Nyhetsbrev steigan.no 09.12.2022
Valg av Kinas regjeringsledere
Ny miljøavgift vil ta knekken på produksjon av dansk melk og kjøtt
Et usynlig fengsel er bygget for deg
Den kapitalistiske løsninga for å «redde» planeten: Gjør den til en ny type eiendom og selg den (4)
Ukraina forbyr den ortodokse kirken
Verdens arbeidere opplever det største reallønnsfallet på 100 år
Forræderiet mot Storbritannias kystbyer
Valg av Kinas regjeringsledere
Av skribent - 9. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/valg-av-kinas-regjeringsledere/
Vi har invitert til debatt om Kina, og pensjonert advokat Terje Sørensen har tatt i mot invitasjonen og oversatt deler av en artikkel av Larry Romanoff. Artikkelen tar for seg utdanningssystemet i Kina og rekrutteringa til ledende posisjoner i staten.
Red.
Det vedlagte innlegget (ca 2700 ord) er en del av en engelskspråklig artikkel fra nettportalen «The Unz Review • An Alternative Media Selection» med overskrift «Democracy, the Most Dangerous Religion: Part 3 – Choosing Government Leaders», skrevet av Larry. Romanoff. Han har blitt oversatt til 32 språk, og hans artikler er lagt ut på mer enn 150 fremmedspråklige nyhets- og politikknettsteder i mer enn 30 land samt mer enn 100 engelskspråklige plattformer. Larry Romanoff er pensjonert ledelseskonsulent og forretningsmann. Han har hatt ledende stillinger i internasjonale konsulentfirmaer, og eide en internasjonal import-eksportvirksomhet. Han har vært gjesteprofessor ved Shanghais Fudan University, og presenterer casestudier i internasjonale saker til senior EMBA-klasser. Romanoff bor i Shanghai og skriver for tiden en serie på ti bøker generelt relatert til Kina og Vesten. Han er en av bidragsyterne til Cynthia McKinneys nye antologi ‘When China Sneezes’. (Chapt. 2 – Håndtering av demoner).
Hele Romanoffs artikkel finnes på https://www.unz. com/lromanoff/democracy-the-most-dangerous-religion-part-3-choosing-government-leaders/ (Fjern mellomrommet foran com for å kunne bruke lenken). Nedenstående utdrag utgjør ca. halvparten av totalen. Det er oversatt og språklig justert noe av meg.
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
Valg av Kinas regjeringsledere
Av Larry Romanoff.
Litt bakgrunn
Mange vestlige har minst en svak bevissthet om Kinas Gaokao, systemet med årlige universitetsopptaksprøver, gjennomført av rundt 10 millioner studenter hvert år. Dette settet med undersøkelser som er ganske stivt og kanskje til og med hardt, dekker mange emner og tar tre dager. Testene krever bred forståelse, dyp kunnskap og høy intelligens hvis man skal gjøre det bra. Disse undersøkelsene er helt fortjenestebaserte og favorisering er umulig. Studenter som får de høyeste karakterene i disse eksamenene, er i topp 1 % av en befolkning på 1,5 milliarder mennesker. Å skaffe seg høy karakter kvalifiserer en student til å komme inn på et av de to eller tre beste universitetene, noe som nesten vil garantere en god jobb med oppgradering, høy lønn og et godt liv. Når man beveger seg nedover resultatskalaen, blir utsiktene stadig mer magre.
Få vestlige er klar over at Kina også har et system av skrankeeksamener som hver utdannet advokat må passere for å praktisere loven i Kina. For disse kan vi omgå ‘stiv’ og ‘hard’ og gå direkte til ‘alvorlig’. Disse undersøkelsene krever ikke bare høy intelligens, men dyp kunnskap om lovene og en bred forståelse av alle juridiske forhold og er så vanskelige at mange ønsker ikke å prøve seg på dem. Av rundt 250.000 utdannede advokater som deltar i eksamen, vil bare om lag 20.000 bestå og få kvalifikasjoner til å faktisk praktisere loven i Kina. Hvis du møter en kinesisk advokat, kan du være trygg på at du har å gjøre med noen fra topp 0,1 % av den befolkningen på 1,5 milliarder mennesker.
Jeg nevner disse to punktene bare for å innføre et tredje – embetseksamenene.
De keiserlige embetseksamenene ble utformet for mange århundrer siden for å velge de beste administrative tjenestemennene for statens byråkrati. De varte så lenge som 72 timer og krevde stor dybde og bredde av kunnskap for å passere. Som en forfatter bemerket: «Det var et særdeles rettferdig system ved at selve eksamenen ikke hadde noen kvalifikasjoner.» Nesten hvem som helst, selv fra den minst utdannede familien i den fattigste byen, kunne ta eksamen, og hvis den personen gjorde det bra nok, kunne han eller hun bli med i embetsverket og potensielt stige til en ledende stilling. Det moderne embetseksamenssystemet utviklet seg fra den keiserlige, og i dag skriver millioner av kandidater disse hvert år. De er ekstremt vanskelige. Av kanskje to millioner kandidater vil bare rundt 10.000 få et godkjenningspass. Og det passet gir deg ikke en jobb; alt det du får, er et intervju. Når du møter noen som har gått inn i embetsverket i Kinas sentralregjering, kan du være trygg på at du snakker med en person som ikke bare er usedvanlig intelligent, men eksepsjonelt velutdannet og kunnskapsrik om et bredt spekter av nasjonale spørsmål og som også er i topp 0,01 % av en befolkning på 1,5 milliarder mennesker.
Les: Best Global Universities in China
Og undersøkelsen er bare begynnelsen på 30 til 40 år med en akkumulering av kunnskap og erfaring som er nødvendig for å bli medlem av Kinas sentralregjering. De øverste 1 % av denne lille gruppen vil da danne politbyrået, med en av disse få som blir Kinas president. Disse menneskene som har bestått embetseksamenene og vil bli ledende tjenestemenn og embetsmenn i Kinas nasjonale regjering, har gått inn i en livslang karriere i et formidabelt meritokrati der forfremmelse og ansvar kun kan oppnås ved demonstrert evne.
Vi bør her vurdere at kineserne generelt scorer omtrent 10 % høyere på standard IQ-tester enn kaukasiske vestlige. Når vi kobler dette med den kinesiske prosessen med å luke ut de nederste 99,99 % fra vurdering og legger til ytterligere utsiktene til å gjøre luking fra en befolkning på 1,5 milliarder mennesker, kan du forvente at individene i Kinas sentralregjering skal være ganske bedre kvalifisert enn de fleste andre land. Og det er de. Poenget med dette er å gjøre oppmerksom på misforholdet mellom kvaliteten på «politikere» i vestlige land og Kinas myndighetspersoner. Avviket er så stort at sammenligningene stort sett er meningsløse. Kinas myndighetspersoner er alle høyt utdannede og utdannede ingeniører, økonomer, sosiologer, forskere, ofte på doktorgradsnivå. Et besøk på et hvilket som helst topp universitetsområde i Kina vil gjøre det åpenbart for alle at kommunistpartiet fortsetter å tiltrekke seg de beste og smarteste av landets ungdom.
Det er noen som vil fortelle deg at familieforbindelser i Kina kan produsere en statlig jobb for en favorisert sønn, en påstand som kan være sant for mindre stillinger på lokalt nivå, men ekstremt vanskelig utover det og umulig på nasjonalt nivå. Ingen antall forbindelser vil flytte noen inn i ledende stillinger eller til toppen av beslutningsmakt, de stedene som er reservert for personer med dyp erfaring og bevist evne. Også bemerkelsesverdig er at familiens rikdom og innflytelse ikke spiller noen rolle i disse avtalene. Av Kinas høyeste styrende organ, politbyrået med 25 medlemmer, kom bare sju fra noen bakgrunn av rikdom eller makt. Resten, inkludert Kinas president og statsminister, kom fra bakgrunner som ikke ga noen spesielle fordeler og steg til toppen basert på fortjeneste alene. I den større sentralkomiteen er de med privilegert bakgrunn enda knappere. Referanser i vestlige medier til Kinas «småprinser» er bare et støtende og uvitende rasistisk skjellsord.
Det er et annet skille her av enorm betydning som aldri diskuteres i Vesten. I våre vestlige demokratier har vi ‘politikere’ og vi har ‘tjenestemenn’, som er to helt forskjellige arter, tjenestemennene er de hvis jobber krever seriøs legitimasjon fordi vi ikke kan ha valgt enfoldige og dumme personer som driver vår National Revenue Service (USA-amerikanske skatteembetsverk – TS sin merknad) eller vårt transportnettverk. Disse menneskene fungerer på tross av politikerne. Men fordi Kina bare har ett ‘parti’, har landet ingenting som vi kan referere til som ‘politikere’; faktisk og i virkeligheten, er alle kinesiske myndighetspersoner det vi kan kalle ‘tjenestemenn’. De er alle rett og slett ledere på ulike nivåer. I Vesten, og ved å bruke Canada som eksempel, er det en oppfatning at senior embetsmenn i finans- eller utenriksdepartementet generelt forakter de valgte politikerne som vanligvis vet lite om noe i det hele tatt om den faktiske driften av sine avdelinger og må henvise til tjenestemennene for kunnskap. I Kina er det motsatt, der utenriksministeren eller finansministeren er det ultimate reservoaret av kunnskap. Dette er i hovedsak det samme som vi ville finne i ethvert selskap, hvor Finansvisepresidenten (V-P of Finance) er den endelige myndigheten i stedet for å være en ‘valgt’ leder gitt finansdepartementet som et sted å ‘tjene mens du lærer’, som er det vi finner i et valgdemokrati.
