Nyhetsbrev steigan.no 09.11.2023
USA og Israel åpner en ny front i Libanon
Polske trailersjåfører blokkerer grensa til Ukraina
Titusener av norske barn har fått et dårligere liv etter pandemien – blir noen stilt til ansvar?
Niger får Kinas hjelp til å bygge Afrikas lengste oljerørledning
Kulturelle endringer – et prosjekt for å bygge broer
De ultrarikes makt (3) – De eier våpenindustrien og mediene
Det virkelighetsfjerne grønne skiftet
USA og Israel åpner en ny front i Libanon
Av M. K. Bhadrakumar - 9. november 2023
https://steigan.no/2023/11/usa-og-israel-apner-en-ny-front-i-libanon/
Kunngjøringen sent søndag kveld fra den amerikanske sentralkommandoen [CENTCOM] med hovedkvarter i Doha om at en amerikansk atomubåt i Ohio-klassen var ankommet til sitt «ansvarsområde» varsler en betydelig opptrapping av situasjonen rundt Palestina-Israel-konflikten .
Det er svært sjelden at bruken av disse ubåtene blir offentliggjort. CENTCOM ga ingen ytterligere detaljer, men la ut et bilde som tilsynelatende viste en Ohio-klasse ubåt ved Egypts Suez-kanal. Interessant nok delte CENTCOM også separat et bilde av et B-1 bombefly med kjernefysisk kapasitet som opererer i Midtøsten.
Til sammen er disse amerikanske utplasseringene, som kommer på toppen av den formidable tilstedeværelsen til to hangarskip og krigsskip og hundrevis av avanserte jetjagerfly i henholdsvis det østlige Middelhavet og Rødehavet, med et øye på «den andre siden av ligningen», som Utenriksminister Antony Blinken beskrev underlig Hamas, Hizbollah og Iran under sitt siste besøk i Tel Aviv fredag.
I en utvikling som kanskje har tilknytning til dette ankom CIA-direktøren, William Burns, til Israel på søndag for presserende konsultasjoner. New York Times rapporterte at USA «tar sikte på å utvide sin etterretningsdeling med Israel».
Den mest velvillige forklaringen på utplasseringen av en amerikansk atomubåt, som utgjør en del av Pentagons «atomtriade» – Ohio-klassebåter er de største ubåtene som noen gang er bygget for den amerikanske marinen – nær krigssonen, vil være at Biden-administrasjonen forbereder en eskalering av krigen inn i Libanon for å trekke Hizbollah inn i krigen, noe som igjen kan utløse en iransk reaksjon.
I sin tale på fredag så Hizbollah-sjef Hassan Nasrullah ut til å forutse nettopp en slik vending da han eksplisitt advarte USA om konsekvenser på linje med den katastrofale amerikanske innblandingen i Libanons borgerkrig tidlig på 1980-tallet. Ironisk nok er dette også 40-årsjubileet for selvmordsbombingen av brakkene som huste amerikanske styrker på Beirut internasjonale lufthavn i oktober 1983, der 220 marinesoldater, 18 sjøfolk og tre øvrige soldater ble drept. En aksjon som tvang frem en amerikansk tilbaketrekning fra Libanon.
Les: Hezbollah takes to the high ground.
Det er klart at fokuset for USAs strategi i den nåværende Midt-situasjonen kan skifte fra diplomati, som uansett har mistet grepet. Blinkens desperate forsøk på å møte den økende internasjonale kritikken av Israels grufulle krigsforbrytelser ved å avlede oppmerksomheten til en «humanitær pause» i kampene ble uten videre seremonier skutt ned av Netanyahu.
Poenget er at etter å ha hamret Gaza og dets innbyggere med artilleri og bomber, rykket den israelske hæren inn på fredag. Så langt skal den ha rykket frem til utkanten av Gaza by, men ikke kommet inn i Hamas-festningen. Det forventes heftige bykamper når det skjer.
På samme måte har Biden-administrasjonens forhastede forsøk på å fremme en vag skisse for et etterkrigstidens Gaza som kan inkludere en kombinasjon av en revitalisert palestinsk myndighet, en fredsbevarende styrke osv. blitt møtt med en tydelig mangel på entusiasme på Blinkens møte i helgen. Møtet ble holdt i Amman med de arabiske utenriksministrene – fra Jordan, Egypt, Saudi-Arabia, Qatar og De forente arabiske emirater – som i stedet krevde en umiddelbar våpenhvile, mens Blinken sa at Washington ikke ville presse på for det.
Blinken reiste til Ramallah fra Amman hvor sjefen for den palestinske myndigheten Mahmoud Abbas også ga ham en kald skulder og sa at PA kun ville være klar til å ta det fulle ansvaret for Gazastripen innenfor rammen av en «omfattende politisk løsning» som vil inkludere Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gaza – og videre at sikkerhet og fred bare kan oppnås ved å avslutte okkupasjonen av territoriene til «Staten Palestina» og ved å anerkjenne Øst-Jerusalem som hovedstaden. Møtet varte i mindre enn en time og ble avsluttet uten offentlige uttalelser.
I mellomtiden har Kina og De forente arabiske emirater etterlyst et lukket møte i FNs sikkerhetsråd i et nytt forsøk på å søke en umiddelbar våpenhvile, noe Biden-administrasjonen helt sikkert vil motsette seg. Det er tilstrekkelig å si at Biden-administrasjonen føler seg innelåst, og den eneste utveien er at noe gir etter gjennom bruk av tvangsmidler.
USA ser med frustrasjon på når nye regionale ligninger dukker opp blant muslimske nasjoner. Utenriksministrene i Iran og Saudi-Arabia holdt nok en telefonsamtale i dag. OIC kunngjorde senere at det vil bli holdt et ekstraordinært toppmøte i Riyadh 12. november etter anmodning fra den nåværende styrelederen, Saudi-Arabia, for å diskutere Israels angrep på det palestinske folket.
Den iransk-saudiarabiske tilnærmingen, som ble formidlet av Beijing, har helt klart forvandlet det regionale sikkerhetsmiljøet med regionale stater som tydelig foretrekker å finne løsninger på sine problemer uten innblanding utenfra, og de gamle skismaene og fremmedfryktene som ble fremmet av USA for å opprettholde sin dominans har ingen mottakere lenger.
Dødstallet i Gaza har passert10.000 og er følelsene virkelig sterke i den muslimske verden. Irans øverste leder Ali Khamenei sa i dag at «alle bevis og indikasjoner viser amerikanernes direkte involvering i å lede krigen» i Gaza. Khamenei la til at etter hvert som krigen fortsetter, vil årsakene bak USAs direkte rolle bli mer eksplisitte.
