Nyhetsbrev steigan.no 09.09.2022
Kong Charles III og hans «Global Reset»-imperium
La oss slutte å late som Amerika er et fungerende demokrati
Strengere arealkrav til husdyrhold enn til elever i skolen
Kan strømeksporten begrenses her og nå uten at EU og UK kan hevde at det er avtalebrudd?
Hjerneforsker om skjerm: – Tidstyven er de plattformene som reduserer lykke
Stedfortrederkrigen i Ukraina har vært en propagandaseier for intervensjonister
Kong Charles III og hans «Global Reset»-imperium
Av red. PSt - 9. september 2022
https://steigan.no/2022/09/kong-charles-iii-og-hans-global-reset-imperium/
Når Charles III tar over som kongelig overhode i Storbritannia etter at hans mor Elisabeth II døde 8. september 2022 er han vel mest kjent for de fleste for sitt mislykte ekteskap med Lady Diana Spencer. Noen ser ham som som en fomlende, men vennlig skikkelse, som snakker med plantene sine, elsker tradisjonell arkitektur, beskytter naturen og prøver å hjelpe unge mennesker til å komme overens i livet. I virkeligheten er han galionsfiguren for et enormt imperium av ondsinnede økonomiske interesser som gjemmer seg hyklersk bak en fasade av veldedig filantropi.
Den britiske organisasjonen Winteroak publiserte våren 2022 en interessant artikkel om Charles og hans globale Great Reset-imperium. Winteroak sier om seg sjøl at den er «en fullstendig uavhengig ideell organisasjon med en alvorlig aversjon mot den globale mafiaens «utviklingsagenda» og en forpliktelse til sannhet, frihet og sosial rettferdighet.»
CHARLES’ EMPIRE: THE ROYAL RESET RIDDLE
Vi har oversatt et utdrag av artikkelen, og lesere av steigan.no vil se dette er temaer vi har vært inne på før:
Charles og hans «Global Reset»-imperium
1. Charles den store resetteren
Da The Great Reset offisielt ble lansert i 2O2O, ble det ikke gjort av Klaus Schwab eller Bill Gates, men av Charles, Prince of Wales, arving til den britiske tronen.
Charles ble født i Buckingham Place i 1948, og er mest kjent over hele verden for sitt mislykkede ekteskap med Lady Diana Spencer, som døde i en trafikkulykke i Paris i 1997, et år etter skilsmissen.
Hans offisielle nettsted kunngjorde 3. juni 2020: «I dag, gjennom HRHs Sustainable Markets Initiative og World Economic Forum, lanserte Prince of Wales et nytt globalt initiativ, The Great Reset».
En kongelig tweet erklærte : «#TheGreatReset-initiativet er utformet for å sikre at virksomheter og lokalsamfunn ‘bygger seg bedre opp igjen’ ved å sette bærekraftig forretningspraksis i hjertet av deres virksomhet når de begynner å komme seg etter koronaviruspandemien.» (Legg merke til formelen «Build Back Better» som hele den globale overklassen og deres marionetter har gjentatt så mange ganger etterpå. o.a.)
Dette kan komme som en overraskelse for de som ser på Charles som en fomlende, men vennlig skikkelse, som snakker med plantene sine, elsker tradisjonell arkitektur, beskytter naturen og prøver å hjelpe unge mennesker til å komme videre i livet.
Men realiteten, som vi vil vise her, er at han er overhodet (eller den meget villige galionsfiguren ) for et enormt imperium av ondsinnede økonomiske interesser som gjemmer seg hyklersk bak en fasade av veldedig filantropi.
2. Globale mål
Charles har vært veldig opptatt i løpet av de siste 50 årene eller så med å etablere en allianse av organisasjoner kalt The Prince’s Charities, som beskriver seg selv som «den største veldedige bedriften med flere formål i Storbritannia».
Disse har også spredt seg til utlandet for å skape et forvirrende globalt nett av truster, stiftelser og fond.
For å gjøre ting enklere, vil vi fokusere her på bare noen få av de bedre kjente organisasjonene, og starter i Storbritannia med Business in the Community .
Dette organet beskriver seg selv som «den største og lengst etablerte forretningsledede medlemsorganisasjonen dedikert til ansvarlig virksomhet», etter å ha blitt etablert i 1982 som The Prince’s Responsible Business Network.
Dens agenda er veldig i tråd med alle nøkkelelementene i Great Reset.
Den erklærer for eksempel: «Business in the Community (BITC) jobber med næringslivet for å akselerere tempoet og omfanget av handlingen for å levere mot FNs globale mål, også kjent som Sustainable Development Goals (SDGs)».
Den gode nyheten for Charles sitt pengeglade følge er at «å drive virksomheten deres på en ansvarlig måte» i tråd med UNSDGs «åpner også forretningsmarkedsmuligheter».
Business in the Community har sin egen WEF-stil » Future Leaders Board » og insisterte allerede i 2017 , som Klaus Schwab , at «virksomheten må sikre en inkluderende digital revolusjon».
Rapporten kalt » A Brave New World? ” inneholder alle de kjente Great Reset-“prioriteringene”, som inkludering (“Bygg digital tilgang, kapasitet og selvtillit slik at alle kan dra nytte av den digitale økonomien”) og livslang læring (“Forbered ansatte. Gi digitale ferdigheter og livslang læring for å skape en tilpasningsdyktig arbeidsstyrke»).
Den ser framover til en fjerde industriell revolusjon («Forutse automatisering. Skap nye roller, der teknologi utfyller mennesker, og støtter lokalsamfunn for å håndtere overgangen») med større fortjenestemarginer som naturlig er målet («Overgang til nye forretningsmodeller som reduserer avfall og øke aktivaproduktiviteten»).
Det er en tidlig omtale av “track and trace”-frasen som ble så kjent under nedstengningene (“Track, trace and resolve”) med en plugg for Blockverify , «en London-basert oppstart som bruker teknologi til å spore, registrere , og verifisere produkter på en måte som er permanent logget inn i blokkjeden… Blockverify har testet løsninger med farmasøytiske og skjønnhetsselskaper».
Rapporten fremmer smart landbruk i form av Unilevers Marcatus Mobile Education Platform, «et samarbeid mellom Unilever, Oxfam og Ford Foundation for å trene småbønder i landlige områder» som har som mål å «ytterligere gårdsinntekter på £1,5 billioner innen 2030».
Den avsluttes med å gi «takk til våre bedriftspartnere, Barclays og Fujitsu , for å støtte vårt arbeidsprogram for å skape en inkluderende digital revolusjon».
The Prince’s Trust Group utvider den samme agendaen over Commonwealth, den enorme innflytelsessfæren tidligere kjent som det britiske imperiet.
3. Imperialisme
Effektindustrien er en skummel enhet som vi i løpet av de siste årene med forskning har funnet lurer under hver tvilsomme stein vi har snudd.
For mer informasjon, sjekk ut artiklene våre om Extinction Rebellion, Ronald Cohen, intersectionality, the WEF Global Shapers, Guerrilla Foundation, Edge Fund også vår generelle oversikt.
Impact profiteering er veldig knyttet til Great Reset og dens fjerde industrielle revolusjon, som tar sikte på å sette opp infrastrukturen som kan påtvinge oss denne nye formen for digitalt livegenskap.
Uunngåelig er derfor innvirkningsagendaen veldig tilstede i hele Charles’ imperium, selv om det er noe skjult fra tilfeldige blikk.
Noen ganger er det bare ordet i seg selv som røper spillet.
Business in the Community, for eksempel, sier på sin side at de jobber med medlemmene «for å kontinuerlig forbedre deres ansvarlige forretningspraksis, og utnytte den kollektive påvirkningen til fordel for lokalsamfunn».
«Impact», påvirkning, dukker opp tre ganger på introduksjonssiden.
Det vises igjen på siden som er viet til BITCs fullstendig forutsigbare forpliktelse til FNs bærekraftsmål , disse hjørnesteinene i effektkapitalismen. Begrepet «positiv innvirkning» er her knyttet til et annet relatert moteord, «purpose» – «formål».
