Nyhetsbrev steigan.no 10.01.2024
Gangstere utløser terrorbølge i Ecuador – er landet på vei mot borgerkrig?
Norge skal drive gruvedrift på havbunnen etter ordre fra USA
Overføringen av F-16 til Ukraina er forsinket i ytterligere seks måneder
Netanyahu ønsker utvidet krig for å overleve politisk
Erna Solberg – kronisk antidemokratisk
Somalia til hybridkrig mot Etiopia og Somaliland?
Teknologi vil ikke redde oss med mindre vi tar kontroll over den fra svermen
Reformer ovenfra – og oppgjør med Nazarbajev
Gangstere utløser terrorbølge i Ecuador – er landet på vei mot borgerkrig?
Av red. PSt - 10. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/gangstere-utloser-terrorbolge-i-ecuador-er-landet-pa-vei-mot-borgerkrig/
Tungt bevæpnede gangstere har stormet studioet til en stor TV-stasjon i Ecuador under en direktesending, noe som har fått landets president til å erklære en tilstand av «intern væpnet konflikt» midt i en serie av tilsynelatende koordinerte angrep over hele det søramerikanske landet.
De sjokkerende scenene på direktesendt TV kom da kriminelle grupper startet en bølge av terror over hele Ecuador, midt i nye utbrudd av vold i landets fengsler. Dette skriver avisa The Guardian.
Kanalen teleSUR skriver:
I løpet av de siste 24 timene har ecuadorianske narkotikasmuglingsgrupper stått bak terroraksjoner som brenning av kjøretøy, kidnapping av politi og sikkerhetsagenter, opptøyer i fengsler og ødeleggelse av en fotgjengerbro.
For første gang siden han overtok makten i november 2023, erklærte Ecuadors president Daniel Noboa en unntakstilstand med portforbud fra 23.00 til 05.00.
Tidligere skjedde det opptøyer i seks fengsler hvor minst 39 fanger rømte, og 12 av dem ble gjenfanget senere. En av de kriminelle som rømte var Fabricio Colon Pico. For bare tre dager siden ble han arrestert for påståtte trusler mot riksadvokat Diana Salazar.
Narkotikasmuglingsgruppene ga uttalelser som advarte om at de ville angripe politi og militært personell under portforbudet. Denne trusselen ble umiddelbart utført siden minst 4 politifolk ble kidnappet av kriminelle i byene Puerto Bolivar og Quito.
Blant de rømte fangene var den notoriske gangsterlederen Jose Adolfo Macias, alias Fito. Han er leder av Los Choneros-kartellet.
Norge skal drive gruvedrift på havbunnen etter ordre fra USA
Av red. PSt - 10. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/norge-skal-drive-gruvedrift-pa-havbunnen-etter-ordre-fra-usa/
Norge kan bli det første landet i verden som åpner for kommersiell undersjøisk gruvedrift. Det er ingen som aner de miljømessige konsekvensene av denne virksomheten. Når den norske regjeringa og det norske Stortinget likevel trosser alle faglige advarsler, er det utelukkende etter press fra USA.
Man kan ikke hevde at det har vært altfor mye offentlig debatt eller konsekvensutredninger om dette dramatiske tiltaket. Det bla lagt fram 5. desember 2023 og vedtatt av Stortinget 9. januar 2024.
Dagsavisen skriver:
Stortinget vedtok tirsdag å åpne for leting og utvinning av ettertraktede mineraler på dyphavsbunnen, etter at Ap og Sp i desember ble enige med Høyre og Frp.
Regjeringen har sagt det er økt interesse for disse ressursene fordi etterspørselen etter viktige metaller øker på verdensbasis. De argumenterer også med at det er viktig å øke selvforsyningen i en tid preget av økt internasjonal spenning.
Stor motstand
Motstandere mener derimot at gruvedrift på havbunnen vil kunne få katastrofale og irreversible konsekvenser for dyreliv og natur til havs.
Både norske og utenlandske miljøaktivister hadde tirsdag ettermiddag samlet seg utenfor Stortinget i protest mot vedtaket.
– Å gamble så hensynsløst og arrogant med naturen ved å overkjøre alt av fagkunnskapen og forhaste seg med åpningsprosessen uten å tette de store kunnskapshullene, kan få katastrofale konsekvenser, både for livet i havet og Norges omdømme, sier generalsekretær Karoline Andaur i Verdens naturfond (WWF).
Marsjordre fra USA
I oktober i fjor ble det undertegnet en avtale mellom USA og Norge som er svært interessant og avslørende. Det omtales både av offisielle norske og amerikanske kilder. Avtalens overskrift er: “Joint Statement from the United States and Norway on the High-Level Energy and Climate Forum.”
Typisk nok finnes det ingen norsk versjon av avtalen. Dette er et bestillingsverk fra USA og de tamme kaninene i regjeringa og på Stortinget hopper når Onkel Sam blåser i fløyta.
“USA og Norge møttes den 30. oktober 2023, for det høynivå U.S.-Norway Energy and Climate Forum for å fremme viktige bilaterale prioriteringer og felles interesser, inkludert energihjelp til Ukraina, europeisk energisikkerhet, overgangen til ren energi, og kommersielt samarbeid, inkludert kritiske mineraler og diversifisering av forsyningskjeder.»
«Norge og USA er forpliktet til ytterligere investeringer i fornybare energikilder og til å styrke samarbeidet for å nå våre respektive mål for den grønne overgangen.»
«USA og Norge produserer og bearbeider kritiske mineraler og er medlemmer av den amerikansk-lanserte Minerals Security Partnership (MSP), som katalyserer offentlige og private investeringer i ansvarlige forsyningskjeder for kritiske mineraler globalt. Norge har ambisjoner om å være verdensledende innen lønnsom, klok («prudent») og bærekraftig utnyttelse av sine havbunnsmineralkilder. Norge er den største eksportøren av kobolt til USA og er en integrert del av den europeiske forsyningskjeden. USA og Norge har som mål å diversifisere og samarbeide om å bygge sikre og robuste forsyningskjeder for den grønne energiovergangen.”
