Nyhetsbrev steigan.no 10.04.2023
Fred er en trussel for dem som lever av krig
CIA-direktør: USA tatt på senga av Saudi-Iran-normalisering
Macron til Europa: Vi må ikke tenke på oss selv som «tilhengere» av USA
Rapport: Saudiere og houthier kan snart fornye våpenhvilen
USA ser Finlands NATO-tilslutning som omringing av Russland
Lekkede dokumenter avslører USAs og NATOs krigsplaner i Ukraina
USA vil true Europa til å håndheve sanksjonene mot Russland
Senil økonomi: Bobleverdenen og gravitasjonens uunngåelighet
Fred er en trussel for dem som lever av krig
Av Kari Elisabet Svare - 10. april 2023
https://steigan.no/2023/04/fred-er-en-trussel-for-dem-som-lever-av-krig/
Den amerikanske fredsbevegelsen demonstrerer mot kostbar krigføring i Ukraina, sist 18. mars i Washington. Her hjemme ligger fredsviljen nede. Fredsforeningene klarer ikke å stå samlet. I tillegg har det blitt regnet som umoralsk å snakke om fredsforhandlinger. Alt for mange mistar de grusomme handlingene som pågår i det korrupte oligarkiet Ukraina for en europeisk demokratikamp.
Krigens tapere og vinnere
Etter et år med minst 100.000 slaktofre, (russere telles ikke), samt rasering av bygg og infrastruktur, fremstilles ukrainerne fortsatt som kampdyktige og sterke. Vi skal helst tro at de vinner. Foreløpig lider begge krigførende parter store tap. Hva er krigens mål? Å ødelegge mest mulig, for både russere og ukrainere? Vinnere finnes, men er av et helt annet slag: Oljegiganter som ExxonMobil og våpenprodusenter som Lockheed Martin, Boeing og General Dynamics.
Her hjemme støtter 9 av 10 våpenleveranser til Ukraina. I februar gjaldt det 48% av amerikanerne. Landet deres står for 1/3 av verdens våpenproduksjon, og mer enn det halve av landets samlede budsjett går til militære formål. Nå vil Det Hvite Hus at Kongressen øker 2024-innvilgningene til 886,4 milliarder dollar. En enorm sum som kunne gjort livet levelig for fattige amerikanere, men nei, drap og ødeleggelser utenlands prioriteres.
Ifølge Responsible Statecraft havner sannsynligvis mer enn halvparten av milliardene hos såkalte «forsvars-entrepenører». Hovedsakelig de, som allerede er nevnt, samt Northrop Grumman og Raytheon. Forskning og utvikling av nye våpen inkludert energidepartementets atomvåpenprogram finansieres med 145 milliarder.
Uønskelig og utålelig
Fred er en trussel for all våpenindustri. Denne erkjennelsen har også landet vårt gjort på reisen fra Rødfos Patronfabrik, anlagt i 1896, til dagens produksjon av det mest moderne krigsutstyr som norske bedrifter frembringer her til lands samt i USA. Så lenge krig er særdeles lønnsomt, kommer freden til å saboteres. Hvis målet er fred, har vi verken restriksjoner eller regelverk som virker.
Jeg tror ikke noen nasjon kan slå USAs merittliste når det gjelder å frembringe kamp og konflikt. De har lang erfaring og metoder som fungerer utmerket. Merkelig at det ikke blir gjenkjent? Til tross for at de beslaglegger og forsyner seg av andre lands ressurser og det som verre er, beholder stormakta sitt hederlige rykte, i vestlige allianse and vel og merke. Resten av verden har et annet syn på saken. Mange har opplevd amerikansk aggresjon.
Et historisk tilbakeblikk
Jeg stusser over at enkelte skribenter fnyser hånlig av folk som snakker om et USA-støttet regimekupp i Ukraina i 2014. Som om slikt ikke har skjedd før og dermed er mulig?
«Verdenshistorien i min levetid», er kun trykket i få eksemplarer. I bind en forteller Jon Nordmo om I Iran. «Faktisk var dette første gangen USA fjernet en, av dem, uønsket regjering i et fremmed land uten å invadere landet og med makt innsette den presidenten de ville ha», skriver han.
Det startet med at et engelsk selskap fikk kloa i Irans ressurser over og under jorda: ¾ av landet ble solgt for 400.000 kroner, olje, gass og mineraler. Avtalen ble signert i 1901 med en varighet på 60 år. Iranske styresmakter oppdaget etterhvert hvor dårlig denne dealen var. De fikk kun 16% av inntekten. I 1951 vedtok Parlamentet at oljen skulle nasjonaliseres, og valgte Mohammed Mossadegh til statsminister. Han tok kampen og lot seg ikke true. På den tida var 75% av all oljen Europa brukte iransk. Engelskmennene ville selvsagt ikke gi fra seg denne rikdommen og reagerte med sterke virkemidler. I første rekke boikottet de den iranske oljen, og fraktskipene ble svartelista.
Virkningene ble katastrofal. Matmangel, sult og medisinmangel skapte et helvete for det iranske folket, hvilket også var meningen og fremdeles er målet med sanksjoner. Etter en tid fikk engelskmennene trikset til et nytt og samarbeidsvillig styre. Sommeren 1953 ble Mossadegh avsatt ved hjelp av et militærkupp. Til tross for nøden var statsministeren uhyre populær. Hundretusener strømmet ut i gatene, og det endte med at kuppmakerne måtte rømme landet.
Deretter ble «demokratiets forkjemper» med på laget. For å undergrave det legitime styret måtte Mossadegh først forvandles til en bølle. Mediene ble benyttet, aviser kjøpt, redaktører bestukket, sladder og usannheter spredt. Presidenten fikk skylda for den rådende elendigheta. I tillegg ble offiserer betalt samt folk som ville lage kaos, brenne biler og tilsynelatende angripe ordensmakta.
For så måtte militæret gå inn å «ordne opp». Mossadegh, regjeringa og støttespillerne ble arrestert. Lojale soldater og politi ble avsatt og/eller arrestert. Radiostasjoner ble overtatt, sentrale flyplasser og regjeringsbygningene likeså. Sjahen ble flydd «hjem». De korrupte mediene fremstilte ham som Irans redningsmann, mens USA pøste på med dollar, mat og medisiner.
Mossadegh ble dømt for høyforræderi, og døde i fengselet 1967 og utenriksministeren henrettet. Alle meningsmotstanderne ble fengslet uten lov og dom eller forsvant sporløst.
Avsløringer fra CIA
«Det som er litt interessant med akkurat dette kuppet, er at det er gjennom frigitte CIA arkiver at vi har kunnet lese om hvordan det ble tenkt, hva som ble planlagt og hvordan det hele ble utført», skriver Nordmo.
Aftenposten bekrefter 20.08.2013 at CIA sto bak kuppet mot Irans statsminister Mohammad Mossadegh etter at han prøvde å nasjonalisere oljen i 1953. «CIAs rolle i statskuppet har lenge vært kjent, og kuppet har bidratt til den spente forbindelsen mellom USA og Iran 60 år etterpå. Nye interne dokumenter som National Security Archive ha fått hentet ut, gir ny informasjon og en åpen innrømmelse fra CIAs side», skriver avisa.
Frigitte CIA-dokumenter kan også avslørt andre kupp, som det i Guatemala i 1954. USA forhindret at landet ble sosialdemokratisk ved å benytte samme metoder.
Fra fortid til samtid
Lista med USAs invasjoner og intervensjoner fra 1950-tallet til i dag er lang, og amerikanerne slipper straff. De bør være forsiktige med å stille Russland til ansvar for det de begår. En slik knyttneve kan slå hardt tilbake.
Dialog og mekling finnes ikke blant redskapene i stormaktas verktøykasse. Derimot findyrket gjenbruk av suspekte metoder. Ved å sable ned «fienden» i forkant, kan angrep rettferdiggjøres. Der fungerer fortsatt utmerket med anklager om korrupsjon og menneskerettighetsbrudd. Jeg husker hvordan Taliban ble fremstilt innen den «humanitære operasjonen» i Afghanistan tok til. De var ikke ansvarlige for tvillingtårnas fall, men huff så fæle, tenkte jeg. Kan hende er det greit med et maktbytte. Siden har jeg endret mening, for så sto Saddam for tur og deretter Gaddafi. Begge er ryddet av veien. Assad var nestemann ut. Og for all del, autoritære ledere kan med letthet svartmales. Men hvorfor zoome inn en når det finnes flere som er like ille? I dag tror mange at vi må bli kvitt Putin for at verden skal bli bra. Hvor naivt er det?
Chile fikk sitt «11. september» i 1973 da CIA støttet landets militærjunta og sørget for at Pinochet kom til makten. Kuppet var blodig og årene fram til 1990 likeså. Ellers hjalp USA militærregimene i El Salvador og, som nevnt, Guatemala samt Contra-opprørere i Nicaragua. Mobbegjenger finansieres fortsatt, og amerikanerne har lang tradisjon i å trene og bevæpne opprørere og geriljagrupper i nasjoner der de ønsker regimeskifte.
Stoltenberg har selv fortalt at NATO har levert våpen og trent ukrainske soldater siden 2014, dvs da det var borgerkrig i landet. Dermed har de medvirket aktivt i konflikten som utartet seg og som Kina, men ikke USA, vil ha slutt på.
Kunsten å forme folkemeningen
Når en illusjon har klistret seg på hjernen, våkner hverken medier eller folk. I vår tid benyttes kunnskap om menneskets psykologi med stor kløkt. Vi er atter blitt lullet inn i forestillingen om at vi tilhører de gode og må bekjempe de onde. Sladder og usannheter spres. Trusler og lokkemidler benyttes. Løgnversjonene blir oftest avslørt lenge etter, da forestillingen har satt seg og ingen reagerer.
Dronen, som styrtet i Svartehavet, er nok et bevis på amerikansk delaktighet i den pågående krigen, noe vi ikke skal tro. Sannheten om gassrørledningen tåler ikke dagens lys. Den må holdes under lokk. Seymour Hersh sin versjon, at USA og Norge sto bak, ble kjapt avsannet. Hersh er ikke troverdig fordi han nevner kun en anonym kilde. «Nye opplysninger kan peke på», slik ble versjonen om den ukrainsk vennlige gruppa presentert. Denne nyheten var også basert på hemmelige kilder, men pytt. Villedende manøvre og falske lekkasjer er på USAs repertoar.