Påvirkningstemaet er også svært omfavnet av The Prince’s Trust, som er veldig opptatt av «digitale og blandede programmer» og «online business simulation games».
I tråd med The Great Reset som ble promotert av grunnleggeren, brukte den Covid til å fremme en hyperindustriell agenda, og beskrev i ett innlegg hvordan den hadde målt sin «digitale påvirkning».
Den hevdet at 61 % av respondentene sa at «nettbasert læring hadde støttet dem til å gjøre endringer i livet, med et flertall som utviklet nye ferdigheter og lagt planer for fremtiden».
Et av verktøyene som Trusten bruker for det den bekymringsverdig nok kaller » digital programmering » er noe som kalles Vibe Check .
Dette skreddersydde programmet, rettet mot unge mennesker, er et «gratis ( fancy that! ) interaktivt personlig utviklingsverktøy levert via WhatsApp , som skaper et trygt og støttende nettrom for dem til å utvikle viktige livsferdigheter i».
«Programmet har blitt testet i Barbados og Ghana i løpet av 2020 og tidlig i 2021, ved å bruke innovativ automatiseringsteknologi for å skreddersy hver ung persons erfaring med tjenesten.
«Designet for behovene til unge mennesker i hvert land den ruller ut i, fokuserer Vibe Check på selvtillit, kommunikasjon og håndtering av følelser i Barbados, og selvstendig næringsvirksomhet og entreprenørskap i Ghana.»
Denne besettelsen av å utvikle «nye digitale prosesser for å samle data», skjult bak en do-good-fasade, er klassisk effekttenkning.
Faktisk kan Prince’s Trust International skryte av sin egen Head of Impact, Diletta Morinello , en profesjonell «effektmåler».
I januar 2020, rett før Covid-øyeblikket, rekrutterte Morinello en dataanalytiker «da vi starter vår spennende nye 5-årige strategi» og «betraktelig oppskalere driften vår».
Rollen var «å sikre at dataene våre er robuste og støtter vår evne til nøyaktig og effektivt å overvåke vår innvirkning på unges [sic] erfaringer med utdanning og sysselsetting, så vel som våre økonomiske resultater og pengeinnsamling.
«Effekten må måles på tvers av en rekke programmer eller intervensjoner, med en rekke interessenter over hele verden.»
Påvirkning, data, interessenter … tre termer fra samme kjente barneseng.
Det er imidlertid med sin British Asian Trust at Charles avslører mest fullstendig sitt engasjement i den lumske verden av effektimperialisme.
Han grunnla denne organisasjonen i 2007 sammen med en gruppe britisk asiatiske forretningsfolk med sterke forbindelser.
Selv om British Asian Trust foretrekker begrepet «sosial finans», gjør det lite annet for å skjule sin påvirkningsagenda.
Nettstedet viser til og med stolt en anbefaling fra «faren» til effektinvesteringer Ronald Cohen, som erklærer: «Det British Asian Trust gjør innen sosial finans er virkelig banebrytende: det er i stand til å levere viktig sosial forbedring i stor skala».
Faktisk, som vi tidligere har rapportert , gir Cohen en godkjennende omtale til Charles og British Asian Trust i sin bok fra 2020 Impact: Reshaping Capitalism to Drive Real Change .
Trusten hevder selvfølgelig å «forbedre» livene til barn og unge i Asia «i tråd med FNs bærekraftsmål 4 om kvalitetsutdanning».
Den sier: «The Quality Education India Development Impact Bond (QEI DIB) er en innovativ resultatbasert finansieringsmekanisme som tar sikte på å forbedre læringsutbytte for mer enn 200 000 barneskolebarn».
Og så legger den til: «Etter hvert som QEI DIB skrider frem, tar vi sikte på å lage et kurskort for utdanning, som angir kostnadene ved å levere spesifikke resultater i stor skala. Et slikt kort kan brukes av myndigheter og finansiører til å ta informerte politikk- og utgiftsbeslutninger og forbedre utdanning over hele landet.
Det er dette innvirkning handler om. «Kostnaden» for å møte UNSDGs beregnes og «interessenter» tar på seg denne kostnaden fra offentlige pengemidler. Hvis «resultatene» krysser av i alle de riktige boksene, vil de bli refundert, pluss litt ekstra for å gjøre «investeringen» verdt.
I mellomtiden blir livene til disse barna, samlet «i stor skala», omgjort til finansielle varer – som buntene av sub-prime pantegjeld som førte til krakket i 2008 – som kan spores, finnes og handles i sanntid via 5G/6G og det «inkluderende» globale digitale panoptikonet.
Spekulanter kan satse på «suksessen» i disse barnas liv eller mot det – liten sak, så lenge de er tilgjengelige som produkter for dette enorme nye lønnsomme markedet.
Som vi tidligere har advart om, reduserer «sosial finans» eller effektinvesteringer mennesker til status som potensielle investeringer, kilder til profitt for velstående regjerende vampyrer.
Det er en digital slavehandel.
Les resten av artikkelen her:
La oss slutte å late som Amerika er et fungerende demokrati
Av Chris Hedges - 9. september 2022
https://steigan.no/2022/09/la-oss-slutte-a-late-som-amerika-er-et-fungerende-demokrati/
Et fungerende demokrati kan lett avvise Donald Trump og hans doppelgängers. Et mislykket demokrati og konkursliberalisme sikrer deres oppstigning.
AvChris Hedges / ScheerPost
Det er en fatal frakobling mellom et politisk system som lover demokratisk likestilling og frihet mens man utfører sosioøkonomiske urettferdigheter som resulterer i grotesk inntektsulikhet og politisk stagnasjon.
Etter flere tiår har denne frakoblingen slukket det amerikanske demokratiet. Den stadige ribbingen av økonomisk og politisk makt ble ignorert av en hyperventilerende presse som tordnet mot barbarene ved porten – Osama bin Laden, Saddam Hussein, Taliban, ISIS, Vladimir Putin – mens vi ignorerte barbarene i vår midte. Det sakte kuppet er over. Selskaper og milliardærklassen har vunnet. Det er ingen institusjoner, inkludert pressen, et valgsystem som er lite mer enn legalisert bestikkelse, det keiserlige presidentskapet, domstolene eller straffesystemet, som kan defineres som demokratisk. Bare demokratiets fiksjon gjenstår.
Den politiske filosofen Sheldon Wolin i Democracy Incorporated: Managed Democracy and the Specter of Inverted Totalitarianism, kaller systemet vårt «invertert totalitærisme». Fasaden til demokratiske institusjoner og retorikken, symbolene og ikonografien til statsmakten har ikke endret seg. Grunnloven er fortsatt et hellig dokument. USA fortsetter å framstille seg selv som en forkjemper for muligheter, frihet, menneskerettigheter og borgerrettigheter, selv om halvparten av landet sliter med livsoppholdet, militarisert politi skyter ned og fengsler de fattige med straffefrihet, og statens primære virksomhet er krig.
Dette kollektive selvbedraget maskerer hvem vi har blitt – en nasjon der borgerskapet har blitt fratatt økonomisk og politisk makt og hvor den brutale militarismen vi praktiserer i utlandet, praktiseres hjemme.
I klassiske totalitære regimer, som Nazi-Tyskland eller Stalins Sovjetunionen, var økonomi underordnet politikken. Men under omvendt totalitarisme er det motsatte sant. Det er ikke noe forsøk, i motsetning til fascisme og statssosialisme, å møte de fattiges behov. Snarere, jo fattigere og mer sårbar du er, jo mer blir du utnyttet, kastet inn i et helvetes gjeldsslaveri som det ikke er noen flukt fra. Sosiale tjenester, fra utdanning til helsevesen, er anemiske, ikke-eksisterende eller privatiserte for å sluke de fattige. Videre herjer inflasjonen med 8,5 prosent, lønningene har avtatt kraftig siden 1979. Jobber tilbyr ofte ikke fordeler eller sikkerhet. (Shadowstats setter inflasjonen på ca. 17% etter utregningsmetoden brukt på 1980-tallet. O.merkn.)
Du kan se et intervju jeg gjennomførte i 2014 med Sheldon Wolin her.