Olje- og energiminister Terje Aasland og Assistant Secretary in Bureau of Energy Resources at US Department of State, Geoffrey R. Pyatt, signerte samarbeidsavtalen. Pyatt var for øvrig USAs ambassadør til Ukraina 2013 og 2016, og det var han som var koordineringssentralen for Maidan-opprøret og statskuppet i Ukraina 22. februar 2014. Han var styrt av viseutenriksminister Victoria «Fuck the EU» Nuland.
Gruvedriften på havbunnen «kan bli det største naturinngrepet i Norge noensinne, i vår siste virkelige villmark, et område på størrelse med 3/4 av Norges landareal», skriver Truls Gulowsen i NRK ytring. Han er leder av Naturvernforbundet.
Høyrisikosport i havdypet
Kampen mot Kina
At dette handler om USAs kamp mot Kina, er det ingen tvil om.
Energiminister Terje Aasland i Altinget 22/6-23 der han skriver at en stor del av verdens mineralproduksjon og -prosessering i dag er «konsentrert til noen få enkeltland» og at det fører til «usikre forsyningslinjer og uheldige avhengigheter»:
«Den nye geopolitiske situasjonen gjør det viktigere enn før at Vesten ikke blir for avhengig av forsyninger fra land vi ikke ønsker å gjøre oss avhengig av», skriver han.
Kina kontrollerer og har nærmest monopol på mange viktige metaller, mineraler og jordarter.
Stortingsvedtaket er omtalt i New York Times:
Norway Moves to Allow Seabed Mining Exploration
Og BBC:
Deep-sea mining: Norway approves controversial practice
Og The Guardian:
Deep-sea mining: why is interest growing and what are the risks?
Det blir også interessant, men neppe veldig overraskende å følge pengene i denne utplyndringa av havdjupet:
Gründerne i Loke Marine Minerals har kjøpt letelisenser og sikter mot mineralutvinning på havbunnen
Loke Marine Minerals er et fullstendig tomt selskap. Og vi blir ikke veldig overrasket om også Loke følger det vanlige mønsteret. Det opprettes et selskap med minimum aksjekapital. Selskapet lager en «grønn visjon» og sikrer seg konsesjon via svært velvilige folk i apparatet. Med konsesjonen i lomma øker gründerne sin potensielle verdi med noen hundretalls millioner. Man selger seg til et selskap i et skatteparadis, og til slutt blir det sopt opp av de vanlige mistenkte.
Vips har vi fått noen nye multimillionærer og sikkert også noen politikere i velgasjerte posisjoner og finanskapitalen har plyndret Norge og verden for enda noen viktige naturressurser. Denne såpeoperaen begynner å bli gammel og det skrives jo knapt nye manus. Her er det verdens felles allmenning som legges ut for salg.
A rush is on to mine the deep seabed, with effects on ocean life that aren’t well understood
Vipps din støtte til steigan.no:
Overføringen av F-16 til Ukraina er forsinket i ytterligere seks måneder
Av Kyle Anzalone - 10. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/overforingen-av-f-16-til-ukraina-er-forsinket-i-ytterligere-seks-maneder/
Libertarian Institute, 8. januar 2024.
Enda en forsinkelse rammer overføringen av F-16 fly til Ukraina. Russland ser på flyene som en nasjonal sikkerhetstrussel, ettersom flyene er i stand til å bære atomvåpen.
Den vestlige planen om å overføre avanserte amerikanskproduserte jagerfly til Ukraina har blitt rammet av en ny forsinkelse og forventes å nå slagmarken i løpet av andre kvartal i år. Washington har sagt at de ikke forventer at krigsflyene vil endre krigens gang. Russland ser imidlertid på F-16-flyene som en nasjonal sikkerhetstrussel ettersom flyene er i stand til å bære atomvåpen.
Den danske avisen Berlingske melder at de seks F-16-flyene Danmark etter planen skulle overføre i starten av 2024, blir forsinket med minst seks måneder. Rapporten ble bekreftet til Newsweek av det danske forsvarsdepartementet. F-16-overføringen «forventes nå å skje i løpet av andre kvartal i 2024», samtidig som det bemerkes at «tidslinjen for donasjonen kan endres», heter det i uttalelsen.
Oberst Yurii Ihnat, talsperson for det ukrainske luftforsvaret, forklarte nylig at noen av pilotene som trener på F-16 forventes å fullføre kurset i år, men det er mulig at dette kurset strekker seg inn i 2025. «For Danmark er dette en avansert gruppe. Både jagerfly og piloter vil være de raskeste derfra. Når blir de raskest? Vel, vi regner fortsatt med våren.»
Han forklarte at noen piloter som trener i USA forventes å være forberedt på slagmarken innen slutten av 2024. En tredje gruppe ukrainere som trener på F-16-fly i Storbritannia, forventes ikke å fullføre treningen før neste år.
Etter at president Joe Biden ga godkjenning til en NATO-plan for å trene ukrainske piloter på F-16-fly og deretter overføre de avanserte flyene til Ukraina våren 2023, håpet tjenestemenn i Kiev at krigsflyene ville ankomme innen utgangen av året. Tidslinjen har blitt skjøvet tilbake flere ganger.
I fjor sommer sa talsperson for det nasjonale sikkerhetsrådet, John Kirby, til Fox News at F-16-flyene ikke vil endre krigens gang. «Men det er ikke vår vurdering at F-16-flyene alene vil være nok til å snu tidevannet her. Han fortsetter: Kiev trenger «de fire A-ene: artilleri, ammunisjon, airdefence, luftvern og armour, stridsvogner».
Likevel ser Kreml på Natos plan om å overføre F-16-fly til Ukraina som svært provoserende. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov forklarte at Moskvas innvending er basert på det amerikanskproduserte krigsflyets evne til å bære atomvåpen.
Originalen til denne artikkelen finner du her:
F-16 Transfer to Ukraine Delayed Another Six Months
Oversatt for steigan.no av Espen B.Øyulvstad
Kyle Anzalone er nyhetsredaktør for Libertarian Institute, opinionsredaktør for Antiwar.com og medvert for Conflict of Interest sammen med Will Porter og Connor Freeman.
