i-ukraina/
Russland og Ukraina må gjenoppta fredsforhandlingene.
Av Torgeir Engstad, Tromsø.
Krigståka blokkerer effektivt for en diskusjon på norsk venstreside om hva som kreves for å stanse krigen i Ukraina. I stedet oversvømmes vi daglig av en krigspropaganda i Vest som har et motsatt mål: trappe opp krigen. Norske media, inkludert NRK, er et journalistisk katastrofeområde, mens venstresida langt på vei har blitt et haleheng til krigshaukene som ivrer for at den pågående krigen skal trappes opp og avgjøres på slagmarka. Ingen fred før Russland er nedkjempet og har kapitulert.
Dette innlegget skal diskutere galskapen i en slik politikk og hvorfor ei venstreside må kreve slutt på krigen mellom Ukraina og Russland gjennom politiske forhandlinger og finne kompromisser som er akseptable for begge parter. Det er nesten unødvendig å si at USA og NATO vil motarbeide ei slik fredsløsning.
Fredsløftet som forsvant
I april 2019 fikk Zelensky 73% av stemmene ved presidentvalget i Ukraina. Årsaken til denne brakseieren var først og fremst et løfte om å skape ferd i Ukraina, få slutt på krigen mot Donbas som da hadde vedvart siden 2014. Zelensky gikk raskt fra løftene sine, og blei i stedet et redskap for en krigsbevegelse og ei militær oppbygging som ikke bare skulle knuse all motstand i det russiskvennlige Donetsk og Luhansk, men som også var ment å være en militær trussel mot Russland. Det hele kulminerte med at Zelensky på en sikkerhets- konferanse i München 19. febr 2022 med EU/NATO ønsket seg (sitat): «supply of the latest weapons, machinery and equipment for our army – an army that protects the whole Europe». Zelensky inntar nå også provokatørens rolle: (sitat): «For eight years, Ukraine has been holding back one of the greatest armies in the world”.
Zelenskys popularitet i Ukraina falt da som en stein fra 73% i juli 2019 til 24.7% i okt 2021 (Focus Ukraine. Minakov Nov 2. 2021).
Hvorfor forrådte Zelensky sitt valgløfte om fred?
Zelenskys møte med krigshaukene i og utafor Ukraina
Etter valget blei Zelensky truet av ultranasjonalistene (inkl Azov) om han fortsatte å forhandle med Putin. Det er sannsynlig at Zelensky ville ha blitt likvidert om han hadde forsøkt å gjennomføre det fredsløftet han hadde gått til valg på. Han ble også motarbeidet av mektige allierte. Professor emeritus Stephen F Cohen (NYU and Princeton), ekspert på nyere russisk historie og i statsvitenskap, uttalte i intervju med Aron Maté (The GrayZone) like etter valget i 2019 at Zelensky aldri ville være i stand til å avslutte krigen med Donbas hvis ikke USA støttet dette.
USA og NATO hadde tross alt bygd opp den krigsmaskinen i Øst-Ukraina som på det tidspunktet hadde tatt livet av rundt 14000 mennesker i Donbas. Videre hadde den samme ultrakonservative høyresida (inkl Azov) og USA sabotert og motarbeidet Minsk-avtalen signert i 2015 av Ukraina, Russland, Frankrike og Tyskland). Skuespilleren Zelensky, som mange karakteriserer som en marionette for langt sterkere bakmenn, hadde kort sagt ingen sjanse til å realisere det fredsløftet han vant valget på. USA ønsket ikke fred i Ukraina, og hadde investert stort i å ruste opp Ukraina etter det kuppet de selv både hadde forberedt og orkestrert i 2013-14. Pentagon hadde i mange år jobbet for alt annet enn fred, nemlig «lethal help to Ukraine», trappe opp utplassering av militære styrker nær Russlands grenser, øke militariseringa i Svartehavet, utplassere atomvåpen nær Russland. Alt dette kan leses i Pentagons eget strategi-dokument RAND Corp.