I min bok America: The Farewell Tour undersøkte jeg de sosiale indikatorene til en nasjon i alvorlige problemer. Forventet levealder i USA falt i 2021, for andre år på rad. Det har vært over 300 masseskytinger i år. Nærmere en million mennesker har dødd av overdoser siden 1999. Det er i gjennomsnitt 132 selvmord hver dag. Nesten 42 prosent av landet er klassifisert som overvektige, og en av 11 voksne regnes som alvorlig overvektige.
Disse desperasjonens sykdommer er forankret i koblingen mellom samfunnets forventninger om en bedre fremtid og realiteten i et system som ikke gir et meningsfylt sted for innbyggerne. Tap av bærekraftig inntekt og sosial stagnasjon forårsaker mer enn økonomisk nød. Som Émile Durkheim påpeker i «The Division of Labor in society», bryter det de sosiale båndene som gir oss mening. En nedgang i status og makt, manglende evne til å utvikle seg, mangel på utdanning og tilstrekkelig helsehjelp, og tap av håp resulterer i lammende former for ydmykelse. Denne ydmykelsen driver fram ensomhet, frustrasjon, sinne og følelser av verdiløshet.
I «Hitler and the Germans» avviser den politiske filosofen Eric Voegelin ideen om at Hitler – begavet i tale og politisk opportunisme, men dårlig utdannet og vulgær – fascinerte og forførte det tyske folket. Han skriver at tyskerne støttet Hitler og de «groteske, marginale figurene» rundt ham fordi han legemliggjorde patologiene til et sykt samfunn, beleiret av økonomisk kollaps og håpløshet. Voegelin definerer dumhet som et «tap av virkelighet». Tapet av virkeligheten betyr at en «dum» person ikke kan «med rette orientere sin handling i verden, der han bor.» Demagogen, som alltid er en idiot, er ikke en freak eller sosial mutasjon. Demagogen uttrykker samfunnets zeitgeist – tidsånd.
Akselerasjonen i avindustrialiseringen på 1970-tallet, som jeg skriver i America, The Farewell Tour, skapte en krise som tvang styringselitene til å utarbeide et nytt politisk paradigme, som Stuart Hall forklarer i Policing the Crisis. Utbasunert av det medgjørlige media, skiftet dette paradigmet sitt fokus fra det felles gode til rase, kriminalitet og lov og orden. Den fortalte de som gjennomgikk dyp økonomisk og politisk endring, at deres lidelser ikke stammet fra voldsom militarisme og bedriftenes grådighet, men fra en trussel mot nasjonal integritet. Den gamle konsensus om styrkede New Deal-programmer og velferdsstaten, ble angrepet som årsak til kriminell svart ungdom, «velferdsdronninger» og andre påståtte sosiale parasitter. Dette åpnet døren til en falsk populisme, påbegynt av Ronald Reagan og Margaret Thatcher, som angivelig kjempet for familieverdier, tradisjonell moral, individuell autonomi, lov og orden, den kristne troen og tilbakevendingen til en mytisk fortid, i det minste for hvite amerikanere. Det demokratiske partiet, spesielt under Bill Clinton, beveget seg jevnt til høyre til det i stor grad ble uutslettelig knyttet til etablissementet i Det Republikanske Partiet, som det nå er alliert med. Donald Trump, og de 74 millioner menneskene som stemte på ham i 2020, var resultatet.
Det vil ikke gjøre noe godt, slik Biden gjorde torsdag i Philadelphia, å demonisere Trump og hans støttespillere på samme måten de demoniserer Biden og demokratene på. Biden, som løftet knyttenevene, bakgrunnsbelyst av stygiske* røde lys og flankert av to amerikanske marinesoldater i uniformer, kunngjorde han fra sitt Dantes inferno-lignende scene, at «Donald Trump og MAGA-republikanerne representerer en ekstremisme som truer selve grunnlaget for republikken vår.» (*Av elva Styx, fra gresk mytologi. O.merkn.)
Donald Trump kalte talen den mest «ondskapsfulle, hatefulle og splittende talen som noensinne er holdt av en amerikansk president» og angrep Biden som «en fiende av staten».
Bidens frontalangrep utvider splittelsen. Det styrker et system der velgerne ikke stemmer for det de vil ha, siden ingen av sidene leverer noe av substans, men mot det de forakter. Biden tok ikke opp vår sosioøkonomiske krise eller tilbød løsninger. Det var politisk teater.
Antipolitikk maskerer seg som politikk. Ikke før avsluttes en pengesprengt valgsyklus, før den neste begynner, og fortsetter det Wolin kaller «politikk uten politikk». Disse valgene tillater ikke borgere å delta i makten. Publikum har lov til å uttale seg om spørsmål fra manus, som pakkes om av publisister, meningsmålere, politiske konsulenter og annonsører og mates tilbake til dem. Få valgkamper, inkludert bare 14 prosent av kongressdistriktene, regnes som reell konkurranse. Politikere kjemper ikke om vesentlige spørsmål, men på dyktig produserte politiske personligheter og følelsesladede kulturkriger.
Militaristene, som har skapt en stat i en stat og som kaster oss inn i den ene militære fiaskoen etter den andre, og bruker halvparten av alle skjønnsmessige utgifter, er allmektig. Selskapene og milliardærene, som orkestrerte en reell skatteboikott og slaktet regulering og tilsyn, er allmektige. Industrialistene som skrev handelsavtaler for å tjene på arbeidsledighet og undersysselsetting av amerikanske arbeidere og sweatshop-arbeidskraft i utlandet, er allmektige. Forsikrings- og farmasøytiske næringer som driver helsevesenet, hvis primære bekymring er profitt, ikke helse, og som er ansvarlige for 16 prosent av de verdensomspennende rapporterte dødsfallene fra COVID-19, selv om vi er mindre enn 5 prosent av den globale befolkningen, er allmektige. Etterretnings-tjenestene som utfører altomfattende overvåkning av publikum, er allmektige. Domstolene som tolker lover på nytt for å frata dem sin opprinnelige betydning for å sikre konsernkontroll og unnskylde konsernforbrytelser, er allmektige. Domstolene ga oss for eksempel Citizens United, som tillater ubegrenset konsernfinansiering av valg ved å hevde at det opprettholder retten til å begjære regjeringen og er en form for ytringsfrihet.
Politikk er skuespill, en glanset, men simpel karnevals-handling, der den konstante streben for makt hos styringsklassen dominerer nyhetssyklusene, som om politikk var et kappløp til Superbowl. Den virkelige styrings-virksomheten er skjult, utført av bedriftslobbyister som skriver lovgivningen, banker som plyndrer statskassen, krigsindustrien og et oligarki som bestemmer hvem som blir valgt og hvem som ikke gjør det. Det er umulig å stemme mot interessene til Goldman Sachs, fossilindustrien eller Raytheon, uansett hvilket parti som er i embetet.
I det øyeblikket en del av befolkningen, venstre eller høyre, nekter å delta i denne illusjonen, ligner ansiktet til omvendt totalitarisme, ansiktet til klassisk totalitarisme, som Julian Assange opplever.
Våre konsernherrer og militarister foretrekker høflige George W. Bush, Barack Obama og Joe Biden. Men de jobbet tett med Donald Trump og er villige til å gjøre det igjen. Det de ikke vil tillate er reformatorer som Bernie Sanders, som kan utfordre, uansett hvor lunkent, deres uanstendige opphopning av rikdom og makt. Denne manglende evne til å reformere, gjenopprette demokratisk deltakelse og adressere sosial ulikhet, betyr republikkens uunngåelige død. Biden og demokratene kjemper mot det kultiske republikanske partiet og deres trussel mot demokratiet, men det er også problemet.
Originalversjonen finner du her:
Chris Hedges: Let’s Stop Pretending America Is a Functioning Democracy – scheerpost.com
Artikkelen er oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell
Strengere arealkrav til husdyrhold enn til elever i skolen
Av Romy Rohmann - 9. september 2022
https://steigan.no/2022/09/strengere-arealkrav-til-husdyrhold-enn-til-elever-i-skolen/
Av Romy Rohmann.
