Nyhetsbrev steigan.no 10.02.2023
Video viser at norsk fly var over området like før eksplosjonene
Vær på vakt: Moderna ruller ut en ny mRNA-«vaksine»
Hvordan et nettverk av nazipropagandister bidro til å legge grunnlaget for krigen i Ukraina
Når global helse blir business
Vi er allerede i krig med Russland
Hvorfor publisere på Substack?
Video viser at norsk fly var over området like før eksplosjonene
Av Larry Johnson - 10. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/video-viser-at-norsk-fly-var-over-omradet-like-for-eksplosjonene/
Uavhengig videobevis bekrefter en viktig del av rapporten til Sy Hersh om angrepet på North Stream.
Av Larry Johnson
Har du noen gang hørt om Monkey Werx? Han er vert for en You Tube-kanal som fokuserer på å spore amerikanske sivile og militære flyvninger. Høres ganske uskyldig og kjedelig ut. Ikke mer. Det viser seg at Monkey Werx ga en videorapport i september i fjor (30. september for å være presis) som bekrefter en del av Sy Hersh beretning om ødeleggelsen av Nord Stream 2-rørledningen.
Her er hva Sy rapporterte i dag:
C4-en festet til rørledningene ville bli utløst av en sonarbøye som ble sluppet av et fly på kort varsel, men prosedyren involverte den mest avanserte signalbehandlingsteknologien. Når de først er på plass, kan de forsinkede tidsstyringsenhetene som er festet til en av de fire rørledningene ved et uhell utløses av den komplekse blandingen av bakgrunnsstøy fra havet i hele det sterkt trafikkerte Østersjøen – fra nære og fjerne skip, undervannsboring, seismiske hendelser, bølger og til og med sjø. skapninger. For å unngå dette vil ekkoloddbøyen, når den først er på plass, sende ut en sekvens av unike lavfrekvente tonale lyder – omtrent som de som sendes ut av en fløyte eller et piano – som vil bli gjenkjent av tidsinnretningen og etter forhåndsinnstilte timer av forsinkelse, utløser eksplosivene. («Du vil ha et signal som er robust nok til at ingen andre signaler ved et uhell kan sende en puls som detonerte eksplosivene,» ble jeg fortalt av Dr. Theodore Postol, professor emeritus i vitenskap, teknologi og nasjonal sikkerhetspolitikk ved MIT. Postol, som har fungert som vitenskapelig rådgiver for Pentagons sjef for sjøoperasjoner, sa at problemet som gruppen står overfor i Norge på grunn av Bidens forsinkelse var tilfeldig: «Jo lenger eksplosivene er i vannet, desto større risiko ville det være for en tilfeldighet. signal som ville avfyre bombene.»)
Den 26. september 2022 foretok et P8-overvåkingsfly fra den norske marinen en tilsynelatende rutinemessig flytur og slapp en sonarbøye. Signalet spredte seg under vann, først til Nord Stream 2 og deretter videre til Nord Stream 1. Noen timer senere ble de kraftige C4-eksplosivene utløst og tre av de fire rørledningene ble satt ut av drift. I løpet av noen få minutter kunne bassenger av metangass som ble igjen i de lukkede rørledningene ses spre seg på vannoverflaten og verden fikk vite at noe irreversibelt hadde funnet sted.
Og her er Monkey Werx-rapporten fra 30. september (relevant informasjon starter ved 2-minutters-merket) som sporer P8 Poseidon:
Det er fortsatt noen mennesker i etterretningsmiljøet som er patrioter og er skremt av Bidens lovløse oppførsel. Jeg ser for meg at Biden-administrasjonen vil starte en heksejakt på etterretningsoffiserene som gjorde Sy Hersh oppmerksom på denne historien. I følge grunnloven er det kun kongressen som har makt til å erklære krig mot et annet land. Joe Biden har tilranet seg denne autoriteten og utført en krigshandling mot en NATO-alliert (Tyskland). De potensielle konsekvensene av denne handlingen inkluderer den økte risikoen for at USA starter en krig med Russland.
Originalens tittel:
Independent Video Evidence Confirms Key Part of Sy Hersh’s Report on the Attack on NOrd Stream 2
Oversatt til norsk av redaksjonen i Derimot.no
Nytt parti på venstresida?
Av red. PSt - 10. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/nytt-parti-pa-venstresida/
I et innlegg i avisa Ny Tid tar Marielle Leraand, som tidligere var nestleder i Rødt, til orde for at det må dannes et nytt parti på venstresida i Norge. Hun påpeker at våpenstøtte til Ukraina er det stikk motsatte av veien til fred. Hun påpeker også at ingen sender våpen fra det globale Sør, og at USA og NATO driver en livsfarlig proxy-krig mot Russland i Ukraina. Så hvor kan motstanderne av dagens militarisme samle seg i det partipolitiske Norge?
Leraand skriver at det har vært
…en massiv NATO-propaganda i norske medier og som understøtter én forestilling om denne krigen – og som Rødt ikke har tatt til orde mot. Partilederen har snarere, i den grad han faktisk har uttalt noe offentlig om denne krigen, derimot vært som et ekko av hva som kommer fra Arbeiderpartiet.
Dette er ikke det anti-krigspartiet jeg meldte meg inn i da SV svikta på landsmøtet i 2011 og gikk inn for bombinga av Libya.
Dette virker demobiliserende for en potensiell fredsbevegelse og for partiaktivister som ser at denne krigen ikke først og fremst handler om en nasjonal frigjøringskrig mot okkupanten Russland. Analysene som har kommet fra Rødt har vært nær identiske med det som har kommet fra samtlige partier i dette landet, men uten det eksplisitte«ja til våpen». Det har derfor vært meget vanskelig å overbevise noen som helst om at vi ikke også skal sende våpen, når vi jo sender «alt annet», og dette med Rødts velsignelse. Rødt har også støtta alle sanksjonene mot Russland. Det har heller ikke blitt utvist noe «skjønn» i hvordan retorikken og analysen som partiet har fronta, har inngått som del i den krigspropagandaen vi utsettes for dag ut og dag inn.
Rødts to nye forslag
Marielle Leraand skriver at det var to forslag fra Rødt i det siste som har fått henne til å miste hået om at Rødt kan korrigere denne kursen:
Det første forslaget fra Rødts side, var å sette ned et «Spesialtribunal for aggresjonsforbrytelser mot Ukraina». Et forslag som peker på Russland og Putin som ansvarlige for noe helt særegent og som vi absolutt ikke har sett lignende til – derfor trengs det et eget «tribunal» utenfor den internasjonale straffedomstolen.
Dette forslaget ble rost i hovedstrømsmediene. Selvsagt. Endelig er Rødt på godfot med alle de andre partiene. Og det var kanskje også en del av poenget? Å bli så stuerene og spiselige at partiet kan spise seg inn mot regjeringsposisjoner? At partiet samtidig fjerner seg helt tydelig fra den globale venstresida, er nok ikke med i dette regnskapet –det var tydeligvis ikke så viktig.
Rødt svikter fundamentalt når det gjelder.
Det andre forslaget som kom fra Rødt, er verre, og mer avgjørende. Bjørnar Moxnes uttalte til Klassekampen 6. februar: «Vår vedtatte politikk er i dag å ikke støtte norske våpenleveranser, men vi har ikke gått inn for noen våpenembargo mot Ukraina. Vi er for at samme beløp gis som økonomisk støtte som Ukraina kan disponere til humanitære og militære formål, slik de selv ønsker.»
Dette betyr at Rødt i praksis allerede sier et «ja til våpenstøtte». Så lenge den ukrainske regjeringa selv kjøper våpnene, riktignok. Så hva er da poenget med å opprettholde et «nei til våpenstøtte» -vedtak på kommende landsmøte? Man må gjerne kjempe for dette, men slik jeg ser det har denne kampen ingen som helst betydning lenger. For partiet mener fortsatt at det skal pøses inn enorme summer som «frie midler» til den ukrainske regjeringa, som denne regjeringa kan bruke helt fritt til å kjøpe våpen for.
Svikter kampen for fred
Den tidligere nestlederen i Rødt mener at partiet nå svikter kampen for fred. Hun skriver i konklusjonen:
Vi trenger en fredsstemme i offentligheten, som legger et hovedfokus på krigsmotstand nå når krigen er som farligst. Det står mellom stormakter og kan utvikle seg til en ny verdenskrig.
Og er dette partiet Rødt?
Svaret mitt på dette spørsmålet er: nei. Dessverre.Jeg meldte meg over til Rødt i 2011 etter landsmøtet i SVs katastrofale «ja» til at Norge skulle sende bombefly til Libya. Og 12 år seinere står jeg i den situasjonen at mitt parti Rødt viser at det svikter fundamentalt når det gjelder.
Så et nytt parti?
Svaret mitt er: ja, det er dessverre nødvendig.
Hele artikkelen til Marielle Leraand kan leses her.
NB:
steigan.no er ikke knyttet til noe parti og er heller ikke del av noen partistiftende bevegelse. Vi er en uavhengig og kritisk nettavis som driver gravende journalistikk og formidler nyheter og analyse du ikke får i andre medier.
Red.
Vær på vakt: Moderna ruller ut en ny mRNA-«vaksine»
Av red. PSt - 10. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/vaer-pa-vakt-moderna-ruller-ut-en-ny-mrna-vaksine/
Et nytt mRNA-skudd er på vei nedover rullebanen og kan være tilgjengelig så snart som høsten 2023. Denne gangen er det ikke for å sikte mot SARS-CoV-2, men snarere mot respiratorisk syncytialvirus (RSV), et patogen som vanligvis forårsaker mild forkjølelse. Dette skriver Joseph Mercola.
Pfizer og Moderna kjemper om å bringe RSV-skuddene sine først til markedet, og Moderna har akkurat kommet et skritt nærmere med mRNA-1345. U.S. Food and Drug Administration (FDA) ga den eksperimentelle «vaksinen» hurtiggodkjenning i august 2021. Nå har Modernas mRNA RSV-sprøyte blitt gitt Breakthrough Therapy-betegnelse, som muliggjør raskere utvikling og en fremskyndet evalueringsperiode.
WEF advarer mot «trippeldemi»
Og sjølsagt er milliardærklubben World Economic Forum på banen for å skape mest mulig global frykt og et tilsvarende gunstig investeringsklima for sine medlemmer.
Noen har kanskje sett RSV skape overskrifter oftere enn vanlig denne vinteren – i takt med mRNA-skuddene som snart blir utgitt for å redde oss alle fra det. I november 2022 advarte World Economic Forum (WEF) at RSV kunne forårsake en «trippeldemi» sammen med COVID-19 og influensa.
De rapporterte at antall tilfeller av RSV økte i USA og Canada, fordi barn ikke ble utsatt for denne og andre vanlige infeksjoner under COVID-19-lockdown. De amerikanske sentrene for sykdomskontroll og forebygging advarte også:
«CDC-overvåking har vist en økning i RSV-forekomster og RSV-assosierte akuttmottaksbesøk og sykehusinnleggelser i flere amerikanske regioner, med noen regioner som nærmer seg sesongmessige toppnivåer. Klinikere og helsepersonell bør være oppmerksomme på økningen i luftveisvirus, inkludert RSV.»