Fars News Agency, som er nær det islamske revolusjonsgardekorpset, avslørte også at Khamenei holdt et «nylig møte i Teheran» med lederen av Hamas’ ‘politiske byrå, Ismail Haniyeh, hvor han fortalte sistnevnte at Teherans støtte til motstandsgruppene er landets «permanente politikk».
Tydeligvis ser ikke Teheran lenger noe problem i å anerkjenne sine broderlige forbindelser med motstandsgruppene. Dette er et paradigmeskifte som indikerer endringen i maktdynamikken som USA og Israel er tvunget til å motvirke ved bruk av makt, ettersom Washingtons diplomati ikke har klart å gjøre fremskritt for å isolere Iran.
Sjefen for den israelske generalstaben, Herzi Halevi, sa søndag under et møte i Nordkommandoen: «Vi er klare til å slå til i nord når som helst. Vi forstår at det kan skje… Vi har et klart mål om å gjenopprette en betydelig bedre sikkerhetssituasjon ved grensene, ikke bare på Gazastripen.»
Ingen makt på jorden kan stoppe Israel på kurs nå. Landets stabilitet og forsvar er uløselig knyttet til denne krigen, som også vil sikre vedvarende amerikansk forpliktelse til dens sikkerhet som en nøkkelmal for amerikanske globale strategier i overskuelig fremtid. Derfor ligger Israels beste sjanse for å overleve i å utvide omfanget av krigen i Gaza til Libanon – og muligens til og med Syria – skulder ved skulder med amerikanerne.
Det er ingen tvil om at plasseringen av den amerikanske atomubåten øst for Suez er et forsøk på å skremme Iran fra å gripe inn, mens Israel, med amerikansk støtte, fortsetter å åpne en andre front i Libanon. Israelske myndigheter har annonsert evakuering av mennesker fra bosetninger som ligger i en sone opptil fem kilometer fra grensen til Libanon.
En krig med ubestemt tidslinje er i ferd med å begynne i Midtøsten. Når oppfordringen til jihad begynner, er det uunngåelig at man ikke vet hvordan den 80 år gamle amerikanske presidenten vil reagere.
Nei, dette vil ikke bli en verdenskrig. Det vil bare bli utkjempet i Midtøsten, men resultatet vil i betydelig grad påvirke opprettelsen av en ny multipolar verdensorden. Den siste måneden har vist den bratte nedgangen i amerikansk innflytelse og det svært ustabile globale miljøet siden krigen startet i Ukraina i februar i fjor.
Polske trailersjåfører blokkerer grensa til Ukraina
Av red. PSt - 9. november 2023
https://steigan.no/2023/11/polske-trailersjaforer-blokkerer-grensa-til-ukraina/
Polske lastebilførerorganisasjoner har blokkert tre grenseoverganger mellom de to landene og fordømmer «urettferdig konkurranse» fra deres ukrainske kolleger, skriver blant annet Le Monde.
«Polske bønder er redde for billig ukrainsk hvete, vi er redde for ukrainske lastebilførere. Vi blir oversvømmet av lastebilene deres.» Jacek Sokol er eier av et veitransportselskap og en av de ledende demonstrantene ved den ukrainske grensen. Han oppsummerte stemningen til landets lastebilsjåfører med disse ordene til polske medier. Siden mandag 6. november har flere bransjeorganisasjoner blokkert grenseovergangene Dorohusk, Hrebenne og Korczowa i det sørøstlige Polen. Nesten all veitrafikk har vært lammet. En lastebil i timen slippes gjennom, med unntak av humanitære konvoier og hjelp til den ukrainske hæren. Deres streikeaksjon kan vare i flere uker.
Demonstrantene, som skylder inntektsfallet på liberaliseringen av grensetransportregler for Ukraina av Den europeiske union (EU) siden starten av invasjonen i februar 2022, krever at regelverket som var gjeldende før krigsutbruddet gjeninnføres. På den tiden kunne ukrainske lastebiler bare kjøre inn i Polen med en spesiell tillatelse. «Visse løsninger blir introdusert uten å konsultere oss. Vi blir presentert for et fait acpli, og vi forstår ikke hva som skjer,» sa Sokol.
Polske sjåfører har også fordømt mangelen på kontroll over ukrainske lastebiler, som i teorien ikke har tillatelse til å transportere varer mellom EU-land. «I praksis kommer de fleste lastebiler tomme, henter last i Polen og tar dem med over hele Europa. De tar rett og slett arbeidet fra oss,» sa Bartosz Jasinski, eier av et lastebilfirma. I følge bransjeorganisasjoner kjørte nesten 900 000 ukrainske lastebiler inn i Polen i år, mot 180 000 per år før krigen.
Ukrainas ambassadør til Polen har protestert mot blokaden og krevd at den blir opphevet.
Polens minister for infrastruktur har svart at hans departement har bedt trailersjåførene om å oppheve blokaden.
Titusener av norske barn har fått et dårligere liv etter pandemien – blir noen stilt til ansvar?
Av red. PSt - 9. november 2023
https://steigan.no/2023/11/titusener-av-norske-barn-har-fatt-et-darligere-liv-etter-pandemien-blir-noen-stilt-til-ansvar/
I et debattinnlegg i Aftenposten skriver Anki Gerhardsen: Titusener av norske barn har fått et dårligere liv etter pandemien. Uten god grunn. Hun skriver innledningsvis:
Myndighetspersoner som handler på tvers av alle faglige råd, blir som regel kalt inn på medienes teppe. Særlig hvis det er grunn til å tro at handlingene har medført stor skade. Ofte slipper de ikke ut igjen med stillingen i behold. Men av en eller annen grunn rammer disse prosedyrene i liten grad Helsedirektoratet med assisterende direktør Espen Rostrup Nakstad i spissen. Selv om bildet av en egenrådig mann med lite respekt for forskning begynner å bli svært tydelig.
Hun kunne umiddelbart ha føyd til Erna Solberg, Bent Høie, Bjørn Guldvog og Camilla Stoltenberg som alle var ansvarlige for de mange skadelige tiltakene mot ikke minst barn og ungdom under koronaregimet.
Ikke faglig grunnlag for å stenge skolene
At det ikke fantes faglig belegg for å stenge skolene, er det imidlertid flere vektige aktører som har påpekt, om og om igjen. I en kronikk i VG i vår ble eksempelvis Nakstad kritisert av Barneombudet for å pynte på fakta om tiltaksbyrden. Da visste vi allerede at skolestengningen ble gjennomført til tross for sterke protester fra Folkehelseinstituttet (FHI). Høsten 2021 kom nemlig daværende direktør Camilla Stoltenbergs pandemimemoarer i bokform. Her forteller Stoltenberg at beslutningen ikke var i tråd med anbefalingene fra fagfolkene ved FHI.
