Nyhetsbrev steigan.no 10.02.2022
Dagens overskrifter:
Opprøret mot vaksinepass i Canada fører til økende mobilisering
USAs virkelige motstandere er deres europeiske og andre allierte
Nobelprisvinner Montagniers siste budskap: Vaksinene trigger HIV og Creutzfeldt-Jakobs sykdom
Leiesoldatfirmaet Blackwater ruster opp nazibrigaden Azov i Ukraina
Tidligere manager i Blackrock: – Den globale gjeldsbobla har nådd toppen, vi er ved enden
Italias tragedie
Av Kristin Flood - 10. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/italias-tragedie/
Kristin Flood, som er norsk-italiensk forfatter og journalist og er bosatt i Venezia har sendt oss denne stemningsrapporten fra sitt gjensyn med Italia under Mario Draghis drakoniske lover.
Av Kristin Flood.
Jeg er tilbake i Italia etter Dante-eventer og kurs – og hjertet mitt gråter når jeg ser alle ansiktene rundt meg dekket av FFP2 spissmasker. De er obligatoriske, også utendørs i øde gater og smug, i parker, på sykkel, i skiheiser og på tur i skogen. Jeg gråter når jeg hører at min favorittrestaurant i Venezia har kapitulert og solgt til kinesere som forfører med svart cash på bordet. Jeg gråter når jeg hører mine venner fortelle at kinesere lydløst kjøper stadig flere hoteller og andre lokaler. Jeg gråter når jeg ser hvor mange butikker som er stengt og som aldri kommer til å åpne igjen. Jeg gråter når jeg hører at venners barn er blitt apatiske av hjemmeundervisning. Jeg gråter over foreldre jeg kjenner som har mistet jobbene sine og ikke greier å forsørge barna. Jeg gråter over de nye reglene som gir turister privilegier som italienere selv ikke får. Jeg gråter over forskjellsbehandlingene jeg observerer omkring meg. Jeg elsker Italia. Men akkurat nå er jeg knust over det som skjer. Hør bare her:
Mens smittetallene raser nedover er alle dem som har fått tre vaksinedoser og har hatt covid 19, blitt Italias nye ‘overklasse’. Resten av befolkningen (uvaksinerte, de med én vax-dose, de med to vax-doser) regnes alle som uvaksinerte. De er utestengt fra viktige deler av samfunnet: De kommer ikke inn på jobb, på studier, kommer ikke inn i banken, i butikker, ikke inn på postkontoret (ikke engang pensjonister som skal hente sin pensjon), ikke inn på trikk, buss eller ferge, ikke inn på offentlige kontorer, ikke inn på treningssentre, på kino, teatre, kulturlokaler, i alpinanlegg, i utendørs sportsarenaer, hoteller, barer, restauranter, selv om disse har bord utendørs. Flere sykehus nekter også å operere uvaksinerte italienere, inkl planlagte operasjoner. De blir sendt hjem igjen. De over 50, får i tillegg en bot i posten på 100 euro fordi de ikke følger vaksine-anmodningene. Men ‘overklassens’ såkalte super-green pass er kortvarig og går ut på dato. Etter 6 mnd rykker de immune ned på rangstigen. Og for de trippelvaksinerte står dose 4 for tur etter et halvt år. Selv om noen av restriksjonene kanskje endres litt utover våren, vil trolig det grønne passet fortsette å være virksomt i lang tid. Helsemyndigheter her har gjort det klart at det i det vil vare minst til over sommeren – uavhengig av smittetallene. Italienerne får heller ikke vite noe om bivirkninger av vaksinene. Landets legemiddelverk AIFA har ikke oppdatert bivirkninger siden september. Italienere med vaksine-skader, som hjertehinnebetennelse og annet, blir verken registrert eller hørt og får ingen hjelp. Jeg er redd for at det jeg lenge håpet var nødvendige krise-restriksjoner viser seg å bli en tragisk ny, italiensk livsstil.
Journalist og forfatter Kristin Flood, oppvokst i Norge med italiensk mor og norsk far, har gjennom flere tiår formidlet nyheter og kunnskap om italiensk kultur og samfunn i norske medier. Hun har levert reportasjer til Aftenposten, NRK, aviser og magasiner i de cirka tretti årene hun har vært bosatt i Venezia i Nord-Italia. Kristin Flood er en aktiv kurs- og foredragsholder og har publisert fem bøker om personlig utvikling. I 2021 er hun aktuell med en moderne gjenfortelling av den italienske dikteren Dante Alighieris ‘Inferno’ fra 1300-tallet. Boken har fått oppmerksomhet i Italia, blant annet ble forfatteren nylig intervjuet av landets mest populære morgenprogram på radio, statlige Rai Radio Due (54 min). Under pandemien har hun reist mellom Italia og Norge og fulgt utviklingen parallelt i de to landene.
PS: Men håpet er fortsatt på bunnen av Pandoras krukke
Heldigvis finnes det omfattende motstand mot koronadiktaturet i Italia. Den 13. februar er det tillyst stor demonstrasjon i Roma.
En av dem som er klare i kritikken er Tiziana Alterio.
Han har skrevet ei bok om BigPharma og pengene bak dem, og her er hun på video, dessverre bare på italiensk:
I boka legger hun fram de sammenhengene hun har funnet mens hun fulgte pengeporet:
Regjeringa har lagt alt til rette for koronapass i Norge
Av red. PSt - 10. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/regjeringa-har-lagt-alt-til-rette-for-koronapass-i-norge/
Til tross for stor faglig motstand både fra jurister og medisinske fagfolk og til tross for at FHI ikke anbefaler bruk av koronasertifikat som et forebyggende tiltak i Norge, har regjeringa i det stille innført koronapass i Norge. Eller koronasertifikat som de kaller det.
13. januar sa Jonas Gahr Støre at «regjeringa vurderer å innføre koronapass», men det er mer i det enn som så.
Går man inn nettsidene til regjeringa kan man lese: Innenlands bruk av koronasertifikat – spørsmål og svar:
Hva kan koronasertifikat brukes til i dag?
Det nasjonale koronasertifikatet er ikke i bruk innenlands nå, men kommunene har anledning til selv å beslutte om det skal tas i bruk lokalt.
Fra 19. november 2021 ble kommuner gitt anledning til å innføre krav om koronasertifikat.
Når kan koronasertifikat brukes nasjonalt?
Regjeringen har gitt Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet i oppdrag å vurdere konkrete forslag til forskrift om hvordan koronasertifikat kan tas i bruk på arrangementer og serveringssteder.
Blir koronasertifikatet automatisk oppdatert, eller må jeg ta grep selv (utover å holde meg vaksinert med regelmessige intervaller)?
Når du tar vaksine eller får en negativ koronatest ved et testsenter, registreres det automatisk i koronasertifikatet ditt. Positiv koronatest registreres også automatisk i koronasertifikatet, men først etter 11 dager.
Kort sagt: Koronapasset er snikinnført, og det kan aktiveres som obligatorisk nasjonalt krav på et øyeblikks varsel gjennom et dekret fra regjeringa.
EU planla i 2018 at vaksinepasset skulle innføres i 2022
Ideen om at vaksinepass oppsto med den såkalte «pandemien» er ganske enkelt feil. Det har vært EUs offisielle plan å innføre vaksinepass i 2022. Den planen ble vedtatt i 2018 og ligger offentlig tilgjengelig på nettsidene til EU.
Det går fram av planen at det skulle gjøres studier av hvordan dette skulle gjennomføres i perioden 2019–2021. Planenm bygger på et dokument som ble utarbeidet av WHO og det britiske SAGE i 2018 og som handlet om hvordan man skulle nedkjempe vaksineskepsis i EU: State of Vaccine Confidence in the EU 2018.
Støre er lojal mot EU, ikke mot det norske folket
Er det noe strømpriskrisa har vist, så er det at Jonas Gahr Støre er et instrument for EU. Han er mye mer opptatt av å lystre Brussel enn å høre på hva hans landsmenn sier og opplever.
Det samme gjelder holdninga til smittevernstaten og EUs krav om digitalt vaksinepass. EU vil ha det. Derfor vil Støre også ha det. Og nå er det i virkeligheten vedtatt uten at folket er hørt, uten at ekspertisen er hørt og uten at Stortinget er hørt.
Les også: Foreningen Lov og Helse: Om koronapasset
Jurist: Koronapasset grunnlovsstridig, covid-vaksineringen av barn uten hjemmel og må stoppes umiddelbart
Med koronapass erstatter regjeringa frihet med tvang og likhet med ulikhet
»»Støtt Steigan.no og Mot Dag
REC-direktør spør seg: – Bør kraftbransjen ut av NHO?
Av Halvor Fjermeros - 10. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/rec-direktor-spor-seg-bor-kraftbransjen-ut-av-nho/
Av Halvor Fjermeros.
Med seksdobling av strømutgifter og ingen fastprisavtale, er REC Solar i Kristiansand blant de kraftforedlende industrier som er ille ute. Både direktør David Verdú og klubbleder Ronnie Salvesen etterlyser aktive støttetiltak fra regjeringa.