Men en slik operasjon krever planlegging, spesifikk kunnskap, spisskompetanse og spesialutstyr. Det er ikke bare å kle seg i dykkerdress, hoppe i havet og feste sprengladninger på 80 meters dyp. Hvor troverdig er det at ei lita gruppe har stått bak? Helt alene og uten hjelp? Ei våken presse burde være bedre oppdatert på fortidas militærkriminalitet, undersøke saker nærmere, spørre mer og ikke være ensidig lojale. Journalister som lesere bør dessuten være oppmerksomme når det brukes ord som «kan hende», «muligens» og «sannsynligvis». Hensikten er oftest å skape en falsk forestilling.
Jeg elsker ikke Putin, men har en sterk rettferdighetssans. Skal USA nok en gang slippe unna ansvar? For terror og kriminelle handlinger, vanvittig pengebruk samt den enorme klimabelastningen sprengningen av gassrørledinger og militær aktivitet utgjør?
Kari Elisabet Svare
CIA-direktør: USA tatt på senga av Saudi-Iran-normalisering
Av red. PSt - 10. april 2023
https://steigan.no/2023/04/cia-direktor-usa-tatt-pa-senga-av-saudi-iran-normalisering/
CIA-direktør William Burns besøkte Saudi-Arabia tidligere denne uka for å uttrykke frustrasjon over Riyadhs overraskende normaliseringsavtale med Teheran, som ble meglet frem av Beijing, rapporterte The Wall Street Journal torsdag. WSJ skriver:
I et uanmeldt besøk i Saudi-Arabia tidligere denne uka uttrykte CIA-direktør William Burns frustrasjon med saudierne, ifølge folk som er kjent med saka. Han fortalte den saudiske kronprins Mohammed bin Salman at USA har følt seg forbigått av Riyadhs tilnærming til Iran og Syria – land som fortsatt er sterkt sanksjonert av Vesten.
Etter avtalen med Iran er Saudi-Arabia klar til å normalisere sitt forhold til Syria. Det er ventet at Riyadh vil invitere Syrias president Bashar al-Assad til et toppmøte i Den arabiske liga i mai. Biden-administrasjonen er imot at land i regionen skal gjenoppta båndene til Syria, da den foretrekker å holde landet isolert, ettersom USAs politikk er å forhindre gjenoppbygging. (MSN har fjernet den sida der dette sitatet fra Blinken forekom.)
En amerikansk tjenestemann sier til Reuters at Burns også diskuterte etterretningssamarbeid med Riyadh. «Direktøren forsterket vår forpliktelse til etterretningssamarbeid, spesielt innen kontraterrorisme,» sa tjenestemannen.
Det har også vært indikasjoner på at Saudi-Arabia forbereder seg på å normalisere forholdet til den syriske regjeringa under ledelse av Bashar al-Assad, noe som også vil sette det i strid med en sentral amerikansk utenrikspolitisk holdning i regionen, skriver MiddleEastMonitor.
Macron til Europa: Vi må ikke tenke på oss selv som «tilhengere» av USA
Av red. PSt - 10. april 2023
https://steigan.no/2023/04/macron-til-europa-vi-ma-ikke-tenke-pa-oss-selv-som-tilhengere-av-usa/
Etter hvert som spenningene mellom Kina og Taiwan eskalerer, ber den franske presidenten om uavhengighet fra amerikanske posisjoner, skriver Politico. Vi gjengir et kort utdrag av artikkelen:
Emmanuel Macron sier at Europa må redusere sin avhengighet av USA og unngå å bli dratt inn i en mulig konfrontasjon med Kina om Taiwan.
Den franske presidenten snakket om emnet under et intervju med POLITICO og to andre franske medier på flyet som brakte ham tilbake fra et tre dager langt statsbesøk i Kina, noen timer før Beijing startet store militærøvelser rundt Taiwan.
Etter å ha tilbrakt rundt seks timer med Kinas president Xi Jinping under reisen, vendte Emmanuel Macron tilbake til sitt yndlingskonsept om «strategisk autonomi» for Europa – der Frankrike burde spille, det sier seg selv, en ledende rolle. Målet: å gjøre EU til en «tredje supermakt».
For presidenten vil «den store risikoen» for Europa være «å bli dratt inn i kriser som ikke er våre, noe som vil hindre oss i å bygge vår strategiske autonomi», sa han om bord på presidentflyet mellom Beijing og Guangzhou, i det sørlige Kina.
Xi Jinping og det kinesiske kommunistpartiet har entusiastisk støttet Emmanuel Macrons konsept om strategisk autonomi, og kinesiske tjenestemenn refererer stadig til det i sine forhold til europeiske land. Partiledere og teoretikere i Beijing er overbevist om at Vesten er i tilbakegang, at Kina er på vei oppover, og at svekkelsen av de transatlantiske relasjonene vil bidra til å akselerere denne trenden.
Macron har rett – uheldigvis er han en posør
I en Twitter-kommentar skriver den italienske forfatteren Thomas Fazi:
Macron har åpenbart rett, som jeg hevdet i min siste artikkeln. Dessverre er han bare en posør – en barnepolitiker i en verden av voksne, som alle europeiske ledere – noe som betyr at ingen konkret handling sannsynligvis vil følge av dette. Men det faktum at selv barn begynner å si dette er et positivt tegn.
Macron er en av de stoppede dressene som Europa er så fullt av.
«En tredje supermakt» som ikke klarer å forsyne seg sjøl med energi eller som ikke klarer å ta vare på sin egen infrastruktur når den blir sprengt i stykker av deres «allierte»? En «autonomi» som består i å innføre sanksjoner som skader Europa mer enn de skader Russland?
Uavhengig av alt hans snakk om europeisk autonomi så er han ingen Charles deGaulle. Macron vil ikke sette hardt mot hardt overfor Washington etter dette.
Dette får vi snart en prøve på.
Som vi meldte i artikkelen USA vil true Europa til å håndheve sanksjonene mot Russland er utsendinger fra Washington på vei til Europa og Asia med budskapet fra Biden-administrasjonen om at «Dere er enten med oss eller mot oss.»
Så får Macron eventuelt vise at han er noe annet enn en dukkemann. Vi holder ikke pusten.
Rapport: Saudiere og houthier kan snart fornye våpenhvilen
Av Dave DeCamp - 10. april 2023
https://steigan.no/2023/04/rapport-saudiere-og-houthier-kan-snart-fornye-vapenhvilen/
Våpenhvilen i Jemen utløp i oktober i fjor, men det har fortsatt ikke vært noen saudiske luftangrep i Jemen eller Houthi-angrep i Saudi-Arabia. Etter normaliseringsavtalen mellom Iran og Saudi-Arabia er det utsikter til at våpenhvilen kan forlenges.
Av Dave DeCamp, 6. april, 2023
Stridende parter i Jemen kan snart signere en avtale om å fornye en våpenhvile som vil vare til slutten av 2023, rapporterte The New Arab torsdag.
En våpenhvile som trådte i kraft i april 2022, utløp i oktober i fjor. Mens det har vært en økning i kampene på bakken, har det fortsatt ikke vært noen saudiske luftangrep i Jemen siden mars 2022, og ingen missil- og droneangrep inne i Saudi-Arabia, fra houthiene.
Kilder sier til The New Arabs arabiskspråklige søsterside, at håpet om en ny våpenhvile kommer etter at Saudi-Arabias forsvarsminister Khalid bin Salman, møtte medlemmer av presidentrådet som representerer den Saudi-støttede regjeringen i Jemen.
En avtale om å forlenge våpenhvilen kan inkludere at saudierne tillater flere flyvninger fra Sanaa-flyplassen, gjenopptakelse av oljeeksport og åpning av veier houthiene har blokkert i Taiz. Men kildene sa at noen Houthi-krav kanskje ikke blir oppfylt.
Houthiene har lenge bedt om en fullstendig heving av blokaden av Jemen som en forutsetning for en løsning. Et av deres hovedkrav nå er at statsansatte som bor i houthi-kontrollerte områder skal få utbetalt lønn ved hjelp av inntekter fra jemenittisk olje- og gasssalg.
FNs spesialutsending til Jemen, Hans Grundberg, sa i forrige måned at han så fornyet fremdrift for en fredsavtale i Jemen etter normaliseringsavtalen mellom Iran og Saudi-Arabia. Mens Iran ikke er på langt nær så involvert i Jemen-krigen som saudierne er, forventes det fornyede engasjementet mellom Teheran og Riyadh å bringe mer stabilitet til regionen. Siden tilnærmingen til Iran har saudierne også tatt skritt mot normalisering med Syria.
25. mars markerte åtteårsdagen for den USA støttede, saudi ledede intervensjonen i Jemen. Siden da har minst 377.000 mennesker blitt drept i krigen. Mer enn halvparten døde på grunn av sult og sykdom forårsaket av blokaden og koalisjonens brutale bombekampanje.
Denne artikkelen ble først publisert av Anti-War:
Report: Saudis and Houthis Might Renew Ceasefire Soon
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Det bør likevel noteres at jemenittiske medier melder om stadige brudd på våpenhvilen.
Les også: Can renewed Saudi-Iran diplomacy lead to peace in Yemen?
steigan.no har Norges mest omfattende og langvarige dekning av krigen i Jemen.
USA ser Finlands NATO-tilslutning som omringing av Russland
Av Bhadrakumar - 10. april 2023
https://steigan.no/2023/04/usa-ser-finlands-nato-tilslutning-som-omringing-av-russland/
Finlands nasjonalflagg ble heist for første gang ved hovedkvarteret til NATO i Brussel 4. april 2023, en dag som også markerte 74-årsjubileet for den vestlige alliansen. Det betyr for Finland en historisk oppgivelse av landets nøytralitetspolitikk.
Av M. K. Bhadrakumar.
Ikke engang propagandistisk kan noen si at Finland har opplevd noen sikkerhetstrussel fra Russland. Dette er en handling av grunnløs ondskap mot Russland fra NATOs side, som selvfølgelig alltid bærer preg av USA, samtidig som det blir projisert til verdenspublikummet som et suverent valg som Finland har tatt på bakgrunn av Russlands intervensjon i Ukraina.
