Nyhetsbrev steigan.no 10.04.2024
Den irakiske motstandsfronten angriper Israels oljehavn i Haifa
Fire år etter nedstengningen: depresjon eller revolusjon?
Mike Benz: Den nasjonale sikkerhetsstaten og angrepet på demokratiet
EU truer Norge med sanksjoner hvis vi ikke godtar kraftpakke
Vårt daglige og skadelige (?) brød – del 1
Hva vet politikerne og hva vil de (ikke) vite? Del 1.
Øverst i næringskjeden sitter kontrolligarkene – nå avsløres de i Brasil
Den irakiske motstandsfronten angriper Israels oljehavn i Haifa
Av red. PSt - 10. april 2024
https://steigan.no/2024/04/den-irakiske-motstandsfronten-angriper-israels-oljehavn-i-haifa/
Den irakiske motstandsfronten sier de har utført et nytt angrep på et israelsk mål i de okkuperte palestinske områdene.
Det kunngjorde den irakiske paraplygruppen av antiterrorgrupper i en uttalelse publisert på sin Telegram-kanal tidlig tirsdag. Dette melder den iranske kanalen PressTV.
Den irakiske motstanden sa at de startet en operasjon mot oljeraffinerier i havnebyen Haifa ved bruk av droner.
Den sa at angrepet var et svar på massakrene begått av Israel mot sivile palestinere, inkludert kvinner, barn og eldre.
«I fortsettelsen av vår vei for å motstå okkupasjonen, til støtte for folket vårt i Gaza, og som svar på massakrene som er begått av Israel mot palestinske sivile, inkludert barn, kvinner og eldre, angrep krigerne til den islamske motstanden i Irak , i morges, 10/4/2024, Haifas oljehavn med to droner», heter det i uttalelsen.
Gruppa sa at den vil fortsette sine operasjoner så lenge regimet fortsetter blodsutgytelsen i Gaza.
Den islamske motstanden sa mandag at den har utført tre anti-israelske operasjoner, rettet mot to brakker og en militærbase i det okkuperte Golan og de okkuperte palestinske områdene.
Den tredje operasjonen, som ble utført med droner, «rettet seg mot den sionistiske Elifalit-basen, nord for Tiberiassjøen» i de okkuperte palestinske områdene.
Den irakiske motstanden har også rammet amerikanske militærbaser i Irak og nabolandet Syria som gjengjeldelse for Washingtons støtte til det israelske folkemordet i Gaza.
Israel «vil bli straffet», sier Irans utenriksminister fra Damaskus
Fire år etter nedstengningen: depresjon eller revolusjon?
Av skribent - 10. april 2024
https://steigan.no/2024/04/fire-ar-etter-nedstengningen-depresjon-eller-revolusjon/
Gabriele Guzzi er en italiensk økonom og poet. Han ble uteksaminert med utmerkelser i politisk økonomi fra Luiss og Bocconi. Han var økonom ved Palazzo Chigi (regjeringa) og ved regjeringas Institutt for økonomisk planlegging i Roma. Han har skrevet denne betraktninga om nedstengning eller revolusjon, som ble publisert i nettidsskriftet La fionda.
Det har gått mer enn fire år siden den første nedstengningen begynte, mens pandemien spredte seg i Italia og deretter over hele Europa.
Jeg er stadig mer overbevist om at dette viruset, og fremfor alt den politiske håndteringen av pandemien, representerer et knekkpunkt i menneskehetens historie.
Det har gitt dype konsekvenser for psyken og samfunnet, i hovedsak gjort folk deprimerte.
Vi har fått introdusert ideen om at alt kan suspenderes, når som helst, på grunn av en svært ofte ugjennomsiktig byråkratisk beslutning. Vi har fått injisert ideen om at livet vårt er tilgjengelig for andre, og derfor ikke fortjener å bli levd fullt ut, siden det ikke er fullt ut vårt. Et liv som ligner mer på en allerede skrevet skjønnlitteratur enn på noe konkret, upublisert, fritt.
Dataene bekrefter denne ideen: vekst i depresjon, spesielt hos unge mennesker, økning i selvskading, nedgang i fødsler.
På samme måte har politikken opplevd en blodpropp siden det øyeblikket. All livligheten som ble uttrykt i årene 2011-2019 har blitt drastisk blokkert. Covid ble brukt som et instrument for restaurering av rå makt, for å blokkere sosial og demokratisk vitalitet, deltakelsen av mennesker som var ute etter forandring.
Det virker stadig tydeligere for meg at denne krigen, dette settet med kriger, ikke ville vært politisk akseptabelt uten pandemien. Den tiden var den vesentlige betingelsen for et militært og krigsvendepunkt i vår verden.
Jeg husker imidlertid at de aller første dagene etter lockdownen kjente jeg en merkelig energi i luften. Selvfølgelig ante jeg allerede risikoen for hva som ville skje. Men jeg følte også at det hastet med en relansering av livet, av forhold, av fellesskap, av familie, av politikk.
Nettopp når verden holdt på å dø, og mange mennesker døde, mens det sosiale livet døde, var det nødvendig å så, det var nødvendig å bli gravid, det var nødvendig å gi liv. Det var en opprørsk, revolusjonær handling. Men det måtte gjøres. Og jeg skrev et dikt som senere ble introdusert i boken min «Un volto da un vuoto», som den andre i rekkefølgen, og derfor på et veldig viktig sted.
Og jeg tror den intuisjonen er riktig. Enda mer i dag. Vi må innvie noe, vi må avkrefte ryktene om døden, vi må isolere ensomheten, vi må rose. Selvfølgelig er det arbeidet til visjonære, galninger, poeter.
Men i dag blir vi enten alle gale visjonære, eller så havner vi ille ut.
Enten vil vi sende disse kriminelle herskerklassene til fengsel eller til barneskoler, eller så vil de føre oss til krigens og den rene nihilismens avgrunn. Her virker dette for meg å være den radikale lærdommen vi må trekke av disse fire årene, i en handling av takknemlighet og undergraving.
NÅR EPIDEMIKEN
Når epidemien starter i byen
planter du et frø på balkongen.
Kjøp de mest fargerike verktøyene og grav en ferskenstein som du har smakt i fruktkjøttet og skallet
i jorden som lukter regn.
Når epidemien begynner i byen
elsker du med kvinnen du elsker.
Lag et barn og gi ham et navn
å bruke utendørs når det allerede er sommer.
