Nyhetsbrev steigan.no 10.02.2024
Biden «en gammel mann med dårlig hukommelse»
Kina og Russland finter ut USA i Afghanistan
Danmarks forsvarsminister: – Nato risikerer russisk angrep
Tilhengere av Imran Khan vant en overraskende valgseier i Pakistan
Klimablokkens vrangforestillinger
Israel trekker seg fra gisselforhandlingene etter å ha avvist Hamas’ siste tilbud
Romertiden var den varmeste perioden de siste 2000 år
Biden «en gammel mann med dårlig hukommelse»
Av red. PSt - 10. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/biden-en-gammel-mann-med-darlig-hukommelse/
Spesialrådgiver beskriver Biden som «eldre mann med dårlig hukommelse» i oppsiktsvekkende rapport, skriver The Hill.
Spesialadvokat Robert Hur ga torsdag ut en 388-siders rapport om president Bidens oppbevaring av hemmeligstemplet materiale, og fant ut at presidenten ofte viste begrensninger i sin sin hukommelse og sin evne til å ha oversikt over fortida.
Selv om rapporten konkluderte med at det ikke burde reises anklager mot presidenten, er språket som beskriver den 81 år gamle Biden sannsynligvis kampanjemat for republikanere som gjentatte ganger har reist spørsmål om presidentens evne til å lede landet.
Noe av språket er også rene gavepakker til Trumps presidentkampanje.
Ved å velge å ikke reise tiltale, siterte Hur, som ble utnevnt av tidligere president Trump til å tjene som amerikansk advokat for District of Maryland i 2017, mangelen på bevis, men også hvordan Biden ville presentere seg for en jury.
«Vi har også vurdert at herr Biden under rettssaken sannsynligvis ville presentere seg for en jury slik han gjorde under vårt intervju av ham, som en sympatisk, velmenende, eldre mann med dårlig hukommelse,» skrev Hur.
«Basert på våre direkte interaksjoner med og observasjoner av ham, er han en som mange jurymedlemmer vil ha rimelig tvil til. Det ville være vanskelig å overbevise en jury om at de skulle dømme ham – på det tidspunktet en tidligere president langt opp i åttiårene – for en alvorlig forbrytelse som krever en mental evne til å gjennomføre den.»
Biden ‘blew my mind’ by contradicting facts in special counsel report, says CNN legal analyst.
Demokratene har begynt å undersøke om de kan kvitte seg med Biden før valget.
Medieovervåkerne
Av Terje Alnes - 10. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/medieovervakerne/
Om konspirasjonsteorier, proxy-krigen i Ukraina, Russiagate, North Stream2 m.m.
Av Terje Alnes og Lars Birkelund.
Hva er egentlig en konspirasjonsteori? Konspirasjonsteorier kan være sanne eller falske, men å bli stemplet som «konspirasjonsteoretiker» betyr å bli fratatt troverdighet og ekskludert som seriøs debattant. Sammen med medieovervåker Lars Birkelund tar vi for oss noen sentrale konspirasjonsteorier, noen av dem fremmes aktivt av store norske medier.
Er Ukraina-krigen en krig der Vesten og Russland kjemper om innflytelse over Ukraina? Dette har blitt regnet som en konspirasjonsteori, skjønt kanskje ikke nå lenger.
Er det slik at vestlige geostrateger kynisk bruker Ukraina-krigen for å svekke Russland? Dette for å kunne få tak i Russlands naturressurser og for lettere å kunne beseire Kina i en kommende krig? Dette er også en konspirasjonsteori som kan ha mye sannhet i seg.
Men vi har også eksempler på falske konspirasjonsteorier, konstruert til å forlede opinionen. «Russiagate» ble lansert som forklaring på hvorfor Donald Trump beseiret Hillary Clinton i presidentvalget i 2016. Og hva med ødeleggelsen av North Stream2? Russland ble straks anklaget for å stå bak, men hvem tjente mest på at tilførselen av russisk gass til Tyskland ble stanset?
Opprinnelig publisert av Spartakus.
Kina og Russland finter ut USA i Afghanistan
Av M. K. Bhadrakumar - 10. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/kina-og-russland-finter-ut-usa-i-afghanistan/
Den diplomatiske anerkjennelsen av Taliban-regjeringen i Afghanistan 31. januar 2024 av Kina må settes i sammenheng med to andre vidtrekkende regionalpolitiske grep fra Beijing i tiden etter den kalde krigen – Shanghai Five i 1996 – senere omdøpt til Shanghai Cooperation Organization i 2001 – og Belt and Road Initiative kunngjort av president Xi Jinping i 2013.
En regional sikkerhetsarkitektur vokser frem med de tre ovennevnte ben som forsterker, supplerer og utveksler et kreativt svar på det raskt transformerende internasjonale miljøet. Hvis SCO markerte Kinas retur til Sentral-Asia etter nesten et århundre og BRI skaper massiv strategisk dybde for Kinas globale fremgang, har bevegelsen mot Afghanistan geopolitiske karakteristikker som henger sammen med det asiatiske århundret.
På sitt mest åpenbare nivå har Beijing overlistet USAs skjulte forsøk de siste månedene på å vende tilbake til Afghanistan etter sitt ydmykende militære nederlag og retrett i 2021. Biden-administrasjonen produserte et tilbakedatert dokument med tittelen Integrated Country Strategy for Afghanistan samme dag som Xi Jinping mottok fullmaktsbrevet fra Taliban-ambassadøren i Folkets store sal i Beijing 30. januar.
Dokumentet inneholdt følgende kjerneelementer:
«Rovmakter som Iran, Kina og Russland søker strategiske og økonomiske fordeler (i Afghanistan) eller som et minimum for å sette USA i en vanskelig situasjon.
«Selv om – og så lenge som – USA ikke anerkjenner Taliban som den legitime regjeringen i Afghanistan, må vi bygge funksjonelle relasjoner som oppfyller våre (USA) mål».
«Overfor diaspora-afghanere fraråder vi støtte til en ny væpnet konflikt gjennom motstandsgrupper i Afghanistan – mer vold eller regimeskifte er ikke løsningen på Taliban».
«Vi må samtidig pumpe enestående mengder humanitær bistand inn i landet, overbevise Taliban om å vedta internasjonale økonomiske normer og utrettelig gå inn for utdanning».
«Med Taliban tar vi til orde for konsulæreforbindelser …»
Dokumentet er et skammelig retrett fra den dundrende amerikanske retorikken om at hvis ikke Taliban oppfylte vilkårene, ville Washington utstøte regjeringen i Kabul og fryse bankkontoene deres. Tilsynelatende insisterer ikke Biden-administrasjonen på kravene sine lenger og banker på Kabul-portene for å få adgang.
Interessant nok erkjenner dokumentet, mens det tar hensyn til menneskerettighetsforholdene i Afghanistan og fraværet av en bredt basert regjering i Kabul, at regimeskifte ikke lenger er et alternativ. Den oppfordrer diaspora-afghanerne (som stort sett er i Vesten) til å forsone seg med Kabul-regjeringen, og søker en konsulær tilstedeværelse for USA i Afghanistan.
USA er nervøs for den russiske og kinesiske tilnærmingen til Taliban-regjeringen. Det kan tenkes at vi må revurdere USAs invitasjon til den pakistanske hærsjefen, general Asim Munir, om å avlegge et 5-dagers besøk til USA i slutten av desember, og delta i diskusjoner med høytstående embetsmenn, inkludert utenriksminister Antony Blinken og forsvarsminister Lloyd Austin. Går vi enda lenger tilbake, er det også nødvendig å sette dette i sammenheng med fjerningen av den tidligere pakistanske statsministeren Imran Khan («Taliban Khan») fra makten av militæret, med amerikansk støtte. Pakistans rolle blir avgjørende når sentralasiatiske stater harmoniserer forholdet til Russland og Kina. (Se bloggen min Decoding Iran’s missile, drone strikes, Indian Punchline, 18. januar 2024 )
Russland og Kina er fast bestemt på å ligge to skritt foran når det gjelder å engasjere seg med Taliban-regjeringen, etter at de føler at de amerikanske trekkene går tilbake til Sentral-Asia og starter Det store spillet på nytt. Helt sikkert er Kinas diplomatiske anerkjennelse av Taliban-regjeringen samordnet med Russland. Samme dag som Xi Jinping mottok legitimasjonsbrevet fra Taliban-ambassadøren, besøkte spesialutsendingene fra Russland og Kina Kabul og deltok i et møte under overskriften Regional Cooperation Initiative innkalt av Taliban-regjeringen og med deltakelse fra diplomater fra Russland, Kina, Iran, Pakistan, India, Usbekistan, Turkmenistan, Kasakhstan, Tyrkia og Indonesia. Talibans fungerende utenriksminister Amir Khan Muttaqi talte på møtet.
Likevel kan den kinesiske beslutningen om å anerkjenne Taliban-regjeringen ikke sees gjennom det store spillets prisme. På den økonomiske sfæren er Kina allerede en stor interessent i Afghanistan, og dets egenkapital vokser. På samme måte er Kabul en entusiastisk tilhenger av Belt and Road, og potensielt er Afghanistan enda en inngangsport for Kina til Gulf-regionen og videre derfra. Kina planlegger en direkte veiforbindelse som forbinder Xinjiang med Afghanistan via Wakhan-korridoren.
Endelig begynner også konstruksjonsarbeidet på den manglende lenken i Kina-Kirgisistan-Usbekistan-jernbanen – et nytt strategisk Eurasia-logistikknettverk langs belte- og veiruten som kan forbinde Afghanistan med både Kina og det europeiske markedet.
Den geopolitiske betydningen av normaliseringen mellom Kina og Afghanistan må faktisk måles i globale termer i den moderne verdenssituasjonen. En vennlig regjering i Kabul gir Kina enorm strategisk dybde for å presse tilbake USAs fiendtlige trekk i Asia-Stillehavet.
