Nyhetsbrev steigan.no 09.05.2023
Russiske flagg forbudt i Berlin 8. og 9. mai
Det kommende kongeriket Hawaii?
Syrias tilbakekomst til Den arabiske liga er en svær sak
Tidligere hærsjef i USA: Zelensky må nå velge mellom forhandlinger eller miste mer territorium
Arrestasjonen av Gonzalo Lira: Nok et slag mot pressefriheten i Ukraina
Krigsdagbok del 56 – 1. til 6. april 2023
Russiske flagg forbudt i Berlin 8. og 9. mai
Av red. PSt - 9. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/russiske-flagg-forbudt-i-berlin-8-og-9-mai/
Den 8. og 9. mai er det ikke tillatt å vise russiske flagg og symboler på stevner i Berlin. Det bestemte Den høyere forvaltningsdomstolen i Berlin. Det er Berliner Zeitung som skriver dette.
Etter en klage tok Oberverwaltungsgericht Berlin en avgjørelse i flaggkonflikten. Som myndighetene annonserte mandag, er russiske flagg og symboler utestengt fra begivenhetene på Seiersdagen. Verken St. Georgs flagg og bånd eller russiske flagg eller flagget til Sovjetunionen er tillatt.
Retten begrunnet sin avgjørelse slik: «Politiets prognose om at symbolene er egnet til å formidle en vilje til å bruke vold i lys av den pågående angrepskrigen mot Ukraina er korrekt. Uansett, i dagens kontekst, kan de forstås som et uttrykk for sympati for krigføringen.»
Seiersdagen i Berlin: forbud og politi i storstilte operasjoner
Før minnemarkeringene ved slutten av andre verdenskrig i 1945 hadde Verwaltungsgericht Berlin nylig opphevet forbudet mot russiske flagg og symboler. Politiet hadde sendt inn en klage til Oberverwaltungsgericht Berlin-Brandenburg (OVG) som neste høyere instans. Høyere forvaltningsdomstol har nå endret forvaltningsrettens avgjørelse. Det er fortsatt tillatt å vise ukrainske flagg på arrangementer.
Kommentar: Det er altså forbudt å feire dem som frigjorde Berlin fra nazismen
Men det er fritt fram for å feire det landet som har grunnlovsfestet at det bygger på ideologien til de nazikollaboratørene som kjempet sammen med de tyske nazistene i Ukraina.
Det kommende kongeriket Hawaii?
Av skribent - 9. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/det-kommende-kongeriket-hawaii/
USAs territorielle integritet truet
Etter at Ukraina begynte å massakrere sivile i 2015, advarte president Putin om at Russland ikke lenger ville respektere Kievs territorielle integritet dersom drapet fortsatte. Ukraina fortsatte å drepe og mistet territoriell integritet da Donbas-oblastene flyktet inn i Putins armer.
Da Japan begynte å true Kinas territoriale integritet med Taiwan, bestemte Beijing seg for ikke å vente, men tok initiativet.
Japan annekterte Ryukyu-øyene da Kina var på sitt svakeste, i 1879, og ga dem det nye navnet «Okinawa Prefekturet». Før det var det Kongedømmet Ryukyu, en uavhengig stat under kinesisk beskyttelse. Den dag i dag har befolkningen ikke forsonet seg med sin kolonistatus og livet som en dumpingplass for USAs største baser og tiårene med voldtekt og drap som følger med dem – spesielt siden amerikanere er immune mot Okinawa-lover.
Deres tidligere beskyttere har hørt deres bønner.
Den 21. april, da han diskuterte Taiwan på Lanting-forumet, satte den kinesiske utenriksministeren Qing Gang den diplomatiske scenen ved å referere til Kairo-erklæringen og Potsdam-erklæringen – som begge tydelig sier at Ryukyu ikke er en del av Japan.
En uke senere, 28. april, snakket Wu Jianghao, Kinas ambassadør i Japan, og Yoshimi Teruya, viseguvernør i Okinawa, privat i tre timer. Da kunngjorde ambassadør Wu at Kina offisielt vil kalle Okinawa Prefekturet med sitt før-japanske navn «琉球», Ryukyu, og at Kina vil åpne et regionalt diplomatisk kontor i Ryukyu. Denny Tamaki, guvernør i Okinawa Prefekturet, vil besøke Beijing senere denne måneden.
Kunngjøringen fikk Okinawas uavhengighetsbevegelse til å slå gnister og reiste muligheten for at Russland – hvis Kuriløyene er hevdet av Japan – også vil anerkjenne Ryukyu, et trekk som uten tvil følges av de fleste postkoloniale land.
Okinawas strategiske betydning er vanskelig å overdrive. Det er nesten innenfor synsvidde fra det kinesiske fastlandet, har den største konsentrasjonen av amerikanske baser i Stillehavet, og er i gang med å forberede angrepet gjennom en generalprøve:
29. april 2023 kl. 20.30 har US Army Special Operations Command (USASOC) for første gang gjennomført øvelser som simulerer deres respons på en kinesisk invasjon på Taiwan, som en del av USAOCs årlige kapasitetsøvelse ved Fort Bragg. Tropper øvde på å bli utplassert til Taiwan for å hjelpe til med å forsvare seg mot en kinesisk offensiv, ved å bruke en konkret modell av basen for å simulere miljøet der de ville kjempe mot Kina.
Hvordan ville de kjempe? Nøyaktig hvor?
Kinas dominans i det vestlige Stillehavet strekker seg til Darwin Port i Australia. Ingen krigsskip er trygge for anti-skip ballistiske missiler innenfor denne radiusen, absolutt ikke Ford-klassens hangarskip på 20 milliarder dollar, marinens stolthet.
