Nyhetsbrev steigan.no 09.11.2024
Greske aktivister blokkerte våpentransport til Ukraina
Trumps seier og det liberale hegemoniets fall: «Ubelastet av det som har vært»
Hva har Rønsen lært av valget i USA?
Mussolinis fascisme i ny forklædning
Etterlyst: Nei til EU, eller er det noen hjemme?
Donald Trump – kaos eller fred?
Åpent brev til FHI med forespørsel om data
Greske aktivister blokkerte våpentransport til Ukraina
Av Romy Rohmann - 9. november 2024
https://steigan.no/2024/11/greske-aktivister-blokkerte-vapentransport-til-ukraina/
Aktivister i Hellas har protestert mot NATOs bistand til Kiev og blokkert en kolonne med lastebiler med våpen beregnet på den ukrainske hæren, rapporterte greske medier denne uka.
Protesten ble arrangert onsdag 6. november av medlemmer av det greske kommunistpartiet (KKE) og dets ungdomsavdeling, KNE, i byen Tyrnavos i regionen Thessaly.
Ifølge lokale medier blokkerte flere dusin aktivister en motorvei i Tyrnavos i et forsøk på å omdirigere en kolonne på seks lastebiler med skilter fra Ukraina, Polen og Bulgaria. Det var sagt at disse kjøretøyene var i ferd med å frakte «missiler og annen ammunisjon» fra en lokal hærbase til Ukraina.
Flere opptak som er lagt ut på nettet viser demonstranter som holder bannere og flagg og roper slagord som fordømmer NATO og dets bistand til Ukraina. Demonstrantene kritiserte også den greske regjeringen for effektivt å ha trukket landet inn i en krig med Russland.
Vi fordømmer regjeringen som på vegne av innenlandske næringslivsgrupper tømmer greske leire for ammunisjon, og dermed involverer landet i en urettferdig USA-NATO-EU-imperialistisk krig, sa KKE-parlamentsmedlem Vasilis Metaxas under demonstrasjonen.
Demonstrantene fordømte også at transporten av den farlige lasten ble utført midt på dagen gjennom en befolket by hvor tusenvis av mennesker bor. Lastebilene ble til slutt tvunget til å stoppe og ta en annen vei. Slagord inkludert «NATO Killers Go Home!» ble skrevet på dem av aktivistene da kjøretøyene trakk seg tilbake.
Etter at lastebilene dro, fortsatte demonstrantene med en marsj gjennom byen, sammen med lokale innbyggere og ordføreren i Tyrnavos, Stelios Tsikritsi.
«Befolkningen i Tyrnavos, med sine kamptradisjoner, har sendt sine antikrigsmeldinger mange ganger. Vi vil ikke la dødslasten passere gjennom byen, vil ikke tillate at landet trekkes ytterligere inn i det imperialistiske slakteriet.» sa Tsikritsi.
(Bilde fra Youtube 902.gr
)
Hellas, sammen med de fleste av EU land, har stilt seg på Kievs side i Russland-Ukraina-konflikten og har levert ammunisjon og andre våpen til Ukraina. I forrige måned signerte Athen en sikkerhetsavtale med Kiev, og lovet å delta i opplæring av ukrainske piloter og teknisk personell for USA-lagde F-16 jagerfly.
Trumps seier og det liberale hegemoniets fall: «Ubelastet av det som har vært»
Av Glenn Diesen - 9. november 2024
https://steigan.no/2024/11/trumps-seier-og-det-liberale-hegemoniets-fall-ubelastet-av-det-som-har-vaert/
Valgseieren til Trump burde ikke vært noen overraskelse. Tiden med liberalt hegemoni har allerede nådd sitt endepunkt, og en korreksjon er for lengst på tide. Det liberale hegemoniet er ikke lenger liberalt, og hegemoniet er oppbrukt. Trump blir ofte fordømt for å være transaksjonell, men avideologiseringen av USA og tilbakevending til pragmatisme er akkurat det landet trenger.
Endre eller bevare det uholdbare status-quo?
Det overveldende flertallet av amerikanere mener at landet er på vei i feil retning, noe som plasserte Harris som del av den sittende administrasjonen i en ugunstig posisjon. Harris som visepresident kunne ikke distansere seg tilstrekkelig fra president Bidens politikk, noe som medførte at hun måtte eie feilene fra de siste fire årene. Budskapet om å «vende et blad» ga ikke gjenklang, og hun satt igjen med det meningsløse slagordet «joy» – glede – som bare demonstrerte hennes løsrivelse fra amerikanernes økende bekymringer.
Grensene har vært vidåpne, mediefriheten er i tilbakegang, regjeringens forstrekkelse vokser, amerikanske industrier er ikke lenger konkurransedyktige, statsgjelden er ute av kontroll, sosiale problemer og kulturkriger går fra vondt til verre, det politiske klimaet blir stadig mer splittende, det amerikanske militæret er overanstrengt, det globale flertallet avviser Washingtons forenklede og farlige forestilling om å dele verden inn i liberalt demokrati kontra autoritarisme. USA er medskyldig i et folkemord i Palestina og er på vei mot atomkrig med Russland.
Hvem ville stemme for fire år til når status quo innebærer å kjøre utfor en klippe? Det er et godt tidspunkt å være i opposisjon og tilby endring. Å være en populist med en bombastisk væremåte, tilsynelatende immun mot konsekvenser av å bryte sosiale normer, er en god egenskap når man bryter seg løs fra flere tiår gamle ideologiske dogmer som begrenser nødvendig pragmatisme.
Nyliberalismen utmattet USA
«Make America Great Again» er sannsynligvis en referanse til 1973, da USA nådde toppen og siden har vært i tilbakegang. Under den nyliberale konsensusen ble samfunnet et vedheng til markedet og politikere ble impotente når det gjaldt å levere de endringene som offentligheten krevde. Den politiske Venstre kunne ikke omfordele rikdom, og den politiske Høyre kunne ikke forsvare tradisjonelle verdier og fellesskap. Globaliseringen fødte en politisk klasse som er lojal mot internasjonal kapital uten nasjonal lojalitet, og ansvarlighet overfor offentligheten forsvant. Globalisering strider ofte mot demokrati, og det er et økende skille mellom illiberalt demokrati versus udemokratisk liberalisme.
En sentral lærdom fra det amerikanske systemet på begynnelsen av 1800-tallet var at industrialisering og påfølgende økonomisk suverenitet er en nødvendighet for nasjonal suverenitet. Tollsatser og midlertidige subsidier er viktige verktøy for oppstartsnæringer for å utvikle modenhet, og rettferdig handel er derfor ofte å foretrekke fremfor frihandel. Trumps tariffer for å reindustrialisere og fremme teknologisk suverenitet er edle ambisjoner som til og med Biden-administrasjonen forsøkte å etterligne. Trumps feil er imidlertid at overdrevne tollsatser og den økonomiske krigen mot Kina vil forstyrre forsyningskjedene alvorlig i den grad at det undergraver den amerikanske økonomien. Overskridelsene av Trumps tollsatser og økonomiske tvang stammer fra forsøket på å knekke Kina og gjenopprette USAs globale hegemoni. Hvis USA kan akseptere en mer beskjeden rolle i det internasjonale systemet som én blant mange stormakter, kan Trump omfavne en mer moderat økonomisk nasjonalisme som ville ha større utsikter til å lykkes.
Trumps visepresident JD Vance bemerket riktig den selvødeleggende moraliseringen til USA:
«Vi har bygget en utenrikspolitikk for å herse med og moralisere og forelese for land som ikke vil ha noe med det å gjøre. Kineserne har en utenrikspolitikk med å bygge veier og broer og mate fattige mennesker».
Det er et godt tidspunkt for pragmatisme å seire over ideologi.
Kritikere av Trump har rett når de påpeker paradokset til en milliardær som hevder å representere folket mot en løsrevet globalisert elite. Der han sitter i prangende bygninger med navnet sitt på fasaden med store gyldne bokstaver, har Trump likevel tatt rollen som å representere de amerikanske arbeiderne ved å oppfordre til reindustrialisering. Oppvokst i utskeielser og hedonisme fra amerikanske kulturelle eliter, krever Trump å bevare USAs tradisjonelle verdier og kultur. Er Trump en redningsmann? Sannsynligvis ikke. Men politikk er viktigere enn personligheter, og Trump sparker opp en dør som tilsynelatende var lukket av liberal ideologi.
En slutt på liberale korstog – inkludert slutt på fullmaktskrigen i Ukraina
Trumps appell om å avslutte de evige krigene resulterte i uvurderlig støtte fra tidligere demokrater som Tulsi Gabbard, Robert F. Kennedy og Elon Musk. De liberale korstogene de siste tre tiårene har fyrt opp en uholdbar gjeld, de finansierer den dype staten (The Blob), de fremmedgjør USA over hele verden og motiverer de andre stormaktene til å balansere USA kollektivt. De evige krigene er kostbare feil som aldri ender godt, men USA kunne absorbere disse kostnadene under den unipolare epoken i fravær av noen reelle motstandere. I et multipolart system må USA trappe ned sin militære eventyrlyst og lære å prioritere utenrikspolitiske mål.
Det er ikke urimelig å hevde at å bevare imperiet i dets nåværende format kan koste USA republikken. Trump er ikke for å demontere imperiet, men som en transaksjonell pragmatiker vil han gjerne ha bedre avkastning på investeringen. Han mener allierte bør betale for beskyttelse, regionale ordninger som tidligere NAFTA og TPP som overfører produktiv makt til allierte blir avvist, og motstandere bør engasjeres i den grad det tjener amerikanske nasjonale interesser. Trump er fordømt for å ha blitt venn med diktatorer, men dette er absolutt å foretrekke fremfor de såkalte «liberale» diplomatene som ikke lenger tror på diplomati ettersom det fryktes å «legitimere» motstandere.
Trump vil gjerne sette en stopper for proxy-krigen i Ukraina siden den er svært kostbar både i form av blod og tapping av statskassen, samt at krigen allerede er tapt. De liberale korsfarerne definerte aldri en seier mot verdens største atommakt som mener at den kjemper for sin overlevelse. Washingtons eliter har gjentatte ganger uttalt at det er en god krig ettersom ukrainske soldater dør i stedet for amerikanske soldater, og derfor er det vanskelig å moralsk skamme Trump når hans hovedargument er at drapene må stoppe.