Det er strengere plasskrav for høner enn for skoleelever, var konklusjonen til ei arbeidsgruppe som Kine Halvorsen Thorèn, professor emerita ved Fakultet for landskap og samfunn på NMBU, som har forsket på uteområder i skolen. Hun tok initiativ til å en nasjonal arbeidsgruppe for bedre uteområder i skoler og barnehager.
Hun tok dette initiativet etter å ha forsket på hvordan uteområdene egentlig er, hun mener at barn ikke har plass til å bevege seg i skolegården og at gode uteområder er vel så viktig for helsa som godt inneklima.
Kine Halvorsen Thorén vil ha 30 kvadratmeter uteareal per elev som standard i grunnskolen.
Arkitektursjef Ingerid Helsing Almaas i Design og arkitektur i Norge (Doga) har regnet på både barn og økologiske høner og mener at høner har betydelig mer uteareal enn barn i grunnskolen. Hun har da sett på kvadratmeter og kilo kroppsvekt.
Det er ingen absolutte krav til arealkrav pr elev, kun anbefalte minstegrenser, og det er mange skoler som har langt under dette.
Det står i forskrift til opplæringsloven § 1-1a om rett til fysisk aktivitet:
Elevar på 5.-7. årstrinn skal jamleg ha fysisk aktivitet utanom kroppsøvingsfaget. Tilsaman skal dette utgjere 76 timar innanfor 5.-7. årstrinn, jf. fag- og timefordelinga.
Den fysiske aktiviteten skal tilretteleggjast slik at alle elevar, utan omsyn til funksjonsnivå, kan oppleve glede, meistring, fellesskap og variasjon i skoledagen.
Vi veit at norske barn er for lite fysiske aktive og leker mindre utendørs enn før, og med denne presiseringen i opplæringsloven skal skolene tilrettelegge for fysisk aktivitet i skolen, men vi ser at skolegårdene er preget av lite areal og dårlig kvalitet.
Fagsjef Siri Meland i Norsk Friluftsliv som også var med i arbeidsgruppa til Thorèn forteller at elevene selv ønsker seg mer grønt i skolegårdene. De vil ha trær å klatre i, steiner, balansestokker, men først og fremst variasjon. Det er ikke et spørsmål om jungel eller asfalt, elevene ønsker seg begge deler.
Noen skoler har arbeidet godt med skoleanlegg, de har plassert bebyggelse i ytterkant og bevart mest mulig av tomen til bruk for barna, dette er områder med forskjellige aktivitetssoner. Åsveien skole og ressurssenter i Trondheim er en av disse.
Thoren beskriver et område med mange nisjer om rom.
«Undersøkelser viser at slike nisjer og små rom alltid blir mye brukt, i hvert fall av jenter. Så er ballarealene trukket ut så de beveger seg bort fra inngangsdøren. Ballspill er populært, men det er ikke nødvendig å ha internasjonale mål på banene. En liten kolle med vegetasjon er bevart. Det er et godt råd å ta vare på naturmark eller terreng, eller å skape nytt. Hvis terrenget og vegetasjonen utnyttes mye mer aktivt, er det også mulig å redusere omfanget av kunstige falldekker, som gummiasfalt.»
«Naturvernforbundet er bekymret nettopp for denne gummiasfalten og mener den er både helseskadelig og miljøfiendtlig», forklarer Thorén videre.
Arbeidsgruppa mener det er på tide mer en standard.
Les Forskning.no: – Det er strengere plasskrav for høner enn for skoleelever
Dersom vi ser på kravene om inneareal, hvor det er en standard, ser vi at det er større krav til inneareal for en gris enn for et barn, men de arealkravene har jeg ikke omregna.
En veileder til opplæringslovens § 9a-2 med forskrift sier at dersom klassen eller gruppen ikke disponerer tilleggsarealer i nærhet til klasserommet, bør arealet være større enn det, helst opp mot 2,5 kvadratmeter per elev.
I Mattilsynets regelverk står det:
Pkt. 4.7 Romvolum Gris
Stort romvolum per dyr fører til lavere konsentrasjon av støv og mikroorganismer i lufta og gir større mulighet for oppvarming og innblanding av frisklufta før den når dyra. Romhøyden bør derfor være minst 2,5 m, helst 3,0 m.
Anbefalt romvolum for slaktegris er minimum 3 m3 per dyr.
Les også: Naturen viker for plast og gummi på lekeplassene i skoler og barnehager
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Trenger Norge mer vindkraft?
Av Odd Handegård - 9. september 2022
https://steigan.no/2022/09/trenger-norge-mer-vindkraft/
Av Odd Handegård.
Politikernes forklaringer på kraftkrisa i Norge stemmer dårlig med virkeligheten: Strømproblemene, særlig sørpå, skyldes verken Putin, lite nedbør/tørrår i Norge eller avtaler med EU som ikke kan endres. Problemene skyldes selvfølgelig at Norge åpent og bevisst har eksportert altfor mye strøm (særlig) fra Agder og Rogaland, og at myndighetene prioriterer meningsløse prosjekter som er uten betydning for klimautviklingen i verden og for samfunnsutviklingen i Norge. Elektrifiseringen av sokkelen er trolig det mest idiotiske kraftsløseriet i norsk historie. Man reduserer ikke globale klimagassutslipp ved å flytte litt CO₂ fra turbinene i Nordsjøen til EU og England.
Den generelle tabben i norsk energipolitikk er at Støre (og Solberg tidligere) tar det som gitt at Norge trenger mye ny vindkraft for å elektrifisere Norge. Men det stemmer ikke – av flere grunner: Vi har i dag et årlig kraftoverskudd på inntil 20 TWh (nesten 10 % av vår kraftproduksjon). Vi kan modernisere eksisterende kraftverk for minst 10 TWh. Vi kan energieffektivisere våre bygninger for minst 20 TWh. Vi kan bygge litt solkraft og installere flere varmepumper. Dette kan samlet gi minst 50 TWh, og vi kan også spare 15 TWh ved å droppe elektrifiseringen av sokkelen og i tillegg spare mye strøm ved å droppe diverse planlagte overinvesteringer knyttet til hydrogenproduksjon, batteribedrifter, datasentre/bitcoin-spekulasjon osv., uten at det er nødvendig å forurense Norge med ei eneste vindmølle. Havvind bør evt. sendes direkte til EU – slik kraft trengs ikke i Norge.
Til og med EUs ledelse innser nå at årsakene til strømkrisen er at markedssystemet for kraft har sviktet og må reorganiseres. I Norge betyr dette at kraftselskapene ikke må få lov til å selge mer enn vårt kraftoverskudd dit strømmen er dyrest (EU). Statkraft, Statnett, NVE og NordPool må under politisk kontroll. Endringer i Energiloven er påkrevd som et langsiktig tiltak. På kort sikt må de norske husstandene få tilbake alt de nå betaler for strømmen ut over ca. 35 øre pr. kWh.
Politikernes oppdiktede illusjoner om energikrisen i Europa, er et tilsvarende eventyr. Norge må angivelig eksportere vannkraft for å være «solidarisk» med EU, og for å sikre at vi unngår at en evt. norsk eksportbegrensning skal føre til at EU setter inn mottiltak, eller som adm.dir. i NVE nylig sa det: «mottiltak som begrenser våre muligheter til import» om det skulle inntreffe «tørrår». Men direktøren forvrenger fakta: Det er ikke eksport av inntil 20 TWh norsk vannkraft årlig som betyr noe for forsyningssikkerheten i EU, men mer enn 1.000 TWh naturgass og nesten like mye olje. Import av kraft fra EU (som stort sett er lagd av kull og gass), burde Norge egentlig ikke være interessert i ettersom regjeringens mål ikke er et «brunt skifte», men et «grønt».
Og begrepet «tørrår» er også en myte ingen bør kjøpe: Nedbøren i Norge har alltid variert noe fra år til år: Enkelte sjeldne år kan det komme litt mindre nedbør enn vi bruker, men det norske kraftsystemet er organisert slik at dette faktisk er helt OK: Også slike år er det alltid kraft i de norske magasinene – de er aldri tomme, bortsett fra når enkelte kraftselskaper begår hva vi kan kalle eksportkriminalitet (som i år lengst sør i landet). I tillegg er det viktig å være klar over at Norge har bygd en rekke flerårsmagasin som skal takle situasjonen når det enkelte steder kommer mindre nedbør enn «normalt».