Innad i Ukraina blir i dag enhver handling som tar sikte på å oppnå fred med sin større nabo, betraktet som landsforræderi. De som ønsker fred blir hardt straffet. Zelensky har støttet nedstengingen av 11 politiske partier, har gitt aksept for fengsling, tortur og likvidering alle som prøver å få til et samarbeid med Russland etter den folkerettsstridige invasjonen. Det samme gjelder menneskerettighetsaktivister, journalister og venstreradikale. (FNs høykommisær).
Ledelsen i Ukraina oppildnet av USA’s økte miltære støtte
Sjefen for Sikkerhets og forsvarsdepartement i Ukraina, Danilov, uttalte mandag 2 mai til Ukrainian News: «Det kan ikke bli noen fredsavtale med Russland. Eneste unntak er at Russland overgir seg». (5) Presidentens rådgiver, Arestovich, bekrefter at Danilovs uttalelser også uttrykker Zelensky´s syn. En annen ukrainsk toppleder, Budanov, går et hakk videre og sier at krigen kun kan avsluttes på 2 måter, enten ved at Russland deles i 3, eller ved regimeendring med bevart russisk territorium. I sistnevnte tilfelle må den nye lederen i Russland stå fram og erklære at den tapte krigen var resultatet av en syk diktator. Intervjuet er lagt ut på nettet og kan sees på nettstedet SouthFront 6.5.22. I tillegg truer de Ungarn med at de vil bli holdt ansvarlig for ikke å ha sluttet seg til NATO´s krig mot Russland. Hvordan skal man forstå denne nye aggressive retorikken når det bare er uker siden den ukrainske forhandlingsdelegasjonen var nære ved å signere en fredsavtale med Russland som bekreftet at de ikke skulle bli del av NATO og ellers være et nøytralt land. Forklaringen er USA´s og NATO´s stadig mer direkte deltakelse i krigen.
USA og NATO ønsker krig med Russland, ikke fred
Galskapen i det som uttales fra den ukrainske ledelsen må sees i lys av USA´s nye mål med krigen i Ukraina. Den amerikanske forsvarsministeren, Lloyd Austin, sa følgende etter at han og Anthony Blinken hadde møtt Zelensky i Kiev 1. mai: «We want to see Russia weakened to the degree that it can´t do the kinds of things that it has done in invading Ukraine». (Foreign Policy. Intervju med M Hirsch). Dette uttales i etterkant av nye tilleggsbevilgninger til Ukraina på 33 mrd $, dvs Ukrainas totale forsvarsbudsjett x6, som en ekstrabevilgning til Ukraina (Tyler Durden, Zero Hedge 28.04.22). USA lover flystøtte, mer droner, artilleri og armerte kjøretøy. Nettet flommer over av intervju og uttalelser fra amerikanske neo-cons som utdyper hvordan Russland skal tas. Mer og mindre tilfeldig referer jeg et intervju i CBS med tidligere army commander, general Ben Hodges, nå leder for Center for European Policy analysis (CBS 24.04.22). Han understreker at «we want to win», og at Russland skal verken ha Krim eller Donbas. Derimot skal Russland svekkes slik at verken Georgia, Moldovia eller våre baltiske allierte kan trues. I nytt intervju med CBS 3.5.22 (etter Blinken/ Lloyds turne i Kiev 1.5) uttaler han at «Ukraine could push Russia back by the end of 2022».
Han føyer til at det kan ta litt lenger tid når det gjelder Krim og Donbas. Litt lenger ut i intervjuet demonstrerer han sin store Russland-kunnskap ved å si at Russland er et stort land med rike natur-ressurser, men som har en liten og «unhealthy population», og at Europa må være forberedt på en plutselig kollaps i Russland.