Netanyahu ønsker utvidet krig for å overleve politisk
Av Dave DeCamp - 10. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/netanyahu-onsker-utvidet-krig-for-a-overleve-politisk/
Amerikanske tjenestemenn tror Netanyahu kan se krig i Libanon som nøkkelen til politisk overlevelse. En etterretningsvurdering fra DIA fant at Israel sannsynligvis ikke ville være i stand til å slå Hezbollah om det blir en betydelig eskalering i Libanon.
Anti-War, 8. januar 2024.
Noen amerikanske tjenestemenn er bekymret for at Israels statsminister Benjamin Netanyahu kan se en utvidet krig i Libanon som nøkkelen til hans politiske overlevelse, rapporterte The Washington Post søndag.
Meningsmålinger viser at flertallet av israelerne ønsker at Netanyahu skal trekke seg så snart kampanjen i Gaza er over, noe som gir ham insentiv til å fortsette nedslaktingen og eskalere situasjonen til en regional konflikt som trekker til seg USA.
Hizbollah og deres leder Hasan Nasrallah søker derimot ikke en større krig, ifølge amerikanske tjenestemenn som har snakket med The Post. Men de to sidene fortsetter å utveksle betydelig ildgivning over grensen, som har økt siden Israel eskalerte situasjonen med å lansere et droneangrep i Beirut, i forrige uke, som drepte en høytstående Hamas-tjenestemann.
På mandag drepte et israelsk luftangrep i Libanon Wissam Hassan Tawil, en toppkommandant i Hezbollah, og eskalerte situasjonen ytterligere. Israelske tjenestemenn fortsetter også å true med en storkrig i Libanon hvis Hezbollah ikke trekker seg tilbake fra den israelske grensen.
I sin siste trussel sa Israels forsvarsminister Yoav Gallant at Israel kunne «kopiere og lime» ødeleggelsene i Gaza inn i Beirut. Gallant har sagt at Israel er åpen for diplomati, men amerikanske tjenestemenn innrømmer at en avtale med Hizbollah er usannsynlig så lenge Israel fortsatt slakter palestinere i Gaza.
En etterretningsvurdering fra Pentagons Defense Intelligence Agency (DIA) fant at hvis situasjonen i Libanon eskalerer, vil Israel ha vanskelig for å bekjempe Hezbollah. Post-rapporten lyder: «En ny hemmelig vurdering fra [DIA] fant at det vil være vanskelig for Israels forsvarsstyrker (IDF) å lykkes fordi landets militære våpen og ressurser ville bli spredt for tynt gitt konflikten i Gaza.»
Rapporten sa at USA legger press på Israel for ikke å trappe opp situasjonen, og det vil være en del av utenriksminister Antony Blinkens samtaler mens han besøker Israel på tirsdag. Men Biden-administrasjonen bruker ikke sin innflytelse, da den fortsatt forsyner Israel med betingelsesløs militærhjelp og støtte i regionen.
Amerikanske tjenestemenn fortalte HuffPost at de tror president Bidens politikk med betingelsesløs militærhjelp til Israel kan oppmuntre Israel til å ekspandere i Libanon og lede USA inn i en stor Midtøsten-krig. «Hvert scenario viser at dette ville eskalere til noe forferdelig … enten det gjelder antiterrorisme eller krig med Iran,» sa en tjenestemann, med henvisning til Pentagons krigsspill.
Denne artikkelen ble publisert av Anti-War.
US Officials Think Netanyahu Might See War in Lebanon as Key to Political Survival
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Erna Solberg – kronisk antidemokratisk
Av Foreningen lov og helse - 10. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/erna-solberg-kronisk-antidemokratisk/
Av Terje, Foreningen lov og helse.
Man bør jo ikke skrive artikler i affekt, men når vår autoritære og antidemokratiske tidligere statsminister som brøt Grunnloven og stengte ned landet med svært skadelige og ikke-virksomme tiltak uttaler seg, har jeg en tendens til å ende i en liten dose affekt. Og nå har hun vært på ferde igjen. Denne gangen er det ifm med endringene i smittevernloven som ble vedtatt torsdag 04. januar 2024. Dette vedtaket var nok bestemt på forhånd og all verdens folkelig motstand og faglige og juridiske innvendinger fra all verdens jussprofessorer ville aldri kunne endre på det dessverre. Avstemmingen og hele prosessen er i slike tilfeller en skinnprosess. Slik er det i “demokratiet” Norge.
Vi kunne torsdag 04. januar se følgende overskrift i VG:
Erna Solberg forsvarer pandemiforslag: − Alvorlige konspirasjonsteorier
Mulig dette burde forbigås i pinlig stillhet, men jeg klarer ikke å la være. Vi får i denne artikkelen enda en tilstandsrapport om hvordan det står til i norsk politikk i dag, og en del paralleller til den famøse saken i Rogaland Fylkesting som vi omtalte i to deler, her og her, er ganske lett å se.
Avisa VG redegjør i artikkelen sin nøkternt for at Norge under pandemien innførte meget inngripende tiltak, og at det i forslaget til endring i smittvernloven er foreslått at slike inngripende tiltak kan gå utenom Stortinget. VG beskriver det slik:
Nå vil regjeringen og Høyre endre smittevernloven, slik at en fremtidig regjering kan innføre slike tiltak uten å gå innom Stortinget.
Dette er en av de viktigste elementene i saken, og Erna Solberg presterer denne kommentaren:
– Konspirasjonsteorier kan være farlige dersom de får fotfeste. De kan føre til polarisering og mistillit. I ytterste konsekvens kan de true demokratiet, sier Erna Solberg i Stortinget.
Dette må vel komme ganske høyt opp på en eventuell liste over lavpannet uredelighet. Og hvem/hva som faktisk truer demokratiet kan man jo i så måte alltids diskutere. Lenger ned i artikkelen kommer dette fra Solberg:
– Det plasserer ansvaret i regjeringen, og ikke i Helsedirektoratet eller kommunen som i dag. Det gjør det mulig med mindre inngripende tiltak, hvor en blant annet kan teste seg ut av karantene. Og vi mener det er mer demokratisk å diskutere utforming av en hjemmel nå, enn når det er hastverk, sier hun.