De liberale korsfarerne i Washington argumenterer også ofte for at det strategiske målet med proxy-krigen var å slå ut Russland fra stormaktenes rekker slik at USA kunne fokusere ressursene sine på å holde Kina tilbake. I stedet har krigen styrket Russland og presset det lenger inn i Kinas armer. En humanitær katastrofe finner sted og verden presses til randen av atomkrig. Den økonomiske tvangen, inkludert tyveri av Russlands suverene midler, har utløst en situasjon der det globale flertallet vil avdollarisere og utvikle alternative betalingssystemer. Trump er neppe uskyldig siden han startet den økonomiske krigen mot Kina. Uten ideologiske begrensninger kan det imidlertid være rom for kurskorreksjon da han bemerket at det å gjøre dollaren til et våpen truer grunnlaget for USAs supermaktsstatus. Nok en gang kan pragmatisme seire over ideologi.
Vil Trump lykkes? Han vil absolutt ikke kunne avslutte krigen på 24 timer. Trump har verktøyene til å påvirke Ukraina ettersom USA finansierer krigen og bevæpner Ukraina. Det er imidlertid lite sannsynlig at Trumps maksimale press vil virke mot Russland, da de anser dette for å være en overlevelseskrig, og det politiske Vesten har brutt nesten alle avtaler. Trump trakk seg fra strategiske rustningskontrollavtaler og bevæpnet Ukraina, noe som bidro til å utløse krigen. Russland vil kreve slutt på NATO-utvidelsen i henhold til Istanbul-avtalen, pluss territorielle innrømmelser som følge av nesten tre års krig. Trump har tidligere signalisert vilje til å tilby en slutt på NATOs ekspansjonisme, som kan legge grunnlaget for en bredere europeisk sikkerhetsavtale. Konfliktene mellom Vesten og Russland stammer fra manglende evne til å etablere en gjensidig akseptabel løsning etter den kalde krigen. Vesten begynte i stedet å utvide NATO og gjenopplivet den kalde krigens nullsumsblokkpolitikk, og det har siden den gang vært konflikter med Russland om hvor man skal trekke de nye militære skillelinjene.
Når det gjelder Israel, er det et åpenbart unntak fra Trumps aversjon mot krig. Trump, Vance, Musk, Gabbard og Kennedy er alle motvillige til å ta en hard linje mot folkemordet i Palestina eller til og med kritisere Israel. Trump vil sannsynligvis fortsette å tilby ubetinget støtte til Israel og innta en fiendtlig holdning mot Palestina, Libanon, Jemen og Iran. Pragmatisme og «America First» vil sannsynligvis mangle i denne delen av verden.
Panikk over det liberale imperiet
Motstanderne av Trump fremviser bemerkelsesverdige vanskeligheter med å artikulere Trumps posisjon. Selv om de vet hvorfor folk stemte på ham, vil de føle seg moralsk tvunget til å avstå fra å artikulere disse grunnene i frykt for å «legitimere» hans politikk gjennom forståelse. Manglende evne til å artikulere posisjonen til en motstander er en god indikasjon på å bli propagandert. Har vi vært utsatt for propaganda? Det er tydelig en tendens til at ideologiske fundamentalister presenterer verden som en kamp mellom godt og ondt, der gjensidig forståelse og pragmatisme demoniseres som et svik mot hellige verdier.
Panikken og forvirringen er også forårsaket av uærlige medier. Media har nesten utelukkende negativ dekning av Trump, mens Harris ikke kan gjøre noe galt. Trump vant ikke til tross for dårlig mediedekning, men på grunn av den. En populist hevder å være den virkelige representanten for folket, som vil forsvare dem mot en løsrevet og korrupt elite. Fiendskapet mot Trump og hans støttespillere ble derfor båret som et hederstegn. De politisk-mediale elitene brukte rettssystemet mot den politiske opposisjonen under valgsyklusen, de anklaget Trump to ganger og ville stille ham for retten som privatborger, og de forsøkte å fjerne Trump fra stemmesedlene i 16 stater.
Tillit til media er ikke en fordel når de ikke er til å stole på. Russiagate-jukset fra valget i 2016 har blitt avslørt som et bedrageri, og Hunter Bidens historie med den bærbare datamaskinen fra valget i 2020 ble sensurert av media under den falske pretensjonen å være «russisk propaganda». Under valget i 2024 var fjerningen av Biden stort sett et ikke-spørsmål. Det udemokratiske valget av Harris ble ignorert, og media gjorde henne i stedet om til en rockestjerne etter å ha ignorert henne på grunn av hennes feil de siste fire årene. Det første drapsforsøket mot Trump gikk ned i minnehullet med bemerkelsesverdig hastverk, mens de fleste sannsynligvis ikke er klar over at det også var et andre drapsforsøk. Desperate mediehistorier, som at Trump angivelig truet Liz Cheney med en eksekusjonspeletong, var så desperate og uærlige at de hadde motsatt effekt. Den liberale maskinen, representert av lydige medier og Hollywood-eliter, har gått tom for damp.
Europa er i panikk siden de mistet sin allierte i Det hvite hus og frykter dermed for fremtiden til den liberale internasjonale orden. Likevel er den liberale internasjonale orden allerede borte og et ideologisk Europa lider under Stockholmssyndromet. Biden er medskyldig i folkemord i Palestina, han angrep Europas kritiske energiinfrastruktur, lokket europeiske industrier til å flytte til USA under inflasjonsreduksjonsloven, brakte storkrigen til Europa ved å provosere frem en proxy-krig i Ukraina og sabotere fredsforhandlingene i Istanbul, han intensiverte sensur rundt om i verden, og presser europeerne til å redusere økonomisk forbindelse med Kina. Etter år med streben etter strategisk autonomi og avvasallisering, har europeerne underordnet seg og akseptert avtagende relevans i verden. De europeiske politisk-media-elitene presenterer Trump som den nye Hitler, men har det veldig travelt med å underordne seg økonomisk, militært og politisk under USA. Europeerne er også bekymret for at en lignende lederkrise har kommet til deres eget kontinent. Politiske eliter forpliktet til liberalt hegemoni har neglisjert nasjonale interesser, og vil bli feid bort i årene som kommer.
Hvordan vil det hele ende?
Trumps andre presidentskap vil ikke være som den første perioden. Det første Trump-presidentskapet ble begrenset da demokratene i stor grad bestred valgresultatet i 2016 ved å fordømme ham som en illegitim leder som hadde blitt plassert i Det hvite hus av Kreml. Russiagate-jukset har siden blitt avslørt, og Trump vant til og med det totale flertallet i valget med 5 millioner stemmer, noe som ga ham et kraftig mandat til å følge sin agenda. Videre ble Trump, den første Trump-regjeringen, infiltrert av nykonservative da han ble avfeid som for radikal. I løpet av de siste 8 årene har det vokst frem en mektig MAGA-bevegelse som også består av tidligere demokrater.
Man bør være forsiktig med å se inn i krystallkulen og komme med spådommer, og dette gjelder spesielt med Trump. Professor Richard Rorty spådde i 1998 at utskeielsene av liberalisme og globalisering til slutt ville bli møtt med en voldsom korreksjon:
«Medlemmer av fagforeninger, og uorganiserte og ufaglærte arbeidere, vil før eller siden innse at regjeringen deres ikke en gang prøver å forhindre at lønningene synker eller å hindre at jobber eksporteres. Omtrent samtidig vil de innse at forstadsfunksjonærer – de som er desperat redde for å bli nedbemannet – ikke kommer til å la seg skattlegge for å gi sosiale ytelser til noen andre. På det tidspunktet vil noe sprekke. Velgerne utenfor forstaden vil bestemme at systemet har feilet og begynne å se seg om etter en sterk mann å stemme på – noen som er villig til å forsikre dem om at når han først er valgt, vil ikke lenger de selvtilfredse byråkratene, de vanskelige advokatene, overbetalte obligasjonsselgere og postmodernistiske professorer være i skuddet… Så snart den sterke mannen tiltrer, kan ingen forutsi hva som vil skje».
Trump har identifisert mange av problemene som plager USA og verden, selv om han kanskje ikke har svarene. Han vil gjøre mange feil og hans maksimale tilnærming fra næringslivet er ikke alltid overførbar til internasjonal politikk. Etter tiår med kriminalisering av motstand mot liberalt hegemoni, burde det ikke ha vært en overraskelse at en «sterk mann» ville bli valgt til å kaste en skiftenøkkel i maskineriet. Trump er en joker og verden gjennomgår enorm transformasjon, så for å sitere Rorty: «ingen kan forutsi hva som vil skje».
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Glenn Diesen.
Enhver feil eller svakhet i oversettelsen er vårt ansvar.
Overskriften er en referanse til det stadig gjentatte uttrykket til Kamala Harris: “Unburdened By What Has Been”.
Hva har Rønsen lært av valget i USA?
Av Pål Steigan - 9. november 2024
https://steigan.no/2024/11/hva-har-ronsen-laert-av-valget-i-usa/
Skribenten Arild Rønsen har i mange år vært et friskt og til tider ukorrekt pust i den ellers så veldresserte norske andedammen på venstresida. Med sin serie «Rønsen på fredag» i Klassekampen har han vært frittalende der avisa er blitt mer og mer woke. Derfor er vi litt skuffet over hvor lite Rønsen har fått ut av valgskredet for Trump i USA. Vi gjengir teksten til Rønsen på fredag nedenfor slik at leserne sjøl kan vurdere om vi er for strenge.
Viktige observasjoner
Arild Rønsen har gjort noen viktige observasjoner knyttet til valget i USA:
Eliten i det demokratiske partiet har ikke peiling på vanlige folks liv.
De har sviktet den arbeiderklassen som tradisjonelt stemte Demokratene.
Trump har ikke startet noen kriger.
Og han gir Sylvi Listhaug rett i noe:
Hun raser mot milliardene som går til havvind, batteri-eventyr og meningsløs elektrifisering av sokkelen.