Poenget er at Kina etablerer formelle forbindelser med en militant islamistisk bevegelse som en gang huset Osama bin Laden, og det skjer i en tid da USA demoniserer motstandsbevegelsene i det muslimske Midtøsten og har sluppet løs en ond kampanje mot dem i Syria, Irak og Jemen. Selvsagt vil motstandsbevegelsene i det muslimske Midtøsten hente inspirasjon fra Kinas eksempel.
På samme måte er deltakelsen av 9 regionale stater – Indonesia og India, spesielt – i det regionale møtet arrangert av Taliban-regjeringen i Kabul et signal fra det asiatiske århundret. Talibans utenriksminister Muttaqi talte til møtet i Kabul og understreket at disse nasjonene «bør holde regionale dialoger for å øke og fortsette det positive samspillet med Afghanistan». Muttaqi ba deltakerne om å dra nytte av nye muligheter i Afghanistan for utvikling av regionen og også «koordinere håndteringen av potensielle trusler».
Han understreket behovet for positive samhandlinger med landene i regionen og ba diplomatene om å formidle Talibans budskap om et «regionorientert initiativ» til sine land slik at Afghanistan og regionen i fellesskap kan dra nytte av nye muligheter til fordel for alle. Rapporter i afghanske medier siterte Muttaqi som sa at møtet var fokusert på diskusjoner for å etablere en «regionsentrisk fortelling rettet mot å utvikle regionalt samarbeid for et positivt og konstruktivt engasjement mellom Afghanistan og regionale land». (her)
Uten tvil har Kina nå vist hvordan imperialismens epoke kan begraves for alltid, og tidligere kolonimakter burde innse at deres tvilsomme metoder for «splitt og hersk» ikke lenger fungerer.
Det amerikanske utenriksdepartementets integrerte landstrategi for Afghanistan er typisk gammel vin på en ny flaske. Når man leser mellom linjene, håper USA å gjenopplive sin intervensjonistiske politikk i Afghanistan for geopolitiske formål, mens de feller krokodilletårer over menneskerettighetssituasjonen. Dens strategiske beregning er en sykelig blanding av geopolitikk og nymerkantilisme.
Imidlertid er det usannsynlig at Taliban faller for det mens de er vitne til USAs bombekampanje mot muslimske nasjoner i industriell skala som går tilbake til den to tiår lange vestlige okkupasjonen av Afghanistan.
Det tilbakedaterte dokumentet fra utenriksdepartementet er et knefall fra Biden-administrasjonen da ordet spredte seg om at Beijing beveger seg mot diplomatisk anerkjennelse av Taliban-regjeringen med aktiv støtte fra Moskva. Kina og Russland tar sikte på å opprette en brannmur for å forhindre ytterligere manipulasjon av Afghansk situasjon fra Vesten. I mangel av en ren anerkjennelse, har Moskva utvidet en viktig livline for Kabul.
Det var ingen tilfeldighet at Xi Jinping mottok den nye Taliban-ambassadøren i Folkets store sal i Beijing samme dag som Taliban-regjeringen avduket sitt regionale initiativ.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
China, Russia pip US to the Taliban hearth
Danmarks forsvarsminister: – Nato risikerer russisk angrep
Av Pål Steigan - 10. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/danmarks-forsvarsminister-nato-risikerer-russisk-angrep/
Danmarks forsvarsminister Troels Lund Poulsen (V) sier i et intervju med Jyllands-Posten at Russland kan komme til å angripe NATO.
Nato risikerer at blive angrebet af Rusland. Og så skal Danmark være klar til at stille op.
Forsvarsminister Troels Lund Poulsen (V) forklarer, hvad danskerne i værste fald skal forberede sig på:
«Det er, at Nato kommer under angreb af russerne. Man troede ikke, at det skulle finde sted. Det har fuldstændig forandret sig», fastslår forsvarsministeren i et interview med Jyllands-Posten, hvor han for første gang uddyber, hvorfor han i sidste uge ændrede tonefald og gjorde det klart, at situationen er alvorlig, og at investeringerne i Forsvaret skal fremrykkes.
Det Poulsen bruker som grunnlag for denne påstanden er den økte kapasiteten i russisk forsvarsindustri. Medlemmene av NATO er i økende grad bekymret for Russlands evne til raskt å øke våpenproduksjonen ettersom økonomien er blitt satt på krigsfot.
Russland forventes å produsere 3,5 millioner enheter artilleriammunisjon i 2024, ifølge estiske estimater. Derimot forventes Europa å kunne produsere rundt 1,4 millioner granater innen utgangen av 2024. Andre nordiske tjenestemenn har de siste ukene kommet med uttalelser som fremhever de endrede trusselvurderingene. Sveriges sivilforsvarsminister, Carl-Oskar Bohlin, sa i januar «det kan bli krig i Sverige».
Ingen realistisk trusselvurdering
Det er ikke lenge siden vestlige politikere og vestlige medier hoverte over et Russland som etter deres mening var langt på vei knust av den ukrainske hæren og kom med løfter om at Ukraina snart ville drive Russland «bort fra alle okkuperte områder». Og så plutselig slår budskapet 180 grader rundt og Russland skal angivelig være på terskelen til å angripe Polen, Baltikum, Danmark, Sverige og Norge, hvis vi skal tro krigshisserne.
Russland har ganske riktig fått fart på forsvarsindustrien og er i stand til å produsere svært mye mer enn NATO per i dag. Men det betyr jo ikke at Russland vil angripe NATO.
Europa har ingenting Russland ønsker seg. Europa ødelegger sin egen industri, sin egen energiforsyning og sitt eget landbruk, helt uten hjelp fra Russland. Sanksjonene har fått Russland til å gi opp sine forsøk på vennskapelig samarbeid med Europa og rette blikket østover og sørover. Det er i Eurasia, i BRICS og i i samarbeidet med Kina og Iran at Russland ser sine nye muligheter. Hvorfor skulle de bry seg om Europa?
Det er greit at vestlige politikere og journalister ikke liker Vladimir Putin. Enhver får mene hva man vil om den russiske presidenten. Men det er vanskelig å komme unna det argumentet Putin brukte i intervjuet med Tucker Carlson: «Vi har ingen interesser i disse landene».
Carlson spurte om det kunne tenkes en situasjon der Russland ville ha angrepet Polen, og til det svarte Putin at det måtte i så fall være fordi Polen først hadde angrepet Russland.
Hvis man ser på Russlands tusenårige historie så finnes det ytterst få eksempler på at Russland har angrepet naboland uten først å ha blitt angrepet. Det finnes noen få, slik som Vinterkrigen med Finland, Tsjekkoslovakia i 1968 og Ungarn i 1956. Men i det store og det hele har det vært vestmaktene som har angrepet Russland fra Sverige i 1709 til Napoleon, til Storbritannia under Krimkrigen, til vestmaktenes intervensjonskrig fra 1918. Les Wikipedia: Den allierte intervensjonen i den russiske borgerkrig. Og naturligvis den tyske invasjonen i 1941.
Ideologi for å fremme krigspolitikk
Norden blir nå et gigantisk baseområde for framskutt militær aggresjon mot Russland. Det blir 12 baser i Norge, 17 i Sverige og 15 i Finland, 44 baser tett på Russlands nordflanke, og dette må jo begrunnes på en eller annen måte, og det er det Gram, Poulsen & co gjør. Slik vil de få folket til å tåle større militære utgifter til glede for amerikansk og nordisk våpenindustri og hardere politisk overvåking og undertrykking.
Metodene er velkjente.
Tilhengere av Imran Khan vant en overraskende valgseier i Pakistan
Av red. PSt - 10. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/tilhengere-av-imran-khan-vant-en-overraskende-valgseier-i-pakistan/
Uavhengige kandidater med tilknytning til den fengslede pakistanske politiske lederen Imran Khans parti vant flest seter i nasjonalforsamlinga i Pakistans parlamentsvalg, og leverte en overraskende seier i en avstemning som var skjemmet av langsom opptelling og falske anklager, skriver CNN.
I følge valgkommisjonen i Pakistan har uavhengige kandidater vunnet 98 seter så langt. Flertallet av de uavhengige er tilknyttet Khans parti, Pakistan Tehreek-e-Insaf (PTI).
Pakistan Muslim League Nawaz-partiet (PMLN), som var favoritt i meningsmålingene, har så langt vunnet nest flest seter med 69. Pakistan People’s Party (PPP) har tredje flest med 51 seter.
De 22 gjenværende setene ville ikke være nok til å gi PMLN, ledet av tidligere statsminister Nawaz Sharif, eller PPP ledelsen, selv om de skulle vinne samtlige. Likevel vil ingen av de tre store partiene i landet vinne de nødvendige 169 setene for å ha flertall i parlamentet, og vil derfor ikke være i stand til å danne regjering på egenhånd, noe som gjør det uklart hvem som vil bli valgt til å bli landets neste statsminister.
Imran Khan, som sitter i fengsel, har publisert en «AI-generert seierstale»:
Les: USAs styrting av Imran Khan
Klimablokkens vrangforestillinger
Av Thomas Fazi - 10. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/klimablokkens-vrangforestillinger/
Solar geoengineering er bare en fantasi.
Vi lever i en tid med varsler om klimadommedag, og kulturen har reagert på samme måte. En av dens beste avatarer er Bong Joon-hos 2013-film Snowpiercer, som framstiller en snøplanet som ble skapt da forskere slapp aerosoler ut i atmosfæren i et siste forsøk på å stoppe global oppvarming. Planen slår katastrofalt tilbake, utsletter mesteparten av livet på planeten, og etterlater Chris Evans og Ed Harris i 2031, fanget om bord på et tog som bærer de siste restene av menneskeliv og ustanselig reiser omkring på jorden. Da jeg først så filmen, husker jeg at jeg tenkte: «Takk Gud for at ingen ville være gale nok til å prøve noe sånt i det virkelige liv».