Det produseres solcellesilisium for fulle mugger ved REC Solars fabrikk ved det gamle industrianlegget til Elkem Fiskå i Vågsbygd i Kristiansand. Det er stor etterspørsel world wide for sluttproduktet, men det er også en særdeles krevende prosess å holde seg på topp i.
-Vi har drevet denne produksjonen siden 2009, men det har vært stadige endringer i produksjonsmetoder i et skiftende marked. Vi har halvert kostnadene to ganger og har gått fra såkalt multikrystallinsk til monokrystallinsk produksjon. Alt dette har kostet en enorm innsats fra både ledelse, ingeniører og arbeidere. Vi er avhengig av det beste samarbeid innad i bedriften. Og selvsagt også av stabile og lave kraftpriser som gjør at vi kan utnytte Norges fortrinn, den naturgitte og billigestrømmen fra fossekrafta, sier direktøren og klubblederen, nærmest i kor. De er samkjørte i dette spørsmålet, slik de fleste av deres kolleger er innen den betydningsfulle kraftforedlende industrien i Agder.
Kraftbransjen tjener ikke industrien?
De to er skjønt enige om at de nyeste kraftkablene, Nord Link til Tyskland og North Sea Link til England, har hatt eksport av norsk vannkraft som hovedformål.
-Da disse kablene ble planlagt i 2013, var argumentet at de ville bli «samfunnsøkonomisk lønnsomme». Og det forutsatte høyere strømpris i Norge, sier direktør Verdu og legger fram en fersk artikkel i Nettavisen: «Konsekvensen av nye strømkabler har hele tiden vært klar», lyder tittelen.
-Daværende olje- og energiminister Tord Lien fra Fremskrittspartiet visste, og varslet også at kablene ville gi dyrere strøm i Norge. Målet for Statnett var å få prisene opp. I stedet for å fortsette å eksportere kraft når magasinfyllingene er historisk lave, burde man gjøre som EDF i Frankrike – det franske «Statkraft» – er blitt pålagt, nemlig å sette en makspris for å unngå krise i industrien, sier REC-direktør Verdú og fortsetter:
-Man kan stille spørsmål ved om kraftbransjen burde fortsette å være medlemmer av NHO, da situasjonen i dag tyder på at kraftselskapene og industrien har motstridende interesser. f
Og han tilføyer at han er tilhenger av kapitalisme:
-Men ikke fri kapitalisme. Innen kraftsektoren må den reguleres. I dette landet bør elektrisk strøm være allemannseie!
Tretti ganger høyere CO2-utslipp i Kina!
Tilltsvalgte for rundt 170 arbeidere innen forbundet IndustriEnergi, Ronnie Salvesen, legger ikke skjul på hvor krevende det har vært for hans medlemmer å henge med i alle svingene som skiftende markedskrav og nye produksjonsprosesser har krevd i det dusin år solcellesilisium har vært produsert på Fiskå. Det krever høyt kvalifiserte arbeidere og det er ikke enkelt å rekruttere nye til bransjen. Men han understreker også hvor rein produksjonen er i Norge, sammenlignet med verdens største produsent av solceller som er Kina.
-Vi produserer 8.400 tonn tonn solcellesilisium i året. Det gir et utslipp på 42.000 tonn CO2, mens det samme volum laget i Kina gir et utslipp 1,2 millioner tonn, eller 30 ganger så høyt som her. Det vil øke CO2-fotavtrykket på verdensbasis drastisk. Så det er en dårlig ide å legge ned denne industrien i Norge fordi vi ikke klarer å betale strømregningene lenger. Dessuten er vår produksjon 100 % sirkulær. Når vi skjærer såkalte wafere som blir til solcellepanel, bruker vi alt spons og slagg til resirkulert produksjon, sier klubbleder Salvesen.
-Vi er enige om at vi trenger økt kraftproduksjon, og havvindutbygging er en god ide. Men ikke med såkalte hybridkabler. Det er bare et nytt ord for eksportkabler til Europa. Havvind kan brukes til elektrifisering av norsk sokkel og også til å supplere kraftbehovet på land. Det er bakvendt å bruke elkraft fra land for å elektrifisere sokkelen i Nordsjøen. Den krafta må brukes for å sikre gammel og bygge ny norsk industri på land, sier direktør Verdú som føyer til at solcellesatsing er fraværende i debatten om økt fornybar produksjon. Solceller kan gi 34 TWh, eller godt over det norske vannkraftoverskuddet i dag. Tyskland, med samme solforhold som oss, har 50 TWh produsert på solceller, hevder direktøren.
Vekk med opprinnelsesgaranti på strøm!
Den såkalte opprinnelsesgarantien for strøm, altså et bevis på at det er fossilfri strøm vi eksporterer til kontinentet, er en trussel mot vår bransje. Ideen ble oppfunnet av EU for 20 år siden for å motivere kraftbransjen til å investere i fornybar energi. Det argumentet har for lengst falt bort. Og når store utenlandske bedrifter kjøper norske utenlandsgarantier, bidrar det til å skape uberettiget tvil om at kraftforbruk i Norge er fornybart og utslippsfritt. Ordningen tilrettelegger for grønnvasking av kraftforbruk i områder med fossil kraftproduksjon, og det svekker norske industribedrifters fortrinn som produsenter av lavkarbonprodukter, sier REC-direktøren.
-Og hva med bruk av norsk kraft til strømslukende datalagringssentre, spør jeg direktøren.
-Det er en uting. Legg heller til rette for ny norsk kraftbasert industri.
-Men hvorfor har ikke REC skaffet seg fastprisavtale slik mange storforbrukere av strøm har gjort, f.eks Elkem som dere er gode naboer med her?
-Vi hadde fastprisavtale for noen år siden, men vi kom ikke i full produksjon på grunn av stadig nye omlegginger, så da tapte vi på den. Nå ser alle at det er dumt ikke å ha fastpris. Vi kjøper all vår strøm på spotmarkedet, og det ga oss 600 prosent høyere strømutgifter enn budsjettert i desember i fjor.
De to er enige om kravet som nå gjelder til regjeringa og energi- og miljøministeren. Stopp krafteksporten og reguler prisen på strøm:
-Hvorfor er det så vanskelig å sette en makspris? Hvis ministeren er så redd for at dette skal skade markedet på lengre sikt, er det jo bare å sette en midlertidig makspris. Men det må skje noe raskt, hvis ikke vil enkelte industrier kunne gå dukken. Vi forventer en kompensasjon for tapene vi har blitt påført og kraftgarantiordning slik Stein Lier-Hansen i Norsk Industri har foreslått. Og for vår del mener vi også at vi må begunstiges av en spesialordning for industrietablering, for vi har ikke gjort annet enn å omstille oss med ny teknologi for et skiftende marked siden oppstarten i 2009.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Halvor Fjermeros.
Opprøret mot vaksinepass i Canada fører til økende mobilisering
Av derimot.no - 10. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/opproret-mot-vaksinepass-i-canada-forer-til-okende-mobilisering/
Om klassekampen i Canada
Det blir mer og mer åpenbart at det er en klassekamp som pågår i Canada nå. Det er utløst av kravet om vaksinering for å kunne reise med offentlig transport i landet, men under ligger det en lenge ulmende misnøye i store deler av befolkningen.
Regjeringens steile holdning til de rimelige kravene fra “Freedom Convoy” har utløst en ytterligere mobilisering i befolkningen. Når en fremstiller en bred bevegelse fra alle politiske retninger som rasister og nazister, slik noen ledende politikere og medier gjør, vekker dette naturligvis reaksjoner hos mange.
Plutselig skjønner de at dette dreier seg om noe mer enn vaksinekrav. Det dreier seg om ytrings- og forsamlingsfrihet. Det dreier seg i virkeligheten om demokratiske rettigheter i den bredeste forstand. Det dreier seg om den politiske luften de skal puste i. Det dreier seg om hvilke liv det skal ha i fremtiden. Og det fører til en ytterligere mobilisering slik en kan se et eksempel på i denne korte videoen under.
Redaksjonen i Derimot.no
Video: Gruppe av mødre hjelper lastebilister i Ottawa. Dette er hva det vil si å være statsborger
Canadas statsminister Justin Trudeau fremstilte Ottawas demonstranter som voldelige, rasister og mer… Her er en av mange lastebilførers historier som viser at dette er så langt fra virkeligheten som det kan gå.
«Trucker’s Tales» er en samling flotte vitnesbyrd fra kanadiere som tar et standpunkt for sannhet og frihet. Gud velsigne deres sjeler.
Full av beundring for trailersjåførene
Jan Herdal skriver på Facebook:
Jeg er full av beundring for den utrolig dyktige ledelsen av Convoy for Freedom i Canada så langt. De møter et uforsonlig og kynisk regime som ikke nøler med å ta i bruk de ynkeligste repressive midler for å kvele folkeopprøret.De fikk GoFundMe til å inndra innsamlingskontoen på 70 millioner kroner, den nest største i Canadas historie. Pengene skal angivelig tilbake til giverne, mens det som måtte bli igjen eventuelt kan bli delt ut til Trudeaus humanitærpolitiske kompleks. Dette bør ha skandalisert firmaet for godt. Hvem kan ha tiltro til slike folk?Det fantastiske er at aktivistene i løpet av timer fikk teknologibedriften Rumble til å stable på beina en ny folkespleis via GiveSendGo, og som straks settes under cyberangrep og opplever serverproblemer. Likevel samles det i løpet av et halvt døgn inn ca. 8 millioner kroner. Får håpe at disse pengene vil komme fram.Mer blir det garantert. Denne helga har det om mulig vært enda mer folk og entusiasme på gatene i Canadas byer enn sist helg. Og over store deler av verden, som lar seg inspirere av den kanadiske måten å gjøre det på. Folkelig, fredelig, positivt, sikre på saken. Om noen kan greie det, er det dem.