Verdens nummer ett universitet
Det er ikke allment kjent i Kina, og ikke i det hele tatt i Vesten, at skjult i Beijing er en institusjon som nesten helt sikkert er det beste universitetet i verden, et i motsetning til alle andre, og hvis kvaliteter i unnfangelse og utførelse gjør alle vestlige universiteter til skamme. Dette universitetet, noen ganger kalt ‘den mest mystiske skolen i Kina’, er Central Party University, med et lag av både studenter og fakultet som er en størrelsesorden over høyskoler som Harvard, Cambridge eller Sorbonne. Å si at inngangskvalifikasjonene er ekstreme, ville være en underdrivelse av en viss størrelse. Dette er ikke et sted som Harvard hvor en donasjon på 5 millioner dollar til et legatfond vil få opptak for ditt dumme avkom som primært vil bli undervist av deltids såkalte adjunct ‘professors’.
Opprinnelig grunnlagt i 1933, er universitetets formål å utdanne og modne de individer som har bestått embetseksamen og å forberede dem både i deres karriereutvikling og i ansvaret for å styre verdens mest folkerike nasjon. Det er treningsområdet for fremtidige ledere i landet, og hvis rektor vanligvis er Kinas president. Til dags dato har dette universitetet trent kanskje 100.000 regjeringsledere og høystående tjenestemenn. Skolen er normalt ikke åpen for allmennheten, men i de siste tiårene har dette universitetet tilbudt noen et svært høyt nivå universitetsvideregående‑ og doktorgradsprogrammer for rundt 500 ikke-offisielle studenter, med fokus på filosofi, økonomi, jus, politikk og historie.
Den 100 hektar store grønne campusen er ekstremt stille, og her, i motsetning til alle andre universiteter i Kina, ser man ingen sykler, men i stedet er veiene utenfor skolebygningene fylt med svarte Audier. Portene er under væpnet bevoktning 24 timer i døgnet, sju dager i uken, den sikkerheten som er nødvendig for dem som studerer der – provinsguvernører og ministre, unge og middelaldrende embetsmenn, deres gjestetalere og noen ganger landets øverste ledere.
Ikke bare er studentene der de beste og smateste av de 0,01 % beste som besto siviltjenesteeksamenene, men professorene ved dette sentrale partiuniversitetet er unike i verden, langt fra adjungerende forelesere ved de fleste amerikanske universiteter. Professorene her er utelukkende de mest kompetente i nasjonen. Gjesteforelesere inkluderer kinesiske tjenestemenn på høyt nivå, og i viktige debattemner nøler skolen ikke med å bringe inn verdens mest anerkjente eksperter fra alle land på alt fra økonomi og internasjonal finans til sosialpolitikk, utenrikspolitikk, industripolitikk og til og med militære saker. Videre er de hyppige gjesteforeleserne ofte nasjonale ledere i andre land og andre utenlandske dignitarer på høyt nivå, dette for å gi kinesiske tjenestemenn ikke bare en fast forankring i kunnskap og ferdigheter som er nødvendige for å styre Kina, men også en bredere horisont og bedre forståelse av ulike kulturer, verdier og politiske systemer.
Hjørnesteinen i skolens utdanningspolitikk er at alt ligger på bordet. Det er ingen forbudte emner, og selv reaksjonære, revolusjonære eller rett og slett sprø posisjoner blir diskutert, analysert og debattert til løsning. Hvis temaet for eksempel er nasjonalt helsevesen, vil all slags planlegging, problemer, løsninger, alternativer, bli diskutert, undersøkt, debattert, forklart, med et hvilket som helst antall fremtredende eksperter tilgjengelig som referansemateriale. Når disse øktene er fullført, vil alle studentene ha et MBA-nivå eller bedre forståelse av hele faget. Og dette er bare ett emne av mange de vil møte.
Når du tenker på at disse tjenestemennene gikk inn i regjeringen med et allerede høyt utdanningsnivå og med et allerede demonstrert bredt nivå av forståelse og eksepsjonell intelligens, kan disse ekstra lagene av opplæring og utdanning ikke annet enn å produsere et imponerende nivå av generell kunnskap og evne i hele regjeringen. Ingenting som dette systemet eksisterer i Vesten.
Den generelle prosessen er at de mest lovende unge og middelaldrende tjenestemennene med ulike intervaller går på dette universitetet i opptil et år om gangen, for å utvide sin kunnskap og forståelse av alle spørsmål knyttet til Kina og regjeringen, vanligvis etterfulgt av en forfremmelse. Grupper ved Central Party University vil veksle med roterende oppdrag i alle slags regjeringsavdelinger på lokalt, provinsielt og nasjonalt nivå samt med oppdrag i ulike statseide kommersielle foretak, både innenlandske og utenlandske. I de fleste tilfeller veksles disse arbeids- og erfaringsoppgavene med klasseromstid på dette universitetet, studentene assimilerer det de har lært i sin tidligere oppgave og mottar forberedelse til neste oppdrag.
En person kan potensielt rotere gjennom en liten lokal regjering, en bedriftsfinansieringsavdeling, jobbe som lokal helsepersonell, et provinsielt utdanningshode, bli ordfører i en liten by, leder av en annen bedriftsavdeling, ordføreren i en større by, guvernøren i en provins, en toppleder eller administrerende direktør i et stort statlig selskap, og så videre, kanskje hver gang tilbake til universitetet for ytterligere utdanning og opplæring. Disse menneskene lærer ikke å bli bedre ‘politikere’; de lærer å ‘håndtere’ alle aspekter av et land.
Evalueringer
På hvert trinn, med hver regjering eller bedriftspostering, blir de etablerte evaluert ut fra et stort utvalg av kriterier. De som fortsetter å fremheve seg, vil fortsette å utvikle seg til oppgaver med økt visjon og ansvar. De som ser ut til å ha nådd sin grense, vil bli satt på sidelinjen. De vil ikke bli fjernet eller sparket, men vil bli gitt oppgaver som står i forhold til deres evner, over hvilket nivå de ikke kan stige. Fra alt dette har Kina det eneste regjeringssystemet i verden som sikrer kompetanse på toppen.
I Kinas system blir ledere og tjenestemenn evaluert av sine overordnede, ikke av den ukvalifiserte og uinformerte ‘mannen i gata’. Tenk på ordføreren i en by i et vestlig land. Etter en periode i embetet, hvem vurderer denne personen? Allmennheten, som verken har opplæring eller erfaring til å utføre slike evalueringer. ‘Publikum’ forstår ikke jobben eller dens krav, og har ikke fakta å basere en intelligent evaluering på, noe som resulterer i det som egentlig blir en popularitetskonkurranse, overfladiskheter er de avgjørende faktorene. Hvis jeg skulle stille spørsmålet til deg: hva gjør ordføreren i en by, kan få gi et sammenhengende svar. Å si at ‘han styrer byen’, er ikke et svar. Sannheten er at, bortsett fra i vagt generelle termer, har vi liten kunnskap eller informasjon om en ordførers jobbfunksjoner og ansvar; ingen detaljer. Hvis byen ser ut til å gjøre det bra, kan vi ikke vite om dette skyldes ordførerens dyktighet eller forhold utenfor hans kontroll. Den ubeleilige sannheten er at lokalbefolkningen, velgerne, ikke har noen måte å vite om en ordfører er god eller dårlig, inkompetent eller korrupt, fordi de mangler verktøy og kunnskap til å utføre en fornuftig evaluering.
I Kinas system, (som en del av den ovennevnte ‘utdanningsprosessen’, blir en byordfører evaluert av sine eldre, menn som var ordførere i små og store byer før han ble født, menn som grundig forstår alle aspekter av jobben hans og som ikke kan lures. Det er det samme som i et selskap, hvor vi for eksempel evaluerer jobbytelsen til en regional salgssjef. Hvem utfører denne evalueringen? Selgerne? Arbeiderne på fabrikkgulvet? Nei. De har ikke kunnskap eller evne. Mannen blir evaluert av sine overordnede som kjenner jobben sin intimt og som er i stand til å nøyaktig vurdere hans ytelse og hans potensial for forfremmelse.
Provinsielle regjeringsledere er i samme situasjon, hvor deres prestasjoner blir evaluert av deres eldre, av menn som har enorm erfaring med å styre provinser, som igjen forstår jobben intimt og ikke kan lures. Men det er mye mer her som aldri når vestlige sinn. En mann (eller kvinne) som har bestått opptaksprøvene og nå er med i denne livstidslange meritokratiske prosessen, kan bli utnevnt til guvernør i en provins, men dette er ikke en belønning for prestisje for tidligere god oppførsel. I stedet er det en test. Vanligvis vil denne nye personen nærme seg sin avtale med ett spørsmål: ‘Hvordan kan jeg doble BNP i denne provinsen og dermed øke levestandarden til alle innbyggerne’? Og det dobbelte av BNP, det gjør de.