Hva i alle dager er det Solberg prater om her?! At dette forslaget skulle gjøre det mulig med “mindre inngripende tiltak hvor man kan teste seg ut av karantene” må være en av de mest forvirrete uttalelsen som har kommet på lenge. Som om det nye forslaget er en gave til det norske folk, fordi det gamle lovverket gjør at myndighetene bare må gjøre inngripende tiltak, og at det gamle lovverket dessverre ikke gir mulighet til å slippe folk ut av karantene. Men det nye lovverket/forslaget gjør at man kan heldigvis kan teste seg ut av karantene. Milde himmel!
Saher Aydar fra partiet Rødt hadde for øvrig også en interessant kommentar om WHO, og dette viser vel hvorfor norske politikere generelt er hjelpeløse i de fleste sammenhenger når det gjelder å forstå verden og ta vare på Norge:
– Det er ingen her på Stortinget som tror, og det tror ikke Rødt heller, at dette forslaget flytter makt til WHO. Vi skal ikke ta lett på de reelle innvendingene som kommer i denne saken – det har ingenting med det Solberg tok avstand fra.
Denne kommentaren kan jo være ren tom retorikk fra Aydar, noe som viser at hun i så fall er livredd for å gå utenfor det bittelille trange meningsrommet man har lov å operere innenfor i Norge i dag. Eller det kan være at hun faktisk mener det hun her sier, eventuelt at det i verste fall til og med er korrekt det hun sier; at ingen på Stortinget tror at det er en reell problemstilling at WHO er i ferd med å få mer innflytelse/makt over Norge. Hvis ingen på Stortinget faktisk er i stand til å se at problemstillingen er reell er det jo ganske forklarende med hensyn til hvorfor vi er i store problemer i disse dager, på mange felt.
Så, Alfred Bjørlo fra Venstre. Han har gått hardt ut mot den foreslåtte endringen i smittevernloven, og skal ha all ros for det, men heller ikke han klarer helt å unngå å plaske uti en slags retorisk eller intellektuell gjørmedam à la Rogaland Fylkesting:
– Vi er mot forslaget. Men vi tror ikke dette er del av en verdensomfattende konspirasjon for at Ap, Sp og Høyre vil at WHO skal overta styringen av Norge.
Er det slik at så lenge man er politiker i Norge, eller generelt uttaler seg offentlig så bare må man hoppe ut i en “gjørmedam av tåpeligheter” for å få lov til å slippe til? Er det et offisielt krav i dagens offisielle og politiske Norge å uttale seg med tåpeligheter?
Denne saken, med WHO-prosjektene (pandemitraktaten og endringene i IHR 2005) samt den parallelle endringen i den norske smittevernloven handler altså ikke om at det “…er del av en verdensomfattende konspirasjon for at Ap, Sp og Høyre vil at WHO skal overta styringen av Norge“. Ingen mener at de norske partiene Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre i hemmelighet og helt konkret, bevisst og som et offisielt parti samarbeider i en verdensomspennende konspirasjon med WHO. Ingen i WHO vet trolig en gang navnet på noen i Senterpartiet (og de i Senterpartiet med noen få unntak vet trolig ikke navnet på noen i WHO heller, de gjør bare det be har fått beskjed om i denne saken). Så ingen mener akkurat dette, og hvis det faktisk er en eller annen som mener akkurat dette er dette helt irrelevant for å diskutere denne saken.
Men derimot er det faktisk slik at hvis det er på vei inn et lovverk i Norge som er problematisk, og det samme faktisk skjer parallelt i en del andre land i denne stund, og det i tillegg er på vei inn et lovverk og en traktat i WHO som har en rekke problematiske sider; ja da er det altså noe verdensomfattende som foregår. For WHO er nemlig en organisasjon som omtrent hele verden er medlem av, altså en verdensomfattende organisasjon. Noe som gjør kommentaren til Bjørlo ekstra idiotisk.
Hovedpoenget med min noe krasse kritikk er altså at man kan fint (og bør) snakke om disse viktige tingene på en saklig måte uten å lire av seg alle slags tåpeligheter. At Erna Solberg har vanskelig for det er kanskje ikke en overraskelse, men det hadde vært deilig befriende (og positivt overraskende) om andre norske politikere av og til kunne klare å unngå slik utsagn om slike særdeles viktige saker.
Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.
Somalia til hybridkrig mot Etiopia og Somaliland?
Av red./KAJ - 10. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/somalia-til-hybridkrig-mot-etiopia-og-somaliland/
8.januar: «Den somaliske lederen ser etter allierte mens han planlegger hybridkrig mot Etiopia og Somaliland».
Somaliland er en de facto, men ikke anerkjent, republikk på Afrikas horn. Formelt er det en del av Somalia, men republikken regner seg som en fortsettelse av British Somaliland, som mellom 1960 og 1991 var forent med det tidligere Italienske Somaliland i republikken Somalia. Splittelsen i to de facto statene er altså en rest fra kolonitida.
Bakgrunn:
2.januar: Etiopias havneavtale med Somaliland er et diplomatisk mestertrekk (av Korybko)
https://eestieest.com/ethiopias-port-deal-with-somaliland-is-a-diplomatic-masterstroke/
«Med ett slag vil Etiopia gi Somaliland den anerkjennelsen det har fortjent så lenge, fredelig løse havnedilemmaet med alt det innebærer for forebyggende å avverge forestående innenlands-regionale problemer som stammer fra landets status som innlandsstat, og bevise at gjensidige interesser kan fremmes gjennom gjensidighet.»
2. januar: Somalia bør forhandle en «verdig skilsmisse» med Somaliland så snart som mulig
Egypt og Eritrea, som ønsker å begrense Etiopia gjennom proxy-krigsmidler, kan prøve å presse Somalia til å gå til krig om dette problemet. Mogadishu ville gjøre klokt i å ignorere hvilket press de legger på den siden de to bare ville ønske å kjempe mot Etiopia til siste somalier, akkurat som NATO prøver å kjempe mot Russland til den siste ukraineren. Den beste handlingen er at Somalia aksepterer de nye militær-diplomatiske realitetene og forhandler om Somalilands skilsmisse på en verdig måte.