Når epidemien starter i byen
starter du noe i byen.
Slik blir døden beseiret:
å satse andre steder.
Gabriele Guzzi
PS Hvis jeg tenker bedre etter: under pandemien giftet jeg meg faktisk, jeg unnfanget en datter, som ble født og kalt Vittoria (seier, o.a.), og i sommer vil jeg ta henne med utendørs.
Godt tegn!
Av: Gabriele Guzzi
Gabriele Guzzi er økonom og poet. Han ble uteksaminert med utmerkelser i politisk økonomi fra Luiss og Bocconi. Han var økonom ved Palazzo Chigi og ved Institutt for økonomisk planlegging av presidentskapet i rådet. Han var president for Rethinking Economics Bocconi, jobbet for lavoce.info og hans bidrag er publisert i Econopoly-Il Sole 24 Ore og Il Fatto Quotidiano. Han har en doktorgrad i økonomi, History of Economic Thought, ved l’Università Roma Tre med en avhandling om forholdet mellom Heidegger og Marx i den metafysiske genealogien til verditeorien. Han ga ut sin første diktbok, med tittelen «A face from a void», på forlaget Italic Pequod. Han underviser i økonomisk historie ved University of Cassino. Hans bidrag er publisert i tidsskrifter. Han publiserte, i dialog med Geminello Preterossi, «Contro Goliath. Manifest for demokratisk suverenitet» (Rogas, 2020).
Mike Benz: Den nasjonale sikkerhetsstaten og angrepet på demokratiet
Av red. PSt - 10. april 2024
https://steigan.no/2024/04/mike-benz-den-nasjonale-sikkerhetsstaten-og-angrepet-pa-demokratiet/
Mike Benz hadde cyberporteføljen i utenriksdepartementet i USA. Han er nå administrerende direktør for Foundation for Freedom Online. Han har førstehåndskunnskaper om hvordan de militære og sivile etteretningstjenestene i USA først brukte internettfriheten for å legge grunnlag for sine fargerevolusjoner, og nå bruker de samme teknologiene og tjenestene til å oppheve demokratiet og innføre et totalitært system.
I februar 2024 ble han intervjuet av Tucker Carlson, og hele intervjuet er definitivt severdig. Vi publiserer her bare et utdrag av hva Benz sa til Carlson:
Carlson: Kunne du bare lede oss gjennom hvordan det utenrikspolitiske etablissementet og forsvarsentreprenørene og DoD og bare hele klyngen, konstellasjonen av forsvarsrelaterte, offentlig finansierte institusjoner fratar oss ytringsfriheten?
Mike Benz: Klart det. Du vet, en av de enkleste måtene å faktisk starte historien på er egentlig med historien om internettfrihet og overgangen fra internettfrihet til internettsensur, fordi ytringsfrihet på internett var et redskap for statsmannskunst nesten fra begynnelsen av privatiseringen av Internett i 1991.
Vi oppdaget raskt, gjennom innsatsen fra forsvarsdepartementet, utenriksdepartementet i våre etterretningstjenester, at folk brukte internett til å samles på blogger og fora, og ytringsfrihet ble fremmet mer enn noen andre av Pentagon, utenriksdepartementet, og vår type CIA-designet NGO-blob-arkitektur som en måte å støtte dissidentgrupper rundt om i verden for å hjelpe dem å styrte autoritære regjeringer, slik de ble blinket ut til å være. I hovedsak tillot ytringsfriheten på internett slags umiddelbare regimeskifteoperasjoner, for å kunne lette det utenrikspolitiske etablissementets agenda.
Google er et godt eksempel på dette. Google begynte som et DARPA-stipend av Larry Page og Sergey Brin da de var Stanford PhDs. Og de fikk sin finansiering som en del av et felles CIA, NSA-program for å kartlegge hvordan like fugler flokker sammen på nettet gjennom søkemotoraggregering. Og så ett år senere lanserte de Google og ble deretter militærkontraktør raskt etterpå. De fikk Google Maps ved å kjøpe en CIA-satellittprogramvare, i hovedsak, og muligheten til å spore for å bruke ytringsfrihet på internett som en måte å omgå statlig kontroll over media på, på steder som Sentral-Asia, eller over hele verden, ble sett som en måte å kunne gjøre det som tidligere ble gjort fra CIA-byråer lokalt eller fra ambassader eller konsulater på en måte som var fullstendig turboladet.
Og all internett-fri taleteknologi ble opprinnelig skapt av vår nasjonale sikkerhetsstat. VPN-er, virtuelle private nettverk for å skjule IP-adressen din. Besøk det mørke nettet, for å kunne kjøpe og selge varer anonymt og for å avslutte krypterte chatter.
Alle disse tingene ble opprinnelig opprettet som DARPA-prosjekter eller som felles CIA-NSA-prosjekter, for å kunne hjelpe etterretningsstøttede grupper med å styrte regjeringer som forårsaket et problem, for Clinton-administrasjonen eller Bush-administrasjonen eller Obama-administrasjonen. Og denne planen fungerte magisk fra ca. 1991 til ca. 2014, da det begynte å bli en helomvending om internettfrihet og dens nytteverdi. Nå, høydepunktet for den typen ytringsfrihet på internett var den arabiske våren i 2011, 2012, da du hadde dette én etter én. Alle motstandsregjeringene til Obama-administrasjonen, Egypt, Tunisia, begynte alle å bli styrtet i Facebook-revolusjoner og Twitter-revolusjoner. Og du fikk utenriksdepartementet til å jobbe veldig tett med sosiale medieselskaper for å kunne holde sosiale medier online i disse periodene. Det var en berømt telefonsamtale fra Googles Jared Cohen til Twitter for å ikke gjøre det planlagte vedlikeholdet slik at den foretrukne opposisjonsgruppen i Iran ville være i stand til å bruke Twitter for å vinne valget.
Slik var det; ytringsfrihet var et redskap for statsmannskunst fra den nasjonale sikkerhetsstaten til å begynne med. Hele denne arkitekturen, alle frivillige organisasjoner, forholdet mellom teknologiselskapene og den nasjonale sikkerhetsstaten hadde lenge vært etablert for frihet. I 2014, etter kuppet i Ukraina, var det et uventet motkupp der Krim og Donbas brøt ut og de brøt ut med i hovedsak en militær støtte som NATO var svært uforberedt på den gangen. De hadde en siste Hail Mary-sjanse, som var folkeavstemninga på Krim om tilslutning til Russland i 2014. Og da hjertet og sinnet til folket på Krim stemte, for å bli med i den russiske føderasjonen, var det slutt for begrepet ytringsfrihet på internettet
I øynene til NATO slik de så det, endret krigens grunnleggende natur seg i det øyeblikket. Og NATO erklærte på det tidspunktet noe som de først kalte Gerasimov-doktrinen, som er oppkalt general Gerasimov i det russiske militæret, som de hevdet holdt en tale om at krigens grunnleggende natur har endret seg.
Du trenger ikke vinne militære trefninger for å ta over Sentral- og Øst-Europa. Alt du trenger å gjøre er å kontrollere media og økosystemet for sosiale medier, for det er det som styrer valg. Og hvis du rett og slett får den rette administrasjonen til makten, kontrollerer de militæret. Så det er uendelig mye billigere enn å føre en militær krig å bare gjennomføre en organisert politisk påvirkningsoperasjon over sosiale medier. Og eldre medier og industri hadde blitt opprettet som spenner over Pentagon, det britiske forsvarsdepartementet i Brussel til et organisert politisk krigføringsutstyr, hovedsakelig infrastruktur som ble opprettet, opprinnelig stasjonert i Tyskland og i Sentral- og Øst-Europa for å skape psykologiske buffersoner, i utgangspunktet for å skape evnen til å få militæret til å jobbe med sosiale medieselskaper, å sensurere russisk propaganda, eller å sensurere innenlandske høyrepopulistiske grupper i Europa som økte i politisk makt på den tiden på grunn av migrantkrisen.
En videre transkripsjon av intervjuet finnes her.
Les mer på steigan.no om fargerevolusjoner.
EU truer Norge med sanksjoner hvis vi ikke godtar kraftpakke
Av red. PSt - 10. april 2024
https://steigan.no/2024/04/eu-truer-norge-med-sanksjoner-hvis-vi-ikke-godtar-kraftpakke/
EU går hardhendt til verks i energipolitikken og har gitt Norge 126 dager på å vedta omstridt direktiv.
Da EUs energikommissær Kadri Simson besøkte Norge i mars, ga hun klar beskjed om at Norge må forte seg å vedta EUs 4. energimarkedspakke. Dette skriver avisa Klassekampen.
Det var i første halvdel av mars at EUs energikommissær Kadri Simson ba Norge om å koble seg tettere på EUs energimarked og slutte seg til EUs fjerde energimarkedspakke.
Simson sa også at det kunne få konsekvenser for Norge dersom ikke norske myndigheter fikk fortgang på prosessen.
Statsminister Jonas Gahr Støre tok det den gang med knusende ro.
– Det bestemmer vi. Det er Norge som bestemmer om vi skal ha flere utenlandskabler. Det går ikke denne regjeringen inn for, uttalte han til NRK.
Bransjenettstedet Montelnews skrev 5. april:
Adopt green directive or face sanctions, EU orders Norway
Montelnews skriver videre:
EUs energikommissær Kadri Simson har bedt Norge om å vedta implementering av EUs andre fornybardirektiv (RED II) fra 2018 innen fem måneder eller risikere sanksjoner.
Dette kommer på bakgrunn av bekymringer i Brussel over Norge og andre land i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) Island og Lichtensteins sene vedtak av EUs energimarkedsdirektiver.
«EU og EØS kjerneenergilovgivningen divergerer i en svært bekymringsfull grad, og skaper for tiden genuine juridiske og like konkurransevilkår som påvirker en rekke aktører negativt både i Norge og EU,» sa Simson i et brev til Norges energiminister. Terje Aasland innhentet av Montel fredag.
Brevet ble lagt ut forrige måned, kun en uke etter at Simson oppfordret Norge til å implementere EUs fjerde energipakke fra 2019 «nå» under et besøk i det nordiske landet.
Simson ba Efta-sekretariatet om å ta stilling til inkorporering av RED II-direktivet i EØS-landene innen 14. mai og at kjennelsen vedtas innen 14. august.
Hvis Norge og andre EØS-stater ikke etterkom denne forespørselen, ville EF «vurdere alle nødvendige skritt som må tas for å bevare integriteten til vårt felles indre EØS-marked», sa Simson, mens EU for tiden jobber med å implementere tredje fornybardirektiv innen 2025.
– Dette virker ganske alvorlig. I praksis forteller de oss at EU er lei [av norske forsinkelser]. Ordlyden i brevet er svært krasse, sier underdirektør Bard Standal i Renewables Norway, en lobbygruppe for norske kraftprodusenter.
Den ikke-valgte ny-føydale kommisjonen gir ordre til undersåttene
Dette viser at EU forholder seg til Norge som en koloniherre forholder seg til koloniene eller som en føydalfyrste forholder seg til leilendingene.
EU har en totalt mislykket energipolitikk med sitt «grønne skifte» og sine sanksjoner mot Russland, så det å plyndre Norge for våre energiressurser er blitt livsnødvendig for unionen.
Der sitter den korrupte, ikke-valgte Ursula von der Leyen og presiderer over en kommisjon som er gjennominfiltrert av internasjonal finans- og energikapital og utsteder direktiver, dekreter og «pakker» som de tamme politikerne i Norge blir beordret til å følge.
Og EUs energikommissær Kadri Simson er et stjerneeksempel på hva slags regime EU er.
Kadri Simson er en politiker fra Estland som ble utnevnt til energikommissær i EU av den ikke-valgte Ursula von der Leyen etter at Kadri hadde mislykkes i kampen om å bli leder i det estiske Senterpartiet. I 2017 forsvarte hun den tidligere styrelederen i HKScan, Teet Soorm, da han ble arrestert og tiltalt for hvitvasking av penger. Estland har forresten blitt det Financial Times beskriver: How Estonia became centre of Danske money-laundering scandal.
Les også denne analysen av The Incapable Kadri Simson.
Men Simson ble reddet av gonggongen, og ble hentet opp til kommisjonen av von der Leyen og der ble hun gitt den mektige rollen som energikommissær.
Denne inkompetente og tvilsomme apparatsjiken er det som nå har fått makt til å true Norge med «konsekvenser».
Innenfor EØS-avtalen kan EU «straffe» Norge for manglende implementering av EU-regler med tiltak innen for samme avtaleområdet.
Fornybardirektivet er ett av åtte direktiver og forordninger i EUs Ren energipakke, som også inneholder 4. energimarkedspakke. Pakka vil gi EU økt kontroll over bruken av Norges kraftressurser.
– Dette er et forsøk på fullstendig overkjøring fra EU. Jeg misliker tonen sterkt, sier Sofie Marhaug, energipolitisk talsperson for Rødt.
– Norge reddet EU fra konsekvensene av sin egen håpløse energipolitikk de siste årene og takken er trusler om krav om tilslutning til det samme dysfunksjonelle systemet, sier stortingsrepresentant Marius Arion Nilsen (Frp) til Nettavisen.
Kadri Simson følger opp marsjordren fra World Economic Forum om å akselerere «eneriovergangen»: How Davos 2024 set the agenda for accelerating the energy transition in a fair and cost-effective way.
Vårt daglige og skadelige (?) brød – del 1
Av Eva Fjeldstad - 10. april 2024
https://steigan.no/2024/04/vart-daglige-og-skadelige-brod-del-1/
Norge er et land med stort brødforbruk. Vi har vår «matpakkekultur», og store deler av befolkningen spiser ofte brød som hovedingrediens til både frokost, lunsj, middag og kvelds. Men brød er ikke det det engang var. Det som tradisjonelt besto av korn/mel, vann og salt, har nå en lang rekke ingredienser.
Korn er heller ikke som korn engang var, og særlig hveten har gjennomgått store endringer som viser seg å kunne være helseskadelige for mange.
Behandlingen i møllene gjør sitt til at næringsinnholdet i korn og kornvarer blir redusert, og en del livsviktige enzymer kan bli ødelagt av varmen i møllene.
Videre er det bakemetoden som gjør brødvarene i dag til et langt mindre sunt næringsmiddel enn for bare få tiår siden. Dette fordi hevemetoden har endret seg drastisk, og fordi det tilsettes mye i brødet som ikke har noe der å gjøre. I tillegg blir brødvarer sprøytet med en syre som kan påvirke nervesystemet negativt hos mange.
Slik behandlingen av korn og kornvarer har utviklet seg, ser det ut til at all korn- og brødspisingen vår kan være en av årsakene til dårlig helse. Er vårt daglige i ferd med å bli vårt skadelige brød?
I denne del I av artikkelen vil jeg ta for meg endringer i kornet, cøliaki, glutenintoleranse og lekk tarm samt noen konsekvenser av behandlingen i dagens møller. I Del II skal vi se mer på hva som skjer i møllene, og på hva som skjer med de moderne bakemetodene. Vi skal også se at mer tradisjonelle kornsorter og bakemetoder kan vise seg å være bedre for de fleste.
Endringer i kornet:
Hvete er en av de kornsorten som brukes mye på verdensbasis. Reksjoner på hvete, og da spesielt gluten, har begynt å bli folkesykdom – i alle fall om vi skal se på utbredelse av glutenintoleranse og mengde glutenfrie alternativer i butikkhyllene.
En av de store endringene av hveten fant sted på 60-tallet. Da greide norskættede Norman Ernest Borlaug (født 25. mars 1914 i Cresco i Iowa i USA) å krysse fram nye hvetesorter. Han greide å krysse fram hvete til å bli firkorn, dvs at det ble fire rader med korn i akset. Han greide også å krysse fram hvete som ikke la seg så lett på åkeren og som var mer motstandsdyktig mot sykdommer. Dette revolusjonerte hveteproduksjonen, og Borlaug fikk da også fredsprisen i 1970 for sitt bidrag til å redusere sult og øke matproduksjon – for det som ble kalt «Den grønne revolusjon» – “for having given a well-founded hope – the green revolution”. Han jobbet blant annet for å hindre sult, men konsekvensene var etter all sannsynlighet en uheldig endring av glutenet i tillegg.
Etter dette har andre kornprodusenter fortsatt å endre hveten og resultatet er en hvete som gir store avlinger, hardere proteiner og som tåler sprøytemidler. Dette siste er en fordel for bonden som ikke trenger pløye og luke. Men sprøytemiddelbruk kan også være sterkt medvirkende til dårlig helse hos befolkningen.
Hva er og gjør egentlig gluten?
Gluten skiller seg fra andre typer proteiner i korn ved at de har evnen til å danne nettverk. Gluten er et protein som finnes i særlig stor grad i hvete, og som inneholder bl.a. gliadin. Proteinene binder seg til hverandre og danner trådformede strukturer når melet blir blandet med vann. Gliadin som er en del av glutenet, danner små klumper eller nøster som legger seg mellom trådene i nettverket ved at de danner bindinger internt. Det er dette man antar gjør nettverket tøyelig, slik at deigen blir god og seig å bake med.
Da forstår vi hvorfor det er godt å bake med korn som har mye gluten. Vi liker det seige, myke brødet. Her kan noe av problemet med brødene vi får kjøpt i dag ligge. I tillegg til at de nesten alltid inneholder en større eller mindre mengde hvete, så er de tilsatt ekstra hvetegluten. Se på ingredienslista til hvilke som helst brød. Det er sjelden å finne en innholdsfortegnelse uten tilsatt gluten. Det vil si at dette problematiske proteinet som flere og flere reagerer på, blir tilsatt i mye større mengder enn det som naturlig er i kornet – i tillegg til at kornet i seg selv inneholder endret og «vanskeliugere» gluten.
Økologisk korn kan ha inntil 20 prosent mindre protein enn konvensjonelt dyrket korn.
Dette ble tatt fram som et av eksemplene på at økologiske produkter ikke er bedre, men heller dårligere enn de konvensjonelle i VKM-rapporten (rapporten til Vitenskapskomiteen for mattrygghet) som kom i april 2014. Dersom vi tenker i et helsemessig perspektiv, er dette motsatt slik jeg ser det. I tillegg viste VKM i tilleggsrapport nr. 1 til at proteinkvaliteten er bedre i økologisk dyrket korn.
Glutenintoleranse, cøliaki og “lekk tarm”
Glutenintoleranse er et ord vi hører stadig oftere, og hyllene i butikkene får stadig flere glutenfrie varer. Glutenintoleranse innebærer at kroppen ikke tåler eller tolererer gluten. Cøliaki oppstår ved at tarmtottene reagerer på gluten, og de flates ut slik at næringsopptaket blir begrenset. Når glutenet kommer i kontakt med tarmslimhinna, oppstår en lokal betennelsesreaksjon, der tarmveggen ødelegges og tarmtottene forsvinner.
På nettsiden til Cøliakiforeningen kunne du for 10 år siden da jeg skrev «Takk for maten?», lese at ca. 1 prosent av befolkningen har cøliaki. Nå står det at 1-2 prosent av befolkningen har cøliaki.
Gluten irriterer tarmcellene
I tillegg til at gluten har blitt hardere og derved mer ufordøyelig gjennom framkryssingen av hveten, er det flere forskere som er opptatt av at gliadinet i glutenet irriterer cellene i tarmslimhinna (enterocyttene) slik at de utsondrer et protein (Zonulin) som løser opp bindingene mellom tarmcellene. På denne måten kan tarmen bli lekk. “Lekk tarm” – LGS – er en av årsakene til mange av våre livsstils- sykdommer. Når du har lekk tarm, kan deler av proteiner som ikke er helt nedbrutt (peptider) og andre stoffer fra tarmen, komme ut i blodet og føre til reaksjoner i immunsystemet. Det harde glutenet kan være ett av disse proteinene som er bidragsyter til autoimunitetog våre moderne livsstilssykdommer. Så i tillegg til de som har cøliaki, kan mange ha lignende symptomer uten at tarmtottene er ødelagt. Det kommer stadig forskning om dette og forskning.no omtaler dette grundig i en artikkel fra oktober 2021.
Per Brandtzæg som var professor ved UiO, er enig i at det er endringene i proteinet i matkorn som kan gi sykdom som likner cøliaki uten at pasientene har den rette sjukdomsgenetikken. Allerede i 2012 – på Økoveka i Nord-Trøndelag, holdt han et foredrag om tarmhelse der han sa at det nå finnes holdepunkter for å hevde at redusert slimhinnebarriere i tarmen kan være grunnlag for flere sykdommer som cøliaki, allergi, astma og en del problem i sentralnervesystemet og andre organer. Han uttalte at begrepet ”Lekk tarm” blir mer og mer stuereint å bruke også i vitenskapelig medisin, selv om begrepet ”Lekk tarm” ikke er en etablert diagnose i dag og er skapt av alternativbehandlere og brukt av såkalt alternativt tenkende leger.
Til tross for at VKM ga Mattilsynet opplysninger om dette, så kan det virke som om opplysningene ikke nådde fram til noen som var og er villige til å rope høyt og gjøre noe med situasjonen.
Urkorn – de opprinnelige kornsortene
Johan Swärd er en av Norges viktigste forkjempere for urkorn. Han fikk plantearv-prisen i 2011 for arbeidet sitt med norsk bruksgenbank og for innsatsen for å sette gamle kornsorter i produksjon og skape et marked for disse. Johan Swärd er opptatt av korn og helse, og han opplyser at de gamle kornsortene ikke har vært utsatt for tilpasning til moderne produksjonsmetoder og derfor har sine opprinnelige egenskaper intakt. De har et mye mykere gluten enn den nåværende hveten. Emmer, enkorn, spelt og svedjerug er noen av dem. (Emmer og spelt er forløperne til den moderne hveten.) Johan Sward mener at nettopp cøliaki og glutenintoleranse har sin årsak i at glutenet, særlig i hvete, har blitt så hardt.
Kornbehandling i møllene
Kornet blir også behandlet i møllene før vi forbrukere får det på bordet. Kornet skal renses, og males. Tidligere ble alt korn malt i steinkverner. Dette er, ifølge de som har erfaring med korn, en skånsom prosess der hele kornet blir malt, og vi får et mykt fint mel som resultat, med alle kornets bestanddeler og næringsmidler intakt. Varmen i mølla blir ikke over 40 grader, slik at ingen av næringsstoffene blir ødelagt. Melet som er malt på slike steinmøller, får en overflatestruktur som trekker til seg mer vann, slik at brødet blir saftig og godt.
Valsemøllene som blir brukt i de moderne møllene i dag, skiller kimen og kliet fra resten av kornet. Det å fjerne kimen er en fordel for butikkene som selger mel og for bakerne, fordi melet holder seg mye lenger uten kimen. Det er hvetekimen som inneholder olje som harskner og reduserer holdbarheten. Men å fjerne kimen er ikke en fordel for oss forbrukere, som bør få i oss all næringen fra kornet når vi først skal spise korn. Spesielt viktige er fettsyrene og de fettløselige E-vitaminene som det er mye av i hvetekim. E-vitaminet er en viktig antioksidant vi ikke får i oss fra kornet uten at kimen er med. Dersom hveten er siktet, er også kliet med kostfiber borte. Kliet inneholder mye B-vitaminer som også er viktig og vesentlig for blant annet god tarmhelse. Vi sitter igjen med et hvitt mel med redusert næringsinhold og et gluten som er hardt og skadelig for mange. Av mineralene er det særlig jernet som reduseres i det siktede melet fra 3,8 til 1,5 mg ifølge Store Norske Leksikon.
Valsemøllene utvikler også sterk varme når kornet blir malt. Dette kan ødelegge mye av fettsyrene i kimen, og det kan også ødelegge viktige enzymer.
I del 2 av denne artikkelen skal vi se mer på hva som skjer i møllene og på hva som skjer med de moderne bakemetodene. Til slutt skal vi se at mer tradisjonelle kornsorter og bakemetoder kan vise seg å være bedre for de fleste.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Eva Fjeldstad.
Som et apropos til denne artikkelen kan du lese:
Hva vet politikerne og hva vil de (ikke) vite? Del 1.
Av Lars Birkelund - 10. april 2024
https://steigan.no/2024/04/hva-vet-politikerne-og-hva-vil-de-ikke-vite-del-1/
Er det mulig å skape god politikk når man bygger på uvitenhet, feil og misforståelser, spurte jeg i en artikkel av 8. februar.
Der tok jeg tak i ‘forsvarsminister’ Bjørn Arild Grams påstand om at Ukraina var et fredelig og demokratisk land på det tidspunktet Russland invaderte landet. Trodde han virkelig det? Jeg tror i hvert fall han ønsker å tro det, da sannheten er mer besværlig. Se også Medieovervåkernes faktasjekk av Gram:
Fordelen med å ikke vite er at man da heller ikke ansvarlig. Jfr uttrykket Plausible deniability, det å kunne nekte med troverdighet.
Hva visste etterkrigspolitikerne Einar Gerhardsen, Haakon Lie og de andre ‘AP-oligarkene’ om hva USA drev med i Latin Amerika? Der hadde USA kontroll, så der var nok alt i orden, skal Haakon Lie ha sagt til Hans Olav Lahlum, ifølge hans biografi om Lie.
Intet tyder på at ‘AP-oligarkene’, som Lahlum kaller dem, var mer interessert i hva USA foretok seg i andre deler av verden, som Korea, Vietnam, Kina, Iran, Irak, Syria og Indonesia. Men likevel støttet de politikken USA førte. De protesterte i hvert fall ikke mot den. For USA representerte for dem det gode og dermed gikk de ut ifra at det USA gjorde var godt, eller i alle fall nødvendig for å opprettholde/øke USAs makt i verden.
«Det kan forekomme både paradoksalt og dobbeltmoralsk at Haakon Lie kritiserte Sovjetunionen for aktivitet i Vest-Europa, og samtidig selv ønsket et aktivt vestlig engasjement i Øst-Europa (…) Forskjellen synes for Lie å ha vært den enkle todelingen mellom demokrati og diktatur, som øst- vest-konflikten for ham raskt utviklet seg til. Han fant det ikke bare akseptabelt, men også påkrevd, at mennesker i demokratiske land engasjerte seg for mennesker som levde under diktatur. Mens han motsatt vei så på det som et helt uakseptabelt at land med diktatur blandet seg inn og forsøkte å underminere demokratier». (Lahlum s 334).
Denne mentaliteten råder dessverre blant norske politikere den dag i dag. Den er en slags arv fra Haakon Lie og andre av hans type. Det er en mentalitet som ligner mer på religion enn vitenskap, basert som den er på ideelle eller utopiske forestillinger om absolutte forskjeller mellom ‘demokratier’ og ‘diktaturer’, mens det i virkeligheten ikke er gitt at ‘demokratier’ er særlig demokratiske eller at de oppfører seg mer sivilisert og demokratisk enn ‘diktaturer’.
Denne typisk vestlige mentaliteten stammer fra de kolonimaktene som dannet NATO og EU, har jeg konkludert med. Den bidro derfor også til krigen i Ukraina, fordi den bygde på en falsk oppfatning om at ‘vår’ innflytelse på Ukraina utelukkende er av det gode, mens Russlands innflytelse utelukkende er av det onde.
Sumner Welles, Franklin D Roosevelts utenriksminister, sa en gang til presidenten at Nicaraguas Anastasio Somoza García er en drittsekk. «Ja, men han er vår drittsekk», svarte Roosevelt om Somoza og dermed om et familiedynasti som styrte Nicaragua med hard hånd inntil sandinist-revolusjonen i 1979.
Det samme kan man si om forholdet det politiske etablissementet i Norge, inkludert mediene, fortsatt har til USA: de bryr seg lite med hva USA gjør i andre land (desto mer om hva Russland gjør i andre land, og i eget). For USA er deres drittsekk, sjøl om de neppe innrømmer det til andre enn nære kolleger og venner.
Mye av det CIA har foretatt av væpnede intervensjoner i andre land har fra begynnelsen av (1947) skjedd i strid med hva presidenter har ønsket og/ eller uten at de visste det, ifølge Legacy of Ashes, Tim Weiners historiebok om CIA. Lovgivning som ble gjennomført i all hast allerede en uke etter 9/11, som kun få av USAs folkevalgte hadde lest, ga CIA og Pentagon enda større fullmakter til å begå militære angrep uten at folkevalgte blir orientert.
I Norge finnes det naturligvis også folk i og rundt etterretningen som er uenige i Norges politikk og som kan tenkes å handle i strid med den, eventuelt inspirert av CIA og for å ‘tøffe’ seg for USA. Det har skjedd mye vi ikke vet og som ansvarlige politikere heller ikke fikk vite, eller vil vite. Og en sjelden gang får vi vite ting mange år etterpå:
«Selv statsministeren holdes på denne tiden godt unna informasjon om Etterretningstjenesten. Per Borten, som er statsminister mellom 1965 og 1971, får vite lite. Dette sier han i et intervju noen år etterpå: ‘Jeg er overhodet ikke orientert, og det gjør jo at jeg får litt frysninger på ryggen fordi man sitter med ansvaret, men vet ikke hva som foregår. Når man kanaliserer store ressurser til tjenestegrener som jobber i hemmelighet og det er ukjent endog for den politiske ledelse, så er det med på å bidra til at utenrikspolitikken blir forsøplet. Man føler seg usikker og det har jeg eksempler på fra egen tid’.
Stortingspolitikere blir også holdt utenfor. Offentligheten får de første tiår under oppbyggingen av Etterretningstjenesten ingen informasjon» (Bård Wormdals Spionbasen, om CIA og NSA-aktiviteter i Norge, s 81 og 82).
«Heller ikke rause utbetalinger til norske agenter følte amerikanerne at norske myndigheter trengte innsyn i. Den svarte økonomien blomstret», forteller Geir Jan Johansen i CIA i Norge (s 10).
«CIA infiltrerte sivile organisasjoner som Redningsselskapet, Norsk polarinstitutt og Skiforbundet (…) Skiforbundet hadde en sentral CIA-agent i sin organisasjon. Den trønderske CIA-agenten Herbert Helgesen var en ressursperson, personlig venn av Colby (CIA) og leder for Skiforbundets langrennskomite. Det førte ham, sammen med det norske skilandslaget, blant annet til Sverdlovsk på slutten av 50-tallet. Det fremste industrisenteret i Sovjet var lukket for resten, men skihelter var velkomne». (s 10).
Når man ser i hvor høy grad norske idrettsledere og dittojournalister opptrer politisk overfor Russland (og andre land) i dag, bør man slett ikke se bort fra at CIA fortsatt har sine folk både her og der. Det var også en norsk CIA-agent, Georg Unger Vetlesen, som etablerte SAS, ifølge Johansen:
«Med stor dyktighet fikk han tre land til å gå sammen om prosjektet sammen med private investorer. CIA- agenten Vetlessen ble SAS’ første styreformann. SAS ytte særfordeler til CIA. Blant annet etablerte de kurerordninger som gjorde det enklere å transportere våpen, penger og utstyr til CIAs agentnett i Europa. Også personer kunne smugles inn og ut, uten at myndighetene fikk kjennskap til det». (s 170 og 171).
Ble norske myndigheter informert om dette? Også dette var det nok mest behagelig å ikke vite noe om.
«Det var mange småkonger i norsk etterretning, og utallige eksempler på at politisk ledelse ble ført bak lyset. Selv om U2-saken var det fremste eksemplet, gjorde Anders Hellebust interessante funn når det gjaldt Loran C. Det var nemlig bygd en Loran C- stasjon i Bø i Vesterålen som inngikk i navigasjonssystemet til amerikanske Polaris-ubåter. Dette var ikke uproblematisk. Stortinget burde vært informert» (Johansen, s 168).
Johansen og Wormdals bøker nevner mange flere eksempler og i fjor kom Wormdahl med en oppfølger som har blitt en stor suksess. Spionkrigen Det hemmelige spionsamarbeidet mellom Norge og USA. Disse bøkene viser at mye av det norske politikere ‘vet’ om svært sensitive saker er nøye utvalgt informasjon, som kan være innhentet i Norge, men som blir sendt direkte til USA, som så velger hva de skal sende tilbake til norske myndigheter. USAs muligheter til å manipulere denne informasjonen er dermed uendelige. Norske politikere kan i virkeligheten ikke vite om informasjonen er sann eller ei. Langt mindre hva slags informasjon USA holder tilbake.
Hadde norske politikere handlet annerledes, forholdt seg mindre positivt til USA og mer positivt til Sovjetunionen hvis de hadde visst mer om hva som foregikk? Hadde norske medier gjort det? Ja, det må man gå ut fra. Men igjen: ville de vite?
Når de først hadde bestemt seg for å knytte seg til kolonimakter som USA, Storbritannia og Frankrike var det nok mest behagelig å ikke vite så mye om hva disse landene drev med i sine kolonier og hva USA drev med i Korea, Vietnam, Iran, Latin Amerika osv. Og hva USA driver med i dag. For USA er tross alt fortsatt deres drittsekk.
Det norske politikere ‘vet’, nå som da, er et produkt av at de allerede på 1940-tallet valgte å stole på USA/NATO framfor andre og at de ønsker å tro på hva de sier. Eller for å si det med Kerrie-Anne i Storbritannias bidrag til ‘Grand Prix’ i 2019: «Don’t tell me where you’ve been Don’t wanna hear a thing Don’t tell me where you’ve been Keep telling me lies! Keep telling me sweet, sweet lies Keep telling me lies!»
Norske politikeres farlige tillit til USA ser ut til å være uforandret, selv etter at USA så åpenbart løy seg og andre inn i krigen mot Irak i 2003, en krig som har destabilisert Midtøsten til denne dag. Det samme kan sies om krigene mot Libya og Syria, som var basert på løgner om utelukkende folkelige og fredelige opprør.
Del 2 av denne artikkelen kommer i morgen.
Øverst i næringskjeden sitter kontrolligarkene – nå avsløres de i Brasil
Av Susanne Heart - 10. april 2024
https://steigan.no/2024/04/overst-i-naeringskjeden-sitter-kontrolligarkene-na-avslores-de-i-brasil/
Trues kontrolligarkenes posisjon tyr de til begrensning av ytringsfrihet og skjuling av bevis. Vi har sett det under pandemien. Nå spiller det seg ut for åpen scene i Brasil, takket være Musk og X.
9. april 2024.
I Brasil forsøkes nå folkevalgte representanter og journalister å knebles av myndighetene. I hemmelighet. De store sosiale medieselskapene er verktøyene som brukes. Og det skal skje uten at noen får vite hvem som står bak. Men hva skjer når en spiller er «ulydig» og heller vil støtte folket?
Det kostet Elon Musk 44 milliarder doller å kjøpe Twitter, noe som fikk kontrolligarkene til å skjelve i buksene. For med de grepene Musk har gjort etter kjøpet, kan det se ut til at det egentlig ikke var Twitter han betalte for, men for menneskehetens ytringsfrihet.
Kontrolligarkene elsker globalisering. Med globalisering kommer sentralisering av makt. Med sentralisering av makt blir det lettere å kontrollere de få på toppene istedenfor de mange på grasrota. Kontroll over store selskaper og myndigheter lar seg lett gjør i et system av sentralisert makt, selv helt uten direkte eierskap eller direkte demokratisk makt.
Det som skjer i Brasil nå er enestående i historien. En enkelt mann har tatt opp ytringsfrihetskampen på vegne av innbyggerne i et annet land enn sitt eget. Og han har så langt vunnet fram selv om han nå blir truet av Brasils myndigheter med både søksmål og nedstengning. Sceneteppet er trukket fra og vi får se hva som foregår bak scenen.
De som har fulgt med på dramatikken som har utspilt seg mellom høyesterettsdommer Alexandre de Moraes i Brasil og Elon Musk på X de siste dagene er vitne til litt av et skue.
Her er noen utdrag fra begivenhetenes gang.
Brasil er på bristepunktet
Av: Michael Shellenberger, journalist, 6. april 2024
Jeg rapporterer til dere fra Brasil, hvor en dramatisk rekke hendelser er i gang. Klokken 17:52 østlig tid, i dag, 6. april 2024, kunngjorde X-selskapet, tidligere kjent som Twitter, at en brasiliansk domstol hadde tvunget det til å «blokkere visse populære kontoer i Brasil.»Deretter, mindre enn en time senere, kunngjorde eieren av X, Elon Musk at X ville trosse domstolens ordre og oppheve alle restriksjoner.
«Som et resultat,» sa Musk, «vil vi sannsynligvis miste all inntekt i Brasil og måtte stenge kontoret vårt der. Men prinsipper betyr mer enn profitt.»
Når som helst kan Brasils høyesterett stenge all tilgang til X/Twitter for Brasils befolkning.
Det er ikke en overdrivelse å si at Brasil er på randen av diktatur i hendene på en totalitær høyesterettsdommer ved navn Alexandre de Moraes.
President Lula da Silva deltar i retningen mot totalitarisme. Siden han overtok presidentkontoret, har Lula massivt økt statlig finansiering av hovedstrømsmediene, hvorav de fleste oppmuntrer til økt sensur.
Det Lula og de Moraes gjør er en skandaløs krenkelse av Brasils grunnlov og FNs erklæring om menneskerettigheter.
I dette øyeblikket er Brasil ikke ennå et diktatur. Det har fortsatt valg, og det brasilianske folket har andre midler til rådighet for å konfrontere autoritarisme.
Men den føderale høyesteretten og det øverste valgtribunalet griper direkte inn i disse valgene gjennom sensur.
For tre dager siden publiserte jeg Twitter Files for Brasil. De viser at Moraes har brutt den brasilianske grunnloven. Moraes krevde ulovlig at Twitter avslørte privat informasjon om Twitter-brukere som brukte hashtags han anså som upassende. Han krevde tilgang til Twitters interne data, noe som bryter med plattformens politikk. Han sensurerte, på eget initiativ og uten noen respekt for rettsprosessen, innlegg på Twitter av parlamentarikere fra det brasilianske kongressen. Og Moraes forsøkte å gjøre Twitters innholdsmoderingspolitikker til et våpen mot tilhengere av daværende president Jair Bolsonaro.
Jeg sier dette som en uavhengig og ikke-partisk journalist. Jeg er ikke fan av verken Bolsonaro eller Trump. Mine politiske synspunkter er veldig moderate. Men jeg kjenner igjen sensur når jeg ser det.
Twitter Files avslørte også at Google, Facebook, Uber, WhatsApp og Instagram forrådte Brasils befolkning. Dersom bevisene holder vann, oppførte lederne av disse selskapene seg som feiginger: de ga den brasilianske regjeringen personlige registreringsdata og telefonnumre uten en rettsordre og brøt dermed loven.
Da Twitter nektet å gi brasilianske myndigheter privat brukerinformasjon, inkludert direktemeldinger, forsøkte regjeringen å saksøke Twitters øverste brasilianske advokat.
Da jeg bodde i Brasil i 1992, var jeg veldig venstreorientert. På den tiden var Lula og PTs slagord «Uten frykt for å være lykkelig».
I de siste dagene har jeg snakket med dusinvis av brasilianere, inkludert professorer, journalister og respekterte advokater. Alle forteller meg at de er sjokkerte over det som skjer. De fortalte meg at de er redde for å si det de mener, og at Lula-regjeringen er medskyldig i å skape dette klimaet av frykt.
Brasil tilhører brasilianerne. Det er ikke mitt land. Som sådan er det grenser for hva jeg er i stand til å gjøre.
Men jeg kan si ting som mange brasilianere ikke føler seg trygge på å si: Alexandre de Moraes er en tyrann. Og den eneste måten å håndtere tyranner på er å konfrontere dem. Det er opp til Brasils senatorer å konfrontere tyrannen. Og det er opp til Brasils befolkning å kreve at deres senatorer gjør det.
Det kan virkelig se ut til at selskapet X er Brasils befolknings siste halmstrå i denne situasjonen. Hva er det med Elon Musk som gjør han annerledes enn andre topplederne i multinasjonale sosiale media konsern? Jo, han sier nei til presset om å lure og kansellere befolkningen og dermed bryte menneskerettighetene. Dette står det respekt av.
Kilde:
https://twitter.com/elonmusk/status/1777383330993914227
Dette fortalte Dr Simon Goddek, som bor i Brasil, med egne ord på X 7. april.
HASTER: Brasil er på vei mot et totalitært diktatur
https://twitter.com/goddeketal/status/177698464176682205
Mitt navn er Simon, og jeg er en europeer som bor i Brasil. Jeg forlot Europa etter å ha møtt politisk forfølgelse for å kritisere Covid-tiltakene. Nå frykter jeg lignende problemer i mitt nye hjem, Brasil.
For øyeblikket utvikler hendelsene seg raskt her, så jeg har oppsummert dem for deg, sammen med noe bakgrunnsinformasjon.
Alexandre de Moraes, en høyesterettsdommer og lederen av det øverste valgtribunalet (TSE) i Brasil, har vært en sentral figur i nylige kontroverser rundt landets demokratiske prosesser og ytringsfrihet. Han anses som den mektigste personen i dette landet.
Før presidentvalget i 2022 mellom Lula og Bolsonaro, ble de Moraes anklaget for å undertrykke opposisjonsstemmer og innføre sensur på sosiale medieplattformer. Det ble rapportert at han presset Twitter og andre Big Tech-selskaper til å sensurere kontoer som støttet Bolsonaro og kritiserte valgprosessen. Dette presset var en del av en bredere innsats for å kontrollere narrativet og begrense kritikk av valgprosessen og Høyesteretts handlinger.
‘Twitter Files Brazil’ avslørte at de Moraes krevde sensur av hashtags og kontoer som var kritiske til valgprosessen og Høyesterett. Denne sensuren ble håndhevet gjennom trusselen om betydelige bøter og suspensjon av teknologiselskaper som ikke etterkom. Disse handlingene var en overtramp av dommermakt og et brudd på ytringsfriheten.
Oppsummert viste Twitter Files hvordan Alexandre de Moraes…
▪️ begynte å kreve økt sensur og
▪️ brukte sensur til å grunnlovsstridig blande seg inn i valgene.Nesten alle Big Tech-selskaper har bøyd seg for dette kravet. De som ikke gjorde det, som videoplattformen Rumble, er fortsatt blokkert i Brasil.
I tillegg har de Moraes’ handlinger blitt koblet til en nedkjemping av trykte stemmesedler. Han har blitt kritisert for ikke å tillate trykte stemmesedler under valget i 2022, noe som mest sannsynlig har kompromittert integriteten til stemmeprosessen.
I går kveld krevde de Moraes sensur av mange høyprofilerte brasilianske kontoer på X som et resultat av publiseringen av de brasilianske Twitter Files. En time senere uttalte Elon Musk at X ville trosse rettens ordre og oppheve alle restriksjoner.
Gitt at Alexandre de Moraes har verdens største ego, er det en frykt for at han snart vil blokkere og saksøke X i Brasil. Derfor et råd til mine brasilianske følgere: vennligst skaff en VPN, som ProtonVPN, og del dette innlegget. La oss vise hele verden hvilken farlig demagog Alexandre de Moraes er, slik at det internasjonale presset på ham øker før det er for sent.
Hvis vi ikke handler i dag, vil vi våkne opp i et totalitært diktatur i morgen; og denne personen er den siste diktatoren under hvis regime jeg ville ønsket å leve under. #FreeSpeechBrazil
Siste utvikling i saken kan du lese og høre her:
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.