Det er nok nå.
Kommentar: En klassekamp av klassisk merke
Man må være så indoktrinert av urban middelklasseideologi og hovedstrømsmediene hvis man ikke ser at det som foregår i Canada er en klassekamp av klassisk merke med trailersjåførene i spissen. De har også en god strategi og taktikk.
De behøver ikke vinne alle kamper. De trenger bare å unngå å tape.
Det er verre for Justin Trudeau; han er nødt til å vinne alle kamper, og det er det så åpenbart at han ikke evner å gjøre.
USAs virkelige motstandere er deres europeiske og andre allierte
Av Michael Hudson - 10. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/usas-virkelige-motstandere-er-deres-europeiske-og-andre-allierte/
USAs mål er å hindre dem fra å handle med Kina og Russland.
Av Michael Hudson.
Oversatt til svensk av Bertil Carlman fra originalen America’s real adversaries are its European and other allies: The U.S. aim is to keep them from trading with China and Russia
Järnridån på 1940- och 50-talen var skenbart utformad för att isolera Ryssland från Västeuropa – för att hålla den kommunistiska ideologin och den militära penetrationen borta. Dagens sanktionssystem är inriktat på att hindra USA:s Nato- och andra västerländska allierade från att öppna upp mer handel och investeringar med Ryssland och Kina. Målet är inte så mycket att isolera Ryssland och Kina som att hålla dessa sina allierade fast inom USA:s egen ekonomiska sfär. Allierade ska avstå från fördelarna med att importera rysk gas och kinesiska produkter, köpa mycket dyrare amerikansk LNG och annan export, begränsad av fler amerikanska vapen.
De sanktioner som amerikanska diplomater insisterar på att deras allierade inför mot handel med Ryssland och Kina, syftar till synes på att avskräcka från en militär uppbyggnad. Men en sådan uppbyggnad kan egentligen inte vara den viktigaste ryska och kinesiska oron. De har mycket mer att vinna på att erbjuda ömsesidiga ekonomiska fördelar för väst. Den underliggande frågan är därför om Europa kommer att se fördelen för dem när det gäller att ersätta USA:s export med ryska och kinesiska leveranser och de därmed sammanhängande ömsesidiga ekonomiska kopplingarna.
Det som oroar diplomater från USA är att Tyskland, andra Natoländer och länder längs BRI (Belt and Road Initiative), förstår de vinster som kan göras genom att öppna för fredlig handel och investeringar. Om det inte finns någon rysk eller kinesisk plan för att invadera eller bomba dem, vad är då behovet av Nato? Vad är behovet för dem [USA:s välbärgade allierade] av så kostsamma inköp av militär utrustning från USA? Och om det inte finns något motsatsförhållande, varför måste då främmande länder offra sina egna handels- och ekonomiska intressen genom att uteslutande förlita sig på exportörer och investerare från USA?
Les: – Det handler ikke om Ukraina og Russland har ingen planer om invasjon
Det är dessa farhågor som har fått Frankrikes premiärminister Macron att frammana Charles de Gaulles spöke och uppmana Europa att vända sig bort från vad han [Macron] kallar Natos «hjärndöda» kalla krig och bryta med USA-gynnande handelsarrangemang som medför stigande kostnader för Europa samtidigt, som Europa förvägras potentiella vinster från handeln med Eurasien. Till och med Tyskland står inför uppmaningen att frysa under mars månad genom att klara sig utan rysk gas.
I stället för ett verkligt militärt hot från Ryssland och Kina, är problemet för strateger från USA just avsaknaden av ett sådant hot. Alla länder har insett att världen har nått en punkt där ingen industriell ekonomi har den arbetskraft och den politiska förmågan att mobilisera en stående armé av den storlek som skulle behövas för att invadera, eller till och med utkämpa en stor strid med en betydande motståndare. Den politiska kostnaden gör det oekonomiskt för Ryssland att hämnas Natos äventyrlighet vid dess västra gräns och Natos försök till att utmana till ett militärt svar. Det är inte värt att ta över Ukraina.
USA:s ökande tryck på sina allierade hotar att driva ut dem ur USA:s intressesfär. I över 75 år hade de inte mycket praktiskt alternativ till USA:s hegemoni. Men det håller nu på att förändras. USA har inte längre den monetära makt och det till synes kroniska handels- och betalningsbalansöverskott som [en gång] gjorde det möjligt för landet att utarbeta världshandels- och investeringsregler 1944-45. Hotet mot USA:s dominans är att Kina, Ryssland och Mackinders eurasiska hjärtland erbjuder bättre handels- och investeringsmöjligheter än vad som erbjuds från USA med dess alltmer desperata krav på uppoffringar från Nato och andra allierade.
Det mest iögonfallande exemplet är USA:s satsning på att blockera Tyskland från att tillåta Nord Stream 2-ledningen att få rysk gas för det kommande kalla vädret. Angela Merkel kom överens med Donald Trump om att spendera 1 miljard dollar på att bygga en ny LNG-hamn för att bli mer beroende av dyr amerikansk LNG. (Planen avbröts efter att de amerikanska och tyska valen bytt båda ledarna.) Men Tyskland har inget annat sätt att värma många av sina hus och kontorsbyggnader (eller leverera sina gödningsmedelsföretag) än med rysk gas.
Det enda sättet för amerikanska diplomater att blockera europeiska inköp är att förmå Ryssland till ett militärt svar, och sedan hävda att en hämnd på detta svar väger tyngre än alla rent nationella ekonomiska intressen. Som den hökaktiga statssekreteraren för politiska frågor, Victoria Nuland, förklarade i en pressbriefing på utrikesdepartementet den 27 januari: «Om Ryssland invaderar Ukraina på ett eller annat sätt kommer Nord Stream 2 inte att genomföras.» [1] Problemet är att skapa en passande offensiv incident och framställa Ryssland som angriparen.
Nuland uttryckte vem som dikterade Natomedlemmarnas politik kortfattat år 2014: «Fuck the EU.» Det sades när hon berättade för USA:s ambassadör i Ukraina att utrikesdepartementet stödde nickedockan Arseniy Yatsenyuk som Ukrainas premiärminister (avsattes efter två år i en korruptionsskandal), och att politiska organ från USA stödde den blodiga maidanmassakern, som inledde vad som nu är åtta år av inbördeskrig. Resultatet ödelade Ukraina på samma sätt som USA:s våld har gjort i Syrien, Irak och Afghanistan. Detta är inte en politik för världsfred eller demokrati som de europeiska väljarna stöder.
USA:s handelssanktioner mot sina Nato-allierade sträcker sig över hela handelsspektrumet. Det av åtstramning drabbade Litauen gav upp sin ost- och jordbruksmarknad i Ryssland och hindrar sin statsägda järnväg från att transportera vitrysk kaliumklorid till den baltiska hamnen Klaipeda. Hamnens majoritetsägare klagade över att «Litauen kommer att förlora hundratals miljoner dollar på att stoppa Vitrysslands export genom Klaipeda», och «kan möta rättsliga anspråk på 15 miljarder dollar över brutna kontrakt». [2] Litauen har även gått med på att USA uppmanar till att erkänna Taiwan, vilket resulterat i att Kina vägrar att importera tyska eller andra produkter som inkluderar litauiska komponenter.
EU ska införa sanktioner på bekostnad av stigande energi- och jordbrukspriser genom att prioritera import från Förenta staterna och avstå från ryska, vitryska och andra kopplingar utanför dollarområdet. Som Sergej Lavrov uttryckte saker: «När USA anser att något passar dess intressen kan det förråda dem som det var vänskapligt med, med vilka det samarbetade och som tillgodoser dess positioner runt om i världen.» [3]
USA:s sanktioner mot sina allierade skadar deras ekonomier, inte Rysslands och Kinas ekonomier.
Det som verkar ironiskt är att sådana sanktioner mot Ryssland och Kina har slutat i att hjälpa, snarare än skada dem. Men det främsta syftet var inte att skada eller hjälpa de ryska och kinesiska ekonomierna. När allt kommer omkring är det axiomatiskt att sanktioner tvingar de berörda länderna att bli mer självständiga. Utan Litauens ost har de ryska producenterna framställt sin egen, och behöver inte längre importera den från de baltiska staterna. USA:s underliggande ekonomiska rivalitet syftar till att hålla europeiska och dess allierade asiatiska länder i sin egen alltmer skyddade ekonomiska sfär. Tyskland, Litauen och andra allierade uppmanas att införa sanktioner riktade mot sin egen ekonomiska välfärd genom att inte handla med länder utanför det amerikanska dollarområdets krets.