3. januar: De somaliske myndighetene og Al-Shabaab er på samme side mot Etiopias havneavtale i Somaliland
(al Shabaab er USAs påskudd til å bombe når det passer dem)
Sosiale medier flommer over av krigshissing fra noen somaliske aktivister som plutselig anser Etiopia for å være mer en trussel mot landet deres enn Al-Shabaab etter at denne FN-utpekte terrorgruppen kom ut på samme side som dem.
5. januar: Etiopisk-Somaliland-memorandumet om forståelse varsler en ny fremtid for Afrikas horn
Optikken til det multietniske og religiøst mangfoldige Etiopia som inngår i gjensidig fordelaktige avtaler med det somaliske muslimske Somaliland, diskrediterer den falske forestillingen om at slikt samarbeid bare er mulig i regionen med ens egne identitetsgrupper. Dessuten undergraver det også grunnlaget som det regionale sikkerhetsdilemmaet har blitt dannet på, nemlig de mindre kyststatenes frykt for at det mye større innlandet Etiopia angivelig er en aspirerende hegemon som må holdes tilbake for enhver pris.
Enda en front i de komplekse krigene i regionen
I Rødehavet har Jemen under ledelse av Ansarullah effektivt parkert US Navy og blokkert handel med Israel. Rødehavet munner ut i Indiahavet gjennom Bab el-Mandeb som grenser til Somaliland i sør. Nabolandet Djibouti har både en kinesisk og en amerikansk base. Iran trapper opp sine marinestyrker og er aktivt i farvannene utenfor Den arabiske halvøya og naturligvis i Persiabukta. Iran har nettopp arrestert et tankskip fra Emiratene som angivelig var på vei mot Israel. Fra før av fører Israel en krig på fem fronter i Gaza, på Vestbredden, via USA i Rødehavet, mot Hezbollah i Libanon og mot motstandsaksen i Irak/Syria. Det er ikke vanskelig å se for seg hvordan dette kan føre til en større regional krig.
Teknologi vil ikke redde oss med mindre vi tar kontroll over den fra svermen
Av skribent - 10. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/teknologi-vil-ikke-redde-oss-med-mindre-vi-tar-kontroll-over-den-fra-svermen/
Dr. Shiva Ayyadurai stiller som presidentkandidat ved presidentvalget i USA i 2024. Her gir Thomas Finne et sammendrag av dr. Shivas syn på bitcoin og digitale sentralbankpenger. Sentrale begreper i dr. Shivas tenkning er «svermen», som er et samlebegrep på den vestlige milliardærklassen og Makt Profit Kontroll som er det denne klassen søker å oppnå. – Red.
Av Thomas Finne.
En av de mest sensurerte personene i verden er Dr. Shiva Ayyadurai. Han er vitenskapsmann, ingeniør, forsker, entreprenør, forfatter, lærer, oppfinner av email som 14-åring og har 4 titler fra MIT. Dr. Shiva har flere interessante observasjoner om Bitcoin og teknologi generelt sett.
Det plager Dr. Shiva virkelig å ikke vite hvem som var oppfinneren av Bitcoin, for hvis du vet hvem det er, kan du sjekke hva personen sier og gjør. Sier personen rett ting til rett tid? Hva har personen utrettet tidligere? Hvordan finansierer denne personen livet sitt? Sentrale spørsmål alle må stille seg om personer generelt sett.
«Eliten» eller svermen som vi kaller dem, er ikke inkompetente. Revolusjonære produkter/teknologier kommer aldri bredt ut til folket, hvis det ikke gir svermen mer Makt Profit Kontroll på sikt. Se hvordan det gikk med email og internettet.
For å presisere, internettet skulle gi mere frihet til folket, men hva skjedde? Dr. Shiva ser at sosiale medier har sensur 10.0 som Twitter/X og Facebook spesielt. Det vil si, de ekte folkene sendes i digitale bur som nesten ingen ser (shadow-banning), inkl. Dr. Shiva. Mens de falske «heltene» blir promotert med flere seertall.
Elite-svermen er så foroverlente at de vet flere å flere ser mellom linjene angående media generelt sett. Hvis vi sier dette er dør A, leder de folkene videre i en tunnel som fører til dør B som er de falske «heltene». Når du åpner dør B, er du tilbake der du startet. Altså falske «heltene» lurer deg tilbake til systemet uten å gi deg virkelige løsninger på rot årsaken av ting.
Kvantedatamaskiner kommer i fremtiden, disse er ikke langt unna. Så hva skjer med Bitcoin da? Det er jo sånn at teknologi kan brytes med annen ny teknologi hevder Dr. Shiva i dette tilfelle.
Bitcoin med blokkjeden er et fint konsept det, desentralisert. Men grunnleggende virkeligheten er at mesteparten av infrastrukturen er eid av få mennesker. Når digitale sentralbankpenger kommer vil elitesvermen tvinge folk inn på deres plattform og har måter som de fikser dette på hevder Dr. Shiva.
Dr. Shiva sitt syn er at elite-svermen plasserte Bitcoin ute for folket for å gi de en smakebit på den digitale fremtiden. Med denne teknologien venner folk seg til konseptet med digital lommebok.
Man kan si at Bitcoin faktisk er Not-So-Obvious-Establishment, Det-Ikke-Så-Åpenbare-Establishment (kontrollert opposisjon), av digitale sentralbankpenger.
Dr. Shiva snakker om det digitale fengselet med flere teknologier i hverandre. Digitale sentralbankpenger, karbonskatt og sosiale mediapoeng sammen. Det har seg ganske enkelt at hvis ikke teknologien eies av folket vil teknologien kun slavebinde menneskeheten enda mere og raskere. Dette kommer fra en vitenskapsmann som har dette i fingerspissene.
Den ekte teknologien er når folk organiserer seg med Sannhet Frihet Helse. Dette er verktøy for å heve folkets bevissthet, se ting for hva det er, helhetlig via systemvitenskap. Elite-svermen er kun redd for en ting, det er en bunnen-og-opp bevegelse med desentraliserte ledere med ammunisjon som gjennomskuer de falske «heltene» og de andre triksene til svermen.
For ordens skyld så er de falske «heltene», Not-So-Obvious-Establishment (NSOE). Hvis man ønsker å forstå Dr. Shivas poeng bedre angående teknologi og Bitcoin. Bruk linken under og se fra 45:21, selv om det anbefales å se hele intervjuet.
