Nyhetsbrev steigan.no 10.03.2023
Privatisering av energisektoren og av vann- og avløpsnettet?
Det er «trekktvang» for Biden i Ukraina
Er Norge fremdeles et demokrati?
CDC-rapport: Vaksinene har ført til 50% økning i overdødelighet
Digitale sentralbankpenger er sluttspillet
Hvordan utvikler kapitalismen i høyinntektslandene seg?
Privatisering av energisektoren og av vann- og avløpsnettet?
Av Odd Handegård - 10. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/privatisering-av-energisektoren-og-av-vann-og-avlopsnettet/
Mye av den norske investeringspolitikken er tvilsom, av flere årsaker. Dels fører politikken til en problematisk inflasjon som myndighetene «løser» ved å øke renter, skatter og avgifter mest på de som har dårligst råd (og ikke ved å skattlegge de som tjener altfor mye). Og dels finansieres en enorm utbygging av industri vi ikke trenger, særlig innen energisektoren. Markedsordningen for den offentlig eide kraftsektoren er faktisk i ferd med å bli omdannet til en slags privatisert sektor (NordPool). De enorme «offentlige» inntektene fra kraftsektoren er i stor grad tenkt brukt til å subsidiere private energibedrifter (batterier/hydrogen m.v.) og vindkraftutbygging.
Av Odd Handegård.
Faren for full privatisering av kraftsektoren er ikke realistisk i denne stortingsperioden, men flere partier har i realiteten kladdet programutkast for privatisering. Et par perioder til med Solberg og Frp i regjeringsposisjon vil modne saken. Og Røldal-Sirdal-anleggene i Ullensvang kommune er åpenbart et forprosjekt: Kraftstasjonene i området ble i fjor stjålet fra Ullensvang kommune og gitt bort til Hydro. Kraftverkene skulle vært overført til det offentlige i 2022 (hjemfall), men den tidligere private eieren Hydro har på mystisk vis har klart å opprettholde et slags eierskap, ved hjelp av mye ubegripelig triksing, bl.a. i Stortinget. Privatiseringen av kraftsektoren er underveis, selv om den politiske energi-retorikken handler om helt andre spørsmål. Det er viktig å være opptatt av den langsiktige energiutviklingen, i tillegg til de dagsaktuelle spørsmål.
Like problematisk som energisektoren, er dessverre situasjonen i andre viktige deler av norsk infrastruktur som blir systematisk underfinansiert: Dette gjelder spesielt vann- og avløpsnettet og i noen grad vedlikeholdet av skolebygg/sykehus osv. Tirsdag i forrige uke la Riksrevisjonen fram en rapport om rørnettet til drikkevannet vårt. Situasjonen beskrives som «alvorlig og dramatisk»: Ledningsnettet er i ferd med å gå i oppløsning mange steder. Lekkasjer og annet forfall vil koste milliarder. Her er utredningen om drikkevannet: Myndighetenes arbeid med trygt drikkevann. Og her er et lite sammendrag. Organisasjonen «Norsk Vann», som eies av norske kommuner, har utarbeidet flere fyldige beskrivelser som også omfatter avløpsnettet.
Etter at jeg har sett på den informasjonen som foreligger, er jeg blitt klar over hvor lite vi er opptatt av noe så selvfølgelig og nærliggende som vann og avløp, og hvor lite vi egentlig vet om situasjonen under beina våre:
Norge har bygd ut 280.000 kilometer ledninger til vann og avløp siden slutten av 1800-tallet – det er sju ganger avstanden rundt jorda ved ekvator. Utbyggingen av nettet i Norge er mer komplisert enn i andre land: Avstandene er større mellom husholdningene. Faren for frost gjør det nødvendig å grave dypere enn i de fleste andre land. Noen mener også at klimaendringene har betydning. Hovedproblemet er lekkasjene, og mangelen på tilstrekkelig vedlikehold. Omtrent tredjeparten av drikkevannet lekker ut (enkelte steder opp til 60 %). Avløpsproblemet er tilsvarende. Lekkasjene går begge veier slik at drikkevannet ofte forurenses og gir helseproblemer.
Kostnadene for en seriøs oppgradering av vann- og avløpsledningene i landet er enorme – jeg har sett tall for en samlet utbygging på fra 250 til 350 milliarder fram til 2040. Kompetansen i bransjen er også begrenset – det er derfor foreslått oppbygging av et «Nasjonalt kompetansesenter for vann- og avløpsinfrastruktur». Bare små bevilgninger er foreløpig satt av til senteret. – Ansvaret for vann- og avløpstjenestene er lagt til kommunene etter selvkostprinsippet som i praksis betyr at avgiftene normalt settes altfor lavt. De utredningene som foreligger, hevder det er nødvendig å tredoble avgiftene til et gjennomsnittsabonnement fra ca. 10.000 kroner pr. år til 30.000.
Vedlikeholdet av norsk infrastruktur er altså kaotisk, ikke bare når det gjelder feilinvesteringene i kraftsektoren, men også når det gjelder vann- og avløpsnettet. Privatiseringen av kraftsektoren er uten tvil i ferd med å komme på dagsorden uten å være akutt nå, men de som følger med har sikkert registrert at det hviskes om privatisering også av vannforsyning og avløpsnett, i første omgang en «snikprivatisering»: Argumentet er at den offentlige administrasjonen fungerer så dårlig at vi trenger privatisering – som likevel fører til høyere avgifter og høyere kostnader for folk flest (som i energisektoren). Les: Debatten om vannprivatisering har ikke tørket inn.
Vi står foran en økonomisk forverring i Norge som vil flytte halvparten av befolkningen 150 år bakover: En vanvittig strømpris, en betydelig prisstigning på alle forbruksvarer, en mulig avgiftsøkning til vedlikehold av vann- og avløpsnettet, en inflasjon som spiser opp alle lønnstillegg og som gjør det stadig vanskeligere å kjøpe en rimelig bolig. Summen av alt dette, og mer til, gjør det nødvendig med en drastisk endring i den norske økonomiske politikken: Statens midler må brukes annerledes. Det er ikke tilstrekkelig å stoppe den meningsløse «industriutbyggingen» i energisektoren.
Ps. Nordlys i Tromsø hadde et oppslag allerede på lørdag om at Tromsø kommune planlegger en dramatisk heving av gebyrene til drikkevann og avløpsvann, riktignok bare 3.000 kroner året, men likevel.
Lytt til vår podcast på Spotify for 50 kroner per måned!
Det er «trekktvang» for Biden i Ukraina
Av Bhadrakumar - 10. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/det-er-trekktvang-for-biden-i-ukraina/
Det er «Zugzwang» – trekktvang – for Biden i Ukraina. Det er hans tur til å flytte, men alle trekkene hans er så dårlige at hvert mulig trekk kan bety at spillet er tapt, og i sjakk kan man ikke bare slå en pasning, slik som i fotball, skriver den indiske diplomaten M. K. Bhadrakumar.
Av M. K. Bhadrakumar.
New York Times rapporterte tirsdag at en «pro-ukrainsk gruppe» saboterte Nord Stream-rørledningen i Østersjøen 27. september 2022
Det er en vesentlig forskjell mellom Washington Post-rapporten fra 18. juni 1972 av Alfred Lewis som formidlet nyhetene om Watergate-innbruddet og den oppsiktsvekkende påstanden fra New York Times tirsdag – ifølge en CNN-rapport – at «etterretning antyder at en pro-ukrainsk gruppe» saboterte Nord Stream-gassrørledningene.
WaPo rapporterte om Watergate flere måneder etter Richard Nixons dundrende valgseier for en andre periode som president, mens Times’ påstand har blitt fremmet selv før Joe Biden har annonsert sitt kandidatur til valget i november 2024.
En felles tråd kan imidlertid være at mens Lewis-historien ble fulgt opp en dag senere av to unge Post-reportere Bob Woodward og Carl Bernstein, håper Times-rapporten også å være en historie under utvikling, men med et motsatt formål.
Hvis Watergate-avlyttingen tvang Nixon til å trekke seg til slutt, er det store spørsmålet om Nord Stream-sabotasjen også vil bety slutten for Bidens presidentskap?
Det er tidlig ennå. Men gjenklangen av Times’ påstand merkes allerede i Europa – ikke kinst i Ukraina og Tyskland – selv om rapporten var nøye formulert for å holde ukrainske ledere utenfor saken.
Times-rapporten er ikke troverdig og tilsynelatende gjenspeiler den ikke det dominerende synet til de amerikanske etterretningstjenestene, og Biden-administrasjonen har ennå ikke identifisert en skyldig i angrepet. Kort sagt, dette er ikke det siste ordet om sabotasjen!
Det er smart tenkning – med et øye på Seymour Hersh, kanskje? I mellomtiden har Ukraina blankt benektet involvering, og tyske medier understreker at det ikke er bevis for at ukrainske myndigheter beordret angrepet eller var involvert i det. Åpenbart prioriterer Kiev og Berlin (og Washington) at krigen må fortsette som før. Og ingen av dem er i posisjon å forsvare seg med å slå tilbake.
Men Moskva er tydelig hånlig. Kreml-talsmann Dmitry Peskov sa til RIA Novosti:
«Det er klart at de ansvarlige for terrorangrepet ønsker å distrahere oppmerksomheten. Det er åpenbart at dette er rigget til for mediene.»