Våren 2022 kom Koronakommisjonen. Den fastslo at tiltaksbyrden overfor barn og unge hadde vært for stor. I juni i år kom Koronautvalget til samme konklusjon. De aller svakeste tapte. Barn og unge har betalt en uforholdsmessig høy pris.
Vi og andre advarte umiddelbart
Anki Gerhardsen kunne gått tilbake til da skolene ble stengt. Den faglige kritikken fantes allerede da.
21. april 2020 sendte vi et åpent brev til statsminister Erna Solberg via hennes statssekretær og stabssjef Lars Øy. Brevet lyder som følger:
De omfattende tiltakene som er iverksatt i forbindelse med koronaepidemien er enestående i sitt slag i norsk historie. En så omfattende stenging av landet som vi nå opplever har aldri skjedd før. Derfor ønsker vi å vite:
– Hvem anbefalte regjeringen å gjennomføre så omfattende tiltak?
– Hvilken ordlyd hadde denne anbefalingen?
– Hva slags konsekvensutredning ble gjort før tiltakene ble iverksatt?
Vennlig hilsen
Pål Steigan
De mest drastiske innskrenkningene i våre demokratiske rettigheter er innført, uten at vi får innsikt i den prosessen som førte fram til til disse enormt vidtrekkende beslutningene. Det betyr at § 100 er brutt.
Skolestengingene og maskepåbudene var i strid med de reglene som WHO og FHI hadde før 12. mars 2020. Man visste at det ikke hadde noe for seg.
I oktober 2020 kom Den store Barrington-deklarasjonen.
Dette er en erklæring fra 1379 medisinske eksperter og eksperter på folkehelse, samt 1524 helsearbeidere.
Som epidemiologer og eksperter på smittsomme sykdommer og folkehelse har vi alvorlige bekymringer for skadelige fysiske og mentale helsevirkninger av den gjeldende COVID-19-politikken, og anbefaler en tilnærming vi kaller Fokusert beskyttelse.
Vi kommer fra både venstre og høyre, og over hele verden, vi har viet karrieren vår til å beskytte mennesker. Gjeldende politikk for lockdown gir ødeleggende effekter på kort- og langsiktig folkehelse. Resultatene (for å nevne noen) inkluderer lavere vaksinasjonsevne for barn, forverring av kardiovaskulære sykdommer, færre kreftundersøkelser og forverret mental helse – noe som fører til større overdødelighet i årene som kommer, med arbeiderklassen og yngre medlemmer av samfunnet som vil bære den tyngste byrden. Å holde elevene borte fra skolen er en alvorlig urettferdighet.
Å holde disse tiltakene på plass til en vaksine er tilgjengelig, vil forårsake uopprettelig skade, og de underprivilegerte blir uforholdsmessig skadet.
De skadet barn og unge mot bedre vitende
De ansvarlige kan ikke påberope seg at de ikke visste. Alt dette var kjent før de drakoniske tiltakene kom, og likevel gjorde de det. Og ikke minst burde de ha tatt rev i seilene etter Barrington-erklæringa. Der sto det alt sammen.
Men de gjorde tvert om. De fortsatte å påføre samfunnet mer og mer skade.
Anki Gerhardsen siterer nå avdøde forsker og barnelege, Pål Surén, som kritiserte Nakstads egenrådighet i svært skarpe ordelag: «Den siste uken har du vært høyt og lavt i mediene og anbefalt politikkendringer som berører hundretusenvis av mennesker uten grunnlag i norske data og uten å konsultere de som sitter på relevant kunnskap. Det er ikke akseptabelt å forholde seg så lettvint til dette.»
Dette skrev vi også. Gang på gang.
FHI-direktør Camilla Stoltenberg visste at det ikke var faglig grunnlag for å stenge skoler og barnehager.
Hun skrev følgende på NRK 21. mai 2020:
Klokken 9 i lokalene til Helsedirektoratet på Storo i Oslo 12. mars startet et av flere møter som samme ettermiddag endte med at Norge stengte ned.
– I dag kommer regjeringen med de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid. Tiltakene kommer til å ha stor innvirkning på vår personlige frihet, sa statsminister Erna Solberg.
Camilla Stoltenberg, direktøren i folkehelseinstituttet, var en sentral aktør den dagen.
I et intervju med NRK sier hun dette om det faglige grunnlaget for å stenge blant annet skoler og barnehager.
–Nei, det faglige grunnlaget var ikke godt nok.
12. mars, samme dag regjeringen bestemte seg for å stenge barnehager og skoler, ga Folkehelseinstituttet FHI det motsatte rådet: «Vi tilrår ikke skolestengninger nå, men kan vurderes nøye i fase 2 og 3 og eventuelt i senere faser».
Og likevel fortsatte myndighetene å gjøre det samme om igjen og om igjen.
Både Bent Høie og Raymond Johansen er på ville veier
Desperat Raymond Johansen med enda mer av det som ikke virker mot Oslos befolkning
Kunnskapen var der. Man kjente til at tiltakene var meningsløse og man visste at de ville få svært alvorlige konsekvenser.
Og mediene var ikke bare med på det. «De redaktørstyrte mediene» opptrådte som fotsoldater for denne politikken og drev knallhard kampanje for den. Og hele Strotinget sto i stam giv akt og godtok galskapen som om det ikke fantes noen dag i morgen.
Og vi som sa det vi nå vet allerede da ble sensurert, forsøkt latterliggjort og utstøtt av det gode selskap.
En av dem som gikk hardt ut var den seinere solbrillletjuven Bjørnar Moxnes. Han var da partileder i Rødt og kalte det «dypt uansvarlig» å spre konspirasjonsteorier som undergraver smittevernet i en dødelig pandemi. Ifølge Moxnes handler ikke det om «meningsmangfold».
Da sjefredaktør Pål Steigan svinge piske over norske medier på Journalistlagets konferanse på Hell sa han blant annet I promised to give you Hell:
Da helsedirektør Guldvog de facto erklærte unntakstiltand i form av en stenging av Norge uten sidestykke, brøt Grunnloven på mange punkter, satte rettsstaten til side og innførte smittevernstaten, stilte dere ikke et eneste kritisk spørsmål.
Dere ga entusiastisk støtte til stengning av samfunnet, såkalt lockdown, noe som påførte det norske samfunnet hundrevis av milliarder i tap.
På samme måte støttet dere opp om påbudene om å stenge skoler og å innføre maskeplikt. Det til tross for at intet luftveisvirus i historien er blitt stanset med lockdown, skolestenginger og ansiktsmasker.
Nå som Elon Musk har åpnet Twitter files vet vi at CIA, FBI og Biden-administrasjonen påla teknogigantene og sosiale medier å sensurere, fjerne og diskreditere noen av verdens fremste spesialister på immunologi.