Bortsett från hotet om ett faktiskt krig till följd av amerikansk krigiskhet, blir kostnaden för USA: s allierade att falla undan för USA: s handels- och investeringskrav så hög, att den är politiskt oöverkomlig. I nästan ett sekel har det inte funnits något annat alternativ än att gå med på handels- och investeringsregler som gynnar USA:s ekonomi som pris för att få US-amerikanskt finans- och handelsstöd och till och med militär säkerhet. Men ett alternativ hotar nu att dyka upp – ett alternativ som erbjuder fördelar med Kinas initiativ BRI och av Rysslands önskan om utländska investeringar för att hjälpa till att modernisera landets industriorganisation, vilket verkade utlovas redan för trettio år sedan (1991).
Ända sedan andra världskrigets slutår har USA:s diplomati syftat till att låsa Storbritannien och Frankrike, och den har särskilt besegrat Tyskland och Japan till att bli ekonomiskt och militärt beroende av USA. Som jag dokumenterade i ”Super Imperialism” bröt diplomater från USA upp det brittiska imperiet och absorberade dess ”Sterling Area”, genom de betungande villkor som först infördes av Lend-Lease och sedan av det angloamerikanska låneavtalet från 1946. Det senares villkor tvingade Storbritannien att ge upp sin egen imperiepreferenspolitik och hävde blockeringen av de brittiska saldon som Indien och andra kolonier hade ackumulerat för sin råvaruexport under kriget, vilket öppnade det brittiska samväldet för export från USA.
Storbritannien åtog sig att inte återställa sina förkrigsmarknader genom att devalvera pundet. Diplomater från USA skapade sedan IMF och Världsbanken på villkor som gynnade USA:s exportmarknader och avskräckte konkurrensen från Storbritannien och andra tidigare rivaler. Debatter i överhuset och underhuset visade att brittiska politiker insåg att de förpassades till en underordnad ekonomisk ställning, men ansåg att de inte hade något alternativ. Och när de gav upp, hade USA:s diplomater fria händer att konfrontera resten av Europa.
Finansiell makt har gjort det möjligt för USA att fortsätta dominera västerländsk diplomati, trots att landet tvingades bort från guldstandard 1971 till följd av betalningsbalanskostnaderna för sina utländska militära utgifter. Under det senaste halvseklet har utländska länder behållit sina internationella monetära reserver i USA-dollar – främst i statspapper från USA, amerikanska bankkonton och andra finansiella investeringar i USA:s ekonomi. Statskassan tvingar utländska centralbanker att finansiera USA:s militärbaserade underskott i betalningsbalansen – och därmed underskottet i den inhemska statsbudgeten.
Förenta staterna behöver inte denna återvinning för att skapa pengar. Regeringen kan helt enkelt trycka pengar, vilket MMT (Modern Monetary Theory) har visat. Men Förenta staterna behöver denna utländska centralbanks dollaråtervinning för att balansera sina internationella betalningar och stödja dollarns växelkurs. Om dollarn skulle sjunka skulle främmande länder ha mycket lättare att betala internationella dollarskulder i sina egna valutor. USA:s importpriser skulle stiga, och det skulle vara dyrare för amerikanska investerare att köpa utländska tillgångar. Och utlänningar skulle förlora pengar på amerikanska aktier och obligationer som denominerade i sina egna valutor, och skulle släppa dem. Särskilt centralbankerna skulle gå med förlust på statskassans dollarobligationer som de har i sina monetära reserver – och skulle ha intresse av att ljuga för att flytta ut ur dollarn. Så den USA:s betalningsbalans och växelkurs hotas båda av USA:s stridslystnad och militära utgifter över hela världen – ändå försöker dess diplomater stabilisera situationen genom att öka det militära hotet till krisnivåer.
USA:s strävan efter att hålla sina europeiska och östasiatiska protektorat låsta i sin egen intressesfär, hotas av Kinas och Rysslands framväxt oberoende av USA, samtidigt som den amerikanska ekonomin avindustrialiseras som ett resultat av landets egna avsiktliga politiska val. Den industriella dynamik som gjorde USA så dominerande från slutet av 1800-talet fram till 1970-talet har gett vika för en evangelistisk nyliberal finansialisering. Därför måste diplomater från USA vrida om armen på sina allierade för att blockera dessas ekonomiska förbindelser med det postsovjetiska Ryssland och det socialistiska Kina, vilkas tillväxt överträffar Förenta staternas, och vars handelsarrangemang erbjuder fler möjligheter till ömsesidig vinning.
Det handlar om hur länge Förenta staterna kan hindra sina allierade från att dra nytta av Kinas ekonomiska tillväxt. Kommer Tyskland, Frankrike och andra Natoländer att söka välstånd för sig själva, i stället för att låta den amerikanska dollarstandarden och handelspreferenserna suga från deras ekonomiska överskott?
Oljediplomati och Amerikas dröm för det postsovjetiska Ryssland
Gorbatjovs och andra ryska tjänstemäns förväntningar 1991 var att deras ekonomi skulle vända sig till väst för omorganisation i enlighet med de linjer som hade gjort USA, Tyskland och andra ekonomier så välmående. Den ömsesidiga förväntan i Ryssland och Västeuropa var att tyska, franska och andra investerare skulle omstrukturera den postsovjetiska ekonomin på ett effektivare sätt.
Det var inte USA:s plan. När senator John McCain kallade Ryssland «en bensinstation med atombomber» var det AMERIKA:s dröm för vad de ville att Ryssland skulle vara – med Rysslands gasbolag vilka övergick i kontroll av aktieägare från USA, och som började med det planerade utköpet av Yukos; ett arrangemang med Mikhail Khodorkovsky. Det sista som USA:s strateger ville se var ett blomstrande återupplivat Ryssland. USA:s rådgivare försökte privatisera Rysslands naturresurser och andra icke-industriella tillgångar genom att överlämna dem till kleptokrater som kunde «ta ut» värdet av vad de hade privatiserat endast genom att sälja till US amerikanska och andra utländska investerare för hårdvaluta. Resultatet blev en nyliberal ekonomisk och demografisk kollaps i alla de postsovjetiska staterna.
På sätt och vis har USA förvandlat sig självt till sin egen version av en bensinstation med atombomber (och vapenexport). USA:s oljediplomati syftar till att kontrollera världens oljehandel, så att dess enorma vinster kommer att tillfalla de stora amerikanska oljebolagen. Det var för att hålla iransk olja i händerna på British Petroleum som CIA: s Kermit Roosevelt arbetade med British Petroleums anglopersiska oljebolag för att störta Irans valda ledare Mohammad Mosaddegh 1953, när han försökte förstatliga företaget efter att det under decennium efter decennium vägrade att leverera sina utlovade bidrag till Irans ekonomi. Efter att ha installerat shahen, vars demokrati byggde på en grym polisstat, hotade Iran [efter att shahen störtats] än en gång att agera som herre över sina egna oljeresurser. Så landet konfronterades än en gång med USA-sponsrade sanktioner, som gäller än i dag. Syftet med sådana sanktioner är att hålla världshandeln inom US-amerikansk kontroll, eftersom olja är energi och energi är nyckeln till produktivitet och Real BNP.
I fall där utländska regeringar som Saudiarabien, och angränsande arabiska petrostater har tagit kontroll, ska exportintäkterna för deras olja deponeras på USA:s finansmarknader för att stödja dollarns växelkurs och USA:s finansiella dominans. När de fyrdubblade sina oljepriser 1973-74 (som svar på att USA fyrdubblade sina spannmålsexportpriser) instiftade USA:s utrikesdepartementet en lag därom, och meddelade Saudiarabien att man kunde ta ut så mycket som man ville för sin olja (och därmed höja prisparaplyet för oljeproducenter i USA), men man var tvunget att återvinna sina oljeexportintäkter till USA i dollardenominerade värdepapper – främst i US-amerikanska statspapper; tillsammans med vissa minoritetsinnehav av amerikanska aktier och obligationer (men endast som passiva investerare, vilka inte använder denna finansiella makt för att kontrollera företagspolitiken).
Det andra sättet att återvinna oljeexportintäkter var att köpa av USA:s vapenexport, där Saudiarabien blev en av det militärindustriella komplexets (MIC) största kunder. USA:s vapenproduktion är faktiskt inte i första hand militär till sin karaktär. Som världen nu ser i ”bråket” om Ukraina har Amerika ingen stridsarmé. Vad man har är vad som brukade kallas en «ätande armé». USA:s vapenproduktion sysselsätter arbetskraft och producerar vapen som ett slags prestige som är bra för regeringar att visa upp, inte för faktiska strider. Liksom hos de flesta lyxvaror är utstyrseln mycket hög. Det är trots allt kärnan i ”high fashion” och stil. MIC använder sina vinster för att subventionera civil produktion i USA på ett sätt som inte bryter mot bokstaven i internationella handelslagar mot statligt stöd.