I mellomtiden er Okinawa 90 miles fra Kinas 30 000 baseødeleggende missiler.
Asymmetriske mål
Kina kunne forebyggende angripe amerikanske baser av samme grunn som Russland gjorde i Ukraina: for å holde verdens mest aggressive makt på trygg avstand. Imidlertid er de amerikanske alternativene for gjengjeldelse alle dårlige:
Å ikke gjøre noe, bli ydmyket og overlate verdensledelsen til Kina.
Angripe et kinesisk mål og se at 54 minutter senere legger Kinas større, raskere og mer nøyaktige missiler UCLA-campus i ruiner.
Gi full pinne og skyte alle atomstridshoder mot Kina. Men i likhet med folkehelsen er Kinas rakettforsvar mange ganger bedre enn det amerikanske, og det kinesiske samfunnet er kjent som motstandsdyktig mens USAs er farlig skjørt. Det er ingenting så effektivt som en tapt krig for å ødelegge stemningen i et land.
Eskalering og dominans
Hvis et nederlag i Ukraina og en trussel mot Okinawa ikke avskrekker Washington, kan Kina øke innsatsen enda mer.
I 1826 anerkjente USA Hawaii som et monarki, med sine egne internasjonale handels- og vennskapstraktater, men da USA så potensialet i Hawaiis landbruk og dets strategiske beliggenhet, styrtet USA dronning Liliʻuokalani (bildet over) og kongeriket Hawaii, koloniserte og annekterte det i 1893 – år etter at Japan annekterte Ryukyu-riket.
Til tross for øygruppas avslappende sjarm er det få haole (hawaiisk ord for utlendinger, særlig av europeisk opprinnelse, o.a.) som trives på Hawaii og en av grunnene til at de forlater landet er frykt. Jeg tok med meg væpnede vakter da vi besøkte en avsidesliggende strand på Kauai fordi lokale gutter myrdet haole på den tiden. Drapene har avtatt, men ikke hatet. Hawaiianerne har aldri tilgitt Amerika for deres underkastelse og marginalisering i deres eget paradis.
Så når skal vi se noe slikt som dette på CNN?
Kinas ambassadør i USA kunngjorde etter et tre timer langt privat møte med Hawaiis guvernør Waiheʻe at Kina fra denne datoen vil kalle Hawaii for «Kingdom of Hawaii». Talskvinnen for den ikke-statlige organisasjonen Independence Hawaii, Janeta Liliʻuoukalani sa: « Vi Hawaiianere takker president Xi for vår frigjøring og inviterer ham til vår uavhengighetsdag ».
Xis Ryukyu-initiativ ville lamme Biden og Tokyo i uker, ja måneder. Japan kan sparke ut basene og sannsynligvis beholde Okinawa, eller de kan beholde basene og miste Okinawa. Territoriell integritet er et viktig spørsmål.
Xis far var general under borgerkrigen og Kinas beste forhandler, sa Mao. Etter å ha motstått angrep i flere tiår, har Xi Jr. satte i gang en godt forberedt offensiv, og Tyrkias utenriksminister kunne ikke vært mer fornøyd: «Alle hater Amerika,» sa han til et henrykt publikum.
Vi lever i interessante tider.
Syrias tilbakekomst til Den arabiske liga er en svær sak
Av Bhadrakumar - 9. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/syrias-tilbakekomst-til-den-arabiske-liga-er-en-svaer-sak/
Av M. K. Bhadrakumar.
Når en underordnet fortelling over natten får en adresse og et navn, kan den bli mer fascinerende enn selve hovedfortellingen. Syrias tilbakevending til Den arabiske liga etter den ti år lange ekskluderingen kan betraktes som en delfortelling av den som handler om Kina-meglerne og tilnærmingen mellom Saudi-Arabia og Iran. Men da er ikke Kina og Iran per se part i prosessen.
Syrias tilbakevending til Den arabiske liga blir sett på som et arabisk initiativ, men det er i hovedsak et prosjekt som Riyadh styrte gjennom i nært samråd og koordinering med Damaskus, og ignorerte noe mumling fra en gruppe arabiske stater og åpenbart i strid med Washingtons skarpe opposisjon.
På bakgrunn av den epokegjørende kampen for en ny verdensorden preget av multipolaritet og motstand mot vestlig hegemoni, oppmuntret Russland og Kina i det stille Riyadh til å gå i en slik retning.
En fascinerende sak ved avgjørelsen som ble tatt av utenriksministrene i de syv nasjonene på møtet i Den arabiske liga i Kairo på søndag, er den lekre timingen. For dette er 80-årsjubileet for etableringen av Baath-partiet i Damaskus i 1943, som talte for en ideologi om arabiske nasjonalistiske og antiimperialistiske interesser som i det siste har dukket opp igjen i geopolitikken i Vest-Asia.
Syria har tradisjon for strategisk autonomi. Gjennom det siste tiåret var det opptatt av å kjempe mot det USA-sponsede regimeskifteprosjektet, med hjelp fra Russland og Iran. Etter hvert som det snur hjørnet og stabiliserer seg, vil Syrias strategiske autonomi bli stadig mer synlig. Dette er én sak.
Imidlertid vil de strategiske relasjonene med Russland og Iran fortsette å være spesielle, og det bør ikke være noen misoppfatninger på dette området. Men Syria er i stand til oppfinnsomhet og diplomatisk skarpsindighet for å skape rom for seg selv til å manøvrere, ettersom geopolitikken går over i baksetet og Assad prioriterer stabilisering og gjenoppbygging av økonomien, noe som krever regionalt samarbeid.