I hovedsak kan dette bare betraktes som enda et grep fra USA, etter sabotasjen av Nord Stream-gassrørledningene i september i fjor, som et bevisst forsøk på å komplisere Russlands forhold til Europa og gjøre det uhåndterlig i overskuelig fremtid.
På den annen side er det tilstrekkelig å si at dette også vil gjøre Europas sikkerhetslandskap enda mer prekært og gjøre det enda mer avhengig av USA som leverandør av sikkerhet. Den generelle forventningen er at Sveriges snart vil følge etter inn i NATO, muligens i tide til alliansens toppmøte i Vilnius i juli.
Faktisk har USA sørget for at kjernespørsmålet bak konflikten mellom Russland og Vesten – nemlig utvidelsen av NATO til Russlands grenser – er et fait accompli uansett hvor mislykket dets stedfortrederkrig i Ukraina mot Russland er.
Som en reaksjon på utviklingen advarte Kreml-talsmann Dmitry Peskov tirsdag at Finlands NATO-medlemskap vil tvinge Russland «til å ta mottiltak for å sikre vår egen taktiske og strategiske sikkerhet», ettersom Helsinkis nye militære tilknytning er en «eskalering av situasjonen» og et «inngrep i Russlands sikkerhet.»
Den 4. april uttalte det russiske utenriksdepartementet at Moskva «vil bli tvunget til å ta gjengjeldelsestiltak av både militærteknisk og annen art for å stoppe trusler mot vår nasjonale sikkerhet».
Finlands NATO-medlemskap vil utvide NATOs frontlinje med Russland med 1300 kilometer (lengden på grensen Finland deler med Russland), noe som vil legge mer press på Russlands nordvestlige regioner. Ikke bli overrasket om NATO-raketter blir utplassert til Finland på et tidspunkt, noe som ikke gir Russland noe annet valg enn å utplassere sine atomvåpen nær den baltiske regionen og Skandinavia.
Utvilsomt vil den militære konfrontasjonen mellom NATO og Russland bli forverret ytterligere og muligheten for en atomkonflikt øker. Det er vanskelig å se for seg at Russland ikke vil bevare sin andreslagsevne for enhver pris eller hindre USA i å oppnå kjernefysisk overlegenhet, og opprettholde den globale strategiske balansen.
Fokus vil være på oppgradering av defensive kjernefysiske evner i stedet for på konvensjonelle styrker, noe som tvinger Russland til å demonstrere sin kjernefysiske styrke. Russland har allerede markert sin avskrekking ved å utplassere taktiske atomvåpen i Hviterussland som svar på Storbritannias uansvarlige beslutning om å gi ammunisjon med utarmet uran til Ukraina. Man kan også gå ut fra som sikkert at Russland vil doble innsatsen i Ukraina.
I mellomtiden har USA lenge utplassert taktiske atomvåpen i europeiske land, inkludert Belgia, Tyskland, Italia, Nederland og Tyrkia, noe som betyr at USA lenge har utplassert sine taktiske atomvåpen ved dørstokken til Russland, noe som utgjør en betydelig trussel mot Russlands nasjonale sikkerhet. Det at Russland har utplassert atomvåpen i Hviterussland er rettet inn mot å motvirke USAs potensielle provokasjoner og forberede seg på hva som er i ferd med å skje.
Hviterusslands geografiske plassering er slik at dersom russiske taktiske atomvåpen blir utplassert der, vil det ha en enorm strategisk avskrekkende effekt på NATO-land som Polen, Tyskland, de baltiske statene og til og med de nordiske landene. En ond sirkel utvikler seg, eskalerer atomvåpenkappløpet og utvikler seg til slutt til en dommedagssituasjon som ingen ønsker å se.
Det store bildet er at selv om USA fullt ut vet at situasjonen kan bli ekstremt farlig, legger Washington likevel nådeløst press på Russland for å opprettholde sitt hegemoniske system. Ronald Reagans strategi om å bruke ekstrem presstaktikk for å svekke det tidligere Sovjetunionen og til slutt dra det ned, er igjen i virksomhet.
På kort sikt vil alt dette få negative konsekvenser for konflikten i Ukraina. Det er tydelig å se at Washington ikke lenger søker fred i Ukraina. I Biden-administrasjonens strategiske beregning er det slik at hvis Russland vinner i Ukraina, betyr det at NATO taper, noe som permanent vil skade USAs transatlantiske ledelse og globale hegemoni. Dette er rett og slett utenkelig for etablissementet i Washington.
Uten tvil har USA-NATO-bevegelsen for å overtale Finland (og Sverige) til å bli NATO-medlemmer også en dimensjon når det gjelder geoøkonomi. Alliansens generalsekretær Jens Stoltenberg uttalte nylig, «hvis Finland og Sverige slutter seg til alliansen, vil NATO ha flere muligheter til å kontrollere situasjonen i det høye nord.» Han forklarte at «begge disse landene har moderne væpnede styrker som er i stand til å operere presist under de tøffe forholdene i det høye nord.»
USA håper at «ekspertisen» for å operere i de arktiske og subarktiske forholdene som Sverige og Finland kan bringe inn i alliansen, er uvurderlig som en potensiell game changer når en dyster kamp utspiller seg for kontrollen over de enorme mineralressursene som ligger i det høye nord, der Russland så langt har ligget et skritt foran.
Mens polarisen smelter med enestående hastighet i Arktis, ser verdens største aktører på regionen som et kommende nytt «ingenmannsland». Noen nylige rapporter har nevnt at grep er i gang for integrering av luftstyrkene i fire nordiske land – Danmark, Norge, Finland og Sverige – utført med en utilslørt antirussisk hensikt.
I militære termer blir Russland tvunget til å bære den tunge økonomiske byrden ved en 360 graders vurdering av sin nasjonale sikkerhetsagenda. Russland har ikke noe alliansesystem som supplerer deres egne militære ressurser. I en viktig kunngjøring i februar, med med et blikk på de nye vindretningene, fjernet Kreml alle omtaler av det såkalte Arctic Council fra sin arktiske politikk, og understreket behovet for å prioritere russiske arktiske interesser. Russland tar sikte på å oppnå større nasjonal råderett for sine arktiske industriprosjekter.
Den reviderte arktiske politikken krever «utvikling av forbindelser med fremmede stater på bilateral basis, … tar hensyn til den russiske føderasjonens nasjonale interesser i Arktis.» Dette kom dager etter at en tjenestemann i det amerikanske utenriksdepartementet uttalte at samarbeid med Russland i Arktis nå var praktisk talt umulig.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
US sees in Finland’s NATO accession encirclement of Russia
Les også: Arktis: Den nye kalde krigens vinder uler ved polarsirkelen
Arktis er neste front i den nye kalde krigen
Kort merknad:
Det ser jo ut til at samtlige stortingspartier gjennom sin ekstremt antirussiske politikk har hjulpet USA med å ødelegge det som har vært Norges politikk for fredelig samarbeid og avspenning i det høye nord.
Red.
Lekkede dokumenter avslører USAs og NATOs krigsplaner i Ukraina
Av Alexander Rubinstein - 10. april 2023
https://steigan.no/2023/04/lekkede-dokumenter-avslorer-usas-og-natos-krigsplaner-i-ukraina/
Av Alexander Rubinstein. 7. april 2023.
Hemmeligstemplede Pentagon-dokumenter som inneholder informasjon om USAs og NATOs planer for en ukrainsk offensiv og nøkkeldetaljer om den pågående krigen har lekket ut. Og Biden-administrasjonen krever angivelig at de blir fjernet fra internett. Er det en skjult agenda bak lekkasjen?
New York Times har rapportert om «et betydelig brudd på amerikansk etterretning i forsøket på å hjelpe Ukraina», gjennom lekkasjen av graderte dokumenter som har blitt delt på sosiale medier. Avisens korrespondenter refererte til «høytstående representanter i Biden-administrasjonen», som tilsynelatende tipset nyhetskanalen om historien. Dokumenter som sirkulerer på Telegram, som ligner dem Times refererer til, er gjengitt på slutten av denne artikkelen.
Times skriver: «Militæranalytikere sa at dokumentene ser ut til å ha blitt modifisert i visse deler fra sitt opprinnelige format, der de overdriver amerikanske estimater over ukrainske drepte og undervurderer estimater over russiske drepte tropper. Modifikasjonene kan peke på et forsøk på desinformasjon fra Moskva, sa analytikerne… Analytikerne advarte om at dokumenter utgitt av russiske kilder kunne bli selektivt endret for å presentere Kremls desinformasjon».
Hverken New York Times eller «militæranalytikerne» avisa refererte til, forklarer hvordan dokumentene ble endret, eller hvorfor de ser ut til å være manipulert. Men fordi de lekkede dokumentene har kommet i form av fotografier av trykte dokumenter, i stedet for originale filer, må muligheten for forfalskning eller endring vurderes.
De lekkede dokumentene hevder at Russland har blitt påført et troppetap fra 16.000 til 17.500, mens ukrainske tap utgjør så mange som 71.500, en svimlende differanse som står i strid med det triumferende narrativet projisert av Kiev. De er datert 1.mars 2023, og ser ut til å være en del av en pågående orienteringsinnsats for å analysere krigens fremgang og planlegge en ukrainsk motoffensiv.
Grayzone fikk dokumentene fra en offentlig Telegram-kanal. Selv om de ligner de som er beskrevet av Times, kan vi ikke bekrefte deres autentisitet.
I følge New York Times etterforsker Pentagon lekkasjen mens Det hvite hus «jobber for å få dem slettet». Twitter-eier Elon Musk ser ut til å ha bekreftet presskampanjen, og kommenterte sarkastisk: «Ja, du kan virkelig slette ting fra Internett, det fungerer perfekt og trekker ikke oppmerksomhet til hva du prøvde å skjule i det hele tatt.»
Lekkede dokumenter: Ukrainere drept i kamp overgår russerne i forholdet 4:1
Den kanskje mest bemerkelsesverdige informasjonen i de lekkede dokumentene er relatert til militære dødstall, med ukrainske og russiske tap estimert til omtrent et 4:1-forhold. Ifølge et dokument er 71.500 ukrainske soldater drept i kamp.