«Disse penga kunne jo blitt brukt på de basale oppgavene; helse, skole og eldreomsorg. Velferdsstaten».
Men derfra roter det seg til for den gode Rønsen.
For han fortsetter å operere som om det finnes noe som meningsfullt kan kalles en norsk venstreside. Den «venstresida» som Rønsen omtaler og som han vil drive valgkamp for i 2025 består av Ap, SV og Rødt.
Men hvem er det som har skyflet hundretalls av milliarder fra arbeiderklassens skattekroner og over til de milliardærene Rønsen med rette er forbannet på? Hvem er det som øser hundretalls milliarder kroner ut til meningsløs vindkraft til lands og til vanns? Hvem er det som har ødelagt det sosiale strømsystemet i Norge og gitt den billige vannkrafta vår til EU? Hvem er det som legger opp til å gi mer enn 150 milliarder kroner til amerikansk våpenindustri og milliardæroligarkene i Ukraina? Hvem er det som vil militarisere norsk økonomi og øke forsvarsutgiftene med ufattelige 600 milliarder de nærmeste årene? Hvem er det som gir titalls milliarder til det gjennomkorrupte BigPharma? Hvem er det som legger ned skoler i distriktene samtidig som den «statseide» DNB kjører rentene til værs og direktørene der velter seg i bonuser?
Man kan si mye negativt om Sylvi Listhaug, men dette er ikke hennes verk. Hun har vært med på mye av denne elendigheten. Men anførerne for denne vanvittige ødeleggelsen av den norske velferdsstaten til fordel for krigsindustrien, milliardærene og EU-bandittene ligger hos AP, «venstreregjeringa» og Jonas Gahr Støre.
Til og med SV og Rødt har vært med på mye av galskapen, ikke minst prioriteringa av krigsindustrien framfor arbeiderklassens behov.
Og så skal Rønsen drive valgkamp for ei ny «venstreregjering»!
Hvorfor skal de lavtlønte stemme på sjøltilfredse og nedlatende politikere som har plyndret dem til skinnet? Dette blir å gjenta Demokratenes valgkamp med norske særtrekk, og er dømt til å bli en enda større fiasko.
Dette var vår kommentar. Les så Rønsen og se om vi gjør ham urett.
Kan norsk venstreside lære noe av USA-valget?
Av Arild Rønsen.
Arbeiderklassen
Det fins helt sikkert mange grunner til at demokratene gikk på en historisk smell. Men veldig kort kan det oppsummeres sånn: De mista arbeiderklassen.
Dette er for så vidt ikke noe nytt. Gjennom flere tiår har demokratene mer og mer blitt «eliten i Washington». Som ikke skjønner bæret av hvordan dagliglivet arter seg for folk flest. Da hjelper det lite å få støtte av pop-milliardærene. Bruce Springsteen, Beyoncé og Taylor Swift har ganske sikkert hatt gode hensikter, men deres støtte til Kamala Harris kan rett og slett ha virka kontraproduktivt. «Hva faen veit disse folka om hvordan det er å ikke ha råd til å betale husleia eller ha mat på bordet til meg og sønnen min? Fuck them!»
Har vi noe å lære av dette, i norsk politikk?
Venstresida må slutte å jakte på de såkalte lillavelgerne; de som lurer på om de skal stemme Arbeiderpartiet eller Høyre. Det er ikke Erna Solberg som stjeler potensielle venstreside-stemmer. Ranerens navn staves slik: Sylvi Listhaug.
Hvorfor? Fordi hun snakker arbeiderklassens sak.
Hun raser mot milliardene som går til havvind, batteri-eventyr og meningsløs elektrifisering av sokkelen. På mange måter har hun rett, og man skal ha skylapper for ikke å forstå at hun når fram med sitt enkle budskap: «Disse penga kunne jo blitt brukt på de basale oppgavene; helse, skole og eldreomsorg. Velferdsstaten».
Sånn blir ytre høyre talerør for «folk flest». Glemt er kuttet i formuesskatten for milliardærene og alt som handler om anbud og privatisering – og det er vel faktisk sånn at også Frp vil senke skattene for folk flest? Og folk flest gir i hvert fall blaffen i om stortingsrepresentantene har bevilga seg en sinnssjukt god sjukelønnsordning. Det som teller er renta, husleia og prisen på brød og egg på super’n.
Venstresida må glemme Høyre/Ap-tvilerne i Holmenkollåsen, og konsentrere seg om «Groruddalen» – livet til folk flest. Det er bare sånn vi kan hindre en Høyre/Frp-regjering i 2025.
Tenk om vi kunne få nesten alle som tjener mindre enn 750.000 – og det er de aller fleste! – til å stemme på Ap, SV eller Rødt. Da hadde vi vinni stortingsvalget med solid margin. Men da må vi også være like enkle i budskapet som Sylvi Listhaug er. Ikke noe om og men. Gratis tannhelse, billigere kollektivtransport, ned med helsekøene, en boligpolitikk som gjør det mulig for vanlige folk å få tak over hodet.
Har verden forandra seg etter Trumps seier? Egentlig ikke. Eller kanskje. I løpet av sine fire år i Det hvite hus starta han ingen kriger. Og hadde det ikke vært en befrielse, å bli kvitt US Marines som verdenspoliti?
Hva om Trump trakk USA ut av Nato? Og dro krigsskipene han har i Stillehavet hjem til California? Ville ikke det strengt tatt vært en drøm for venstresida i Europa, som alltid har hatt kampen mot USA-imperialismen som topp-prioritet?
Med tanke på dagens geopolitiske situasjon ser jeg at dette er kjetterske tanker. Men de er verdt å tenke.
Ukas lydspor: Fjorden Baby! – «Rockebyen”.
Arild Rønsen er naturligvis hjertelig velkommen til å svare oss her.
Krigsropet
Av Eva Thomassen - 9. november 2024
https://steigan.no/2024/11/krigsropet-2/
Det er dagen derpå i den europeiske avdelingen av «Våpen er veien til fred». Skuffelsen ligger tjukt utapå lederne i Europa som har solgt krigen i Ukraina som et fredsprosjekt. Dagen derpå fant det sted et møte i Budapest der alle europeiske ledere deltok.
European Political Community (EPC) ble etablert for to år siden etter initiativ fra Frankrikes president Emmanuel Macron. Bakgrunnen var den nye sikkerhetspolitiske situasjonen etter Russlands invasjon i Ukraina, og ønsket om å samle alle europeiske land med felles verdier, uavhengig av EU-tilknytning.
Koseklumpen Zelensky var også invitert. Han er tross alt leder av et europeisk land. Men er han det? Han er en illegitim president. Hans mandat utgikk i mai, men han vil ikke utlyse nyvalg. Det må vennegjengen til Zelensky synes er helt fint. For det kunne skje det samme i Ukraina som i USA. At en «Trump» ville vinne valget i Ukraina. Demokrati kan være vondt.
Jeg er sikker på at europeiske ledere hadde håpet på at Biden, tross synlig hjernesvinn, hadde klart seg gjennom valgkampen og sikret 4 nye år med krig i Europa – eller helst verdenskrig. Våre ledere og mediene har holdt det skjult at Biden har vært bortreist i 4 år. Da Biden selv avslørte inkompetansen under en tv-overført duell mellom han selv og Trump kunne man ikke skjule det lenger. Vi må kvitte oss med Biden. Vi vinner ikke mot Trump hvis vi ikke blir kvitt han (Trump?…). Biden fikk 2 valg. Enten trekke kandidaturet eller bli tvunget til å gå av i henhold til §25 i den amerikanske grunnloven.
Demokratene hadde ingen tid å miste. Visepresident Kamala Harris ble dratt ut av skyggen og skulle sikre at Demokratene vant over Trump. Glemt var Biden. Harris suste inn på forsidene av vestlige medier. Hun ble en yngling. Ikke bare var hun kvinne, ikke bare var hun «svart», ikke bare var mannen jøde, ikke bare var hun visepresident, hun var all inclucive. Trynefaktor er viktig. Harris er penere enn Trump. Akkurat som Zelensky er penere enn Putin. Dessuten er jo både Trump og Putin en variant av Hitler. Mangler kun bart på bilder. Det ordner avistegnere.
Så ble det Trump allikevel. Det er rart han ikke er død eller sitter inne. Det har vært klappjakt på han, nettopp for å unngå hva vi opplevde den 5. november 2024. At han fikk 75 millioner stemmer.
Tilbake til Budapest.
– Møtet er en god anledning til å komme sammen for å diskutere og finne løsninger på felles utfordringer. Europa må stå sammen i vanskelige tider. Det gjelder i møte med Russlands ulovlige angrepskrig mot Ukraina, men også andre utfordringer som klimakrise og migrasjon. Disse utfordringene må håndteres i fellesskap, og Norge tar vår del av ansvaret, blant annet som Europas største energileverandør, sier statsminister Jonas Gahr Støre.
EU- og NATO-møter er blitt varmestuer for eliten i Europa. Og, Kiev selvfølgelig. De reiser rundt på møter non stop. Klemmer, penger, krig, våpen, Russland er de eneste postene på dagsorden. Som medlem i Gutteklubben Grei må du reise til Kiev regelmessig. 9 timer med tog t/r Warszawa – Kiev, bare for å få tatt selfie med klem. Støre og alle som drar til Kiev må først forsikre seg om at det er trygt å dra.. Det må de spørre Russland om. Penger er viktig å ha med. Stadig større deler av statsbudsjettene til oss borgere av Europa.
Nå depper lederne våre. Lufta har gått litt ut av ballongen. Problemet er at de har lovet bort Russland til Zelensky. Prosjekt Ukraina er solgt inn som kampen om friheten, verdier, demokrati og Europas fremtid. Solgt inn som en frigjøringskrig vi må støtte. At det ikke finnes flere soldater igjen spiller ingen rolle. Vi sender våpen allikevel. Vi sender penger til våpenindustrien. Støre har til og med gitt Kongsberggruppen lisens for å lage våpen i Ukraina. Våpen-mafiaen trenger ikke å gråte. De er lovet milliarder i tiår framover. Det første Biden gjorde etter det ble kjent at Trump blir neste president var å bevilge enda mer penger og våpen til Zelensky.