Se også:
Reformer ovenfra – og oppgjør med Nazarbajev
Av Bjørn Nistad - 10. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/reformer-ovenfra-og-oppgjor-med-nazarbajev/
Den 3. januar 2024 offentliggjorde hjemmesiden til Kasakhstans president, Qasym-Zjomat Toqajev, et stort intervju med statsoverhodet, gjennomført av avisen Egemen Qazaqstan. Det mest interessante ved intervjuet, som har overskriften ”Som en progressiv nasjon må vi bare se fremover”, er at Toqajev foretar et utilslørt oppgjør med sin forgjenger som president, Nursultan Nazarbajev.
Intervjuet innledes med at Toqajev redegjør for hva som var blitt utrettet i 2023 og hvilke planer han og myndighetene har for fremtiden. Presidenten trekker frem parlamentsvalg, direkte valg av lederne for lokale selvstyringsorganer, virksomheten til Konstitusjonsdomstolen, tiltak for å diversere og avmonopolisere økonomien, fornyelse av infrastrukturen og sosiale reformer. Det viktigste fremtidsmålet er ifølge Toqajev å fordoble bruttonasjonalproduktet innen 2029.
Som svar på et spørsmål om sitt syn på de dramatiske hendelsene i januar 2022 – altså opptøyene og volden som 5.–11. januar rammet store deler av Kasakhstan i det som fortonte seg som et landsomfattende terrorangrep – erklærer Toqajev at disse tragiske begivenhetene skyldtes en kombinasjon av uløste sosiale og økonomiske spørsmål og en degradering av den politiske eliten. Etter å ha blitt valgt til president i 2019 hadde Toqajev innført reformer for å demokratisere det politiske systemet og å modernisere og avmonopolisere økonomien. Men dette hadde utløst motstand og sabotasje fra mektige krefter som oppfattet det som en trussel mot sin makt og privilegerte stilling.
Ifølge Toqajev var resultatet at det oppstod en form for ”dobbeltmakt”. Et maktsentrum dannet seg rundt presidenten, som ifølge forfatningen skulle styre landet, og et annet maktsentrum dannet seg rundt den avgåtte presidenten, Nazarbajev, som fremdeles var sjef for Det nasjonale sikkerhetsrådet.
I januar 2022 forsøkte tilhengere av den avgåtte presidenten – i samvirke med terrorister og kriminelle elementer – å utnytte en lite gjennomtenkt prisøkning på gass, som utløste stor motvilje i befolkningen, til å fremprovosere vold og terror med sikte på statskupp. En stor del av ansvaret for dette gir Toqajev den tidligere presidenten: ”Senere sa jeg rett ut til Nursultan Äbisjuly Nazarbajev at de politiske intrigene til først og fremst hans nærmeste rådgivere på nære nippet hadde ødelagt landet.”
Et så direkte oppgjør med Nazarbajev – hvis støttespillere og tilhengere de fleste mener stod bak volden og terroren i januar 2022 – har Toqajev tidligere ikke foretatt.
Ifølge Toqajev har demokratiseringen av det kasakhstanske samfunnet nå kommet så langt at en tilbakevending til det autoritære og privilegiebaserte systemet man hadde under Nazarbajev ikke lenger er mulig. For det første er det opprettet en konstitusjonsdomstol som er mektigere enn selv presidenten, for det andre er presidentens makt redusert, og for det tredje har parlamentet fått mer makt, samtidig som et virkelig flerpartisystem er under oppbygging.
Toqajev erklærer også at han ikke har noen planer om å endre forfatningen, slik at han kan gjenvelges som president i 2026, når hans syvårige mandatperiode utløper.
Siste del av intervjuet består av en gjennomgang av gjennomførte økonomiske reformer og presidentens og myndighetenes planer og ambisjoner. Toqajev fremstår her som en pragmatiker med tro på desentralisering og markedsøkonomiske løsninger. Presidentadministrasjonens og sentralmyndighetenes makt skal reduseres til fordel for lokale myndigheter og markedet.
Det omstridte spørsmålet om kjernekraft sier Toqajev at befolkningen skal få avgjøre ved folkeavstemning.
Intervjuet avsluttes med at Toqajev fremhever betydningen av å se fremover og å tenke strategisk. Han kommer også med følgende oppfordring: ”Respekt for arbeid og skapende virksomhet må slå rot i samfunnet vårt, kunnskap og kreativ tenkning må seire, pragmatisme og en realistisk holdning til livet må bli dominerende.”
Intervjuet gir et innblikk i Toqajev som leder og hans måte å tenke og handle på. Presidenten virker oppriktig i sine bestrebelser for å demokratisere og modernisere landet han leder. Han har også gjennomført ikke ubetydelige reformer, for eksempel at 30 prosent av plassene på partienes valglister skal forbeholdes kvinner og personer under 30 år, og at lederne for lokale selvstyringsorganer, som har fått mer makt, skal velges direkte av befokningen. Men disse reformene har blitt gjennomført ovenfra, ved bruk av den sterke presidentmakten og et parlament som er dominert av partier som er lojale mot presidenten. Økt lokalt selvstyre og andre reformer har vært noe myndighetene selv har tatt initiativ til og utarbeidet, mens befolkningen bare har kunnet gi sin tilslutning til myndighetenes politikk ved valg og folkeavstemning.
Les mer om opptøyene og terroren i Kasakhstan i januar 2022 her.
Les også en analyse av intervjuet her:
«Kasakhstan kan og bør dra nytte av sin geografiske posisjon som forbinder Kina med Europa. «One Belt, One Road»-prosjektene, Trans-Caspian International Transport Route, Ayagoz-Tachen-jernbanen er alle elementer i et stort økonomisk prosjekt til fordel for Kasakhstan. Samtidig har statsoverhodet merket seg det meningsløse ved sinofobi. Kina har forvandlet seg til en teknologisk avansert stat, som forholdet til er ekstremt viktig, og samarbeidet er lovende.»
Se også vår reportasje fra et besøk i Kasakhstan i januar 2021.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Bjørn Nistad.