Dere lot det skje og bidro sjøl til å piske opp en frykt i samfunnet som det ikke var grunnlag for. Mediene spilte en helt sentral rolle i fryktkampanjen. Uten dere hadde det aldri blitt så ille som det ble.
Norske mediers CV gjennom koronakrisa er et eneste langt og skammelig forræderi mot alt som heter fri, uavhengig og kritisk presse.
Dere burde sette ned journalistenes egen koronakommisjon for å gå denne tragedien etter i sømmene.
Tenk bare på hvordan dere satt som tente lys og på ramme alvor publiserte statsministerens absurde pålegg om hvor mange man fikk lov til å invitere i juleselskap eller helseministerens løfte om at vi snart skal få love til å klemme hverandre igjen.
Det var jo den rene galskap – dere burde ha lagd lattershow.
Nå kjenner vi til skadene, men blir noen stilt til ansvar
De meningsløse koronatiltakene som det ikke fantes faglig dekning for har kostet det norske samfunnet hundrevis av milliarder kroner. De har påført millioner av menneseker helsemessige og økonomiske skader og ikke minst har hundretusener av barn blitt påført skader for livet.
Men blir noen stilt til ansvar?
Eller sklir de bare pent videre til den neste høyt betalte jobben?
Og vil mediene og journalistene noen gang innrømme i hvor stor grad de brøt med alt som heter gode journalistiske prinsipper?
Vi holder ikke pusten.
Niger får Kinas hjelp til å bygge Afrikas lengste oljerørledning
Av red. PSt - 9. november 2023
https://steigan.no/2023/11/niger-far-kinas-hjelp-til-a-bygge-afrikas-lengste-oljerorledning/
Nigers militære myndigheter har lansert den første fasen av en 2000 kilometer lang rørledning som skal frakte råolje til nabolandet Benin, meldte AFP denne uka.
Stenginga av grensa mellom Niger og Benin, etter de tunge sanksjonene som ble innført av Economic Community of West African States (ECOWAS) etter kuppet i Niamey 26. juli, forhindret ikke innvielsen av en gigantisk oljerørledning fra Niger til nabolandet Benin .
Den blir nesten 2000 km lang og vil gjøre det mulig for Niger å selge sin råolje på det internasjonale markedet for første gang, via havnen i Sèmè i Benin.
«Ressursene som er et resultat av [denne] utnyttelsen vil utelukkende bli brukt til å sikre suvereniteten og utviklinga av landet vårt på grunnlag av rettferdig deling med folket,» sa den nigeriske statsministeren Ali Lamine Zeine under oppdragsseremonien.
Bintou Camara og Simon Pierre Bossi, energiministrene i henholdsvis Mali og Burkina Faso, var til stede ved seremonien på oljesenteret Agadem, mer enn 1700 km fra Niamey i ørkenen øst for Diffa-regionen.
200 000 fat om dagen innen 2026
Rørledningsprosjektet ble lansert i 2019 og skulle være fullført i 2022, men Covid-19-pandemien bremset fremdriften, sa West African Oil Pipeline Company, oppdragsgiveren, til det franske nyhetsbyrået AFP .
Totalt er det investert 6 milliarder dollar, inkludert 4 milliarder dollar for å utvikle oljefeltene i Agadem og 2,3 milliarder dollar for å bygge rørledningen, ifølge den nigerianske regjeringen.
Disse investeringene har økt Nigers oljeproduksjon til 110.000 fat per dag, hvorav 90.000 fat skal eksporteres. Råoljen vil bli utvunnet av China National Petroleum Corporation.
Offisielt svever Nigers reserver rundt to milliarder fat, og ifølge offisielle anslag vil landet produsere 200.000 fat om dagen innen 2026.
I 2022 estimerte nigeriske myndigheter at eksport ville generere en fjerdedel av landets BNP – mer enn 13,6 milliarder dollar i 2020, ifølge Verdensbanken – og rundt 50 % av Nigers skatteinntekter.
Et rikt, men fattig land
Fra naturens side er Niger veldig rikt. Landet har store mineralressurser, uran, olje, gass, gull og annet som kunne ha gjort landet velstående. Men likevel er det et av verdens aller fattigste land. Dette skyldes imperialismen og helt spesielt det franske kolonisystemet som har overlevd til nå.
Militærregjeringa i Niger ønsker å bryte ut av fattigdomsfella og har altså vendt seg til Kina for å få hjelp til å føre sin olje fram til eksporthavna i Benin.
The Economist: Why Africa is poised to become a big player in energy markets.
Du finner antakelig mer om Niger på steigan.no enn i noen andre norske medier. Se Niger.
Kulturelle endringer – et prosjekt for å bygge broer
Av Vijay Prashad - 9. november 2023
https://steigan.no/2023/11/kulturelle-endringer-et-prosjekt-for-a-bygge-broer/
Wenhua Zongheng (文化纵横) 1a
Vad är nu detta? Om man via Google översätt får det på norska, så blir det kort och gott ’Kulturelt aspekt’. 文 betyder ’kunst’, 化 ’endring’, 纵 ’vertikal’och 横 betyder ’ved siden av’. Tidskriften Wenhua Zongheng, ja det handlar alltså om en tidskrift, beskriver det så här: «På kinesisk betyr ordet ‘Wenhua’ (文化) ‘kultur’ så vel som ‘sivilisasjon’, mens ‘Zongheng’ (纵横) bokstavelig talt betyr ‘vertikaler og horisontalere’, men henviser også til strategene som bidro til å forene Kina først, for omtrent 2000 år siden, gjennom diplomati og allianser. Det er umulig å oversette tidsskriftets tittel til engelsk (norsk), samtidig som den beholder dens historiske betydning og implikasjon. Derfor har vi valgt å beholde pinyin-romaniseringen av tittelen for å minne leserne våre på: Kina har en kompleks historie og kultur som er utfordrende å oversette og navigere i, og dette prosjektet søker å bygge bro over denne forståelsen». Nu har vi också en närmare förklaring till vad tidskriften menar sig vara: ’et prosjekt for å bygge broer’.
Bakgrunden till att tidningen nu kommer ut på engelska är denna: «WENHUA ZONGHENG er et ledende tidsskrift for moderne politisk og kulturell tenkning i Kina. Tidsskriftet ble grunnlagt i 2008, og publiserer utgaver annenhver måned, med artikler fra et bredt spekter av intellektuelle over hele landet og bygger en plattform for diskusjon om ulike ideologiske posisjoner og verdier i Kinas intellektuelle samfunn. Publikasjonen er en viktig referanse for debatter og utviklinger i kinesisk tankegang, om saker som spenner fra Kinas eldgamle historie og tradisjonelle kultur, til dets nåværende sosialistiske praksiser og innovasjoner, fra de viktige kulturelle trendene i det moderne kinesiske sosiale livet, til kinesiske synspunkter og analyser av verden i dag. Tricontinental: Institute for Social Research og Dongsheng har inngått samarbeid med Wenhua Zongheng for å publisere en internasjonal utgave av tidsskriftet, som gir ut fire utgaver per år med et utvalg artikler som har spesiell relevans for det Globale Sør.»