Likevel er RSV vanligvis ikke alvorlig; de fleste blir friske av seg selv i løpet av en uke eller to. Selv om det kan føre til alvorlig sykdom, inkludert bronkitt og lungebetennelse, hos spedbarn yngre enn 1 år og eldre voksne, har nesten alle barn hatt en RSV-infeksjon innen toårsdagen – og de fleste kommer seg helt fint fra det.
Vi så fra Operation Warp Speed hvordan farmasøytiske selskaper og myndigheter har skrytt av hvor raskt de kan få godkjent nye skudd. Og RSV-skuddet er ikke annerledes. På dette tidspunktet virker den obligatoriske RSV-propagandaen perfekt timet til å øke med den kommende lanseringa av et nytt RSV-stikk.
FDA ga Modernas mRNA-1345 Breakthrough Therapy-betegnelse basert på en fase 3-studie som involverte 37 000 voksne i alderen 60 år og eldre. mRNA RSV-skuddet hadde en rapportert effekt på 83,7 % mot RSV-assosiert sykdom i nedre luftveier. Moderna planlegger å søke om FDA-godkjenning av mRNA-1345 i første halvdel av 2023.
Sprøyten skulle i utgangspunktet være beregnet på voksne i alderen 60 år og over, men Moderna tester også sitt mRNA RSV-skudd hos barn via en pågående fase 1-studie. «Med denne betegnelsen ser vi frem til produktive samtaler med FDA i håp om at bringer vår RSV-vaksinekandidat for eldre voksne til markedet trygt og raskt,» sa Moderna-sjef Stéphane Bancel.
Modernas RSV-skudd bruker samme lipid-nanopartikkel som COVID-19-injeksjonen. Den primære forskjellen mellom de to skuddene er kodingen av mRNA. I RSV-skuddet koder mRNA for et prefusjon F-glykoprotein. Prefusion F-protein er et protein som hjelper RSV-virusets inn i cellene dine og er kjent for å fremkalle en nøytraliserende motreaksjon.
Under normale omstendigheter er det vanskelig å forestille seg at en RSV-vaksine bygget på en ny mRNA-plattform blir raskt utviklet, men vi er ikke lenger i normale tider. Utrullingen av mRNA COVID-19-skudd har, som forutsagt, banet vei for et hvilket som helst antall nye mRNA-baserte injeksjoner som går rett til menneskelige forsøk. RSV er bare begynnelsen.
Moderna har 48 mRNA-skuddprogrammer på gang På WEFs Davos Agenda 2022, på en økt med tittelen «COVID-19: Hva er det neste?» var Bancel åpen om Modernas planer om å kombinere flere skudd, for eksempel et COVID-19-skudd, et influensasprøyte og RSV-sprøyte i én injeksjon. Den skal komme i 2023. Han sa:
«Den andre saka vi jobber med i 2023 er hvordan vi skal gjøre det mulig fra et samfunnsmessig ståsted at folk vil ønske å bli vaksinert?
Og vi skal gjøre dette ved å utarbeide kombinasjoner, vi jobber med influensavaksine, vi jobber med en RSV-vaksine, og målet vårt er å kunne ha en enkelt årlig booster, slik at vi ikke får problemer med at folk ikke ønsker å få to til tre sprøyter om vinteren, men de får én dose, hvor de får en booster for korona, og en booster for influensa og RSV, for å sikre at folk får vaksinen sin. «
Den farmasøytiske industrien har festet grepet om menneskeheten, godt hjulpet av mediene og den politiske kasten. Korona var bare forspillet.
Hvordan et nettverk av nazipropagandister bidro til å legge grunnlaget for krigen i Ukraina
Av skribent - 10. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/hvordan-et-nettverk-av-nazipropagandister-bidro-til-a-legge-grunnlaget-for-krigen-i-ukraina/
Av Evan Reif, 3. februar 2023
«Historie er ikke hva som skjedde, men historiene om hva som skjedde og leksjonene disse historiene inkluderer. Selve utvalget av hvilke historier som skal læres i et samfunn, former vårt syn på hvordan det som ble til, og i sin tur hva vi forstår som mulig. Dette valget av hvilken historie som skal undervises, kan aldri være «nøytralt» eller «objektivt». De som velger, enten ved å følge en bestemt agenda eller styres av skjulte fordommer, tjener sine interesser. Deres interesser kan være å fortsette denne verden slik den nå står eller å lage en ny verden. (Professor i historie, Howard Zinn, 1922-2010)
I kjølvannet av andre verdenskrig ble mange av arkitektene bak historiens verste grusomheter reddet og beskyttet av amerikansk etterretning. Den åpenbare rollen til nazistiske forskere som Wernher von Braun (som personlig overvåket tortur og drap på slavearbeidere) i USAs romprogram og vesttysk industri, har vært allment kjent i flere tiår.
I de senere år har slutten på den kalde krigen ført til avsløringer om at CIAs «gladiatorer» som Jaroslav Stetsko og Licio Gelli, har påvirket verdens politiske utvikling med alle nødvendige midler. Fra Tyskland og Italia til Japan og Sør-Korea, er det nå en enorm samling av bevis som beviser eksistensen av store, velfinansierte nettverk av fascistiske terrorister som ikke nølte med å bruke vold for å sikre etterlevelse fra verdens «frie» mennesker.
Men det som er mindre kjent er at tusenvis av fascistiske og antikommunistiske akademikere også ble reddet og næret av USA for å føre en ideologisk krig mot kommunismen. Disse revisjonistiske historikerne tilbrakte flere tiår med å arbeide i skyggen av den akademiske pressen til Sovjetunionens fall tillot dem å komme hjem og til slutt omskrive historien til deres smak. Etter flere tiår med innsats kan vi nå se resultatene av deres arbeid, frøene som ble plantet for 70 år siden, bærer endelig sin forgiftede frukt.
Frøene blir sådd
«Denne kampen krever hensynsløs og energisk handling mot bolsjevikiske agitatorer, geriljasoldater, sabotører og jøder, og total eliminering av all aktiv eller passiv motstand» – Franz Halder, Retningslinjer for troppenes oppførsel i Russland
En av de første og viktigste av disse historikerne var ikke historiker i det hele tatt.
Franz Halder var en karriereoffiser i staben, som begynte med Reichswehr i første verdenskrig. Han ble med i nazistpartiet i 1933, og hans nære personlige vennskap med Hitler hjalp ham med å klatre i gradene veldig raskt. I 1938 ble han utnevnt til generalstabssjef for Oberkommando des Heeres (OKH), noe som gjorde Halder til planleggingssjef for hele den tyske hæren og nestkommanderende, etter der Führer. Ingen ordre kunne forlate OKHs hovedkvarter uten godkjenning og underskrift fra Franz Halder. Det betyr at Halder ikke bare var fullt klar over regimets forbrytelser, men at han planla de fleste av dem.
Fra og med invasjonen av Polen i 1939, autoriserte Halder personlig likvideringen av «uønskede» som jøder, polakker og kommunister. Hans kontor var ansvarlig for den beryktede kommissærordren og Barbarossa-dekretet, som tillot nazistiske soldater å henrette sivile etter eget ønske og uten konsekvenser. Disse ordrene førte til at millioner i Sovjetunionen til slutt døde, både gjennom deportasjon til leirer og gjennom brutale represalier i okkuperte områder.
«Kollektive drastiske tiltak vil umiddelbart bli iverksatt mot lokalsamfunn hvorfra forræderske eller lumske angrep mot Wehrmacht blir lansert, på ordre fra en offiser med rang, minst som bataljonssjef og oppover, dersom omstendighetene ikke tillater en rask pågripelse av individuelle skyldige.» –Dekret om jurisdiksjonen til unntakstilstand og om spesielle tiltak av troppene (aka Barbarossa-dekretet), 13. mai 1941.
Under «sikkerhetskrigføringens» eufemisme, utslettet nazistene hele landsbyer og byer på okkupert territorium. Avhengig av tid og sted ble dette gjort gjennom metoder som spenner fra skudd og fakler til tortur, voldtekt og plyndring. Resultatet var alltid det samme. Enhver bosetning som kan ha hatt påståtte partisaner ble fullstendig avfolket for hver mann, kvinne og barn.
Alt i alt ble minst 20 millioner sovjetiske sivile drept av nazistene, men noen russiske forskere anslår at det sanne antallet er minst det dobbelte.
En gutt tvunget til å posere med likene av familien sin før han ble henrettet av Wehrmacht, Zborov, Ukraina, 1941. [Kilde: bund.bindesarchive.de]
Halder var en fullendt fagperson; Han produserte en flom av dokumenter i flere uker, skrev og omskrev dem for å sikre at språket var så presist og entydig som mulig. Han var vellykket, da hans ordrer ble brukt som tunge bevis mot nazistregimet i Nürnberg-rettssakene, og selv i dag er de spesifikt sitert som den slags kriminelle ordrer som soldater må nekte å utføre.
De allierte anså Halders ordre som så forkastelige at nazister som Hermann Hoth og Wilhelm von Leeb ble dømt for forbrytelser mot menneskeheten, bare for å overføre dem til sine underordnede. Mange lavere rangerte nazister ble hengt for å følge Halders ordre i Sovjetunionen. Til tross for dette fikk Halder overhodet ingen konsekvenser for å utstede dem.
Etter at Halder overga seg til den amerikanske hæren, nektet USA å stille ham for retten i Nürnberg. I stedet sto han bare overfor en mindre rettssak for å ha «hjulpet naziregimet» i en tysk domstol. Han nektet enhver kjennskap til forbrytelsene som bar hans bokstavelige signatur og ble funnet ikke skyldig. Etter krigen levde han et komfortabelt liv som forfatter, kommentator og «historisk konsulent» for U.S. Army Center of Military History (CMH).
Den gamle fascisten ble reddet fra galgen for å tjene som sjefplanlegger for en ny krig. Halder planla ikke lenger store slag og utryddelse av raser, men han forble i forkant av krigen mot det Halder kalte «jøde-bolsjevismen», et begrep han lærte av sin elskede fører.
Halders jobb var å rehabilitere nazismen til fordel for sine nye amerikanske beskyttere. Hvis nazistene kunne bli ideologisk skilt fra det tyske folket og den tyske hæren, kunne Amerika bruke de mest nyttige av Hitlers soldater i sin krig mot Sovjetunionen, uten å vekke mistanke. Halder overvåket et team på 700 tidligere Wehrmacht-offiserer og satte bevisst i gang med å omskrive historien for å presentere bildet av en ren Wehrmacht og et tysk folk uvitende om nazistisk brutalitet. Hans stedfortreder var CIA-agenten Adolf Heusinger, en nazistisk krigsforbryter som i vesentlig grad var ansvarlig for planleggingen av de endeløse massakrene med «sikkerhetskrigføring», og som senere var kommandør for både den tyske hæren og NATO.
Heusinger møter forsvarsminister Robert S. McNamara i 1964. [Kilde: upload.wikimedia.org]
Gjennom manipulasjon, fabrikasjon og utbredt sensur, skapte Halder og Heusinger en komplett fortelling om seg selv og Wehrmacht som briljante, edle og hederlige ofre for den gale Hitler, snarere enn monstrene som slaktet et kontinent.