Det nylige besøket til Irans president Ebrahim Raisi i Syria vitner om Teherans «myke diplomati», som utstråler pragmatisme som på den ene siden gjorde det klart at til tross for den nylige tilnærmingen mellom Damaskus og arabiske land, er syrisk-iranske bånd fortsatt sterke og fremhevet til og med Syrias rolle i motstanden mot Israel – med Raisi som holdt et møte i Damaskus med høytstående palestinske tjenestemenn, inkludert ledere av Hamas og Islamsk Jihad – mens på den annen side handlet forhandlingene med den syriske ledelsen i stor grad om økonomisk samarbeid.
Raisi sa at Iran er klar til å ta en aktiv del i gjenoppbyggingen av Syria etter krigen. Iran møter konkurranse fra Gulf-land som har dype lommer. I mellomtiden er oppvarmingen av forholdet mellom Syria og Tyrkia også på agendaen, noe som garantert vil føre til økt handel og stimulere investeringsflyten.
For å sette saken i perspektiv, beløper Irans eksport til Syria for tiden en snau sum på 243 millioner dollar. Siden begynnelsen av konflikten i Syria har Iran imidlertid vært en sentral sponsor for de syriske myndighetene. I januar 2013 åpnet Teheran den første kredittgrensen på 1 milliard dollar for Damaskus, som var under internasjonale sanksjoner, takket være at regjeringen var i stand til å betale for importert mat. Dette ble fulgt av et lån på 3,6 milliarder dollar til kjøp av petroleumsprodukter. Det tredje lånet på 1 milliard dollar ble forlenget i 2015. Teheran bevilget også midler til Damaskus for å betale lønn til embetsmenn, noe som bidro til å bevare statlige institusjoner. I 2012 begynte en frihandelsavtale å fungere mellom landene. Iran bruker også milliarder på å finansiere sjiamilitser i Syria og forsyne dem med våpen. Naturlig nok vil Iran like å dra fordeler av noen av disse investeringene.
Syria vurderer, med rette, at normalisering med de arabiske naboene og Tyrkia vil være en game changer, den forandrer hele spillet. Men mens alle snakker om Syrias «gjenopptakelse til den arabiske familien» som en innrømmelse, reagerte Damaskus på den arabiske liga-avgjørelsen på en avmålt måte.
Uttalelsen fra det syriske utenriksdepartementet sa søndag: «Syria har fulgt de positive trendene og samhandlingene som for tiden finner sted i den arabiske regionen, og mener at disse er til fordel for alle arabiske land og favoriserer stabiliteten, sikkerheten og velferden til deres folk.»
«Syria har med interesse mottatt avgjørelsen utstedt av møtet i Rådet for Den arabiske liga.» Uttalelsen fortsatte med å understreke viktigheten av dialog og felles handling for å møte utfordringene de arabiske landene står overfor. Den minnet om at Syria er et grunnleggende medlem av Den arabiske liga og alltid hadde en sterk posisjon til fordel for å styrke felles arabisk handling.
Viktigst, uttalelsen konkluderte med å bekrefte at neste etappe krever «en effektiv og konstruktiv arabisk tilnærming på bilateralt og kollektivt nivå på grunnlag av dialog, gjensidig respekt og den arabiske nasjonens felles interesser.»
Tilsynelatende var selve den arabiske liga-erklæringen en «konsensuserklæring» utarbeidet med stor følsomhet av Saudi-Arabia.
I et intervju med Al-Mayadeen sa Raisi før sin avreise til Damaskus at «Syria har alltid vært på motstandsaksen … Vi støtter utvetydig alle fronter av motstandsaksen, og mitt besøk til Syria er innenfor rammen av denne støtten, og vi jobber med å styrke motstandsfronten, og vi vil ikke nøle med dette.» Raisis ankomst til Syria falt faktisk sammen med økte israelske angrep fra Israel på iranske militæranlegg, inkludert på Aleppo flyplass.
Uten tvil er Iran fortsatt Syrias viktigste allierte og iransk innflytelse i Damaskus er fortsatt sterk. Iran ser på Syria som sitt strategiske rom der Teheran kan etablere bånd med Libanon og konfrontere Israel.
Det som fungerer til Syrias fordel her er at den saudi-iranske avspenningen er basert på et vanlig syn i Riyadh og Teheran om at de må sameksistere i en eller annen form, siden deres fiendskap og regionale rivalisering viste seg å være en «tape-tape» posisjon som ikke forbedret deres regionale status. Det er tilstrekkelig å si at deres nasjonale interesse som følge av tilnærmingen overstyrer tidligere rivaliseringer. Syria vil være et testområde for å vise hvor gode disse intensjonene vil vise seg å være.
Den gode delen er at saudierne har konkludert med at president Assad sitter godt i salen, etter å ha vært gjennom den mest ødeleggende krigen siden andre verdenskrig, og å reparere forholdet til Damaskus kan være en «vinn-vinn» for Riyadh.
Når det er sagt, er Syria et strategisk vippepunkt der Riyadh vil trenge å balansere sine strategiske bånd med USA og sine stilltiende bånd med Israel. Men så inkluderer Saudi-Arabias nye strategiske beregning også Kina og Russland. Når det gjelder Syria, er Russland et ankerfeste for Assad, mens Kina hele tiden har vært på riktig side av historien.
Biden-administrasjonen er drevet til vanvidd av endringens vinder som feier over regionen – dette er den endelige dødserklæringen over den nykonservative agendaen fra den arabiske våren i Syria. Nå skyller bølgen av arabisk nasjonalisme og den økende motstanden mot vestlig hegemoni over regionen og stiller nye krav til pan-arabisme. Vi ser multipolaritetens skjulte sjarm, fremveksten av Kina, den eksistensielle krisen i Israel, tradisjonens og modernitetens dialektikk i de regionale statene midt i ambisjonene til disse ungdommelige statene og så videre. Paradoksalt nok ville den saudiske kronprins Mohammed bin Salman og Assad ha felles interesser i dag på mange av disse frontene.
Biden, som er som en strandet hval i det politiske landskapet i Vest-Asia, har gitt sin nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan til å skynde seg til Saudi-Arabia, og holde hendene på sine indiske og emiratiske kolleger for å redde ansiktet og berge vraket av USAs regionale strategier!
Den ville være klokt av Washington å bruke saudier (og emiratis og indere) for å åpne en linje til Damaskus. Imidlertid vil Assad stille den samme absolutte betingelsen til Washington for normalisering som han insisterte på med Tyrkia – avslutning av USAs okkupasjon. Bortenfor dette ligger selvfølgelig problemet med Israels annektering av Golanhøydene.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
Syria’s return to Arab League is a big deal
Tidligere hærsjef i USA: Zelensky må nå velge mellom forhandlinger eller miste mer territorium
Av skribent - 9. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/tidligere-haersjef-i-usa-zelensky-ma-na-velge-mellom-forhandlinger-eller-miste-mer-territorium/
Ukrainas president Volodymyr Zelensky vil måtte velge mellom fredssamtaler med Moskva eller fortsettelse av konflikten og tap av mer territorium, skrev tidligere oberstløytnant i den amerikanske hæren Daniel Davis i en artikkel.
Av Ahmed Adel, Infobrics.
«Ukrainas president Volodymyr Zelensky er ikke villig til å inngå en avtale som overlater ukrainsk territorium i russiske hender. Realiteten er imidlertid at han ikke har det som skal til for å tvinge Moskva fullstendig ut av sitt territorium. Det mest realistiske valget han står overfor er mellom å forhandle om en slutt på kampene som gjør at Ukraina kan beholde det de har, eller å fortsette å kjempe og tape enda mer terreng. Den avgjørelsen er bare Zelensky som kan ta, men USA må også passe sine egne interesser,» skrev Davis i 19FortyFive .
Ifølge ham vil motoffensiven til de ukrainske væpnede styrkene neppe bli vellykket siden de ikke har nok tropper til å takle det russiske militæret gitt deres overlegenhet i antall soldater, våpen og utstyr.
Den tidligere oberstløytnanten reflekterte også over sitt eget lands politikk angående den væpnede konflikten, og snudde tommelen ned til løftet om å fortsette å gi Ukraina det landet trenger «så lenge det tar». Det er ikke en bærekraftig strategi og vil nesten helt sikkert ikke gi et gunstig resultat verken for ledelsen i USA eller i Ukraina. «En kurskorrigering er derfor nødvendig,» understreket han.
Davis la til at mange i Europa allerede erkjenner at Ukraina ikke kan vinne i en praktisk tidsramme til en rimelig pris.
Til slutt skriver forfatteren at «så fryktelig som det ville være for oss å akseptere å avslutte krigen på uønskede vilkår, ville det være enda verre å ignorere virkeligheten og fortsette å forfølge et uoppnåelig militært mål. Kostnaden for førstnevnte er ubehagelig. Kostnadene for sistnevnte kan være uendelig mye verre.»
Les flere artikler av oberstløytnant Daniel Davis her.
I begynnelsen av april antydet USAs utenriksminister Antony Blinken at de ukrainske væpnede styrkene kan gjennomføre en offensiv i ukene som kommer. Den ukrainske forsvarsministeren, Oleksii Reznikov, appellerte på sin side om å vente til slutten av gjørmesesongen, kjent som Rasputitsa, slik at veiene er brukbare.
Talsmann for det russiske presidentskapet, Dmitrij Peskov, bemerket at eventuelle uttalelser om den planlagte offensiven fra det ukrainske militæret blir nøye overvåket og vurdert i deres egen planlegging av den spesielle militæroperasjonen. På denne måten har Russland hatt god tid til å forberede seg på denne ukrainske offensiven, og selv om gevinster i utgangspunktet kan oppnås, forventes det at den vil dø ut og bli fulgt av et stort russisk motangrep.
New York Times bemerket at hvis det ukrainske militæret ikke lykkes med å presse russiske styrker tilbake, kan vestlig støtte til Ukraina svekkes. Dette er spesielt tilfelle siden krigstrøtthet og økonomiske kriser brer seg EU og USA.
Ikke desto mindre vedtok EU-kommisjonen 3. mai loven til støtte for ammunisjonsproduksjon (ASAP) «for å raskt levere ammunisjon og missiler til Ukraina og for å hjelpe medlemsstatene med å fylle opp lagrene sine».
«Ved å innføre målrettede tiltak inkludert finansiering, tar loven sikte på å øke EUs produksjonskapasitet og adressere den nåværende mangelen på ammunisjon og missiler så vel som deres komponenter. Det vil støtte lagernedbyggingen fra medlemslandene og felles anskaffelse av ammunisjon, heter det i kunngjøringen.
På sin side sa presidenten for EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen :
«Vi står ved vårt løfte om å støtte Ukraina og dets folk, så lenge det trengs. Men Ukrainas modige soldater trenger tilstrekkelig militærutstyr for å forsvare landet sitt.»
Men på tross av alt snakket om å støtte Ukraina «så lenge det trengs», er det tvilsomt at EUs medlemsland vil fortsette å tappe økonomien og ressursene sine på lang sikt fordi Kiev nekter å forhandle. Dette vil bli spesielt tydelig når valg begynner å nærme seg i medlemslandene og folks raseri over den alvorlige økonomiske situasjonen kommer til uttrykk.
I samme tonelag som Ursula von der Leyen, avslørte Det hvite hus talsmann John Kirby 3. mai at USA allerede har overlevert nesten 100 % av militærhjelpen som Kiev ba om for sin offensiv, men dette vil ikke hindre dem i å foreta ytterligere leveranser.
Det er tydeligvis et klart skille mellom vestlige herskere og eksperter, spesielt når man minner om at den tidligere oberstløytnant i den amerikanske hæren Daniel Davis er langt fra den eneste eksperten som oppfordrer til forhandlinger siden Ukraina ikke har en sjanse til å vinne krigen til tross for all den modige praten og propagandaen. .
Å pumpe ressurser til det ukrainske militæret springer ut fra fra det faktum at hvis Kievs offensiv blir mislykket, ville Vesten ha mislyktes i sin oppgave med å bevare Ukrainas grenser før krigen og stoppe Russlands fremskritt. I tillegg har en kastet bort milliarder på milliarder av dollar til stor skade for dem selv. Men som sagt, foreløpig er det bare vestlige eksperter, og ikke de som bestemmer, som er villige til å se denne virkeligheten i øynene.
Ahmed Adel er en Kairo-basert forsker i geopolitikk og politisk økonomi.
Zelensky must choose between talks or losing more territory – former US Army chief
Arrestasjonen av Gonzalo Lira: Nok et slag mot pressefriheten i Ukraina
Av red. PSt - 9. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/arrestasjonen-av-gonzalo-lira-nok-et-slag-mot-pressefriheten-i-ukraina/
Den ukrainske sikkerhetstjenesten (SBU) arresterte Gonzalo Lira, en amerikansk-chilensk statsborger bosatt i Kharkiv, på mistanke om å nære pro-russiske følelser. Dette er andre gang Lira blir pågrepet av SBU. Lira, en forfatter og filmskaper som flyttet til Kharkiv for år siden og giftet seg med en ukrainer, ble opprinnelig varetektsfengslet i april 2022, men ble løslatt etter en uke uten siktelse. Han ble deretter instruert om ikke å forlate byen og forbudt å diskutere arrestasjonen hans. Dette skriver HelsinkiTimes.
Den 5. mai publiserte SBU-nettstedet en uttalelse på ukrainsk med tittelen «SBU arresterte en utenlandsk blogger i Kharkiv som benektet den russiske føderasjonens forbrytelser og fornærmet ukrainske forsvarere.» Uttalelsen hevder at Lira var blant de første som støttet russiske inntrengere og glorifiserte deres krigsforbrytelser. Den anklager ham også for å diskreditere Ukrainas militær-politiske ledelse og forsvarsstyrker. SBU hevder at Lira filmet provoserende videoer om folks som forsvarer Ukraina og fornærmet dem.
I mars 2022 vedtok Ukrainas parlament 14 lover for å motvirke russisk aggresjon, inkludert to som handler om informasjonsaktivitet. Disse lovene forbyr massemedier fra å rettferdiggjøre eller legitimere fornektelsen av Russlands væpnede aggresjon i Ukraina og okkupasjonen av dets territorier. De forbyr også glorifisering av individer som er involvert i aggresjon eller administrasjon av okkuperte områder.
SBU filmet arrestasjonen av Lira, der tungt bevæpnede agenter var involvert. Alle deltakernes ansikter, bortsett fra Liras, var uskarpe. Et nærbilde av en smarttelefon som viser et bilde av Liras barn som skjermsparer, ble også uskarpt. Lira er for tiden varetektsfengslet, mistenkt for å produsere og spre materiale som rettferdiggjør den russiske føderasjonens væpnede aggresjon mot Ukraina. Den redigerte videoen viser tungt bevæpnede spesialstyrker som banker på døren til Lira og retter et maskingevær mot den 55 år gamle Lira, som åpner døren i pysjamasen. Metal-lydsporet fra Override Spedup tones ned nok til å høre ordene til et spesialstyrkemedlem som sier til Lira mens han banker på armen: «Velkommen til Ukraina».
HelsinkiTimes skriver:
Selv om det er sant at Lira har kritisert Zelensky-regimet og den åtte år lange beskytningen av Donbas-innbyggere fra Kiev, har han ikke deltatt i andre aktiviteter enn å utøve sin rett til ytringsfrihet som borger og respektert journalist. …
Ukrainas nylige implementering av lover som kriminaliserer dissens, forbyr opposisjonelle politiske partier, nasjonalisering av media og til og med forfølgelse av den ukrainske ortodokse kirken for å opprettholde kanonisk fellesskap med Moskva, har vakt bekymring blant forkjempere for ytringsfrihet. Disse handlingene har blitt kritisert for å undergrave demokratiske verdier og skape en avkjølende effekt på ytringsfriheten.
Siden begynnelsen av konflikten i Ukraina har vestlige medier og regjeringer systematisk oversett eller til og med undertrykt nyheter og informasjon om enhver udemokratisk, kriminell eller korrupt virksomhet eller til og med krigsforbrytelser begått av den ukrainske siden av konflikten, samtidig som de understreker det samme fra russisk side.
Gonzalo Lira er en chilensk-amerikansk forfatter, filmskaper og finansanalytiker. Han ble født 29. november 1972 i Santiago, Chile, og har tilbrakt store deler av livet i USA. Han er kjent for sitt arbeid som romanforfatter, manusforfatter og regissør, samt sine bidrag til finanssektoren, spesielt innen økonomi og investeringsstrategi.
Lira har skrevet flere romaner, som «Motparter», «Akrobat» og «Gegenspieler». Han opprettholder en tilstedeværelse på YouTube , hvor han deler sin innsikt om politikk og sosiale spørsmål. Han er også en fast gjest på det anerkjente «Mother of All Talk Shows (MOATS)» som arrangeres av George Galloway.
Her er et eksempel på Liras videojournalistikk:
Krigsdagbok del 56 – 1. til 6. april 2023
Av Lars Birkelund - 9. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/krigsdagbok-del-56-1-til-6-april-2023/
Dette er 56. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
1. april
Redaktørstyrte medier skal være gullstandarden, har vi blitt fortalt. Øvrige medier må vi nærmest sky som pesten, sier representanter for de redaktørstyrte mediene.
Men hvem lot seg lure av Klassekampens aprilsnarr i år? Ikke jeg og heller ikke min livsledsagerske. Men en rekke redaktørstyrte medier lot seg lure. «NTB kastet seg over saken og siterte Klassekampen, og da ballet det på seg. VG, Nettavisen, Avisa Oslo, Bergens Tidende og Adresseavisen siterte alle NTB, og delte nyheten om at Norges rikeste politiker flytter til Sveits (…) Avisa Oslo virket også til å ikke ha forstått spøken, med en gang. Klokka halv åtte lørdag morgen, kunne man fortsatt lese nyheten på toppen av deres nettavis. Kort tid etter var den fjernet fra forsida.» (Dagbladet).
Alle kan bli lurt, journalister og redaktører inkludert, for de som måtte tvile på det. Husk dette neste gang de messer om redaktørstyrte mediers fortreffelighet. Forresten blir vi advart mot en del medier med redaktører også. Men det er en annen sak.
Seinere samme dag:
Den største løgnen i vår tid?
Konkurransen er hard. Men det at det finnes kun EN grunn (frykt for Russland) til at 31 land har blitt med i NATO er en av de største, da det finnes en mengde andre grunner, som press, trusler, løgner, skremselspropaganda og bestikkelser.
I virkeligheten ønsker USA/NATO å presse inn mer eller mindre alle land bortsett fra Russland, enten de vil eller ei. Det som har stått i veien for det er i enkelte tilfeller vetoretten, det at alle NATO-landene må være enige før et nytt land slippes inn.
Tyrkia (og Ungarn) har som kjent ikke villet akseptere Sverige foreløpig. Svenske Expressen meldte i går at de som trekker i NATOs tråder (ikke Jens) har bestemt at Sverige allikevel skal bli med, at Tyrkia skal tvinges til å akseptere det.
«USA och de andra centrala Nato-makterna ska också ha gjort klart att priset för Turkiet – om de fortsätter att motsätta sig ett svenskt medlemskap – skulle bli högt».
Men hvordan tvinge Tyrkia, NATOs nest største militærmakt, til det, hvis Tyrkia absolutt ikke vil? USA støttet antagelig det feilslåtte kuppforsøket mot Erdogan i 2016. Planlegges et nytt statskupp mot Erdogan, evt sabotasje mot valget i Tyrkia seinere i år? Vil Tyrkia gi etter før det kommer så langt eller vil Tyrkia knytte seg tettere til Russland, som blant annet Hviterussland, Kina og India har gjort grunnet lignende former for press og trusler mot dem? 2. april
Det er bare å innse det: Norge er i ferd med å bli Utaforlandet, riktignok sammen med de mest krigerske landene i NATO. For resultatet etter vel et år med krig mot Russland, med bruk av Ukraina, er at flere og flere land står sammen med Russland og Kina. «‘It’s not a pretty picture’: Russia’s support is growing in the developing world».
Norske/vestlige politikere har altså feilberegnet nok en gang, der de gikk ut ifra at sanksjonene ville ødelegge Russlands økonomi OG at mer eller mindre hele verden ville bli med dem på krig mot Russland. ‘Vi’ blir isolert, ikke ‘de’. RT melder i dag at arbeidsledigheten i Russland nå er på det laveste nivået siden 1991 (3,5%):
«Russlands president Vladimir Putin bekreftet at arbeidsledigheten i landet er rekordlav mens han møtte regjeringsmedlemmer onsdag. Han advarte imidlertid om at dette ikke betyr at alle problemene i arbeidsmarkedet er løst, og oppfordret regjeringen til å utvide det nasjonale prosjektet for arbeidsproduktivitet».
Krigen må ha vært ønsket av vestlige ledere. For ellers ville de ha ført en annen politikk både før 2014, mellom 2014 og 2022, og etter Russlands invasjon i fjor.
Ønsket også norske politikere det? Det varierer sikkert mye. Men det vi vi vet er at INGEN av dem tok til orde for kompromisser på forhånd, til tross for at de visste at det var fare for at Russland ville invadere Ukraina hvis Russland ikke fikk innfridd noen av (de rimelige) kravene sine fra desember 2021. Tilgi dem ikke, for de visste hva de gjorde.
4. april
«Det er en vanlig russisk taktikk at man slenger ut masse forskjellige teorier for å forvirre» – John Færseth til Nettavisen om bomben som drepte den russiske militærbloggeren Vladlen Tatarsky.
I neste setning sier han at han ikke utelukker at det er «russiske myndigheter som selv står bak angrepet!» eller at det var et «internt oppgjør». Men ukrainere kan det i alle fall ikke ha vært, ifølge Færseth. Hva skulle vi ha gjort uten ‘eksperter’ som han?
Seinere samme dag:
Benedicte Bull er statsviter med Latin-Amerika som spesialområde. I gårsdagens Dagsavisen skrev hun:
«Jeg har vært i seks land i Latin-Amerika siden krigen startet: Brasil, Mexico, Venezuela, Chile, Costa Rica og El Salvador. Overalt hører jeg den samme historien om at ‘begge parter har skylden for krigen i Ukraina’. Det pekes på Nato-utvidelse østover og brudd på Minsk-avtalen, men den viktigste bakgrunnen for latinamerikanernes lunkne holdning er egne erfaringer med USAs imperialisme».
Det at begge parter har skyld i krigen vet alle som lever utenfor ‘NATO-bobla’ når det gjelder informasjon. Og det siste Bull sa kan også sies om store deler av resten av verden: Russland, Asia og Afrika har i høyeste grad erfaring med USA/NATOs imperialistiske kriger, mens Europa og Australia har erfart det gjennom at de har blitt presset med på USAs kriger, nå mot Russland. Norge hadde ikke levert så mye som løskrutt til Ukraina hvis ikke USA hadde ønsket det.
«Russlands invasjon av Ukraina et av mest groteske bruddene på prinsipper om statlig suverenitet, folkerett og menneskerettigheter i nyere europeisk historie», sier Bull. Ja, det kan hende. Men Russlands krigføring mot Ukraina er i det minste ikke uprovosert, slik NATOs kriger er.
4. april
«Russland har alltid protestert mot utvidelser av NATO». Altså er det akkurat det vi må gjøre, mener Jens Stoltenberg.
Det å gå mot Russlands interesser er et prinsipp for Stoltenberg og andre vestlige elitister. Det er ellers ikke bare Russland, men de fleste av verdens land, samt mange i Vesten, inkludert Joe Biden (i 1997), som har protestert mot NATO-utvidelsene.
5. april
«Landet vårt går til helvete og hele verden ler av oss». Trump kan ha rett i begge deler, i hvert fall det siste. Men likevel er det nettopp USA norske politikere lar seg lede av, ønsker å bli ledet av.
Det er ikke vanskelig å forstå at norske politikere var blendet av USA etter andre verdenskrig, da landet var på høyden, uskadet og styrket ut av krigen, preget av optimisme, virkelyst og framtidstro, med en ung og vital befolkning. USA sto da alene for halvparten av verdens bruttonasjonalprodukt (nå under en fjerdedel) og må ha fortonet seg som sjølve FREMTIDEN for mange. Og hvem vil ikke være med på vinnerlaget?
Det må ha vært lett for en nordmann å føle seg vel der da. Haakon Lie, den legendariske, elskede og forhatte partisekretæren til AP etter krigen (1945–1969), hadde tre opphold på til sammen ca. to år i USA under krigen, med foredragsturneer for å samle penger til norsk okkupasjonsmotstand og gjenoppbygging. Dette skal ha vært svært vellykket, men også omstridt, da en del av pengene ble brukt til å gjenoppbygge AP-aviser. Men pengegavene førte naturligvis også til takknemlighetsgjeld.
Det at Lie var langt mer språkmektig enn det som var vanlig i Norge da, og i tillegg hadde en utrettelig energi og karisma, ga ham naturligvis en fordel når det gjaldt å formidle og utveksle informasjon begge veier og dermed til å påvirke politikken. Og Lie var ikke den eneste av «AP-oligarkene», som Hans Olav Lahlum kaller dem, som var i eksil i USA og Storbritannia under krigen. Og det var nettopp disse som fikk avgjørende innflytelse etter krigen, til tross for at deres motstandsarbeid var svakt i forhold til mange andre. I flere år frarådet de sabotasje og andre former for motstand mot tysk okkupasjon.
Men, som vi så etter krigen: det skal ikke så mange kvinner og menn til for å forandre historien så lenge de er besluttsomme eller hensynsløse nok, er i de rette posisjonene og disponerer et stort propaganda-apparat: fra og med 1947 ble norske medier mer og mer ensrettede, i dag antagelig mer enn noensinne.
Nei, det er ikke vanskelig å forstå at norske politikere var blendet av USA tidligere. Det er imidlertid langt vanskeligere å fatte hvorfor norske politikere de seinere åra har knyttet Norge enda tettere til USA, mens USA nærmest faller fra hverandre og mens USAs makt, anseelse og innflytelse i verden er synkende. Hva skyldes det? Bestikkelser? Trusler?
6. april
«At enkelte norske debattanter ser ut til å vise en helt egen forståelse for det russiske oppspinnet om at NATO representerer en trussel, eller at Russland skal ha krav på en ‘interessesfære’ der Putin skal bestemme over sine naboer, er mest trist».
Dette skrev Frithjof Jacobsen, politisk redaktør i Dagens Næringsliv, tidligere VG, 2. januar i fjor. For to dager siden skrev han: «Med tusenvis av døde, og enorme ødeleggelser og økonomiske konsekvenser, er uansett invasjonen både en tragedie og en katastrofe. På et eller annet tidspunkt må den frie og demokratiske delen av verden inn i selvransakelsen. Kunne man gjort noe mer for å unngå at Putin gikk til krig»?
Velkommen etter, Jacobsen. Hvis Jonas Gahr Støre og andre vestlige politikere hadde vært fornuftige i forkant hadde vi sluppet krigen. Men de pushet på med NATO-utvidelser, væpning av Ukraina mm til tross for at de VISSTE det kunne føre til krig.
Tilgi dem ikke, for de visste hva de gjorde.
Krigsdagbok del 55 – 27. til 31. mars 2023
Krigsdagbok del 54 – 21. til 26. mars 2023
Krigsdagbok del 53 – 12. til 20. mars 2023
Krigsdagbok del 51 – 3. til 5. mars 2023
Krigsdagbok del 50 – 20. til 27. februar 2023
Krigsdagbok del 49 – 10. til 17. februar 2023
Krigsdagbok del 48 – 4. til 9. februar 2023
Krigsdagbok del 47 – 1. til 30. februar 2023
Krigsdagbok del 46 – 25. til 30. januar 2023
Krigsdagbok del 45 – 15. til 20. januar til 2023
Krigsdagbok del 44 – 6. til 14. januar 2023
Krigsdagbok del 43 – 30. desember 2022 til 5. januar 2023
Krigsdagbok del 42 – 16. til 25. desember 2022
Krigsdagbok del 41 – 12. til 13. desember 2022
Krigsdagbok del 40 – 2. til 11. desember 2022
Krigsdagbok del 39 – 22. november til 1. desember 2022
Krigsdagbok del 38 – 19. til 21. november 2022
Krigsdagbok del 37 – 1. til 15. november 2022
Krigsdagbok del 36 – 20. til 30. oktober 2022
Krigsdagbok del 35, 15. til 19. oktober 2022
Krigsdagbok del 34
Krigsdagbok del 33, 1. til 12. oktober 2022
Krigsdagbok del 32, 20. til 30. september 2022
Krigsdagbok del 31, 9. til 19. september 2022
Krigsdagbok del 30, 29. august til 8. september 2022
Krigsdagbok del 29, 21. til 28. august 2022
Krigsdagbok del 28, 7. til 18. august 2022
Krigsdagbok del 27, 28. juli til 6. august
Krigsdagbok del 26, 21. til 27. juli
Krigsdagbok del 25, 12. til 20. juli
Krigsdagbok del 24, 4. til 11. juli
Krigsdagbok del 23, 28. juni til 3. juli 2022
Krigsdagbok del 22, 15. til 26. juni 2022
Krigsdagbok del 21, 7. til 15. juni
Krigsdagbok del 20, 29. mai til 5. juni 2022
Krigsdagbok del 19, 23. til 28. mai 2022
Krigsdagbok del 18, 19. til 21. mai 2022
Krigsdagbok del 17, 11. til 18. mai 2022
Krigsdagbok del 16, 4. til 10. mai 2022
Krigsdagbok del 15, 3. mai 2022
Krigsdagbok del 14, 28. april til 2. mai 2022
Krigsdagbok del 13, 22. til 27. april 2022
Krigsdagbok del 12, 17. til 21. april 2022
Krigsdagbok del 11, 12. til 15. april 2022
Krigsdagbok del 10, 8. til 10. april 2022
Krigsdagbok del 9, 1. til 7. april 2022
Krigsdagbok del 8, 26. til 31. mars 2022
Krigsdagbok del 7, 22. til 25. mars 2022
Krigsdagbok del 6, 16. til 20. mars 2022
Krigsdagbok del 5, 11. til 15. mars 2022
Krigsdagbok del 4, 7. til 10. mars 2022
Krigsdagbok del 3, 3. til 6. mars 2022
Krigsdagbok del 2, 28. februar – 2. mars 2022
@Krigsdagbok
I knestående
Av George Chabert - 9. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/i-knestaende/
Den franske finansministeren Bruno Le Maire, som for en stund siden lovet å tvinge den russiske økonomien i knestående, kom nå med ny roman. I motsetning til trauste norske politikere som strever fælt med pendlerboligregler og har lite tid til noe annet, er deres franske kollegaer definitivt allsidige. Ifølge finansministeren tok romanen fem år med forskning og skriving. Og innimellom drev Bruno Le Maire med økonomisk krigføring mot Russland.
Bruno Le Maire nevnes som neste statsminister, og skal vi tro på Michel Houellebecqs intuisjon i sin siste (og desidert verste) roman Tilintetgjøre, vil Bruno Le Maire bli president etter Emmanuel Macron. President Charles de Gaulle skrev sine minner fra andre verdenskrig; president Georges Pompidou redigerte en merkverdig antologi av fransk poesi. Men vi lever i inkluderende tider; den kommende president skriver helst frimodige romaner. Tittelen på finansministerens 500 siders roman, Amerikansk fuge, er en lærd henvisning til Bachs musikkverden. På fransk «fugue» betyr også «utflukt», som i pakketurene til Kanariøyene.
Oskar, romanens hovedperson, drar til Cuba, da Kanariøyene er som kjent fullt av tyskere og skandinaver. Han treffer Julia (en hispanisk referanse på Jean-Jacques Rousseaus Den nye Héloïse) som ved første anledning skriker «ord som den mest grunnleggende anstendighet forbyr meg å skrive i denne beretningen om en varslet katastrofe.» Å henvise til eller omskrive titler på kjente litterære verk er jo en nasjonal sport i Frankrike, og Gabriel Garcia Marquez Beretningen om et varslet mord er desidert den mest siterte tittelen, servert kaldt eller varm ved alle anledninger. Franske journalister, som er per definisjon beleste og vel så det, skriver hver eneste dag «beretninger om et varslet» hva det enn skulle være. Apropos, Pierre Bayard skrev en bruksanvisning for den fullkomne franskmann som anbefales på det sterkeste: Hvordan snakke om bøker du ikke har lest? Men la oss ikke glemme Julia, som på ingen måte kan betegnes som «en trist hore» (Garcia Marquez igjen).
Julia hadde visstnok en liten tanke, men den var vanskelig å sette ord på; hva kunne det nå være mon tro? «Hun snudde ryggen til meg; hun kastet seg på sengen; hun viste meg den brune utbulingen av anus: Kommer du, Oskar? Jeg er mer utvidet enn aldri før.» Vi som fryktet å bli påtvunget atter en banal beretning om heteroseksuell utveksling av tjenester kan ta det med ro. Som Dolmencé i Marki de Sades Filosofi på kammerset, Bruno Le Maire ekskluderer ingen, dog med visse forbehold.
Mens vi venter på norske politikeres noveller om «kjærlighet i landsmøtets tid» (Garcia Marquez, så klart) kan vi ta oss en fransk en, selv om vi fort oppdager at det var tydeligvis ikke den russiske økonomien som var i knestående.