Nyhetsbrev steigan.no 09.11.2022
Er den tredje verdenskrigen allerede i gang? Og i så fall hva dreier den seg om?
Algerie har søkt om medlemskap i BRICS – flere land har stilt seg i køen
Xi Jinpings historiske reise til Riyadh
Tanker om sosialismen – den kapitalistiske organisasjonen vender seg til sin motsetning
Vi primes for det optimale transhumanistiske helvete
Uniper setter ny tysk rekord i underskudd
«Dette er kode RØD for menneskeheten» – del 2
Er den tredje verdenskrigen allerede i gang? Og i så fall hva dreier den seg om?
Av Pål Steigan - 9. november 2022
https://steigan.no/2022/11/er-den-tredje-verdenskrigen-allerede-i-gang-og-i-sa-fall-hva-dreier-den-seg-om/
«How will we know when it’s World War III?» spurte Washington Post i april i år. Pave Frans sa 31. august at «vi lever allerede i den tredje verdenskrigen», i følge Vaticannews.va.
Det finnes ikke noe tydelig kriterium som kan gi noe entydig svar på spørsmålet fra WaPo. Fra noen synsvinkler går det an å gi paven rett. Ettertida, hva den nå måtte bli, vil gi oss svar på dette.
Og kriger endrer gjerne navn i ettertida. Den krigen som startet i 1618 og som til slutt skulle komme til å legge store områder i Sentral-Europa øde da den ble avsluttet i 1648, het naturligvis ikke Trettiårskrigen da den startet. Ikke var det én krig heller, men en serie kriger som grep inn i hverandre.
Den krigen vi kaller første verdenskrig begynte som Serbiakampanjen og ble gjerne av britene kalt The Great War. Og det skulle bli den mest forferdelige krigen til da. Men den var jo strengt tatt ikke en verdenskrig. Det var en europeisk storkrig der USA ikke gikk inn før i april 1917.
Og det vi kaller andre verdenskrig begynte kanskje egentlig med Japans invasjon av Manchuria i 1931. Eller kanskje vil man se den som en fortsettelseskrig etter den første verdenskrigen, siden det var de gjenværende konfliktene etter den krigen som ble videreført fra 1939. Men den krigen var langt på vei en virkelig verdenskrig og den førte til opp mot 80 millioner drepte.
Den nye trettiårskrigen
På samme måte kan vi se at den krigen som nå raser i Ukraina er en av mange kriger etter Sovjetunionens sammenbrudd som til sammen danner et mønster, en ny trettiårskrig. Disse krigene har handlet om at vestmaktene, og særlig USA, har ført krig for å gjenoppdele verden.
Dersom et rike bryter sammen eller mister kontrollen over noen områder vil rivalene konkurrere om å fylle tomrommet. Imperialismen følger det prinsippet som Aristoteles i sin fysikk kalte horror vacui – redselen for det tomme rom.
I imperialismens tid har det hele tida vært en kamp mellom ulike stormakter. Kampen har dreid seg om markeder, tilgang til billig arbeidskraft, råvarer, energi, transportruter og militær kontroll. Og de imperialistiske landa deler opp verden seg i mellom etter styrkeforhold. Men de imperialistiske maktene utvikler seg ujamnt. England rådde en gang over hele verden, men ble tatt igjen og forbigått av USA, og på enkelte områder også av Tyskland. Denne ubalansen som da oppstår skaper grunnlag for en nyoppdeling av verden utfra det nye styrkeforholdet. Til sjuende og sist er krig den måten imperialismen bruker for å avgjøre hvordan denne nyoppdelinga skal bli.
Les: Syriakrigen og redselen for det tomme rom
I 1991 opphørte Sovjetunionen å eksistere og snart var også østblokka en saga blott. Og dermed var balansen brutt, den som hadde opprettholdt den gamle orden. Og nå lå et enormt område klart for nyoppdeling. Det svekkede Russland klarte knapt å ta vare på eget territorium, og slett ikke det området som i sin tid var kontrollert av Sovjetunionen. Aldri noen gang tidligere har et så svært område ligget åpent for omfordeling. Det var resultetet av to forferdelige kriger som var kommet i spill igjen. Det kunne ikke føre til noe annet enn krig.
(Les: Krig i vår tid.)
Dette la grunnlaget for USAs Eurasiastrategi, som dreide seg om å sikre kontrollen over den veldige eurasiske kontinentet. Det er denne kampen for nyoppdeling til fordel for i første rekke USA, som har ligget til grunn for de fleste krigene siden 1990: Somalia, Irak-krigene, Balkan-krigene, Libya, Ukraina, Syria.
USA har vært aktivt i spiss hele veien, og kampen for å utvide NATO østover og drive regimeskifter i form av såkalte ”fargerevolusjoner” har vært deler av denne kampen. Kuppet i Kiev i februar 2014, omdanninga av Ukraina til amerikansk koloni med nazistiske innslag og krigen i Donbass hører også med i dette bildet. Denne krigen gikk inn i en ny fase med Russlands invasjon i landet 24. februar 2022. Denne krigen stanser ikke før Russland er erobret og partert, eller har satt en stopper for USAs offensiv.
De facto krig mellom NATO og Russland
Det vestlige propagandamaskineriet har lykkes i å selge krigen i Ukraina som Ukrainas «frihetskrig» mot «det imperialistiske Russland», også til tidligere antiimperialister og NATO-motstandere. Men det kan ikke skjule det faktum at de som virkelig fører denne krigen med Ukraina som kanonføde er det imperialistiske NATO med USA i spissen. Russland er utvilsomt imperialistisk, men målt mot den vestlige alliansen av imperialistiske makter, er den russiske imperialismen en spurv i tranedans.
Les: Er Russland imperialistisk?
Alle, unntatt svært naive og godtroende folk, skjønner at det ikke er Zelensky som leder denne krigen. Han er bare den skuespilleren som er valgt til å fylle rollen som Ukrainas president. De som utvilsomt trekker i de viktige trådene er Pentagon, US State Department og den britiske militære ledelsen.
Rundt seg har de samlet alliansen av «de villige» og totalt dreier det seg om kanskje 50 land som har bidratt med våpen, penger og militært personell. En omfattende oversikt finnes her.
Denne krigen er mer verdenskrig allerede enn den første verdenskrigen var i for eksempel 1915.
Flertallet av verden støtter ikke Vestens krig
NATO gir inntrykk av at de har hele verden bak seg i krigen mot Russland. Det har de ikke. Flertallet av verdens land og land med flertallet av verdens innbyggere stiller seg utenfor krigen og nekter å bli med i en antirussisk allianse.
Russland er de facto alliert med Kina og Iran og har et nesten alliansepreget forhold til India. Det betyr at verdens to mest folkerike land ikke er krigsdeltakere, men utgjør bakland for Russland, økonomisk, politisk og militært. I tillegg er Russland tett alliert med Shanghaigruppa og BRICS.
En krig om verdens framtid
Både Ukraina og Russland ser på denne krigen som eksistensiell krig, en krig om å overleve. Og det er ikke vanskelig å forstå. At det er slik for Ukraina, er opplagt. Men at det også gjelder Russland, er det heller ingen tvil om. Vesten ønsker å knekke Russlands rygg for så å partere og plyndre landet.
Les: Washingtons plan for å bryte opp Russland
Men dette er også en skjebnesvanger krig for USA. Taper USA denne krigen, vil USAs rolle som supermakt gå tapt, dets hegemoni vil bryte sammen, og kanskje USA sjøl vil gå i oppløsning når hyperinflasjonen raserer økonomien og dollaren mister sin verdi.
Dette bringer oss fram til hva krigen handler om.