Halder og Heusinger publiserte store mengder av fantastiske løgner med United States Armys Center of Military History, CMH, og sa at Wehrmacht ikke begikk noen forbrytelser på østfronten. Ifølge Halder og Heusinger satte nazistene opp markeder og kulturhus for å kjøpe mat fra lokale bønder og holde dansetilstelninger og sosiale arrangementer for takknemlige mennesker. Halder og Heusinger nevner bare kort problemer i øst, og sier at de ble utført av «jødisk-bolsjevikiske» NKVD-infiltratører i stedet for den edle Wehrmacht.
Ingenting av dette kunne ha vært lenger fra sannheten. Under utvetydige ordrer fra den tyske overkommandoen, OKH, var Wehrmacht direkte ansvarlig for undertrykkelsen og utryddelsen av et helt kontinent som en del av Generalplan Ost. Hver bit av Øst-Europa skulle plukkes ren både av og til fordel for Wehrmacht, og soldatene gjorde sin plikt.
Det primære våpenet var sult. Wehrmacht opprettholdt seg fra de erobrede landene, og trakk veksler på både ressurser og arbeidskraft i enorme mengder. Brutale rekvisisjonsprogrammer for korn og kjøtt drepte millioner, mens resten slet med å mate sine nazistiske overherrer, med en daglig rasjon på 420 kalorier. I planleggingsfasen for Operasjon Barbarossa konkluderte nazistene med at krigen bare kunne vinnes hvis hele Wehrmacht ble matet fra sovjetisk land, innen det tredje året. I 1944 rekvirerte nazistene mer enn 5 millioner tonn korn og 10,6 millioner tonn andre matvarer fra okkupert territorium, hvorav 80% ble konsumert av Wehrmacht.
IG Farben (nå kalt BASF) fabrikk i Auschwitz underleir, Monowitz. [Kilde: upload.wikimedia.org]
Slaver bygger et kraftverk for Steyr-Daimler-Puch i Mauthausen. [Kilde: Mauthausen-memorial.org]
Slaver på en BMW-fabrikk i Dachau. [Kilde: bmwgroup.com]
Slaver på en Continental gummifabrikk. [Kilde: timesofisrael.com]
Nazistene trengte mer enn bare mat for å erobre verden. De trengte også våpen og utstyr. For dette mønstret Tyskland sin verdensberømte industrielle makt. De beryktede konsentrasjonsleirene inneholdt massive fabrikk- og arbeidskomplekser hvor millioner av slaver måtte jobbe seg til døde, og bygde våpnene og utstyret Wehrmacht brukte til å underlegge seg dem. Gitt omfanget av kontraktene, holdt svært få tyske selskaper hendene rene, og selv de skitneste beholdt alle blodpengene sine etter krigen.
De to elementene hadde et nesten perfekt symbiotisk forhold. Tysk kapital tjente hærens interesser, og hæren tjente kapitalens interesser. Da nazistene erobret, tok de slaver for å bygge flere våpen, som deretter ville bli brukt til å erobre og ta flere slaver. Det tohodede monsteret utnyttet erobret land med en slik brutal effektivitet at nazistiske generaler og økonomiske planleggere fryktet å gå tom for slaver.
«Når vi skyter jødene i hjel, lar krigsfangene dø, utsetter betydelige deler av bybefolkningen for sult, og i det kommende året også mister en del av befolkningen på landsbygda til sult, gjenstår spørsmålet å bli besvart: Hvem skal egentlig produsere økonomisk verdi?» – Generalmajor Hans Leykauf
Til tross for det enorme omfanget av hans forbrytelser, var Halders politiske klesvask vilt vellykket; Det var ikke før etter Sovjetunionens fall at noen vestlig historiker stilte spørsmål ved hans løgner.
Selv velmenende forskere ble fanget av Halders felle. Halder nøt spesiell status, og ga ut informasjon til bare de mest privilegerte journalistene og historikerne. Med legitimiteten som ble gitt av hans tittel, tilgang til informasjon og støtte fra amerikanske myndigheter, ble Halders Center of Military History, ansett som en kilde av gullstandard for akademiske historikere, og deres informasjon var svært ettertraktet. Halder brukte dette til å nøye undersøke hvem han ga ut informasjon til, slik at han fikk maksimal effekt.
Fra 1955 til 1991 ble hans arbeider sitert minst 700 ganger i akademiske publikasjoner, spesielt av professorer og forskere i vestlige militære akademier. Siden vestlige historikere ble tvunget til å drikke fra Halders brønn, ga de giften videre til sine studenter, og derfra jobbet løgnene seg inn i den offentlige bevisstheten. Til slutt ble nazistisk propaganda hvitvasket til «sannhet» gjennom enkel gjentakelse og nøye kontroll av kilder.
Selv om tilgangen til sovjetiske arkiver har ført til økende motstand mot denne propagandaen, lener noen historikere, som Timothy Snyder fra Yale University, seg fortsatt tungt på, eller resirkulerer Halders ideer for å støtte det som er kjent som teorien om «dobbelt folkemord». Skapt av baltiske nynazister for å skjule sitt engasjement i Holocaust og utbredte samarbeid med nazistregimet, vansmektet denne teorien i mørket til Snyder brakte den inn i mainstream med «Bloodlands». Selv 70 år etter utgivelsen er Halders gift fortsatt et sentralt element i forsøkene på å fremstille Den røde armé som ikke noe annet enn villmenn, og dermed få nazistene til å virke tamme.
Hæren visste at Halder ikke publiserte annet enn apologia, forsvar for Wehrmacht, men det var poenget. Halder ble i Hæren i flere tiår og ble ofte belønnet for en godt utført jobb. Han ble til og med gitt en medalje for fortjenstfull sivil tjeneste i 1961, til ære for hans utrettelige tjeneste i årsaken til folkemordfornektelse.
«Det er nødvendig å eliminere de røde undermenneskene, sammen med deres Kreml-diktatorer. Det tyske folk vil måtte fullføre den største oppgaven i sin historie, og verden vil høre at denne oppgaven vil bli fullført til slutten». Wehrmacht Messages for the troops, № 112, June 1941
Den fruktbare jorda
– I øst har jeg tenkt å plyndre og plyndre effektivt. Alt som kan være egnet for tyskerne i øst, bør hentes ut og bringes til Tyskland umiddelbart.
Etter flere tiår med kamp i mørket, skapte Sovjetunionens fall en gylden mulighet for fascistiske akademikere. Da tidligere sovjetiske professorer dro, pensjonerte seg eller fikk sparken på det urolige 1990-tallet, sto en hel generasjon fascistiske akademikere oppfostret i Vesten, klar til å erstatte dem.
Overdådig finansierte privatskoler dukket opp over hele den tidligere Warszawapakten, bemannet med fascistprofessorer fra Canada, Australia og USA, som hadde brukt flere tiår på å rehabilitere sine nazi-kollaboratørforgjengere.
Med nesten ubegrenset økonomisk støtte fra NATO og et svimlende utvalg av tilknyttede frivillige organisasjoner, kunne fascistene nå omskrive historien etter eget ønske og trene en hel generasjon nye soldater i deres ideologiske krig.
Som et eksempel på dette kan vi fokusere på liv og virke til den uavhengige krigskorrespondenten, Illia Ponomarenko, i Kiev. Gjennom ham kan vi se noen av tannhjulene i maskinen.
Illia ble født i byen Volnovakha i Donetsk oblast, i Russland. Deretter en del av Ukraina, denne byen på rundt 20.000 mennesker er ca. 40 miles nord for Mariupol og Azovhavet.
Illia Ponomarenko [Kilde: kyivindependent.com]
Grunnlagt i 1881 som en stasjon for det som var kjent som «Katarinas jernbane», et stort jernbaneprosjekt posthumt oppkalt etter den lenge regjerende keiserinne, hadde stort sett siden vært ubetydelig. Illia flyttet til slutt sørover for å gå på college i Mariupol, den industrielle havnebyen som dannet ryggraden i regionens økonomi.
Mariupol og området rundt har ofte blitt feid inn i Ukrainas turbulente historie. Regionen var et viktig brennpunkt i den russiske borgerkrigen og skiftet hender mange ganger i kampene mellom Den røde armé, tsaristiske styrker, Makhnos banditter og sentralmaktene, før den ble gjenerobret av sovjetiske styrker i 1920.
I de følgende tiårene så regionen en eksplosjon i økonomisk utvikling på grunn av sin strategiske posisjon ved Azovhavet, bare en kort fergetur fra Sovjetunionens rikeste jerngruver. Mest bemerkelsesverdig var det nå berømte Azovstal stålverket, en kronjuvel av Stalins første femårsplan. Grunnlaget ble lagt for anlegget i 1930, og i 1933 produserte Azovstal sitt første stykke av støpejern. Produksjonen økte raskt, og i 1939 satte anlegget verdensrekord ved å produsere 1.614 tonn råjern på en enkelt dag.
Da nazistene kom for å slavebinde Ukraina, sto Mariupol og Azovstal resolutt. Anlegget produserte panser for T-34-stridsvogner inntil den bitre slutten med de siste arbeiderne som ble evakuert samme dag som nazistene erobret byen. Da de dro, ødela arbeiderne masovnene og kraftverkene for å nekte fienden stålverket. Azovstal falt under kontroll av Krupp, men gjentatt sabotasje fra sovjetiske partisaner holdt fabrikken ute av drift til 1945.
Mer enn 6000 Azovstal-arbeidere kjempet mot nazistene som partisaner eller soldater fra Den røde armé. Flere hundre ble dekorert for tapperhet, med åtte av dem som ble tildelt Helt av Sovjetunionen, den høyest mulige utmerkelsen for en soldat i Den røde Armé. Dessverre betalte hundrevis den ultimate prisen i krigen mot fascismen. Et monument ble reist til ære for dem utenfor anlegget som har fått lov til å smuldre opp av Maidan-regimet, uten tvil skamfull over hva det representerer.
Selv denne store og kostbare seieren førte bare til en utsettelse for Mariupol. Folket i Mariupol levde i flere tiår i fred og velstand, lykkelig uvitende om hva som skulle komme. I 1991, mindre enn 50 år etter seieren i 1945, kom monstrene tilbake for igjen å herje Ukraina og dets folk.
I 1990, etter et tiår med økonomisk sabotasje og på randen av sammenbrudd, var Human Development Index i Sovjetunionen den 25. høyest i verden, på .920. Etter kollapsen ett år senere skulle den aldri mer bli så høy.
I 2019, det siste året data ble publisert før krigen, rangerte Russland på 52. plass. Langt fra velstanden lovet dem av Vesten, gjorde fire år med Maidan-styre situasjonen enda verre i Ukraina, som falt fra 83. i 2014 til 88. plass, under Sri Lanka, Mexico og Albania. Iran og Cuba, knust under beleirings-krigen som USA eufemistisk kaller sanksjoner, gir fortsatt en bedre levestandard for sine folk.
Ingen av de tidligere sovjetrepublikkene har kommet seg til 1990-nivå per 2022. Selv da Sovjetunionen var måneder fra oppløsning, hadde sovjetiske borgere mer velstand enn de har hatt siden deres «frigjøring». Deres rikdom og sikkerhet forsvant ikke inn i eteren; snarere ble den stjålet av de samme vestlige kapitalistene som plyndret landet en gang før.
Det er lett å se disse tallene som enkle abstraksjoner, mål på en enorm og nesten uforståelig økonomisk maskin, men akkurat som det var på 1940-tallet, var denne kampanjen med systematisk plyndring dødelig. Fagfellevurderte studier har funnet minst fem millioner overtallige dødsfall fra sult, mangel på medisinsk behandling, narkotikamisbruk og berøvelse, bare i Russland, fra 1991 til 2001. Når resten av de tidligere sovjetrepublikkene legges til, overstiger slakterens regning lett Holocausts.