Jeg vil gi deg her et eksempel fra virkeligheten som faktisk er ganske vanlig. En ny guvernør oppsøkte det fattigste stedet i provinsen og tildelte et stort studieteam for å finne muligheter for fremgang. Teamet hans oppdaget at det lokale klimaet og jordforholdene var gode for dyrking av visse kinesiske urter, og de gikk umiddelbart i gang med å skaffe plantemateriale, bygge infrastruktur og gjennomføre de nødvendige utdanningsprogrammene for bøndene, samt etablere forsyningskjeder og markedsføringspraksis. Innen fem år eide alle innbyggerne i området sine egne nye boliger, og mer enn halvparten kjørte BMW-er. Slike økonomiske faktorer er viktige, men er bare ett av mange tiltak som benyttes, og det er på faktorer som dette, at kandidatene blir vurdert. Etter sin vellykkede erfaring her, ville mannen sannsynligvis komme tilbake til festuniversitetet for videreutdanning som ville føre til en annen avtale. Etter 30 til 40 år med dette, og med fortsatt evne til å bli demonstrert, kan mannen kvalifisere seg til medlemskap i Kinas nasjonalkongress.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Ny miljøavgift vil ta knekken på produksjon av dansk melk og kjøtt
Av Romy Rohmann - 9. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/ny-miljoavgift-vil-ta-knekken-pa-produksjon-av-dansk-melk-og-kjott/
Landbruksavisen i Danmark skriver 6.desember om hva den forslåtte CO2 avgiften vil bety for landbruket.
Av Romy Rohmann.
Det Miljøøkonomiske Råd kom med sin innstilling på hva som må til for at Danmark skal nå sine klimamål i 2030, og det var blant annet en CO2 avgift på 1 100kr pr tonn i avgift på landbruket.
Dette vil bety stans i produksjonen av dansk melk og kjøtt sier Christian Lund, formand for L&F Kvæg.
En slik høy avgift vil bety kroken på døra for melk- og kjøttprodusentene uttaler også direktør for for L&F Kvæg, Ida Storm
En gjennomsnittlig melkeprodusent med 220 kuer vil gå underskudd dersom avgiften var på 750 kr pr tonn CO2 uttaler Ida Storm.
I fjør fikk industrien en innført en CO2 avgift på 750 kr pr tonn og det Miljøkøkomiske Råd mener at Landbruket må kunne tåle en høyere avgift enn industrien.
I New Zealand kjemper bøndene mot tilsvarende avgifts innføring dette blir sannsynligvis innført på tross av 100 000 protester fra bønder.
New Zealand: Hver femte bonde forsvinner
Landbrugsavisen skriver:
Trods 100.000 protester bakker stort flertal i New Zealands parlament op om CO2-afgift på landbruget – endelig plan ventes klar efter nytår.
Hver femte landmand i New Zealand risikerer at gå konkurs, og især landmænd med køer eller får vil blive hårdt ramt.
Det mener blandt andet vrede landmænd i den New Zealandske græsrodsbevægelse Groundswell NZ, som har protesteret voldsomt, siden regeringens planer om at afgiftsbelægge ‘prutter og bøvser’ fra landbrugets husdyr blev præsenteret i oktober.
Groundswell NZ: We’re Not Going To Take It
Oslo Peace Days
Av Eva Thomassen - 9. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/oslo-peace-days/
Under Oslo Peace Days inviterer vi alle til å diskutere og lære mer om temaer knyttet til fred, demokrati og menneskerettigheter.
Av Eva Thomassen.
Oslo Peace Days er en arena hvor hele befolkningen kan lære om og diskutere noen av vår tids viktigste temaer, sier rektor ved Universitetet i Oslo (UiO), Svein Stølen.
Årets program i regi av UiO samler verdenskjente politikere, aktivister, forskere og skolebarn, skriver UiO i en pressemelding.
— Oslo er en fredsby
Med utdelingen av Nobels fredspris som ramme, tar årets Oslo Peace Days for seg spørsmål knyttet til blant annet forskningens frihet, demokratiets vilkår og sivilsamfunnets betydning.
— Oslo er en fredsby, og gjennom disse dagene setter vi Oslo på kartet som akkurat det.
Hillary Clinton og Jens Stoltenberg kommer til Oslo Peace Days
USAs tidligere utenriksminister, senator og presidentkandidat Hillary Clinton er klar for Oslo Peace Days, som arrangeres av Universitetet i Oslo en uke i begynnelsen av desember. Også NATO-sjef Jens Stoltenberg har takket ja til å komme.
Samtaler om sivilsamfunnets betydning
Under årets Nobel Peace Prize Forum zoomes det inn på sivilsamfunnets rettigheter i Afghanistan. Et drøyt år etter de internasjonale styrkene trakk seg ut av landet, blir forholdene for det afghanske folket, spesielt kvinner, stadig verre. Filippo Grandi, Hilary Clinton og Anniken Huitfeldt er blant de som stiller i Universitetets aula for å diskutere hvordan vi kan bidra til å finne en bedre vei videre for det afghanske folket.
I anledning Civitafrokosten i Universitetets aula den 8. desember, vil Jens Stoltenberg snakke om Russland, Ukraina og NATOs sikkerhetspolitiske utfordringer.
Advarsel!
Man må være på vakt når ordet «sivilsamfunn» dukker opp. Det høres fint ut, men er det farligste våpenet som brukes i en krig. Det kan anvendes før, under og etter en krig. Målet er det samme. Okkupasjon av et land. Bistandsorganisasjoner etc. omtales som «sivilsamfunn». For å føre krig må man ha folk på bakken. Man må selge inn kriger til oss som sitter i sofaen. Sivilsamfunn er propaganda-verktøy. I Stortingsmelding 15 (2008/2009) omtales frivillige organisasjoner som «påvirkningsagenter» for norsk utenrikspolitikk. Det er bare å høre på hvordan politikerne skryter av de 13 milliarder kroner de har «donert» til Ukraina i år. Det er et vedheng til pengene. Norge er en av de største bidragsyterne, både når det gjelder våpen, penger, humanitær hjelp.
Afghanistan og softpower
Hillary Clinton og vår egen Anniken Huitfeldt skal snakke om å finne en bedre vei videre for det afghanske folket. Altså en innføring i softpower. USA og Norge stakk med halen mellom beina i 2021 da Taliban kom ruslende i sandaler og inntok presidentpalasset i Kabul etter at NATO hadde forsøkt å bekjempe dem i 20 år. Som en standard straff for dette innførte USA sanksjoner mot det nye styret i Kabul. De konfiskerte blant annet sentralbankens pengebeholdning som hadde vært frosset i amerikanske banker. Biden mente deler av pengene skulle brukes på etterlatte etter amerikanske soldater drept i Afghanistan. Resten skulle Taliban få, men først etter de hadde vært på en tur til Soria Moria i Oslo hvor de lovet å gjøre som vesten befalte. De måtte love å bruke penger på jenter og kvinners rett til å gå på skolen osv. Det ble satt betingelser for at Afghanistan skulle få sine egne penger. Nå har ikke Taliban etterkommet kravene til god oppførsel. Men, på Nobel Peace Prize Forum skal vi bli kjent med dem som tapte krigen, representert ved Huitfeldt og Clinton.
Clinton – Afghanistan – Sovjetunionen
Et av Hillary Clintons glansnummer når det gjelder Afghanistan og Sovjetunionen er når hun under høring i kongressen lekende lett sier at USA skapte Al-Qaida for å få Sovjetunionen ut av Sørøst Asia og belønningen kom i form av oppløsningen av Sovjetunionen. Grunnen til at de lyktes skyldtes motiverte terrorister / wahabister hentet fra Saudi- Arabia og våpen fra USA. Afghanistan ble en hengemyr for Sovjetunionen. Hun sier imidlertid at man ble ikke kvitt Al-Qaida igjen. Som man sår høster mann. Men, vi forlot Afghanistan, innførte sanksjoner, lot våpnene flyte og sliter med Al-Qaida den dag i dag. «Sliter» er vel et malplassert ord.
Al-Qaida var ingen dårlig investering for USA. Det er kryr av islamister særlig i land USA ønsker regimeskifte i.
Clinton-Ukraina-Russland
Hillary Clinton Wants USA To Use Ukrainians In Afghanistan-Style Quagmire Against Putin
Clinton har uttalt seg en rekke ganger om krigen i Ukraina. I motsetning til Afghanistan der terrorister var modige og veldig motiverte, er det i Ukraina hæren og folket som er motiverte. Hun ønsker regimeskifte i Moskva. Der også. Hun også. Hun ser for seg veien dit fylt med våpen og døde ukrainere. Hun håper å gjøre Ukraina til en hengemyr for Russland på samme måte som Afghanistan ble en hengemyr for Sovjetunionen.
Hun opererer med en tretrinnsrakett: Våpen, sanksjoner og indre uro i Russland.