Ibland används naturligtvis militärt våld. I Irak använde först George W. Bush och sedan Barack Obama militären för att beslagta landets oljereserver, tillsammans med Syriens och Libyens oljereserver. Kontrollen av världens olja har varit en stöttepelare för USA:s betalningsbalans. Trots den globala satsningen på att bromsa jordens uppvärmning fortsätter tjänstemän från USA att se olja som nyckeln till landets ekonomiska överlägsenhet. Det är därför som USA:s militär fortfarande vägrar att lyda Iraks order att lämna landet, och låter sina trupper behålla kontrollen över den irakiska oljan, och det är också därför man kom överens med fransmännen om att förstöra Libyen och fortfarande har trupper på Syriens oljefält. På närmare håll har president Biden godkänt offshoreborrning och stöder Kanadas expansion av sin Athabasca ”oljesand” (Oil sand) miljömässigt den smutsigaste oljan i världen.
Tillsammans med olje- och livsmedelsexport stöder vapenexport Treasury Bill Standardens finansiering av USA: s utländska militära utgifter på sina 750 baser utomlands. Men utan att en stående fiende ständigt hotar vid portarna faller Natos existens samman. Varför skulle länderna behöva köpa ubåtar, hangarfartyg, flygplan, stridsvagnar, missiler och andra vapen?
I takt med att Förenta staterna har avindustrialiserats blir dess underskott i handeln och betalningsbalansen allt mer problematisk. Landet behöver vapenexportförsäljning för att bidra till att minska sitt växande handelsunderskott, och även för att subventionera sina kommersiella flygplan och till det hörande civila sektorer. Utmaningen är hur man ska behålla sitt välstånd och sin världsdominans, när landet avindustrialiseras samtidigt som den ekonomiska tillväxten ökar i Kina och nu till och med Ryssland.
USA har förlorat sin industriella kostnadsfördel på grund av den kraftiga ökningen av levnadskostnaderna och kostnaderna för affärstransaktioner i sin finansialiserade postindustriella räntekonomi (en bra förklaring till detta begrepp finns här Hur kommer det sig att Kina blomstrar och att USA nått slutet på den 75-åriga tillväxten efter 1945?) Dessutom, som Seymour Melman förklarade på 1970-talet (The permanent war economy) är Pentagons kapitalism baserad på Cost-plus contract: Ju högre militära hårdvarukostnader, desto mer vinst får dess tillverkare. Så vapen från USA är överkonstruerade – därav toalettstolarna för $ 500 istället för en $ 50-modell. Den största attraktionskraften hos lyxvaror är trots allt, inklusive militär hårdvara, deras höga pris.
Detta är bakgrunden till USA:s raseri över dess misslyckande med att beslagta Rysslands oljeresurser – och över att se Ryssland också bryta sig loss militärt för att skapa sin egen vapenexport, som nu vanligtvis är bättre och mycket billigare än USA:s. I dag är Ryssland i det läge Iran var 1954 och åter igen 1979. Inte bara konkurrerar dess oljeförsäljning med LNG (flytande naturgas) från USA, utan Ryssland behåller sina oljeexportintäkter hemma för att finansiera landets återindustrialisering, för att bygga upp den ekonomi som förstördes av den USA-sponsrade chock-«terapin» på 1990-talet.
Den minsta motståndslinjen för USA:s strategi (som syftar till att behålla kontrollen över världens oljeförsörjning samtidigt som den upprätthåller sin exportmarknad för lyxvapen via Nato) är att ropa ”Vargen kommer” och insistera på att Ryssland är på väg att invadera Ukraina – som om Ryssland hade något att vinna på gungflykrig om Europas fattigaste och minst produktiva ekonomi. Under vintern 2021–22 har vi sett ett långt försök från USA att få Nato och Ryssland att slåss med varandra – utan framgång.
USA drömmer om ett nyliberaliserat Kina som amerikanskt dotterföretag
USA har avindustrialiserats som en medveten politik för att minska produktionskostnaderna, eftersom landets tillverkningsföretag har sökt låglönearbete utomlands, särskilt i Kina. Detta skifte var inte en rivalitet med Kina, utan sågs som ömsesidig vinst. Banker och investerare från USA förväntades säkra kontrollen och den kinesiska industrins vinster, när den marknadsfördes. Rivaliteten var mellan amerikanska arbetsgivare och amerikansk arbetskraft, och klasskrigsvapnet var offshoring och samtidigt med det, att skära ner på regeringens sociala utgifter.
I likhet med den ryska jakten på olje-, vapen- och jordbrukshandel (oberoende av USA: s kontroll), är Kinas brott att hålla vinsterna från sin industrialisering hemma, behålla statligt ägande av betydande företag och, framför allt, hålla pengaskapande och Bank of China som allmännyttiga för att finansiera den egna kapitalbildningen, istället för att låta USA:s banker och mäklarhus erhålla finansiering och suga ut överskott i form av ränta, utdelningar och förvaltningsavgifter. Den enda besparingsfördelen för amerikanska företagsplanerare har varit Kinas roll i att avskräcka lönerna i USA från att stiga, genom att tillhandahålla en källa till lågprisarbete som gjort det möjligt för amerikanska tillverkare att outsourca sin produktion.
Det Demokratiska partiets klasskrig mot fackligt arbete började i Carter-administrationen och accelererade kraftigt när Bill Clinton öppnade den södra gränsen till NAFTA (North American Free Trade Agreement). En sträng av maquiladoras etablerades längs gränsen för att leverera lågprishantverkarbete. Detta blev ett så framgångsrikt vinstcentrum för företag att Clinton pressade på för att Kina skulle släppas in i Världshandelsorganisationen i december 2001, under den sista månaden av hans administrations regeringsinnehav. Drömmen var att det skulle bli ett vinstcenter för investerare från USA, producera för amerikanska företag och finansiera dessas kapitalinvesteringar (och bostäder och statliga utgifter också, hoppades man) genom att låna USA-dollar och organisera dess industri på en aktiemarknad som, liksom Rysslands 1994-96, skulle bli en ledande leverantör av finansiella kapitalvinster för USA:s och andra utländska investerare.
Walmart, Apple och många andra amerikanska företag organiserade produktionsanläggningar i Kina, vilket nödvändigtvis involverade tekniköverföringar och att en effektiv infrastruktur skapades för exporthandel. Goldman Sachs ledde det finansiella intrånget och hjälpte Kinas aktiemarknad att skjuta i höjden. Allt detta var vad USA hade uppmanat till.
Var gick USA:s nyliberala kalla kriget-dröm fel? Till att börja med följde Kina inte Världsbankens policy att styra regeringar till att låna i dollar för att anställa ingenjörsföretag från USA för att tillhandahålla exportinfrastruktur. Det industrialiserades på ungefär samma sätt som Förenta staterna och Tyskland gjorde i slutet av 1800-talet: Genom kraftiga offentliga investeringar i infrastruktur för att tillhandahålla grundläggande behov till subventionerade priser eller gratis, alltifrån från hälso- och sjukvård och utbildning till transport och kommunikation, för att minimera de levnadskostnader som arbetsgivare och exportörer var tvungna att betala. Viktigast av allt var att Kina undvek utlandsskulder genom att skapa egna pengar och hålla de viktigaste produktionsanläggningarna i egna händer.
USA:s krav driver sina allierade ut ur dollar-Nato-handeln och den monetära omloppsbanan
Precis som i en klassisk grekisk tragedi leder USA:s utrikespolitik till just det resultat som man fruktar mest. Diplomater från USA ”överspelar sin hand” (fem vanliga nybörjarmisstag i poker) med sina egna Nato-allierade och skapar Kissingers mardrömsscenario och driver Ryssland och Kina samman. Medan USA:s allierade uppmanas att ta på sig kostnaderna för USA:s sanktioner, gynnas Ryssland och Kina av att vara tvungna att diversifiera, och göra sina egna ekonomier oberoende av att förlita sig på leveranser av livsmedel och andra grundläggande varor från USA. Framför allt skapar dessa två länder sina egna kredit- och bankclearingsystem och håller sina internationella monetära reserver i form av guld, euro och varandras valutor för att bedriva sin ömsesidiga handel och sina investeringar.
Denna ”avdollarisering” ger ett alternativ till USA:s unipolära kapacitet att nå fri utländsk kredit via ”U.S. Treasury-bill standard” (Treasury Bills definition) för världens monetära reserverar. När främmande länder och deras centralbanker går från dollarn, vad kommer att stödja den? Utan den fria kreditlinje som centralbankerna ger, vilken automatiskt återvinner USA:s utrikes militär- och andra utlandsutgifter tillbaka till den amerikanska ekonomin (med endast en minimal avkastning), hur kan då FÖRENTA STATERNA balansera sina internationella betalningar [när landet står inför] avindustrialisering?
Förenta staterna kan inte bara vända på sin avindustrialisering och sitt beroende av kinesisk och annan asiatisk arbetskraft, genom att ta hem produktionen. Man har byggt in för högt räntetagande i sin ekonomi för att denna ekonomis arbete ska kunna konkurrera internationellt, med tanke på den amerikanska löntagarens budgetkrav för att kunna betala höga och stigande bostads- och utbildningskostnader, skuldservice och sjukförsäkring, och för privatiserade infrastrukturtjänster.
Det enda sättet för Förenta staterna att upprätthålla sin internationella finansiella balans är genom monopolprissättning av sina vapen, sin patenterade läkemedels- och it-export, och genom att köpa kontroll över de mest lukrativa produktions- och potentiellt ränteutvinnande sektorerna utomlands – med andra ord genom att sprida nyliberal ekonomisk politik över hela världen, på ett sätt som tvingar andra länder att vara beroende av lån och investeringar från USA.
Detta är inte ett sätt som de nationella ekonomierna kan växa på. Alternativet till den nyliberala doktrinen är för dem Kinas tillväxtpolitik, som följer samma grundläggande industriella logik genom vilken Storbritannien, USA, Tyskland och Frankrike tog sig till industriell makt under sina egna industriella starter med starkt statligt stöd och sociala utgiftsprogram.
Förenta staterna har övergett denna traditionella industripolitik sedan 1980-talet. Man påtvingar sin egen ekonomi den nyliberala politik som avindustrialiserade Pinochets Chile, Thatchers Storbritannien och de postindustriella före detta Sovjetrepublikerna, Baltikum och Ukraina sedan 1991. Dess starkt polariserade och skuldbelånade välstånd bygger på att blåsa upp fastighets- och värdepapperspriserna och privatisera infrastrukturen.
Denna nyliberalism har varit en väg till att bli en misslyckad ekonomi och faktiskt en misslyckad stat, som med nödvändighet drabbas av skulddeflation, stigande bostadspriser och hyror i takt med att ägarbeläggningen sjunker, liksom orimliga medicinska och andra kostnader till följd av privatisering av vad andra länder tillhandahåller fritt eller till subventionerade priser som mänskliga rättigheter: hälso- och sjukvård, utbildning, sjukförsäkring och pensioner.
Framgången för Kinas industripolitik, med blandadekonomi och statlig kontroll över penning- och kreditsystemet, har fått strateger i USA att frukta att västeuropeiska och asiatiska ekonomier kan finna en fördel i att integrera närmare med Kina och Ryssland. USA verkar inte ha något svar på ett sådant globalt närmande till Kina och Ryssland, förutom ekonomiska sanktioner och militär stridslystnad. Denna nya kalla krigethållning är dyr, och andra länder kämpar för att bära kostnaderna för en konflikt, som inte har någon fördel för dem själva, och som faktiskt hotar att destabilisera deras egen ekonomiska tillväxt och deras eget politiska oberoende.
Utan bidrag från dessa länder, särskilt när Kina, Ryssland och deras grannar frångår dollarn i sina ekonomier, hur kan Förenta staterna upprätthålla betalningsbalanskostnaderna för sina utländska militära utgifter? Att skära ned på dessa utgifter, och faktiskt återvinna industriellt oberoende och konkurrenskraftig ekonomisk makt, skulle kräva en omvandling av politiken i USA. En sådan förändring verkar osannolik, men utan den, hur länge kan USA:s postindustriella ränteekonomi lyckas tvinga andra länder att förse landet med den ekonomiska rikedom (bokstavligen ett inflöde) som den inte längre producerar hemma?
1. https://www.state.gov/briefings/department-press-briefing-january-27-2022/. Hon avfärdade reportrars kommentarer om att «det tyskarna har sagt offentligt stämmer inte överens med vad man säger exakt», förklarade hon den amerikanska taktiken att stoppa Nord Stream 2. Hon kontrade med en reporters poäng att «allt de behöver göra är att slå på den», sa hon: «Som senator Cruz gillar att säga … Det är för närvarande en metallknunk på havets botten. Den måste testas. Den måste certifieras. Den måste ha regulatoriskt godkännande.» För en ny granskning av den alltmer spända geopolitiken på jobbet, se John Foster, «Pipeline Politics hits Multipolar Realities: Nord Stream 2 and the Ukraine Crisis», Counterpunch, 3 februari 2022. här
2. Andrew Higgins, «Fueling a Geopolitical Tussle in Eastern Europe: Fertilizer», The New York Times, 31 januari 2022. Ägaren planerar att stämma Litauens regering med rejäla skadeståndskrav. här
3. Ryska utrikesdepartementet, «Utrikesminister Sergej Lavrovs svar på frågor från Kanal 1:s Voskresnoye Vremya-program», Moskva, 30 januari 2022. Johnsons Rysslandslista, 31 januari 2022, #9. här
Michael Hudson er president i The Institute for the Study of Long-Term Economic Trends (ISLET), Wall Street finansanalytiker, Distinguished Research Professor of Economics at the University of Missouri, Kansas City. Han er forfatter av Super-Imperialism: The Economic Strategy of American Empire (Editions 1968, 2003, 2021), ‘and forgive them their debts’ (2018), J is for Junk Economics (2017), Killing the Host (2015), The Bubble and Beyond (2012), Trade, Development and Foreign Debt (1992 & 2009) og The Myth of Aid (1971), blant mange andre.
Se bloggen til Michael Hudson.
Nobelprisvinner Montagniers siste budskap: Vaksinene trigger HIV og Creutzfeldt-Jakobs sykdom
Av enigma - 10. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/nobelprisvinner-montagniers-siste-budskap-vaksinene-trigger-hiv-og-creutzfeldt-jakobs-sykdom/
Luc Montagnier gikk bort i går onsdag 9.2.2022. For under en måned siden vitnet han for parlamentet i Luxembourg og advarte på det sterkeste om faren produktene representer.
Hva er ikke mer irriterende enn en nobelprisvinner som komplett uten blygsel uttaler at viruset er designa og at genmaterialet som ligger til grunn for vaksina inneholder sekvenser fra HIV-viruset, samt at den kan medføre Antibody-dependent enhancement – mens den resterende eliten av forskere og medisinske autoriteter mottar signert diplom for sin taushet?
Luc Montagnier la frem sitt vitnemål i parlamentet i Luxembourg 12.januar i år og uttalte at den eksperimentelle genterapien kan gi Creutzfeldt-Jakobs sykdom – den humane versjonen av skrapesyke/kugalskap. Han forklarte blant annet om prioner relatert til Creutzfeldt-Jakob sykdom hos mRNA-genmanipulerte og henviste til 21 konkrete dødsfall hos dobbeltvaksinerte som følge av sykdommen.
Det ble videre fremhevet at vaksina selvsagt ikke er noen vaksine – derimot genterapi hvor transkripsjonen av det fremmede RNA`et og tilhørende proteinsekvenser spres ukontrollert i kroppen til mottakerne:
«Disse vaksinene er giftstoffer. De er ikke ekte vaksiner. mRNA lar budskapet transkriberes i hele kroppen, ukontrollert. Ingen kan si for hver enkelt av oss hvor disse meldingene vil gå. Dette er derfor en fryktelig ukjent. Og faktisk lærer vi nå at dette er et arbeid publisert for over et år siden at disse mRNA-ene inneholder et område som vi kan kalle prion, som er et område som er i stand til å introdusere proteinmodifikasjoner på en uforutsigbar måte. Som lege kjente jeg 21 personer som fikk 2 doser Pfizer-vaksine, og en person fikk Moderna. De 21 døde av Creutzfeldt-Jakobs sykdom forårsaket av prioner. De 3 vaksinene Pfizer, AstraZeneca, Moderna inneholder en sekvens identifisert av informasjonsteknologi som transformasjon til en prion. Det er derfor en kjent risiko for menneskers helse.»
Påstanden blir understøttet av JB Classen som i sin forskningsartikkel i Microbiology and Infectious Disease (februar 2021) uttaler at potensiale for mekanismer omkring prioner allerede er avdekket:
«Analyse av Pfizer-vaksinen mot COVID-19 identifiserte to potensielle risikofaktorer for å indusere prionsykdom i mennesker. RNA-sekvensen i vaksinen inneholder sekvenser som antas å indusere TDP-43 og FUS til å aggregere i deres prionbaserte konformasjon som fører til utviklingen av vanlige nevrodegerative sykdommer.»
Dramatisk økning i HIV
Saken blir ikke mindre urovekkende da det nylig ble avdekket en økning på 590 % i HIV forekomst hos amerikanske soldater siden oppstart av C-19-«vaksinering».
Les også
Leiesoldatfirmaet Blackwater ruster opp nazibrigaden Azov i Ukraina
Av Manlio Dinucci - 10. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/leiesoldatfirmaet-blackwater-ruster-opp-nazibrigaden-azov-i-ukraina/
Blackwater er i Donbass med Azov-bataljonen , skriver Manlio Dinucci, geograf og geopolitisk vitenskapsmann.
CIA og MI6 omorganiserer NATO-nettverk i Øst-Europa. Etter andre verdenskrig stolte de på tidligere nazister for å kjempe mot Sovjetunionen, og nå støtter de fortsatt nynazistiske grupper mot russerne. Det er ingen åpenbar grunn til dette. Nazistene var i overflod på 1940-tallet, de er svært få i dag og eksisterer kun takket være angelsaksernes hjelp.
Telefonsamtalen mellom president Biden og Ukrainas president Zelenskij «gikk ikke bra» , ifølge CNN-overskrifter: «Biden advarte om at en russisk invasjon er praktisk talt sikker i februar, når den frosne bakken tillater tanks å passere gjennom» , men Zelenskij «ba Biden for å dempe tonen, og hevder at den russiske trusselen fortsatt er usikker.» Mens den ukrainske presidenten sjøl inntar en mer forsiktig holdning, samles ukrainske væpnede styrker i Donbass, nær Donetsk- og Lugansk-områdene, som er bebodd av den russiske befolkningen.