En mindreårig Kyiv-prostituert ved navn Natasha hviler etter å ha blitt slått av halliken sin, 2017. [Kilde: thesun.ie]
Hadde dette skjedd noe annet sted, eller blitt begått av noen andre, ville det blitt kalt hva det var: folkemord. Å vokse opp midt i ødeleggelsene forårsaket av den uhemmede brutaliteten til den «regelbaserte internasjonale orden,» gjør bare Ponomarenkos fremtidige samarbeid enda mer sjokkerende.
Ponomarenko flyttet til Mariupol for å gå på college ved Mariupol State University i 2010. Til tross for det uskyldige navnet ble denne høgskolen grunnlagt i 1991 med tilskudd fra USAID og George Soros, og mottar fortsatt i dag betydelig finansiering fra USA og EU. Kollegiets linje er utilslørt pro-NATO, professorene reiser til NATO-hovedkvarteret, og universitetet annonserer stolt sine forbindelser til DC-baserte atlantisistiske tenketanker.
En av Ponomarenkos professorer, Lydia Sjevtsjenko (nummer to fra høyre), ved NATO-hovedkvarteret. Kilde: en.mdu.in.ua]
Mariupol State University er ikke unikt. Universiteter som det dukket opp over hele østblokken, fylt med kontanter fra både vestlige regjeringer og deres proxy-tenketanker. Den Soros-støttede Open Society Foundation var en spesielt viktig kanal for dette. Ikke bare skapte Soros mange nye universiteter i hele østblokken, men gikk til og med så langt som å produsere nye lærebøker for grunnskoler og videregående skoler i regionen. Hans skoler teller presidenter, parlamentsmedlemmer og utallige lavere byråkrater blant sine alumner.
Alt dette er i tjeneste for hans krig mot kommunismen, som han har ført siden minst 1970-tallet, med både offisiell og uoffisiell statsstøtte. Ironien i at den glupske antikommunisten George Soros blir kalt kommunist av høyresiden er spesielt skarp, særlig ettersom Soros personlig har hatt stor nytte av å plyndre det tidligere Sovjetunionen.
Ponomarenko ble uteksaminert i 2014, akkurat i tide til å bli feid opp av neste storm som traff Ukraina.
Den blodige høsten
«Tilsynelatende tillater noen særheter i menneskets natur selv de mest ubeskrivelige onde handlinger å bli banale i løpet av få minutter, forutsatt at de forekommer langt nok unna til ikke å utgjøre noen personlig trussel.» – Iris Chang
Fortellingen vi selger om Maidan-kuppet i 2014 er enkel. Vi blir fortalt at demonstrantene reiste seg med nesten universell støtte for å frigjøre seg fra åket til det illegitime, utskjelte Viktor Janukovitsjs Regionenes Parti, og dermed russisk kontroll. Etter dette, sier de, var overgangen ren og ordentlig, problemene i øst oppsto bare på grunn av russisk infiltrasjon og alle sanne ukrainere sto bak det nye regimet. Den dag i dag fastholder Maidan-regimet heftig at konflikten i Ukraina ikke er en borgerkrig, men snarere en utenlandsk invasjon som har pågått i åtte år.
Hvis du lytter hardt nok, kan du nesten høre ekkoet av Franz Halder og Adolf Heusinger i den godkjente Maidan-fortellingen, og jeg tror ikke dette er tilfeldig. Akkurat som det var da, kunne fantasien skapt av NATOs propaganda ikke være lenger fra sannheten. Maidan hadde aldri universell støtte, og prosessen med å bringe landet på hælene var en lang, blodig affære.
Til tross for den ukrainske regjeringens insistering på det motsatte, er konflikten en borgerkrig etter enhver rimelig definisjon, separatistene var ukrainske statsborgere nesten uten unntak, og de begynte å kjempe for å forsvare en legitimt valgt ukrainsk regjering. Det meste av utenlandsk støtte lå fast bak Maidan, ikke Janukovitsj og separatistene. Helt fra begynnelsen av Maidan hadde grupper som Mamuka Mamulashvilis USA-støttede Georgian Legion, leiesoldater på bakken for å eskalere en fredelig protest til et blodig kupp.
Mange av militssoldatene var medlemmer av den ukrainske hæren, som hoppet av da de ble beordret til å skyte familie, venner og andre ukrainere i Donbas. NATO-analytikere anslår at 70% av den ukrainske hæren deserterte eller hoppet av i stedet for å drepe for Maidan-regimet, og de tok våpnene med seg, et faktum som setter enda en spiker i kista for Maidan-fortellingen om utenlandske infiltratører.
Fortellingen om en utenlandsk invasjon, snarere enn borgerkrig, er spesielt viktig for Maidan-regimet. Hvis vi aksepterer at dette er en borgerkrig, må vi spørre hvorfor denne såkalte «nasjonalistiske» regjeringen dreper så mange ukrainere i Donbass med sin daglige beskytning av boligområder, skoler, sykehus og andre sivile mål. Det ville være umulig å rettferdiggjøre å kalle dem nasjonalister, enn si frigjørere, med blodet til så mange ukrainere på hendene.
Løsningen på denne motsetningen er enkel. Hvis du fratar folket i Donbass deres identitet og historie som ukrainere, blir det mye lettere å akseptere deres utslettelse. I ideologien til «Ukrainas helter» Jaroslav Stetsko og Stepan Bandera, grunnleggende for det ukrainske ytre høyre, er det bare en galisier som er en ekte ukrainer. Størstedelen av nasjonens folk er såkalte «Moskals» og «Asiatics,» uverdige til å leve i det galisiske riket.
Det faktum at Galicia hadde vært en del av Polen eller Østerrike, ikke Ukraina, i mer enn et årtusen, blir ganske enkelt ignorert til fordel for deres forvirrede fantasi om hvordan de, og de alene, er sanne ukrainere i kraft av noe gammelt vikingblod.
Da som nå gjør ideologien det enkelt for galisiske fascister å rettferdiggjøre å drepe ukrainere i tusenvis.
Da Maidan-protestene begynte i 2014, dukket det opp motprotester over hele landet, med tusenvis av ukrainere som tok til gatene til støtte for den demokratisk valgte regjeringen til Viktor Janukovitsj og Regionenes Parti. Etter hvert som Maidan ble stadig mer voldelig under påvirkning av ytre høyre, nektet anti-Maidan demonstrantene å la seg skremme og kjempet tilbake. Til slutt samlet de seg i militser hentet fra det store utvalget av anti-Maidan aktivister, og motstanden ble mye mer organisert.
I frykt for en kontrarevolusjon, opprettet den ikke-valgte regjeringen til USAs håndplukkede Arseniy Yatsenyuk politiet, Special Tasks Patrol (STP), som nesten utelukkende ble hentet fra nynazistene som angrep Ukraina og gitt vidtrekkende fullmakter til å anholde og drepe ukrainere.
Den mest kjente av dem var Azov-bataljonen. Lenge før deres kyniske omprofilering i kjølvannet av den russiske invasjonen i 2022, var Azov-bataljonen i 2014 en åpent nynazistisk milits. Soldatene Illia Ponomarenko regner som våpenbrødre, marsjerte under samme flagg som deres forfedre gjorde på 1940-tallet.
Det beryktede bildet av Azov tatt av nynazistiske Oleg Penya (bakerste rad, mellom Azov og Swastika flagg) i 2014. [Kilde: cassad-eng.livejournal.com]
Historiens ekko er lett å høre fra Azov. Opprinnelig kalt «Ukraina-patrioten», ble organisasjonen grunnlagt i 2005 av Andrei Belitsky, som en koalisjon av flere nynazistiske Kharkiv-grupper, som Tryzub (den væpnede fløyen av CIA-agenten og nazikollaboratøren Slava Stetskos Congress of Ukrainian Nationalists), og UNA-UNSO (ledet av sønnen til CIA-kommandosoldat og Holocaust-gjerningsmann Roman Shukhevych), og fylt med soldater fra Ukrainas store høyreekstreme gjenger av fotballpøbler.
I sine formative år jobbet Ukraina-patrioten som håndhevere for mafiakongen Arsen Avakov, som ble opphøyet til innenriksminister etter Maidan. Avakov trakk i trådene for å få løytnant Belitsky ut av fengselet for å ha slått en rivaliserende gangster i hjel, og den talentfulle unge nazisten ble utpekt til å sette separatistene på plass.
Andryi Biletsky taler på en Patriot of Ukraine konferanse, 2008. [Kilde: 24tv.ua]
I Mariupol ble sirkelen i sagaen sluttet, og verden fikk se med egne øyne hva Halder og Heusinger brukte så lang tid på å planlegge.
Etter måneder med protester startet kampene i Mariupol i mai 2014. Ifølge den ukrainske versjonen av hendelsene, den 3. mai, nærmet russiske infiltratører seg en kontrollpost i byen med mat til vaktene fylt med sovepiller, og tok deretter soldatene og våpnene deres etter at de var satt ut av spill. Denne fantasien dekker sannsynligvis over sannheten: Soldatene overga seg ganske enkelt. Separatister satte opp barrikader i sentrum og begynte å okkupere byens administrasjonsbygninger. Situasjonen var raskt på vei ut av Maidan-regimets kontroll.
Azov var en av de første enhetene som ble sendt av regimet for å gjenerobre Mariupol, den 7. mai begynte Azov å drepe nesten umiddelbart. Azov demonterte barrikadene med makt og skjøt på mengden av ubevæpnede demonstranter som motsatte seg dem. Azov avsluttet sitt arbeid natt til 8. mai og på seiersdagen, 9. mai, startet de neste fase av oppdraget. Mens det meste av Ukraina markerte ofringen av åtte millioner ukrainere i kampen mot Azovs forfedre, markerte arvingene til Stetsko og Bandera anledningen på sin tradisjonelle måte, ved å drepe ukrainere. Det lokale politiet hoppet av da de mottok en ordre om å åpne ild mot folkemengdene, Azov nølte ikke. Seiersdagen ble til et blodbad da Azov-terrorister åpnet ild mot folkemengden.
Lokale demonstranter og politiavhoppere okkuperte det regionale politihovedkvarteret og tok politimesteren til fange i prosessen. Azov-militante forsøkte å bryte beleiringen, men da de ble møtt med væpnet motstand, ble «cyborgene» grundig beseiret. De trakk seg tilbake etter å ha lidd tap og ble tvunget til å forhandle om løslatelse av fangene. Akkurat som før, fordampet de fascistiske bøllenes overmot og dyktighet så snart deres ofre kjempet tilbake.
Azov ble beseiret den dagen, men de ble ikke ødelagt. Med støtte fra den ukrainske staten og gangsterne som i økende grad tok makten, kom Azov tilbake i juni, deres tropper styrket av utenlandske leiesoldater og en kolonne med pansrede kjøretøy. Etter at de kom under droneangrep, ble separatistene tvunget til å trekke seg tilbake og DPR-styrker ble drevet ut av Mariupol, og led 5 døde og 30 fanget. Ingen av dem kom tilbake i live.
Blant angriperne den dagen var menn som bar insigniene til U.S. Army 1. Aviation Brigade, en enhet som er ansvarlig for å trene hærens soldater i kombinerte våpenoperasjoner. Med tanke på deres deltakelse blir kilden til Azovs plutselige ferdighet med UAVer veldig tydelig.
Azov hvilte ikke på laurbærene. Sammen med resten av STP-enhetene kom Azov raskt tilbake til sine røtter som det folket i regionen en gang kjente som «straffere», og håndhevet orden med alle nødvendige midler. Det er uklart hvor mange mennesker som led i fangehullene bemannet av STP-er og SBU (ukrainsk etterretning), men kampanjen var så utbredt at selv Maidan-regimet fant dusinvis av dem skyldige i forbrytelser som gjengvoldtekt (inkludert minst ett tilfelle der 8-10 Azov-medlemmer voldtok en psykisk utviklingshemmet mann til han nesten døde), plyndring, tortur, drap, smugling og utpressing. De kan ha båret insigniene til en militær enhet, men Azov hadde endret seg lite fra deres dager som mafiamordere.
Hele tiden ble Azov næret av USA og dets NATO-allierte. Det har kommet frem bevis for CIA-trening, i hvert fall fra 2015, om ikke tidligere. Våpenhandlere skrøt åpent om overføring av panservernvåpen, og i 2017 poserte Azov på bilder med NATOs militære rådgivere.
Selv da menn som marsjerte under hakekorset, nok en gang viste seg fram ved hjemmet hans, var Illia Ponomarenko en av deres mest standhaftige støttespillere helt fra begynnelsen. Etter at COVID tvang ham til å avlyse et planlagt internship i USA, gikk Illia på jobb for NATO-finansierte aviser som Kyiv Post, og senere Kyiv Independent.
Hans utdannelse ved de NATO-finansierte skolene tjente ham godt, og han har gjort en eksemplarisk jobb med å fortsette arbeidet som Franz Halder og Adolf Heusinger startet for så mange år siden, ved nok en gang å rehabilitere de fascistiske drapsmennene som slaktet ukrainere. Han har nå millioner av følgere på Twitter, og gjør rutinemessig opptredener på vanlige vestlige nyheter, som BBC, CNN og Fox News. Hans år med å bære vann for sine nazistiske venner har endelig lønnet seg, Illia gikk fra å bare være på rett sted til rett tid, til en integrert del i maskinen.
Det vi ser i dag i Ukraina er ingen tilfeldighet: Det er en syv tiår gammel plan, fremdeles på vei. Helt fra begynnelsen har USA og NATO arbeidet for å rehabilitere arven fra fascismen slik at den kan brukes som et våpen. Disse nettverkene er ikke bare i Ukraina; De har grener over hele verden. Azov-militante ble til og med sett på protester i Hong Kong, den siste fronten i USAs skjulte krig. Heldigvis forhindret kinesiske myndigheter byen fra å lide samme skjebne som Mariupol.
Azov-medlemmer i Hong Kong. [Kilde: scmp.com]
Frøene til denne konflikten ble ikke plantet i 2014, og heller ikke i 1991. Snarere ble de sådd den 22. juni 1941, da nazistiske tropper først strømmet over grensen som en del av Franz Halders Operasjon Barbarossa. Etter fire lange år og titalls millioner døde, absorberte USA de «beste og skarpeste» fra Det tredje riket, og i 70 år stelte de forsiktig Halder og Heusingers avleggere og ventet på sjansen til å slå rot.
I 2014 så vi til slutt fascismens skadelige ugress komme tilbake til landet de ødela for så lenge siden, vannet igjen i elver av ukrainsk blod.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av CovertAction Magazine
How a Network of Nazi Propagandists Helped Lay the Groundwork for the War in Ukraine
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Evan Reif ble født i en liten gruveby i West-South Dakota som sønn av en gruvearbeider og en bibliotekar. Farens kamp som fagforeningsleder og lokalsamfunnets kamp mot avindustrialisering ga næring til Evans dype interesse for venstreorientert politikk. Dette, sammen med kjærligheten til historien, gjorde ham til en solid antifascist. Når han ikke skriver, forsker eller jobber liker Evan å fiske, skyte og drive med kinesisk matlaging. Evan kan nås på wharghoul@gmail.com.
Når global helse blir business
Av Ingrid Braastad - 10. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/nar-global-helse-blir-business/
Hva skjer med helse og demokrati når verdens rikeste selskaper er globale helseaktører? Da FN inngikk en samarbeidsavtale med World Economic Forum i 2019, var helse en viktig del av rammeverket. Men det startet lenge før – med Norge som en viktig brikke.
Av Ingrid Braastad.
Tre års partnerskap
Den årlige konferansen i Davos hvor verdens ledende politikere, kongelige og klodens rikeste businesstopper gjerne ankommer i privatfly, skulle vært avholdt i januar. Nå er den flyttet til slutten av mai, for mer smittefri milliardær-mingling.
Til daglig holder vertskapet for konferansen, World Economic Forum (WEF), til i Genève. Her er Norges tidligere utenriksminister Børge Brende president, i en stab på 500 ansatte. Klaus Schwab, som grunnla WEF for 51 år siden, i 1971, har ikke bare samlet verdens rikeste selskaper på et brett, men har også innflytelse på verdens statsledere.
På den andre siden av Genfersjøen, en 20 minutters kjøretur unna, ligger Verdens helseorganisasjon (WHO), som har ansvar for verdens helse i FN-familien. Da WEF i juni 2019 inngikk et strategisk partnerskap med FN – The Strategic Partnership Framework – var helse blant samarbeidsområdene. Avtalen – signert av WEFs norske president Børge Brende – påla ledere i hele FN å engasjere seg i og benytte de ulike plattformene som WEF stilte til rådighet.
«Denne strategien er et skup for de korporative lederne i Davos. Koblingen gir kontroversielle selskaper uhindret tilgang til hjertet av FN», uttalte Harris Gleckman, tidligere seniorrådgiver i FN, etter at avtalen ble inngått.
Helsesamarbeid Børge Brende, president i World Economic Forum (WEF), og FNs visegeneralsekretær, Amina J. Mohammed, undertegnet 13. juni 2019 en samarbeidsavtale mellom WEF og FN. Bak står styreleder i WEF, Klaus Schwab og FNs generalsekretær António Guterres. Foto: FN
Da WEF lanserte sin «Covid Action Platform» allerede 11. mars 2020, var det med støtte fra WHO. «Den private sektor spiller en vesentlig rolle i bekjempelsen av denne folkehelsekrisen, gjennom sin ekspertise, innovasjon og ressurser», kommenterte WHOs generaldirektør Tedros Adhanom Ghebreyesus.
Nullstillingen
Mens koronaviruset stoppet verden slik vi kjenner den, ga Klaus Schwab ut boken «Covid 19 The Great Reset». I boken skriver Schwab at han mener pandemien er et skille som han kaller B.C. og A.C. – før og etter Corona. Han hevder at vi aldri kommer tilbake til normalen, og ser samtidig pandemien som en mulighet til mer global styring og mer makt til de multinasjonale selskapene. Formuleringen «The Great Reset» – den store nullstillingen – innebærer en omforming av verdensøkonomien.
Covid-plattformen var bare starten på WEFs sterke engasjement i håndteringen av pandemien. Allerede tre måneder etter at den globale helsekrisen var erklært, tok WEF til orde for koronapass. Klaus Schwab er opptatt av digitalisering, også innen helse, der teknologiske verktøy blant annet kan sørge for overvåkning på arbeidsplassen, med for eksempel armbånd som vibrerer dersom kollegaer er for nær hverandre, eller en sensor som piper hvis munnbindet ikke er korrekt plassert.
Schwabs partnere
Blant de store internasjonale selskapene i Schwabs WEF-stall, kalt partnere, er Pfizer. Etter å ha brettet opp ermet det siste året, har de fleste stiftet et nært bekjentskap med nettopp Pfizer. Også de andre store legemiddelselskapene, ofte kalt Big Pharma, er med i Schwabs organisasjon.
Blant dem er Astra Zeneca, Moderna, Johnson & Johnson, Merck og Sanofi. WEF har rundt 1000 partnere, og blant dem er også Big Tech godt representert med Meta, Apple, Google, Amazon og Microsoft som de største. Bill and Melinda Gates Foundation er en selvskreven partner. Stiftelsen er dessuten den nest største økonomiske bidragsyteren til WHO. Ellers er storbanker som Bank of America og medier som The New York Times på den svært omfattende listen – for å nevne kun noen få.
Så hva skjer når store selskaper innen Big Pharma og Big Tech er i så tett kompaniskap med en internasjonal organisasjon som FN – og WHO? Kan private aktører som åpner pengesekken, påvirke strategien for global helse?
Å binde seg til masten
– WHO er et slags globalt folkehelseinstitutt, slik som FHI, sier John-Arne Røttingen. Han er epidemiolog og Norges ambassadør i global helse, med kontor i UD.
Fra den dagen Tedros Adhanom Ghebreyesus, generaldirektør i WHO, erklærte virusutbruddet for en pandemi 11. mars 2020, har WHO hatt styring på ulike tiltak i sine 193 medlemsland, inkludert Norge. «TISK-strategien (testing, isolering, smittesporing og karantene, red.anm.) må være ryggraden i hvert land», sa Ghebreyesus, helt fra start.
Røttingen mener alle land burde «binde seg mer til masten», med et enda mer forpliktende samarbeid med WHO. Han er positiv til pandemitraktaten det nå jobbes med. Den kan innebære mer utnyttelse av digital teknologi innen overvåkning, varsling, respons, samt innsamling og utveksling av helsedata internasjonalt, helt i tråd med det Schwab skisserer i boken «Covid 19 The Great Reset». Alt dette skal koordineres av WHO.
Det norske Folkehelseinstituttet (FHI) – etablert i 1929 ved hjelp av en gave på 1 million kroner fra den private amerikanske stiftelsen Rockefeller Foundation – skal til enhver tid stå til tjeneste for WHO. Det er nedfelt i den såkalte IHR-forskriften (International Health Regulations av 2005, oppdatert i 2007 og 2016). Her heter det at «Nasjonalt folkehelseinstitutt skal til enhver tid være tilgjengelig for kommunikasjon med Verdens helseorganisasjon (…) og relevante myndigheter i Norge.»
Det er i tillegg et krav at Norge har et apparat på varslings- og responssiden. Helsedirektoratet og politiske myndigheter er også omtalt i forskriften, som viser at Norge allerede er tett bundet til WHO, eller «til masten», for å bruke Røttingens uttrykk.
Ikke bekymret John-Arne Røttingen, epidemiolog og Norges ambassadør i global helse, med kontor i UD. Foto: NTB
Dreiningen mot enkeltsaker
Fra 1970-tallet hadde WHO målet «Helse for alle i år 2000». Dette målet innebar satsing på primærhelse, ernæring, sikker vannforsyning og forebyggende helsearbeid. Etter at det private næringslivet for alvor kom inn i global helse ved tusenårsskiftet, har oppmerksomheten i større grad dreid seg mot enkelt-saker, som bekjempelse av aids og epidemier, samt bygging av varslingssystemer, og det er lagt større vekt på vaksiner.
Norsk Folkehjelp er blant dem som har vært kritiske til denne dreiningen.
– De siste årene er det blitt brukt for mye penger og ressurser på énsaksformål, sier Bergdís Joélsdóttir, politisk seniorrådgiver i Norsk Folkehjelp.
WEF partner med WHO
Det er altså ikke alle som er like begeistret for det formelle samarbeidet mellom FN og verdens rikeste i WEF. Mer enn 400 organisasjoner og 40 internasjonale nettverk signerte i bakkant av avtaleinngåelsen et åpent brev til FN med klar beskjed om at dette ‘delegitimerer verdensorganisasjonen og svekker statenes rolle i den globale beslutningstakingen. Denne privilegerte tilgangen vil undergrave FNs mandat i tillegg til uavhengigheten, upartiskheten og effektiviteten når det gjelder å stille selskaper til ansvar’.
En av dem som var svært kritisk, var Gleckman, tidligere seniorrådgiver i FN.
«Hva tilbyr et partnerskap med WEF det internasjonale samfunnet og FN? Dette samarbeidet er blitt inngått uten en ordentlig gjennomgang av FNs medlemsland, og i hvert fall ikke gjort kjent for menigmann», sa han.
Pengenes muligheter
Jan Helge Solbakk, professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo, er også skeptisk til World Economic Forums «inntog» i FN.
– Dette partnerskapet er nok et eksempel på hvor store muligheter de pengesterke aktørene har til å påvirke, sier Solbakk.
Han mener konsekvensen av at det private næringslivet tar stadig større plass i global helse, er at den reelle beslutningsmyndigheten i WHO ikke lenger ligger hos FNs medlemsland, men hos store private aktører, spesielt den globale legemiddelindustrien.
Med næringslivets inntreden har det dukket opp flere private-offentlige selskaper, som er en slags hybrid mellom privat næringsliv og det offentlige, ofte omtalt som fond eller allianser. Stadig mer offentlige midler er de siste årene gått til denne typen private-offentlige selskaper. To av disse er nært knyttet til Norge, helse og WHO.
Den ene er Gavi (Global Vaccine Alliance Initiative). Den andre er Cepi (Coalition for Epidemic Preparedness Innovations) – grunnlagt av Bill & Melinda Gates Foundation, Norge, India, den medisinske forskningsstiftelsen Wellcome og WEF. De to alliansene er selvstendige enheter, men samarbeider både med WHO og legemiddelindustrien.
– Cepi utvikler vaksiner, mens Gavi kjøper dem inn, forklarer John-Arne Røttingen.
Erna gudmor for Cepi
Erna Solberg har vært en synlig aktør i internasjonale fora, blant annet når det gjelder vaksiner. Under Solbergs ledelse fikk Cepi hovedkontor i Oslo, i FHIs lokaler, og i 2017 ble hun valgt til gudmor for Cepi under World Economic Forums årlige konferanse i Davos. Der uttalte Cepis gudfar Bill Gates:
«Målet med Cepi er å ‘out-smarte’ kommende epidemier ved å utvikle helt nye DNA/RNA-vaksiner på kort tid.»
Det privat-offentlige Cepi har altså som mål å utvikle vaksiner for epidemier før de oppstår. Med seg i oppgaven hadde de i 2017 sine faddere, eller støttespillere, bestående av fem av verdens største legemiddelselskaper; Pfizer, Merck, Johnson & Johnson, GSK og Sanofi/Tekeda.
«Cepi vil kunne legge press på WHO, som kan sikre at vaksiner blir brukt når neste epidemi kommer», sa Erna Solberg i Davos 2017. Hun la til at WHO er den institusjonen som får alle helsemyndighetene i hele verden til å operere sammen.
«Så lenge det ikke er en opplevelse av krise, går det gjerne litt tregt», sa Solberg.
Men etter at pandemien inntraff og festet grepet, ble krisen uttalt, og alt har måttet skje langt raskere.
Generøs
24. april 2020, noen uker etter at pandemien ble erklært, deltok Erna Solberg sammen med blant andre EU-leder Ursula van der Leyen, Frankrikes president Macron, den tyske kansleren Angela Merkel og Melinda Gates på et møte i WHO-regi for å få fortgang i utvikling av en covid-19-vaksine, forære penger og oppfordre alle til å gjøre det samme.
Fra oppstarten av Cepi i 2017 er Norge det landet som har bidratt med mest, med 1,6 milliarder kroner til vaksineutvikling, mens Tyskland har bidratt med om lag det halve, og Storbritannia cirka en femtedel av Norges bidrag. Men både Tyskland og Storbritannia har bladd opp mer i øremerkede midler til covid-19-vaksinen. Før jul ryddet Støre-regjeringen plass til enda 2,2 milliarder norske skattekroner til blant annet bedre vaksinedekning.
Cepi har ikke hvilepuls, men er nå i full gang med mer og raskere vaksineutvikling. De forbereder seg på flere epidemier, og trenger 30 milliarder kroner i sin nye femårsplan.
Gro gudmor til Gavi
Gavi (den globale vaksinealliansen) så også dagens lys i Davos. Året var 2000, og gudmor var Gro Harlem Brundtland, daværende leder av WHO. Gudfaren og initiativtaker til Gavi var også den gangen Bill Gates.
Siden oppstartsåret og frem til nå har Norge gitt i snitt cirka en milliard kroner i året til vaksinealliansen Gavi, bekrefter UD. Fra 2015 økte beløpet til 1,25 milliarder pr. år. Norge gir mer enn tre ganger så mye som Sverige, og mer enn dobbelt så mye som Tyskland. Mens Storbritannia har gitt mer enn det dobbelte av Norge.
Gavi, som har hovedkontor i Genève, like ved både WHO og WEF, har siden starten stått for vaksinering av over 820 millioner barn. John-Arne Røttingen er nå den syvende nordmannen som er styremedlem i Gavi-alliansen. Jens Stoltenberg og Dagfinn Høybråten har vært styremedlemmer i Gavi-fondet.
Ikke bekymret
Røttingen sier at han i utgangspunktet ikke er bekymret over WHOs samarbeid med private aktører. Han er trygg på at WHO ikke lar seg påvirke av velstående private foretak som de farmasøytiske.
Men han mener det er viktig med åpenhet og klare kjøreregler.
– WHO har en strategi på hvordan de skal forholde seg til privat sektor. Legemiddelindustrien gir for eksempel ikke råd i de faglige, normative sakene. Det er WHOs sekretariat som gir helseråd til ulike land, sier han.
Røttingen, som selv har vært sentral i oppbyggingen av Cepi, sier at legemiddelindustrien og andre ikke-statlige aktører, som humanitære organisasjoner, har anledning til å delta i møter med WHO.
På med varsellamper
– Varsellampene burde blinke når det gjelder private globale aktører, sier derimot professor Solbakk. Han skrev om dette temaet allerede i 2013 i en kronikk på NRK med tittelen «Privat godhet svekker FN». Det var Gro Harlem Brundtland, i kraft av å være leder i Verdens helseorganisasjon (1998–2003), som åpnet dørene på vidt gap for det private næringslivet, og at det har gitt noen uheldige ‘bivirkninger’, mente Solbakk.
Professor Solbakk påpekte i sin kronikk hvordan FNs medlemsland kanaliserer stadig mer av sine bistandsmidler til private aktører, og mener dette bidrar ikke bare til å marginalisere FN-systemet som aktør, men også til å markedsorientere organisasjonen og overlate mer og mer av styringen i private hender.
Solbakk presiserer imidlertid at han ikke er prinsipielt imot samarbeid med det private næringslivet.
– Men man må spørre hvor mye makt og innflytelse disse aktørene skal ha og har fått.
Bergdís Joélsdóttir i Norsk Folkehjelp stiller også spørsmål ved hvor stor plass filantroper og næringslivet skal ha i global helse.
– Disse aktørene representerer bare seg selv. De skal ikke sitte i førersetet og styre etter sin analyse. Slik mister vi demokratisk kontroll, sier Jóelsdóttir.
Kritisk Bergdís Joélsdóttir, politisk seniorrådgiver i Norsk Folkehjelp
Hvem styrer?
John-Arne Røttingen ser imidlertid positivt på privat-offentlig samarbeid innen global helse.
– Gavi og Cepi tar seg av oppgaver som FN-systemet ikke er satt opp for å løse, for eksempel vaksineutvikling, som Cepi tar seg av, sier Røttingen.
Han mener WHO har gode rutiner for å regulere de private partnernes innflytelse.
– Det er strenge og klare regler på hvilke roller og involvering de private aktørene har. Hvis det er problemstillinger hvor man har en interessekonflikt, må man fratre fra møter, sier Røttingen, som også har vært direktør for Norges forskningsråd.
Illustrasjon: Itziar Barrios
Jóelsdóttir i Norsk Folkehjelp mener det handler om mer enn formelle roller i møter. Hun peker på at legemiddelselskapene har fått stort handlingsrom i vaksine-kontraktene som er inngått i løpet av pandemien.
– Cepis mandat tilsier at fattige land skulle prioriteres først når det gjaldt vak-siner. Det har ikke skjedd. Heller ikke deling av teknologi og kompetanse. Vak-sinekontraktene viser at legemiddelselskapene i for stor grad har fått diktere betingelsene og satt egen profitt først, sier Jóelsdóttir.
Den amerikanske sivilrettighetsorganisasjonen Public Citizen har avdekket at vaksineprodusenten Pfizer har sikret seg pant i offentlige eiendommer i fattige land som Brasil, Chile og Colombia, som sikkerhet for betaling av vaksiner.
Pfizer svarer på kritikken med at det er normalt med hemmelige avtaler, og at konfidensialitetsklausuler er standard i kommersielle kontrakter og ment å bidra til å bygge tillit mellom partene.
John-Arne Røttingen vedgår at det er normalt med hemmelighold i avtaler, men mener land og myndigheter må stille krav om åpenhet i sine avtaler med private aktører.
– Det har vært en utfordring under pandemien at det ikke har vært mer offentlighet om det globale markedet for vaksiner, sier Røttingen.
I en rapport fra Chr. Michelsens Institutt etterlyses mer åpenhet om innhold i avtalene mellom partnerne og legemiddelselskapene. Pris og antall er bare en liten del av hva som inngår i en vaksineavtale.
Gjensidig taushetsplikt om vaksineavtalene ut over enkelte opplysninger som antall og pris gjelder også USA, Storbritannia og EU-landene. Norge kjøper inn sine vaksiner via EU-medlem Sverige. Gjennom EUs avtale med Pfizer-BioNTech sikret Norge seg i fjor ti millioner doser covid-19-vaksiner for 3,5 milliarder kroner, til bruk i 2022 og 2023.
FN i krise
– Troen på at man får mer for pengene via private aktører, mangler håndfast empiri, mener professor Solbakk. Han synes Norge bør rekanalisere midler til FN, istedenfor å kvittere ut millioner til det han kaller private, globale godhetsaktører.
– Veien fremover bør bestå av å oppgradere FN-systemet ved å gi FN faste og forutsigbare bevilgninger, sier professoren,
Solbakk jobbet selv to år i FN-systemet, som leder av Unescos globale program for bioetikk, i Paris i 2007–2008.
Han mener FN er i ferd med å smuldre opp innenfra på grunn av mangel på midler og ressurser, og at tidligere kollegaer i FN de siste årene har måttet bruke mye av tiden på å søke om midler, i stedet for å jobbe med det de er spesialister i.
Norges faste årlige bidrag til FNs helseorganisasjon WHO er rundt en femtedel (254 millioner kroner) av det Gavi får. Også Cepi får mer.
Ulike roller
Røttingen mener det ikke er et enten eller, når det gjelder private eller offentlige aktører.
– De ulike aktørene har forskjellige roller. Cepi og Gavi bidrar til at det er et marked for legemidler og annen teknologi som de fattigste landene primært har behov for. Dette er viktig for å sikre at vi kan hjelpe landene i det globale sør, sier han.
Røttingen peker også på at WHOs mandat hverken innebærer å finansiere ulike lands helsetjeneste, eller å forske på og utvikle legemidler og vaksiner. Han mener derfor det er positivt at andre aktører komplementerer det viktige faglige og normative arbeidet WHO gjør.
Røttingen synes det har skjedd mye positivt de siste 20 årene, siden «Gro-tiden» med de private aktørenes inntog i global helse. Han trekker frem at barne- og mødredødeligheten er redusert, og at Gavi har bidratt til økt vaksinedekning.
– Det har reddet flere millioner barneliv hvert år, sier Røttingen.
Etterlyser debatt
Ser du noen grunn til å være skeptisk til det professor Solbakk kaller «private godhetsaktører»?
– Jeg tror generelt det er sunt å være skeptisk, og at det bør gjelde private så vel som offentlige godhetsaktører, sier Røttingen, og legger til at vi må evaluere ut fra det som faktisk blir gjort.
Han medgir at det er viktig å erkjenne at det kan være interessekonflikter mellom hva næringslivet ønsker og hva som er best ut fra et samfunnsperspektiv.
– Jeg håper vi i større grad kan gå inn i denne diskusjonen. Det er viktig å ha debatt om slike problemstillinger, sier Røttingen som i 2021 ble tatt opp som ett av kun ti nye internasjonale medlemmer i det prestisjefylte amerikanske medisinske vitenskapsakademiet (National Academy of Medicine), blant annet for sin innsats med å etablere Cepi.
Fra Microsoft til WHO
En mye omtalt «godhetsaktør» er datagründeren Bill Gates, som gikk fra sjefsstolen i Microsoft til et aktivt engasjement for global helse ved årtusenskiftet, mens Gro Harlem Brundtland satt ved roret i WHO. Bill & Melinda Gates Foundation (BMGF), som er verdens største private stiftelse, er den nest største bidrags-yteren i WHO etter Tyskland.
Etter Gates’ inntog i global helse er det blitt mer dreining mot vaksiner. I 2010 ga han startskuddet til «vaksinetiåret» på WEF-konferansen i Davos, hvor han er hyppig gjest. I 2019 sa Gates til CNBC at: «Vaksiner har vært min beste investering», med 20-gangen i fortjeneste. 10 milliarder dollar hadde vokst til 200 milliarder.
Før koronapandemien la Gates størst vekt på vak-siner til det globale sør. En måned etter pandemi-erklæringen sa han til Financial Times at «Vi har nå skiftet fokus fra aidsmedisin og utrydding av mes-linger og polio. Nå vier vi all oppmerksomhet til covid-19-arbeidet.» I desember 2020 ga Gates 250 millioner dollar til arbeidet med koronavaksiner.
I pandemiåret 2021 ble 160 millioner mennesker tvunget inn i fattigdom. Det var også året da Bill Gates’ formue gjorde et kjempehopp til 124 milliarder dollar fra 98 milliarder dollar året før – en økning på 26 prosent. I 2022 er formuen fortsatt på vei oppover og har allerede steget til 132 milliarder, ifølge Forbes’ oversikt.
Big Pharma vokser
Bill Gates har også nært samarbeid med legemiddelindustrien, en av verdens største bransjer, som også er stadig sterkere vekst. I 2010 brukte verdens befolkning 877 milliarder dollar på legemidler. For 2025 er tallet stipulert til nesten 1600 milliarder, en økning på rundt 82 prosent. Bill & Melinda Gates Foundation (BMGF) har i mange år hatt et partnerskap med BioNTech, og ga i 2016 midler til Pfizer øremerket «pneumonia» (luftveisinfeksjoner).
Pfizer, et av verdens største legemiddelselskaper, har hatt en omsetningsøkning innen vaksinefeltet
på svimlende 640 prosent i andre kvartal 2021, sammenlignet med samme periode i 2020, før covid-19-vaksineringen startet.
Dreining mot vaksiner
– Det er blitt lett å få finansiering til vaksiner, men vanskeligere å få investeringer til utbygging av robuste helsesystemer, som sykehus, sykepleiere og infrastrukturer som gir rent vann og mat på bordet, selv om det er et skrikende behov for nettopp det, sier Jóelsdóttir i Norsk Folkehjelp.
Bistandsforsker Alf Morten Jerve var allerede i 2011 kritisk til det han i Aftenposten kalte «quick fix» av Gates & co. Bjerve sa at vaksineprogrammer ikke er bærekraftig i lengden, når barn dør av mangel på rent vann og riktig ernæring.
Jóelssdóttir viser til at de landene som har kommet seg best igjennom pandemien, er de som har fungerende velferdstjenester.
– De siste årene er det blitt brukt for mye penger og ressurser på énsaksformål, slik som hiv/aids og enkeltsykdommer, i stedet for å støtte opp om styrking av brede helsesystemer med kvalifisert helsepersonell, som folk kan lene seg på i kriser og pandemier slik som nå.
– I tillegg blir énsaksformålene, som ofte dreier seg om vaksinering eller legemidler, toppstyrt, uten rom for landenes egne prioriteringer, sier Jóelsdóttir.
Viktig rolle
Det er vel naivt å tro at verdens rikeste, organisert i World Economic Forum, involverer seg i global helse hvis det ikke er penger å tjene?
– World Economic Forum har spilt en viktig rolle i å informere om de positive, samfunns-økonomiske effektene ved å investere i helse, mener Røttingen.
Han har forståelse for at private selskaper også på helseområdet må tjene penger for å være levedyktige og gi eierne fortjeneste.
– Derfor satser mange legemiddelselskaper på høy- og mellominntektsland. Det ville ikke lønne seg å investere kun i markeder med lav kjøpekraft, sier han og legger til at legemiddelfirmaene også har virksomhet med lav margin eller arbeider non-profit i lavinntektslandene.
– På den måten kan de engasjere seg i global helse og vise samfunnsansvar, sier Røttingen, men understreker at det offentlige må stille tydelige forventninger til de private aktørene.
Rammer helhetsforståelsen
Bergdís Jóelsdóttir i Norsk Folkehjelp mener WHO bør holde seg unna slike partnerskap som kan kompromisse med uavhengigheten deres.
– Det er uheldig at en filantrop kommer med en koffert full av penger til et stadig fattigere FN, og kan stille noen krav eller legge inn forutsetninger som påvirker i hvilken retning global helse og WHO skal gå.
– Det er snart et fond for hvert problem som skal løses, og det går utover helhetsforståelsen, sier Jóelsdóttir.
Kilder: FIAN International – fian.org, World Economic Forum – weforum.org, Klaus Schwab: «Covid 19 The Great Reset, WHO, Reuters, Det europeiske råd, lovdata.no, Store norske leksikon – snl.no, Youtube, Gavi – gavi.org, CBS News – cbsnews.com, cepi.net, VG – vg.no, Bistandsaktuelt, Dagens Næringsliv – dn.no, NRK – nrk.no, FN – un.org, CNBC – cnbc.com, Financial Times –ft.com, ABC News – abcnews.go.com, Oxfam – oxfam.org, Forbes Magazine – forbes.com, Statista.com, Bill & Melinda Gates Foundation – gatesfoundation.org, Pfizer.com, Merck.com, Aftenposten – ap.no, Dagens medisin – dagensmedisin.no
Denne artikkelen ble publisert i Aftenposten i mars 2022. Den gjengis her med forfatterens velvillige samtykke.
Vi er allerede i krig med Russland
Av Thomas Fazi - 10. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/vi-er-allerede-i-krig-med-russland/
Uendelig eskalering vil resultere i katastrofe
Av Thomas Fazi – 8. februar 2023
Nå og da forsnakker selv den mest erfarne politiker seg og lar sannheten komme ut. Dette er hva som nylig skjedde under en debatt i Europarådets parlamentariske forsamling da den tyske utenriksministeren Annalena Baerbock åpent uttalte at «vi kjemper en krig mot Russland». Den tyske regjeringen var rask med å si at ordene hennes hadde blitt «feiltolket», men sannheten er at hun ikke gjorde annet enn å si det slik det er.
Nesten et år inn i konflikten blir fortellingen om vestlig intervensjon i Ukraina – at «Nato ikke er i krig med Russland» og at «utstyret vi leverer er rent defensivt» – avslørt for det det alltid har vært: en fiksjon. I forrige måned, på Ramstein Air Base i Tyskland, gled nok en kjerne av sannhet gjennom sprekkene på en pressekonferanse av USAs forsvarsminister Lloyd Austin og sjef for Joint Chiefs of Staff General Mark Milley. Austin og Millers sa det rett ut at USA var forpliktet til å gå «på offensiven for å frigjøre det russisk-okkuperte Ukraina» – som i følge USA inkluderer både Donbass og Krim.
Innrømmelsen om at våpnene som leveres av USA og Nato er av en offensiv og ikke defensiv art, markerer en betydelig helomvending for Biden-administrasjonen. I mars i fjor lovet Biden befokningen at USA ikke ville sende «offensivt utstyr» og «fly og stridsvogner» til Ukraina, fordi dette ville utløse «3. verdenskrig». Faktisk ble levering av stridsvogner til Ukraina ansett som utenkelig for bare noen måneder siden.
Likevel planlegger USA i de kommende månedene å levere 31 Abrams-stridsvogner, og etter uker med motvilje har til og med Tyskland gitt etter for det enorme presset som kommer fra Washington og andre allierte. Den tyske regjeringen har gått med på å sende 14 av sine Leopard 2 stridsvogner til Ukraina, og også gitt klarsignal til en rekke andre europeiske land som ønsker å sende sine egne tyskproduserte Leopard 2 stridsvogner. I mellomtiden har Storbritannia lovet 14 stridsvogner. Totalt er det planlagt at Ukraina skal motta rundt 100 stridsvogner, men antallet vil sannsynligvis større (Zelensky har bedt om 300-500).
Dette er det siste i en lang liste av røde linjer som USA og Nato har krysset siden starten av konflikten. Ved starten av krigen advarte New York Times om at bare tilførsel av håndvåpen og lette våpen – innledende forsyninger var begrenset til rakettoppskytere og anti-tank og overflate-til-luft missiler – «risikerer å oppmuntre til en bredere krig og mulig gjengjeldelse» fra Russland, mens amerikanske tjenestemenn utelukket mer avansert våpen som altfor eskalerende. Bare to måneder senere snudde Biden-administrasjonen og kunngjorde at den faktisk ville sende Mi-17-helikoptre, 155 mm Howitzer-kanoner og Switchblade «kamikaze»-droner.
På det tidspunktet ble en ny rød linje trukket: til tross for Kievs forespørsler, sa USA at de ikke ville gi Ukraina langdistanse rakettsystemer i stand til å angripe innenfor russisk territorium (M270 MLRS og M142 HIMARS) på grunn av bekymringer i Washington om at dette «kan sees som en eskalering av Kreml». Det tok administrasjonen bare to uker å ombestemme seg, under forutsetning av at Ukraina ikke ville bruke dem mot mål på russisk territorium – til desember da også denne linjen ble krysset etter Ukraina traff flyplasser hundrevis av kilometer inn i Russland (med USAs godkjenning). Helomvendingen rundt forsendelsen av kampvogner kom like raskt som tidligere.
I denne tilsynelatende uendelige eskaleringen er det eneste spørsmålet: hva er neste? Ukraina presser nå på for vestlige fjerdegenerasjons jagerfly som de amerikanske F-16. Biden og Natos generalsekretær Jens Stoltenberg har utelukket dette, men det er ingen grunn til å tro at de ikke vil snu om F-16-ene også, akkurat som de har gjort om alle de andre erklærte røde linjene. Ukrainerne på sin side virker ganske selvsikre. Som den ukrainske forsvarsministeren, Oleksii Reznikov uttalte nylig: «Da jeg før invasjonen var i Washington i november [2021] og spurte etter Stingers, fortalte de meg at det var umulig. Nå er det mulig. Da jeg spurte om 155-millimeter kanoner, var svaret nei. HIMARS, nei. HARM [missiler], nei. Nå er alt dette et ja. Derfor er jeg sikker på at det i morgen vil være…F-16.
Vi kan derfor forvente at jagerfly står på agendaen på Nato-møtet neste uke. Flere europeiske land, inkludert Frankrike, har allerede signalisert sin vilje til å sende jagerfly til Ukraina, og ifølge Politico kan ukrainske piloter snart begynne å trene på F-16 i USA. I mellomtiden har Lockheed Martin – et av de mange amerikanske forsvarsselskapene som håver inn takket være konflikten – annonsert at de kommer til å øke produksjonen for å møte den ekstra etterspørselen.
Bortsett fra jetjagere, må vi imidlertid erkjenne at vi allerede er i krig med Russland, som den tyske utenriksministeren utilsiktet innrømmet. Det faktum at det ikke har vært noen formell krigserklæring er ikke poenget: USA har ikke offisielt erklært krig siden andre verdenskrig, men dette har ikke stoppet landet fra å intervenere militært i dusinvis av land. Tilstedeværelsen av faktiske amerikanske eller Nato-soldater på bakken (selv om det er rapporter på tilstedeværelsen av amerikanske spesialoperasjonsstyrker i Ukraina) er også til syvende og sist av underordnet betydning. Ved å gi stadig kraftigere militært utstyr, samt økonomisk, teknisk, logistisk og treningsstøtte til en av de stridende fraksjonene, inkludert til offensive operasjoner (selv innenfor russisk territorium), er Vesten engasjert i en de facto militær konfrontasjon med Russland, uavhengig av hva våre ledere hevder.
Vestlige borgere fortjener å bli fortalt hva som skjer i Ukraina – og hva som står på spill. Den kanskje villeste påstanden er at «hvis vi leverer alle våpnene Ukraina trenger, kan de vinne», som tidligere Nato-generalsekretær Anders Fogh Rasmussen nylig hevdet. For Rasmussen og andre vestlige hauker, inkluderer dette å gjenerobre Krim som Russland annekterte i 2014 og som de anser som av største strategisk betydning. Mange vestlige allierte anser fortsatt dette som en rød linje som ikke kan krysses. Men hvor lenge? Bare forrige måned rapporterte New York Times at Biden-administrasjonen varmer opp til ideen om å støtte en ukrainsk offensiv på Krim.
Denne strategien er basert på antakelsen om at Russland vil akseptere et militært nederlag og tapet av territoriene de kontrollerer uten å ty til det utenkelige – bruken av atomvåpen. Men dette er en enorm antakelse å risikere menneskehetens fremtid på, spesielt fra de vestlige strateger som har tatt så katastrofalt feil i alle store militære prognoser de siste 20 årene fra Irak til Afghanistan. Sannheten er at fra Russlands perspektiv kjemper de mot det de oppfatter som en eksistensiell trussel i Ukraina, og det er ingen grunn til å tro at de med ryggen mot veggen ikke vil gå til ekstreme tiltak for å garantere landets overlevelse. Som Dmitrij Medvedev, nestleder i Russlands sikkerhetsråd, sa det: «For en atommakt å tape i en konvensjonell krig kan provosere utbruddet av en atomkrig. Atommakter taper bare ikke store konflikter som deres skjebne avhenger av».
Under den kalde krigen ble dette allment forstått av vestlige ledere. Men ved å stadig eskalere støtten til Ukrainas militære nå, ser det ut til at USA og Nato har glemt det, og i stedet nærmer seg et katastrofalt scenario. Som Douglas Macgregor, den tidligere rådgiveren for forsvarsministeren i Trump-administrasjonen, har skrevet: «Hverken vi eller våre allierte er forberedt på å kjempe fullstendig krig med Russland, regionalt eller globalt. Poenget er at hvis det bryter ut krig mellom Russland og USA, bør amerikanerne ikke bli overrasket. Biden-administrasjonen og dens tilhengere i Washington gjør alt de kan for å få det til». Ifølge en rekke eksperter, er en ukrainsk offensiv på Krim en av de mest sannsynlige måtene denne konflikten kan føre til atomkrig. Med unntak av et så ekstremt utfall, og med unntak av en fredelig løsning på konflikten, er det mest sannsynlige scenariet ‘afghaniseringen’ av Ukraina: en langvarig konflikt som potensielt kan vare i årevis, gitt at det er like usannsynlig at Nato vil tillate Ukraina beseiret militært – uansett hva det ville innebære.
Den enkle sannheten er altså at ingen kan «vinne» denne krigen. I mellomtiden øker en langvarig krig bare sannsynligheten for en direkte konflikt mellom Russland og Nato. Dette er nå til og med erkjent av RAND Corporation, den svært innflytelsesrike og ultrahaukaktige amerikanske militære tankesmien. I en ny rapport med tittelen Avoiding a Long War, advarer forfatterne mot risikoen for en «langvarig konflikt», og sier at dette vil føre til «en utstrakt og forhøyet risiko for russisk atombruk og en krig mellom Nato og Russland» som vil sette amerikanske interesser i alvorlig fare. «Å unngå disse to formene for eskalering», hevder de, er derfor «den overordnede amerikanske prioritet» – også viktigere enn å «svekke Russland» eller «tilrettelegge betydelig mer ukrainsk territoriell kontroll». Dette betyr at amerikanske interesser vil være best tjent ved å fokusere på å oppnå «en politisk løsning» som kan levere «varig fred», for eksempel ved å «betinge fremtidig militærhjelp på en ukrainsk forpliktelse til forhandlinger».
Til syvende og sist, bortsett fra katastrofale scenarier, er dette den mest sannsynlige måten krigen vil ende på – med en avtale der ingen av sidene taper eller vinner. Å utsette dette uunngåelige resultatet betyr ganske enkelt å påtvinge Ukraina mer unødvendig død og ødeleggelse – og mer økonomisk lidelse på et kontinent som raskt er på vei mot bristepunktet.
Denne artikkelen ble først publisert på UnHerd:
We are already at war with Russia
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Hvorfor publisere på Substack?
Av Seymour Hersh - 10. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/hvorfor-publisere-pa-substack/
En melding til dere, leserne, om meg og Substack
Etter at den gravende journalismens grand old man, Seymour Herse, publiserte sin epokegjørende artikkel Hvordan USA og Norge sprengte Nord Stream rørledningene vil han gjerne fortelle sine lesere hvorfor han valgte å publisere den på Substack. – Red.
Av Seymour Hersh, 8 februar 2023
Jeg har vært frilanser i store deler av karrieren min. I 1969 avslørte jeg historien om en enhet av amerikanske soldater i Vietnam, som hadde begått en forferdelig krigsforbrytelse. De ble beordret til å angripe en vanlig bondelandsby der de, som noen få offiserer visste, ikke ville få noen motstand og fikk beskjed om å drepe dem de kom over. Guttene myrdet, voldtok og lemlestet i timevis, uten å finne noen fiende. Forbrytelsen ble dekket over på toppen av den militære kommandokjeden i atten måneder, helt til jeg avdekket den.
Jeg vant en Pulitzer-pris for internasjonal rapportering for det arbeidet, men å få historien ut til den amerikanske offentligheten var ingen enkel oppgave. Jeg var ikke en etablert journalist som jobbet for et etablert utgiver. Min første historie, publisert under et knapt eksisterende nyhetsbyrå, drevet av en venn av meg, ble først avvist av redaktørene i Life and Look magasinene. Da Washington Post endelig publiserte den, overstrødde de den med Pentagon-benektelser og den tankeløse skepsisen til kontorjournalistens omskriving.
Jeg har blitt fortalt at historiene mine var feil, oppfunnet og sjokkerende så lenge jeg kan huske, men jeg har aldri stoppet. I 2004, etter at jeg publiserte de første historiene om torturen av irakiske fanger i Abu Ghraib, svarte en Pentagon-talsmann med å kalle journalistikken min «et teppe av sludder». (Han sa også at jeg var en fyr som «kastet mye dritt mot veggen» og «forventer at noen skal skrelle av det som er ekte.» Jeg vant min femte George Polk Award for det arbeidet.)
Jeg har lagt ned min andel arbeidstimer hos de store utgiverne, men jeg følte meg aldri hjemme der. I nyere tid ville jeg ikke være velkommen der uansett. Penger, som alltid, var en del av problemet. Washington Post og min gamle avis, The New York Times (for å nevne noen få), har befunnet seg i en syklus av synkende antall abonnenter, kiosksalg og annonser. CNN og dets avkom, som MSNBC og Fox News, kjemper om sensasjonelle overskrifter foran undersøkende journalistikk. Det er fortsatt mange strålende journalister på jobb, men så mye av rapporteringen må være innenfor retningslinjer og begrensninger som ikke eksisterte i de årene jeg skrev daglige historier for Times.
Det er der Substack kommer inn i bildet. Her har jeg den friheten jeg alltid har kjempet for. Jeg har sett skribent etter skribent på denne plattformen, når de har frigjort seg fra utgivernes økonomiske interesser, gått dypt ned i historier uten frykt for antall ord eller spalter, og, viktigst av alt, snakket direkte til sine lesere. Og det siste punktet, for meg, er avgjørende. Jeg har aldri vært interessert i å sosialisere ved bassenget eller kose meg med pengetyper på de selvhøytidelige cocktail-sammenkomstene, de jævla stjerne-festene, har jeg alltid likt å kalle dem. Jeg er på mitt beste når jeg drikker billig bourbon med tjenestemennene, jobber meg gjennom førsteårs-medarbeiderne i advokatfirmaene til etterretningen, eller bytter historier med juniorministeren fra et land de fleste ikke kan uttale. Det har alltid vært min stil. Som det viser seg, er det karakteren til dette nettsamfunnet også.
Det du finner her, håper jeg, er en refleksjon av den friheten. Historien du vil lese i dag er sannheten som jeg jobbet i tre måneder for å finne, uten press fra en utgiver, redaktører eller kolleger for å tilpasse den til visse tankerekker, eller skrelle historien ned, for å overvinne sin frykt. Substack betyr ganske enkelt at journalistikken er tilbake . . . ufiltrert og uprogrammert, akkurat slik jeg liker det.
Seymour M. Hersh
Washington, DC
Why Substack? – Seymour Hersh
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.