Faktisk er det slik at, da han ble spurt om Times-rapporten, henviste John Kirby, som burde være høyst meningsberettiget, siden han er koordinatoren for USAs National Security Council for strategisk kommunikasjon, spørsmål om etterforskning av europeiske myndigheter og unnskyldte seg med å si at han «ikke kom til å gå i spissen for dette etterforskningsarbeidet». Kirby spiller safe.
Så, som Lenin ville ha spurt: ‘Hvem kan vinne på dette?’ Det vi har her er utvilsomt en høynivålekkasje plantet i Times av den amerikanske etterretningen. Den er antakelig ment å tjene som en prøveballong for å se hvor langt den vil fly, spesielt i Europa, eller for den del bare kan være, som Peskov sa det, ting med «åpenbar feilinformasjonskampanje koordinert av media.»
Uansett, noen høyt oppe i Biden-administrasjonen spiller med høye innsatser. Dette skjer på et tidspunkt da Biden selv av Seymour Hersh har blitt direkte knyttet til ordren om å gjennomføre ødeleggelsen av Nord Stream – en handling som kan klassifiseres som internasjonal terrorisme. Og selvfølgelig har Biden ennå ikke kunngjort sitt kandidatur til valget i 2024.
Slik situasjonen er nå, vil ikke kandidat Biden at Nord Stream-skandalen skal være nok en blylodd rundt halsen hans. Poenget er at hvis han stiller til valg, noe han sannsynligvis har til hensikt å gjøre, kan Biden være sikker på at de skandaløse Ukraina-historiene om ham og sønnen Hunter Biden, som dateres tilbake til hans tid som visepresident, vil storme tilbake på scenen.
Avhøret som den amerikanske ambassadøren i Estland senator George Kent ble utsatt for av senator Tom Cruz under høringene om hans utnevnelse i Tallinn i desember antydet at republikanerne har mye dop på Hunter Bidens aktiviteter i Ukraina og at de bare venter på det rette øyeblikket for å slå til.
Kent, som er karrierediplomat og tidligere assisterende assisterende statssekretær for europeiske og eurasiske anliggender er i kikkertsiktet til senator Cruz. Kent har tre tjenesteperioder i Kiev – andre gang som nestkommanderende i ambassaden fra 2015 til 2018 og den tredje som chargé d’affaires i 2021 under Biden-presidentskapet.
I forrige uke, igjen, vendte senator Cruz tilbake til temaet. Denne gangen rev han en flenge i statsadvokat Merrick Garland og anklaget justisdepartementet for å lekke ukontrollert i et kalkulert forsøk på å redde Bidens rykte.
Implikasjonen fra Times-rapporten om at en «pro-ukrainsk gruppe» kan ha stått bak Nord Stream-angrepet kan tenkes å bli sett på som en tilslørt trussel mot regimet i Kiev for å fortelle dem hvilken side brødet deres er smørt på hvis det blir et råkjør.
Så langt har Zelensky spilt på lag. Biden bøyer seg bakover for å blidgjøre Zelensky, hvis det kan være noen indikasjon på hvordan landet ligger at idéen om å sparke den ukrainske forsvarsministeren Oleksiy Reznikov, en nær alliert av presidenten, ble skrinlagt .
Vestlige medier rapporterte rikelig om at en utrensking var på gang i Kiev, men da sporet nådde frem til Reznikov og Zelensky satte hælene i bakken, forsvant de amerikanske inspektørene som var kommet fra Washington for å undersøke korrupsjonsskandalen i det ukrainske forsvarsdepartementet.
Faktisk er Biden er nødt til å forsøke å beholde makten utover 2024, ellers blir han ekstremt sårbar. Derfor trenger Biden sårt en ny periode. Han kan ikke være for sikker selv om en annen demokratisk kandidat vinner i 2024. Gud forby, hvis republikanerne griper presidentskapet, vil Biden og hans familiemedlemmer kjempe med ryggen mot veggen.
Men mynten har også en bakside. Bidens kandidatur vil plassere Nord Stream, Hunter Biden, Ukraina-krigen og så videre som midtpunkt i valgkampen. Er det verdt risikoen?
Ærlig talt er det en «Zugzwang», trekktvang, for Biden. Det er hans tur til å flytte, men alle trekkene hans er så dårlige at det å måtte flytte kan føre til at spillet er tapt – og i sjakk er det ingenting som «pasning» heller, slik det er i fotball.
Sabotasjen av Nord Stream er en del av Ukraina-spørsmålet. Den som ødela den rørledningen gjorde det med den hensikt å eliminere eventuelle gjenværende utsikter til en gjenoppliving av den russisk-tyske alliansen etter den kalde krigen i Europa bygget rundt de to landenes energisamarbeid og gjensidig avhengighet.
Biden-teamet trodde i ren naivitet at sabotasje av Nord Stream ville være et geopolitisk mestergrep for å ydmyke Tyskland og gjøre det til en vasallstat, ødelegge alle broer som fører fra Russland til Europa, og konsolidere USAs transatlantiske ledelse. De overså, av ren hybris, at det fortsatt var og ble en feig kriminell handling.
Det forsterker sakene ytterligere at krigen i Ukraina henger sammen med Bidens beslutning om å ødelegge Nord Stream (som ifølge Hersh dateres tilbake til september 2021.) I dag kan Biden ikke enkelt avslutte krigen, siden han også er avhengig av Zelensky (som vet altfor mye om Hunter Bidens eskapader i Kiev.)
Vil Biden-administrasjonen lykkes med å stanse Nord Stream-skandalen? Hersh vil garantert ta opp igjen emnet. Biden kan ikke flykte fra forbrytelsen nå. Det slutter ikke å være en forbrytelse.
Bidens gjenværende alternativ kan være å kunngjøre at han kommer til å stille til valg i 2024 fordi Build Back Better Framework fortsatt er under arbeid.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
It is Zugzwang for Biden in Ukraine
Den konstruerte matkrisa
Av Romy Rohmann - 10. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/den-konstruerte-matkrisa/
Den konstruerte matkrisa er en unnskyldning for å få gjennomført en total omlegging av matproduksjonen og matforsyningen
Av Romy Rohmann.
Det «grønne skiftet» blir brukt for å innføre The Great Food Reset og dette ser vi at skjer mange steder nå.
Vi får servert ulike løsninger på regisserte problemer. Det skrives mye i media om matkrise og det foreslås ulike løsninger på dette, som bla at verdens matmangel kan løses med bruk av ulike former for genredigering, insekter på menyen og produksjon av labkjøtt.
Åpenbare løsninger som å støtte bønder til økt produksjon, øke sjølforsyningsgraden, framsnakke et kosthold på lokale ressurser, opprettelse av kornlagre og trygg, stabil og billig energi til bla veksthus er det ikke politisk vilje til å prioritere. Dette fører sjølsagt til at importen av mat øker og igjen slår beina under lokale produsenter, og gårdsbruk legges ned.
Forlatt gårdsbruk i Lofoten. Shutterstock / Philipp Edler
I Norge legges det ned gårdsbruk i rekordfart, og i Nederland blir bønder betalt for å gi opp drifta. Energikostnadene er nå så høye over hele Storbritannia at landets landbrukssystem viser tegn til kollaps. I Bulgaria legger også mange drivhusprodusenter ned virksomheten av samme grunn. Landbruksnæringa i hele Europa demonstrerer og krever endringer.
Hadde problemet med matproduksjon og matforsyning vært reelt hadde vi ikke tillat denne raseringa av matproduksjonen. Hvordan tillater våre regjeringer dette, ja endatil oppfordrer til nedleggelse. Hvorfor har ikke vår AP/SP-regjerning fått fortgang i arbeidet de har lovet i Hurdalsplattformen om økt sjølforsyning, anser de ikke matkrisa som så viktig sammenliknet med andre saker. Mat til befolkninga er utfra hva jeg vil anse, noe av det viktigste myndighetene må ha kontroll over. Mener de at det er greit å importere den maten vi trenger fra andre land framfor å dyrke jorda og støtte opp om matproduskjonen i sitt eget land.
finnes her nød og sult
skyldes det svik
(fra Nordahl Grieg: Til ungdommen)
Det er sjølsagt matmangel i verden. FN melder om at etter tiår med nedgang i antallet som sulter i verden er tallet nå økende. I en slik situasjon er det svært underlig at ikke matproduksjon og økt sjølforsyning står høyest på prioriteringslista i alle land. Dersom vi i Norge for eksempel hadde gjort det vi kan for å produsere mat på alle tilgjengelige teiger og bruke utmarka til beiteland for dyra, ville behovet for import fra andre land redusere denne matmangelen.
Vi har tidligere her på Steigan.no skrevet om arbeidet med Nordiske kostholdsråd og kapitlene som er ut på høring.
Bærekraftkapittelet som nå er på høring, vil true mer enn folkehelsa. Det kan det slå beina under norsk jordbruk, øke matimporten og svekke forsyningssikkerheten.
Kort fortalt betyr dette at vi skal ha færre husdyr, spise mindre kjøtt, melk, egg og poteter.
Vi skal spise mer skogsbær og nøtter, søtpoteter og labkjøtt, mindre fisk, mer skalldyr og tang.
I våre nordiske land er selvforsyningsgraden høy for animalske produkter og lav for plantebaserte produkter, og dette er en naturlig tilpasning til et kjølig klima.
Vi får håpe at disse motsvarene som kommer vil påvirke resultatet av arbeidet, men det kan virke som det er andre krefter enn norsk matforsyning som står på dagsorden for norske myndigheter. Som vi har sagt tidligere her på Steigan.no
Når angrepene på landbruket er så massive og koordinerte, kan vi ikke gå rundt å tro det er tilfeldig lenger. Nå er det kanskje på tide å begynne og tenke at det faktisk er slik at myndighetene mener at det ikke er ønskelig med bønder og landbruk i framtidas Norge.
https://steigan.no/2023/02/nye-kostholdsrad-vil-true-mer-enn-folkehelsa/
Genteknologiutvalget arbeider med og skal komme med en NOU som skal offentliggjøres 1. juni 2023.
Den norske genteknologiloven kom for tretti år siden, og er restriktiv, Det er ingen genmodifiserte organismer som er godkjent til bruk i mat eller fôr i Norge. Vi har også en definisjon av GMO i den norske genteknologiloven (GTL) omfatter alle organismer utviklet ved hjelp av genteknologi, også de nye metodene, som for eksempel CRISPR. Denne NOUen vil sjølsagt danne grunnlag for diskusjonen om endringer i lovverket.
Genteknologiutvalget skriver på sin hjemmeside:
Klima- og miljødepartementet og Regjeringen har som hovedbegrunnelse for opprettelsen av utvalget pekt på at vi trenger et oppdatert kunnskapsgrunnlag på genteknologiområdet. Dette skal gi et godt grunnlag for videre politikkutforming. NOU-en vil bidra til å legge til rette for brede diskusjoner om genteknologi på tvers av fagdisipliner og samfunnsområder. Utvalget skal drøfte og belyse risikobilder, etiske dilemmaer og veivalg.
Nationen har et oppslag den 3. mars:
Landbruksministeren påpekte at det har vært liten etterspørsel etter tradisjonelle genmodifiserte organismer i Norge, og at både bønder, forbrukerne og dagligvarebransjen har hatt en restriktiv holdning.
Nye undersøkelser tyder imidlertid på at det nå er mer positive holdninger, især for genredigerte produkter som fremmer samfunnsnytte og bærekraft.
Nå har det ikke vært laget noen forbrukerundersøkelser om dette siden 2020 og det ble gitt ut en rapport som sammenliknet forbrukernes syn i 2020 med en tidligere undersøkelse.
GMO-mat eller ikke – Har det vært endringer i forbrukernes syn på genmodifisert mat fra 2017 til 2020? der står det klart i konklusjonen s. 36
Studien avdekket at det hadde skjedd svært liten endring i synet på denne teknologien i løpet av disse årene.
Forsker Annechen Bahr Bugge skriver også på Oslo Mets hjemmeside om rapporten:
Har forbrukerne blitt mer eller mindre positive til genmodifisering i matproduksjonen i løpet av disse tre årene?
Resultatene viser at det fortsatt er stor forbrukerskepsis til genmodifisering i matproduksjonen, sier forsker Annechen Bahr Bugge, som har gjennomført undersøkelsen.
En nylig studie gjennomført av Bioteknologirådet og GENEinnovate konkluderte med at stadig flere blir positive til genmodifisert mat, og at mer kunnskap i befolkningen trolig vil gjøre folk enda mer positive til teknologien.
SIFOs konklusjoner er noe annerledes, noe Bugge redegjør for i rapporten. Idealet er å ha et mest mulig råvarebasert kosthold basert på ferske og friske produkter.
SIFOs studie tyder nemlig på at forbrukernes syn på genmodifisering er vel så mye et verdispørsmål som et kunnskapsspørsmål. Dette er i tråd med tidligere SIFO-studier, som viser at norske forbrukere blir stadig mer opptatt av hvordan maten blir produsert.
Idealet er å ha et mest mulig råvarebasert kosthold basert på ferske og friske produkter som har blitt skånsomt behandlet, gjenstand for begrenset raffinering og minimal bruk av medisiner og tilsetninger, sier Bugge. Hvilken aksept og tillit forbrukerne vil ha til matvarer som er produsert med bruk av genmodifisering, vil således påvirkes av hvorvidt dette ses på som naturlig, ekte og autentisk mat, sier hun.
Nationen skriver videre:
I sommer skal det legges fram en norsk offentlig utredning (NOU) hvor spørsmålet om fremtidens regulering av genteknologi og genredigering.
Borch sa at NOUen vil danne et viktig grunnlag for regjeringens videre arbeid på dette politikkområdet. Bioteknologirådets tilråding og NOUen vil også gi norske myndigheter et godt grunnlag til aktivt å medvirke til regelverksprosessen i EU, ifølge ministeren.
Ministerens vurdering er at genredigering er ett av flere verktøy som kan spille en rolle i det grønne skiftet og en bærekraftig bruk av naturen.
Det er derfor viktig å sikre at regelverket følger med på utviklingen og ivaretar konkurransekraften for norske avlsmiljøer, avsluttet ministeren.
Genteknologiutvalget skriver også videre på hjemmesida si:
Utvalget skal også vurdere om lovverket bør justeres for å sikre at den teknologiske utviklingen kommer samfunnet til gode, uten skade på helse og miljø.
Så får vi se både med det videre arbeidet med de nordiske kostholdsrådene, NOUen om genmodifisering og ikke minst det kommende jordbruksoppgjøret om hvordan de norske myndighetene forholder seg til matkrisa og sjølforsyningsbehovet framover.
Les flere artikler om matforsyning
Milliardærene har tatt kontroll over FNs matvarepolitikk
The ‘Great Food Reset’: Who’s Behind Plan to Reengineer the Global Food Supply?
«Klimakur 2030» – et program for å rasere Norge
https://steigan.no/2019/06/gunhild-stordalen-og-hennes-eat-milliardaerer/
Er Norge fremdeles et demokrati?
Av Foreningen lov og helse - 10. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/er-norge-fremdeles-et-demokrati/
Av Hege Nordén, Foreningen Lov og Helse, 9. mars 2023.
I politiske sammenhenger hevdes det ofte at vi i Norge lever i et såkalt «liberalt demokrati». Et liberalt demokrati er et bredt begrep for ulike politiske systemer der demokratiske valg og velfungerende demokratiske institusjoner beskytter befolkningen og der enkeltindividets rettigheter står spesielt sterkt. Det liberale demokratiet er det motsatte av et autoritært eller totalitært styre.
Frihet, autonom bestemmelsesrett over egen kropp, ytringsfrihet og valgfrihet og rett til å leve det liv vi selv velger, og til og med hjelp til dette om det er nødvendig, er grunnpilarene for vårt demokratiske styre. Uten disse pilarene og i særdeleshet full ytringsfrihet kan man stille spørsmål til om man faktisk har et demokrati. De to siste årene spesielt har vi sett at prinsippet for ytringsfrihet har blitt sterkt utfordret, og vi blir nødt til å stille noen spørsmål; Har vi ytringsfrihet når man blir latterliggjort for å ha andre meninger enn hovedstrømsmedia? Har vi ytringsfrihet når det ikke er rom for redelig debatt om ulike synspunkter eller når journalister ikke får stille viktige spørsmål om saker som befolkningen har rett til å få svar på?
Har vi ytringsfrihet når sosiale medier systematisk sensurerer det de mener er «feilinformasjon» fordi det utfordrer det gjeldende narrativet?
Demokratiets fall
Det har blitt gjentatt til det kjedsommelige alt hva som har skjedd de siste to årene. Våre rettigheter ble tatt fra oss; vår bevegelsesfrihet, vår rett til å samle oss i sosiale sammenhenger, og vår utvungne rett til å bestemme hvilke substanser vi ønsker å få inn i vår egen kropp, ble systematisk fjernet, til fordel for «midlertidige» restriksjoner, begrensinger og bestemmelser som undergravde våre demokratiske vunne menneskerettigheter. Ogfå av oss har protestert. Vi lot frykt overbevise oss om at løfter fra tyranner skulle redde oss og gi oss evig liv.
Det har blitt tydelig at verdiene vårt demokrati er tuftet på har fått et kraftig skudd for baugen, og at landet Norge ligger med slagside.
Smittevernstaten
Nå ønsker våre myndigheter å gjøre «smittevernstaten» permanent. Forskriftene som er laget i en pandemi, og som har vist seg å være katastrofale for menneskeheten, som overhodet ikke stoppet smitte eller hindret død, og som var ødeleggende for menneskelige relasjoner, skal være tilgjengelige verktøy som våre myndigheter kan dra ut av verktøykassen når de måtte ønske, eller når WHO måtte ønske det. [1]
Har nordmenn blitt spurt om de ønsker denne loven endret?
Nordmenn flest har et helt ikke-bevisst forhold til hva som faktisk er et demokrati. Vi tar vår frihet, goder og rettigheter for gitt, og er blitt for late til å ønske å kjempe for det. Vi har glemt hva våre forfedre måte gjøre for å skaffe oss retten til å leve et fritt liv og kunne si hva vi mente uten å bli straffet eller kneblet. Å gå i demonstrasjonstog er ikke noe nordmenn gjør. Nordmenn har en nesten barnslig tillit til sine ledere. Hva har gjort dem denne tilliten verdig? Så lengde det har funnets statsmakt har eliten undertrykt bermen for sin egen gevinst.
Emosjonelt umodne ledere
Ledere som tar avgjørelser basert på frykt og dårlig informasjon er ikke gode ledere. Til tross for at de eksplisitt uttrykker at avgjørelsene som blir tatt er for ditt eget beste, for å beskytte deg, så gjøres det ved å flytte makten fra deg og meg, og over til seg selv.
Ledere som agerer på denne måten, blir ofte besnæret av den makt som nå tilfaller dem. Dette er en indikasjon på en meget emosjonell umoden leder. Dessverre er verden fylt til bristepunktet av dem.
Karakteristika av en emosjonelt umoden leder er ikke naivitet eller frykt, men en manglende evne til å se seg selv, folket og sin egen rolle tydelig. En emosjonelt umoden leder, lyver, truer og vrir på sannheten for å nå sine mål. Og de syns ikke reglene de påtvinger andre gjelder for dem selv.
I et land ledet av myndigheter som ikke verdsetter demokratiske prinsipper blir du mobbet til å ta en medisinsk behandling du ikke ønsker for å slippe sjikane, å ikke miste jobben eller for ikke å drepe bestemor. I et ikke-fungerende demokrati kaller statsministeren det en «borgerplikt» å ta en helt og holdent eksperimentell, syntetisk og hasteutviklet «vaksine». Hun forteller deg, helt uten vitenskapelig grunnlag, at den er «trygg og effektiv» og at du må «stole på vitenskapen», samtidig som hun forteller deg at alle andres immunforsvar er helt sjanseløst om ikke nettopp du gjør som du får beskjed om. Det finnes ikke vitenskapelig hold i dette overhodet.
Selv pirat-kapteiner fra det 18. århundre kastet kun de syke over bord, og lot de friske få fortsette dagen. Men i kongeriket Norge anno 2021 skal alle kastes over bord.
Den 4. industrielle revolusjon
I vår historiske utvikling er vi nå i den 4. industrielle revolusjon, eller industri 4.0.
Industri 4.0 er revolusjonen der industri, produksjon-verdikjeden digitaliseres og innlemmes i en dynamisk enhet. Produksjon skal innlemmes med «State of the art» informasjons-og kommunikasjonsteknologi. Dette inkluderer nye forretningsmodeller, automatisering, roboter, big data, tingenes internett og kunstig intelligens, som vil endre arbeidslivets fundament. Dette skal være en kilde til innovasjon, vekst og økt lønnsomhet. [2]
Hva blir resultatet for de som faller utenfor? Det «ubrukelige» mennesket vil bli overflødig og en belastning for samfunnet.
Om du tviler, hør på noen av Yuval Noah Hararis iskalde fremtidsutsikter for menneskeheten. [3] [4]
En gruppe som ønsker å benytte seg av alt den 4. revolusjon innebærer er World Economic Forum. [5] WEF består av selvvalgte, tyranniske korporativer, hvis formål det er å sentralisere makt og bestemme over verdens mennesker. Gjennom korporatisme skal hele verdens forvaltes og styres ved hjelp av, eller fullstendig med AI. Kunstig intelligens blir sett på som rettferdig, et intelligent system som skal lede mennesker bort fra fristelse og inn i produktivitet og medgjørlighet.
Noe AI mangler, som også våre ledere mangler, er emosjonell kompetanse. I tillegg mangler kunstig intelligens moral og faktisk intelligens. Utrykket Kunstig Intelligens er en oksymoron. Vi kan ikke putte intelligens og «kunstig» i samme setning, dette er et selvmotsigende uttrykk. Det eneste Kunstig Intelligens kan gjøre er å operere ut ifra parametere som mennesker mater inn i den. Kunstig intelligens kan derfor ikke lære seg noe.
Folket styres dermed ved hjelp av frykt og tvang heller enn ekte kunnskap, samarbeid og følelsesmessig samhørighet.
Survial of the weakest
Mennesket har i all tid vært en del av naturen og har måttet ta hensyn til og respektere den for å trives og overleve.
Vi har evnen til å utvikle verktøy og skape systemer for å forenkle hverdagen. Vi hjelper mennesker som ellers ville falt ut av samfunnet til å bli verdsatte deltagere og bidragsytere. Vi er ikke et samfunn som kun heier frem de beste, men som også heier på de svakeste.
«Survival of the fittest» er et utdatert ordtak, om ikke blant dyrene så i alle fall hos menneskene.
Overlevelse for de svakeste og de som er annerledes er det demokratiske samfunnets leveregel.
Tar vi vare på de svakeste?
Å ønske å ta vare på de svakeste er et tilgivende trekk ved menneskeheten. Men den siste tids utvikling viser at det antagelig ikke er de svakeste «vi» har til hensikt å ta vare på. Vi mennesker mangler fullstendig emosjonell modenhet til å vurdere konsekvensene av vår utvikling. Og vi mangler emosjonell modenhet til å finne rettferdige systemer som inkluderer alle, og ikke bare lønner de få.
WEF er en selvvalgt eller på engelsk «non-elected» elite som har fått våre myndigheter til å tro at de redder verden om vi overgir vårt lands suverenitet til dem, og lar dem kjøre løpet fra nå av. For vårt eget beste og for det kollektive samfunnet. Og for at planeten vår skal overleve. [6]
Vi befinner oss på et meget farlig tidspunkt i verdenshistorien, som våre etterkommere (om noen overlever) kommer til å se tilbake på med gru. I den politiske verktøykassen finner vi som alltid krig, men nå også klimakrise, virus og kjemisk utviklede legemidler som skader flere enn de redder.
Er Norge fortsatt et demokrati?
Vårt politiske system bygger på at Norge er et konstitusjonelt monarki, et representativt parlamentarisk demokrati og en rettsstat. Det er basert på en demokratisk statsforfatning i henhold til prinsippet om folkesuverenitet.
Folkesuverenitetsprinsippet går ut på at all legitim statsmakt stammer fra folket selv. Dette opptrer som et krav om at statsstyret skal utgå fra en folkevalgt forsamling, eller gjennom direkte folkeavstemninger.
Gjennom to folkeavstemninger i 1972 og i 1994 har folket stemt nei til at Norge skulle med i EU. Skepsisen lå blant annet i den økte politiske integreringen med overnasjonale organer. Samt at Norge var bedre økonomisk stilt enn de andre nasjonene.
Nok et eksempel på at vi må stille spørsmål til demokratiet, er at til tross for at folket sa nei til EU, så snur Norges representanter seg mot EUs avgjørelser hver eneste dag. Vi følger regler og avtaler regulert av Eu uten at, vi folket, har sagt ja til medlemskap.
Er vi fremdeles et demokrati når folkevalgte på stortinget er mer påvirket av EU, FN, WHO og WEF enn sitt eget folk? Representerer våre myndigheter folket, eller representerer de utenlandske organisasjoner?
Gjennom avtaler signert av våre politikere, uten folkets tillatelse eller kunnskap, har stortinget solgt vårt lands resurser til utlandet. Staten tjener penger på Norges naturresurser gjennom kontrakter og avtaler med utenlandske organer, mens folket betaler dyrt for sine egne resurser. De fattige blir fattigere og til slutt avhengige av staten.
Gjennom flere tiår har korporative krefter etablert mer og mer makt, mens demokratiet har blitt mer og mer hult og irrelevant. Store bedrifter påvirker altså regjeringer verden over gjennom lobbyvirksomhet og pengeutbetalinger til å støtte deres produkter (medisiner/vaksiner/våpen mm) globalt.
Myndigheter er opptatt av og opererer ut ifra et behov for makt, mens korporative krefter er opptatt av profitt. Det er et perfekt arrangert ekteskap. Hvilken side eller parti myndighetene representerer spiller ingen rolle. Det er profittkrefter og en agenda fra andre krefter enn folket som styrer, og da har vi ikke lenger et demokrati.
Ekte globalisme
Ekte globalisme handler om å se at jordkloden er en ressurs som skal forvaltes etter naturlige prinsipper. De fleste land har unike resurser og noe de er best egnet til å produsere ut ifra sine egne rammebetingelser. Folket må eie et lands naturresurser, staten er ikke sjef over folket, det er folket som bestemmer over staten.
Nedstengningen av samfunnet viste oss hvor sårbare samfunnet vårt er. I stedet for å sørge for desentralisering og selvforsyning slik at hvert land og hver enhet kan klare seg, så gjør vi altså det motsatte.
Vi skal sentralisere makt, sentralisere forsyninger, sentralisere helse og gjøre mennesker helt avhengige av myndigheter og deres politikk for å leve. Er dette noe det norske folk faktisk ønsker? Har vi blitt spurt, og bryr våre ledere seg i så fall om svaret?
I et demokrati som fungerer er det folket som bestemmer hva myndighetene skal gjøre, og ikke omvendt.
[1] (https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-endringer-i-smittevernloven-isolering-og-smittekarantene-og-helseberedskapsloven-medisinsk-utstyr/id2961899/)
Denne artikkelen ble først publisert av Foreningen Lov og Helse.
CDC-rapport: Vaksinene har ført til 50% økning i overdødelighet
Av skribent - 10. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/cdc-rapport-vaksinene-har-fort-til-50-okning-i-overdodelighet/
CDC-rapport bekrefter at 535 000 amerikanske barn og unge voksne har dødd siden FDA godkjente covid-vaksinen, noe som resulterte i en sjokkerende 50 % økning i overdødelighet.
Av The Expose.
En rapport utgitt i hemmelighet av US Centers for Disease Control (CDC) har avslørt at covid-vaksiner, utpekt som løsningen på det påståtte SARS-CoV-2-viruset, faktisk kan gjøre mer skade enn gagn for barn og unge voksne i USA.
I følge CDC har svimlende 535 000 barn og unge voksne dødd siden FDA ga nødbruksgodkjenning for at covid-vaksineringen kunne starte i USA. Dette er en økning på 50 % i flere dødsfall i aldersgruppen sammenlignet på høyden av covid-pandemien i 2020.
Men USA er ikke det eneste landet som står overfor dette problemet. I følge en offisiell rapport publisert av den britiske regjeringens byrå for nasjonal statistikk (UK Office for National Statistics), har covid-vaksinerte barn 45 ganger større sannsynlighet for å dø av alle årsaker enn uvaksinerte barn, og 137 ganger større sannsynlighet for å dø av covid enn uvaksinerte barn.
Disse funnene er intet mindre enn alarmerende, og har skapt alvorlige bekymringer om sikkerheten til covid-vaksiner. Til tross for denne sjokkerende statistikken har både den amerikanske og britiske regjeringen fortsatt å presse på for flere vaksinasjoner, og har gått så langt som å utvide nødbruks-godkjenningen av covid-vaksinen til barn så unge som 5 år gamle i Storbritannia, og så unge som 6 måneder gamle i USA.
Mens vaksinene angivelig ble utviklet for å beskytte alle mot den påståtte covid-sykdommen, tyder tallene på at vaksinene i seg selv kan være ansvarlige for den alarmerende økningen i overdødelighet. I kjølvannet av den ferske britiske rapporten om den alarmerende økningen i dødsfall blant vaksinerte barn, lurer mange på hva som kan være årsaken.
Ingen av rapportene går nærmere inn på spesifikke dødsårsaker, men det er flere mulige forklaringer som er fremsatt. En av de mest bekymringsfulle årsakene er den negative effekten som covid-vaksinen kan ha på hjertet. Nyere studier har vist at covid-vaksinene kan forårsake betennelse i hjertet, en tilstand kjent som myokarditt, spesielt hos unge mennesker.
Myokarditt forårsaker betennelse i hjertemuskelen, som da kan føre til at hjertet blir svekket og ikke kan fungere ordentlig. Symptomer på myokarditt kan inkludere brystsmerter, kortpustethet, tretthet og rask eller uregelmessig hjerterytme. I alvorlige tilfeller kan myokarditt føre til hjertesvikt, hjertestans eller til og med død. Mens den eksakte årsaken til myokarditt etter vaksinasjon ennå ikke er fullt ut forstått, mener noen eksperter at det kan skyldes en immunrespons utløst av vaksinen som feilaktig angriper hjertevevet.
En annen mulig forklaring på økningen i dødsfall blant vaksinerte barn er fremveksten av en merkelig og sjelden type blodproppsykdom kjent som trombose. Denne lidelsen har blitt observert hos mange mennesker som har fått AstraZeneca og Johnson & Johnson covid-vaksinene, og det antas å være forårsaket av en immunrespons på vaksinen. Men data publisert av både CDC og Storbritannias MHRA bekrefter at både Pfizer og Modernas mRNA-injeksjoner forårsaker det samme.
Noen eksperter har også reist bekymringer om de langsiktige effektene av covid-vaksinene, spesielt på immunsystemene til barn. Til tross for disse risikoene, fortsetter mange regjeringer og farmasøytiske selskaper å presse på for vaksineringer, og hevder at fordelene oppveier risikoen. Imidlertid antyder de nylige funnene fra UK Office for National Statistics og CDC i USA at dette rett og slett ikke er tilfelle, spesielt for barn.
I lys av disse funnene etterlyser mange eksperter nå en revurdering av risikoene og fordelene ved covid-vaksinering av barn. Risikoen for alvorlige bivirkninger må veies nøye opp mot de potensielle fordelene ved vaksinasjon, spesielt i lys av den lave risikoen som covid utgjør for barn.
Tallene som kommer fra både Storbritannia og USA vil garantert sette i gang en heftig debatt blant helsepersonell og folk. Bare tiden vil vise hva fremtiden bringer for de millioner av barn og unge voksne som har fått vaksinene, men foreløpig har den sjokkerende sannheten blitt avslørt. Covid-vaksiner gjør langt mer skade enn nytte.
Fra The Exposeé, publisert 3 mars 2023. Skrevet av The Exposé
Secret CDC Reports confirm 535k American Children & Young Adults have died since the FDA approved the COVID-19 Vaccine, resulting in a shocking 50% increase in Excess Deaths
Oversatt fra engelsk av Northern Light for Derimot.no, noe forkortet.
Digitale sentralbankpenger er sluttspillet
Av skribent - 10. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/digitale-sentralbankpenger-er-sluttspillet/
Iain Davis, Off-Guardian, 7. mars 2023
Digitale sentralbankpenger (DSP) vil være slutten på menneskelig frihet. Ikke la deg lure av forsikringene om sikkerhetstiltak, løftene om anonymitet og databeskyttelse. De er alle bedrag og avledninger for å skjule den ondsinnede hensikten bak den globale utrullingen av DSP.
Digitale sentralbankpenger er den mest omfattende, vidtrekkende, autoritære sosiale kontrollmekanismen som noen gang er utviklet. Dens «interoperabilitet» vil gjøre det mulig for DSP-er utstedt av forskjellige nasjonale sentralbanker og kobles sammen for å danne et sentralisert globalt DSP-overvåkings- og kontrollsystem.
Skulle vi tillate det å vinne frem, vil DSP overføre den globale styringen av menneskeheten til bankfolkene.
DSP er ulikt noen form for «penger» som vi er kjent med. Den er programmerbar og «smarte kontrakter» kan skrives inn i koden for å kontrollere vilkårene og betingelsene for transaksjonen.
Politiske beslutninger og bredere politiske agendaer, som begrenser livene våre etter forgodtbefinnende, kan håndheves ved hjelp av DSP uten behov for lovgivning. Demokratisk etterrettelighet, allerede et farseaktig konsept, vil bokstavelig talt bli meningsløst.
DSP vil muliggjøre overvåking på et et helt nytt nivå, ettersom hver transaksjon vi gjør vil bli overvåket og kontrollert. Ikke bare produktene, varene og tjenestene vi kjøper, til og med transaksjonene vi gjør med hverandre vil bli overvåket av sentralbanksjefene i den globale styringsstaten. Datainnsamling vil utvides til å omfatte alle aspekter av våre liv.
Dette vil tillate sentrale planleggere å konstruere samfunnet nøyaktig slik bankfolkene ønsker. DSP kan og vil bli knyttet til våre digitale ID-er og, gjennom våre DSP-«lommebøker», knyttet til våre individuelle karbonkredittkontoer og vaksinesertifikater. DSP vil begrense vår frihet til å streife rundt og gjøre det mulig for programmererne våre å justere oppførselen vår hvis vi avviker fra vår utpekte teknokratiske funksjon.
Formålet med DSP er å etablere tyranniet til et diktatur. Hvis vi lar DSP bli vårt eneste middel for pengeutveksling, vil det bli brukt til å slavebinde oss.
Ha ingen illusjoner: DSP er sluttspillet.
Hva er penger?
Å definere «penger» er ikke vanskelig, selv om økonomer og bankfolk gjerne gir inntrykk av at det er det. Penger kan ganske enkelt defineres som:
Et produkt som med bred enighet er akseptert som et medium for økonomisk utveksling. Det er mediet som priser og verdier uttrykkes i. Det sirkulerer fra person til person og land til land og letter handel, og er den viktigste målestokken for rikdom.
Penger er et «medium» – en papirseddel, en mynt, en kasinobrikke, en gullklump eller en digital polett osv. – som vi godtar å bruke i byttetransaksjoner. Det er verdt den verdien vi tilskriver det, og det er den avtalte verdien som gjør det mulig for oss å bruke det til å handle med hverandre. Hvis verdien er sosialt akseptert «ved generelt samtykke», kan vi bruke det til å kjøpe varer og tjenester i en større økonomi.
Vi kan bruke alt vi liker som penger, og vi er perfekt i stand til å administrere et pengesystem frivillig. Det berømte eksemplet med amerikanske fanger som brukte bokser med makrell som penger, illustrerer både hvordan penger fungerer og hvordan de kan manipuleres av «myndighetene» hvis de kontrollerer utstedelsen av dem.
Makrellbokser er små og robuste og kan tjene som perfekte byttetegn (valuta) som er enkle å bære og lagre. Da røyking ble forbudt innenfor det amerikanske straffesystemet, ble fangenes foretrukne valuta, sigaretten, umiddelbart tatt ut av sirkulasjonen. Ettersom det var en jevn, kontrollert tilførsel av makrellbokser, med hver fange tildelt maksimalt 14 per uke, ble fangene enige om å bruke den hermetiske fisken som et «medium for økonomisk utveksling» i stedet.
Fangene kalte bokser som ikke hadde gått ut på dato for EMAK [edible mackerel = spiselig makrell] da denne hadde «egen» nytteverdi som mat. Utdatert fisk gjorde det ikke, men ble likevel verdsatt utelukkende som et byttemiddel. De innsatte skapte en valutakurs på 4 uspiselige MMAK-er [money mackerel = pengemakrell] til tre EMAK-er.
Man kunne kjøpe varer og tjenester på ‘fangemarkedet’ [Inmate Run Market IRM] som ikke var tilgjengelig på Administration Run Market (ARM). Andre fengselspopulasjoner tok i bruk det samme pengesystemet, og gjorde dermed det mulig for innsatte å lagre verdier i form av MAK-er. De kunne bruke sine lagrede MAK-er i andre fengsler hvis de ble overført.
Fanger ville akseptere betaling i MAK for å lage pizza, reparere klær, vaske celler osv. Disse tjenesteleverandørene drev effektivt IRM-virksomheter. Fangene hadde frivillig konstruert en fungerende økonomi og pengesystem.
Hovedproblemet deres var at de var avhengige av en pengepolitisk myndighet – den amerikanske fengselsadministrasjonen – som utstedte valutaen deres (MAKs). Dette ble gjort med en konstant inflasjonshastighet (14 bokser per fange per uke), noe som betyr at inflasjonsdevalueringen av MAK-ene opprinnelig var konstant og derfor stabil.
Det er ikke klart om det var bevisst, men fengselsmyndighetene etterlot til slutt store mengder EMAK-er og MMAK-er i fellesarealer, og økte dermed pengemengden betydelig. Dette destabiliserte MAK, og forårsaket hyperinflasjon som ødela verdien.
Med en overflod av tilgjengelige MAK-er kollapset kjøpekraften. Det trengtes enorme mengder for å kjøpe en hårklipp for eksempel, noe som gjorde IRM-økonomien fysisk og økonomisk upraktisk. Om bare midlertidig.
Bankers mareritt
I juni 2022, som en del av sin årsrapport, publiserte Den internasjonale oppgjørsbanken [Bank for International Settlements BIS] The future monetary system. Sentralbankene (BIS-medlemmer) fremhevet effektivt sine bekymringer om potensialet for at desentralisert finans (DeFi), felles for «kryptouniverset», kan undergrave deres autoritet som utstedere av «penger»:
[DeFi] søker å replikere konvensjonelle finansielle tjenester innenfor kryptouniverset. Disse tjenestene er aktivert av innovasjoner som programmerbarhet og komponerbarhet på lisensfrie blokkjeder.
BIS definerte DeFi som:
[…] et sett med aktiviteter på tvers av finansielle tjenester bygget på lisensfri DLT [Distributed Ledger Technology] som blokkjeder.
Hovedspørsmålet for sentralbankfolk var «lisensfritt».
En blokkjede er en type DLT som enten kan være lisensfri eller lisensiert. Mange av de mest kjente kryptovalutaene er basert på «lisensfrie» blokkjeder. Den lisensfrie blokkjeden har ingen tilgangskontroll.
Både brukerne og «nodene» som validerer transaksjonene på det lisensfrie blokkjedenettverket er anonyme. De nettverksdistribuerte nodene utfører kryptografiske sjekksummer for å validere transaksjoner, hvor hver søker å gå inn i neste blokk i kjeden i retur for en utstedelse av kryptovaluta [mining]. Dette betyr at de anonyme – hvis de ønsker – brukere av kryptovalutaen kan være trygge på at transaksjoner er registrert og validert uten behov for en bank.
Uansett hva du synes om kryptovaluta, er det ikke de utallige myntenhetene og modellene av «penger» i «kryptouniverset» som angår BIS eller dets sentralbankmedlem. Det som opptar dem er den underliggende «lisensløse» DLT, som truer deres evne til å opprettholde finansiell og økonomisk kontroll.
BIS innrømmer dette mer eller mindre:
Krypto har sin opprinnelse i Bitcoin som introduserte en radikal idé: en desentralisert måte å overføre verdi på en lisensfri blokkjede. Enhver deltaker kan fungere som en validerende node og ta del i valideringen av transaksjoner på en offentlig hovedbok (dvs. den lisensfrie blokkjeden). I stedet for å stole på pålitelige mellomledd (som banker), blir journalføring på blokkjeden utført av en mengde anonyme, egeninteresserte validatorer.
Mange vil hevde at Bitcoin var en skapelse av den dype staten. Kanskje for å legge grunnlaget for DSP, eller i det minste gi den påståtte begrunnelsen for det. Men bare det faktum at dette er en «konspirasjonsteori» som medstrømsmedia er villige til å fremme burde kanskje være grunn til skepsis.
Selv om dette er interessant nok i seg selv, er det et sidespor fordi det ikke er Bitcoin, eller noen annen kryptoaktiva bygget på lisensfri DLT som truer menneskelig frihet. De foreslåtte modellene til DSP vil derimot definitivt gjør det.
DSP & slutten på det delte pengeomløpet
Sentralbanker er private selskaper akkurat som kommersielle banker er. Som vi bruker kommersielle banker, bruker kommersielle banker sentralbanker. Vi blir fortalt at sentralbanker har noe med staten å gjøre, men det er en myte.
I dag bruker vi «fiat-valuta» som penger. Kommersielle banker skaper disse «pengene» ut av løse luften når de gir et lån (eksponert her). I bytte mot en låneavtale oppretter banken et tilsvarende «bankinnskudd» – fra ingenting – som kunden da kan få tilgang til som nye penger. Disse pengene (fiat-valuta) eksisterer som kommersielle bankinnskudd og kan kalles «brede penger».
Forretningsbanker har reservekontoer hos sentralbankene. Disse opererer med en annen type fiat-valuta kalt «sentralbankreserver» eller «basispenger».
Vi kan ikke veksle «basispenger», og det kan heller ikke «ikke-bankvirksomheter». Bare kommersielle og sentralbanker har tilgang til basispenger. Dette skaper det John Titus beskriver – på sin utmerkede kanal Best Evidence – som det delte pengeomløpet.
Før pseudopandemien var det ingen «lekkasje» av basispenger inn i den brede pengeomløpet. I stedet skal økende kommersielle bankers «reserver» ha oppmuntret dem til å låne ut mer og dermed angivelig øke økonomisk aktivitet gjennom en uklar mekanisme kalt «stimuli».
Etter det globale finanskrakket i 2008, som ble forårsaket av kommersielle bankers ville spekulasjoner i verdiløse finansielle derivater, «reddet» sentralbankene de konkursrammede kommersielle bankene ved å kjøpe deres verdiløse eiendeler (verdipapirer) med basispenger. De nye grunnpengene, også skapt fra ingenting, forble bare tilgjengelige for forretningsbankene. De nye basispengene skapte ikke direkte nye brede penger.
Alt dette endret seg takket være en plan presentert for sentralbankene av det globale investeringsselskapet BlackRock. På slutten av 2019 støttet G7-sentralbanksjefene BlackRocks foreslåtte «going-direct» pengestrategi.
BlackRock sa at de monetære forholdene som rådet som et resultat av bankredningene hadde etterlatt det internasjonale monetære og finansielle systemet (IMFS) «nedtappet». Derfor foreslo BlackRock at en ny tilnærming ville være nødvendig i neste nedgangsperiode hvis «uvanlige omstendigheter» oppsto.
Disse omstendighetene ville rettferdiggjøre «ukonvensjonell pengepolitikk og enestående politisk koordinering». BlackRock mente at:
Å gå direkte betyr at sentralbanken finner måter å få sentralbankpenger direkte i hendene på offentlige og private brukere.
Bare et par måneder senere kom tilfeldigvis nøyaktig de «uvanlige omstendighetene» spesifisert av BlackRock som en påstått konsekvens av pseudopandemien. «Going Direct»-planen ble implementert.
I stedet for å bruke «basispenger» til å kjøpe verdiløse eiendeler utelukkende fra kommersielle banker, brukte sentralbankene basispengene til å opprette «brede penger»-innskudd i kommersielle banker. De kommersielle bankene fungerte som passive mellomledd, og gjorde det effektivt for sentralbankene å kjøpe eiendeler fra ikke-banker. Disse private selskapene og finansinstitusjonene som ikke er banker, ville ellers ikke vært i stand til å selge sine obligasjoner og andre verdipapirer direkte til sentralbankene fordi de ikke kan handle med sentralbankpenger.
Den amerikanske sentralbanken (Fed) forklarer hvordan de implementerte BlackRocks «going direct»-plan:
En bemerkelsesverdig utvikling i det amerikanske banksystemet etter utbruddet av COVID-19-pandemien har vært den raske og vedvarende veksten i samlede bankinnskudd [brede penger]. […] Når Federal Reserve kjøper verdipapirer fra en ikke-bankselger, oppretter den nye bankinnskudd ved å kreditere reservekontoen til innskuddsinstitusjonen [basispenger] som selgeren utenfor banken har en konto på, og deretter krediterer innskuddsinstitusjonen innskuddet [brede penger] kontoen til ikke-bankselgeren.
Denne prosessen med sentralbanker som utsteder «valuta» som deretter finner veien direkte til private hender, vil finne sitt ultimate uttrykk gjennom DSP. Transformasjonen av IMFS, foreslått av BlackRocks «going direct»-plan, fungerte effektivt som en forløper for det foreslåtte DSP-baserte IMFS.
DSPs «essensielle» offentlig-private partnerskap
DSP vil bare bli «utstedt» av sentralbankene. Alle DSP er «grunnpenger». Det vil avslutte det tradisjonelle pengesystemet med delt krets, selv om tilhengere av DSP liker å late som om det ikke vil gjøre det, og hevder at «to-lags banksystemet» vil fortsette.
Dette er tull. Det nye «to-lags» DSP-systemet ligner ingenting på sin fjernere forgjenger men mye mer som «gå direkte».
DSP kutter potensielt kommersielle banker ut av svindelen «skape penger fra ingenting». Behovet for noen motprestasjoner mellom sentralbanken og forretningsbankene ble fremhevet i en fersk rapport fra McKinsey & Company:
Den vellykkede lanseringen av en DSP som involverer direkte forbruker- og forretningskontoer kan fortrenge en vesentlig andel av innskuddene som for tiden holdes på kommersielle bankkontoer og kan skape en ny konkurransedyktig front for leverandører av betalingsløsninger.
McKinsey bemerket også at for at DSP skal lykkes, må det tas i bruk bredt:
Til syvende og sist vil suksessen til DSP-lanseringen måles ved brukeradopsjon, som igjen vil være knyttet til de digitale myntenhetens aksept som en betalingsmetode med et verdiforslag som forbedrer eksisterende alternativer. […] For å lykkes, må DSP-er bli betydelig brukt, og delvis fortrenge andre betalingsinstrumenter og verdilagring.
I følge McKinsey vil velfungerende DSP måtte erstatte eksisterende «betalingsinstrumenter». For å oppnå dette må de private «leverandørene av betalingsløsninger» være med. Så hvis de skal tåle forskyvning av sin «materielle andel av innskudd», trenger kommersielle banker et insentiv.
Uansett hvilken modell DSP til slutt tar, hvis sentralbanksjefene ønsker å minimere kommersiell motstand fra «eksisterende alternativer», er såkalt offentlig-privat partnerskap med forretningsbankene avgjørende. Selv om sentralbanker også er private selskaper, vil kanskje «bedrift-privat partnerskap» være mer passende.
McKinsey uttaler:
Kommersielle banker vil sannsynligvis spille en nøkkelrolle i storskala DSP-utrulling, gitt deres evner og kunnskap om kundenes behov og vaner. Kommersielle banker har de dypeste evnene innen klientadopsjon (adopsjon av DSP betalingssystemer) […] så det virker sannsynlig at suksessen til en DSP-modell vil avhenge av et offentlig-privat partnerskap (PPP) mellom kommersielle og sentralbanker.
Accenture, det globale IT-konsulentselskapet som er et grunnleggende medlem av ID2020 Alliances globale partnerskap for digital identitet, er enig med McKinsey.
La det være klart: Kommersielle banker har en sentral rolle å spille og en unik mulighet til å forme kursen til DSP ved stiftelsen. […] DSP utvikler seg i et mye raskere tempo enn andre betalingssystemer. […] I det minste i USA vil utformingen av DSP sannsynligvis involvere den private sektoren, og med det todelte banksystemet satt til å forbli på plass, må kommersielle banker nå melde seg på og stake ut en vei fremover.
Hvilken modell av DSP?
Ved å lage det nye konseptet «engros-DSP», kan villfarelsen om to-lagsystemet opprettholdes av de som tror dette betyr noe. Ikke desto mindre er det sant at engros-DSP ikke nødvendigvis vil erstatte brede penger.
Den internasjonale oppgjørsbanken – sentralbanken for sentralbanker – tilbyr en definisjon av engros-DSP-varianten:
Engros-DSP er for bruk av regulerte finansinstitusjoner. Det bygger på den nåværende tolagsstrukturen, som plasserer sentralbanken i grunnen for betalingssystemet mens de tildeler kundevendte aktiviteter til PSP-er [leverandører av betalingstjenester som ikke er banker]. Sentralbanken gir kontoer til forretningsbanker og andre PSP-er, og innenlandske betalinger gjøres opp i sentralbankens regnskap. […] Engros-DSP og sentralbankreserver fungerer på en veldig lik måte.
Engros-DSP har noen svake likheter med dagens sentralbankreservesystem, men, avhengig av den ekstra funksjonaliteten til DSP-designet, øker sentralbankens evne til å kontrollere alle investeringer og påfølgende forretningsaktivitet. Dette alene kan ha en enorm sosial innvirkning.
BIS fortsetter:
[…] en mer vidtrekkende innovasjon er introduksjonen av detaljhandels-DSP. Disse modifiserer det konvensjonelle to-lags pengesystemet ved at de gjør sentralbankers digitale penger tilgjengelig for allmennheten, akkurat som kontanter er tilgjengelige for allmennheten som et direkte krav på sentralbanken. […] En detaljhandels-DSP er beslektet med en digital form for kontanter. […] Detaljhandels-DSP-er kommer i to varianter. Ett alternativ gir en kontantlignende design, som gir mulighet for såkalt pollett-basert tilgang og anonymitet i betalinger. Dette alternativet vil gi individuelle brukere tilgang til DSP basert på en passordlignende digital signatur ved bruk av privat-offentlig nøkkelkryptering, uten å kreve personlig identifikasjon. Den andre tilnærmingen er bygget på å verifisere brukernes identitet («kontobasert tilgang») og vil være forankret i en digital identitetsordning.
Det er «detaljhandel-DSP» som utvider sentralbanktilsyn og gjør det i stand til å styre alle aspekter av livene våre. Detaljhandel-DSP er det ultimate marerittscenarioet for oss som individuelle «borgere».
Mens BIS skisserer det grunnleggende konseptet med detaljhandel-DSP, har det villedet publikum grundig. Å antyde at detaljhandel-DSP er brukernes «krav til sentralbanken» høres mye bedre ut enn å erkjenne at DSP «eies» av DSP.
Dvs. at sentralbanken godtar å betale dersom dens fastsatte «smart kontrakt»-betingelser er oppfylt. En detaljhandels-DSP er faktisk sentralbankens «krav» på det som er i DSP-lommeboken din.
BIS-påstanden om at DSP er «beslektet med en digital form for kontanter», er en løgn. DSP er ingenting som «kontanter», bortsett fra i fjernest mulig forstand.
Både kontanter slik vi forstår det og DSP er forpliktelser til sentralbanken, men sammenligningen slutter der. Sentralbanken, eller dens forretningsbank-«partnere», kan ikke overvåke hvor vi veksler kontanter eller kontrollere hva vi kjøper med dem. DSP vil gi mulighet til å gjøre begge deler.
For øyeblikket er det i utgangspunktet anonymt å bruke penger i en detaljhandel – uten biometrisk overvåking som ansiktsgjenkjenning. Mens «pollett-basert tilgang» detaljhandel-DSP teoretisk sett kan opprettholde vår anonymitet, er dette irrelevant fordi vi blir alle drevet inn i et detaljhandels-DSP-design som har «røtter i et digitalt identitetssopplegg».
Den britiske sentralbanken – Bank of England (BoE) – har nylig publisert sin planlagte tekniske spesifikasjon for sin DSP som den villedende kaller Digital Pound. BoE uttaler kategorisk:
DSP ville ikke være anonym fordi evnen til å identifisere og verifisere brukere er nødvendig for å forhindre økonomisk kriminalitet og for å oppfylle gjeldende juridiske og regulatoriske forpliktelser. […] Ulike nivåer av identifikasjon vil bli akseptert for å sikre at DSP er tilgjengelig for alle. [… ] Brukere bør kunne variere sine personvernpreferanser for å passe deres personvernbehov innenfor rammene fastsatt av loven, banken og myndighetene. Forbedret personvernfunksjonalitet kan føre til at brukere får større fordeler ved å dele sine personlige data.
Igjen er det viktig å forstå at DSP ikke er som kontanter. Kontanter kan være foretrukket av «kriminelle», men det er mer utbredt foretrukket av folk som ikke ønsker å dele alle sine personlige data bare for å drive handel eller kjøpe varer og tjenester.
Det digitale pundet vil avslutte denne muligheten for briter. Akkurat som DSP-er i alle andre land vil avslutte det for befolkningen deres.
BoE-modellen forutsetter ingen mulig utvei. Selv for de som ikke kan presentere statlig godkjente «papirer» på forespørsel, vil «varierende nivåer av identifikasjon» bli håndhevet for å sikre at DSP-kontrollnettet er «for alle». BoE, den utøvende myndigheten og rettsvesenet danner et partnerskap som vil bestemme de akseptable «parametrene» for BoEs, ikke brukernes, «personvernpreferanser».
Jo flere personlige identifikasjonsdata du deler med BoE og dets statlige partnere, desto enklere vil din tillatte bruk av DSP være. Alt avhenger av din vilje til å etterkomme. Unnlatelse av å overholde vil føre til at du ikke kan fungere som borger og sikre at du effektivt blir utestengt fra det vanlige samfunnet.
Hvis vi bare aksepterer utrullingen av DSP, vil konseptet om det frie mennesket være et fjernt minne. Bare de første par generasjonene etter DSP vil ha noen forståelse av hva som skjedde. Hvis de ikke takler det, vil menneskehetens fremtidige DSP-slaveri være uunngåelig.
Dette kan høres overdrevent ut, men det er det dessverre ikke. Det er det diktatoriske marerittet til detaljhandel-DSP som vi vil utforske i del 2, sammen med de enkle trinnene vi alle kan ta for å sikre at DSP-marerittet aldri blir en realitet.
Denne artikkelen ble først publisert av Off-Guardian:
Central Bank Digital Currency Is the Endgame – Part 1
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Del 2 av artikkelen kan leses her.
Les også: I 2019 la BlackRock fram planen for den kommende krisa: – En finansiell operasjon uten sidestykke
Hvordan utvikler kapitalismen i høyinntektslandene seg?
Av Tollef Hovig - 10. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/hvordan-utvikler-kapitalismen-i-hoyinntektslandene-seg/
Av Tollef Hovig.
Jeg har tidligere beskrevet den fasen av kapitalismen som vi nå er inne i, som kapitalismens alderdom. Et hovedtrekk i den fasen er at kapitaleierne ikke er i stand til å skape seg tilstrekkelig overskudd, hverken i produksjonen (noe som fungerte fram til 1970-tallet) eller ved at de private bankene skaper mer penger og kreditt (noe som fungerte i perioden renten falt fra 18% på 1980-tallet til den traff 0 i 2019). I den fasen vi er inne i nå, må kapitaleierne skaffe seg overskudd ved omfordeling fra det arbeidende folket, eller ved en økende mengde sentralbankpenger/kreditt.
Jeg beskrev i midten av november 2022 at utviklingen i alderdommen mest sannsynlig vil ta form av nedadgående sykluser. Det kan være greit å se hvor i den første syklusens utvikling vi er nå. For å klare det må jeg nok ty til en del grafer, som alle nok ikke er like glade i. Utviklingen i høyinntektslandene er ganske likeartet. Forskjellig størrelse og næringssammensetning, gjør at noen land ligger litt lenger fram i syklusen enn andre, men utviklingsbanene er ganske like. Jeg veksler derfor litt på hvor jeg henter statistikk fra.
Prisøkninger
Før vi starter har jeg lyst til å si et par ord om årsaken til prisøkninger. Det er to årsaker økonomene har til prisøkninger (bortsett da fra krigen i Ukraina som politikerne henviser alt ondt til). Den ene er sterk etterspørselsøkning etter covid-sponsingen, den andre er forstyrrelser av forskjellige årsaker, i forsyningskjedene av varer og tjenester. Hvis vi ser på etterspørselsteorien, kan vi sjekke USA, hvor prisøkningen har vært svært høy. Dersom teorien er korrekt, burde det offentlige eller private forbruket ligget i en vesentlig høyere bane enn normalt. Som vi ser av grafen under, ligger utviklingen av det private forbruket nå omtrent som forventet. Det kan neppe begrunne prisøkninger.
Privat forbruk
Dersom vi ser på det offentlige forbruket ligger det noe lavere enn forventet, særlig etter at man begynte å stramme til. Det offentlige forbruket kan derfor heller ikke forklares som årsaken til prisøkningen.
Offentlig forbruk
Fortjenesten i produksjon og finans
Økning i forbruket kan derfor ikke forklare prisøkningen. Når det gjelder forstyrrelser i forsyningskjedene, kan det kanskje i beste fall være en medvirkende faktor, men ingen hovedsak. Det er lett for at man leter etter årsaker til prisøkning i forhold som har kommet til i tiden før, men i dette tilfellet tror jeg årsaken er å finne i noe som har blitt borte. I den fasen jeg liker å kalle kapitalismens voksenalder fra 1980-tallet til 2020 ble kapitaleierne finansiert gjennom økning av gjeld til de private bankene. Å finansiere utbyttebetaling gjennom lån var ganske vanlig. I denne perioden holdt finanskapitalen produksjonskapitalen i stramme tøyler. Det var relativt lett å få lån, dersom man kunne dokumentere at forretningene man søkte lån til hadde et potensial for overskudd, men kapasiteten måtte dokumenteres. Kapitaleierne ble under dette regimet utsatt for konkurranse, også globalt. Når perioden tok slutt i 2019 var produksjonskapitalen svanger med prisøkning for å få opp overskuddene sine. Når de ikke lenger kunne øke lånene til samme kostnad, var prisøkning eneste vei til å øke overskuddet. Hvis vi ser utviklingen i bedriftenes fortjenester over litt tid, ser vi følgende utvikling i USA:
Vi ser en ganske lav utvikling av fortjenesten fra år 2000, til tross for at den er godt hjulpet både av verdistigningen på kapital, og lån til fortjeneste. Når spillereglene endret seg i det kapitalismens alderdom starter i 2020, skyter prisøkninger og fortjeneste i været.
Dersom vi tar et litt nærmere blikk på denne syklusens utvikling, ser vi følgende:
Toppen for fortjenesten ble nådd i 2021, og fortjenestene i produksjonsbedriftene er nå på vei ned. Økende rente gjør at banker og finanskapital nå tapper produksjonsbedriftene for fortjeneste, samtidig som økende priser i andre bransjer gir økende kostnader. Vi kan illustrere utviklingen av at bankene overtar fortjenesten med en graf fra EU, men utviklingen er den samme i andre høyinntektsland.
Vi ser at tidsmessig går benkenes fortjeneste opp i takt med renteøkninger, og fall i produksjonsbedriftenes fortjeneste.
Lønninger
Ok det med bankene, men det er sikkert økende lønn som fører til fall i produksjonsbedriftenes fortjeneste, sier da mange hobbyøkonomer. La oss se hvordan lønningene i USA har utviklet seg:
De er faktisk på vei ned. De har gått ned 4,1% i løpet av 2022. I USA snakkes det høyt om at sysselsettingen har bedret seg, og ting er så bra. Hvis vi ser nærmere på hvor økningen i sysselsettingen har kommet, ser vi at det bare er økning i antall deltids drittjobber (blå søyler), mens heltidsjobbene har blitt litt færre (brune søyler).
Fall i fortjeneste kan neppe komme fra økende lønninger. Vi får håpe det endrer seg.
Aksjeprisene
Hva blir konsekvensen av den nedadgående trenden i produksjonsbedriftenes overskudd, og finanskapitalen som nå håver inn så mye de kan. Det vil mest sannsynlig føre til at bedriftene vil få behov for mer kontanter og kreditter. Det må de skaffe seg der de kan. Under kapitalismens forrige fase (kapitalismens voksenalder) lånte man stadig mer og mer penger, hvorav mye ble investert i produksjonskapital (aksjer) eller formueskapital (tomter, boliger mv). Det førte til den langvarige massive prisøkningen på disse kapitalformene i kapitalismens voksenalder. Nå vil bedriftene få et økende behov for kontanter og kreditt, og det vil mest trolig føre til den motsatte utviklingen, at pengene trekkes ut av produksjons- og formueskapitalen.
Hvis vi ser på aksjekursene (produksjonskapitalen) kan vi kanskje se en begynnende tendens til dette:
Standard & Poor topp 500
Dow Jones industrigjennomsnitt
Boligomsetningen
Dersom vi ser på boligomsetningen (antall boliger) er den også på vei ned. Hvilken betydning det får for prisene, varierer i de forskjellige markedsområdene av lokale årsaker. Boligomsetningen i USA under:
Når det gjelder EU så har hussalget i tredje kvartal 2022, falt i 11 av 14 medlemsstater, i forhold til hussalget i samme kvartal 2021. I Norge er det også en viss nedgang, tross i et lite marked og en sterk økning i antall flyktninger som skal bosettes. SSB viser det på denne måten:
I England falt salget med 11% fra januar 2022 til januar 2023.
Bankene skjerper lånevilkårene
Bankene ser denne utviklingen. Den vil nødvendigvis føre til mer mislighold av lån, og i verste fall konkurser. Både i EU og i USA er bankene derfor i ferd med å skjerpe lånevilkårene:
Bankene i EU
Det betyr at bedrifter i problemer, av typen Flyr, vil få vansker med refinansiering, og mest trolig gå konkurs.
Hvor er vi nå?
Prisøkningene er på vei ned, den nådde toppen i siste halvdel av 2022, se under:
Husk at grafen viser hastigheten i prisøkningene, totalt sett har prisene steget med rundt 15%. Det er den omfordelingen det arbeidende folket står overfor.
Å fastslå akkurat hvor i syklusen vi er, blir en litt for dristig øvelse. Hvor langt ned man må før man når bunnen avhenger av flere ting. I USA har man vedtatt ny sponsing av kapitaleierne (helst de grønne) med sentralbankpenger, gjennom det de kaller Inflation Reduction Act (IRA). Hvordan den vil brukes og slå ut i praksis gjenstår å se. I EU er man på vei til å lette subsidierestriksjonene, for i større eller mindre grad å gjøre det samme. Neste syklus vil nettopp starte med massive støtteordninger fra sentralbankene til kapitaleierne. Om omfanget av de subsidiene som nå kommer vil være tilstrekkelige til å bremse en nedtur, og sterte en ny opptur eller om det må mere til, vil vise seg.
Den underliggende utviklingen
Den underliggende utviklingen består i en stadig lavere fortjeneste i høyinntektslandene, til tross for massiv sponsing. Noe som kan illustreres som under:
Situasjonen er imidlertid mer problematisk enn det illustrasjonen viser. Den manglende produktivitetsveksten fører til at mange markedsområder endrer karakter. Fra å være kjøpers marked hvor prisene presses ned mot de laveste produksjonskostnadene, er fler og fler markedsområder i ferd med å bli selgers marked, hvor prisene presses opp mot de høyeste produksjonskostnadene, noe som fører til en massiv overføring fra det arbeidende folket til kapitaleierne. I tillegg fører ting som det grønne skiftet til økende produksjonskostnader i de fleste bransjer. Opplegget med CO2 regnskap, EPD erklæringer, LCA vurderinger etc. fører til godt betalte jobber i den nye middelklassen, men økende kostnader for bedriftene. Slike faktorer er i ferd med å drukne enhver forbedring i produksjonen med økende kostnader. Denne utviklingen vil føre til ytterligere fall i fortjenester, noe som igjen vil føre til mindre investeringer, og at vekst blir til reduksjon i et akselererende tempo.