Hva er det som gjør denne europeiske avdelingen så trist? Trump er ikke til å stole på. Han viser at USA ikke har venner, bare interesser. Han vil avslutte krigen i Ukraina og han vil at europeiske land må betale mer til NATO. Trump har advart om dette i mange år. Allikevel kommer det som julekvelden på kjerringa. Vi trodde det ikke. Vi har levd på ønsketenkning.
Våre ledere har sagt at USA er vår nærmeste allierte og venn. Nå svikter «vennen». Men, hvem er det egentlig som svikter hvem? Det er det våre ledere, krigs-ekspertene avisene bruker og meningspolitiet som gjør. Alle er blitt tatt med buksene nede. For, hadde virkelig president Putin hatt plan om å invadere hele Europa som vi er blitt fortalt 24/7, så hadde vel ikke Trump sviktet Europa? Tross alt. Europa er en viktig koloni. USA har nå invadert omtrent hele Europa, både militært og økonomisk.
USA styrer EU gjennom NATO. EU er USAs sivile (og militære) infrastruktur. USA har gjennom proxy-lederne i Europa okkupert hele kontinentet. Klart Trump ikke gidder bruke mer penger på Europa. I motsetning til europeiske ledere har Trump gått til valg på å redde amerikansk økonomi. Europeisk økonomi ligger på sotteseng. Det utenkelige er også at Trump ikke har planer om å starte nye kriger. Har vi store nok våpenlagre til alle bestilte våpen som ikke kommer til å bli brukt? Er det våpenindustrien som bestemmer hvilke type kriger som skal føres? At krigen er tilpasset våpnene som ligger på lager?
Zelensky har ikke blitt lurt. Han er kun skuespiller av bakgrunn. Skuespillere har den evnen at de kan skifte kostyme etter hvilket teaterstykke de spiller i. Zelensky spiller militær. Selv hos Paven skifter ikke Zelensky ut fjellstøvlene og den grønne T-skjorta.
Av samtlige ledere som deltok i Budapest er det kun verten selv, president Orbán, som tydeligst har snakket Brussel midt i mot. Han er ikke redd for fred. Ikke for at Russland vil invadere alle land i Europa. Han har ikke inngått avtale med Putin om at Ungarn vil bli spart. Han tror ikke på Prosjekt Ukraina.
Russland var ikke invitert, selv om Russland også er et europeisk land. Det er nok det som vil smerte mest. At Russland fortsatt er en del av Europa. Det er ikke Russland som har vendt seg bort fra Europa. Europa blir sittende igjen med regninga etter en krig USA vil ha. Ikke fordi Europa var truet, men fordi USA ønsket å svekke Russland. Tilbake sitter et svekket Europa. Med en venn de har lovet evig vennskap til. For as long as it takes.
Det foregår et regimeskifte i verden. Bort fra svikefulle «venner» til en mulitipolar verden der USA ikke har hegemoni. Støre og vennene kan fortsatt snakke om rulesbased international order, men de er ikke skrevet i stein. De blir muntlig overlevert etter amerikanernes interesser.
Myten om Kiev-staten 1
Av Knut Erik Aagaard - 9. november 2024
https://steigan.no/2024/11/myten-om-kiev-staten-1/
Sangen om Olav Tryggvason 3
November 2024
Svært fritt etter Oles’ Buzina: «Det førkievske Rus’» (Kiev 2014)
De massive folkeforflytningene under folkevandringstiden i tidlig middelalder er kompliserte å forstå og vanskelige å holde fast i minnet. Selv har jeg tenkt at da Vest-Romerriket mistet grepet på Europa nord for Italia, følte nasjonene seg frie til å vandre og gikk over lik til de ble stanset av folk, fjell eller hav. Men kanskje var det motsatt, at da folkene først følte Wanderlust, måtte Romerriket knele for barbarene?
Den romerske historikeren Tacitus (50-120 vår tid) beskriver barbarenes skikker i sin bok «Germanerne». Les den, og du kjenner deg igjen. Alemanerne (les Allemands, tyskerne, altså) var naturligvis de som holdt «allmannamøter», som altså organiserte sitt primitive demokrati på tinget. Marcomanni var tilsvarende «Merkesmenn» som fulgte føreren. Langobardene (fra Lombardiet) hadde forutsigelig lange barter. Vandalene (ikke å forveksle med venderne) ødela ikke mer enn andre folk, men de kom tilfeldigvis (som min slekt) fra Vendsyssel på Nord-Jylland. Det er nærliggende å stedfeste goterne til Gotland og Göteborg. Både navn, språk og skikker tyder sterkt på at barbarene som knuste Roma, det var oss germanere og skandinaver, 500 år før vikingene skremte vannet av de statene som bare måtte oppstå av Roms ruiner.
Men i tidlig middelalder hadde folkene allerede vandret ganske langt. Rundt år 500 vår tid snakket man slavisk (vendisk) ved Nordsjøen, vest for Jylland og østover, nå helt til Stillehavet. Selv hadde vi gått i «austrveg», langs Donau og ned de store russiske elvene til Svartehavet og Kaspihavet. Den siste Krim-gotiske bonde lot plogen hvile i 1731 etter å ha gitt en engelsk reisende en liste over gotiske ord. Goterne på Krim og ved Donaus utløp snakket på 300-tallet et tidlig proto-germansk som minner sterkt om et primitivt gammelnorsk. De fikk sitt første morsmålstestamente oversatt fra latin og gresk ca. 350 av biskop Wulfilas («Lilleulv»). Jeg har selv lest det på gotisk, under kyndig veiledning. Alle møter sin overmann.
Vi germanere dro ikke bare i austrveg, men også i «vestrveg». Vi drev keltere og gallere på sjøen. Vi etablerte våre kongedømmer i England («heptarkiet»), i Frankrike («Normandie, Aquitaine»), i Spania (for eksempel Jakobsland, eller Jagland, som det ble hetende på norsk, nordvest i Spania, hvor katedralen over graven til apostelen Jakob ble reist i Sant-Iago de Compostela), i Italia, på Sicilia og i hele Nord-Afrika, i øst til Tunis, nesten til Egypt.
Vi etablerte oss Middelhavet rundt under forvirrende gotiskpregede betegnelser som «visigotisk og ostrogotisk», knapt til å skjelne fra hverandre. Vår velsmakende burgunder fra Bourgogne er språkhistorisk en tvillingbror av stavkirken på Borgund og øya Borgundarholm i Østersjøen (Bornholm). Borger berger. Så det er mye å huske på. Lettere ble det ikke da huneren Attila etablerte et stort og sterkt, nesten all-europeisk landrike som sneiet Nordsjøen i Belgia og Østersjøen i Baltikum på firehundretallet, og etterlot et østlig språk i den romerske provinsen Pannonia, i Orbans Ungarn.
Mellom Østersjøen og Svartehavet var det etablert et interkontinentalt handelsområde som forbandt Nord-Europa med Middelhavet og de store handelsveiene til Asia. Landet var gjennomskåret av farbare nord- og sørgående elver, som Dvina, Dnjestr, Dnjepr, Don og Volga, velegnede for handel og kulturutveksling mellom Nordsjøen, Østersjøen, Middelhavet, Svartehavet og Kaspihavet, mellom Vest-Europa, Øst-Romerriket, Nord-Afrika, Persia og Kalifatet i Bagdad, mellom de gamle polyteistiske kulturer og de nye monoteistiske religioner.
Men hva foregikk egentlig i det sparsomt befolkede skogområdet øst for Østersjøen og sørover til steppene i det gamle Skytia? Der bodde slaviske derevljaner (skogfolket) og poljaner, slettefolket ned mot svartjordsområdet i dagens Ukraina, finner fra oppunder polarsirkelen («skogfinner»), baltere over sjøen fra Sverige, nomadiske steppefolk fra Sentral-Asia (turkomane khazarer på steppene nord for Svartehavet og Kaspihavet, og petsjeneger nord for Kaukasus, og mange andre, utvisket av historiens gang, hvis datidige betegnelser og bedrifter bare spesialiserte historikere kjenner.
Skandinavene var etablerte handelsfolk innenfor Finskebukta allerede mot slutten av 600-tallet, kanskje særlig på grunn av sin overlegne skipsbyggings- og manøvreringsteknikk, en arv fra vår lange og farlige kyst med så mange skjær i sjøen. Min egen hypotese er at skipsbyggeriet var utviklet langs norskekysten, fant sin første anvendelse på røvertokt i øst, og først deretter – by extension– i vest, ved Lindisfarne 793 og så rundt resten av Europa i 300 år.
Den skandinaviske overklassen – «varjagene» i slaviske språk – var altså «russere» for lokale baltere, finner og slavere øst av Finskebukta. Man kan (som Fridtjof Nansen (1911, side 443, note 1) assosiere til Varanger ved kysten eller til de ville varger i skogen, men filologene enes om at ordet varjag kommer av norrønt «væring», litt uavhengig av hvilket hypotetisk fiskevær de i sin tid eventuelt kom fra. De skriftlærde hos samtidens bysantinske keisere støtter filologene, og skriver οἱ Βάραγγοι med trykk på første stavelse, som i væring.
Østersjøen var den første scenen for deres marine prestasjoner [min utheving], de besøkte de østlige kystene, det stille bostedet til fenniske og sclavonianske stammer; og de primitive russerne i Ladoga-sjøen betalte tributt med skinnene til hvite ekorn til disse fremmede som de hilste med tittelen varanger .. Deres overlegenhet i våpenbruk, disiplin og deres rykte beordret frykt og ærbødighet for de innfødte. I sine kriger mot villmennene i de indre områdene nedlot varangene seg til å tjene som venner og hjelpemenn, og oppnådde gradvis, ved valg eller erobring, herredømmet over et folk som de var kvalifisert til å beskytte.
(Edward Gibbon, 1778, bd. 5, side 585).
Dette enorme handelsområdet i øst utviklet seg til det Russland vi kjenner i dag. De første årene uten spesielle statsdannelser, men med infrastrukturelle bosetninger og handels-, håndverks- og vervingssentra langs elvene. På åttehundretallet begynte ting å skje. Det oppsto en norrøn stat av de myldrende folkeslag på et naturrikt, innbringende og farbart landområde, etterhvert større enn alle senere europeiske land.
Minst tre faktorer bidro til at det høvdingstyrte riket ble en institusjonalisert og iallfall forsøksvis sentralisert stat: Det slaviske skriftspråket (først utviklet på 800-tallet), striden mellom kongemakt og lokale høvdinger (som under borgerkrigene i Norge på 1100-tallet), altså mellom storfyrsten i hovedstaden og høvdingene i fylkene, og kristendommens innførelse i 988. Det store handelsimperiet var institusjonalisert som en tilnærmet stabil sentralstat, etterhvert med et skrevet og håndhevet lovverk («Русская Правда» – Russisk Rett). Det er verdt å bemerke at statene i Vest-Europa sto i et avhengighetsforhold til Vatikanet, mens den ortodokse kirken i øst var underlagt staten fra og med det store skisma mellom katolisisme og ortodoksi i 1054, og i Russland fra begynnelsen av i 988.
Slik Norge smykker seg med Snorres feirede kongesagaer, fra 1220-tallet, som etter 1814 passet Norgesveldets nasjonalromantiske renessanse som hånd i hanske, har russerne en tilsvarende historisk opprinnelsestekst, den såkalte «Beretning om svundne tider», eller «Nestor-krøniken», etter munken Nestor, som satt og skrev i «Huleklosteret i Kiev» rundt 1113, drøye 100 år før Snorres verk.
I motsetning til Snorres, er Nestors fortelling sterkt omstridt, den er selv en kompilasjon av tidligere og mer samtidige, men tapte annaler (de eldste fra nihundretallet), den foreligger i flere redaksjoner og med post-nestorianske tilføyelser, og den tas til inntekt for høyst ulike og motstridende moderne interesser og narrativer. Men den endelige utforming og elegante stilistikk har Nestor selv æren for. For både han og hans forgjengere var sprenglærde. Stridens eple er spørsmålet om hvem som grunnla staten og hvilken stat som egentlig ble grunnlagt.
(Kompilasjon er en samling; en sammenstilling av utdrag fra andre skrifter til en ny publikasjon, uten innsats av original forskning eller egne, originale ideer. Store norske leksikon.)
På Nestors tid fantes ikke noe «Russland» eller noen pre-mongolsk «Kiev-stat» (en etterpåklok, politisk motivert betegnelse fra attenhundretallet). Nestor hadde svarene, men han kunne ikke forutse spørsmål som ettertiden skulle stille ham mange hundre år senere. Det som fantes, var rett og slett «Rus’», eller rusernes land, folk og gjerninger. Dem beskrev munken Nestor. Han beskrev i virkeligheten ikke en hendelse, men et statsrettslig fait accompli, en stat i kim.
Etter et lokalt finsk-slavisk-baltisk opprør mot varjagene rundt 860, da Holmgard ble brent (i vår tid (2011) dokumentert ved pilespissfunn i askelaget), ble varjagene drevet tilbake over Østersjøen. Men fordi de lokale ikke klarte å styre selv uten å gå løs på hverandre, ble varjagene invitert tilbake over havet for å hevde lov og styre riket. Den som tok invitasjonen på ordet og faktisk etablerte seg for å styre riket, var stormannen Rurik, som kom med en stor flåte og styrte fra Novgorod (Holmgard). Den invitasjonen er selve kjernen i Nestor-krønikens historiske opprinnelsestekst, normannerteorien om Russlands grunnleggelse.
Lokalbefolkningen hadde ingen egen, bevart nedskreven fortellertradisjon som den islandske. For den tidlige historie, mellom 600 og 860, er vi overveiende henvist til bysantinske og arabiske kronikører i tillegg til vår sagalitteratur og andre typer historisk dokumentasjon, som stedsnavn og arkeologi. Silkestoffer og myntfunn fra Osebergskipet og andre skandinaviske gravplasser tyder for eksempel på at vikinger handlet med persere over Volga og Kaspihavet allerede på sjuhundretallet. Usikkerheten øker med alderen.
Men Nestor kjente ikke bare rusere. Han nevner også svensker, gotere, anglere og nordmenn blant dem som fulgte invitasjonen. Kanskje ruserne hadde navn etter de opprinnelige varjagene med lang erfaring fra området – før de ble drevet tilbake over havet etter det lokale opprøret rundt 860 – mens de øvrige nevnte folkene var eventyrlystne som knyttet seg til hærtoget etter den berømte innkallelsen?
Fortsettelse neste nummer!
I denne serien om Russlands tidlige historie og dens moderne følger har jeg repetert litt og delvis nylest fra:
Buzina, Oles’: «Докиевская Русь» (Арий, Kiev 2014)
Cameron, Averil: «The Byzantines» (Blackwell 2006)
Christensen, Svend Aa. og Knud Rasmussen: «Russlands historie 1: Rigets oprindelse indtil 1689» (Politikens forlag, København 1992, 2. utg.)
Dzhakson, Tatjana N.: «Исландские королевские саги о восточной Европе. Тексты, перевод и комментарий». Российская Академия Наук, 2. korrigerte, utvidede og annoterte utg. Moskva 2012.
Gibbon, Edward: «The Decline and Fall of the Roman Empire» Origin of the Russian Monarchy (London 1776-
1778, her etter Everyman’s Library 1994, bind 5, side 585-601)
Kushnir, Ilja I.: «Архитектура Новгорода» (Соиздатель, Leningrad 1991)
Longworth, Philip: «Russia’s Empires» (John Murray, London 2006)
Miljukov, Pavel N.: «Очерки по истории русской культуры» (St. Petersburg 1896 etter siste og utvidede utgave Paris 1937, Haag 1964, nyutgitt av Progress, Moskva 1993)
Nansen, F.: “Nord i tåkeheimen» (Dybwad, Kristiania 1911)
Nestor: «Повесть временных лет» (Kiev ca. 1113/Асбука 1997 og annotert utg. 2024, St. Petersburg)
Nistad, Bjørn D.: «Ukrainas historie» (Vidarforlaget, Oslo 2017)
Norwich, John Julius: «Bysants’ historie» (Pax, Oslo 1997)
Odden, Per Einar: «Den hellige Olga av Kiev (879-969)» (www.katolsk.no/biografier/historisk/olga)
Odden, Per Einar: «Den hellige Vladimir av Kyjiv (956-1015)» (2008
(www.katolsk.no/biografier/historisk/vladimi1))
Odden Per Einar: «Den hellige Nestor» (2010 (www.katolsk.no/biografier/historisk/neskroen))
Platonov, Sergei, F: «Лекции по русской истории» (Petrograd 1917/Victory, St. Petersburg 2011)
Tjønn, Halvor: «Vikingenes Russland» (Saga Bok, Stavanger 2006)
Tjønn, Halvor: «Russland blir til» (Dreyer, Oslo 2015)
Sars, Johan Ernst: «Udsikt over den norske Historie» 1874 (etter samlede verker, bd.1, Gyldendal 1911)
Snorreson Munk, Odd: «Olav Tryggvasons saga», kompilert ca. 1190, på norsk ved Magnus Rindal
(Samlaget 1977)
Sturlason, Snorre: «Noregs kongesoger»: Eirikssønene, Håkon Jarl, Olav Tryggvason, Olav den Heilage. (Samlaget 1979)
Denne artikkelen er nummer tre i en serie på ni.
Den neste artikkelen kommer i morgen.
Denne serien blir merket med @OlavTryggvason.
Mussolinis fascisme i ny forklædning
Av leserinnlegg - 9. november 2024
https://steigan.no/2024/11/mussolinis-fascisme-i-ny-forklaedning/
Den ideologiske udgave af Mussolinis fascisme fra 1940erne er i næsten 100 år blevet fordømt af hele den vestlige verden. Europæiske politikere har siden da ”slået 7 kors for sig” blot ved tanken om denne diktatoriske styreform.
Av Villy Lauridsen, Danmark.
I korte træk indeholdt ideologien følgende hovedpunkter:
Autoritær styreform.
Magten koncentreret i ét eller ganske få mennesker, der har kontrol over statsapparatet.
Nationalisme
Nationenes interesser står over det enkelte individs
Undertrykkelse af politisk opposition
Gennem vold, propaganda og censur fjerner man politiske modstandere
Militær magt og krigsførelse prioriteres
Positiv korporationisme
Statsapparatet fungerer som ”mægler” i forholdet mellem kapitalen og arbejderklassen, med statens interesser som udgangspunkt. Fagforeninger eksisterer ikke.
Raceteori. Visse menneskeracer eller grupper anses for at være overlegne. (videreudviklet til det ekstreme af Hitler)
Staten skal være altomfattende. Det offentlige skal tage sig af alle sider af livet. Ex.: Det åndelige, kulturlivet, idræt, økonomi, arbejdsmarkedet, sundhed etc.. (minder delvist om det gamle Sovjetsystem). (1)
Den aktuelle udvikling i Europa viser efter min vurdering på væsentlige punkter paralleller til Mussolinis tænkning ! Blot er udgangspunktet nu ikke de enkelte europæiske stater, men sammenslutningen af disse i Den Europæiske Union.
Ad 1.
Enkeltstaterne i EU og deres autonomi er i høj grad undergravet af bureaukraterne og toppolitikerne i EU, der ser EU som en fremtidig stormagt, bestående af mange delstater (USA-modellen). Alle væsentlige beslutninger træffes herefter af ganske få politikere og bureaukrater.
Det er ikke nogen hemmelighed at mellem 60 og 80 % af al europæisk lovgivning i dag foretages af EU og SKAL implimenteres i de enkelte delstater uanset om politikerne og befolkningerne i de enkelte delstater støtter denne lovgivning (forordninger og direktiver ). (2.)
Tidligere ”vetomuligheder” mod en uønsket politik fjernes fra EU-systemet.
Reelt fremstår de enkelte delstaters parlamenter herefter temmeligt overflødige.
Interessant i øvrigt, at den ikke folkevalgte EU-kommission har tiltaget sig ekstrem magt ud fra den tankegang, at kommissionen i ”krisetider” (selvvalgt krigsdeltagelse i Ukraine, forsøg på ”effektiv” styring af coronakrisen og kommende laboratorieskabte epidimier, miljøpolitik, dokumenterbar bevidst befolkningsudskiftning i Europa etc. etc.).(3.) er ”nødt til” at styre EU’s politik igennem diverse kriser udenom parlamentet.
Ad 2.
”Nationalisme” her forstået som sammenslutningen af de europæiske enkeltstater i Den Europæiske Union.
Unionens økonomiske politik, magtpolitiske interesser, kulturpolitik (LGBTQ…, transideologien, forestillingen om de 72 identiteter etc. etc.) skal stoppes ned i halsen på samtlige medlemsstater, uanset om enkeltstaternes befolkninger har lyst.
Unionen prioriterer således unionens interesser over medlemsstaternes. Hvis enkeltstaterne ikke accepterer dette og i stedet vælger at fastholde sin egen befolknings ønsker, bliver man forsøgt banket på plads, ikke bare økonomisk men også politisk.
Ungarn og Slovakiet er aktuelle eksempler på denne udvikling. (4)
Ad 3.
Undertrykkelse af politisk opposition i EU-landene bliver mere og mere fremtrædende.
Gennem enkeltlandenes lovgivning bekæmper man effektivt enhver opposition mod den aktuelle udvikling. Vi taler her eksempelvis om ”terrorlovgivning”, lovgivning mod ”diskrimination”, ”hadtale”, ”befolkningsudskiftning”, overtrædelse af ”æresbegrebet” etc. etc.
Som et af de mest fremtrædende eksempler på denne udvikling bruger man den nævnte lovgivning til at fjerne ytringsfriheden gennem omfattende censur.
Mainstreemmedierne er politisk kontrollerede, den trykte presse er reelt i lommen
på politikerne og de økonomiske bagmænd. De sociale medier tvinges i hele den vestlige verden til at censurere (slette) samfundskritisk indhold gennem enorme bødekrav, hvis politisk kritik ikke fjernes gennem censur etc. etc.. (f.eks. X og Telegram). (5)
Vedr. X er det dog et stort spørgsmål om EU efter Trumps valgsejr og Musks væsentlige andel heri tør røre ved dette sociale medie.
På vitale områder gennemtvinger EU en fælles holdning til så afgørende områder som krig, miljøspørgsmål, ”epidimier” a la corona, befolkningsudskiftning, dyrkelse af transideologi og LGBTQ… og hvad deraf følger.
I enkeltstaterne UDELUKKER toppolitikerne offentlige diskussioner om disse helt afgørende politiske områder. I praksis udelukker man offentlige møder, hvor eksperter med helt forskellige holdninger og ekspertviden om ovenstående, mødes til offentligt transmitterede TV/radio diskussioner med forskellige løsningsforslag
Tværtimod ”inviteres” kun regeringsudpegede ”eksperter” til ofte daglige propagandaudsendelser i MSM. Der er nemlig store kapitalinteresser på spil her, og man vil ikke risikere, at der opbygges en eventuel modstand mod den førte politik. (6)
Den politiske venstrefløj eksempelvis er i hvert fald i Danmark, men tilsyneladende i hele Skandinavien, ikke eksisterende.
Reelt må vi på denne baggrund sætte store spørgsmålstegn ved det såkaldt ”repræsentative demokrati”. Ikke alene i EU-kontekst, men også i de enkelte delstater i EU. Her har samtlige toppolitikere,måske bortset fra Ungarn og Slovakiet, anvendt samme model overfor deres befolkninger.
Tidligere var ”adelsmærket” for den politiske venstrefløj offentlig, kritisk debat om samfundsforhold, politisk aktivisme etc. I dag promoverer den politiske venstrefløj ikke længere systemkritisk tænkning. Man er blevet en del af systemet, og støtter derfor systembevarende lovgivning.
Ad 4.
Militær magt og krigsførelse
Det har i årtier været en torn i øjet på krigsgale europæiske politikere, at de fleste af enkeltstaterne i EU har fastholdt, at NATO, styret af USA, var udgangspunktet for militære aktiviteter i verden. Danmarks har f.eks. siden sin indtræden i ”Fællesmarkedet” i 1972 haft en undtagelse fra tvungen deltagelse i Frankrigs fortsatte kolonieventyr i Afrika. (7)
Denne undtagelse fik den danske regering sendt til folkeafstemning for knapt et år siden. Begrundelse : Krigen i Ukraine gør det nødvendigt, at Danmark og EU er nødt til at opbygge sin egen militærstyrke og egen våbenproduktion.
Uden kritisk mediediskussion overhovedet og efter massiv propaganda blev Danmarks forbehold på dette punkt derfor let vedtaget ved en afholdt folkeafstemning.
Forud for denne beslutning var gået enorme krigsbevillinger til USA’s våbenlobby fra den danske statskasse. (8)Så vidt jeg husker, ligger både Danmark og Norge helt i toppen, som de lande, der i.f.t. befolkningsstørrelse har foræret flest milliarder til Ukraines krigsførelse.
USA -administrationen lykkedes, før Trumps valgsejr, med at få EU-landene til at forpligte sig til fortsatte våbenindkøb i de kommende år i.f.t. Ukraine, men samtidig til at opbygge et stort EU-militær, så USA kan koncentrere sig om en eventuel kommende krig mod Kina. EU skal herefter selv kæmpe en eventuel krig mod Rusland. (9). Om USA’s politik på dette område fastholdes efter Trumps valgsejr, ved vi endnu ikke, men det er sandsynligt.
I forlængelse af ovenstående ønsker den danske regering at forlænge værnepligten fra 3 til 11 måneder og indføre værnepligt for kvinder. Sidstnævnte til stor fornøjelse for kommende krigsmodstandere. (10)
Mussolini ville nikke begejstret til denne udvikling.
Ad 5.
Den positive kooperativisme
Selve udtrykket indikerer, at ”vi alle er i samme båd”, at vi alle har fælles interesser, og at disse afgøres af ganske få toppolitikere og bureaukrater.
I praksis beslutter toppolitikerne på EU-niveau og i enkeltstaterne således arbejdsmarkedets overenskomster.
Såfremt forhandlerne for henholdsvis arbejdskøberne og fagforeningerne ikke kan blive enige, beslutter den siddende regering indholdet af den kommende overenskomstperiode. Toppolitikerne ved på forhånd, hvad EU-toppen forventer og vil tillade. Det samme gælder toppen af fagforeningerne og kapitalens repræsentanter.
Den såkaldt negative koorporativisme har i hvert fald i Danmark ikke været i spil i årtier.
Denne praksis har muligvis været en af grundene til at medlemstallet af de danske fagforeninger pt. er helt nede på 65 % af lønarbejderne. Samtidig er i dag over 25 % af lønarbejdere ikke medlem af hverken de traditionelle danske fagforeninger eller én af de ”gule” ditto. (11)
Ad 6.
Raceteorier
Som nævnt spillede racisme ikke en afgørende rolle for fascismen, inden Hitler overtog. Denne tænkning har imidlertid fået en renæssance i den vestlige verden, herunder EU, blot med omvendt fortegn. Interessen for dette begreb passer som hånd i handske til toppolitikernes helt bevidste befolkningsudskiftning, ikke mindst i EU.
Som jeg har redegjort for i tidligere indlæg ønsker EU`s toppolitikere denne udvikling for at fremme undergravelsen af EUs enkeltstater. (12)
Ved at ”fortynde” EU-staternes oprindelige kulturer og befolkninger vil det alt andet lige kun være et spørgsmål om tid, inden de er så udvandede, at forestillingen om en fælles EU-stormagt med ”en fælles EU-kultur” ligger lige til højrebenet.
I forhold til den accellererende indvandring til Europa fra især Afrika og muslimske lande, taler vi således ikke blot om kapitalens mangel på arbejdskraft i højkonjunkturer.
I forsøget på at bekæmpe de etniske befolkningers ”oprør” mod denne udvikling
har toppolitikere i såvel EU som enkeltstaterne, incl. Storbrittanien, indført absurde straffe for at demonstrere, for at ytre sig offentligt imod udviklingen, enten på gaden eller i medierne. (13)
Et par absurde danske eksempler illustrerer tydeligt hvad de oprindelige befolkninger er oppe imod, hvis man offentligt vil kritisere toppolitikernes politik omkring, corona, krig, miljø og befolkningsudskiftning.
Den danske straffelovs § 266b: ”Den der offentligt eller med fortsæt til udbredelse til en videre kreds fremsætter udtalelser eller anden meddelelse ved hvilke en gruppe af personer trues, forhånes eller nedværdiges på grund af sin race, hudfarve, nationale eller etniske oprindelse eller tro eller sit handikap, eller på grund af den pågældende gruppes seksuelle orientering, kønsidentitet, kønsudtryk eller kønskarakteristika, straffes med bøde eller fængsel i indtil 2 år.
Stk. 2 Ved straffens udmåling skal det betragtes som en særligt skærpende omstændighed, at forholdet har karakter af propagandavirksomhed.
Jnf. disse formuleringer er det tilsyneladende o.k. at håne folk for deres politiske tilhørsforhold, eksempelvis at bruge udtrykket ”kommunistsvin”, eller for den sags skyld ”demente oldsag” om pensionister. Men…at man eksempelvis giver udtryk for sit ubehag ved den vestlige verdens kønsagenda eller befolkningsudskiftning kan resultere i fængselsstraf.
Den danske straffelovs § 267 : ”Den der fremsætter eller udbreder en udtalelse eller anden meddelelse, eller foretager en handling, der er egnet til at krænke nogens ære, straffes for æreskrænkelse med bøde eller fængsel i indtil 1 år.”
Kunne man forestille sig, at politikerne i Folketinget har vedtaget denne formulering for at undgå at blive beskyldt for kulturskadelig virksomhed ?
I øvrigt troede jeg at æresbegrebet hørte riddertiden til.
Lovteksterne umuliggør reelt den såkaldt grundlovssikrede ”ytringsfrihed”, ligesom formuleringerne udgør en ”gummiparagraf”, som domstolene kan fortolke efter forgodtbefindende. De aktuelle eksempler fra Storbrittanien er eksemplariske i denne sammenhæng.
Man kan på ovenstående baggrund argumentere for at ”racismen” i en ny EU-æra er ”vendt på hovedet”, for at tvinge de oprindelige kulturer i EU’s enkeltstater til at acceptere den massive indvandring som noget positivt. Eksempelvis er antallet af etniske svenskere om få år i mindretal i deres eget land. (14)
Ad 7.
Staten (reelt EU som stormagt) skal være altomfattende, og tage sig af alle sider af borgernes liv.
Dette punkt er EU trods ihærdige forsøg ikke lykkedes med på nuværende tidspunkt.
Man har eksempelvis forsøgt sig indenfor sport, kultur, massemedier, lovgivning omkring arbejdsmarkedet, omkring enkeltstaternes sundhedssystemer, indvandring, sociale forhold for migranter etc..
Det er ret uigennemskueligt, hvorfor disse forsøg, trods massiv mediepropaganda, tilsyneladende har mødt modstand i mange af EU`s medlemsstater. Mulige forklaringer kunne være, at man på disse områder nærmer sig de forskellige kulturers ”urørlighedszoner”. Politiske – og kulturelle vaner og traditioner, som trods den massive indvandring stadigvæk synes at være et fundament i store dele af staternes etniske befolkninger.
Jnf. ovenfor beskrevne 7 ”programpunkter” i Mussolinis fascisme og min vurdering af, hvor langt EU`politiske udvikling reelt er nået i forhold til at bygge på en ”opdateret” udgave af fascistisk ideologi, synes det nærliggende afslutningsvis at reflektere over, hvordan denne udvikling har været muligt i et Europa, der som styreform har stater med repræsentativt demokrati, et Europa, hvor befolkningerne har et relativt højt uddannelsesniveau.
For mig at se synes følgende forklaringer at være valide:
Den udbredte mediecensur i ikke alene MSM, men også på sociale medier.
Toppolitikernes misbrug af medierne til massiv manipulation af befolkningerne i.f.t. de væsentligste politiske/økonomiske/kulturelle områder.
Befolkninger, der i væsentlig grad må betegnes som politiske analfabeter.
EU lovgivning, der reelt styrer enkeltstaternes økonomier Herunder i årtier et forbud mod at bruge Keynes som økonomisk løftestang i krisetider.
EUs ”grundlov”, der omhandler kapitalens- og arbejdskraftens frie bevægelighed.
Toppolitikernes mulighed for i enkeltstaternes politiske partier reelt at bruge de øvrige parti-/parlamentsmedlemmers stemmer efter forgodtbefindende. Man fungerer reelt som ”stemmekvæg”, hvis man som ”menigt medlem af en folketingsgruppe vil genvælges. (15).
Undtagelser fra denne metodik er overordentlig sjældne.
Den tilnærmede nye udgave af en fascistiske ideologi trives således stadigvæk i Europa, ikke mindst i EU.
Hvad der skulle stoppe denne udvikling er svært at gennemskue. Muligvis en dybtgående økonomisk og politisk krise ?
Kilder:
1. Fascisme. Wikipedia 24.9.24
Folketingets EU-oplysning.
Https://www.eu.dk-da-fakta-og-tal
EU-toppenes ”våte drømmer” om stormagtstatus og opbygning af
en fælles EU-kultur. Villy Lauridsen. Steigan.no 12.8.24
Velkommen i klubben. Asger Aamund i 24 NYT 23.9.24
Gør det muligt for en ”Brutus” at dræbe Elon Musk, ”Cæsar”.
Politisk analyse: Sådan har et års dans med corona påvirket magtbalancen.
Christina Cordsen. DR 11.3.21
Debat på tværs af Norden: Topministre og eksperter kommer med deres svar
på Putins krig. Jan Dohrmann 6.9.24
Overblik. Her er Danmarks 4 forbehold i EU.
Https://Nyheder.TV2.dk/samfund/2022-06-01-overblik-her-er-Danmarks…
Ny donationspakke på vej til Ukraine. Forsvarsministeriet 22.2.24
Analyse: Krigsobligationer kan klare EU’s næste våben i kampen mod Putin.
Ole Ryborg 16,5,24
Regeringen vil udvide og ligestille værnepligten. Regeringen.
Nyhed.13.3.24
Fagbevægelsens Hovedorganisation. Https://fho.dk/om-fagbevægelsens-
hovedorganisation/medlemstal/
Gult fagforbund-Wiikipedia,den frie encyklopædi
Se kilde 3
Den danske straffelov §266b og 267
Hvordan reagerer eliten ? Politicus.no 17.9.24
Se kilde 3
Danmark i verden. Villy Lauridsen, Erhvervsskolernes forlag 2006
Les også:
Etterlyst: Nei til EU, eller er det noen hjemme?
Av leserinnlegg - 9. november 2024
https://steigan.no/2024/11/etterlyst-nei-til-eu-eller-er-det-noen-hjemme/
Hallo! Er det noen hjemme?
Av Harald Beyer-Olsen, leserinnlegg.
Jeg står utenfor døren til foreningen Nei til EU og banker på. Og banker på, banker på. Ingen åpner.
Ok. setter meg på trappa og tenner en sigg.
Hvor pokker er de tenker jeg. Kontoret burde være smekkfullt nå, og alle burde skrive så det spruter.
Men få livstegn har jeg registrert en stund, bortsett fra no greier i Drammen.
Imens jeg sitter der kommer en mann forbi. Han spør meg om jeg venter på Godot. Ler og går videre.
Hm! Pussig tenker jeg.
Selvfølgelig! Fa….n du er tett Beyer’n! De er alle oppe på barrikadene og kjemper mot den siste EU fascismepakka. Noe energigreier som de skal stjele fra oss.
Jeg plukker opp mobilen. Det er jo ute i nyhetene.
Selvfølgelig!
Nei, gitt! Ikke en dritt!
Pussig! Tenker jeg når jeg rusler på hjemveien.
Norge er jo redusert til et lydrike under EU på grunn av EØS-avtalen.
Vi norske borgere er fratatt muligheten til å styre over landet vårt. Politikerne har solgt oss ut til EU, FN, WEF, og bundet nasjonen vår til internasjonale avtaler som betyr den visse undergang for vår nasjon.
Allikevel , allikevel, alikevel skjer det next to nothing vad opposisjon mot denne galskapen angår.
Ok! Kjære nordmenn!
Nå er det for pokker tid for ta tak i styrepinnen. Kanskje det ikke er for sent å hindre et totalhavari av vårt elskede Norge?
Det er rart hvordan sånne absurde tanker kan oppstå når en går å rusler i et herlig oktobervær. Men, sa jeg til meg selv, du har jo alltid vært en snåling PleBeyer’n.
Donald Trump – kaos eller fred?
Av Jan Christensen - 9. november 2024
https://steigan.no/2024/11/donald-trump-kaos-eller-fred/
Årene går, men skifter tidene? I mine yngre dager, for 60-70 år siden, var USA mitt drømmeland. Et slags Soria Moria med melk og honning. Jeg fryktet at USA skulle finne tilbake til seg selv, glemme Europa og gjenoppta isolasjonismen.
Samtidig ble jeg, som andre, skremt med russere og kinesere. Ondskapen kunne vinne. Vi ville alle bli ufrie – bedre «død enn rød». Hadde det den gang vært folkeavstemning om Norge skulle bli delstat i USA, ville jeg kanskje vært amerikaner i dag.
Donald Trump er nå utropt som seierherre i det amerikanske presidentvalget. Han vil sette «America first» og gjøre landet «Great again». Det jeg fryktet den gang, er nå blitt det jeg håper på. Jeg ønsker at USA skal spille mindre rolle i verdenspolitikken, og at amerikansk politikk mer vil handle om å bedre levekåra for den jevne mann og kvinne i eget land.
Ei etterkrigstid der USA har spilt førstefiolin, invadert et trettitalls land og deltatt i over sytti kuppforsøk, har verken vært bra for amerikanere eller verdensborgere flest. Samtidig er jeg ikke lenger redd for Russland eller Kina. I dagens situasjon ser jeg de snarere som en garantist for en mer fredelig og rettferdig verden.
I dagene rundt valget, har Trump erstattet Putin og Xi som skremmebilder i våre medier. At han både er uforutsigbar, sjølopptatt og løgner. At han både er rasist og fascist.
Noe av dette er sikkert riktig – og skremmende.
Men det er også riktig at mange av våre egne politikere passer inn i sånne karakteristikker.
Hvor mange valgløfter bryter våre politikere?
Hvorfor blir de fredet?
Og når det gjelder fred: Verdt å merke er at Trump i sin forrige presidentperiode ikke trakk landet inn i noen nye kriger. Det er lenge siden dette sist kunne sies om amerikanske presidenter.
Som andre er Trump produkt av sin tid og sine omgivelser.
I USA fores snarere ulvene enn lammene.
Eller som en politimann belærte meg etter at jeg hadde blitt svindlet på Manhattan: «Pass deg. Her er haiene i gatene. Hos dere svømmer de i vannet!»
EU-tilhengerne presser nå på for ny EU-debatt.
Som de gjorde da Russland for 2,5 år siden invaderte Ukraina.
Da som nå fikk vi høre at det var viktigere enn noen gang ikke å stå alene, men å delta i et såkalt forpliktende europeisk samarbeid.
Plutselig glemmes at Trumps autoritære stil nå kjennetegnes av også stadig flere av EU-landenes ledere.
Om vi ikke kan stole på Trump, hvordan kan vi da stole på disse?
Om det er en fredeligere verden vi ønsker, er oppløsning av maktblokkene steg i riktig retning.
Det er neppe noen katastrofe om Trump mot formodning skulle trekke USA ut av NATO. Med 12 amerikanske militærbaser her til lands er både Norges usikkerhetsbehov og angrepsbehov dekket. Eller som andre ville sagt: Sikkerhetsbehov.
Warzawapakten ble oppløst i 1991. At NATO fortsatte, doblet sitt medlemstall, og forrykket maktbalansen, har skapt en farligere og mer utrygg verden.
USA-markedet utgjør rundt 10% av Norges eksport til utlandet. Om denne handelen nå – i motsetning til under Trumps forrige presidentperiode – skulle bli rammet av tollsatser, vil konsekvensene bli små.
Spesielt om våre politikere gjengjelder med toll på amerikansk import, eventuelt også at Oljefondet selger seg ned i overvurderte amerikanske verdipapirer.
Selv vil jeg ikke savne kostbart amerikansk militærmateriell, ei heller landbruksproduktene derfra. Om de blir enda dyrere, kan det kanskje stimulere til norsk egenproduksjon framfor import?
Og om sjømaten vi nå selger til USA skulle få samme tollsats som for eksempel den sjømaten vi selger til Kina, vil produsentene langs norskekysten fortsatt tjene seg søkkrike.
Både USA – og EU – trenger råvareleverandøren Norge mer enn vi trenger dem. Uansett hvor mye «ekspertene» innbiller oss det motsatte.
Å ha stemmerett ved amerikanske valg, må være en tvilsom demokrati-rett når alternativene var som nå.
At halvparten lot være å stemme, forundrer ikke.
Hos Demokratene ble senator Bernie Sanders – som kunne bragt partiet til nye høyder – manipulert bort som presidentkandidat. Igjen stod Joe Biden, som var for gammel, og Kamela Harris som var for ukjent.
I det republikanske partiet møtte Trump ingen motstand. Han vant på enkle slagord, et språk folk kjente seg igjen i, og – påstått gudsfrykt. Og han hadde fordelen mange politikere mangler: Han hadde aldri vært politisk karrierist. Han hadde aldri tilhørt noe politisk elite. Til gjengjeld var han god for såpass mange milliarder at han fikk stjernestatus i det republikanske partiapparatet.
Samtidig fikk han støtte fra politikere som Robert Kennedy jr – kjent for sin vaksineskepsis, Tulsi Gabbard – krigsmotstander og tidligere Demokrat i Kongressen, og Elon Musk – milliardær med visstnok gode forbindelser til Kina.
At Harris ble støttet av Liz Cheney, datter av visepresidenten til krigshauken Bush, virket snarere motsatt.
Mitt håp med Trump i presidentstolen er dette:
At verden blir fredeligere og at krigene i spesielt Ukraina og Midt Østen får en rask og rettferdig slutt.
At forståelsen øker for at proteksjonisme og statlige virkemidler kan være nødvendig for å beskytte egen industri og arbeidsplasser.
At motstanden mot EU/EØS vokser og at stadig flere ser seg tjent både med økt sjølberging og likeverdig win-win samarbeid over landegrensene.
Jan Christensen
Åpent brev til FHI med forespørsel om data
Av leserinnlegg - 9. november 2024
https://steigan.no/2024/11/apent-brev-til-fhi-med-foresporsel-om-data/
Til Folkehelseinstituttet, FHI v/direktør Guri Rørtveit
Bekymrede borgere, leger, forskere, advokater, med flere, ber om at FHI oversender statistikk som kan klargjøre dødsfall relatert til Covid-19 vaksinasjon.
Vi vil i dette brevet spesifisere hvilke data vi ber om samt bakgrunnen for henvendelsen. Informasjonen fra FHI kan være et statistisk grunnlag for å bekrefte eller avkrefte en sammenheng mellom dødsfall og Covid 19-vaksinering.
Det bes om oversendelse av rådata med hjemmel i Offentlighetsloven § 9 og FHIs retningslinjer. Spesifikasjon av data (se pkt. 5.0). Ved hjelp av rådata/tallmaterialet fra to registre i FHI (dødsårsaksregisteret og vaksineregisteret Sysvak), vil det være mulig å sammenlikne dødelighet mellom vaksinerte og aldri-vaksinerte. Persondata må avidentifiseres.
Det bes om at dataene blir oversendt innen 25. november 2024.
Avsender (kontaktperson): Jarle Aarstad. Epost: jarle.aarstad@hvl.no
Bakgrunn for henvendelse:
1.0 Overdødelighet – også blant unge
Statistikk fra Eurostat viser at det har vært en generell overdødelighet i Norge siden 2021. I 2022 steg dødsfallene ifølge SSB med ca. 5000 ekstra dødsfall i forhold til årene før pandemien. I pandemiåret 2020, før Covid-19 vaksinering, var det underdødelighet i Norge. SSB viser hvordan forventet levealder falt i 2022.
FHI skriver i sin rapport Dødsårsaker i Norge 2023: «For første gang er det i 2023 registrert overdødelighet også blant unge.» Bl.a. var den aldersstandardiserte overdødeligheten for sykdommer i aldersgruppen 1-39 år 59,6% og statistisk signifikant innenfor et 95 prosent konfidensintervall.
Dette er en alvorlig situasjon som krever oppklaring. NRK skriver den 28.06.24: forskere slår alarm om den høye dødeligheten hos unge.
2.0 Dødsfall og skader knyttet til Covid-19 vaksinene
Tre av de fire Covid-19 vaksinene som ble lansert som trygge og effektive har blitt trukket tilbake fra markedet. Det gjelder Vaxzevira/Astra Zeneca, Nuvaxovid/Novavax, Spikevax/Moderna i følge FHI. Norge trakk Astra Zeneca fra markedet i mars 2021, etter at fem norske helsearbeidere døde av blodpropper.
Astra Zeneca har etterhvert blitt trukket fra markedene i hele verden.
13. april 2021 ble også vaksinasjonen med Johnson&Johnson, ifølge NHI.no, satt på pause i USA og Europa som følge av 6 observerte tilfeller av alvorlig blodpropp. BioNTech/Pfizer(Cominarty Omicron XBB.1.5 ) er den eneste Covid-19 vaksinen som er igjen på markedet høsten 2023, ref FHI.
Når det gjelder Pfizers Covid-19 vaksine skriver de om om økt risiko for betennelse i hjertet (myokarditt) og betennelse i hjerteposen (perikarditt) i sitt pakningsvedlegg, under forsiktighetsregler: «Økt risiko for myokarditt og perikarditt etter vaksinering. Kan oppstå få dager etter vaksinering, og forekommer primært innen 14 dager, oftere etter 2. dose og oftere hos gutter og yngre menn. De fleste tilfeller restitueres, men enkelte tilfeller krever intensiv støttebehandling og dødelige utfall er sett.” FHI meldte via NTB i oktober 2021 at det hadde vært tre ganger flere tilfeller av myokarditt blant unge menn mellom 18-29 år etter 2. dose av Moderna, enn etter 2. dose med Pfizer.
3.0 Tall fra to registre hos FHI
Dagbladet refererte 23. januar 2024 til en norsk studie av dødsfall som de beskriver som forbløffende, fordi det ikke er Covid-19 som dominerer som dødsårsak, men derimot hjerte- og karsykdommer;
Overlege Guttorm Raknes ved Dødsårsakregisteret i FHI sier følgende til Dagbladet: «Studien kan likevel ikke gi svar på om coronavaksinene kan være årsaken til at flere enn ventet har dødd av hjertesykdommer og andre årsaker. – For å finne ut dette må man sammenlikne dødelighet mellom vaksinerte og uvaksinerte. I dødsårsaksregistret har vi ikke slik informasjon. Vi vet jo ikke om de døde var vaksinerte eller ikke,” sier Raknes. Det er medbakgrunn i informasjonen overlege Guttorm Raknes her refererer til vi ber om data.
4.0 Uklar registrering av dødsfall
FHI opprettet i 2022 samlebetegnelsen «Corona-relaterte dødsfall». Her er både “død av Covid-19 vaksine” og “død av Covid-19 sykdom” inkludert. FHI skriver 9.juni 2022: “Tall for all Covid-19 sykdomer lagt til som en egen kategori i statistikkbanken. Disse inkluderer i 2021 også dødsfall assosiert med covid-19-vaksine.” Kategoriene er ulike. Ved å samle de to i en kategori gir de ikke et klart bilde av forskjellen mellom: 1. død av Covid-19 vaksinen eller 2. død av Covid-19 sykdom.Tall som gjelder dødsfall kort tid etter Covid-19 vaksinering er også uklare. Det viser tall for covid-19-assosierte dødsfall i Dødsårsaksregisteret i 2021 – FHI. Nylig vaksinerte (0-21 dager etter vaksinering) blir kategorisert som “uvaksinerte,” noe som gjør at dødsfall i denne perioden blir registrert som “dødsfall blant uvaksinerte,” mens vedkommende i realiteten er nylig vaksinert. Enkelteble også registrert som uvaksinerte fram til en uke etter dose to.Dette viser i tillegg en ulik praksis hos FHI om hvem som ble registrert som (full)vaksinert.
5.0 Konklusjon
Vi ber herved om data fra dødsårsaksregistret og vaksineregisteret Sysvak (begge FHI), relatert til dødsfall og Covid-19 vaksinestatus for perioden desember 2020 til dags dato. Det er vårt ønske at rådataene muliggjør sammenligning mellom vaksinerte (med en eller flere doser, samt ulike typer) og aldri-vaksinerte. Datatilgang på trygg server avklares i samråd med FHI. Vi ber om avidentifiserte rådata med følgende spesifikasjoner på personnivå:
Fødselsår, kjønn, type Covid-19 vaksine, dato vaksinasjon for hver dose og type (for de som er vaksinert med en eller flere doser). Dato evt. dødsfall. Dato evt. andre bortfall (eksempel flytting fra Norge).
Filtype for levering kan avklares med FHI, men dataene, (som for eksempel dato for vaksinasjon/dødsfall), må kunne leses av statistikkbehandlingsprogram, for eksempel Stata.
Med vennlig hilsen
Eivind Vinjevoll (overlege)
Ludwig Aigner (lege)
Aksel Tveråmo (lege)
Barbro Paulsen (advokat)
Adara Ryum Høeg (advokat)
Erlend Efskind (advokat)
Helge Morset (advokat)
Jørn Eikemo (lege)
Einar Eskeland (lege)
Halvor Næss (professor Dr. Med)
Migle Helmersen (Dr. Med)
Pål Møller (Dr. Med)
Eivind Hovig (professor, Dr. Philos)
Kjetil Elvevold (Dr. Scient)
Jarle Aarstad (professor, Dr.oecon)