EU´s president, Ursula von der Leyen, presenterte den sjette bølgen av sanksjoner mot Russland 4 mai, nå med et totalforbud av all russisk olje ved utgangen av året, diesel inkludert, og ditto forbud mot 3 russisk eide kringkastere. Hun nytter høvet til å slutte seg til USA´s mål for krigen mot Russland: «We want Ukraine to win this war» (Twitter Web App 4. mai)
Tidligere forsvarsminister i USA, Leon Panetta, sier klart og tydelig at USA er i en proxy-krig med Russland, enten dette blir innrømmet eller ikke. Diplomati fører ingen steds hen uten pressmidler, og det får man ved (sitat) «frankly going in and killing russians». Videre sier han at (sitat) «Putin understands power. He really doesn´t understand diplomacy very much. He understands power» (sitat slutt). (Live on Bloomberg TV, 17. Mars 2022).
Stort klarere er det neppe mulig å uttrykke dette. Ukraina får penger og våpen til å drepe så mange russere som mulig i det som er en proxy-krig.
Jeg er dessverre redd for at dette reflekterer hvordan svært mange i den anglo-amerikanske makteliten tenker om dagen. Det tidligere målet om maksimal økonomisk skade på Russland suppleres nå med tiltak som er ment å påføre Russland et totalt militært nederlag. Dette er Pentagons nye offisielle politikk. Det bør ikke overraske noen at dette gjenspeiles i en stadig mer aggressiv og rabiat retorikk fra den ukrainske ledelsen. (Danilov, Budanov, Zelensky mfl).
Russland er sterkere enn den vestlige krigspropagandaen vil ha oss til å tro
Skal vi tro den russiske hærledelsen har de til nå satt inn en liten og beskjeden del av sitt totale militærapparat. Om dette skulle være russisk propaganda har Russland uansett slagkraft og våpen til å nedkjempe den ukrainske hæren, med eller uten Vestens støtte. Alt dette vet selvsagt krigshaukene i Washington.
De som måtte tro at Russland snart faller sammen pga den vestlige økonomiske krigføringen med stadig nye sanksjoner, utestenging fra SWIFT, tyveri av 300 mrd russiske Euro m.m- må tro om igjen. Den russiske rubelen er i dag sterkere enn noen gang. Sanksjonen rammer selvsagt Russland, men rammer arbeiderklassen, de fattige, og spesielt det globale sør langt hardere (Lula da Silva, Time 4. mai 2022). Militært kan heller ikke Russland sammenliknes med Serbia og Libya som begge ble bombet sønder og sammen av USA og NATO. USA og Vesten kan derimot hindre ei fredsslutning og forlenge krigen og lidelsene til det ukrainske folket, mens likhaugene i Ukraina vokser. Kyllinghaukene i Washington ønsker seg en langvarig krig for å svekke Russland, ei afghansk hengemyr, og bryr seg mindre om de menneskelige lidelsene som følger av denne krigen.
Stans krigshandlingene – Nei til imperialistisk innblanding fra USA og NATO
Ei venstreside som ikke går inn for ei umiddelbar fredsløsning gjennom forhandlinger er etter mitt syn et haleheng til den imperialistiske hegemonen som nå trapper opp krigen mot Russland. De ønsker å vinne denne krigen, ved hjelp av stedfortredere og med EU som aktive krigsdeltakere. I denne situasjonen burde selvsagt de norske sosialistene stille seg i spissen for en anti-krigsbevegelse, en aktiv fredsbevegelse som krever øyeblikkelig stans i krigshandlingene. Det forutsetter imidlertid at den samme venstresida skjønner hva slags krig dette er. At USA og NATO må ut av krigen, at all våpenhjelp opphører og at Ukraina og Russland setter seg ned ved forhandlingsbordet og fullfører de forhandlingen som var godt i gang, men stoppet av USA som ikke ønsker noen fred med mindre Russland blir alvorlig svekket eller ødelagt.
Våpen til Ukraina hindrer nå ei mulig fredsløsning. Ukraina og Russland må gjenoppta forhandlingene om ei fredsløsning straks.
Tromsø 9. mai 2022
Torgeir Engstad
Millioner av briter har ikke råd til nok mat
Av Jan Herdal - 10. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/millioner-av-briter-har-ikke-rad-til-nok-mat/
Av Jan Herdal.
Økte levekostnader førte til at en av sju voksne briter i april fryktet for matsikkerheten. Det er 57 prosent opp siden januar. Det er avisa Guardian som skriver dette, med henvisning til den siste rapporten fra tenketanken Food Foundation.