Ifølge rapporter fra OSSEs spesialovervåkingsmisjon i Ukraina, skjult av vår mainstream, som kun snakker om den russiske troppesammentrekningen, befinner den ukrainske hæren og nasjonalgarden, som teller rundt 150.000 mann, nær Donetsk- og Lugansk-området. De er bevæpnet og trent, og dermed effektivt ledet, av militærrådgivere og instruktører fra USA og NATO.
Fra 1991 til 2014 ga USA, ifølge US Congressional Research Service, Ukraina 4 milliarder dollar i militærhjelp, som økte med mer enn 2,5 milliarder dollar etter 2014, pluss over én milliard fra NATO Management Fund, der også Italia deltar. Dette er bare en del av de militære investeringene som de store NATO-maktene har gjort i Ukraina. Storbritannia, for eksempel, undertegnet ulike militære avtaler med Kiev og investerte 1,7 milliarder pund i å styrke Ukrainas marinekapasitet: dette programmet sørger for bevæpning av ukrainske skip med britiske missiler, felles produksjon av 8 hurtigskytende rakettkastere, bygging av marinebaser ved Svartehavet og også ved Azovhavet, mellom Ukraina, Krim og Russland.
Innenfor denne rammen økte ukrainske militærutgifter, som i 2014 tilsvarte 3 % av BNP, til 6 % i 2022, tilsvarende mer enn 11 milliarder dollar.
I tillegg til US-NATO militære investeringer i Ukraina , er det en plan på 10 milliarder dollar, implementert av Erik Prince, grunnlegger av det private amerikanske militærselskapet Blackwater, senere Xie, og nå omdøpt til Academy , som har levert leiesoldater til CIA, Pentagon og utenriksdepartementet for skjulte operasjoner (inkludert tortur og mord), som tjener milliarder av dollar.
Erik Princes plan, avslørt av en studie fra Time magazine [ 1 ], er å opprette en privat hær i Ukraina , gjennom et partnerskap mellom selskapet Lancaster 6, som Prince har skaffet leiesoldater i Midtøsten og Afrika, og den ukrainske etterretningstjenesten. kontor, kontrollert av CIA. Selvfølgelig er det ikke kjent hva som ville være dataene for den private hæren opprettet i Ukraina av grunnleggeren av Blackwater, sikkert med finansiering fra CIA. Det kan imidlertid forventes at den fra sin base i Ukraina vil gjennomføre skjulte operasjoner i Europa, Russland og andre regioner.
Les Time: Exclusive: Documents Reveal Erik Prince’s $10 Billion Plan to Make Weapons and Create a Private Army in Ukraine
På denne bakgrunn er det spesielt alarmerende at den russiske forsvarsministeren Shoigu fordømte eksistensen av «private amerikanske militærselskaper i Donetsk-regionen, som forbereder en provokasjon ved bruk av ukjente kjemikalier» . Det kan være gnisten som forårsaker detonasjonen av en krig i hjertet av Europa: et kjemisk angrep på ukrainske sivile i Donbass, umiddelbart tilskrevet russerne i Donetsk og Lugansk, som skulle bli angrepet av de overveiende ukrainske styrkene som allerede var utplassert i regionen, for å tvinge Russland til å gripe militært inn i deres forsvar.
Les: Ukrainas framtidige nazi-leder?
I frontlinjen, klar til å slakte russerne i Donbass, står Azov-bataljonen, forfremmet til et spesialstyrkeregiment, trent og bevæpnet av USA og NATO, beryktet for sin grusomhet i angrep på det russiske folket i Ukraina. Azov, som rekrutterer nynazister fra hele Europa under banneret deres, inspirert av flagget til SS Das Reich, ledes av grunnleggeren, Andreij Biletsky, forfremmet til oberst . Det er ikke bare en militær enhet, men en ideologisk og politisk bevegelse, som Biletskij er en karismatisk leder for, spesielt for ungdomsorganisasjonen, som med sin bok «The Words of the White Führer» er opplært til å hate russerne.
Manlio Dinuccis siste bøker er Laboratorio di geographia, Zanichelli 2014; Reisedagbok, Zanichelli 2017; The Art of War / Annals of Strategy USA / NATO 1990-2016, Zambon 2016. Atomkrig . Første dagen. Da Hiroshima a oggi: chi e come ci porta alla catastrofe, Zambon 2017; Krigsdagbok. Escalation verso la catastrofe (2016 – 2018), Asterios Editors 2018.
Kilde: Il Manifesto (Italia): La Blackwater è nel Donbass col battaglione Azov
Manlio Dinucci er en italiensk geograf og forfatter. Han har skrevet blant annet: Laboratorio di geografia, Zanichelli 2014 ; Diario di viaggio, Zanichelli 2017 ; L’arte della guerra / Annali della strategia Usa/Nato 1990-2016, Zambon 2016; Guerra nucleare. Il giorno prima. Da Hiroshima a oggi: chi e come ci porta alla catastrofe, Zambon 2017; Diario di guerra. Escalation verso la catastrofe (2016 – 2018), Asterios Editores 2018. Dinucci er fast kommentator i avisa Il Manifesto.
Vi har publisert flere artikler på steigan.no av Manlio Dinucci.
Tidligere manager i Blackrock: – Den globale gjeldsbobla har nådd toppen, vi er ved enden
Av red. PSt - 10. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/tidligere-leder-i-blackrock-den-global-gjeldsbobla-har-nadd-toppen-vi-er-ved-enden/
Av Ethan Huff.
Edward Dowd, en tidligere investeringsmanager i Blackrock, var hovedgjest i en nylig episode i Steve Bannons program «War Room: Pandemic”. Han advarte om at verdens økonomiske system slik vi for øyeblikket kjenner det er i ferd med å krasje.
Fra et globalt makroperspektiv, forklarte Dowd, har vi nådd en topp. Og det begynner å bli smertelig tydelig, la han til, gitt alt som foregår rundt om i verden for tiden, at «vi er ved enden.»
«Og på grunn av det faktum kommer vi til å se mange sprø ting i finansmarkedene, tror jeg,» la Dowd til om det som ser ut til å være en forestående kollaps av markedene.
«Vi kommer til å se kredittmarkedene gå av hengslene, aksjemarkedene vil gå av hengslene. Federal reserve fikk en utsettelse gjennom covid, under dekke av covid, til å trykke opp 65 prosent mer penger for å holde denne skuta flytende, men vi er ved endedagene her.»
Dowd mener at alle de plandemiske tiltakene bare er en dekkhistorie for den økonomiske situasjonen som aldri ble løst etter krakket i 2008. Boksen ble bare sparket lenger ned i veien, og nå som det hele er i ferd med å slippe opp, har systemet blitt preppet for å gjøre «covid» til syndebukken.
«Mye av det du ser i responsen fra globale regjeringer er det jeg tror er å sette opp et system for å, under dekke av medisinsk tyranni, forhindre opptøyene som kommer til å følge når alt dette utfolder seg – det er min personlige tro,» sa Dowd.
Hele videointervjuet mellom Dowd og Bannon, som starter rundt 19 minutter, utdyper disse perspektivene ytterligere.
Pfizer og Moderna er moderne versjoner av Enron
De som husker situasjonen i 2008 husker kanskje at tredjepartsbyråer brukte falske vurderinger på finansielle instrumenter. Det viser seg at det samme skjer igjen, bortsett fra at denne gangen ser det ut til at Big Pharma og Food and Drug Administration (FDA) er synderne.
«Jeg har også en tese om hva som skjer hos Pfizer og Moderna, og hvordan disse selskapene sannsynligvis er bedragerske,» forklarte Dowd. «Disse vaksinene ble presset gjennom, og jeg tror dataene fra de kliniske forsøkene er svindel.»
«Jeg vil sammenligne det som har skjedd her med det som skjedde under den store finanskrisen. Vi hadde ratingbyråer, tredjeparts verifiseringskilder som var i stand til å opprettholde svindelen fordi pengesummene ble for store. Institusjonene deres ble korrumpert med det institusjonelle imperativet, og de fikk AAA-rating, og som vi alle vet i ettertid stod de ikke til AAA-rating.»
I dette tilfellet er det FDA som er det «pålitelige» tredjepartsverifiseringsverktøyet for farmasøytiske produkter. Omtrent halvparten av FDAs budsjett kommer fra legemiddelindustrien, og det ser ut til at dette korrupte byrået tillot farlige, ineffektive og stort sett uprøvde vaksiner å bli frigitt.
«Jeg tror at på grunn av det institusjonelle imperativet som var på plass på den tiden, og hastigheten de prøvde å få godkjent disse produktene med denne uprøvde teknologien, skjedde svindelen,» sa Dowd om FDA. «Og hva er mitt bevis på det? FDA, sammen med Pfizer, prøver å skjule de kliniske dataene.»
Sluttpunktet for dødelighet av alle årsaker for Pfizers injeksjoner mislyktes, det vet vi nå. Det var faktisk flere dødsfall i vaksinegruppen enn i placebogruppen, og det er grunnen til at legemiddelgiganten har nektet å frigi data fra sine kliniske studier.
Normalt, i et slikt tilfelle, vil det ikke være gitt noen godkjenning fordi FDAs «gullstandard» angivelig ikke tillater det. Imidlertid, for å redde de økonomiske fat cats – fete kattene – fra deres dårlige satsinger, svingte FDA seg inn for å redde dagen.
I mellomtiden rapporterer forsikringsaktuarer om en markant økning i meldinger dødsfall helt siden stikkene ble sluppet løs.
Ettersom alt dette kommer for en dag og dominobrikkene faller, kan det føre til at selskaper som ser ut til å være «for store til å mislykkes» forsvinner. Vil sentralbankene og deres løpegutter i regjeringen atter en gang redde dem ut, eller er det ikke mulig denne gangen?
«Svindel opphever alle kontrakter,» sier Dowd om situasjonen. «Det er rettspraksis. Så, du går ned rekkene, det er ansvar, det er konkurs for Moderna, Pfizer kan definitivt være i stand til å motstå det med sin aksjekurs og egenkapital.»
«Bunnlinjen er dette: FDA er den pålitelige tredjeparten akkurat som ratingbyråene var. Og mange leger i dette landet, mange lokale myndigheter, setter sin lit til et byrå som får 50 prosent av budsjettet sitt fra BigPharma.»
Slutten på denne historien skrives fortsatt, men det ser ikke bra ut for dagens økonomiske system. Kanskje The Great Reset «den store tilbakestillingen» kommer raskere enn vi alle tror – kanskje bare måneder, uker eller til og med dager unna?
De siste nyhetene om Big Pharma, Big Finance og den forestående globale økonomiske implosjonen finner du på Collapse.news.
Kommentar: Hva skal man legge i uttalelsene til Dowd
En tidligere investeringsmanager i BlackRock som kritiserer sin tidligere arbeidsgiver. Det første kritikerne hans vil si er at han vil hevne seg. Vi har ikke muligheten til å granske folks motiver, men vi kan analysere det de sier. Og grunnen til at vi viser til intervjuet med Dowd er at han bekrefter noe vi allerede vet fra åpne kilder, til og med fra BlackRock sjøl.
Vi vet at dette handler om verdenshistoriens største finansboble. I august 2019 la BlackRock fram planen for den kommende krisa: – En finansiell operasjon uten sidestykke og foreslo: «go direct», altså: ta milliarder fra statskassene. Grunnen til at de foreslo å forsyne seg av statskassene var nettopp for å dekke opp for ei finanskrise som var større enn noen i verden hadde sett før.
For å få regjeringene til å åpne statskassene og sette landene i enormt mye større gjeld enn før, måte man presentere dem for ei krise som kunne framstilles som så ekstrem at alle vanlige hensyn kunne settes til side. Den krisa ble proklamert da WHO sa at verden var inne i en pandemi.
11. mars 2020 erklærte WHOs generalsekretær Tedros Adhanom Ghebreyesus at covid-19 utbruddet var en «pandemi», og utløste en måte å møte den på som aldri er brukt tidligere i menneskehetens historie, nemlig med en serie lockdowns og ekstreme tiltak som brakte verdensøkonomien i kne.
Tidligere utviklingsminister Dag-Inge Ulstein holdt et innlegg i Verdensbanken bare drøyt en måned etter koronakuppet og der kom det helt klart fram at det handlet om å ta opp enorm gjeld. Ulstein sa at mange land ikke ville ha nok kreditt til å gjøre det, så han forsikret om at Norge ville være med på å støtte et raskt gjeldsmoratorium og han ba Verdensbanken og IMF om å legge alt til rette slik at landene kunne øke gjelda. Til slutt pekte han på at dette handler om å legge alt til rette for «bærekraftmålene» og 2030!
The Bank and the IMF should take a co-lead role in establishing global principles on responsible borrowing and lending.
With only nine years to 2030, the Bank must continue its operations across the spectrum – full force. Recovery support must align with the SDGs.
Les: Hva har vært kommandolinjene i det globale koronakuppet?
En siste grunn til at vi mener at det er riktig å merke seg uttalelsene fra Dowd er at vi allerede kan beskrive den gjeldsbobla han snakker om med tall fra IMF.
Verdens totale gjeld var ved inngangen til 2021 226 billioner dollar, eller 226.000 milliarder dollar. Offentlig gjeld økte med like mye på ett år som på to år under finanskrisa. Gjeldsøkning på 29 prosentandeler på ett år. Det er helt vanvittig. Vi kjenner ikke til at det har skjedd noen gang tidligere.
Den private gjelda økte med dobbelt så mye som under finanskrisa.
IMF skriver:
Den store økningen i gjeld ble rettferdiggjort av behovet for å beskytte folks liv, bevare arbeidsplasser og unngå en bølge av konkurser. Hvis regjeringer ikke hadde tatt grep, ville de sosiale og økonomiske konsekvensene vært ødeleggende.
Og det er nettopp det som har vært rasjonalen. For å skape politisk ryggdekning for å ta opp mer gjeld enn noensinne, viste man til den angivelige pandemien.
Militærøvelse eller provokasjon
Av Frode Bygdnes - 10. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/militaerovelse-eller-provokasjon/
Av Frode Bygdnes.
Media forteller oss om fare for krig i Europa fordi Russland har samlet store styrker ved grensa til Ukraina. Media formidler ukritisk USA sitt verdensbilde selv om Ukrainas president prøver å dempe faren for invasjon. Hvorfor ikke stille spørsmål med USA sine hensikter og ønske om en krigsøkonomi?
Dobbeltmoralen kommer tydelig fram når media heller ikke stiller spørsmål med den militære oppbygginga her i vårt eget land. Nå for tiden, fram til 31. mars, er Norge vertskap for allierte styrker på vintertrening i Nord-Norge. Øvelsene skal også være i Finnmark som grenset til Russland. Øvingsområdet strekker seg så langt øst som Porsanger, Lebesby, Karasjok og Tana. Det vil også være maritim øvelse med bruk av strandsonen for landsetting av styrker, kjøretøy og materiell. Så langt øst for Lyngengrensa har vi tidligere ikke invitert allierte fordi vi ikke ønsket å provosere Russland. Vår forsvarsstrategi har hittil vært forsvar. Dermed har vi kunnet forsikre Russland om at vi ikke vil angripe dem. Nå er strategien å skremme Russland. Det er krigshissing.
Det er en vesentlig forskjell med alliert øvelse og det Russland gjør. De stiller opp egne styrker på egen jord. Vi stiller vårt land til disposisjon for allierte der vi ikke kan gi noen garantier om hvilke hensikter og våpen de vil stille med.
Vinterøvelsen som nå flyttes østover til Finnmark, er ikke det eneste signalet vi sender til Russland. Forsvaret vårt ønsker skytefelt for alliert flåte- og fly-øvelser utafor kysten av Finnmark, til og med utafor territorialgrensen vår. Vi har inngått en baseavtale med USA for flyplassene Sola, Rygge og Evenes, samt Ramsund orlogsstasjon. Her kan, om Stortinget godkjenner avtalen, amerikanerne få full jurisdiksjon og vi vil ikke engang vite hvilke våpen de har med seg hit. Ubåten som har fått base i nord, med Tromsø by som skjold når de er i overflatestilling, veit vi har atomvåpen. Og norske myndigheter eller media har ikke turt å spørre om det. Med amerikanske soldater fast stasjonert på norsk jord, har vi også vært med på å skape engstelse hos vår nabo i øst. Og det er en nabo vi aldri har vært i krig med.
Norsk forsvarspolitikk er ikke lenger et forsvar. Vi har latt oss trekke inn i en rivalisering mellom stormaktene USA og Russland.
Amerikanske krigshissere og NATOs ekspansjonstrang er mer fredstruende enn russisk maktdemonstrasjon. Det er på tide å erstatte denne angrepslystne forsvarsalliansen med samarbeidsavtaler mellom de europeiske landene som garanterer menneskerettigheter framfor sabelrasling og skremselspropaganda.
Media kan starte med å stille kritiske spørsmål framfor å være mikrofonstativ for USA og Stoltenberg i NATO. Vi trenger bakgrunnsstoff for konfliktene og vi trenger faktaopplysninger som at Ukraina ikke ligger ved Atlanteren. Det aner oss at det er motsetninger mellom de større europeiske landene med å følge USA slik Norge gjør. Hva om media kunne skrive om uenigheter i NATO? Og hvor er det blitt av motstanden mot atomvåpen? Den er der, men i media er det taust. Vi har et ensidig medie-bilde og det medfører at krig blir overlatt til generalene på folk sin bekostning. Det passer også de politikerne som ønsker å løse egne problemer med å skaffe seg en ytre fiende.
USA sin krigshissing og offensiv i nord må sees i lys av egne problemer med krise, arbeidsløshet, inflasjon og fattigdom. USA er i ferd med å miste grepet om Europa, både økonomisk og politisk. De er redd for forsoning og økonomisk samarbeid mellom Europa og Russland.
Frode Bygdnes