Vi lever i bruddlinja mellom den unipolare verdenen med USA som hegemon og overherre og en mulig framtidig multipolar verden der mange store og små makter finner sine rom uten noen tydelig hegemon. Det er dette både Tyrkia, India og Saudi-Arabia ser. Derfor søker de mot BRICS og nekter å være redskaper for USA og Vesten.
For USA handler heller ikke krigen om Ukraina. Den handler om å overleve, og derfor handler den til sjuende og sist om den store konfrontasjonen med Kina. Krigen mot Russland er viktig for Washington, men det stabene der planlegger for er den gigantenes krig, USA mot Kina.
RAND Corporation som ble ble grunnlagt av Douglas Aircraft Company for å gi råd til USAs militære styrker, publiserte i 2016 en rapport som har tittelen War with China – Thinking Through the Unthinkable.
Rapporten går ikke så langt som til å anbefale krig, men den sier at USA har et tidsvindu åpent fram til 2025. Etter den tid vil USAs eventuelle tap øke og Kinas minske.
Les: USA samler allierte til mulig krig mot Kina
Hva ettertida vil kalle den krigen vi er midt oppe i, får ettertida ta seg av, i den grad det finnes noen til å diskutere dette. Det vi som lever nå må konsentrere oss om er å føre kamp mot krigen. I Norge har dessverre høyre, venstre og sentrum sluttet seg sammen om å være de nyttigste idiotene i klassen. Det lover ikke godt for vår egen framtid.
Algerie har søkt om medlemskap i BRICS – flere land har stilt seg i køen
Av red. PSt - 9. november 2022
https://steigan.no/2022/11/algerie-har-sokt-om-medlemskap-i-brics-flere-land-har-stilt-seg-i-koen/
Den algeriske avisa Al-Shorouk rapporterer at det nordafrikanske landet offisielt har søkt om å bli medlem av BRICS-gruppen (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika). Ifølge landets spesialutsending for internasjonalt samarbeid, Leila Zarrougi, har Algerie sendt inn en formell forespørsel om å bli medlem av BRICS.
Dette skriver Ahmed Adel, som er forsker i geopolitikk og politisk økonomi. Han er basert i Kairo og skriver for Infobrics.
Algerias president Abdelmadjid Tebboune uttalte i august at landet hans var klar til å slutte seg til BRICS, og pekte på at nesten alle betingelser var på plass. Seinere sa den russiske ambassadøren til Algerie, Valerian Shuvaev, at Russland ikke hadde noe imot at Algerie slutter seg til BRICS.
Kinas utenriksminister Wang Yi sa i september at Algerie er et «stort utviklingsland og en representant for fremvoksende økonomier». Wi la til at Kina «er klar til å samarbeide med Algerie for å spille en konstruktiv rolle i å oppnå global fred og utvikling.»
Det nordafrikanske landet har lett etter nye økonomiske og politiske allianser for å erstatte sin assosiasjonsavtale fra 2005 med EU, som det anser som et «mislykket veddemål.»
Den 7. september understreket den algeriske utenriksministeren Ramtane Lamamra at landet hans ønsker å slutte seg til BRICS siden det representerer en «økonomisk og politisk makt». Han sa også at potensielt medlemskap kan «skje raskt» og understreket at Algerie «søker å øke sin nasjonalinntekt på en måte som gjør det mulig å bli med i BRICS-gruppen,» og bemerket at landet jobber for å nå dette målet.
Ideen om å innlemme nye medlemmer til BRICS har blitt reist av Beijing siden mai. Kineserne tror at ekspansjon vil bidra til å øke gruppas innflytelse, samt demonstrere dens inkluderende og åpne natur. Utenom Algerie har flere land, som Egypt, Tyrkia, Saudi-Arabia, Argentina og Iran, uttrykt vilje til å bli med eller har allerede sendt inn formelle søknader.
Minst et dusin land ønsker å bli med i BRICS
Russlands utenriksminister Sergej Lavrov sa 8. november 2022 at minst et dusin land er interessert i å slutte seg til den fremvoksende økonomiblokken BRICS. Dette skriver det tyrkiske Anadolu Agency.
«Interessen for denne globale sammenslutninga er veldig, veldig høy og fortsetter å vokse. Det er ikke bare Algerie, Argentina og Iran. Faktisk er det mer enn et dusin slike land,» sa ministeren på en pressekonferanse i Moskva, etter en møte med sin indiske kollega Subrahmanyam Jaishankar.
For tida jobber BRICS-landene – Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika – på formelle kriterier for å gå inn i blokken, la Lavrov til.
«Siden søknadene allerede sendes inn offisielt, forventer vi selvfølgelig at det ikke vil ta for lang tid å utarbeide kriteriene og prinsippene for å ta opp nye medlemmer til BRICS,» sa han og la merke til at det først er nødvendig å forstå hvordan blokken vil utvikle seg videre i en potensielt utvidet form.
Lavrov berømmet samarbeidet mellom Russland og India, og sa at det bilaterale handelsvolumet snart vil nå 30 milliarder dollar. Han informerte også om at Russland og India fortsetter diskusjoner om felles produksjon av avanserte våpen, og at landene lykkes med å utvikle samarbeid innen atomenergi og utforskning av verdensrommet.
I tilleg til Algerie har Iran og Argentina søkt om BRICS-medlemskap, mens en rekke nasjoner inkludert Egypt, Indonesia, Kasakhstan, Kenya, Mexico, Nigeria, UAE, Saudi-Arabia, Senegal, Thailand og Tyrkia er i tett dialog med BRICS.
BRICS med ny reservevaluta
Under BRICS-toppmøtet i juli 2022 kunngjorde Russlands president Vladimir Putin at BRICS planlegger å utstede en «ny global reservevaluta.» «Spørsmålet om å opprette den internasjonale reservevalutaen basert på kurven av valutaer til våre land er under vurdering,» sa Putin den gang. «Vi er klare til å jobbe åpent med alle rettferdige partnere,» la han til. I tillegg vurderer Tyrkia, Egypt og Saudi-Arabia å bli med i BRICS-gruppen. Analytikere mener at BRICS-tiltakene for å opprette en reservevaluta er et forsøk på å undergrave den amerikanske dollaren og IMFs SDR.
Les: Saudi Arabia interested in joining BRICS group, South Africa president says
The Rise of BRICS: The economic giant that is taking on the West
Xi Jinpings historiske reise til Riyadh
Av Bhadrakumar - 9. november 2022
https://steigan.no/2022/11/xi-jinpings-historiske-reise-til-riyadh/
Rapporten om at Kinas president Xi Jinping planlegger sin første utenlandsreise etter partikongressen og det kan bli til Saudi-Arabia drypper av enorm symbolikk. Ifølge Wall Street Journal vil besøket sannsynligvis finne sted tidlig i desember og hektiske forberedelser er i gang.
Av M. K. Bhadrakumar.
Avisa siterte folk som er kjent med forberedelsene til at den kinesiske lederens «velkomst som sannsynligvis vil likne» besøket til Donald Trump i 2017 i sin pomp og prakt.
Forutsigbart nok vil brennpunktet for besøket være den fremtidige banen til den kinesisk-saudiarabiske olje-«alliansen» – eller snarere opprettelsen av en oljeallianse som kan sammenlignes med det russisk-saudiarabiske rammeverket til OPEC Plus. Når det er sagt, er det mye mer geopolitisk drama ved det kommende besøket til Xi i de skiftende linjeføringene i den vestasiatiske regionen, og faktisk kan besøket få vidtrekkende innvirkning på verdensordenen.
Poenget er at både Kina og Saudi-Arabia er store regionale makter, og enhver matrise som involverer dem bilateralt vil ha stor betydning for internasjonal politikk. Wall Street Journal sa:
«Beijing og Riyadh søker å utdype båndene og fremme en visjon om en multipolar verden der USA ikke lenger dominerer den globale orden.»
Ingen tvil om at krigen i Ukraina gir et umiddelbart bakteppe. Det kommer til å bli ekstremt vanskelig for USA å komme seg ut av krigen på kort sikt uten å lide et stort tap av ansikt som svekker landets troverdighet som supermakt, undergraver dets transatlantiske lederskap og til og med risikere framtida til det vestlige alliansesystemet som sådan.
Både Kina og Saudi-Arabia vil ha trukket konklusjonen om at konsensusen i USA om krigen i Ukraina kanskje ikke vil overleve den voldsomme stammekrigen blant den amerikanske politiske eliten som garantert vil bryte ut så snart mellomvalget i dag er over. Hvis republikanerne får kontroll over Representantenes hus, vil de fortsette med å forberede riksrett mot president Biden.
En undersøkelse i The Guardian hadde tittelen Dette er forhold som er modne for politisk vold: hvor nær er USA borgerkrig? Derfor ser både Kina og Saudi-Arabia at USAs tilbakegang vil skyte fart i den vestasiatiske regionen.
En viktig diskusjon under Xis besøk i Saudi-Arabia vil være sistnevntes utenrikspolitiske strategi «Look East», som forutså USAs tilbakegang i midten av det siste tiåret. Xis besøk i Saudi-Arabia i 2016 var en vannskille.
Uten tvil har Beijing fulgt nøye med på forverringen av forholdet mellom USA og Saudi-Arabia siden den gang. Og det kan ikke ha gått Beijing hus forbi at saudier i det siste har planlagt energisamarbeid med Kina midt i kronprins Mohammed bin Salmans spente forhold til Biden.
Det sikreste signalet var det virtuelle møtet 21. oktober mellom prins Abdulaziz bin Salman bin Abdulaziz, Saudi-Arabias energiminister og Zhang Jianhua, Kinas nasjonale energiadministrator, en seniorpolitiker (som var medlem av den 19. sentrale disiplinkommisjonen til det kinesiske kommunistpartiet). Møtet fant sted midt i en djup krise i forholdet mellom USA og Saudi der den amerikanske eliten truet med å innføre sanksjoner mot Riyadh.
Ikke overraskende var oljemarkedet et av hovedspørsmålene som ble diskutert mellom de kinesiske og saudiske statsrådene. Ifølge den saudiske uttalelsen etter møtet bekreftet ministrene sin vilje til å samarbeide for å støtte stabiliteten i det internasjonale oljemarkedet og understreket behovet for «langsiktig og pålitelig oljeforsyning for å stabilisere det globale markedet som tåler ulike usikkerhetsmomenter grunnet komplekse og foranderlige internasjonale situasjoner.» Er ikke dette mer eller mindre det OPEC Plus (den russisk-saudiarabisk oljealliansen) fortsetter å si?
I mellomtida diskuterte de to ministrene også samarbeid og felles investeringer i land som Kina ser på som en del av sin strategiske Belt and Road-visjon og uttalte at de hadde til hensikt å fortsette å implementere en avtale om fredelig bruk av atomenergi (som Washington har motsatt seg.)
Uten tvil var ministermøtet en klar irettesettelse av Washington, designet for å minne Biden-administrasjonen om at Saudi-Arabia har andre viktige energirelasjoner og at Saudis oljepolitikk ikke kommer fra Washington. Det viktigste er at Riyadh søker en balanse i sitt forhold til Beijing og Washington. Bidens tomme snakk om en «kamp mellom autokrati og demokrati» vil plage Saudi-Arabia, men Kina har ingen ideologisk agenda.
Bemerkelsesverdig nok ble de saudiske og kinesiske ministrene enige om å utdype samarbeidet i energiforsyningskjeden gjennom å etablere et «regionalt knutepunkt» for kinesiske produsenter i kongeriket for å dra nytte av Saudi-Arabias tilgang til tre kontinenter.
Poenget er at saudiarabiske politiske og forretningsmessige eliter i økende grad oppfatter Kina som en supermakt og forventer et globalt engasjement som kan likne hvordan både Kina og Russland engasjerer seg i verden. Saudierne er overbevist om at deres «omfattende strategiske partnerskap» (2016) med Kina vil styrke kongedømmets økende geopolitiske betydning midt under Russlands krig i Ukraina, og at det understreker at Riyadh har flere valg nå og vil søke å styrke balanse ytterligere.
Saudi-Arabia har også stadig tettere bånd med Russland. Med ett bein inne i SCO-teltet (etter å ha fått observatørstatus), søker det nå om BRICS-medlemskap . Dette er komplementære trekk, men BRICS-formatet jobber også med et alternativt valutasystem, som tiltrekker Riyadh.
Tilfeldighet eller ikke, Algerie og Iran, to andre ledende oljeproduserende land som holder nære bånd med Russland, har også søkt BRICS-medlemskap av samme grunn. Selve det faktum at Saudi-Arabia slutter seg til dem og er villig til å omgå vestlige institusjoner og redusere risikoen ved samhandling med dem, og i stedet utforsker parallelle måter å gjennomføre finansielle, økonomiske og handelsforbindelser uten å stole på USA eller EU-kontrollerte instrumenter, sender et stort budskap til det internasjonale systemet.
Paradokset er at den saudiske innsatsen for å styrke strategisk autonomi vil forbli skjør så lenge petrodollaren knytter den til det vestlige banksystemet. Derfor har Saudi-Arabia en stor avgjørelse å ta med hensyn til den fortsatte relevansen av dets 1971-forpliktelse som fastsetter den amerikanske dollaren som «verdensvalutaen» (erstatter gull) og å kun bruke dollar for handel med olje. Denne avtalen har gjort det mulig for samtlige etterfølgende amerikanske administrasjoner gjennom det siste halve århundret å trykke papirvaluta som de måtte ønske, hvitvaske pengene – og til slutt å gjøre dollaren til et våpen og sitt mest potente instrument for å påtvinge verden USAs hegemoni.
I sin rapport om Xis kommende besøk i Saudi-Arabia, la The Wall Street Journal til at «den strategiske rekalibreringen av Saudi-Arabias utenrikspolitikk er større enn den nylige konflikten med Biden-administrasjonen over oljeproduksjon … Nylig har deres (Kina-Saudi) frieri intensivert med diskusjoner om å selge en eierandel i Saudi Aramco, inkludert yuan-denominerte futureskontrakter i Aramcos prismodell, og muligens prising av noe saudisk oljesalg til Kina i yuan.»
Tradisjonelt pleide ting å bevege seg i et glasialt tempo i takt med Saudi-politiske endringer. Men kronprins Salman har det travelt med å justere det saudiske kompasset og kan ta vanskelige avgjørelser, noe opprettelsen av OPEC Plus i allianse med Russland vitner om. Derfor er sannsynligheten for at Saudi-Arabia endrer kurs for å gjøre deler av sin prising i oljesalg i yuan-valuta nå sterkere enn noen gang.
Hvis ting virkelig beveger seg i en slik retning, kan det være sikkert at et tektonisk skifte finner sted – en stor geostrategisk rekalibrering – og Xis besøk vil bli en begivenhet av historisk betydning.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Merkel måtte velge mellom flyktningmillionen eller krig med Russland i 2015 – derfor «Wir schaffen das»
Av Ove Bengt Berg - 9. november 2022
https://steigan.no/2022/11/merkel-matte-velge-mellom-flyktningmillionen-eller-krig-med-russland-i-2015-derfor-wir-schaffen-das/
Kansler Angela Merkel sa ikke ja til flyktningene av humanitære grunner, men fordi hun av Erdogan fikk valget mellom krig mot Russland for Tyrkia i Syria, eller å ta imot flyktningene han hadde så mange av. Og da valgte hun flyktningene i stedet for krigen, sa Cecilie Hellestveit på et offentlig møte i Oslo 5. november.
Av Ove Bengt Berg.
Hellestveit fortalte at hun «var med på disse prosessene, relativt tett på». Derfor visste hun bakgrunnen for åpninga av grensene. I ei tid der verdens økonomiske elite i Davos har forklart at det i løpet av fem år fra 2018 var nødvendig å redusere antallet arbeidsplasser i Europa med 75 millioner. Så minst en million flyktninger der få av dem var spesielt kvalifiserte til det europeiske arbeidslivet, virker ikke umiddelbart problemfritt. Det var helt nødvendig av Merkel å si «Wir schaffen das», Det klarer vi.
Holde info tilbake skaper mistillit
Hellestveit brukte hemmeligholdet av begrunnelsen for flyktning-mottaket som eksempel på det som skaper avstand og mistillit mellom folk og myndigheter. Hellestveit mener problemstillinga burde vært lagt fram for tyskerne. Som: «Vil dere ha krig med Russland, eller skal vi heller ta imot en million flyktninger.» I stedet blei det bare «Wir schaffen das». Så begynner folk, som ofte bare kjenner biter av bakgrunnen, å legge sammen 2 + 2, og da får de 22, sa hun. Hemmeligholdet er både udemokratisk og gir opphav til mange andre forklaringer, særlig konspirasjonsteorier, mente hun.
Tyrkia ville krig med Russland, er nå mer avhengig av Russland
Det var etter at Russland gikk inn Syria i 2015 at situasjonen oppstod. Russland ville gå inn for å sikre havnebasen sin i Syria, og gjorde det etter at de regionale maktene sa ja til det. Utenom Tyrkia. Tyskerne som var i Syria med tunge våpen, trakk dem tilbake. Erdogan kunne tenke seg konfrontasjon med Russland i Syria hvis de hadde hele NATO i ryggen. Men verken USA eller Tyskland ville hjelpe Erdogan. De ville ikke risikere krig med Russland. Erdogan tapte med det krigen mot Syria. Da tro han til med det våpenet han hadde. Han hadde mange flyktninger han ikke lenger ville betale for, og så sendte han dem til Tyskland.
Utviklinga etterpå har ført til at Russland i praksis er premissleverandør for Erdogans politikk. Russland har et tak på Erdogan.
Tysklands mål: Gjøre russisk budsjett avhengig av Europa
Hellestveit fortalte ellers at Tysklands politikk overfor Russland var å «eie det russisk budsjettet». Ved å sørge for at all russisk gass gikk til Europa for å «knytte Russland til masta.» Det kan forklare Nord Stream 2. Den politiske strategien, som også USA var imot på grunn av sine egne eksportbehov for olje og flytende gass, lyktes altså ikke.
Det var på et møte arrangert av Stopp NATO i Oslo 5. november at hun sa dette. Møtets tittel var NATOs rolle og fredsarbeid i lys av Ukrainakrigen. Hellestveit fortalte mye viktig som flere burde hørt, og hun har også skrivi ei svært lesverdig bok, Dårlig nytt fra Østfronten. Både fra innlegget hennes og andre innlegg kommer det mer av her på Politikus. Følg med, tegn deg på å få alle nye innlegg på eposten.
Denne artikkelen ble først publisert av Politikus.
Tanker om sosialismen – den kapitalistiske organisasjonen vender seg til sin motsetning
Av Tollef Hovig - 9. november 2022
https://steigan.no/2022/11/tanker-om-sosialismen-den-kapitalistiske-organisasjonen-vender-seg-til-sin-motsetning/
Dette er del 3 i en serie på 5 artikler om sosialisme. Del 1 tar for seg sosialismens filosofiske grunnlag, del 2 tar for seg en alternativ filosofisk tilnærming, del 3 tar for seg kapitalismens bærende ide, del 4 tar for seg kapitalismens nåværende utviklingstrekk og del 5 om bærende ideer for et framtidig samfunn og politikk for å komme dit.
Av Tollef Hovig.
Opptur – kunstig åndedrett – nedtur
Kapitalismen er en organisasjon bygd på en rask forbedringshastighet av produksjonen. Antallet forbruksgoder eller kapitalvarer i et gitt historisk øyeblikk spiller liten rolle for kapitalismen, det er selve bevegelsen – forbedringer av produksjonen som betyr noe. Forbedringshastigheten kan teoretisk sett måles med det antall gjennomsnittlige timeverk (størknede og levende) som brukes til produksjonen av en gjennomsnittlig vare/tjeneste. Bevegelsen utgjøres av en stadig reduksjon av timeverk, brukt til å produsere samme varemengde, eller noe som er det samme, det samme antall timeverk for å produsere en stadig økende mengde varer. Når forbedringshastigheten avtar og etter hvert blir borte, vil den kapitalistiske organisasjonen vende seg til sin motsetning.
Behovet for industrialisering og kapitalisme
Rundt 1200 vt. var jordbruket ferdig utviklet i datidens Europa. Det var ikke mer land å forsyne seg av. Fram til da hadde velstanden økt og jordbruket bredt seg utover, etter den tid begynte velstanden å avta. Det var mange som ikke fikk plass i datidens jordbruk, med godsherrer og mer eller mindre husmenn. De måtte se seg om etter andre muligheter. Det ble etablert små byer, som var mer eller mindre servicesentre for gårdene. Fra områder ut mot havet, begynte man å utvikle sjøhandel. Varetransporten over St. Gothard, dvs. mellom Nord- og Sør-Europa, var i året 1400 ca. 1250 tonn tilsvarende et godstog eller to, så handel med transport over land var ikke mye å satse på. Først økte handelen rundt Middelhavet, men etter hvert som båtene og navigasjonskunnskapene ble bedre søkte man ut i Atlanterhavet, både sørover og nordover. Da kom vesteuropeiske land med i handelen. Spania starter sin sølvutvinning i Latin-Amerika på 1500-talle, det nederlandske (VOC) og det engelske (EIC) Østindiske Kompaniet, starter sin handel med østlige land rett etter år 1600. Det nederlandske selskapet utviklet seg til å bli det største, fra år 1602 til år 1796 sendte de 4785 skip østover, mens det engelske selskapet sendte 2690 skip. Portugal startet handel med Brasil, Spania med stadig større områder i Latin-Amerika, Frankrike og England med Nord-Amerika osv. I 1555 ble Muscovy Company dannet i England. Det interessante med det, er at det mest sannsynlig var verdens første aksjeselskap. Etter hvert ble overfall og piratvirksomhet en lukrativ geskjeft. Dette ble kostbart for handelsselskapene og i kombinasjon med lavere priser for varene, begynte tilbakegangen for denne virksomheten fra 1730. Denne handelen førte til at det samlet seg opp mye kapital på private hender i Nordvest-Europa. Etter hvert som fortjenestene i handelen avtok, begynte denne private kapitalen å se seg om etter andre måter de kunne tjene penger på, uten å arbeide for dem. Behovet for industrialisering og kapitalisme ble skapt av sjøhandelen.
Det at behovet i Vest-Europa ble skapt av privat kapital på flere hender, kom til å prege måten kapitalismen i vest ble organisert på, som privatkapitalisme. I Øst-Europa var det ingen hav å drive handel på, der var det ingen stor handelskapital. Det som var av ledig jordbrukskapital, dvs. ikke bundet i selve jorden, var ikke mye å starte industrialisering og kapitalisme. I Øst-Europa var de derfor nødt til å starte industrialiseringen med statskapitalisme. Begge steder sto de overfor å skape industrialisering og vareøkonomi, men teoriene rundt disse to måtene å skape vareøkonomien på, ble fordreid til å handle om to diametralt motsatte systemer.
Den kapitalistiske organisasjonen
Som vi har sett var poenget for handelsmennene å tjene penger uten å arbeide for dem. Den private eiendomsretten til kapitalen fungerte som en omfordelingsmaskin. Arbeiderne fikk betalt det de trengte for å reprodusere seg selv, overskuddet ut over det tilfalt kapitaleierne. Kapitaleierne kunne bruke sin andel enten til luksusforbruk, eller til å øke sin kapital og utvide produksjonen. Det meste av kapitalen gikk til å utvide kapitalen og produksjonen, fordi forbedringshastigheten i produksjonen gjorde at det stadig var mer fortjeneste å hente på den måten.
Hvorfor fungerte det sånn? Det går en streng av folk fra Aristoteles opp til vår tid, som har sett at en vare egentlig har to verdier i seg. Den ene formen for verdi skapes i produksjonen og består av hvor mye arbeid som er nedlagt i en vare, eller som vi vil si i dag, hvor store kostnader som medgår til produksjonen av en vare (eller tjeneste). La oss kalle denne verdien for varens bytteverdi. Den andre verdien dannes på kjøperens hånd, og består av hvor sterkt behov kjøperen har for varen. La oss kalle denne verdien for varens bruksverdi. En vare eller tjenestes verdi vil dannes av en kombinasjon av disse to verdiene. Bytteverdien har bare en form, men bruksverdien kan ta mange former. Det som er viktig for oss her, er at ny fortjeneste bare oppstår gjennom bytteverdien. Bruksverdien dreier seg om kjøp av en vare, som allerede er produsert, eller avtalt produsert. Her må derfor den enes fortjeneste være den andres tap, det er bare snakk om en omfordeling av allerede produserte verdier. Den kapitalistiske organisasjonen er, når det gjelder bytteverdien, opprettet rundt at en vare har en gjennomsnittlig verdi i et markedsområde. Det betyr at de som ligger med et kostnadsnivå under gjennomsnittet tjener gode penger, mens de som ligger med et kostnadsnivå over gjennomsnittet tjener lite penger, eller til og med går med tap. Disse må forbedre seg, hvis de ikke skal skvises ut og gå konkurs, dersom prisnivået ligger rundt gjennomsnittet. Det er kjøpernes press på produsentene/selgerne som avgjør hvor langt etter gjennomsnittet prisene ligger. Kjøpernes pressmiddel er konkurransen på markedet mellom de ulike produsentene/selgerne. I en situasjon med høy forbedringshastighet vil alltid prisene henge en god del etter gjennomsnittet, og det vil være mye penger å tjene for produsentene. Ved avtagende eller stillestående forbedringshastighet vil prisene fort kunne presses under gjennomsnittet, slik at det bare er produsentene med de laveste kostnader som kan klare seg.
Det vi skal merke oss, er at verdien av kapitalen grunnleggende sett er en bruksverdi. Det vil si at kapitalens verdi grunnleggende sett, er avhengig av størrelsen på fortjenesten den skaper. Ved høy forbedringshastighet og god fortjeneste, vil kapitalen bli stadig større og mer verdt. Både fordi man samler opp mer kapital gjennom fortjenesten, og fordi den holder seg godt i verdi gjennom at den fortsatt tjener godt med penger. Vi trenger ikke se lenger enn til industriruiner i Detroit eller i Øst-Europa, for å se hvordan man verdsetter kapital som går med tap – ruin.
Forbedringshastigheten og kapitalverdien utgjør hjertet i den kapitalistiske organisasjonen.
For å få dette hjertet til å slå, er det bygget en nødvendig organisasjon rundt det. Markedsområder, i starten nasjonale, senere globale. Transport, kommunikasjon og alt som skal til for å få markedsområder til å fungere. Penge- og kredittorganisasjon rundt en sentralbank, en stat til å drive sentralbanken og regulere markedene mm., men denne organisasjonen rundt er ikke tema i denne artikkelen.
Prosessene i samfunnet
Som nevnt i forrige artikkel må samfunnet sees på som et kompleks av prosesser. Organisasjonen kan også sees som prosesser. De forskjellige prosessenes utvikling påvirker hverandres utvikling gjensidig. En måte å sammenfatte prosessenes utvikling er å se på utviklingen av sysselsetting og BNP i USA og Storbritannia. Vi vil se at en samlet vareøkonomi, med alt fra utvinning av råvarer, produksjon, transport og salg har falt fra rundt 60% av BNP i 1970 til rundt 35% i 2019. Betydelig mindre enn andelen av sysselsettingen som går til kapitalforvaltning. Den ligger rundt 40-45%. Private tjenester og offentlig administrasjon, som utgjør resten, har steget noe i USA og falt litt i Storbritannia, og ligger litt over eller under 20%. Det interessante med denne utviklingen er at det er i vareøkonomien de store forbedringene av produksjonen har kommet under kapitalismen. Hvis vi tenker oss at forbedringshastigheten i denne sektoren hadde vært konstant, ville forbedringshastighetens betydning for samfunnet som helhet falt i takt med dens minskede andel, nesten halvert.
Kilde: Labor Force Survey/National Bureau of Economic Research
Dersom vi ser på EU siden det ble opprettet er utviklingen langsommere, fordi det stadig har kommet til nye land med høy jordbruksbefolkning. Gamle EU 15 hadde en industriandel på 18% og 14% og jordbruksandel på 2% og 1%
Kilde: Eurostat
En ting er at forbedringshastigheten svekkes fordi vareøkonomiens andel i samfunnet reduseres, men det er flere prosesser som trekker i samme retning. Etter hvert blir stadig flere bransjer ferdig utviklet, i den forstand at de forbedringene som skapes blir stadig mindre betydningsfulle. For de som er nærmere interessert i dette temaet anbefales Robert J Gordon, The Rise and Fall of American Growth. Kjøpernes fremste middel til å presse prisene nedover er kommunikasjon. Dataalderen har gjort kommunikasjonsteknologien stadig bedre. I sum er faktorene som trekker forbedringshastigheten ned svært sterke, en utvikling som bare vil fortsette. Dessuten er det slik at dess mer man forbedrer i vareøkonomien, dess mindre andel vil vareøkonomien utgjøre. Festen er over.
Et liv etter døden
Allerede på 1970-tallet var forbedringshastigheten blitt så lav, at fortjenestene falt så lavt at de truet kapitalverdiene. Den kapitalismen som av egen kraft kunne gi det arbeidende folket flere varer til samme antall timeverk tok slutt på denne tiden. Det man da gjorde var å endre penge- og kredittsystemet. Før endringen tjente man opp penger slik at man hadde en sikkerhet å tilby banken for å låne penger. Etter endringen fikk man låne penger hvis man hadde et prosjekt man mente ville gi tidens gjennomsnittlige fortjeneste. Dette medførte at finanskapital stadig ble mindre verdt (synkende rente), men kunne økes i mengde. I høyinntektslandene ble det dannet formidable gjeldsberg. Denne økende mengden finanskapital ble investert i produksjonskapital (fabrikker, kontorer, aksjer) og formueskapital (boliger). Denne pengestrømmen til disse kapitalformene førte til større etterspørsel etter dem, og derved til at de steg i verdi. Når denne verdistigningen ble slått sammen med fortjenesten fra drift, ble ikke resultatet så aller verst allikevel. Når renten falt ned mot null (2019) opphørte denne modellen å virke. Man kunne ikke lenger utvide kapitalvolumet, uten å øke kapitalkostnadene. Det man da satt igjen med er stort volum finanskapital til en lav verdi (lav rente), en produksjonskapital med en oppblåst verdi langt over det fortjenesten ga grunnlag for, og tilsvarende med en formueskapital med en verdi langt over det fortjenesten skulle tilsi. Det ble skapt et behov for nedskriving av kapital, slik at den igjen kommer i tråd med fortjenesten fra driften, som nå er langt lavere enn i 1970.
I stedet for en slik nedskriving innledet man en fase som jeg har kalt «kapitalismens alderdom», hvor sentralbankene trykker penger, kombinert med en økende omfordeling fra folket til kapitaleierne. En slik modell må iverksettes politisk, det er ikke opp til kapitaleierne alene. I påvente av at «det grønne skifte» skulle modne slike politiske beslutninger, fikk vi noen år med Covid, som skapte et solid politisk grunnlag for trykking av sentralbankpenger. I ettertid har pengetrykkingen gitt en lenge etterlengtet mulighet for produksjonskapitalen til å sette opp prisene, inflasjonen har skutt i været. Finanskapitalen vil så ha sin del av disse nytrykte pengene, og det gjøres ved at sentralbankene skrur opp styringsrenten. Det fører til en kollaps i omsetningen. Det er om å gjøre for kapitaleierne at denne kollapsen kommer før det arbeidende folket rekker å skaffe seg lønnsøkninger. En slik kollaps vil føre til økende arbeidsløshet, og følgelig vil det bli vanskeligere å kreve lønnsøkninger. En slik kollaps medfører konkurser, og fører til behov for ny pengetrykking, med en ny påfølgende syklus. Kapitalismens alderdom skal jeg skrive mer om i neste artikkel.
Når den kapitalistiske organisasjonen vender seg til sin motsetning
Kapitaleierne fører sin kamp for å opprettholde verdien på kapitalen sin. Vendepunktet kom på 1970-tallet. På dette tidspunktet hadde forbedringshastigheten i produksjonslivet blitt så lav, at den fortjenesten som ble skapt ikke var tilstrekkelig til å opprettholde kapitaleiernes verdier. Senere har alt dreid seg om å vri en utsettelse av det uunngåelige, ut av den kapitalistiske organisasjonen. Med det uunngåelige mener jeg at kapitalens verdi faller. Problemet med disse utsettende tiltakene er at de gjør problemet stadig verre, kapitalens verdi blåses kunstig opp, helt ute av proporsjon med fortjenesten kapitalen kan skape ut ifra forbedringshastigheten. Det betyr at fallhøyden for kapitalens verdi blir høyere og høyere.
La meg presisere; den kapitalistiske organisasjonen er skapt for å drive fram en høy forbedringshastighet. Når denne er høy, stiger kapitalens verdi og folk får det bedre. Når forbedringshastigheten synker, vender den kapitalistiske organisasjonen seg til sin motsetning fordi kapitalens verdi blir stadig lavere. Utsettende tiltak gjør problemet verre, og fallhøyden større.
Les del 2: Tanker om sosialisme – alternativt filosofisk grunnlag
Vi primes for det optimale transhumanistiske helvete
Av enigma - 9. november 2022
https://steigan.no/2022/11/vi-primes-for-det-optimale-transhumanistiske-helvete/
Av enigma.
Informasjonstettheten i dette intervjuet krever ekstra O2 tilførsel for å integrasjon. I løpet av knapt 1,5 time besvarer journalist Whitney Webb noen av samtidens største spørsmål. Hva skjer? Hvor står vi? Hvem er vi? Hvem er de? Hva kan vi gjøre? Om noe….
Informasjon vs tillit
Innledningsvis får man innsikt i de massive korrupsjonsaspektene som ligger til grunn for hvordan vi har havnet i dette komplekse uføret. Man må strippes for enhver form for tillit for å kunne konsumere kynismen i disse strukturene. Webb går dypt inn i de politiske nettverkene hvor Clintonfamilien, Epsteinskandalen, Chinagate, WEF, Ukraina samt en rekke mer historiske forhold gjennomsyret av korrupsjon og organisert kriminalitet blir selve grunnlaget for å kunne forkaste nødvendig tillit.
Transhumanisme & eugenikk
Fra ca 40 minutter kommer Webb inn på aspektene vedrørende transhumanisme – hvor Aldous Huxleys bror; Julian Huxley presenteres som en historisk sentral person med sin rolle som president for det britiske eugenikksamfunnet og leder for UNESCO – kjent for utsagn som: «We need to make the unthinkable – thinkable again» Videre får Rockefeller som finansinstitusjon for eugenikk oppmerksomhet, hvor assistert selvmord på finansielt grunnlag diskuteres.
Identitetsløse droner
Webb viser også til hvordan tilhørighet og tradisjon fortynnes for deretter å oppløses som en mekanisme i å sårbargjøre samfunnet for et nytt transhumanistisk paradigme. I dette spillet står blant annet kjønnsidentitet sentralt; hvor barn manipuleres og seksualiseres. Det belyses også hvordan helse og undervisning kjøpes opp av disse globalistorienterte organisasjonene.
AI-intergrert Integrert Social Credit System
Det teknokratiske smartsamfunnet basert på den kinesiske modellen med massiv overvåkning, bevegelseskontroll, portforbud og opphørt ytringsfrihet basert på et dystopisk straff- og belønningssystem synes stadig mer sannsynlig. Framtidens Social Credit System basert på stadig mer integrerte teknologiske løsninger av autojusterende karakter blir selve grunnlaget for et slik samfunn. Dette er den type intervju man med inspirasjon ser flere ganger for å få med seg den massive mengden informasjon som presenteres og kan derav på det mest iskalde anbefales!
Lytt til Whitney Webb
Whitney Webb har vært en profesjonell skribent, forsker og journalist siden 2016. Hun har skrevet for flere nettsteder, og fra 2017 til 2020 var hun stabsskribent og senior undersøkende reporter for Mint Press News. Hun skriver for tiden for The Last American Vagabond. Webb etterforsker hvordan FNs «bærekraftig utvikling»-politikk, «bærekraftmålene», ikke fremmer «bærekraft» slik de fleste tenker på det, og i stedet bruker den samme gjeldimperialismen som lenge har vært brukt av det anglo-amerikanske imperiet for å fange nasjoner i et nytt, like brutalt system for global finansiell styring.
https://unlimitedhangout.com/author/whitney-webb
Innholdet i intervjuet står for deltakernes regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
Uniper setter ny tysk rekord i underskudd
Av Jan Herdal - 9. november 2022
https://steigan.no/2022/11/uniper-setter-ny-tysk-rekord-i-underskudd/
Det tyske selskapet Uniper var Tysklands største importør av russisk gass. For de ni første månedene av 2022 har selskapet, som nå skal nasjonaliseres, bokført et tap tilsvarende 400 milliarder norske kroner, ifølge Financial Times.
Av Jan Herdal.
Det er trolig det største underskuddet noensinne for et enkeltselskap i Tyskland, og i klasse med de største konkursene i USA under finanskrisen i 2008. Unipers aksjeverdi er praktisk talt utradert.
Da mesteparten av den russiske rørgassen forsvant over natta, kunne ikke selskapet slutte å levere gass. Da ville Tyskland ha brutt sammen. Uniper måtte kjøpe på spotmarkedet til tidobbel pris. En slik prisøkning var umulig å overføre til kundene i sin helhet. Ingen ville hatt råd til å betale den.
Løsningen ble at de bokførte tapet, samtidig som de søkte hjelp av myndighetene. I september lovte Berlin føderal støtte på nesten 300 mrd. kroner, av frykt for at en kollaps ville få katastrofale ringvirkninger for landets energisystem og økonomi.
Uniper er størst og har trolig gitt gasskrisa et ansikt, men er langt fra aleine. Det er heller ikke over. Finansdirektør Tina Tuomela håper å være ferdig med tapene innen 2024.
En mild høst og vind i Europa har minsket trykket noe, men spotprisen på gass i Europa er likevel fem-seks ganger så høy som normalen for et par år siden. Heller ikke dette kan i sin helhet veltes over på kundene. Og snart kommer vinteren.
Det er heller ikke over med denne vinteren. Bloomberg skrev i september at Europas gasskrise vil vare minst til 2025, og at prisnivået vil gå ut over etterspørselen. Sagt på en annen måte – de som ikke har penger nok, må regne med å fryse.
Utviklingen vi nå ser i Europa er produktet av en politisk nedsmelting uten sidestykke etter Den andre verdenskrigen. Det er grønn utopi kombinert med russofobi og vestlig hybris på sitt verste.
Russerne hadde tiltenkt Tyskland en nøkkelrolle i Europa.
De to gassledningene Nord Stream 1 og 2 (fire rør sammenlagt) ville hatt kapasitet til å frakte halvparten av EUs gassbehov direkte fra russisk til tysk jord, langs bunnen av Østersjøen utenfor grensene til besværlige naboer. Tyskerne ville ha hatt en stor hånd på Europas energikran.
Hvis det blir noe av gassknutepunktet i den europeiske delen av Tyrkia, blir det i stedet Tyrkias president, for tiden Recip Erdogan, som kommer til å ha hånda på kranen til Europas rørgass.
Det er nesten surrealistisk. For ett år siden hadde jeg ikke trodd at dette var mulig.
«Dette er kode RØD for menneskeheten» – del 2
Av Erik Plahte - 9. november 2022
https://steigan.no/2022/11/dette-er-kode-rod-for-menneskeheten-del-2/
(Del 2 av to artikler i anledning klimatoppmøtet COP27 i Egypt som nettopp har begynt)
Av Erik Plahte.
I 2019 kom FNs naturmangfoldpanel (IPBES) med en omfattende rapport om den skremmende reduksjonen i biologisk mangfold (se min omtale på steigan.no). De skrev i klartekst at «et nøkkelelement i en framtidig, mer bærekraftig politikk vil være å utvikle globale finansielle og økonomiske systemer for å bygge opp en bærekraftig økonomi og som leder vekk fra det rådende paradigmet om økonomisk vekst». Liknende konklusjoner finner vi i IPBES-rapporten om forvaltning av vill flora og fauna fra 2022. I rapporten Living Planet 2022 skriver World Wildlife Fund at «det må skje systemomfattende endringer i hvordan vi produserer og forbruker, teknologien vi bruker og våre økonomiske og finansielle systemer». Det planlagte møtet i Montreal i desember 2022 som skal vedta et globalt rammeverk for biodiversitet, «er den siste sjansen vil vil få. (…) Det er nå eller aldri.»
Ingen har klart å vise at en grønn kapitalisme er mulig. Derimot finnes det en mengde analyser som viser det motsatte: For å bevare en natur som gir grunnlag for en trygg tilværelse for menneskeheten må kapitalismen avvikles, siden den krever evig økonomisk vekst. Og det må skje raskt, ikke i en fjern framtid. (Se min artikkkelserie om natur, økonomisk vekst og kapitalisme.)
I Del 1 så vi at verden står i brann, uten at politikerne tar brannen på alvor, uten å slokke og redde. Akkurat nå, i samband med COP27 i Egypt, står det en del oppslag om klimakrisa i de etablerte mediene, og politikerne kommer med de vanlige utsagnene om at «vi» må bli flinkere til å redusere utslippene. Likevel øker de årlige globale utslippene og den globale temperaturen fortsetter å stige. Med andre ord, brannen raser heftigere og heftigere – uten at dette gjenspeiles i store oppslag i mediene og kraftfulle varsler og effektive tiltak fra politikerne.
Figur: Årlige utslipp av CO2 (NRK) og økt global middeltemperatur siden førindustriell tid (Wikimedia). Det er ikke de årlige utslippene, men de totale, akkumulerte utslippene som bestemmer temperaturstigninga. Dersom de årlige utslippene blir redusert, vil temperaturen fortsette å stige, bare litt langsommere. For å stabilisere temperaturen må CO2-nivået slutte å stige, netto utslipp må være null. Nå ser vi derimot at de årlige utslippene fortsatt øker.
I stedet omtaler de systemlojale politikerne og mediene systemkritiske rapporter bare i forbifarten og underslår de systemkritiske konklusjonene – de blir ikke nevnt, forbigått i taushet, og ingen politiker tar dem på alvor.
Dette er ikke å VARSLE om at den verdensomspennende brannen raser og at den blir heftigere for hver dag. De rådende politiske kreftene i Vesten og de etablerte mediene ikke bare unnlater å varsle. Hånd i hånd med de systemlojale mediene underslår regjeringene i de industrialiserte og fossilproduserende landene det revolusjonære innholdet i rapportene fra IPBES, WWF og IPCC.
Politikerne forfalska konklusjoner i den siste IPCC-rapporten fra 2022
Rapportene fra IPCC er massive, på noen tusen sider, ikke akkurat folkelesning, men de er 100 % forskernes verk. Ikke så med de såkalte Summary for Policymakers (Sammendrag for politikere, SFP), som er på omlag 50 sider og er de dokumentene som blir lest og brukt i praksis. De blir gjennomgått av regjeringene og sluttredigert av dem, og er derfor – i motsetning til selve rapportene – ikke strengt vitenskapelige.
Den siste rapporten fra IPCCs arbeidsgruppe III om klimatiltak og klimatilpasning kom i april 2022. Et forskerkollektiv som kaller seg Scientists Rebellion, lekka i august 2021 forskernes utkast til SFP (Summary_draft_2.pdf). Ved å sammenlikne dette med den endelige SFP blir det klart hvordan regjeringene i en del land har dempa, svekka og i noen tilfeller fjerna forskernes radikale konklusjoner. (En oversikt over endringene finnes her.)
De ledende økonomiske og politiske kreftene vil at rapporten skal gi inntrykk av at klimaproblemene kan løses innen ramma av det nåværende økonomiske systemet og fortsatt økonomisk vekst. Men det lekkede sammendraget gir ikke noe grunnlag for en slik konklusjon. Tvert imot står det flere steder om behovet for systemendringer. For eksempel: «Det er lite trolig at man ved å fortsette langs de eksisterende utviklingsbanene kan oppnå raske og kraftige utslippsreduksjoner», og «ambisiøse klimatiltak og utviklingsmål kan ikke bli nådd ved mange små endringer». Den siste setninga har forsvunnet fullstendig fra det politikerredigerte sammendraget. Ordet «degrowth» (nedvekst, altså motsatsen til vekst) forekommer 28 ganger i den fulle rapporten, men er ikke nevnt i SFP.
IPCC konkluderte at alle kraftverk drevet av gass eller kull må stenges ned i løpet av et tiår dersom temperaturen ikke skal stige mer enn 1,5 °C. Dette har forsvunnet helt fra det endelige SFP. Det første utkastet advarte også om at kapitalinteresser er blant de kreftene som prøver å hindre at energisystemet blir lagt om til fossilfritt. De samme kapitalinteressene har pressa regjeringene i noen land til å få denne advarselen strøket fra SFP. Samtidig oppmuntrer de til, støtter økonomisk og legger til rette for fortsatte investeringer i fossil infrastruktur. IPCC kommer med gjentatte advarsler om at slike investeringer på flere tusen milliarder dollar kan gå tapt (bli «stranded assets»), og at tiltak for å unngå slike tap kan låse økonomien fast i et fossilt spor.
FN svikter sitt eget grunnlag og legger seg flat for kapitalkreftene
Men hva med Guterres selv og FN-systemet, følger de opp forskernes melding fra FNs egne rapporter? Dessverre, de har en annen agenda. De har valgt side med de kapitalkreftene som er ansvarlig for både klimakatastrofen og den altomfattende naturkatastrofen. Agendaen ble formalisert i 2019 da FN inngikk en generell avtale med World Economic Forum om et Strategic Partnership Framework (se omtaler på steigan.no her, her og her). En lang rekke organisasjoner protesterte mot avtalen i et (høyst lesverdig) åpent brev til António Guterres med tittel Storkonsernene har kapra den globale ledelsen: Partnerskapsavtalen mellom WEF og FN er en farlig trussel mot FN-systemet. De viser til at avtalen vil lede verden i retning av WEFs interessebærer-kapitalisme (stakeholder kapitalism) og bort fra den ordensbaserte, multilaterale verdensorden med suverene, uavhengige stater som FN-systemet bygger på. De peker på at WEF allerede i 2010 med sitt Global Redesign Initiative søkte å redefinere det internasjonale systemet til en ny verdensorden der nasjonalstatene og de internasjonale, mellomstatlige institusjonene blir redusert til «interessebærere» (stakeholders) på linje med transnasjonale kapitalkrefter, NGOer og andre ikke-statlige organisasjoner.
Hva har dette med klimaproblemet å gjøre? WEF er slett ikke en organisasjon for å gjennomføre det systemskiftet klimaforskerne argumenterer for. Tvert imot, målet for WEF, tydeliggjort i deres siste program The Great Reset (omtalt i en rekke oppslag på steigan.no, men knapt nevnt i andre medier), er å utnytte situasjonen etter Covid-19 til å omstille den globale økonomien til «grønt», dvs å bruke natur- og klimakrisene som påskudd for å legge enda større deler av naturen under de kriseramma kapitalkreftenes kontroll og skape nye profittmuligheter.
Klimaforskerne har en helt annen melding til politikerne
Budskapet deres er kort og godt: Gjennomfør et annet økonomisk system som ikke raserer naturen, ikke bygger på økonomisk vekst og som fordeler ressursene likt og rettferdig på alle folk i verden – og gjør det nå! Det kan ikke vente!
Hvis de ledende politikerne virkelig hadde tatt brannalarmen fra Guterres og WWF og varslene på alvor, måtte vi venta at de ville ha lagt hele sin politiske tyngde i å forklare for folk at av materielle årsaker lar vårt nåværende økonomiske system seg ikke opprettholde i lengden, derfor må vi legge om til et helt annet system. De ville lagt opp til omfattende demokratiske prosesser for å avgjøre hva og hvordan produksjon, finansiering og styring måtte endres. De ville appellert til befolkninga om å slutte opp om den nye politikken og mobilisert medier og organisasjoner til å støtte omlegginga og nedkjempe motstanden fra økonomiske og politiske krefter som vil motsette seg endringene. (At slike motkrefter finnes, er både IPCC og IPBES klare på.)
Dette er sjølsagt en naiv utopi. Det vil aldri skje. Vår tids ledende politikere har som jobb å forsvare den private eiendomsretten til kapitalen og opprettholde den kapitalistiske økonomien, og verken kan, klarer eller ønsker å utfordre de rådende kapitalkreftene.
Verken den la-skure-politikken som dagens politikere forfekter eller strategien fra WEF og Guterres er noe svar på natur- og klimaproblemene – som vi ser allerede i dag, som de som er unge i dag, vil rammes av for fullt, og som vil vare ved i hundrevis av år.
Det finnes én – og bare én – løsning på klima- og naturkrisene
Det ser mørkt ut. Politikernes klimamål er null verdt i praksis og tjener bare til å kaste folk blår i øynene og til å gi inntrykk av at politikerne tar klimaet på alvor. Imens fortsetter utslippene, CO2-nivået og temperaturen å stige – faretruende raskt. Men det finnes et lys i tunnelen.
Programmet jeg skisserte over er et program for å innføre sosialisme. Og løsninga på klima-, natur- og miljøproblemene er nettopp en sosialistisk økonomi. Det finnes ingen vei utenom denne konklusjonen. Bare da vil det bli mulig å innrettte produksjon og forbruk på en måte som opprettholder de biologiske og fysiske prosessene som vi er avhengige av, og har som mål å dekke menneskelige behov på en rettferdig og likeverdig måte. For en økonomi som har som mål å skape profitt og økonomisk vekst for et mindretall kapitaleiere er dette umulig. Den må til slutt bryte sammen. Som Rosa Luxemburg formulerte det: Valget står mellom sosialisme og barbari.
Det er folk flest som må innse at det virkelig finnes en løsning på klima- og miljøtrusselen: Ta utfordringa, slutte å stole på at politikerne ordner opp, trosse motkreftene og baktunge politikere og ta makta og ledelsen i å legge om økonomi og politikk i en virkelig bærekraftig retning. «Om enkeltpersoner endrer oppførsel isolert sett, vil det ikke føre til utslippsreduksjoner av betydning», står det i det lekkede utkastet til SFP fra arbeidsgruppe III i IPCC (punkt E3). Men om derimot 10–30 % av befolkninga viser at de går inn for lav-karbon teknologi og levesett, ville nye sosiale normer etablere seg, står det videre. «I alle roller kan enkeltpersoner bidra til å overvinne hindringer og bidra til å minske klimaproblemene.» Disse konklusjonene har forsvunnet fullstendig fra det endelige SFP.
Nå må folk flest og venstrekreftene ta advarslene om kode RØD på alvor. Parolen om sosialisme er ikke en parole for en fjern framtid. Det er en parole som må reises nå. Men verken SV, Rødt eller Klassekampen reiser den i den daglige propagandaen og agitasjonen. Ikke siden den første verdenskrigen tok slutt i 1918 har spørsmålet om å innføre sosialisme vært så akutt og påkrevd som i dag. Men i motsetning til den gangen finnes parolen nå bare i prinsipprogrammene. Her har Audun Lysbakken, Bjørnar Moxnes og Mari Skurdal flere forklaringsproblem.
Det brennende huset
Vår tids ledende politikere er som barna i barneværelset i det brennende huset i Bertold Brechts kjente dikt fra 1949. De er så opptatt av å krangle om leikene og om hvordan lørdagsgodtet skal fordeles, at de knapt enser brannen som raser, og bryr seg verken om advarsler eller rop. Diktet er dessverre fortsatt høyst aktuelt (her et utdrag sitert fra marxisme.no, gjendikta av Georg Johannesen).
Men om kvelden da de hadde gått, satt buddhaen ennå under brødtreet og fortalte da de andre, de som ikke hadde spurt, denne lignelsen: Jeg så nylig et hus. Huset brant. Rundt taket slikket flammene. Jeg nærmet meg og så at det ennå var mennesker i det huset. Jeg ropte i døren at taket sto i brann og oppfordret dem altså til hurtig å forlate huset. Men folk lot ikke til å ha det travelt. En av dem spurte meg med svidde øyenbryn om hvordan det var der ute, om det regnet, om det blåste, om det fantes hus i nærheten og så videre. De der, tenkte jeg, må brenne i hjel før de slutter å spørre. Sannelig, venner, den som ikke kjenner marken brenne under føttene slik at han drar hvor som helst heller enn å bli her, ham har jeg intet å fortelle. Slik talte Gothama Buddha. Men selv vi, som ikke lenger øver oss i tålmodighet, men i utålmodighet, og setter fram forskjellige forslag av jordisk art, og forkynner for menneskene at de skal kaste av seg sine menneskelige plageånder, mener at de som ser kapitalismens bomber over verden og likevel kommer med lange spørsmål om hvordan vi tenker oss at det skal gå med deres sparebøsser og søndagsbukser etter en omvelting, dem har vi ikke stort å fortelle.
Første del av denne artikkelen finner du her: «Dette er kode RØD for menneskeheten»
Du finner begge artiklene ved å skrive @KodeRød i søkefeltet i steigan.no.