Mer enn 2 millioner voksne har gått uten mat en hel dag i løpet av den siste måneden, på grunn av pengemangel. Millioner av mennesker, herunder 2,6 millioner barn, spiser mindre måltider enn før, kan droppe måltider helt, eller lar være å spise når de er sultne.
Frykten for matmangel var omtrent like stor i begynnelsen av panikktiltakene mot den angivelige pandemien. Men den gangen skyldtes det tomme butikkhyller på grunn av hamstring og leveranseproblemer.
Nå er årsaken fattigdom og økende levekostnader. Lønninger, pensjoner og offentlige ytelser holder ikke tritt med galopperende prisøkninger på energi, mat og drivstoff.
Organisasjoner som deler ut gratis matpakker, sier at mennesker ber om mat som ikke behøver å kokes eller lagres i kjøleskap eller fryseboks, fordi energikostnadene er blitt uoverkommelige.
Food Foundation ble så sjokkert over de første resultatene at de for sikkerhets skyld valgte å utvide grunnlaget for undersøkelsen, bare for å komme til samme resultater. Tenketanken regner med at situasjonen vil forverres i månedene framover.
Andre artikler av Jan Herdal på steigan.no se her.
Utdrag av rapporten fra Food Foundation:
Nye data utgitt i dag av The Food Foundation viser et raskt 57% hopp i andelen husholdninger som kutter ned på mat eller mangler måltider helt på bare tre måneder.
I april bor 7,3 millioner voksne i husholdninger som sa at de hadde gått uten mat eller ikke kunne få den fysisk den siste måneden, som inkluderer 2,6 millioner barn. Dette sammenlignes med 4,7 millioner voksne i januar.
Food Foundation oppfordrer regjeringen til å iverksette hastetiltak for å forhindre ytterligere eskalering av denne krisen, inkludert å øke ytelsesnivåene i tråd med inflasjonen og utvide tilgangen til gratis skolemåltider og Healthy Start-programmet.
Matbanker rapporterer at brukere i økende grad etterspør produkter som ikke trenger matlaging ettersom levekostnadskrisa biter dypere og familier ikke har råd til energiregninger.
Ytterligere økninger i matusikkerhet er spådd i løpet av de kommende månedene ettersom den fulle effekten av økningen i folketrygden og energiregningstaket i begynnelsen av april merkes.
Matusikkerhet
De nye dataene utgitt av The Food Foundation viser den siste måneden:
12,8 % av husholdningene (6,8 millioner voksne) har hatt mindre måltider enn vanlig eller hoppet over måltider fordi de ikke hadde råd til eller tilgang til mat
8,8 % av husholdningene (4,6 millioner voksne) har ikke spist til tross for at de er sultne fordi de ikke hadde råd til eller tilgang til mat
4,6 % av husholdningene (2,4 millioner voksne) har ikke spist på en hel dag fordi de ikke hadde råd til eller tilgang til mat
Totalt hadde 13,8 % av husholdningene (7,3 millioner voksne) en eller flere av disse opplevelsene den siste måneden.
Barns matusikkerhet
Det er også en kraftig økning i andelen husholdninger med barn som har opplevd matusikkerhet den siste måneden med 17,2 % opp fra 12,1 % i januar 2022. Dette representerer totalt 2,6 millioner barn under 18 år som bor i husholdninger som ikke har tilgang til et sunt og rimelig kosthold, noe som gir dem høy risiko for å lide av kostholdsrelaterte sykdommer.
Rødt sin skepsis til alternative media fører til splittelse og et svekket parti på sikt
Av leserinnlegg - 10. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/rodt-sin-skepsis-til-alternative-media-forer-til-splittelse-og-et-svekket-parti-pa-sikt/
Helge Hellevang, Professor Universitetet i Oslo
Krigen i Ukraina har skapt økt splittelse på norsk venstreside. En del av venstresida har også tidligere sett på alternative media som steigan.no og eier Mot Dag som problematisk, men det først etter 24.mars 2022 og krigsutbruddet at retorikk fra bl.a. Rødt mot steigan.no og Mot Dag, og personer tilknyttet informasjonsformidleren, virkelig har fått momentum. Kampen mot alternative media viser også et mer dypereliggende problem for det politiske og organisatoriske prosjektet Rødt.
Etter min mening mangler sentral ledelse i Rødt, og også et flertall av de som aktivt uttaler seg i Rødt fora, både en grunnleggende forståelse for de mekanismer og kreftene som virker i dag for å beholde dagens kapitalistiske system og verdensorden, og en forståelse for hvorfor det er viktig å forstå bakgrunnen av det som skjer i verden i dag. Selv om “forstå for å forandre” er godt innarbeidet i partiorganisasjonen, ser det ut til at ønsket om forståelse av virkeligheten og de kreftene vi arbeider mot i stor grad er fraværende.
Analyser av publiserte “sannheter” om krigen og bakgrunn for krigen i Ukraina har viset seg å ha stor verdi for å forstå hvordan massemedia blir brukt i kampen for systemisk status quo. Analysene har også verdi i å forstå det jeg mener er defekter i Rødt sitt politiske og organisatoriske prosjekt. Det er svært stor avstand mellom den informasjonen vi får fra hovedstrømsmedia og den vi finner i forskjellige alternative media. Ledelsen i Rødt ser ut til å ha stor tillit til hovedstrømsmedia.
Det er ikke mange Norske alternativer til hovedstrømsmedia i Norge, og de fleste er langt ute til høyre. Ett hederlig unntak er steigan.no. Internasjonalt finnes det flere og en del gode kilder til mer balansert informasjon. En av de jeg vil trekke frem er den geopolitiske podkasten til Alexander Mercouris og The Duran (søk på Youtube), som publiserer jevnt over troverdig informasjon, både fra vestlige, ukrainske og russiske kilder. Det finnes også andre tilsvarende kanaler som gir solid informasjon om hva som foregår i Ukraina, og hva som var forløpet til krigen.
Fra det jeg regner som troverdige kilder, som A. Mercouris, har jeg lært at krigen ikke har bakgrunn i russisk imperialisme, men derimot NATO-ekspansjon og trusler mot øst som er en brikke i USA-imperialismen. Det må legges til her at mange, også vestlige akademiske kilder (f.eks Mearsheimer m.fl.) bekrefter dette. I hovedstrømsmedia, og fra Rødt sentralt blir dette blankt avfeid som russisk propaganda. Dette er problematisk av flere årsaker.
For det første viser dette en manglende forståelse av dagens imperialisme og hva som forårsaker konflikter i verden i dag. Med en slik naiv holdning til hovedstrømsmedia og den rollen den har til å støtte opp om USA-imperialismen, mister Rødt helt sin legitimitet som revolusjonært parti og som motkraft mot imperialismen. I stedet for å bruke dette i kampen mot NATO og NATO-ekspansjon, som kilde til konflikt og ikke fred som hovedstrømsmedia skal ha det til, blir Rødt ganske passive og redde for NATO-kritikk, i frykt for å miste medlemmer og velgere. På den måten kan man si at partileder Moxnes har rett i at det politiske prosjektet til Rødt og steigan.no er uforenelige. Men kort sikt kan dette skaffe Rødt flere medlemmer og velgere, men på sikt er nok ikke dette videre bra for partiet.
For det andre tror jeg mange i Rødt forstår at mye av det som publiseres på steigan.no er bra, men med sterkt press fra hovedstrømsmedia og en aktiv norsk anti-kommunistisk høyre-side, velger man å ta avstand fra venstreradikale alternative media. Høyre-siden velger å bruke splitt og hersk for å svekke det politiske prosjektet Rødt, med steigan.no som agn, og dessverre biter partiledelsen glupsk på. Dette for å fortsatt være et parti i vekst. Dette er opportunisme og vil være ødeleggende for partiet på sikt.
Koronahåndteringen svekker lege pasient forholdet
Av Halvor Næss - 10. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/koronahandteringen-svekker-lege-pasient-forholdet/
Av professor og overlege Halvor Næss.
Jeg har jobbet som lege i snart 40 år og min legegjerning er basert på at mennesker er autonome, selvbevisste personer. Som personer er vi rasjonelle og kan argumentere og gi grunner for våre valg som vi står moralsk ansvarlige for.
Min erfaring er at pasienter utsettes for depersonifisering og behandles i økende grad som dyr. Dyr er ikke selvbevisste eller rasjonelle, men som mennesker har dyr bevissthet og kan føle smerte og behag og bør behandles med omtanke. Men mennesker er i tillegg autonome personer og kan derfor ikke behandles som dyr.
Depersonifiseringen av pasienter startet for lenge siden, men har akselerert under koronapandemien. I 1927 ble det ved lov bestemt at å kalle seg og praktisere som lege krevde autorisasjon fra staten. Tilhengerne mente autorisasjon ville sikre legenes skikkethet og at pasientene møtte en lege med faglig forankring i skolemedisinen basert på naturvitenskapelige prinsipper. Motstanderne fryktet for legenes uavhengige stilling og for å bli underlagt en stat «avhængig av folkeopinioner og utstyret med effektive magtmidler». Både tilhengere og motstandere har i ettertid fått rett. Dagens leger er kunnskapsrike og dyktige, men har samtidig mistet mye av sin autonome stilling og måttet underkaste seg et økende antall direktiver fra myndighetene. Det utarbeides for eksempel nasjonale retningslinjer for behandling som ofte oppfattes som bindende. Tilsvarende utvikling har skjedd i andre land. Et grelt eksempel på politikeres medisinske hovmod er Folketinget i Danmark som vedtok at ME ikke er en funksjonell lidelse (noe leger strides om).
Under koronapandemien har denne utviklingen akselerert. Myndighetene innførte en rekke tiltak som mangler forankring i skolemedisinen. Nedstengninger var før mars 2020 eksplisitt frarådet av folkehelseeksperter. Munnbind ble i mange tilfeller gjort obligatorisk selv om det mangler vitenskapelig belegg for effekt og kan til og med være skadelig. Leger har til alle tider hatt lov til off-label behandling hvilket vil si foreskriving av medisiner utenfor godkjent bruksområde. Off-label behandling åpner for medisinske framskritt, men dette var åpenbart uønsket under koronapandemien. Bruk av velkjente medisiner som ivermectin og hydroksyklorokin med potensielt god effekt mot covid og lite bivirkninger, ble motarbeidet eller til og med kriminalisert i noen land. Det er all grunn til å mistenke at dette kan ha hatt sammenheng med de regler som gjelder for hastegodkjenning av vaksiner. Uansett årsak var det et meget alvorlig brudd på hevdvunnen medisinsk praksis mellom lege og pasient. I California er det et lovforslag som forbyr leger å komme med informasjon som strider med autorisert informasjon om covid.
I samsvar med den Hippokratiske ånd møtes lege og pasient som personer og kommer i samarbeid fram til enighet om undersøkelser og behandling. Under koronapandemien ble leger og pasienter depersonifisert og underlagt myndighetenes bestemmelser som om befolkningen er myndighetenes husdyr og ikke autonome personer. Beslutninger om tiltak som munnbind, tester, vaksiner og behandling eller forbud mot behandling ble gjort av myndighetspersoner som overkjørte det tradisjonelle lege pasient forholdet basert på personlig gjensidighet og tillitt. Et spørsmål som melder seg er om vi lenger trenger lisensiering av legerollen nå som politikere og byråkrater uten medisinsk kompetanse har tatt på seg oppgaven med makt å bestemme hva som er god eller dårlig medisinsk behandling.
Det er urovekkende at så få leger har stått opp mot myndighetenes overgrep under pandemien. Et eksempel er at de fleste leger har gått med munnbind selv om de burde kjenne til den manglende medisinske dokumentasjonen. Det er trolig mange grunner til at legene har underkastet seg myndighetenes tiltak uten protester. En viktig grunn er at legene over mange år gradvis har mistet sin autonome rolle.