Det tallet er nær 100.000 drepte, noe som ble sitert av EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen i en tale i november 2022, før hennes kommentarer ble trukket tilbake. Det ligger også tett opptil uttalelser fra en av topprådgiverne til Ukrainas president Volodymyr Zelensky, Mykhailo Podoljak, som sier til BBC i juni i fjor, at Ukraina mistet mellom 100 og 200 soldater per dag (200 dødsfall per dag i løpet av 370 dager, mellom starten av Russlands militæroperasjon og datoen for dokumentene, ville utgjøre 74.000.)
Andre amerikanske og EU-statlige tjenestemenn har presentert dramatisk annerledes tall som plasserer russiske drepte over det sekssifrete. For eksempel har Norges forsvarssjef kartlagt 100.000 døde ukrainske soldater mot Russlands 180.000, mens generalstabssjef general Milley hevdet at russiske tap er «betydelig godt over 100.000».
En annen viktig detalj i dokumentene gjelder størrelsen på frontlinjene i Donetsk: Russland opprettholder 91 bataljoner i «Donetsk-aksen» med rundt 23.000 totalt personell, mens Ukraina opprettholder åtte brigader og 40 bataljoner, med 10.000 til 20.000 totalt personell.
Dokumentene skisserer også forventninger om våpenleveranser til Ukraina fra USA og andre Nato-land, samt treningsplaner for ukrainske styrker når en våroffensiv nærmer seg. Tidslinjen strekker seg fra januar til april, og beskriver tolv ukrainske brigader under oppbygging og våpnene de har blitt eller vil bli levert. Ni brigader sies å være bevæpnet og trent av USA og NATO-allierte, og seks skal være klare innen utgangen av mars, mens resten skal være i aksjon innen utgangen av april. Brigadene sies å trenge 253 stridsvogner, 381 mekaniserte kjøretøyer, 480 motorkjøretøyer og mer.
Mens dokumentene distribuert på Telegram inneholder viktige detaljer om NATO og ukrainsk militærkapasitet, og fremhever den forbløffende dybden av amerikansk involvering i krigen, reiser publiseringen av dem en rekke spørsmål.
Hvis dokumentene var delvis forfalsket, ble de spredt for å hjelpe Russland med å fremme sine PR-mål, kanskje ved å minimere tapstallene eller blåse opp fiendens? De ville absolutt ikke lure noen i forsvarsdepartementet, siden de åpenbart har originaldokumentene for hånden. Eller kan det være at USA lekket dokumentene med feilaktig etterretning strødd utover innholdet, for å forvirre Russland i forkant av en ukrainsk offensiv?
Det er også muligheten for at de er hundre prosent autentiske. I så fall kan Ukraina og dets vestlige beskyttere ha mer alvorlige problemer enn noen få lekkede dokumenter.
Denne artikkelen ble først publisert av The Grayzone:
Leaked documents expose US-NATO Ukraine war plans
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
Alex Rubinstein er en uavhengig reporter på Substack. Du kan abonnere for å få gratis artikler fra ham levert til innboksen din her. Hvis du vil støtte journalistikken hans, som aldri blir satt bak en betalingsmur, kan du gi en engangsdonasjon til ham gjennom PayPal her eller opprettholde rapporteringen hans gjennom Patreon her.
USA vil true Europa til å håndheve sanksjonene mot Russland
Av skribent - 10. april 2023
https://steigan.no/2023/04/usa-vil-true-europa-til-a-handheve-sanksjonene-mot-russland/
To tjenestemenn fra finansdepartementet i USA vil besøke europeiske allierte for å kreve at handel med Russland avsluttes. Dette er en betydelig opptrapping av den økonomiske krigføringa, inkludert mot USAs egne allierte.
Av Kyle Anzalone, 7. april, 2023
Det hvite hus planlegger å sende en klar melding til sine europeiske partnere i den økonomiske krigen mot Russland: «Dere er enten med oss eller mot oss.» To amerikanske finanstjenestemenn vil besøke europeiske og sentralasiatiske partnere neste måned for å kreve at alle sanksjoner mot Russland blir iverksatt.
Finansminister Liz Rosenberg og Brian Nelson vil møte ledere av finansinstitusjoner i Sveits, Italia og Tyskland. AP melder at tjenestemennene vil ha en enkel melding: «1. Fortsett å gi Moskva materiell støtte eller 2. Fortsett å gjøre forretninger med land som representerer 50 prosent av verdensøkonomien.»
Rosenberg og Nelson vil gi sine europeiske kolleger etterretning om påståtte sanksjonsunndragere. Hvis disse landene ikke klarer å slå ned på dem som fortsatt gjør forretninger med Russland, truer Washington med å utstede «straffer». Det er uklart hvor langt Joe Biden-administrasjonen er villig til å straffe Nato-allierte for brudd på sanksjonene.
Politikken er et ekko av president George W. Bushs doktrine om at land enten aktivt må innordne seg Washington i krigene i Midtøsten, eller bli dømt som å jobbe «med terroristene».
Det er uklart hvordan Europa vil reagere på Joe Biden-administrasjonens trusler. Noen EU-medlemmer var for en plan som ville løfte sanksjonene mot den hviterussiske gjødselindustrien.
I tillegg kan strengere sanksjoner true korneksportavtalen i Svartehavet. Avtalen, som ble fremforhandlet av Tyrkia og FN, tillater Ukrainas tungt minelagte havner ved Svartehavet å eksportere landbruksprodukter. Moskva har vært villig til å forlenge avtalen flere ganger, men truer med å si den opp på grunn av vestlige sanksjoner som hindrer Russland i å høste avtalens fordeler.
Etter at Russland invaderte Ukraina i fjor, slapp Det hvite hus løs en rekke sanksjoner som de anså som et økonomisk atomvåpen. Forsøket på å isolere Moskvas økonomi har imidlertid i stor grad strandet. Mens den russiske rubelen har sunket de siste dagene, har Moskva gjennom det meste av krigen forpurret sanksjonene ved å øke handelen med Asia.
Washington har bare samlet sine NATO-allierte og andre nære partnere til å vedta sanksjonene. I mellomtiden har Kina lagt til flere land i sin Shanghai-samarbeidsorganisasjon (SCO), og Saudi-Arabia og Tyrkia er to av de siste mulige medlemmene.
Da landet ble medlem av SCO, observerte Irans president Ebrahim Raisi at jo flere land USA sanksjonerer, jo mer kan disse målrettede nasjonene samarbeide som handelspartnere. «Forholdet mellom land som er sanksjonert av USA, som Iran, Russland eller andre land, kan overvinne mange problemer og problemer og gjøre dem sterkere», sier han. «Amerikanerne tror at uansett hvilket land de innfører sanksjoner mot, vil landet bli stoppet, deres oppfatning er feil.»
Denne artikkelen ble først publisert på Anti-War:
US Will Threaten Europe To Implement Sanctions on Russia
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
Kyle Anzalone er meningsredaktør for Antiwar.com, nyhetsredaktør for Libertarian Institute og medvert for Conflicts of Interest.
Ukraina – under overflaten
Av Tollef Hovig - 10. april 2023
https://steigan.no/2023/04/ukraina-under-overflaten/
Det foregikk mange prosesser i det ukrainske samfunnet før krigen. Mange av dem har blitt satt på vent på grunn av krigen. En av disse prosessene det interessant å se nærmere på er utviklingen av eierskapet over ukrainsk landbruksjord. Det kan være nyttig å se på hvordan dette eierskapet utviklet seg før krigen, og hvordan utviklingen av dette eierskapet kan utvikle seg etter krigen.
Av Tollef Hovig.
Hvem eier ukrainsk jord
Ukraina har 33 millioner hektar med dyrket land. Det er så mye som 1/3 av alt dyrket areal i Europa. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning på begynnelsen av 1990-tallet var jordbruksland eid av den ukrainske staten og drevet av kollektiver eller småskalabønder. Fra 1990 til krigen startet har det vært en endring av dette eierskapet. Etter 1990 begynte privatiseringen i hele det gamle Sovjet, også av jordbruksland i Ukraina. Oligarker begynte ganske raskt å overta jorden. I 2001 ble det fattet et vedtak for å bremse ned denne utviklingen. Dette vedtaket ble fornyet mange ganger, men under press fra vestlig finanskapital ble det opphevet i 2021. Når krigen startet var 4,3 millioner hektar eid av agrobusiness selskaper, hvorav 3 millioner hektar var eid av et dusin store selskaper. (https://www.oaklandinstitute.org/war-theft-takeover-ukraine-agricultural-land ) Staten skulle i tillegg til agrobusiness selskapene eie rundt 7 millioner hektar, men rundt 5 millioner hektar av disse, har ifølge en uttalelse fra Zelensky i Oktober 2020 «blitt stjålet» fra staten av private aktører. Den totale mengden landbruksjord i Ukraina som er eid av agrobusiness, oligarker eller korrupte private, er samlet på rundt 9 millioner hektar, 28% av alt jordbruksland i Ukraina. Resten eies og drives av rundt 8 mllioner Ukrainske småskala-bønder.
Agrobusiness selskapene driver intensiv industriell dyrking av jorda for eksport. De tre største; Kernel, UkrLandFarming og MHP er registrert i skatteparadis. Kernel i Luxemburg og de to andre på Kypros. De to neste på listene er registrert i USA, så følger Nederland, Luxemburg, Saudi Arabia og Kypros igjen, som registreringsland for de neste på listen. Selskapene eies av litt forskjellig kapital. Norges Bank (Oljefondet) var den fjerde største investoren i u agrobusiness pr. 2020. På listen over andre eiere i disse selskapene finner vi selskaper registrert på Cayman øyene, Kypros, men svært mange som er registrert i USA eller i europeiske land. Kopernik Global Investors og Russell Investment er av de største fra USA, men vi finner også Vanguard og Goldman Sachs som eiere. Disse store agrobusiness-selskapene ble grunnlagt av ukrainske oligarker. Kernel av Andriy Verevskyi, UkrLandFarming av Oleg Bakhmatyuk, MHP av Yuriy Kosyuk, osv. Disse olgarkene holder fortsatt store og dominerende eierposisjoner i selskapene.
Hva er ukrainsk politikk?
Etter Maidankuppet, hvor pro-EU delen av de ukrainske makthaverne kom til makten, har Verdensbanken, IMF og EBRD lagt fundamentet for privatisering av den ukrainske dyrkbare jorden gjennom sine betingelser for lån. EU har gjennom pålagte politiske og økonomiske reformer bundet Ukraina til privatisering, gjennom Association Agreement and Deep and Comprehensive Free Trade Areas (DCFTA) som trådte i kraft i 2017. Institusjoner som IMF og Verdensbanken lånte Ukraina store penger, og presset i 2017 og 2018 på for å åpne et marked for fri omsetning av ukrainsk jordbruksland. Til tross for massiv motstand i befolkningen vedtok Zelensky og den pro-vestlige ledelsen i Ukraina (under sterkt press fra IMF og verdensbanken) 31. mars 2020 å avslutte vedtaket fra 2001, og å åpne et marked for salg av jordbruksland. Lov 552-IX etablerte et marked for land, over flere stadier. Første stadium fra juli 2021 åpner for salg og kjøp inntil 100 hektar, annet stadium som skal begynne januar 2024 åpner opp for salg opp til 10 000 hektar.
Hva er en sannsynlig fortsettelse av denne prosessen?
Mange tror at USA gir Ukraina støtte uten betingelser, på samme måte som Norge har bevilget 74 milliarder i ulike former for støtte til Ukraina. Det er nok en litt blåøyd forestilling. USA har nedfelt opplegget for sin støtte til Ukraina i S.3522 - Ukraine Democracy Defense Lend-Lease Act of 2022, https://www.congress.gov/bill/117th-congress/senate-bill/3522/text Dersom vi ser litt nærmere på teksten, kan vi lese: (1) <<NOTE: Time period.>> In general.--Subject to
paragraph (2), for fiscal years 2022 and 2023, the President may
authorize the United States Government to lend or lease defense
articles to the Government of Ukraine or to governments of
Eastern European countries impacted by the Russian Federation’s
invasion of Ukraine to help bolster those countries’ defense
capabilities and protect their civilian populations from
potential invasion or ongoing aggression by the armed forces of
the Government of the Russian Federation.
Dette er det samme opplegget som USA brukte under andre verdenskrig, og som sammen med Marshallhjelpen, førte til at USA fikk designe finans- og varemarkeder i den vestlige verden tilpasset sine egne interesser, etter krigen. Det at amerikansk hjelp lånes eller leases ut, gir dem et økonomisk nakketak på Ukraina etter krigen. Ukraina var Europas fattigste land før krigen, hvor forgjeldet det vil være etter krigen er nesten vanskelig å tenke seg.
Man skal ikke ha veldig blomstrende fantasi for å tenke seg hvordan prosessen rundt eierskap av jordbrukslandet i Ukraina vil fortsette når krigen en gang er over. Innad i landet vil den sannsynlige utviklingen være at oligarker slår under seg stadig større deler av det ukrainske jordbrukslandet. Disse vil så, søke og få finansiering fra vestlig finanskapital. De eksisterende selskapene vil bli større, og nye skapt over samme lest vil komme til. Oligarkene, vil gjennom å kjøpe eller rane til seg billig jord fra bøndene og selge den dyrere til agrobusiness, tjene seg rike. Den provestlige delen av det ukrainske borgerskapet vil ventelig være svært for denne utviklingen. Den gjør oligarkborgerskapet ganske velstående og trekker vestlig finanskapital inn i Ukraina. For dem må det virke som en vinn-vinn situasjon. Hvem blir taperne her? I første omgang blir det de småskalabøndene som får mindre for jorda si, enn de kunne fått. I andre omgang blir det småskalabøndene som må finne seg annet arbeid enn bondeyrket. I tredje omgang blir det ukrainske borgerskapet taperne, når de må se fortjenesten fra jordbrukslandet flyte ut av Ukraina, og over til kapitalgrupper fra andre land. Men det vil være på lang sikt, på kort sikt blir mange oligarker så rike at de kan slutte seg til den ukrainske Monaco-bataljonen. https://news.mc/2022/08/21/monaco-battalion-report-leads-to-official-probe/
Les også:
https://steigan.no/2023/02/ukraina-mater-a-tenke-pa/
Senil økonomi: Bobleverdenen og gravitasjonens uunngåelighet
Av Fabio Vighi - 10. april 2023
https://steigan.no/2023/04/senil-okonomi-bobleverdenen-og-gravitasjonens-uunngaelighet/
Hva er drivkreftene bak senil kapitalisme? Jeg vil liste opp fem av dem i tilfeldig rekkefølge, og deretter fortsette å diskutere sammenkoblingene deres:
Av Fabio Vighi.
Gjeld. Den eneste veien inn i den kapitalistiske framtida er fortsatt skiltet med likviditetsskapende programmer. Å skape kontanter «ut av tynn luft», og sette dem i gang som kreditt, er den elementære pengestrategien som hindrer våre samfunn fra å stirre ned i avgrunnen – slik som tegneseriefiguren som, etter å ha løpt utfor kanten av en klippe, flyter henger i lufta før han brått anerkjenner tyngdekrafta. Imidlertid er tyngdekrafta nå uimotståelig, og nedturen har begynt med et voldsomt anfall av valutadevaluering.
Bobler. Finansielle bobler, blåst opp av billig kreditt som mater en vrangforestillingsmekanisme for evig bevegelse, er det eneste meningsfulle målet for rikdomsproduksjon som er igjen. Ingenting annet enn å forhindre at boblene skrekker er viktig for undersåttene til den «vakre maskinen». Mens den finansialiserte økonomien svever bort fra sitt sosiale bånd, blir menneskenes eksistens til panteobjekt for den spekulative algoritmen.
Kontrollert nedriving. Lønnsdumping og nedadgående konkurranse om færre og færre jobber er den nødvendige andre sida av bobleparadigmet. For at de spekulative markedene skal bestå, må «arbeidssamfunnet» gradvis nedbemannes, siden dagens kunstig oppblåste finansielle eiendeler og reelle etterspørsel utelukker hverandre. Enkelt sagt: Main Street (vanlige folk, o.a.) er en belastning for Wall Street, og det er grunnen til at forbrukerkapitalisme nå omdannes til håndtering av kollektiv utarming.
Nødsituasjoner. Vår eksistensielle tilstand under den terminale fasen av boble-til-boble-kapitalismen er en iboende terroristisk meta-nød-ideologi, en permakrise som må følge oss fra vugge til grav. I denne forbindelse var pseudopandemien i 2020 bare isbryteren. La oss ikke lure oss selv: en verden som er innstilt på å forsvare sitt eget sammenbrudd så fanatisk, har mange flere sjokk i vente for oss.
Manipulasjon. Mediepropaganda i en tidsalder med digital hyper-tilkobling kommer naturlig, så det er bare naturlig at senil kapitalisme, som føler at den kollapser, får mest mulig ut av det. En hardnakket sammensmelting av blind dumhet og kynisk kalkulasjon er i sving her. Som George Orwell spådde i god tid før internett, det koker ned til å fortelle løgner mens man tror på dem: «Prosessen [med massemediebedrag] må være bevisst, ellers vil den ikke bli utført med tilstrekkelig presisjon, men den må også være bevisstløs, ellers ville det føre med seg en følelse av falskhet og dermed skyld.’ [i] Jean Baudrillard kalte resultatet av denne prosessen ‘hyper-realitet’.
Kapitalens evighetsmaskin
Etter å ha gått tom for pengetriks, har finanselitene malt seg inn i et hjørne. Det gjeldsbaserte spekulative systemet de har pumpet opp i flere tiår gjennom pengetrykking og kunstig undertrykkelse av renter kan ikke lenger opprettholdes uten betydelig «utilsiktet ødeleggelse». Borgerlig økonomisk teoris illusjon om at penger kan bevege seg autonomt, som gjennom en evighetsmaskin, blir endelig avslørt. Den nåværende inflasjonsstigningen er det første åpenbare symptomet på en kreftsjukdom som raskt sprer seg gjennom det sosiale legemet, og tvinger en stor andel av befolkninga – inkludert den stadig mer insolvente middelklassen – til å velge mellom å sette mat på bordet og betale regningene. Nå bør det være tilstrekkelig klart at ethvert pengeskapingsprogram – som er desperat nødvendig for å støtte opp finanssektoren – vil føre til ytterligere erosjon av kjøpekraft, og derfor forutsette nye kreative metoder for å kontrollere de fattige massene. Alternativet til dette scenariet er at sentralbankene fortsetter å heve renten til markedsboblene sprekker – noe som ville føre oss rett inn i ei hard landing.
Illusjonen av økonomisk evighetsbevegelse fungerer som følger: utvidelsen av kreditt trekker penger inn i risikoaktiva hvis verdivurdering vokser etter hvert som etterspørselen øker; overprisede finansielle eiendeler tjener deretter som sikkerhet for mer lån, og setter i gang en tilbakekoplingssløyfe der kreditt mater verdivurdering av eiendeler og gir sikkerhet for mer kreditt. Under illusjonen av evig likviditetsutvidelse er det alt som betyr noe å utnytte kapital til å kjøpe eiendeler for å bruke som sikkerhet for mer kreditt. Og så lenge den selvoppfyllende sløyfen holder, kan gjeldsbetjeningsforpliktelser fortsette. Men hvis rentene stiger og sikkerheten faller i verdi, begynner plutselig låntakeren å svette og begynner å selge eiendeler, noe som snart blir til flokkadferd. Med forringelsen av sikkerheten risikerer eiendeler å falle under utestående gjeld, noe som fører til at likviditeten tørker opp og, til slutt sprekker det bobler. Dette er det stadiet vi nærmer oss, hvor den falske formuesskapingssløyfen blir til til en dødsspiral: verdivurderinger faller, sikkerheter krymper, kreditt kollapser. Vår tids paradoks er at de spekulative pengene som blåser opp boblene ikke har noen reell verdisubstans; men hvis boblene sprekker, bryter hele helvete løs.