Å havne i feil allianse
Av skribent - 10. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/a-havne-i-feil-allianse/
Karl XIV Johan og Gustav IV Adolf
Av Jan Fredriksson, 9. januar 2024.
Kriget i Ukraina belyser på ett tragiskt sätt vad som kan hända med en stat som gör fel bedömning eller oförskyllt dras in i stormaktsspelet. Den danske historikern Thorkild Kjaergaard skriver i tidningen Politiken i september 2023 ”att när Ukraina öppet eftersträvar ett medlemskap i Nato, en västlig, USA-ledd och kontrollerad organisation då överskrider man det geopolitiska läget som gäller för Ukraina. Därmed gör Zelenskyj sig skyldig till den största förbrytelsen en ledare av en liten stat kan begå, nämligen att sätta landets existens på spel utan någon tvingande grund.”
Historiskt är inte Ukraina ett unikt exempel. De omvälvande Napoleonkrigen i början av 1800-talet fick stora konsekvenser för Europa. Kriget ritade om de europeiska ländernas gränser, furstendömen upplöstes och det Tysk-romerska riket gick i graven. Att välja fel militärallians kunde få ödesdigra konsekvenser. Det fick inte minst de nordiska länderna erfara.
Napoleonkrigen
Napoleon deklarerade 1806 ”Kontinentalblockaden” mot brittiska varor, som innebar att ingen europeisk stat fick bedriva handel med Storbritannien. När Ryssland, efter att ha förlorat slagen vid Pultusk och Eylau mot Frankrike och slöt fred med Frankrike i Tilsit 1807 kom de överens om att tillsammans upprätthålla blockaden. Det försatte Danmark-Norge och Sverige i en prekär situation.
Danmark hade under 100 år kunnat föra neutralitetspolitik som tjänat landet väl. Men nu var allt detta i gungning. Om de inte frivilligt anslöt sig till blockaden väntade krig. Danmark stod inför valet mellan krig med britterna och handelsblockad eller att hotas av fransk ockupation. När Storbritannien tog det säkra för det osäkra och anföll Danmark som slutade med Danmarks kapitulation och att britterna lade beslag på hela den fullt utrustade danska flottan. Det här ledde till att Danmark ingick en militärallians med Frankrike som några år senare visade sig vara ett ödesdigert val.1
Historiker tror att Ryssland i Tilsit av Frankrike fick fria händer att annektera Finland från Sverige. Ryssland ville skydda S:t Petersburg från angrepp. Sverige hade allt sedan franska revolutionen genom Gustav IV Adolf hyst en djup motvilja mot det revolutionära Frankrike och förde en antifransk politik. En politik som ledde till att Sverige hamnade i krig med Frankrike 1805–1807 men kommit undan med blotta förskräckelsen.
I och med avtalet i Tilsit blev Sveriges läge nu desperat skriver Björn Gäfvert i Vägen till Kymmene älv. Om Sverige vek sig för de fransk-ryska villkoren skulle de få Storbritannien som fiende med förödande konsekvenser för den svenska maritima handeln, möjligen också för örlogsflottan i Karlskrona. Att det var en påtaglig risk hade det engelska överfallet på Köpenhamn i augusti 1807 visat.
Även om Sverige övergav engelsmännen så bevarades dock Sveriges territoriella integritet. Om Sverige däremot trotsade Frankrike och Ryssland var landets överlevnad i fara. Möjligheten att motstå ett angrepp var små och man riskerade att Danmark skulle återta områden i södra Sverige och att Ryssland skulle lägga beslag på Finland. I värsta fall kunde riket gå samma öde till mötes som Polen, alltså delas upp och helt försvinna från kartan. 2
För Gustav IV Adolf var valet inte svårt. Han hyste ett djupt agg mot Napoleon. Sverige stod trogen sin antifranska politik orubbligt kvar som allierad till Storbritannien och vägrade delta i Napoleons handelsblockad.
Det här resulterade i att Ryssland den 21 februari 1808 utan krigsförklaring gick över gränsen vid Kymmene älv i sydöstra Finland. Freden i Fredrikshamn i september 1809 markerade det definitiva slutet på Sverige-Finland. Fredsavtalet gav Ryssland en tredjedel av Sverige-Finlands areal och en fjärdedel av dess befolkning.
En vecka efter att Ryssland angripit Sverige förklarade Danmark krig mot Sverige. Danmark som nu var allierad med Frankrike låg i beredskap med en stor styrka på Själland under befäl av Jean Baptiste Bernadotte. Avsikten var att angripa Sverige söderifrån. Men tursamt för Sverige blev det danska anfallet aldrig av. Napoleon hade fått problem i sitt krig i Spanien och behövde sina trupper där.3
Att säkerhetsläget för olika länder, inte minst för andra- och tredje rangens stater, kan skifta snabbt blev Danmark varse i freden i Kiel 1814. Efter Frankrikes stora nederlag i angreppet på Ryssland 1812 där Napoleons armé på 450.000 man förintades, endast 25.000 återkom till Frankrike, hade Danmark hamnat på den förlorande sidan. Sverige var mera tursamma som hade varit med och slagits mot Napoleon och stod nu på den segrande sidan. Som belöning för sin insats beslöts att Norge skulle införlivas med Sverige. Sverige hade i tidigare avtal med Ryssland, som även Storbritannien 1813 accepterade, fått löfte om deras stöd med att införliva Norge med Sverige i utbyte mot att Sverige slöt upp bakom de övriga europeiska staternas krig mot Napoleon.
Efter Napoleons nederlag i Ryssland avslutades kriget mellan Frankrike och de allierade stormakterna Preussen, Ryssland, Österrike och Storbritannien med fredsavtalet i Paris den 30 maj 1814. Napoleonkriget hade raderat ut tidigare gränser i Europa. Hur skulle nu gränserna se ut? De två stormakterna Ryssland och Storbritannien var inte överens om hur gränserna skulle dras.
Ny europeisk säkerhetsordning
För att reda ut detta inkallades en fredskonferens i Wien (Wienkongressen). Den pågick mellan september 1814 och juni 1815 där alla de länder som varit indragna i ”Napoleonkrigen” under 1803–1815 var inbjudna för att få fram en ny europeisk ordning.
Två länder var inte inbjudna, Danmark och Sachsen. De hade slagits på Frankrikes sida. Det gjorde att dessa länder efter Napoleons fall var i en mycket svag position. De fick verka i kulisserna för att på olika sätt slå vakt om sina intressen. På danskt territorium fanns efter fredsuppgörelsen i Kiel 1814 60.000 ryska soldater i Holstein som Danmark var skyldig att hålla med mat och husrum. De ryska styrkorna var inte bara en stor ekonomisk börda, utan sågs också som ett direkt hot mot det danska rikes existens, skriver den danske historikern Claus Björn i Vejen till Wien.
Efter att Sverige lyckats införliva Norge fanns det också en oro i Danmark att Sverige tillsammans med Preussen under Wienerkongressen skulle försöka dela Danmark och att Jylland skulle tillfalla Preussen och de danska öarna Sverige. Att Danmark skulle kunna upphöra att existera var inte enbart ett uttryck för paranoia. Sachsen var närmast ensamt om – bland de tyska staterna – att kämpa tillsammans med fransmännens under kriget. Bland de allierade ansåg man att kung Fredrik August I hade förverkat sin tron och landet sattes under rysk ockupation. Sachsens öde var en av huvudfrågorna på Wienerkongressen. Preussen tilldelades 40 procent av kungariket. Här fanns såldes ett oroande exempel.4
Sverige hade genom freden i Kiel kunnat kvitta förlusten av Finland med Norge. För Carl Johan5, som inte hade några känslomässiga knytningar till Finland, var Norge ett bättre val ur en militärstrategisk synvinkel. Han skall ha sagt, att försöka erövra Finland även om Ryssland nu var försvagat var ett dåligt förslag. Sverige skulle vart tionde år tvingas utkämpa ett blodigt krig mot Ryssland för att bevara Finland. Till slut skulle vi förlora. Det var förnuftigare att sluta fred med Ryssland och med detta inleddes Sveriges mer än 200-åriga historia av neutralitet, som nu är bruten.6
Här kan vi se skillnaden mellan Gustav IV Adolf, som förde en känslobaserad utrikes- och säkerhetspolitik, och Carl Johan som var en realpolitiker som tog hänsyn till de geopolitiska realiteterna. För Sverige resulterade Gustav IV Adolfs politik i en katastrof när vi miste Finland. Medan Carl Johans politik visade sig vara framgångsrik som höll Sverige utanför två för Europa katastrofala krig.
Realpolitik – känslopolitik
Att man måste vara realpolitiker när det gäller ett lands säkerhet och överlevnad som nation förstod de danska politikerna i det fransk-tyska kriget 1870–71. Danmark hade fem år tidigare tvingats avträda Schleswig-Holstein och Sachsen-Lauenburg till Tyskland. Den danske historikern Niels Bo Poulsen skriver i Den katastrofale triumf: Krigen 1870–1871 att om Danmark hade frestats att sluta upp bakom Frankrike för att försöka vinna tillbaka delar av Schleswig hade det förmodligen lett till Danmarks undergång, då det var Tyskland som gick segrande ur kriget.
Den här historiska utvikningen om 1800-talets omvälvande historia, inte minst för de nordiska länderna, bör vi ha i minnet då vi diskutera svensk säkerhetspolitik idag. Precis som nu var Ryssland en stor och mäktig granne och vår fiende som det gällde att hantera med försiktighet. Med vår Nato-anslutning och basavtal med USA bedriver Sverige idag – på samma sätt som Gustav IV Adolf gjorde 1808 – en äventyrspolitik som då slutade med att vi förlorade Finland. Det är en känslomässig och ideologisk politik som baserar sig på hat och önskedrömmar, som kan sluta illa för våra länder.
Vad händer när Ryssland har besegrat Nato i Ukraina? Det är ett försvagat och utmattat Nato och det är inte ens säker att USA längre är villiga att engagera sig i Europa?
Vi bör lyssna på vad danske utrikesminister Peter Rochegune, kallad Peter Rochegune Munch, sa för 90 år sedan i ett tal i Folkförbundet (Nationernas förbund) 1935, att ett lands regerings viktigaste uppgift var att säkra statens överlevnad. Han säger också att det geopolitiska läget är ett grundvillkor för alla småstater, som inte kan överskridas utan att sätta landets överlevnad på spel. Kloka ord som även svenska politiker och medier borde reflektera över när man nu kastar alliansfriheten överbord och ägnar sig åt allt mera högljutt vapenskrammel.
Men också några kloka ord från Östen Undén, han var utrikesminister mellan 1945–1962. Han skriver i sin bok Tankar om Sveriges utrikespolitik, att målsättningen för den svenska utrikespolitiken är att i det längsta bevara freden så länge inte Sverige blir angripet. ”Bevarandet av freden är enligt vår övertygelse den bästa vägen till skyddande av landets frihet, oberoende och välstånd. Bryter ett stormaktskrig ut, vari Sverige indrages, måste vi räkna med att vårt lands hela framtid sättes på spel”.
Till sist vill jag återknyta till den danska historikern Thorkild Kjaergaards dom över president Volodymyr Zelenskyj, som också kan komma bli en dom över svenska politiker. Att utan tvingande grund sätta sitt lands existens på spel utgör den största förbrytelse en ledare för ett land kan göra.
Martin Hårdstedt Omvälvningarnas tid, sid 187-188. ↩︎
Björn Gäfvert Vägen till Kymmene älv i Stormvindar – en bok om ödesåret 1809, sid 13–131. ↩︎
Martin Hårdstedt Omvälvningarnas tid sid 194–195. ↩︎
Claus Björn Vejen till Wien i Danmark og den dansende Wienerkongres- spillet om Danmark 2002.
Rasmus Glentehöj/Morten Nordhagen Ottosen Union eller undergång, sid 146, 223, 402. ↩︎Carl Johan var det svenska kunganamnet Jean Baptist Bernadotte tog när han valdes till Sveriges kronprins
1810. ↩︎Åke Sandström Sverige 1809–1864 i Det nya Norden efter Napoleon, sid 128. ↩︎
Denne artikkeln ble først publisert av Lindelof.nu.