Jens Stoltenberg – Ukraina
“For as long as it takes”
På programmet ser det ut som det er Jens Stoltenberg som skal snakke om Russland. Clinton og Stoltenberg kjenner hverandre godt. Mest kjent for oss er vel krigen i Libya og deres krigsforbrytelser mot det libyske folket. De var enige om at de hadde med alle bombelastene gitt startskuddet for det libyske folkets higen etter demokrati, menneskerettigheter og frihet. Nå stod og falt det på det libyske folket å gjøre resten.
Stoltenberg og Clinton har samme mål og oppskrift når det gjelder krigen i Ukraina. Russland må ikke vinne denne krigen. Bevæpning, bevæpning og mer bevæpning er tilbudet de gir det ukrainske folket i deres «frigjøringskrig». De kjemper for «våre demokratiske verdier». «Våre demokratiske verdier» har hittil kostet over 100 000 unge ukrainske gutter livet. Stoltenberg forteller oss at NATO har trent og bevæpnet den ukrainske hæren siden 2014 – hvorfor? Til krig mot Russland. Den krigen pågår i 2022. På ukrainsk jord. Med ukrainere som slaktofre.
Hillary Rodham Clinton Award
Clinton har sin egen award som deles ut til trengende for å styrke selvfølelsen og for at ofrene skal føle seg som en av oss. I år har Ukrainas førstedame Olena Zelenska fått prisen. Hun fikk den for eksepsjonelt lederskap og betydningen av kvinners rolle i å skape en mer fredfylt og trygg verden.
Det som ikke ble nevnt er at førstedamen ble spurt i et intervju forleden om hvordan det må være for befolkningen nå uten strøm og vann. Hun svarte at de holder nok ut i to eller tre år bare vi blir medlem av «den europeiske familien».
First Lady of Ukraine Olena Zelenska received the Hillary Rodham Clinton Award, which is presented annually by the Georgetown Institute for Women, Peace and Security for exceptional leadership in recognizing the important role of women in creating a more peaceful and secure world.
Støre og Clinton
Blir det tid til en fiskemiddag hos Støre i år? Den siste var på Den internasjonale kvinnedagen 2019. Som vi ser sitter Huitfeldt og Clinton rundt samme bord. Det vil de jo også gjøre under Oslo Peace Days. Gamle kjente. Clinton kan være helt avslappet i selskap med Huitfeldt og resten av selskapet. Arbeiderpartiet er USA og NATOs trofaste venn. Som Huitfeldt sa etter Afghanistan. «Vi gikk inn i Afghanistan med våre allierte og vi går ut av Afghanistan med våre allierte».
Europa For en tragedie
Vi er statister i vår egen undergang. Europas ledere senker Europa sakte, men sikkert ned på havets bunn. Der blir vi liggende sammen med Nord Steam I og II.
Et usynlig fengsel er bygget for deg
Av Joseph Mercola - 9. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/et-usynlig-fengsel-er-bygget-for-deg/
Vaksinepass, digital identitet, sosialt kredittsystem og digital valuta
Av Dr. Joseph Mercola
Oversatt av Northern Light
Et internasjonalt vaksinepass, digital identitet, et sosialt kredittsystem og en digital sentralbankvaluta er et digitalt kontrollsystem som vil holde befolkningene fanget. (Central Bank Digital Currency = CBDC)
Ansiktsgjenkjenning er en viktig del av kontrollstrukturen, siden det er «passordet» til din digitale identitet. Innen utgangen av 2022 vil det være 1 milliard overvåkings-kameraer i verden, alle koblet til internett og kunstig intelligens ( Artificial intelligence = AI). Kameraer og lydopptaksenheter i mobiltelefoner, biler og smarte apparater samler også inn data.
Informasjonen brukes til å gi hver person en individuell poengsum, basert på deres oppførsel. Din sosiale kredittscore dikterer hva du kan og ikke kan gjøre, hva du kan kjøpe og hvor du kan gå. AI er helt avgjørende, uten AI kan kontrollsystemet ikke kan fungere. Den enkleste måten å bekjempe dette systemet på er å hindre at AI får dataene, ved å nekte å bruke teknologier som samler inn og deler din personlige informasjon. Alle disse faktorene virker nå sammen for å kontrollere verdens befolkning. Dette digitale fengselet, som allerede for det meste er utbygd, vil være den endelige innelåsningen av menneskeheten.
Din digitale identitet blir ditt digitale fengsel
Ansiktsgjenkjenning har blitt lansert som en stor bekvemmelighet og sikkerhetsfunksjon. Med ansiktsgjenkjenning trenger du ikke å huske pins eller passord, og det er ment for å holde dine personlige konti sikrere. Men ansiktsgjenkjenning er et verktøy for kontroll og er en viktig del av ditt eget digitale fengsel. Det kinesiske kontrollsystemet basert på ansiktsgjenkjenning i kombinasjon med et sosialt kredittsystem. Det kinesiske sosiale kredittsystemet er som et tilbakemeldingssystem som reagerer på din oppførsel. Ukjent for de fleste vestlige, har et identisk system allerede blitt satt i gang bak kulissene i vestlige land – de har bare ikke fortalt deg det ennå.
Bevæpnet overvåking
Mange «smarte» lysstolper har for eksempel innebygde ladestasjoner for droner, som i fremtiden skal brukes til å stoppe overtredelser. Disse smarte lysstolpene kan også bevæpnes. Innebygde LED-»inkapasitatorer», «avgir rettet stråling som kan fremkalle alvorlig kvalme. Våpen som avgir en ekstremt lyssterk, rask og godt fokusert serie med «røde tilfeldige lyspulser.» Disse lysene også forårsake hjerneskade, sykdom og til og med død. LED kombinert med radar på smarte lysstolper kan også brukes til å identifisere personer som bærer våpen.
Et nytt kapittel i «sosialkontrakten»
Digital identitet er blitt beskrevet av World Economic Forum som et nytt kapittel i samfunnskontrakten. Problemet er at WEFs nye sosiale kontrakt er en som ingen av oss har gått med på. Det blir revidert av WEF og dets allierte og pålagt oss uten vårt samtykke. Hvis dette ble fullt forstått av alle, vil ingen akseptere det.
Din digitale identitet vil bli nødvendig for tilgang til alle aspekter av livet, fra å logge deg på Internett, tilgang til sosiale tjenester, reiser, mat, shopping og finansielle tjenester. Hvis din sosiale kredittpoengsum er for lav, kan ett eller flere av disse slås av og gjøres utilgjengelige for deg, så da er du alltid fanget.. Det internasjonale vaksinepasset som ble foreslått på G20-møtet i 2022, er nøkkelen for å få alle inn i det digitale ID-systemet. Å hindre at vaksinepass innføres er helt sentralt i motstanden mot det digitale fengselssystemet.
Hvis vi aksepterer digital identitet, er det Game Over for menneskeheten
Du må avvise vaksinepasset med mindre du er villig til å være en laboratorierotte resten av livet. 500 nye vaksiner vil være klare innen 2030 mot de vanligste sykdommene. Det er sannsynlig at det å ha en oppdatert vaksinasjonsstatus vil være et av kravene for å opprettholde et gyldig pass, som også vil fungere som din digitale identitet. Med andre ord kan avslag på vaksine brukes til å ugyldiggjøre eller «låse» din digitale ID, slik at du ikke kan gjøre, gå eller kjøpe noe. Spørsmålet er, hva vil disse vaksinene være? I utgangspunktet har du ikke noe annet valg enn å ta dem, selv om du tror eller vet at en vaksine kan skade eller drepe deg, slik tilfellet er med covid-vaksinene.
Et system uten tillit til fangene
Den nye sosiale kontrakten opprettet av WEF og dets allierte et null-tillitssystem. Med andre ord, vaktene stoler ikke på fangene, og det er sikkerhetstiltak på plass for å sikre at de oppfører seg. Det nye åpne fengselssystemet til WEF, er basert på samme premiss. Uansett hvor du går må du bevise hvem du er, og at verdiene dine er i tråd med gjeldende regler. Så for å kjøpe mat må du ikke bare identifisere deg, men du må også oppfylle visse standarder, ellers vil ikke den digitale valutaen din fungere. Alt du vil gjøre – absolutt alt – må låses opp av din digitale ID.
Digitale gjerder og smarte byer blir veggene i fengselet ditt
For å håndheve din betingede tilgang til livet, vil «geofencing» bli brukt. Smarte lysstolper utstyrt med LED-inkapasitatorer kan brukes for å hindre deg i å gå utover ditt angitte område, og for eksempel kan din digitale valuta programmeres til å ikke fungere utenfor ditt område, og smartbilen din kan programmeres til å slå seg av hvis du kjører utenfor området ditt. Og smarte byer vil: Begrense mobiliteten din og eliminere eierskap av bil, rasjonere vann, elektrisitet og gassforbruk, overvåke hva du sier, spore handlingene dine og hvor du er til enhver tid.
Hvordan stoppe AI?
En formel laget av WEFs filosofiske guru Yuval Noah Harrari, beskriver teknokratenes stadig økende evne til å hacke mennesker: B x C x D = AHH. B står for biologisk kunnskap, C er datakraft, D er data og AHH er evnen til å hacke et menneske. Evnen til å hacke mennesker er avhengig av at AI mates med en konstant strøm av data.
Det er et «udyrets system» i den forstand at AI er udyret, og det trenger å mates med data innsamlet fra kameraer, opptaksenheter, ansiktsgjenkjenning, GPS og sensorer av alle slag som utgjør kroppens internett. Du kan lære mer om dette i «Produsert Dystopia – Globalister vil ikke slutte med å hacke mennesker». AI er en helt avgjørende for det digitale fengselet, uten det kan det ikke fungere. Svaret er da å hindre AI i å få dataene våre. «Ingen lovgivning kan stoppe dette, det må gjøres av folket.» Kort sagt, vi må nekte å bruke teknologiene som samler inn våre data. Vi vil ikke kunne unngå dem alle, men det er mange vi kan unngå, for eksempel smartklokker, treningssporere, smarte termostater og smarte TV-er.
Vi kan også kjempe for å forhindre den økende bruken av ansiktsgjenkjenning og 5G, og vi kan nekte det kommende vaksinepasset. En måte som folk i det skjulte ledes inn i det digitale fengselet på, er ved at de stoler på apper som for eksempel lar deg bestille mat eller transport. Til slutt vil virtual reality-briller fase ut appene på smarttelefonen din, slik at du må være i den virtuelle verden for å bruke dem. Det er for å tvinge deg dypere inn i det digitale fengsels-systemet, som inkluderer digitale kloner og å leve mye av livet ditt i en virtuell virkelighet.
Kina viser frem den kommende fengselsstaten
For tiden rystes Kina av massive protester mot null-covid-politikken som brukes til å fengsle titalls millioner mennesker i hjemmene deres i flere uker. Du skulle tro et amerikansk selskap som Apple ville stå for amerikanske verdier som frihet, men nei, det gjør det ikke. Det samarbeider med den kinesiske regjeringen for å slå ned folkets opprør.
En video viser iPhone-ansatte i sammenstøt med politiet over landets null covid- politikk. Som svar påstås det at den kinesiske regjeringen har programmert demonstrantenes covid-pass til «røde», som hindrer dem i å gå inn i offentlige rom. Hvis de prøver å gå inn i en bygning, for eksempel – inkludert boligkomplekser – vil det gå en alarm og de blir arrestert og eskortert til en karanteneleir som de forresten må betale for selv. Så enkelt er det for myndighetene å eliminere uønskede fra samfunnet når denne typen kontrollsystem er på plass.
Verden begynner å bli oppmerksom på hva som skjer
Den gode nyheten er at folk rundt om i verden begynner å innse hva som skjer. Som forklart av juridisk filosof Eva Vlaardingerbroek, er grunnen til at det nå er masseprotester i Europa, er fordi folk nå innser at covid-passet er et kontrollsystem som ikke har utløpsdato. De innser at det er ment å være permanent, og at det vil bli utvidet.
Er det dette vi ønsker i Vesten? Er det dette du ønsker for dine barn og dine barnebarn? Hvis ikke, må du delta i bevegelsen for å forhindre det, og det starter med å gjøre endringer i ditt eget liv for å hindre AI i å få dine personlige data, og opplyse familie og venner om hvorfor dette er nødvendig.
Fra Global Research, publisert 6 desember 2022.
Oversatt fra engelsk av Northern Kight for Derimot.no. Noe forkortet,
«Smarte byer», dystopisk kontroll og globalt kupp mot demokratiet
Milliardærklubben: – Vår allianse skaper styring av smarte byer
Smarte bynettverk skal undergrave nasjonalstatene og fremme kapitalens agenda
Den kapitalistiske løsninga for å «redde» planeten: Gjør den til en ny type eiendom og selg den (4)
Av John Bellamy Foster - 9. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/den-kapitalistiske-losninga-for-a-redde-planeten-gjor-den-til-en-ny-type-eiendom-og-selg-den-4/
Intervju med John Bellamy Foster – Del 4
Oversatt og redigert av Erik Plahte.
«John Bellamy Foster forklarer den ‘løsninga’ mesterhjernene i global finans har tenkt ut for å løse den overhengende miljøkrisa: Skape aktiva [eiendeler, formuesgjenstander] til en verdi på mange kvadrillioner dollar av alt naturen gjør og ekspropriere naturen fra den globale allmenningen for å skape profitt. Verre enda: Det skjer allerede.» Slik introduserer det sveitsiske nettstedet GPEnewsdocs et langt intervju med John Bellamy Foster.
Foster er redaktør for det amerikanske tidsskriftet Monthly Review og forfatter av en lang rekke bøker og artikler om de djupe sammenhengene mellom kapitalisme og sosialisme, natur, økonomi og økologi og veien ut av den klima-, miljø- og naturkrisa som vi allerede er på full fart inn i.
Intervjuet er langt, så jeg har delt det i fire deler. I denne siste delen snakker Foster mer om hvordan begrepet naturkapital blei gjort til et markedsøkonomisk begrep, om hvilke følger det får og om hvorfor kapitalismen ikke er forenelig med en økologisk sivilisasjon.
Du finner alle delene ved å skrive @FosterIntervju i søkefeltet på steigan.no. Fotnoter og forklaringer i skarpe klammer [slik] er mine.
FRIES: La oss få høre mer om konsekvensene av dette skiftet i økologisk økonomi.
FOSTER: Nå, i det 21. århundret, blir naturen behandla som kapital, som bytteverdi, som en kilde til bytteverdi. Og om vi ser på begrepet naturkapital slik det blir oppfatta i denne nye typen neoklassisk [økonomi] – det dominerende økonomiske perspektivet– brukes naturkapital om de underliggende naturlige aktiva, som nå blir sett på som økologisk kapital.
Men alle estimater og framskrivninger og all finansialisering bygger på begrepet økosystemtjenester, som blir sett på som strømmen av inntekter fra naturen. Når naturen gjør ting som fotosyntese, utfører den visstnok en tjeneste for verdensøkonomien.
Som vi veit, veit ikke naturen at den gjør det, kan vi si. Men i teorien deres [de neoklassiske økonomene] yter naturen en økosystemtjeneste til verdensøkonomien, som i likhet med enhver annen strøm av inntekter kan forvandles til kapital.
I det store og hele, når de finner ut at det er en inntektsstrøm her fra økosystemtjenester hentet fra den underliggende naturkapital-ressursen, kan de ta den inntektsstrømmen og dele den på diskonteringsraten og multiplisere den med hundre prosent for å få en forventa strøm av utbytte langt inn i framtida. [1] For eksempel hundre år fram i tida. Og så kan de stifte gjeld på grunnlag av den inntektsstrømmen og finansialisere naturen og gjøre store penger. [2]
FRIES: Si mer spesifikt om hvordan naturkapital definert i bytteverditermer kom til å stå for og representere synet til den økologiske økonomien.
FOSTER: Hvis du ser på Ecological Economics, tidsskriftet, som var knytta til International Association for Ecological Economics, hadde de faktisk en kamp mellom Howard Odum, en av de ledende i verden i å utvikle systemøkologien, og Robert Costanza om hvorvidt tidsskriftet skulle gå i retning av å se på naturen som bytteverdi, eller om den økologiske økonomien skulle ha en djup forståelse av økologi basert på bruksverdi.
Howard Odum og de andre forskerne som han var knytta til og som hadde vært blant grunnleggerne av Ecological Economics, tidsskriftet, blei rett og slett kasta ut. Det var på en måte starten på at økologisk økonomi blei til noe annet, erobra eller gjenerobra av neoklassisk økonomi.
Du har folk som Robert Solow, den mest prestisjefylte neoklassiske veksteoretikeren, [som] sa at hvis naturressurser kan erstattes, så betyr de i virkeligheten ingen ting og kan utelates helt.
Det var faktisk det som ble gjort med den neoklassiske produksjonsfunksjonen. Arbeid og kapital er de eneste produksjonsfaktorene [som inngår i den], og natur og land blei sett fullstendig bort fra. De så fullstendig bort fra hele begrepet bruksverdi i naturen. Alt, absolutt alt er redusert til bytteverdi.
Så det gav et slags teoretisk grunnlag for svak substituerbarhet [3], som er den oppfatninga at naturen egentlig ikke betyr noe. At markeder kan erstatte naturressurser og hva som helst som naturen gjør. Og det hang sammen med utviklinga av estimater av verdens økosystemtjenester som av Costanza og andre [se Del 3].
Ganske snart fikk vi disse oppfatningene om finansialisering av Jorda. Ikke utelukkende i akademisk forstand, nå overført fra den akademiske verden til kapitalens verden der konserner og regjeringer begynte å planlegge politikken, beregningene, metodene, strukturene for faktisk å omgjøre økosystemtjenester overalt på planeten til økonomiske markeder som kapitalen kan finansialisere og akkumulere på grunnlag av.
FRIES: Så, John, vi har snakka om argumentasjonen du la fram om at denne finansialiseringa av Jorda som et nytt økologisk regime akselererer nedbrytinga av planetariske økosystemer og av Jorda som et trygt hjem for menneskeheten. Si litt om hvordan du allerede før dette nye økologiske regimet, advarte om et økende tempo i de sønderknusende ødeleggelsene sammenlikna med tidligere perioder i kapitalismen.
Blant eksemplene på dette skriver du om hvordan Darwin i sin tid var blitt slått av hvordan den europeiske koloniseringa hadde omdanna økologien på øya St. Helena til en ørken i løpet av bare tre århundrer. Øya St. Helena har blitt berømt på grunn av turen [til Darwin] med Beagle. Likevel, på det nåværende stadiet av kapitalismen har de biogeokjemiske prosessene til hele jordsystemet blitt endra i løpet av bare to generasjoner.
FOSTER: Jeg skreiv om dette i boka The Vulnerable Planet [Den sårbare planeten] i 1994, der jeg forklarte hvordan vi overskred terskelene for de bio-geo-kjemiske prosessene til planeten og at dette truer hele Jordsystemet. Men det som slo meg, og det jeg skreiv om da, er det tempoet det skjer med. Tempoet var i form av klimaendringer.
Vi har sett enorme geologiske forandringer i løpet av Jordas historie. Men vi har ikke sett noe som skjer i dette tempoet. Dette er en av grunnene til at vi kan peke på de antropogene [menneskeskapte] årsakene og den antropogene revnen i Jordsystemet, som er måten vi definerer den kommende Antropocen-epoken i Jordsystemets historie. Og det er virkelig tempoet på forandringene.
De vitenskapelige rapportene – selv om IPCC har forsøkt å holde tritt med dette – men jeg synes at alle rapportene deres har hele tida undervurdert tempoet vi omdanner naturen med. Og dette er under trykket av et system med kapitalakkumulasjon innretta på eksponentiell vekst [vekst med en konstant årlig prosent].
Nå genererer vi enorme, enorme mengder økonomisk og økologisk avfall. Ting som folk verken trenger eller virkelig vil ha. Vi har et markedsføringssystem, et enormt markedsføringssystem på flere tusen milliarder dollar, innretta på å få folk til å kjøpe mer og mer. Og systemet vårt er innretta på raskest mulig vekst. Og for å forøke det selv i perioder med økonomisk ekspansjon, baserer vi oss mer og mer på å utvinne [råvarer] fra naturlige systemer.
Dette er et intensivt høyenergisystem. Det tar ikke vare på folks behov. Rikdommen som skapes, går ikke til befolkningene. Og i den dominerende ideologien snakker de ikke engang om overrislingseffekten lenger, som de snakka om i min ungdom, fordi alle veit at det er usant.
Så vi lager et system som ikke gagner den menneskelige befolkninga økonomisk, mens vi faktisk ødelegger hele Jorda. Og motoren til dette er en prosess for å akkumulere kapital. Den er nå svært finansialisert og globalisert og har blitt en fiende av menneskeheten og planeten. I alle situasjoner i dette samfunnet setter vi profitt foran folk og planeten. Du kan ikke løse ting på den måten.
Kapitalen vil si: Vel, teknologien vil løse problemet, fordi de ikke ønsker noen sosial forvandling. De vil si: Vel, vi kan gjøre det med teknologi. Og folk faller for det fordi de har en mobiltelefon i lomma og tenker, åh, teknologien er absolutt fantastisk.
Men uansett hvor fantastiske mobiltelefoner er – kommunikasjonsteknologi og andre teknologier vi har, tillater oss ikke å overskride fysikkens lover. Og dit har vi kommet i dag. Og det er virkelig ensbetydende med en ufattelig krise for Jordas befolkning.
FRIES: Den antropocene epoken du refererte til, viser selvfølgelig til geologisk tid. For å sitere flygebladet om din kommende bok, markerer den antropocene epoken «en forandra virkelighet der menneskelige aktiviteter nå er den viktigste geologiske krafta som påvirker Jorda som helhet, samtidig som den skaper en eksistensiell krise for verdens befolkning». Si noe mer om det kapitalistiske argumentet at teknologi kan redde menneskeheten fra økologisk ruin. Sånne ting som geoteknikk [geoengineering].
FOSTER: Vel, det er ikke bare geoteknikk, men sånne ting som metoder for å trekke ut karbon og direkte [karbon]fangst fra lufta. Men det er interessant: Den delen av den sjette klimarapporten fra IPCC, AR6, del III fra Arbeidsgruppe 3 som omtaler avbøtende tiltak, ble publisert i april i år. Men den faktiske vitenskapelige konsensusrapporten, den rapporten som ble skrevet av forskerne selv, ble fullført i august 2021.
I IPCC-prosessen har regjeringene rett til å gå inn og skrive om Sammendrag for politikere (SPM) av den vitenskapelige rapporten. De omskreiv den vitenskapelige rapporten fullstendig. Praktisk talt hver linje i den vitenskapelige konsensusrapporten ble sensurert av regjeringene. Og noen steder vendt til det stikk motsatte.
Dette veit vi fordi i august 2021 lekka Scientist Rebellion den vitenskapelige konsensusrapporten om avbøtende tiltak, og vi la den ut på nettstedet Monthly Review [med ei liste over de viktigste endringene her]. Så du kan sammenligne det forskerne hadde konkludert, med det publiserte Sammendrag for politikere (SPM) fra regjeringene.
Vi finner at i den vitenskapelige konsensusrapporten sa de: Disse teknologiene foreligger ikke. Vil ikke fungere, kan ikke spille noen viktig rolle i å holde oss under 1,5 grader Celsius, ikke engang under 2,0 grader Celsius. Og de sa andre ting som at kullkraftverk må stenges ned i globalt omfang dette tiåret. Og det vi i bunn og grunn trenger, er lavenergiløsninger som kan forbedre forholdene i samfunnet. Som rapporten sa: Forbedre forholdene for alle på Jorda, men også bruke mindre energi i prosessen.
FRIES: I 2019, da du skreiv om hvordan kapitalismen har svikta, og spør hva som kommer etter, hevda du at: «Når bærekraftig menneskelig utvikling, ikke forankra i bytteverdier, men i bruksverdier og ekte menneskelige behov, en gang kommer til å definere historisk fremskritt, vil framtida, som nå virker lukka, åpne seg på myriader av måter, og gi rom for helt nye, mer kvalitative og kollektive former for utvikling.»
Så det som kommer høyt og tydelig fram i alt dette er hvordan, slik du ser det, det er den underliggende strukturen til selve kapitalakkumulasjonen som står i veien for virkelige løsninger på den økologiske krisa.
FOSTER: Det ironiske er at kapitalismen har skapt denne økologiske krisa og opprettholder den. Og svaret til kapitalen (og dette er typisk for systemet) er at vi bare trenger en mer intensiv, en mer ekstrem form for kapitalakkumulasjon. Svaret på den økologiske krisa skapt av kapitalen er å gjøre hele verdens økologi om til kapital. Egentlig å få hele naturen til å samsvare med økonomiske lover. Og økonomene og kapitalistene sier at dette er svaret.
Grunnen til at det selger, til tross for at det har en så ulogisk karakter, er at for kapitalen er dette alltid svaret: Hvis det er en krise, er det fordi det er for lite kapital, ikke for mye. Fra kapitalens ståsted er svaret på enhver krise, la oss si en økonomisk krise, å omfordele inntekter fra de fattige til de rike, det vil si å øke kapitalens makt. Hvis det er et problem, en økologisk krise, er svaret å øke styrken til kapitalmarkedene og utvide dem inn i naturen.
Paul Hawken og andre med ham hevder i hans bok Natural Capitalism at vi egentlig ikke har kapitalisme før hele naturen er en del av kapitalen, er en del av kapitalismen. Men det er absurd.
Vi lever på en planet. Kapitalismen eksisterer på planeten. Det menneskelige samfunnet eksisterer på planeten. Menneskene lever på planeten. Vi kan ikke gjøre hele planeten Jorda om til en slags egenskap ved det kapitalistiske markedssystemet uten å ødelegge verden. Men det er akkurat det vi gjør.
Den løsninga på den økologiske krisa som de tar til orde for, innebærer ikke å effektivisere energien og bruke det til å ta vare på [naturen] slik du ser på Cuba. De bruker energieffektivitet til å utvide det økonomiske systemet enda mer. Og det hjelper ikke. Det er det vi kaller Jevons-paradokset. At jo mer effektivt vi utnytter ressursene, desto mer ressurser bruker vi. Fordi målet ikke er å bevare, men å utvide økonomien og kapitalakkumulasjonen. Vel, i et slikt system er vi på vei mot undergangen.
Nå er vi veldig nær undergangen. Vi er nå veldig nær 1,5 graders økning i den globale middeltemperaturen. Og ifølge det mest optimistiske scenarioet i den siste IPCC-rapporten (AR 6, det fysisk-vitenskapelige grunnlaget), vil vi nå 1,5 grader Celsius i 2040. Å klare det [å begrense temperaturstigninga til 1,5 grader] vil kreve en sosial omdanning i en slags revolusjonær skala.
Det er mer sannsynlig at vi kommer vi til å nå 1,5 grader Celsius dette tiåret, i dette tiåret, om bare noen få år. Vi er på vei utfor kanten av stupet når det gjelder vippepunkt for klimaet, der vi vil få irreversible klimaendringer.
Selv i det mest optimistiske scenarioet vil vi stå overfor store katastrofer i løpet av de neste tiårene. Men om vi ikke tar de grepene som kan forhindre irreversible endringer, vil vi true selve sivilisasjonen i videste forstand og menneskearten og milliarder av mennesker på Jorda.
Vi må ha en annen metode. I seksti år har vi visst om klimaendringene (akselererte klimaendringer eller akselerert global oppvarming), og alt vi har gjort er å fremme kapitalistiske løsninger som har brakt oss nærmere kanten av stupet. Og nå er vi på et tog uten styring. Det er på tide å trekke i nødbremsen.
FRIES: Det er mye mer å si om dette og mye mer vil komme i din kommende bok Capitalism in the Anthropocene: Ecological Ruin or Ecological Revolution, men for i dag må vi stanse der. John Bellamy Foster, mange takk.
FOSTER: Takk til deg.
FRIES: Og fra GPEnewsdocs i Genève, Sveits, takk for at du ble med oss.
Fotnoter
[1] Dette er den tradisjonelle måten å beregne nåverdien av en strøm av framtidige inntekter på. Dersom diskonteringsraten er r prosent pr år, er nåverdien V av en framtidig inntekt på I pr år i mange år framover tilnærma gitt ved V = I/r*100. For eksempel vil en årlig avkastning på 1 million kr som en kan regne forrentes med 5 % pr år, svare til en nåverdi på 1 million/5*100 = 20 millioner. Dersom en kapitalist har en andel i en vindturbinpark verdt 20 millioner i dag som gir 5 % avkastning pr år, vil han hvert år kunne innkassere 1 million. Men om han faktisk vil få 5 % avkastning i året i framtida, er sjølsagt en helt annen sak som han ikke kan vite noe sikkert om. Derfor er det viktig for kapitalkreftene å ha børser der slike verdipapirer kan bli omsatt.
[2] Dette kan f.eks. foregå slik: Et land eller en by trenger penger til å bygge ut infrastrukturen og selger retten til å utnytte en naturrressurs, dvs en naturkapital – en skog, et vindfullt fjell, en drikkevannsforekomst – til et kapitalkonsern. Konsernet bruker allment aksepterte retningslinjer for å beregne verdien av denne naturkapitalen ved at skogen kan omgjøres til en plantasje, eller innbyggerne må betale for å benytte den, f.eks. måtte begynne å betale for dyrt for drikkevannet. En måte å finansialisere naturkapitalen på er at konsernet oppretter et aksjeselskap som står som eier. Aksjene kan evt. selges før noe bygges ut. En annen måte er at konsernet går til banken og tar opp et lån som nedbetales med inntektene fra resssursen. Gjeldsbrevet kan banken omsette som et verdipapir.
[3] Begrepet substituerbarhet er knytta til begrepsparet svak og sterk bærekraft, jf. fotnote 2 i Del 3. Men sammenhengen er for kompleks til at jeg kan gå nærmere inn på den her. Se f.eks. Figge, F. Capital Substitutability and Weak Sustainability Revisited: The Conditions for Capital Substitution in the Presence of Risk. Environmental Values 14, no. 2, (2005): 185-201 (http://www.environmentandsociety.org/node/5932).
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-NoDerivatives 4.0 International License.
De tre foregående delene av intervjuet:
Den kapitalistiske løsninga for å «redde» planeten: Gjør den til en ny type eiendom og selg den
Den kapitalistiske løsninga for å «redde» planeten: Gjør den til en ny type eiendom og selg den (2)
Den kapitalistiske løsninga for å «redde» planeten: Gjør den til en ny type eiendom og selg den (3)
Ukraina forbyr den ortodokse kirken
Av skribent - 9. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/ukraina-forbyr-den-ortodokse-kirken/
Det ukrainske nasjonale sikkerhets- og forsvarsrådet vedtok 1. desember 2022 å «forby religiøse organisasjoner tilknyttet Russlands føderasjons innflytelsessentre fra å operere i Ukraina», kunngjort av president Zelensky mens han signerte dekret 820/2022.
De «integrerte nasjonalistene» forbød den ortodokse kirken allerede under andre verdenskrig.
«Statstjenesten for etnopolitikk og samvittighetsfrihet» (fint navn på et rasistisk konsept!) fikk i oppgave å stenge bygningene til den ortodokse kirken under patriarken i Moskva. Et titalls kirkeledere har blitt arrestert så langt.
Det ukrainske presidentskapet anser at det respekterer samvittighetsfriheten i samsvar med Europarådets standarder, nå som den russiske føderasjonen ikke lenger er medlem.
For to uker siden stormet de ukrainske sikkerhetstjenestene (SBU) et ortodoks kloster i Kiev og arresterte en prest som hadde våget å kalle Russland for «Moderlandet» til Ukraina.
På Twitter beundret Donald Trump Jr. (sønn av den tidligere presidenten) Ukrainas frihetsoppfatning og foreslo å sende ytterligere 100 milliarder dollar uten å få noen sikkerhet for hvordan de vil bli brukt.
Da hun ankom Kiev 3. desember, utbrøt statssekretær Victoria Nuland: «I dag kjemper du ikke bare for din frihet, men også for demokratiske verdier».
Oversatt av Derimot.no.
Verdens arbeidere opplever det største reallønnsfallet på 100 år
Av Arbejderen - 9. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/verdens-arbeidere-opplever-det-storste-reallonnsfallet-pa-100-ar/
En ny rapport fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) viser den mest drastiske reduksjonen i arbeiderklassens kjøpekraft på 100 år. De som allerede har minst vil bli hardest rammet. Dette skriver den danske avisa Arbejderen.
Av Arbejderen.
Inflationskrisen kombineret med global afmatning i den økonomiske vækst – til dels drevet af krigen i Ukraine og den globale energikrise – betyder det største globale fald i reallønnen i 100 år.
Dette kan give næring til yderligere social uro i hele verden.Gilbert F. Houngbo, generaldirektør ILO
Det viser den globale lønrapport 2022-2023: The Impact of inflation and COVID-19 on wages and buying power, udarbejdet af Den Internationale Arbejdsorganisation (ILO).
Arbejderklassen mistede seks ugers løn under coronakrisen
Rapporten viser, at de globale lønninger målt i forhold til købekraft faldt med 0,9 procent i første halvår af 2022. Det er første gang i dette århundrede, at den globale reallønudvikling har været negativ.
Blandt de største økonomier i G20 faldt reallønnen i første halvår af 2022 med 2,2 procent, mens reallønnen i de nye G20-lande steg med 0,8 procent, hvilket er 2,6 procent mindre end i 2019, året før covid-19-pandemien.
– De mange globale kriser, som vi står overfor, har ført til et fald i reallønnen. Det har bragt titusindvis af millioner af arbejdere i en kritisk situation, og de står over for en voksende usikkerhed, siger ILO’s generaldirektør Gilbert F. Houngbo.
I EU faldt reallønnen med 2,4 procent i første halvår af 2022.
Ikke overraskende har nedgangen i købekraft de største konsekvenser for de, som i forvejen tjener mindst. Det skyldes, at størstedelen af lavtlønnedes disponible indkomst bliver ædt af livsnødvendige udgifter, og at essentielle varer og tjenesteydelser har en tendens til at stige mere i pris end ikke-essentielle.
Situationen bliver ikke bedre af, at inflationskrisen kommer oven i de betydelige løntab, som arbejdere og deres familier blev ramt af under coronakrisen.
– Indkomstuligheden og fattigdommen vil stige, hvis købekraften for de lavest lønnede ikke opretholdes. Desuden kan en meget nødvendig genopretning efter en pandemi komme i fare. Dette kan give næring til yderligere social uro i hele verden, siger Gilbert F. Houngbo.
Kommentar:
I 2021 hadde vi allerede slått fast at med tapene fram til desember det året hadde arbeiderklassen allerede tapt mer enn på 75 år:
Klassekamp i koronatider – største nedgang i reallønna på 75 år
Det er påfallende at venstresida, som sier seg å tjene arbeiderklassen, ikke bare har unnlatt å framheve dette, men også har støttet de tiltakene som førte til disse tapene – lockdown, sosial distansering, skolestengninger og masketvang.
Også middelklassen har blitt rammet av koronadiktaturet:
Koronakrisa smadrer middelklassen
Den største krisa i kapitalismens historie – kamuflert som ei helsekrise
Forræderiet mot Storbritannias kystbyer
Av Madelaine Bunting - 9. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/forraederiet-mot-storbritannias-kystbyer/
Fattigdom og fortvilelse hjemsøker disse glemte regionene
Av Madeleine Bunting – 28. november 2022
Det var den første natten av lystenningen i Blackpool, da en mil med promenade forvandles til en parade av glitter mot det blekksvarte Irskehavet. Trafikken hadde strømmet inn fra hele Lancashire for å krype støtfanger til støtfanger under de blendende lysrekkene. På morgenen etter var likevel turistene forsvunnet, og til tross for septemberdagen med strålende solskinn var promenaden nesten tom bortsett fra uteliggerne.
Fra benken med utsikt mot havet rettet en eldre dame soveposen og satte seg opp for å tenne sin første sigarett for dagen; en annen uteligger ble sint da han snublet og ropte ut mot bølgene: «Dere engelske burde skamme dere!».
Han har et poeng. Storbritannias største badeby er hjemsted for et skarpt og ubehagelig paradoks: mens den har plass til millioner av besøkende hvert år, er flere av strøkene blant de mest utsatte i landet og med lavest forventet levealder. Dette er et sted som på tross av all sin skjønnhet og assosiasjoner til nytelse og moro, resulterer i forkortede liv plaget av gjeld, dårlig helse og rusmisbruk.
Da William Beveridge satte seg fore å utrydde de fem «Store Onder» fra Storbritannia, var «mangel» først på listen hans. På begynnelsen av førtitallet da den sosiale reformatoren samlet inn data og utarbeidet planene sine, virket denne prioriteringen grei: folk trengte grunnleggende ting som mat, husly, varme og klær. Planene hans for et trygdesystem «fra vugge til grav» ville sikre at ingen ville gå til kort. Men 80 år senere er Blackpool et dystert eksempel på nød som ikke har vært sett siden trettiårene. Matstasjoner rapporterer en økning på 54 % i behovet for matrasjoner det siste året, avhengighet av veldedighet har blitt normalen for hundrevis av familier i byen, og økningen i energiprisene gjør det særlig vanskelig for et sted med dårlig boligmasse, velkjent for sine bitre vinder og regn som sveiper inn fra havet.
Lenger opp langs kysten i Morecambe, utspiller en lignende historie seg. North Lancashire Citizen Advice Bureau (CAB) har sett en massiv økning i klienter som er desperate etter hjelp – noen steder en svimlende 566 % økning det siste året. Det vanligste problemet er å slite med strømregninger, tett fulgt av problemer med gjeld. Husholdninger blir fanget i et mønster av å låne og stole på veldedighet fordi støtten ikke er tilstrekkelig, sier Joanna Young, CABs forskningssjef for North Lancashire. Hun legger til at klientene deres snakker om hvordan en «mini-krise» – det kan være noe så vanlig som behovet for et par nye skolesko – kan sette en familie tilbake i flere måneder. Usikkerhet har blitt en livsstil.
Hva ville Beveridge gjort med steder som Blackpool og Morecambe? Uten tvil ville han se på drømmen sin som en fiasko, til tross for en enorm økning i landets BNP i de mellomliggende 80 årene. Men det som også ville ha overrasket Beveridge er årsakene til den fattigdommen, og det faktum at i det minste noen kan spores tilbake til hull og feil i hans opprinnelige planer.
Beveridge var ingen sosialist, og han mente at arbeid var den sanne løsningen på fattigdom (han oppførte tross alt «ledighet» som en av de fem andre Store). Men som professor Jonathan Bradshaw har bemerket, overså han spørsmålet om lav lønn. Omtrent 40 % av CABs klienter i North Lancashire er i arbeid – og dette tallet støttes av landsomfattende data, for eksempel forskning fra Joseph Rowntree Foundation som fant at tre av fire barn som lever i fattigdom har en arbeidende forelder. Kronisk lav lønn påvirker spesielt kystferiesteder fordi så mye av deres sysselsetting er i de verst berørte sektorene som omsorg- og servicebransjen; gjennomsnittslønnen i Blackpool er en tredjedel under det nasjonale nivået. Resultatet er at kystområdene har noen av de laveste gjennomsnittslønningene, høyest gjeldsnivå og insolvens. Og dette ble allerede verre i god tid før den ødeleggende økonomiske skaden av pandemien og levekostnadskrisen.
Men Blackpool og Morecambe illustrerer ikke bare feilen i Beveridges ambisjon; de viser også former for «mangel» han aldri så for seg. Beveridges tolkning av fattigdom var kun materielt, men i det 21. århundre har relevansen og betydningen av en annen form for fattigdom blitt tydelig. Blackpool og Morecambe er bare to av dusinvis av badebyer som sliter med det som er kjent som «fortvilelsens sykdommer».
Kystbyer har blitt overlatt til å takle et uforholdsmessig antall av de mest vanskeligstilte i samfunnet. Når forhold går i stykker, når fanger løslates, når mennesker med rusproblemer ønsker en ny start, kan barndomsminnene fra en badeby se ut til å gi håp, og hvert år kommer tusenvis til kysten på jakt etter en ny start. En viktig driver er boligkostnadene: Ettersom de har steget utenfor rimelig rekkevidde i de fleste byer, blir mange av de fattigste og mest sårbare tvunget til utkantene. De setter seg på et tog til enden av linjen. I sør-øst inkluderer dette byer som Clacton (hvor naboferiestedet Jaywick har blitt betegnet som det fattigste stedet i Storbritannia siden 2010), Hastings og Thanet-feriestedene Margate og Ramsgate. På samme måte har stigende priser i Manchester og Preston sørget for at folk ender opp med å drive til Blackpool og Morecambe. Og dette gjelder for utallige andre feriebyer, fra Scarborough til Skegness, Ilfracombe til Weston-Super-Mare og Rhyl i Nord-Wales.
Da jeg besøkte Blackpool i september, snakket jeg med Ian Treasure, som har jobbet med en rekke lokale prosjekter for uteliggere. Da vi passerte langs gatene ved siden av promenaden, pekte han på et av de avslørende tegnene på sosialboliger som dominerer området. Lange linjer med dørklokker og rader med søppelkasser markerer hyblene som ble opprettet av hva før var hoteller. Den billige boligmassen kjøpes ofte opp av fraværende utleiere og deles opp i boliger som kan leies for en brøkdel av prisen. Det er dette som trekker de rundt 8000 menneskene som ankommer Blackpool hvert år; en stor andel av dem er på stønad og er for det meste mannlige og enslige. De tar med seg mange av sine demoner; mangel på tillit og forhold. Eventuelle bånd de kan ha hatt til familie eller venner er brutt, hvilket gjør denne type fattigdom på kysten særlig ensomt og trøstesløst.
Disse formene for emosjons- og relasjonsfattigdom var ikke noe Beveridge forsto på førtitallet, men med dem følger dårlig mental helse, og i Blackpools tilfelle noen av de høyeste selvmords- og selvskadingstallene i landet. Fire av bydelene i Blackpool har den laveste forventede levealderen i landet på 66,6 år, sammenlignet med et gjennomsnitt i Storbritannia på 82,3 år. Som Chief Medical Officers årlige 2021- rapport om kystbyer gjør det klart, har Blackpool «den mest sårbare befolkningen i landet i den mest upassende innkvarteringen».
Likevel har veksten av denne desperate fattigdommen bare akselerert de siste årene. Under pandemien blomstret kjøp-for-leie -markedet i Blackpool, oppmuntret av reduksjoner i avgifter og løfter om høye investeringsavkastninger av leietakere på bostøtte. På andre områder ville Beveridge blitt forferdet over misbruk av offentlige midler, da hans sentrale argument til støtte for velferdsstaten var at den var ment å gjøre befolkningen sunnere og bedre utdannet til å understøtte økonomisk vekst. Derimot har Blackpool (og mange andre kystbyer) resultert i det motsatte; et system med oppdrett av de mest sårbare i samfunnet på statlig regning, og hvor overskuddet blir sugd ut av utleiere som ikke bor i området.
Som om dette ikke var nok står mange kystbyer også overfor en annen av vår tids store sosiale utfordringer – en som Beveridge ikke så for seg, og som på mange måter er resultatet av hans store bragd; grunnleggelsen av National Health Service (NHS). Det vil si at vi lever lenger, og at mange velger å tilbringe pensjonistårene i kystbyene; Minehead i West Somerset og Skegness og de nærliggende feriestedene ved Lincolnshire-kysten har noen av den eldste befolkningen i Storbritannia. Dette vil være den store testen til NHS i løpet av de kommende tiårene; våre lengre liv krever håndtering av komplekse kroniske helsetilstander, noe som fører til større krav til helse og sosial omsorg. Likevel er ledige stillinger for leger og sykepleiere høyere på slike dårlig tilknyttede kyster, mens forholdet mellom eldre og personer i arbeidsfør alder forverres, hvilket gir grunn til bekymring over hvem som skal se etter den økende andelen eldre mot slutten av dette århundre.
Det store bildet her er geografiens kraft til å bestemme liv. Den britiske økonomien er drevet av vitaliteten til byer, og dette har formet infrastrukturinvesteringer (uforholdsmessig konsentrert i London). I mellomtiden er periferien neglisjert, bare nyttig som en form for billig investering eller en sone for å dumpe de hvis behov ikke lenger er imøtekommet andre steder. Utfordringene for kystens overspente administrasjon og helsemyndigheter er sisyfiske, med liten anerkjennelse av deres unike natur i Westminster eller Whitehall. ‘Leveling Up’-agendaen fra de siste årene kan ha dominert overskriftene, men den har vist liten innsikt i disse områdenes situasjon gitt sin opptatthet av å øke produktiviteten – alltid en utfordring i omsorg- og servicebransjen. Åtti år senere trenger hele Storbritannia enda en Beveridge.
Denne artikkelen ble først publisert på UnHerd.
The betrayal of Britain’s seaside towns
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.