Energidebatten i norske media er blitt ufattelig misvisende. Særlig betenkelig er alt sludder om «det grønne skiftet», når vi vet at ingen land med store reserver av fossil energi kommer til å redusere fossilproduksjonen, og når få eller ingen land klarer å erstatte fossil energi med fornybar energi. Formålet med regjeringens energipolitikk er dessverre å underordne Norge EUs energiforvaltning, og å gi kraftbransjen og utenlandske spekulanter så store ekstrainntekter at utbyggingen av vindkraft i Norge skal bli så «lønnsom» at også potensielle utbyggingskommuner kan få litt av «verdiskapningen».
Denne artikkelen er tidligere publisert som leserinnlegg i Avisa Nordland
Kan strømeksporten begrenses her og nå uten at EU og UK kan hevde at det er avtalebrudd?
Av Trond Andresen - 9. september 2022
https://steigan.no/2022/09/kan-stromeksporten-begrenses-her-og-na-uten-at-eu-og-uk-kan-hevde-at-det-er-avtalebrudd/
Ja!
Av Trond Andresen, dr. philos i kybernetikk
Skal man nå fram med et krav er det viktig å finne sprekker i den barrieren som en motvillig regjering har reist. Man bør peke på hva som er mulig å gjøre her og nå. Dermed kan alle se at det «bare» står på manglende politisk vilje og mot hos makthaverne. Dette styrker motstanden.
Magasinfylling og forsyningssikkerhet
EØS-loven del II omhandler det frie varebytte, der artikkel 25 b) faktisk hjemler eksportbegrensninger i ekstreme situasjoner:
… En alvorlig mangel på eller fare for alvorlig mangel på en vare som har avgjørende betydning for den eksporterende avtalepart, og når de situasjoner som er nevnt ovenfor, fører til eller sannsynligvis vil føre til betydelige vanskeligheter for den eksporterende avtalepart, kan denne avtalepart treffe egnede tiltak i samsvar med de fremgangsmåter som er fastsatt i artikkel 113.
Artikkel 113 instruerer videre om at det er en viss varslingstid før man kan gjennomføre tiltakene og at man må drøfte disse med motparten, naturligvis slik at de ikke kommer helt overaskende på andre land man handler med. Men kun fare for en alvorlig kommende mangel på en viktig vare, er nok til at et land kan gjøre tiltak som hindrer eksport.
Med UK er det derimot ingen passus om forsyningssikkerhet. Bare prisen og tekniske begrensninger på kablene skal regulere handelen. Men da er det bare for strømprodusentene i de kriseramma områdene i Sør-Norge å sette prisen så høyt at knapt noen utlendinger vil kjøpe. Dette begrenser eksport. Og dette kan ikke hindres ifølge avtaler med UK – eller EU. Strømprodusentene i Norge er i all hovedsak offentlig eide, og må lytte til hva eierne og regjering sier. Hvis de – NB – snakker tydelig til dem.
Forutsetningene for en slik strategi
Men en slik høypris-strategi må forutsette at den norske regjering kompenserer 100% av strømregninga til alle norske abonnenter slik at regninga for den enkelte er bygget på max. 50 øre pr. kWt.
Alle strømkunder i Norge (husholdninger, borettslag, bønder, all annen næringsvirksomhet og industri) betaler da samtlige kWt de bruker etter følgende oppskrift:
Leverandøren beregner og oppgir gjennomsnittsprisen pr. kWt som de kjøpte fra Nord Pool i siste måned. La oss – for eksemplets skyld – si at den var 400 øre. La oss si at Stortinget har satt en makspris på 50 øre. Strømleverandøren lager en omregningsfaktor for den måneden,
50/400 = 1/8
Denne ganges så med den egentlige regninga. La oss si at den egentlige regninga er 8.000 NOK. Kunden betaler da bare 1/8 x 8.000 = 1.000 NOK.
Men trioen strømleverandører/nettselskaper/kraftprodusenter slipper ikke så lett unna. Disse pålegges ekstra skatt for å kompensere for statens økende utgifter som følger av avslaget til strømkundene – etter en fordelingsnøkkel basert på en vurdering staten gjør av den økonomiske styrken til denne trioen. Dette innkreves i ettertid, slik at man kan få vurdert beskatningsmengde og fordeling.
(Når det er sagt: en slik ekstraskatt trengs kanskje ikke en gang, fordi staten har eventyrlige ekstrainntekter av strømmen som selges, ifølge en fersk beregning publisert i VG.)
Det statlige bufferfondet settes i drift umiddelbart for å kunne realisere minsteprisen til kundene. Det burde også innebære etterbetaling fra perioden oktober-desember i fjor, så lenge kWt-prisen fra Nord Pool lå over 50 øre.
Ikke bare strømkundene, men kanskje også de minst uintelligente politikere, burde kunne forstå dette forslaget.
Og om politikerne forstår det og likevel ikke vil ta det seriøst, vil de stå enda mer avslørt overfor et publikum hvor forbannelsen er sterk, og stadig økende.
Hjerneforsker om skjerm: – Tidstyven er de plattformene som reduserer lykke
Av Guro Skjelderup - 9. september 2022
https://steigan.no/2022/09/hjerneforsker-om-skjerm-tidstyven-er-de-plattformene-som-reduserer-lykke/
– Det er ikke skjermen isolert sett som er problemet, men aktivitetene den stjeler tid fra, sier hjerneforsker Ole Petter Hjelle.
Hjelle er aktuell med boken Det digitale dopet.
– Dette er jo et tema som passer godt med det jeg jobber med. Men mest av alt er boken motivert av personlige årsaker. Som trebarnsfar ser jeg hvor infiltrert livet til barna har blitt av det digitale. Ikke minst ser jeg hvor avhengig jeg er av telefonen selv.
Temaet skjermbruk gjelder de aller fleste av oss, mener hjerneforskeren. Vi er alle fremdeles premature brukere av smarttelefoner, og er i bunn og grunn med på et gigantisk prøveprosjekt.
I dag bruker vi fire til seks timer hver dag på noe vi ikke hadde tilgang til for 15 år siden. Mye tyder på at disse timene stjeler tid fra søvn, fysisk aktivitet og sosialisering.
Avhengighet
– Visste du at vi i snitt plukker opp mobilen vår 150 ganger i løpet av en dag? Og at om du lever til du blir gammel, har du brukt 11 år av livet ditt på skjerm?
Hjerneforskeren er klar: Vi har blitt avhengig av smarttelefonene våre. Over 80 prosent av alle nordmenn har en slik telefon. I aldersgruppen 12 til 50 er andelen 99 prosent.
I mai i år la Helsedirektoratet fram nye råd om fysisk aktivitet og sittestilling. De er basert på råd fra Verdens helseorganisasjon (WHO), men er tilpasset noe til norsk kontekst. Hjelle satt i panelet som utarbeidet de norske rådene. For første gang er anbefalinger om skjermbruk tatt med.
Nulltoleranse for skjerm hos barn under to
For barn under to år, er anbefalingen klar: Ingen skjerm! I aldersgruppen to til fem år er rådene maks én time. For barn fem år og eldre bør passiv skjermbruk begrenses.
Nettopp her kommer Hjelles hovedbudskap inn:
– En problemstilling det forskes mye på, er hvorvidt de negative effektene av skjerm skyldes selve bruken, eller at mye tid på skjerm stjeler tid fra andre aktiviteter som er bra for helsen vår. Han utdyper:
– I dag bruker vi fire til seks timer hver dag på noe vi ikke hadde tilgang på for 15 år siden. Mye tyder på at disse timene stjeler tid fra søvn, fysisk aktivitet og sosialisering. Tre svært viktige faktorer for helsen vår.
Bevegelse tatt ut av ligningen
Det er mye dokumentasjon på at skjermtid går på bekostning av lek og bevegelse hos dagens unge. Summen av forskningen på feltet er tydelig: Når skjermbruken øker, synker aktivietetsnivået.