Det er verdt å minne oss selv på at i det globaliserte Vesten har vi allerede pantsatt alt vi eier. Det vil si at vi (stater, bedrifter, familier) ikke eier annet enn gjelda vår, som synker under vann. Og når det globale kasinoet truer med å gå konkurs, forstår våre dukkemestere altfor godt at de må handle raskt hvis de skal beholde makt og privilegier. Det er avgjørende at de vet at deres eneste sjanse til å fortsette å oversvømme markedene med de nødvendige mengder kunstig likviditet krever at de kontrollerer (gjennom autoritære tiltak legitimert av nødssituasjoner) en realøkonomien i fritt fall når den krymper til stagflasjon. Innviet med stil av pseudopandemien, fortsetter denne prosessen i dag å finne sted under koordinert overvåking av sentralbankene, hvis renteøkninger bare kiler inflasjonen, men demper reell etterspørsel ytterligere.
I denne forbindelse må den nylige økninga i energikostnadene også betraktes kontekstuelt som en del av det bredere forsøket på å dekomprimere et svært brannfarlig system – tilsvarende det å forsiktig uskadeliggjøre en bombe. Sanksjonene mot Russland har vært en farse og, for Europa, en masochistisk øvelse fra starten av, av den enkle grunn at Russland selger sin olje og gass til Kina med rabatt, og Kina eksporterer dem til Europa med et påslag. På samme måte er målet med den kapitalstyrte «kampen mot klimaendringer» å påtvinge lavere levestandard for de arbeidere og middelklassene som inntil for bare et par år siden fortsatt ble lokket til å omfavne utopien om endeløs vekst og tankeløst forbruk. Ukraina kan sees på som dagens tragiske symbol på en slik kontrollert økonomisk nedbemanning: takket være en kynisk langvarig proxykrig, landet står overfor utslettelse av sin industrielle infrastruktur. Betydelig ble Larry Fink (BlackRocks administrerende direktør) og den guddommelige Volodymir Zelensky 28. desember 2022 enige om å koordinere investeringer for å gjenoppbygge Ukraina, og bekreftet det velkjente mønsteret der ødeleggelsen av et helt samfunn er en mulighet for økonomisk ekspansjon. Her er en grunn til at Vesten sender hundrevis av milliarder av dollar til Ukraina, i stedet for fredsforhandlere.
Les: Zelensky legger Ukraina åpent for BlackRock
En kontrollert riving av etterspørselen i realøkonomien er nå avgjørende hvis finansaristokratiet skal forhindre og utsette nedsmeltinga av spekulasjonsboblene. Dette betyr at kapital bare kan reprodusere seg selv ved å utvide gapet mellom en håndfull superrike eiere («nøkkelfinansielle aktører») og de fattige plebs, som forventes å 1. Eie ingenting og også være lykkelige; 2. Ofre sine personlige friheter (inkludert ytringsfriheten, stadig mer kvalt av en grotesk hyperregulert kulturell diskurs); 3. Overgi sin rett til å eksistere til staten, hvis biopolitiske rolle er å forvalte en slik rett på vegne av transnasjonal kapital. Dessverre har denne mørke fasen av «krisekapitalisme» blitt kraftig undervurdert – for å bruke en eufemisme – av vår «radikale» venstreorienterte intelligentsia (fra Noam Chomsky til Slavoj Žižek) som, i likhet med Pavlovs hunder, har hilst på «statens tilbakekomst» som et tegn på frigjøring.
Venstresidas deprimerende kortsynthet var spesielt smertefull å observere da den nylige globale helsekrisa utspant seg. COVID-19 var ikke det nye årtusenets byllepest, men et økonomisk kupp muliggjort av den største og mest spektakulære hjernevaskingsoperasjonen menneskeheten noensinne har opplevd. Det tjente til å skjule det faktum at systemet var infisert av terminal sykdom, ikke den globale befolkninga. Ironisk nok, eller forutsigbart, det venstresida ser ut til å være ute av stand til å akseptere, er at kapitalismen i seg selv, med alle dens kjente kategorier, er i ferd med å bli foreldet, og kan bare forfalske et liv den ikke har ved å mobilisere frykt for å piske de fordomsfulle massene til lydighet. COVID-19 var mest av alt en pandemi av frykt, hvis skadelige konsekvenser for det menneskelige sinn og kropp forblir ukjente. Med «vaksiner» pålagt som en magisk kule ( 95 % effekt ble vi fortalt!) mot en sykdom med 99,8 % overlevelsesrate, hvordan kunne noen unnlate å kjenne stanken av rotte? På samme måte følte ingen av våre antikapitalistiske guruer seg forstyrret da Pfizer innrømmet at de ikke hadde en anelse om hvorvidt serumene deres faktisk stoppet overføringen – da stopp av overføring ble solgt til offentligheten som den udiskutable vitenskapelige sannheten bak de diskriminerende mandatene. Tilsvarende, ingen forargelse da «Twitter-filene» ble utgitt (26. desember 2022), og avslørte presset som ble utøvd av amerikanske myndigheter for å manipulere den vitenskapelige debatten om COVID-19 og tie kritisk journalistikk. Hvor langt høyre har den radikale venstresida beveget seg hvis den ikke klarer å anerkjenne nødkapitalismens kriminelle håndgrep? Ved å støtte global diskriminering og ødeleggelse under falske etiske premisser, gjør mesteparten av dagens venstre jobben for høyre mye mer effektivt enn høyresida sjøl klarer.
Les på steigan.no om #Twitter Files
Mens bevisstheten om massebedrag nå sakte dukker opp, foretrekker de fleste hode-i-sanden-løsninga: bedre å ikke vite enn å stille spørsmål ved nivået av godtroenhet. Og likevel er det liten vits å anklage. Det som i stedet forblir avgjørende er å minne oss selv på at Virus var det usynlige skjoldet som ble brukt for å unngå ei bank- og finanskrise som ville ha fått 2008 til å blekne, samtidig som vi innledet en pan-krisestrategi for koordinert håndtering av masseutarming – ikke bare i periferien av den kapitalistiske verden, men også i dens sentrum. Det er spesielt avslørende at vi nå blir overtalt til å akseptere et økonomiske fritt fall som skjebne: en noe mytisk stagflasjon med opphav i ytre og stort sett ukontrollerbare triggere (pandemien, krigen i Ukraina, klimaendringer) snarere enn i forråtnelsen av vår økonomiske modell. I ettertid kan man til og med sette pris på det onde genialiteten til et system som skjuler sin massive sosiale, økonomiske og kulturelle implosjon bak en liten, usynlig syndebukk.
Vaklende bobler
Mange kritiske problemer har truet det globale finanskasinoet i løpet av 2022. Totalt tapte aksjer og obligasjoner mer enn 30 billioner dollar. Nasdaq-indeksen avsluttet året på – 33 %, det dårligste resultatet siden 2008. Det globale volumet av negativt-avkastende gjeld krympet fra 18,4 billioner dollar i desember 2020 til 686 milliarder dollar i desember 2022 (som, til tross for misvisende mediereaksjoner, er dårlige nyheter for den globale gjeldsboblen, ettersom det betyr at obligasjonene er i ferd med å knele). Renteøkninger blir naturligvis holdt ansvarlige for tap av markedsverdi. Det siste fant imidlertid sted på bakgrunn av rekordstort tilbakekjøp av bedrifter (som kunstig øker aksjekursene samtidig som bedriftens fortjeneste øker). Ergo, mens de får et slag, fortsetter dagens markeder å oppføre seg som kasinoer på Vegas-stripa, med sentralbanker som gjerne spiller huset (som alltid vinner). Med det kvantitative innstrammingsregimet på plass, stanser systemet. Likevel vil sentralbankfolkets kavaleri komme tilbake med mer vedvarende pengeinnsprøytninger så snart det anses nødvendig – mest sannsynlig under det beskyttende skjoldet til neste nødssituasjon.
Videre, hvis den globale likviditetsindeksen nå forverres raskt (etter mer enn et tiår med kunstig vekst), registrerte den siste dagen i 2022 et rekordhøyt nivå i omvendte repoinnskudd hos New York Fed: 2,5 billioner dollar med 113 motparter. Dette betyr at, mens vi vanlige mennesker prøver å finne ut hvordan de skal betale boliglån og regninger, parkerer investorer uforholdsmessige mengder kontanter hos Fed ettersom den omvendte repo-fasiliteten garanterer høyere avkastning enn markedsinvesteringer (nåværende reporente er på 4,3%). Selv om det bare ville ta en liten økning i motpartsrisiko for at denne repovirksomheten skulle slå tilbake, betyr det fortsatt at store volumer av ubetydelig likviditet, som har et enormt inflasjonspotensial, er fanget i finansmarkedene, og framstår dermed ikke direkte som reell etterspørsel – nettopp strategien som siden 1990-tallet ble brukt for å holde inflasjonen nede. Imidlertid har denne stansen nå passert utløpsdatoen, for haugen av fiktiv kapital har svulmet opp til en størrelsesorden som ikke lenger kan holdes tilbake. Faktisk har det lenge begynt å kannibalisere realøkonomien.
I ganske lang tid har global kapital danset etter en «boble-til-boble»-melodi. Siden begynnelsen av årtusenet har vår verden vært fanget av kloning av finansielle bobler, fra teknologi til boliger til statsobligasjoner, som hver avhenger av panisk likviditetsskaping og undertrykkelse av obligasjonsrenter, med tillatelse fra sentralbankene. Enda viktigere, det ovenfor er det som holder reell kapitalistisk produksjon (dvs. våre samfunn) i gang. Den opprinnelige logikken er derfor omvendt: spekulative bobler er nå systemiske drivere, mens de tidligere var isolerte fenomener både i tid og rom. Deres nåværende ontologiske karakter gjør dem usammenliknbare med for eksempel den nederlandske tulipanboblen på 1630-tallet, eller South Sea Ponzi-opplegget fra 1720 (bygget på profitt fra slavehandelen), for når disse boblene sprakk, ga de plass for nye sykluser av reell akkumulering – dvs, ny masseutnyttelse av arbeidskraft – mens i dag kan en boble som spekker bare forvandles til en ny boble. Hovedimplikasjonen er at en enorm andel av reell produksjon allerede er en del av den spekulative prosessen. Samtidig har det økonomiske løpende båndet nådd en nesten total frakobling fra arbeidssamfunnet. Vi har blitt kidnappet av en usynlig selv-forevigende mekanisme, hvis abstraksjon er så stor at vi ikke klarer å fatte den.
La oss oppsummere nøkkelpunktet. Bobleinflasjon krever «varm luft» i form av lånt likviditet. Lungekapasiteten til systemet er obligasjonsmarkedet, stedet der gjeldspapirer omsettes. Hvis det er behov for kapitalinnhenting for investering i eiendeler, eller for å finansiere statens utgifter (inkludert kriger), utstedes obligasjoner, noe som forplikter utstederen til å betale tilbake kostnadene til en omsettelig forfallsdato og rentesats. Selskaper utsteder obligasjoner, og det samme gjør regjeringer. Systemet vårt er nå eksistensielt avhengig av skyhøye hauger med obligasjoner, der investorer sikrer kreditten de trenger for å spekulere i finansmarkedene. Å låne aggressivt for å investere er den risikable strategien kjent som innflytelse som utgjør DNAet til moderne ultrafinansiell kapitalisme. I 2019 var bobleøkonomien igjen på randen av et nervøst sammenbrudd på grunn av at giftige derivater oppførte seg hysterisk og at renten steg bratt i repomarkedet. COVID-19 var svaret på denne katastrofale risikoen: et kynisk svar på et truende økonomisk Armageddon. En fersk datadump av New York Federal Reserve avslørte at totalt 48 billioner dollar i terminjusterte billige lån ble gitt til nødlidende megabanker i løpet av 2019-2020 – langt utover hva de lureste av stanniolhattemakere muligens kunne ha forestilt seg. Dette ville ikke blitt oppnådd uten lockdowns og andre restriksjoner som bidrar til å «isolere realøkonomien fra forverring av økonomiske forhold» – for å låne fra BIS-dokumentet publisert i juni 2019.
Vi nærmer oss nå det som for boblekapitalismen er et eksistensielt sannhetsøyeblikk. Sikringen til neste bombenedsmelting er gjeldsmarkedet, og det er allerede tent. Obligasjoner er ikke lenger «rettferdig priset» i tråd med en nå mytologisk lov om tilbud og etterspørsel. I henhold til denne loven, når en obligasjon er i høy etterspørsel, stiger prisen, mens avkastningen (og dermed tilbakebetalingsraten) faller; omvendt, når etterspørselen etter obligasjoner faller, faller også prisen, og avkastningen (og tilbakebetalingsraten) stiger. Høyere obligasjonsrenter bør gi frigjøring av «varm luft» i enhver aktivaboble, for mindre rimelige obligasjoner fører til likviditetssluk. Det vil si: obligasjonsmarkedet er ment å blåse av når obligasjoner har høye renter, og dermed forhindre at økonomien overopphetes. Imidlertid er hele den finansielle metaverset nå systematisk forvrengt av sentralbankene, som, gjennom de massive likviditetsinjeksjonene de siste tiårene, har skapt et Frankenstein-monster de ikke lenger kan kontrollere. Den nåværende kraftige turbulensen i obligasjonsmarkedene over hele verden, med renter som viser tegn til strukturell ustabilitet, tyder på at sentralbankene går tom for lim for å dekke sprekkene i det kredittdopede systemet. Hvis det i prinsippet ikke er slutt på kredittskapingen, er ikke konsekvensene av uavbrutt kunstig aktivainflasjon lenger håndterbare gjennom økonomisk politikk alene. Som COVID-19 burde ha lært oss – inkludert de pseudo-venstreorienterte akademikere og intellektuelle som lenge har trukket seg tilbake til den trygge havn for å føre «kulturkriger» – forbereder eliten seg på total sosial krigføring.
Det destruktive potensialet til gjeldsskredet er enormt, til det punktet at det ikke lenger kan skjules. Eller rettere sagt: det er så truende at det må skjules. I desember i fjor utstedte BIS en advarsel om svimlende $80 billioner pluss utenfor balansen gjeld holdt av finansinstitusjoner og fond – et beløp som er større enn de totale beholdningene av dollar-denominerte statskasseveksler, repo og sertifikater i omløp til sammen. Dette er derivatgjeldsom ikke fanges opp gjennom vanlig statistikk: for det meste komplekse spekulative instrumenter som valutabytteavtaler og terminkontrakter. BIS hevder at denne usynlige gjelden har vokst fra 55 billioner dollar til 80 billioner dollar på et tiår, med daglige valutabytteavtaler (FX) på til sammen hele 5 billioner dollar om dagen. Amerikanske finansinstitusjoner og pensjonsfond har dobbelt så mye valutaswap-dollarforpliktelser som beløpet på dollargjeld som er oppført på balansen deres. Utenlandske banker har 39 billioner dollar i derivatgjeld som heller ikke vises, noe som utgjør «mer enn 10 ganger kapitalen deres». Denne gjeldsbyrden er en tikkende bombe i hjertet av den globale økonomien.
Mens Fed i kjølvannet av den globale finanskrisa i 2008 hevdet at den begynte å kjøre strenge stresstester for Global Systemically Important Banks, bringer BIS-avsløringen av uerklært derivatgjeld oss tilbake til Alan Greenspan og hans Fed-formannskap fra 1987 til 2006, da Wall Street fikk lov til å bygge haugen med giftige derivater som eksploderte i 2008. At ingenting har endret seg er en åpen hemmelighet, for overstadig kreditt har vært systemets modus operandi i de siste fire tiårene. I et sammenfiltret miljø lurer imidlertid smitte alltid. I ei tid da gjeld i dollar er dyrere på grunn av stigende renter, er mislighold av en globalt sammenkoblet bank, eller et brannsalg av finansielle eiendeler, konkrete muligheter, og det samme er den påfølgende nedsmeltingen. Av denne grunn må systemet finne grunner til å holde seg likvid for enhver pris, samtidig som det håndterer konsekvensene, inkludert valutadevaluering og resesjon.
Faktisk ser det ut til at det eneste alternativet som er igjen for bobleregime som er badet i gjeld er valutaforringelse. Som noen finansanalytikere har spådd en stund, er utsiktene vi står overfor at historiens største obligasjonshaug vil bli vasket bort av en tsunami av museklikket likviditet. Til tross for sentralbanksjefens nåværende haukaktige holdning, kan de snart bli tvunget til å ødelegge fiat-valutaene sine i et forsøk på å beskytte obligasjonsmarkedene. Da kan en gjeldsboble som går over til en pengeboble bane vei for det mye annonserte CBDC-baserte systemet. Faktisk er mer inflasjonspreget pengetrykk allerede med oss, noe som ikke bare framgår av det avtagende tempoet i renteøkningene, men også av Feds tilførsel av repolikviditet, som allerede for lengst overgår Powells forsiktige kvantitative innstramming (-2,4 % i 2022, sammenlignet med +76,7 % i 2020 og +18,9 % i 2021). Poenget er at vårt sosiale bånd forblir gissel for den astronomiske utvidelsen av spekulativ likviditet. I denne forbindelse er det avgjørende problemet overfor transnasjonale enheter som BIS, WEF, IMF og Verdensbanken hvordan de kan redde de slingrende boblene samtidig som vi selger historien om at sammentrekningen av realøkonomien (som i sannhet er en saktesammenbrudd) er konsekvensen av en uheldig serie hendelser.
En følelse av perspektiv
Det virkelige paradigmeskiftet innen kapitalismen skjedde for noen tiår siden, da en ny type finanskapital dukket opp, en som er kvalitativt forskjellig fra forløperen. [ii]Siden 1980-tallet har ikke finansiell abstraksjon (dvs. spekulasjoner om formuespriser) lenger vært et vedheng til en blomstrende og ekspanderende «reell økonomisk abstraksjon» – den sosiohistoriske diskursen basert på samsvaret mellom en gitt mengde arbeidstid og en gitt pengemengde. I kompensasjon (lønn). Snarere er den finansielle «industrien» nå både driveren og fluktveien til den sosiale fortellingen som for rundt fem århundrer siden grunnla kapitalismen – da arbeidskraft først dukket opp som en vare som ble byttet på markedet. Som diskutert ovenfor er det nå en økende kløft mellom den massivt strakte kredittkjeden og den totale verdimassen som stammer fra arbeidskraft, noe som gjør at det blir stadig mer problematisk å holde oppe det gamle utseendet. Siden 2001 har vi sett at en enorm overføring av likviditet til obligasjons- og eiendomsmarkedet, genererer enestående bobler ikke bare i USA og Storbritannia, men også i Kina og Europa. Dette skapte en kvalitativt ny blanding mellom spekulativ vekst og økonomi basert på reell produksjon og forbruk av varer.
I en inkubasjonsperiode genererte ikke flukten inn i framtida for ubetydelig kreditt noen inflasjon. I dag er det imidlertid absurd å fortsette å tro at massen av fiktiv og spekulativ kapital forblir kapslet inne i finanssektoren. Snarere har den kolonisert den virkelige verden, og erodert både kjøpekrafta vår og den modellen av kapitalisme vi fortsatt tror vi lever i. Den interne grensen for reell akkumulering fungerer som en ekstern propell, og skyver kapitaler mot det virtuelle rommet for transnasjonal sirkulasjon av finansielle eiendeler, som drives av voksende stabler med selvkannibaliserende gjeld. Dette er ikke en patologisk korrupsjon av den opprinnelige kapitalistiske modellen, men den logiske konsekvensen av dens strukturelle krise:
Dette betyr at den kapitalistiske diskursen nå er brutt, etter å ha irreversibelt skadet pilarene i dens sosiohistoriske fortelling. Fra og med den tredje industrielle revolusjonen på 1970-tallet, har produktiv bruk av kostnadsbesparende teknologi gjort produktivt lønnsarbeid stadig mer overflødig, og dermed hemmet dannelsen av ny merverdi og utløst en implosiv spiral. Siden den gang har det finansielle tillegget til arbeidssamfunnet blitt til dets grunnlag og eksistensberettigelse. Finansialisering av økonomien var det historiske svaret på Fordismens bortgang. I dag forblir livene våre gissel for den store illusjonen om at finanskapitalen er i stand til å bli til en evighetsmaskin, samtidig som dens opprinnelige formel er foreldet. Likevel, fordi global uproduktiv arbeidskraft har krysset en kritisk terskel, er valutadevaluering uunngåelig – et økonomisk sjokk som garantert vil bli et voldsomt sjokk for sosial bevissthet generelt.
Et boblesystem av dagens størrelse kan ikke eksistere side om side med reell vekst, dvs. blomstrende masseforbruk og masseproduksjon. Hvis dagens volum av fiktiv kapital skulle sirkulere fritt i våre samfunn, ville det utløst hyperinflasjon – som så langt har blitt eksportert til de forsømte periferiene av den globaliserte verden. [iii] Sluttspillscenariet vi er i er et resultat av den ekstraordinære veksten av kredittavhengighet i løpet av det 20. århundre, noe som betyr at penger ikke kunne bevare sin tidligere form, dvs. sin konvertibilitet til en hard eiendel. Allerede første verdenskrig viste at det ikke lenger var mulig å finansiere en krig med gullstøttet valuta. Gjeldsøkningen som fulgte med andre verdenskrig og den følgende Fordistiske boomen førte til slutt til beslutningen i 1971 om å forlate gullstandarden. På dette stadiet mistet penger sin substans, noe som borgerlig økonomisk teori (eller nyklassisk økonomi) aldri helt kunne forstå i sine radikale implikasjoner. I denne forbindelse var selv keynesianismen bare et forsøk på å redde kapitalismen fra seg selv, spesielt gjennom underskuddsutgifter: mer statsgjeld skulle gjenopplive arbeidsøkonomien. Samtidig har marxistiske arbeiderbevegelser aldri assimilert Marx sin verdikritikk fullt ut. I stedet fokuserte de på kamper for omfordeling, men alltid innenfor kapitalens ontologiske horisont. Etter 1971 ble penger som «verdilager» en ren konvensjon uten objektive forankringer i sosiale bånd. Den logiske og uunngåelige konsekvensen av dette tapet av verdi-substans – som under nyliberalismen førte til ideologien om «arbeidsløs vekst» – er strukturell devaluering: enten inflasjon eller en voldsom deflasjonsbølge utløst av et markedskrasj.
Denne trenden er irreversibel. Ingen sektor av økonomien kan gjenopplive reell vekst og bringe oss tilbake til noe selv vagt lik den fordistiske perioden, selv allerede drevet av ekstraordinære tilførsel av statskreditt. Når den fordistiske akkumuleringssyklusen traff bufferne, kunne ingen ny absorbering av arbeidskraft skapes, og det er grunnen til at fiktiv kapital i dag har oppnådd ontologisk status: den kompenserer for det permanente tapet av merverdiskaping. Drømmen om konstant vekst opprettholdt av masseforbruk er i ferd med å bli et mareritt, med de fleste av dagens forbrukere allerede sjaltet ut. Den dystopiske kapitalistiske fasen vi har gått inn i er preget av produktivitet uten produktiv arbeidskraft, som betyr at arbeidssamfunnet som helhet er døende. Mange bedrifter vil selvfølgelig fortsette å konkurrere ved å bruke stadig mer sofistikerte teknologier, samtidig som de utnytter den begrensede arbeidsstyrken; men det sosiale båndet organisert rundt lønnsarbeid kan bare fortsette å gå i oppløsning.
Å få en følelse av kritisk perspektiv på implosjonen av senil kapitalisme krever, som en grunnleggende forutsetning, å motstå angrepet av bedrag og distraksjon som ubønnhørlig har kastet ut av infosfæren. Mainstream media vil aldri informere oss om årsakene til en strukturelt insolvent økonomi, av den enkle grunn at de er en grein av det konkursrammede systemet. Tvert imot vil de prøve å overtale oss til å se andre steder: pandemier, kriger, kulturelle fordommer, politiske skandaler, naturkatastrofer, og så videre. Mens de reaktive mediene ikke lenger kan skjule undergangen, har de lært å skylde på eksterne hendelser. I sannhet er vår økonomiske knipe den andre delen av 2008-krisen, en del av en systemisk kollaps som er så akutt at dens årsak nå systematisk fortrenges av ideologisk manipulerte, eller passende produserte, globale nødssituasjoner.
Forståelse av tilstanden vår krever anstrengelser for å tenke mot oss selv, siden et subjekt som ‘organisk tilhører en sivilisasjon, ikke kan identifisere arten av sjukdommen som undergraver den.’ [iv] Konformitet og bevisst uvitenhet er uendelig mye mer smittsomt enn styrken som trengs for å overvinne vår tids skjevheter. De fleste av oss er fast bestemt på å forbli i søvn, og foretrekker å tro at det vi opplever bare er en midlertidig feil. Likevel må vi samle mot til å se gjennom røykskya som skjuler den råtnende substansen i vår verden. Defensiv resonnement knuser tankens vitalitet. Den koloniserer ikke bare vår bevissthet, men spesielt våre ubevisste tilknytninger til de foreldede kategoriene til en sivilisasjon som kollapser.
Hver sivilisasjon immuniserer seg selv ved å trekke en linje mellom sin egen konstituerende orden og en ondsinnet annen. Ondskap må projiseres utenfor det dominerende sosiale legemet hvis sistnevnte skal beholde illusjonen om sin konsistens. Likevel kan en global sivilisasjon på grensen til å misligholde sin egen verdi (den selvverdi som kalles kapital) ikke lenger bare stole på å bekjempe lokaliserte fiender – den må slippe løs globale og allestedsnærværende skurker. Dette er grunnen til at den ukrainske krigen, etter å ha erstattet pandemien, fra starten av ble framstilt som en slags talemåte for global konflikt: vi må hele tida bli minnet om at et «Dr Strangelove-øyeblikk» alltid er rundt hjørnet. Frykten for virus har blitt erstattet av Doomsday Clock. På denne måten blir krigen virkelig til den ideelle fortsettelsen av Covid: en ideologisk skjerm som smuldrer opp den smertefulle hverdagsvirkeligheten rundt oss, fra resesjon til strukturell inflasjon og masseoppsigelser i multinasjonale selskaper. Videre tillater krigen både monetær ekspansjon ved å finansiere det militærindustrielle komplekset, så vel som systemisk selvimmunisering ved å trekke linjen mellom oss (moralsk og kulturelt overlegne) og dem (barbarene). I så henseende er den geopolitiske spenningen mellom den USA-ledede globaliserte vestlige modellen og den multipolare verden som er i ferd med å bli skapt (BRICS+) strengt tatt en effekt av den pågående økonomiske kollapsen. Den «nye kalde krigen» som er i ferd med å lages er allerede tatt med, som ingen ringere enn Morgan Stanley hevder at omkobling til en multipolar orden nå er en prioritet.
Uansett hvor du er på det geopolitiske sjakkbrettet, er og vil det vanlige problemet for enhver kapitalistisk stat og dens overvåkende transnasjonale aristokrati være, og vil fortsette å være, hvordan man kan kontrollere bølgene av massemisnøye som stammer fra økt utarming. Vi trenger bare å bla gjennom den nylige G20 Bali-erklæringen, eller det siste WEF-programmet i Davos, for å se at elitenes hovedanliggende er å sørge for at de økende nivåene av global fattigdom blir møtt med «globale løsninger» som strekker seg fra digitale IDer knyttet til vaksinasjonsprogrammer, til utgivelsen av sentralbankens digitale valutaer. Globalt samarbeid er det ideologiske slagordet til de ultrarike jetsetterne som søker å mønstre de stadig mer stillestående verdens befolkning. I denne forbindelse er vår tids nyføydale ånd best fanget av «lockdownmodellen»: på den ene sida har vi en tendens til å glemme at millioner av sosialt ekskluderte mennesker allerede levde under «lockdownforhold» før pandemien, innesperret i forstadsslummen og landlige periferier i verden, uten tilgang til arbeid og grunnleggende varer; på den annen side vil varianter av lockdownmodellen bli utvidet til de fleste av oss i nær framtid, angivelig for å beskytte oss mot globale trusler.
Det er derfor avgjørende å innse at vi står overfor totalt sosioøkonomisk sammenbrudd. De som kjører finanssausetoget vil fortsette å framme konflikter og splittelser av alle slag for å skjule den e kollapsen. Enhver konflikt, geopolitisk eller på annen måte, begynner og slutter innenfor «krisekapitalisme». Sosialismens bortgang på 1980-tallet løftet sløret til Maya. Siden den gang, som en buddhist ville sagt, «dualitet er en vrangforestilling»: det er bare ett sosioøkonomisk dogme, og det fungerer ikke lenger. Å holde forbrukerkapitalismen i live samtidig som gjelden utvides mot det uendelige er nå umulig. Haugen av gjeldsbrev strekker seg utover det vi eier som sikkerhet (i hovedsak våre eiendeler, arbeidskraft og liv) mens fiat-valutaer for lengst har startet sin reise til søppelfyllingene. Hele banksystemet nærmer seg nedsmelting, og det er derfor det så desperat trenger ny inflasjonslikviditet for å holde seg flytende. The Great Reset er våre eieres autoritære forsøk på å svare på denne systemiske trusselen ved å ta kontroll over sikkerheten (livene våre) og forbli i førersetet. Alt resten er persepsjonsstyring.
Merknader:
[i] George Orwell, 1984 (London: Penguin Classics, 2018), s. 216.
[ii] Se Robert Kurz, Schwarzbuch Kapitalismus. Ein Abgesang auf die Marktwirtschaft (Frankfurt: Eichborn Verlag).
[iii] Hyperinflasjonssykluser i den globaliserte verden fant sted i Bolivia (1985), Argentina (1989), Peru (1990), Nicaragua (1991), Bosnia (1992), Ukraina (1992), Russland (1992), Moldova (1992) ), Armenia (1993), Kongo (1993), Jugoslavia (1994), Georgia (1994), Bulgaria (1997), Venezuela (2016), Zimbabwe (2007/09 og 2017), Libanon (2020-nåtid), etc.
[iv] Emile Cioran, The Temptation to Exist (Chicago: Quadrangle Books, 1968), s. 48.
Forfatteren
Fabio Vighi er professor i kritisk teori og italiensk ved Cardiff University, Storbritannia. Hans nylige arbeid inkluderer Critical Theory and the Crisis of Contemporary Capitalism (Bloomsbury 2015, med Heiko Feldner) og Crisi di valore: Lacan, Marx e il crepuscolo della società del lavoro (Mimesis 2018).
Denne artikkelen ble først publisert av ThePhilosophicalSalon.com: