Stor studie: Barn har nesten ALDRI overført Covid på skolene
Niger avviser den regelbaserte ordenen
«Ikke en tomme»: En kort titt på de skriftlige bevisene
Niger og det franske imperiets sammenbrudd
Om å bli lurt og hva man kan lære av det
Økende krise for tysk industri
Bløffen om «ekstremværet» Hans
Fra hvitvasker i New York til president og leder av ECOWAS
Stor studie: Barn har nesten ALDRI overført Covid på skolene
Av red. PSt - 9. august 2023
https://steigan.no/2023/08/stor-studie-barn-har-nesten-aldri-overfort-covid-pa-skolene/
Forskning torpederer de siste argumentene for skolestengingene under «pandemien».
Høsten 2021, i fire skoledistrikter i Massachusetts med 18 000 barn, fant forskere 44 potensielle tilfeller av smitte på skolen.
Du leste riktig.
18.000 elever. 34 skoler. Fire måneder. Og 44 Covid-infeksjoner – inkludert ingen infeksjoner av lærere eller andre ansatte.
Gjennom 2020 og 2021, da foreldre presset for å gjenåpne klasserom, advarte lærerforbund og demokratiske politikere om at Covid-overføring på skolen ville føre til dødsbølger. «Lærere er så bekymret for å komme tilbake til skolen at de skriver testamenter», skrev CNN i en beryktet melding 16. juli 2020.
I virkeligheten var skoler blant de tryggest mulige stedene for elever og lærere under Covid, antyder denne studien.
Studien ble publisert i det fagfellevurderte tidsskriftet JAMA Health Forum.
Seriøse forskere har visst siden 2020 at barn sprer Covid mye sjeldnere enn voksne.
Allerede 11. april 2020 publiserte franske forskere en artikkel som viste at et infisert ni år gammelt barn ikke hadde overført sykdommen «til tross for nære interaksjoner i skolene». I august 2020 hadde forskere i Spania og Sverige bekreftet dette funnet i mye større skala.
Årsaken er også åpenbar, siden det er den samme grunnen til at barn blir mye mindre syke enn voksne. De har lavere virusmengde og fjerner infeksjonen raskere. For mange friske barn er Covid knapt en forkjølelse.
Dette bekrefter enda en gang at de vilkårlige og massive skolestengningene ikke hadde noen form for vitenskapelig grunnlag og at når det gjaldt barns fysiske og psykiske helse var de tvert om svært kontraproduktive.
– Læringstapet etter lockdownperioden er en global katastrofe
Heller ikke de massive skolestengningene i Oslo hadde noen som helst fornuftig hensikt:
Desperat Raymond Johansen med enda mer av det som ikke virker mot Oslos befolkning
Niger avviser den regelbaserte ordenen
Av M. K. Bhadrakumar - 9. august 2023
https://steigan.no/2023/08/niger-avviser-den-regelbaserte-ordenen/
Kuppet i den vestafrikanske staten Niger 26. juli og toppmøtet mellom Russland og Afrika dagen etter i St. Petersburg utspiller seg på bakgrunn av multipolaritet i verdensordenen. Tilsynelatende er det uavhengige hendelser, men de fanger likevel tidsånden til vår transformative æra.
Av M. K. Bhadrakumar.
For det første, det store bildet – Afrika-toppmøtet arrangert av Russland 27.-28. juli utgjør en stor utfordring for Vesten, som instinktivt forsøkte å bagatellisere begivenheten etter å ha mislykkes i sin lobbying mot suverene afrikanske nasjoner som møtte den russiske ledelsen. 49 afrikanske land sendte sine delegasjoner til St. Petersburg, med sytten statsoverhoder som personlig reiste til Russland for å diskutere politiske, humanitære og økonomiske spørsmål. For vertslandet, som er midt i en krig, var dette en bemerkelsesverdig diplomatisk suksess.
Toppmøtet var i hovedsak en politisk begivenhet. Dens ledemotiv var sammenstillingen av Russlands langvarige støtte til afrikanere som motarbeidet imperialismen og den vestlige nykolonialismens rovdrift. Dette fungerer strålende for Russland i dag, som ikke har noen kolonihistorie med utbytting og plyndring av Afrika.
Nå og da ramler fortsatt skjeletter fra kolonitiden ut av det vestlige skapet, som dateres tilbake til den afrikanske slavehandelen vestmaktene aldri har beklaget, og da utnytter Russland den sovjetiske arven om å være på «riktig side av historien» – til og med gjenopplive det fulle navnet til Patrice Lumumba Peoples’ Friendship University of Russia i Moskva.
Likevel var det ikke bare politikk. Toppmøtets drøftelser om partnerskap mellom Russland og Afrika som hjelper kontinentet med å oppnå «matsuverenitet», alternativer til kornavtalen, nye logistikkkorridorer for russisk mat og gjødsel; forbedring av handel, økonomisk, kulturelt, utdanningsmessig, vitenskapelig og sikkerhetssamarbeid; Afrika som potensielt slutter seg til den internasjonale nord-sør-transportkorridoren; Russlands deltakelse i afrikanske infrastrukturprosjekter; Handlingsplan for Russland-Afrika-partnerskapsforum til 2026 – disse vitner om det kvantifiserbare resultatet.
Inn på scenen kommer Niger. Den siste utviklingen i Niger understreker ledemotivet til toppmøtet mellom Russland og Afrika. Russlands prognose for den afrikanske krisen er rettferdiggjort – vestlig imperialismes fortsatte herjinger. Dette fremgår av rapportene om russiske flagg som ble sett under demonstrasjoner i Niamey, Nigers hovedstad.
Opprørerne som tok makten somlet ikke med å skrinlegge Nigers militærtekniske samarbeidsavtaler med Frankrike. Dette har blitt fulgt opp med kravet om at Frankrike trekker troppene sine ut innen 30 dager. Frankrike har på sin side talt »fast og resolutt» til fordel for utenlandsk militær intervensjon »for å undertrykke kuppforsøket.» Franske myndigheter gjorde det klart at de ikke har noen plan om å trekke tilbake sin væpnede kontingent på 1500 militære som er i Niger «på forespørsel fra de legitime myndighetene i landet på grunnlag av signerte avtaler.»
Frankrikes holdning kommer ikke som noen overraskelse – Paris ønsker ikke å miste sin posisjon i Sahel-regionen og de billige ressurskildene, spesielt uran. Men Frankrike feilberegnet at kuppet ikke nøt støtte fra det nigerske militæret eller hadde noen sosial base, og alt som var nødvendig for å rulle det tilbake ville være en begrenset maktdemonstrasjon som ville tvinge elitens presidentgarde til å starte direkte forhandlinger med Frankrike.
Frankrike og USA koordinerer sine handlinger med Det økonomiske fellesskapet for vestafrikanske stater [ECOWAS]. ECOWAS gjorde først litt sabelrasling, men har tonet det ned. Fristen for intervensjon har gått ut. ECOWAS har rett og slett ikke en mekanisme for rask samling av tropper og koordinering av fiendtligheter, og kraftsenteret Nigeria har hendene fulle med å takle intern sikkerhet. Den nigerske opinionen er seg på vakt mot et tilbakeslag — Niger er et stort land og har en 1500 kilometer lang porøs grense til Nigeria. En uuttalt sannhet er at Nigeria neppe er interessert i å øke den franske militære tilstedeværelsen i Niger eller å være på samme side med Frankrike, som er ekstremt upopulært i hele Sahel.
Alle overraskelsers mor er at militærkuppet nyter en bølge av folkelig støtte. Under omstendighetene er det stor sannsynlighet for at de franske troppene kan bli tvunget til å forlate Niger, dens tidligere koloni. Niger er et offer for nykolonial utnyttelse. Under dekke av å bekjempe terrorisme, som ironisk nok er en ringvirkning fra NATO-intervensjonen i Libya i 2011 ledet av ingen ringere enn Frankrike inn i Sahel-regionen, utnyttet Frankrike hensynsløst Nigers mineralressurser.
En kjent nigeriansk poet og litteraturkritiker som Niyi Osundare skrev i forrige uke:
»Undersøk årsaken, forløpet og symptomene på den nåværende gjenoppblomstringen av militærkupp i Vest-Afrika. Finn en kur for denne pandemien. Enda viktigere, finne en kur for pesten av politiske og sosioøkonomiske urettferdigheter som er ansvarlige for uunngåeligheten av at den gjentar seg. Husk det nåværende brutale anarkiet i Libya og de utallige konsekvensene av destabiliseringen av det en gang blomstrende landet for den vestafrikanske regionen.»
Den eneste regionale staten som har råd til effektiv militær intervensjon i Niger er Algerie. Men Algerie har verken erfaring med å gjennomføre slike operasjoner på regional skala eller har noen intensjon om å avvike fra sin konsekvente politikk om ikke-innblanding i den interne politikken til et suverent land. Algerie har advart mot enhver ekstern militær intervensjon i Niger. »Det å skryte av militær intervensjon i Niger er en direkte trussel mot Algerie, og vi avviser det fullstendig og kategorisk… Problemer bør løses på fredelig vis,» sa den algeriske presidenten Abdelmadjid Tebboune.
I kjernen, uten tvil, innsnevres kuppet i republikken Niger til en kamp mellom innbyggerne i landet og kolonimaktene. Den økende trenden med multipolaritet i verdensordenen oppmuntrer afrikanske nasjoner til å riste av seg nykolonialismen. Dette er én ting. På den annen side blir stormaktene tvunget til å forhandle fremfor å diktere.
Interessant nok har Washington vært relativt behersket. President Bidens støtte til »verdier» klang hult med diktatet om »regelbasert orden» – selv om USA angivelig har 3 militærbaser i Niger. I multipolare omgivelser får afrikanske nasjoner plass til å forhandle. Russlands proaktive holdning vil stimulere denne prosessen. Kina har også økonomiske interesser i Niger.
Spesielt har kupplederen Abdurahman Tchiani registrert at «franskmennene ikke har noen objektive grunner til å forlate Niger,» som signaliserer at et rettferdig og rettferdig forhold er mulig. Russland har opptrådt forsiktig og har sagt at nøkkeloppgaven for øyeblikket er «å forhindre ytterligere forringelse av situasjonen i landet.» Utenriksdepartementets talsperson Maria Zakharova sa: »Vi anser det som en presserende oppgave å organisere en nasjonal dialog for å gjenopprette sivil fred, sikre lov og orden … vi tror at trusselen om bruk av makt mot en suveren stat ikke vil bidra til å dempe spenninger og løse situasjonen i landet» .
Det er klart at Niamey ikke vil gi etter for press fra utenforstående. «Nigers væpnede styrker og alle våre forsvars- og sikkerhetsstyrker, støttet av den usvikelige støtten fra vårt folk, er klare til å forsvare integriteten til vårt territorium,» sa en juntarepresentant i en uttalelse. En delegasjon fra Niamey dro til Mali og ba om russisk-tilknyttede Wagner-krigere til å bli med i kampen i tilfelle en vestlig-støttet intervensjon.
En snarlig løsning på krisen i Niger er ikke å forvente. Niger er en nøkkelstat i kampen mot det jihadistiske nettverket og er knyttet strategisk og strukturelt til nabolandet Mali. Og situasjonen i Sahel-regionen eskalerer. Dette har dype implikasjoner for krisen i Vest-Afrika som helhet.
Amerikansk eksepsjonalisme er ikke et universelt universalmiddel for eksisterende sykdommer. Pentagon hjalp til med å trene minst én av kupplederne i Niger – og de i Mali og Burkina Faso, som har lovet å komme til Nigers forsvar. Likevel, i en tale fra Niamey på mandag, beklaget den besøkende amerikanske visestatssekretæren Victoria Nuland at kupplederne nektet å la henne møte den avsatte presidenten Mohamed Bazoum og var lite mottakelige for amerikanske oppfordringer om å returnere landet til sivilt styre.
Nulands oppdrag hadde som mål å fraråde kupplederne fra å engasjere seg med Wagner-gruppen, men hun hadde liten suksess. Nuland fikk ikke en gang møte general Tchiani.
«Ikke en tomme»: En kort titt på de skriftlige bevisene
Av skribent - 9. august 2023
https://steigan.no/2023/08/ikke-en-tomme-en-kort-titt-pa-de-skriftlige-bevisene/
Av Michal Chapman, 24. juli 2023
Selv om Joe Biden-administrasjonen og mange av de store mediene hevder at Russlands invasjon av Ukraina ikke har noe å gjøre med utvidelsen av NATO, fortalte oberst Douglas Macgregor (pensjonert) til Valuetainment-grunnlegger Patrick Bet-David, at Vladimir Putin har motsatt seg «NATOs bevegelse inn til sine grenser» i «minst 15 år», fordi han ser en slik utvidelse «som en trussel».
Macgregors syn deles av John Mearsheimer, professor ved University of Chicago, som regnes som en av verdens ledende forskere på «realistisk» utenrikspolitikk. Han hevder at Russland anser NATOs ekspansjon inn i Ukraina som en «eksistensiell trussel», en posisjon de offentlig har hatt siden minst 2008.
Likevel sier USAs utenriksminister Antony Blinken at konflikten «aldri handlet om NATO-utvidelse» eller «om noen trussel mot Russlands sikkerhet». Blinken hevder også at Russlands påstand om at de ble lovet at NATO ikke ville spre seg østover etter Sovjetunionens sammenbrudd, er falsk.
Så hvem forteller sannheten? La oss se på bevisene.
På Bet-Davids PBD-podcast den 28. juni, forklarte Macgregor at Putin har «snakket i minst 15 år om sin motstand mot NATOs bevegelse opp til sine grenser. Han har gjort det veldig klart at han så på det som en trussel. En av grunnene til at han tok Krim, var at han så Krim bli en NATO-marinebase, hovedsakelig for den amerikanske marinen, åpenbart i Svartehavet. Så han tok det først og sa så, se, dette må stoppe.»
Nedgraderte dokumenter i National Security Archive ved George Washington University, viser at den tidligere sovjetiske lederen Mikhail Gorbatsjov fra 1990, fikk mange forsikringer fra amerikanske og europeiske ledere om at de ikke ville utvide NATO østover til Russland. «Ikke en tomme østover», sa daværende utenriksminister James Baker.
Ukraina, Kievrikets vugge (Russland), ligger ved Russlands vestlige grense, og det vestlige Ukraina grenser til Polen, Ungarn og Romania.
Arkivene dokumenterer at en av de tidligste forsikringene til Gorbatsjov kom fra en tale av den tyske utenriksministeren Hans-Dietrich Genscher, i januar 1990. I en kabel til Washington DC, uttalte den amerikanske ambassaden at Genscher gjorde det klart at NATO burde utelukke en «utvidelse av sitt territorium mot øst, dvs. flytte det nærmere sovjetiske grenser».
I et møte den 10. februar 1990, mellom den tyske kansleren Helmut Kohl og Gorbatsjov, rapporterer arkivet at «den vesttyske lederen oppnådde sovjetisk samtykke i prinsippet til tysk gjenforening i NATO, så lenge NATO ikke ekspanderte østover.»
Arkivet sier videre: «Ikke én gang, men tre ganger, prøvde [USAs utenriks-minister] Baker ut ‘ikke en tomme østover’-formelen med Gorbatsjov … Han sa seg enig i Gorbatsjovs uttalelse som svar på forsikringene om at ‘NATO-utvidelse er uakseptabelt.’»
Baker forsikret også Gorbatsjov om at «ikke bare for Sovjetunionen, men også for andre europeiske land er det viktig å ha garantier for at dersom USA opprettholder sin tilstedeværelse i Tyskland innenfor rammen av NATO, da vil ikke en tomme av NATOs nåværende militære jurisdiksjon spre seg i en østlig retning.» [Uthevelse tillagt]
Etter å ha blitt orientert av Baker sa kansler Kohl til Gorbatsjov: «Vi mener at NATO ikke bør utvide sfæren for sin aktivitet.»
Den 31. mai 1990, sa president George H.W. Bush til Gorbatsjov: «Vi har ingen intensjon, selv i våre tanker, om å skade Sovjetunionen på noen måte. Det er derfor vi snakker for tysk samling i NATO … En slik modell svarer etter vårt syn også til sovjetiske interesser.»
I 1991 forsikret den britiske statsministeren John Major Gorbatsjov: «Vi snakker ikke om styrking av NATO.» Hva angår NATOs inkludering av østeuropeiske land, sa Major: «Ingenting av den slags vil skje.»
Etter et møte i juli 1991, med NATOs generalsekretær Manfred Woerner, lyder et russisk notat: «Woerner understreket at NATO-rådet og han er imot utvidelsen av NATO (13 av 16 NATO-medlemmer støtter dette synspunktet).»
Arkivartikkelen konkluderte: «Dermed dro Gorbatsjov til slutten av Sovjetunionen, forsikret om at Vesten ikke truet hans sikkerhet og ikke utvidet NATO.»
Etter Gorbatsjov ble Boris Jeltsin den første presidenten i Russland, som tjenestegjorde fra 1991 til 1999. Vladimir Putin ble president i mai 2000, og satt til 2008. Han kom så tilbake til presidentskapet i 2012.
Ifølge professor Mearsheimer, forfatter av «Hvorfor Ukraina-krisen er Vestens feil: De liberale vrangforestillingene som provoserte Putin», «Siden midten av 1990-tallet har russiske ledere standhaftig motsatt seg NATO-utvidelse, og de siste årene har de gjort det klart at de ikke ville stå og se på mens deres strategisk viktige nabo ble til en vestlig bastion.»
«For Putin var den ulovlige omveltningen [i 2014] av Ukrainas demokratisk valgte og pro-russiske president, som han med rette kalte et ‘kupp’, det siste halmstrået,» sa Mearsheimer. «Han svarte med å ta Krim, en halvøy han fryktet ville være vertskap for en NATO-marinebase, og jobbet for å destabilisere Ukraina til landet ga opp forsøkene på å slutte seg til Vesten.»
«USA presset frem en politikk overfor Ukraina som Putin og hans kolleger ser på som en eksistensiell trussel mot landet deres, et poeng de har gjort gjentatte ganger i mange år», sa Mearsheimer i en tale på European Union Institute i juni 2022. «Spesielt snakker jeg om USAs besettelse av å bringe Ukraina inn i NATO og gjøre det til et vestlig bolverk på Russlands grense.»
«USA er ikke seriøst interessert i å finne en diplomatisk løsning på krigen, noe som betyr at krigen sannsynligvis vil trekke ut i måneder, om ikke år,» la Mearsheimer til. «USA og dets allierte bidrar til å lede Ukraina ned på veien til ødeleggelse.»
Mearsheimer kom med disse bemerkningene for ett år siden. I dag pågår krigen mellom Ukraina og Russland fortsatt, og USA har ikke gjort noen seriøse forsøk på å megle frem en fredsavtale.
President Biden, utenriksminister Blinken og deres heiagjenger i de store mediene, benekter intenst og ustoppelig at en eventuell Nato-utvidelse inn i Ukraina hadde noe å gjøre med Russlands invasjon i 2022. En slik påstand, hevder de, er Putin-propaganda. De historiske kildene støtter imidlertid ikke deres historie, «ikke en tomme» av den.
Michael W. Chapman, en mangeårig forfatter om russisk-amerikanske relasjoner, er tidligere administrerende redaktør for CNSNews.com
‘Not One Inch’: A Brief Look at the Written Record
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Kennans advarsel om Ukraina – steigan.no
Krigen i Ukraina ble provosert fram – og hvorfor det betyr noe for å oppnå fred – steigan.no
Omfattende avsløring av Maidan-massakren undertrykt av akademisk topptidsskrift – steigan.no
Vår vei til atomkrigen – steigan.no
Niger og det franske imperiets sammenbrudd
Av Thomas Fazi - 9. august 2023
https://steigan.no/2023/08/niger-og-det-franske-imperiets-sammenbrudd/
Først var det Mali, så kom Burkina Faso. I dag, i den episke sagaen som er det anti-vestlige opprøret som skyter over Sahel, er det Nigers tur til å spille hovedrollen – det tredje landet som opplever et kupp på bare tre år. Den 26. juli avsatte et militærkupp ledet av general Abdourahamane Tchiani landets pro-vestlige president Mohamed Bazoum, valgt i 2021 under påstander om svindel og protester.
I hvert av disse kuppene oppga de involverte militæroffiserene de samme årsakene til å ta makten: økende bekymring for en økning i terrorisme og kronisk sosial og økonomisk underutvikling. Til tross for at det er en av verdens rikeste regioner når det gjelder naturressurser, inkludert olje, gull og uran, er Sahel også en av de fattigste økonomisk. Niger er et slående eksempel: det er en av verdens ledende eksportører av uran, men rangerer konsekvent mot bunnen av Human Development Index.
I øynene til disse landenes nye ledere og deres støttespillere ligger mye av ansvaret for dette hos spesielt én skurk: Frankrike. De er tross alt alle tidligere franske kolonier, en del av det som pleide å bli kjent som Françafrique. Og mer enn noen annen imperialistisk makt har Frankrike fortsatt å utøve en enorm innflytelse over sine tidligere utposter, og har erstattet regelrett kolonistyre med mer subtile former for nykolonial kontroll – først og fremst ved hjelp av valuta.
Før Afrikas avkolonisering på 50- og 60-tallet var det vanlig blant vestlige makter å påtvinge sine respektive kolonier former for monetær underdanighet. De sistnevnte ble generelt tvunget til å bruke valutaer utstedt og kontrollert av imperienes sentre, for å sikre de europeiske landenes økonomiske kontroll og økonomiske fordeler. Frankrike var intet unntak; snarere, det som skilte Frankrike fra andre imperiale makter var det faktum at dets monetære imperium overlevde avkoloniseringen. Mens de fleste afrikanske kolonier, etter å ha blitt uavhengige, tok i bruk nasjonale valutaer, klarte Frankrike å overtale de fleste av sine tidligere utposter i Sentral- og Vest-Afrika til å opprettholde kolonivalutaen: CFA-francen.
Les: CFA-franc – hvordan Frankrike underutviklet Afrika
I tiårene som fulgte forsøkte forskjellige land å forlate CFA-systemet, men svært få lyktes. Som den senegalesiske økonomen Ndongo Samba Sylla og den franske journalisten Fanny Pigeaud skriver i sin bok Africa’s Last Colonial Currency (som jeg har oversatt), gjorde Frankrike alt det kunne for å hindre land fra å forlate CFA: «Skremsler, destabiliseringskampanjer og til og med attentater og statskupp markerte denne perioden, og vitnet om de permanente og ulik maktforhold som forholdet mellom Frankrike og dets ‘partnere’ i Afrika var basert på – og fortsatt er basert i dag.»
Som et resultat av dette fortsetter CFA-francen å bli brukt av 14 land, for det meste tidligere franske kolonier, i hele Sentral- og Vest-Afrika – inkludert Mali, Burkina Faso og Niger. Sammen utgjør de den såkalte «franc-sonen», hvor Frankrike fortsatt spiller en sentral rolle. Til tross for den formelle «afrikaniseringen» av denne gruppen, som innebar å overføre hovedkvarterene til CFA-francens to sentralbanker til det afrikanske kontinentet, fortsetter Frankrike å nyte vidtrekkende kontroll over systemet – og landene som bruker det.
«Mer enn bare en valuta,» skriver Sylla og Pigeaud, «CFA-francen lar Frankrike styre sine økonomiske, monetære, finansielle og politiske relasjoner med noen av sine tidligere kolonier i henhold til en logikk som er funksjonell for dets interesser.» De hevder at CFA-francen representerer en form for «monetær imperialisme», som hindrer utviklingen av afrikanske økonomier og holder dem underordnet Frankrike.
Tenk på Niger: landet er Frankrikes største kilde til uran (som gir rundt 20 % av forsyningen), som er nødvendig for å drive atomkraftverkene som gir omtrent 70 % av landets elektrisitet. Likevel har bare én av sju nigerienere (og bare 4 % av innbyggerne på landsbygda) tilgang til moderne strømtjenester, mens mer enn 40 % av befolkningen lever i ekstrem fattigdom. Like påfallende er at 85% av selskapet som driver Nigers uranindustri eies av Frankrikes atomenergikommisjon og to franske selskaper; bare 15 % eies av Nigers regjering.
CFA-systemet, og mangelen på monetær og økonomisk suverenitet det medfører, er sentralt i denne systematiske plyndringen av ressurser – i Niger og andre steder i Sahel. Av de 10 landene med verdens laveste menneskelige utviklingsindeks er fem en del av franc-sonen, inkludert de tre som har opplevd nylig kupp.
Heller ikke Frankrikes kontroll over franc-sonen er begrenset til økonomiske verktøy. Niger er også Frankrikes viktigste Sahel-militærbase, og huser rundt 1500 franske soldater. For å komplisere saken ytterligere, er landet også hjemsted for rundt 1000 amerikanske soldater, en av de største kontingentene av amerikanske tropper på det afrikanske kontinentet, som opererer under paraplyen til United States Africa Command (Africom). Siden 2013 har USA også utført droneoppdrag fra flere baser i Niger – inkludert en nylig konstruert installasjon til 110 millioner dollar. For både Frankrike og USA er det påståtte målet å bekjempe islamsk terrorisme; Realiteten er imidlertid at til tross for denne massive utenlandske militære tilstedeværelsen, har sikkerheten i Niger og andre land forverret seg med årene – det samme har deres økonomiske utsikter.
France-Africa: a long history of military intervention
Kanskje vi ikke burde bli overrasket over at Afrikas nyeste militærjuntaer har pekt ut Frankrike som hovedmålet for sin harme. I Mali utviste den nåværende militærlederen Assimi Goïta den franske hæren, kuttet diplomatiske bånd og til og med forbudt fransk som offisielt språk. I Burkina Faso utviste den unge revolusjonære lederen Ibrahim Traoré også franske tropper og forbød flere eksporter.
For Sylla utgjør dette intet mindre enn «en andre nasjonal frigjøringsbevegelse, som tar sikte på å fullføre avkoloniseringsprosessen som startet på femti- og sekstitallet i det frankofone Afrika». Mens den første fasen av denne prosessen handlet om å oppnå politisk uavhengighet fra Vesten, handler denne siste fasen om å oppnå økonomisk suverenitet og uavhengighet. Det er derfor, som en fersk FN-rapport bemerket, folkelig støtte for disse nye militære regjeringene kan forstås som å være «symptomatisk for en ny bølge av demokratisk ambisjon som ekspanderer over hele kontinentet». Som Sylla fortalte meg: «I mange av disse landene blir militærene sett på som ledere som opprettholder sine nasjoners suverenitet og uavhengighet, i motsetning til valgte regjeringer, som har en tendens til å være vestens marionetter og ikke har gjort noe for å utfordre den nykoloniale orden gjennom alle disse årene.»
Men hva betyr dette for Niger? Foreløpig ser det ut til at landet beveger seg i samme retning som Mali og Burkina Faso. Mens den nye regjeringen har stoppet (foreløpig) med å fortelle utenlandske tropper om å forlate landet, har den opphevet en rekke militære samarbeidsavtaler med Frankrike, stengt landets luftrom – og faktisk stoppet amerikanske droneoperasjoner – og kunngjort at det vil stanse eksporten av uran til Frankrike. Som svar har tusenvis av mennesker gått ut i gatene for å vise sin støtte, brent franske flagg og til og med angrep på den franske ambassaden. «Siden barndommen har jeg vært motstander av Frankrike,» sa en lokal forretningsmann til BBC. «De har utnyttet alle rikdommene i landet mitt som uran, bensin og gull. De fattigste nigeriene kan ikke spise tre ganger om dagen på grunn av Frankrike.»
Som for å bevise poenget hans, iverksatte Det økonomiske fellesskapet av vestafrikanske stater (Ecowas) – en politisk og økonomisk union av 15 land lokalisert i Vest-Afrika som har støtte fra Vesten – umiddelbart sanksjoner mot Niger, og suspenderte alle kommersielle og finansielle transaksjoner mellom Niger og Ecowas-landene og, enda mer illevarslende, frysing av Nigers eiendeler deponert i sentral- og forretningsbankene i Ecowas. Grunnen til at de kan gjøre dette er nettopp fordi Ecowas inneholder den vestafrikanske økonomiske og monetære unionen, som utsteder valutaen som brukes av Niger, og som i stor grad er under Frankrikes kontroll. Dette tillater Frankrike å bevæpne CFA-francen mot enhver regjering som utgjør et problem for den innenfor franc-sonen. EU har også reagert straffende, og suspendert bistand og samarbeid med Niger til tross for at det er et av de fattigste landene i verden.
Mer bekymringsfullt er det at den vestafrikanske blokken sa at den ville «treffe alle nødvendige tiltak», inkludert bruk av makt, hvis den valgte regjeringen ikke ble gjeninnsatt innen en uke. Denne fristen gikk ut på søndag og det ble ikke gjort noe, men trusselen er ikke trukket tilbake. De skal møtes på torsdag for å bestemme hva som skal skje videre. I mellomtiden har Frankrike, EU og USA tilbudt «prinsippfast» støtte til den avsatte lederen, og har støttet Ecowas sin holdning. Dette følger et tiår hvor Frankrike brukte militærmakt for å forsvare sine interesser i det fransktalende Afrika, og intervenerte i Elfenbenskysten, Mali og Tsjad.
Men dette er mer enn bare en historie om Frankrikes avtagende hegemoni og USAs militære tilstedeværelse i regionen. Kuppet i Niger truer også et prosjekt på 13 milliarder dollar for å bygge en gassrørledning som forbinder gassfelt i Nigeria med Europa, som vil gå rett gjennom Niger. Etter EUs beslutning om å avvenne seg fra russisk gass i fjor, er denne satsingen uten tvil mer presserende enn noen gang.
Militærregimet i Niger har på sin side advart om at enhver utenlandsk militær intervensjon i landet vil resultere i en «massakre», mens Mali og Burkina Faso begge har støttet den nye regjeringen. Enhver militær intervensjon, advarte de i en felles uttalelse, «ville være ensbetydende med en krigserklæring mot Burkina Faso og Mali», og «kan destabilisere hele regionen». Gitt Russlands sterke bånd til kuppregjeringene, kan dessuten et vestligstøttet angrep på Niger lett mutere til det Colin P. Clarke har beskrevet som «en regional proxy-krig», med Russland og Wagner-gruppen som støtter Niger (og Burkina Faso og Mali), og vestlige land som støtter Ecowas.
Alt dette fører til frykt for at vi er på randen av en ny kamp om Afrika, med Russland, Kina og Vesten som kjemper om innflytelse over dette umåtelig ressursrike, unge kontinentet som er spådd å bli den neste vekstens grense. Hvis denne logikken seier, vil det imidlertid være en katastrofe for Afrika. For så vanskelig det enn kan være å forstå, bør vestlige land – og Frankrike spesielt – akseptere at denne anti-vestlige trenden har mye mindre å gjøre med nylig utenlandsk innflytelse enn med historiske klager mot langvarig neokolonial praksis. Ethvert forsøk på å motarbeide det med den samme gamle oppskriften – økonomisk utpressing og militær makt – vil bare styrke opprørernes besluttsomhet.
Denne artikkelen ble først publisert av UnHerd:
Niger and the collapse of France’s empire
Om å bli lurt og hva man kan lære av det
Av Lars Birkelund - 9. august 2023
https://steigan.no/2023/08/om-a-bli-lurt-og-hva-man-kan-laere-av-det/
Jeg vet at jeg kan være en ‘pain in the ass’, men liker til dels også å være det. Jeg stiller meg lagelig til for hugg, som en venn sa. Som når jeg sier at folk har blitt lurt av krigspropaganda. For ingen liker å bli lurt. Heller ikke å bli fortalt at de har blitt lurt. Men verst av alt er det å innse og deretter innrømme at man har blitt lurt.
Jeg har sjølsagt også blitt lurt. På 90-tallet ble jeg lurt til å skrive leserbrev til avisene med oppfordringer til å arrestere serbiske krigsforbrytere, og det var i hver fall et som ble publisert. Hvorfor gjorde jeg det? Fordi norske medier hadde lurt meg til å tro at serberne var de eneste skurkene i de krigene som pågikk i Jugoslavia i nesten ti år.
Etter hvert skjønte jeg at det var flere skurker, også i den krigen. Deriblant USA, NATO og EU, som førte en politikk for å splitte opp Jugoslavia. Det var vellykket. For i dag har USA flere militærbaser der. Og de fleste av de seks landene som tidligere utgjorde Jugoslavia er nå med i NATO og/eller EU. Slik kontrollerer ‘treenigheten’ USA/NATO/EU i dag det meste av det som tidligere var Jugoslavia.
Naturligvis ble jeg sint og skuffa da sannheten etter hvert gikk opp for meg. Men jeg lærte også mye av det. Fool me once, shame on you. Fool med twice, shame on me. Det at jeg ble lurt førte til at jeg begynte å interessere meg mye for propaganda og dens forskjellige former. Jeg bestemte meg for aldri mer å bli lurt av krigspropaganda. Det er ikke så vanskelig, egentlig. For krigspropagandaen er ganske lik fra gang til gang. Så jeg lukta ugler i mosen da USA påsto at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen i forkant av krigen mot Irak i 2003 (det viste seg å være en løgn).
Og var det virkelig sant at Russlands invasjon av Georgia i 2008 var uprovosert, som norske medier skrev de første dagene, etter en oppskrift fra USA-medier? Nei, ved å bruke Antiwar.com lærte jeg at krigen begynte med at Georgia angrep Sør-Osettia, som hadde hatt de facto sjølstyre etter en borgerkrig med sentralmakten i Georgia tidlig på 90-tallet, og at russiske soldater ble drept under angrepet.
Etter hvert justerte norske medier narrativet om krigen i retning av sannheten: «Sommeren 2008 brøt det ut åpen militær konflikt mellom Georgia og Russland etter et georgisk angrep på separatiststyrker i Sør-Ossetia» (Store norske leksikon). Russland trakk seg etterpå ut av Georgia.
Da mediene begynte å snakke om fredelige folkeopprør mot de «brutale diktatorene» i Libya og Syria i 2011 ble jeg like skeptisk. Jeg tvilte ikke på at Gaddafi og Assad kunne være brutale, men jeg tvilte på fredelige opprør i land hvor det tidligere hadde vært væpnede opprør. Og det var dessuten land som USA lenge hadde ført en fiendtlig politikk mot. Det viste seg da også at USA og andre NATO-land hadde væpnet folk, islamister, nettopp for at de skulle gjøre opprør i begge landene.
Da det utbrøt opprør på Maidan i Kiev, Ukraina i november 2013 ble jeg slått av et paradoks: mediene snakket om nok et fredelig folkeopprør, nesten samtidig med at de viste gatekamper, der gater og torv og offentlige bygninger ble okkupert/satt i brann, politifolk ble angrepet med molotov cocktails osv. USA og EU prøvde ikke en gang å skjule at de støtta opprørerne. Men allikevel et fredelig folkeopprør, oppsummerte NRK i fjor (opprøret hadde ikke et flertall av ukrainerne bak seg og ble ‘kuppet’ av høyreekstremister).
Etter Russlands invasjon i fjor har vi sett en propagandamengde som overstiger alt vi tidligere har sett, der gjennomgangstonen er at Russland og Russland alene har skylda for krigen. Det er naturligvis usant, men allikevel noe størsteparten av det norske folk tror, på grunn av propagandaen. Ute i verden vet folk og ledere bedre. For de slipper å bli indoktrinert med NATO-propaganda fra vugge til grav. Skjønt sannheten om Norge og andre NATO-lands ansvar for at det ble krig, i 2014, siger nok inn etter hvert hos nordmenn også.
Norske medier er propagandaorganer for den politikken det er bred enighet om på Stortinget (se utdrag av stortingsmelding nederst, som viser samrøre mellom medier, myndigheter og visse organisasjoner). Og når det gjelder utenrikspolitikk er det som regel full enighet på Stortinget, vel og merke enighet om politikk som bestemmes av fremmede makter, med USA på toppen.
Resultatet av dette er at norske medier i ca 75 år nærmest har vært avskriftsbyråer av de ledende propagandamediene i USA. Og slik blir vi, og særlig politikerne, gang på gang lurt til bli med på USAs kriger, enten det skjer gjennom NATO eller ikke.
Nå er Norge med på å føre krig mot Russland, med Ukraina som slaktoffer og ukrainere som kanonføde. Krigen kunne ha vært unngått med små innrømmelser overfor Russland. Mangelen på kompromissvilje tyder på at vestlige beslutningstagere ønsket at Russland skulle invadere, på omtrent samme måte som da Sovjet invaderte Afghanistan jula 1979. Da hadde USA i vel et halvt år støtta islamistopprørere i håp om at Sovjet skulle invadere. Skjønt sannheten er at den afghanske regjeringen ba Sovjet om hjelp til å slå ned opprøret. USA var i alle fall fornøyd med resultatet, som bidro mye til å demoralisere og ødelegge Sovjetunionen. Men kriger i Afghanistan fortsatte inntil USA/NATO trakk seg ut i 2021.
Stortingsmelding nr 15 (2008-2009):
«Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksimere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolusjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktørenes evne til nettverksbygging og politisk påvirkningsarbeid på tvers av grenser og aktører».
Økende krise for tysk industri
Av Red./Reg - 9. august 2023
https://steigan.no/2023/08/okende-krise-for-tysk-industri/
Den tyske energipolitikken har skapt en alvorlig og akselererende krise for landet, i den grad at industrien rett og sett ser ut til å gå i oppløsning. Et rustbelte er i ferd med å vokse frem i den vaklende europeiske industrimotoren. Etter at konfliktnivået i Europa eskalerte tidlig i 2022, har styresmaktene i Berlin gjort flere forbløffende valg.
«Tyskland er i ferd med å miste sitt økonomiske DNA som et sted å drive forretninger», uttalte Toralf Haag, administrerende direktør i det tyske teknologiselskapet Voith Group, til avisen Die Welt sommeren 2023. Han utdyper dette med at «utenlandske investorer holder seg på avstand og heller konsentrerer seg om markeder i utvikling».
Haag forteller at hans eget selskap så langt har klart å ri av stormen som herjer med den tyske økonomien. Våren og sommeren har den negative utviklingen preget Tyskland sterkt, og landet er kommet inn i en resesjon. E24 skriver at «justert for sesongvariasjoner og prisvekst var utviklingen fra første til andre kvartal på 0,0 prosent». Denne triste utviklingen kom i kjølvannet av et kvartal med en nedgang på 0,1 prosent og en enda verre avslutning på 2022.
Bort fra tradisjonell energi … til hva?
Tyskland har de senere årene vært i bevegelse bort fra tradisjonell energiproduksjon. Med en pågående politisk drahjelp har landet faset ut deler av kull- og atomenergien til fordel for utvikling av fornybare energikilder.
Den tunge tyske avhengigheten av å importere energi fra Russland viste seg å være en katastrofe. Å legge så mange egg i samme kurv kan være fristende, men med krigen i Ukraina og sanksjonene som ble iverksatt, oppsto det en akutt krise i den tyske energiforsyningen. Stabile energiforsyninger er en grunnforutsetning for tysk industri, og den russiske gassforsyningen var av vital betydning.
Fra før hadde man i landet igangsatt en utfasing av atomkraftverk, noe som forverret situasjonen ytterligere. Den tyske tungindustrien forsyner ikke akkurat seg selv med elektrisk kraft, og IMF oppgir at etter krigsutbruddet falt denne produksjonen med 20 prosent.
Problematisk utvikling
Haag opplever utviklingen i den tyske industrien som «problematisk». Han sier at «målene er ambisiøse, men at støtten og insentivene til å oppnå disse målene mangler». Haag mener at det blir stadig vanskeligere å foreta investeringsmessige beslutninger, men sier at oppskriften i seg selv er enkel: «Mindre byråkrati, raskere godkjennelsesprosesser og hurtigere implementering». Den nåværende praksisen vil rett og slett ikke holde i lengden, hevder han.
Haag er ikke akkurat noen optimist på sitt eget lands vegne. Hans egen virksomhet, som for det meste opererer innenfor energi, bil- og papirindustri og hele tiden er på utkikk etter nye muligheter for etablering av produksjonsanlegg, «velger gjerne Øst-Europa, Asia eller USA». Dette skyldes at «energipriser og lønnskostnader er høye i Tyskland, samtidig som reguleringer og byråkrati er sterkt økende». I hanes egen bedrift er det de seneste to årene ansatt så mange som 30 mennesker bare for å håndtere det byråkratiske dokumentarbeidet.
Haag taler på sin egen virksomhets vegne, men bekymringene favner bredere, noe den bekymringsverdige økonomiske utviklingen i Tyskland viser. Han har selv ønsker om å satse mer i landet, men sier at rammebetingelsene må forandres drastisk. «Dessverre er det ingenting som tyder på det for øyeblikket», sier han.
Ufrivillig problemskaper
Voith Group tvinges selv til å være en del av problemet, i stedet for å bidra til løsningen. Hvordan? Det at tyske selskaper velger å legge produksjonen til andre land, bidrar nemlig til avindustrialiseringen av Tyskland. «Administrasjon og ingeniørvirksomhet forblir riktig nok i Tyskland, men produksjonen, som tross alt er en viktig del av industrien, finner i økende grad sted i andre land», forteller Haag.
Et eksempel på denne utviklingen er kjemigiganten BASFs nye storsatsing. Selskapet, som utgjør en viktig bestanddel i Tysklands industrielle DNA, investerer ifølge Politico 10 milliarder dollar i et anlegg som skal definere gullstandarden for bærekraftig produksjon. Dette kunne vært alle tyske politikeres drøm, om det ikke var for at anlegget bygges i Kina. BASF har dessuten planer om å legge ned sin fabrikk i Ludwigshafen og flytte produksjonen derfra til land som Belgia og Frankrike.
Haag mener denne utviklingen ikke bare går på ters av Tysklands identitet, men at den også ødelegger for landets fremtidige potensial. Politico beskriver et scenario der resesjonen er et varsel om en dyptgripende tilbakegang som kan sende sjokkbølger gjennom Europa. Et stort antall mellomstore tyske bedrifter trues av nedleggelse, og en like stor andel forbereder seg på en eventuell flytting utenlands, ifølge en undersøkelse gjennomført av BVMV – den tyske foreningen for mellomstore virksomheter.
Mens industrien sliter, opplever Tyskland det samme problemet som en rekke andre land, og som vi også kjenner i Norge, nemlig en uvanlig høy inflasjon. Handelsoverskuddet svikter og utsiktene er alt annet enn lyse. Kan tyskerne snu denne uviklingen gjennom statlige subsidier til egen industri og kinesisk vekst? Eller vil den begynnende forråtnelsen spre seg til flere av landets handelspartnere?
Bløffen om «ekstremværet» Hans
Av Odd Handegård - 9. august 2023
https://steigan.no/2023/08/bloffen-om-ekstremvaeret-hans/
Rekordene, både når det gjelder nedbør og ødeleggelser, er gamle. Mange av utslagene er riktignok konsekvenser av en annen form for menneskeskapt virksomhet enn utslipp av CO2: Utbyggingen av hus og infrastruktur i Norge har i mange år gjort det vanskelig for litt ekstra nedbør å renne i havet uten å skape problemer underveis.
Litt hobbyvirksomhet («slektsforskning») de siste månedene, har gitt meg en rekke eksempler på tidligere tilstander som virkelig kan kalles ekstremvær. Jeg har gått gjennom gammel litteratur om slektsrelasjoner i Møre og Romsdal, og det er ganske ufattelig hva man oppdager. Jeg har mange eksempler, men her er det verste: I 1789 var det nye nedbør, trolig kombinert med snøsmelting på Møre. Resultatet ble at Driva tok med seg mye av den gården jeg undersøkte (som i dag ligger midt inne i Sunndalsøra). Den mistet 11/12-deler av innmarka, og 1/8-del av åkeren. Også flere andre gårder ble berørt i 1789 og flere ganger på 1700-tallet. Glem Hans som en klimakatastrofe.
Rødt med nytt energiprogram
Rødt har i dag publisert et nytt og bra energiprogram: https://roedt.no/vi-kan-fa-nok-rimelig-kraft-uten-a…Og hele programmet: file:///C:/Users/Odd/Downloads/kraftplan_skjerm%20(1).pdf
Desidert det beste programmet blant stortingspartiene, men som tidligere nevnt har Rødt fått en ny leder med bakgrunn fra Natur og Ungdom. Rødts medlemmer må virkelig passe på at klimasmitte fra SV og MDG ikke infiserer også Rødt.
Regjeringen vedtar å elektrifisere Melkøya
Tross landsmøtevedtak i SP, vedtar regjeringen å elektrifisere Melkøya i Hammerfest. Det finnes ikke strøm til elektrifiseringen verken i Troms og Finnmark, men strømmen skal angivelig fraktes fra Nordland og ved utbygging av vindkraft til havs og på land. Finansieringen skal skaffes via en betydelig økt strømpris også i nord. Etter mitt syn er det ufattelig at Støre tør å rasere energisystemet også i Nord-Norge, med et tiltak helt uten betydning for realisering av de målene han påstår å være tilhenger av (redusert utslipp av CO2).
Fra hvitvasker i New York til president og leder av ECOWAS
Av Alexander Rubinstein - 9. august 2023
https://steigan.no/2023/08/fra-hvitvasker-i-new-york-til-president-og-leder-av-ecowas/
Møt den tidligere hvitvaskeren som leder presset for å invadere Niger.
Siden Nigers USA-vennlige regjering ble styrtet, har de vest-afrikanske landene i ECOWAS-blokken truet med en invasjon av nabolandet. Før han ledet anklagen for intervensjon, brukte ECOWAS-leder Bola Tinubu år på å hvitvaske millioner for heroinforhandlere i Chicago, og har siden vært knyttet i en rekke korrupsjonsskandaler.
The Grayzone, 5. august 2023.
Timer etter at Nigers vestligstøttede leder ble arrestert av landets presidentgarde den 28. juli, ilte Nigerias president og leder av Economic Community of West African States (ECOWAS), Bola Tinubu til handling og advarte om at gruppen av nasjoner «ikke vil tolerere noen situasjon som setter den demokratisk valgte regjeringen ut av spill».
«Som styreleder i ECOWAS … Jeg erklærer uten tvetydighet at Nigeria står støtt sammen med den valgte regjeringen i Niger.»
To dager senere påla ECOWAS strenge sanksjoner mot Niger, og blokken utstedte et sterkt ultimatum: Hvis den nyinnsatte juntaen ikke vil gjeninnsette den avsatte presidenten i løpet av en ukes tid, vil gruppens pro-vestlige afrikanske regjeringer gjøre det, med militære midler om nødvendig.
Lørdag 6. juli, en dag før fristen, godkjente ECOWAS-ledere en plan om å invadere landet, med det illevarslende forbeholdet at de «ikke kommer til å fortelle kuppmakerne når og hvor vi skal slå til».
Hvis ECOWAS får det som de vil, vil medlemslandene Benin, Kapp Verde, Elfenbenskysten, Gambia, Ghana, Guinea-Bissau, Liberia, Nigeria, Sierra Leone, Senegal og Togo bli presset til å sende sine soldater for å invadere Niger.
Denne utviklingen har kastet det vanligvis oversette vestafrikanske landet Niger, inn i vestlige mediers søkelys. Men hvis fiendtlighetene bryter ut, vil det ikke bare være en enkelt fattig afrikansk stat som er i siktet.
Nabolandene Burkina Faso, Mali og Guinea, som også styres av militære administrasjoner som nylig tok kontrollen med militær makt, har alle advart om at ethvert angrep på Niger også vil bli sett på som et angrep på dem. Hvis deres ECOWAS-rivaler gjør det første trekket, har nasjonene som mainstream media har kalt Afrikas «kuppbelte», også lovet å slippe løs sine militære styrker, en kunngjøring som bør avslutte alle illusjoner om at en gjeninsetting av landets forrige president ville være en smertefri prosess.
I spissen for den pro-vestlige koalisjonen står presidenten i landets mektigste land, Nigeria: Bola Tinubu. Kilden til den skandaleplagede presidentens formue, som er en av Nigerias rikeste menn, er fortsatt uklar.
Dokumenter gjennomgått av The Grayzone, avslører Tinubu som et mangeårig amerikansk aktivum, som ble navngitt som medskyldig i en massiv narkotikaoperasjon som så ham hvitvaske millioner på vegne av en heroinhandlende slektning.
Bola Tinubus karriere preget av narkotikasmugling og korrupsjonsanklager
I over 30 år har Bola Tinubu vært en stor kraft på Nigerias politiske scene og i landets økonomi, med lokale kallenavn som spenner fra «markedets mor» til «gudfaren av Lagos» og «løven av Bourdillon.» Men hans makt i Nigeria gikk stort sett ubemerket hen hos internasjonalt publikum frem til 2023, da han ble ECOWAS-leder etter å ha vunnet presidentskapet i et valg tett fulgt av den amerikanske regjeringen.
Som president innførte Tinubu raskt et regime med økonomiske reformer, støttet av det USA-kontrollerte internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. I løpet av Tinubus politiske karriere i Nigeria, har den afrikanske operatøren dyrket et nært forhold til den amerikanske ambassaden. Ifølge en rekke klassifiserte diplomatmeldinger fra utenriks-departementet, utgitt av WikiLeaks, stolte amerikanske embets- representanter tungt på Tinubus vurderinger av det innenrikspolitiske landskapet.
ECOWAS-lederens tidlige liv er innhyllet i mystikk, og selv hans eksakte alder er ukjent. Nesten alle detaljer i Tinubus personlige historie, før han dukket opp i Chicago på studentvisum er omstridt, inklusive hans juridiske fødselsnavn.
Opptegnelser fra Chicago State University viser at Tinubu fikk en grad i bedriftsøkonomi i 1979. I de følgende årene indikerer medierapporter at Tinubu var ansatt i en viss kapasitet hos en rekke store USA-baserte multinasjonale selskaper, inkludert Mobil Oil Nigeria, konsulentfirmaet Deloitte, og GTE, som var det største kommunikasjons- og forsynings-selskapet i USA på den tiden.
Av de få detaljene som kan bekreftes om den nigerianske presidentens tidlige bedrifter, er mange avledet fra en rettssak fra 1993, som navnga Tinubu som medskyldig i en massiv narkotikasmuglingsoperasjon i Midtvesten.
Som journalist David Hundeyin har skrevet detaljert, gjør retts-dokumenter fra US District Court’s Northern District of Illinois, det klart at Tinubu samlet en liten formue ved å hvitvaske penger for en heroin-smuglende slektning i Chicago, og at amerikanske regjeringstjenestemenn til slutt beslagla godt over en million dollar fra forskjellige bankkontoer registrert under den nåværende nigerianske presidentens navn.
En rapport fra 1993, av spesialagent Kevin Moss i IRS, forklarte at «det er sannsynlig grunn til å tro at midler på visse bankkontoer kontrollert av Bola Tinubu … representerer utbytte fra narkotikahandel; derfor er disse midlene mulige å inndra til USA.»
I dokumentene beskriver Moss et ekstremt nært samarbeid mellom den fremtidige nigerianske presidenten og to nigerianske heroinforhandlere ved navn Abiodun Olasuyi Agbele og Adegboyega Mueez Akande, hvorav sistnevnte ble oppført som Tinubus fetter på en søknad om et billån.
«Ifølge bankansatte, da Bola Tinubu kom til First Heritage Bank i desember 1989 for å åpne kontoene, ble han introdusert for dem av Adegboyega Mueez Akande, som på den tiden opprettholdt en konto i banken.» Dessuten indikerer bankdokumenter at «Bola Tinubu også åpnet en felles brukskonto i hans navn og navnet på sin kone, Oluremi Tinubu,» som «tidligere hadde åpnet en felles bankkonto, også i denne banken, med Audrey Akande, kona til Adegboyega Mueez Akande,» forklarte Moss. I flere av søknadene stemte adressene som ble brukt av Tinubu nøyaktig med de som tidligere ble brukt av Akande.
«Ifølge bankregistre … åpnet Tinubu en individuell pengemarkedskonto og en NOW-konto» hos First Heritage Bank i desember 1989, bemerket spesialagenten. «I søknaden oppga Tinubu at adressen hans var 7504 South Stewart, Chicago, Illinois» – «den samme adressen som tidligere ble brukt av Akande.»
«Bankdokumenter avslørte at fem dager etter at kontoen ble åpnet, den 4. januar 1990, ble $ 80.000 satt inn på NOW-kontoen hos First Heritage Bank, ved bankoverføring gjennom First Chicago fra Banc One Houston,» fortsetter rapporten. Ifølge skattemyndighetene ble pengene sendt av Akande.
Men den nigerianske presidentens økonomiske omgang med heroin-smuglerne gikk enda lenger, ifølge spesialagenten i IRS. Han skrev at Citibank-poster dokumenterte «ytterligere to bedriftskontoer holdt i navnet Compass Finance and Investment Company, Ltd. som ble kontrollert av Bola Tinubu».
«Da Bola Tinubu åpnet disse kontoene,» ga han «et memorandum av forening og vedtekter» som «identifiserte Mueez Adegboyega Akande og Abiodun Olasuyi Agbele som styremedlemmer i Compass Finance and Investment Company, Ltd.,» skrev Moss.
Til slutt klarte Tinubu på en eller annen måte å sette inn over $ 660,000 på sin First Heritage Bank-konto i 1990, og mer enn $ 1.2 millioner året etter, samtidig som han hevdet å bare tjene $ 2,400 i måneden fra sin stilling hos Mobil Oil Nigeria.
Da etterforskningen av hvitvaskingsordningen begynte å få fotfeste, forlot Tinubu USA og returnerte til Nigeria. Til slutt klarte Moss å snakke med Tinubu på telefon ved flere anledninger, og spesialagenten rapporterte at den fremtidige presidenten først erkjente sine personlige og økonomiske forhold til de to narkotikasmuglerne.
Men i slutten av januar 1992, «informerte Tinubu agenter som undersøkte denne saken, om at han ikke hadde noen forretningsforbindelse eller økonomiske forbindelser med Abele eller Akande», skrev Moss. «Denne informasjonen motsa hans tidligere uttalelser fra 13. januar 1992, da han informerte politimyndighetene om at pengene som ble brukt til å åpne kontoen i First Heritage Bank, hadde kommet fra Akande.»
Tilbake i Nigeria hadde Tinubu allerede begynt å gå over til den politiske arenaen. I 1992 hadde han blitt valgt til senatet, og i 1999 ble han guvernør i Lagos State*, en stilling han beholdt til 2007. På et tidspunkt i sin periode etablerte Tinubu et forhold til den amerikanske ambassaden som skulle vare i årene som kom, ifølge en samling diplomatmeldinger utgitt av Wikileaks. *(Nigerias øverste stilling. O.a)
Men selv hans allierte i utenriksdepartementet kunne ikke unngå å legge merke til Tinubus forkjærlighet for uærlighet. En spesielt bemerkelses-verdig kabel påpekte at politikeren var «kjent for å leke fort og løst med fakta» og «har tidligere blitt avslørt for å pynte på sine utdannings-prestasjoner».
Til slutt syntes imidlertid Tinubus nytte å oppveie hans lettvinte forhold til sannheten, og den fremtidige nigerianske presidenten fortsatte med å gi amerikanske tjenestemenn en nesten kontinuerlig vurdering av den politiske situasjonen i landet hans. Et typisk intimt møte med Tinubu avsluttet med at den amerikanske ambassadøren til Nigeria kommenterte: «Som alltid fant vi hans syn på den nasjonale politiske scenen å være innsiktsfullt.»
Da kablene ble lansert i 2011, ble mange nigerianere sjokkert over åpenheten som deres folkevalgte snakket med Washingtons utsendinger. «Våre eliters vilje til og uoppfordret avsløre informasjon om nasjonen til amerikanske tjenestemenn, røper en infantil tørst etter et farsdiktatur,» skrev den nigeriansk-amerikanske professoren og spaltisten Farooq Kperogi.
Selv om Tinubu så ut til å ha unnsluppet loven for sin påståtte rolle i en konspirasjon om heroinhandel, fortsatte anklager om korrupsjon å ri ECOWAS-lederen gjennom hele sin politiske karriere i Nigeria. Siden han forlot embetet som guvernør i Lagos i 2007, har Tinubu «valgt hver påfølgende vinnerkandidat», ifølge den tyske kringkasteren DW, som bemerket tidligere i år at mogulen «antas å være en av Nigerias rikeste politikere, men kilden til hans rikdom er ukjent.»
De siste årene har flere ledetråder om opprinnelsen til formuen, til en av Afrikas ledende politiske aktører, begynt å komme frem i lyset.
I 2009 kom Tinubu under etterforskning av Metropolitan Police of London, som undersøkte påstander om at politikeren hadde samlet penger med to andre nigerianske guvernører for å skape et frontselskap kjent som «African Development Fund Incorporation.»
Etterforskere påsto at det uvanlige forretningsarrangementet faktisk var en felles innsats for ulovlig å skaffe aksjer i ECONET, et firma innen telekommunikasjon grunnlagt av Strive Masiyiwa, en amerikansk etterretningsressurs og Gates Foundation-tillitsmann. Men forsøk på å undersøke legitimiteten til de aktuelle transaksjonene ble satt på sidelinjen, da den nigerianske føderale regjeringen blokkerte den britiske etterforskningen, som til slutt konkluderte uten en eneste arrestasjon. Til dags dato har nigerianske myndigheter ennå ikke frigitt bevisene som britiske myndigheter har bedt om.
I 2011 ble Tinubu stilt for Code of Conduct Tribunal i Nigeria, for ulovlig drift av 16 utenlandske bankkontoer. Ivrig etter å unngå forlegenheten han tidligere hadde lidd da han ble fotografert i retten, nektet ECOWAS-lederen angivelig å ta plass i retten under en rettslig høring.
Men den uvelkomne oppmerksomheten ser ut til å ha gjort lite for å tøyle politikerens ekstravagante smak, og Tinubu fant seg nok en gang involvert i en korrupsjonsskandale etter en etterforskning i forbindelse med det luksuriøse, 650 kvadratmeter store herskapshuset, der den nigerianske presidenten bor når han mottar medisinsk behandling i London.
Ifølge den nigerianske avisen Premium Times, var den massive villaen i Londons eksklusive bydel Westminster borough, kjøpt for en slikk og ingenting av Tinubus sønn, som på en eller annen måte klarte å kjøpe eiendommen med en rabatt på omtrent 10 millioner dollar fra en velstående flyktning, selv om selgerens eiendeler, inkludert det aktuelle herskapshuset, hadde blitt frosset av en nigeriansk domstol. Bilder publisert på sosiale medier i 2017, viser Tinubu posere inne i villaen sammen med Nigerias daværende president, Muhammadu Buhari.
Den nåværende og forrige presidenten jobbet tett i flere tiår, og Tinubu har offentlig krevd æren, ene og alene, for Buharis presidentskap mens han drev valgkamp. «Hadde det ikke vært for at jeg sto foran deg og ledet hæren og sa «Buhari, kom igjen, vi står bak deg», kunne han aldri ha blitt president, sa han til tilhengerne på et valgmøte i fjor.
Men den mistenkelige sammenblandingen av penger og innflytelse endte ikke med det mystiske herskapshuset i London. Under Nigerias valg til parlamentet i 2019, gikk opptak av pansrede lastebiler som kjørte inn på Tinubus eiendom viralt på sosiale medier, og hendelsen ble allment sett på som bevis på at politikeren var engasjert i en uredelig ordning for kjøp av stemmer. Men Tinubu forble trassig og sa til journalister: «Jeg oppbevarer penger hvor jeg vil.»
«Unnskyld meg, er det mine penger eller statens penger?» spurte han. «Hvis jeg ikke representerer noe regjeringsorgan og jeg har penger å bruke, hvis jeg har penger, om jeg vil, gir jeg dem gratis til folket,» insisterte han.
I januar i år utviklet den offisielle forklaringen på episoden seg igjen, da en av partiets representanter fortalte en nigeriansk TV-stasjon at de aktuelle pansrede lastebilene rett og slett hadde «bommet på [sin] vei» og kom til feil adresse. Spurt om hvorfor Tinubu tilsynelatende hadde innrømmet å ha delt ut kontanter til offentligheten, tilbød partiets organisasjonssekretær i Lagos de forundrede programlederne en like usannsynlig forklaring: «Han sa det for spøk.»
ECOWAS som et nykolonialt våpen
Mens ECOWAS offisielt ble grunnlagt via Lagos-traktaten i 1975, skriver dens offisielle historie at blokkens opprinnelse går tilbake til opprettelsen av CFA-francen i 1945, som konsoliderte Frankrikes vestafrikanske imperium til en felles valutaunion. Offentlig ble trekket beskrevet som et velvillig forsøk på å skjerme disse koloniene fra konsekvensene av den franske francens kraftige devaluering i 1945, etter etableringen av det USA-dominerte Bretton Woods-systemet. Som den franske finans-ministeren sa på den tiden:
«I en demonstrasjon av hennes generøsitet og uselviskhet setter det europeiske Frankrike, som ikke ønsker å pålegge sine fjerne døtre konsekvensene av sin egen fattigdom, forskjellige valutakurser for sin valuta.»
I virkeligheten betydde innføringen av CFA-franc at Paris var i stand til å opprettholde svært ulike handelsforbindelser med sine afrikanske kolonier, på en tid da økonomien ble herjet av andre verdenskrig og dets oversjøiske imperium raskt gikk i oppløsning. Valutaen gjorde det billig for medlemslandene å importere fra Frankrike og omvendt, men uoverkommelig dyrt for dem å eksportere noe annet sted.
Denne tvungne avhengigheten for det fransktalende Vest-Afrika, skapte et monopol for franskmennene, og dermed resten av Europa. Denne dynamikken, som har hemmet regional økonomisk utvikling i flere tiår, vedvarer til denne dag. CFA-francens fortsatte dominans sikrer at vestafrikanske stater forblir under økonomisk og politisk kontroll av Frankrike. De afrikanske nasjonene er maktesløse til å vedta meningsfulle politiske endringer, da de mangler kontroll over sin egen pengepolitikk.
At valutaen er så fremtredende i ECOWAS autoriserte historie er lærerikt, fordi blokken lenge har blitt kritisert som en forlengelse av fransk imperialisme. Det var ikke for ingenting at den daværende franske presidenten Charles de Gaulle i 1960, gjorde medlemskap av CFA-francen, til en forutsetning for avkolonisering i Afrika.
Selv om ECOWAS teoretisk sett er ment å maksimere medlemslandenes kollektive forhandlingsmakt ved å fremme «mellomstatlig økonomisk og politisk samarbeid», gjør slik harmonisering det lettere for tidligere imperialistiske makter som Frankrike å utnytte og svekke sine medlems- land. Blokken pålegger sine medlemmer et strengt, vestlig godkjent juridisk og økonomisk rammeverk, og enhver stat som avviker fra disse reglene blir hardt straffet.
I januar 2022, innførte ECOWAS strenge sanksjoner mot Mali, noe som fikk tusenvis til å ta til gatene til støtte for militærregjeringen som tok makten i januar året før. Den nye regjeringens forsøk på å rense landet for ondsinnet utenlandsk innflytelse førte til et fullstendig forbud mot franske medier, en beslutning som ble fordømt av FN, men bejublet av vanlige maliere.
ECOWAS anvendte lignende tiltak mot Burkina Faso som svar på et militærkupp i september 2022, som så Paul-Henri Sandaogo Damiba fjernet etter bare åtte måneder ved makten. Selv om Damiba selv grep makten via militærkupp, var det da lite fordømmelse fra vestlige tjenestemenn og få forslag om at ECOWAS skulle innføre sanksjoner, kanskje på grunn av den avsatte lederens pro-vestlige orientering og statusen som utdannet ved flere amerikanske militære og State Department elitekurs.
Siden 1990 har ECOWAS ført syv forskjellige konflikter i Vest-Afrika, for å beskytte Vestens foretrukne despoter over hele regionen. I mellomtiden, mellom 1960 og 2020, lanserte Paris 50 separate åpne intervensjoner i Afrika. Tall for hemmelige aktiviteter utført i løpet av denne tiden er ikke tilgjengelige, men landets fingeravtrykk er over alt på flere riggede valg, kupp og drap som har opprettholdt føyelige, korrupte regjeringer ved makten over hele kontinentet.
Som president Jacques Chirac bemerket i 2008, «uten Afrika vil Frankrike gli ned i rekken til en tredjeklasses [verdens] makt.» Dette perspektivet ble bekreftet på nytt i en fransk senatsrapport fra 2013, Africa is Our Future. Faktisk er bare eksistensen av anti-imperialistiske regjeringer, uansett plass i regionen, utålelig for Paris.
Heldigvis for den franske eliten er kompromitterte figurer som Bola Tinubu fortsatt til stede for å gjøre sitt skitne arbeid for dem.
Alex Rubinstein er en uavhengig reporter på Substack. Du kan abonnere for å få gratis artikler fra ham levert til innboksen din her. Hvis du vil støtte journalistikken hans, som aldri blir satt bak en betalingsmur, kan du gi en engangsdonasjon til ham gjennom PayPal her eller opprettholde rapporteringen hans gjennom Patreon her.
Kit Klarenberg er en undersøkende journalist som utforsker etterretningstjenestenes rolle i å forme politikk og oppfatninger.
From Chi-Town bagman to ECOWAS chairman: meet the former money launderer leading the push to invade Niger – The Grayzone
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Frihetens luftspeiling
Av Bertil Carlman - 9. august 2023
https://steigan.no/2023/08/frihetens-luftspeiling/
Av Bertil Carlman.
China Global Television Network (CGTN) er den internasjonale avdelingen av statlige medier, China Central Television (CCTV), og har hovedkontor i Kinas hovedstad Beijing. De siste årene har det vært både mulighet og grunn til å få informasjon og propaganda, samt fakta derfra. Mulighet fordi Kina raskt utvikler sine informasjons- og propagandakanaler, og grunn fordi de vestlige informasjons- og propagandakanalene har blitt stadig frigjort fra mer objektivt presenterte fakta, og stadig mer avhengig av hva USA-imperialismen ønsker å formidle.
Ordet propaganda skal forstås i sin opprinnelige betydning, ‘forplante’ ‘utvide’ av det latinske propagare. Det er et begrep som først og fremst refererer til politiske kampanjer og meldinger, som er ment å fremkalle positive eller negative følelser om noe. Sosialister, for eksempel, burde vite godt hva som en gang var ment med agitprop. I Sovjetunionen var det en spesiell avdeling for agitasjon og propaganda.
Hvis du har fulgt innhold på CGTN i noen år nå, vil du også ha kunnet se at i Kina, så vel som i USA og i Skandinavia, velger folk veldig ofte å formidle både informasjon og propaganda ved hjelp av vakre unge damer. På CGTN i dag er Liu Xin som ofte dukker opp i programmet The Point, og Tian Wei i programmet World Insight to eksempler. Disse damene er ansatte i CGTN, snakker utmerket engelsk og, så vidt jeg forstår, er i utgangspunktet veldig godt utdannet, og de er godt lest når de leder samtaler eller intervjuer. Så er det den mer uavhengige Li Jingjing, som lager sine egne filmer som dette Som kineser kan jeg ikke glemme den koloniale fortiden mellom Kina og Storbritannia, men noen ganger også vises på CGTN.
Nylig dukket en «Abby» opp på CGTNs ‘Facts Tell’ hvor hun kan bli sett på en rekke show, for eksempel Hvordan mobber USAs økonomiske #coercion verden? Hennes kinesiske navn, Xinmeng, dukker raskt opp et minutt inn i videoen nedenfor. (Hun har en aktiv Instagram-konto, itsAbby (@_bubblyabby), ligner på mange andre beretninger om unge damer, som er i ekshibisjonistisk retning.) Xinmeng presenterte følgende utmerkede video, om hvordan vi i Vesten i økende grad mottar informasjon, som er tvilsomt å si det mildt, the #mirage of #freedom : Unveiling America’s clandestine #web of #manipulation -Facts Tell.
Etter hvert som Kina i økende grad har kommet i fokus, selv for de svært synlige hatefulle ytringene fra USA, lager CGTN videoer som gir Kinas syn på dette. Videoen presenteres som følger: «I altfor lang tid har den amerikanske regjeringen på mesterlig vis spunnet et billedvev og formet mediefortellinger om utallige emner, både utenlandske og innenlandske, med demokrati og USAs offentlighet i tankene. Makten som USAs regjering utøver på nyhetsmediene, handler ikke bare om å spre informasjon; det er en sjakkbrikke i det store spillet om global overlegenhet. Fra å plante falske historier til å sponse journalistisk utdanning, virker USAs løfte om en fri presse mer som en luftspeiling enn en ærlig forpliktelse. Flere tiår etter hviskingen fra CIAs «Operation Mockingbird» pirrer vår nysgjerrighet fortsatt: Hvor mange flere hemmelige «$mockingbirds» gir fortsatt ekko av sanger som ikke er de de selv har laget? Hold tritt med fakta og bestem deg selv.»
Videoen begynner med en mann som sier «Jeg hadde propagandister over hele verden, hovedsakelig i London, Kinshasa og Zambia …» Dessverre er det ikke klart hvem som sier dette. Antagelig er det en CIA-ansatt, fordi en del av programmet gjentar det mer detaljert hva han sier i et intervju: «I min krig, krigen i Angola, som jeg hjalp til med å administrere, var en tredjedel av staben min propagandister. Jeg hadde propagandister over hele verden, hovedsakelig i London, Kinshasa og Zambia. Vi ville ta historier som vi ville skrive og få dem inn i Zambia Times, og deretter trekke dem ut igjen og sende dem til en journalist på vår lønningsliste i Europa, Reuters og AFP; Ledelsen var ikke klar over det. Vi pumpet bare ut dusinvis av historier om cubanske grusomheter, cubanske voldtektsmenn … [Dette var falske historier?] Absolutt, vi visste ikke om en eneste grusomhet begått av cubanerne. Det var ren, grov og falsk propaganda.»
Lett identifiserbar er selvfølgelig USAs nåværende president Joe Biden, så vel som den forrige, Barack Obama. Kanskje er Jan Öberg også kjent for et skandinavisk publikum. Denne fredsforskeren sier i programmet: «USA har satt av 1,5 millioner dollar de neste fem årene for å trene vestlige medier og journalister til å skrive helt negative historier om Kina.»
Det den nåværende presidenten i USA har sagt og er inkludert i videoen er selvfølgelig: «En fri presse er grunnleggende for et sunt demokrati.» Tidligere president Barack Obama, som hadde langt sunnere mentale funksjoner, sier på Stanford Policy Center (Obama-stiftelsen) at en stat fullstendig kan «korrumpere informasjonsmediene, slik at et lands borgere helt mister tilliten til sine ledere, til hovedstrømsmediene, til politiske institusjoner, til hverandre, til en mulighet for sannhet, slik at spillet blir vunnet.»
Etter dette trekker Xinmeng frem historien om Hunter Bidens ‘laptop’ som et eksempel på hvordan den beskrevne metoden også kan brukes til innenlandsk desinformasjonsarbeid.
Hun spør: «Hvor mange flere ‘mockingbirds’ er det der ute i verden?» Mockingbird er best oversatt som ‘etterligne fugl’. Spottefuglfamilien er en gruppe slike fugler i Nord-Amerika. Den mest kjente etterligningsfuglen i Skandinavia er stæren som hermer etter andre fugler og katten.
Ang. Frihetens luftspeiling blir det nevnt en video med en CIA offiser. Hvis det er av interesse, så er dette videoen: https://www.youtube.com/watch?v=NK1tfkESPVY