– Vi har designet et samfunn hvor bevegelse er tatt ut av ligningen. Vi har et samfunn som er tilrettelagt for inaktivitet. Stadige nyvinninger løser oppgaver vi før brukte kroppen til. Men om vi bruker den tiden vi da sparer på skjerm i stedet for å være aktive, da har vi et potensielt folkehelseproblem.
En stor verdensomfattende undersøkelse som ble publisert i The Lancet i 2019, viste at 78 prosent av verdens barn og unge mellom 11 og 17 år regnes som inaktive. Hjelle beskriver disse tallene som svært bekymringsfulle.
– Vi har designet et samfunn hvor bevegelse er tatt ut av ligningen.
– For barn og unge er det naturstridig å sitte stille lenge av gangen. Det er gjennom lek og bevegelse de utvikler seg fysisk, mentalt og sosialt. Et inaktivt barn blir gjerne også inaktiv som voksen. Med det følger en økt risiko for sykdom og funksjonstap i voksen alder. Inaktivitet har blitt en global epidemi og koster det norske samfunnet i 240 milliarder kroner hvert år.
Det digitale dopet
– Hva er det som gjør oss så avhengige av skjermen?
– Det ene åpenbare svaret er jo at den forenkler livene våre. Smarttelefonen er både kamera, bank, GPS og leksikon for å nevne noe.
Det paradoksale er at det som stjeler mest av tiden vår, er plattformene forskningen viser at gjør oss mindre lykkelige. De sosiale mediene.
– Grunnen er enkel. Disse programmene er laget for å gjøre oss avhengige. For teknologiselskapene er dette gode nyheter. Desto mer tid vi bruker på plattformene deres, desto mer øker markedsverdien, sier Hjelle.
Facebook, med sine over 3,5 milliarder brukere, er i dag verdt mer enn 500 milliarder dollar. Prisen er din og min mentale og fysiske helse. Og tid.
Det paradoksale er at det som stjeler mest av tiden vår, er plattformene forskningen viser at gjør oss mindre lykkelige.
Skjerm gir dopaminjunkier
På skolene i Silicon Valley i California, er skjermbruk forbudt. På disse skolene er 75 prosent av elevene fra familier hvor minst én av foreldrene jobber i et av de store tech-selskapene.
– Hvorfor fremstår noen av verdens ledende teknokrater som teknofober på privaten?
– Det virker som om de som lager produktene en hel verden har blitt avhengige av, følger kardinalregelen i dopverdenen: “Never get high on your own supply.”
– En av Facebooks første toppledere, Chamath Palihapitiya, sa: “Jeg kontrollerer det så barna mine ikke får bruke dritten.” Han påstår at dopamindrevne tilbakemeldingssystemer ødelegger samfunnet.
Og nettopp dopamin er stikkordet med sosiale medier.
Målet er distraksjon
Sean Parker, en av Facebooks grunnleggere, har uttalt: “Målet med Facebook var aldri å forene oss, men å distrahere oss. Målet var å se hvor mye av din tid og oppmerksomhet vi kunne beslaglegge.”
– Dopamin er et av de viktigste signalstoffene i hjernen vår og spiller en helt sentral rolle i hjernens belønningssystem. Når dette signalstoffer skilles ut, gir den umiddelbart en lystfølelse, nesten som en rus. Denne lystfølelsen er viktig for utviklingen av avhengighet, forklarer Hjelle og fortsetter:
– Teknologiutviklerne har brukt all tilgjengelig kunnskap om dopamins effekt på hjernen vår til å lage produkter som har ett hovedmål: hekte deg slik at du bruker mest mulig tid på deres plattformer.
– Teknologien må ikke bli et mål, men et redskap vi bruker i hverdagen, til vår fordel.
Veier ut av avhengigheten
– Finnes det håp for dem som har blitt for avhengige av skjermen?
– Ja, absolutt og stikkordet er bevisstgjøring. Start med å få en oversikt over hvor mye du er på skjerm og hva du bruker den til. Bestem deg for tider på døgnet hvor du ikke skal bruke skjerm. Har skjermfrie soner i huset. Erstatt tiden på skjerm med andre aktiviteter som gir tilsvarende dopaminpåslag som skjermen. Lag små delmål og gjør endringene i etapper.
Smarttelefonene har kommet for å bli. Hjerneforsker Hjelle mener vi må lære oss gode måter å sameksistere med den.
– For å leve livet slik vi ønsker i dag, må vi kunne mestre tre verdner: den indre, den ytre og den digitale. I den rekkefølgen. Teknologien må ikke bli et mål, men et redskap vi bruker i hverdagen, til vår fordel. Klarer vi det, er smarttelefonen verdens beste verktøy.
Denne artikkelen ble først publisert av hemali
Den ukrainske dødslista
Av Scott Ritter - 9. september 2022
https://steigan.no/2022/09/den-ukrainske-dodslista/
USA fordømmer terrorisme i ord. Men i praksis støtter de ukrainsk organisasjon med «dødslister».
Av Scott Ritter, ConsortiumNews
Den avskyelige arven etter Stepan Bandera driver undertrykkelsen av de som våger å utfordre narrativet om den russisk-ukrainske konflikten som blir spredd av den ukrainske regjeringen, dens vestlige allierte og de lydige, samtykkende massemedia.
I mai 1986 mottok jeg ordre om å delta på et bevissthetskurs mot terrorisme ved John F. Kennedy Special Warfare School, i Fort Bragg, North Carolina. I løpet av de neste to ukene lærte jeg om de ulike terrortruslene USAs militære står overfor, og ble lært opp i ulike ferdigheter for å overvinne dem, for eksempel høyhastighets unnvikende kjøring, kontraovervåkingsmetodikk og reaktive skyteteknikker.
Da jeg kom tilbake til Twenty-Nine Palms, hvor jeg var stasjonert som Marine Corps- etterretningsoffiser, fikk jeg i oppgave å sette mine nylærte ferdigheter i arbeid ved å gjennomføre en base-omfattende antiterrorøvelse. Jeg lånte et speider/snikskytterteam fra infanteribataljonen på basen, og plasserte dem i en leilighet utenfor basen, hvor jeg gjorde dem om til en terroristcelle som hadde til oppgave å samle etterretning om de overordnede offiserene som bodde og jobbet på basen. Den eneste regelen var at terroristene ikke kunne ha omgang med sivile – ingen familier skulle bli påvirket av øvelsen.
I løpet av de neste 30 dagene var terroristteamet mitt i stand til å «myrde» hver bataljonssjef, regimentsjefen og basesjefen, ved å bruke improviserte eksplosive innretninger og snikskytterskyting – og hadde fotografier som beviste det.
Lærdommen av denne øvelsen var at hvis noen ville ha deg død, ville du sannsynligvis dø.
Årvåkenhet var ditt eneste virkelige forsvar – å være på vakt mot alt som virket mistenkelig. Kort sagt, å leve et liv styrt av paranoia. I terrorismens tidsalder, hvis du føler at noen søker å skade deg, er det sannsynligvis fordi noen prøver å gjøre deg skade.
Bruke disse ferdighetene
Gjennom hele mitt yrkesliv har jeg hatt anledning til å bruke ferdighetene jeg lærte på Fort Bragg ved flere anledninger – jeg ble utsatt for attentat mens jeg jobbet som FNs våpeninspektør i Irak, og jeg ble informert om at jeg var gjenstand for et «hit» fra den russiske mafiaen for min rolle i å bryte opp en smuglerring av ulovlige missilkomponenter.
Som rutine foretok jeg en 360-graders inspeksjon av kjøretøyet mitt før jeg gikk inn i det, på jakt etter tegn på tukling. Og jeg gjennomførte motovervåkingsøvelser mens jeg kjørte, akselererte med ujevne mellomrom for å se om noen lå bak, eller svingte raskt ut av en motorvei for å se om noen fulgte etter.
I dag er jeg en 61 år gammel forfatter som bor i et forsted til Albany, New York. Det er et rolig nabolag, hvor alle kjenner alle. Og likevel, på grunn av omstendighetene i det siste, har jeg igjen tatt opp vanen med å inspisere kjøretøyet mitt før jeg går inn, holde et våkent øye med merkelige kjøretøyer som kjører nedover gaten min og utføre motovervåkingsmanøvrer mens jeg kjører.
Hvorfor paranoia? Enkelt sagt, navnet mitt er lagt til på en ukrainsk «drapsliste». Tror du at jeg er for engstelig? Spør familien til Daria Dugina , den 29 år gamle datteren til den russiske filosofen Alexander Dugin . Både hun og faren sto på samme liste. Begge ble dømt til døden av en leiemorder sendt av de ukrainske sikkerhetstjenestene. Bare en siste-sekunds endring av planene, som satte Alexander Dugin bak rattet i en annen bil, hindret ham i å bli drept i eksplosjonen som tok livet av datteren hans.
Jeg har skrevet en stund nå om det ukrainske senteret for bekjempelse av desinformasjon og deres publisering i midten av juli av en «svarteliste» som inneholder navnene på 72 intellektuelle, journalister, aktivister og politikere fra flere land som har blitt stemplet som «russiske propagandister» av den ukrainske regjeringen for å ha frekkheten til å snakke kritisk, men saklig, om den pågående russisk-ukrainske konflikten.
Jeg ergret meg over denne listen av flere grunner, først og fremst fordi lønningene til ukrainerne som satte sammen denne listen så ut til å være betalt av amerikanske skattebetalere via bruk av midler bevilget av Kongressen til nettopp dette formålet. Tanken på at Kongressen vedtok en lov som lot den ukrainske regjeringen gjøre noe – undertrykke lovfestet presse- og ytringsfrihet – som Kongressen selv har grunnlovsmessig forbud mot å gjøre, gjorde meg forbannet.
Det samme gjorde det faktum at Senter for bekjempelse av desinformasjon kunngjorde eksistensen av denne «svartelisten» på et møte som var organisert av en amerikansk-finansiert NGO der det deltok tjenestemenn fra utenriksdepartementet som satt stumme mens deres ukrainske kolleger stemplet personene på denne listen «informasjonsterrorister» som fortjente å bli arrestert og tiltalt som «krigsforbrytere».
På den tiden advarte jeg om at bruken av et slikt provoserende språk betydde at «svartelisten» kunne gjøres om til en «drapsliste» ganske enkelt ved å la en fanatiker bestemme seg for å ta rettferdigheten i egne hender. Gitt at den amerikanske regjeringen finansierte opprettelsen av denne listen, organiserte møtet der den ble presentert for verden og ga et implisitt godkjenningsstempel til listen og dens tilhørende merking gjennom oppmøte av amerikanske myndighetspersoner, behøver man ikke hente inn disse fanatikerne fra utlandet. Mange mennesker i USA bekjenner seg til den samme hatfylte ideologien som eksisterer i Ukraina i dag og som fødte «svartelisten».
Noen av dem er mine naboer.
I juni kjørte jeg ned til Bethel, New York (stedet for den opprinnelige Woodstock-festivalen), for å delta i et Spartan Obstacle Course Race. For å komme dit måtte jeg kjøre forbi Ellenville, en søvnig liten by som er hjemmet til en leir som tilhører den ukrainske amerikanske ungdomsforeningen som hver sommer koordinerer med Organisasjonen for forsvar av Ukrainas fire friheter for å holde en «Heroes’ Holiday» som hedrer veteranen fra den ukrainske folkehæren og Organisasjonen av ukrainske nasjonalister.
Leiren kan skilte med et «Heltemonument», en 42 fot høy struktur med en ukrainsk trefork på toppen flankert av bystene av Yevhen Konovalets, Symon Petliura, Roman Shukhevych og Stepan Bandera –fire ledende skikkelser i ukrainsk nasjonalismes historie, som alle var involvert i drapene på hundretusenvis av jøder, polakker og russere.
Bandera har blitt hevet til statusen ’nasjonalhelt’ i Ukraina, og bursdagen hans regnes som en nasjonal helligdag.
At det kan reises et minnesmerke i USA over menn som er ansvarlige for massedrap av typen folkemord, hvorav to av dem (Shukhevych og Bandera) åpent samarbeidet med Nazi-Tyskland, er urovekkende.
At det hvert år samles ukrainsk-amerikanske tilhengere av den avskyelige ideologien til Stepan Bandera for å feire hans minne i en «barneleir» hvor ungdommene er kledd i brune uniformer som får dem til å se ut som det de faktisk er – ideologiske stormtropper for en hatefull nynazistisk ideologi som fremmer det ukrainske folks rasemessige overlegenhet, er en nasjonal vederstyggelighet.
Fra Ellenville til Bethel så jeg bevis på denne hatefulle virkeligheten i hvert blå-/gule ukrainske flagg som flagret i vinden – og hvert rød/svarte banner tilhørende de Bandera-tilbedende ukrainske nynazistiske fanatikerne som vaiet ved siden av dem.
Arven etter Stepan Bandera
Arven etter Stepan Bandera ligger ved selve hjertet av det som går for ukrainsk nasjonalisme i dag. Det dominerer den politiske arenaen inne i Ukraina, der all konkurrerende politisk ideologi og -tilknytning er blitt forbudt av president Volodymyr Zelensky.
Den ligger bak undertrykkelsen av alle uenige røster – utenlandske og innenlandske – som våger å utfordre narrativet om den russisk-ukrainske konflikten som ble kunngjort av den ukrainske regjeringen, dens vestlige allierte og de lydige massemedia.
Etter at Consortium News publiserte brevet mitt til min kongressdelegasjon i New York (senatorene Chuck Schumer og Kirsten Gillibrand og representant Paul Tonko), der jeg kritiserte dem for at de stemte for Public Law 117-128 som bevilger 40 milliarder dollar i amerikanske skattebetalerpenger til å garantere for den ukrainske regjeringen og militæret, ble det en samordnet aksjon fra andre som var berørt av den ukrainske «svartelisten», som lovgivningen hadde finansiert. Denne ble ledet av Diane Sare, LaRouche-partiets kandidat som utfordrer Schumer for hans Senatsete.
Publisiteten om Kongressfinansiert undertrykkelse av ytringsfrihet så ut til å være for mye for de som er medskyldige i et frontalangrep på den amerikanske grunnloven. Senter for bekjempelse av desinformasjons «svarteliste» ble fjernet fra internett.
Seieren var imidlertid kortvarig. I løpet av få dager etter at Center for Countering Disinformations «svarteliste» ble tatt ned, inneholdt en liste publisert av det ukrainske «Myrotvorets» (Peacemaker’s) Center navn som hadde vært på «svartelisten» for Senter for bekjempelse av desinformasjon.
Myrotvorets-listen har eksistert siden 2014 og har blitt beskrevet som «i praksis en dødsliste for politikere, journalister, entreprenører og andre offentlige personer som har blitt «klarert for oppsigelse» av listens skapere.
Daria Duginas navn var på listen.
Og nå er også mitt navn der , sammen med flere andre Vestlige, som den kanadiske journalisten Eva Bartlett og den britiske rockemusikeren Roger Waters .
Biden-administrasjonen er taus om denne vederstyggeligheten.
Det samme er Kongressen.
I følge 6 USCS § 101 betyr begrepet terrorisme «enhver aktivitet som involverer en handling som er farlig for menneskeliv eller potensielt ødeleggende for kritisk infrastruktur eller nøkkelressurser; og er et brudd på straffelovene i USA eller en hvilken som helst stat eller annen underavdeling av USA; og ser ut til å være ment å skremme eller tvinge en sivilbefolkning, å påvirke en regjerings politikk ved trusler eller tvang, eller å påvirke en regjerings oppførsel ved masseødeleggelse, attentat eller kidnapping.»
Det er liten tvil om at drapet på Daria Dugina var en terrorhandling utført på vegne av den ukrainske regjeringen. (Bildet hennes på listen har nå ordet «likvidert» skrevet diagonalt over det i rødt.)
Mens ukrainerne benekter slike påstander, har russiske myndigheter samlet en overbevisende sak om det motsatte.
Eksistensen av Myrotvorets «dødsliste» er et terrorinstrument og bør fjernes etter insistering fra den amerikanske regjeringen.
Den ukrainske regjeringens manglende evne til å stenge Myrotvorets-senteret og fordømme dets aktiviteter utgjør signifikant støtte til terrorisme.
USA bør også erklære alle organisasjoner som omfavner ideologien til Stepan Bandera som terroristiske enheter – inkludert de som er ansvarlige for å oppdra en ny generasjon brunskjortede nynazister i hjertet av Amerika.
«Heltemonumentet» i Ellenville må stenges, og statuene av Bandera og de tre andre ukrainske nasjonalistene fjernes fra offentligheten.
Det er en nasjonal skam at amerikanske statsborgere blir utsatt for drapstrusler fra en tidligere alliert av USA for ganske enkelt å utøve sin konstitusjonelle rett til ytringsfrihet. Tilhengerne av ideologien til Stepan Bandera, i Ukraina og i USA, må behandles som terrorister, og straffeforfølges med samme intensitet og formål som tilhengerne av al-Qaida og Den islamske staten IS.
Inntil dette er gjort, vil jeg ikke ha noe annet valg enn å ta de nødvendige forholdsregler for å sikre at verken min familie eller jeg lider samme skjebne som Daria Dugina.
Originalens tittel: The Death List
Maskinoversatt, bearbeidet av Monica Sortland for Derimot.no.
Les også: Statsledere og politikere på den ukrainske dødslista
Journalister som utfordrer NATO-narrativer er nå ‘informasjonsterrorister’
Amnesty på «likvideringsliste» i Ukraina
Les også: Om nazimonumenter i Ukraina
Stedfortrederkrigen i Ukraina har vært en propagandaseier for intervensjonister
Av Caitlin Johnstone - 9. september 2022
https://steigan.no/2022/09/stedfortrederkrigen-i-ukraina-har-vaert-en-propagandaseier-for-intervensjonister/
Tidsskriftet «The Atlantic», et nærmest erotisk organ for de nykonservative, har en ny artikkel med tittelen «The Rise of the Liberal Hawks» som irriterer like mye med sin egennyttige og uærlige unnskyldning for imperiet, som for det faktum at mye i artikkelen er helt riktig.
«Progressive mennesker ser vanligvis krig som en iboende morderisk og avhumaniserende årelating av samfunnet, på bekostning av fremgang, begrensing av det frie ord og kanalisering av ressurser inn i det ‘militær-industrielle komplekset’, håner artikkelens forfatter, Dominic Tierney.
«Venstresiden ledet opposisjonen mot Vietnamkrigen og Irak-krigen og fordømte amerikanske krigsforbrytelser fra My Lai-massakren til Abu Ghraib. Historisk sett har progressive kritikere anklaget militæret for en rekke synder, inkludert diskriminering av LHBTQ-soldater og en avhengighet av rekruttering fra fattige samfunn.»
«Så kom Russlands invasjon av Ukraina», skriver Tierney. «Ingen utenlandsk konflikt siden den spanske borgerkrigen, har i så stor grad fanget fantasien til venstresiden.»
– Russlands president Vladimir Putin er antitesen over alt venstresiden står for, legger Tierney til. «Ikke bare lanserte han et uprovosert angrep på en suveren demokratisk nasjon, men han har også nedvurdert LHBTQ-rettigheter, multi-kulturalisme og innvandring, og hevdet at «den liberale ideen» har «overlevd sin hensikt». Zelensky har derimot bygget broer med det globale venstre. Han talte til Glastonbury music festival, i Storbritannia, hvor festdeltakerne ropte navnet hans til melodien av The White Stripes’ ‘Seven Nation Army’. I Tyskland ledet De grønne kravet om å levere våpen til Kiev, og veltet tiår med tysk tilbakeholdenhet mot å gripe inn i fremmede kriger. LHBTQ-demonstranter i Berlin krevde også at Tyskland skulle trappe opp våpenforsendelsene til Ukraina, slik at en Pride-parade en dag kan holdes i den russisk-okkuperte byen Mariupol. Ukrainske liberalere – kunstnere, oversettere, lærere, filmskapere – har sluttet seg til kampen. Som en forfatter sa det: ‘Alle våre hipstere i Ukraina kjemper.'»
Tierney innrømmer at «det er en venstreorientert ytterkant i USA som fortsatt anser Amerika som verdens onde imperium og forblir dypt fiendtlig innstilt til dets militære makt», men sier «hoveddelen av venstresiden har vist bemerkelsesverdig solidaritet med den ukrainske saken.»
– Liberalere som en gang protesterte mot Irak-krigen, oppfordrer nå Washington til å sende flere rakettkastere for å beseire russisk imperialisme, sier Tierney. «Representant Jamaal Bowman fra New York, et medlem av venstrefløyen, tvitret: «Vi står utvetydig sammen med det globale ukrainske samfunnet i kjølvannet av Putins angrep.»
Igjen, det som gjør Tierneys triumferende, militaristiske smuss så irriterende, er ikke hvordan han tar feil, det er hvordan han har rett. Du kan protestere alt du orker mot hans bruk av ordet «venstre» for å beskrive liberale tilhengere av kapitalisme og imperium, som bare vil at imperiet skal være litt mindre pinlig og kanskje ettergi studielånet, men det er generasjoner med psykologiske operasjoner som har klart å sabotere venstresiden og ødelegge minnet, , ikke Tierney. Det han sier om liberalere som en gang protesterte mot Irak-invasjonen, som nå støtter amerikansk krigføring med stedfortreder i Ukraina, er stort sett sant, inkludert hele den Bernie Sanders/AOC venstrefløyen i Det demokratiske partiet.
Det er simpelthen et faktum at liberale i 2022 er sprø etter amerikansk intervensjonisme. Fordi denne krigen (feilaktig) kan markedsføres som en «uprovosert» invasjon av onde skurker som kjemper mot de dydige good guys i USA / NATO / Ukraina-partnerskapet, og fordi det ikke er våre sønner og døtre som blir kastet inn i krigens tannhjul, har folk som normalt ville være mer skeptiske til militarisme og intervensjonisme faktisk hoppet ombord på proxy-krigstoget.
Denne krigen har i den forstand blitt 2020-tallets Gulf-krig: en «god krig» som rehabiliterer bildet av amerikansk intervensjonisme for en krigstrett offentlig-het. Akkurat som Gulfkrigen i 1990 ble brukt til å få amerikanere over det krigs-hissere kalte » “Vietnam syndromet» – en sunn aversjon mot intervensjonisme etter Vietnamkrigens forferdelige katastrofe – blir krigen i Ukraina brukt til å slite ut publikums kollektive immunrespons mot intervensjonisme, bygget opp etter Irak-invasjonen i 2003.
«Det er en stolt dag for Amerika, og ved Gud har vi sparket Vietnam-syndromet ut en gang for alle,» sa president Bush den eldste etter å ha vunnet sin krig/ propagandaoperasjon i Midtøsten.
Selvfølgelig husker vi alle hva som skjedde etter det, ikke sant? Et tiår senere kom 9/11, og publikum ble nå varmet opp igjen for ideen om velgjørende militær intervensjonisme, overveldende, samtykket folk til to fullskala bakkeinvasjoner av to separate nasjoner med løftet om rask seier der troppene vil bli møtt som frigjørere. Det som fulgte var rundt seks millioner dødsfall – omtrent to tusen ganger antallet drept den 9/11 – mens billioner av dollar ble sluset bort fra det amerikanske publikum til krigsindustrien, midt i en ene-stående ny epoke med militær ekspansjonisme.
Offentligheten har igjen blitt vunnet tilbake til ideen om militær intervensjon-isme, ved hjelp av et enestående narrativt ledelsesgrep, som så at medie-dekningen av den utenlandske krigen i Ukraina overskygger selv kriger USA har deltatt direkte i. De brukte forskjellige taktikker og forskjellige fortellinger, som de alltid gjør, men sluttresultatet på 2020-tallet er det samme som det var på 1990-tallet.
Og nå er publikum begeistret for utenlandsk intervensjonisme igjen, og vi får bare vente og se hva som skjer etter at imperiets arkitekter gir oss vårt neste 9/11.
The Ukraine Proxy War Has Been A Propaganda Win For Interventionists – Caitlin Johnstone
Artikkelen er oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell