Nyhetsbrev steigan.no 09.05.2022
USAs tvangsdiplomati overfor Saudi-Arabia
Der Spiegel knepet i bevisst manipulering av informasjon
CIA-sjef Burns raser over lekkasjer som viser at USA deltar aktivt i krigen mot Russland
Pfizers kriminelle hensikter dokumenteres skritt for skritt
Slik omskriver ukrainske nasjonalister historien
Nord-Irland: Reisas siste etappe
Gigantisk ukrainsk lastefly har landet på Gardermoen to ganger det siste døgnet
USAs tvangsdiplomati overfor Saudi-Arabia
Av Bhadrakumar - 9. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/usas-tvangsdiplomati-overfor-saudi-arabia/
Av M. K. Bhadrakumar.
Omtrent tre uker etter det rapporterte møtet som CIA-sjefen William Burns hadde med Saudi-Arabias kronprins, prins Mohammed bin Sultan, holdt OPEC+-ministeren en videokonferanse torsdag.
OPEC+-møtet vakte tilfredshet med at «grunnelementene i oljemarkedet fortsetter og det er konsensus om utsiktene for et balansert marked.» Pressemeldinga ble utstedt i Wien og sier at ministerne «videre bemerket de vedvarende effektene av geopolitiske faktorer og spørsmål knyttet til den pågående pandemien» og bestemte at OPEC+ holder seg til den månedlige produksjonsjusteringsmekanismen som ble avtalt i juli i fjor «for å justere opp den månedlige totalproduksjonen med 0,432 millioner fat/dag for juni måned 2022.»
Ifølge den tidligere utgiveren av Journal Karen Elliott House kom Burns til Saudi-Arabia for en «paringsdans» med prins Mohammad – nemlig at prinsen må samarbeide om en ny olje-for-sikkerhetsstrategi for å «øke produksjonen for å redde europeiske nasjoner fra energimangel.»
Burns’ besøk til kongeriket fant sted like før den 5. runden av saudi-iranske normaliseringssamtaler i Bagdad mellom den saudiske etterretningssjefen og nestlederen for Irans øverste nasjonale sikkerhetsråd. Den irakiske statsministeren Mustafa al-Kadhemi, som fungerte som mekler og deltok i den siste runden med samtaler, sa til de statlige mediene forrige uke: «Våre brødre i Saudi-Arabia og Iran nærmer seg dialogen med et stort ansvar som kreves av den nåværende regionale situasjonen. Vi er overbevist om at forsoning er nær.»
Nournews, som er tilknyttet Irans øverste nasjonale sikkerhetsråd, rapporterte også 24. april at den femte runden med samtaler om en mulig avspenning var «konstruktiv» og forhandlerne klarte «å tegne et klarere bilde» av hvordan de skulle gjenoppta bilaterale forbindelser, og «gitt den konstruktive bilaterale dialogen så langt, er det en mulighet for et møte mellom de iranske og saudiske toppdiplomatene i nær fremtid.»
Burns’ oppdrag kunne ikke vært likegyldig til saudiarabernes forsoningslinje overfor Teheran. Med et usikkert utfall av JCPOA-samtalene i Wien, er Irans nære bånd med Russland og Kina fortsatt en stor bekymring for Washington. Og med Teherans hardnakkete motstand mot å justere sin regionale politikk for å passe amerikanske regionale strategier, har Washington falt tilbake på standardalternativet for å gjenopplive den anti-iranske fronten til sine regionale allierte. USA håper at Saudi-Arabia vil bli med på Abraham-avtalen.
I mellomtida har spørsmålet om oljepriser kommet tilbake i sentrum. Høye oljepriser betyr faktisk høy inntekt for Russland. Russlands salg av olje og naturgass overgikk langt de opprinnelige prognosene for 2021 som følge av skyhøye priser, og utgjorde 36 % av landets totale budsjett. Inntektene oversteg de opprinnelige planene med 51,3 %, til sammen 119 milliarder dollar. Biden-administrasjonens best lagte planer for å lamme den russiske økonomien er i ferd med å rakne. På samme måte er høy oljepris også et innenlandsk problem for Biden. Fremfor alt, med mindre Europa finner andre oljekilder, vil det fortsette å kjøpe russisk olje.
Prins Mohammad har imidlertid en annen agenda. Han kommer sannsynligvis til å styre Saudi-Arabia i mange tiår – et halvt århundre hvis han lever til 86 år, som er farens alder. Og prinsen har vært bemerkelsesverdig vellykket når det gjelder å skape en «maktbase». Livsstilsendringene hans har vært en stor hit hos saudiarabere på 35 år og under – 70 % av kongerikets innbyggere – og hans ambisjon om å forvandle Saudi-Arabia til en moderne teknologisk leder tenner ungdommens fantasi.
Det er klart at hans avslag på å straffe Russland og hans gest for å plassere det fyrstelige beløpet på 2 milliarder dollar i et nytt, uprøvd investeringsfond startet av Trumps svigersønn Jared Kushner taler for seg sjøl. Prins Mohammed ville også ha sine egne grunner, og starter med Bidens foraktfulle henvisning til Saudi-Arabia som en «Pariah»-stat som han nektet å behandle personlig.
Prinsen slo tilbake nylig ved å avslå å ta en telefon fra Joe Biden. Dessuten USAs restriksjoner på våpensalg; utilstrekkelig respons på angrep på Saudi-Arabia fra Houthi-styrker; publisering av en rapport om drapet på Jamal Khashoggi i 2018 – alt dette er i spill her.
Sjøl om administrasjonen er i stand til å få Kongressens godkjenning for nye sikkerhetsgarantier for Saudi-Arabia (som er ganske problematisk), kan det hende at prins Mohammad ikke blir påvirket, siden høye oljepriser også øker Saudi-budsjettet.
Paradokset er at både Saudi-Arabia og Russland er interessenter i OPEC+, som det fremgår av den eksplisitte advarselen til EU fra OPECs generalsekretær Mohammad Barkindo forrige måned om at det ville være umulig å erstatte mer enn 7 millioner fat per dag med russisk olje og andre væskeeksport potensielt tapt på grunn av nåværende eller framtidige sanksjoner eller frivillige handlinger.
I en så voldsom malstrøm hvor tverrstrømmer skummer og virvler, kan det som sannsynligvis irriterer Biden-administrasjonen mest være snakket om at Kinas president Xi Jinping kanskje planlegger å besøke Saudi-Arabia, mens rapporter insisterer på at Riyadh og Beijing er i samtaler for å prise noen av Gulf-nasjonens oljesalg i yuan i stedet for dollar, noe som faktisk vil markere et djuptgripende skifte for oljemarkedet og bidra til å fremme Kinas innsats for å overbevise flere land og internasjonale investorer til å handle i deres valuta.
Den saudiske forklaringa på overgangen til yuan er at kongeriket kan bruke deler av nye valutainntekter til å betale kinesiske entreprenører involvert i megaprosjekter innen kongeriket innenlands, noe som vil redusere risikoen knyttet til den kapitalkontrollen Beijing pålegger sin valuta. Men for Washington betyr det at visse sensitive Saudi-Kina-transaksjoner i yuan ikke vises i bakspeilet til meldingsstrukturen til SWIFT-systemet, noe som gjør transaksjonsovervåking ubrukelig.
Det er vedvarende amerikanske rapporter om at med kinesisk støtte, kan Saudi-Arabia bygge et nytt uranbehandlingsanlegg i nærheten av Al Ula for å styrke sin jakt på kjernefysisk teknologi. Saudi-Arabias generøse 8 milliarder dollar i økonomisk støtte til Pakistan, som ble avduket denne uka, vil nesten helt sikkert føre til hikke i Washington .
Saudi-Arabia er en sentral pilar i Kinas Belt and Road Initiative og rangerer blant de tre beste landene globalt for kinesiske byggeprosjekter, ifølge China Global Investment Tracker, drevet av American Enterprise Institute. Det er nok å si at CIA-sjefens besøk ikke kunne vært for å ha en vennlig prat med prins Mohammad.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til den indiske diplomaten M. K. Bhadrakumar.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Der Spiegel knepet i bevisst manipulering av informasjon
Av Thomas Röper - 9. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/der-spiegel-knepet-i-bevisst-manipulering-av-informasjon/
Vestlige medier vil hindre de siste i Azov-regimentet fra å legge ned våpnene og kapitulere for Donetsk-enhetene.
Av Thomas Röper, Anti-Spiegel
Der Spiegel manipulerer video-opptak av sivile fra Azovstal. Det tyske nyhetsmagasinet omtaler 2/5-22 en video av de første sivile som evakueres fra Azovstal. Ved å manipulere en kvinnes vitnesbyrd, skal leserne tro hun retter sine bitre anklager mot «pro-russerne», mens hun faktisk sier det motsatte.
Noen ganger lurer vi virkelig på om redaktørene i Der Spiegel kan se seg i speilet når de flagrant lyger. Mandag, 2/5-22, gir oss et ferskt eksempel på det. Magasinet publiserer da en artikkel som kun er en video-omtale av kvinnen som nettopp er evakuert fra stålverket og angivelig anklager russerne for å ha henne innesperret som gissel i Azovstal-katakombene. Overskrift: «Evakueringene fra Mariupol – «Jeg trodde ikke jeg ville overleve».
Det er en ekstrem manipulasjon, for det lyves ikke direkte og det gjengis sågar hva kvinnen sier, men samtidig utelates ganske enkelt hennes viktigste uttalelser. Som hun sier, får de ikke slippe ut, men det som ikke skrives av Der Spiegel er hennes gjentatte anklager mot nazistene i Azov-regimentet for den umenneskelige situasjonen hun og familien havner i.
Når Der Spiegel forteller sine lesere i dagevis at det er russerne som ikke slipper sivile ut av stålverket, er det tydelig hvordan leserne skal forstå den omtalte videoen: Onde russere slipper ikke sivile ut fra stålverket! Problemet med framstillingen er at det er svart løgn. Vi finner lett den ekte på YouTube, men må være obs.
Kvinnen anklager Azov-nazistene for ikke å slippe sivile ut av bunkeren. Hun sier eksplisitt på slutten: «Ukraina som stat døde for henne der og da og at hun ikke vil tilbake dit».
Jeg oversatte hele videoen som står nederst i denne artikkelen. Kun kvinnens svar vises i Der Spiegels omtale, journalistenes spørsmål kuttes. Jeg markerer alle kutt i det jeg oversetter med avsnitt, slik at vi kan lese hva som sies nøyaktig med kvinnens ord i videoen.
Start på oversettelse:
«De sa alltid at vi ikke skulle gå dit. De ville ikke at folk skulle gå ut. De sa alltid det samme: alt ble bombet der ute, det er ingen steder å gå. Gå ikke dit, for der er det slemme gutter som vil skade dere.
Vi visste om humanitære korridorer. Vi hadde radio-mottak, vi visste at det var korridorer, men dit kunne vi ikke gå. De slapp oss ikke ut. De holdt oss i bunkeren og ville bare ikke slippe oss ut. Vi hørte «Korridor, korridor, korridor» på radioen – men hva skulle vi gjøre?
Krigerne slapp oss ikke ut. De sa: «Vi slipper dere ikke ut, det er dårlige mennesker som er i ferd med å skyte dere. Så dere får ikke lov til å gå dit». De skjulte seg bak påstanden om at de visstnok var bekymret for vår sikkerhet: «Dere må gå tilbake til bunkeren!» sa de, og krigerne slapp oss ikke ut.
Vi gikk inn i bunkeren selv. Mannen min og jeg jobber der. Ja, vi dro dit selv. Vi dro dit 26. februar vel vitende om at dette er et trygt sted.
Det kan vi selvsagt ikke forestille oss. Det er et sivilt objekt, det er arbeidsplassen vår. Vi kan ikke forestille oss det. Tro meg, hadde jeg visst at noe slikt ville skje, ville jeg selvsagt ikke gått dit. Nei, vi dro dit for å redde livene våre og livene til barna våre. Vi visste det var et trygt sted.
Vi hørte det på radioen. Krigerne fortalte oss ingenting. Om noen av dem kom og spurte oss: «Folkens vil dere gå til korridoren?» Nei, det skjedde ikke. Vi visste om det fra radioen. Vi prøvde å komme oss ut, men de ville ikke slippe oss ut.
Familien vår bestemte enstemmig at vi ikke skal til Ukraina. (Oversetter: de sivile som kom seg ut av stålverket, kunne velge å bli ført til ukrainsk eller russisk kontrollert territorium.)
Om vi bestemmer oss for å returnere, så vil vi bare til Mariupol, ikke til Ukraina. La oss si det slik: Ukraina døde som stat for meg. Det gjorde veldig vondt at vi ble behandlet slik».
Slutten av oversettelsen:
Som vi ser her, bekrefter kvinnen fullt ut den russiske versjonen: De ukrainske nazi-krigerne fra Azov-bataljonen bruker sivile som menneskelig skjold og holder dem tilbake mot deres vilje i stålverket fra slutten av mars når verket er omringet.
Hvorfor skjuler Der Spiegel dette for leserne? Det er umulig at redaksjonen ikke vet, for det de har oversatt av hennes uttalelser er korrekt. Redaksjonen kjenner videoen og uttalelsene til kvinnen. Men det skal ikke tyske lesere oppleve.
Tatt i løgn:
Die Welt og Der Spiegel endrer i hemmelighet sin artikkel om kvinnen som sier det motsatte av det vi skal få inntrykk av. Etter min avsløring endrer der Spiegel innholdet. Die Welt gjør det samme.
«Kvalitetsmediene» lyger til leserne sine. Blir de tatt for det, som jeg nylig viser ved omtalen av videoen om en evakuert kvinne fra stålverket i Mariupol, endrer Die Welt og Der Spiegel, bare innholdet i artiklene uten videre. Leserne informeres ikke om det i det hele tatt, eller de fortsetter å skjule løgnene sine i stedet for å fortelle leserne at de er «feil» og usanne.
Der Spiegels løgner om Mariupol:
3. mai rapporterer jeg nok en gang om hvor grovt det lyves, når magasinet legger ut om en video 2. mai med intervju av sivile som er evakuert fra stålverket. Det er et vitnesbyrd fra en kvinne. Spiegels sammendrag av hennes vitnesbyrd gir inntrykk av at hun anklager den russiske hæren for ikke å slippe sivile ut av bunkeren under Asovstal-anlegget. Dessverre for hovedstrøms-mediet kan alle lett finne intervjuet på nettet. Det viser det motsatte av hva Der Spiegel formidler. Kvinnen bekrefter alle påstander fra pro-russerne altså og anklager Azov-krigerne fordi de ikke slapp sivile ut: «Vi hørte på radio om tilbud fra pro-russere om humanitære korridorer, men ble ikke sluppet ut. Ukraina døde som stat for meg».
Men det – og alle deres anklager mot Azov-krigerne – skjules for leserne av Der Spiegel. Du kan finne artikkelen min om det, inkludert lenker til Spiegel-artikkel og videoen og komplett oversettelse av kvinnens uttalelser her: «Azovstal – Eine Frau berichtet» på Youtube».
Etter publiseringen av artikkelen min skal Der Spiegel nok en gang ha fått mange sinte brev og – som lesere har fortalt meg – er det også sinte kommentarer under artikkelen. Der Spiegel reagerer med å fjerne videoen, i stedet kan vi se et bilde der og magasinet omtaler det slik nå:
«Vi fjernet midlertidig videoen som var på nettstedet på dette tidspunktet på grunn av innholdsmessige inkonsekvenser som senere er identifisert. Vi innhentet video-materialet fra nyhetsbyrået Reuters og avklarer nå saken med Reuters. Vi vil da publisere nye funn her».
Slik er Der Spiegel. Mediet forteller ikke leserne sine når det tas med buksene nede i grove løgner, men snakker om «inkonsekvent innhold». Det er jo kreativt! Hvorfor fortelles ikke hva som faktisk skjedde? I stedet skyves ansvaret over på Reuters.
Der Spiegel avslører seg nok en gang som kun et propaganda-verktøy, som lyver for leserne, og selv når løgnene må fjernes, skjules sannheten. Men internett glemmer for øvrig ingenting. Den gamle versjonen av Spiegel-artikkelen finner vi i internett-arkivet. Selv om videoen ikke lastes ned skikkelig, kan du lese videoutskriften. Men det er ennå folk som abonnerer på Der Spiegel, som betaler penger for å bli bevisst løyet for.
Thomas Röper, Anti-Spiegel, 3/5-22: Vestlige medier vil hindre de siste i Azov-regimentet fra å legge ned våpnene og kapitulere for Donetsk-enhetene. Til norsk for Derimot.no: Per Lothar Lindtner, 8/5-22.CIA-sjef Burns raser over lekkasjer som viser at USA deltar aktivt i krigen mot Russland
CIA-sjef Burns raser over lekkasjer som viser at USA deltar aktivt i krigen mot Russland
Av red. PSt - 9. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/cia-sjef-burns-raser-over-lekkasjer-som-viser-at-usa-deltar-aktivt-i-krigen-mot-russland/
USA skal ha hjulpet Ukraina ved å dele viktig etterretningsinformasjon. Dette skal blant annet ha ført til drap på flere russiske generaler og senkingen av det russiske skipet «Moskva». Dette skriver ABC-nyheter.
Tidligere denne uken meldte flere medier at USA bidro til Ukrainas lokalisering av den russiske svartehavsflåtens flaggskip «Moskva» i april, som førte til senkingen av skipet.
Ifølge New York Times skal USA også ha bidratt med etterretning som har hjulpet ukrainske styrker med å drepe flere russiske generaler i løpet av krigen.
Historien i NYT begynte slik: «USA har gitt etterretning om russiske enheter som har tillatt ukrainere å sirkle inn og drepe mange av de russiske generalene som har dødd i aksjon i Ukraina-krigen, ifølge ledende amerikanske tjenestemenn.»
Bekrefter at det er en krig mellom Russland og Nato
Robert Dalsjö ved FOI – Totalförsvarets forskningsinstitut i Sverige sier informasjonsutvekslingen kan provosere Russland.
– Det kan gjøre at russerne blir litt mer forbannet, ettersom det er ydmykende for dem. Ikke nok med at Ukraina dreper generaler, men Ukraina får også hjelp av et Nato-land til å drepe generaler, sier Dalsjö til SVT.
Han mener den amerikanske hjelpen i Ukraina passer godt inn i bildet Vladimir Putin og Kreml maler av krigen; at dette ikke bare er en krig mot Ukraina, men også mot Nato.
«Vi gir dem nyttig etterretning, rettidig etterretning, som lar dem ta beslutninger for å bedre forsvare seg mot denne invasjonen,» sa Pentagon-talsmann John Kirby. «Og jeg tror at jo mindre det er sagt om det, ærlig talt, jo bedre.»
Pentagon har imidlertid tidligere antydet at deres etterretning har spilt en betydelig rolle i den ukrainske krigsinnsatsen. Chairman of the Joint Chiefs of Staff, general Mark Milley, skrøt forrige måned til lovgivere på Capitol Hill om hemmelige operasjoner i Ukraina. «Denne krigen har uten tvil vært den mest vellykkede etterretningsoperasjonen i militærhistorien», sa Milley 5. april til Kongressens komité for de væpnede tjenester. «Det er virkelig fantastisk, og en dag vil den historien bli fortalt.»
Stedfortrederkrig er en integrert del av USAs nye militære strategi
I en artikkel i nettavisa War on The Rocks, som står Pentagon svært nær, forklarer Frank Hoffman, som er Distinguished Research Fellow ved National Defense University, stedfortrederkrigens rolle i USAs nye militære strategi:
THE RETURN OF GREAT-POWER PROXY WARS
Han argumenterer for at USA allerede har erfaring med stederfortrederkriger, slik som i Syria, og at det allerede ligger implisitt i National Defense Strategy fra 2018, men at dette må spille en større rolle i utarbeidelsen av den neste versjonen.
Tidligere CIA-sjef (2009–2011) og tidligere forsvarsminister i USA (2011–2013) Leon Panetta har innrømt at denne krigen er en krig mellom USA og Russland. Han sa det slik:
«Den eneste måten å i utgangspunktet håndtere Putin på akkurat nå er å fordoble vår egen innsats. Hvilket betyr å gi så mye militærhjelp som nødvendig til ukrainerne slik at de kan fortsette kampen mot russerne… Vi er engasjert i en konflikt her. Det er en stedfortrederkrig med Russland enten vi sier det eller ikke. Det er faktisk det som skjer. Og av den grunn må vi være sikre på at vi gir så mye våpen som mulig… Ikke tvil på det, diplomati kommer ingen vei med mindre vi har innflytelse. Og måten du får innflytelse på er ved å ærlig talt gå inn og drepe russere. Det er det ukrainerne må gjøre. Vi må fortsette krigsinnsatsen… Fordi dette er et maktspill. («USA er i en proxy-krig med Russland,» Bloomberg , 17. mars 2022)
USA ønsker å drepe så mange russere som mulig, ifølge Panetta, og det er det ukrainerne får penger og våpen til å gjøre.
Det er snart bare naive norske sosialister som ikke vil innse at krigen i Ukraina er en krig mellom USA/NATO på den ene sida og Russland på den andre, der Ukraina er tildelt rollen som slaktoffer og kanonføde.
Pfizers kriminelle hensikter dokumenteres skritt for skritt
Av skribent - 9. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/pfizers-kriminelle-hensikter-dokumenteres-skritt-for-skritt/
80.000 nye dokumenter er frigitt av Pfizer som viser kriminelle hensikter.
Av Sarah Westall.
Her er noen detaljer :
2. mai i år ble ytterligere dokumenter frigitt og publisert av Public Health and Medical Professionals for Transparency; https://phmpt.org/pfizers-documents/
Pfizer og FDA kjempet hardt i retten for å skjule disse dokumentene; nå vet vi hvorfor.
De illustrerer et klart bilde av at mRNA-injeksjonene ville forårsake betydelig skade på pasienter. Dokumentene viser uten tvil at dette er gjort med forsett.
Verre, regjeringen ga Pfizer (og de andre selskapene) immunitet mot ansvar for skade fra vaksinebivirkninger.Men immuniteten inkluderte ikke kriminelle hensikter om å forårsake skade (eller drap); en skade som er mye større enn selve sykdommen.
I tiden som kommer vil dette bli fremmet for domstoler og kongressen i årene som kommer, etter hvert som fakta fortsetter å komme trillende ut som erter av en sekk.
Man må forvente en eskalering av at folk blir sinte etter hvert som antallet dødsfall og livsvarige skader av mRNA-injeksjonene fortsetter å stige.
Med tanke på at det er over 80.000 dokumenter som ble utgitt 2. mai, vil det ta litt tid å finkjemme alle filene. Men her er noen av de siste sannhetene som har blitt avslørt fra forskjellige uavhengige forskere som graver seg gjennom filene:
Følgende diagram fra 30. april 2021, viser at blant de 42 086 som deltok i forsøket, var det 1223 dødelige bivirkninger ( dødsfall ). Ytterligere 11 361 mennesker var på utgivelsestidspunkt av rapporten ikke blitt friske. Det betyr at det sannsynligvis var mange flere dødsfall. Ytterligere 9400 (over 10%) var ukjente.
Hvordan er det mulig at de ikke visste noe om bivirkninger ?
Som vi vet ble det hevdet at injeksjonene var sikre og svært effektive. I Norge rådet en hallelujastemning og folket løp i flokk for å få bli injisert med disse høyst tvilsomme og nødgodkjente «vaksinene «. Tidlige behandling av pasienter samt behandling med Ivermectin, Hydroxyklorokin m.m, ble bannlyst. Det at man sørget for å ha optimale verdier av vitamin D3 ( egentlig et hormon ), ble ikke ofret så mye som en omtale i riksdekkende media.
I dag vet man også at injeksjonene svekker immunforsvaret. I Norge har man registrert alvorlige bivirkninger som myndighetene helst ser bli forbigått i stillhet. Hvor mange som i realiteten har dødd som følge av injeksjonene tror jeg ingen vet med sikkerhet.
Det spiller heller ingen rolle hvorvidt man er vaksinert eller ikke og hvor potensielt syk man kan bli.
Rutinene ved behandling av syke med covid var skandaløs. Kombinasjonen respirator+Remdesivir = den nær sagt sikre død.
Hva skjedde med de 11.361 menneskene som var med i forsøket i USA ?
Dette er bare noen av de spørsmål som kommer til å bli stilt i tiden fremover.
Uavhengig av hva svarene måtte bli, peker dokumentene tydelig på kjente og alvorlige bivirkninger med mRNA-injeksjonene både på kort og lang sikt hos pasientene.
Hvordan kunne FDA og helsemyndighetene ignorere dette etter disse funnene ?
Hva visste norske helsemyndigheter ? Og hva visste EMA ? Hvorfor la Steinar Madsen i Statens Legemiddelverk ned strenge restriksjoner på nettopp medisinene Plaquenil ( Hydroxyklorokin ) og Prednisolon samtidig som han hevdet at det finnes ingen medisiner mot sykdommen Sars-CoV-2? Den meget anerkjente legen Vladimir Zelenko i USA hadde på det tidspunkt Madsen hevdet at det finnes ingen medisiner, behandlet mange mot sykdommen med svært så gode resultater. Alfa og omega var tidlig behandling med de riktige medisiner. Det viktigste var å starte behandling så tidlig som mulig i sykdomsforløpet.
Mer om Dr. Zelenko’s protokoll er bl.a. her: https://faculty.utrgv.edu/eleftherios.gkioulekas/zelenko/index.html
Et annet diagram viste at effekten av injeksjonene bare var på 12 %.
Tar man hensyn til dødsfall på kort og lengre sikt er den reelle effekten negativ. Hvis du også legger inn det faktum at sykdommen i seg selv er en alvorlig trussel mot mindre enn 1 % av befolkningen OG, dersom pasientene får riktig og tidlig behandling er restitusjonsgraden i denne gruppen nær 99 %.
Åpenbart er det noe som er alvorlig feil.
Naomi Wolf er en amerikansk journalist, forfatter, samt direktør for Daily Clout. Hun har også vært politisk rådgiver for presidentene Al Gore og Bill Clinton. Wolf leder nå en undersøkelse av Pfizer-dokumentene sammen med en gruppe frivillige.
Les: Pfizer Documents Part One: The Wolf Team’s Findings So Far
Informasjonen de tar ut fortsetter å være svært negative for Pfizer og helsemyndighetene.
Dr. Wolf ble nylig intervjuet av Steve Bannon der hun påpeker noen av sine nylige funn. Hun uttalte, «Dette er en skandale, og ikke bare visste Pfizer det, men FDA visste det. De visste at de skadet folk i de første tre månedene av 2021.»
https://rumble.com/v13k9va-naomi-wolf-the-lies-of-pfizer.html
https://rumble.com/v13bg59-naomi-wolfs-explosive-reveal-on-the-pfizer-investigation.html
Artikkelen er skrevet av Sarah Westall og noen kommentarer er lagt til av Reidun for steigan.no.
Sarah Westall | SarahWestall.com
Slik omskriver ukrainske nasjonalister historien
Av skribent - 9. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/slik-omskriver-ukrainske-nasjonalister-historien/
Det USA-støttede regimeskiftet i Ukraina i 2004 åpnet slusene for den nye framveksten av nazismen i landet.
Slik skriver ukrainske nasjonalister om historien, introduksjon
(Artikkelen fra Le Monde diplomatique fra 2007 forteller om at den ukrainske nazismen og høyrenasjonalismen ble sluppet løs så tidlig som i 2007, etter den fargerevolusjonen i 2004 som var organisert av profesjonelle oppviglere finansiert av USA og andre vestlige land. Etter dette har disse politiske retningene som har blitt oppmuntret av de ukrainske lederne, stadig vokst i omfang og innflytelse. Det har gjort Ukraina til det mest nazifiserte land i verden siden Tyskland og Østerrike før 2. Verdenskrig. Akkurat som den gang har inspirasjonen kommet fra USA. Den store amerikanske rasist-ideologen Madison Grant, som fikk innført den rasistiske amerikanske immigrasjonsloven som fungerte mellom 1924 og 1965, skrev i 1916 boken The great race. Den ble oversatt til tysk i 1925 og ble en viktig inspirasjon for Hitler som skrev til Grant og sa at han hyllet boken som «min bibel». Kort etter ga han ut sitt eget hovedverk Mein Kampf. Dette er nøye behandlet i 6. kapittel i Gods of the Upper Air som kom ut i 2019 og er oversatt til svensk med tittelen Den Övre Luftens Gudar i 2022. I Ukraina var det den amerikanskfinansiert regimeendringen i 2004 som åpnet slusene for den nye fremveksten av nazismen i Ukraina som ble sluppet løs i 2007, nettopp den 9. mai, på denne frigjøringsdag fra nazismen. En retning som var forbudt da Ukraina var en del av Sovjetunionen. Kommentar av oversetter Terje Valen.)
I postkommunistiske land representerer historie – og spesielt andre verdenskrig – en stor del av idékampen. For de nasjonalistiske styrkene, som utgjør en av pilarene i de nye regimene, prøver å rettferdiggjøre, i Sovjetunionens navn, sitt samarbeid med nazi-okkupanten og hans folkemorderiske foretak. Så også i Ukraina.
Terje Valen, 9. mai 2022.
Slik omskriver ukrainske nasjonalister historien
Var det nødvendig å samarbeide med Det tredje riket?
Av Jean-Marie Chauvier, Le Monde diplomatique, august 2007.
Oversatt av Terje Valen for steigan.no.
Maidan, uavhengighetsplassen i Kiev, hvordan kan vi glemme det? På slutten av 2004 hadde «Orange Revolution» innkalt TV-stasjoner fra hele verden. Det tilbyr nå igjen et show, men av en annen farge: det er i rødt han draperer seg selv, stemplet med sigden og hammeren. 9. mai 2007 er «seieren over fascismen» 62 år gammel (1). Og Ukraina husker det. På Kreschiatik Boulevard ved siden av plassen kommer veteraner fra Den røde armé og partisaner, fulle av medaljer. Fra en høyttaler hørtes den berømte salmen til opprøret i 1941: «Stående, enorme mennesker, som står overfor fascismens mørke, går de, folkets krig, den hellige krigen.»
I dette svært sovjetiske ritualet er det unge ukrainske demokratiet likevel godt representert: den «oransje» bevegelsen (nå en minoritet), dens leder, statsoverhode og vårt Ukraina-parti, Mr. Viktor Justjenko, «musen» Julia Tymosjenko som leder blokken med hennes navn, det gule og blå nasjonalflagget, den vanlige hæren … Er det slik at denne hyllester til Sovjetunionens bragd? Ikke i det hele tatt: det er ganske enkelt en forankret tradisjon. På kaken venter det et bittert kirsebær på presidenten: En folkelig demonstrasjon dukker opp bak den offisielle paraden, full av kommunistiske røde flagg, sosialistiske roser, blå og hvit av den stigende styrken til partiet av regionpartiet til i Mr. Viktor Janukovitsj, statsministeren. Dette er bølgen av flertallskoalisjonen i Rada, parlamentet ledet av sosialisten Alexandre Moroz, og som statsoverhodet oppløste 2. april
Sistnevnte forsvinner raskt med sitt følge. Demonstrantene klatrer deretter opp åsene mot Parken for evige herligheter, og deretter dekker de heltenes graver med blomster, og til slutt, enda høyere, klatrer de opp på høydene til det pompøse minnesmerket for «Den store patriotiske krigen (2)», der det venter dem tradisjonelle franske småretter, taler og musikk. Tusenvis av dem krysser gatene og parkene, og gir seg hen til festen, mens de koser seg med de gamle kjente melodier: Veier av støv og tåke, Katyusha, Mørk natt, det brente Khata (3), Planeten brenner og blir gal og andre sanger og valser som fremkaller tider med krig, angst og befrielse.
Den uinnvidde fra Vesten ville ikke forstå så mye. Det er lite er kjent for ham hva nazi-okkupasjonen representerte i øst. Hvem informerte ham om massedrapene i 1941-1943, de brente landsbyene med sine innbyggere, de tre millioner utryddede sovjetiske fangene? Hva vet han om partisankrigen, om den røde hærens rolle, skjult for Vesten? Fremmed for ham er denne slaviske lyrikken, en blanding av oppriktige følelser og store ord, denne store sorgomfavnende og sammenblandet arvet fra Sovjetunionen er nødvendigvis uforståelige for ham.
I disse dager ble det kringkastet russiske og ukrainske TV-filmer, dokumentarer og debatter om de strålende kampene, seierens gleder, men også de transgenerasjonelle traumene, de «forsvunnende» som vi fortsatt leter etter, de voksne som vokste opp i barnehjem eller med foreldre som selv er foreldreløse. Det er ingen mangel på tabubelagte emner fra Sovjetunionens tid: skjebnen til fanger reddet fra Tyskland og sendt som «mistenkte» til gulag, væpnet samarbeid, deportasjoner av folk «straffet» for forræderi av et mindretall av sine egne. 17. mai ble det holdt en offisiell «requiem-kveld» i Kiev til minne om tatarene som ble utvist fra Krim i 1944 (4). Det var også i Ukraina at Jiddishland ble utslettet: i Lviv, Babi Yar (se «I gropene til Babi Yar«), Berditchev, etc., hvor jødeutryddingen skjedde med kuler, den første delen av «Endlösung».
9. mai 2007 planla president Justsjenko også et «bittert kirsebær» på seierskaken. Han grep muligheten til å gjenopplive, i møte med sovjetiske veteraner, rehabiliteringen av de som kjempet mot dem: Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) og den ukrainske opprørshæren (UPA), ble offisielt anerkjent – så vel som den gresk-katolske kirken (Uniate), som var nær den – fra 2002, til tross for noen diskrete russiske, polske og jødiske protester. Det er et spørsmål om å fremskynde «nasjonal forsoning» for å overvinne fortidens splittelser.
Blant «motstandsheltene» han siterer er ikke lederen av de røde partisanene, Sidor Kovpak, men kommandanten for UPA, Roman Sjukhevitsj, hvis hundreårsjubileum ble feiret med stor fanfare 17. juli. Han glemte at han i 1941-1942 var en av lederne for Nattergal-bataljonen i Wehrmacht og medlem av det nazistiske hjelpepolitiet. En annen personlighet som ble hedre var Simon Petliura, den anti-bolsjevikiske nasjonalistlederen, som knuste arbeidernes opprør mot Kiev-arsenalet i februar 1918. Han ble kjent for å være pogromist, og falt i mai 1926 under slagene til en «jødisk terrorist» (5). Den første steinen i hans fremtidige statue ble lagt 25. mai i Poltava, der han ble født.
Kan vi trekke et tegn på likestilling mellom stalinistisk undertrykkelse og judeocide?
I Galicia, nasjonalismes vugge og bastion av, slår man hardere til: hyllest ytes til Galicia Division (Halitchina), som vi vet tilhørte SS av Heinrich Himmler, men som lettere kalles «Første divisjon av den ukrainske nasjonalhæren», ifølge det endelige navnet i 1944. Veteranene får, i denne regionen, de samme pensjonene som den røde hæren og UPA. En parade av SS og deres sympatisører, planlagt i Kiev 28. Kiev, ja, det er sant, ikke i Riga…
Omskriving av historien plager ikke regimet. OUN-UPA til den legendariske Stepan Bandera presenteres nå som en «motstand på tre fronter»: mot nazistene, Sovjet og polakkene. En forsvarer av bevegelsen innrømmer at den i utgangspunktet allierte seg med det tredje riket: han håpet bare på en uavhengig stat. Han siterte eksemplene på Kroatia, Slovakia og Vichy France. Det ville vært bedre å være et tysk protektorat enn et okkupert territorium. » I dagens Frankrike er dommen over marskalk Pétain, tidligere enstemmig ansett som en forræder for det franske folket, revidert. Det ble forstått at han forsøkte å sikre selv en dråpe uavhengighet for befolkningen som ikke kunne kjempe: kvinner, barn, eldre (6). »
Det er imidlertid ikke lett å videreføre temaet «nasjonal forsoning» mellom gårsdagens fiender. Den siste levende kommandanten for UPA, Mr. Vasily, holdt imidlertid en forsonende tale. 9. mai? Han gjør dagen til sin egen. » Dette er dagen for seier over fascismen. Hitlerisme var en skrekk. Hele Europa kjempet mot ham, ikke bare Den røde armé. Han legger imidlertid til disse forvirrende setningene: «UPA har aldri kjempet mot folket i Ukraina eller Den røde armé (…). Hans kommandanter og våre lot som om de ikke så hverandre. Vi kjempet mot NKVD-troppene (7) (…) og fascistiske inntrengere. Historikere vil bli overlatt til å løse denne sammenblandingen. En anti-sovjetisk partisan frem til 1954, en fange frem til 1960, kommandør Kouk arbeidet deretter, under tilsyn av KGB, ved Institutt for historie ved det ukrainske vitenskapsakademiet, hvorfra han ble utvist i 1972. Som pensjonert og respektert, skriver han sine memoarer…
Hvis Mr Justsjenko hevder å balansere fordømmelser av nazisme og kommunisme, har han mye strevsomt arbeid å utføre. I 2006 beskrev en lov vedtatt av Rada hungersnøden i 1932-1933 som et «folkemord på det ukrainske folket» (Holodomor), mot flertallet av parlamentsmedlemmer fra den østlige delen av landet. Kontroversen mellom historikere fortsetter, men presentantene har bestemt seg (8). De som protesterer blir sett på som «holocaustfornektere». I slutten av april 2007 fordømte statsoverhodet igjen det «totalitære kommunistiske regimet» i anledning en markering av Vistula-operasjonen, da Polen i 1947 utviste rundt hundre og femti tusen ukrainere. Men i Warszawa ble UPA anklaget for å utrydde polakker i 1943.
Titusenvis av ofre for sovjetiske henrettelser er begravet i Bykivnya-skogen, ikke langt fra Kiev. Den 20. mai 2007 fant en hyllest til «ofrene for kommunistisk terror» i 1937-1938 sted der, på initiativ fra Kiev Memorial Association, som grunnla et institutt for nasjonalt minne og et museum for sovjetisk okkupasjon. Svært kontroversielt og betraktet som «fornærmende og provoserende» av Moskva, blir museet, fra juni, beskyttet av ungdommen fra partiet til president. I 2006 sa Justsjenko: «Bykivnya-tragedien bør huskes slik Auschwitz, Buchenwald og Dachau blir husket.» For å bruke dette til å likestille de stalinistiske undertrykkelsene og utryddelsen av jødene… Mens Vesten på flaut vil knapt har reagert på denne sammenslåingen, har Israel protestert mot to dimensjoner av denne feile oppfatningen: parallellen mellom Holodomor og Holocaust, men også den antisemittiske aktivismen som omgir denne kampanjen – noen påpeker at hovedansvarlig for kollektivisering og derfor hungersnød i Ukraina, Lazare Kaganovitch, var jødisk …
(Den seriøse akademiske historieforskningen regner ikke hungersnøden i Sovjet, inkludert Ukraina, for en villet og planlagt handling. Derimot regner en med at de drepte kulakene under kollektiviseringen var det. Merknad fra T.V.)
La oss vende tilbake til Maidan, hvor boder med «ukrainsk litteratur» har blitt tilbudt (siden 1986, forsikrer selgerne) veltalende produkter som: Protokoller til Sion eldste, verk av nazi-teoretikeren Alfred Rosenberg og historikeren Matvei Chapoval om Jødene i Ukraina, brosjyrer som fordømmer det «jødiske diktaturet» i går i Sovjetunionen og i dag her. Noen brosjyrer bærer hakekorset. Disse uttrykkene for nazismen i sin rå tilstand ligger nært opptil – tilfeldig? – propagandaen til OUN-UPA. Sjokkinnføringen av antisemittisme har også sitt hovedkvarter i Kiev: på Academy of Personnel Management (MAUP) ledet av Mr. Georgii Shchekin, med et nettverk av universiteter og private skoler med femti-syv tusen studenter i trettito regioner. MAUP som utgir judeofobiske brosjyrer, har offisiell lisens for sin «undervisning».
Fra Estland og Polen og Ungarn kom kampanjen mot monumenter til sovjetiske soldater som frigjorde landet for nazismen. Den vant frem i Lviv i begynnelsen av mai (9). Flere organisasjoner krevde fjerning av minnesmerket til soldatene, for det meste ukrainske, som falt under frigjøringen av hovedstaden Galicia: dette var organisasjoner som for eksempel Svoboda («Frihet», tidligere Det sosial-nasjonale partiet), hvis leder Oleh Tyahnybok er kjent for sine krav om væpnet kamp «mot Moskali (moskovitter, o.a.) og jødepakk». ; det nye ukrainske nasjonale arbeiderpartiet, hvis emblem, bokstaven N (nasjon) som blir krysset av en hammer, og ligner på hakekorset; Kongressen for ukrainske nasjonalister (KUN), som fordømmet opptøyene i slutten av april i Tallinn mot flyttingen av monumentet til Den røde armé som en «barbarisk pogrom av etniske russere». Natt til 12.-13. mai ble et monument og soldatgraver skadet i Lviv. Samme vår i 2007 ble flere jødiske kirkegårder og en synagoge vandalisert (10).
Og «revisjonistene» vant sin sak: Flere kommunestyrer, inkludert Lviv, kunngjorde demontering av sovjetiske monumenter. «Hele Ukraina må renses,» krevde de mest radikale. Det må sies at Kongressen av ukrainske nasjonalister (KUN) for eksempel beklaget det faktum at velgerne i det franske presidentvalget bare hadde valget mellom «sionisten Sarkozy og den sosialististen Royal», på grunn av mangel på «representant for den innfødte nasjonen (11)» . M Valeri Bobrovitsj, lederen av UNA-UNSO (12). ), den mest kjente radikale (og militariserte) organisasjonen, sier at den er bekymret for muligheten for at russiske stridsvogner tar hele regionen øst for Dnieper på to dager, og enda verre, risikoen for borgerkrig i Ukraina. Organisasjonen hans hevder at den er klar: Den har kjempet, våpen i hånd, i Georgia, Tsjetsjenia og Transnistria (13).
Minoritets-, splittede, radikale bevegelser er ikke isolert. Deres læresetninger gir i stor grad næring til det nasjonaldemokratiske, liberale og økologiske høyre, som støtter rehabilitering av OUN-UPA. Den sosial-nasjonale Tiagnibog var en del av generalstaben til «Oransjerevolusjonen». UNA-UNSO-aktivisten Andryi Skhil er medlem av Julia Tymosjenko-blokken, av «Orange»-opposisjonen, og det samme er patriarken for dissidentbevegelsen under Leonid Brezhnev, Mr. Levko Lukianenko, forfatter av antisemittiske appeller under valget til nasjonalforsamlingen i 2006 (14). Riktignok virker verdiene av orden og tradisjon som er kjær for det ekstreme høyre ligger langt borte fra vestlig liberalisme, men vi har sett andre steder at sammenfall er mulige.
Fortsatt på Maidan, her er kommunistpartiet i Ukraina av Mr. Pyotr Simonenko, et parlamentarisk parti angrepet. Dag etter dag holder kommunistpartiet, Sosialistpartiet, Partiet av regioner et møte «for konstitusjonelle rettigheter» som i deres øyne har blitt krenket av presidenten. Lidenskapen til talerne står i kontrast til lytternes ro. I denne våren når termometeret klatrer til 30 ° C, har de føttene i fontener. Under brosteinene, stranden: vannes de naive positive, røde bildene som det blir kjelt for på muntert vis.
I skyggen av kastanjetrærne på Kreschiatik Boulevard spaserer en sommerpublikum sakte til sin oppgave. I samtaler vekker den politiske krisen mer tretthet enn interessen. Det må sies at det brøt ut mot et bakteppe av økonomisk oppgang: – Elitene i begge leire kjemper for deling av næringer og markeder, sier mannen på gaten. For ikke å snakke om det amerikanske presset om å forankre Ukraina til Den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO) (15): I valgkampen i 2007 var det forsvarsminister Anatole Hrytsenko, kandidat i Ukraina, som bar atlantismens flagg. Den russiske marinebasen i Sevastopol ville bli truet, fra denne Krim-halvøyen har USA til hensikt å hevde sin kontroll over Svartehavet, noe som er viktig for hele «Det større Midt-Østen». Estland og Canada ville til og med være klare til å finansiere den språklige ukrainiseringen av Krim …
Les også: Om nazimonumenter i Ukraina
Som vi vet (16), overlapper politiske konfrontasjoner her med regionalt og kulturelt mangfold. Alle drømmer om liberalisering og Europa. Men for noen som er russisktalende og «blandet», står ikke tilhørighet til den russiske verden i motstrid til ukrainsk patriotisme. De andre tar til orde for en etnisk identitet og sterkere bånd til Polen og USA. Og fremfor det antifascistiske minnet, også assosiert med Russland, foretrekker de koblingene som er smidd med OUN etter 1945, for behovene til den kalde krigen, spesielt innen World Anti-Communist League (WACL) (17) og Den anti-bolsjevikiske blokken av nasjoner som ble opprettet i 1943 i det tysk-okkuperte Ukraina. En rekke organisasjoner som har «resirkulert» mange tidligere nazister.
Ved å formidle det etno-nasjonale budskapet spilte den ukrainske diasporaen over Atlanterhavet en ledende rolle. Fra Galicia, noen ganger på flukt fra de «røde» fra 1943-1944, nådde disse utvandrerne Canada, USA og Australia. Medlemmer av OUN og deres barn holdt håpet om Sovjetunionens fall som en mulighet til å vende tilbake for å forkynne det gode ordet i hjemlandet. Disse ukrainerne i utlandet sluttet seg til den «frie verdens» sak, men uten å benekte tradisjonen med «integrert nasjonalisme». De var innflytelsesrik i går i det radiofrie Europa – Radio Liberty-komplekset (18), i dag er det har arvingene i media og på nettsteder som er det og de er støttet av amerikanske og kanadiske stiftelser, har erobret den ideologiske sfæren forlatt av de tidligere sovjetiske kadrene som har gått over til forretningsvirksomhet.
Historien, ifølge CIA, kan oppsummeres i en setning, megetsigende: «I andre verdenskrig forårsaket de tyske og sovjetiske hærene mer enn syv til åtte millioner dødsfall (19).« Ingenting skiller nazistisk aggresjon og folkemord på den ene siden fra sovjeternes (inkludert flertallet av ukraineres) motstandskamp mot nazismen på den andre siden… en motstandskamp hånd i hånd med USA, Storbritannia, Gaullist France, Europas folkelige motstand.
En ukrainsk demokratisk journalist beklaget denne nye tendensen til å kalle de som befridde landets «okkupanter» og til å knytte årsaken til seieren bare til amerikanerne og britene. «Hukommelsen om dette vil vike for nye klisjeer om konfrontasjon mellom to totalitære systemer», frykter Irina Chubatenko. Men forbrytelsene til det ene regimet [rettferdiggjør ikke] det andre. Spesielt siden han drepte, drepte, drepte, for å utvide sitt Lebensraum [livsrom]. Bestefaren min gikk i krig. Han var fange i tyske og sovjetiske leirer. Han opplevde de to regimene og deres forskjeller. For ham oppsto ikke spørsmålet om hvem fienden var (20). »
Jean-Marie Chauvier
Journalist, Brussel.
(1) På grunn av tidsforskjellen skjedde kapitulasjonen til Nazi-Tyskland 8. mai 1945 i Tyskland og 9. mai i Sovjetunionen.
(2) Innviet navn på Sovjetunionens krig mot nazistene i 1941-1945.
(3) Khata er det tradisjonelle ukrainske huset.
(4) Tatarer, som andre minoriteter, ble deportert til Sentral-Asia. Rehabilitert i 1956, kom de tilbake i årene 1980-1990. Jødene på Krim ble nesten utryddet av nazistene og deres lokale hjelpeorganisasjoner. Les Alexandre Billette, «Difficile retour des Tatars en Crimée«, Le Monde diplomatique, desember 2006.
(5) Simon Petlioura er anklaget for pogromer begått av sin hær. Hans personlige ansvar er ikke avklart, forsikrer hans forsvarere.
(6) Ruslan Chastyi, Stepan Bandera, Folio, Kharkiv, 2006.
(7) Folkekommissariatet (Departement) for innenrikssaker, senere MVD.
(8) 233 stemmer i favør, 1 mot. Partiet for regioner og kommunister utfordret lovforslaget og foretrakk begrepet «tragedie», og deltok ikke i avstemningen.
(9) Navnet Lviv er nytt, denne byen ble kalt Lwov i løpet av de første polske århundrene, deretter Lemberg i mer enn hundre år i den østerrikske epoken, deretter igjen Lwov fra 1921 til 1939 i den restaurerte polske republikken, endelig Lvov i sovjetiske tider.
(10) Graver i Chernovtsy, minnesmerker over folkemord i Khmelnitsky og Ivano-Frankivsk (Vest), en synagoge i Dnepropetrovsk (Øst).
(11) Natsiia i Derjava (KUN), Kiev, 8. mai 2007.
(12) UNA: Ukrainas nasjonalforsamling. UNSO: Ukrainsk nasjonalt selvforsvar (militær organisasjon).
(13) I midten av mai ble det avholdt en «antiimperialistisk kongress» med nasjonalistiske delegater fra de baltiske landene, Nord-Kaukasus og spesielt Tsjetsjenia.
(14) Som medlem av Helsingforskomiteen under Brezhnev, en «samvittighetsfange» sponset av Amnesty International, ledet han Det republikanske partiet (helt til høyre).
(15) Ifølge meningsmålinger nekter 70 % av ukrainerne NATO-medlemskap.
(16) Jf. «Les multiples pièces de l’échiquier ukrainsk«, Le Monde diplomatique, januar 2005.
(17)
http://rightweb.irc-online.org
(18) Disse radiostasjonene opprettet av Central Intelligence Agency (CIA), som kringkastes på språkene til landene i Østen, som fortsatt opererer i den tidligere Sovjetunionen, forblir finansiert av Den amerikanske kongressen.
(19) www.cia.gov/cia/publications/factbook
(20) Gazeta po-Kievsky, 10. Mai 2007.
Nord-Irland: Reisas siste etappe
Av Hans Olav Brendberg - 9. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/nord-irland-reisas-siste-etappe/
Valet på laurdag 7. mai 2022 enda med at Sinn Fein vart største parti i lokalparlamentet, Stormont. Det er ein viktig, symbolsk siger. Partiet er no største parti i nord, og på meiningsmålingane er også partiet klart større enn alle konkurrentane sør for grensa i den irske republikken. Det gjev partiet høve til å setja dagsorden – noko som truleg vil bli det viktigaste resultatet av denne valsigeren.
Lokalregjeringa i nord er bunde til ordninga i Langfredagsavtalen – med maktdeling mellom nasjonalistar og unionistar. Skal Sinn Fein styra ei lokalregjering, må det største unionistpartiet DUP oppnemna ein viseførsteminister, og dei andre partia oppnemne sine folk til denne regjeringa i ein ganske komplisert kabal. Dette kan skje – eller prosessen kan stogga opp. Etter at Langfredagsavtalen vart inngått i 1998 har ein hatt lange periodar der det lokale sjølvstyret i Nord-Irland ikkje har fungert, og det same kan skje i den komande perioden. I periodar der sjølvstyret ikkje fungerer, overtek den britiske Nord-Irlandministeren ansvaret.
Begge dei to største partia – Sinn Fein og Democratic Unionist Party – gjorde eit betre val enn det meiningsmålingane tydde på. Begge partia har solide valkamporganisasjonar, som får veljarane fram til urnene. Det har dei vist før, og også dette valet stadfesta at desse partia kan kunsten å mobilisera til val. Og det er framleis Sinn Fein og DUP som må kjøpslå om Sinn Feins Michelle O’Neill skal bli førsteminister i Nord-Irland.
Men så er det også viktig å tenkja gjennom kva «fungerande regjering» tyder i Nord-Irsk samanheng. Om so partia i Stormont ikkje greier utnemna ei regjering, fører ikkje dette til store streikar, valdsbruk og demonstrasjonar. Politikken i landsdelen er normalisert etter Langfredagsavtalen – sjølv om lokalregjeringa i periodar er ute av funksjon.
I denne situasjonen er ikkje den symbolske sigeren uviktig. Når det største partiet i nord i prinsippet går inn for samling av Irland, vil ei framtidig samling av øya kunne bli ein snakkis på ein heilt annan måte enn den gongen unionismen representerte ein samla og disiplinert front. Nord-Irland er ikkje lenger «ein protestantisk stat for eit protestantisk folk», og unionismen har kløyvd seg i ulike parti. Også på unionistisk side byrjar ein sakte, men sikkert å venna seg til tanken om at det kan finnast ei framtid utan det Sameinte Kongedømet.
Dette er seige prosessar – som også handlar om tillit og tolmod. Ein førsteminister frå Sinn Fein vil neppe vera den som leider Nord-Irland til samling med republikken. Men det vil normalisera ei slik samling som framtidsscenario – og setja fart på dei prosessane som dreg denne vegen. Neste stasjon på denne vegen er valet i republikken i 2025. Om Sinn Fein greier å halda oppe oppslutninga dei neste tre åra, vil dei bli klårt største parti også i sør. Då er partiet på veg inn i regjeringskontora i Dublin – i eit system der rollefordelinga ikkje er like rigid som i Langfredagsavtalen.
Nord-Irske unionistar har sett dagsorden for britisk politikk sidan slutten av 1800-talet, og røtene til konflikten i Nord-Irland går enno lenger tilbake i tid. Dette er no historie – og vi er inne i siste etappe på vegen mot eit samla Irland. Ingen er tent med å forhasta seg – på mange måtar er det ein sorgprosess det unionistiske samfunnet skal gjennom, og prosessen treng tid. Det er heller ikkje nokon grunn til å halda folkerøysting i nord før det faktisk er fleirtal for å samla øya i ein stat.
Det vil neppe vera spesiell motstand mot ein slik prosess i London – det konservative partiet i dag er nok først og fremst unionistisk i namnet. Britane vil neppe rekna det som eit tap om Nord-Irland forlet unionen. Men prosessen kan skapa eit dragsug der også Skottland, og kanskje Wales freistar koma fri frå unionen. Det er nok langt viktigare for britane enn framtida til dei seks fylka nord i Irland.
Gigantisk ukrainsk lastefly har landet på Gardermoen to ganger det siste døgnet
Av red. PSt - 8. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/gigantisk-ukrainsk-lastefly-har-landet-pa-gardermoen-to-ganger-det-siste-dognet/
Et av verdens største lastefly, et ukrainsk Antonov An-124, landet fredag på Gardermoen for andre gang på ett døgn. Få timer tidligere ble en militærtransport med utfaset artilleri fotografert kjørende i retning flyplassen. Dette skriver Bergens Tidende.
Seks av Forsvarets utrangerte M109-artillerivogner er hentet frem fra lager for å testes. Forsvarsdepartementet vil ikke svare på om de kan bli sendt til Ukraina. Dette skrev Forsvarets Forum 27. april 2022.
Det trengs vel ikke akkurat rakettvitenskap for å skjønne at dette dreier seg om de samme våpnene.
Norge er altså indirekte engasjert i krigen i Ukraina.
I sin redegjørelse overfor Stortinget uttalte statsminister Jonas Gahr Støre at regjeringa vil bidra med flere våpen til Ukraina.
– I tida framover vil de ukrainske styrkene ha behov for mer våpen for å stå imot angrepene i øst og sør. De vil ha behov for tyngre og mer avanserte våpensystemer. Norge bidrar, sa Støre.
– Ytterligere direkte donasjoner av tyngre våpen fra Norge til Ukraina er til løpende vurdering – og gjennomføring, fortsatte Støre.
Skuddsikre vester og luftvern
En eventuell forsendelse av M109-artilleri vil komme i tillegg våpen og materiell Norge har sendt til Ukraina tidligere.
Det består så langt av:
4000 panservernvåpen av typen M72
1500 skuddsikre vester, 5000 hjelmer, 15.000 feltrasjoner, 1000 vernemasker med filter, 2000 soveposer, 10.000 liggeunderlag og noe bekledning til Ukraina
Luftvernsystemet Mistral med 100 missiler samt et mindre antall utskytingsenheter
NATO pøser våpen inn i Ukraina
USA og dets NATO-allierte har økt leveringen av stridsvogner, helikoptre og tunge våpen til Ukraina mens landets styrker forbereder seg på store kamper mot russiske tropper i Donbas-regionen i Øst-Ukraina, skrev Foreign Policy i april. New York Times pekte på at dette øker risikoen for at Russland vil oppfatte dette som deltakelse i krigen fra disse NATO-landenes side.
Norge er nå hårfint unna å være direkte deltaker i krigen mellom USA og Russland på ukrainsk jord.