Jeg tok feil. I løpet av de siste seks månedene har flere regjeringer og internasjonale organisasjoner – inkludert Det hvite hus, EU, det britiske forskningsbyrået ARIA, Climate Overshoot Commission og forskjellige FN-organer – produsert rapporter som forsiktig tar til orde for den samme ideen: frigjøring av aerosoler i atmosfæren for å hindre sollys fra å treffe jordoverflaten. Konseptet er kjent som solar geoengineering, eller solar radiation modification (SRM), og det er en spesifikk type geoengineering som tar sikte på å kompensere for klimaendringer ved å reflektere sollys («solstråling») tilbake til verdensrommet.
Ideen om solar engineering er ikke ny, men i lang tid ble den henvist til utkanten av det vitenskapelige samfunnet – og science fiction-riket. Men som selve eksistensen av disse rapportene tydeliggjør, har konseptet tiltrukket seg mer og mer oppmerksomhet de siste årene, hovedsakelig takket være den økende panikken over klimaendringer. Og mye av interessen for solar engineering kommer fra det faktum at, i motsetning til andre klimareduksjonspolitikker, som krever flere tiår for å gi noen betydelige resultater, gir SRM «muligheten til å kjøle ned planeten betydelig på en tidsskala på noen få år», som Rapporten fra Det hvite hus hevder, selv til «det førindustrielle nivået» i henhold til «svært idealiserte modelleringsstudier».
Denne rapporten fulgte etter en studie fra 2021 fra US National Academies of Sciences, Engineering, and Medicine (NASEM), «Reflecting Sunlight«, som antydet at «USA forsiktig bør drive forskning på solar engineering for å bedre forstå alternativene for å reagere på klimaendringer risikoer». Mark Symes, direktør for det britiske forskningsbyrået ARIA, er enig: «Gjennom nøye overveide tekniske løsninger kan det etter hvert være mulig å aktivt og ansvarlig kontrollere klimaet og været i regional og global skala». Tidligere i år signerte mer enn 100 forskere et åpent brev som oppfordrer regjeringer til å øke forskningen på solar geoengineering.
Forskere peker på store historiske vulkanutbrudd – som resulterer i at enorme mengder svoveldioksid og støvpartikler spys ut i atmosfæren – som eksempler på effektiviteten til «stratosfærisk aerosolinjeksjon». De tar ikke feil: Tambora-utbruddet i 1815 avkjølte jorden med 0,7°C og førte til et «år uten sommer» og mer nylig: utbruddet av Mount Pinatubo i 1991, avkjølte planeten med omtrent en halv grad Celsius i gjennomsnitt i mange måneder. Så, ideen går, ved å sprøyte en viss mengde svoveldioksid inn i atmosfæren, kan vi gjenskape effektene av et stort utbrudd og avkjøle jorden. Problem løst?
Ikke helt. Alle rapportene erkjenner at det er alvorlige risikoer forbundet med modifikasjon av solstråling, som kan påvirke menneskers helse, biologisk mangfold og geopolitikk. Det er fordi modifisering av sollys kan endre globale værmønstre, forstyrre matforsyningen og faktisk føre til brå oppvarming hvis praksisen ble utbredt bredt og deretter stoppet. Men til tross for slike forbehold, representerer selve eksistensen av disse rapportene en enorm åpning av Overton-vinduet (det vil si de meningene som anses som akseptable, o.a.) når det kommer til spørsmålet om geoengineering. Faktisk: «Det faktum at denne rapporten eksisterer er sannsynligvis den komponenten som har størst konsekvenser», sa Shuchi Talati fra Alliance for Just Deliberation on Solar Geoengineering svært fornøyd etter rapporten fra Det hvite hus.
Med andre ord, det som betyr noe her er ikke så mye innholdet i disse rapportene – som med rette framhever risikoen ved slike inngrep, og behovet for å gå frem med forsiktighet – men bare det faktum at saka behandles som et emne for legitim debatt, og dermed sakte kan venne publikum til konseptet. Men enda mer bekymringsfullt, kanskje, nå som geoengineering-ånden er ute av flasken, kan vi virkelig forvente at regjeringer og institusjoner holder det under kontroll?
Tross alt lever vi i en tid der privat makt og korporasjonenes makt stort sett har løsnet seg fra enhver form for meningsfull offentlig kontroll, når den ikke direkte har slått seg sammen med statens institusjoner, og underordnet sistnevnte til sin egen logikk. Som et resultat vil milliardærer, filantrokapitalister og investeringsfond uten tvil utøve en større innflytelse over samfunnet enn de fleste regjeringer. Og selvfølgelig elsker de å spille Gud – spesielt når det gir enorme muligheter for profitt. Så kanskje er det ingen overraskelse at mye av presset for solar engineering også kommer fra dette utsøkte sjiktet.
I en tale til sikkerhetskonferansen i München i fjor støttet George Soros bruk av solar engineering for å bekjempe klimaendringer. Jeff Bezos har inngått samarbeid med National Center for Atmospheric Research og geoengineering non-profit SilverLining, nært knyttet til Silicon Valley venturekapital, for å hjelpe til med å lage modeller som viser hva som ville skje hvis vi blokkerte noen av solens stråler. Facebook-milliardær Dustin Moskovitz, medgründer av Open Philanthropy, er en annen stor finansierer av SRM-prosjekter. Og så er det selvfølgelig den alltid lurende Bill Gates: i 2021 støttet han et sol-dimming-prosjekt av Harvard Solar Geoengineering Research Program kalt Stratospheric Controlled Perturbation Experiment (SCoPEx), som hadde som mål å sprøyte kalsiumkarbonat inn i atmosfæren over Sverige for å teste effekten på sollysspredning.
Les: Bill Gates vil dimme sola
Prosjektet ble imidlertid sterkt kritisert av miljøvernere og urbefolkningsgrupper, med 30 grupper av urfolk fra hele verden som ba Harvard University om å forlate de Gates-støttede planene for å teste solenergi-geoingeniørteknologien. «Vi godkjenner ikke legitimering av utvikling mot solar geoengineering-teknologi, og heller ikke at den skal utføres i eller over våre landområder, territorier og himmel, og heller ikke i noen økosystemer noe sted», heter det i et brev fra Samerådet, som representerer samer over hele Skandinavia og i Russland. Til slutt ble testen avbrutt. Men dette stoppet ikke den illevarslende navngitte amerikanske oppstarten Make Sunsets, som fokuserer på stratosfærisk aerosolinjeksjon – «Avkjøling av planeten en reflekterende sky på den tiden» – fra å utføre flere tester i USA.
Les: De jobber for å kjøle ned jorda – hva kan gå galt?
Dette betyr at det allerede utføres eksperimenter med solnedblending av private selskaper, med lite eller ingen tilsyn eller regulering. Og utformingen av denne teknologien til virkelighet er en del av et mer generelt fenomen innen klimahandling: framveksten av en «klimamaktblokk» som omfatter liberal-teknokratiske politikere, visse klimaforskere, miljø-NGOer, «grønne» filantroper og Silicon Valleys «klimakapitalister». I dette skjæringspunktet mellom ideologi, klasse og økonomiske interesser finner ekstreme og ambisiøse ideer som solar engineering grobunn. Og de er klar til å vokse videre inn i den folkelige bevisstheten – som allerede har blitt betinget til å tenke på klimaendringer som en apokalyptisk trussel, og derfor akseptere «gjør eller dø»-løsninger.
Aktivister og forskere har begynt å ta opp kampen mot dette. Vi har allerede sett den vellykkede forebyggingen av SCoPEx-testen. Så, i fjor, publiserte mer enn 60 senior klimaforskere og andre forskere fra hele verden et åpent brev, siden støttet av mer enn 450 akademikere, der de ba om en «International Non-Use Agreement on Solar Geoengineering». De understreker de svært alvorlige risikoene: for menneskers helse, men også for selve økosystemet, med forstyrring av nedbørsmønstre, vegetasjon og avlingsproduksjon.
Problemet, som ofte er tilfellet, er mission creep – den gradvise utvidelsen av de opprinnelige målene for et bestemt program, ofte under påvirkning av teknologiske veivalg. Når en teknologi først kommer til, har den en tendens til å bli brukt på grunn av det enkle faktum at den eksisterer, spesielt hvis den har blitt normalisert for publikum. Derfor rydder oppfordringen til «forskning i solar engineering», bevisst eller ikke, grunnen for framtidig bruk. Og dets talsmenn har en eksistensiell klimadiskurs på sin side. SRM-lobbyister kan alltid hevde at alternativet er verre – hvis det alternativet er planetarisk utryddelse. Som Anote Tong, en tidligere president i Kiribati, en lavtliggende stillehavsøystat truet av stigende havnivåer, sa til New Yorker i fjor: «Det må være enten geoengineering eller total ødeleggelse».
I denne forstand er debatten om solar engineering symptomatisk for hvordan vi tolker klimaendringer: som en utopisk spekulasjon skapt som svar på dystopien vi i økende grad ser på som vår framtid. Denne logikken er utformet for å anspore menneskeheten til handling, for å finne svar på klimakrisa som unngår ondskapsfulle sosioøkonomiske kostnader – og det er grunnen til at noen skeptikere til radikal dekarbonisering er sympatiske til solar geoengineering. Det er også grunnen til at klimaendringsaktivister som Greta Thunberg motsetter seg det – fordi det ville true forpliktelser til avkarbonisering. Vi bør motsette oss denne binære logikken. Vi burde ikke måtte velge mellom radikal dekarbonisering og geoengineering: drevet av en drivkraft mot klimadommedag, er de begge farlige på hver sin måte.
Denne artikkelen ble publisert av UnHerd.
The delusions of the climate power bloc
Les mer på steigan.no om geoengineering (13 artikler).
Israel trekker seg fra gisselforhandlingene etter å ha avvist Hamas’ siste tilbud
Av Dave DeCamp - 10. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/israel-trekker-seg-fra-gisselforhandlingene-etter-a-ha-avvist-hamas-siste-tilbud/
En israelsk tjenestemann sa at Israel ikke ville komme med et motforslag.
Anti-War, 8. februar 2024.
Israel trekker seg fra qatarske og egyptisk-medierte gisselsamtaler med Hamas, etter at statsminister Benjamin Netanyahu avviste den palestinske gruppens siste forslag, rapporterte The Times of Israel torsdag.
En israelsk tjenestemann fortalte Times at i stedet for å tilby et motforslag, vil Israel prøve å få USA til å legge press på Qatar, selv om Doha har insistert på at det bare er en megler og ikke kan kontrollere Hamas.
«Hovedmålet nå er å skape press fra amerikanerne og andre land på Qatar, og derfra Hamas, i tillegg til det militære presset, for å få dem ned fra deres vrangforestillinger», sa den israelske tjenestemannen.
Hamas forslag innebar en 135 dager lang våpenhvile i tre faser. Gjennom de tre fasene ville Hamas løslate alle gjenværende israelske gisler i bytte mot at Israel frigjorde tusenvis av palestinske fanger. Målet vil være å etablere en permanent våpenhvile innen utgangen av de 135 dagene.
Netanyahu avviste umiddelbart forslaget og sa at det var «ingen annen løsning enn total seier». Han kom med kommentarene etter et møte med USAs utenriksminister Antony Blinken, som var i regionen for å jobbe mot en gisselavtale, men han dro derfra uten ha noe å vise til.
Nå truer Netanyahu med at israelske tropper vil angripe den sørlige Gaza-byen Rafah neste gang, der mer enn én million fordrevne palestinere søker tilflukt. Israelske styrker bombet områder i Rafah på torsdag da amerikanske tjenestemenn advarte mot et angrep på byen.
Utenriksdepartementet sa at for Israel å gjennomføre en operasjon i Rafah, uten en plan for å beskytte sivile, ville være en «katastrofe». Men det er ingen tegn til at Biden-administrasjonen virkelig presser Israel til å endre sine planer, siden USA fortsetter å gi ubetinget militær og politisk støtte.
Den israelske nedslaktingen har drept nesten 28.000 palestinere, inkludert over 11.500 barn. Etter hvert som de israelske militæroperasjonene trekker ut, kan mange flere dø av sult og sykdom forårsaket av beleiringen.
Denne artikkelen ble publisert av Anti-War.
Report: Israel Backing Off on Hostage Talks After Rejecting Hamas’s Latest Offer
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Romertiden var den varmeste perioden de siste 2000 år
Av Jan Herdal - 10. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/romertiden-var-den-varmeste-perioden-de-siste-2000-ar/
Romerrikets storhetstid falt sammen med den varmeste perioden rundt Middelhavet de siste 2000 årene, ifølge en studie publisert i tidsskriftet Scientific Reports 2020. Klimaet ble gradvis tørrere og så kaldere framover mot imperiets historiske fall.
Studiens hovedforskere er Isabel Cacho, Giulia Margaritelli og Albert Català, tilknyttet Universitetet i Barcelona.
Studien er ingen sensasjon. Den bekrefter og styrker allerede kjent kunnskap, blant annet om varmeperiodene de siste 10.000 år i vår mellomistid, som av fagfolk kalles Holocene. Men i dag blir all forskning som ikke stemmer med gjeldende klimadogme systematisk fortiet, og derfor viktig å formidle for balansens skyld.
Også tidligere studier har relatert Romerrikets fall til noen naturlige faktorer (klimaendringer, vulkanutbrudd, etc.). Denne aktuelle studien har benyttet høyoppløselige presisjonsdata om hvordan temperaturene utviklet seg de siste 2000 årene i Middelhavsområdet, ifølge forskerne.
– For første gang kan vi si at den romerske perioden var den varmeste perioden de siste 2000 årene, og disse forholdene varte i 500 år, sier den kjente forskeren Isabel Cacho, professor ved Institutt for jord- og havdynamikk ved Universitetet i Barcelona.
Studien identifiserer en oppvarmingsfase som er annerledes i romertiden i Middelhavsområdet, og er fokusert på rekonstruksjon av sjøoverflatetemperaturen de siste 5000 årene. De nye registreringene ble korrelert med data fra andre områder av Middelhavet.
Forskerne identifiserer den romerske perioden som den varmeste perioden de siste 2000 årene, og 2oC varmere enn gjennomsnittsverdiene i vår tid. Ifølge forfatterne sammenfaller fasen med utvidelsen av Romerriket, noe som kan indikere gunstig påvirkning fra klimaforholdene.
– Vår studie mener utviklingen av det romerske imperiet hjelper oss å forstå utviklingen i middelhavsklimaet – spesielt den hydrologiske syklusen. Denne delen av forskningen kan bedre vår evne til å tilpasse oss forestående endringer, mener professor Isabel Cacho.
Demokrati i helsepolitikken?
Av Frode Bygdnes - 10. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/demokrati-i-helsepolitikken/
Sykehusdrift er av de viktigste infrastrukturene vi har. Det offentlige helsetilbudet skal gi oss den tryggheten vi trenger for å arbeide og bo i denne landsdelen. Gode lokalsykehus venter vi utfra den samfunnskontrakten vi inngår når vi bl.a. betaler skatt. I et demokrati er det partiene med politikerne som forvalter denne tilliten og pakten med befolkninga. Derfor er det viktig at de som styrer er folkevalgte.
Før helsereformen i 2002 styrte fylkestingene sykehusene. Problemene den gang som nå, var underfinansiering og mange håpet at det ville hjelpe på om staten overtok ansvaret. Det skjedde ikke med reformen, tvert om. For nå har den lokale kjennskapen og medfølelsen for lokalbefolkninga blitt svekket.
Regjeringa oppretta helseforetak for å drive sykehusene etter New Public Management, som går ut på at offentlige tjenester skal drives etter markedsprinsippet. Som en innrømmelse til kritikerne av helsereformen, lovet regjeringa at en skulle sette sammen styrene med ei blanding av politikere og fagfolk etter at kommunestyrer og fylkesting hadde innstilt på kandidater.
Helse Nord-styret ble utnevnt nå i januar 2024. De folkevalgte tas ikke lenger med på råd og politikerne er blitt borte. Med unntak av avgått fylkesråd for Troms & Finnmark fylke, Hanssen og samisk politiker og kulturarbeider Olsen, er det ikke politikere i styret. Selv disse står ikke til ansvar for hverken velgerne eller for folkevalgte organ. Mange stilte spørsmål ved hvorfor de minst lojale i siste styremøtet til Helse Nord RHF, ble byttet ut av helseministeren. Minst tre av medlemmene i styret har nå private interesser som kan berøre deres habilitet.
Nå i februar ble styrene for de fire helseforetakene Finnmarksykehuset, UNN, Nordlandsykehuset og Helgelandsykehuset, utnevnt av Helse Nord RHF. Her ser vi at omtrent alle politikerne er fjernet. Styremedlemmer er fristilt fra partiene og har direkte interesser i private bedrifter. Vi må kunne konstatere at næringslivet har kommet inn på styrerommene og det er gjort av ei Arbeiderparti-regjering.
Modellen med helseforetak er i seg selv en kvasikapitalistisk driftsform. Dette forsterkes ved at styremedlemmene tenker og har erfaring fra næringslivet og ikke fra politikken. Denne utvelgelsen er en måte å forme sykehusene ut fra et konkurranseprinsipp. Det er skadelig at sykehusene settes opp mot hverandre. Spesialisthelsetjenesten må samarbeide både vertikalt og horisontalt. Det forutsetter at en i større grad vektlegger samfunnsøkonomi framfor bedriftsmessig lønnsomhet. Vi må få styrket det samfunnsmessige ansvaret.
Alle fire styrelederne i helseforetakene her nord, har sin adresse i Oslo. Det gir ikke den innsikt og kjennskap til landsdelen som vi forventer av styrelederne. Det er en fornærmelse dersom Helse Nord mener at vi ikke har folk i landsdelen som kan styre sykehusene. Er dette uttrykk for at flyrutene til Gardermoen er billigere enn FOT-rutene i vår landsdel? I så fall burde det være helt irrelevant for utvelgelse av styreledere.
Verre er det at bare omtrent halvparten av styremedlemmene er fra egen helseregion. En av tre i styrene kommer fra andre helseregioner i landet. Slikt svekkes tilliten til at disse styrene skal tjene befolkninga innen vår helseregion. Demokratiet forutsetter at folk har mulighet til å ta kontakt med de som styrer. Når styrerepresentantene er fremmede for befolkninga, blir denne påvirkningsmuligheten borte.
To av styrelederne, de to fra helseforetakene UNN og Nordlandsykehuset, har band til stiftelsen Diakonhjemmet. Vi ønsker offentlig ansvar for helsestellet, ikke som i de katolske land at det skal være kirka som får overlatt ansvaret for nødlidende og trengende.
En må kunne stille spørsmål til utvelgelsen av styremedlemmene i helseforetakene. Hva er årsaken til at de skal hentes utenfra regionen og fra næringslivet? Av de to største helseforetakene i Helse Nord, UNN og Nordlandsykehuset, er det hele 10 styremedlemmer med private interesser i aksjeselskap, og det er flertallet av de oppnevnte medlemmene i disse styrene.
Helsepolitikken i dag rammes av en storstilt privatisering. Vi står i fare for at det bygges opp en privat helsetjenestenæring der de som har god økonomi kan kjøpe seg fram i helsekø eller skaffe seg forsikringer som hjelper dem til det. Nedbygging av den offentlige helsevesen legger opp til markedsstyrte helsetjenester. Det er betenkelig at helsevesenet ikke en gang har de samme restriksjonene som vikarbyråene i byggebransjen har. Flere og flere private helseselskaper har fått sugerør inn i velferdskassa vår.
Det er bra at de ansatte sjøl velger sine ansatte-representanter i styrene. De tillitsvalgte må være klar over at denne kampen blir å skjerpe seg nå når vi ser sammensettinga av styrene. Den kampen må ikke bare overlates til fagbevegelsen. Lokalpolitikerne både i kommunestyrene og i fylkestinget må følge med og engasjere seg i hvordan vi organiserer spesialisthelsetjenesten framover. Politikerne må ta ansvar for helheten i vår velferdsstat. Foretaksmodellen må avvikles.
Frode Bygdnes