(Som en parentes kan nämnas, att man kan prenumerera på Dongsheng som nyhetsbrev, dongshengnews. Brev nummer 169 för 2023 innehöll bland annat sången «Chinese Herbal Handbook» (本草纲目), utförd av Jay Chou. Sången sägs räkna upp 16 av de vanligaste växtmedicinerna i traditionell kinesisk medicin. Dock verkar förpackningen av sången varken tillhöra den norska, svenska eller kinesiska civilisationens mer vanliga former. Brev nummer 160 länkade också till en kinesisk rockmusiker, Cui Jian. En jamsession på 18 minuter som kallas the Tiny Desk, innehåller bland annat en låt som påminner mycket om det, som den norska samesångerskan Mari Boine gör, till exempel Idjagiedas.)
Tidskriftsredaktionen för Wenhua Zongheng är: Tings Chak, Jojo Hu, Jeff Xiong, Vijay Prashad och Ajit Singh. Tidskriften kommer ut på engelska, spanska och portugisiska. Om du vill läsa den, är PDF-format lämpligt. Första numret kom i mars 2023, och är på 56 sidor fördelat på fyra artiklar.
«Det första numret av den internationella upplagan av Wenhua Zongheng analyserar tillståndet i världen mitt i stigande globala spänningar, med tre essäer som utforskar de globala konsekvenserna av kriget i Ukraina, bedömer den historiska banan för relationerna mellan Kina och västvärlden och utvärderar metoder för att bygga ett nytt globalt system. »
Numret inleds med Vijay Prashads ledare ’Mot en konversation mellan civilisationer’. Här följer en något avkortad version av denna.
Mot en konversation mellan civilisationer
«I en tid av ökande internationella spänningar, har det blivit allt svårare att föra förnuftiga diskussioner om tillståndet i världen. Den nuvarande miljön, med global instabilitet och konflikt, har vuxit fram under de senaste femton åren. Detta har drivits fram av å ena sidan den växande svagheten hos de viktigaste nordatlantiska staterna, ledda av USA – som vi kallar Väst – och å andra sidan de stora utvecklingsländernas ökande anspråk, exemplifierade av BRICS (Brasilien, Ryssland, Indien, Kina och Sydafrika). Denna grupp av stater har, tillsammans med flera andra, skapat de materiella förutsättningarna för sina egna utvecklingsagendor, bland annat för nästa generations teknik. Det är en sektor som västerländska stater och företag tidigare hade monopol på genom Världshandelsorganisationens system för immateriella rättigheter. Vid sidan av BRICS förebådar byggandet av regionala handels- och utvecklingsprojekt i Afrika, Asien och Latinamerika, som inte kontrolleras av väststaterna eller västdominerade institutioner – inklusive Shanghai Cooperation Organisation (2001), Belt and Road Initiative (2013), Community of Latin American and Caribbean States (2011) och Regional Comprehensive Economic Partnership (2022) – framväxten av en ny internationell ekonomisk ordning.
Sedan den globala finanskrisen 2007–08 har USA och dess nordatlantiska allierade blivit akut medvetna om att deras hegemoniska status i världen har försämrats. Denna nedgång är en konsekvens av tre huvudformer av överskridanden: för det första, militär överdrift genom både enorma militära utgifter och krigföring; för det andra, finansiella övertramp som orsakas av det skenande slöseriet med socialt välstånd i den improduktiva finanssektorn tillsammans med det utbredda införandet av sanktioner, dollarhegemoni och kontroll av internationella finansiella mekanismer (såsom Swift); och, för det tredje, ekonomiska övertramp, på grund av investeringar och skattestrejker från en liten del av världens befolkning, en liten del som enbart är fixerad vid att fylla sina redan enorma privata kassakistor. Denna överdrift har lett till bräckligheten hos de västerländska staterna, som är mindre kapabla att utöva sin auktoritet runt om i världen. Som en reaktion på sin egen svaghet, och den nya utvecklingen i det Globala Syd, har USA lett sina allierade i att inleda en omfattande påtryckningskampanj mot vad de anser vara sina «närmaste rivaler», nämligen Kina och Ryssland. Denna fientliga utrikespolitik, som inkluderar handelskrig, ensidiga sanktioner, aggressiv diplomati och militära operationer, är nu allmänt känd som det nya kalla kriget.
Utöver dessa konkreta åtgärder är informationskrigföring en central del av det nya kalla kriget. I dagens västerländska samhällen attackeras varje försök att främja en balanserad och förnuftig konversation om Kina och Ryssland, eller för den delen om de ledande staterna i utvecklingsländerna. De attackeras obevekligt av statliga, företags- och medieinstitutioner som desinformation, propaganda och utländsk inblandning. Till och med etablerade fakta, för att inte tala om alternativa perspektiv, behandlas som tvistefrågor. Följaktligen har det blivit praktiskt taget omöjligt att delta i konstruktiva diskussioner om den förändrade världsordningen, de nya handels- och utvecklingsregimerna eller de brådskande frågor som kräver globalt samarbete, såsom klimatförändringar, fattigdom och ojämlikhet, utan att bli avfärdad. I detta sammanhang har dialogen mellan intellektuella i länder som Kina och deras motsvarigheter i Väst brutit samman. På samma sätt har dialogen mellan intellektuella i länderna i det Globala Syd och Kina också hämmats av det nya kalla kriget, som har ansträngt de redan svaga kommunikationskanalerna i utvecklingsländerna. Som ett resultat av detta är det konceptuella landskapet, referensramarna och de viktigaste debatterna, som äger rum i Kina, nästan helt okända utanför landet, vilket gör det mycket svårt att föra rationella diskussioner mellan länderna.
Det nya kalla kriget har lett till en enorm ökning av sinofobi och antiasiatisk rasism i västvärlden, ofta påhejad av politiska ledare. Ökningen av sinofobi har fördjupat bristen på genuint engagemang hos västerländska intellektuella med samtida kinesiska perspektiv, diskussioner och debatter. Och på grund av den enorma kraften i västerländska informationsflöden runt om i världen, har dessa avvisande attityder också vuxit i många utvecklingsländer. Även om det finns ett ökande antal internationella studenter i Kina, tenderar dessa studenter att studera tekniska ämnen och fokuserar i allmänhet inte på eller deltar i de bredare politiska diskussionerna inom och om Kina.
I det nuvarande globala klimatet av konflikt och splittring är det viktigt att utveckla kommunikationslinjer och uppmuntra utbyte mellan Kina, västvärlden och utvecklingsländerna. Spännvidden av politiskt tänkande och diskurs i Kina är enorm, och sträcker sig från en mängd olika marxistiska tillvägagångssätt till nyliberalismens ivriga förespråkande, från djupa historiska undersökningar av den kinesiska civilisationen till de djupa brunnar av patriotiskt tänkande som har vuxit under den senaste perioden. Dessa intellektuella trender är långt ifrån statiska, utan har utvecklats över tid och interagerar med varandra. En rik variation av marxistiskt tänkande, från maoism till kreativ marxism, har vuxit fram i Kina. Även om alla dessa trender fokuserar på socialistiska teorier, historia och experiment, har varje trend utvecklat en distinkt tankeskola med sin egen interna diskurs, såväl som debatter med andra traditioner. Samtidigt är det patriotiska tänkandets landskap mycket mer eklektiskt (stilblandande), med vissa tendenser som överlappar med marxistiska trender, vilket är förståeligt med tanke på kopplingarna mellan marxism och nationell frigörelse. Andra är närmare att erbjuda kulturpåverkade förklaringar till Kinas utvecklingsframsteg. Denna mångfald av tankar återspeglas inte i externa förståelser eller representationer av Kina – inte ens i den vetenskapliga litteraturen – som i stället till stor del reproducerar det nya kalla krigets hållningar.
För att bidra till utvecklingen av en bättre förståelse för och engagemang i det tänkande och de diskussioner som äger rum i Kina, har Tricontinental: Institute for Social Research och Dongsheng samarbetat med Wenhua Zongheng, en ledande tidskrift för samtida kinesiskt politiskt och kulturellt tänkande……för att dela viktiga perspektiv från det globala syd med en kinesisk publik och berika den internationella dialogen och förståelsen. I stället för den globala splittring som det nya kalla kriget har lett till är vårt uppdrag att lära av varandra för en värld av samarbete snarare än konfrontation.»
Tanken är att framöver översätta artiklar från tidskriften, och lägga ut dem på steigan.no.
De ultrarikes makt (3) – De eier våpenindustrien og mediene
Av Pål Steigan - 9. november 2023
https://steigan.no/2023/11/de-ultrarikes-makt-3-de-eier-vapenindustrien-og-mediene/
Dette er del tre av en serie korte foredrag av sjefredaktør Pål Steigan om den globale milliardærklassen. Denne gangen handler det om hvem som kontrollerer våpenindustrien og mediene.
Se de foregående episodene her:
De ultrarikes makt (1)
De ultrarikes makt (2) – Hvem eier bankene?
Plansjer
https://steigan.no/2023/09/de-som-eier-mediehusene-styrer-opinionen-i-norge/
https://steigan.no/2022/12/om-fortellerkunstens-rolle-i-krig/
Det virkelighetsfjerne grønne skiftet
Av Geir Hasnes - 9. november 2023
https://steigan.no/2023/11/det-virkelighetsfjerne-gronne-skiftet/
Jon Sandvik skrev en bokanmeldelse av ei bok av Geir Hasnes med tittelen Klimakunnskapskrisen. Sandviks anmeldelse publiserte vi 10. oktober under tittelen Vitenskap og profetier. Artikkelen ble kritisert av Erik Plahte. Første del av Plahtes artikkel het Virkelighetsfjernt klimastandpunkt. Vi har også publisert et tilsvar fra Jon Sandvik og fra Geir Hasnes. Andre del av Plahtes artikkel publiserte vi her Det ugjennomførlige grønne skiftet. og her kommer et tilsvar fra Geir Hasnes.– Red.
Kommentar til Det ugjennomførlige grønne skiftet av Erik Plahte på steigan.no 8. november 2023, som var del II av Plahtes kritikk av Jon Sandviks bokanmeldelse av min bok Klimakunnskapskrisen. Del I ble besvart av meg i Den virkelighetsfjerne klimakrisen, 7. november.
I min forrige artikkel Den virkelighetsfjerne klimakrisen, nevnte jeg viktigheten av å ha noe å være enige om når man skal debattere. Ingen debatt kan eksistere uten at man er enig om hva man diskuterer. Jeg kunne ta for meg noen av Plahtes påstander og diskutere disse. Om vi ikke er enige er vi i alle fall stort sett enige om hva vi diskuterer, hva enn det er isbjørner eller insekter.
I denne artikkelen kan jeg faktisk ta utgangspunkt i en massiv enighet mellom Plahte og meg selv. Uten at jeg visste hva han skulle komme med i sin del to, nevnte jeg til slutt i forrige artikkel at det grønne skiftet er ugjennomførlig, og at dette er behandlet i flere kapitler i min bok. Den interesserte leser kan finne disse kapitlene som artikler i Universitetsavisa, her, her og her.
Stor var derfor gleden over at Plahte har kommet frem til det samme. Han har som meg funnet at det er store mangler i politikernes planer om å oppnå målet i Paris-avtalen. Han har funnet at den “enorme nye infrastrukturen vil føre til” “nye naturødeleggelser” og at “Det grønne skiftet” er “verken grønt eller et skifte”.
Jeg skal ikke fortsette å sitere Plahte, bare slå fast at det for det meste er massiv enighet her mellom ham og meg. Jeg liker spesielt observasjonen om at miljøet har blitt skadelidende og blir enda mer skadelidende om man skal gjennomføre politikernes grønne skifte. Det har forundret meg at selv de mest miljøprofilerte partiene på Stortinget i årevis har villet ofre miljøet for ‘klimasaken’ og det ekstremkapitalistiske ‘grønne skiftet’ og har svelget deres klimapropaganda så ukritisk.
Rent personlig tror jeg at alle stortingspartiene har blitt samstemte om ‘det grønne skiftet’ fordi de alle er, som Frank Zappa sa det så treffende, “Only in it for the money”. Vis meg en stortingspolitiker som står opp mot klimapropagandaen og jeg skal vise deg en politiker som er frosset ut. Makt og prestisje teller mer for den jevne politiker enn regneferdigheter ut over andre klasse i barneskolen og enkel logikk om vindkraft og solkraft når vinden ikke blåser og solen ikke skinner hele tiden, noe du ikke engang trenger å ha gått på skolen for å kunne observere.
Der Plahte og jeg skiller lag er hvorvidt der faktisk finnes noen klimakrise eller ikke. Plahte har adoptert klimanarrativet slik det finnes, ikke først og fremst i det sammensuriet som kalles FNs klimarapport, men i de grovt overforenklede fremstillingene av klimaets tilstand i hovedstrømsmediene. Her er nemlig premissene ikke bare at der finnes en global middeltemperatur som øker, men at den fører til at klimaet jorden over er i endring og at denne er katastrofal, med en rekke følger.
Det er ikke helt enkelt å skjønne hvorvidt Plahte virkelig tror på alle skremslene som klimapropagandaen lanserer. Ifølge klimarapportens resonnement er det utslipp av karbondioksyd som fører til økt global gjennomsnittstemperatur som igjen skal føre til katastrofer om denne går over 1,5 grader i forhold til før-industriell tid.
Dette hviler på en rekke forutsetninger.
Er det før-industrielle nivå av CO2 virkelig klodens optimale CO2-nivå?
Er den før-industrielle globale gjennomsnittstemperatur virkelig klodens optimale gjennomsnittstemperatur?
Forårsaker økt CO2 virkelig den temperaturøkning som er postulert?
Fører en 1,5 graders global temperaturøkning virkelig til alle de katastrofale situasjonene som er postulert i klimanarrativet?
Uten at man dogmatisk hevder disse fire tingene har man intet grunnlag for å snakke om en klimakrise.
Rekonstruksjoner av klodens CO2-nivå viser at det aldri har vært så lite CO2 i atmosfæren som i førindustriell tid omkring 1850. En av grunnene til dette er at havet langsomt absorberer CO2 og omdanner det til faste stoffer som synker til bunnen. Dermed kan man faktisk postulere at mer CO2 i atmosfæren enn det er nå er mer normalt uansett hva det nå fører til.
Rekonstruksjoner av klodens gjennomsnittstemperatur viser at før istidene oppsto har denne vært høyere enn det er idag. De siste par millioner år dominerer istidene og da er temperaturen lavere, mens det i mellomistidene har vært høyere temperaturer. Så klodens førindustrielle gjennomsnittstemperatur kan neppe sies å være optimal. Det normale de siste millioner år er faktisk lavere, men hvem ønsker å leve i en istid?
Sammenhengen mellom økt menneskeskapt CO2 og økt global gjennomsnittstemperatur er postulert, men den er ikke fastlagt. Rekonstruksjonene av disse viser alle mulige kombinasjoner av sam-eksistens. Klimafølsomheten har man ikke funnet noen verdi på i løpet av de siste over 40 år med stadig kraftigere datamaskiner.
1,5 gradersmålet er politisk og ikke begrunnet i vitenskap. Det er et kunstig satt mål, og så har forskere blitt beordret til å finne ut hva som kan skje dersom temperaturen går opp så mye. Undersøker man alle disse tingene som skal bli verre og verre, finner man at nei, det blir de ikke, jfr. Wightstones bok jeg refererte til i forrige artikkel.
Da er spørsmålet simpelthen: Hvorfor har Plahte adoptert klima-alarmistenes argumenter? Hva er grunnen til å stole på FNs klimapanel?
Vi er enige om at kloden er inne i en situasjon hvor menneskene bruker stadig flere ressurser. Står det så ille til som FN vil ha det til?
På noen områder gjør det muligens det. Problemet mitt er at jeg har funnet så mange usannheter i klimarapporten og hos klima-alarmistene at jeg ikke kan stole på noe som helst av det de sier. Ingen ting av det som kommer i avisene biter på meg lenger. Det siste jeg leste var at det “aldri har vært målt så varm oktober før”.
Dette er – rett ut sagt – ren løgn. Denne temperaturen er ikke målt, men beregnet. Grunnlaget for beregningene finnes i endeløse rekker med temperaturer, hvor de fleste verdiene simpelthen er diktet opp i mangel av målestasjoner. Hva man mener med ‘aldri’ aner jeg ikke. Det er vanskelig å se for seg en mer tøvete bruk av ordet. Man har ikke temperaturrekker fra før-industriell tid for den sørlige halvkule. Man har en del temperaturrekker for noen få steder før det. Man rekonstruerer temperatur-rekker ved hjelp av proxy-verdier som uten unntak er gjenstand for fortolkning. Som om ikke det er nok, er temperatur-rekkene forbundet med enorm usikkerhet. Det kunne skrives en hel bok om dette. Så hva betyr ‘aldri’?
Jeg tror ikke på noe som helst som klima-alarmistene kommer med, uansett hva de hevder. De greier til og med å lyve med sannhet, noe jeg beskriver i kap. 50 i boken min.
Jeg tror Plahte kan være enig med meg i at ‘det grønne skiftet’ simpelthen er et sort hull som kun funksjonerer som en fascist-kapitalistisk mekanisme, se kap. 31, 32 og 33 i boken min, for å overføre midler fra statskassen til investorer med politikernes velsignelse. I denne artikkelen, som også er kap. 59 i boken, viser jeg at målene til det grønne skiftet ikke engang er vitenskapelig målbare og aldri kan bli det. Politikernes såkalte klimamål befinner seg kun i teoretiske beregninger uten kontakt med virkeligheten.
Jeg tar Plahte seriøst og tror han er genuint opptatt av klodens tilstand. Men når jeg ser på hans artikkel om at seks av de ni planetariske grensene er brutt, så beklager jeg å si at det tror jeg ikke sånn uten videre på. ‘Climate change’ er en av dem, og det området har jeg altså sett på i detalj og funnet er ren svindel. Det betyr at jeg ikke uten videre tror på hva som hevdes på de andre områdene. Når en slik rapport til dels baserer seg på åpenbar svindel, hva baserer den seg ellers på?
Jeg er klar over at ferskvann er et av de nærmeste målene nå for overtagelse av ekstremkapitalistene, etter at de i her i Norge har fått kontroll over elektrisitetsproduksjonen. Jeg er klar over at ekstremkapitalistene kjøper opp land overalt, til og med i USA og i Ukraina, hvor de får det billig. Det er ekstremkapitalistenes agitasjon vi må kjempe mot. Klimaendringer er bare en del av deres skremselspropaganda. De lyktes med å forlede store deler av verden med pandemitruselen, og de lyktes med å få store deler av Vesten til å demonisere Russland og tro på det korrupte Ukrainas stedfortredende krig for USA. Hvorfor skal jeg tro på forskningsrapporter som er produsert av det samme konglomeratet?
Det finnes ingen klimakrise. Derimot finnes det en rekke natur- og miljøkriser rundt om i verden. Men disse har sannsynligvis ikke den samme appell til profesjonelle politikere som trenger en imaginær og suggererende sak ‘som bare de kan løse’. La oss fjerne klimapropagandaen; bare da kan det tas fatt på de reelle problemene verden har.
Les også:
Jon Sandvik: Vitenskap og profetier.
Erik Plahte: Virkelighetsfjernt klimastandpunkt.
Jon Sandvik: Klimaalarmisme.
Geir Hasnes: Den virkelighetsfjerne klimakrisen.
Erik Plahte: Det virkelighetsfjerne grønne skiftet.
Til Gazas barn
Av Chris Hedges - 9. november 2023
https://steigan.no/2023/11/til-gazas-barn/
Kjære barn.
Det er over midnatt. Jeg flyr hundrevis av kilometer i timen i mørket, tusenvis av fot over Atlanterhavet. Jeg reiser til Egypt. Jeg vil dra til grensen til Gaza ved Rafah. Jeg drar på grunn av deg.
Du har aldri vært i et fly. Du har aldri forlatt Gaza. Du kjenner bare de tettpakkede gatene og smugene. Betonghullene. Du kjenner bare sikkerhetsbarrierene og gjerdene som blir patruljert av soldater som omgir Gaza. Fly er skremmende for deg. Jagerfly. Angrepshelikoptre. Droner. De sirkler over deg. De slipper raketter og bomber. Øredøvende eksplosjoner. Bakken rister. Bygninger faller. De døde. Skrikene. De dempet roper på hjelp fra under ruinene. Det stopper ikke. Natt og dag. Fanget under haugene med knust betong. Lekekameratene dine. Skolekameratene dine. Dine naboer. Borte på sekunder. Du ser de krittaktige ansiktene og de slappe kroppene når de graves ut. Jeg er en reporter. Det er min jobb å se dette. Du er et barn. Du bør aldri se dette.
Stanken av død. Råtnende lik under knust betong. Du holder pusten. Du dekker til munnen med klut. Du går raskere. Nabolaget ditt har blitt en kirkegård. Alt som var kjent er borte. Du stirrer forundret. Du lurer på hvor du er.
Du er redd. Eksplosjon etter eksplosjon. Du gråter. Du klamrer deg til din mor eller far. Du dekker for ørene. Du ser det hvite lyset fra missilet og venter på eksplosjonen. Hvorfor dreper de barn? Hva gjorde du? Hvorfor kan ingen beskytte deg? Vil du bli såret? Vil du miste et ben eller en arm? Vil du bli blind eller sitte i rullestol? Hvorfor ble du født? Var det for noe godt? Eller var det for dette? Blir du voksen? Blir du glad? Hvordan vil det være uten vennene dine? Hvem skal dø neste gang? Moren din? Din far? Dine brødre og søstre? Noen du kjenner vil bli skadet. Snart. Noen du kjenner vil dø. Snart.
Om natten ligger du i mørket på det kalde sementgulvet. Telefonene er kuttet. Internett er av. Du vet ikke hva som skjer. Det er lysglimt. Det er bølger av hjernerystelse. Det er skrik. Det stopper ikke.
Når faren eller moren din jakter på mat eller vann venter du. Den forferdelige følelsen i magen. Kommer de tilbake? Vil du se dem igjen? Blir ditt lille hjem neste gang? Vil bombene finne deg? Er dette dine siste øyeblikk på jorden?
Du drikker salt, skittent vann. Det gjør deg veldig syk. Magen din gjør vondt. Du er sulten. Bakeriene er ødelagt. Det er ikke brød. Du spiser ett måltid om dagen. Pasta. En agurk. Snart vil dette virke som en fest.
Du spiller ikke med fotballen din laget av filler. Du flyr ikke dragen din laget av gamle aviser.
Du har sett utenlandske journalister. Vi bruker flak-jakker med ordet PRESS skrevet på. Vi har hjelmer. Vi har kameraer. Vi kjører jeeper. Vi dukker opp etter en bombing eller en skyting. Vi sitter lenge over kaffen og snakker med de voksne. Så forsvinner vi. Vi intervjuer vanligvis ikke barn. Men jeg har gjort intervjuer når grupper av dere stimlet rundt oss. Ler. Peker. Ber oss ta bildet av deg.
Jeg har blitt bombet av jetfly i Gaza. Jeg har blitt bombet i andre kriger, kriger som skjedde før du ble født. Jeg var også veldig, veldig redd. Jeg har fortsatt drømmer om det. Når jeg ser bildene av Gaza kommer disse krigene tilbake til meg med kraften av torden og lyn. Jeg tenker på deg.
Alle vi som har vært i krig hater krig mest av alt på grunn av hva den gjør med barn.
Jeg prøvde å fortelle historien din. Jeg prøvde å fortelle verden at når man er grusom mot mennesker, uke etter uke, måned etter måned, år etter år, tiår etter tiår, når man nekter folk frihet og verdighet, når man ydmyker og fanger dem i et friluftsfengsel, når man dreper dem som om de var beist, blir de veldig sinte. De gjør mot andre det som ble gjort mot dem. Jeg fortalte det om og om igjen. Jeg fortalte det i syv år. Få lyttet. Og nå dette.
Det er veldig modige palestinske journalister. 39 av dem har blitt drept siden denne bombingen startet. De er helter. Det samme er legene og sykepleierne på sykehusene dine. Det samme er FN-arbeiderne. 89 av dem er døde. Det samme er ambulansesjåførene og legene. Det samme er redningsmennene som løfter opp betongplatene med hendene. Det samme er mødrene og fedrene som skjermer deg fra bombene.
Men vi er ikke der. Ikke denne gangen. Vi kan ikke komme inn. Vi er låst ute.
Reportere fra hele verden skal til grenseovergangen ved Rafah. Vi drar fordi vi ikke kan se dette slaktet og ikke gjøre noe. Vi drar fordi hundrevis av mennesker dør om dagen, inkludert 160 barn. Vi drar fordi dette folkemordet må stoppe. Vi drar fordi vi har barn. Som deg. Dyrebar. Uskyldig. Elsket. Vi drar fordi vi vil at du skal leve.
Jeg håper vi møtes en dag. Du blir voksen. Jeg vil være en gammel mann, selv om jeg allerede er veldig gammel for deg. I min drøm for deg vil jeg finne deg fri og trygg og lykkelig. Ingen vil prøve å drepe deg. Du vil fly i fly fylt med mennesker, ikke bomber. Du vil ikke bli fanget i en konsentrasjonsleir. Du vil se verden. Du vil vokse opp og få barn. Du vil bli gammel. Du vil huske denne lidelsen, men du vil vite at det betyr at du må hjelpe andre som lider. Dette er mitt håp. Min bønn.
Vi har sviktet deg. Dette er den forferdelige skyldfølelsen vi bærer på. Vi prøvde. Men vi prøvde ikke hardt nok. Vi skal til Rafah. Mange av oss. Reportere. Vi vil stå utenfor grensen til Gaza i protest. Vi skal skrive og filme. Dette er hva vi gjør. Det er ikke mye. Men det er noe. Vi vil fortelle historien din igjen.
Kanskje vil det være nok til å tjene retten til å be om tilgivelse fra deg.
Dette brevet fra Chris Hedges ble publisert på Sheerpost: